LUPE – Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende
Hans Nielsen Hauges gate 44 A, 0481 Oslo Org.nr. 970798806 – www.lupeorg.no
Høringsansvarlig: Nestleder Solveig Klinkenberg
HØRINGSSVAR NY BOLIGSOSIAL LOV
Forslag til lov om kommunenes ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet
Innledning
LUPE - Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende mener det er riktig å ha en egen lov for de personer som ikke klarer å skaffe seg og beholde egen bolig. Et slikt lovverk må forebygge at vanskeligstilte får store problemer med å skaffe eller beholde egen bolig. LUPE mener at dette lovforslaget ikke vil gi måloppnåelse og løse de utfordringene man opplever. Forslaget mangler økonomiske aspekter for vanskeligstilte boligsøkere. Det å bo trygt og godt er viktig for å bekjempe fattigdom. Det betyr at loven må ha sterke økonomiske insitamenter. Lov om bostøtte må integreres i denne loven, noe som nå ikke er gjort. Finansieringsordninger og tilskudd må være lovfestet.
Lovforslaget gir derfor ikke en helhetlig lov. Høringsnotatet sier lite om boliger til mennesker med funksjonsnedsettelser, og i særdeleshet boliger til utviklingshemmede. Vi forventer at regjeringen endrer lovforslaget ved å ta med de økonomiske aspektene, i særdeleshet Lov om bostøtte.
Antall vanskeligstilte på boligmarkedet øker – noe som vil gi betydelig arbeid og behov for ressurser til kommunene
En forsterkning av den boligsosiale innsatsen vil bli nødvendig i de kommende år på grunn av høy arbeidsledighet og et økende antall fattige. Husleieutgifter for folk i byene er tre til fire ganger høyere i 2020 enn i 1990. Til tross for dette, mange av de personer eller familier som har behov for økonomisk støtte, kvalifiserer ikke til å få det.
I Norge har vi Husbanken, men store deler av Husbankens rolle er borte. Til gjengjeld har vi fått
«gjengs leie» i kommunale sosial- og omsorgsboliger, noe det burde vært forbud mot. LUPE er imidlertid spent på Husbankens kompetanseplan (12.2.2).
LUPEs tanker om å endre Sosialtjenesteloven § 15
Departementet foreslår å endre Sosialtjenesteloven § 15 ved å henvise i Sosialtjenesteloven til ny boligsosial lov. Tanken med dette er å tydeliggjøre kommunens boligsosiale ansvar. Ansvaret skal plasseres i NAV og inngå i det helhetlige arbeidet. Sosialtjenesteloven § 15 blir med dette kun en henvisningsparagraf. Til dette vil vi understreke:
Det er viktig for LUPE at loven er tydelig på at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, for eksempel ved at Husbanken tilbyr støtte som er til nytte i alle kommuner gjennom økonomiske virkemidler som bostøtte, tilskudd og lån samt faglig bistand. Det er viktig at kommunen pålegges å skaffe midlertidige botilbud til de som av forskjellige årsaker har akutt behov for dette. Det er også
viktig at loven klart sier noe om NAVs rolle om hvordan boligproblemene skal løses for vanskeligstilte boligsøkere generelt. Dette med fattigdom generelt – også sett opp imot det å kunne styre sin egen økonomi, for eksempel boligkostnader, er et stadig økende problem for de som fra før er avhengige av sosialhjelp.
LUPE er imot å oppheve Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7
Lovforslaget foreslår i punkt 11.2 å oppheve § 3-7 i helse- og omsorgstjenesteloven og begrunner dette med at denne paragrafen videreføres i forslaget til ny boligsosial lov. LUPE mener det ikke er riktig å oppheve helse- og omsorgstjenestelovens § 3-7, slik det nye boligsosiale lovforslaget er.
Paragrafen presiserer det behovet mange mennesker med utviklingshemming har for bolig med særlig tilpasning for de behov nettopp disse menneskene har for hjelpe- og vernetiltak på grunn av sin funksjonshemming. Bistand i boforholdet er ofte mer viktig enn selve boligen. Det er viktig at denne presiseringen nettopp står i helse- og omsorgstjenesteloven, da dette er helse- og
omsorgstjenester. Etter vårt syn bør kommuner ha en plikt til nettopp å sørge for at mennesker med utviklingshemming og alvorlige funksjonsnedsettelser får en egen, egnet bolig. Dette er et helse- og omsorgsbehov!
Alle voksne mennesker med utviklingshemming skal, i likhet med alle andre, kunne bestemme hvordan, hvor og hvem de vil bo sammen med. I overgang fra foreldrehjem til eget hjem er det viktig å sikre at personer med utviklingshemming har lovfestede rettigheter til varig bolig, samt at
kommunene har et lovfestet ansvar for å ivareta disse rettighetene på boligmarkedet. Hvis
departementet bestemmer å fjerne Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 må den nye loven si noe om kommunens plikt til å sørge for tilrettelagte og nødvendige helse- og omsorgstjenester gjeldene for utviklingshemmede, spesielt med omsorgsboliger som kan utøve heldøgns tjenester. I mange tilfeller gjelder dette mennesker som har behov for boliger med særlig tilpasning samt hjelpe- og vernetiltak. Loven må presisere at slike vedtak skal være enkeltvedtak både sett fra
saksforberedelser og inneholde klar informasjon om retten til å påklage vedtak.
