Hvor populistiske er norske elever?

Hvor populistiske er norske elever?

En kvantitativ studie om videregåendeelevers populistiske holdninger og deres opplevelse av samfunnsfag

Iril Myrvang Gjørv

SDID 4009 - Masteroppgave i samfunnsfagdidaktikk Institutt for lærerutdanning og skoleforskning

Det utdanningsvitenskapelige fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

Juni 2020

© Iril Myrvang Gjørv 2019

Hvor populistiske er norske elever?

Iril Myrvang Gjørv http://www.duo.uio.no

Sammendrag

I denne masteroppgaven undersøkes utbredelsen av populistiske holdninger blant norske videregåendeelever og hvorvidt populistiske holdninger henger sammen med deres opplevelse av samfunnsfagundervisningen. Oppgavens problemstilling er som følger: Hvor populistiske er et utvalg norske videregåendeelever og hvordan henger populistiske holdninger sammen med elevenes opplevelse av samfunnsfagundervisningen?

Problemstillingen besvares gjennom data innhentet gjennom en digital spørreundersøkelse fra 1413 videregåendeelever fra rundt om i hele landet. Empirien analyseres gjennom statistiske analyser og tolkes i lys av samfunnsfagdidaktisk teori og teori fra populismefeltet, samt tidligere forskning på temaet.

Samfunnsfaget skal fremme oppslutning om demokratiske verdier og demokratiet som styreform, samt at elevene skal gjøres i stand til å delta for å kunne skape endring som selvstendige individer. Samtidig lever elevene i et polarisert samfunn preget av at falske nyheter, vitenskapsskepsis, mistillit til etablerte medier og til politiske institusjoner, samt oppslutning til populistiske partier og politikere øker. På grunn av populisme sitt betente forhold til demokratiske verdier, samt skolens og samfunnsfagets ansvar og rolle i demokrati- læring, er det viktig å undersøke populistiske holdningers omfang og kjennetegn, samt koblingen mellom elevers populistiske holdninger og deres opplevelse av

samfunnsfagundervisningen.

Analysene viser generelt at 10 prosent av utvalget har populistiske holdninger og at slike holdninger dermed er mindre utbredt enn blant den voksne norske befolkningen. Analysene viser også at det er enkelte undergrupper som i større grad har populistiske holdninger, samt at populistiske holdninger har lite å si for elevenes syn på samfunnsfaget og undervisningen.

Disse funnene nyanserer forholdet mellom populistiske holdninger som en demokratisk utfordring for samfunnsfagene og skolen. Denne oppgaven diskuterer også hvordan populistiske holdninger kan utgjøre både demokratisk utfordringer og muligheter for samfunnsfaget og undervisningen.

Forord

Denne oppgaven har vært et fantastisk morsomt og lærerikt, men utfordrende, prosjekt i en tid preget av pandemi, stengte lesesaler og en heldigitalisert skolehverdag. Tiden vi lever i, hendelser og politikeres respons har inspirert meg til å fullføre og ha troen på hvorfor det er et viktig tema. Oppgavens tematikk og troen på prosjektet mitt har alltid drevet meg framover – og steg for steg har den tatt form – litt som elever som etter litt tid endelig forstår noe viktig i samfunnsfagtimene.

Å designe et eget forskningsprosjekt og prøve ut de tingene sju år på universitetet har lært meg har vært en sann glede. Ikke bare har det gitt meg et bittelite innblikk i en forskers hverdag, det har også gitt meg en forståelse og innsikt jeg kan ta med meg inn i læreryrket og klasserommet. Tusen takk til min hovedveileder Nora E. Hesby Mathé for at hun så

potensialene i prosjektet, ga råd, bistod og veiledet i tide og utide. Tusen takk for god, og ikke minst realistisk veiledning, det har gjort at jeg kan føle meg stolt av prosessen og resultatet.

Jeg vil også rekke en stor takk til biveileder Anders Ravik Jupskås ved C-REX – uten din input og hjelp hadde ikke denne oppgaven blitt noe i nærheten av det jeg så for meg. Så tusen takk for at du, men åpne armer, tok imot en lektorstudent på ville veier.

Jeg vil også takke min samboer Espen, du og din tålmodighet har vært helt uvurderlig alle disse årene og eksamensperiodene, og spesielt den siste tiden. Tusen takk for at du vært min forskningsassistent modus operandi, og takk for gode samtaler om funn, og hjelp til tall og tabeller. Andre som fortjener en stor takk er min gode venn Jørgen Bikset for hjelp til

gjennomlesninger, kommentarer og særdeles gode input underveis i prosessen. Tusen takk til min storesøster Kristin og svigerinne Guri for gjennomlesning, samt en felles takk til alle som har lyttet til meg fortelle om prosjektet, funnene og temaet. En siste takk til alle på Blindern, spesielt gjengen ved samfunnsfagdidaktikk, for gode samtaler og en uforglemmelig tid.

Hjemmekontor, juni 2020 Iril Myrvang Gjørv

Innholdsfortegnelse

TABELLER OG FIGURER ... VI

1.0 INTRODUKSJON ... 1

1.1 SENTRALE BEGREPER ... 4

1.2 BAKGRUNN FOR PROBLEMSTILLING ... 5

1.3 TIDLIGERE FORSKNING ... 6

1.4 OPPGAVENS OPPBYGGING ... 7

2.0 TEORETISK RAMMEVERK ... 9

2.1 POPULISME ... 9

2.1.1 Komplett populisme ... 11

2.1.2 Tilnærminger til populisme ... 13

2.2 DEMOKRATISK MEDBORGERSKAP OG DEMOKRATILÆRING I SKOLEN ... 14

2.3 POPULISMES FORHOLD TIL DEMOKRATI, EKSKLUDERING OG KRITIKK ... 15

2.4 TIDLIGERE FORSKNING ... 17

2.4.1 Unges deltakelse, politiske interesser og ytringsrom ... 18

2.4.2 Unges medievaner ... 20

2.4.3 Nordmenns populistiske holdninger og tillit ... 21

2.5 FORVENTNINGER OG HYPOTESER ... 23

3.0 DATA OG METODE ... 25

3.1 DATAINNSAMLINGSMETODE OG DATAMATERIALE ... 25

3.2 REKRUTTERING OG UTVALG ... 26

3.3 SPØRREUNDERSØKELSE SOM INNSAMLINGSINSTRUMENT ... 28

3.3.1 Utforming av spørreskjema ... 29

3.3.2 Spørreundersøkelsens styrker og svakheter ... 30

3.4 OPERASJONALISERING AV VARIABLER ... 31

3.4.1 Avhengig variabel: oppfatning av samfunnsfagundervisningen og forståelse av samfunnsfagets formål 32 3.4.2 Uavhengige variabler ... 34

3.4.3 Bakgrunnsvariabler ... 34

3.4.4 Populistiske holdningsvariabler ... 34

3.4.5 Medievaner ... 36

3.4.6 Politisk interesse og resterende variabler ... 37

3.5 ANALYSE AV DATA ... 38

3.5.1 Analytisk strategi ... 38

3.5.2 Deskriptiv statistikk ... 39

3.5.3 Faktoranalyse ... 39

3.5.4 Regresjonsanalyse ... 41

3.5.5 Regresjonsmodell ... 42

3.6 FORSKERREFLEKSIVITET ... 43

3.7 FORSKNINGSETISKE BETRAKTNINGER ... 43

3.8 OPPSUMMERING AV STYRKER OG SVAKHETER VED UNDERSØKELSESOPPLEGGET ... 44

4.0 RESULTATER ... 46

4.1 DESKRIPTIV STATISTIKK ... 46

4.1.1 Hvor mange har populistiske holdninger? ... 46

4.1.2 Hva kjennetegner disse elevene? ... 48

4.1.3 Hvilke medievaner har de? ... 49

4.1.4 Hvilke sak- og partipreferanser har de? ... 51

4.2 FAKTORANALYSE ... 55

4.2.1 Populismefaktorene ... 55

4.2.2 Samfunnsfagfaktorene ... 57

4.3 REGRESJONSANALYSE ... 58

4.3.1 Tolkning ... 60

4.4 OPPSUMMERING AV HOVEDFUNN ... 62

5.1 I HVOR STOR GRAD ...? ... 63

5.2 HVA KJENNETEGNER DEM? ... 64

5.3 DISKUSJON OM SAMMENHENGER MELLOM POPULISTISKE HOLDNINGER OG SAMFUNNSFAGUNDERVISNINGEN ... 67

5.4 POPULISTISKE HOLDNINGER - EN DEMOKRATISK UTFORDRING I SAMFUNNSFAGET? ... 68

5.5 MULIGHETER I SAMFUNNSFAGENE ... 69

6.0 AVSLUTNING OG TEMA FOR VIDERE FORSKNING ... 71

LITTERATURLISTE ... 74

VEDLEGG ... 78

Tabeller og figurer Figur 1: Elementer og typer populisme ... 12

Figur 2: Forventet sammenheng mellom elevers bakgrunn, populistiske holdninger og oppfatning av samfunnsfagundervisningen, og forventet sammenheng mellom elevers bakgrunn, populistiske holdninger og forståelse av samfunnsfagets formål. ... 24

