“Livet handlet i mange år om å overleve”

lilNTNU

lilNTNU

“Livet handlet i mange år om å overleve”

En kvalitativ studie av hvilke konsekvenser det kan få for barn å vokse opp med foreldres

rusavhengighet og hvordan vi best kan ivareta disse barna i skolen

Mai 2021

Masteroppgave

Masteroppgave

Lillian Lende

Mai, 2021Lillian Lende NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for samfunns - og utdanningsvitenskap Institutt for pedagogikk og livslang læring

“Livet handlet i mange år om å overleve”

En kvalitativ studie av hvilke konsekvenser det kan få for barn å vokse opp med foreldres rusavhengighet og hvordan vi best kan ivareta disse barna i skolen

Lillian Lende

Masteroppgave i spesialpedagogikk Innlevert: Mai 2021

Hovedveileder: Ottar Ness

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Institutt for pedagogikk og livslang læring

i

Sammendrag

Det å vokse opp med mor og/eller far som er rusavhengig kan være svært krevende for barn. Det er tidligere gjort noe forskning på feltet, men knyttet til skolens ivaretakelse av disse barna er det lite nyere forskning. Hensikten med denne studien er å få innsikt i, og kunnskap om hvordan det oppleves å vokse opp med mor og/eller far som var

rusavhengig. I tillegg det å få kunnskap om hvordan barn av rusavhengige opplevde å bli ivaretatt i skolen og hvilke tanker eller ønsker de har hatt i møte med skolen.

Gjennom en kvalitativ intervjustudie har denne studien utforsket følgende

problemstilling: «Hvordan har barn av rusavhengige opplevd sin oppvekst og ivaretakelse i skolen»?

For å få svar på problemstillingen ble det utarbeidet to forskningsspørsmål: (1) Hva kan opplevelser og konsekvenser være av å vokse opp med foreldres rusavhengighet? og (2) Hvilken erfaring har barn av rusavhengige med skolens ivaretagelse av deres utvikling og læring?

Utvalget bestod av syv deltakere som har vokst opp med mor og/eller far som har hatt en rusavhengighet. Temaene i intervjuene var oppvekst og hjemmeforhold, skolegang, venner og relasjoner, samt risiko- og beskyttelsesfaktorer.

Gjennom en tematisk analyse av datamaterialet resulterte det i følgende funn: (1) «Livet handlet i mange år om å overleve», (2) «Skolen som fristed eller arena for bekymring?», (3) «Ser du meg og har du tid til meg?» og (4) “Spør meg, selv om sannheten sitter langt inne!»

Funnene viser det kan være svært belastende for barn å vokse opp med rusavhengige foreldre, og samtidig vanskelig for omgivelsene å oppdage og hjelpe. Dette skyldes blant annet at barna er lojale mot sine foreldre og at mange av familiene har en tilsynelatende fin fasade. Barn av rusavhengige får ofte oppgaver og ansvar som ut fra kulturen skulle vært de voksne sitt ansvar. Det viser også at når en forelder er rusavhengig, er utfallet for barna i stor grad avhengig av den andre forelders styrke og evne til å ivareta dem. I skolehverdagen ønsket de å bli behandlet som de andre elevene, men de hadde trengt at en voksen over tid var tålmodig i relasjonsbygging og at de voksne hadde prøvd å se

«bak» atferden. De hadde også ønsket at noen hadde spurt dem om hvordan de hadde det, flere ganger, og at noen hadde sagt hva de så, og bekreftet at det ikke var slik barn skulle ha det. Bare det ville gjøre det lettere for dem. De hadde altså trengt modige voksne i sine omgivelser som så dem, som fortalte hva de så og tok seg tid til dem.

Funnene viser også at dersom man har vokst opp under vanskelige forhold, kan man likevel få god livskvalitet ved å ta gode valg for seg selv og ha god støtte fra en eller flere personer.

ii

Abstract

Growing up with a mother and/or father who have a drug addiction can be very

demanding for children. Some research has previously been done in that field, but there is little recent research related to the school's care for these children. The purpose of this study is to gain insight and knowledge about how it is like, to grow up with a mother and/or father who were addicted to drugs. In addition, gaining knowledge about how children of drug addicts experienced their schooling and what thoughts or wishes they have had in meeting with the school.

Through a qualitative interview study, this study has investigated the following problem:

"How have children of drug addicts experienced their upbringing and care in school"?

To get an answer to the problem, two research questions were prepared: (1) What can be the experiences and consequences of growing up with parents' drug addiction? and (2) What experience do children of drug addicts have with the school taking care of their development and learning?

The sample consisted of seven participants who grew up with a mother and/or father who had a drug addiction problem. The topics in the interviews were upbringing and home conditions, schooling, friends and relationships, as well as risk and protection factors.

Through a thematic analysis of the data material, it resulted in the following findings: (1)

"Life was for many years about survival", (2) "School as a refuge or arena for concern?", (3) "Do you see me and do you have time for me?” and (4) "Ask me, even though the truth is well hidden!"

The findings show that it can be very stressful for children to grow up with drug addicted parents, and at the same time difficult for those around them to discover and help. This is partly due to the fact that the children are loyal to their parents and that many of the families have a seemingly nice facade. Children of drug addicts are often given tasks and responsibilities that, based on the culture, should be the adults' responsibility. It also shows that when one parent is addicted to drugs, the outcome for the children is largely dependent on the other parent's strength and ability to take care of them. In everyday school life, they wanted to be treated like the other students, but they had needed that an adult over time to be patient in relationship building and that the adults had tried to see "behind" the behavior. They also wished that someone had asked them how they were doing, several times, and that someone had said what they saw, and confirmed that this was not how children should have it. Only that would make it easier for them.

Therefor they needed brave adults in their surroundings who saw them, who told what they saw and spent time with them.

The findings also show that if you have grown up in difficult conditions, you can still get a life of good quality by making good choices for yourself and having good support from one or more people.

iii

Forord

Jeg er både glad og stolt over å ha satset og gjennomført dette masterstudiet. Det har gitt meg mye lærdom, både faglig og personlig. For en utålmodig sjel har veien i denne studien innimellom vært lang og litt krevende.

Takk til min positive og energiske veileder Ottar Ness for tydelig og god veiledning. Det var et frisk pust og en god støtte inn i arbeidet med studien.

Takk til alle dere som valgte å stille med deres erfaringer og opplevelser fra oppveksten til denne studien. Uten dere hadde det ikke blitt noe av dette. Håper og tror at deres bidrag kan være til hjelp for andre. Takk for at dere tok dere tid og at dere hadde motet til å dele.

Takk til de ulike organisasjoner som satte meg i kontakt med informantene.

En stor takk til min mann Jon og barna Tobias, Theodor og Ella Tomine for tålmodighet og støtte gjennom disse to årene, med en til tider fraværende kone og mor. Takk også til mine foreldre for barnepass, så jeg kunne jobbe med studiet. Pandemien har også satt sitt preg på denne perioden for vår familie.

