Kampen om framtiden
Kampen om framtiden
Frontlinjer 2006
Redigert av Dag Odnes, Andreas Hompland, Arne Pape og Terje Rød Larsen
FAFO-rapport nr. 098
ISBN 82-7422-035-8
Omslag, grafisk design, illustrasjoner:
Karl Rikard Nygaard Sats, repro, trykk:
PDC - Printing Data Center, Aurskog
Frontprosjektet er finansiert av LANDSORGANISASJONEN I NORGE og disse LO-forbundene:
DEN NORSKE POSTORGANISASJON FELLESFORBUNDET
HANDEL OG KONTOR I NORGE NORSK ARBEIDSMANDSFORBUND NORSK BARNEVERNPEDAGOGFORBUND
NORSK ELEKTRIKER- OG KRAFTSTASJONSFORBUND
NORSK FORBUND FOR ARBEIDSLEDERE OG TEKNISKE FUNKSJONÆRER NORSK GRAFISK FORBUND
NORSK KJEMISK INDUSTRIARBEIDERFORBUND NORSK KOMMUNEFORBUND
NORSK MUSIKERFORBUND
NORSK OLJE- OG PETROKJEMISK FAGFORBUND NORSK POSTFORBUND
NORSK SJØMANNSFORBUND NORSK SOSIONOMFORBUND NORSK TJENESTEMANNSLAG
NORSK TRANSPORTARBEIDERFORBUND NORSK TREINDUSTRIARBEIDERFORBUND NORSK VERNEPLEIERFORBUND
SKOLENES LANDSFORBUND STATSTJENESTEMANNSKARTELLET TELE- OG DATAFORBUNDET
Innhold
Kampen om framtiden . . . 9
Tidsbilder 19 1952: Felles mål. . . .. 20
1970: Enhetens oppløsning. . . .. 30
1988: Individualismens gjennomslag. . . 39
Skjebnen svinger. . . 49
Den norske svingøkonomien . . . 50
Grensene faller. . . 61
Befolkningen bølger 65 Fleksibelt press. . . .. 69
To tanker i hodet 71 Skiftende politikker. . . .. 77
Regionale spenninger. . . 79
Miljøet i front . . . 83
Svingende bakgrunnsteppe. . . 87
Frihet, likhet og broderskap . . . 91
Frihetens utrygghet. . . 95
Demningene brister 96 Fra velferd til tjenester 99 Fleksible løsninger. . . .. 107
Verkstedoverenskomst i varehandel 110 Livskraftig og spenningsfylt. . . . .. 114
Likhetens tvang 119 Flukten fra friheten . . . .. 120
Fra skippertak til strukturreform. .. 125
Industrien holder ut 129 Gjennom avtale til lov . . . .. 135
Robust, men sårbart 140 Broderskapenes konkurranse. . . .. 145
Det svinger mer og mer. . . .. 146
Så samles vi om sektoren 149 Offentlig sektor som gjøkunge 154 Sammenligning gjør sterk 161 Truende framtid. . . .. 164
Forskjeller og likheter 169 Alternative illustrasjoner. . . .. 173
Nordostpassasjen. . . .. 174
Solidaritet og opportunisme 176 Norge i sys og dus 178 Heller ozon enn papir 180 Tidsbilde 2006 . . . .. 183
Aldrende bekymringer . . . .. 184
Veiene, retningen og målet. . . .. 193
Visjoner og muligheter. . . .. 194
Behov for trygghet 195 De to frontlinjene. . . .. 204
Primær- og sekundærprodukter . .. 208
Soria Moria . . . .. 215
Referanser 219
Forord
"Kampen om framtiden" gir et per- spektiv på det norske samfunnet fram mot år 2006. Boken presenterer bilder av alternative framtidssamfunn. Den diskuterer grenser og muligheter for fagbevegelsens veivalg. Den skisserer problemstillinger og dilemmaer, men gir ikke fasitsvar. Svarene har med verdier og ideologi å gjøre, og det er ikke forskeres og utrederes domene.
Veivalgene må gjøres av fagbevegel- sens tillitsvalgte og medlemmer.
FAFOs håp er at "Kampen om fram- tiden" kan bidra til å gi fagbevegelsen bedre grunnlag for strategiske avgjø- relser om hvor en vil hen, og hvordan en kan nå dit.
Frontprosjektet startet våren 1988. Det har vært ledet av Terje Rød Larsen og Dag Odnes. Prosjektgruppen har for øvrig bestått av Tore Holm, Andreas Hompland, Arne Pape, Kjell Roland, og fra januar 1989 Eva Sarfi.
De økonomiske analysene er foretatt av ECON med Harald Magnus Andre- assen som hovedansvarlig. Arvid Fen- nefoss, Kåre Hagen, Geir Høgsnes, Ove Langeland, Knut Arild Larsen, Dag Olberg og Jonas Gahr Støre har le- vert trykte arbeidsnotater til prosjek-
tet. Gudmund Hernes har bidratt med nyttige innspill og utfall.
Referansegruppa for prosjektet har hatt ni møter. Deltagerne har bidratt med nyttige kommentarer og kon- struktiv kritikk av utkast og skisser.
Disse har vært med på møter i referan- segruppa:
Arve Andersen (NTL), Tor Andersen (LO), Brit-Unni Arntsen (NVF), Sidsel Bauck (HK), Bjørn Christiansen (NBF), Jan Eriksen (NM), Arne Grøttum (NKF), Gunnborg Hage (HK), Kristian Haldorsen (NSF), Jan Werner Hansen (NTL), Jan-Willi Hansen Hegg (NO- PEF), Roar Helgesen (NFATF), Yngve Hågensen (LO), Thor-Ingar Jahren (NTAF), Kjellaug Kristiansen Jota (Postorg.), Tore Kjeserud (HK), Her- mann Lund (NOPEF), Arne Marthin- sen (Fellesforbundet), Magnus Midtbø (NFATF), Oddbjørn Møller (Fellesfor- bundet), Odd Arne Olafsen (NAF), Erik Olaussen (Grafisk), Evy Buverud Pedersen (LO), Gerd Reinsvollsveen (NOSO), Ernst Risan (TD), Trond Ro- stad (Kjemisk), Ame Semmerud (Trans- port), Kirsten Sivertsen (NBF), Kjell- Torgeir Skjetne (SL), Kåre Syltebø
1111
Liv Valla (Kartellet) og Toralf Årdal (NAF).
Prosjektet har trukket store veksler på FAFOs medarbeidere. Utenfor FAFO har følgende bidratt med nyttige syns- punkter og innspill: Jan Balstad, Juul Bjerke, Ronald Bye, Truls Frogner, Ma- rianne Gullestad, Frederie Hauge, Knut Kjeldstadli, Knut Kjær, Kari Moxnes, Kaare Sandegren, Tor Sel- stad, Reiulf Steen, Jens Stoltenberg,
Aud Watnebryn.
Bente Bakken og Karl Rikard Nygaard har deltatt i den tekniske delen av redaksjonsarbeidet. Dag Odnes og Andreas Hompland har stått for slutt- redigeringen av materialet.
Grunerløkka, januar 1990 Terje Rød Larsen
Daglig leder FAFO
Kampen om framtiden
På slutten av 80-tallet nådde Landsorganisasjonen sitt hittil høyeste medlemstall med nær 800 000 medlemmer. I Norge er det bare Norges Idrettsforbund som kan vise til et høyere medlemstall. LO er fremdeles Norges mektigste organisasjon og en av de sterkeste og mest demokratiske institusjoner i det norske samfunnet.
Lønnstakerorganisering 2006 opp det store antallet uorganiserte, og på den andre siden å ta opp kampen med konkurrerende faglige organisa- sjoner.
LO står overfor to svært forskjellige ytre frontlinjer: på den ene flanken i grenselandet mot de uorganiserte, og på den andre flanken mot dem som i dag er organisert utenfor LO.
Det finnes imidlertid farlige skjær i sjøen ved inngangen til 90-årene.
Medlemstallet har stagnert. Organisa- sjoner utenfor LO blir stadig farligere konkurrenter. LO-medlemskap er ikke så attraktivt lenger.
LOs utfordring
På oppdrag fra den forrige LO- kongressen i 1985 la FAFO i mars 1988 fram en analyse av LO-forbundenes medlemsutvikling. En av konklusjo- nene var at under bestemte forutset- ninger kan arbeidstakersammenslut- ninger utenfor LO til sammen være like store som LO i år 2006.
100 90 80 70
60 LO
2006 1996
AO
0 - - ' - - - ' 1986
50
30 20 40
10
De ytre frontene
Konkurrentene har siden slutten av femtitallet mer enn fordoblet sin andel av de yrkesaktive som er organisert.
For LO-forbundene reiser det to ut- fordringer: på den ene siden å fange
Fagbevegelsens styrke
Det er imidlertid ikke bare teoretisk mulig, men også innenfor praktisk rekkevidde for LO-forbundene å ven- de nedadgående kurver til oppadgå- ende. De kan sikre at Landsorganisa- sjonen også i framtiden er den do- minerende arbeidstakerorganisasjo- nen i det norske samfunn. Ressursene er der dersom de blir brukt riktig:
• I fagbevegelsens verdigrunnlag solidaritetstanken som ikke bare strekker seg ut over klassegrensene, men også på tvers av landegrensene.