Figur 3: Regresjonsmodell og forventede sammenhenger mellom kontrollvariabler, populistiske holdninger, og oppfatning av samfunnsfagundervisningen og forståelse av samfunnsfagets formål ... 42

Tabell 1: Prosentandel elever som sier seg litt enig eller veldig enig i hver enkelt populismeindikator fordelt på bakgrunnsvariablene. ... 47

Tabell 2: Prosentandel elever som sier seg litt eller veldig enig på hver enkelt populismeindikator fordelt på de som bruker bare etablerte, både etablerte og sosiale, bare sosiale og ett eller flere alternative digitale plattformer for informasjon om politikk og samfunn ... 50

Tabell 3: Elever som sier seg enige i populismepåstandene fordelt på partipreferanser, i prosent ... 53

Tabell 4: Elever som sier seg enige i populismepåstandene fordelt på partipreferanser, i prosent. ... 54

Tabell 5: Rotert komponentmatrise for populismefaktorene uten pop4, andre analyserunde. 56 Tabell 6: Resultat av regresjonsanalyse med oppfatning av samfunnsfagundervisning som avhengig variabel ... 59

Tabell 7: Resultat av regresjonsanalyse med forståelse av samfunnsfagets formål som avhengig variabel ... 60

1.0 Introduksjon

Antidemokratiske, især høyreradikale populistiske krefter, er på fremmarsj i vestlige demokratier (Akkerman, Zaslove & Spruyt, 2017; Brubaker, 2017b; Hegna, Ødegård &

Seland, 2018; Mudde, 2010; Norris & Inglehart, 2019). Norges hardeste møte med denne utviklingen kom 22. juli 2011, da en høyreekstrem etnisk nordmann drepte 69 unge

mennesker på en politisk sommerleir og 8 mennesker i Regjeringskvartalet. Gjerningsmannen hentet inspirasjon fra internett og inspirerte lignende angrep i årene som kom etterpå. I 2019 tok en norsk ung mann livet av sin stesøster og forsøkte å angripe en moské i Bærum. Også han var inspirert av høyreekstrem ideologi.

Spesielt etter 22. juli 2011 har diskusjoner pågått om skolens ansvar og rolle i forbindelse med elevers politiske radikalisering, mistillit til statlige, demokratiske institusjoner og prosesser, spredning av fake news og vitenskapsskepsis. Resultater fra World Value Survey (1995-2014) viser at borgere i etablerte demokratier er mer kritiske til sine ledere,

nedvurderer demokratiet som system, viser mindre tilknytning til det liberale demokratiet, er mindre håpefull for om de kan påvirke politikk og støtter i større grad autoritære alternativer (Foa & Mounk, 2016; R. F. Inglehart, 2016).

Unge mennesker lever i en sosiopolitisk virkelighet preget av et polarisert og tilspisset debattklima hvor toleranse for hatefulle ytringer kan oppleves høyere, hvor sosiale medier i større grad er unges kilde til informasjon om samfunnsaktuelle hendelser og kunnskap, og andre alternative medier er mer tilgjengelig enn før (McAvoy & Hess, 2013). I dette rapporteres det om en populistisk bølge, karakterisert blant annet av at flere populistiske partier har økt tilslutning og flere innehar regjeringsmakt rundt om i verden. Populismens oppsving i vestlige demokratier har oppstått vis-a-vis og for noen partier inngått som del av en økt vitenskapsskepsis, spredning av misinformasjon og konspirasjonsteorier, og en forakt for vitenskapelig bevist kunnskap. Dette skaper ikke bare frykt, mistillit til myndighetene, polariserer og destabiliserer det politiske landskapet, men det skaper også utfordringer for akademia og skoleverket. I større grad enn før må elevers ferdigheter være i fokus slik som deres evne til å forholde seg kritisk til informasjonskilder. Derfor er det også avgjørende at samfunnsfaget ikke bare virker demokratiforberedende overfor elevene, men også at de

opplever samfunnsfaget som relevant, engasjerende og at det gir de lyst til å delta i samfunnet.

I Norge eksisterer det få store eller synlige høyreekstreme grupper. Hvor høyreradikale populistiske partier og bevegelser kombinerer populisme, etnisk nasjonalisme og autoritære trekk, anser høyreekstreme grupper vold og voldsbruk som nødvendige midler for å nå sine mål (Mudde, 2007). Fraværet av store anti-demokratiske og voldsforherligende grupper er likevel ikke like betryggende om et populistisk grunnlag eller bakland skaper rom for ekstreme handlinger fordi deres holdninger oppfattes som akseptert og mildere former for slike holdninger eksisterer.

Som ideologi og et tankegods er derfor populisme viktig å forstå og undersøke. Vi vet generelt lite om nordmenns populistiske tilbøyeligheter og holdninger, og spesielt lite vet vi om unge menneskers populistiske holdninger. I tråd med Hawkins, Kaltwasser og Andreadis’

(2018) argumenter om at forskning på populistiske holdninger må kontekstualiseres og den politiske virkeligheten i et gitt land bør tas hensyn til i analyser, ønsket jeg å undersøke hvorvidt norske videregåendeelever gir uttrykk for populistiske holdninger. Hva kjennetegner disse elevene? Foreligger det sammenhenger mellom populistiske holdninger og opplevelsen av samfunnsfaget? Hvilke implikasjoner har dette for samfunnsfagundervisningen og

samfunnsfaglærere i skolen? Gjennom en kvantitativ spørreundersøkelse ønsket jeg å undersøke dette gjennom en idémessig tilnærming til populisme, hvor populisme studeres som et sett av holdninger som kan måles gjennom et sett med indikatorer. Indikatorene har bred forankring i internasjonal populismeforskning (Akkerman, Mudde & Zaslove, 2014;

Hawkins m.fl., 2018; A. Schulz m.fl., 2018; Spruyt, Keppens & Van Droogenbroeck, 2016).

En slik studie har, meg bekjent, aldri før blitt foretatt på denne gruppen i Norge.

Demokratiet og demokratiske verdiers rolle i populisme debatteres stadig, spesielt liberale verdier som pluralisme. Denne oppgaven vil ikke gå i dybden på hvordan demokratilæring eller demokratisk medborgerskap kan se ut i skolen og i undervisning, men belyse

utfordringer knyttet til demokratilæring i lys av elevenes populistiske holdninger og deres opplevelse av samfunnsfaget. Demokratisk medborgerskap sin rolle i skolen handler om at elever skal lære å leve sammen i et stabilt politisk fellesskap over tid (Kymlicka & Norman, 1995), hvor ulike former for deltakelse er det som gjør et medborgerskap demokratisk

(Stokke, 2017; Sætra & Stray, 2019). For at samfunnsfaglærere skal oppfylle samfunnsfagets

formål i å drive demokratiforberedende undervisning bør de tilrettelegge for ytringsrom og undervisning som bygger på elevenes liv og samfunnsforståelse. Rom for diskusjoner er viktig for demokratisk medborgerskap fordi det kan skape det Ødegård og Svagård (2018) beskriver som «politisk mestringstro», det å ha tillit til at man mestrer argumentasjon og organisering rundt samfunnsspørsmål. Slik mestringstro kan være mer avgjørende for potensiell fremtidig politisk mobilisering enn demokratikunnskap alene, selv om sistnevnte har betydning for vilje til å anskaffe seg informasjon om for eksempel kandidater som stiller til valg. Politisk mestringstro handler om hvorvidt elevene opplever samfunnsfaget som engasjerende og oppfordrer til deltakelse (Ødegård & Svagård, 2018).

På grunn av at ytringsrom til diskusjoner har en så sentral plass i demokratilæring og utdanning for demokratisk medborgerskap, og populismens delvis betente forhold til

demokratiske prosesser og verdier, er jeg interessert i å undersøke hvorvidt elevene opplever at det er rom for å diskutere og ytre sine holdninger, og hvordan læreren forholder seg til, og skaper rom for ulike ytringer. Foreligger det en sammenheng mellom elevenes populistiske holdninger og deres opplevelse av samfunnsfaget?

Kunnskap om elevenes populistiske holdninger og hvordan dette henger sammen med deres opplevelse av samfunnsfaget kan innvirke på hvordan lærere legger opp undervisningen, inkluderer elevene i undervisning og fanger opp og tolker signaler for undervisningens handlingsrom. Om en stor andel norske elever har populistiske holdninger, er det grunn til å argumentere for at skoleverket, og samfunnsfagundervisningen spesielt, ta høyde for slik kunnskap.

Undersøkelsens problemstilling er derfor:

Hvor populistiske er et utvalg norske videregåendeelever og hvordan henger populistiske holdninger sammen med elevenes opplevelse av samfunnsfagundervisningen?

