Negasjonens poetikk : Negasjon som litterært grep i Thure Erik Lunds roman Inn

Negasjonens poetikk

Negasjon som litterært grep i Thure Erik Lunds roman Inn

Erik Engblad

Masteroppgave i allmenn litteratur Institutt for litteratur, områdestudier og språk

Det humanistiske fakultet UNIVERSITETET I OSLO

November 2011

II

© Erik Engblad 2011

Negasjonens poetikk Erik Engblad

http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

III

Sammendrag

I denne oppgaven undersøker jeg hvordan negasjonen trer fram i Thure Erik Lunds roman Inn (2006). Med et utgangspunkt i den britiske filosofen Simon Critchleys studier av nihilisme, negativitet og meningsløshet, etablerer jeg et teoretisk grunnlag – en lesestrategi – for lesningen av Inn. Lesestrategien inneholder både bestanddeler av nihilistisk og vitalistisk tankegods, i tillegg til et knippe dekonstruktive leseverktøy. I undersøkelsen av Inn betoner jeg villfarelsen og tapet av kontrollen, ikke minst med tanke på hvordan Lund anvender McGuffinboksen som et uavleselig punkt i teksten. McGuffinboksen markerer en dynamikk mellom frambringelse og tilbakeholdelse – med andre ord en ironisk spenning – og slik bidrar teksten til tanken om lesning som deltakelse. Jeg vektlegger nihilismens plass i Inn, særlig hvordan det antimetafysiske Nei leder opp til og er avhengig av det vitalistiske Ja for å fungere produktivt. Jeg anvender Lunds roman Straahlbox (2010) som kilde til

perspektiverende refleksjon omkring negasjonen som litterært grep. Samlet sett framhever jeg negativitetens forhold til affirmativiteten, og hvordan negasjonen på denne måten

ansvarliggjøres og inngår i en produktiv sammenheng.

IV

V

Forord

Jeg ønsker først og fremst å takke min veileder Tone Selboe for hennes engasjement og tilstedeværelse i skriveprosessen. Dernest alle medstudenter som har vært behjelpelig med innspill, tips og støtte. Særlig vil jeg trekke fram Jarl Henning Hansen for næringsrike kaffepauser, Jostein Christensen for bistanden jeg har fått med tanke på Nietzsche, og dessuten Kristoffer Slettholm som har lest korrektur og gitt gode tilbakemeldinger på oppgaven. Cecilie Bjørnstad Johnsen fortjener også en spesiell takk for støtten.

Takk til Thure Erik Lund for anekdoter og synspunkter jeg etter nøye overveielse har valgt ikke å ta med i oppgaven.

VI

VII

Innholdsfortegnelse

1. INNLEDNING ... 1

SIKTEMÅL ... 1

KORT BIOBIBLIOGRAFI ... 1

FORGRUNN: INN ... 2

BAKGRUNN: STRAAHLBOX... 3

RESEPSJON ... 5

UTVALGTE MASTEROPPGAVER ... 7

INNLEDENDE REFLEKSJONER ... 10

OPPGAVENS STRUKTUR ... 10

2. TAUSHET OG TALE ... 13

SKUFFELSENS FILOSOFI ... 13

IBOENDE ØDELEGGELSE ... 14

EVIG GJENTAKELSE ... 16

SIRENENES SANG... 18

EN VEI VIDERE ... 19

DEKONSTRUKSJON ... 20

DIFFÉRANCE, SPOR, SUPPLEMENT ... 23

METAFYSIKKENS SLUTT ... 26

NÅR INGENTING GJØR SEG GJELDENDE ... 28

NYTT LYS ... 32

3. MØRK OG SKIMRENDE ... 35

FORTELLERENS KLØE... 35

FORSKJELL SOM DIFFÉRANCE ... 37

KOSMOPOLITISME ... 39

MOTFORTELLING ... 41

NYTT LIV ... 42

DE UAVLESELIGE PUNKTENE ... 43

TAPET AV KONTROLLEN... 45

INNBLÅSNING ... 48

UTSPEKULERT SUBJEKT... 50

PARADOKSER I PRAKSIS ... 52

4. DØD OG LIV ... 57

NEGATIVT SPILL ... 57

NIHILISME SOM OVERFLATE ... 58

EN KONSERVATIV POSISJON ... 60

VIII

NIHILISME SOM DYBDE ... 61

MOT AKTIVISME ... 64

NEGASJONENS NEGASJON ... 66

VITALISMEN ... 68

ÅND OG MATERIE ... 70

KONTINUITETEN ... 71

LIVETS MØRKE SIDE ... 74

SPRÅKET SOM KONTINUITET ... 75

PROBLEMER VED EN VITALISTISK TENKNING ... 76

5. AVSLUTNING ... 79

OPPSUMMERING ... 79

NEGASJONENS POETIKK ... 79

MOT EN ANNEN MENING ... 80

NEI OG JA ... 82

LITTERATUR ... 85

VEDLEGG ... 89

1

1 Innledning

Siktemål

Negasjonen kan fungere som et bilde på forskjellighet og omforming, men også nedvurdering, demontering, fravær. Negasjonen kan forstås som en negativ gest, et spill om det

ubegripelige. Negasjonen representerer motsatsen til det sikre og sanne. Men i samme bevegelse: negasjonens Nei som forutsetning for et livsbekreftende Ja – negasjonens merkverdige affirmative dimensjon. Jeg ønsker med denne masteroppgaven å fiksere det negative bildet, undersøke særegenheter og detaljer i det negative landskapet, kort sagt: Jeg vil nærme meg negasjonen i litteraturen. Hvordan fungerer negasjon som litterært grep? Min hypotese er at det i den norske forfatteren Thure Erik Lunds roman Inn (2006) foreligger en negasjonens poetikk,¹ mitt siktemål er å gå denne etter i sømmene.

Jeg vil også forholde meg til Lunds roman Straahlbox (2010). Denne teksten vil utgjøre en slags bakgrunn eller et supplement. Mitt hovedanliggende i denne masteroppgaven vil være lesningen av Inn, men Straahlbox skal anvendes som kilde til videre refleksjon og perspektiverende sammenligninger.

Kort biobibliografi

Lund har vært en del av den litterære offentlighet i snart tjue år. Med et titalls romaner og et knippe essaysamlinger har Lund markert seg som en produktiv og nytenkende forfatter – bøkene har vakt debatt, anerkjennelse og nysgjerrighet. Selv om forfatteren langt på vei er veletablert og prisbelønt, har Lund beholdt sitt fokus på språkeksperimentering og

ukonvensjonelt tankegods.

Lund debuterer med Tanger i 1992, en roman han får Tarjei Vesaas‟ debutantpris for.

To år senere utkommer romanen Leiegården (1994), etterfulgt av romanen Zalep (1995). På denne tiden er Lund også involvert i filmselskapet Uwaga – i 1994 utgir de filmen Hodiak, som for øvrig aldri når kinolerretet.

Det går flere år før Lund gir ut noe mer i bokform, romanen

Grøftetildragelsesmysteriet lanseres først i 1999. Lund får Sult-prisen for denne romanen.

Grøftetildragelsesmysteriet er første bok om Tomas Olsen Myrbråten, som blir en

1 En poetikk er et forsøk på å nærme seg mekanismene bak litteraturen – et hvorfor skrive hva hvordan.

Formuleringen lå til grunn for H press forlags Serie imperativ, hvor blant annet Lund bidro i 2005. For en grundig utforskning av poetikkbegrepet, se tidsskriftet Bøygens nr. 2/3-11 med tittelen Poetikk, hvor jeg har skrevet artikkelen ”Gjennom ulendt terreng”. Denne teksten forsvarer blant annet påstanden om at det foreligger en negasjonens poetikk i Inn, ut fra et fokus på poetikk. Min oppgave vektlegger først og fremst negasjonen.

2

gjennomgangsfigur i romanene Compromateria (2002), Elvestengfolket (2003) og

Uranophilia (2005). Sistnevne blir Lund tildelt Kritikerprisen for. Tetralogien utgis senere i en samlet utgave av Aschehoug, under tittelen Myrbråtenfortellingene (2006).

Lund publiserer en essaysamling for første gang i 2000: Om naturen. I årene som kommer skal Lund gi ut flere slike samlinger: Forgreininger (2003), pamfletten Språk og natur (2005) og Om de nye norske byene og andre essays (2006). I 2006 publiserer Lund romanen Inn. Det går fire år før han igjen er aktuell med bok – høsten 2010 utgis romanen Straahlbox. I denne boka videreføres momenter fra Inn, blant annet deler av persongalleriet.

Forfatteren uttaler også i et intervju på Litteraturhuset 24. november 2010: ”det er det som nå skal gjøres i løpet av vinteren, det er å samle og skrive de to romanene sammen, og så kanskje litt ekstra – vi får se” (Lund 24.11.10). Inn og Straahlbox inngår med andre ord i et prosjekt som foreløpig ikke kan regnes som avsluttet.

