VIKING
Norsk
arkeologisk årbok
Bind LXXIX – 2016
Oslo 2016 UTGITT AV
NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP
Viking Open Access:https://www.journals.uio.no/index.php/viking/
Irene Baug
Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen
Lokalsamfunn, regionar og nettverk i mellom- alderen – ulike arkeologiske tilnærmingar
Kommunikasjon, kontaktar og nettverk er viktige trekk ved dagens samfunn, der menneske, ressursar, gjenstandar og idear spreier seg over store avstandar. Også i fortidige samfunn var det kontaktar og samhandling på ulike nivå, lokalt, regionalt og overregionalt – dvs. på tvers av regionar – både direkte og gjennom ulike nettverk. Det er ikkje alltid lett å spore historisk kjende regionar og grenser i eit arkeologisk materiale. Ved å trekkje inn ulike typar regionar definerte gjennom ulike kjeldekategoriar ønsker eg å problematisere og diskutere regions- perspektivet. Eit viktig spørsmål er i kva grad omgrep som ‘region’ og ‘regionalitet’ er eigna i analysar av ulike former for samhandling i mellomalderen. Korleis kan desse omgrepa vere nyttige innfallsvinklar i arkeologiske analysar på ulikt geografisk nivå? Artikkelen har fokus på kontaktar og kommunikasjon mellom lokalsamfunn og regionar i mellomalderens Skandinavia, ca. 1000–1500 e.Kr., med enkelte døme frå vikingtid. Eksempel er hovudsak- leg frå Noreg, men danske område blir òg trekte fram. Sentrale spørsmål er i kva grad dis- tribusjonsmønster av arkeologisk materiale vitnar om regionale og overregionale kontaktar, og i kva grad likskapar og ulikskapar i den materielle kulturen indikerer ulike regionar frå ein materiell synsstad. Målet er å sjå i kva grad ulike kjeldetypar samsvarar eller divergerer, og i kva grad arkeologiske kjelder kastar nytt lys i slike studiar.
Lokalsamfunn, regionar og nettverk – nokre omgrepsavklaringar og tilnærmingar Lokalsamfunn er eit vidt omgrep, og kan representere ein eller helst fleire busetnader og sosiale miljø innafor eit mindre avgrensa område. Det kan t.d. vere ei bygd, ein landsby, eit fiskevær eller ein gard. I denne samanhengen blir ressursutnytting, identitet og maktpolitisk organisering innafor rurale lokalsamfunn vektlagde, men òg sambandet til byane.
‘Region’ og ‘regionalitet’ har dei siste åra også vore viktige politiske omgrep, men med skriftande meiningsinnhald, styringsnivå og av ulikt geografisk omfang. Omgrepa er knytte til større og mindre distrikt, men òg til landsdelar, nasjonar og overnasjonale samanslutnin- gar. Dei har òg fått gjennomslag i akademia (t.d. Paasi 2013; Zimmerbauer og Paasi 2013), arkeologifaget medrekna (t.d. Barndon mfl. 2010; Gammeltoft mfl. 2008). Region blir like- vel ofte brukt synonymt med distrikt, gjerne eit område med kulturelle og materielle felles- trekk. Det er då eit meir eller mindre avgrensa område som er større enn lokalsamfunnet, og som skil seg frå andre område geografisk, kulturelt, politisk og/eller økonomisk. Det kan òg vere ein sosial struktur skapt av menneske over lang tid og deira tankar og haldningar (Øye mfl. 2010:5), dvs. ei gruppe som dannar eit fellesskap. Regionar kan dermed òg bli definerte funksjonelt, der dei t.d. skal tene økonomiske eller politiske formål innafor eit område. Dei
kan slik sett bli etablerte ut frå ulike behov, og dei kan utgjere eit viktig nivå for å organisere sosiale, politiske og økonomiske aktivitetar ut over og på tvers av lokalsamfunn (Paasi 2010:19; Scott 2000:156). Regionale kontaktar og regional samhandling kan dermed ha ulik karakter og representere ulike funksjonar på ulike geografiske nivå. Lokalsamfunn har slik måtta agere innafor ein eller fleire samtidige regionar og ulike kontaktnett, og ein region omfattar på si side fleire lokalsamfunn.
I akademia, arkeologi medrekna, er region primært eit analytisk omgrep, og kva ein legg til grunn for ei regional avgrensing, kan variere ut frå praktiske og/eller teoretiske utgangs- punkt (Gansum 2001:17, 20–21). I arkeologifaget er regionsomgrepet nær knytt til den materielle kulturen, og tek ofte utgangspunkt i kjeldemateriale som knyter saman ei gruppe funntypar og funnstader til ei større eining (Gansum 2001:15; Helgesson 2008:54). Likska- par/ulikskapar i kjeldematerialet er med og styrer kvar ein set grenser mellom regionar. Det er då kanskje lett å tenkje at ein region er relativt homogen innetter, og ofte vert like trekk i den materielle kulturen innafor eit avgrensa område diskuterte som uttrykk for økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle einingar. Når ein finn likskap i den arkeologiske kulturen og spor av spreiing i det arkeologiske materialet, som t.d. tyder på at gjenstandar er frakta over større eller mindre område, reiser det spørsmål rundt kommunikasjon og kontaktar mellom ulike område. Det reiser òg spørsmål om fellesskap, og då regionalitet i ulik skala. Distribu- sjonsmønster for spesielle typar gjenstandsmateriale, som t.d. keramikk, kleberkar, glas, men òg arkeologiske strukturar som gravminne, hustypar og andre spor etter busetnad, speglar det samfunnet og den kommunikasjonen som skapte dette mønsteret. Samtidig har det alltid vore andre former for kontakt mellom folk enn det som finst att i den materielle kulturen, som t.d. språkleg kontakt.
Kontaktar som går på tvers av regionar i form av nettverk, rekk ut over det geografiske nærområdet og kan avdekkje kommunikasjonsmønster mellom ulike aktørar, i form av enkeltpersonar, grupper eller lokalsamfunn, utan at dei treng kjenne kvarandre eller ha møtt kvarandre personleg. Eit nettverk kan slik utgjere eit samband av einingar i eit samla sys- tem, men utan direkte geografisk binding (Linaa 2008:39). I fortida var det mange typar nettverk. Såkalla sosio-politiske nettverk vart etablerte gjennom giftarmål, særleg innan aristokrati og kongelege sjikt og innan ulike kongedøme (Opsahl 2008:172). Økonomiske nettverk er særleg knytte til handel. Kor sterke eller svake band som eksisterte i nettverket, var avhengig av graden av kommunikasjon, kjennskap og fortrulegheit mellom aktørane i nettverket.
Utgangspunktet i arkeologiske regionsstudium er gjerne eit avgrensa empirisk materiale, og det set grenser for vidare tolkingar. Materialet er fragment av ei større verkelegheit, og det er difor viktig med eit visst omfang i kjeldegrunnlaget, i tillegg til at det er viktig å undersøkje fleire ulike kjeldekategoriar for å kartleggje kontaktar og nettverk på sikrare grunnlag. Dette blir forsøkt eksemplifisert og diskutert i den vidare analysen, som tek for seg tre ulike typar regionar: (1) politisk-administrative regionar, dvs. eit område med felles administrasjon og maktpolitisk organisering, (2) økonomisk-funksjonelle regionar, der aspekt som ressursutnytting, teknologi og handelskontaktar står sentralt, og (3) identitets- regionar – område med felles kulturell identitet, som t.d. ulike etniske identitetar. Dei tre typane kan både overlappe og divergere (Øye mfl. 2010:6). Denne inndelinga i ulike regions typar finn vi att i fleire forskingsarbeid, men ofte er det berre ein av regionstypane
som blir studert. I denne artikkelen blir desse tre regionstypane difor diskuterte og til dels samanlikna ut frå ulike typar kjeldemateriale.
Metodar for å studere regionale kontaktar og nettverk
For å kaste lys over regionale kontaktar i mellomalderen er det viktig å inkludere ulike typar kjeldemateriale og tilnærmingar. Mellomalderarkeologi som er ein historisk arkeologi, dvs.
ein periode med skriftkultur, gir fleire metodiske moglegheiter for å studere regionale kon- taktar og nettverk. Dei skriftlege kjeldene utgjer ein del av den større konteksten som det arkeologiske materialet kan konfronterast mot (Andrén 1997). Gjennom dei skrivne kjel- dene kjem ein nærare folk og samfunnet dei levde i. Det kan t.d. dreie seg om makt- og eigarstrukturar innafor eit lokalsamfunn (t.d. Baug 2015:122–141; Iversen 1999, 2008).
