Rettslige rammer ved bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenesten
Klikk ikonet for å legge til et bilde
OVERSIKT OVER INNLEGGET
•
Viktige begreper/definisjoner
•
Oversikt over rettsgrunnlagene
•
Generelle krav (uavhengig av rettsgrunnlag)
–samtykkekompetanse, vurdering
–
forsvarlige tjenester
–
pasient-/brukermedvirkning
•
De ulike rettsgrunnlagene – virkeområde og vilkår
•
Vedtak
•
Egenbetaling
DEFINISJON AV VIKTIGE BEGREPER I
• Inngripende teknologi:
teknologi som varsler andre personer når brukeren foretar eller ikke foretar seg noe (eks: står opp av sengen eller ikke kommer tilbake i sengen, beveger seg utenfor et spesielt område, ikke tar medisinen, ikke åpner kjøleskapet osv.)
teknologi som sporer og/eller lokaliserer brukeren, og sender informasjon til andre personer (typisk GPS)
teknologi der andre personer overvåker brukeren med lyd og/eller bilde i kortere eller lengre tid
• Rettsgrunnlag:
En tillatelse til/et grunnlag for å ha rett til, å ta i bruk inngripende teknologi overfor en person.
DEFINISJON AV VIKTIGE BEGREPER II
• Samtykkekompetanse
personen må være i stand til å forstå konsekvensen av aktuelle
beslutningsalternativer, og kunne resonnere med relevant informasjon i valget mellom alternativene
en forutsetning for å kunne avgi et gyldig samtykke til helsehjelp/bruk av inngripende teknologi
for å kunne si at samtykkekompetansen har bortfalt, kreves det at personen åpenbart ikke er i stand til å forstå hva den konkrete beslutningen gjelder
• Motstand
gjennom atferd eller ved bruk av ord viser at han eller hun ikke ønsker helsehjelpen eller teknologien
hvordan motstanden kommer til uttrykk er ikke avgjørende
ved tvil skal det legges til grunn at personen motsetter seg tiltaket
OVERSIKT OVER RETTSGRUNNLAGENE
1. SAMTYKKE
• Pbrl. § 4-1 og ulovfestet rett: Det vanligste rettsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenesten; forutsetter samtykkekompetanse
2. SÆRSKILT LOVHJEMMEL (der personen ikke kan gi gyldig samtykke)
• Pbrl. § 4-6a: Bruk av inngripende teknologi (varslings- og lokaliseringsteknologi) som ledd i helse- og omsorgstjenester ved fravær av motstand:
• Pbrl. § 4-6: Bruk av medisinsk teknisk utstyr som ledd i helsehjelp ved fravær av motstand (andre ledd hvis helsehjelpen innebærer et alvorlig inngrep)
• Pbrl. kapittel 4A: Bruk av inngripende teknologi (begge typer teknologi) som ledd i helsehjelp som pasienten motsetter seg
• Hol. kapittel 9: Bruk av inngripende teknologi (unntatt medisinsk teknisk utstyr) hvis brukeren har en utviklingshemming, uavhengig av motstand
FEM VIKTIGE SPØRSMÅL
5 sentrale spørsmål for å avgjøre hva som er riktig rettsgrunnlag:
1) Er teknologien å anse som inngripende?
2) Er pasient eller bruker samtykkekompetent i det aktuelle spørsmålet?
3) Motsetter pasienten eller brukeren seg bruk av teknologien?
4) Er det tale om varsling/overvåkning med medisinsk teknisk utstyr, eller dreier deg seg om andre typer teknologi (typisk varslings- eller
lokaliseringsteknologi?)
5) Har pasienten eller brukeren diagnosen psykisk utviklingshemming ?
VURDERING AV SAMTYKKEKOMPETANSE (PBRL. § 4-3)
• For at pasienten/brukeren gyldig skal kunne samtykke til helsehjelp eller bruk av inngripende teknologi, må personen være samtykkekompetent, dvs. må forstå konsekvensen av å takke ja eller nei til ulike behandlings- eller hjelpemidler, og kunne resonnere med relevant informasjon.
• Pasienten/brukerens forutsetninger for å kunne ta en egen beslutning må optimaliseres, dvs. at det må gis konkret og tilpasset informasjon.
• Samtykkekompetansen må vurderes konkret opp mot det beslutningen gjelder.
• Avgjørelsen av om pasienten eller brukeren har samtykkekompetanse, tas av det personellet som er ansvarlig for gjennomføringen av tiltaket. Hvis vedkommende ikke selv har
medisinskfaglig kompetanse, bør personens fastlege konsulteres.