Konsmo, mai 2021

Lillian Lende

iv

Innhold

Figurer og tabeller ... vi

1 Innledning ... 1

1.1 Bakgrunn for valg av tema ... 1

1.2 Presentasjon av hensikt og problemstilling ... 4

1.3 Begrepsavklaringer ... 4

1.4 Oppgavens struktur ... 5

2 Teoretisk rammeverk og tidligere forskning ... 6

2.1 Transaksjonsmodellen ... 6

2.2 Skolen som arena i møte med barn av rusavhengige ... 8

2.3 Positiv psykologi ... 9

2.4 Resiliens ... 9

2.5 Sosial støtte og mentaliseringskapasitet ...10

2.6 Tidligere forskning ...11

3 Metode ...14

3.1 Kvalitativ tilnærming ...14

3.1.1 Fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsteoretisk ståsted ...14

3.2 Data innsamling gjennom kvalitative intervjuer ...15

3.2.1 Å intervjue i et retroperspektiv ...16

3.3 Rekruttering og utvalg ...16

3.4 Gjennomføring av kvalitative intervjuer ...17

3.5 Transkribering ...18

3.6 Dataanalyse ...18

3.7 Forskerrollen og forforståelse ...19

3.8 Forskningsetiske refleksjoner ...20

3.8.1 Frivillig og informert samtykke ...20

3.8.2 Konfidensialitet og anonymitet ...20

3.8.3 Mulige belastninger ved å delta ...21

3.8.4 Tredjepersonsproblemet ...21

3.9 Studiens kvalitet ...21

3.9.1 Reliabilitet ...21

3.9.2 Validitet ...22

3.9.3 Overførbarhet ...22

4 Presentasjon av funn ...23

4.1 «Livet handlet i mange år om å overleve» ...24

v

4.1.1 Lojalitet og fasade ...26

4.1.2 Å ta de voksnes ansvar ...27

4.1.3 Brudd og flytting ...28

4.1.4 Skam, skuffelse og dårlig selvbilde ...29

4.2 Skolen som fristed eller arena for bekymring? ...31

4.2.1 Mestring eller nok en skuffelse? ...31

4.2.2 Vennskap og relasjoner ...31

4.2.3 Roller og skolebytter ...32

4.3 Ser du meg og har du tid til meg? ...33

4.3.1 Å bli behandlet som alle de andre ...33

4.3.2 Stabiliet og tid – to gode virkemidler ...33

4.3.3 Den betydningsfulle ene ...34

4.4 Spør meg, selv om sannheten sitter langt inne! ...35

4.4.1 Pågangsmot, tålmodighet, teater og god støtte ...35

4.4.2 Jeg tror egentlig at en ikke kan få nok hjelp ...36

5 Diskusjon ...39

5.1 Hvordan kan samfunnet møte barn av rusavhengige på en best mulig måte? ...39

5.2 Betydningen av skolens rolle for barn av rusavhengige ...43

6 Avslutning ...46

6.1 Oppsummering ...46

6.2 Studiens begrensninger og videre forskning ...47

6.3 Avsluttende refleksjoner ...47

Referanser ...49

Vedlegg ...55

vi

Figurer og tabeller

Figur 1 Utviklingsprosesser i transaksjonsmodellen s. 6

Tabell 1 Oversikt over funnene i studien s. 19 og 23

1

1.1 Bakgrunn for valg av tema

Tittelen på denne studien, «Livet handlet i mange år om å overleve», er et sitat hentet fra en av deltakerne i studien. Hun fortalte at hun var 16 år da stefaren valgte å gå i behandling for problematisk rusbruk, og at det var først da hun kunne begynne å leve sitt liv.

Barn av rusavhengige antas å ha en særlig risiko for å bli eksponert for negative livshendelser og familiedysfunksjon (Wiig, 2018). Derfor er det viktig for blant annet lærere å ha kjennskap til hvilke utfordringer det kan by på, hvilke signaler de gir omgivelsene sine og hvordan lærerne best kan hjelpe i skolehverdagen.

Helt fra jeg var ganske ung har rusavhengighet vært noe jeg har være opptatt av og engasjert i, både gjennom jobb, studier og på fritiden. Som lærer i barneskolen gjennom 20 år har jeg møtt mange barn med ulik bakgrunn og utfordringer. Jeg har hatt

refleksjoner om at lærere kanskje i liten grad har kunnskap om, og våger å spørre når de får en bekymring eller uro i forhold til en elev. Når jeg skulle gjennomføre en

masteroppgave, ga dette meg en mulighet til å få mer innsikt i dette.

Gjennom litteratursøk i blant annet Google Scholar, Idunn, Brage og Oria har jeg fått kunnskap om forskning som har fokus på systemet, de pårørende og spesielt barna. Det finnes mye litteratur om rusavhengighet (Pedersen, 2015; Simonsen, 2016) og den rusavhengige (Biong, & Ytrehus, 2018; Loennechen & Kvalsvik, 2010). Jeg har ikke funnet så mange studier som har hatt spesifikt fokus på barna, hvilke konsekvenser det kan få for dem og hvordan de best kan ivaretas (Hansen, 2004a; Wagensteen, 2020). I mange sammenhenger oppleves temaet som tabubelagt. Det gjør det ekstra interessant å studere, både fordi jeg har lyst å være med å gi disse barna en stemme og fordi jeg ønsker å være med å alminneliggjøre temaet. Antallet som er berørt og som lever under slike forhold, motiverte meg også for denne studien.

Folkehelseinstituttets rapport (2011) om barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk viser at 9 av 10 som har rusbrukslidelse også har en psykisk lidelse (Torvik & Rognmo, 2011). FHI anslår at for 450 000 barn i Norge tilhører minst én av foreldrene, en eller begge grupper. Det snakkes om store mørketall når det gjelder barn og unge som vokser opp med foreldres rusavhengighet og psykisk sykdom (Kvello, 2019).

Søftestad og Andersen, (2014 s. 14) løfter frem at det er avgjørende med tidlig innsats i forhold til barn som lever under krevende hjemmeforhold, for at de skal få en best mulig utvikling, de skriver at:

«Hjerneforskningen viser at gjentatte krenkelser i tidlig barndom kan føre til endringer i hjernen som påvirker barns utvikling og deres tilknytningssystem, tenkemåte, evne til følelsesregulering og handlingsrepertoar. Det får blant annet betydning for hvordan barna lærer både i skolen og i sosiale sammenhenger.»

1 Innledning

2

Dette sitatet sier noe om forståelsen av disse barnas adferd og utvikling, og gjelder også andre grunner til at barn ikke har det bra. Vi må våge å tro, for å kunne se. Derfor er det viktig at voksne som møter barn, for eksempel i skolen, klarer å skape gode miljøer og vilkår for elever med en krevende hjemmesituasjon. Det er også viktig at de har evnen til mentalisering og det å kunne se bak barnets atferd (Brandtzæg et al., 2016; Kvello, 2019).

Barn av rusavhengige, antas å ha en særlig risiko for å bli eksponert for negative livshendelser og familiedysfunksjon (Wiig, 2018). Det er en stor sammensatt gruppe og det er trolig store mørketall (Hansen, 2001). Det henger blant annet sammen med at det i vår kultur er både skam- og tabubelagt (Hansen, 2004a). I en del av tilfellene henger også rus og psykisk uhelse sammen. Det vil si at flere som er rusavhengige også har eller får utfordringer i forhold til psykisk helse (Haugland et al., 2015). Mellom 160 000 og 230 000 norske barn og unge vokser opp i familier med foreldre som er rusavhengige.

Dette utgjør 5-10% av barn i Norge (Hansen, 2001; Kvello, 2019). Tallene sier ikke noe om hvordan livssituasjonen til barna er, men det betyr at det i Norge i dag er et stort antall barn som står i fare for å ikke få den omsorgen de trenger fordi foreldrene deres ruser seg og/eller har psykisk uhelse (Hansen, 2004b). Hansen (2004c) sier at det betyr lite for barnet hvilke rusmidler som blir misbrukt i forhold til hvordan samhandlingen med barnet blir. Barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre, blir ofte omtalt som

«glemte», «usynlige» (Grimsgaard, 2020; Kvarme, 2017), og som «pårørende barn»

(Kufås et al., 2015). Det har vært foreldrene og deres utfordringer som har fått fokus fra støtteapparatet.

Eli Marie Wiig (2018) har forsket på generasjonsoverførbarhet når det gjelder rus. Hun påpeker at barna får med seg en sosial arv inn i ungdoms- og voksenlivet, altså en overføring. Denne generasjonsoverføringen kan skyldes både genetisk og miljømessig påvirkning og betyr at barn av rusavhengige blant annet har større sjanse for å selv utvikle rusproblemer.

Studier av Freisthler et al. (2014) og Salo et al. (2009, 2010) fant at det kan se ut som rusmisbrukende foreldre kan ha økt risiko for skadelig omsorgsutøvelse og omsorgssvikt, som å mishandle og forgripe seg seksuelt på barna sine (Kvello, 2019). Konsekvensene av omsorgsgivers rusmisbruk vil variere for barn og det er mange faktorer som spiller inn (Kvello, 2019). Barnets utvikling vil blant annet avhenge av varighet og intensitet av vanskene (Sundfær, 2012). Dette kan føre til at barna dekker over og lyver for å skjule det som skjer hjemme. Det kan blant annet skape avstand til de rundt dem og også bidra til ugyldiggjøring av opplevelsene deres ved at det ikke snakkes om (Hansen, 2004a).

Barn av rusavhengige er en utsatt gruppe, og de har forhøyet risiko for en rekke symptomer og problemer. Problemene kan vise seg allerede fra barna er små. Det kan være angst, søvnproblemer, adferdsproblemer, tristhet, tvangstanker, følelsesmessig labilitet og konsentrasjonsproblemer (Hansen, 2004a; Haugland et al., 2015; Kvello 2019). Problematikken kan følge barna inn i ungdomsårene og voksen alder, samt gi hyppigere utslag i depresjon/angstlidelser, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser enn hos normalbefolkningen. Det kan se ut som utfordringene det gir, endrer seg med barnas alder og modning (Haugland et al., 2015). Barn av rusavhengige er også i større grad enn andre utsatt for å utvikle egne rusproblemer. Det kommer tydelig fram i

forskning at barn og familier som får tidlig hjelp, har mindre risiko for utvikling av varige skader og problemer (Hansen, 2001; Kvello, 2019).

3

Aase Sundfær (2012) trekker frem kraften som ligger i åpenhet og sier at åpenhet kan virke som medisin. Hun fant at tausheten som ofte er i disse familiene omkring

forholdene hjemme, bringer med seg mye skam. Hun fremhever at det å kunne dele det med andre, på mange måter kan gjøre det lettere for barna å bære det. Måten det blir mottatt på, vil selvfølgelig også spille inn i forhold til hvordan opplevelsen blir for den som deler.