Da denne masteroppgaven var i ferd med å bli ferdigstilt, var Lund aktuell med en ny roman – En trist og dum historie (2011). Boken er løsrevet fra Inn og Straahlbox, og

omhandler den eksentriske samleren Eugen Hanssen.

Forgrunn: Inn

Fortellerens ambisjoner om ”å gi faen” (Lund 2006a:45) utgjør dreiemomentet i Inn.

Prosjektet innbefatter en utferdstrang, i tillegg til en samfunnskritikk. Fortelleren innbiller seg å være dødssyk, og bestemmer seg for å forlate sin tilværelse som studieveileder på en

høyskole et sted i Buskerud. Den første delen av romanen består av fortellerens oppbrudd og avreise, i tillegg til mer essayistiske refleksjoner om språk og samfunn.

Etter hvert åpnes et tilbakeblikk mot 1970-tallet, hvor ungdomsvennene Maya, Tor og Jan Ove introduseres. Vennegjengen kjører rundt i Buskerud-traktene i en gammel Lada, mens de praktiserer kunsten å gi faen på forskjellig vis: De rygger i stedet for å kjøre framover, de kaster ølflasker mot trafikkskilt og antenner lycopodiumpulver i togkupeer.

Analeptiske vekslinger mellom nåtid og fortid vikles inn i hverandre ettersom fortellingen skrider fram. Mot slutten av første del tvangsinnlegges fortelleren på Lier sykehus, hvorfra han rømmer ved å gjemme seg i en skittentøyskurv.

I romanens andre del får fortelleren nye identifikasjonspapirer. Han fullbyrder rømningsforsøket og trer inn i en ny tilværelse som selverklært kosmopolitt. Fortellerens dekknavn er Andy Rashid Johnson. Tidlig i andre del innlemmes også Lund selv i teksten:

”vedkommende som dekker meg med sitt navn, en skrivende fyr som heter T.E. Lund” (Lund

3 2006a:112). På dette tidspunktet iverksettes et selviscenesettende grep som opprettholdes gjennom Inn og videre ut i Straahlbox. Videre i del 2 flettes den selvrefleksive dimensjonen inn i mer essayistiske innslag hvor fortelleren håndhever samfunnskritikken og sine øvrige verdensbetraktninger.

Mot slutten av andre del glir teksten inn i en vending hvor Andy Johnsons navn dukker opp i rekken av hittil ukjente personer: Twickle, Twackle, mor Langlein, Tøtchi, Emma, Ollie, fru Ganzfigur, Voldtektsofferet, Homodattera, Jesusluddergigoloen, doctor Brunfels og Heinz. Stilen er plutselig radikalt annerledes fra resten av romanen, med et teknologifokusert språk og surrealistisk fravær av orienteringspunkter. Perspektivet er lagt til et ”vi”. ”Vi”-instansen blir tilskuer til et handlingsforløp som spiller seg ut i form av en science fiction-aktig, dialogbasert passasje.

Ungdomsgjengen fra det indre Østlandet blir i tredje del gjenintrodusert. Maya, Tor og fortelleren er på vei i bil nedover Europa. Jan Ove blir i igjen i Norge.² De oppsøker et

kollektiv i München, hvor de blant annet møter Klaus og Alfons. Ungdomsgjengen blir satt på sporet av et strohgestaltfolk, som organiserer festivaler hvor deltakerne ikler seg kostymer av halm. De lokaliserer strohgestaltfolket i nærheten av Weislingen, og er med i et opptog ikledd halmdrakter. I vrimmelen av festivaldeltakere blir Maya og Tor borte for fortelleren. Han vender hjem til Norge alene.

Handlingen forflyttes etter hvert til et nåtidig Amsterdam, hvor fortelleren lever ut sin kosmopolitiske tilværelse. Han er fra tid til annen innom et antikvariat som eies av

Gruytehaage. Gruytehaages søster, Devicia, jobber på antikvariatet, og fortelleren innleder et slags forhold til denne Devicia. Mot slutten av tredje del, som også er slutten av romanen, forsvinner Devicia og fortelleren inn i en ”anonymt utseende bygning” (Lund 2006a:220).

Der inne blir de værende, og romanen avsluttes på dette stedet.

Bakgrunn: Straahlbox

Ettersom Straahlbox er anrettet i bakgrunnen for denne oppgaven, vil sammendraget være så kortfattet som mulig og fokusert på de store linjene. Der hvor Inn hovedsakelig er lojal i forhold til jeg-personens perspektiv, er Straahlbox preget av stadige forskyvninger i fortellerinstansen. Dette markeres tydelig ved et skifte fra et ”jeg” i første del til et ”vi” i andre del. Men første dels ”jeg” inneholder også flere interne omslag.

2 I Straahlbox kommer det fram at Lund ser seg selv i Jan Ove, at Jan Ove er Lunds stedfortreder i romanen: ”der hvor han sjøl gikk under navnet Jan Ove, han som bare stillferdig trakk seg ut” (Lund 2010:371-372).

4

Gjennom jeg-personen fortelles det om en lang rekke hendelser, fra Buskerud, Düsseldorf og Amsterdam. Med utgangspunkt i Tor, som også figurerer i Inn, innlemmes både Adrian og Klara Hermal i fortellingen, og dessuten ”en større bygning, en nedlagt fabrikk […] i utkanten av byen” (Lund 2010:68-69). Denne bygningen kalles Straahlbox, hvori Klara forsvinner og Andreas dukker opp som førstepersonsforteller. Det er flere ting som tyder på at Andreas er fortelleren fra Inn, både ved navnets likhet med Andy Rashid Johnson, og ved at Andreas er ledsaget av Devicia. I tillegg blir Andreas Johansen stadig nevnt i forhold til Inn i siste del av Straahlbox (Lund 2010:375).

Straahlboxsystemet blir beskrevet utførlig, og framstår som et sted for ”mystiske sexritualer” (Lund 2010:94) og fullt av ”folk som gir faen” (Lund 2010:102). De som oppholder seg i straahlboxsystemet er stadig i bevegelse – på vei mot det innerste. Det viser seg at det innerste i Straahlbox kalles Das Zhimmer, og er en badstue.

Devicia og Andreas reiser etter hvert vekk fra Straahlbox; de ender opp på en

”skrotløkke” (Lund 2010:179) et sted i Tyskland. Teksten går her over til å beskrive ulike folkeslag som oppholder seg på skrotløkkene, før ulike forgreininger vikler seg ut gjennom Alex Dünnhaubt, Lisa Graadahl og boksamleren Felix Straum. Stadig dukker referanser eller faktiske personer fra straahlboxsystemet opp, før teksten munner ut i en fortellende instans i form av et ”vi”.

Andre del gjenopptar denne ”vi”-formen. ”Vi”-instansen springer ut av en framtidig, posthuman tilstand. Dette framtidige aspektet preger også selve språket i andre del, som bærer mange likhetstrekk med Compromateria – biomekanisk og i stor grad bestående av

selvbeskrivelser: ”Og her? Vi? Vi er kubisk-organiske. Vi er tentaklisk-maskinelle. Vi er total-celebrale. Vi er selvforklarende. En sosial-mekanisk kjønnsfri struktur. En bio-digital prosedyre” (Lund 2010:313). Dette posthumane ”vi” manifesterer seg av og til i humane gestaltninger, hvilket eksemplifiseres ved at Lund trer inn i teksten: ”Og her slenger Thure Erik Lund seg nedpå” (Lund 2010:366). Fra utgangspunktet som ligger i at ”her er vi, og Lund. Og vi finnes i ham” (Lund 2010:367), forsvinner ”vi”-instansen fra teksten;

beskrivelser av Lunds eget forfatterskap og skrivevirke innføres gjennom et autoralt perspektiv.

Spesielt Inn får stor plass i dette partiet, ettersom Lund bestemmer seg for å forfølge Tor, Andreas og Maya nedover Europa. Men Lund makter ikke å lokalisere vennene fra ungdomstiden; han ender i stedet opp med å bosette seg i en barhytte i Ardennerskogen.

5 Gjennom disse partiene utvikles en påstått selvbiografisk utforsking,³ før det posthumane ”vi”

igjen overtar fortellerinstansen. Det tydeliggjøres at det posthumane ”vi” taler gjennom Lund, og at også selve romanen Straahlbox egentlig er skrevet av denne instansen: ”Akkurat her gjør vi oss til kjenne i Lund. I dette. I et skrift som bærer hans navn” (Lund 2010:475). I denne erkjennelsen avsluttes også boken.

Resepsjon

Det er flere ting som kan være verdt å merke seg i forbindelse med resepsjonen av Inn.

Eksempelvis den relativt store produksjonen av masteroppgaver omkring Lunds forfatterskap.

