Skyldkravet i straffebudet om grovt uaktsom voldtekt
Kandidatnummer: 527 Leveringsfrist: 25. April 2017 Antall ord: 17847
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Bestemmelsens historie ... 3
1.3 Metode ... 4
2 PRESENTASJON AV VOLDTEKTSBESTEMMELSENE ... 5
2.1 Generelt om voldtektsbestemmelsene ... 5
2.2 Gjerningsbeskrivelsen ... 5
2.2.1 Felles vilkår: ”seksuell omgang” ... 5
2.2.2 Første alternativ: ”skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd” . 6 2.2.3 Andre alternativ: ”har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen” ... 9
2.2.4 Tredje alternativ: ”Ved vold etter truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv” ... 11
3 SKYLDKRAV ... 12
3.1 Innledning ... 12
3.2 Forsett... 12
3.2.1 Generelt om forsett ... 12
3.2.2 Hensiktsforsett ... 13
3.2.3 Sannsynlighetsforsett ... 13
3.2.4 Eventuelt forsett (dolus eveltualis) ... 14
3.3 Uaktsomhet ... 15
3.3.1 Generelt om uaktsomhet ... 15
3.3.2 Typiske momenter i vurderingen av om gjerningspersonen har opptrådt uaktsomt... 16
3.3.3 Bevisst og ubevisst uaktsomhet ... 19
3.4 Grov uaktsomhet ... 21
3.4.1 Grov uaktsomhet generelt ... 21
3.4.2 Strl. § 23 annet ledd ... 21
3.4.3 Momenter i vurderingen ... 23
3.4.4 Nedre grense for grov uaktsomhet... 24
3.4.5 Øvre grense for grov uaktsomhet ... 25
4 GROV UAKTSOMHET ETTER VOLDTEKTSBESTEMMELSEN ... 26
ii
4.1 Innledning ... 26
4.2 Hendelsesforløpet og kontakt mellom fornærmede og gjerningspersonen ... 27
4.2.1 Personlige egenskaper ... 27
4.2.2 Relasjonen mellom tiltalte og fornærmede ... 28
4.2.3 Forutfor for den seksuelle omgangen ... 30
4.3 Gjerningsøyeblikket ... 33
4.3.1 Fornærmede opptrådte passivt eller uten motstand ... 33
4.3.2 Gjerningsøyeblikkets varighet ... 34
4.3.3 Handlingsalternativ ... 35
4.4 Oppsummering ... 36
5 AVSLUTNING ... 38
5.1 Er grov uaktsomhet tilstrekkelig som skyldkrav etter strl. § 294?... 38
5.1.1 Økt rettsvern hos fornærmede ... 39
5.1.2 Gjerningspersonens rettssikkerhet ... 39
5.1.3 Straffverdighet ... 40
Litteraturliste ... 43
1
1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
Hovedregelen i norsk strafferett er at gjerningspersonen må ha utvist forsett for å kunne straffes1. Likevel kan uaktsomme handlinger være straffbare etter straffeloven. De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig uaktsomhet som ved uaktsom forvoldelse av betydelig kroppsskade og uaktsom drap2.
Noen ganger er imidlertid ikke simpel uaktsomhet nok og det kreves da i stedet grov
uaktsomhet. Et eksempel på dette er bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt som ble innført som nytt fjerde ledd i straffeloven 1902 § 192 ved endringslov 11. August 2000 nr. 76.
Voldtekt kan være et av de mest krenkende og traumatiserende lovbrudd et menneske kan utsettes for. Voldtekt representerer en særlig utfordring for både rettsapparatet og
helsetjenesten.
I Voldtektsutvalgets3 kartlegging av voldtekter, fremgår det hvem som var mest utsatt for seksuelle overgrep. Av kartleggingen ble det klart hvor ulikt kjønnene var fordelt. I en undersøkelse fra 1994 fikk 1.322 tilfeldige studenter i Trondheim utdelt et spørreskjema. På de mest alvorlige overgrepene som vil omfatte den rettslige definisjonen av voldtekt, oppgav 12 av kvinnene (2 prosent) at de hadde opplevd et slikt overgrep etter fylte 18 år, mens én mann oppga det samme.
Voldtektsutvalget peker videre på en undersøkelse4 fra 2004, hvor et tilfeldig utvalg av 8000 menn og kvinner i alderen 24-55 år ble trukket ut. Alle hadde bostedsadresse i Oslo. Av de som svarte, oppga 16% av kvinnene og 2% av mennene at de hadde blitt truet ellet tvunget til sex, utsatt for voldtekt ellet voldtektsforsøk minst en gang etter fylte 16 år. Seks prosent av kvinnene opplyste at det var partner eller ekspartner som hadde begått overgrepet. Majoriteten av ofrene kjente utøveren.
I 2005 publiserte Norsk institutt for by- og regionforskning en rapport5 om vold i parforhold.
Et utvalg bestående av 7.600 tilfeldig utvalgte kvinner og menn i alderen 20 til 55 år fikk utdelt spørreskjema om erfaringer med vold. Det ble også spurt om opplevd seksuell vold i parforhold. Av alle de 2143 kvinnene som hadde levd i et parforhold, hadde 26,8 % opplevd fysisk vold, og 8,7 % oppga at de hadde opplevd fysisk vold med seksuelle overgrep (ikke spesifisert hva).
Kartleggingen viste altså at de fleste av ofrene kjente sin overgriper6. Det dreier seg dermed om voldtekter som begås av ektefelle, venner, bekjente ol.
1Strl. § 21 Jf.§ 22.
2 Strl. §§ 280 og 281
3 NOU 2008:4 (*Oversendelsesbrev*)
4 NOU 2008:4 s.34 Jf. Pape og stefansen
5 NOU 2008:4 s.33 Jf. (NIBR-rapport 2005:3 Haaland, Clausen og Schei (red.))
6 NOU 2008:4 s.36 og Pape og Stefansen 2004, s.88
2
I en svensk offentlig utredning fremgikk det hvilke faktorer som kunne spille inn på om en voldtekt ble anmeldt. Utredningen viste at jo nærere offeret og overgriper står hverandre, desto lavere er sannsynligheten for anmeldelse7. Bakgrunnen til dette kan være at offeret utvikler selvbebreidelse, føler skam og skyldfølelse når overgriper er nærstående. I de tilfeller hvor det i foreligger en følelsesmessig relasjon til overgriper vil fornærmede ofte ikke ønske å anmelde.
En annen faktor som er avgjørende for anmeldelse er offerets kunnskap. Dersom en person som utsettes for overgrep ikke oppfatter dette som voldtekt, vil heller ikke denne personen anmelde overgrepet. Det kan være ulike faktorer som gjør at den utsatte ikke oppfatter overgrepet som voldtekt. Dette kan være at fornærmede ikke vet at det er straffbar voldtekt dersom noen har seksuell omgang med henne når hun ikke kan motsette seg handlingen på grunn av beruselse. Videre kan det være at fornærmede ikke vet at voldtekt innen ekteskap også er straffbart. eller at det ikke behøver å være utøvet vold fra overgriper for å
klassifiseres som voldtekt8.
Det er få i dagens samfunn som vil være i tvil eller uenige i at en overfallsvoldtekt klassifiseres som voldtekt. Det er også denne formen for voldtekt som oftest gir høyest strafferamme9. Statistikken viser imidlertid at det er relasjonsvoldteker som forekommer mest. Ved søk på grovt uaktsomme voldtektssaker på lovdata, kan vi se at denne formen for voldtekt ofte er relasjonsvoldteker. Det er nettopp denne relasjonen som ofte kan gjøre at gjerningspersonen ikke forsto at den seksuelle handlingen ikke var frivillig.
For at en gjerningsperson kan dømmes for voldtekt må det etter norsk strafferett foreligge fire vilkår (ansvarslæren).
Alle vilkårene må være tilstede, for at en person kan straffes. Det første kravet er selve lovkravet, det må være et straffebud som er brutt10. Videre må det være fravær av
straffefrihetsgrunner11. Det tredje vilkåret stiller krav til gjerningspersonens skyld og til sist må gjerningspersonen være tilregnelig12.