Barn av rusavhengige vil ofte få, og ta, ansvar for oppgaver som er de voksne sine (Hansen, 1994). Dette kalles for parentifisering, at barnet i gitte situasjoner blir den som tar voksenansvaret sett ut fra kultur (Haugland, 2006; Kvello, 2019). Det kan være både emosjonelle og praktiske oppgaver barna får eller tar ansvar for. Noen av disse rollene kan være at barn tar en foreldrerolle i forhold til egne foreldre, eller at barnet tar en partnerrolle i forhold til egne foreldre eller at barnet har en voksenrolle i forhold til andre familiemedlemmer som søsken og besteforeldre (Haugland, 2006). Parentifisering kan ha mange negative konsekvenser. Disse konsekvensene avhenger av når i barnets liv det startet, varighet og innhold (Kvello, 2019).

I møtet med familier må det alltid legges til grunn at foreldre ønsker det beste for barna sine og prøve å forstå hvorfor de for eksempel ikke vil involvere barna i sine utfordringer knyttet til rus (Bergem, 2018). I familier der rusavhengigheten ikke erkjennes eller bagatelliseres, forstår de voksne heller ikke at det får konsekvenser for barnet (Bergem, 2018). Når det gjelder familiefungering, er noe av det som preger familier med

rusmisbruk at rusen og rusbrukeren blir fokuset. Barna må tilpasse seg den voksnes form, stemning og behov hjemme ut fra det. Rusavhengighet eller andre

«hemmeligheter» i familier har i litteratur blitt sammenliknet med en elefant eller flodhest, et engelsk metaforisk uttrykk for en åpenbar sannhet som ikke nevnes

(Hellsten, 1999). Det blir en hemmelighet som tar veldig mye plass, men som det likevel ikke snakkes om. Barns belastning øker når de ikke blir involvert eller får informasjon om for eksempel sykdom. Det er derfor viktig at man ikke beskytter eller skåner for mye.

Barn er helt avhengige av sine foreldre, glad i dem og vil beskytte dem, derfor blir de ofte veldig lojale mot sine foreldre (Bergem, 2018). De settes i en vanskelig

følelsesmessig situasjon og en indre konflikt som de fleste ikke kan dele med noen. Det kan være slik at yngre barn har et veldig idealisert bilde av sine foreldre, mens når de blir eldre strever noen med å finne positive sider ved sine foreldre (Amundsen &

Melkeraaen, 2015). Bildet av foreldrene blir derfor enten sort eller hvitt, og dermed lite nyansert. Som voksen kan man hjelpe å nyansere bildet, for at de på sikt skal kunne klare å sette ord på det som ikke er bra også. Når det gjelder eldre barn som ikke klarer å finne noe positivt med sine foreldre, er det også viktig å respektere det, men ofte blir det mer nyansert etter hvert (Amundsen & Melkeraaen, 2015).

For mange av familiene er det viktig at ingen vet hva som foregår innenfor husets fire vegger. Derfor blir det også viktig at alt ser fint ut fra utsiden. Det jobbes hele tiden i familien for å opprettholde fasaden utad, ofte fordi situasjonen er skamfull for de voksne (Bergem, 2018). Barna lærer tidlig at det ikke skal snakkes om rusavhengigheten i familien. Dette gjør at barnas følelser ikke blir ivaretatt eller bekreftet av foreldre (Sundfær, 2012). Ofte er grunnen at foreldre frykter hva som kan skje hvis det blir oppdaget. Bagatellisering og løfter om at alt skal bli bra igjen kan være ment for å beskytte barna, men det innebærer økt usikkerhet og tap av tillit til foreldrene (Hansen, 2004a; Hansen, 2004b). Carina Kaljord (2018) fant at det er noen fellestrekk når barn forteller om å være pårørende. Mange av dem fortalte om å være redde og alene.

4

Redselen deres handler ofte om ikke å vite og det skaper kaos. Det å være alene med redselen kan gjøre det ekstra vanskelig.

Et fellestrekk ved barn av rusavhengige er opplevelse av skam og skyld (Hansen, 2004b). I en del av disse hjemmene er det unormale blitt normalen. Mange bærer med seg opplevelsen av skam i møtet med omverdenen. Måten foreldrene oppfører seg på når de er fulle eller ruset gir barna en redsel for forakt eller fordømmelse fra andre (Hansen, 2004; Wagensteen, 2020). Barn og unge er opptatt av å være som alle andre, de

sammenlikner seg med hverandre og vil ikke skille seg ut. Det gjelder både klær, utstyr og andre ting. I familier med rusavhengighet kan økonomien være dårlig eller i alle fall anstreng (Sundfær, 2012). Det får konsekvenser i forhold til å ha råd til å delta på aktiviteter, ferier, standard på teknisk utstyr og så videre.

Turid Wagensteen (2020) fant i sin studie om voksne som har vokst opp med foreldres rusavhengighet, om deres oppvekst og relasjon til foreldre: (1) Blandede og

motstridende følelser knyttet til foreldrene, ofte knyttet til bekymring, sorg, skuffelse og kjærlighet. (2) Strever med nærhet og avstand i kontakten med den som har en

rusavhengighet. (3) Mangel på profesjonell hjelp. Det var stort sett foreldrene som fikk tilbud om samtaler og annen hjelp. Hun konkluderte blant annet med at familien bør sees under ett, slik at de alle kan få hjelp sammen, og hver for seg. Det er derfor behov for økt fokus på åpenhet med både barn og foreldre i forhold til tema og problematikk i dagens skole.

1.2 Presentasjon av hensikt og problemstilling

Hensikten med denne studien er å få innsikt i, og kunnskap om hvordan det oppleves og erfares å vokse opp med mor og/eller far som har en rusavhengighet. I tillegg er det å få kunnskap om hvordan barn av rusavhengige opplevde sin skolegang og hvilke tanker eller ønsker de hadde hatt i møte med skolen.

Studiens overordnede problemstilling er:

«Hvordan har barn av rusavhengige opplevd sin oppvekst og ivaretakelse i skolen»?

For å besvare denne overordnede problemstillingen har jeg utviklet følgende to forskningsspørsmål:

1. Hva kan opplevelser og konsekvenser være av å vokse opp med foreldres rusavhengighet?

2. Hvilken erfaring har barn av rusavhengige med skolens ivaretagelse av deres utvikling og læring?

1.3 Begrepsavklaringer

Før vi går videre vil jeg avklare noen begreper som brukes i oppgaven.

Rusavhengighet: Bruk av både alkohol, legale legemidler og illegale rusmidler. Det kan være alkohol, medisiner eller narkotiske stoffer som misbrukes. I Helsedirektoratets retningslinjer brukes ruslidelse som samlebegrep for både avhengighet, skadelig bruk og misbruk (Kufås et al., 2015). Det er fortsatt alkohol som er det hyppigst misbrukte rusmiddelet (Kvello, 2019).

Barn av rusavhengige: På samme måte som begrepet rusavhengig kan se ulikt ut utfra omfang, er også barn av rusavhengige en sammensatt gruppe. I denne studien vil

5

betegnelsen innebære barn av en som misbruker/har en avhengighetsproblematikk knyttet til alkohol, narkotika og legemidler (Kvello, 2019).

Etter å ha sendt informasjon til organisasjoner for pårørende for å få deltakere til

prosjektet, fikk jeg reaksjon på formuleringen barn av rusavhengige. Argumentet var at de ikke bare er begrenset til å være «barn av», men de er også mye mer enn det. Det ble påpekt at den formuleringen er negativ og uheldig. Jeg velger likevel å bruke dette begrepet både på grunn av lesbarhet, men også fordi det er brukt i en del litteratur. Det betyr dermed ikke at jeg definerer barna ut fra det, men ser de som et helt menneske med mange andre roller. Tilbakemeldingen har gjort at jeg ble litt mer bevisst gjennom arbeidet videre med hvilke ord jeg brukte.

Å ha et godt liv: Innledningsvis ble det forklart at jeg ønsket å ha et positivt fokus og vil derfor intervjue voksne som har vokst opp med mor og/eller far som er eller har vært rusavhengig, men som likevel har et godt liv. Kriterier er valgt ut fra Olsen og Traavik (2017 s.35). De presenterer fire kriterier for å ha «klart seg bra»;

1. Fravær fra en psykiatrisk diagnose.

Man kan ha psykiske helseproblemer, men i en ikke alvorlig form.

2. Evnen til å være i en jobb eventuelt utdanning.

3. Sosialt nettverk.

4. Selvrapportert, godt funksjonsnivå.

De må altså ha en viss grad av livskvalitet på tross av opplevelser og erfaringer de har med seg.

Ut fra denne definisjonen vil alle deltakerne være i kategorien av å klare seg godt. Jeg velger å bruke den generelle betegnelsen å ha et godt liv.

1.4 Oppgavens struktur

Denne oppgaven er delt inn i seks deler som leserne vil bli guidet gjennom. Oppgaven begynner med innledning i kapittel en. I kapittel to presenteres teoretisk rammeverk og tidligere forskning som er valgt for å belyse problemstillingen. I kapittel tre presenteres metode og valg knyttet til metode. Her beskrives også prosessen i forskningsarbeidet og etterarbeidet med datamaterialet. I fjerde kapittel presenteres funn gjort i studien. I femte kapittel diskuteres funn i studien i lys av teori og tidligere forskning. Til slutt i kapittel seks avsluttes oppgaven med en oppsummering av funn, hva som kunne vært gjort videre og begrensninger med studien.

