Seksualitetens problembærere i barnevernet: fra «usedelige» jenter til gutter med «SSA» (problematisk eller skadelig seksuell atferd).
Abstract. In a child welfare context, girls, rather than boys, have traditionally been considered the main carriers of problematic sexuality. Only recently, the sexuality of boys has gained increased attention from child welfare, with the emergence of a “new” issue: children and youth exhibiting problematic or harmful sexual behaviour (SSA).
Following a glance on the history of child welfare’s conception and handling of sexuality considered problematic, the author discusses dilemmas faced by child welfare today when confronted with SSA-problems. Children and youths with SSA-problems may sexually abuse other children, and child welfare has a duty to help and protect actual and potential victims. However, children with harmful sexual behaviour are also children, equally entitled to care and protection from child welfare, in accordance with the principle of the best interest of the child.
Ingress: I mesteparten av barnevernets historie har jenter blitt sett som bærere av den
problematiske seksualiteten. Først nokså nylig er også gutters seksualitet kommet klarere inn i barnevernets synsfelt, i forbindelse med oppmerksomheten rundt barn og unge med
problematisk eller skadelig seksuell atferd (SSA).
Artikkelen presenterer først et historisk tilbakeblikk. Deretter drøftes hvilke dilemmaer barnevernet stilles overfor i møtet med barn og unge med SSA-problemer. Dette er barn og unge som kan skade andre barn med sin seksuelle atferd. Samtidig er de sjøl barn, som barnevernet skal verne og behandle etter prinsippet om barnets beste.
Innledning
Siden Vergerådsloven, Norges første barnevernslov, trådte i kraft i 1900 har det skjedd en betydelig kunnskapsutvikling på barnevernsfeltet, og en profesjonalisering i alle ledd av barnevernsarbeidet. Denne kunnskapsutviklingen og profesjonaliseringen har vært filtret sammen med perspektivskifter og kulturelle endringer, som barnevernet enten er blitt påvirket av, eller sjøl har bidratt avgjørende til å drive fram. Seksualitet er et område der
perspektivskiftene og de kulturelle endringene har vært særlig merkbare. Dessuten har
oppfatningen av hva et barn er og hvilken plass det har i samfunnet, forandret seg betydelig i de mer enn hundre årene siden Vergerådsloven kom. Både lovgivning og alminnelige normer foreskriver i dag en langt sterkere beskyttelse av barns kroppslige integritet enn tidligere.
Barn har nå langt flere rettigheter, også gjennom internasjonale konvensjoner, som staten har
plikt til å ivareta. Barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem. Og prinsippet om barnets beste skal være styrende i alle saker som handler om barn. Sjølsagt er det ofte forskjell på idealer og realiteter, men det er likevel ingen tvil om at den kulturelle forståelsen av barns betydning og samfunnets plikter overfor dem er en helt annen enn den var i barnevernets barndom, og for så vidt også i min egen barndom, på femti-tallet.
I denne artikkelen vil nettopp perspektivskifter og kulturelle endringer på disse to områdene, seksualitet og oppfatningen av barn, stå sentralt. Både historisk og i dagens situasjon har seksualitet, kjønn og det kulturelle bildet av barnet inngått (og inngår) i et vekselspill i barnevernsfeltet, og ført til forandringer, både i barnevernets måte å definere problemene på, i hvem som blir utpekt til problembærere, og i hvilket perspektiv som blir anlagt på de barna og ungdommene som utpekes.
Temaet for artikkelens første, historiske del er: Hvem har tradisjonelt vært
seksualitetens problembærere i barnevernets øyne, og i hvilket perspektiv er de blitt sett?
Artikkelens andre del trekker fram en forholdsvis ny problembærer på barnevernets dagsorden: barn og unge, i hovedsak gutter, med problematisk eller skadelig seksuell atferd.
Dette problembildet går under betegnelsen SSA. Hvilket perspektiv blir disse guttene sett i, og hvilke dilemmaer står barnevernet overfor i møtet med dem?
Et historisk tilbakeblikk
Jenter – bærere av seksualiteten.
Helt fra starten av har seksualitet hatt kvinnelig kjønn i barnevernet. Allerede Bernhard Getz, Vergerådslovens (1896) far, ville at den nye loven ikke bare skulle bli et redskap til å
bekjempe guttenes «tyvaktighet», men også til å hindre at unge jenter havnet i prostitusjon (Getz 1892). Dermed var den kjønnsmessige fordelinga av hvilke problemer vanartede barn/unge ble assosiert med, fastlagt: Gutter måtte kontrolleres på grunn av sin kriminalitet, jenter på grunn av sin seksualitet. De institusjonene som vokste fram i kjølvannet av
Vergerådsloven, skolehjemmene, var også kjønnsdelte. Fra 1951 av skiftet de etter hvert navn til det mer moderne «spesialskoler for barn og unge med atferdsvansker», men grunntrekkene endret seg lite. Med litt bred pensel kan en male dette bildet: Gutter ble plassert for
kriminalitet, jenter for uakseptabel seksualitet.
Jentene ble sett som samfunnsfarlige seksuelle aktører: Frykten var at de kunne drive
«gatetrafikk», spre kjønnssykdommer, få barn utenfor ekteskap og slik bli liggende samfunnet til byrde, forføre gifte mannfolk og ødelegge familier. Institusjoner for jenter kan slik sees som ledd i et seksuelt samfunnsvern (Ericsson 1997). Her er et par eksempler på beskrivelser ut fra et slikt «problematisk seksuell aktør»-blikk på jentene:
«Vi har nærmest inntrykk av at hun kan gi seg hen til en hvilken som helst mann – uten å beregne følgene (…). Hun er upålitelig, med sterke erotiske drifter,»
heter det for eksempel om ei jente plassert på verneskolen Bjerketun på 1950-tallet (Ericsson 1997, s. 34).
«Bør steriliseres, da hun er usedvanlig interessert i gutter, og helt savner evne til selvbeherskelse,»
heter det om ei annen jente, plassert på evneveikeskole i 1947 (Korsvold 2006, s. 98).
Dette blikket var ikke spesielt for barnevernet, det var kulturelt fellesgods. Sjøl når ei jente bevislig hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep, og gjerningspersonen havnet i retten og ble funnet skyldig i seksuell omgang med barn under 16 år, slår det samme perspektivet på jenta igjennom, som i denne dommen mot en gjerningsmann, der det heter:
«I formildende retning legges foruten tilståelsen vekt på siktedes tidligere ustraffede vandel og at piken straks var meget villig til å ha kjønnslig omgang med ham, likesom noe hensyn er tatt til den fristelse siktede var i ved at han på grunn av omstendighetene måtte bo i
leiligheten, hvor han ofte var henvist til å være alene med piken.»