Straffbarhetsbetingelsene om gjerningspersonens tilregnelighet og skyld kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Gjerningspersonens tilregnelighet er en forutsetning for at uaktsomhet eller forsett skal ha relevans som vilkår for straffansvar.
Denne sammenhengen mellom tilregnelighet og skyld gjelder likevel ikke utenfor
strafferetten. En person kan for eksempel være strafferettslig utilregnelig, og likevel idømmes erstatningsansvar for handlinger som er uaktsomt eller forsettlig
Denne oppgaven dreier seg om den tredje straffbarhetsbetingelsen, og nærmere bestemt, kravet til skyld i bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt13.
7 NOU 2008:4 s.40 Jf. (Anmälan och utredning av sexualbrott)
8 NOU 2008:4 s.41
9 Rt.1994-1552 og Strl. §291
10 Jf. Grl. §96 og strl. §14
11 Strl. §§ 17,18 og 19
12 Strl.§ 20
13 Strl. § 294
3
Oppgavens problemstilling er å redegjøre for hva som etter gjeldende rett kreves, for å anse en voldtekt for grovt uaktsom. Jeg vil videre undersøke hvilke momenter som gjøre seg særlig gjeldende i vurderingen.
1.2 Bestemmelsens historie
Anders Bratholm startet debatten om kriminalisering av grovt uaktsomme voldtekter. Han skrevat ved «en så grov krenkelse som voldtekt» burde også de som opptrådte uaktsomt pålegges straff14. Hans argument for å kriminalisere uaktsomme voldtekter var den lave anmeldelse og oppklaringsprosenten i voldtektssaker, samt stor påkjenning for offeret.
Han presiserte videre at det ikke måtte skje et bevislette i straffeprosessen i slike saker, da dette kunne svekke tiltaltes rettssikkerhet. Forslaget var å kriminalisere en lavere terskel for skyld hos gjerningspersonen, ved å tilføre uaktsomhet som tilstrekkelig grad av skyld inn i voldtekts bestemmelsen. Det ble anført at håndhevelsen av voldtekts bestemmelsen ville bli mer effektiv dersom grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert.
I 1996 ble det opprettet et utvalg som skulle vurdere straffelovens regler om seksuallovbrudd.
Utvalget fikk også mandat om å vurdere en kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt.
Utvalgets flertall gikk ikke inn for å kriminalisere slik uaktsom voldtekt. Et mindretall gikk inn for å endre skyldkravet til grov uaktsomhet eller simpel uaktsomhet. Flertallets
argumenter var at de ikke hadde «funnet praktiske eksempler eller typetilfeller der det er naturlig å tenke seg at overgriperen bare har handlet grovt uaktsomt- og ikke forsettlig - i forhold til egen atferd»15
Departementet var ikke enige i flertallet og foreslo, dog under en viss tvil, at grovt uaktsom voldtekt ble gjort straffbart16. Departementet la avgjørende vekt på at en kriminalisering vil styrke rettsvernet for voldtektsofre. Uten at dette rettsvernet innebar noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen.
Til utvalgets argument ,om at grovt uaktsom voldtekt ikke var praktisk, uttalte departementet at enhver grovt uaktsom voldtekt var en voldtekt for mye. En strafferettsbestemmelse på området mente departementet ville fylle et behov, selv om antall nye domfellelser måtte bli lite17.
Departementet anførte at det fra noen av høringsinstansene var problematisert fare for nedsubsumering ved kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt. Med andre ord at voldtekter som i utgangspunktet var forsettlige, kunne bli pådømt som grovt uaktsomme. Departementet konkluderte likevel med at faren for nedsubsumering ikke var stor nok til at det kunne
«tillegges særlig vekt ved vurderingen».
I sin begrunnelse for kriminalisering av grov uaktsom voldtekt la departementet
oppsummerings vis vekt på styrking av rettsvernet for voldtektsofre, at også grovt uaktsomme voldtekter var klart straffeverdige og til sist at en kriminalisering ville være et viktig signal om at samfunnet ikke aksepterte denne typen handlinger18.
14 Bratholm, 1985 s.1
15 NOU 1997:23 s.46
16 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.30
17 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s. 31
18 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.30 og 31
4
Departementets forslag fikk flertall på Stortinget og grovt uaktsom voldtekt ble
kriminalisert19. Lovendringen førte også til at seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen ble inntatt fra § 193 (strl.
1902) og til voldtekts bestemmelsen i § 19220. Handlinger av denne typen er ofte såkalte rusvoldtekter eller sovevoldtekter. Tidligere ble disse overgrepene straffet etter en mildere bestemmelse (§193) som satte straff for å utnytte noen i hjelpeløs tilstand. Ved at også denne typen handlinger ble inkludert i voldtekts bestemmelsen (§192) markerte lovgiver alvoret i disse overgrepene.
Bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt ble langt til bestemmelsens fjerde ledd med en strafferamme på inntil 8 år.
Ved overgang til ny straffelov21 foreslo Straffelovkommisjonen at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt ikke skulle videreføres i ny straffelov22. Kommisjonen var enige i seksuallovbruddsutvalget23. Kommisjonen mente i tillegg at bestemmelsen i praksis ville ramme et svært lite sjikt av overtredelser og dermed ha lite praktisk betydning. De hevdet videre at bestemmelsen kunne få betydning i saker hvor vold eller truende atferd hadde vært relativt beskjeden, og hvor offeret på grunn av rus eller frykt ikke har vært i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen. Slike hendelser ville etter kommisjonens vurdering bli fanget opp av voldtekts bestemmelsen for forsettlig voldtekt24. Kommisjonens konklusjon var at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt ikke ville fylle noe praktisk behov. Men
departementet delte ikke straffelovkommisjonens syn og videreførte strl. 1902 § 192 fjerde ledd til ny straffelov § 29425.
1.3 Metode
Bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt er nokså ny. Grov uaktsomhet hos
gjerningspersonen i en voldtektssak var ikke tilstrekkelig for domfellelse før lovendringen26. På denne bakgrunn er forarbeidene til bestemmelsen av særlig relevans. Oppgaven vil i dette henseende vise mye til lovforarbeid og kommentarer til bestemmelsen underveis i
rettskildebilde.
En ny straffebestemmelse betyr naturlignok færre Høyesterettssaker. Denne oppgaven vil dermed primært ta utgangspunkt i saker fra lagmannsrettene men også noen fra tingretten og Høyesterett. Hensikten er å få et bredt spekter i rettskildebilde ettersom det ikke foreligger noen klare prejudikater fra Høyesterett relatert til skyldkravets nærmere innhold. Det foreligger imidlertid flere relevante redegjørelser for hva som ligger i grov uaktsomhet etter andre straffebestemmelser og rettsområder. Disse generelle vurderingene vil skape grunnlag for videre drøftelse av grov uaktsomhet, relatert til grovt uaktsom voldtekt27.
19 Lov av 11. august 2000 nr 76
20 LOV-1902-05-22-10
21 LOV-2005-05-20-28
22 NOU 2002:4 pkt.10.2
23 NOU 1997:23 s.53
24 Strl. § 291
25 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.235
26 Lov av 11. august 2000 nr 76
27 Jf. oppgavens punkt 3.4
5
Grov uaktsomhet som skyldkrav vil også bli belyst igjennom andre rettskilder om grov uaktsomhet.
2 Presentasjon av voldtektsbestemmelsene
2.1 Generelt om voldtektsbestemmelsene
Det objektive gjerningsinnholdet er det samme for forsettlig og grovt uaktsom voldtekt28. Bestemmelsens første setning29 setter straff av fengsel inntil seks år for grov uaktsom voldtekt, mens andre setning forhøyer strafferammen til ti år dersom det foreligger slike skjerpende omstendigheter som nevnt i bestemmelsen om grov voldtekt, jf. § 293.
Den objektive gjerningsbeskrivelsen for voldtekt fremgår av strl. § 291.
Gjerningsbeskrivelsen gjelder også for den den grovt uaktsomme voldtekten30. Jeg velger å dele gjerningsbeskrivelsen i felles vilkår og alternative vilkår.