Skriftkjeldene, som lover og forteljande kjelder, gir òg informasjon om regionale grenser, dessutan normer og reglar som gjaldt innafor ulike regionar (t.d. Helle 2001). Dei kan der- med bidra til å kaste lys over kontaktar mellom ulike lokalsamfunn og større regionar, og er slik viktige kontekstar å samanlikne utbreiinga av den materielle kulturen med.
Naturvitskaplege metodar, særleg proveniensanalysar, dvs. analysar for å finne opphavs- område til arkeologisk gjenstandsmateriale, kan vere ein viktig innfallsvinkel til økono- misk-funksjonelle regionstudiar. Geologiske analysar og proveniensbestemming av t.d.
kvernsteinar innafor ulike område og på ulike lokalitetar har gjort det mogleg å kaste lys over spørsmål knytte til handel og kontaktnettverk i vikingtid og mellomalder (Baug 2015), og som igjen kan diskuterast i forhold til økonomisk-funksjonelle regionar.
Geografiske informasjonssystem (GIS) har i dei seinare åra òg gjort det enklare å kart- feste kjeldekategoriar av ulik alder samla i eit romleg perspektiv, som arkeologisk gjen- standsmateriale og strukturar, stadnamn, kommunikasjonslinjer og administrative grenser i forhold til naturlandskapet. GIS gjer det mogleg å sjå i kva grad kjeldekategoriane fell saman og dannar mønster. Det har gitt eit nytt digitalt analysegrunnlag som gjer det mogleg å kombinere data i tid og rom, og har slik skapt nye metodiske innfallsmåtar og ei fornya interesse for den regionale geografien. GIS har òg vore viktig for å kartfeste og vise distri- busjonsmønster over kjeldemateriale og moglege regionar som står i fokus her.
I det følgjande vil eg sjå på i kva grad distribusjonsmønster av materiell kultur kan bidra til å kaste lys over lokalsamfunn og deira regionale kontaktar og tilhøyrsle, og korleis både skriftkjelder og naturvitskaplege analysar kan vere viktige supplerande kjelder til det arkeo- logiske materialet.
Politisk-administrative regionar
Samhandling mellom lokalsamfunn og større regionar føregjekk som vist på ulike nivå, og eit sentralt aspekt er organiseringa av lokalsamfunn innafor politisk-administrative regio- nar (Øye mfl. 2010:6). I mellomalderen, og truleg òg tidlegare, omfatta alle dei skandina- viske landa lovavgrensa regionar som er omtala som landskap i skriftkjeldene, slik som landskapslovene Gulatings-, Frostatings-, Eidsivatings- og Borgartingslova er uttrykk for på norsk område. Mellomalderens lokalsamfunn høyrde såleis til ein administrativ region på eit høgare nivå – eit lagdøme med eigne rettsreglar – som då utgjorde eit regionalt nivå med eigne styringsnivå under – fylke, som igjen kunne vere inndelte i fjordungar og skip-
reider. Tingorganisasjonen var tilsvarande bygd opp lokalt og regionalt, og Gulatingslova indikerer rettskrinsar med eigne ting på tre nivå: lagdøme, fylke og fjordung (ein fjerdedel av fylket), (Helle 2001:76). Dei lokale og regionale tingmøta var alltinget, der alle frie menn var forplikta til å møte (Sanmark 2006:47), og tingmøtet var slik ein institusjon som førte folk frå bestemte avgrensa regionar saman regelmessig. Ting og tingstader er dei siste åra òg blitt eit arkeologisk studiefelt (t.d. Hobæk 2013; Iversen 2015; Sanmark 2013; Sanmark mfl. 2013; Ødegaard 2013).
Tingstadene var knutepunkt for sosial samhandling, og dessutan arena for å utveksle idear, påverke haldningar og fremje lokal og regional identitet. Lokaltinget var ein offentleg arena i lokalsamfunna, og særleg før 1400-talet utgjorde dei viktige møtestader mellom bønder, kongedøme og kyrkje (Ødegaard 2013:58). Sjølv om det her i stor grad var politiske og administrative aspekt som låg bak ordninga, må tingmøta ha vore sentrale arenaer for danninga av felles kultur og identitet regionalt og lokalt, og den romlege inndelinga som låg til grunn for tingmøta, må ha vore viktig for å knyte kontaktar og danne nettverk. Samtidig viser kjeldene at slike lovregionar ikkje låg fast, men endra seg over tid. Dette gjeld t.d.
utstrekninga av Gulatingslagen, som vart utvida fleire gonger etter etableringa rundt midten av 900-talet og fram til Landslova av 1274 (figur 1; Helle 2001:27).
Figur 1. Lovområdet under Gulatinget. Etter: Helle (2001:figur s. 27).
Lokalting vart etablerte innafor skipreida (skipreiða) som ei administrativ oppdeling i mindre geografisk avgrensa område knytte til det sjømilitære landvernet, leidangsordninga (leiðangr), som truleg går tilbake til 900-talet. Her hadde lokalsamfunna eit kollektivt ansvar for å bygge og bemanne eit leidangskip (Helle 2001:35). På Vestlandet var dette den viktigaste lokale administrative eininga gjennom heile mellomalderen, der storleiken var tilpassa samtidas kommunikasjonar og ofte fall saman med naturlege topografiske einingar (Bull 1920:142–143; Iversen 1999:8–9).
Konsolideringa av kongemakta, oppbygginga av ein kyrkjeorganisasjon på 1100-talet og framveksten av byar rundt tusenårsskiftet gav endra rammevilkår for folk og lokalsamfunn.
Rikssamlingsprosessen som starta i siste del av vikingtida, gjorde at gamle høvdingdøme endra karakter og vart innlemma i større strukturar (Helle 1964, 2001, 2006; Krag 1995), der regionane – landskapa – etter kvart fekk ei overregional overbygning. Kongedøma utvi- kla seg som parallelle prosessar i Skandinavia, men gjennom heile mellomalderen var dei regionale og lokale nivåa likevel viktige. Desse nye overregionale samfunnsstrukturane, kongemakt og kyrkje, fekk innverknad på lokalsamfunna. Det gjer det vanskeleg å sjå lokal- samfunn og regionar dei inngjekk i, isolert. I mellomalderen vart såleis kongs- og lend- mannsgardar økonomiske og administrative knutepunkt i den rurale økonomien, der jord var utgangspunkt for makt, der kongen gjennom lokale ombodsmenn utøvde territorial kon- troll (Iversen 2008:18, 26).
I Noreg var kyrkja som institusjon alt frå midten av 1100-talet sterk nok til å omdanne den lokalkyrkjelege organisasjonen til soknekyrkjer (Skre 1995:75). Med innføringa av tiend måtte ein fastlegge grenser for soknet, området der folk skulle betale ein del av tienda til soknekyrkja (Skre 1988:10, 13). Dei overordna strukturane som konge- og kyrkjemakt gav såleis sterke føringar for folk og lokalsamfunn. Denne forma for ‘regionalitet’ på ulike nivå må ha vore ein opplevd realitet.
Inndelinga i politisk-administrative regionar som kjem til uttrykk i dei skriftlege kjel- dene, har likevel ikkje påvist klare trekk i den materielle kulturen. Sjølv om det kan vere skilnader, er det vanskeleg å knyte distribusjon av gjenstandar og strukturar til respektive lovområde. Eit materielt uttrykk som likevel er avgrensa til Gulatingslagen, er plasseringa av store, reiste steinkrossar. Sjølv om det fleire stader her i landet er funne mindre steinkros- sar nytta som gravkrossar (Birkeli 1973; Gabrielsen 2007; Nordeide 2009:165–166), er dette likevel den einaste regionen i landet med høge, frittståande krossar (figur 2).