Dommen mot mannen ble gjort betinget. Jenta han forgrep seg på, fikk et flere år langt opphold på Bjerketun verneskole (Ericsson 1997, s. 49).
Bekymringer for guttenes seksualitet fantes også på gutteinstitusjonene. Nattevaktene måtte for eksempel ta noen runder på sovesalene eller titte i kikkhullet om natta for å sjekke om det ble onanert (Lysne 1983, Bugge 2001). Men bekymringer for seksuell atferd var sjelden årsaken til at en gutt ble plassert på institusjon. Etter hvert ser det også ut til at gløden i kampen mot onanien avtok. Seksualitet var lite sentralt i det en oppfattet som de
atferdsvanskelige guttenes problembilde (Jon 2007).
På 1980-tallet skjedde det imidlertid et viktig perspektivskifte i synet på jentene. Det konstante besto i at det fortsatt var de som var bærere av seksualiteten. Men fra å bli betraktet som samfunnsfarlige seksuelle aktører, ble de nå mer og mer sett som utsatte, etter hvert ofre.
Det er bekymringsverdig når «en har grunn til å frykte at piken vil bli utnyttet seksuelt (min kursivering),» skriver f.eks. Eva Nordland i 1971. Utover på 1980-tallet økte bevisstheten om incest og andre seksuelle overgrep. Seksuelt misbruk av barn ble etablert som et viktig
samfunnstema, og som et tungt problemområde i barnevernet. Jenter ble nå ikke bare sett som utnyttet, men som overgrepsofre, for voksne menns seksualitet: fedre, stefedre og andre som var i en omsorgs- og /eller autoritetsrolle. Da Hennum (1999) og Bakketeig (2000) gikk gjennom politianmeldelser for seksuelle overgrep mot barn for årene 1980/81 og året 1990, fant de ikke bare en sterk økning i antallet anmeldelser fra 1980/81 til 1990, de fant også at typen saker hadde endret seg: I 1980/81 dominerte saker som handlet om «blotteren i parken».
I 1990 var denne figuren nesten borte, mens incest og beslektede saker var kommet i stedet.
Jentenes rolleskifte fra samfunnsfarlige seksuelle aktører til ofre hadde blant annet sammenheng med de endringene i synet på barn, barns rettigheter og kroppslige integritet som ble tydelige i løpet av sytti- og åttitallet. Viktig var også at den nye kvinnebevegelsen bidro med et nytt perspektiv på vold mot, og undertrykking av kvinner. Sjøl om offerbegrepet på mange måter er kvinnelig kjønnet, med sine konnotasjoner til passivitet, svakhet og
manglende aktørskap (se f.eks Lees 1997), er det viktig å huske at i saker som handler om seksualisert vold og kvinnemishandling, har kvinner måttet kjempe for sin rett til offerstatus.
Å se voldtatte kvinner i lys av stereotypien løsaktige fristerinner, og mishandlede kvinner som provoserende hekser, er en lang og seiglivet tradisjon. Sjøl om mange kvinner vil betakke seg for offerrollen, er retten til offerstatus når en blir utsatt for overgrep, en viktig kvinnepolitisk seier. Denne kampen fikk også betydning for hvilket perspektiv barnevernet anla på jentene.
En kan sjølsagt spørre seg om barnevernets praksis endret seg like tydelig som perspektiv og vokabular. «Det er ingen gutter som blir plassert på institusjon fordi de ligger med mange jenter. Men jentene kommer hit fordi de ligger med mange gutter,» observerte ei
jente som var innlagt på en krise- og utredningsinstitusjon på 1990-tallet (Hennum 1997, s.68). Og båndet mellom jenter og seksualitet var fortsatt sterkt i barnevernssaker. I sin undersøkelse av tvangsplassering på institusjon etter barnevernsloven på 1990-tallet fant Sturla Falck at seksualitet var et tema i 70% av de sakene som angikk jenter, men bare i 16 % av dem som angikk gutter (Falck 2006).
Historier fra barnehjemsgranskningene
Mens barnevernet helt fra starten av hadde blikket rettet mot jentene når det handlet om seksualitet, foregikk det hele tida noe rett for nesa på de barnevernsansatte, som i aller høyeste grad involverte gutter, både som problematiske seksuelle aktører og som ofre. Det dreide seg om det som foregikk barna imellom på barnevernets institusjoner, og som bl.a. ble avdekket i barnehjemsgranskningene etter siste århundreskifte.
I det første tiåret av 2000-tallet ble det gjennomført sju regionale
barnehjemsgranskninger i Norge (Agder 2009, Bergen 2003, Finnmark 2008, Kristiansand 2007, Oslo 2005, Rogaland 2006, Trondheim 2007). Granskningene var retrospektive, og tok stort sett for seg perioden fra 1950-tallet til 1980- eller 90-tallet. Rapportene bygde i hovedsak på intervjuer med tidligere barnehjemsbarn eller beboere på andre typer institusjoner. En del tidligere ansatte var også intervjuet, og skriftlig materiale, som tilsynsrapporter etc. ble gjennomgått. Granskningene i Norge var del av en internasjonal bølge av liknende
granskninger, der tidligere barnehjemsbarn og andre sto fram med sine vonde historier om overgrep og omsorgssvikt i myndighetenes regi, og krevde oppreisning og erstatning (Sköld
& Swain, eds. 2015). Her er noen få eksempler på historier som granskerne i Norge fikk høre:
«En gang ble han forsøkt voldtatt. Den eldre gutten dro buksene av ham, og forsøkte å trenge penis inn i anus. Gutten følte smerte og skrek.» (Trondheim, s. 99)
«En annen fortalte at det i bestyrerparets middagshvil foregikk gjentatte overgrep fra to eldre gutter som bodde i egne rom. Hun (granskernes informant, min anm.) var selv i førskolealder.
Dette skjedde flere ganger. Den ene gutten fikk informanten og søsteren hennes med inn på soverommet. Så låste han en av dem inn i skapet på rommet, og forgrep seg på den andre. Han
kledde av seg og la seg oppå henne. Hun husker ikke om det dreide seg om samleie.
Informanten fortalte at hun var mest fortvilt når hun hørte at han «holdt på» med lillesøstera mens hun selv var innelåst i skapet. Den andre gutten kledde seg selv naken og de måtte onanere ham.» (Finnmark, s. 24)
«Noen av de eldre guttene på institusjonen tok seg til rette med seksualitet i forhold til de mindre barna, i første rekke gutter, men også jenter. Den seksuelle aktiviteten besto både i at de mindre barna måtte onanere de større guttene, men også i form av analt samleie, etter det gutten har forklart. Gutten ble utsatt for slike handlinger selv, og etter hvert som han ble større utførte han også slike handlinger i forhold til yngre barn.» (Bergen, s. 284).