2.2 Gjerningsbeskrivelsen
2.2.1 Felles vilkår: ”seksuell omgang”
Den naturlige språklige forståelsen av seksuell omgang (tidligere «utuktig omgang”31) vil være de mest intime formene for seksuell aktivitet. Seksuell omgang må avgrenses nedad mot de mildere seksuallovbrudd som gjeler «seksuell handling» og «seksuelt krenkende atferd».
Ordlydens grense er uklar men igjennom forarbeidene og rettspraksis fremgår det hva som kan forstås som seksuell omgang.
Høyesterett har i en avgjørelse definert samleie som tilfeller der penis er ført helt eller delvis inn i kvinnens kjønnsorgan, innenfor kjønnsleppene32. Høyesteretts definisjon er uheldig, da bare omhandler vaginalt samleie og med kvinner.
Dommen ble avsagt før samledefinisjonen ble lovfestet ved lov33. Tilføyelsen innebar ingen realitetsendring forså vidt gjelder vaginalt samleie, og Høyesteretts uttalelse gir således uttrykk for gjeldende rett på det punktet. Lovendringen innebar derimot en realitetsendring ved at analt samleie også ble omfattet av samleiebegrepet. Begrunnelsen var at straffbart analt samleie utgjøt en svært krenkende handling som medfører store skadevirkninger på offeret34. I tillegg til de kvalifiserte formene for seksuell omgang, er det av rettspraksis vist til andre tilfeller som også regnes som seksuell omgang. Fysisk berøring mellom blottede
28 Jf. strl. §§ 291 og 294 første setning
29 Strl. § 294
30 Strl. § 294
31Inntil 2003 ble det kalt for utuktig omgang etter strl. § 192. Endringen av begrepet er ikke ment å ha noen betydning for det straffbare
32 Rt-1988-1207 s. 1209
33 lov av16. Juni 1989 nr. 68
34 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.33
6
kjønnsdeler35, føring av blottede skjønnslem mellom kvinnens lår og holder eller beveger det der til sædavgang36 samt masturbasjon enten den er ensidig37 eller gjensidig38 for å nevne noen. Lovens begrep ”seksuell omgang” omfatter dermed samleie, men også samleieliknende forhold.
Legaldefinisjonen av samleie etter straffeloven 190239 ble videreført, ved at de ulike handlingene er listet opp som egne alternativer i straffeloven av 2005, § 29240. Bokstav a gjelder innføring av penis i skjede eller endetarmsåpning.
Bokstav b gjelder innføring av penis i fornærmedes munn. Det følger imidlertid av
forarbeidene at det bare er når penis føres inn i fornærmedes munn at det får virkninger som ved samleie, ikke hvis gjerningspersonen tar fornærmedes penis i sin munn41.
Bokstav c gjelder innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning. Det er tilstrekkelig at gjenstanden er ført inn i skjedeåpningen42. Om fornærmede tvinges ved vold eller truende atferd43 til å innføre gjenstanden selv ansees dette også som seksuell omgang44.
Siste bokstav d gjelder dersom gjerningspersonen har fremkalt en tilstand der fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, for å kunne oppnå seksuell omgang
Seksuell omgang må som nevnt avgrenses nedad mot seksuelle handlinger og seksuell
krenkende atferd. En seksuell handling vil primært omfatte berøring av en annens legeme som har kjønnslig karakter45. Eksempel på seksuell handling kan være beføling av bryster46 eller kjønnsorganer. Seksuell handling uten samtykke straffes etter Strl. § 297.
Seksuell krenkende atferd kan være blotting eller ordbruk. Atferden må være utvist overfor en annen, men uten fysisk kontakt. Seksuell krenkende atferd straffes etter Strl. § 298.
2.2.2 Første alternativ: ”skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd”
Bestemmelsen retter seg mot to tilfeller av maktutøvelse, seksuell omgang oppnådd ved bruk av vold og/eller ved truende atferd.47.
35 Rt.1912 s. 624 og 1970 s.1110
36 Rt.2002 s. 436
37 Rt.1991 s. 554
38 Rt.1921 s. 827
39 Strl. 1902 § 206
40 Strl. § 292 jf. Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.439
41 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.119
42 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.439
43 Strl. § 291 bokstav a)
44 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.439
45 Rt.1933 s.995
46 Rt.1988 s. 1383
47 Strl. § 291 bokstav a.
7
Begrepet Vold taler for at det må dreie seg om fysisk eller psykisk maktutøvelse. Fram til lovendringen i 2000 brukte loven formuleringen ”tvinger” seg til seksuell omgang. Det stilles ikke lenger krav om tvang, men det må være årsakssammenheng mellom volden og den seksuelle omgangen48.
Til endringen om tvang uttalte departementet at det ikke lenger stilles uttrykkelig krav om tvang. Men det må være årsakssammenheng mellom volde og den seksuelle omgangen. På bakgrunn av kravet til årsakssammenheng foreligger det dermed fortsatt et element av tvang.
Omformuleringen av ”tvinger seg” og ”skaffer seg” hadde den hensikt at tvang kunne føre til fokusering på den fornærmedes atferd og hvilke valgmuligheter vedkommende hadde.
Den språklige endringen hadde den hensikt å forhindre dette.
Endringen har gjort at det avgjørende spørsmålet er hvorvidt det foreligger
årsakssammenheng mellom voldsutøvelsen og/eller den truende atferden, og den seksuelle omgangen.
Voldsbegrepet skal etter forarbeidene forstås svært vidt og relativt. Det er de konkrete omstendigheten i saken som gir anvisning på hva som skal regnes som voldt49. Det kan foreligge flere faktorer av betydning for hvordan en handling oppfattes, for eksempel kan både alder, sårbarhet, omgivelsene og relasjonen mellom partene ha betydning50. Det skal derfor mindre til for at en handling skal regnes for overgrep hvis offeret er et barn51.
Begrepet skal, etter forarbeidene, omfatte alle grader av vold fra kvelertak, slag, spark, bruk av våpen og til at fornærmede holdes fast52.
I juridisk teori er kravet til vold i voldtekts bestemmelsen oppsummert ved «enhver
maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand»53. Denne definisjonen ble skrevet da det bare fantes forsettlig voldtekt. Her må altså kravet til vold i voldtektsbestemmelsen leses med det formål at den passer også for grovt uaktsom voldtekt.
At gjerningspersonen utøver vold i ved å overvinne en alvorlig ment motstand kan si noe om voldens nedre grense. Det stilles ikke krav til at offeret har satt seg til motverge54. Utøvelsen av vold trenger ikke være større enn at gjerningspersonen får kontroll over fornærmede. Det er dermed tilstrekkelig at fornærmede opplever og ikke kunne komme seg unna55. Bruk av egen kroppsvekt er ansett av retten å være tilstrekkelig voldsutøvelse56.
48 Matningsdal, 2016 s.190
49 NOU 2008:4 s. 18.
50 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s. 438
51 NOU 2002:4 s.361
52 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s. 25
53 Bratholm og Matningsdal, 1995 s. 429
54 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s. 215
55 LG-2007-157408
56 LH-2015-10849
8
Vold som tvangsmiddel omfatter altså enhver maktanvendelse mot fornærmede, hvor
gjerningspersonen overvinner motstand. Det er likevel ikke avgjørende at fornærmede faktisk settes ute av stand til å forsvare seg, det er opplevelsen hos fornærmede som er avgjørende57. Vilkåret om bruk av vold finner vi flere steder i straffeloven, eksempelvis bestemmelsen om kroppskrenkelse58. Etter forarbeidene vises det til vold eller annen fysisk krenkelse. Hvor eksempler som slag, spark og skalle er å anse som bruk av vold59. Det kreves likevel ikke at handlingen volder smerte eller skade på kroppen.
I straffelovkommisjonens forslag til ny straffelov blir det vist til vold som fysisk rammer legemet60 etter bestemmelsen om kroppskrenkelse. Til tross for at volden ikke trenger å volde smerte eller skade, kan det se ut til at det her er tale om en objektiv vurdering av
voldsbegrepet. Dette skiller seg fra hva som er å anse som vold etter voldtekts bestemmelsen hvor fornærmedes opplevelse av voldsbruken blir vektlagt.