6

Hensikten med studien er å få innsikt i, og kunnskap om hvordan det oppleves å vokse opp med mor og/eller far som er rusavhengig. I tillegg det å få kunnskap om hvordan barn av rusavhengige opplevde sin skolegang og hvilke tanker eller ønsker de hadde hatt i møte med skolen. I dette kapittelet vil jeg presentere studiens teoretiske rammeverk.

Teoriene som er valgt handler om: transaksjonsmodellen, skolen som kontekst, positiv psykologi, resiliens, sosial støtte og mentaliseringskapasitet. Transaksjonsmodellens fokus på risiko og beskyttelsesfaktorer presenteres for å kunne fremheve at individ og miljø er tett knyttet sammen, både for å forstå det som skjer i systemene og hvilken påvirkning systemene har på hverandre. Videre følger teori om skolen som kontekst og dens betydning for eleven. Deretter presenteres tre viktige faktorer i forhold til best mulig utvikling for disse barna; sosial støtte og dens betydning, resiliens hos barnet og mentaliseringskapasitet hos læreren i møtet med barnet. Jeg vil også presentere tidligere relevant forskning, utover det som allerede er presentert i innledningskapittelet.

2.1 Transaksjonsmodellen

Transaksjonsmodellen er en modell som kan brukes for å forstå hvordan individ og miljø gjensidig påvirker hverandre. Modellen viser hvordan systemene rundt individet henger sammen og virker inn på hverandre (Drugli, 2019). Det er Sameroff og Chandler som blir regnet som opphavsmennene til transaksjonsmodellen. Modellen er en teoretisk modell og en paraplymodell. Mikrosystemene representerer miljøer barnet oppholder seg i til daglig; familie, skole, nærmiljø og fritidsarenaer. Mesosystemet er to eller flere

mikrosystemer, samt relasjoner og prosesser mellom disse. Eksosystemene har indirekte påvirkning på barna, som for eksempel skole–hjem samarbeid og forhold på arbeidsplass til foreldre. Makrosystemet er mer overordnet, på samfunnsnivå og gjelder for eksempel lovendringer. Den inkluderer også livsstilen hos innbyggerne i samfunnet (Kvello, 2012).

Disse systemene har ulike koblinger.

Figur 1. Utviklingsprosesser i transaksjonsmodellen (Kvello 2012, s. 80).

2 Teoretisk rammeverk og tidligere

forskning

7

I møte med barn av rusavhengige, kan vi si noe om hvilke faktorer som kan være til hjelp og hva som kan gjøre situasjonen utfordrende for dem. Begrepene risiko- og beskyttelsesfaktorer benyttes i denne sammenheng (Kvello, 2019). Risikofaktor er en faktor som øker faren for å utvikle vansker, mens en beskyttelsesfaktor demper risiko for utvikling av vansker når en eller flere risikofaktorer er tilstede. Det er de vedvarende risikofaktorene som er skadelige eller som sterkt preger barns utvikling. Risiko- og beskyttelsesfaktorer kan være genetiske, biologiske, mentale, miljømessige og sosiale faktorer. Kunnskap om beskyttelses- og risikofaktorer kan være med på å oppdage og gi barn hjelp tidligst mulig (Kvello, 2012). Menneskesynet som presenteres i

transaksjonsmodellen er et biopsykososialt menneskesyn som handler om at «mennesket er et resultat av påvirkning og forutsetninger i forhold til biologi, psykologi og miljø»

(Kvello, 2019 s. 23).

Bronfenbrenners (1979) utviklingsøkologiske teori vil også kunne innlemmes i

transaksjonsmodellen, både på grunn av at person og miljø står i et gjensidighetsforhold og at både person og miljø kan endres over tid (Kvello, 2019). Tidlig valgte

Bronfenbrenner en tverrfaglig og helhetlig forståelse av menneskelig utvikling (Bø, 2018). Han definerer utviklingsøkologi som prosessen mellom individet i utvikling og konteksten eller miljøene individet omgir seg med (Ruud et al, 2015). Han ser for seg det økologiske miljøet, billedlig som et sett med russiske Matrjosjka dukker, hvor den minste dukken kan puttes i den neste dukken og så videre (Bø, 2018). I Bronfenbrenners modell vil samfunnets verdisyn og kultur, i makrosystemet, påvirke de andre systemene og legge grunnlaget for individets opplevelser (Ruud et al., 2015). Teoriene peker blant annet på at det må tilrettelegges både i nærmiljø, men også i storsamfunnet for at man for eksempel kan bedre individets helse (Bø, 2018; Kvello, 2019).

Begrepet miljø har en vid definisjon i transaksjonsmodellen og det er det sosiale miljøet, de mellommenneskelige relasjoner som vektlegges mest (Kvello, 2012). I denne studien vil hovedfokuset være på mikrosystemene hjem og skole. Kjennetegnet ved et

mikrosystem eller en enhet, er at det inneholder personlige relasjoner. Aktiviteter og roller er også viktige «byggeklosser» i mikrosystemene (Bø, 2018; Kvello, 2012). Både risiko- og beskyttelsesfaktorer virker inn på hverandre og samspillet med miljøene.

Derfor er kunnskap om disse viktige for hvordan man best kan ivareta denne

elevgruppen i skolen. For eksempel vil hjemmeforhold som søvn, kosthold, struktur, varme og oppfølging henge sammen med skolefaglige prestasjoner. Eksempler på beskyttelsesfaktorer knyttet til en person som vokser opp med foreldre som har en rusavhengighet, kan være andre trygge voksne i nærmiljøet, god selvregulering og lett temperamentsstil (Hansen, 2004a). Risikofaktorer kan være manglende tilknytning til viktige voksne, miljø eller vennekrets med dårlig påvirkning, mobbing, mangel på rammer, struktur og regler som gjør det utrygt (Olsen & Traavik, 2017).

Risiko og beskyttelsesfaktorer er nødvendigvis ikke det motsatte av hverandre, men de er i et samspill og kan øke eller redusere hverandre. Yngre barn som er avhengige av foreldre vil være mer sårbare i forhold til risikofaktorer knyttet til foreldre. Eldre barn vil kunne ha venner som beskyttelsesfaktorer, eller risikofaktor som i form av gruppepress og mobbing (Amundsen & Melkeraaen, 2015). Barn av rusavhengige kan ofte oppleve mye voksenansvar/overansvarlighet, lavt selvbilde, utviskede generasjonsgrenser og lojalitetskonflikt (Hansen, 2001).

Beskyttelsesfaktorer eller støtte for barn av rusavhengige handler ifølge Wagensteen (2020) om tre sentrale områder (1) å ha et trygt hjem, enten innad i familien eller

8

utenfor den med fokus på beskyttelsen fra foreldres rusing. (2) Relasjoner til viktige personer som har vært med å skape trygghet og kontinuitet. Ofte var det slektninger som ble nevnt. (3) Respektfulle og gode samtaler med profesjonelle som kunne hjelpe dem å skape sammenheng og mening. Wagensteen (2020) fremhever at personer i det private og offentlige kan spille en viktig rolle i forhold til livskvalitet for barn av

rusavhengige.

2.2 Skolen som arena i møte med barn av rusavhengige

Et av barns mikrosystemer er skolen. Skolen er i forbindelse med makrosystemet og nærmiljøet rundt skolen, den er dermed ikke en isolert enhet (Imsen, 2020). Alle barn som vokser opp i Norge har både rett og plikt til grunnskoleopplæring, jamfør

opplæringsloven § 2-1. Skolen skal ivareta tre ulike opplæringsprinsipper som gjelder all opplæring for alle elever. Det innebærer inkludering, tilpasning til den enkelte elevs læreforutsetninger og at den skal være likeverdig (opplæringsloven, 2017). I 2017 kom § 9-A inn i opplæringsloven. Den omfatter retten til et trygt og godt skolemiljø, det vil si alt som spiller inn på en skolehverdag. Det er elevens subjektive opplevelse, eller elevens stemme, som er hovedfokus og det som vektlegges i forhold til et trygt og godt

skolemiljø. Kunnskapsløftet som er skolen sin skolereform har fått tre tverrfaglige tema som skal knyttes inn i alle fag: folkehelse og livsmestring, demokrat og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Denne fagfornyelsen ble delvis innført fra 01. januar 2020 (Kunnskapsløftet, 2020).

Både klassestørrelse, voksentetthet, klasseledelse, klasse- og arbeidsmiljø og relasjon til lærere vil være spesielt viktig for at barn av rusavhengige skal ha en trygg og god skolehverdag. Dette gjelder også i forhold til å føle trygghet, tilhørighet, vennskap, samt voksne som vil dem vel, har tid og som ser dem. Det har de siste årene vært mer fokus på betydningen av relasjonen mellom lærer og elev. Forskning viser at denne relasjonen har betydning for elevens motivasjon, trivsel og læring (Skaalvik & Skaalvik, 2018).