Granskningsrapportene tyder på at det har vært en blindhet for den seksualiteten som utspilte seg mellom barna på institusjoner, også den som tok form av overgrep på mindre barn fra større. Mange tidligere barnehjems- og institusjonsbarn, både gutter og jenter, forteller at de ble utsatt for slike overgrep fra andre barn. Overgriperne var typisk «de store guttene», men det fantes også jenter blant dem. På noen gutteinstitusjoner ser det ut til at det nærmest var en overgrepskultur: Tidligere ofre «avanserte» i sin tur til overgripere ettersom de vokste til. Det var lite hjelp å få fra de ansatte. Overgrepene foregikk i skjul, på tider og steder der de ansatte var lite til stede. Noen barn prøvde å si fra til ansatte, uten at det hjalp noe særlig.
Granskningsrapportene er ikke egnet til å si noe om kvantiteter, som hvor ofte slike overgrep forekom, og hvor mange barn som var utsatt. Men inntrykket en får når en leser alle
granskningsrapportene samlet, er at det ikke dreier seg om noe marginalt fenomen. Kanskje var overgrep fra andre barn et vel så stort problem på barnehjemmene som overgrep fra voksne (Ericsson 2013). Her ble det tydelig demonstrert at også gutters seksualitet, som barnevernet har vært lite opptatt av, kan ha svært problematiske sider.
Jeg ble sjøl overrasket da jeg leste alle disse historiene om til dels brutale overgrep med barn i rollen både som offer og overgriper. Etter hvert har det imidlertid begynt å sive inn, både i forskningen, i barnevernsfeltet og i hjelpeapparatet mer generelt, at en stor andel av overgrep mot barn og unge begås av andre barn og unge (se f.eks Araij 1997, Erooga &
Masson 1999, Barbaree 2006). En norsk kunnskapsstatus på feltet ble utarbeidet av Anja Kruse i 2011. Kruse tok for seg både internasjonal og nordisk kultur, om omfang,
årsaksteorier og behandlingsforsøk. Den voksende internasjonale litteraturen om emnet viser
bl.a. at plassering utenfor hjemmet kan øke risikoen, både for å utøve og bli utsatt for SSA (McKibbin 2017), at behandling krever en nær og tillitsfull relasjon mellom barn og terapeut, og må omfatte tilbud til foreldrene og arbeid med barnets videre livssammenheng (Campbell, Booth, Hackett & Sutton 2020), at behandlere kan trenge oppfølging, både av veiledere og en støttende organisasjon (Almond 2014). Europarådets styringskomité for barns rettigheter (CDENF) definerte i 2019 seksuelt skadelig atferd utført av barn mot barn som en aktuell utfordring (CDNEF-GT-VAE 2020)
Ifølge Askeland, Jensen & Moen (2017, s. 19) viser studier internasjonalt at omtrent 30% av alle seksuelle overgrep mot barn begås av barn og unge, i all hovedsak gutter, med en variasjon på mellom 10 og 50 % i ulike undersøkelser. I en sjølrapporteringsundersøkelse av utsatthet for vold blant avgangselever i videregående skole fant Mossige og Stefansen (2016) at i 40 % av tilfellene der den utsatte jenta var mellom ti og femten år, var det en gutt på mellom femten og nitten år som hadde begått overgrepet.
Gutters seksualitet har ligget i randen, eller helt utenfor barnevernets synsfelt, det være seg som problematiske seksuelle aktører eller som ofre for andres seksuelle overgrep. En illustrerende episode refereres av Jon (2006, s. 97): I et radioprogram fra 1958 fortalte en tidligere institusjonsplassert gutt (Bill) om livet sitt på skolehjemmet Varna. Dagbladet refererte fra radioprogrammet dagen etter: «I noen enkle ord hevdet gutten at det på hjem han hadde vært på var en omfattende homoseksualitet. Smågutter som kom nye til hjemmet ble
«tatt hånd om» av 16-17-åringer som tok småkarene med på låven og utnyttet dem der.»
Bestyrer Hans Harstad på Foldin verneskole reagerte på Dagbladets referat, og skrev følgende i et brev til departementet:
«Bills mening om dette blir slått svært opp, og Varna skole får gjennomgå for dette. Hans uttalelser må en ha rett til å betvile. Han var i en barneskole ved Varna. (Elever fra 9 år til konfirmasjonsalderen). Vil noen tro at barn driver homoseksualitet?
I dette tilfelle må det være en sterk misbruk av dette begrepet. Det er ikke noe uvanlig at guttonger hvor som helst er nyskjerrige når det gjelder kjønnsspørmål. En skulle tro at det bare var på skolehjemmene slikt ytret seg slik det slås opp. Et hvert normalt menneske vet sikkert at det som går for seg, skjer hvor som helst. Men homoseksualitet i egentlig forstand må en se bort fra på en barneskole.»
Bestyrer Harstad protesterer mot at det på 50-tallet svært belastende stigmaet homoseksuell klistres på skolehjemsguttene, han prøver å normalisere og bagatellisere den seksuelle aktiviteten på skolehjemmene. Samtidig er han fullstendig blind for at det faktisk kan være overgrep som har foregått på låven på Varna. Historien som Bill forteller, likner på mange andre som er blitt fortalt av informanter intervjuet i forbindelse med
barnehjemsgranskningene på 2000-tallet. Men i Harstads brev blir både overgripere og ofre usynliggjort. Han ser ikke de guttene som blir utsatt og krenket, og han ser heller ikke de guttene som utsetter og krenker andre. Det skulle ta nesten femti år før barn som forgriper seg på andre barn gradvis begynte å flytte seg til en mer sentral plass i barnevernets synsfelt.
Gutter er altså nokså nylig blitt «oppdaget» som problematiske seksuelle aktører. Det skyldes ikke først og fremst barnehjemsgranskningene. I debatten og mediedekningen av granskningsrapportene var overgrep mot barn begått av barn ikke noe sentralt tema. Én grunn til den økte oppmerksomheten rundt barn og unge med SSA-problemer (der de fleste er gutter), er nok at seksuelle overgrep, både som forsknings- og praksisfelt, etter hvert har fått en størrelse og tyngde som gjør at feltet på egen hånd genererer nye funn, problemstillinger og diskusjoner.
Det viktige er at denne «oppdagelsen» av gutter som problematiske seksuelle aktører skjedde i en annen kulturell kontekst enn da jentene ble plassert i denne rollen. De jentene som barnevernet skulle beskytte samfunnet mot på grunn av den truende seksualiteten deres, ble assosiert med en urgammel kvinnestereotypi: den usedelige, løsaktige kvinnen, hora i dikotomien hore/madonna. Det var slike kvinner en fryktet at jentene skulle bli (Ericsson 1997). Den «nye» kulturelle barnefiguren, med sine vidtgående rettigheter og krav på omsorg og beskyttelse, var bare i sin spede begynnelse på femti- og sekstitallet.