1.1 Sentrale begreper

Populismens kjerne viser til en henvisning til folket, en anti-elitistisk dimensjon og en

ekskluderende dimensjon. Henvisning til folket og anti-elitisme uttrykker misnøye med eliten, spesielt en politisk elite, og ideen om at vanlige ordinære mennesker vet best og derfor bør bestemme mest. Det er disse som er «rene», dydige og dermed moralsk opphøyde i relasjon til eliten. Ekskluderingsdimensjonen sier noe om hvem som anses som innenfor en homogen og dydig befolkning, og hvem som havner utenfor. I høyrepopulisme i vestlige land innebærer dette ofte ekskludering av ulike typer minoriteter og innvandrere, spesielt muslimske innvandrere (Akkerman m.fl., 2014, 2017; Hawkins m.fl., 2018; Mudde, 2004, 2010).

Populisme er et verdisett som plasserer «folket» i forsetet gjennom elite-, struktur- og

idékritikk. En utfordring for det liberale, representative demokratiet generelt, omhandler slike aktørers fokus på majoritetsperspektiver som overskygger minoritetsperspektiver og -vern.

Dette handler om at representasjon ikke favner eller speiler befolkningen, og fordi kritikken og mistilliten strekker seg til de fleste former for etablissementer – politikk, økonomi, akademia og media. Slik blir populistene de eneste med legitimitet og autoritet til å representere «ordinære», dydige mennesker, og dermed antitesen til eliten (Ariditi, 2004).

De faktorene som er viktige for å forstå elevers generelle opplevelse av både samfunnsfaget og samfunnsfagenes programfag på et overordnet plan er deres holdninger, deres opplevelse av læreren, deres interesser og hva som skaper politisk og sosialt engasjement. For å svare på problemstillingen sendte jeg ut en spørreundersøkelse med spørsmål og påstander knyttet til populisme, holdninger til samfunnsfaget og klasserommet, samt noen mer generelle spørsmål knyttet til medievaner, partipreferanser, politisk interesse og hvilke saker de bryr seg om.

Undersøkelsen fikk 1413 respondenter fra hele landet. Oppgaven tar for seg tre delspørsmål som til sammen svarer på problemstillingen. Delspørsmålene spør hvor mange og i hvilken grad, norske videregåendeungdom har populistiske holdninger og hva som kjennetegner disse elevene. Avslutningsvis spør delspørsmålene hvorvidt det er sammenheng mellom

populistiske holdninger blant elevene og deres oppfatning av samfunnsfagundervisningen, og deres forståelse av samfunnsfagets formål, det vil si om de opplever at samfunnsfagene skaper engasjement og oppfordrer til deltakelse.

1.2 Bakgrunn for problemstilling

Denne problemstillingen er interessant fordi den berører tematikk om en gruppe vi vet lite om, nemlig unge med populistiske holdninger, og den er særlig interessant i en

samfunnsfagdidaktisk kontekst fordi økt forståelse av populistiske holdninger blant unge kan bidra til hvordan lærere underviser samfunnsfaget i skolen. I tillegg vil denne kunnskapen kunne bidra til skoleforskningen, ungdomsforskning og populismeforskningen på et mer generelt grunnlag. Det er relevant for hvordan vi diskuterer utdanning og for undervisning fordi det kan bidra til styre hvordan lærere håndterer elever med ytterliggående, populistiske holdninger, og også hvordan vi velger å innrette demokratilæringen, kanskje spesielt i videregående skole. Årsaken til det er at hvis ungdommer har populistiske holdninger og opplever demokratiet som mangelfullt kan disse perspektivene inkorporeres i undervisning, hvert fall i lærerens tolkningsarbeid og planleggingsarbeid.

Skolen generelt, og samfunnsfaget spesielt, har et særskilt samfunnsansvar når det gjelder elevenes demokratilæring. Dette inkluderer utdanning for kritisk tenkning og

kunnskapsoppbygging som både utfordrer og viderefører demokratiets verdier. Dette ansvaret presiseres i læreplanverkets formålsparagraf: «Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtydning. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitenskapeleg tenkjemåte» (Formålet med opplæringa, § 1-1, 2008). Samfunnsfagets rolle i dette arbeidet tydeliggjøres i formålet med faget: «Sentralt i arbeidet med samfunnsfaget står forståing av og oppslutning om grunnleggjande menneskerettar, demokratiske verdiar og likestilling» (Utdanningsdirektoratet, 2013, s. 2). I de nye læreplanene, som starter innfasing fra og med høsten 2020, vektlegges læring rettet mot demokratiske verdier, likestilling og mangfold gjennom blant annet det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap (Utdanningsdirektoratet, 2018b). Fagfornyelsen og denne vektleggingen reflekterer også globale, så vel som nasjonale, samfunnsendringer. Lignende implementeringer foregår på tvers av flere vestlige demokratier, blant annet som en reaksjon til det den ideelle

organisasjonen Freedom House kaller en demokratisk tilbakegang. De skriver at «In every region of the world, democracy is under attack by populist leaders and groups that reject pluralism» (Freedom House, 2020).

Denne studien henter inn informasjon om elevers holdninger under gamle læreplaner. Likevel er det sentralt for fellesfaget samfunnskunnskap (Vg1/Vg2), både i de nye og gamle

læreplanene, at faget skal utdanne elevene til å bli deltakende, engasjerte og kritisk tenkende medborgere, og at de skal lære seg å vise respekt for meningsmangfoldet

(Utdanningsdirektoratet, 2018a). I samfunnskunnskapsfagets nye læreplaner står det også at elevene skal få handlingskompetanse til å medvirke i demokratiske prosesser og

samfunnsforming, både lokalt, nasjonalt og globalt (Utdanningsdirektoratet, 2018a).

1.3 Tidligere forskning

Vi har lite kunnskap om norske ungdommers populistiske holdninger, men vi vet litt om de voksne, også i Norge. Populistiske holdninger korrelerer med stemmegivning til populistiske partier, i hvert fall i Europa (Hawkins m.fl., 2018). Bergh og Aardals (2019) valgundersøkelse og analyser fra Stortingsvalget i 2017 viste at 25 prosent av velgerne hadde populistiske holdninger i tråd med det de konseptualiserer som «komplett populisme» før valget, og 15 prosent falt under samme kategori etter valget. Denne konseptualiseringen kombinerer kjernekomponentene ved populisme – henvisning til folket, anti-elitistiske og ekskluderende populistiske holdninger. Den samme konseptualiseringen av populisme ligger til grunn i denne oppgavens undersøkelse av videregåendeelevers populistiske holdninger.

Det vi vet om ungdommers høyreekstreme holdninger eller holdninger forenelig med radikal islamisme, er at dette angår et lite utvalg og at svært få kombinerer de mest ytterliggående standpunktene. Ekstreme holdninger sammenfaller derimot med politisk engasjement. De som støtter voldsbruk for politisk endring deltar mer politisk, bruker internett mer aktivt og sier de snakker om politikk og samfunnsspørsmål hjemme (Vestel & Bakken, 2016).

Når det gjelder hva som kjennetegner mennesker med populistiske holdninger vet vi heller ikke så veldig mye. I Hawkins, Riding og Mudde (2012) sin undersøkelse fra USA fant de likevel at høyreradikale, populistiske holdninger var mer utbredt blant respondenter med lavere utdanning og inntekt. Både kvinner og menn har populistiske holdninger, og det er ikke stor forskjell mellom kjønnene. Analysene viste også at populistiske holdninger ble sterkere jo eldre man ble (Hawkins m.fl., 2012).

Mye forskning er gjort på ungdoms politiske deltakelse og politiske atferd. De deltar på mindre konvensjonelle måter enn før og er mer opptatt av saker som oppleves som mer personlig meningsfulle (Sloam, 2014, 2016). Her har muligens sosiale medier og økt tilgang til alle typer informasjon hatt mye å si, selv om de ikke nødvendigvis deltar spesielt mye på nett (Ekström & Shehata, 2018). Unge bruker mer tid foran dataskjermen og de har mindre fremtidsoptimisme nå enn før (Bakken, 2019; Foa & Mounk, 2016; W. Schulz m.fl., 2018).

ICCS-undersøkelsen (International Civic and Citizenship Education Study) undersøker skolens rolle som demokratiforberedende arena. Studien fra 2016 viser blant annet at norske 9.-klassinger har et høyt kunnskapsnivå og god forståelse av demokrati, samfunnssystemer og demokratiske prinsipper sammenlignet med andre deltakerland. Norske elever har også langt høyere tillit til politiske institusjoner i 2016 versus 2009 og sammenlignet med jevnaldrende i andre deltakerland (Huang m.fl., 2017).