Det stilles krav til at volden er retten mot fornærmedes person. Rettes den mot en annen, må man i tilfellet anvende neste alternativ61.
Formuleringen ”truende atferd” kom inn ved lovendringen i 2000 og erstattet å ”fremkalle frykt for noens liv eller helse”62. Endringen representerer en utvidelse i forhold til
rettstilstanden frem til 2000.
Departementet uttalte at truende atferd også kunne innebære frykt for liv og helse, men at begrepet også omfatter trusler63. Det er ikke et krav til at truslene må gjelde forhold som er straffbare. Slik at både trusler om å sette ut rykte, true med å fortelle en hemmelighet, eller anmelde fornærmedes kriminelle handlinger for politiet rammes.
Både verbal tilnærming og den fysiske atferden fra gjerningspersonen kan oppleves truende for fornærmede64. Trusselen trenger ikke å rette seg mot fornærmede selv, slik at trusler mot personer som står fornærmede nær vil rammes65. Terskelen for hva som regnes som truende atferd er dermed lavere etter voldtektsbestemmelsen enn i straffeloven § 251 (tvang) og §§
263 og 264 (trusler).
Hvor alvorlig en trussel er, vil likevel kunne virke inn på kravet om årsakssammenheng mellom trusselen og den seksuelle omgangen. Desto mindre alvorlig trusselen er, desto mindre sannsynlig vil det være at den har vært årsaken til den seksuelle omgangen66.
57 Matningsdal, 2016 s. 190 jf. LG-2007-157408
58 Strl. § 271
59 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.427
60 NOU 2002:4 s.346
61 Matningsdal, 2016 s.190 og s.191
62 Strl. 1902, § 192 (før lovendringen)
63 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s. 111
64 NOU 2008:4 s.18
65 NOU 2008:4 s.18
66 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s. 111
9
Etter første ledd bokstav a stilles det krav til årsakssammenheng mellom volden og/eller den truende atferden og den seksuelle omgangen. Jf. bestemmelsens ”skaffer seg”67.
Tiltalte må ha utvist skyld i form av forsettlig eller grov uaktsomhet i forhold til årsakssammenhengen. Det vil si at han forsto, eller måtte forstå, at den seksuelle omgangen ble oppnådd ved vold eller truende atferd68.
2.2.3 Andre alternativ: ”har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen”
Bestemmelsen69 rammer de tilfeller hvor gjerningspersonen har utnyttet en
hjelpeløshetstilstand ved å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs ,eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen.
Dette alternativet ble ved lovendringen i 2000 overført fra et atskillig mildere straffebud70. Bakgrunnen for overføringen var å markere at slike forhold kunne være like alvorlige som dem som tradisjonelt er bedømt som voldtekt71.
Bevisstløs er nevnt som et eget eksempel, men skal ikke ellers stå i noen særstilling i forhold til andre grunner til at fornærmede skulle være ute av stand til å motsette seg handlingen72. Søvn og hypnose inngår som en form for bevisstløshet i denne sammenheng73. Det ville kanskje etter vanlig språkbruk være mer nærliggende å se søvn som en egen grunn til at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen. Dette har likevel ingen betydning for anvendelsen av bestemmelsen.
En allmenn oppfatning av bevisstløshet som tilstand vil ofte kunne være at en person verken fysisk eller psykisk responderer på det som skjer rundt han eller henne.
Bevisstløshet har likevel ulik betydning etter medisinsk terminologi og juridisk forstand.
I medisinsk forstand vil bevisstløshet være en person som ikke har evnen til å motta
informasjon gjennom sine sanseorganer74. Eksempler kan være naturlig søvn eller koma, som gjerne kalles absolutt bevisstløshet.
I juridisk forstand kan det foreligge såkalt relativ bevisstløshet, hvor personen kan motta og utføre målrettede handlinger, men uten evne til å innse konsekvensene av sine handlinger.
Eksempelvis vil rus eller febertilstander være slik tilstand75.
67 Strl. § 192 første ledd bokstav a) jf. Ertzeid, 2006 s.10
68 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s. 216 kommer selvsagt tilbake i kap.3 hva som mer ligger i skyldkravet.
69 Strl. § 291 bokstav b)
70 Strl 1902 § 193 første ledd
71 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.111
72 Ertzeid, 2006 s.351
73 Matningsdal, 2016 s.192
74 Eskeland, 2015 s. 357
75 NOU 1990:5 s.43
10
Straffeloven anvender dermed begrepet i en sterkt utvidet forstand. Ved relativ bevisstløshet kan fornærmedes motoriske evnen være intakt, samt evnen til å se og høre76. Det dreier seg med andre ord ikke om bevisstløshet i medisinsk forstand, men en tilstand der sanseinntrykk ikke blir registrert ,bearbeidet og lagret i hukommelsen som ellers. Det er ofte sagt at
forbindelsen med «det vanlige jeg» er borte77.
Den juridiske tilstanden av bevisstløshet jeg her taler om, er i forarbeidene relatert til spørsmålet om tilregnelighet hos gjerningspersonen. Jeg antar likevel at den
bevisstløshetstilstanden voldtektsbestemmelsen viser til skal forstås like vidt.
Bestemmelsens tillegg om «av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen» er en utvidelse av kravet om bevisstløshet hos fornærmede. Det kan foreligge andre omstendigheter som gjør at en person ikke har mulighet til å forsvare seg, enn at personen er bevisstløs.
Av forarbeidene er sterk beruselse, fysisk funksjonsnedsettelse, psykiske forhold eller
lignende, være andre grunner til at fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen78. For dette vilkåret har Høyesterett i Rt.1993 s.963 uttalt følgende:
”straffebudet må antas å ramme ikke bare den situasjonen at fornærmede er fysisk forhindret, men også tilfeller hvor den psykiske evne til motstand er borte.”
I denne saken hadde fornærmede vært fyllesyk når handlingen hadde funnet sted. Dette vilkårett vil dermed være praktisk der fornærmede er psykisk eller fysisk redusert, slik at handlingsalternativene blir minimale. Eksempler kan være rus, lammelse på grunn av frykt, slik at man mister funksjonene i kroppen eller psykisk utviklingshemning hos fornærmede.
For domfellelse etter Strl.§ 291 bokstav b) kreves det dermed ikke at alle kroppsfunksjoner er satt ut av spill. Også der fornærmedes psykiske evne til motstand er borte omfattes av
bestemmelsen.
For andre alternativ i første ledd bokstav b stilles det ikke noe krav om årsakssammenheng.
Det er altså tilstrekkelig at tiltalte har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen. Dersom den seksuelle omgangen finner sted under slike forhold, er det med andre ord ikke relevant om fornærmede ville ha samtykke til handlingen under andre omstendigheter79.
76 NOU 2014:10 s.51
77 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s.23
78 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s. 216
79 Ot.prp.nr 22 2008-2009 s.216
11
2.2.4 Tredje alternativ: ”Ved vold etter truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv”
Etter tredje alternativ80 straffes to forskjellige forhold. For det første straffes den som ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen. For det andre straffes handlinger som svarer til seksuell omgang med selg selv dersom handlingen er oppnådd ved bruk av vold eller truende atferd.
Det tredje alternativet ble tilføyd av justiskomiteen81. Bakgrunnen var
Høyesterettsavgjørelsen82 hvor retten (dissens 3-2) mente at det å tvinge en person til å føre en gjenstand inn i egen vagina, ikke ble omfattet av voldtektsbestemmelsen. Flertallet mente at utuktig omgang forutsatte at minst to personer var involvert gjennom fysisk kontakt.
Mindretallet derimot mente at det ikke kunne stilles krav til at den fornærmede i
gjerningsøyeblikket måtte ha stått i fysisk berøring med den som utførte tvangen. Mindretallet mente at det ikke var grunn til å skille de tilfeller hvor det var tiltalte som utførte den
seksuelle omgangen og de tilfeller hvor tvang førte til at fornærmede selv gjorde det. Om handlingen var fremtvunget av tiltalte burde tiltalte dømmes selv om han ikke fysisk utførte handlingen.