Krossane står langs Vestlandskysten, innafor det som i mellomalderen var Sygnafylket, Firdafylket, Hordafylket og Rygjafylket, og det opphavlege lovområdet til Gulatinget (Helle 2001:76–77; Indrebø 1936:25). Dette var òg kjerneområdet til Håkon den gode på 900-talet. Etableringa av Gulatinget omtrent samtidig har vorte sett i samanheng med Håkon den godes forsøk på å konsolidere makta på Vestlandet, og han var truleg den første kongen som forsøkte å innføre kristendommen i Noreg (Helle 2001:30, 46). Plasseringa av krossane tyder såleis på at mottakarane var knytte til det opphavlege lovområdet til Gulatinget. Den eksakte plasseringa av Gulatinget er ikkje kjend, men Eivindvik er ein av stadene som pei- kar seg sterkast ut (Helle 2001:56–58). Her står det to større steinkrossar, begge hogne i Hyllestad i Ytre Sogn (Baug 2002:86). Dei kan ha vorte reiste av kongen eller representan- tane for tinget, kanskje for å ‘kristne’ tingstaden, og dei kan ha vorte brukte i samband med utandørs gudsteneste før kyrkja vart bygd (Gabrielsen 2007:243, 244; Helle 2001:52–61).
Figur 2. Steinkrossen ved Korssundet i Fjaler kommune. Krossen er nesten 4 meter høg over bakken, og er produsert ved steinbrota i Hyllestad. Foto: Astrid Waage, Hyllestad.
I alt 22 av 40 krossar er produserte ved kvernsteinsbrota i Hyllestad, og krossane frå Hyl- lestad er hittil påviste både i Sogn og Fjordane og i Rogaland (figur 3, Baug 2015:116).
Alderen på steinkrossane er noko usikker, og har lenge vore gjenstand for diskusjon (Baug 2002; Birkeli 1973; Gabrielsen 2007; Nordeide 2009, 2011). Mi eiga undersøking av produksjonsplassen har gjort at produksjonen av steinkrossar i Hyllestad no har vorte C14- datert til 1000–1200 e.Kr. (tabell 1). Det er den avsluttande fasen i steinkrossproduksjonen i Hyllestad som er datert, og det er difor vanskeleg å avgjere når denne utvinninga starta (Baug 2015:52–56, 73).
Figur 3. Distribusjonen av steinkrossar frå Hyllestad.
Kart: Baug 2015, figur 7.9.
Tabell 1. C14-dateringar frå steinkrossbrotet på garden Myklebust i Hyllestad, Sogn og Fjordane. Dateringane er kalibrert ved hjelp av OXcal v. 4.2. (Bronk Ramsey 2009).
Kontekst Datert materiale Lab. ID. Datering før notid
(BP) Kalibrert alder (68,2 %
sannsynlegheit) Kalibert alder (95,4 % sannsynlegheit)
Myklebust, sjakt 6, lag 2 Bjørk (Betula sp.) TUa-7920 800±36 1216–1266 e.Kr. 1170–1276 e.Kr.
Myklebust, sjakt 6, lag 2 Bjørk (Betula sp.) T-20108 870±65 1046–1242 e.Kr. 1032–1262 e.Kr.
Myklebst, sjakt 6, lag 2 Bjørk (Betula sp.) Tua-7922 845±35 1162–1243 e.Kr. 1050–1264 e.Kr.
Dateringane frå steinbrota fell i stor grad saman med dateringane av runeinskripsjonar på enkelte av krossane, som er sette til byrjinga på 1000-talet (Johnsen 1968:203; Liestøl 1954:75; NIyR IV:223). Grunnlaget for å datere runeinnskrifter er noko usikkert (Hagland 1998:10–11), men saman med plasseringa av steinkrossane kan det likevel gi viktige indi- kasjonar på når steinkrossane vart reiste. Fleire av dei høge, frittståande krossane er plas- serte på førhistoriske gravhaugar. Andre igjen står strategisk plasserte og godt synlege langs hovudleia. Krossar plasserte på gravhaugar er tolka som ei monumental kristen markering mot heidenske skikkar, og kan slik sett vore reiste i misjonsperioden eller i den tidlegaste fasen av kristendommen (Gabrielsen 2007:177–233). Når fleire av dei høge, frittståande krossane er plasserte på viktige kyrkjestader frå mellomalderen, kan dei ha vorte brukte i samband med utandørs gudstenester før kyrkja vart bygd der, mens mindre kyrkjegards- krossar kan ha vorte sette opp i samband med vigslinga av kyrkjegarden. Dei representerer i så fall andre generasjon av krossar med ein annan funksjon enn dei høge, frittståande (Baug 2002:87–88, 2015:116–118).
Funnstaden til og samanhengen krossane inngår i, som t.d. storleiken på gardane dei er plasserte på og eigedomsforholda, tyder på at det var aktørar frå dei øvste samfunnssjikta som sto bak reisinga, kan hende òg kongemakta, slik som på Kvitsøy og på Gard nær Karm- sundet i Rogaland. Det kan ha vorte gjort som ei politisk og symbolsk markering av kristent område (Fyllingsnes 2000:79; Gabrielsen 2007:230, 238, 242, 244; Helle 2001). Dei to krossane i Eivindvik vart truleg òg reiste av kongen eller representantar for tinget (Gabriel- sen 2007:242–244; Helle 2001:59). Håkon den gode hadde nær tilknyting til England, og tok med seg misjonærar til Noreg (Helle 2001:34). Dette kan ha vore folk som kjende til den britiske tradisjonen med å reise steinkrossar. Dei britiske øyane har den største konsentra- sjonen av frittståande steinkrossar (Richardson og Scarry 1990:12), ein tradisjon som truleg går tilbake til 700-talet, og som ser ut til å halde fram på 1100-talet (Gabrielsen 2001:158–
161; Henry 1964:59–60; Lang 1988:9). Dei britiske krossane er derimot ofte rikt ornamen- terte, og skil seg såleis frå dei enklare vestnorske krossane. Nokre av dei norske krossane har likevel liknande formelement som dei britiske, dei såkalla angliske krossane med bua kurver mellom krossarmane, og dei keltiske krossane med ei sirkulær utforming av armhola (Birkeli 1973:239, 242).
Steinkrossane innafor Gulatingslagen vart òg reiste på kyrkjestader knytte til fjordungs- tinget, slik som krossane på Svanøy (Bru) og Vereide i Firdafylke, som begge var adminis- trative kyrkjelege knutepunkt i bispedømet (Gabrielsen 2007:230; Tryti 1994:34). Fjordun- gen er nemnd i dei eldste delane av Gulatingslova, truleg frå tidleg 1000-tal. Den verdslege inndelinga i fjordungar i Gulatingslova fell òg sannsynlegvis saman med den geistlege fjord ungen (Helle 2001:77–78). Fjordungskyrkjene var viktige for kommunikasjonen mel- lom sentrale og meir perifere delar av bispedømet, der store mengder landskyldvarer vart samla lokalt og overførte til bispesetet i Bergen (Tryti 1994:35–36). På same måte som fjordungskyrkjene ser ut til å ha vore bygd på kongeleg initiativ og som eit felles tiltak, kan krossane òg ha vorte reiste slik (Gabrielsen 2007:242). Krossen på Svanøy har likevel ei runeinnskrift som tyder på at ein bestemd person stod bak steinkrossen, og at det var ein minnekross: þórðr lét reisa kross þenna ept (ir..’), dvs. Tor lét reise denne krossen etter (NIyR IV: 223). For nokre av krossane, som t.d. krossane på Loen og Rygg i Firdafylket, er det mogleg at eit fellesskap av bønder og stormenn stod bak, dvs. staden for eit bygdeting.
Reisinga av steinkrossane kan slik vere ei symbolsk markering av overgangen til kristne lover og reglar (Gabrielsen 2007:230, 249–249).
Sannsynlegvis var steinkrossane laga som bestillingsverk, bestilte av og produserte for ein maktpolitisk elite som stormenn, kyrkja og kongen – på regionalt og overregionalt nivå.
Krossane vart ikkje distribuerte via handelsplassar, men sannsynlegvis frakta direkte frå steinbrota til mottakaren (Baug 2015:156–159). Plasseringa av dei norske krossane knyter dei til maktområde innafor regionen, som staden for lagtinget i Gulatingslagen og til kyrkje- og tingstader for fjordungen. Krossane er slik ei manifestering av makt og religion knytt til det opphavlege lovområdet for Gulatinget. Sidan dei fleste av krossane vart produserte ved kvernsteinsbrota i Hyllestad, står bygda her fram som eit lokalsamfunn med sterke kon- taktar til samfunnseliten i regionen, truleg òg til kongemakta. Det knyter lokalsamfunnet til dei store maktpolitiske og religiøse endringane i overgangstida frå vikingtid til mellom- alder. Den regionale distribusjonen er uttrykk for bevisste og planlagde handlingar, der den lokale steinkrossproduksjonen truleg er resultat av initiativ på regionalt nivå, men samtidig knytt til maktstrukturar på høgare nivå. Dette spesielle dømet viser at ein elles avgrensa region òg må sjåast relasjonelt på fleire nivå og ikkje som eit nivå i seg sjølv.