Forbindelsene mellom et åpent klasseromsklima for diskusjoner og positiv samfunnsfaglig kunnskap og forståelse er en av de mest gjennomgående og stabile funnene fra ICCS- undersøkelsen siden dens spede begynnelse på 70-tallet. Elevenes syn på hvor åpen klasserommet er for diskusjoner er signifikant og positivt sammenkoblet til elevenes interesser i sosiopolitiske saker, deres forventede utdanningsnivå og deres

samfunnskunnskapsnivå (civic knowledge) (W. Schulz m.fl., 2018). Et åpent klasseromsklima og ytringsrom innebærer at elevene opplever en viss «takhøyde» for hva som er greit å si og diskuterer og ikke, og at elevene ser på klasserommet som en god arena for en rekke

diskusjoner og samtaler (Mathé & Elstad, 2018). Norske skoleelever selv ser på diskusjoner som viktige aktiviteter i et demokrati, og opplever samfunnsfagklasserommet som en god arena for diskusjon (Mathé, 2016; Mathé & Elstad, 2018).

1.4 Oppgavens oppbygging

I denne oppgaven skal jeg først presentere teori og tidligere forskning om populisme, populistiske holdninger blant unge og tilnærminger som knytter populisme til

samfunnsfagene. I metodedelen redegjør jeg for hvordan jeg konstruerte spørreskjemaet, undersøkelsens respondenter, og mine empiriske analyser; deskriptive analyser,

tidligere forskning. Avslutningsvis vil jeg også drøfte hvorvidt populisme er en demokratisk utfordring i samfunnsfaget og i dagens skole, og noen sentrale utfordringer og muligheter samfunnsfaglærere står overfor.

2.0 Teoretisk rammeverk

I det følgende kapittelet vil jeg ta for meg populisme mer generelt, med særlig vekt på det Aalberg, Maurer og Karlsen (2019) kaller komplett populisme. Denne konseptualiseringen er forenelig med forskningen på populismefeltet og innehar bred konsensus internasjonalt (se for eksempel Akkerman m.fl., 2014; Hawkins m,fl., 2012; Schulz m.fl., 2018; Spruyt m.fl, 2016).

Deretter drøfter jeg demokratisk medborgerskap og samfunnsfagenes demokrati-læring før jeg diskuterer populisme sitt forhold til tre sentrale undergrupper, som også gjør seg gjeldende i samfunnsfaget, nemlig demokrati, ekskludering og kritikk. Deretter presenterer jeg tidligere forskning om unges deltakelse, interesser og medievaner, før jeg presenterer tidligere

forskning om unges populistiske holdninger og tillit. Jeg avslutter med noen hypoteser og en modell som beskriver forventningene jeg har sett i lys av teori og tidligere forskning.

Før jeg går inn på populisme sitt forhold til demokrati og ekskludering, kritikk og kritisk tenkning, presenterer og drøfter jeg demokratisk medborgerskap og samfunnsfagenes

demokratiopplæring i lys av disse to aspektene, som kan anses å være undergrupper relevant for både samfunnsfagene og populisme. Avslutningsvis rammer jeg inn studien min med samfunnsfagsdidaktisk forskning og det vi vet om unges politiske interesser, medievaner og populistiske holdninger.

2.1 Populisme

Forskning på populisme har ekspandert mye de siste tiårene i tråd med økende oppslutning til populistiske partier og den politiske utviklingen vi har sett i verden. Spesielt den populistiske resonansen man har sett i robuste, vestlige demokratier som USA og Storbritannia har bidratt til økt interesse. Selv om populistiske partier har opplevd en økning i velgerstøtte og

utbredelse er ikke populisme et nytt fenomen. Det er heller ikke et fenomen forbeholdt tradisjonelle høyreorienterte politiske løsninger, selv om det er disse partiene og bevegelsene som vokser mest i Vesten i dag.

En av de mest anvendte definisjonene på populisme finner vi hos Mudde (2004, s. 453).

Aalberg m.fl. (2019) sin norske oversettelse definerer populisme som

Et grunnsyn der samfunnet blir delt inn i to homogene og antagonistiske grupper, ‘det rene folket’ og ‘den korrupte eliten’, og som argumenterer for at all politikk bør være et uttrykk for folkeviljen (volonté générale) (s. 104).

Det rene folket viser til «vanlige mennesker» som, i motsetning til den korrupte eliten (ofte den politiske eliten), er de som i størst grad vet hvordan samfunnet bør være. Sentralt for hvordan ulike teoretikere definerer populisme er folkesuverenitet og folkeviljen, samt anti- elitisme. Akkerman, Mudde og Zaslove (2014) bygger på Muddes definisjon men vektlegger også det manikeiske aspektet, det vil si en tydelig svart-hvit verdensanskuelse, hvor kampen mellom vanlige mennesker og eliten til syvende og sist er en kamp mellom godt og ondt, ikke bare en antagonistisk relasjon. Dette er i realiteten en kamp mellom den dydige, rene

befolkningen og den korrupte eliten. At «folket» står sentralt er ikke unikt for populisme, det er også kjernen i liberaldemokratiet. Forskjellene ligger i populismens spesielle forståelse av folket, som demokratiet og samfunnets ryggrad, som suverene, gode og homogene. Denne dikotomiseringen skaper et spenningsforhold som er moralsk begrunnet, og dermed er det ordinære mennesker som vet best (Akkerman m.fl., 2014). Brubaker (2017b, 2017a) mener det vertikale motsetningsforholdet mellom en dydig befolkning og en korrupt elite er for snever: populister, spesielt høyrepopulister, frykter alle former for horisontale trusler utenfra, slik som radikal islam, innvandrere eller alle former for minoriteter. I dette spesifiseres det ytterligere hvilke mennesker som anses som «folket» - å stå i motsetningsforhold til eliten er ikke «nok».

På tvers av land, spesielt i Europa og Amerika, har populistiske partier og bevegelser fått økt betydning de siste tiårene. De manifesterer seg selv som både venstre- og høyreradikale – fra Podemos i Spania og SYRIZA i Hellas, til Front National i Frankrike, det Nederlandske Frihetspartiet (PPV) og Sverigedemokraterna i Sverige. I Polen og Ungarn har det politiske landskapet generelt opplevd økt populisme og demokratisk utglidning (Hanley & Vachudova, 2018; Ivaldi, 2019; Rydgren, 2007).

De lærde strides om hva som har forårsaket antidemokratiske og populistiske partier og bevegelsers fremmarsj, men det er generelt bred enighet om at økonomiske kriser og økende politisk mistillit har bidratt, men ikke er tilstrekkelige forklaringer for denne utviklingen (R.

Inglehart & Baker, 2000; Mudde & Kaltwasser, 2013; Norris & Inglehart, 2019). Ifølge Brubaker (2017a) har populistiske partier og bevegelser oppstått av ulike grunner utfra ulike

politiske, økonomiske og kulturelle kontekster. De tiltrekker seg ulike segmenter av befolkningen, roper om både reform og stabilitet, består av nye og gamle partier, tar både nyliberale eller velferdsproteksjonistiske standpunkt, har konservative og liberale verdier. For andre er det en generell reaksjon mot økende innvandring og store kulturelle endringer - en kulturell backlash (R. F. Inglehart, 2018; Norris & Inglehart, 2019)

2.1.1 Komplett populisme

I forbindelse med sin analyse av norske velgeres populistiske holdninger ved storingsvalget i 2017, konseptualiserer Aalberg m.fl. (2019) populisme i en norsk politisk kontekst hvor de to sammenkoblede dimensjonene anti-elitistisk populisme og ekskluderende populisme utgjør samlet det de i analysen av norske velgeres politiske holdninger kaller komplett populisme. De oppsummerer kjennetegnene ved komplett populisme som:

1) Henvisning til folket 2) Kritikk av eliten og

3) Ekskludering av minoriteter

Disse kjennetegnene er forenelige med beskrivelsene av populisme og populistiske holdninger ovenfor. Til sammen etablerer de fire typer populisme: tom populisme, anti-elite populisme, ekskluderende populisme, og komplett populisme (Aalberg m.fl, 2019, s. 105). Typene ble først omtalt i Jagers og Walgrave (2007).

Figur 1: Elementer og typer populisme

Tom populisme beskrives simpelthen som populisme i form av henvisning til folket og omtales av Aalberg m.fl. (2019, s. 111) som «ikke-populisme». Å henvise til folket er noe enhver politiker og ethvert parti gjør for å øke sin oppslutning og nå ut til massene. Det er graden av elitekritikk og ekskludering av minoriteters behov og ønsker som anses som populisme. Komplett populisme og ekskluderende populisme er mer typisk for partier som kombinerer populismen med nasjonalistiske eller etnosentriske verdier eller

innvandringskritikk, mens anti-elite-populismen anses som mer typisk for venstreradikale eller sosialistiske populistiske partier. Kombinasjonen av alle tre er det de omtaler som komplett populisme, som i mange andre studier omtales som høyrepopulistiske holdninger, eller høyreradikal populisme. Her vises det til et motsetningsforhold mellom folket og eliten (anti-elitistiske holdninger) og et motsetningsforhold mellom folket og minoriteter av de som ikke anses som «vanlige» eller «alminnelige», henholdsvis minoriteter og innvandrere

(ekskludering).