I dag, når søkelyset rettes også mot problematiske sider ved guttenes seksualitet, er konteksten en annen: «Barnets beste» har fått langt større vekt enn tidligere, både i retorikk og praksis. Når en person blir definert som barn, får det oftest avgjørende konsekvenser for hvordan denne personen blir sett, og hva det er mulig å gjøre med eller mot vedkommende.
En «ny» problembærer på barnevernets dagsorden.
«Barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd (SSA)» har altså havnet på barnevernets dagsorden forholdsvis nylig. Det skaper mange viktige, og vanskelige spørsmål som barnevernsansatte må lete seg fram til svar på. Et av disse spørsmålene dreier seg om hva som skal regnes som «problematisk eller skadelig seksuell atferd». Et annet handler om i hvilket perspektiv vi skal se det barnet eller den ungdommen som viser slik atferd.
Hvordan tenker dagens barnevernsansatte rundt spørsmål som disse? Det vet vi ikke så mye om. Men en fin liten fokusgruppe-undersøkelse, utført ved NKVTS på oppdrag fra Redd Barna og med støtte fra Bufdir (Øverli, Vorland, Kruse, Hjorthol & Blix 2018) gir flere levende og verdifulle innblikk i dette. Det har allerede gått noen år siden denne rapporten ble skrevet. I løpet av de årene har det pågått arbeid for å bygge opp tiltak og kompetanse, og for å styrke veiledning og støtte til dem som i første rekke kommer i nærkontakt med
problemene, ikke minst barnevernsansatte (se f.eks. Lunde-Hansen 2021, Jensen 2020).
Likevel er det liten grunn til å tro at det bildet som tegnes i Øverli et al.s rapport fra 2018, er utdatert.
Hvor skal en sette grensa?
Begrepet «problematisk eller skadelig seksuell atferd» omfatter ikke bare reine overgrep.
«SSA» dekker hele spekteret fra seksuell atferd som ikke er aldersmessig adekvat, og som kan være skadelig for barnet sjøl eller andre, eller som kan innebære misbruk av andre. Begrepet omfatter altså både alle former for seksuelle overgrep, og handlinger som vil ligge utenfor en overgreps-definisjon (Askeland et al. 2017, s. 27)
Rapporten til Øverli et al. (2018) viser at ansatte i kommunalt barnevern er svært usikre i møte med fenomenet «problematisk eller skadelig seksuell atferd». Oppgaven deres, ikke bare på området seksualitet, men generelt sett, er å gå opp grensene mellom hva som er normalt, eller i det minste akseptabelt, og hva barnevernet må gripe fatt i, både når det gjelder barns atferd og foreldres oppdragelses- og omsorgspraksiser. Det har aldri vært noen lett oppgave, hverken for barnevernet sjøl eller for dem som har opplysningsplikt til barnevernet.
Når barnevernet sjøl eller de opplysningspliktige observerer noe (som kanskje er)
bekymringsverdig, er de usikre, de tviler og de grunner og er redde for å gjøre noe galt, enten det er å rope varsko uten grunn eller å unnlate å melde når det er alvor (se f.eks. Brottveit 2007 og Neumann 2009).
Ifølge Askeland et al. (2017, s. 27), med referanse til Hackett, Holmes & Branigan (2016), brukes betegnelsen «problematisk seksuell atferd» om «handlinger som kan være helt i sin orden, men som ikke er passende i situasjonen eller relasjonen den opptrer i». «Skadelig seksuell atferd» er derimot «handlinger som er skadelige for den som utsettes og den som utøver». Øverli et al. (2018) refererer til den rådende forståelsen, både blant forskere og i praksisfeltet, som går ut på at «man kan betrakte barn og unges seksuelle atferd langs et kontinuum hvor man kan skille mellom normal, god eller sunn seksuell atferd og problematisk eller skadelig seksuell atferd».
Så hvor skal en sette grensa i et slikt kontinuum? Hva er barnslig utprøving, nysgjerrighet, naturlig barneseksualitet, hva er ikke aldersadekvat seksuell atferd, kanskje med skadepotensiale, både for barnet sjøl og andre barn, og hva er direkte overgrep?
Enklere blir det ikke av at seksualitet er et felt som har opplevd store perspektivskifter:
Det som var normalt i går er problematisk og/eller skadelig i dag, og omvendt: onani var syndig og skadelig i går, men er normalt og ufarlig i dag; homoseksualitet var perverst i går, men feires med Pride-parader og regnbueflagg i dag, det «forførende barnet» av i går er et skyldfritt offer i dag. I våre dager står vi midt oppe i enda et slikt kulturelt perspektivskifte på seksualitetens område, nemlig me too: Mange menn har opplevd at det som i går var sjølsagte innslag i måten å omgås kvinner på, i dag kan koste dem både ære og stilling. Et me too-blikk på min barndoms skolegårder ville kanskje plassert en anselig andel av gutte-oppførselen på den gale siden i et kontinuum fra sunn til skadelig seksualitet, der de jaktet på jentene for å ta dem på brystene, føle dem bak for å finne ut om de hadde en bulk som røpet
menstruasjonsbindet, eller trenge dem inn i en krok for å «grab them by the pussy». Hvor mye av dette som fortsatt lever i dagens skolegårder, og om noen lærere føler seg kallet til å sende bekymringsmeldinger til barnevernet på grunn av SSA, vet jeg ikke. I så fall er det ikke rart om de martres av tvil om dette er noe de bør melde eller ikke.
Me too representerer en tilstramming av normene for hva slags åpent seksualiserte eller seksuelt ladete handlinger en kan utsette andre for, uten å ha forsikret seg om at
mottakeren vil sette pris på dem. Det krever både større respekt for, og sensitivitet overfor den andre i en utveksling med seksuelt potensiale enn det som var nødvendig gangen det var «lov å prøve seg». Hvordan det økte kravet om sensitivitet kan komme til å påvirke vurderinga av grensa mellom normal og problematisk/skadelig seksuell atferd når det handler om barn og ungdommer, er ikke godt å vite. Barn er barnslige, det innebærer ofte en viss egosentrisitet.
Det kan bli vanskelige avveininger for dem som er satt til å vurdere.
De barnevernsansatte informantene rapporten til Øverli et al. (2018) er usikre, de synes de har for lite kompetanse om SSA, og de savner opplæring. Det er ikke vanskelig å forstå. Men etter mitt syn er det viktig at økt kompetanse ikke utelukkende oppfattes som en tilføring av reint objektiv kunnskap. I «kompetanse» må det også inngå kulturell sensitivitet, bevissthet om ulike perspektiver på det fenomenet en skal handle i forhold til, og en evne til å reflektere over eget ståsted.