• I fagbevegelsens tradisjon - innsik- ten om at det må løftes i flokk når det gjelder.
• I fagbevegelsens mannskap - det brede nett av erfarne og velskolerte tillitsvalgte.
• I fagbevegelsens apparat - flettver- ket av solide organisasjoner som er bygd opp.
• I den moralske tyngde - den styrke det gir at norsk fagbevegelse er ett av de sterke demokratiske elementer i det norske samfunnet.
Fra monopol til konkurranse
1 0 0 - r - - - , 90
80 70 60 50 40 30 20 10
0...L.-_ _-'--..L-,-'-'"----1_.L---'L:C?..._ _----'
AO LO
ORGANISASJONSMEDLEMMER- NEDO TILVEKST1970-1986
• I fagbevegelsens sentrale strategiske innsikt - det at samfunnsendring krever organisasjonsendring.
Den indre fronten
Det siste er kanskje det aller viktigste.
Bare bærekraftige organisasjoner er slagkraftige. Organisasjoner må være best mulig tilpasset de omgivelsene de skal operere i. Når omgivelsene endrer seg, må også organisasjoner endre seg dersom de skal være levedyktige.
Dette er den indre fronten Landsor- ganisasjonen må kjempe på ved siden av de to ytre. Slagene på den indre fronten må vinnes samtidig med kam- pen på de ytre frontene. Spørsmålet er om og eventuelt hvordan fagbevegel- sens organisasjon skal bygges om.
Angripe seg selv
Spisst og paradoksalt formulert må en kjempe etter prinsippet: Det beste for- svar er å angripe seg selv!
Hver enkelt tillitsvalgt på alle ni- våer, hvert enkelt organisasjonsledd må stille seg selv spørsmålet: Hvordan kan vi bygge og ombygge organisasjo- nene slik at de er bedre tilpasset det samfunnet vi har i dag, og det vi vil møte i framtiden?
Samlet handling
Denne selvkritiske oppgaven krever også noe mer. Vi må vinne innsikt i hvilke samfunnsendringer som kan komme, og forstå hvorfor og hvordan de utvikler seg. Vi må styrke vår egen følsomhet for hvilke utviklingsbaner framtiden kan bringe oss inni.
For å kunne forbedre vår evne til å forme morgendagen, må vi ha forestil- linger om hvordan den kan komme til å se ut.Men vi må også ha evnen til å
l i l l
gjøre forestillingene tydelige slik at vi i fellesskap kan forholde oss til dem som et utgangspunkt for samlet hand- ling. Bare i et slikt perspektiv kan vi besvare spørsmålet om det er nødven- dig med organisatoriske ombyggin- ger. Og hvis svaret er ja, må vi stille de neste spørsmålene: Hvordan skal or- ganisasjonene se ut? Hva slags byg- gematerialer skal vi bruke?
Monopol får konkurranse
FAFOs organisasjonsundersøkelse ga også flere andre klare konklusjoner:
• Andelen uorganiserte har holdt seg nokså konstant fra slutten av 50- årene og fram til i dag.
• Organisasjonsgraden blant de yr- kesaktive har ligget fast de siste 25 årene.
• LOs andel av de organiserte lønnsta- kerne har sunket drastisk, fra 48 pro- sent i 1956 til 35 prosent i 1989.
• Den relative tilveksten av nye med- lemmer i LO er vesentlig svakere enn i de konkurrerende organisasjo- nene. Mens LO i perioden 1977 til 1986 bare økte sitt medlemstall med 7 prosent, økte AF med 45 prosent og YS med 59 prosent.
• Et skandinavisk perspektiv viser at både organisasjonsprosenten og Landsorganisasjonenes andeler av den er betydelig høyere i Sverige og Danmark enn i Norge.
LOs situasjon har i løpet av etter- krigstiden endret seg fra å være en tilnærmet monopolstilling til en si- tuasjon preget av hard konkurranse fra en rekke andre arbeidstakeror- ganisasj oner.
LOs muligheter
Med utgangspunkt i medlemsutvik- lingen for Landsorganisasjonen og de tilsluttede forbundene slik den er skis- sert i FAFOs organisasjonsundersø- keise, kan LO gå ulike framtider i mø- te. For selv om omgivelsene endrer LOs handlingsrom, vil medlemskur- venes retning og høyde i stor grad væ- re avhengig aven faktor: Landsorga- nisasjonen og de tilsluttede forbunds egne aktiviteter. Deres evne til å til- passe seg og endre seg i skiftende om- givelser.
Skråplan
En mulig framtid for Landsorganisa- sjonen er et skråplan. Medlemstallet seiler nedover, men i en kontrollert bevegelse som ender med at arbeids- takersammenslutninger utenfor LO er like store som den samlede LO-familie i år 2006.
Sklie
Et like realistisk alternativer imidler- tid en sklie. Medlemstallet rutsjer utfor i et dramatisk og ukontrollert fall.
Gynge
Men LO har også realistiske mulighe- ter til å vende fallende kurver oppover.
Det krever at en takler de utfordrin- gene som er skapt av viktige politiske, økonomiske og kulturelle endringer.
Slutten på etterkrigstiden
På terskelen til 90-tallet deler alle en nær, sterk og enkel erfaring: Verden er ikke det den var, og det kommer den heller ikke til å bli. Sovjetmarxismens sammenbrudd og demonteringen av
jernteppet markerer at etterkrigstiden definitivt er over.
I et nasjonalt perspektiv var 50- og 60-årene en av de lengste og mest sta- bile periodene i så vel norsk som vest- lig økonomis historie. Økonomi og hverdagsliv ble endret på dyptgri- pende måter, men langs kurver og linjer som var rettlinjede og pekte for- utsigbart oppover.
80-årene var derimot preget av det uventede - av mangel på kontinuitet og stabilitet. Kurvene svingte og dan- set i uforutsigbare bølger. Både olje- prisene og børsindeksene falt og steg, stupte igjen og steg på ny.
Linjer og bølger
Både folk flest, eksperter, politikere og forståsegpåere av ulike slag satt fast i den gamle verdens forståelsesrammer:
Når kurvene pekte oppover, antok en at de enten ville fortsette å stige til topps eller flate ut på behagelig høye nivåer. Når de derimot pekte nedover, ble det like sterkt og enstonig antatt at de ville synke til bunns som blylodd.
Panikk
Forspillet til denne vinglete virkelig- hetsforståelsen var oljekrisen i 1974.
Den førte til panikktiltak som bensin- rasjonering og tidsbegrensning av kjø- retillatelser. Verdensøkonomiens sam- menbrudd og varige verdenskriser toppet nyhetssendinger og ble utmalt på avisenes førstesider.
Skivebom
Da børskursene raste nedover i 1986, gjentok det samme seg. Både progno- semakere og massemedier framstilte en verden i dramatisk og varig sam- menbrudd. Elendigheten ville bare bli verre.
Glemt var den hemningsløse opti- mismen fra tiårets første halvdel. Neg- lisjert ble skråsikre prognoser og ut- viklingsanalyser som dannet hoved- grunnlaget for tøylesløst offentlig og privat forbruk. Det ble glemt at ten- denser ikke nødvendigvis forlenges i snorrette linjer, enten de går ned eller opp. De profesjonelle prognosemaker- ne traff ikke engang skiva når de skjøt inn i framtiden.
Framtiden er i dag
Det minst interessante med prognose- makernes feilslag er at de er teoretisk pinlige. Langt alvorligere er det at de ofte blir praktisk plagsomme. Feilakti-
"
ge prognoser fører til gal handling.
I en stadig mer komplisert verden blir politisk handling mer avhengig av hvordan virkeligheten vil se ut i mor- gen. For morgendagen blir til i dag - i skjæringsfeltet mellom hvordan vi selv forestiller oss den, hvordan vi framstil- ler den, og hvordan vi medvirker til å forme den. Kampen om framtiden foregår ikke i morgen. Den foregår i dag.
Serier av sjokk
I en verden som er sterkere dominert av det uventede enn av det ventede, duger ikke lenger det tradisjonelle prognosemakeriet. Like farlig er det å forveksle sine egne håp og ønsker med det som faktisk vil hende. Målsettin- gen kan ikke lenger være å skape det ene "riktige" framtidsbildet. Oppga- ven er umulig fordi resultatet blir ubrukelig. Et blikk på sentrale interna- sjonale hendelser det siste tiåret er illustrerende:
• Midtøsten: Den iranske revolusjon og flodbølgen av muslimsk funda- mentalisme.
• Øst-Europa: Sovjetmarxismens sam- menbrudd og perestroikaens rystel- ser.
• Asia: Maoismens havari og massak- rene på Den himmelske freds plass.
• Vesten: Liberalismens oppblomst- ring med voksende kløfter mellom fattig og rik, sentrum og periferi, nord og sør.
Langsiktig styring
Verden blir stadig mer uforutsigbar, sammensatt og ustadig. Utviklingen er preget av uventede og kvalitative brudd snarere enn av forventede og kvantitative forlengelser.
Det er et paradoks at i denne om- skiftelige verden øker behovet for planlegging og overgripende, langsik- tig styring.
Massene individualiseres
"Seiren følger våre faner", heter det i en av arbeiderbevegelsens kjæreste sanger.
Men det er ikke bare slik at seieren følger; den forfølger også våre faner.