2.1.2 Tilnærminger til populisme

Det finnes flere ulike forskningstilnærminger til populisme og populistiske holdninger.

«Holdninger» er politiske ideer på massenivå, og det er de ifølge Hawkins m.fl. (2018, s. 3) fordi «... there is no claim that voters voice them». Det vil si, de er sett med ideer som ikke nødvendigvis har et tydelig rammeverk med tydelige mål. Populisme anses som en tynn ideologi, eller et sett med ideer om samfunnet og politikk, som kan måles ved å studere menneskers holdninger (Akkerman m.fl., 2017; Hawkins m.fl, 2012, 2018). I motsetning til en tykk ideologi er kjerneideene ikke "[...] sufficiently comprehensive to articulate positions on a wide range of policy perspectives" (Akkerman m.fl., 2017, s. 378). Populisme er helt eller delvis avhengig av mer tradisjonelle ideologier slik som liberalisme, sosialisme og konservatisme – det er ikke frittstående og innehar ikke et helhetlig politisk program (Akkerman m,fl, 2014; Hawkins m.fl., 2018; Mudde, 2004, 2007).

Retningene innenfor forskningen på populisme vektlegger ulike måter å forske på fenomenet, slik som å studere partiene fremfor velgerne. Dette omtales av flere som «the supply side of politics», altså hva partiene kan tilby velgerne, hvilke saker de krever sakseierskap til, partier og aktørers mobiliseringsstrategier, og organisatoriske og strukturelle aspekter som

kjennetegnes som populistiske (Akkerman m.fl., 2017; Rydgren, 2007). I en idemessig tilnærming, derimot, vektlegges velgernes holdninger og tilhører således «demand-centered»

forklaringer. Disse forklaringene omhandler velgergruppen eller befolkningens ulike politiske saksposisjoner, ideologiske standpunkter, partipreferanser og velgeratferd. Slike tilnærminger gjør det mulig å undersøke hvilke kombinasjoner av holdninger og preferanser som kan utgjøre et mønster av ideer (Akkerman m.fl., 2017; Hawkins m.fl., 2012).

For å forstå og forklare hvilke eventuelle konsekvenser populistiske holdninger har på elevenes syn på samfunnsfagundervisning har jeg også valgt en slik idémessig tilnærming til populisme. Dette er en tilnærming som anser populisme som mer enn kortsiktig vinnings- politikk eller karismatisk lederskap, appellering til massene, propagandalignende politisk kommunikasjon eller organiseringsprinsipper. Det er en tilnærming som ser på populisme som en tynn ideologi eller et sett med ideer. Tilstedeværelsen av populistiske ideer og holdninger gjør det mulig å karakterisere noe som mer eller mindre populistisk, og

aktiveringen av disse holdningene er ofte kontekstavhengig (Akkerman m.fl., 2017). Denne

måten å se verden på har noen konsekvenser for en rekke aspekter som er særlig interessant i relasjon til min problemstilling. Populisme vedrører flere aspekter som er særlig relevant for samfunnsfagets formål og rolle, som alle er sammenkoblet, og alle spesielt tilknyttet

utdanning for demokrati og medborgerskap. Derfor ønsker jeg ikke bare å undersøke

omfanget av elevenes populistiske holdninger, men også disse i relasjon til uttrykte mål med samfunnsfaget. Viktige tema som berører både samfunnsfagets formål og undervisning, og populisme er demokrati og demokratiske verdier, kritikk og kritisk tenkning, populismes forhold til kunnskap og mistillit generelt. Før disse tema blir diskutert skal jeg avklare hvordan demokratisk medborgerskap kombinerer disse tre undergruppene.

2.2 Demokratisk medborgerskap og demokratilæring i skolen

Debattene om hvorvidt populisme styrker eller svekker demokratiet gjør at forholdet mellom de kan virke betent. Samtidig har demokratiet en normativ plass, og er en uttalt målsetting, i samfunnsfaget. Dermed er det nærliggende at skolens forhold til populisme og populistiske holdninger også kan synes å være betent. I skolen og policydokumenter forstås demokrati og medborgerskap og demokratilæring som mer enn et utvidet kunnskapsgrunnlag om

demokratiske prosesser og innflytelseskanaler. Det handler i like stor grad om holdninger og ferdigheter til deltakelse og endring, og å utdanne til deltakelse i fellesskapet elevene tilhører i (Huang m.fl., 2017). Vektlegging av deltakelse i demokratiet som sentralt i utdanningen kan spores tilbake til John Deweys arbeider og argumenter om at samfunnet og klasserommet kan ses på som parallelle til hverandre (Dewey, 2000).

I skolen foreligger det et normativt spenningsforhold mellom utdanning for kritisk tenkning og sosialisering til rådende samfunnsnormer, to sentrale aspekter ved samfunnsfagene (Børhaug, 2005). Elevene skal sosialiseres inn i et samfunn styrt av definerte, demokratiske, normer og forventninger for samfunnskontinuitet og -konformitet. Slik skapes stabilitet i samfunnsstrukturer, videreføres sentrale samfunnsnormer utover de som reguleres i lovverk, slik som de tilknyttet holdninger omkring demokratiske verdier. Samtidig skal utdanningen, og samfunnsfagene spesielt, utdanne for diskusjon, kritisk tenkning og vurdering,

problemløsing, deliberasjon, utforsking, handlekraft og deltakelse for endring – slik kan

utdanning være et frigjøringsprosjekt (Biesta, 2009; Børhaug, 2005; Enslin, Pendlebury &

Tjattas, 2001)

Dette spenningsforholdet består som en av samfunnsfaglærernes største utfordringer og beskrives av Biesta (2009) som et pedagogisk paradoks. Dette er et paradoks fordi det å innlemme elever inn i samfunnet for at de skal passe inn og bidra til å videreføre viktige samfunnsnormer ikke alltid er forenelig med tilrettelegging for at de skal oppleve myndiggjøring, bli autonome, deltakende og handlende elever som kritiserer de samme hegemoniske strukturene. De skal forstå at sosiale ordninger ikke kan tas for gitt, men diskuteres fram og er i stadig endring (Biesta, 2009, 2011; Børhaug, 2005). Deltakelse,

engasjement og kritisk tenkning er demokratibevarende og en demokratisk utøvelse i seg selv, skriver Stanley (2015). Derfor vektlegges slike ferdigheter i samfunnsfagenes

demokratilæring.

2.3 Populismes forhold til demokrati, ekskludering og kritikk

Hvorvidt populistiske holdninger er uforenelig med demokrati og demokratiske verdier debatteres mye. Enkelte beskriver populisme som en reaksjon på et mangelfullt demokrati fordi avstanden mellom de styrende og de styrte oppleves som for stor, hvor populisme og populistiske partiers oppsving er resultatet. Populistiske partier og aktører motsetter seg ikke nødvendigvis demokratiet som idé og ideal og de opptrer innenfor det eksisterende systemet for å tiltrekke seg støtte, men motsetter seg de representative aspektene ved liberale

demokratier, samt liberale verdier slik som likestilling, individualisme, internasjonalisme, pluralisme og økonomisk egalitarianisme (Akkerman m.fl., 2014). De autoritære verdiene skjules ofte som populistisk retorikk gjennom henvisning til folket. Denne kombinasjonen utgjør ifølge Norris & Inglehart (2019) den største potensielle trusselen mot det liberale demokratiet. Se eksempelvis Kaltwasser (2012) for oversikt over denne debatten.

Andre argumenterer for at populisme heller er en essensiell del av demokratiet fordi det opptrer som et slags korrektiv til de delene av demokratiet som ikke sikrer folkets suverenitet (Ariditi, 2004; R. F. Inglehart, 2016; Mouffe, 2018; Müller, 2016; Norris & Inglehart, 2019).

system (Muis & Immerzeel, 2017), og andre beskriver populistiske holdninger som iboende demokratisk fordi det, i motsetning til ekstremisme, ikke belager seg på vold som politisk middel (Hawkins et al., 2012). Årsaken til økningen i suksessfulle populistiske bevegelser er ikke at populistiske holdninger blant mennesker er sterkere, men det er en refleksjon av politiske kontekster hvor populisme er mer tiltalende, både for befolkningen og for politiske aktører som ønsker å utnytte det. Dette gjør seg også gjeldende i en norsk kontekst –

populistiske budskap kan virke spesielt mobiliserende overfor velgere viser Aalberg m.fl.

(2019) i sine analyser fra valgkampen i 2017.