Økonomisk-funksjonelle regionar
Lokalsamfunn med spesielle naturtopografiske ressursar og produksjon av ulike råvarer eller ferdigprodukt gir eit godt utgangspunkt for å studere regionale kontaktar der aspekt som teknologi, handel og vareutveksling spelar ei sentral rolle, dvs. økonomisk-funksjo- nelle regionar (Øye mfl. 2010:6). Undersøkingar av jernvinneanlegg tyder til dømes på at teknologien inngjekk i større regionale mønster der aktørar innafor visse område bevisst eller ubevisst har vald same teknologiske løysingar (Tveiten 2012:237–256). I tilfelle der gjenstandar er spreidd over store område, og der produksjonsstaden lèt seg etterspore, kan distribusjonsmønsteret peike ut viktige økonomiske kontaktar, der distribusjon skjedde innan økonomiske regionar. Det finst mange slike døme, knytte til område med spesielle ressursar, anten det gjaldt matproduksjon, ulike nyttevarer eller òg luksusvarer (jf. Ashby mfl. 2015; Baug 2015; Mikkelsen 1994; Nielsen 2014a:194, 2014b:213–218; Rundberget 2015; Røed og Hansen 2015; Schou 2007, 2015; Tveiten 2012). Igjen kan Hyllestad trek- kast fram som døme på denne typen region. Det viser overlapping i funksjonar og variasjon i aktørar.
Kvernsteinsproduksjonen ved steinbrota i Hyllestad ser ut til å ha starta i vikingtid, ca.
800 e.Kr., og heldt fram gjennom heile mellomalderen og inn i nyare tid. Produksjonen av kvernsteinar gjekk såleis føre seg i eit mykje lengre tidsrom enn steinkrossproduksjonen, og kvernsteinane vart spreidde over eit langt større område enn steinkrossane (Baug 2002, 2015). Kvernsteinar frå Hyllestad er funne i alle dei norske mellomalderbyane, så vel som i rurale område frå både vikingtid og mellomalder. Kvernsteinar vart òg distribuerte ut over landegrensene, og er hittil påviste på Island, på Færøyene, i Sverige, i Danmark, og så langt sør som Hedeby i det noverande Nord-Tyskland (Baug 2015:105–119; Carelli og Kresten 1997). Eksporten av kvernsteinar frå Hyllestad starta omkring 950–1000 e.Kr., og heldt fram gjennom heile mellomalderen og inn i tidleg ny tid. Distribusjonen av kvernsteinane til Sør-Skandinavia viser ein klar regional tendens fordi dei berre er funne i austlege delar av mellomalderens Danmark i Skåne, i Nord-Jylland og på øyene, Bornholm medrekna.
Funna viser her ei sterk tilknyting til Limfjorden og Kattegat-området (Baug 2015:111–113;
Carelli og Kresten 1997). Eit interessant aspekt her er at dette er det same området som er dominert av funn av kleberkar frå Noreg om lag 200 år tidlegare. I dei seinare åra er det funne spor av ein storskalaproduksjon av kleberkar fleire stader i Noreg frå vikingtid og mellomalder med i alt om lag 200 klebersteinsbrot (Baug 2011:331). Slike kar vart frakta til Danmark alt kort tid etter år 800 og fram til 1000- og 1100-talet. Spreiinga av funna viser ein regional tendens, hovudsakleg i nordaustlege delar av Danmark og særleg i Hedeby (Jensen 1990:1226; Resi 1979; Sindbæk 2005:149–150). Det er dei same funnområda som der hyllestadsteinane kom til å dominere eit par hundreår seinare (Baug 2015:147, 151).
Ingenting tyder på at grensene for distribusjonen av hyllestadstein og kleberkar lenger sør- og austover var forårsaka av spesielle hindringar eller vanskar, og avgrensinga skuldast truleg heller ikkje manglande kontakt mellom dei ulike områda. Sannsynlegvis har etablerte tradisjonar og alliansar, og bevisste val, vore avgjerande for aktørane bak distribusjon og handel. Nettverka der både kleberstein og kvernstein inngjekk, ser til ein viss grad ut til å falle saman med kulturelt og politisk skapte regionar, der grensa austover i stor grad fell saman med grensa mellom det svenske og det danske kongedømet i mellomalderen. Det kan innebere at dei to kongedøma òg kan ha fungert som ulike handelsregionar (Baug 2016;
Carelli og Kresten 1997:126). I sørvestlege delar av Danmark møter funna av hyllestadstei- nane eit område som er dominert av funn av kvernsteinar av basalt frå Rhin-området i Tysk- land. Det meiner dei svenske forskarane Peter Carelli og Peter Kresten tyder på at distribu- sjonen av dei ulike kvernsteinstypane representerer ulike kvernsteinsregionar (Carelli og Kresten 1997:123–125). Importen av kvernsteinar av basalt til Danmark starta alt på 700- talet, heile to hundre år før hyllestadsteinane dukka opp. Spreiinga av dei ulike kvernsteins- typane viser såleis ikkje to likeverdige utvekslingsområde. Dei er snarare ei grense mellom nærvær og fråvær av ei organisert utveksling av kvernstein. Ein organisert handel med kvernsteinar i nordlege og austlege delar av Danmark oppstod først på 900-talet, med import av kvernsteinar frå Hyllestad (Baug 2015:149; Sindbæk 2005:149).
For å forstå dette regionale kvernsteinsmønsteret er det viktig å utnytte andre kjelde- kategoriar òg. Langs sørvestkysten av Danmark er det fleire trekk som er relevante, som t.d.
gravpraksis, førekomsten av keramikktypar og bygningskonstruksjonar. Dei tyder på påverknad frå frisiske og frankiske område. Denne påverknaden er ikkje like synleg i aust- lege delar av Danmark, og materialet viser såleis truleg konturane av regionar med kon- taktar og alliansar med ulike område (Sindbæk 2008a:70–71). I nordlege og austlege delar av Danmark ser det dermed ut til å ha vore stor kontakt og mogleg handel med norske område frå 800 e.Kr. og framover, mens området i stor grad vende ryggen til handelen med Rhin-området (Sindbæk 2007:149–150). Ulike produkttypar frå norske lokalsamfunn har såleis inngått i den same økonomiske regionen i Sør-Skandinavia, men til ulike tider. Kvern- steinane frå Hyllestad viser dermed òg tendensar til ein overregional distribusjon innafor eit område med vide kontaktar og tilknyting til ulike lokalsamfunn over fleire hundre år. Dis- tribusjonen av kvernsteinar frå Hyllestad og kleberkar ser ikkje ut til å vere tilfeldig, og funnspreiinga tyder på handel og kontakt innafor spesifikke nettverk på tvers av regionar.
Mens steinkrossane frå Hyllestad viser ein distribusjon som i stor grad kan knytast til vest- landsregionen åleine, har eksporten av kvernsteinar vore meir omfattande og av ein annan karakter. Kvernsteinane vart distribuerte innafor heilt andre nettverk med økonomisk funk- sjon, men likevel ikkje uavhengige av politisk-administrative funksjonar.
Distribusjonsmønsteret er skapt gjennom transport av varer frå produksjonsstaden, dvs.
frå eit lokalsamfunn. Det treng likevel ikkje ha skjedd gjennom direkte transport frå produk- sjonsstad til funnstad. Sannsynlegvis har varedistribusjonen føregått innan eit nettverk av knutepunkt med nokre få møteplassar der varer vart lasta om for vidare distribusjon. Ekspor- ten kan slik ha vore basert på etablerte kontaktar mellom det enkelte produksjonsområdet og mellommenn innafor ulike knutepunkt, kanskje gjennom personlege band og andre for- mer for alliansar (Baug 2015:150; Sindbæk 2008b:154, 155). Ulike aktørar kan dermed ha vore involverte på ulike nivå. På denne måten kan lokalsamfunn verte knytte til overregio- nale handelsnettverk via lokale eller regionale mellommenn (jf. Schou 2007; 2015) utan at det treng ha vore direkte kontakt mellom alle produksjonsområda og marknadsplassane der produkta er funne.