Siden den første oppgaven ble skrevet i 2003, er det blitt produsert tolv masteroppgaver. Blant disse oppgavene er én eller flere av Lunds romaner primærtekst. I tillegg er det publisert tre oppgaver hvor én av Lunds romaner inngår som del av et bredere prosjekt, i form av

komparative analyser hvor andre bøker trekkes inn i sammenligningen. Det foreligger med andre ord totalt femten masteroppgaver om Lunds bøker.⁴

Majoriteten av undersøkelsene som er blitt gjort om Lund, er preget av et fokus på teori. Det kan være sosiologisk teori, som i Gry Lundes oppgave Flytende ironi. Ironi og modernitet i Thure Erik Lunds Grøftetildragelsesmysteriet (2003). Oppgaven undersøker moderniteten i Grøftetildragelsesmysteriet med utgangspunkt i den polske sosiologen

Zygmunt Baumans bok Liquid Modernity (2000). Videre kan det være leseteori, som i Wilma Adriane Eielsens oppgave Transtekstualitet og transcendens. En betenkning om språk, skriver, skrift og leser i Thure Erik Lunds Compromateria (2004), eller systemteori ut fra den tyske systemteoretikeren Niklas Luhman i Odd Johan Martinsens Ludvig Luhman Lund – selvbeskrivelsens mutasjon (2009). Gjennomgangstemaer i samtlige oppgaver er forholdet natur/kultur, samt subjektets møte med moderniteten og konsekvensene møtet har for subjektets identitet.

Det kan virke som Myrbråtenfortellingene er den boken som har blitt lest og stadig leses hos mastergradsstudenter innenfor både litteratur og estetikk. Av de femten oppgavene som foreligger, dreier nesten samtlige seg om Grøftetildragelsesmysteriet, Compromateria, Elvestengfolket eller Uranophilia. Det er besynderlig hvordan denne monolittiske

romansyklusen har kastet en skygge over resten av forfatterskapet, og slik etterlatt både eldre

3 Det er verdt å merke seg at Lunds reise nedover Europa og påfølgende opphold i Ardennerskogen fant sted ”i februar 2010” (Lund 2010:413), med andre ord i den fasen hvor Lund burde ha vært mer enn nok opptatt med selve skrivingen av Straahlbox. Romanen kom ut i november 2010. En slik diskrepans underminerer

holdbarheten i Lunds selvbiografiske forfektelser.

4 Ifølge søk på http://ask.bibsys.no og http://www.duo.uio.no.

6

og nyere utgivelser, romaner som essaysamlinger, i mørket. Unntaket som bekrefter denne merkverdige regelen er Johan Staxruds masteroppgave i nordisk litteratur fra 2010: Dystopi og samfunnskritikk. En undersøkelse av dystopiske trekk i tre norske verk, hvor Lunds roman Inn inngår som én av tre tekster undersøkt ut fra dystopiske sjangerkrav. Kjartan Fløgstads Det 7. klima og Axel Jensens Epp er de to andre. Staxrud setter Inn i forbindelse med begrepet kritisk dystopi, som blir behandlet i dystopiforskerne Raffaella Baccolini og Tom Moylans Dark Horizons (2003). Tekstlig selvrefleksivitet og hybriditet inngår som viktige elementer i denne undersøkelsen av Inn i forhold til dystopisjangeren.

Like fullt foreligger foreløpig ingen masteroppgave som forplikter seg til Inn som det sentrale forskningsobjektet. Det samme gjelder av mer åpenlyse årsaker Straahlbox. Det er fortsatt for tidlig å trekke konklusjoner vedrørende mottagelsen av sistnevnte verk, men hva gjelder Inn syntes jeg det er betimelig å stille et par spørsmål vedrørende resepsjonen.

Hvorfor fikk ikke Inn en bredere mottakelse i offentligheten? Tendensen fra masteroppgavene finner sin gjenklang i aviser og tidsskrifter. Der hvor

Myrbråtenfortellingene og kanskje særlig essaysamlingen Om naturen har vært offer for stor oppmerksomhet og til tider opphetet debatt,⁵ er det et fravær av resepsjon som er betegnende for mottakelsen av Inn. Riktignok ble romanen anmeldt i de største avisene i løpet av høsten 2006, men de inngående kronikkene, de grundige intervjuene og den generelle offentlige debatten har uteblitt. Unntaket er den norske litteraturviteren Thorstein Norheims artikkel i Edda (2011) ”Inne i fiktive verdener”. Jeg har valgt å se bort fra denne artikkelen i mitt arbeid med Inn.⁶

Symptomatisk for hvordan Inn til stadighet har blitt nedvurdert i forhold til

Myrbråtenfortellingene, er Lund-enquêten i Vagant (2008). Her står et knippe tekster samlet, ført i pennen av Elin Brodin, Odd W. Surén, Ane Farsethås, Agnar Lirhus, Cornelius Jakhelln, Stein Kyrre Tanding Sørensen, Arve Kleiva og Jeppe Brixvold. Med andre ord en

dyptpløyende studie i Lunds forfatterskap, realisert og offentliggjort to år etter utgivelsen av Inn. Likevel er romanen kun nevnt ved én anledning, og det i en oppsummerende setning hvor

5 Se blant annet debatten som ble igangsatt av Eivind Tjønnelands anmeldelse av Om naturen i Morgenbladet 5.

mai 2000. Tjønneland hevdet å lese nasjonalsosialistiske undertoner i Lunds essaysamling.

6 Norheim ble i oktober 2011 beskyldt for å ha brukt deler av min eksamensoppgave ”Skrivingens demon” fra faget ”NOR4444 – Litterære dystopier” i sin artikkel i Edda. Dekan ved det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Trine Syversten, konkluderte med at Norheim hadde begått et brudd på god

forskningspraksis og at de ukrediterte lånene måtte regnes som grov uaktsomhet. Rapporten fra denne saken ligger vedlagt min oppgave. Ettersom saken pågikk samtidig som jeg skrev denne masteroppgaven, kunne jeg ikke ta hensyn til poengene som måtte forekomme Norheims artikkel. Jeg ønsker å gjøre oppmerksom på at visse formuleringer og refleksjoner i Norheims artikkel originalt tilhører meg, og at disse også er blitt brukt i min oppgave, spesielt i kapittel 4.

7 feil årstall er opplyst for utgivelsen (Brixvold 2008:45). Myrbråtenfortellingene og dens problemstillinger dominerer enquêten.

Hva er grunnen til dette? Hvorfor vender akademikere og kritikere stadig tilbake til Myrbråtenfortellingene – og i samme bevegelsen ryggen til Inn? Kanskje nærmer den danske kritikeren Rikke Dahl Jensen seg forklaringen i sin anmeldelse av Inn (som for øvrig er den mest inngående av samtlige Inn-anmeldelser) i Vagant (2006): ”Jeg ser på Inn som et slags post-scriptum til de fire foregående romaner, samtidig med at den også peger henimod en ny begyndelse” (Jensen 2006:19). Fra dette perspektivet, bærer Inn preg av å være i en slags ambivalent mellomposisjon, kilt inn mellom to fundamentale verk – Myrbråtenfortellingene og Straahlbox.⁷ Mellomposisjonen og det underlegne aspektet ved romanen blir også påpekt av Lund i den selviscenesettende andredelen av Straahlbox. Her beskrives Inn som ”[i] all hast rablet […] ned” (Lund 2010:375), og videre: ”Inn, den heller mislykkede romanen han ga ut i 2006” (Lund 2010:383). Er altså Inn kun et mislykket mellomskrift? Det entydige svaret vil utebli. Like fullt er romanens posisjon interessant, både på grunn av dens karakter som

”sammenrasket” og mellomskrevet, i tillegg til å være såpass oversett i akademia og presse.

Det er som sagt for tidlig å oppsummere resepsjonen av Straahlbox. Romanen er blitt anmeldt i de fleste norske aviser, kanskje spesielt grundig av Janike Kampevold Larsen i Morgenbladet 5. november 2010. Men behandling i de litterære tidsskriftene har romanen av naturlige grunner foreløpig ikke fått.

Utvalgte masteroppgaver

Jeg vil nå rette fokus mot to av masteroppgavene som er skrevet om Lund. Dette fordi jeg ønsker å understreke mitt teoretiske standpunkt, og videre markere teoretiske forbindelser til tidligere arbeider. I det følgende vil potensielle tangeringspunkter belyses hos Eline Skaar Klevens oppgave Å fortelle seg selv (2007) og Katrin Lenanders oppgave Smertens sus i Thure Erik Lunds Myrbråtenfortellingene (2009).

Klevens undersøkelse grunner i hva Lund kaller det ”verdensmaskinelle” (Lund 2006c:26), og hvordan dette begrepet forholder seg til de franske litteraturteoretikerne Felix Guattari og Gilles Deleuzes forståelse av verden som maskin. Oppgaven kretser rundt

størrelser som språk, subjekt og identitet. Hvordan Tomas Olsen Myrbråten kan ”uttrykke seg selv og sin egen identitet” (Kleven 2007:10) står tilbake som et av nøkkelspørsmålene.

7 Jensens kommentar må i så fall anses som profetisk, ettersom anmeldelsen ble skrevet fire år før utgivelsen av Straahlbox.