Populister, især høyrepopulister, er ikke bare kritiske til systemer og etablerte institusjoner, men de er også skeptiske til pluralisme og mangfold - det er i dette skjæringspunktet populisme og samfunnsfagene kan komme i konflikt. Skeptisismen omhandler

nøkkelprosesser som muliggjør og bygger opp under mangfold i et samfunn: kompromisser, meklingsinstanser, og prosedyrer som for eksempel sørger for minoriteters rettigheter og representasjon – aspekter som trekkes fram som både en del av samfunnsfagets formål og som står nedfelt i norsk grunn- og videregåendeskoles formålsparagraf. Komplett populisme sin ideologiske kjerne, spesielt ekskluderingsdimensjonene og ideene om et homogent folk, viser til de nye populistiske høyrepartienes forsvar av etnonasjonalistiske holdninger (nativism), innvandringsmotstand og anti-pluralisme, så vel som folkesuverenitet, anti-elitisme og autoritær styring (Mudde, 2010). Slike partier og aktører motsetter seg det representative demokratiet fordi de ser på representasjonen som skjev, urettferdig eller fordelaktig for enkelte samfunnsgrupper (eksempelvis eliten, minoriteter, innvandrere, muslimer, EU- tilhengere mm.) avhengig av land eller politisk kontekst. I denne skepsisen, kritikken og motstanden er det manikeiske skillet mellom «godt» og «ondt» kanskje mest tydelig – det er i slik politikk og retorikk vanlige, alminnelige mennesker utpekes som rene og moralsk

opphøyde i motsetning til den korrupte eliten og etablissementet (Hawkins m.fl., 2012;

Mudde, 2007; Rydgren, 2007). Det er disse kjennetegnene Mudde (2010, s. 1173) beskriver som «...indeed at odds with the basic values of western societies».

Tanken om at folkets vilje bør være politikeres eneste rettesnor er det som skiller populisme fra generell politisk misnøye (Akkerman m.fl., 2017). Folkets kollektive vilje er universell, autentisk og uten moralsk tvil korrekt, men omfavner ikke nødvendigvis alle vanlige mennesker - det varierer hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Et internt hierarki, fremfor juridiske krav slik som statsborgerskap, forteller hvem som faller utenfor (Brubaker,

2017a; Norris & Inglehart, 2019). Innvandrere, spesielt innvandrere fra muslimske land og muslimer generelt, anses som en trussel mot etno-nasjonal identitet. De er en årsak til kriminalitet og sosial usikkerhet og arbeidsledighet, og de utnytter vestlige demokratiers generøse velferdstjenester, som igjen fører til færre subsidier for «innfødte» fordi eliten prioriterer disse menneskenes velferd fremfor befolkningens, spesielt fordi de har åpne grenser og fremhever multikulturalisme. De kritiseres også for å avslå andre argumenter og forklaringer som rasistiske, «politisk korrekt» og for å prioritere vern av minoriteter når det er folket flest som trenger det mest. Derfor er innvandringsspørsmålet ofte sentralt for slike partier og velgere (Brubaker, 2017b; Rydgren, 2007).

Kritikk mot vitenskap, eliten, alle former for etablissementer og «de andre» er som nevnt, sentralt i populistisk ideologi. Høyreradikale, populistiske partiers strategi er ofte å skape et bilde overfor velgermassen og befolkningen av at en selv står som en naturlig motpol til de etablerte politiske partiene og elitene uten å fremstå som antidemokratiske. Dette er fordi et antidemokratisk ståsted vil skape stigma fra majoriteten av de folkevalgte som støtter det demokratiet. Slike partier evner ofte å fremstå som seierherrene over demokratiet fordi de tar

«vanlige folks» utfordringer, interesser og problemer på alvor (Rydgren, 2007). Et slikt verdenssyn er derimot ikke alltid like forenelig med deliberativ og kompromiss-basert politikk som kjennetegner liberale demokratier. Deliberasjon innebærer å vurdere andres synspunkter ved å vekte argumentasjon – å lytte, lære og vurdere eget ståsted mot andres. For at dette skal være mulig kreves det ytringsfrihet og sosialt rom for dialog (Biesta, 2011;

Englund, 2010; Habermas, 1995; Lysaker & Syse, 2016). Populister fremhever ofte ytringsfrihet og ens rett til å være kritisk fremfor dialog og deliberasjon.

2.4 Tidligere forskning

Meg bekjent finnes det ingen kvantitative studier som kartlegger videregåendeelevers

populistiske holdninger i Norge. Det finnes derimot en rekke studier som sier noe om elevers interesser, deltakelse, holdninger til demokratiet og så videre (Huang et al., 2017; Mathé,

2019a; NSD, 2019).¹ Tidligere forskning om unges deltakelse, interesser, ytringsrom, medievaner, tillit og populistiske eller radikale holdninger vil bidra til å kaste lys på hva vi vet, men ikke minst hva vi ikke vet om populisme blant unge.

2.4.1 Unges deltakelse, politiske interesser og ytringsrom

Unge mennesker i Norge er ikke politisk apatiske – de deltar og er politisk interessert, har egne meninger og en relativt bred forståelse av politikk, demokratiske institusjoner og eget medborgerskap, men deres deltakelse foregår på mindre konvensjonelle måter enn det gjorde for foregående generasjoner. Unge deltar i større grad gjennom aktivisme og organisering fremfor gjennom konvensjonell valgpolitikk, en trend om har økt siden 70-tallet. Dette handler om at de fokuserer mer på de sakene de ser på som relevant for dem – det er de personlig meningsfulle sakene som skaper engasjement (Hegna, 2018; Huang m.fl., 2017;

Sloam, 2014, 2016). Noen av årsakene til dette er at det er større rom for identitetsskaping i dag, som igjen påvirkes av skiftende sosiale nettverk og livsstil. I tillegg er elevers deltakelse i diskusjoner om politiske og sosiale saker og deres selvtillit til å delta i samfunnsbaserte aktiviteter er litt sterkere i 2016 enn i 2009. De som rapporterte høy interesse for politiske og sosiale saker viste også større sannsynlighet for å diskutere disse sakene (Huang m.fl., 2017;

Schulz m.fl., 2018).

Selv med slik kunnskap viser forskning at i tillegg til å bruke mer tid foran dataskjermer har unge mindre optimisme for fremtiden. Fremtidsoptimismen er farget av at færre tror de aldri vil bli arbeidsledige og færre tror de kommer til å leve gode og lykkelige liv (Bakken, 2018, 2019). Hegnas funn og spørsmål (2018, s. 68) er derfor betimelig:

[...] en stor andel av elevene er engasjerte eller deltakende i samfunnspolitiske

aktiviteter til en viss grad, og omlag én av fem er svært aktive. Et viktig spørsmål er i hvilken grad skolens demokratiundervisning klarer å hente elevenes erfaringer med medborgerskapsaktiviteter inn i undervisningen, og gjøre den relevant for elevene.

1Publikasjonen benytter data fra Skolevalgundersøkelsen 2019. Undersøkelsen er finansiert av

Utdanningsdirektoratet, gjennomført og tilrettelagt for forskningsformål av NSD. Hverken NSD eller UDIR er ansvarlig for videre bearbeiding av data, eller for hvordan analysene blir tolket.

De samfunnsfagdidaktiske implikasjonene av slik kunnskap kombinert med store samfunnsendringer kan være at for at elevene skal få oppleve «politiske mestringstro»

påvirkningsmuligheter bør engasjementet også stamme fra lokale, nære saker og elevenes egne interesser (Christensen, 2015).

Når det gjelder norske elevers oppfatning av klasserommet og ytringsrom viste den samme ICCS-undersøkelsen fra 2016 at norske elever, over det internasjonale gjennomsnittet, opplevde at klasserommet var åpnet for diskusjon. 75 prosent sa at lærere oppmuntret elever til å gjøre seg opp meninger og 85 prosent mente de noen ganger eller ofte ble oppmuntret av læreren til å si hva de mener. De følte seg relativt oppmuntret til å diskutere med de som har andre meninger enn seg selv (59 prosent), de opplevde at lærerne presenterte flere sider av en sak når de forklarte noe i undervisning (77 prosent) (Schulz m.fl., 2018). Dette viser at mange norske elever «noen ganger» og «ofte» sier seg enig i at klasserommet har høyere takhøyde for ytringer. Denne forskningen er i tråd med Mathés (2019b) arbeid om ungdom, samfunnsfaget og demokrati.

Et viktig spørsmål er derfor om dette åpne ytringsrommet videreføres til livet etter og utenfor skolen. Ett av hovedfunnene i Midtbøen, Steen-Johansen og Thorbjørnsrud (2017) er at nordmenn generelt trekker grenser for utøvelse av ytringsfriheten. Det innebærer at

mennesker, især kvinner og yngre, sensurerer seg selv for å unngå å støte andre. Rapporten sier også at de til høyre på den politiske skalaen også bedriver selvsensur for å unngå å risikere reaksjoner fra andre rundt seg eller på sosiale medier, men at personer med innvandrerbakgrunn i større grad trekker seg unna offentligheten grunnet hets mot sin

identitet, spesielt på internett. Det er ikke alltid lett å ytre meningene sine. Dette til tross for at flere stemmer inn i diskusjonen eller dialogen «... utfordrer og utvider den offentlige

samtalen, til gode for meningsmangfoldet (Midtbøen m.fl., 2017, s. 8). Det er, derimot, nettopp i polariserte tider at elever tjener mest på at meningsbrytende innhold bringes inn i undervisning. Da fremstår undervisningen som virkelighetsnær og på en slik måte kan et polarisert og populistisk debattklima gagne elevenes opplevelse av samfunnsfaget og anses som relevant for dem (McAvoy & Hess, 2013).