Justiskomiteene mente at det å få noen til å utføre seksuelle handlinger med seg selv eller å til å ha seksuell omgang med andre ved bruk av tvang, burde straffes som seksuallovbrudd83. En slik fremgangsmåte ville, etter komiteens syn, fremstå som særlig ydmykende for offeret.
Bestemmelsen kan dermed anvendes også der hvor gjerningspersonen og fornærmede ikke befinner seg i samme rom. Det er som nevnt ikke et vilkår at gjerningspersonen er tilstede sammen med fornærmede, når denne begår seksuelle handlinger med selg selv eller med en annen. Det avgjørende er kravet til årsakssammenheng mellom den truende atferden eller volden fra gjerningspersonen og den seksuelle omgangen fornærmede må gjøre med seg selv, eller med en annen.
Gjerningspersonen kan eksempelvis utsette fornærmede for psykisk vold eller truende atferd over nettet.
Av ny rettspraksis kan vi se eksempel på slik ”teknologisk” bruk av tvang for å oppnå seksuelle omgang. Av Eidsivating lagmannsrett84 ble en mann på 21 år dømt til 9 års fengsel for omfattende overtredelser av kap.19 i straffeloven85. Mannen ble dømt for minst 135 voldtekter og flere voldtektsforsøk. I alt var det 16 fornærmede i saken, de fleste var under 16 år og noen var ned mot 12 år.
80 Strl. §291 bokstav c)
81 Ot.prp.nr.28 (1999-2000). Jf. Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s. 216
82 Rt-1999-1718
83 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.9-10
84 LE-2016-38512
85 Strl. 1902
12
Feller for alle tilfellene var at tiltalte aldri hadde vist seg eller snakket med noen av de fornærmede, men hadde kun skriftlig kommunikasjon med dem.
Domfelte hadde med tvang fått de fornærmede til å sende han seksuelle bilder av seg selv og utføre seksuell omgang live, på Skype mens han filmet handlingene. Han truet dem dermed å med å publisere eller dele materialet på sosiale medier, dersom de ikke etterkom hans krav86.
Tilsvarende som første alternativ a må det være årsakssammenheng mellom volden eller den truende atferden og den seksuelle omgangen etter bokstav c. Tiltalte må ved vold eller truende atferd ha fått noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende
handlinger med seg selv. Videre må tiltalte ha utvist skyld i form av forsett eller grov
uaktsomhet i forhold til årsakssammenhengen. Det vil si at han forsto eller måtte forså at den seksuelle omgangen ble oppnådd ved bruk av vold eller truende atferd87.
3 Skyldkrav
3.1 Innledning
Skyldkravet bygger på to forutsetninger. For det første viser skyldkravet til at den enkelte er ansvarlig for sine handlinger, dette fordi en handling kan sees som et valg mellom
handlingsalternativer. For det andre bygger kravet på en forutsetning om at den som velger å handle i samsvar med gjerningsinnholdet i et straffebud kan bebreides88.
Hvorvidt gjerningspersonen kan bebreides vurderes ut fra hvordan gjerningspersonen handlet i den konkrete situasjonen med de kunnskapene han hadde eller burde ha hatt.
Det er bare de som har handlet tilstrekkelig straffverdig som skal rammes.
Det er som ellers i strafferetten, at skylden må foreligge i handlingsøyeblikket. Det som kan bebreides gjerningspersonens handling i den konkrete situasjonen med de kunnskapene han hadde, eller burde ha hatt.
Skyld kan graderes etter grovhet. Vi vurderer hvorvidt en persons atferd gir stor, liten eller ingen grunn til bebreidelse. Etter gjeldende rett graderes skyld i to hovedformer, forsett og uaktsomhet.
3.2 Forsett
3.2.1 Generelt om forsett
Hovedregelen er at bare forsettlige handlinger straffes89.
Hva som ligger skyldkravet forsett, etter lovens forstand er definert i strl. § 22. Forsett foreligger når noen handler med hensikt, eller med bevissthet om at handlingen sikkert eller
86 LE-2016-38512
87 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.216
88 Eskeland, 2015 s.274
89 Strl. §21
13
mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Det er videre tilstrekkelig at gjerningspersonen holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om så skulle være tilfellet90.
Forsett kan foreligge, til tross for «rettsuvitenhet» hos gjerningspersonen91. Det vil si at forsett foreligger selv om lovbryteren ikke kjente til at handlingen var ulovlig.
3.2.2 Hensiktsforsett
Hensiktsforsett (dolus directus) vil foreligger hvor følgen av handlingen var tilsiktet fra gjerningspersonen. Et klassisk eksempel er at man skyter mot noen for å drepe.
Enkelte straffebud krever hensiktsforsett for at straffebudet skal kommet til anvendelse. En slik gruppe straffebud er vinningsforbrytelser. Et vilkår for at forsettkravet skal være oppfylt er at handlingen ofte må ha skjedd i den hensikt å skaffe seg vinning92.
Den naturlige forståelsen av ordet ”hensikt” vil være at gjerningspersonen ikke bare er klar over at hans handling kan føre til at gjerningsbeskrivelsen i et straffebud blir oppfylt, men også ønsker å handle i strid med et straffebud.
Det å handle med slik hensikt vil ofte innebære at man anstrenger seg for å nå et bestemt mål man har som ønske å realisere93. Gjerningspersonen ønsker dermed å handle slik at
gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt94.
Det er likevel ikke avgjørende at gjerningspersonen vurderer sine handlinger som positive.
Den som dreper målrettet, men nølende, handler også med hensikt95.
3.2.3 Sannsynlighetsforsett
Sannsynlighetsforsett (dolus indirectus) vil foreligge der gjerningsmannen regner det som sikkert, eller overveiende sannsynlig at en uønsket følge vil oppstå.
Ordlyden i bestemmelsen96 ”bevissthet” og ”sikkert eller mest sannsynlig” tilsier at
gjerningspersonen anser det som overveiende sannsynlig at gjerningsbeskrivelsen blir oppfylt.
Gjeldende rett bygger på den forutsetning om at jo større sannsynlighet det er for at gjerningsbeskrivelsen er eller vil bli oppfylt, jo større grunn er det til bebreidelse97. Sannsynlighetsforsett kan også foreligge der lovbryteren ikke ønsker at handlingen skal oppfylle gjerningsinnholdet i et straffebud. Det som er avgjørende er hvorvidt han holder det
90 Strl. § 22 bokstav a) b) og c)
91 Strl. § 22 andre ledd jf. Strl. § 26
92 Straffeloven 2005 kapittel 27
93 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s.290
94 Ot.prp.nr 90 (2003-2004) s 424
95 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s.291
96 Strl. § 22 bokstav b)
97 Eskeland, 2015 s.281
14
som sikkert eller mest sannsynlig at så er tilfelle. Det er etter forarbeidene tilstrekkelig at det foreligger mer enn 50 prosent sannsynlighet98.
Det er den sannsynligheten lovbryteren regnet med, og ikke den objektive sannsynligheten, som skal legges til grunn i vurderingen. Prinsippet følger av at enhver skal bedømmes ut fra sin egen forståelse av de faktiske forhold99.
Forarbeidene viser til at denne sannsynlighetsovervekten i utgangspunktet bør ha likt innhold i forhold til alle typer lovbrudd. Likevel understrekes det at ved mer alvorlige lovbrudd, bør man være forsiktig med å la sannsynlighetsgrader ned mot 50 prosent være tilstrekkelig100. Sannsynlighetskravet har likevel variert i rettspraksis. Høyesterett har i flere tilfeller tatt stilling til hvorvidt lavere instanser har uttrykt seg i samsvar med kravet om
sannsynlighetsforsett101. Rettspraksis har anført at det avgjørende er om gjerningspersonen hadde den aktuelle innsikten102.