Enhver vellykket problemløsning ska- per ikke bare nye problemer, den ska- per også nye typer av problemer og nye sammenhenger mellom proble- mene.
På midten av 60-tallet kunne den gamle LO-formannen Konrad Nordahl med stolthet konstatere at norsk arbei- derbevegelse hadde nådd sitt hoved- mål: å omskape Fattig-Norge til Vel- ferds-Norge. Økonomisk vekst og rettferdig fordeling av godene var sik- ret gjennom kollektive fellesløsninger.
Men Konrad Nordahl så også at løs- ningen av nasjonens fattigdoms- og rettferdighetsproblemer ville skape nye problemer og nye utfordringer for
I går, i dag, i morgen
arbeiderbevegelsen. Nordahl forsto at de kollektive fellesløsningene hadde bygd opp til det han kalte "massenes individualisering". Han fornemmet at det løftet som var tatt for å heve vanli- ge folks levekår, hadde skapt grunnla- get for voksende krav om flere indivi- duelle valgmuligheter.
Sin egen livsstil
Utviklingen på informasjons- og me- diesektoren er ett uttrykk for dette presset. Den frie tilgangen på informa- sjon og underholdning gir mennesker i dag mulighet til å komponere sin egen livsstil på helt andre måter enn tidligere.
IGÅR IDAG
l i l l
Valgene er ofte illusoriske, men inn- satsen for å skape sin egen livsstil bi- drar til å skjerme for opplevelsen av omverdenen som ugjennomsiktig, ka- otisk og fremmed. Livsstilen skaper trygghet gjennom en følelse av både identitet og tilhørighet til sosiale mil- jøer.
Marked for trygghet
I løpet av de siste 25 år har massenes individualisering kommet til uttrykk på flere måter. Følelsen av å høre til en klasse er blitt svekket. Valg av livsstil i jobbsammenheng, i samlivs- og fami- lieformer, i boformer og fritidsbruk er blitt viktigere enn tilknytning til orga- nisasjoner og politiske bevegelser.
Disse tendensene er blitt sterkere fordi flere flytter og har mulighettil å skaffe seg en annen status i samfunnet enn sine foreldre.
Men de økte valgmulighetene har også ført med seg voksende individu- ell usikkerhet. Det har i sin tur skapt et marked for trygghet. I framtiden vil dette markedet bli preget av svært forskjellige tilbud og etterspørsler in- nenfor så vel politikk som arbeidsmar- ked, organisasjonsliv og privatsfære.
Nye posisjoner
Med utgangspunkt i forestillingen om et voksende marked for trygghet, kan
"Kampen om framtiden" bidra til at det lages best mulige kart over de ter- reng Landsorganisasjonen må bevege seg i. Både for å beholde dagens styrke, og for å vinne nye posisjoner.
Dette er ikke minst viktig fordi det strategiske terrenget LO manøvrerer i har endret seg dramatisk. Gjennom-
gripende omskiftninger skjer stadig raskere. Dersom det skal være mulig å forvalte vår felles framtid, er det et akutt behov for kart og framtids bilder som kan bryte ned fastfrosne oppfat- ninger.
Nøkler og porter
"Kampen om framtiden" viser hvor- dan det norske samfunnet kan utvikle seg i tre forskjellige retninger fram mot 2006. LO må forberede seg på å møte alle tre.
For å kunne påvirke og øve innfly- telse i det samfunnet som omgir orga- nisasjonen og skaper betingelsene for medlemmenes levekår, må LO ha og kunne bruke den nøkkelen som åpner porten inn til samtiden.
Det finnes mange trekk av det gamle også i et samfunn som endrer seg raskt. De lever videre ved siden av do- minerende samtidsformer, men også sammen med framtidsmønstre som er i ferd med å utvikle seg.
Alle husmødre er ikke borte selv om toinntektsfamilien er blitt den domi- nerende. Samtidig ser vi tendenser til at flere lever som enslige. Selv om det blir flere private tilbud på markedet for trygghet, forsvinner verken beho- vet for offentlige ordninger eller den sikkerhet organisasjonene gir.
Derfor er det ikke nok at LO til en- hver tid har nøkkelen som åpner por- ten inn til det sentrale rom i samtids- samfunnet. Det er ikke lenger nok med en standardnøkkel som i det sta- bile samfunnet. Det kreves et knippe med ulike nøkler til forskjellige låser og porter.
Skjebne og evne
Skal vi kunne påvirke vår egen fram- tid, er det første kravet vi må stille til oss selv at vi har realistiske forestillin- ger om vår egen organisasjon. Vi må også vite hvordan samspillet mellom vår organisasjon og omgivelsene kan sette skranker og åpne muligheter i dag og i morgen.
Enten vi vil tilpasse oss samfunnsut-
Demninger og kanaler
Den italienske politiske tenker og strateg Niccolo Machiavelli har bes- krevet spenningen mellom skjebne og evne som kampen mellom en elvs uregjerlige villskap og forsø- kene på å temme den. Moralen er at skjebnens luner kan overlistes gjen- nom god planlegging og· forebyg- gende tiltak.
"Skjebnen er som en heftig svul- mende flod som oversvømmer jor- der, river med seg trær og bygnin- ger. Alle flykter fra oversvømmel- sen, og alt underkaster seg elvens raseri.
Men selv om elver noen ganger flyter over sine bredder, er det mulig å bruke den tiden når vann- standen er lav og vannet flyter stille til å bygge diker, demninger, kana- ler og forstøtninger. Flodens far- ligste villskap kan temmes ved å være føre var.
Slik er det også med skjebnen, som først viser sin makt når det ikke
viklingen eller gripe inn og styre den, må vi ha holdbare oppfatninger om hva som lar seg påvirke og hva som er upåvirkelig. Vi må vite hva som er tungt og hva som er lett å endre. Og vi må skille mellom det som skal stå fast og det vi kan løsne på. Eller for å bruke en litt gammelmodig formulering: Hva er det som er bestemt av skjebnen, og hva er det vi kan flytte på med våre evner og vår handlekraft?
er satt i gang tiltak for å kunne mot- stå den. Skjebnen dirigerer sitt sinne i den retning hvor den vet at det ikke er bygget opp demninger og barrierer som kan motstå den."
(Niccolo Machiavelli i
"Fyrsten" 1537)
1111
Hendelser og handlinger
Samfunnsutviklingen beveger seg framover i spenningen mellom begi- venheter som påvirker oss, men som vi ikke har kontroll over; og våre egne handlinger som påvirker begivenhete- ne i den retning vi selv ønsker. Sam- funnet beveges av strukturbestemte hendelserog av individers og organisa- sjoners viljebestemte handlinger - i spenningsfeltet mellom makt og av- makt.
Vi blir påvirket av skjebnen og det skjebnebestemte, samtidig som vi selv kan påvirke utviklingen med utgang- spunkt i vår egen kunnskap og våre evner.
Det løse og det faste
Landsorganisasjonen og forbundene beveger seg i et landskap som er be- stemt av disse to størrelsene: Det faste og skjebnebestemte, og det løse og ev- nebestemte.
For å kunne flytte seg i dette terren- nget må man ha begreper og kart som gir forestillinger om hva som står fast, og hva som kan flyttes på. Å forme vir- keligheten forutsetter ikke bare inn- sikt i hva som bør formes, men også i hva som er mulig å utforme.
Alternative framtider
Med "Kampen om framtiden" ønsker FAFO å gi fagbevegelsen et redskap som kan brukes til daglig forståelse og strategisk planlegging.
I bokas første del gir vi en skisse av noen av de dype endringene som har funnet sted i etterkrigsårene. Vi har endret samfunnet, og samfunnet har endret oss og våre tenkemåter.
I den andre delen presenterer vi trender og tendenser som vil ha skjeb- netyngde: økonomiske, politiske og kulturelle rammebetingelser som med overveiende sannsynlighet vil ligge fast i årene fram mot år 2006. Størrelser som begrenser vårt handlingsrom, som vi må akseptere og ta hensyn til i våre handlingsvalg.
I den tredje delen erstatter vi den rettlinjede prognosen med en framstil- ling av flere mulige alternative sam- funn. Deretter legger vi fram noen enkle alternative illustrasjoner av and- re muligheter og en skisse av noen sannsynlige trekk ved og spenninger i samfunnet i år 2006, uansett hvilket scenario vi befinner oss i.
I den siste delen gir vi et riss av det mulighetsrommet de ulike scenariene åpner for fagbevegelsen. Det legger opp til en drøftig av noen av de dilem- maene og veivalgene fagbevegelsen kan stå overfor i framtiden.
Godt rustet
Poenget med å lage slike alternative framtidsbilder eller scenarier er ikke den samme som med prognoser. På- standen er ikke at dette eller hint nød- vendigvis vil skje. Perspektivet retter seg mot mulige framtider, slik at vi i dag kan innrette oss på måter som på- virker ønskede utviklingsforløp, mot- virker uønskede og ruster oss til å mø- te det som viser seg å være uunngåe- lig.
Målsetningen er å styrke beslut- ningstakernes følsomhet for langsikti- ge endringer, slik at beredskapen til møtet med framtiden er best mulig.
Gode strateger er de som før andre ser hvordan omgivelsene endrer seg.