Sosial støtte og følelse av tilhørighet er også avgjørende for en god skolehverdag.

For barn av rusavhengige, med den uforutsigbarheten og skiftende omsorg det kan innebære, kan skolestart være positivt. Her får elevene først og fremst være vanlige barn (Sundfær, 2012). I følge Sundfær (2012) ser både Rutter og Bronfenbrenner barns skolestart som et vendepunkt som kan virke beskyttende og være positivt for de som har det utfordrende hjemme. Samtidig mangler de ofte støtte fra familien både til

fritidsinteresser og skolearbeid. Dette kan føre til tilkortkommenhet og nederlag når de kommer opp i høyere klasser (Sundfær, 2012). Skolens fokus på selvstendighet og selvdisiplin kan være ekstra utfordrende for denne gruppen siden mange av dem ikke får nok støtte eller oppfølging fra foreldre (Haugland et al., 2015).

Hansen (2001) påpeker at det ikke er skolen sin oppgave å behandle barnet eller familien, men at vi må fange opp, samtale med og eventuelt hjelpe til så de blir henvist til andre instanser. På den måten har skolen et ekstra ansvar i forhold til barn av

rusavhengige eller andre utfordringer. For læreren vil det være ulik tilnærmingsmåte til barna ut fra om foreldrenes rusavhengighet er kjent eller ikke (Kvarme, 2017) og elevens egen fremtoning. Et godt samarbeid med skolehelsetjenesten vil kunne være avgjørende for eleven.

9

2.3 Positiv psykologi

På 1990-tallet kom en ny epoke innen psykologi. Martin Seligman (2009) mente at psykologien trengte å ta et nytt skritt, og ville derfor studere lykke ut fra et vitenskapelig ståsted. Hans arbeid og forskning rundt fenomenet optimisme har drevet frem

bevegelsen positiv psykologi. Hovedfokus er menneskets livskvalitet, studier av det gode liv og positive egenskaper (Seligman, 2009). Positiv psykologi er ikke en erstatning for noe annet, men det er et supplement til det som allerede finnes. Den søker etter å oppmuntre til aksept på egen fortid og optimisme på fremtiden. Positiv psykologi er opptatt av muligheter, ressurser og styrker og den representerer dermed et skifte i hvordan man nærmer seg menneskers fysiske og psykiske helse. Den er like opptatt av å utvikle styrker som å minske eller overvinne svakheter. Det er mulighetene som er i fokus, og ikke begrensningen (Risberg, 2014). Positiv psykologi er med andre ord ressursfokusert og opptatt av hva som fremmer mental helse (Nyheim, 2015). Den er opptatt av følelser som kan gjøre livet mer meningsfylt. I studien er dette perspektivet relevant i forhold til deltakerne og en ny måte å se enkeltmenneske på. Det var også naturlig å ta det med i forhold til at deltakere er valgt med tanke på å ha fått et godt liv, og fokus på hva som gjør at noen klarer seg bedre enn andre. Definisjonen av hva som er et godt liv, forsøkes å ikke være for streng (Seligman, 2009).

Innenfor positiv psykologi har man vært opptatt av posttraumatisk vekst. PTG er betegnet som en psykologisk transformasjon, som følge av stressende omstendigheter.

Det kjennetegnes ved den selvforbedringen man kan gjennomgå etter å ha opplevd utfordringer eller traumer i livet. Det er en forståelse av at smerte kan ha en hensikt og være gunstig. PTG er i tråd med prinsippene for positiv psykologi og de utfyller

hverandre på den måten at den holder for alle personlighetstyper og egenskaper (Chowdhury, 2021). For mennesker som har vært gjennom traumer eller ekstreme hendelser kan det gi dem en styrke og en trygghet på at de er i stand til også å mestre nye utfordringer. Det kan gi grobunn for økende fungering, bedre relasjoner til andre, nye prioriteringer, dypere mening med livet og økt åndelig bevissthet (Søftestad &

Andersen, 2014). I møte med ekstreme hendelser utfordres man til å finne ressurser i seg (Eidhammer, 2014). Mange vonde opplevelser i oppveksten kan gjør at man får store utfordringer senere i livet. Noen kan oppleve en PTG, men det er ikke noe som er enkelt, og det må derfor ikke oppfattes som at ekstreme hendelser romantiseres. Det er viktig å ha kunnskap om begge deler og dermed se muligheten for å lære.

2.4 Resiliens

Noen barn har på tross av betydelige risikofaktorer over tid likevel klart å utvikle seg godt. Tidligere ble betegnelsen «løvetannbarn» mye brukt om disse barna. Så ble begrepet motstandsdyktige eller uovervinnelige benyttet (Olsen & Traavik, 2017). I dag brukes begrepet resiliente barn, om den samme gruppe barn (Kvello, 2019). Ordet resiliens betyr spenst eller elastisitet, og handler om evnen til å hente seg inn. Det er en fornorsking av ordet «recilience» (Sjøkvist, 2014). Begrepet er knyttet tett opp mot mestring (Sælbakke, 2018). I denne sammenheng handler det om hvordan barn på tross av at de er utsatt for flere risikofaktorer som mishandling, omsorgssvikt, rusmisbruk og/eller psykiske problemer hos foreldre, likevel klarer å få en positiv utvikling. Resiliens kan forekomme som et engangsfenomen, eller som en prosess som vedvarer. Resiliens kan oppstå emosjonelt, atferdsmessig eller intellektuelt (Olsen & Traavik, 2017). Barnet må ha en positiv utvikling på tross av risiko som normalt fører til psykososiale vansker.

Sagt på en annen måte er det en god tilpasning til vanskelige situasjoner eller forhold.

10

Resiliens må ses i et samspillsperspektiv mellom det som er iboende i barnet og dets omgivelser (Olsen & Traavik, 2017). Teorien prøver å finne svar på hvorfor noen klarer seg på tross av at risikofaktorer har preget oppveksten deres (Sjøvik, 2014).

Mye av resilienstenkningen bygger på Antonovsky (2012) sin teori om salutogenese og hans beskrivelser av opplevelse av sammenheng og mening (OAS), eller Sense of Coherens. Salutogenese handler om hva som bidrar til en god helse. Fokuset er knyttet til mulighetene man har, fremfor begrensningene. Det å ha tro på egne krefter og en god selvoppfatning er sentralt i OAS (Olsen & Traavik, 2017). Få hjelp til å forstå situasjonen, få tro på at situasjonen er håndterbar og finne mening i å prøve å finne en løsning på en krevende situasjon, er suksessfaktorer i en krevende livssituasjon (Olsen & Traavik, 2017).

Jeg har i begrepsavklaring i kapittel en redegjort for hva som ligger i begrepet å ha

«klart seg bra», eller ha et «godt liv» som jeg har valgt å bruke. Dette fordi vi alle har liv som går litt opp og ned. Resiliens er ikke det samme som å ha en svært god fungering, men utviklingen vil defineres som positiv, sett i lys av belastningene barnet har hatt (Olsen & Traavik, 2017). Resiliensfaktorene må også sees i lys av risikofaktorene barnet har vært eksponert for. Når det gjelder barn av rusavhengige i skolesammenheng, vil styrking av elevens mestringsfølelse og økt selvfølelse være sentrale resiliensfaktorer (Olsen & Traavik, 2017).

2.5 Sosial støtte og mentaliseringskapasitet

Sosial støtte som en beskyttelsesfaktor er et gjennomgangstema innenfor

resiliensforskning. Det er sammen med andre at resiliens utvikles (Borge, A.I. H., 2019).

I ulike studier om resiliens er det funnet tre hovedgrupper av beskyttende faktorer. Disse er sosial støtte, barnet egne ressurser i form av egenskaper og ferdigheter, og kulturell og eksistensiell støtte (Sjøkvist, 2014). Forskning har dokumentert at sosial støtte er svært viktig både for fysisk og psykisk helse og livskvalitet (Haugland, et al., 2015).

Sosial støtte betegnes som faktorer i nettverket rundt barnet eller tilgjengelig assistanse, som ofte er et vennskap. Det være seg familie, venner, naboer, frivillige organisasjoner og det profesjonelle nettverket, som for eksempel lærere. Størrelse, balanse og

følelsesmessig klima er faktorer som beskriver kvaliteten på støtten. Både mengde og type kontakt er avgjørende, altså både kvantitet- og kvalitetskontakt (Sjøvik, 2014). I skolesammenheng er det også snakk om de sosiale prosesser som bidrar til sosial og faglig utvikling for eleven (Federici & Skaalvik, 2013). Sosial støtte kan være en beskyttelsesfaktor for barn av rusavhengige. Støtten kan i denne sammenheng være emosjonell eller faglig. En støttende lærer viser både emosjonell og faglig støtte (Drugli, 2019). Elever som opplever en nær relasjon med læreren vil ofte være mer motivert for læring (Sælebakke, 2018).