I hvilket perspektiv blir barn og unge med SSA-problemer sett?
Hvilket perspektiv en anlegger, kan få avgjørende følger. Barn kan sees med ulike blikk, som gir dem tvetydige identiteter. Et opplagt eksempel er enslige, mindreårige asylsøkere.
Asylsøkende barn er innlemmet i, og fanget mellom to politiske identitetsdiskurser: de er både barn og asylsøkere, skriver Vitus & Lidén (2013, s. 79). Er hovedidentiteten deres at de er barn, og skal behandles etter prinsippet om barnets beste? Eller er de asylsøkere, så innvandringsregulerende hensyn kommer tungt inn i bildet? Hvilken identitet som blir vektlagt, kan få dramatiske konsekvenser, særlig for enslige, mindreårige asylsøkere. Barn er en midlertidig status, og det har myndighetene tatt konsekvensen av: Straks de enslige, mindreårige fyller 18 år, er de ikke lenger barn. Hensynet til barnets beste faller bort på deres 18 års fødselsdag, og erstattes med innvandringsregulerende hensyn. Resultatet er at de risikerer å bli kastet ut av landet.
Barn med problematisk eller skadelig seksuell aktivitet kan også ha en slik tvetydig identitet: De er barn, og de kan være overgripere. For de tidligere barnehjemsbeboerne som ble intervjuet av granskingskommisjonene i første tiår av 2000-tallet og fortalte om vonde minner om hva de var blitt utsatt for fra andre, oftest større barn, var det liten tvil: De som hadde gått løs på dem, var overgripere. Sjøl var de den gangen små og maktesløse, uten noen til å beskytte seg. Men fra et annet perspektiv var disse «overgriperne» også barn, fra hjem som hadde vært ute av stand til å gi dem den omsorgen de burde ha, så de var blitt flyttet til barnehjem, der de heller ikke fikk det de trengte.
I den første tida da barn med problematisk og skadelig seksuell atferd ble satt på dagsorden, var blikket på dem preget av et overgriper-perspektiv: «Man forsto det i starten slik at «unge overgripere» fortsatte handlingene sine inn i voksen alder – det vil si at de ble
«voksne pedofile» eller «voldtektsmenn», skriver Askeland et al. (2017, s. 22). Dermed ble også modeller for risikovurdering og behandling lånt fra det samme arsenalet som ble brukt
overfor voksne overgripere. Forskning og kliniske erfaringer utover nittitallet viste imidlertid at «disse barna og deres pårørende hadde behov for egne utviklingssensitive, brede og
helhetlige verktøy og tilnærminger» (ibid.).
De barnevernsansansatte som er intervjuet i Øverli et al.s (2018) fokusgruppe- undersøkelse har også opplevd at barnet i slike saker kan bli sett, først og fremst som en overgriper, til og med som et monster:
«Det ble jo på en måte litt sånn ramaskrik i hele nærmiljøet og politiet var veldig på
barnevernstjenestene og ville ha ham bort, ut, vekk, for det var så mye styr, altså, det ble en hel lokalsamfunnskrig en liten periode (…) Barnet ble på en måte monsteret, for det var han som hadde forgrepet seg.» (s. 66)
Øverli et al. (2018) konkluderer slik:
«Samlet sett mener deltakerne i fokusgruppene at barn som viser et uheldig seksuelt
atferdsmønster overfor andre barn ofte møtes med negative holdninger og krav om å fjernes fra skolen og lokalmiljøet,» (s. 63).
Når identiteten som overgriper blir den dominerende i blikket på barnet, kommer kravene om at barnet skal bort: Det er skole og lokalmiljø som må vernes, mot barnet. De
barnevernsansatte som er intervjuet, er imidlertid tydelige på at barnevernstjenesten må ivareta disse barnas identitet som barn, med krav på å bli behandlet i tråd med prinsippet om barnets beste. En deltaker i Øver li et al.s (2018) undersøkelsen sier det slik:
«De barna som også er overgripere, er på en måte – uavhengig av om de er utsatt for noe eller ikke, også ofre, ikke sant. De trenger oppfølging, trenger hjelp, og det er jo på en måte – vi er jo veldig vant til å følge opp barn, men kanskje ikke rundt dette. Ivareta to sider, da, av denne saken her» (s. 58).
«Også disse barnas beste» har Øverli et al (2018) valgt å sette som tittel på rapporten sin. Det er en talende tittel, med en klang av noe tilkjempet: Barnevernets oppgave er å se «også disse barna» - barn som kan begå overgrep mot andre barn – først og fremst som barn, som skal ivaretas og vernes.
Inntrykket rapporten gir, er at de barnevernsansatte står støtt i forståelsen av at barn med problematisk og skadelig seksuell atferd har krav på å bli behandlet i tråd med prinsippet om barnets beste. Som sitatet over, om hvordan skole og nærmiljø kan reagere på slike barn, viser, er det ikke alltid lett å være den som skal sikre at identiteten som barn veier tyngre enn identiteten som overgriper i måten barn med SSA-problemer blir møtt på. Sammenstøtet mellom to perspektiver på samme barn kan være turbulent.
Hvilke dilemmaer møter de barnevernsansatte?
De barnevernsansatte i Øverli et al.s (2018) fokusgruppe-undersøkelse «setter søkelys på barnevernets komplekse rolle i å ivareta både den som har utsatt noen for krenkende handlinger og den utsatte» (s. 11). Det er en krevende øvelse. Barnevernet har prøvd noe liknende før, i den perioden da tjenesten var mer familieorientert, og siktemålet var å hjelpe hele familien, i håp om at dette skulle være til beste for barna, det såkalte
«familiebehandlingsprinsippet». Utover på syttitallet var det flere røster som hevdet at denne arbeidsmåten førte til at barnevernet strakte seg for langt: Foreldre med liten omsorgsevne fikk sjanse etter sjanse, mens barnet led under skadelige hjemmeforhold.
Støtte og hjelp til foreldre som strever med å gi barna sine god nok omsorg, er en viktig del, også av dagens barnevern. Men barnevernet har tatt et valg om hvem som er deres primære klient, og de ser klarere den potensielle (og ofte virkelige) konflikten mellom barn og foreldre, der barnevernet må velge hvem de først og fremst er til for. Denne erkjennelsen ble enda tydeligere utover på 1980-tallet, da først barnemishandling og så incest ble løftet fram som viktige samfunnsproblemer. Familien ble sett som farlig på en annen måte enn før.
Foreldrevern eller barnevern? var spørsmålet barnevernet stilte seg, og når det ble stilt slik, var svaret opplagt (se Ericsson 1996).