2.4.2 Unges medievaner

I dag utgjør sosiale medier viktige plattformer for innflytelse, engasjement og deltakelse blant unge. Samtidig svekkes tradisjonelle mediers rolle som politisk informasjonskanal (Huang m.fl., 2017). Unge mennesker følger nyhetssaker og politiske saker på internett og de leser andres kommentarer. Likevel er det få ungdommer som engasjerer seg i debatter på internett (Ekström & Shehata, 2018; Mathé, 2019a; NSD, 2019). Noe av årsaken til dette kan, slik Mathé (2018) diskuterer, være fordi det oppleves som ubehagelig å stå i konfrontasjoner med andre. Det viser seg derimot at internett i større grad er en arena for engasjement og deltakelse for de som allerede benytter seg av disse plattformene og i mindre grad egner seg til å vekke interesse blant uengasjerte ungdommer (Banaji & Buckingham, 2013, i Ekström & Shehata, 2018).

Sosiale nettverkssider har blitt de mest anvendte kanalene for unge å innhente informasjon om politikk fra (Heiss & Matthes, 2017). Heiss og Matthes (2017) studie viser at om unge ikke får muligheten til å reflektere, debattere og inngå i dialog rundt de politiske sakene de bryr seg om i klasserommet kan dette øke dere mottakelighet for høyrepopulistisk informasjon. De skriver:

If adolescents do not reflect and elaborate on political issues, they may be more

susceptible to the simplistic and the emotional language of [right-wing populist actors]

and engage in political activities which may not necessarily contribute to their political socialization. To put it bluntly, not all informational and participatory political

activities on [social network sites] may have positive effects on adolescents. Hence, it is of critical importance to engage adolescents in deliberative political processes and provide them with the basic skills to seek political information, gain knowledge, and act upon it (Heiss & Matthes, 2017, s. 1421).

En litteraturstudie foretatt for EU-parlamentet om polarisering i medielandskapet og medieforbruk kommer til samme konklusjon som Heiss og Matthes (2017) og legger til at mennesker med populistiske holdninger har i) lavere tillit til nyheter ii) de benytter seg av/leser nyheter i nesten like stor grad som mennesker med ikke-populistiske holdninger, og iii) det finnes noe bevis for at økt eksponering til populistiske nyhetskanaler styrker ens

populistiske syn for de som allerede har sterke meninger, som potensielt kan føre til økt polarisering i ytterkantene (EPRS, 2019, s. 4–5).

2.4.3 Nordmenns populistiske holdninger og tillit

Hvor utbredt populistiske holdninger er blant unge og hva som kjennetegner de som har sterke populistiske holdninger har vi som nevnt ikke veldig mye kunnskap om. Generelt vet vi at voksne nordmenn har sammenhengende og stabile politiske holdninger som utgjør

ideologiske dimensjoner. Endringer i holdninger og velgeratferd skjer gradvis, også på individnivå (Aardal, Bergh og Haugsgjerd, 2019). For en voksen befolkning viser forskning fra USA at populistiske holdninger varierer i henhold til flere forhold. Holdningene er sterkere blant de med lavere utdanning, korrelerer svakt med lav inntekt, kobles sterkt til de som identifiserer seg med politikk ført av ikke-styrende partier (third parties) og de som har radikale holdninger, spesielt sterk konservatisme. Populistiske holdninger er å finne blant de som viser sterk motstand mot innvandring, mens alder og kjønn er av mindre betydning (Hawkins m.fl., 2012). Innvandring er en sak mange voksne nordmenn oppgir som viktig og kom for første gang øverst på listen over norske velgeres viktigste saker til stortingsvalget i 2017, da 23 prosent av anså det som sin viktigste sak, etterfulgt av miljø (19 prosent).

Som voksne velgere i Norge, grupperer også norske ungdommer seg langs politiske dimensjoner som allerede eksisterer og er kjent i norsk politisk kontekst – deres politiske orienteringer samsvarer med det allerede eksisterende politiske landskapet og de politiske partiene vi har i Norge (Seippel & Strandbu, 2017). Ifølge Seippel og Strandbu (2017) har politiske holdninger som etableres tidlig en tendens til å vedvare inn i voksenlivet.

Ung i Oslo-undersøkelsen fra 2012 viste at 13 prosent av utvalget hadde det Seippel og Strandbu (2017) kategoriserte «nativist views», altså etnonasjonalistiske holdninger. Deres analyser støtter også opp om at de «nye høyrepartienes» ideologiske dimensjoner, det vil si kombinasjonen av konservative kulturelle verdier, innvandringsskepsis og mindre tillit til statlige institusjoner og løsninger, også var til stede blant dette utvalget. Unge kvinner var mindre støttende overfor konservative kulturelle orienteringer, men trakk likevel mot de etnonasjonalistiske holdninger og innvandringsmotstand. Foreldrenes utdanningsnivå viste

seg å påvirke høyreradikale orienteringer på en negativ måte; jo lavere foreldres utdanning er, jo mer utbredt så de at elevenes høyreradikale orienteringer viste seg å være (Seippel &

Strandbu, 2017).

Mest dyptgående kunnskap om unges radikale, politiske holdninger har vi fra Ung i Oslo- undersøkelsen fra 2015 (Vestel & Bakken, 2016). 66 prosent av elevene i videregående skole tok kategorisk avstand fra vold som politisk virkemiddel i Norge eller i Europa, mens tre prosent mente at det i stor eller svært stor grad kunne forsvares å bruke vold for politisk endring i Norge eller Europa. En snau majoritet sa seg helt eller delvis enig i at det foregår en krig mellom islam og vesten, men de gir liten støtte til de mest ytterliggående påstandene om at vesten utgjør en trussel for islamsk kultur eller islam truer norsk kultur. En gruppe på ni prosent av gruppen deler «[...] et typisk fiendebilde som høyreekstreme og radikale

islamistmiljøer forfektet rundt forholdet mellom islam og vesten[...]» (Vestel & Bakken, 2016, s. 11). Likevel er det vesentlig at få ungdommer, omtrent 0,2 prosent, kombinerer disse standpunktene og forsvarer bruken av vold som politisk middel. Dette er viktig fordi de mest alvorlige tilfeller av ekstremisme oppstår når «pakken» av ekstreme standpunkter kommer til uttrykk samtidig.

Høyreradikale, populistiske holdninger kobles ofte til ens tillit til demokratiske prosesser og institusjoner (Mudde, 2010). Nordmenn har i lengre tid utvist høyere tillit til statlige og demokratiske institusjoner, også til politikere og mediene, sammenlignet med andre europeere (Kleven, 2016). Likevel har de mest populistiske velgerne hakket lavere tillit til disse

instansene (Aalberg m.fl., 2019).

Funn fra ICCS-undersøkelsens totale utvalg i 2016, det vil si elever fra mange ulike land, rapporterte om endringer i elevers tillitsnivå til samfunnsinstitusjoner, grupper og

informasjonskilder mellom 2009 og 2016. Selv om over halvparten sa de fortsatt hadde tillit til tradisjonell media og mennesker generelt, har tilliten generelt gått ned. I Norge rapporterte 2/3 at de var tillitsfulle til nasjonale myndigheter, parlamentet og rettsvesenet, og mindre enn en tredjedel av det norske utvalget rapporterte om tillit til sosiale medier som god

informasjonskilde (W. Schulz et al., 2018). Dette samsvarer med funn fra

Skolevalgsundersøkelsen i 2019, hvor nesten 10 prosent svarte at de hadde «meget stor tillit»

og 51 prosent at de hadde «nokså stor tillit» til norske politikere (NSD, 2019).

Mest interessant fra et samfunnsfagdidaktisk perspektiv er kanskje at ekstreme holdninger er sammenfallende med politisk engasjement. Vestel og Bakken (2016) presiserer at de

ungdommene som går lengst i å støtte voldsbruk for politisk endring har større deltakelse i politiske aktiviteter, bruker nettet mer aktivt som kanal for politiske ytringer, rapporterer at de snakker mer med foreldrene sine om samfunnsspørsmål og vokser gjerne opp i hjem der politikk diskuteres ofte. Videre argumenterer også de for at det politiske engasjementet trolig bunner i en viss mistillit til samfunnet og sentrale samfunnsinstitusjoner (politi, myndigheter, politikere m.m.). Her trer internett inn som kanal for alternative nyheter og som en motvekt til mer etablerte mediers fremstilling av samfunnsproblemstillinger.