3.2.4 Eventuelt forsett (dolus eventualis)
Eventuelt forsett omfatter de tilfeller der gjerningsmannen ikke holder følgen av handlingen å være overveiende sannsynlig, men gjennomfører likevel handlingen til tross for hva resultatet vil bli103.
Forsett kan dermed foreligge hvor sannsynligheten for at gjerningsbeskrivelsen er eller blir oppfylt er mindre enn 50 prosent.
Det finnes to undertyper av dolus eveltualis. Den første er det såkalte positive innvilgelsesteori og den andre er den hypotetiske innvilgelsesteorien.
Den positive innvilgelsesteorien går ut på at gjerningspersonen positivt har akseptert og godtatt at en følge vil inntreffe. Gjerningspersonen har i et slikt tilfelle tenkt at dersom innholdet er eller vil bli oppfylt, vil jeg uansett gjennomføre handlingen104. Det å oppfylle gjerningsbeskrivelsen er ikke hensikten bak handlingen, men lovbryteren må bevisst ha bestemt seg for å gjennomføre handlingen selv om den skulle komme til å oppfylle gjerningsbeskrivelsen105.
Dolus eventualis er i denne form akseptert som skyldkrav etter gjeldende rett. Retten uttalte at forsett vil foreligge dersom gjerningspersonen har tatt standpunkt om å foreta handlingen, selv om den følge et straffebud beskriver skulle inntre106.
98 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.425
99 Strl. §25
100 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.425
101 Rt.2009.185
102 Rt.1991.538 s.539.
103 Strl. § 22 bokstav c)
104 Eskeland, 2015 s.284
105 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.425
106 Rt. 1980 s.979
15
Ved den hypotetiske innvilgelsesteorien har gjerningspersonen overhodet ikke tenkt gjennom eventuelle følger som en mulighet. Tanken bak teorien var at forsett måtte ansees å foreligge når man anså det som sikkert at gjerningspersonen hadde ønsket handlingen gjennomført om han hadde tenkt gjennom problemstillingen107.
Man må i dette tilfelle foreta en hypotetisk vurdering av hva gjerningspersonen ville ha gjort.
Vurderingen baserer seg på tiltaltes karakter, innstilling og interesse i handlingen. Den hypotetiske innvilgelsesteorien er derfor omstridt, men har likevel fått sin tilslutning i et par eldre dommer108. Hypotetisk innvilgelsesteori som forsetts form ble til tross for eldre rettspraksis avvist av Høyesterett i den såkalte skoheroin-dommen109. Retten uttalte forsett ikke foreligger dersom gjerningspersonen ikke har tenkt på om han ville ha ønsket handlingen ugjort dersom gjerningsbeskrivelsen var eller ville bli oppfylt.
At den hypotetiske formen for forsett ikke er anerkjent etter gjeldende rett som forsetts form kan leses direkte ut av ordlyden110. For at eventuelt forsett skal foreligge, må det etter forarbeidene finnes bevist at lovbryteren har tatt en bevisst avgjørelse. Det er ikke
tilstrekkelig at retten finner det bevist at han ville ha godtatt denne følgen dersom han hadde vurdert dette. Hypotetisk forsett er dermed ikke gjeldende rett111
3.3 Uaktsomhet
3.3.1 Generelt om uaktsomhet
Straffeloven definerer uaktsomhet slik: ”Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom”112. Uaktsomhetsvurderingen har dermed to sider. For det første må domstolen vurdere hva som er forsvarlig opptreden på et området, og deretter om normen er fraveket i det konkrete tilfellet. Dette er en objektiv vurdering som er uavhengig av gjerningspersonen.
For det andre må domstolene se på gjerningspersonens personlige forutsetninger. Dette blir dermed en subjektiv vurdering.
For vurderingen av ”forsvarlig opptreden” er det atferden, ofte omtalt som aktsomhetsnormen, som skal vurderes. Det er avvik fra denne normen som gir tilstrekkelig grunn til bebreidelse.
Motsatt er da atferd i samsvar med denne normen straffri. Denne normen kan leses ut fra ordlyden ”forsvarlig opptreden”113.
Etter forarbeidene skal vurderingen av om selve handlingen fraviker normen være objektiv og ta utgangspunkt i hva en alminnelig fornuftig og samvittighetsfull person ville ha gjort i tilsvarende situasjon114.
107 Eskeland, 2015 s. 285
108 Rt. 1945 s. 109 og Rt. 1933 s. 1132
109 Rt.1991 s.600
110 Jf. ordlyden ”velger å handle” Jf. strl. § 22 bokstav c)
111 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.426
112 Strl. § 23 første ledd
113 Strl. § 23
114 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.426
16
Ved fastsettelsen av denne normen legges det vekt på om atferden på det aktuelle livsområdet er regulert gjennom forskrifter, lovgivning, rettspraksis eller sedvane. Hvor alvorlig
handlingen er og hvilke interesser som har blitt truet, kan også ha betydning for hvilke krav som må stilles til forsvarlig opptreden. Det er naturlig å anta at ved fare for liv og helse, stilles det strengere krav til aktsomhet. Lovgiver viser til eksempelet at den som bruker sprengstoff, må finne seg i å bli bedømt strengt, mens for mer trivelige aktiviteter vil aktsomhetsnormen være mildere. Ved risikofylte aktiviteter stilles det dermed strengere krav til aktsomhet.
Til ordlyden ”et område” viser forarbeidene til at aktsomhetskravet har betydning til hvilket livsområde man befinner seg på. Lovbryter må i utgangspunktet finne seg i å bli dømt etter normen som gjelder på det aktuelle livsområdet, dette til tross for at normen kan være ukjent for han115.
Dersom det kan legges til grunn at lovbryteren har handlet i strid med kravene til forsvarlig opptreden på et aktuelle livsområdet, blir det avgjørende om han kan bebreides. Det er denne bebreidelsen som begrunner straffansvar for uaktsomhet.
Vi er dermed inne på uaktsomhetsvurderingens andre side, gjerningspersonens personlige forutsetninger.
I vurderingen av om lovbryteren kan bebreides, er det sentrale temaet om det finnes forhold som gjør at personen, til tross for at han har handlet i strid med den objektive normen for forsvarlig atferd, likevel ikke kan klandres.
Det må tas stilling til om lovbryteren «kan noe for» den uforsvarlige atferden. Det avgjørende er hvorvidt det foreligger subjektive forhold som kan unnskylde gjerningspersonen slik at handlingen er straffri.
I følge forarbeidene er kjernen i uaktsomhetsansvaret ”at gjerningspersonen ved å begå handlingen har forsømt seg på en klanderverdig måte”116.
Ved avgjørelsen av om gjerningspersonen kan bebreides trekker forarbeidene frem hensyn som, lovbryterens personlige fysiske og psykiske forutsetninger. Med videre eksempler som om personen er sterk eller svak, svekket syn eller hørsel, alder, tretthet eller depresjoner.
Ved uaktsomhetsvurderingen, er som ved forsett, lovbryters egen oppfatning av de faktiske forhold som skal legges til grunn. Dersom lovbryteren oppfatter de faktiske forhold feilaktig og dette skyldes uaktsomhet, kan det likevel statueres uaktsomhetsansvar117.
3.3.2 Typiske momenter i vurderingen av om gjerningspersonen har opptrådt uaktsomt
Når domstolene skal vurdere gjerningspersonens uaktsomhet er det ofte ikke mulig, med rimelig sikkerhet, å vite hvordan gjerningspersonens oppfattet situasjonen på tidspunktet for handlingen. I vurderingen må man se atferden i forhold til situasjonen som forelå da
115 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.426
116 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.111
117 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.427
17
gjerningspersonen handlet. Når retten skal vurdere blir problemstillingen derfor ofte om gjerningspersonen burde ha truffet et annet valg i den foreliggende situasjonen118.
Retten må da foreta en aktsomhetsvurdering. Man kan si at retten må foreta en vurdering av forsvarligheten av handlingen. Dette innebærer at uaktsomhetsansvaret retter seg mot manglende hensynstakning eller oppmerksomhet119. Kravet til forsvarlighet viser til en standard for hvilken opptreden som er akseptabel i en bestemt situasjon eller på et bestemt område.