Arbeidet med såkalte SSA-barn er altså ikke første gangen barnevernet skal prøve å ivareta «både den som har utsatt noen for krenkende handlinger og den utsatte», for å si det med Øverli et al. (2018). Da spørsmålet «Foreldrevern eller barnevern?» ble stilt skarpt, kom
barnevernet fram til at de til sjuende og sist måtte velge mellom foreldre og barn, og det valget har de holdt fast ved: Barnet er primærklienten. Når både krenkeren og den utsatte er barn, er det ikke mulig å foreta et slikt valg. Begge parter tilhører den gruppa som skal være barnevernets primærklienter, ingen av dem kan velges bort.
Å ivareta både krenkeren og den utsatte er ytterst vanskelig og utfordrende. Vi har sett at barnevernet må forsvare barn som nærmiljø og skole vil ha bort, dette er barn som knapt har andre forsvarere. Samtidig finnes det altså barn som er utsatte, som også skal tas vare på av barnevernet. Hvordan takle dette?
Øverli et al.s (2018) rapport refererer følgende utsagn fra en deltaker i en av
fokusgruppene: «Som en saksbehandler sa: «Vi er ikke her for å fordele skyld, vi er her for å håndtere». (s. 66). Det kan høres balansert og tilforlatelig ut, og det er lett å forstå at
saksbehandlere tenker slik, særlig hvis de står i stormen og skal ivareta et barn som
lokalmiljøet er mer enn ivrig etter å påføre skyld og fordømmelse. Samtidig illustrerer det et mulig dilemma: Hva med offerets perspektiv? Risikerer det å bli mindre synlig når
«overgriper» er et barn? Til både barn og voksne som blir ofre for en voksen overgriper, sier vi: «Du har ingen skyld for det som hendte.» Og nettopp denne utvetydige plasseringen av skyld hos overgriper sees som helt sentral for offerets helingsprosess (Finstad 1988).
Er det mindre smertefullt å bli krenket seksuelt når krenkeren er et annet barn? Er det mindre viktig for offeret med en klar skyldfordeling? De mange historiene fra
barnehjemsgranskingene tyder ikke på det. Men når både offer og gjerningsperson skal sees og behandles som de sårbare barna de er, kan begreper som «skyld» og «ansvar» lett føles mindre relevante. Er de mindre relevante, sett fra offerets perspektiv? Eller kan det, i de veldig viktige og riktige bestrebelsene for å tilnærme seg og ivareta barn som har forgrepet seg på andre barn, være en viss fare for å svekke hensynet til offeret, som offer?
Barn som krenker andre barn seksuelt har en tvetydig identitet, som overgriper og som barn. Det ville vært fryktelig om barnevernet hadde lagt hovedvekta på identiteten som overgriper, slik skole og nærmiljø i noen tilfeller ser ut til å prøve og presse dem til å gjøre.
Men det er også problematisk hvis et barn som har krenket andre utelukkede blir møtt som et offer for vonde oppvekstvilkår, for eksempel, uten at den krenkende atferden de har utvist blir tematisert i særlig grad. For barnevernet er det kanskje lettere og mer i tråd med egen
sjøloppfatning å konsentrere seg om hva barn med SSA-problemer sjøl har blitt utsatt for, enn å konfrontere dem med skade de har gjort mot andre. I følge Øverli et al. (2018) er
barnevernsansatte ofte raske med å stille spørsmålet om et barn som krenker andre sjøl er blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er en naturlig mistanke, og viktig å få avklart. Men også Øverli et al. (2018) ser ut til å være bekymret for at barnets krenkende atferd tones ned i barnevernets tilnærming:
«Samtidig ser vi at vekten på å undersøke og avklare barnets egen utsatthet får en svært stor plass i hvordan ansatte omtaler SSA-saker og sitt arbeid med dem. En slik tilnærming kan kanskje føre til at tiltakene som igangsettes i for stor grad rettes mot foreldrenes atferd, eller det vurderes en plassering utenfor hjemmet med håp om at den seksuelle atferden dermed vil normalisere seg. Dette kan føre til at arbeid med å avdekke om barnet har begått eller blitt utsatt for seksuelle overgrep (begge deler) nedprioriteres, tilsvarende at en ikke snakker med barnet om den seksuelle atferden og tilbyr adekvat behandling og veiledning (s. 64)
«Flere beskriver tematikken som utfordrende å arbeide med, og mange opplever at terapeutene er mindre komfortable med å spørre om overgrepsatferd enn utsatthet,» sier Askeland et al. (2017, s. 17), med refereranse til Holt et al. (2016). Mange, både i
barnevernstjenesten og i andre deler av hjelpeapparatet kan sikkert kjenne seg igjen i det. «I 12 år jobbet jeg i spesialisthelsetjenesten for barn og ungdom uten å snakke om seksualitet mer enn et par ganger, og da i forbindelse med traumebehandling for jenter utsatt for
seksuelle overgrep,» skriver psykolog Christian Lunde-Hansen, som nå arbeider med barn og unge med SSA-problemer (RVTS øst, 2021).
I noen tilfeller løser barnevernstjenesten dilemmaet med barns doble identitet i slike saker ved å anmelde saken til politiet, også når barnet er under den kriminelle lavalder. En politianmeldelse betyr jo at den andre siden i slike barns identitet, nemlig overgriperen, blir vektlagt. Men noen barnevernstjenester ser ut til å gjøre det på denne måten, først og fremst for sjøl å slippe å forholde seg til denne delen av barnets identitet, i en rollefordeling der politiet etterforsker den mistenkte overgriperen, og barnevernet hjelper barnet. En saksbehandler uttalte seg slik Øverli et al. 2018):
«(…) da valgte vi å gjøre det helt motsatte når de foreldrene kom til oss, og var veldig på den hjelpedelen (…) jeg syntes det var godt å vite at den andre biten (etterforskning av mistenkt
kriminell handling, min anm.) var ivaretatt, sånn at vi kunne virkelig være på tilbudssiden hvis du skjønner, og det kan jo av og til være nyttig at man av og til kan fordele sånne roller (…) jeg følte meg veldig trygg på en måte, å være veldig annerledes enn politiet, og da kan noen foreldre plutselig fortelle i en sånn setting, ikke sant.» (s.75)
Det skal sies at heller ikke politiet kan se bort fra barne-identiteten til de unge mistenkte gjerningspersonene i sin etterforskning. Kravet til en barnevennlig prosess som ivaretar barnets rettigheter vokser, ikke bare i synet på hvordan ofre bør møtes i en etterforskning, men også mistenkte gjerningspersoner. Flere barnehus, som opprinnelig ble opprettet for å sikre en skånsom behandling av utsatte barn under etterforskningen av seksuelle overgrep, og en rask og sømløs oppfølging fra relevante tjenester etterpå, avhører nå også barn som er mistenkte for å ha krenket andre barn seksuelt (Bakketeig & Skilbrei 2019, Øverli et. al 2018). Ifølge noen av de intervjuede i fokusgruppe-undersøkelsen kan dette føre til det paradoksale resultatet at barnevernstjenesten må politianmelde for å sikre klienten sin med SSA-problemer kompetent psykologoppfølging. Kompetent psykologoppfølging er en ressurs som barnehuset kan tilby, men som ellers er vanskelig tilgjengelig.