Mykje tyder på at Sebbersund ved Limfjorden og Århus i Aust-Jylland kan ha vore slike marknadsplassar der norske varer vart lasta om for vidare eksport i vikingtid (Birkedahl og Johansen 2000:29; Skov 1999:603, 606). Desse plassane med gode hamner kan då ha vore mellomledd i eit nettverk av regionale mellommenn og ein meir vidtrekkande langdistanse- handel. I mellomalderen vart handelen i større grad kanalisert inn til byane. Langs Norske- kysten vart Bergen den største og viktigaste byen, og fungerte som stapel og oppebørsels- senter for vidare distribusjon av produkta. Når stader og aktørar involverte i handelen endra seg over tid, endra òg knutepunkt og distribusjonssenter seg langs handelsrutene. Likevel ser dei same områda ut til å ha teke imot varer frå Noreg både i vikingtid og i mellom- alderen. Funnmønsteret tyder òg på at kontaktar gjekk på tvers av regionar, og ein ser konturane av nettverk som rekk langt ut over dei geografiske nærområda og lokalsamfunna.
Identitetsregionar
Regional identitet blir til når folk tilhøyrande ei sosial gruppe ser på seg sjølve som annleis enn folk frå naboregionar (Barndon 2010:247–248). Folk markerer tilhøyrsle til eit samfunn eller ein kultur gjennom den materielle kulturen og bruk av ulike symbol, m.a. for å uttryk- kje fellesskap og sosiale posisjonar (Hodder 1982). I arkeologifaget inneber omgrepet ‘regi- onal identitet’ at ein konstruerer ein situasjon der ein går ut frå at folk såg på seg sjølve som ei eining, eit ‘oss’ eller ‘vi’ (Gansum 2001:18; Lemmonier 2010:i). Regionalt mangfald blir då ofte kopla til identitet og etniske forskjellar. Det er her viktig med eit reflektert forhold til kjeldematerialet, der ein må vurdere kva samfunnsnivå som er avspegla i materialet. Viser distribusjonen homogenitet eller ulikskap som kan tyde på at det er ei gruppe eller fleire grupper som er representerte (Helgesson 2008:56)? Er det resultat av kontaktar knytte til eit øvre samfunnssjikt, eller kan det vere andre meir avhengige grupper, som t.d. leiglendingar, som er reflekterte i materialet, eller ein kombinasjon av ulike samfunnssjikt? Ulike geogra- fiske område med eit felles ressursgrunnlag kan ha utgjort naturlege regionar med meir eller mindre like rammer for folks liv og virke, òg utan at det treng vere ulike etniske grupper. Eit spørsmål er då om det har medverka til å skape ein felles identitet for menneske innafor geografiske regionar. Å knyte materiell kultur til ein kollektiv identitet er ofte vanskeleg i arkeologisk samanheng.
Etniske grupper oppstår ikkje isolert, og kontakt, kommunikasjon og sosial samhandling mellom grupper er ein viktig føresetnad for å halde ved like etniske identitetar og forskjellar (Barth 1969). Det er når folk frå ulike stader eller kulturar møtest, at det blir viktig å uttryk-
kje eigen identitet og tilhøyrsle. Grensene mellom etniske grupper er først og fremst sosiale grenser, og treng ikkje nødvendigvis omfatte geografiske grenser (Barth 1969:15), slik det i stor grad ser ut til å vere tilfelle med den norrøne og samiske befolkninga i mellomalderen.
Både i vikingtid og i mellomalderen var t.d. kontakt og handel med samane viktig for den norrøne befolkninga (jf. Ottar og Wulfstan; Bergstøl 2008). Sjølv om samane i hovudsak heldt til innafor bestemte regionar i nord, som Finnmark og Nord-Troms, på det norsk inn- landet vidare sørover, på dei svenske ‘lappmarkene’ nord for Åsele, nesten heile Kola- halvøya, i Nord-Finland og Karelen, låg ikkje dei geografiske grensene faste (Odner 1989:148–149; Storli 1994:16; Øye 2002:231).
Produksjon og framstilling av ulike råmateriale og dekor- og stilelement på gjenstandar kan vere måtar å uttrykkje identitet og gruppetilhøyrsle på (Hodder 1982; Lemonnier 2010:ii). Materiell kultur vart brukt for å signalisere sosial identitet og tilhøyrsle i mellom- alderen; ein studie av slirematerialet frå Bryggen i Bergen er m.a. eit døme på det. Ifølgje arkeologen Ole-Magne Nøttveit (2010) var ikkje slirene berre behaldarar for knivar og dolkar, men dei vart òg brukte – bevisst eller ubevisst – for å signalisere ulike kulturelle forhold knytte til m.a. status, tilhøyrsle og kjønn. Slirene fungerte som etniske markørar, statussymbol og merkevare. Både engelsk og tysk/baltisk innverknad og ein skandinavisk stil er dokumenterte. Mykje tyder på at handelsfolk i Bergen brukte slirene for å uttrykkje regional identitet, ikkje nødvendigvis til området dei oppheldt seg i, men for å markere til- høyrsle til området dei kom frå.
Undersøkingar av skjelettmateriale frå mellomalderbyen Trondheim har på ein annan måte kunna vise varierande befolkningssamansetning. Analysar av DNA og stabile isotopar av skjelettmateriale viser her kvar folk kom frå. Mens DNA-analysane gir informasjon om biologisk arv og opphav, kan isotopanalysane m.a. kaste lys over den geografiske bakgrun- nen til folk; kvar dei var fødde, og kvar dei vaks opp. Sjølv om undersøkingane enno ikkje er ferdigstilte, tyder dei på at folk i mellomalderens Trondheim langt frå alle var fødde og vakse opp der. Om lag 80 prosent av individa var fødde andre stader (Hamre 2015). Migra- sjon er såleis ikkje eit moderne fenomen, og studium av ulike arkeologiske kjelder kan slik seie noko om samhandling mellom by og lokalsamfunn og mobilitet og kontaktar innafor ulike regionar.
Den danske arkeologen Jette Linaa (2008), som har undersøkt forholdet mellom region, nettverk og materiell kultur i Danmark, peiker òg på at enkelte sosiale grupper i mellom- aldersamfunnet, som prestar og handelsmenn, skilde seg ut frå det geografiske området dei heldt til i. Dei hadde meir kontakt og fellesskap med tilsvarande grupper i andre område enn med folk innafor sitt eige geografiske område (Linaa 2008:95). Studiane til Nøttveit og Linaa viser slik at ideen om ein felles identitet innafor eit geografisk område passar dårleg med det meir komplekse mellomaldersamfunnet som eksisterte med kontaktar og institu- sjonar på overregionalt nivå både i og utanfor landegrensene. Folk frå ulike sosiale sjikt og ulike område har hatt ulike kontaktar, og har identifisert seg med si eiga kulturelle, sosiale eller økonomiske gruppe – grupper som ikkje nødvendigvis var å finne innafor deira eige geografiske område.
Kompleksiteten i mellomaldersamfunnet med overregionale strukturar som riksstyre og kongemakt, med kyrkjelege institusjonar og byar med ei større grad av spesialisering og profesjonalisering kan i mange tilfelle ha gitt ein lågare grad av felles identitet knytt til det geografiske nærområdet enn det som kanskje var tilfelle i tidlegare periodar. Kontaktar og
nettverk knytt til samfunnseliten og spesialistgrupper som handelsfolk retta seg ofte mot område langt utafor deira eige geografiske område. Dei ulike gruppene trong såleis ikkje å ha vore så tett bundne til sitt eige lokalsamfunn og regionale grenser, men hadde kontaktar og alliansar ut over regionar og landegrenser.