Alle mennesker har en egenskap til å forstå egen og andres mentale tilstand og atferd, og det er denne egenskapen som kalles mentalisering (Brandtzæg et al., 2019). Ingrid Lund (2012) betegner mentalisering som et samlebegrep om fortolkning av egen og andres meningsfulle ytringer om behov, ønsker, følelser og fornuft. Kvello (2019) sier mentalisering handler om å forstå seg selv og den andre, gjennom å forsøke å finne ut hva en selv og den andre vil formidle. I samhandling med andre «leser» man den andres ord, væremåte og handlinger ut fra vårt eget filter. Det foregår da en subjektiv

fortolkning av det som blir sagt og gjort (Lund, 2012).

11

Mentalisering kan være ubevisst, ved at man går på autopilot, eller man kan være det bevisst og gå over på manuell kontroll (Lund, 2012). Lund (2012) trekker frem evnen til å ha et objektivt blikk på seg selv, altså å kunne se seg selv utenfra, eller være

selvrefleksiv. Lærere med stor mentaliseringskapasitet vil ha en bedre forutsetning for å

«være sammen», å tune seg inn på barnets følelser som kalles affektinntoning

(Brandtzæg et al., 2019). Det handler om å se eleven innenfra og seg selv utenfra og justere seg etter hvordan eleven reagerer (Sælebakke, 2018).

Wagensteen (2020) studerte hvordan barn av rusavhengige forsøker å skape mening knyttet til foreldres bruk av rusmidler, og konkluderte med at rusavhengighet er

sammensatt og komplisert. Barn av rusavhengige og foreldre i rusbehandling har behov for samtaler der de kan få hjelp til å skape mening i det som virker uforståelig og vanskelig for dem. Lærere som eleven har en trygg og god relasjon til, kan være en trygg havn og en samtalepartner til hjelp og støtte (Særbakke, 2018; Brandtzæg et al., 2019).

Barn av rusavhengige er en stor gruppe i dagens samfunn. For å fange opp, forstå og lettere kunne hjelpe, trenger vi kunnskap både om hva vi skal se etter og hvordan vi best kan hjelpe, også utfra lovverket i skolen. Det å ha kunnskap om ulike roller barn kan ha, og mekanismene som kan oppstå i familier hvor det er rusmisbruk vil være til hjelp. I møte med barn må vi ikke bare se skolen isolert, men i sammenheng med andre arenaer barnet oppholder seg i. Av den grunn valgte jeg å bruke transaksjonsmodellen for å belyse sammenhenger og hvordan ulike faktorer virker på hverandre. Ønsket har vært at studien skal ha et positivt fokus, både i forhold til deltakere i intervjuene, at de har hatt en viss grad av resiliens, og klart seg bra i livet, samtidig som det gjenspeiler seg i teorivalg. Derfor inneholder teoridelen også et eget avsnitt om positiv psykologi.

Siden ansvaret i en relasjon alltid ligger hos den voksne, er relasjonskompetansen, sosial støtte og mentaliseringskapasitet veldig viktig.

2.6 Tidligere forskning

Som tidligere nevnt er det gjort lite forskning på barn av rusavhengige, og spesielt knyttet til systemet og hvordan de blir ivaretatt. Jeg har valgt ut tidligere forskning på feltet som kan knyttes opp mot denne studien. Eli Marie Wiig (2018) har studert generasjonsoverføring i forhold til rusavhengighet i sin doktorgradsavhandling. Her skriver hun blant annet om risikofaktorer knyttet til barnets oppvekst. Hun påpeker at det er forhøyet risiko for barnet når det er mor som har et rusproblem, sammenliknet med at det er far. Det handler både om biologisk sårbarhet grunnet genetikk og/eller ruseksponering i fosterlivet. Når det er mor som er rusavhengig, er barna blant annet mer utsatt for omsorgssvikt og mishandling, og de har større risiko for selv å utøve vold mot andre eller å få barn som tenåringer. Det er større risiko knyttet til at det er mor som har rusproblemet og det er spesielt knyttet til at det i vår kultur ofte er mor som har den sentrale rollen som omsorgsgiver. Andre grunner studien peker på er at far ikke i samme grad er kompenserende, at kvinners rusmisbruk utvikler seg raskere og på mange måter ofte er mer belastet enn for menn, samtidig kan det se ut som de er mer motvillige til å søke hjelp. Her viser hun også til forskning som påpeker at rutiner og struktur i hjemmet er en beskyttelsesfaktor for barn av rusavhengige. Mens

risikofaktorer er at rusavhengige foreldre ofte har høy grad av uforutsigbarhet og mye konflikter i familien.

Turid Wagensteens doktorgradsstudier (2020) konkluderer med at stigma og skam knyttet til foreldreskap og rusavhengighet kan stå i veien for at barna får nødvendig

12

beskyttelse, kontinuitet i viktige relasjoner og meningsskapende samtaler med trygge voksne. I behandling blir barn sjelden invitert inn til barne- eller familiesamtaler. Det er også manglende kompetanse på å snakke med barn. Hun sier at noe av det som kunne vært gjort i forlengelsen av hennes studie eller videre forskning, er å se på skolen og lærerens rolle knyttet til disse elevene.

Bodil Bergersen (2015) har i sin masteroppgave forsket på emosjonell støtte i

klasserommet. Resultatet av studien viser at lærerne oppfatter emosjonell støtte som noe de gir elevene utenom det faglige, men som likevel har betydning for elevenes motivasjon for læring og deltakelse i klasserommet.

Sissel Tone Øie Eid (2010) har i sin masterstudie undersøkt hvordan voksne har opplevd å være barn av rusavhengige, og spurt om hvilke signaler de gav omgivelsene. Hun har intervjuet fem voksne om hvordan det var å være dem i en alder av 10 år. Hennes funn er knyttet til redsel, frykt for å gjøre feil, redd for livet sitt, bekymringer, at de lever i en fiktiv verden og at de lyver om alt og ingenting. Dette er signaler de selv mener voksne vil kunne se, om de ser etter og spør.

Alexanderson og kolleger (2017) har gjort en undersøkelse i Sverige knyttet til skolens evne til å oppdage og gi støtte til barn av rusavhengige. Formålet med denne rapporten var blant annet å inspirere flere skoler til å øke sin evne både til å oppdage, men også støtte barn av rusavhengige. Det ble gjennomført en undersøkelse blant alle skoleansatte og deretter gjort intervjuer. Ut fra dette ble det dannet prosjektgrupper på skolene som gjennomgikk et undervisningsopplegg og satte i gang arbeid med en handlingsplan for sin skole. Samtidig med dette fikk lærerne kompetanseheving på området. Det ble også gjort intervju av 20 ungdommer som hadde vokst opp med foreldre med rusavhengighet.

Noen unge fortalte at de la mye arbeid i å komme seg gjennom skolen og prestere godt, slik kunne de skjule problemene sine, hvis de beholdt fasaden. Intervjuene viste at elevene kan gå gjennom grunnskolen uten at problemene hjemme oppdages. I andre tilfeller visste skolen om problemene, men støtten var fortsatt fraværende. Noen

opplevde at de bare fikk støtte knyttet til problemer på skolen, men anså den likevel som svært nyttig.

Mohaupt og Duckert (2010) har studert barn av rusavhengige med fokus på prenatal eksponering til rusmidler og vold i nære relasjoner. De betegner dem som to sentrale risikofaktorer for utviklingen av psykiske problemer hos barn av rusavhengige. De konkluderer blant annet med at betydningen av å fange opp barn av rusavhengige så tidlig som mulig er avgjørende, for å få skjermet dem fra andre risikofaktorer. I ytterste konsekvens kan det bety adskillelse fra sine biologiske foreldre.

I en studie av Solis med flere (2012) påpekes det at foreldrealkoholisme er konsekvent forbundet med dårligere akademisk funksjon, inkludert lavere karaktergjennomsnitt, økt karakterbevaring og manglende utdanning. I gjennomsnitt viser barn av alkoholikere svakere ytelse i lesing, staving og matematikk i tidlig og mellom barndom sammenlignet med jevnaldrende. Prenatal eksponering kan være en innflytelsesrik faktor i disse

akademiske og kognitive underskuddene. Sønner i rusfamilier viser mer antisosial atferd og større andel begynner å ruse seg. Det fører til høyere risiko for akademisk svikt.

Mange faktorer tar høyde for at det er sammenheng mellom rusavhengighet hos foreldre og faglige vansker hos barna. Sammenlignet med jevnaldrende viser barn av

rusavhengige økt grad av angst, depresjon, opposisjonell atferd, atferdsproblemer og aggressiv atferd, samt lavere grad av selvtillit og sosial kompetanse. Det vises også til at

13

barn av foreldre i metadonbehandling også i større grad har problematferd enn jevnaldrende.

Barn av rusavhengige har stor risiko for negative utfall, selv om flere av risikofaktorene ligger utenfor selve misbruket, som depresjon og konflikt i hjemmet. Faktorer som

minimerer risikoen, både for den sosiale og emosjonelle funksjon, er at den rusavhengige slutter å ruse seg, eller å ha en (ikke to) foreldre som er rusavhengig. Barn av

alkoholiserte foreldre viser en spesifikk og unik risiko for tidligere utbrudd av stoffbruk, raskere akselerasjon i mønstrene for stoffbruk og høyere grad av rusproblemer enn andre barn.