Vurderingen av hvorvidt gjerningspersonen har opptrådt uaktsomt skal etter
Høyesterettspraksis ikke være objektiv120. Domstolen må både se hen til alminnelig, forsvarlig handlemåte på området, og til de personlige forutsetningene hos gjerningspersonen.
Høyesteretts uttalelse kan i dag sees ut fra straffeloven121.
I vurderingen av om en gjerningsperson har opptrådt uforsvarlig, altså uaktsomt, er det flere momenter som er relevante. Noen av momentene vil gjennomgås i det følgende.
Personlige forutsetninger er et moment av betydning ved vurderingen av uaktsomhet. I dette kan være personens alder, utdanning, fysiske eller psykiske helse av betydning. Det er for eksempel naturlig å stille ulikt krav til aktsomhet ved regnskapsføring av en utdannet revisor, enn til en uutdannet person. Det forutsettes likevel at slike individuelle mangler hos
gjerningspersonen er årsaken til det inntrufne122.
Ved personlige forutsetninger er det etter rettspraksis av betydning om vedkommende selv er klar over sine begrensinger. Han er å bebreide om han til tross for slik kunnskap, ikke har tatt nødvendige forhåndsregler. Om en personlig tilstand skal komme tiltalte til gode er det derfor avgjørende at vedkommende har sett sine begrensinger og handlet ut ifra disse.
Eksempel fra rettspraksis er illustrerende, her hadde en sjåfør med dårlig syn ikke innrettet sin kjøring etter dette. Retten la avgjørende vekt at bilføreren ikke hadde innrettet kjøringen etter sitt dårlige syn og anså handlingen som ”markert svikt i den aktsomhet som må kreves av en bilfører”123.
Et annet moment i vurderingen er risikoens art og grad. Rettspraksis viser at ved fare for alvorlige skadefølger ”påkaller en særlig aktpågivenhet”124. I samme dom bli alternative handlingsmuligheter brukt som ledd i forsvarlighetsvurderingen125. I denne saken kunne skadefølgen vært unngått, dersom sjåføren hadde gjort tiltak for å bedre sikten på kjøretøyet før han gjorde manøveren som kostet en liten gutt livet. Dersom det, slik som i den nevnte saken, er enkelt å foreta alternative handlinger eller avvergende tiltak. Vil den som unnlater å gjøre disse tiltakene lettere komme i ansvar. I Rt.2013.312 hadde en isklump falt ned fra et tak
118 Eskeland, 2015 s.290
119 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s.333
120 Rt.2003.553 avsnitt 14-15
121 Strl. § 23 første avsnitt
122 Rt.1975.393
123 Rt.1994. 770 s. 772
124 HR 2008-1665-A avsnitt 17
125 Jf. også Ot.prp.nr90 (2003-2004) s.426
18
og skadet en fotgjenger på gaten. Ved uaktsomhetsvurderingen av vedkommende som hadde ansvaret for tilsyn med huset, ble det lagt vekt på at han ved enkle tiltak kunne oppdaget isklumpen og fjernet denne. Dette ”var alt som skulle til for å oppdage faren – det dreide seg ikke om noe komplisert tiltak”126.
Hvilke muligheter (handlingsalternativ) gjerningspersonen hadde på gjerningsøyeblikket er dermed et særlig relevant moment i vurderingen av om gjerningspersonen har opptrådt uaktsomt. Forarbeidene viser til lovbryterens mulighet til å områ seg fra forholdene på gjerningsstedet og den tid som var til disposisjon. Det legges dermed stor vekt på om den handlede hadde god til på seg til å handle annerledes eller ikke. Et feilgrep i en vanskelig situasjon må bedømmes på en annen måte enn hvor det var tid til rolig overlegning127. Det stilles dermed høyere krav til aktsomhet hos en lovbryter med tid og mulighet til andre handlingsalternativ, enn den med bare ett. Av Høyesterett ble en mann frifunnet for uaktsom drap ved bruk av motorvogn. Retten kom til at tiltalte ikke kunne klandres for uaktsomhet da uhellet skyldes sammensatte omstendigheter uten relevante handlingsalternativer128.
Fornærmedes egen opptreden kan også være av betydning. Upåregnelige atferd fra den skadelidte vil ha betydning for forsvarlighetsvurderingen. En sak fra Høyesterett129 viser hvordan fornærmedes opptreden var et moment i vurderingen av gjerningspersonens aktsomhet.
I tilfellet fra Høyesterett hadde en person beveget seg ut i kjørebanen. Det ble av retten påpekt at: ” fotgjengerens atferd for domfelte var helt upåregnelig, og at den bare kan forklares med fotgjengerens høye alder og sterkt svekkede syn... det hele skjedde så fort og i en så spesiell situasjon, at det ikke var tid til annet enn refleksreaksjoner skapt av fotgjengerens
uberegnelige bevegelser”130.
At fornærmedes atferd er et moment i vurderingen viser at ved upåregnelige følger begrenses gjerningspersonens handlingsmuligheter. Slik blir det vanskelig å områ seg ut fra situasjonen om den oppstår brått og uventet. Begrepet upåregnelig taler for en utypisk atferd. Hvor situasjonen skjer og hvem fornærmede er vil være avgjørende for om atferden er upåregnelig.
Det er for eksempel ikke utypisk at barn kan løpe ut i veien i tettbygde strøk.
Momentene i vurderingen av om en gjerningsperson har opptrådt uaktsomt må ofte sees i sammenheng. Hvilke handlingsalternativ gjerningspersonen kunne anses å ha, vil kunne påvirkes av forhold som personlige forutsetninger. For eksempel vil en med liten erfaring på et område se færre handlingsalternativ, enn den med mer erfaring. Det skal dermed mer til for at den uerfarne har opptrådt uaktsomt.
Hvor flere momenter ble avgjørende i vurderingen av om gjerningspersonen hadde opptrådt uaktsomt kan illustreres med en dom fra Hålogaland lagmannsrett. Her ble en bilfører ansett for ikke å ha vært tilstrekkelig aktsom. Han var diabetiker og hadde kjørt bil uten å sjekke blodsukkernivået først. Dette til tross for at han hadde hatt føling tidligere på dagen. Etter rettens syn hadde han dermed opptrådt uaktsom ved å sette seg bak rattet i en slik situasjon.
Han hadde kunnskap om sykdommen sin og videre erfaring med hvilken alvorlig
126 Rt.2013.312 avsn.36
127 Andenæs, 2016 s. 247
128 LE-2016-31723
129 Rt.1978.1057
130 Rt.1978.1057 s. 1058
19
følingstilstand han kunne komme i. Han burde av retten innsett at valget av å kjøre, i et tett trafikkert bysentrum midt på dagen, utgjorde en stor risiko for skade.
Av eksempelet kan vi se at gjerningspersonen ikke hadde tatt hensyn til sine personlige forutsetninger. Han kjørte på et område med stor risiko for skade, og kunne handlet annerledes ved og latt være å kjøre. Alle momentene ble av retten vurdert til at gjerningspersonen i dette tilfellet hadde opptrådt uaktsomt.
3.3.3 Bevisst og ubevisst uaktsomhet
Juridisk teori deler uaktsomhet inn i bevisst og ubevisst form. De to formene for uaktsomhet er ikke avgjørende for om det foreligger straffeansvar. Men kan ha betydning for i hvor stor grad en person kan klanders. Skillet kan videre ha betydning for om uaktsomhetene er å anse som grov eller ikke. Grunnen er at de to uaktsomhetsnormene kobler an til et kunnskapskrav på forskjellige måter131.
Uaktsomhetsvurderingen bygger ikke bare på den generelle betraktingen om hvordan den alminnelige person ville handlet i en bestemt situasjon men vurderingen inneholder også et kunnskapskomponent. En eller annen form for kunnskap er ofte avgjørende for at vi kan tildele noen klander132. Dette følger av skyldprinsippet133.