Regionalitet i arkeologiske analysar
Denne diskusjonen av omgrep og døme på lokalsamfunn og regionar sett i eit arkeologisk perspektiv viser eit komplekst bilete av ulike typar kontaktar og mulige regionar av ulik og samansett karakter i mellomalderen. Dette er ein periode der det er mogleg å få innsyn i samfunnet og endringar både gjennom arkeologisk materiale og skriftlege kjelder, og der kjeldematerialet viser ulike kontaktmønster på ulike nivå. Dei ulike kjeldene kan gi ulik informasjon som kan utfylle eller stå i motstrid til kvarandre, og dermed vere både komple- mentære og kontrære (Andrén 1997:35–45; Øye 1992:54). Tilgangen til eit breiare kjelde- spekter frå mellomalderen viser òg tydeleg at regionalisering som prosess ikkje alltid er materialisert. Skriftkjelder kan vise andre typar kontaktar og kommunikasjon enn det som kan sporast i det arkeologiske materialet. Skriftkjelder gir ofte innblikk i ei maktpolitisk organisering av lokalsamfunn, der den geografiske plasseringa av lokalsamfunn er avgje- rande for regional tilhøyrsle. Det kan likevel vere vanskeleg å spore dette i den materielle kulturen. Samtidig kan dei arkeologiske kjeldene gi innsyn i produksjon, distribusjon og handel som er vanskeleg å fange opp ut frå skriftlege kjelder – og som såleis utvidar per- spektivet. Dette viser fordelen av å kunne inkludere eit breitt og tverrfagleg kjeldegrunnlag i analysen. Regionar er heller ikkje berre knytte til naturskapte geografiske grenser, men er òg politiske, administrative, sosiale, mentale og religiøse strukturar som ikkje alltid er manifesterte i eit arkeologisk materiale. Som vi har sett, treng det heller ikkje vere kongru- ens mellom dei ulike regionane og dermed dei regionale kontaktane.
Arkeologiske undersøkingar viser at materiell kultur vart brukt for å markere identitet, gruppetilhøyrsle og fellesskap, men dette var ikkje alltid knytt til eige geografiske nærom- råde. Kanskje er det òg situasjonar der ‘regionane’ vi meiner å finne i materialet, faktisk kan vere hypotetiske konstruksjonar i større grad enn å representere realitetar i mellomalder- samfunnet. Identitet og tilhøyrsle endra seg med samfunnsutviklinga. Identitetsregionar må sjåast i lys av utviklinga i handel og vareutveksling, transport og samferdsle, så vel som administrative og institusjonelle forhold, som gjerne går ut over det geografiske nærområ- det (jf. Linaa 2008; Nøttveit 2010). Det skapar aktivitetar og relasjonar som kan gjere det vanskeleg å snakke om ein felles kulturell identitet innafor eit avgrensa geografisk område.
Ein ser vidare at økonomiske kontaktar ikkje nødvendigvis følgjer dei politiske eller admi- nistrative grensene. Handel og kommunikasjon er ein aktivitet som kryssar politiske regio- nar både på regionalt og overregionalt nivå. Økonomiske og politisk-administrative regio- nar treng slik ikkje å overlappe kvarandre. Folk og lokalsamfunn har identifisert seg med og inngått i ulike regionar (Paasi 2010:25); det er Hyllestad eit døme på. Steinkrossane knyter steinbrota i Hyllestad til den maktpolitiske eliten innafor Gulatingslagen og den politisk- administrative regionen som den utgjorde. Distribusjonsmønsteret for kvernsteinar opnar derimot for tolkingar rundt handel og vareutveksling på regionalt og overregionalt nivå i vikingtid og mellomalder, og viser at økonomiske regionar og nettverk ikkje nødvendigvis fell saman med dei politiske, men likevel utfyller kvarandre.
I analytisk samanheng er det difor viktig at vi har eit reflektert forhold til omgrepet
‘region’, og det bør ikkje nyttast ukritisk som synonym til ‘område’. I kva grad likskapar og ulikskapar i det arkeologiske kjeldematerialet kan representere faktiske regionar og regio- nale grenser i forhistoriske og historiske samfunn, må vurderast og diskuterast i kvart enkelt tilfelle. Eit avgrensa empirisk materiale set grenser for tolkingsmoglegheitene. Tre kleber- kar innafor eit område kan til dømes ikkje åleine utgjere ein kleberregion. Det er såleis viktig med ein viss kvantitet i kjeldegrunnlaget, men det er òg viktig å inkludere ulike typar kjelder der det er mogleg. Det er t.d. vanskeleg å definere eit område som ein eigen handels- region på grunnlag av berre ein type gjenstandsmateriale. Like fullt kan likskap i det arkeo- logiske materialet innafor eit område tyde på ei viss form for fellesskap, og gjenstandar med framandt opphav viser til kontaktar og samhandling. For å diskutere slike trekk i lys av region og regionalitet bør ein prøve å utvide tolkingspotensialet i materialet ved å inkludere fleire kjeldekategoriar i analysen. Det kan vere ein fordel å opne for tverrfagleg samarbeid, der både arkeologiske og skriftlege kjelder blir undersøkte og vurderte, og der ein òg tek i bruk ulike naturvitskaplege analysar for å opphavsbestemme arkeologisk materiale.
Har så omgrepa region og regionalitet relevans for studium av materiell kultur? Svaret på det må bli ja. Vi finn spor av likskapar og ulikskapar i den materielle kulturen, og vi finn spor av rørsle og mobilitet av både gjenstandar og folk til og frå bestemte område. Sjølv om bildet er komplisert, og det kan vere vanskeleg å trekkje grensene for kva ein region er i det arkeologiske materialet, er det nødvendig med refleksjonar omkring kontaktar og samhand- ling i studium av fortidige samfunn. Sjølv om regionane vi kan studere gjennom gjenstands- funn, berre viser ein liten del av det totale bildet, representerer dei like fullt realitetar i samfunnet som vert studert. Dei er klare indikasjonar på kontaktar og samhandling mellom lokalsamfunn og større regionar. Det viktige er at tolkingane våre tek høgd for potensialet som ligg i det undersøkte materialet.
Det at ein kan inkludere både arkeologisk og skriftleg kjeldemateriale, opnar for nye perspektiv og ei meir heilskapleg tilnærming til mellomalderens regionar – til kontaktar, kommunikasjon og samhandling på ulike nivå og innafor ulike typar regionar. Ei samla kjeldeutnytting vil difor vere ein nyttig innfallsvinkel i studiet av lokalsamfunn og regionale kontaktar frå perioden. Eit regionalt perspektiv kan opne for ei større bevisstgjering rundt tolkingar av det arkeologiske materialet, og kan vere ein nyttig innfallsvinkel som bidreg til å sjå materialet i større samanhengar og breiare perspektiv. Spreiinga av arkeologisk mate- riale viser oss område med folk som brukte bestemte gjenstandstypar, bygningstypar, grav- praksis, osb. Dette er i mange tilfelle likskapar som kan relaterast til regionar. Regionalite- ten i materialet viser variasjonar og likskap i den materielle kulturen i tid og rom, og kan vere viktig for å forklare interaksjon og kulturell kompleksitet. Distribusjonsmønster gir informasjon om den kommunikasjonen som skapte det, og kan slik avspegle samfunn og kontaktnett, grenser og senter.
Takk
Takk til professor emerita Ingvild Øye for gjennomlesing og for nyttige tilbakemeldingar og innspel.
Summary
Local communities, regions and networks in the Middle Ages – different archaeological approaches
Region is a complex and multifaceted concept. To what degree is it a suitable analytical approach to archaeological analyses? The political and administrative system in medieval Norway was largely built up around the assembly organization, where the geographical location of a local community was decisive for what administrative region it belonged to.
The political-administrative regions are mainly expressed in written sources and have nor- mally no clear material feature. However, one object type, the stone crosses on the west coast of Norway, may be seen in connection with the law area of the Gulathing law.
Distribution of common artefact types within a geographical area may indicate regional contacts where technology and trade are central aspects, here defined as economic-functio- nal regions. The importance of including a variety of objects in order to identify trade regi- ons is emphasized.
A homogeneous material culture within a geographical area may represent a common cultural or ethnical identity of the people living there, so-called identity regions. However, in the more complex medieval society, contacts and alliances were also directed to groups of people outside the area, and cultural identity was not always attached to the geographical area where people lived.
These three types of regions, then, both overlap and diverge. Nevertheless, reflections concerning contacts and interaction are important, and a regional perspective may represent a useful approach where the material culture is studied according to larger connections and perspectives.
Litteratur
Andrén, Anders
1997 Mellan ting och text. En introduktion till de historiska arkeologierna. Brutus Östlings Bokförlag Symposion, Stockholm.
Ashby, Steven P., Ashley N. Coutu og Søren M. Sindbæk
2015 Urban Networks and Arctic Outlands: Craft Specialists and Reindeer Antler in Viking Towns.
European Journal of Archaeology 18(4):679–704.
Barth, Fredrik
1969 Introduction. I Ethnic Groups and Boundaries. The Social Organization of Culture Difference, redigert av Fredrik Barth, 7–38. Universitetsforlaget, Bergen, Oslo, Tromsø.