• Kommunen bør ha skriftlig nedfelte rutiner for vurdering av samtykkekompetanse ved bruk av inngripende teknologi.
• Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse skal være begrunnet og skriftlig, og nedtegnes i pasientens eller brukerens journal.
• Se pbrl. §§ 4-1 til 4-5, og rundskriv IS-8/2015 s. 72 flg.
TJENESTENE SKAL VÆRE FORSVARLIGE (HOL. § 4-1, HPL § 4)
•
Uansett hvilket rettsgrunnlag som benyttes er et krav at bruken av tiltaket vil være faglig forsvarlig.
•
Forsvarlighetskravet er en rettslig standard; dvs. at innholdet følger fag-/
samfunnsutviklingen og utviklingen i verdisyn mv.
•
Vurdering av forsvarlighet forutsetter vurdering av bl.a:
anvendelighet av teknologien
det individuelle risikobildet
opplæring og oppfølgning av personell, og evt. involverte pårørende
tilstrekkelig rask responstid
•
Forutsetter klare avtaler med evt. pårørende som skal involveres i responsen
•
Forutsetter jevnlige vurderinger av tiltaket og gjennomføringen.
BRUKERMEDVIRKNING OG INFORMASJON (PBRL. §§ 3-1 OG 3-2)
• Uansett hvilket rettsgrunnlag som benyttes har pasient og bruker rett til å medvirke ved utforming og gjennomføring av helse- og
omsorgstjenester.
• Kommunen har plikt til å legge til rette for brukermedvirkning ved bl.a.
å gi tilstrekkelig og tilpasset informasjon.
• Kommunen må så langt som mulig samarbeide med bruker og pasient når tjenestetilbudet utformes.
• Ved utforming av tjenester etter hol. § 3-2 første ledd nr. 6 og §§ 3-6 og 3-8 skal det legges stor vekt på pasientens eller brukerens mening.
• Hvis pasienten eller brukeren mangler samtykkekompetanse, har
nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten.
BRUK AV INNGRIPENDE TEKNOLOGI (VARSLING OG LOKALISERING) NÅR PASIENT/BRUKER MANGLER SAMTYKKEKOMPETANSE
• Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6a
• Det kan det tas i bruk varslings- eller lokaliseringsteknologi når dette er
nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten el.
brukeren
er i pasientens eller brukerens interesse.
• Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på
om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen
om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet
om det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha gitt tillatelse
• Ikke adgang til kontinuerlig overvåkning med lyd og/el. bilde.
• Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra pasientens eller brukerens nærmeste pårørende om hva pasienten eller brukeren ville ha ønsket.
• Bred og konkret vurdering av fordeler og ulemper.
• Se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6a og IS-8/2015 s. 90. flg.
HELSEHJELP TIL PASIENT UTEN SAMTYKKEKOMPETANSE, HERUNDER BRUK AV MEDISINSK TEKNISK UTSTYR
• Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 første eller andre ledd, avhengig av om helsehjelpen innebærer et alvorlig inngrep for pasienten
• Hvis en pasient over 18 år mangler samtykkekompetanse, kan det gis inngripende helsehjelp, herunder med bruk av medisinsk teknisk utstyr, hvis:
det anses å være i pasientens interesse.
det skal være sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp.
• Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket.
• Beslutningen skal tas av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell.
• For mindre inngripende helsehjelp følger vilkårene av § 4-6 første ledd.
• Adgang til kontinuerlig overvåkning med lyd og/el. bilde hvis vilkårene er oppfylt.
• Beslutning om manglende samtykkekompetanse nedtegnes i pasientens journal.
• Se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 (2) og IS-8/2015 s. 87 flg.
BRUK AV INNGRIPENDE TEKNOLOGI SOM LEDD I HELSEHJELP HVIS PASIENTEN MOTSETTER SEG HELSEHJELPEN
• Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A
• Hvis pasienten mangler samtykkekompetanse og motsetter seg tiltaket, åpner pbrl.
kap. 4A for bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi som ledd i helsehjelp dersom vilkårene i kapittelet er oppfylt, jf. pbrl. § 4A-4 tredje ledd
• Vilkårene følger av pbrl. § 4A-3, og er at:
en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten
helsehjelpen anses nødvendig
tiltakenes karakter står i forhold til behovet for helsehjelpen
å gi helsehjelpen etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsningen for pasienten
• Ikke adgang til kontinuerlig overvåkning med lyd og/eller bilde.