LUPE mottar stadig henvendelser fra mennesker med utviklingshemming og deres pårørende, som har søkt hjemkommunen om egen bolig, hvor det går flere år før søknaden innvilges. Ofte fører dette til syke og utslitte foreldre som blir en økonomisk belastning for kommunen. Med andre ord,
nødvendigheten for et lovverk som gir rettigheter er sterkt tilstede. Vi må ha en boligsosial lov som gir en sosial boligpolitikk det er mulig å leve etter.
Behov for regulatoriske grep for å øke antall tilpassede boliger
Kommunene må ha et lovfestet ansvar for å ha en sosial profil i sin boligplanlegging og det må legges inn regulatoriske grep i loven for å øke antall tilpassede boliger.
Det er positivt at det opprettes boligsosialt brukerråd der relevante spørsmål fra politiske
utforminger diskuteres. Brukermedvirkning er en viktig suksessfaktor i dette arbeidet. Det er viktig at Statens helsetilsyn i forbindelse med gjennomføringen av tilsyn med kommunale tjenester er klar over viktigheten av å kartlegge behovet for det å mestre og bo i egen bolig. Spørsmålet tilslutt blir om det som er relevant for vanskeligstilte på boligmarkedet er relevant for politikere og byråkrater.
Kommentar til lovens § 1 - Formål
LUPE mener paragraf 1 viser at loven først og fremst er tenkt for mennesker som selv er i stand til å skaffe seg bolig, med litt hjelp fra kommunen. Vi mener kommunen må forplikte seg til å tilby gode og permanente boligløsninger gjennom startlån og tilskudd der dette er mulig. Boligen skal ha tilfredsstillende størrelse og ligge i et nærmiljø som er bra for den eller de som skal bo der, sier lovforslaget. Hvem bestemmer hva som er tilfredsstillende og hva som er et bra nærmiljø?
LUPE har forslag til tilføyelse av § 1:
Boligen skal ha tilfredsstillende størrelse og standart ut fra beboers hensyn til eventuelle behandlings-, pleie og assistansebehov.
Kommentar til lovens § 2 - Virkeområde
Her presiseres det at «loven gjelder for alle som oppholder seg i riket», men en rekke personer omfattes likevel ikke av loven. Her har LUPE en kommentar og et viktig ønske om endring i punkt C, annet avsnitt. «En person som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd for
vedkommende, har bare rett til tjenester i denne kommunen, med mindre det er avtalt med en annen kommune at personen skal flytte dit». Norge er et langstrakt land og det er ofte at personer bør flytte for å få et riktig og tilpasset helsetilbud som integreringskommunen ikke kan tilby.
LUPE har forslag til endring til siste setning i § 2:
…..har bare rett til tjenester i denne kommunen, med mindre det er helsemessige grunner for eller at det er avtalt med en annen kommune at personen skal flytte dit.
Kommentar til § 3 – Forslag til lovtekst
Loven definerer her «vanskeligstilte på boligmarkedet»: personer som av økonomisk, sosiale, eller helse- og omsorgsmessige årsaker ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, og derfor trenger bistand til å skaffe eller beholde egnet bolig som nevnt i § 1.
Kun «vanskeligstilte på boligmarkedet» kan få bistand etter loven. Kommunen skal ta hensyn til helsemessige og sosiale behov, muligheter for privatliv, familieliv, å beholde arbeid og å kunne delta i aktiviteter. Vi frykter at landets kommuner vil definere vanskeligstilte på boligmarkedet ulikt – hvis dette ikke defineres nærmere i en forskrift.
Kommentar til § 4 – Kommunens organisatoriske ansvar
Lovforslaget regulerer kommunens oppgaver med hensyn til det boligsosiale arbeidet noe, men slett ikke nok. Intensjonen om å spisse kommunens ansvar med hensyn til skjerping av
planleggingsansvaret som følger av folkehelseloven og plan- og bygningsloven er for svakt.
Lupe stiller seg også spørsmål om hvordan kommunen til enhver tid skal klare å ha oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet, så lenge et akuttbehov ofte oppstår.
Lovforslaget i § 4 må være slik at det er mulig å nekte utbyggere å bygge hvis disse ikke inkluderer både rimelige og universalt tilpassede boliger i prosjekter og boligplaner. Det er svært viktig at alle byggeprosjekt har en sosial profil og at dette fremkommer i lovs form. Særlig i byene blir
boligmarkedet strammere og strammere. Rimelige og tilpassede boliger blir en sjeldenhet. I de store byene blir det stadig færre og færre kommunale boliger. Vi kan nevne flere samfunnsmessige endringer som underbygger dette:
• Økende antall arbeidsløse
• Vanskelig å få lån for unge boligsøkende
• Svært dyre boliger
• Befolkningsvekst
• Få og dårlige kommunale utleieboliger
• Økende antall skilte enslige fattige med barn
• Få tilpassede boliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne
• Vanskelig å få lån gjennom Husbanken
Kommentar til § 5 – Kommunens plikt til å gi individuell tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet
Det må tydelig fremgå i loven at kommunen alltid skal ta hensyn til den enkeltes helhetlige behov.