8

Problematikken kommer til syne i subjektets møte med verdensmaskinen, hvor enhetlig vilje og kontroll utviskes. I det verdensmaskinelle oppløses den nødvendige forbindelsen mellom språkets innholds- og uttrykksside, og språket referer kun til annet språk. Subjektets evne til å fortelle seg selv blir vanskeliggjort.

Kleven undersøker blant annet kategoriene natur og kultur. Disse blir holdt adskilte av det verdensmaskinelle i Myrbråtenfortellingene, mens ”Tomas etter hvert utvikler en innsikt som lar ham se disse under én fane” (Kleven 2007:10). Slik belyser Kleven tekstens sirkling rundt naturen som er i stadig bevegelse; en størrelse som verken er statisk eller foreldet. Når natur og kultur sammenstilles i oksymoronets figur, negeres den opprinnelige betydningen av de to kategoriene – noe nytt og tredje oppstår. Denne bevegelsen står som sentral i tetralogien, ifølge Kleven. Nettopp ved å tilnærme seg hva Kleven kaller det litterære mørket,

understreker Myrbråtenfortellingene hvordan”[l]itteraturens muligheter ligger i å kunne vise frem mørket som eksisterer som språkets, subjektets og naturens opprinnelse” (Kleven 2007:99). I tetralogien vises mørket fram gjennom motsetninger, oksymoroner og

”[t]aushetens uttrykk” (Kleven 2007:69). Det tause og det paradoksale bidrar til å bryte ned den ustoppelige kommunikasjonen i verdensmaskinen, i tillegg til å knytte an identiteten til noe urepresenterbart, noe som verdensmaskinen ikke kan uttrykke; et mørke som kan ”vise frem verden slik den virkelig er” (Kleven 2007:77). Mørket finnes i alle ting, men kommer kun til syne for de som evner å se i det.⁸

I de overnevnte momentene eksisterer flere paralleller til en negasjonstankegang. Men selv om sporene er til stede, forfølges ikke negasjonen direkte i Klevens oppgave. Ikke er det dens ambisjon eller målsetning heller. Kleven retter seg snarere mot språkforståelse i

Myrbråtenfortellingene, med utgangspunkt i kategoriene subjekt og identitet, kultur og natur.

Dessuten anretter Kleven sitt teoretiske tyngdepunkt i Deleuze, hvor maskinbegrepet nødvendigvis tar mye plass.

Lenander forholder seg bevisst til tidligere masteroppgaver i oppgaven Smertens sus i Thure Erik Lunds Myrbråtenfortellingene. Hun hevder at foregående undersøkelser har oversett tetralogiens materielle dimensjon og slik forbigått et viktig aspekt ved teksten:

”Språkkritikken i tetralogien kan rett og slett miste sin brodd dersom man overser de materielle aspektene og forutsetter et konsistent språk med mer eller mindre faste

8 Kleven tematiserer det ”å se i mørket” tidlig i teksten, gjennom et fotografi på oppgavens forside som viser et kjøkken om natta ”uten lyskilder og med et kamera som er stilt inn med lang lukkertid” (Kleven 2007:4). Slik framheves delvis lysets innvirkning på virkeligheten – hvorpå visse objekter belyses, mens andre havner i mørket – og delvis det blotte øyets utilstrekkelighet.

9 betydningsmønstre” (Lenander 2009:33). Lenander framhever derfor at det er ”det

uforståelige, og ikke det forståelige, man må gå inn i” (Lenander 2009:33). Med dette

utgangspunktet undersøker hun støyen eller suset i Lunds verk, med Tomas Olsen Myrbråtens gråt som sentralt motiv. Ifølge Lenander oppstår det i gråten en oppløsning av subjektet hvor naturen selv kommer i tale. I den forbindelse henviser hun til den tyske filosofen Theodor Adornos begrep Rauschen – et ikke-identisk uttrykk hvor støyen står sentralt. Gråten kan med andre ord sies å være en naturlyd, hvor det forskjellsbetonte og ikke-identiske trer fram. Med hjelp fra Rauschen-begrepet, utforsker Lenander hvordan ting sies i Myrbråtenfortellingene, framfor hva som faktisk sies. Slik oppstår diskusjonen omkring det ekspressive versus det diskursive ut fra Adornos begrepsapparat. Lenander framholder hvordan språket hos Lund stadig er i bevegelse, hvordan det bestandig former seg ”mens man leser, i bevegelsen mellom konstruksjon og destruksjon av mening” (Lenander 2009:32). Denne oscillerende bevegelsen vil også være sentral i forhold til en lesning av Inn.

Det er nettopp forflytningen eller vekselvirkningen mellom språk og materialitet som er omdreiningspunktet i Lenanders oppgave. Ved å undersøke Lunds spesielle litterære uttrykk, som både ”omtaler og overskrider et normalspråk gjennomsyret av subjektiv intensjon” (Lenander 2009:2), hevder Lenander å ha avdekket en språkkritikk i

Myrbråtenfortellingene som retter seg mot den diskursive språkligheten. Lenander påpeker en mangel ved denne type språklighet, en mangel som forårsaker Tomas Olsen Myrbråtens gråt.

Mangelen består i et fravær av nærvær. Ved hjelp av den tyske litteraturteoretikeren Hans Ulrich Gumbrechts Production of Presence (2004) hevder Lenander å gjenfinne nærværet ”i glimt, eller som bluss” (Lenander 2009:35) gjennom tetralogiens materielle og ekspressive dimensjon.

Selv om begge disse masteroppgavene har sine overgripende mål andre steder enn i utforskningen av negasjonen, eksisterer det strømninger i tekstene som stadig tangerer

lignende prinsipper. Være seg tausheten til Tomas Olsen Myrbråten, oksymoronets negerende skaperkraft, vekslende destruksjon og konstruksjon av mening, eller fokuset på den

uforståelige dimensjonen i Lunds tekstkorpus. Mitt prosjekt går ut på å undersøke

negasjonens poetikk. Dette er verken løsrevet fra tidligere masteroppgaver eller tenkt som en opposisjon. Det opposisjonelle kommer kanskje mer i spill hva angår valg av primærtekst, da fokuset vil ligge på en roman som hittil er relativt ubehandlet i akademia, og som dessuten ligger i skyggen fra tetralogien om Tomas Olsen Myrbråten.

10

Innledende refleksjoner

I arbeidet med Inn og Straahlbox har jeg ved flere anledninger fått fornemmelsen av å avsløre noe nytt og viktig. Jeg mener å ha sett sammenhenger som teksten ikke selv er klar over – jeg streker under lange avsnitt og noterer iherdig i margen. Men så har jeg lest videre og

erkjennelsen har slått meg: Avsløringen var ingen avsløring, ideene lå allerede i teksten, ledetrådene var lagt ut. Jeg får en ny fornemmelse: At jeg hele tiden halser etter Lund, som lik en kjentmann har vært gjennom disse ulendte områdene mange ganger før. Han har etterlatt seg spor, hint og tegn i terrenget. Jeg, på min side, følger etter og forsøker å trekke linjer og sammenhenger. Kanskje er det derfor jeg har valgt å gjøre en lesning hvor teori spiller en så avgjørende rolle? Eller snarere: nettopp på grunn av at Inn er preget av et vidtfavnende tankegods, med mangslungne refleksjoner, perspektiver og teorier, muliggjøres en lesning som er nært forbundet med filosofi og litteraturteori. Ettersom disse teoriene finner en slags klangbunn i teksten, vil oppgaven (forhåpentligvis) ikke bare bli stående som en tom insistering på sammenheng mellom tenkning og litteratur. Uansett vil denne lesningen være en undersøkelse av sporene etter Lund.

Jeg mener at Lunds tekster oppfordrer til reaksjon – tenkning, videre refleksjon – inntil et visst punkt, hvor sammenføyningene ikke lenger er holdbare, hvor teori og praksis ikke går opp. I mitt forsøk på å finne en lesestrategi som kan anvendes på Inn, er det viktig å innse at mange deler ikke passer inn. Underveis har jeg stadig oppdaget bruddstykker som er til overs, både i forhold til mine egne teorier eller til romanens overordnede plot.⁹ Som Lund holder fram i beskrivelsen av skrotrønnene i Straahlbox: ”det er typisk […] at planker og rør liksom stikker opp” (Lund 2010:214). Skjønt, kanskje delene ikke er utstikkende i det hele tatt, men snarere det motsatte? Det er mulig at Lunds tekster må leses som en motsats til tanken om den stabile helheten, hvor visse ting anses som innenfor – innordnet, essensielt, enhetlig – mens andre deler er utenfor, stikker opp og er til overs.