Baug, Irene
2002 Kvernsteinsbrota i Hyllestad. Arkeologiske punktundersøkingar i steinbrotsområdet i Hyllestad i Sogn og Fjordane. Norsk Bergverksmuseums Skriftserie, Skrift nr. 22. Prinfo Vanberg, Kongs- berg.
2011 Soapstone Finds. I Things from the Town. Artefacts and Inhabitants in Viking-age Kaupang, redi- gert av Dagfinn Skre, s. 311–337. Kaupang Excavation Project Publication Series, vol. 3. Norske Oldfunn, vol. 24, Aarhus University Press, Aarhus.
2015 Quarrying in Western Norway. An archaeological study of production and distribution in the Viking Period and the Middle Ages. Archaeopress Archaeology, Oxford.
2016 Soapstone vessels and quernstones as commodities in the Viking Age and the Middle Ages. I Power of the market - Trade, Craft and Resources in Western Scandinavia c.800-1200 AD. Con-
ference in Oslo 4th–6th december 2013 (førebels tittel), redigert av Ann Zanette Glørstad og Kjetil Loftsgarden. Ashgate Publishing, i trykk.
Barndon, Randi
2010 Regional approaches to technology clusters and local variation in a long term perspective: Sunn- møre in western Norway. I The Archaeology of Regional Technologies. Case studies from the Pala- eolithic to the age oftheVikings, redigert av Randi Barndon, Asbjørn Engevik og Ingvild Øye, s.
243–262. The Edwin Mellen Press, Lewiston, N.Y.
Barndon, Randi, Abjørn Engevik og Ingvild Øye (red.)
2010 The Archaeology of Regional Technologies. Case studies from the Palaeolithic to the age of the Vikings. The Edwin Mellen Press, Lewiston, N.Y.
Bergstøl, Jostein
2008 Samer i Østerdalen? En studie av etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hed- mark. Upublisert doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo.
Birkedahl, Petter og Erik Johansen
2000 The eastern Limfjord in the Germanic Iron Age and the Viking Period. Acta archaeological 71:25–32.
Birkeli, Fridtjov
1973 Norske steinkors i tidlig middelalder. Et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom. Skrifter utgitt av Det Norske videnskaps-akademi i Oslo II. Hist.-Filos. Klasse. Ny Serie, vol. 10. Universitetsforlaget, Oslo.
Bronk Ramsey, Christopher
2009 Bayesian analysis of radiocarbon dates. Radiocarbon 51(1):337–360.
Bull, Edvard
1920 Leiding: militær- og finansforfatning i Noreg i ældre tid. Kristiania.
Carelli, Peter and Kresten, Peter
1997 Give us this day our daily bread. A study of Late Viking Age and Medievel Quernstones in South Scandinavia. Acta Archaeologica. 68:109–137.
Fyllingsnes, Frode
2000 Med de tusen hjem: middelalderen. Karmøys historie, bind 2. Kopervik.
Gabrielsen, Kristine Holme
2007 Vestlandets steinkors: Monumentalisme i brytningen mellom hedendom og kristendom, redigert av Janicke L. Zehetner, s. 115–271. UBAS, Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter, vol. 2.
Universitetet i Bergen, Bergen.
Gammeltoft, Peder, Søren Sindbæk og Jens Vellev (red.)
2008 Regionalitet i Danmark i vikingetid og middelalder. Tværfagligt symposium på Aarhus Universi- tet 26. januar 2007. Hikuin, vol. 35. Hikuin, Højbjerg.
Gansum, Terje
2001 Regionen – det forestilte fellesskap. I Fiender og forbundsfeller. Regional kontakt gjennom histo- rien. Karmøyseminaret 1999, redigert av Karmøy kommune, Marit Synnøve Vea og Helge Rolf Naley, s. 13–24. Vikingfestivalen, Karmøy kommune, Koparøy.
Hagland, Jan Ragnar
1998 Innleiing. Litt om datering på runologisk og språklig grunnlag. I Innskrifter og datering. Dating Inscriptions, redigert av Audun Dybdahl og Jan Ragnar Hagland, s. 9–17. Senter for middelalder- studier Skrifter, nr. 8. Tapir, Trondheim.
Hamre, Stian Suppersberger
2015 Immigration and mobility in pre-modern Trondheim. Konferansebidrag ved konferansen Urban topographies and networks, Northern Europe 800-1600 ved Universitetet i Bergen, 28.05.2015.
Helgesson, Bertil
2008 Kan regionalitet påvises genom arkeologiskt fyndmaterial? I Regionalitet i Danmark i vikingetid og middelalder. Tværfagligt symposium på Aarhus Universitet 26. januar 2007, redigert av Peder Gammeltoft, Søren Sindbæk og Jens Vellev, s. 49–62. Hikuin, vol.35. Hikuin, Højbjerg.
Helle, Knut
1964 Noreg blir en stat: 1130–1319. Universitetsforlaget, Oslo.
2001 Gulatinget og gulatingslova. Skald, Leikanger.
2006 Del I. Fra opphavet til omkring 1500. I Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, s. 23–142. Pax, Oslo.
Henry, Françoise
1964 Irish Art in the Early Christian Perios (to 800AD). Methuen & Co LTD, London.
Hobæk, Halldis
2013 Tracing Medieval Administrative Systems: Hardanger, Western Norway. Journal of the North Atlantic, Special Volume 5:64–75.
Hodder, Ian
1982 Symbols in action. Ethnoarchaeological studies of material culture. Cambridge University Press, Cambridge.
Indrebø, Gustav
1936 Fjordung. Granskingar i eldre norsk organisasjons-soge. I Bergens Museums Årbok 1936. Histo- risk-antikvarisk rekke. Nr. 1, redigert av Carl Fred. Kolderup. Bergen.
Iversen, Frode
1999 Var middelalderens lendmannsgårder kjerner i eldre godssamlinger? En analyse av romlig orga- nisering av graver og eiendomsstruktur i Hordaland og Sogn og Fjordane. Arkeologiske avhand- linger og rapporter, bind 4. Bergen.
2008 Eiendom, makt og statsdannelse. Kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middel- alder. UBAS, Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter, vol. 6, redigert av Janicke L. Zehetner og Frode Iversen. Universitetet i Bergen.
2015 Houses of Commons, houses of Lords? The thing on the Threshold of Statehood in Rogaland, Western Norway in the Merovingian and Viking Ages. I Nordic Middle Ages – Artefacts, Land- scapes and Society. Essays in Honour of Ingvild Øye on her 70th Birthday, redigert av Irene Baug, Janicke Larsen og Sigrid Samset Mygland, s. 175–192. UBAS, University of Bergen Archaeolo- gical Series, vol. 8. Universitetet i Bergen, Bergen.
Jensen, Stig
1990 Handel med dagligvarer i vikingetiden. I Handel og udveksling i Danmarks oldtid, s. 119–138.
Hikuin, vol. 16. Hikuin, Højbjerg.
Johnsen, Ingrid Sannes
1968 Stuttruner i vikingtidens skrifter. Oslo.
Krag, Claus
1995 Vikingtid og rikssamling: 800-1130. Aschehougs Noregshistorie, band II. Aschehoug, Oslo.
Lang, James
1988 Anglo-Saxon Sculpture. Shire Archaeology. Aylesbury, Bucks.
Lemmonier, Pierre
2010 Foreword. I The Archaeology of regional technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Viking, redigert av Randi Barndon, Asbjørn Engevik, og Ingvild Øye, s. i–iii. The Edwin Mellen Press, Lewiston-Queenston-Lampeter.
Liestøl, Aslak
1954 Runekrossen i Muséparken i Stavanger. I Stavanger Museum Årbok 1954, s.66–77.
Linaa, Jette
2008 Region, netværk og materiel kultur. I Regionalitet i Danmark i vikingetid og middelalder. Tvær- fagligt symposium på Aarhus Universitet 26. januar 2008, s. 85–98. Hikuin, vol. 35. Hikuin, Højbjerg.
Mikkelsen, Egil
1994 Fangstprodukter i vikingtidens og middelalderens økonomi. Organisering av massefangst av vill- rein i Dovre. Universitets Oldsakssamlings Skrifter. Ny Rekke Nr. 18, Universitetets Oldsaks- samling, Oslo.
Nielsen, Alf Ragnar
2014a 8: Kysten – overgangen fra vikingtid til middelalder. I Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk.
Fram til1720. Noregs fiskeri- og kysthistorie bind I, redigert av Nils Kolle, s. 187–208, Fagbok- forlaget, Bergen.