For mennesker med nedsatt funksjonsevne, som utviklingshemming, er dette særlig viktig.
Ikke bare praktiske råd, men også økonomiske råd må gis. Dette for å mestre boforhold som f.eks.
det å bo i bofellesskap sammen med andre, det å ha et fellesareal og forholde seg til og ikke minst kunne være i stand til å forstå behovet for og gjennomføring av det daglige tjenestetilbudet. Alt dette koblet sammen med gode relasjoner mellom kommune, pårørende/verger og daglige tjenesteytere.
For å lykkes med gode og trygge boforhold et det viktig at kommunen i denne sammenheng ser og vurderer den enkeltes helhetlige behov. Sosialtjenesteloven er klar på at brukerne her får muligheter til å leve og bo selvstendig, da sett i forhold til den tjenesteomsorg de har vedtak på. Viktigheten av alt dette skal gi positive virkninger og kan henføres til tidlig innsats – det at kommunene på et tidligst mulig tidspunkt i den enkeltes livsløp ser verdien av tidligere kartlegging av den enkeltes behov for individuelle tjenester, noe som vil gi en langvarig gevinst. Tidlig innsats forebygger utenforskap som i dagens samfunn gir store utfordringer.
Brukermedvirkning er særs viktig. Beboer må ha mulighet til å ha direkte innflytelse på tilbudet vedkommende har behov for. Ikke alle kommuner har kompetanse til å arbeide på det boligsosiale feltet. Det er stor variasjon av den behandling og bistand som gis fra kommune til kommune. LUPEs forslag til endring i loven viser nettopp til brukermedvirkning.
Lupe har et konkret forslag til tilføyelse i nest siste setning i lovforslaget: Kommunen, i samarbeid med den vanskeligstilte eller/og dennes verge, vurderer hvilken bistand som skal gis.
Kommentar til § 6 – Saksbehandling
LUPE mener det er bra at det skal lovbestemmes at det alltid skal fattes enkeltvedtak etter
forvaltningsloven om en person er vanskeligstilt i boligmarkedet eller ikke. Vi mener også det er riktig at hovedinnholdet i eventuell bistand skal inn i vedtaksform.
LUPE foreslår derfor i § 6
Loven må sette en maksimal behandlingstid for vedtak.
Kommentar til § 7 – Klage
Det er bra at statsforvalteren, ved innkommet klage, kan avgjøre om lovens vilkår er oppfylt eller ikke. Imidlertid mener LUPE at dette i enkelte tilfeller kan bli vanskelig hvis samtidig statsforvalteren skal være tilbakeholden med å overprøve kommunens skjønnsutøvelse.
Lupe foreslår derfor tillegg i § 7
Situasjonen til den vanskeligstilte skal hensyntas før hensynet til det kommunale selvstyret.
Kommentar til § 8 – Tilsyn
Et gjennomgående tema må være å fokusere sterkere på verdien av gjennomføringen av tilsyn, tilsynets verdi med senere oppfølging av resultater som tilsynet gir. Behovet for økt lovfesting og klargjøring av kommunenes ansvar må strammes til i den nye loven.
Departementet må sette strenge krav til økonomiske, pedagogiske samt juridiske virkemidler.
LUPE minner om at mange mennesker innen sårbare grupper som utviklingshemmede, er totalt avhengig av bistand fra flere hold i gjeldende bo- og leveforhold. Dette må fungere likt i alle kommuner slik at personer slipper å oppsøke/flytte til kommuner som på papiret gir de beste muligheter.
LUPE foreslår følgende endring: Å bytte kan med skal:
Statsforvalter skal føre tilsyn.
12.4 Forutsetninger for en vellykket gjennomføring
Som vi har uttalt i vår innledning tror vi ikke denne loven kan gjennomføres før de økonomiske aspekter i loven er implementert. Dette betyr bl.a. at Lov om bostøtte må være en del av Norges boligsosiale lov. Kommunene må ha full oversikt over hvilke behov de har for fremtidige tilpassede boliger, der dette er mulig. Imidlertid må også kommunene ha tilgjengelig boliger der behovene plutselig oppstår. Ikke alle mennesker blir vanskeligstilte som voksne. Enkelte er såkalt vanskeligstilt fra fødselen av i og med at de er født med kognitive hindringer som vanskeliggjør det å kunne arbeide og tjene penger som «folk flest».
LUPE mener det er viktig med flere forskrifter i tillegg til loven for at loven skal bli vellykket.
For at loven skal bli vellykket må i særdeleshet kommunene tilføres økonomiske midler, bl.a. for å få tilført bemanningsmessige ressurser.
Loven gir en stor utfordring både til kommunenes administrasjon og ikke minst politikere som har ansvaret for å prioritere korte og langvarige tiltak. Veiviseren vil forhåpentligvis hjelpe kommunene til å «vise veien».