Oppgavens struktur

I kapittel 2 vil jeg tydeliggjøre teorien som utgjør grunnlaget for min lesning av Inn. Ettersom lesningen fordrer en teoretisk kunnskap om blant annet nihilisme, har jeg valgt å ha en relativt isolert teoridel – nærmest løsrevet fra Lund som sådan. På denne måten kan jeg berede

9 Kanskje særlig science fiction-passasjen i Inn, som utgjør en brorpart av del 2. Passasjen finner ikke gjenklang i resten av fortellingen, verken på det tematiske eller stilistiske planet. Det virker som om dette er et spor som åpnes og påpekes som en mulig vei videre, men som ikke blir forfulgt av Lund.

11 grunnen på en ryddig måte, og senere forutsette at visse tankeganger og begreper er kjent.

Forhåpentligvis vil selve lesningen av Inn slik bli mer konsentrert og oversiktelig.

Jeg vil benytte meg av den britiske filosofen Simon Critchley som en

gjennomgangsfigur i arbeidet. Crichley vil danne både utgangs- og samlingspunkt for en rekke forgreinende refleksjoner omkring negasjonen. Min hypotese går ut på at det i Inn, og til en viss grad i Straahlbox, finner sted en negasjonens poetikk. Som en konsekvens av en rekke negative momenter – gjennom Inn i form av den dødssyke fortelleren og hans oppbrudd, gi faen-innstillingen og den generelle negativiteten som spiller seg ut både på form- og innholdsplanet; gjennom Straahlbox mindre eksplisitt, men like fullt nærværende ved fokuset på det utslettende og overskridende ved straahlboxssystemet – tematiseres negasjonen både på konstativt og performativt vis.¹⁰ Videre vil jeg hevde at teksten ikke stanser ved eller sementerer denne negativiteten, men snarere kobler den til en mer produktiv syntese.

For å kunne påvise negasjonens poetikk er det et par momenter som først må avklares.

Jeg vil begynne med å undersøke nihilismen og de antimetafysiske strømningene som eksisterer i det nihilistiske tankegodset. Dernest vil jeg lansere en kort introduksjon til dekonstruksjonen. Ettersom jeg vil benytte meg av Critchley i arbeidet med Lund – som viderefører en dekonstruktiv tenkning fra blant andre den franske filosofen Jacques Derrida – vil en slik introduksjon ha sin nødvendige plass i denne oppgaven. Ved direkte å omtale dekonstruksjonen håper jeg å kunne anrette visse dekonstruktive momenter i bakgrunnen, mens andre trekkes fram og videreføres som verktøy i leseprosessen. Som et tredje moment vil jeg anrette et knippe perspektiver på negasjonen i litteraturen, hvilket også vil romme en kritikk av negativismen som selvgyldig metode.

I kapittel 3 vil jeg gjøre en lesning av Inn basert på refleksjoner og begrepsapparat etablert i kapittel 2. Critchley utgjør også i kapittel 3 en gjennomgangsfigur, særlig med hensyn til spillet om meningsløsheten. Jeg tar utgangspunkt i språket som litterært motiv, slik det etableres i Inn, og undersøker hvordan språk kan fungere som handlende, og lesning som deltakende. Et av fokuspunktene vil være McGuffinboksen, som blant annet kan fungere som et bilde på dekonstruksjonens forskjellstenkning.

Kapittelet rommer et nedslag i romanens identitetsproblematikk. Fortelleren er i krise og søker ny identitet. Jeg diskuterer ulike aspekter ved denne krisen, særlig hvordan den gir

10 Distinksjonen konstativ/performativ er basert på den britiske filosofen J.L. Austins teorier i How to do things with words (1962) uten at denne oppgaven går i ytterligere dialog med Austins tankegods. Se heller Stanley Fishs ”How to do things with Austin and Searle” i MLN (1976).

12

seg utslag i både kosmopolitisme og språkmutasjoner. Som et ledd i oppløsningen av

subjektets identitet, foreslår jeg å lese Inn som en antifortelling – en fortelling hvor narrative virkemidler oppløses og tapet av kontrollen tematiseres. Dette leder blant annet til en

revurdering av inspirasjonsbegrepet og forfatterrollen som sådan. Kapittelet avsluttes med en undersøkelse av ironien i romanen, og hvordan Lund anvender ironien til å hensette

negasjonen i en produktiv kontekst.

I kapittel 4 retter jeg fokuset direkte mot negativitet og nihilisme. Jeg hevder at det finnes to former for nihilisme i teksten – nihilisme som overflate (horisontal nihilisme) og nihilisme som dybde (vertikal nihilisme). På tross av nihilismens tilsynelatende radikalitet, blir det viktig å stille spørsmål ved den negerende posisjonen – er den ikke strengt tatt konservativ og sementerende? Jeg forsøker å gi et svar gjennom å lese Inn i forhold til den slovenske filosofen Slavoj Žižek, og hvordan ideologikritikk kan etableres gjennom

uavleselige punkter. I sammenheng med Lunds prosjekt kan et ledd i ideologikritikken også indikere en vei ut fra den entydige negativiteten, nemlig den livsbekreftende vitalismen.

Andre del av kapittel 4 rommer en kort, historisk gjennomgang av vitalistisk tankegods, i tillegg til at jeg forsøker å koble deler av livsfilosofien sammen med Inn.

I kapittel 5 forsøker jeg å oppsummere og tydeliggjøre sammenhengene i negasjonens poetikk, samtidig som tidligere påstander stilles i lys fra de innsikter oppgaven som helhet har ervervet. Avslutningsvis understreker jeg negasjonens produktive potensial, ved å markere forbindelsen og avhengighetsforholdet mellom det negative og det positive.

13

2 Taushet og tale

Skuffelsens filosofi

Simon Critchley har beskjeftiget seg med en rekke emner innenfor det filosofiske landskapet.

Likevel finnes det et sett refleksjoner som han stadig vender tilbake til. Blant dem er

spørsmålet om etikk. I sin doktoravhandling, senere utgitt som bok under tittelen The Ethics of Deconstruction (1992), hevder Critchley at det eksisterer en etisk dimensjon ved

dekonstruksjonen som stiller den dekonstruktive lesningen til ansvar; en etikk som

ansvarliggjør det tilsynelatende nedbrytende dekonstruktive arbeidet. Critchley viderefører tenkningen om etikk gjennom sitt forfatterskap, og ender i boka Infinitely Demanding (2007) med å koble refleksjonene om etikk og estetikk opp mot spørsmål om politisk praksis.

Selv om temaet forblir uberørt i The Ethics of Deconstruction må skuffelsen sies å være et annet sentralt aspekt ved Critchleys tenkning. Innledningsvis i Critchleys andre bok Very Little … Almost Nothing (1997) etableres skuffelsen som et avgjørende premiss for moderne filosofi. Skuffelsen deles opp i to: religiøs skuffelse og politisk skuffelse. Den første beror på fraværet av religion eller mangelen på entydighet i den religiøse overbevisning: ”the realization that religion is no longer (presuming it ever was) capable of providing a meaning for human life” (Critchley 1997:2).¹¹ Den andre skuffelsen springer ut av spørsmålet om rettferdighet, “namely „what is justice‟ and how might justice become effective in a violently unjust world?” (Critchley 1997:2). Den politiske skuffelsen blir regnet som en konsekvens av verdienes (eksempelvis ”rettferdighet”, ”likhet”, ”frihet”, ”godhet”, etc.) kollaps i møte med den moderne verden. Skuffelsens filosofi, den religiøse og den politiske samlet, “is a

conception of philosophy that follows from Kant‟s Copernican turn at the end of the eighteenth century” (Critchley 2007:1). Et skille settes med andre ord i og med Kant, men hevdes først å bli tydeliggjort mot slutten av det 19. århundre ved den tyske filosofen Friedrich Nietzsche.

11 Når det foreligger norske, svenske eller danske oversettelser av verkene, vil jeg benytte meg av disse for å bedre lesbarheten. Når oversettelser i de overnevnte språk ikke foreligger, er de franske og engelske (språk jeg leser) originalene direkte sitert. De franske originalsitatene er ledsaget av min egen oversettelse i form av en fotnote. Eksempelvis verk på tysk er sitert på engelsk, dersom norske, svenske eller danske oversettelser ikke er tilgjengelige.

14

Iboende ødeleggelse

Påstanden ”Gud er død” ¹² indikerer skuffelsen som utgangspunkt for moderne tenkning. På ett nivå kan utsagnet tas til inntekt for en religionskritikk – eventuelt religionsfortvilelse – hvor man fjerner – eventuelt mister – garantisten for tilværelsens mening. På et annet nivå kan Nietzsches dødserklæring utvides og dermed ramme en rekke kategorier som tidligere har vært ansett som selvgyldige og absolutte, men som nå kan hevdes å være døde og uttømt for mening. Critchley skriver: “not only […] the death of God of the Judaeo-Christian tradition, but also the death of all those ideals, norms, principles, rules, ends and values that are set above humanity in order to provide human beings with a meaning to life” (Critchley 1997:2).