2014b 9: Endringer i kystbygdene i tidlig middelalder. I Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk. Fram til1720. Noregs fiskeri- og kysthistorie bind I, redigert av Nils Kolle, s. 209 –233, Fagbokforlaget, Bergen.
NIyR IV
1957 Noregs innskrifter med dei yngre runer, bind IV. XI. Hordaland fylke ; XII. Sogn og Fjordane fylke;
XIII. Møre og Romsdal fylke. Utgitt for kjeldeskriftfondet ved Magnus Olsen, under medvirkning av Aslak Liestøl. I kommisjon hos A/S Boksentralen, Oslo.
Nordeide, Sæbjørg Walaker
2009 Cross Monuments in North-Western Europe. Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters 37:163–
Nordeide, Sæbjørg Walaker 178.
2011 Steinkors og korssteiner i nordvestre Europa. Collegium Medievale 24:127–148. Oslo.
Nøttveit, Ole-Magne
2010 Sheaths and scabbards from medieval Bergen: in a comparative perspective. The Bryggen papers (trykt utg.) Main series no. 8. Fagbokforlaget, Bergen.
Opsahl, Erik
2008 Conflict and alliance. The question of a national kingdom – political attitudes of Norwegian gen- try and farmers in the Late Middle Ages. Conflict and Alliance, Scandinavian Journal of History 33(2):161–182.
Paasi, Anssii
2010 Re-visiting the region and regional identity. Theoretical reflections with empirical illustrations. I The Archaeology of regional technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Viking, redigert av Randi Barndon, Asbjørn Engevik, og Ingvild Øye, s. 15–33. The Edwin Mellen Press, Lewiston-Queenston-Lampeter.
2013 Regional Planning and the Mobilization of ‘Regional Identity’: From Bounded Spaces to Relatio- nal Complexity. Regional Studies 47(8):1206–1219.
Odner, Knut
1989 The Varanger Saami, habitation and economy AD1200–1900. Upublisert doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo.
Ottar og Wulfstan: to rejsebeskrivelser frå vikingetiden.
1983 Oversatt av Niels Lund, Jan Skamby Madsen og Paulus Orosius. Vikingeskibshallen i Roskilde, Roskilde.
Resi, Heid Gjøstein
1979 Die Specksteinfune aus Haithabu. Ausgrabungen in Haithabu, Bericht 14. Karl Wacholtz Verlag, Neumünster.
Richardson, Hilary og John Scarry
1990 An Introduction to Irish High Crosses. The Mercier Press, Cork.
Rundberget, Bernt
2015 Iron producers in Hedmark in the medieval period – who were they? I Everyday Products in the Middle Ages, Crafts, Consumptions and the Individual in Northern Europe c. AD 800–1600, redigert av Gitte Hansen, Steven P. Ashby og Irene Baug, s. 270–286. Oxbow Books, Oxford.
Røed, Knut og Gitte Hansen
2015 DNA from ancient reindeer antler as marker for transport routes and movement of craftspeople, raw material and products in medieval Scandinavia. I Exploitation of outfield resources – Joint Research at the University Museums of Norway, redigert av Svein Indrelid, Kari Loe Hjelle og Kathrine Stene, s. 69–74. Universitetsmuseet i Bergen, skrifter nr. 32. Universitetsmuseet i Ber- gen, Bergen.
Sanmark, Alexandra
2006 The communal nature of the judicial systems in early medieval Norway. Collegium medieval 19:31–64.
2013 Patterns of Assembly: Norse Thing Sites in Shetland. Journal of the North Atlantic, Special Volume 5:96–110.
Sanmark, Alexandra, Sarah Semple, Natascha Mehler og Frode Iversen
2013 Debating the Thing in the North I: Introduction and Acknowledgements. Journal of the Norgh Atlantic, Special Volume 5:1–4.
Scott, Tom
2000 Defining an Economic Region. The southern Upper Rhine, 1450–1600. I Regions and Land- scapes, redigert av Peter Ainsworh og Tom Scott, 155–176. Peter Lang, Oxford-Bern-Berlin Bruxells-Frankfurt am Main-New York-Wien.
Schou, Torbjørn Preus
2007 Handel, produksjon og kommunikasjon: en undersøkelse av klebersteinsvirksomheten i Aust- Agders vikingtid med fokus på Fjære og Landvik. Upublisert hovudfagsoppgåve ved Universite- tet i Bergen.
2015 The soapstone vessel production and trade of Agder and its actors. I Everyday products in the Middle Ages: Crafts, Consumption and the individual in Northern Europe c. AD800-1600, redi- gert av Gitte Hansen, Steven P. Ashby og Irene Baug, s. 204–228. Oxbow Books, Oxford.
Sindbæk, Søren M.
2005 Ruter og rutinisering. Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa. Multivers ApS. København.
2007 Trade and Exchange. Part 2: Northern Europe. I The Archaeology of Medieval Europe, Vol. 1.
Eight to Twelfth Centuries AD, redigert av James Graham-Campbell med Magdalena Valor, s. 302–315. Aarhus University press, Århus.
2008a Kulturelle forskelle, sociale netværk og regionalitet i vikingetidens arkæologi. I Regionalitet i Danmark i vikingetid og middelalder. Tværfagligt symposium på Aarhus Universitet 26. januar 2007, s. 63–84. Hikuin, vol. 35. Hikuin, Højbjerg.
2008b Local and long-distance exchange. I The Viking World, redigert av Stefan Brink og Neil Price, s.
150–158. London and New York.
2010 Re-assembling regions. The social occasions of technological exchange in Viking Age Scandina- via. I The Archaeology of regional technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Viking, redigert av Randi Barndon, Asbjørn Engevik, og Ingvild Øye, s. 263–287. The Edwin Mellen Press, Lewiston-Queenston-Lampeter.
Skov, Hans
1999 Archaeological evidence of trade in Århus, Denmark, from the 10th to the 17th centuries. I Lübec- ker Kolloquium zur Stadtarchäologie im Hansaraum II. Der Handel, redigert av Regina Dunckel, Manfred Gläser og Ulrike Oltmanns, s. 603–611. Lübeck.
Skre, Dagfinn
1988 Gård og kirke, bygd og sogn. Organiseringsmodeller i organiseringsenheter i middelalderens kirkebygging i Sør-Gudbrandsdalen. Riksantikvarens Rapporter, vol. 16. Alvheim og Eide Aka- demisk Forlag, Øvre Ervik.
1995 Kirken før sognet. I Kristendommen slår rot. Onsdagskvelder i Bryggens Museum – X, redigert av Anne Ågotnes, s. 55–75. Bryggens Museum, Bergen.
Storli, Inger
1994 «Stallo-boplassene. Spor etter de første fjellsamer? Instituttet for sammenlignende kulturforsk- ning. Serie B. Skrifter, vol. 90. Oslo.
Tryti, Anna Elisa
1994 Bergen som sentrum i bispedømmet. I By og land i middelalderen. Onsdagskvelder i Bryggens Museum – IX, redigert av Ingvild Øye, s. 23–43. Bryggens Museum, Bergen.
Tveiten, Ole
2012 Mellom aust og vest. Ein arkeologisk analyse av jarnvinna kring Langfjella i yngre jarnalder og mellomalder. Upublisert PhD-avhandling ved Universitetet i Bergen.
Zimmerbauer, Kaj og Ansii Paasi
2013 When old and new regionalism collide: Deinstitutionalization of regions and resistance identity in municipality amalgamations. Journal of Rural Studies, 30:31–40.
Ødegaard, Marie
2013 State Formation, Administrative Areas, and Thing Sites in the Borgarthing Law Province, Southeast Norway. Journal of the North Atlantic, special Volume 5:42–63.
Øye, Ingvild
1992 Hvor historisk er historisk arkeologi? Meta 1992(2):50–59.
2002 Landbruk under press 800–1350. I Noregs landbrukshistorie I, 4000 f. Kr.–1350 e.Kr. Jorda blir levevei, redigert av Bjørn Myhre og Ingvild Øye, s. 215–414. Det Norske Samlaget, Oslo.
Øye, Ingvild, Randi Barndon og Asbjørn Engevik
2010 Chapter 1. Technology and regions in a long time perspective – an introduction. I The Archaeo- logy of regional technologies. Case Studies from the Palaeolithic to the Age of the Viking, redigert av Randi Barndon, Asbjørn Engevik, og Ingvild Øye, s. 1–13. The Edwin Mellen Press, Lewiston- Queenston-Lampeter.