Tidsbilder
Enhver tidsepoke er preget av bestemte tenkemåter blant folk flest. Disse tenkemåtene preger ikke bare hvordan ,;:i oppfatter samtiden. Vi tar dem også med inn i framtiden. A være seg bevisst hvilke spor slike tidstypiske tenkemåter eller mentale kart setter, er en viktig forutsetning for å være rustet til å møte framtidens utfordringer.
Det norske samfunn har vært gjennom en rivende utvikling etter annen ver- denskrig. Endringene har vært preget av kontinuitet, ikke av de store brudd.
Fortiden videreføres, bearbeides og endres fortløpende.
Bruddstykker og private minner fra fjerne tider kan stå som spikret fast i vår bevissthet, mens sammenhengen i den nære fortid lett blir glemt. Samti- dig er det inntrykk fra disse formende årene som preger vår tenkemåte og vå- re handlinger sterkest. Idealer, spen- ninger, håp, fordommer og vaner bringes videre inn i framtiden. Bedre forståelse av mulige framtidsbilder må derfor ta utgangspunkt i den nære for- tid.
Våre tre tidsbilder er tegnet med bred pensel. Bildene gjengir fakta og stemninger fra årene 1952, 1970 og 1988. Ved å dvele ved noen av de begi- venheter og spenninger som preget disse årene, kan en bearbeide det mentale kart vi skal orientere etter
fram til neste 18-årskutt - nemlig år 2006.
For å øke nærheten til hvilepunk- tene, beskrives tidsbildene slik de kunne ha vært fortalt aven person i hver av epokene - en person med en viss nærhet til fagbevegelsen. De tre fortellerne tar for seg tre viktige områ- der i samfunnslivet, nemlig familien, forbruket og arbeidet.
Bind for øynene
"Mennesket går gjennom nåtiden med bind for øynene. Vi kan i høy- den gjette oss til hva vi egentlig opplever. Først senere blir bindet tatt bort, og vi ser tilbake på forti- den og konstaterer hva vi har vært med på og hvilken mening det hadde."
(Milan Kundera i "Latterlige
kjærlighetshistorier")
1952: Felles mål
Norge sto i gjenreisningens tegn de første etterkrigsårene. Det løftet er langt på vei gjennomført i 1952. Nå står landet foran nye oppgaver der utfordringene er mange og konkrete.
Hardt arbeid skal sikre rask forbedring av levekårene for de brede folkegrup- pene. Fellesskapstanken står sterkt.
Mottoet er å løfte i flokk. Det norske samfunn er preget av entydige mål som har allmenn oppslutning.
Kj ernefamiliens glanstid
Familien Gulbrandsen er en typisk norsk familie. Den er til og med kåret til årets gjennomsnittsfamilie av bil- ledbladet"Aktuell".
Eva Gulbrandsen er husmor. Tor- bjørn Gulbrandsen jobber som grun- derer ved Drammen Guldlistefabriker
og er familiens hovedforsørger. Fami- lien på fire bor i en toroms leilighet i Drammen. Medlemmene i den norske gjennomsnittsfamilien i 1952 er svært heimekjære og barnekjære. Familie- livet har en sentral plass i deres liv.
Husmorverdighet
Kvinnens viktigste oppgave i den moderne familien er å ta vare på hjem- met. Vi er nå kommet så langt at de fleste gifte kvinner er blitt bestyrer av eget hjem. De er ikke lenger nødt til å ta tjeneste i andres husholdning eller jobbe utenfor hjemmet for å bidra til familiens overlevelse. Dagens gifte
lill ---
50
1900 1930 1950 1960 1970 1975 1980 1985
tens betydning for helse og trivsel. Of- fentlige opplysningskampanjer un- derstreker hygienens betydning for å utrydde de smittsomme folkesykdom- mene tuberkulose og poliomyelitt.
Det moderne ekteskap
Mannen er familiens hovedforsørger.
Mulighetene for sikker jobb er gode, og lønningene akseptable. Fabrikkene i byene ligger langt fra de nye bolig- områdene. Derfor har mange menn lengre vei til jobb enn før. De som spi- ser hjemme midt på dagen, må ta den lange turen til og fra jobb to ganger daglig.
Mange av de nye arbeidsplassene er nok svært upersonlige. Mennene har sin spesialiserte oppgave, som de utfø- rer alene i fabrikken eller på kontoret.
Kvinner arbeider alene i hjemmet, uten hjelp fra naboer og slektninger.
For å oppveie stadig mer upersonlige arbeidssituasjoner har familielivet blitt viktigere som arnested for det nære og varme, for det rike følelses- livet og den personlige utfoldelsen.
Ektefeller har ikke lenger så mange fel- les oppgaver å dele, men til gjengjeld har nærhet og omsorg fått en mer sen- tral plass i ekteskapet.
På grunn av bedret levestandard og minimal fare for arbeidsledighet, tør stadig flere unge satse på ekteskapet.
rvIange av de "eldre unge" som har ut- satt å gifte seg, er dessuten klare for å stifte familie. Det er ingen tilfeldighet at antall ekteskap har gått sterkt opp etter krigen. Antall inngåtte ekteskap steg fra 19 000 i 1945 til 24 000 i 1950, og er fortsatt på vei opp. Et lite tanke- kors er det at så mange unge ,gifter seg fordi de "må". Av ekteskapene som
oKVINNER
• MENN
.-
•
II I
Gifte over 20 år
Husmorideologiens gjennombrudd I 1950 ble det gjort en gallupun- dersøkelse av kvinners yrkesinte- resser. På spørsmål om hva slags arbeid som interesserte mest, hus- arbeid eller arbeid utenfor hjemmet, svarte 73 prosent av de spurte kvin- nene at det var husarbeid. Et like stort flertall ønsket ikke å søke arbeid utenfor hjemmet, heller ikke hvis de kunne få deltidsarbeid.
kvinner har et privilegium som tid- ligere var få forunt: De er husmødre.
Husmoras arbeid er atskillig forenk- let i forhold til før krigen. Mange flere har fått lettstelte leiligheter med lino- leumsgulv og innlagt bad. Enhver mo- derne husmor er klar over renslighe-
60 70
55 PROSENT 75
65
blir inngått, får omtrent halvparten av alle parene sitt første barn før det er gått åtte måneder.
Barn og tenåringer
Barnas livsvilkår har også gjennomgått store forandringer. Da primærnærin- gene dominerte, måtte barn flest ta del i arbeidet. Når det blir færre gårds- bruk, blir stadig flere barn trukket ut av det produktive arbeid. Det samme skjer i byene.
I dag kan barna vie seg lek og læring under kyndig overvåkning av mød- rene. Det er en allmenn oppfatning at mødre er best egnet til å oppdra egne barn så lenge de er små. Denne oppga- ven bør ikke overlates det offentlige.
Bare vanskeligstilte barn går i barne- hage eller daghjem.
For de større barna står skolen sen- tralt i oppdragelsen. Skolens oppgave er å formidle den nasjonale basiskunn- skap og sikre de brede befolkningslag et godt kunnskapsmessig fundament for å møte det moderne samfunn. Mål- settingen om at alle barn skal gå i samme skole, er i ferd med å bli reali- sert. Dette er et viktig ledd i arbeidet med å skape et rettferdig samfunn med like sjanser for alle. Men fremde- les er det store forskjeller mellom by- og bygdeskoier, og høyere utdanning er forbeholdt en liten elite. Det er i overkant av 5000 studenter, og de fleste kommer fra såkalt bedrestilte hjem..
Blant yrkesaktiv ungdom er det tegn til at det vokser fram en kultur som virker fremmed og provoserende for de fleste. De henter sine idealer fra Amerika, og samler seg i flokker på gatehjørnene. Aldri før har vi opplevd en ungdomsgenerasjon som utvikler
idealer som er så forskjellig fra forel- drenes, men det er forhåpentligvis et forbigående fenomen. En nymotens betegnelse for denne gruppen er
"tenåringer".
Eldreomsorg i familien
Økt industrialisering og endringene i jordbruket har ført med seg at stadig flere unge flytter fra landsbygda, mens de gamle blir værende igjen på landet.
Men flukten fra landsbygda er ennå ikke gått så langt at den barnerike eldre generasjon ikke har noen slekt- ninger igjen i nærheten av der de bor.
I byene er bolignøden stor. Den tvinger mange unge familier til å bo midlertidig hos foreldre eller eldre slektninger. Så snart den ene unge familien flytter ut, kommer andre søn- ner, døtre eller slektninger inn i de gamles hjem. Selv om denne trang- boddheten kan være en belastning for alle parter, er fordelen at den sikrer de eldre nødvendig hjelp og støtte.
Kamp mot familielønna
Landsorganisasjonen går inn for at kjernefamiliens velferd skal sikres.
Det kan best gjøres ved at alle familier får trygd gjennom samfunnsapparatet.
Nylig foreslo regjeringen å innføre et nytt prinsipp i lønnsfastsettelsen, nemlig lønn etter familieforsørgelses- byrde - eller familielønn, som det og- så kalles. Tanken er at en vesentlig del av lønnsøkningen skal gis som forsør- gertillegg.
LO mener imidlertid at en lønnsta- ker prinsipielt bør lønnes etter kvalifi- kasjoner og innsats, ikke etter forsør- gelsesbyrde. Ordningen kan dessuten føre til at lønnstakere med familie- lønn, altså den dyreste arbeidskraften,
IIlt
blir sagt opp først i økonomiske ned- gangstider. Videre mener LO at alle må stilles likt med hensyn til sosial trygd, uansett om de er lønnstakere el- ler ikke. Bønder og fiskere må ha sam- me rettigheter som lønnstakere. Bare slik kan familien sikres trygge kår.