Forstått på denne måten blir påstanden ”Gud er død” å sammenligne med ”a critique of the big words” (Nietzsche 1968:50), som Nietzsche beskriver i verket Der Wille zur Macht (1901). Denne kritikken er en konsekvens av en grunnleggende tvil som Nietzsche framholder overfor gyldigheten til bestemte verdier og kategorier. Kritikken rettet seg mot universaliteten og det absolutte ved størrelser som ”Christianity, the revolution, the abolition of slavery, equal rights, philanthropy, love of peace, justice, truth” (Nietzsche 1968:50). Critchley fortsetter denne listen: ”the positing of a transcendental reason, the declaration of the

libertarian and egalitarian values of republicanism, the codification of human rights, the belief in human happiness and its calculability, in social justice, in revolutionary love” (Critchley 1997:9). Nedvurderingen av disse kategorienes verdi, som langt på vei kan kalles en

nedvurdering av metafysikken, leder Nietzsche til en refleksjon omkring begrepet nihilisme, dets kjennetegn og historiske status i det samtidige Europa. I filosofien dukker nihilismen opp på slutten av 1700-tallet, men begrepet kan være forankret mye lengre tilbake i tid.¹³ Vi kan kalle nihilismen, slik den forstås av Nietzsche og senere Critchley, for en antimetafysisk tankegang.

For å definere begrepet nihilisme tar Nietzsche tak i spørsmålet om tro, og skriver:

“What is a belief? How does it originate? Every belief is a considering-something-true”

(Nietzsche 1968:14). Tro er ifølge Nietzsche det samme som å anse noe for sant.

Argumentasjonen i Der Wille zur Macht holdes fram ved å påpeke en feilslutning i

konklusjonen ”å anse noe for sant”. Feilen ligger i kategorien ”sannhet”, som ifølge Nietzsche er meningsløs: ”there simply is no true world” (Nietzsche 1968:14). Nietzsche grunnfester

12 Først publisert i Nietzsches Die fröhliche Wissenschaf (1882): ”Gud er død! Gud forblir død! Og vi drepte Ham” (Nietzsche 2010:136), senere – og mer kjent – lagt i Zarathustras munn i Also sprach Zarathustra (1885).

13 Critchley viser til “the immensly informative monograph by Stephen Wagner Cho, „Nihilism before Nietzsche: On the Historical Origins of the Term‟ (unpublished typescript)” (Critchley 1997:181). Dessuten peker Michael Allen Gillespies Nihilism Before Nietzsche (1995) henimot nihilistiske tendenser i middelalderen.

15 denne påstanden i verdens ”merely apparent character” (Nietzsche 1968:15). Det kan være interessant å dvele litt ved verdens ”apparent” eller tilsynelatende karakter. Hva mener Nietzsche med dette?

En omformulering av ordet ”tilsynelatende” vil føre til noe sånt som: det som framstår for blikket, hvilket ligner situasjonen som den norske litteraturviteren Janike Kampevold Larsen kaller ”en fenomenologisk grunnsituasjon” (Larsen 2008:18) i Å være vann i vannet (2008). Selv om fenomenologien er yngre enn Nietzsche, vil jeg hevde at han i en viss forstand er fenomenologisk innstilt. Nietzsche avviser den kantianske distinksjonen mellom tingen-i-seg-selv (das Ding an sich) og dens tilsynekomst. I samme bevegelse bestrides både det faktum at tingene har visse egenskaper og at menneskene kan leve uten å konstruere forestillingene om nettopp dette. Nietzsche skriver i Die fröhliche Wissenschaft (1882):

Vi har tilrettelagt for oss en verden der vi kan leve – med antagelsen av legemer, linjer, flater, årsaker og virkninger, bevegelse og ro, skikkelse og innhold: Uten disse trosartikler ville ingen holdt ut å leve!

Men dermed er det ikke blitt bevist noe som helst. Livet er intet argument; muligens hører villfarelsen til livets betingelser (Nietzsche 2010:133).

Vi skal merke oss postulatet om villfarelsen som et av livets betingelser, mens vi konstaterer:

Den fenomenologiske grunnsituasjonen – det som framstår for blikket – vil indikere ”den foranderlighet verden gjennomgår hele tiden, i og med den menneskelige fortolkningen av den” (Larsen 2008:17). Med andre ord: Når Nietzsche hevder at sannheten ikke eksisterer og villfarelsen tilhører livets forutsetning, kan dette forstås som spissformuleringen av erfaringen om den pågående fortolkningssituasjonen. Fenomener trer altså fram for subjektet på en tilsynelatende måte. Ved pågående fortolkning vil sannheten stadig forskyve seg, og kan som ytterste konsekvens hevdes ikke å eksistere.

På veien mot et tydeligere bilde av nihilismen, prøver Nietzsche seg fram med ulike definisjoner av termen. En av dem lyder: “What does nihilism mean? That the highest values devaluate themselves” (Nietzsche 1968:9). De høyeste verdiene, eller de store ordene,

inneholder ifølge Nietzsche sporene av sin egen nedvurdering. Kanskje kan vi ut fra

Nietzsche snakke om en iboende negativitet i de metafysiske kategoriene – at metafysikken er svanger med sin egen ødeleggelse. Critchley skriver følgende om Nietzsches syn på

kristendommen: ”the Christian-Moral interpretation of the world is driven by a will to truthfulness, but that […] very will to truth eventually turns against the Christian

interpretation of the world by finding it untrue” (Critchley 1997:7). Dersom man aksepterer påstanden om Guds død, vil kristendommens sannhetssøken vendes om til sin motsats: en

16

søken grunnet i løgn. Den avdekkende bevegelsen som Nietzsche iverksetter, peker mot kategorienes sammenfall i kraft av sin mangelfullhet, tilkortkommenhet, kort sagt utilstrekkelige evne til å være entydig nærværende.

Den kristne moral og metafysikk garanterer mennesket en absolutt verdi, “as opposed to his smallness and accidental occurrence in the flux of becoming and passing away”

(Nietzsche 1968:9). Erkjennelsen som følger i kjølvannet fra den nihilistiske nedvurderingen av kategorienes meningsfylde er som følger: Eksistensen er kun et glimt eller en tilfeldig tildragelse i en ellers ustoppelig, pågående gjentakelse, hva Nietzsche kaller ”the eternal recurrence” (Nietzsche 1968:35). Det er rundt denne erkjennelsen Critchley dreier sin bok Very Little … Almost Nothing. Tilværelsens meningsløshet, hvor eksistensen foregriper enhver essens,¹⁴ framtvinger en rekke filosofiske problemstillinger under doktrinen om evig gjentakelse.

Evig gjentakelse

En av problemstillingene som iverksettes i og med skuffelsens filosofi er menneskets angst for døden. Gjennom lesningen av et knippe litterære tekster – den franske forfatteren Maurice Blanchot vektlegges i særlig grad – framholder Critchley at menneskets dødsangst ikke er en frykt for døden selv, men snarere en frykt for dødens umulighet: “dread, or anxiety, is not fear of nothingness; rather dread is dread of existence itself, the facticity of being riveted to

existence without an exit” (Critchley 1997:60). Dødens umulighet vil innebære at mennesket ikke kan velge døden, ikke engang selvmorderen, for døden tilhører ikke mennesket, ifølge Critchley. Døden kan ikke være objektet for menneskets vilje ettersom døden er ingenting.

Her er det viktig å gjøre oppmerksom på at Critchleys argumentasjon bunner i en

verdensanskuelse hvor metafysikken mistenkeliggjøres. Det hinsidige nedvurderes til fordel for en vektlegging av det dennesidige. Fra dette perspektivet forstås døden som et endepunkt uten videre fortsettelse: ”knowing that there is nothing else after this death” (Critchley 1997:25). Ettersom døden regnes som en umulighet, et fullstendig fravær vi ikke kan ville, står kun eksistensen igjen i menneskets besittelse – som vi til gjengjeld er naglet fast til: ”all the suicide feels is the rope tightening around his neck, binding him ever tighter to the existence he wanted to leave” (Critchley 1997:32). Bildet av selvmorderen som Critchley

14 Den franske filosofen Jean-Paul Sartres skriver i L’existentialisme est un humanisme (1946): ”Hva betyr det her at eksistensen går forut for essensen? Det betyr at mennesket først eksisterer, er til, oppstår i verden, og at det definerer seg selv etterpå. Hvis mennesket, slik som eksistensialisten oppfatter det, ikke kan defineres, kommer det av at det i begynnelsen ikke er noe” (Sartre 1993:10). Jeg tror Critchleys tenkning finner deler av sitt grunnlag i en eksistensialistisk tenkemåte.

17 holder fram leder tanken henimot eksistensen som noe påtvunget, gjennom et fravær av

alternativer, tømt for metafysiske forestillinger om det hinsidige. Borte er troen på et entydig nærvær eller en absolutt mening for menneskeheten.