• I vurderingen skal det blant annet legges vekt på graden av motstand samt om det i nær fremtid kan forventes at pasienten vil gjenvinne sin samtykkekompetanse.
• Se pbrl. kapittel 4A og IS-8/2015 s. 98 flg.
SÆRLIG OM PERSONER MED UTVIKLINGSHEMMING
• Helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) kap. 9
• Hvis brukeren har diagnosen psykisk utviklingshemming og formålet med teknologien ikke er å gi helsehjelp, dvs. at formålet faller utenfor virkeområdet til pbrl. § 4-6 og kap. 4A, er helse- og omsorgstjenesteloven kap. 9 riktig regelverk.
• Etter hol. § 9-2 andre ledd er «bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger»
alltid å anse som tvang og makt. Omfatter også innretninger for sporing, lokalisering og overvåkning.
• Adgang til kontinuerlig overvåkning med lyd og/el. bilde, hvis vilkårene er oppfylt.
• Viktige vilkår:
tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade, og det må være det minst inngripende alternativet
tiltaket må være forholdsmessig og faglig og etisk forsvarlig, og mulige mindre inngripende tiltak må være forsøkt
• Hva som er det minst inngripende tiltaket må vurderes individuelt og konkret.
• Habiliteringstjenesten skal bistå i utformingen av tiltak, og ved gjennomføringen.
• Se øvrige bestemmelser i hol. kapittel 9, og rundskriv IS-10/2015 s. 45 flg.
ENKELTVEDTAK VED TILDELING?
• Skal det fattes enkeltvedtak ved tildeling av tjenester med velferdsteknologi?
• I utgangspunktet gjelder pbrl. § 2-7 om når det skal fattes enkeltvedtak også her, men kan være krevende grensedragninger.
• Merk at enkeltvedtak ikke har avgjørende betydning for verken saksbehandling eller klagerett.
• Kommunen må – uavhengig av om det skal fattes enkeltvedtak - ha rutiner som sikrer en forsvarlig utredning, vurdering og tildeling, samt
medvirkning og informasjon, og pasient og bruker har uansett rett til å klage etter reglene i pbrl. kapittel 7, jf. pbrl. § 7-1.
• Kommunen bør utforme retningslinjer for tildeling som ivaretar dette.
EGENBETALING I
• Kommunen kan kreve egenbetaling for helse- og omsorgstjenester dersom det foreligger hjemmel i lov eller forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2.
– egenandelsforskriften (FOR-2011-12-16-1349) §§ 8-10
• Kommunen kan kreve en egenandel for praktisk bistand som ikke ytes til personlig stell og egenomsorg i form av en begrenset selvkost.
• For andre nødvendige helse- og omsorgstjenester utenfor institusjon kan kommunen ikke kreve egenbetaling.
• For tjenester som ikke er nødvendige (pliktige) helse- og omsorgstjenester, kan kommunen kreve egenbetaling inntil ordinær selvkost.
• Disse prinsippene gjelder også når det gis tjenester og tilbud i form av, eller ved bruk av, velferdsteknologi.
EGENBETALING II
• Krevende vurderinger, men på grunn av måten regelverket er utformet på, store variasjoner i tilbudene og hvilke behov de
dekker, er det ikke mulig å gi presise føringer på overordnet nivå.
• For å sikre bl.a. likebehandling innenfor den enkelte kommune,
må det utarbeides lokale retningslinjer innenfor rammene av
regelverket, som er tilpasset det konkrete tjenestetilbudet i
kommunen.
EGENBETALING III
• Noen viktige momenter ved utarbeidelse av retningslinjer/rutiner:
Tjenester den enkelte har rett til bør ikke bli dyrere med velferdsteknologi enn uten, hvis ikke dette kan forklares med at tjenestetilbudet har blitt mer omfattende. Dyrere tjenester vil kunne være i strid med prinsippene i egenandelsforskriften. Det kan også medføre at velferdsteknologiske løsninger velges bort.
Krevende saksbehandling, og veiledning av pasienter/brukere, koster også penger. Jo enklere retningslinjer/rutiner, og jo mer forståelige for brukerne, jo bedre er det derfor.
I mange tilfeller kan velferdsteknologi gi betydelig innsparing for kommunen. Lokale retningslinjer for egenbetaling bør derfor ikke føre til at pasienter og brukere velger disse løsningene bort.
Anskaffelses-/investeringskostnader mm. kan ikke kreves dekket gjennom egenbetaling ut over det som følger av beskrivelsen foran.