Barnesiden i den tvetydige identiteten til barn som viser SSA kommer også fram i Øverli et al.s (2018) understreking av at det må trekkes et skarpt skille mellom voksne
overgripere og barn med skadelig seksuell aktivitet. Det advares entydig mot å bruke liknende tilnærminger til barn og voksne:
«I løpet av 2000-tallet og inn 2010-tallet fikk man mer forskningsbasert og klinisk kunnskap om barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd. Dette økte anerkjennelsen av at barn og unge med SSA er en populasjon som skiller seg kvalitativt fra voksne som begår seksuelle overgrep, både hva angår atferdens etiologi, gjentakelsesfare og risikofaktorer» (s.
20).
«Det er kvalitative forskjeller mellom barn med seksuelle atferdsproblemer og voksne som begår seksuelle overgrep. Altså er barn med seksuelle atferdsproblemer ikke å regne som yngre utgaver av voksne overgripere.» (s. 24)
Dette er sikkert en betimelig advarsel, men en kan nesten få inntrykk av at det dreier seg om to ulike arter. Den voksne blir på sett og vis stående med «overgriper» som eneste identitet, mens barnet utelukkende er barn. En kan kanskje spørre om dette skarpe skillet mellom den voksne og barnet som overgriper også får betydning for offeret, der den som blir krenket av en voksen overgriper lettere får anerkjennelse som offer, med offerets behov, bl.a. for å få sin skyldfrihet fastslått, enn den som blir krenket av et barn, og på sett og vis må dele offer- statusen med sin overgriper? Historiene fra granskingsrapportene om barnevernet i siste halvdel av 1900-tallet forteller tydelig om smerten ved å bli krenket, men uten å bli sett eller anerkjent som offer.
Idealer og realiteter
De fleste barn med SSA-problemer er gutter i tenårene. Som informantene i NKVTS’
fokusgruppe-undersøkelse forteller, hender det at skole og lokalmiljø er mest opptatt av å få disse guttene vekk. Slik var det også da det først og fremst var jenter som ble sett som problematiske seksuelle aktører. I institusjonsjournaler kan en finne sterke og fordømmende uttalelser fra blant annet skolen, men også fra lokale vergeråd/barnevern og andre (Ericsson 1997). Det var mange som ville ha ei jente ut av sirkulasjon i lokalmiljøet. Forskjellen på jentenes situasjon før 1970-tallet og situasjonen til guttene med SSA-problemer i dag, er at det nå finnes instanser som nokså utvetydig ser også disse guttene som barn, med krav på å bli behandlet i tråd med prinsippet om barnets beste. I jentenes tilfelle får en inntrykk av at hele samfunnets kontrollnettverk sto mer samlet om å verne samfunnet mot jentene (Ericsson 1997). At det i liten grad er slik når det gjelder gutter med SSA-problemer, er en stor, viktig og gledelig kulturell forandring.
Så kommer naturligvis spørsmålet om idealer og realiteter. Hva skjer i praksis med barn med SSA-problemer? Får de nok hjelp, får de riktig hjelp, får de den typen hjelp og behandling de trenger? Eller blir barnevernet nødt til å bruke de tiltakene som finnes, heller enn de tiltakene barnet har behov for, som ofte ikke finnes? Det tilgjengelige er ikke
nødvendigvis det samme som det ønskelige.
«Deltakerne i fokus-gruppen mener at det i SSA-saker ofte er behov for forsterkede fosterhjem. Slike hjem er vanskelig å finne. Flere forteller at institusjonsplassering ofte blir den eneste løsningen,»
heter det hos Øverli et al. (2018, s.69-70). Men egnete institusjoner med riktig kompetanse er ikke lette å finne, peker rapporten videre på. Og hva med hensynet til de andre barna på institusjonen? I verste fall kan det ende med enetiltak.
Her skimter vi kanskje en litt trist historisk kontinuitet: Barn som blir sett på som problematiske seksuelle aktører blir til sjuende og sist sendt bort, på institusjon, enten de er jenter eller gutter, enten barnevernet insisterer på å se dem som barn eller ikke. Institusjoner kan sjølsagt være gode og riktige tiltak. Men de kan også være den løsningen en faller ned på, fordi en ikke har noen annen.
Konklusjon
Av og til kan det være nyttig å huske at barnevernet langt på vei ble født som et
kontrollsystem for de yngste, et alternativ til fengsel. Framskrittsvennlige kriminalister ville ha «barnegråten ut av fengslene» (se Dahl 1978). I samband med at Vergerådsloven ble vedtatt, ble den kriminelle lavalder hevet fra ti til fjorten år. Dessverre ble nok barnegråten bare flyttet fra fengslene til skolehjemmene i mange tilfeller.
Gjennom hele barnevernets historie har samfunnet krevd at barnevernet ikke bare skal være en hjelpeinstans for barn, men også kontrollere de barna som oppfører seg på måter samfunnet ikke kan godta. Litt for ofte har kontrollen blitt viktigere enn hjelpen, til skade for barna det har handlet om.
Som vi har sett, møter kontrollkravet de barnevernsansatte, også i arbeidet med barn og unge med SSA-problemer. Det er opplagt at barn og unge som skader andre barn med sin seksuelle atferd, må stanses. Dette blir ikke minst svært tydelig når en leser rapportene fra barnehjemsgranskningene. Ofrene må tas på stort alvor. Lærdommene fra
granskingsrapportene er at dette ikke alltid har skjedd. Samtidig risikerer barn med SSA- problemer utstøting, stigmatisering og fordømmelse. Da er det uhyre viktig at de
barnevernsansatte er sterkt forankret i et syn som vektlegger identiteten deres som barn, med de forpliktelsene dette innebærer til å søke «også disse barnas beste».
De barnevernsansatte som er intervjuet til Øverli et al.s (2018) rapport, ser ut til å ha en slik sterk forankring. Veien til få et godt fungerende og tilgjengelig tiltaksapparat for denne gruppa barn og unge kan være lang. Men så lenge kompasset er i orden, er det grunn til håp.