Nietzsches doktrine om evig gjentakelse understreker det antimetafysiske aspektet ved den nihilistiske erkjennelsen, som den tysk-amerikanske filosofen Walter Kaufmann skriver i sin Nietzsche-biografi Nietzsche (1968): ”all events are repeated endlessly […] there is no plan nor goal to give meaning to history and life, and that we are mer puppets in an absolutely senseless play” (Kaufmann 1968:327). Nihilisme leder dermed til en problematisk posisjon, hvor mennesket er dømt til å eksistere – en eksistens som igjen er på det mest grunnleggende meningsløs, preget av villfarelsen, og kun et tilfeldig glimt i en pågående gjentakelse.

Omveien om Nietzsches doktrine er nødvendig for å komme fram til Critchleys hovedmål for boka – et mål som for så vidt indikeres allerede ved tittelen – Very Little … Almost Nothing. Det sentrale for Critchley er ikke å hylle nihilismen, men ei heller å

overkomme den nihilistiske erkjennelsen om eksistensens meningsløshet. Snarere virker det som om Critchley ønsker å utnytte innsikten fra doktrinen om evig gjentakelse til å utholde den meningsløse eksistensen:

Might not the doctrine of eternal return be approached simply as that thought which

enables one to endure the world of becoming without resenting it or seeking to construct some hinter- world? As I see it […] this does not so much entail an overcoming of nihilism as an overcoming of the desire to overcome (Critchley 1997:8-9).

Critchley peker her mot en bevegelse som kan virke paradoksal, men som kanskje nettopp av den grunn er verdt å beskjeftige seg med. Det er et spørsmål om både å forbli i og å forlate nihilismen: “Such a way has in mind neither the building of the house of God, nor the erection of monuments to the false gods of active nihilism” (Critchley 1997:17). Det er et spørsmål om å etablere en mening gjennom det meningsløse, støttet opp av doktrinen om evig gjentakelse – en tankegang som åpner for muligheten av å utholde denne verdenen uten å søke mot det hinsidige, det metafysiske. Critchley henter i denne sammenhengen av forståelige grunner hjelp fra den irske forfatteren Samuel Beckett, som kanskje framfor noen andre makter å utnytte det absurde og det meningsløse til å produsere en form for mening. Critchley

beskriver Becketts strategi: “it is a question of establishing the meaning of meaninglessness, making a meaning out of the refusal of meaning that the work performs without that refusal of meaning becoming a meaning” (Critchley 1997:151). Det er et intrikat spill som her skisseres opp av Critchley. Negasjonen av mening må være meningsfull uten at det meningsløse blir

18

sementert til en absolutt og entydig mening i seg selv. Jeg skal la dette ligge foreløpig, med en forhåpning om at spillet om meningsløsheten vil bli mer meningsfullt ettersom de kommende perspektiver blir belyst.

Sirenenes sang

Jeg skal nærmest i en parentes trekke fram Blanchots Le livre à venir (1959) som åpner med en tekst om Odyssevs og sirenene. Odyssevs har på oppfordring fra Circe gitt mannskapet voks i ørene mens han selv lar seg binde til masten. Odyssevs ønsker å høre sirenenes sang samtidig som han unngår forlis og død. Myten om sirenene er en av flere myter som fungerer godt som et hjelpemiddel til å nærme seg litteraturen. Blanchot skriver helt i starten av teksten: ”Les Sirènes : il semble bien qu‟elles chantaient, mais d‟une manière qui ne satisfaisait pas, qui laissait seulement entendre dans quelle direction s‟ouvraient les vraies sources et le vrai bonheur du chant” (Blanchot 1959:9).¹⁵ Her er det viktig å merke seg to ting: For det første konstateringen av sirenenes sang – sangen som nærværende, faktisk og hørbar for Odyssevs. For det andre betoningen av sangens mangelfullhet – den nærværende sangen kun som en retningsangiver i forhold til stedet hvor den opprinnelige sangen kommer fra. Dette stedet blir nærmere bestemt av Blanchot senere i teksten: ”c‟était un chant inhuman, - un bruit naturel” (Blanchot 1959:9).¹⁶ Samlet betoner disse aspektene sirenenes sang som noe nærværende, men samtidig fylt av fravær. Sangen inneholder spor etter en naturlig sang, men er ikke selv denne sangen. Den opprinnelige sangen er ikke tilgjengelig for Odyssevs.

Det finnes mange måter å navngi sirenenes egentlige sang på. Kanskje kan sangen hete døden (som den jo gjør for sjøfolk som lar seg friste for nære), kanskje den kan lignes med et slags urspråk – et naturlig motivert språk som er tapt for menneskene, hvor ting blir gitt deres rette navn (betegnelsene ”chant inhuman” og ”bruit naturel” kan peke i denne retningen). I alle tilfeller er sirenenes sang et punkt som litteraturen alltid vil røre ved, men aldri vil oppnå, skal vi tro Blanchot: ”Il y a une lutte fort obscure engagée entre tout récit et la rencontre des Sirènes” (Blanchot 1959:11).¹⁷ Med andre ord ligger sirenens sang som et bakteppe eller kanskje en slags lengsel i all litteratur. En lengsel etter den opprinnelige sangen som beskriver verden slik den egentlig er. Til slutt forblir dette et punkt litteraturen unngår eller ikke lykkes å oppnå, seiler forbi, forlater. Den amerikanske litteraturkritikeren J. Hillis Miller belyser i sin

15 Min oversettelse: “Sirenene: det virket trolig at de sang, men på en måte som ikke tilfredsstilte, som kun indikerte hvilken retning den virkelige kilden og den virkelige saligheten ved sangen åpenbarte seg”.

16 Min oversettelse: ”det var en umenneskelig sang, - en naturlyd”.

17 Min oversettelse: ”Enhver fortelling iverksetter en obskur kamp med sirenene”.

19 bok On Literature (2002) at ”[t]he problem is that the place which is the true origin of the song, where the song really begins, is also the place where singing stops” (Miller 2002:71).

Med dette perspektivet present kan vi trekke en linje fra sirenenes sang som bilde på døden, til sangen – paradoksalt nok – som en metafor for stillheten eller tausheten. På samme måte som død er fravær av liv, er taushet fravær av språk. Critchley skriver:

literature is the preservation of possibility as possibility. Thus, in one sense, it is the radical incompletion of the artwork that preserves the possibility of literature as possibility, and it is this incompletion that prevents the writer or painter standing back from their work and saying “at last it is finished, at last there is nothing” (Critchley 1997:36).

Med en bakgrunn i Millers tanke om sangens opprinnelse og slutt i samme punkt, og

Crichleys bilde av kunstneren som umulig kan avslutte sitt verk, kan vi hevde at både døden og tausheten blir et annet navn for ingenting. I det øyeblikket litteraturen vender seg mot dette ingenting, negeres også den fenomenologiske grunnsituasjonen. Verden er ikke lenger

underlagt pågående fortolkning. I stedet forfektes en uttømmende mening, en absolutt sannhet hvor verden og språk sammenfaller; litteraturen blir overflødig – alt, som Critchley sier, er ferdigstilt – ingenting gjenstår. Sirenenes sang blir dermed et punkt litteraturen begjærer og forsøker å nærme seg. Et punkt hvor språket og verden sammenfaller, hvor talen blir

overflødig og tausheten råder. Men i siste øyeblikk må dette punktet forlates, dersom kunsten skal overleve.¹⁸ Critchley holder fram: “The writer has an obligation to say or to bring to language, to literature, the nothing or silent solitude that is the source of literature […]

„having nothing to write, of having no means of writing it, and of being forced by an extreme necessity to keep writing it‟” (Critchley 1997:37). Den kontinuerlige produksjonen av

litteratur, som igjen fordrer en kontinuerlig produksjon av forestillinger, er ikke bare et forsøk på å etablere en mening i eksistensen, den er også en helt nødvendig mekanisme i en verden som er i stadig bevegelse og som derfor hele tiden krever omfortolkning.

En vei videre

Vi er med myten om sirenenes sang inne på en mulig rute som både forblir i og forlater nihilismen; en rute som tangerer spillet om meningsløsheten. Før vi utvikler denne tanken, skal vi kort vende tilbake til Nietzsche.

18 Den norske litteraturviteren Karin Gundersen skriver i Roland Barthes (1989) om glemselen, ut fra et liknende perspektiv: ”Å gi en komplett fortegnelse over tekstens betydninger, dersom det var mulig, ville vært det samme som å gi den én mening. Og en tekst med én mening leses ikke lenger […] Hele sannheten er jevngodt med døden. Hvor det er glemsel, er det liv” (Gundersen 2010:99).