En handling kan etter rettens syn virke svært risikofylt. Men det er ikke uten videre gitt at den handlede selv var, eller burde været, klar over dette. Om vedkommende ikke hadde mulighet til å innse at handlingen var risikofylt, har vedkommende heller ingen grunn til å avstå fra handlingen. Forarbeidene til straffeloven beskriver det slik at det sentrale i vurderingen er om lovbryteren ”kan noe for” den objektivt sett risikofylte eller uforsvarlige handlingen.
For å kunne avgjøre om den som handler kan klandres, må det derfor sees på den handledes situasjonsforståelse. Det er altså her skillet mellom den bevisste og den ubevisste
uaktsomheten gjør seg gjeldende.
Bevisst uaktsomhet foreligger når gjerningspersonen er klar over risikoen ved handlingen.
men velger å handle til tross for risikoen han er klar over. Den bevisst uaktsomme handler i håp om at en straffbar følge ikke vil inntreffe og ønsker i så tilfelle handlingen ugjort134. Den bevisst uaktsomme har dermed som ved den hypotetiske innvilgelsesteorien ikke tenkt gjennom eventuelle følger ved handlingen. Det kan da tenkes at den som handler bevisst uaktsomt har handlet med forsett etter den hypotetiske innvilgelsesteorien. Det som skiller de to er likevel at den bevisst uaktsomme ønsker handlingen ugjort om en straffbar følge vil inntreffe. Mens ved den hypotetiske innvilgelsesteorien var tanke at gjerningspersonen hadde ønsket handlingen gjennomført om han hadde tenkt gjennom problemstillingen135.
Personlige egenskaper som forarbeider og rettspraksis viser til, som momenter i vurderingen av om en gjerningsperson har opptrådt uaktsom, vil i tilfeller av bevisst uaktsomhet ikke ha
131 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s. 347
132 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s. 346
133 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.427
134 Eskeland, 2015 s. 292
135 Eskeland, 2015 s. 297
20
særlig vekt. Om en person som nettopp har fått sertifikatet velger å kjøre ut over evne, vet han om risikoen han tar. Han har dermed ikke tatt nødvendige forhåndsregler og personlige
forutsetninger vil i slikt tilfelle ikke komme gjerningspersonen til gode136. Det blir i slike tilfeller en vurdering av hvor forsvarlig det var å ta den risiko som han kjente til.
Situasjonen som handlingen, eller valget er tatt i, er som nevnt av betydning. Vurderingen er om det kan ansees forsvarlig at gjerningspersonen valgte å ta en risiko i den situasjonen han befant seg i. Det sies ofte at bevisst uaktsomhet er et uttrykk for hensynsløshet137.
Hensynsløshet taler for et markert avvik fra den aktsomhet som normen krever. Den bevisst uaktsomme vil dermed være svært tett opp mot skyldkravet grov uaktsomhet. Eksempel fra Høyesterett viser at ved overlatelse av bil til beruset sjåfør, vel viten om beruselsen ble ansett som ”bevisst og meget grov”138.
Mens bevisst uaktsomhet blir uttrykt som hensynsløshet, blir ubevisst uaktsomhet ansett som mangel på oppmerksomhet139. I motsetning til bevisst uaktsomhet, har gjerningspersonen ved ubevisst uaktsomhet ikke tenkt på at grensen for at den tillatte risikoen er overskredet.
Vurderingen blir om gjerningspersonen burde ha tenkt på dette. Spørsmålet er hvorvidt det er grunn til å bebreide gjerningspersonen for ikke å ha tenkt seg bedre om. Hvilke forutsetninger som skal legges til grunn, finner vi i den grunnleggende forutsetningen for straff:
straffelovgivningen skal bare ramme personer som handler på en straffeverdig måte.
Personlige egenskaper som gjerningspersonen ikke kan noe for, som for eksempel lav intelligens, er nevrotisk vil i tilfeller av ubevisst uaktsomhet komme tiltalte til gode. En person kan ikke bebreides for ikke å ha tenkt seg bedre om, dersom han var ute av stand til det.
Kunnskapselementets betydning ved uaktsomhetsvurderingen kan illustreres med tre typetilfeller. Alle tilfellene er aktuelle for både simpel og grov uaktsomhet.
Den første er der A erkjente risikoen. Gjerningspersonen må i tilfelle av ubevisst uaktsomhet ha vurdert den aktuelle risikoen vil inntreffe for å være mindre enn 50% ellers er det tale om sannsynlighetsforsett. Om gjerningspersonen til tross for den foreliggende risikoen velger å handle, er det et tilfelle av bevisst uaktsomhet. Gjerningspersonen vil da kunne klandres for at hun ikke responderte på den risikoen personen erkjente. Unntaket er om personen ikke hadde alternative handlinger tilgjengelig140.
Den andre situasjonen er der A erkjente en risiko, men vurderte den som liten og dermed innenfor det akseptable. Det foreligger dermed en bevissthet om risikoen, men om en
alminnelig fornuftig person ville ha vurdert risikoen langt større, vil uaktsomhet inntre dersom gjerningspersonen burde forstått den reelle risikoen. Om Vedkommende ikke har erkjent graden av risikoen som den alminnelige personen ville erkjent i samme situasjon kan tilfellet klassifiseres som ubevisst uaktsomhet. Ubevisst uaktsomhet er likevel ikke helt treffende.
Vurderingen om gjerningspersonen burde forstått den reelle risikoen må tas ut fra situasjonen rundt handlingen.
136 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) Del 4. 30.1, se
137 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s. 348
138 Rt..1992 s.810
139 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s. 348
140 Gröning, Husabø og Jacobsen, 2015 s. 348
21
Om vedkommende ikke har erkjent en risiko i det hele ved en uforsvarlig handling, blir spørsmålet om gjerningspersonen burde ha innsett det. Er svaret ja, vil det være grunnlag for uaktsomhetsansvar.
Både bevisst uaktsomme og den ubevisst uaktsomme kan dermed ha opptrådt uaktsomt. Den bevisst uaktsomme var klar over risikoen ved handlingen. Vedkommende kan dermed klandres for å ha utført den, til tross for den risikoen han var klar over. Den ubevisst uaktsomme har ikke vært klar over risikoen, men vedkommende kan klandres for ikke å ha hatt den. Vedkommende burde altså ha skaffet seg innsikt, som videre ville ha gitt han grunn til å avstå fra å utføre handlingen.
3.4 Grov uaktsomhet
3.4.1 Grov uaktsomhet generelt
Det er vanlig å dele skyldformen uaktsomhet inn i tre grader, liten uaktsomhet (culpa levissima), vanlig (simpel) uaktsomhet og grov uaktsomhet. Prinsippene for vurderingen av om det foreligger uaktsomhet, er imidlertid den samme141. Uavhengig av om uaktsomheten er liten, vanlig eller grov.
Dette innebærer at det er de samme typiske momentene er relevante for om noen har opptrådt uaktsom og som for grovt uaktsomt.
Straffeloven av 1902 inneholdt få bestemmelser som rammet akkurat grov uaktsomhet. Men med straffeloven av 2005 fikk grov uaktsomhet en mer sentral plass i norsk strafferett.
Etter forarbeidene legges det til grunn at ”grov uaktsomhet bør være den primære graden av uaktsomhet”142. Begrunnelsen var ønsket om å avgrense bruken av straff ”til de mest
klanderverdige, samfunnsskadelige handlingene”143. 3.4.2 Strl. § 23 annet ledd
Straffeloven definerer grov uaktsomhet slik:
”uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse”144
Lovens definisjon av uaktsomhet og grov uaktsomhet, skiller seg således fra hverandre ved at uaktsomhet krever uforsvarlig opptreden og grunn til bebreidelse hos gjerningspersonen.
Mens grov uaktsomhet forutsetter at handlingen er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
Legaldefinisjonen bygger på den etablerte normen for grov uaktsomhet utviklet i rettspraksis, da særlig i Rt.1970.1235. Hvor Høyesterett uttalte at ” det må foreligge en kvalifisert
klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet”.
Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 2002: 4 å kodifisere gjeldene rett og uttalte at de
141 se oppgavens punkt 3.3
142 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.115
143 Jf. Fotnote 85
144 Strl. §23 annet ledd