Tips som ble gitt rettet mot lærere for å forbedre evnen til å oppdage og støtte barn av rusavhengige, handlet om den individuelle responsen, tørre å spørre mange ganger, men ikke synes synd på eleven. Det handlet også om at tema som rus og overgrep hos

foreldre, konsekvenser for barn ble lagt inn som en naturlig del av undervisningen. På denne måten kan barn lære at problemet eksisterer, at flere barn har lignende erfaringer og at det er hjelp å få.

I forhold til barn av rusavhengige kom det nasjonale føringer 19. juli 2009. Stortinget vedtok endringer i helsepersonelloven og lov om spesialisthelsetjenesten. Dette for at helsepersonell skal kunne identifisere, ivareta informasjon og oppfølgingsbehov for mindreårige barn som er pårørende (helsepersonelloven § 10 a). Loven gjelder pasienter som har en alvorlig somatisk sykdom/skade, psykisk sykdom eller rusavhengighet. Loven skal sikre at barn som pårørende, har nok informasjon og nødvendig oppfølging. Denne lovendringen viser at barn som pårørende har fått en plass og blir tatt mer på alvor innenfor helsevesenet (helsepersonelloven, 2010).

Alle barn i den Norske skole har krav på et godt psykososialt miljø på skolen i henhold til opplæringsloven § 9 A-3 (Opplæringsloven, 2020). Dette innebærer mellommenneskelige forhold på skolen, det sosiale miljøet og elevenes opplevelse av læringssituasjonen.

Elevens subjektive opplevelse er avgjørende for om han eller hun opplever å ha et godt psykososialt skolemiljø (Kunnskapsløftet, 2020). Hvis et barn ikke har det bra hjemme, kan det gå ut over elevens psykososiale miljø på skolen. Psykisk helse som

læreforutsetning, er et viktig argument for at barn som pårørende skal tas på alvor og få mer fokus i skolen. Vi vet mindre om hvordan de vil bli møtt og hva de har behov for fra de voksne i møtet med skolen. Derfor er dette studiet relevant for fagfeltet.

14

Hensikten med denne studien er å få innsikt i, og kunnskap om hvordan det oppleves å vokse opp med mor og/eller far som var rusavhengig. I tillegg det å få kunnskap om hvordan barn av rusavhengige opplevde sin skolegang og hvilke tanker eller ønsker de hadde hatt i møte med skolen. I dette kapittelet beskrives og begrunnes valg i forhold til metode. Valgene er tatt med den hensikt for best mulig å kunne svare på

problemstillingen. Denne delen av oppgaven starter med vitenskapsteoretisk ståsted, metodevalg og kort om kvalitativ metode og kvalitativt intervju. Videre sies noe om planleggingsprosessen med rekruttering av deltakere, intervjuguiden og selve

gjennomføringen av intervjuene. Så følger prosessen med transkribering og hvordan analysere datamaterialet. Avslutningsvis redegjøres det for forskerrollen og forskerens forforståelse, og til slutt drøftes studiens kvalitet og forskningsetikk.

3.1 Kvalitativ tilnærming

Kvalitative og kvantitative forskningsmetoder utfyller hverandre på mange måter (Kleven

& Hjardemaal, 2018). Prioriteringene i metodene er ulike, både i forhold til innsamling av data, men også i forhold til analyse og tolkning av resultat. Kvalitative metoder har styrker som handler om å forstå, mens kvantitative studier i større grad handler om å forklare sammenhenger (Thagaard, 2018). I tillegg handler kvalitativ metode om nærhet og fleksibilitet (Kleven & Hjardemaal, 2018). Jeg ønsket å studere livet fra innsiden og ønsket å oppnå forståelse av opplevelsen av å vokse opp med far eller mor som

rusavhengig. Nærheten til deltakerne og fleksibiliteten i intervjusituasjonen gjør at man som forsker kan få tilgang på kunnskap man ellers ikke ville fått (Kleven & Hjardemaal, 2018; Thagaard, 2018). Oppgaven vil i stor grad være drevet av empirien og har derfor en induktiv framgangsmåte (Tjora, 2018).

3.1.1 Fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsteoretisk ståsted

Studien har et fenomenologisk-hermeneutisk vitenskapsteoretisk ståsted. Fenomenologi er en filosofisk og sosiologisk retning. Den kjennetegnes av fokuset på hvordan

situasjoner og fenomener oppleves (Tjora, 2018). Den tar utgangspunkt i den subjektive opplevelsen og å forstå en dypere mening i enkeltpersoners erfaringer (Thagaard, 2018).

Fenomenologien bygger på antakelsen om at realiteten er slik folk oppfatter at den er, og man må derfor sette sin egen førforståelse litt til side, for å kunne beskrive fordomsfritt (Kvale & Brinkmann, 2015). Det legges vekt på å beskrive det som er felles ved

deltakernes erfaringer i prosjektet (Thagaard, 2018). I min forskning vil det være både beskrivelser og fortolkninger. Derfor er det naturlig at utgangspunktet er

fenomenologisk, men også hermeneutisk.

Hermeneutikk betyr å tolke eller fortolke (Kleven & Hjardemaal, 2018). Det finnes altså ikke en sannhet, men fenomenene kan tolkes på ulike måter (Thagaard, 2018).

Utgangspunktet er å finne metoderegler for hvordan tekstmateriale kan fortolkes.

Tekstfortolkningen foregår ved en vekselvirkning mellom helhet og del, som en sirkel eller en spiral. Delene kan forståes i lys av helheten (Thagaard, 2018). Hermeneutikk beskrives også som en filosofisk begrunnet forskningsmetode (Kleven & Hjardemaal, 2018). Ved en hermeneutisk tankegang prøver forskeren å finne gyldige fortolkninger,

3 Metode

15

men samtidig oppmerksom på at resultatet av analysen vil avhenge av både spørsmål som stilles og kontekst (Kvale & Brinkmann, 2015; Thagaard, 2018). Jeg vil derfor ha med meg egen førforståelse inn i tolkninger, og må være det bevisst gjennom hele prosessen. I følge Thagaard (2018) er tolkning av intervjutranskripsjoner en dialog mellom forsker og tekst, for å finne meningen teksten formidler. I denne studien er den subjektive opplevelsen og deltakernes erfaringer utgangspunktet. Til en viss grad vil det beskrive det som er felles ved deltakernes erfaringer, men også ulikheter.

I tråd med fenomenologisk tilnærming er det deltakernes opplevelse og perspektiver som har fokus i denne studien. Det fenomenet jeg undersøker er barn av rusavhengiges opplevelser av egen oppvekst og ivaretakelse i skolen. Det vil også være et fortolkende element i min forskning og derfor være en mer aktiv rolle enn i det fenomenologiske perspektivet. Ved å bruke et hermeneutisk-fenomenologisk ståsted vil resultatet av analyseprosessen være min tolkning av barn av rusavhengiges opplevelse av oppvekst og ivaretakelse i skolen. Det er fortsatt deres opplevelser jeg vil ha tak i, men samtidig min forståelse av disse opplevelsene.

3.2 Data innsamling gjennom kvalitative intervjuer

Siden jeg utforsker personers opplevelser og erfaringer, valgte jeg å bruke kvalitative intervju som metode (Thagaard, 2018). Kvalitative intervjuer tar utgangspunkt i et fenomenologisk perspektiv, der deltakerens opplevelser står i sentrum, og hvordan deltakerne selv reflekterer over sine opplevelser (Tjora, 2018). Fokus vil være på erfaringer og opplevelser og deres refleksjoner omkring egen situasjon. Jeg valgte å bruke en (delvis) strukturert intervjuguide fordi jeg ønsket å styres av tema i

intervjuguiden men også av tema som ble tatt opp av deltakerne selv. Det vil si at min intervjuguide var ment å fungere veiledende. Dette ble opplyst om i oppstart av hvert intervju. Målet har vært å stille deltakerne mest mulig åpne spørsmål, og i analysen er jeg opptatt av å beskrive og fortolke det som skjer i utvalget. Jeg ønsker å gi rike beskrivelser, ikke bare utsagn, men også meningsaspektet ved innholdet (Thagaard, 2018).