Nødvendige goder
For å få produksjonen i gang har in- vesteringer i flere år vært prioritert høyere enn forbruk. Det har vært ra- sjonering på de fleste importvarer. Ti- den er nå inne for å høste fruktene av gjenreisningsslitet. Varetilbudet har økt, og rasjoneringen på de fleste varer er opphevet.
Veksten i forbruket er likevel ikke så stor. Folk flest kjøper bare de mest nødvendige goder, som bolig, klær og mat. En av grunnene til moderasjonen er den sterke prisstigningen de siste tre årene. Det er fremdeles stor knapp- het på en mengde forbruksvarer.
En annen årsak til det forsiktige for- bruket er at nøysomheten fra krigen og fra nødsårene før krigen fremdeles sit- ter igjen hos folk flest. De aller fleste opplever likevel større materiell trygg- het enn noen gang før og har stor tro på at framskrittet kommer til å fort- sette. Det er ingenting som tyder på at det er økonomiske nedgangstider i vente.
Den store bolignøden
I en stemning preget av optimisme er bolignøden et mørkt kapittel. Rett etter krigen var det behov for mer enn 100000 nye boliger for de husløse. I tillegg ønsket titusener en mer tids- messig bolig.
Men boligbyggingen er ikke kom- met skikkelig i gang før de siste par årene. Materialtilgangen har vært dår- lig, og det har vært vanskelig å skaffe sanitær- og elektrisk utstyr. Norge er avhengig av import fra andre land der husmangelen er minst like stor eller enda større. Men mange mener bolig- nøden kunne ha vært løst med mer handlekraft og mindre byråkrati.
I år har folk fra hele landet stømmet til Oslo for å gå i demonstrasjonstog mot bolignøden. En demonstrant for- talte hvordan han i fire år sammen med 21 andre familier har bodd i det gamle Gestapo-fengselet i Trondheim.
To av familiene holder til i mørkecel-
ler, fortalte han. En annen familie bor i telt med et barn på fire år som to ganger har vært på sykehus med lungebetennelse. Andre eksempler er familien som bor i et hønsehus, eller de som bor med to barn på fem kvad- ratmeter uten ovn. Utallige lignende historier kan ramses opp. Boligproble- mene opptar alle. Til og med Kong Haakon har engasjert seg.
Praktiske boliger
For å skaffe flest mulig husvære på kortest mulig tid, blir det satset på små, praktiske leiligheter, gjerne i mindre blokker på 3-4 etasjer.
Stat og kommune står sentralt i boligbyggingen. Myndighetene driver ingen detaljregulering av boligbyggin- gen. Deres oppgave er i første rekke å utarbeide regler for tildeling av hus- banklån. Videre står de for utdeling av byggeløyve, og sikrer på den måten rettferdig fordeling av knappe bygge- materialer.
De som utfører en del av byggear- beidet selv, gjør en ekstra innsats i skogshogsten eller jobber overtid i eksportindustrien, blir begunstiget ved tildeling av løyve. Det er forbudt å bygge eneboliger i de større byene, og det er ulovlig å overskride maksimal- størrelsen på boarealet.
På grunn av disse bestemmelsene er det blitt dannet mange selvbyggerlag, eller familier går sammen om å bygge tomannsbolig. Til tross for alle vans- kene har man ikke gitt opp håpet om at alle snart skal kunne avhjelpes med en tidsmessig bolig.
Delikatesser og luksusvarer
På andre områder er situasjonen mindre presserende. Den 8. september
Kongens budskap til sitt folk På sin 80-årsdag den 4.8.1952 sa Kong Haakon i sin tale på Rådhus·
plassen: . "Jeg har siden krigen fått mange brev fra folk rundt i landet hvor de har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem bolig.
Dessverre er det ikke lykkedes. Men jeg føler meg ganske sikker på at vi må ta det spørsmål opp fordi det er så mange landsmenn som lider.
Hvis jegi dag kunne uttale et ønske, så skulle det bli at vi innen altfor lang tid skulle få bygget tilstrekkelig så hver norsk kan få sitt eget hjem.
Jeg vil slutte med å ønske at hver nordmann skal kunne få sitt eget hjem, således at vi alle sammen kan si at Norge er et lykkelig land."
i år ble de siste rasjonerte matvarer, nemlig sukker og kaffe, frigitt. Nå kan man i prinsippet kjøpe alle vanlige matvarer fritt hos kjøpmannen på hjørnet. Men forsyningsproblemene er ikke helt løst, i hvert fall ikke i utkant- strøk. Luksusvarer som bananer og appelsiner får man sjelden tak i. Kost- holdseksperter anbefaler i stedet kålrot - Nordens appelsin.
En vanlig familie bruker om lag en tredjedel av inntekten til matvarer.
Kjøtt og flesk er dyrt. Det samme gjel- der frukt og grønnsaker. Folk spiser god, enkel hverdagskost, tilberedt med omhu og fantasi i hjemmet.
Pågangen er også stor innenfor tekstil- og skotøybransjen. Damene vil ha nye kjoler, kåper og bukser, ja, for nå kan også anstendige damer gå i
-- lill
bukser - gulrotbukser med glidelås i siden. Herrene går med cap til hver- dagsbruk, hatt til festbruk. Om klærne er utilgjengelige i butikken, tar kvin- nene fantasien til hjelp. De forandrer snitt og størrelse på gamle plagg, eller syr nye, inspirert av ukebladenes mønstre og motesider.
Det er kommet en rekke nye, spen- nende varer på markedet den senere tid. De mest oppsiktsvekkende er de som er laget av det nye kunststoffet
"plastic". Det erstatter en rekke andre produkter og er langt rimeligere. Det er utrolig hva som kan produseres av plast: nylonstrømper og strykefrie ny- lonskjorter, plastleketøy, plastutstyr til kjøkkenet og redskaper i plast - alt kan lages av dette nye vidunderstoffet, som kan være både hardt og bløtt, fast og flytende.
Nye fritidsvaner
Nordmenns fritidsvaner har forandret seg kraftig. Det skyldes økt fritid etter den generelle arbeidstidsforkortelsen i 1950. I dag har folk flest fast ferie på tre uker, og det blir anbefalt å ta den ut.
Arbeidstakeren trenger hvile og at- spredelse. Men ikke alle innser nytten av å ta ferie. Det er nylig blitt oppda- get at enkelte arbeidstakere forsøker å selge feriekupongene sine for å tjene en ekstra slant.
Mange reiser til venner og slektnin- ger i ferien. Det er også populært å dra til de fine bedriftshyttene. Husmød- rene kan slappe av fra det daglige slit på husmorferie. Andre tar på seg spanderbuksene og drar til G6teborg eller København. Aldri før har turer med danskebåten vært så populære.
Kommunen tilbyr opphold på ferieko- loni for barna, mens ungdommen fore-
trekker sykkeltur med overnatting i moderne firemannstelt.
Radioen er svært populær i de tusen hjem. Overalt har den fått hedersplas- sen i stua. Ungene sitter klistret til ap- paratet når Torbjørn Egner og Alf Prøysen har Barnetimen for de minste.
Hver mandag samles familien rundt radioen for å høre Ønskekonserten.
Lørdagskvelden tilbringes med Rundtomkring fra Store studio. Gater og veier i landet ligger øde når det programmet, eller en av Rolf Kirk- vaags spørretevlinger, er på lufta. Etter at barna er i seng, lytter de voksne til kriminalhørespillet.
Den store OL-festen
Både i og utenom ferietiden er nord- menn aktive idrettsfolk. Selv om utstyr og anlegg er enkelt, er idrettsgleden stor, og dugnadsånden i lagene over- veldende. Idrettsforbundet har over 350 000 medlemmer.
Årets største sportsbegivenhet var vinter-OL i
asro.
Vi fikk bekreftet atNorge er en ledende idrettsnasjon:
Hjallis vant både 1500 m, 5000 m og 10 000 m, Simon Slåttvik tok gull i kombinert, Hallgeir Brenden var ras- kest på 18 km, og OL-festen ble avslut- tet med gull til Arnfinn Bergmann i Holmenkollen. Arrangementet var en kjempesuksess, både sportslig og so- sialt. Norge har all grunn til å være stolt. Vi viste verden vinterveien.
LOs samarbeidsstrategi
Landsorganisasj onen arbeider for at enhver arbeidstaker skal ha en lønn som sikrer verdig levestandard og meningsfylt fritid. Dette kan best opp- nås ved å sette hensynet til landet i forgrunnen, avstå fra streik og stille forsiktige krav ved tariffrevisjonene.
Det har imidlertid vært vanskelig å stille moderate lønnskrav de siste tre årene. Etter at regjeringen oppga sta- biliseringslinjen og skar ned på mat- varesubsidiene, har lønnskravene økt.
Likevel har ikke reallønnen oversteget nivået fra 1949.
Lønnsutviklingen er imidlertid ikke lik for alle grupper. Utjevningspolitik- ken står sterkt. Det har skjedd en ut- jevning mellom industriarbeidere og bygdearbeidere. Rett etter krigen fikk de lavest lønte større lønnsøkning enn de som tjente godt.