20

Ifølge Nietzsche danner to former for nihilisme en indre motsetning: aktiv nihilisme og passiv nihilisme. Aktiv nihilisme forbindes med russisk anarkisme og revolusjonær vilje til ødeleggelse: ”a sign of increased power of the spirit” (Nietzsche 1968:17). Passiv nihilisme settes av Nietzsche i sammenheng med et livssyn som ligner buddhismen og som innebærer en regressiv reaksjon på erkjennelsen om eksistensens meningsløshet og absurditet: ”Nihilism as decline and recession of the power of the spirit” (Nietzsche 1968:17), eller med Critchleys ord: ”writing pessimistic-sounding literary essays, taking up yoga, bird-watching or botany”

(Critchley 2007:4). Critchley framholder også to andre mulige svar på nihilismen, nemlig en benektelse av problemet gjennom en tilbakevending til religionen eller en avvisning av tankegodset som sådan ved å anse nihilismen som et pseudo-problem og kun en historisk merkverdighet (Critchley 1997:11). Som en femte vei lanserer Critchley sitt prosjekt: Verken å benekte eller forbli i den nihilistiske aporien, men å erkjenne eksistensens meningsløshet, utholde den og fortsette å dyrke forestillingskraften og kunsten: ”we are cursed, cursed by the need for narrative […] Because we cannot sit quietly in a room, because we have to live and invent […] We go on. This is very little … almost nothing” (Critchley 1997:180). Critchleys forslag til en vei videre fra nihilismen tangerer det sammenfiltrede forholdet mellom taushet og tale som lanseres med myten om sirenenes sang. Dersom vi anretter tausheten som en ekvivalent til fullstendig regresjon – mennesket trekker seg tilbake fra meningsproduksjonen og henfaller til stillheten – og tale som en aktiv og positiv handling, kan vi plassere

forbannelsen, som Critchley skriver om, i forhold til menneskets tvungne forhold til spillet om meningsløsheten, enten gjennom fornektelse og regresjon – passiv nihilisme – eller bekreftelse og aktivisme – aktiv nihilisme. I Very Little … Almost Nothing understrekes negasjonen av de metafysiske kategoriene som nødvendig, samtidig som doktrinen om evig gjentakelse blir utholdt gjennom fortsatt tale, fortsatt produksjon av mening. I denne

prosessen virker det viktig for Critchley å bekrefte eksistensens meningsløshet og den pågående fortolkning, samtidig som dødens umulighet gjaller som et kall i bakgrunnen.

Dekonstruksjon

Dekonstruksjonen er utvilsomt en av grunnsteinene i Critchleys tenkning. Dette gir seg utslag både i plassen Derrida vies i verk som The Ethics of Deconstruction, Ethics-Politics-

Subjectivity (1999), Contintental Philosophy: A Very Short Introduction (2001) og Things Merely Are (2005), og i form av måten Critchley generelt leser litterære tekster, blant annet i Very Little … Almost Nothing.

21 Critchley nærmer seg dekonstruksjonen på flere måter i The Ethics of Deconstruction, både gjennom positive og negative forsøk på definisjon. Jeg vil i det følgende referere

Crichleys tilnærming, akkompagnert av et knippe videreførende betraktninger.

Critchleys første påstand går ut på at dekonstruksjon ikke er ”something negative; it is not a process of demolition” (Critchley 1992:21). Ved å yte motstand mot å kalle

dekonstruksjonen en utelukkende negativ prosess, med andre ord en ren negasjon, retter Critchley fokuset mot den etiske dimensjonen ved lesemåten – en ansvarliggjøring av den dekonstruktive lesningen. Kritikken av dekonstruksjonen er grunnet i påstander om tenkningen som ”a species of nihilistic textual free play” (Critchley 1992:3), eller som de amerikanske redaktørene av boka Deconstructing Derrida (2005), Peter Trifonas og Michael Peters, påpeker i sin introduksjon: ”Both conservatives and members of the radical left have fiercly attacked his [Derrida] work. The former deny he is a philosopher and the latter dismiss his work as frivolous and apolitical” (Peters 2005:5). Critchleys prosjekt i The Ethics of Deconstruction er som nevnt å ansvarliggjøre dekonstruksjonen, og understreke

lesestrategiens affirmative resultat. Aporien, det negative og det relative opphøyes ikke for sin egen skyld, men er nødvendige ledd i en mer positiv bevegelse.

Critchley argumenterer videre for at “deconstruction needs to be sharply distinguished from analysis, which presupposes a reduction of entities to their simple, or essential,

elements” (Critchley 1992:21). Ved å skille dekonstruksjonen fra analysen understrekes kritikken av entydig nærvær.¹⁹ Premissen for en analyse er at det eksisterer visse stabile strukturer som er unndratt fortolkningens spill. Like lite som dekonstruksjonen er en analyse, er den å ligne med en metode. Denne påstanden henger sammen med den påfølgende:

“deconstruction is not an act produced and controlled by a subject; nor is it an operation that sets to work on a text or an institution” (Critchley 1992:22). Argumentet indikerer at

dekonstruksjonen alltid allerede²⁰ finner sted (a lieu) hvor det er tekst. Critchley understreker at Derrida benytter termen å finne sted, snarere enn verbet å være: ”All ontological statements of the form ‟Deconstruction is x‟ miss the point a priori; for it is precisely the ontological presuppositions of the copula that provide one of the enduring themes of deconstruction”

19 Min bruk av ordet nærvær er primært tuftet på Derridas tilnærming, og kritikk, av nærvær som ousia: “nærvær som substans/essens/eksistens (ousia)” (Derrida 2006:62).

20 Uttrykk som blant annet ble mye brukt av Derrida. ”Alltid allerede” indikerer i dette tilfellet at

dekonstruksjonen finner sted der hvor tekst finner sted, og slik forstås dekonstruksjonen som allerede pågående – en mekanisme i teksten som venter på å bli avslørt eller påpekt i leseprosessen. Dekonstruksjonen er ikke noe som påføres teksten fra utsiden. Uttrykket ”alltid allerede” rommer også en utvidelse av nåtiden, ettersom alltid peker bakover i tid, mens allerede peker framover. Slik problematiseres nåtiden som stabil størrelse. Man kan si at nåtiden utsettes.

22

(Critchley 1992:22). Hvis man forstår ontologi som læren om det som faktisk er,²¹ vil

eventuelle ontologiske forutsetninger nettopp være et område hvor det dekonstruktive arbeidet finner sted. Dermed blir det meningsløst å fastholde dekonstruksjonen med en ontologisk definisjon. Demonteringen av stabile og statiske forutsetninger er selve motivasjonen for dekonstruksjonen; den dekonstruktive lesningen bryter ned forestillingen om ”det som faktisk er” – tanken om kategorier med en stabil opprinnelse som er løsrevet den pågående

fortolkningen.

Dekonstruksjonen ønsker nettopp å avslå den platonske ideen om det statiske, som ifølge den norske naturfilosofen Hans Kolstad er ”det mest abstrakte fenomen av alle

fenomener” (Kolstad 2007:34). Tanken om det statiske hviler på en forestilling om en sentrert struktur som er unndratt det Derrida kaller spillet i essayet ”La structure, le signe et le jeu dans le discours des sciences humaines” som ble utgitt som en del av L’écriture et la différence (1967). Den sentrerte strukturen kan lignes med et metafysisk sentrum som eksempelvis ideene ”sannhet” og ”rettferdighet” kan ledes tilbake til. Spill kan forstås både som et semiotisk spill av tegn, og som spill i betydningen fortolkningens pågåendehet eller livets kontinuerlige bevegelse. Tanken om det statiske bryter med bevegeligheten og danner grunnlaget for et postulat om visse transcendentale ideer og forestillinger (eksempelvis

”Gud”) som er unndratt spillet. Jeg skal nå sitere et lengre stykke fra overnevnte essay, ettersom Derrida her nærmer seg et avgjørende punkt for dekonstruksjonen – kritikken av tanken om et stabilt og nærværende sentrum:

Begrepet om en sentrert struktur er faktisk begrepet om et grunnfestet spill, konstituert ut fra en grunnleggende ubevegelighet og en beroligende visshet som selv er unndratt spillet. Ut fra denne vissheten kan angsten mestres, den angst som alltid følger av en bestemt måte å være med i spillet på, å være fanget i spillet, å stå på spill helt fra starten av spillet. Med utgangspunkt i det vi altså kaller sentrum, og som fordi det kan være så vel utenfor som innenfor, omtales snart som opprinnelse og snart som mål, som arkhe og telos, blir repetisjonene, substitusjonene, transformasjonene og permutasjonene alltid fanget i en meningshistorie – det vil simpelthen si en historie – der man alltid kan gjenoppvekke opprinnelsen eller foregripe målet i nærværets form (Derrida 2006:17-18).

Meningshistorien Derrida sikter til er hva han et annet sted har kalt logosentrismen.²² Denne historien, som kunne vært kalt rasjonalitetens eller fornuftens historie, forutsetter at ”det dynamiske [holdes] fast i ubevegelige bilder” (Kolstad 2007:37). Disse bildene, eller mer

21 Ontologien er ifølge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon ”den mest allmenne lære om

værensformer og væremåter. Egenskaper kan f.eks. ikke eksistere uten at noe annet ‟først‟ eksisterer som de kan være egenskaper til (se også substans og attributt)” (Henriksen bind 11 2006:523).

22 Fra De la grammatologie: ”un schème linéaire du déroulement de la présence” (Derrida 1967:127). Min oversettelse: ”et lineært system for frambringelsen av nærvær”.