Litteratur
Almond, T.J (2014) Working with children and young people with harmful sexual behaviours: exploring impact on practitioners and sources of support. Journal of Sexual Aggression, 20:3, 333-353, DOI: 10.1080/13552600,2013.836576
Araji, S. K. (red.) (1997) Sexually aggressive children. Coming to understand them. Thousand Oaks, SA: Sage Publications
Askeland, I. R., M. Jensen & L. H. Moen (2017) Behandlingstilbudet til barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd – kunnskap og erfaringer fra de nordiske landene og Storbritannia – forslagene til landsdekkende struktur (Rapport 1/2017) Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Bakketeig, E. (2000) Rettsapparatet som sosialt system i saker om seksuelle overgrep mot barn. Avhandling for dr.philos.-graden. Oslo: Universitetet i Oslo
Bakketeig, E.& M.L. Skilbrei (2019) Child Sexual Abuse. I M. Langford, M. Skivenes & K.
Søvig (red.) Children’s Rights in Norway. An Implementation Paradox? Oslo:
Universitetsforlaget
Barbaree, H.E. & W.L. Marshall (red.) (2006) The Juvenile Sex Offender. New York, London:
The Guilford Press.
Brottveit, G. (2007) Seksuelle overgrep mot barn: en fortolkende tilnærming til barnevernsarbeidernes forståelse. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo
Bugge, S. (2001) Bastøy – paradis eller helvete? Tønsberg: Færder forlag
Campbell, F. Booth, A., Hackett, S. & Sutton, A (2020) Young People Who Display Harmful Sexual Behaviours and Their Families: A Qualitative Systematic Review of Their
Experiences of Professional Interventions. Trauma, Violence and Abuse, Vol. 21 (3) 456-469
CDENF (2020) Working group on responsen to violence against children (CDENF-GT-VAE:
Harmful sekual behaviour by children: overvies of first responses identified and proposals for further action. CDENF-GT-VAE (2020)09
Dahl, T.S. (1978) Barnevern og samfunnsvern. Oslo: Pax forlag Ericsson, K. (1996) Barnevern som samfunnsspeil. Oslo: Pax forlag
Ericsson, K. (1997) Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet. Oslo: Pax forlag Ericsson, K. (2013) Når både offer og overgriper er barn – historier fra vår nære fortid (og nåtid?) Sosiologi i dag, nr. 4, årgang 43
Erooga, M. & H. Masson (red.) Children and Young People Who Sexually Offend Others.
London: Routledge
Falck, S. (2006) Mellom straff og behandling. Tvangsplassering av ungdom med alvorlige atferdsvansker. Oslo: Kommuneforlaget.
Finstad, L. (1988) Sedelighetsforbrytere ut av fengslene: prinsipper for en realistisk utopi.
Materialisten 3
Getz, Bernhard (1892) Udkast til Lov om sædlig forkomne og vanvyrdede Børns Behandling med Motiver. Kristiania
Hackett, S., D. Holmes & P. Branigan (2016) Harmful sexual behavious framework: An evidence-informed operational framework for children and young people displaying harmful sexual behaviours. Project report. London: National Society for the Prevention of Cruelty to Children.
Hennum, N. (1997) Den komplekse virkelighet. Krise- og utredningsinstitusjonenes tvetydige verden. NOVA
Hennum, R. (1999) Bevis i saker om seksuelle overgrep mot barn. Avhandling til graden dr.
philos. Oslo: Universitetet i Oslo
Holt, T. L., G. Nilsen, L.H. Moen & I. R. Askeland (2016) Behandlingstilbudet til barn som er utsatt for og som utøver vold og seksuelle overgrep: En nasjonal kartleggingsundersøkelse.
(Rapport 6/2016, NKVTS)
Jensen, M. (2020) De utstøtte. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol. 57, nr. 12, s. 906- 909
Jon, N. (2007) En skikkelig gutt. Arbeidet med å skape en passende maskulinitet på Foldin verneskole 1953-1970. Oslo. Unipub forlag
Korsvold, T. (2006) Barns verdi. En barndom som evneveik på 1950-tallet. Oslo: Abstrakt forlag.
Kruse, A.E. (2011) Unge som begår seksuelle overgrep. I Seksuelle og fysiske overgrep mot barn og unge. Kunnskapsstatus. Revidert 2011. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Lees, s. (1997) Ruling Passions. Sexual Violence, Reputation and the Law. Buckingham:
Open University Press.
Lunde-Hansen, C. (2021) https://arsrapport.rvtsost.no/stories/bekymringsfull-og-skadelig- seksuell-atferd-barn-og-unge
Lysne, E.(1983) Fra oppdrageranstalt til offentlig skole. Ulvsnesøy skole 100 år. Oslo:
Universitetsforlaget.
McKibbin, G. (2017) Preventing Harmful Sexual Behaviour and Child Exploitation doe children and young people living in residential care: A scoping review in the Australian context. Children and Youth Services Review 82 (2017 373-382
Mossige, S. & K. Stefansen (2016) (red.) Vold og overgrep mot barn og unge. Omfang og utviklingstrekk 2007 – 2015 (NOVA-rapport 5/2016) Oslo: Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring
Neumann, C.E.B (2009) Det bekymrede blikket. En studie av helsesøstres handlingsbetingelser. Oslo: Novus Forlag.
Nordland, E. (1971) Det store nederlaget. Barn med atferdsproblemer i velferdssamfunnet.
Oslo: Universitetsforlaget.
Sköld, J. & S. Swain, eds. (2015) Apologies and the Legacy of Abuse of Children in ‘Care’.
International Perspectives. N.Y.: Palgrave Macmillan
Vitus, Kathrine & Hilde Lidén (2013) Asylsökande barn i Norge och Danmark. I Maren Bak
& Kerstin von Brömssen, red. Barndom & migration. Umeå: Boréa bokförlag
Øverli, I.T, N. Vorland, A.E. Kruse, T. Hjorthol & I. Blix «Også disse barnas beste».
Kommunalt barneverns arbeid med barn og unge med problematisk eller skadelig seksuelle atferd. Notat nr. 1 2018. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Regionale granskingsrapporter:
Agder: Gransking av skole- og barnehjem i Aust- og Vest-Agder. Fylkesmannen i Vest-Agder 2009
Bergen: Rapport fra Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen. Fylkesmannen i Hordaland 2003
Finnmark: Rapport fra granskingsutvalget for barnehjemmene i Finnmark. Finnmark fylkeskommune 2007
Kristiansand: Rapport fra granskingsutvalget for barnehjem i Kristiansand. Kristiansand kommune 2007
Oslo: Barnevernsinstitusjoner benyttet av Oslo kommune 1954-1993. Gransking av overgrep, omsorgssvikt, tilsyn og omplasseringer. Fylkesmannen i Oslo og Akershus 2005
Rogaland: Rapport fra Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Rogaland.
Fylkesmannen i Rogaland 2006
Trondheim: Omsorg og overgrep. Gransking av barnehjem, skolehjem og fosterhjem benyttet av Trondheim kommune fra 1930-årene til 1980-årene. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag 2007