Men den solidariske lønnspolitikk må ikke drives for langt, mener mange i Landsorganisasjonen. Det har ingen hensikt å ta en krevende lærlingutdan- ning uten å få noe igjen for det. Utdan- ning og kvalifikasjoner må ikke under- vurderes. Dette var begrunnelsen for at de faglærte fikk større lønnstillegg enn de ufaglærte ved årets tariffopp- gjør.
Økt produktivitet
Ønsket om å skape høyere velstand er den sentrale målsettingen i norsk ar- beidsliv i dag. Drømmen om et bedre liv må realiseres gjennom økonomisk vekst og økt produktivitet. Industrien må spille en nøkkelrolle for å oppnå det etterlengtede velstandsløftet. Dis- se konkrete mål har bred oppslutning i befolkningen.
Produktivitetskampanjer
Med effektivitet og vekst som over- ordnet mål har det skjedd store for- andringer innad i industribedriftene.
Maskinene har fått stadig større innpass i produksjonslivet. Samlebån- dene er blitt mer og mer vanlige.
Protestene mot moderne tekniske løsninger er få. Tvert imot mener man
l i l l
at maskinene er et stort framskritt fordi mange nå slipper mye av det fysiske tungarbeidet. Dermed kan arbeideren konsentrere seg om å jobbe bedre og mer, uten at dette går ut over helse og trivsel.
Den ukentlige arbeidstid for ordi- nært dagsarbeid er 48 timer, mens skiftarbeidere og gruvearbeidere har en lovfestet normalarbeidstid på 40 ti- mer. En vanlig arbeidstaker jobber 49 uker i året. I dagens situasjon er det ikke noe grunnlag for å redusere ar- beidstiden. Landet trenger høy pro- duktivitet, og arbeidstakere jobber gjeme mye for å få høyere lønn. Lat- skap og snylting på arbeidsplassen er bannlyst. Gjennom store kampanjer minnes arbeidstakeren på at det er ef- fektiv jobbing landet trenger.
Forbruksvarer og vannkraft
De nye produktivitetskampanjene har gitt gode resultater. Etter krigen har produksjonen av forbruksvarer økt
raskest. Det er blitt etablert en rekke nye, ofte mindre bedrifter innen bransjer som skotøy, bekledning, næ- ringsmidler, innredning og trevarer.
Over halvparten av alle nye arbeids- plasser er kommet i disse bransjene.
De sysselsetter om lag 20 prosent av den totale arbeidsstokken. Forbruks- vareindustriens hovedmålsetting er å dekke den hjemlige etterspørselen.
Men enda viktigere er utviklingen i eksportbransjene. Det er disse som skal sikre landet valutainntekter. Som et ledd i den internasjonale arbeids- delingen må Norge utnytte de natur- ressursene som gir landet særlige for- trinn. Det er først og fremst vannkraf- ten. Det er satt i gang en storstilt kraft- utbygging over hele landet. Mar- shallhjelpen kom godt med til de store investeringene i denne sektoren.
En stor del av den norske vannkraf- ten går til kraftkrevende storindustri som elektrometallurgisk og elektrokje- misk. Mange bedrifter bygges ut med
Norge et pionerland i distriktspolitik- ken.
Også andre deler av den økonomis- ke politikk stimulerer industriveksten.
I årene etter krigen var næringslivet pålagt sterke restriksjoner, men nå er tiden inne for å oppheve mange av re- guleringene. Det vil stimulere til økt produksjon. Pris- og rasjoneringslove- ne er allerede under omarbeiding, og andre vil følge etter.
Flukten fra landsbygda
Kravet om økt produktivitet har også fått gjennomslag i landbruket. Målset- tingen er å legge om driften i retning av lønnsomme og inntektsbringende bruk. Det er mulig gjennom økt meka- nisering. Hesten må vike plass for traktorer, skurtreskere, potetopptake- re og bulldozere. Moderne kjemikalier tar knekken på ugras, skadedyr og plantesykdommer.
En rekke ulønnsomme bruk nedleg- ges, de som blir igjen er større og mer spesialiserte enn før. Det er blitt slutt Åpning av økonomien
1988 Gradvis innlemming i den internasjo- nale økonomi er et annet tiltak som skal få sving på hjulene i landet. Siden 1948 er Norge med i Marshallhjelp- systemet, og vi deltar i det europeiske økonomiske samarbeidet OEED.
Mange industriledere er skeptiske til å åpne økonomien. De frykter sær- lig konkurransen fra svenskene. Dette er en av grunnene til at Norge sa nei til en nordisk tollunion i år. Skepsisen forsterkes av den sterke prisstigningen i landet. Likevel er det politisk flertall for å fortsette en politikk som går ut på en gradvis åpning av norsk økonomi.
1980 1960 1970
1952
200-t---I-'+----J"t-Jr---JfI---jll-
Arbeidsdager tapt på grunn av streik og lockout
8 0 0 + - - . _ - - - . - - - 1
4OO-+---lA---1---A---I 6OO-+---1ft---H----I
sterk statlig deltagelse. Men de inter- nasjonale konsernene får også stort rom, fordi de kan skaffe kapital, tek- nisk innsikt og adgang til markeder hurtigere enn norske interesser kan klare på egen hånd.
Skipsfarten sikrer også landet valu- tainntekter og gir mange gode ar- beidsplasser. Gjenoppbyggingen av den norske flåten gikk svært raskt etter krigen, og skipsfarten går nå med betydelige overskudd. På grunn av Korea-krigen er prisene for frakt med skip høye på verdensmarkedet. Dette er en gunstig situasjon for Norge.
Industrivekst stimuleres
Myndighetene har lansert ulike tiltak for å sikre vekst også i næringssvake distrikter. Bedrifter i utkantstrøk får skattelettelser og gunstige lånevilkår, og yrkesopplæringen stimuleres. Det er blitt lansert en spesiell Nord-Norge- plan som foreslår å opprette et Nord- Norge-fond på 200 millioner kroner.
Fondet skal brukes til å støtte utbyg- gingen av næringslivet i de tre nord- ligste fylkene. Med disse tiltakene er
1.200 , . . - - - ,
1.000 + - - - 1 - - - - 1
-- lilt
på den leide arbeidskraften i jordbru- ket. Familiebruket har overtatt. Den frigjorte arbeidskraften fra landbruket overføres til industrien, der det finnes rikelig med oppgaver og arbeidsplas- ser.
Også fiskerinæringen gjennomgår en dyptgripende rasjonalisering. Man- ge har sluttet i fiskeryrket i de senere år. Særlig gjelder dette fiskere i utvæ- rene. Stadig flere trålere med moderne utstyr som snurpenot og ekkolodd får konsesjon. Fangsten blir større enn tidligere med langt færre mann.
Fisket er i ferd med å bli et helårsyr- ke, ikke sesongarbeid i kombinasjon med jordbruk som før. Den nye fiske- foredlingsindustrien på land støtter opp om helårsfisket fordi den er av- hengig av regelmessig tilførsel av res- surser. Mange fiskere blir lønnsarbei- dere og får mer ordnede eniske for- hold i bedriften og andre forhold som
tar sikte på å øke produktiviteten ved å bedre arbeidernes og funksjonære- nes sikkerhet og trivsel på arbeids- plassen.
Hittil har det ikke alltid vært like lett for utvalgene å vinne gehør blant ar- beidsgiverne. Fagforeningene har få medlemmer som er skolerte nok til å overbevise ledelsen om at arbeidernes forslag er gode. For å oppveie mange- len på kunnskap blant sine medlem- mer har Landsorganisasjonen i samar- beid med Arbeiderpartiet startet et omfattende opplæringsarbeid. Det ut- gis aviser og brosjyrer, og studie- instruktører i heltidsstilling holder så- kalte "TWI-kurs" (Training within In- dustry) i emner som "Praktisk pro- duksjonsutvalgsarbeid", "Arbeidsin- struksjon", "Forenkling av arbeids- metoder", tidsstudier og så videre.
Virksomheten får økonomisk støtte av Marshallhjelpen.
1970: Enhetens oppløsning
Norge er et velstående samfunn ved inngangen til 70-årene.
Den norske mann og kvinne tar det for gitt å ha tilgang til et bredt spekter av materielle goder. Velferdsstaten skal ta hånd om alle.
Samtidig med den store rikdommen, øker kritikken mot velferdsstatens tje- nester, overflodssamfunnets sløsemen- talitet og industrialiseringens konse- kvenser. Men kritikken er tvetydig og kommer fra to kanter. Den går delvis i retning av å bryte med det eksisteren- de, og også mot å bygge ut alle eksiste- rende ordninger og gjøre dem mer tilgjengelig for alle.
Kjernefamilien brister
Familien Strand bor på Manglerud i Oslo i en fireroms blokkleilighet.
Bjørn Strand jobber som sveiser ved Kværner Brug, mens kona Marit er husmor. Tanken om å begynne i løn- net arbeid har så vidt streifet henne i det siste, særlig etter at hun snakket med en venninne som har begynt å jobbe. Alle de tre barna klarer seg godt på skolen, men foreldrene er svært for- arget over eldstemanns lange hår, sjuskete klesdrakt og stadige opposi- sjon mot foreldrene i ett og alt.