Jeg lagde en intervjuguide for å kunne samtale med deltakerne i studien (Tjora, 2018) og for å sikre at alle kom innom noen av de samme temaene (Vedlegg 1). I arbeidet med intervjuguiden tok jeg utgangspunkt i en tidligere oppgave vi hadde på masterstudiet med kvalitativt intervju der jeg intervjuet en person om sin oppvekst med rusavhengige foreldre. Hadde først en idemyldring før jeg samlet og sorterte spørsmålene og

stikkordene i tema. Målet var å lage åpne gode spørsmål. Guiden startet med

oppvarmingsspørsmål, før den gikk over på tema som hjemmeforhold, skolehverdag, risiko- og beskyttelsesfaktorer og relasjoner. I utgangspunktet tenkte jeg at alle tema skulle ha stikkord knyttet til dem, og oppfølgingsspørsmål stilles underveis. Når intervjuguiden ble utformet lagde jeg flere spørsmål til hvert tema. Disse ble benyttet fleksibelt. Slik ønsket jeg å sikre at alle deltakerne svarte på samme tematikk, men med frihet i hvordan de vinklet det og mulighet for at alle kunne få sagt noe om hva som har vært viktig for dem. Intervjuguiden ble avsluttet med noen oppsummerende spørsmål og en naturlig avrunding av samtalen (Tjora, 2018). I informasjonsskrivet (Vedlegg 2) informerte jeg om at tidsrammen var satt til cirka en time. Begrunnelsen for å sette av såpass mye tid var at det ville være lettere å skape en mer avslappet stemning og at man med en romslig tidsramme ville gi deltakerne tid til å reflektere over meninger og erfaringer (Tjora, 2018).

16

3.2.1 Å intervjue i et retroperspektiv

I denne studien vurderte jeg det mest hensiktsmessig å gjennomføre intervju i et

retroperspektiv. Det vil si at intervjuene ble gjennomført med et tilbakeblikk på noe som har hendt før. I utgangspunktet tenkte jeg det ville være en fordel med unge deltakere og kort tidsintervall mellom intervju og deres oppvekst som barn/unge, samtidig kan det være bra for deltakeren å ha fått litt avstand til det som skulle snakkes om. Det kan også gjøre at det er mindre belastende å fortelle om i etterkant, enn om deltakerne var i situasjonen nå. Ulempe med å intervjue i retroperspektiv kan være at deltakerne ikke husker så detaljert. Utfordringen med å bruke retroperspektiv kan også være at man

«lett gjenkaller fortida gjennom et filter av begreper og tenkemåter de har tilegnet seg langt senere» (Repstad 1993 s.71). Med tanke på hvor utfordrende det var å rekruttere deltakere, tror jeg det ville blitt enda mer utfordrende om jeg skulle rekruttere noen som var i den situasjonen i dag, også forskningsetisk ville det blitt viktig å ta i betraktning belastningen det kan være for barn som står i en vanskelig livssituasjon, og deres sårbarhet. Samtidig kan det å la seg intervjues oppleves positivt ved at de blir sett og tatt på alvor. Det kan også føre til en mulighet for hjelp (Strandbu & Thørnblad, 2010).

3.3 Rekruttering og utvalg

I denne studien intervjuer jeg voksne om deres opplevelser i retrospektiv. Jeg ønsket å få frem barnas stemme i denne oppgaven, deres erfaringer og opplevelser med å vokse opp med foreldres rusavhengighet og gå i dybden på tema. Jeg ønsket å ha nær kontakt med deltakerne (Thagaard, 2018).

Jeg har benyttet kriteriebasert utvelging. Dette betyr at personene ble valgt ut fordi de har erfaringer og opplevelser som er relevant i forhold til å besvare problemstillingen (Tjora, 2018). Følgende kriterier er deltakerne valgt ut fra: (1) Bodd sammen med mor og/eller far som er rusavhengig kortere eller lengre periode i oppveksten. (2) Personen lever et godt liv på tross av sin oppvekst. Innledningsvis er det satt noen kriterier for å ha et godt liv. Det vil si at det er fravær fra alvorlig form av psykiatrisk diagnose, evnen til å være i en jobb, eventuelt utdanning, sosialt nettverk og et selvrapportert godt funksjonsnivå. Det vil si at de har en viss grad av livskvalitet på tross av opplevelser og erfaringer de har med seg (Waaktaar & Christie, 2000).

Jeg kontaktet en organisasjon for brukere og pårørende for å få hjelp til å rekruttere deltakere. Organisasjonen sendte ut e-post, og de som ønsket å delta skulle ta kontakt med meg direkte. Dette for å sikre anonymitet. I forbindelse med rekruttering av deltakere, ble det sendt informasjonsskriv om prosjektet på e-post (Vedlegg 2). Fra første forespørsel fikk jeg kun én deltaker og måtte derfor prøve andre kanaler. Jeg kontaktet tre andre organisasjoner og fikk svar fra seks stykker som ville delta, men endte bare opp med at to av dem ble med. Flere av dem svarte ikke på e-post når jeg spurte om tidspunkt for intervju. Derfor ble det ny e-postrunde til to organisasjoner og telefon til en bekjent. Til slutt endte jeg opp med syv deltakere. Mener utvalget gav variasjon i historiene, samt gode og rike beskrivelser. Valgte derfor å si meg fornøyd med antallet. Størrelsen på utvalget må vurderes i forhold til at det er stort nok til å gi større forståelse av utvalget fenomenet man studerer, og man snakker om et

metningspunkt når man tenker at flere informanter ikke vil gi ny informasjon (Tjora, 2018). Utvalget er da tilstrekkelig. Kritikken vil kanskje være om jeg hadde nådd en metning eller ikke? (Malterud, 2017). Begrepet i seg selv kritiseres for å være for upresist (Tjora, 2018). Tidsressursen i forhold til å være ferdig med rapporten til tidsfristen var også et argument for å si seg fornøyd med de syv deltakerne.

17

Alle deltakerne er voksne (over 18 år) og har vokst opp med foreldres rusavhengighet.

Seks av deltakerne, hadde begge omsorgspersonene med rusavhengighet/psykiske lidelser, og noen av disse hadde flere partnerbytter hos den av forelderen de bodde sammen med.

I utvalget var det både kvinner og menn i alderen 22-47 år. Det var fem kvinner og to menn. Gjennomsnittsalderen var 37 år. De fleste deltakerne er bosatt på Sørlandet. Det var deltakere med ulike erfaringer og opplevelser, alder, kjønn og «status i dag». Det er med på å gjøre datamaterialet rikere. En deltaker hadde jeg kjennskap til fra før.

Deltakerne fikk fiktive navn: Benedikte, Kari, Inger, Arne, Kamilla, Roger og Beata, for å ivareta deres anonymitet. I dag er alle i jobb, frivillig arbeid eller tiltak. Flere av dem har jobbet, eller jobber med barn og unge med utfordringer.

3.4 Gjennomføring av kvalitative intervjuer

I utgangspunktet var planen å møte informantene fysisk, men av smittevernhensyn ble alle intervjuene gjennomført via internett, på Zoom eller Teams. Intervjuene var

synkrone, som vil si at deltaker og forsker er på nett samtidig (Thagaard, 2018). Alle intervjuene ble holdt med både lyd og bilde, med unntak av ett med bare lyd. Deltakerne ble informert om når diktafonen ble slått av og på. Fordelen med digitale intervjuer er at informantene kan bo i større avstand til forsker, og det kan være lettere å finne

tidspunkt. Valg av sted å møtes er avklart og det er tidsbesparende med tanke på

reisevei. Ulempene med å ikke møtes fysisk, kan være avstanden ved at man er på hver sin skjerm og ikke i samme rom. I noen av samtalene var det forsinkelse i lyd og bilde som gjorde at turtakingen ikke alltid gikk like lett eller at vi snakket samtidig.

Temaet i samtalene var i stor grad privat eller personlig, så det kunne vekke sterke følelser. Det var derfor viktig at intervjuer ikke viste motstand mot noe av det

informantene fortalte. Det kunne eventuelt ført til at dataene ble dårligere (Thagaard, 2018). Samtidig kunne mangel på fysisk interaksjon, fordi man sitter på hver sitt sted, gjøre at deltakerne følte seg mer anonyme og dermed kunne bli mer direkte og åpne (Tjora, 2018).

Intervjuene ble holdt i løpet av en periode på tre uker, og deretter transkriberte jeg alle fortløpende. Alle intervjuene startet med kort orientering om prosjektet og deres

rettigheter før en kort presentasjon av deltaker og litt løs prat før vi startet på temaene.

Jeg merket i noen av intervjuene at jeg måtte presse meg selv litt i forhold til å vente, å ha det litt stille i pauser, ofte kom det mer eller nye vinklinger da. Jeg kjente også i noen av intervjuene at jeg måtte passe meg for å ikke havne i hjelperrollen, for eksempel når deltakere fortalte om sterke opplevelser som hadde vært vanskelig for dem. Jeg noterte også ned underveis deltakernes ansiktsuttrykk, bevegelser, smil og andre fakter som kunne ha betydning for det de fortalte. Det at jeg har erfaring fra samtaler med

mennesker i ulike livssituasjoner og erfaring med både rusavhengige og pårørende tror jeg vil være en fordel i forhold til lettere forstå det de forteller, kunne sette seg inn i situasjonen deres på en annen måte ved at enkelte ord, uttrykk, er kjente og at noe av

«ruskulturen» er kjent.

Min opplevelse var at deltakerne var glade for å kunne fortelle om sine erfaringer og at de opplevde det som meningsfullt og fint.

Intervjuene varte alt fra 45 min til 1t 45 min.