Kvinnene rører på seg
Familien Strand ligner på svært mange andre norske familier . Kvinnens opp- gave i familien er å ta seg av hjemme- arbeid og barneoppdragelse. Mannens viktigste ansvar er å skaffe familien inntekter. Men mye tyder på at disse verdiene ikke lenger har like solid for- ankring som tidligere. Det er motstand å spore blant kvinnene, og sterkest blant ungdom.
Fra midten av 60-tallet har helseve- senet, utdanningsvesenet og andre of- fentlige tilbud blitt sterkt utbygd. Ser- vicenæringene er også i vekst. Dette har ført til stort behov for arbeidskraft innen offentlig sektor og privat tjenes- teyting. Da det er nærmest full syssel- setting blant menn, er det nærliggen-
1111
30 , . . - - - ,
Giftemålsalder
P-pille og abort
De nye holdningene har foreløpig ikke hatt noen innvirkning på familie- mønsteret. Helt siden krigen har folk giftet seg og fått barn som aldri før.
Trygghet på arbeidsmarkedet og økende trygghet på boligmarkedet har sammen med en jevnt stigende vel- stand ført til at stadig flere gifter seg, og det i stadig yngre alder. En annen tendens er at stadig flere av kvinnene får barn, og at mødrene blir yngre.
Først i de aller siste årene har det vært tegn til at barnetallene faller.
Mange ser det i sammenheng med at P-pillen er blitt vanlig. Abortspørsmå- let er igjen blitt aktuelt etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte i fjor vedtok et benkeforslag om å avskaffe nemndene og gå inn for fri abort.
dagen uten at det går ut over barna eller pliktene i husholdningen. Valget står ikke mellom å være husmor eller yrkesaktiv. Man kan være begge deler.
Ungdommen protesterer
Materielt sett har dagens barn og unge det så godt som aldri før. De får mo- derne leker, sykler og sportsutstyr, og de vokser opp i moderne leiligheter med en hjemmeværende mor som har tid til å ta seg av dem. De går i velut- styrte skoler og spiser sunnere mat enn tidligere barnegenerasjoner.
Dagens ungdom er den første generasjon som har vokst opp i en tid med varig og stor framgang på alle områder. Men det utrolige har skjedd:
Etter at tusener av foreldre har gjort alt for å bedre familiens levestandard, opplever de at ungdommen ikke er det spor takknemlig. Både gutter og jenter
" "
" "
*... ...
... . ...
*.*. ••••"
* ••••••• "
1952 1957 1962 1967 1972 1977 1982 1987 KVINNER
MENN
de å rekruttere kvinner til arbeidsmar- kedet.
Ut i arbeidslivet
De nye stillingene krever arbeidskraft som kan tilpasse seg servicenæringe- nes sesongsvingninger, omsorgsyrke- nes vaktordninger og kommunenes skiftende økonomi. For kvinner uten små barn å passe og med familiear- beid som hovedbeskjeftigelse, passer de nye arbeidsplassene godt.
Som et ledd i den store utdannings- eksplosjonen får stadig flere yngre kvinner høyere utdanning. Det viser seg at disse kvinnene ønsker å bruke sin utdanning framfor å bli husmødre.
Enda viktigere er imidlertid endrin- gen i husmorarbeidet. Husholdningen er blitt stadig enklere på grunn av tids- besparende maskiner. Ved å bruke vaskemaskin, kjøleskap, fryser, mix- master og ferdigmat kan husmora utføre arbeidet langt hurtigere enn før.
Hennes ledige tid øker, og stadig flere hjemmeværende kvinner ser mulighe- tentilå innpasse deltidsarbeid i hver-
25
23 22 21 24 26 28 27 29
125,000 - , - - - ,
Studenter ved universiteter og høyskoler
Velferdsstatens klienter
Velferdsstatens ordninger er blitt utvi- det til å gjelde nye grupper. Trygde- systemet omfatter stadig flere. I år ved- tok Stortinget å oppheve løsgjenger- loven og bestemmelsen om tvangsar- beid og straff for beruselse på offentlig sted. Interessen for avvikergrupper er større enn noen gang før.
Men mange mener det ikke ytes nok for ressurssvake grupper. Fremdeles oppfattes alkoholikere som moralsk forkastelige personer, og få alkoholi-
60 65 70 75 BO B7
, , 52 25,000 75,000 100,000
Folk flest kan ikke lenger regne med å få omsorg og pleie av yngre slektnin- ger på sine gamle dager. For å imøte- komme de eldres behov er det blitt bygd moderne sykehjem og alders- hjem. Det blir også satset på å bygge ut ordningene med hjemmesykepleie og hjemmehjelp.
Fra mange hold reises det imidlertid spørsmål om den moderne velferdssta- ten er i stand til å erstatte nærheten og kontakten mellom generasjonene. En påstand er at de gamle føler seg full- stendig tilovers.
50,000
Utdanningseksplosjonen
Men det viktigste er den store utdan- ningseksplosjonen. I hele landet er det innført niårig skole, som skal sikre lik utdanning for alle. Tallet på artianere er tredoblet, mens det er blitt seks ganger så mange studenter på tjue år.
Bedre utdanningsnivå har vært et klart satsingsområde fra myndighetenes si- de. Med dette skal man møte morgen- dagens krav om høyt utdannet ar- beidskraft.
Men få har tenkt på konsekvensene av denne utviklingen. Ungdommen blir tilført kunnskap og verdier som foreldregenerasjonen ikke kjenner til, med store generasjonsmotsetninger som resultat.
går i fillete skjorter med kjeder rundt halsen. Guttene har langt hår og skjegg.
De sjokkerer den voksne generasjon med sin likegyldighet og forakt over- for det eksisterende samfunn. Noen markerer sin protest ved å gå i demon- strasjonstog mot NATO og Vietnam.
Andre viser sin motstand mot de voks- nes levesett og meninger ved å ligge apatisk på sofaen, drikke Cola og høre på støyende popmusikk dagen lang.
Generasjonskonfliktene kan tilbake- føres til den internasjonale ungdoms- kulturen gjennom film, blader, pop- plater og TV. Dessuten fører motorsyk- ler, brukte biler og haiking mange unge ut over landegrensene, der de stifter bekjentskap med nye kulturer og får nye ideer.
Gamle på institusjon
Siden krigen har levealderen i befolk- ningen økt betraktelig. Samtidig har mange flyttet. Familiene er spredt.
""
kerhjem bruker moderne behand- lingsmetoder. Handikapomsorgen kri- tiseres sterkt. De handikappede er blitt vår nye underklasse, hevder mange. Stoffmisbrukerne har heller ingen fullverdige behandlingstilbud.
Fengselssystemet påstås å være des- truktivt. En egen gruppe, KROM, er stiftet for å bedre de innsattes livssi- tuasjon.
Andre utstøtte grupper som vel- ferdsstaten har glemt, er minoritetene av mange slag. Fremmedarbeidere, som vi begynner å få noen få av, har langt fra samme livsvilkår som den jevne norske mann og kvinne.
LOsungdomsbekymring
Landsorganisasjonen støtter alle tiltak som går ut på å styrke kjernefamiliens velferd. Den støtter opp om at vel- ferdsstatens ordninger blir stadig mer utvidet i en retning som styrker famili- ens kår. Barnetrygd, skattelettelser for småbarnsfamilier og gratis utdanning for alle er viktige tilbud i et velferds- samfunn.
Et tankekors for LO er det klasseskil- let som er i ferd med å utvikle seg mellom dem med utdanning og den eldre generasjon som jobber i det praktiske liv i håndverk og industri.
Kritiske røster i fagbevegelsen peker på at det blir reist palasslignende stu- diebygg og hybelbygg. Likevel klager studentene høylydt: Husleie og kanti- nepriser er for høye og stipendiene for små. Mangelen på parkeringsplasser til studentenes biler er også et aktuelt tema.
Det er en ny situasjon for fagbeve- gelsen at ungdommen, som er blitt til- godesett med så mange privilegier, svikter arbeiderbevegelsens idealer om å stille seg solidarisk med dem som har det mindre bra.
Masseforbruk og lån
Dagens forbruker er preget av på- gangsmot og optimisme. Folk flest har tilgang til en vareflom tidligere gene- rasjoner ikke engang våget å drømme om. Problemet er ikke lenger til-
gangen på varer, men valgets kvaler.
Dette har gitt opphavet til en endret forbrukermentalitet: Man kjøper ikke lenger varer fordi de er nødvendige;
man kjøper for å kjøpe. Bruk-og-kast- mentaliteten har fått gjennomslag, og statussymboler er kommet i sentrum for forbrukerens interesser.
For å holde tritt med forbrukssam- funnets kjøpekrav, er det blitt helt akseptabelt for alminnelige, skikkelige mennesker å kjøpe på avbetaling og sette seg i gjeld. Tidligere tiders bud om å sette tæring etter næring gjelder ikke lenger.
Det trygge boligmarked
Boligsituasjonen har gjennomgått en fullstendig revolusjon siden 50-årene.
Nå bor så og si alle moderne og kom- fortabelt, og den nye herligheten er overkommelig i pris for de fleste. Hus- banklån med lav rente og lang nedbe- talingstid, gunstige skatteregler og høy inflasjon fører til at boliggjelda blir raskt nedbetalt. Det største proble- met er ikke boligprisene, men å skaffe lån i en tid med et svært stramt kre- dittmarked.
En av grunnene til bedret bostan- dard er at 50- og 60-årenes material- restriksjoner og arealbegrensninger er blitt opphevet. Nå kan alle som ønsker det bygge hus. Industriell produksjon av ferdighus med standardisering og masseproduksjon, reduserer prisen på enebolig. Men mange eneboliger er mindre "frittliggende" enn eldre vil- laer. Tomtene er små og ligger i plan- lagte byggefelt.
I byene vokser den ene drabantbyen etter den andre fram. De kooperative boligbyggelagene står for det meste av utbyggingen. Ved å utnytte de nye
byggemetoder med ferdigproduserte elementer og store heisekraner, kan man nå bygge blokker i ni og ti etasjer.
Mang en kritisk røst hever seg mot drabantbyenes boform, fordi de er så ensformige. Men en viktig grunn til vantrivselen er nok også den rotløshet flyttingen fra bygdene og de gamle bydelene til de nye drabantbyene fører med seg.
·Viborbra
En. undersøkelse fra Statistisk Sen- . tnilbyråom folk ogboliger~viser at ... bare 11 prosent av de spurte synes at bokostnadene er for høye. Halv- parten synes de er rimelige i forhold tilinntekt og økonomi. Undersøkel- sen viser også at 57 prosent av alle norske familier bor i enfamiliehus.
44 prosent av dem er industriar- beidere. 23 prosent av familiene bor ..
i moderne rekkehus.
Utvalget øker
Ola Nordmann er blitt mer kresen i matveien. Mors kjøttkaker er ikke len- ger alles livrett. Forbruket av korn og poteter er lavere enn for ti år siden, mens forbruket av melk, melkepro- dukter, egg, kjøtt, frukt, grønnsaker og særlig kaffe har steget kraftig.
Nye mattyper som spagetti, flere typer ris og krydder har dukket opp på markedet. Folk som har vært på ferie i Rimini eller på Mallorca, går i bresjen for å overbevise alle andre om de nye gastronomiske tilbudenes fortreffelig- het. Matvarene er både billigere og lettere tilgjengelig enn før. Alle kan selv plukke ut varene i selvbetjenings- butikkens hyller.
rIII
Også andre butikker har gått over til selvbetjening. Til og med møbler kan man nå kjøpe på den måten. De store klesbutikk-kjedene er basert på at kunden overlates til seg selv. Og kun- der er det nok av, for garderoben må fornyes hvert år. Årets mote blant ung- dom er cordfløyelsbukser med sleng, mens damer i alle fasonger er ikledt miniskjørt og hotpants. Barna får bob- ledress, moteriktig regntøy og rygg- sekk i skinn.
Avstandene minker
Radioen er gradvis blitt fortrengt av fjernsynet. Med fjernsynet får vi hele verden rett inn i stua. Allerede på mid- ten av 60-tallet hadde de fleste hus- holdninger fjernsyn. Nå er det ikke lenger bare om å gjøre å eie fjernsyn, men å ha den nyeste modellen. Og mange venter spent på fargeskjer- mene. Imens lar man seg begeistre av TV-heltene Kojak eller Festus i Dodge City. Ungdommen, som misliker fami- liekåsen, trekker seg tilbake i egen
"hule", og lytter i stedet til popmusikk i stereo fra kraftige høyttalere.
De fleste norske menn har realisert guttedrømmen om egen bil. De kan velge og vrake i flommen av impor- terte biler. Enhver mann med respekt for seg selv har bil, og bruker mye tid på å pusse, gnikke og stelle den. Men med massebilismens gjennomslag har det også oppstått nye problemer.
Langvarige trafikkorker hver dag, eksos- og støyplager og trafikkulykker er noen av dem.
Nordmenns utfartstrang
Noe av det beste med bilen er at fami- lien kan reise på ferie med den. Rundt 1,5 millioner nordmenn brukte bilen
Drepte i trafikken
600 , - - - ,
500-t---r:-Y""+---4
52 55 60 65 70 75 80 85 88
til ferie i år. Et svært populært reisemål er hytta. Velstandsutviklingen har ført til at over 300 000 norske husstander har egen hytte.
De som ikke har hytte, kan tilbringe sommerferien på en av landets mange campingplasser. Over en femtedel av alle nordmenn bodde på campingplass i ferien i år. Utstyret er på topp - kostbare telt med vinduer, gulv, alta- ner og stolper.
Selskapsreiser til Mallorca, Rimini, Costa Brava eller Costa del Sol med fly er et annet alternativ som frister, sær- lig etter at det ble innført fire ukers ferie i 1966. Sol og bading, fornøyelser og natteliv lokker bleke, trauste nord- menn. Nå er det blitt mulig for den jevne nordmann å reise til fjerne bred- degrader, en luksus som kun var de mest velstående forunt få år tilbake.
Nye oppgjørsformer
Landsorganisasjonen spiller en avgjø- rende rolle i utformingen av den lønns- og prispolitikk som garanterer arbeidstakeren økt velstand. Som en reaksjon på den sterke prisstigningen,
ikke minst etter at momsen ble innført, krevde LO store lønnspålegg for 1970.
Meglingsforslaget på 9,5 prosent ble tilpasset de enkelte forbund og godtatt av alle unntatt Norsk Grafisk Forbund.
Dette førte med seg atskillige kompli- kasjoner utover våren og sommeren, men situasjonen på arbeidsmarkedet roet seg ned utpå høsten.
Ifølge LO står det fremdeles mye igjen for å bedre lønnsforholdene for de lavtlønte. Industriarbeidere bør få høyere lønn i forhold til statsansatte.
En måte å sikre mer rettferdig avløn- ning, har vært å innføre fastlønn iste- denfor akkord. Dette har imidlertid bare utjevnet lønnsforskjeller mellom arbeidere, og ikke mellom arbeidere og funksjonærer.
Men stadig flere i fagbevegelsen stiller spørsmålstegn ved dagens ta- riffpolitikk. Kritikken retter seg både mot den samordnede oppgjørsformen, mot fordelingspolitikken og mot inn- føringen av fastlønn. Kravet om for-
bundsvise oppgjør presser seg stadig sterkere fram. Dette innebærer at sær- interessene får stadig større gjen- nomslag, mener mange. Deler av fag- bevegelsen er uenige om viktige spørsmål i lønnspolitikken.
Hjulene går fortere
Norsk næringslivs viktigste målset- ting er å produsere for fullt og holde hjulene i gang. Etter mange år med sterk vekst ser man nærmest en auto- matikk i at produksjonen stadig må øke, og den materielle velstanden bli bedre.
For å oppnå økt vekst står nesten al- le bedrifter under press for å bli mer effektive. Nye maskiner, nye trans- portsystemer, nye organisasjonsfor- mer og rasjonalisering skal øke lønn- somheten. Flere avdelinger eller be- drifter blir slått sammen for å spare administrasjonskostnader og få mer
l i l l -
effektiv markedsføring av produktene.
Kravet om rasjonalisering er på ingen måte noe nytt. Det nye er at prosessen er såpass omfattende og har stor oppslutning. I tillegg har den også fått nye navn: Strukturrasjonalisering, stordriftsfordeler og konsernbygging er blitt vanlige begreper.
Nasjonale hjørnesteiner
Eksportmessig er industrien den desi- dert største næringsvei og sysselsetter rundt 35 prosent av yrkesbefolknin- gen. Industrien kan vise til storslagne resultater etter krigen: Siden 1945 er kapasiteten ved skipsverftene tidob- let. I aluminiumsindustrien er den tjuedoblet. Produksjonen av ferrolege- ringer er fordoblet. Det er blitt bygd to olj eraffinerier. Næringsmiddelindu- strien går svært godt, og det har skjedd store nyskapninger innenfor produksjonen av plast og magnesium og på en rekke andre felter.
Rasjonaliseringen har ført til at in- dustrien er blitt mer og mer kapi- talkrevende. For å få nødvendig kapi- tal hilser vi utenlandske investeringer velkommen i det kapitalsvake Norge.
Utenlandske selskaper har kjøpt opp aksjekapitalen i flere norske bedrifter.
Dette gjelder for eksempel norsk alu- miniumsindustri.
Norge som oljenasjon
Samtidig pågår en prosess som har vært ganske upåaktet: Letingen etter olje på den norske kontinentalsokkel.
Allerede tidlig på 60-tallet mente eks- perter at det fantes store oljerikdom- mer i Nordsjøen. I 1965 fikk ni selska- per konsesjon til oljeboring. Men interessen dabbet snart av da resulta- tene uteble.
GO.D KVALITET PÅ
OLJEFUNNET I NORDSJØEN
Bare Phillips-gruppen fortsatte sine prøveboringer i det sørvestlige feltet, og det var ikke forgjeves. Utover våren og sommeren i år fikk vi meldingene om at Ekofisk-feltet var det største oljefunn i Europa og blant de 20 største i verden. Norge er på vei til å bli en mektig oljenasjon. Vi vet imidlertid lite om hvilke konsekvenser dette vil ha for næringsliv, bosettingsmønster og nærmiljø.
Myndighetene ønsker å bidra til å styrke næringslivet gjennom ulike til- tak. De går aktivt inn som meglere mellom bedrifter, gir skattelette til aksjonærer og yter kreditt gjennom offentlige banker og fond som Omstil- lingsfondet, Distriktenes Utbyggings- fond og Utviklingsfondet. Det interna-