2.5 Forventninger og hypoteser

Med bakgrunn i de teoretiske tilnærmingene, tidligere forskning som foreligger på feltet og vår manglende kunnskap om elevers populistiske holdninger ønsker jeg å undersøke

utbredelsen av populistiske holdninger blant norske elever og hvorvidt deres populistiske holdninger henger sammen med deres opplevelse av samfunnsfagundervisningen.

Den overordnede problemstillingen er som følger: Hvor populistiske er et utvalg norske videregåendeelever og hvordan henger populistiske holdninger sammen med elevenes opplevelse av samfunnsfagundervisningen?

Basert på de teoretiske og empiriske perspektivene mener jeg at følgende forskningsspørsmål vil belyse og svare på den overordnede problemstillingen:

F1: I hvor stor grad finner vi populistiske holdninger blant norske elever?

F2: Hva kjennetegner elever med komplette populistiske holdninger?

F3: Hvordan henger elevers populistiske holdninger sammen med deres opplevelse av samfunnsfagundervisningen og samfunnsfagets formål?

I hvor stor grad viser til antall elever som skårer høyt på populismevariablene og kjennetegn viser til hvordan de samme elevene fordeler seg på en rekke andre variabler, slik som kjønn, bosted, medievaner eller sakspreferanser. Figur 2 illustrerer mine forventninger til hvordan

elevers populistiske holdninger henger sammen med samfunnsfagundervisningen og deres forståelse av samfunnsfaget.

Generelt sett er mine hypoteser, som følge av teori og tidligere forskning, at

i) Det er en liten andel elever som har komplett, høyrepopulistiske holdninger, men ii) de som har slike holdninger bryr seg om innvandring, bruker alternative digitale

kilder til informasjon, i større grad stemmer Frp og har foreldre med lavere utdanning.

iii) Sammenhengen mellom populistiske holdninger og elevenes oppfatning av samfunnsfagundervisningen er preget av at de som har populistiske holdninger opplever undervisningen som mindre balansert og i mindre grad en arena hvor læreren oppfordrer til å ha egne meninger og hvor læreren oppmuntrer til diskusjon. Det er en sammenheng mellom elevers populistiske holdninger og oppfatning av samfunnsfagundervisningen.

iv) Sammenhengen mellom populistiske holdninger og elevenes forståelse av samfunnsfagets forhold preges av at de som har populistiske holdninger i mindre grad opplever at faget utfordrer de til å tenke, ikke hjelper de forstå verden, delta eller ønske å engasjere seg. Det er en sammenheng mellom elevers populistiske holdninger og elevenes forståelse av samfunnsfagets formål.

Figur 2: Forventet sammenheng mellom elevers bakgrunn, populistiske holdninger og oppfatning av samfunnsfagundervisningen, og forventet sammenheng mellom elevers bakgrunn, populistiske holdninger og forståelse av samfunnsfagets formål.

3.0 Data og metode

I dette kapittelet vil jeg redegjøre for og begrunne mine metodiske valg og fremgangsmåter jeg har tatt underveis i forskningsprosjektet. Dette gjelder studiens datainnsamlingsprosess og utvalg, operasjonaliseringer og utforming av spørreskjema, valg av analyser, samt diskusjon av forskerrollen og forskningsetiske perspektiver. Samlet belyser dette kapittelet perspektiver på forskningens kvalitet og troverdighet.

For å svare på problemstillingen og forskningsspørsmålene er en kvantitativ metode med surveydata mest hensiktsmessig fordi det tillater meg å se på fenomenenes bredde, utbredelse og omfang (Tufte, 2011). Det omfattende tallmaterialet tillater meg å svare på

forskningsspørsmål én og to, og åpner for å kunne undersøke sammenhenger knyttet til forskningsspørsmål tre. Sist i kapittelet vil jeg oppsummere styrker og svakheter ved de metodiske valgene jeg har tatt.

3.1 Datainnsamlingsmetode og datamateriale

For å svare på problemstillingen og forskningsspørsmålene benyttet jeg meg av en kvantitativ metodetilnærming gjennom en tverrsnittstudie med digital spørreundersøkelse, som innebærer en undersøkelse gjennomført på ett spesifikt tidspunkt (Johannessen, Tufte & Kristoffersen, 2008). Spørreundersøkelsen² utarbeidet jeg selv før jeg sendte den til samfunnsfaglærere på norske videregående skoler over hele landet. Det var lærerne selv som valgte å ta med undersøkelsen til sine elever, som deretter fikk valget om å være med eller ikke. Jeg benyttet Nettskjema, et digitalt verktøy utviklet av Universitet i Oslo, for å samle inn data på en sikker måte. Jeg selv har ikke vært i kontakt med respondentene.

En slik undersøkelse vil alltid møte begrensninger når det gjelder tid, omfang og ressurser.

Denne undersøkelsen er langt fra uttømmende for hva vi kan vite om norske

videregåendeelevers populistiske holdninger, men den vil foreligge som et viktig bidrag til forskningen på elevers politiske holdninger og hvordan dette kan være relevant i skole- og undervisningskontekst. Resultatene er også sammenlignbare med den øvrige norske befolkningen fordi den benytter seg av de samme indikatorene som Aalberg m.fl. (2019) gjorde i sine analyser fra Stortingsvalget i 2017.

3.2 Rekruttering og utvalg

Utvalget, enhetene som svarte på undersøkelsen, bestod av 1413 elever i videregående skole, spredt utover alle fylker i landet. Populasjonen i denne studien, det vil si alle jeg ønsker å si noe om, består av alle videregåendeelever som enten a) tar fellesfaget samfunnsfag, eller b) tar de tilhørende programfag politikk og menneskerettigheter, sosiologi og sosialantropologi, sosialkunnskap, kommunikasjon og kultur, historie og filosofi, eller samfunnsgeografi (jf.

læreplanen). Ifølge Utdanningsdirektoratet er det 186 995 elever fordelt på alle trinn og alle videregående skoler i Norge og det er 413 videregående skoler per 1. oktober 2019

(Utdanningsdirektoratet, 2020).

Så lenge man ikke spør en hel populasjon vil man likevel alltid få et estimert resultat (Solbakken, 2019). Likevel må alle elever i videregående opplæring må bestå fellesfaget samfunnsfag for å få studiespesialiserende eller yrkesfaglig kompetanse. Derfor mener jeg at undersøkelsens resultater kan diskuteres på et overordnet og generelt grunnlag, samt bringe med seg nyttig lærdom på feltet og om denne gruppen selv om jeg ikke kan generalisere over eget utvalg.

766 oppga at de identifiserte seg selv som jenter, 610 som gutter og 37 huket av for «annen kjønnsidentitet». Sistnevnte ble for enkelhetsskyld kodet som missing i dette datasettet. Etter råd fra Norsk senter for forskningsdata (NSD) ble ikke respondentene bedt om å opplyse om sin alder for å unngå personidentifiserende data. Jeg antar likevel at de fleste er mellom 16-19 år. 52,4 prosent oppga at de bodde i by og nærliggende tettsteder, mens 47,5 prosent oppga at de bodde i bygd og distrikt. At utvalget består av respondenter hvor mange går i samme klasse, bor på samme sted, har samme lærere og et felles klassemiljø påvirker besvarelsene.

En elevs oppfattelse av sin lærer kan variere, men at elevene ikke er helt uavhengige fra hverandre øker muligheten for høye korrelasjoner i deres besvarelser.

Et stort utvalg er en styrke fordi utvalget består av variasjon i hvilke skoler elevene går på, skaper geografisk spredning, variasjon i elevenes bakgrunn, utdanningsvalg og foreldrene deres sin utdanning. Et generaliserbart utvalg koster økonomiske midler, innsats og tid, (Johnson, 2013). Av ressurs- og tidsbesparende årsaker er utvalget i denne studien et ikke- sannsynlighetsutvalg. Dette utvalget baserer seg på selvseleksjon, hvor det er enhetene selv som avgjør om de ønsker å være med i utvalget eller ikke (Hellevik, 2011).

Rekrutteringsstrategien var todelt: først tok jeg kontakt med lærere gjennom et oppslag på to Facebook-grupper ment for samfunnsfaglærere. Dette er en metode som baserer seg på selvseleksjon fordi lærerne selv tok kontakt om de ønsket å ta med undersøkelsen videre til sine klasser. Et viktig poeng er at selv om rekruttering av respondenter gjennom sosiale medier gjør at man kan nå ut til mange kan informasjonen man innhenter fremstå som

fragmentert, og man kan gå glipp av verdifull informasjon (Hellevik, 2011). For å nå ut til de lærerne som ikke brukte Facebook-grupper startet jeg en mer aktiv rekrutteringsfase hvor jeg sendte e-post til alle de videregående skoler i landet som hadde tilgjengelige e-postadresser på skolenes nettsider. Det var deretter opp til skoleledelsen, seksjonsledere eller enkelte

samfunnsfaglærere hvorvidt undersøkelsen ble presentert overfor elevene.

135 skoler fikk tilsendt invitasjon til deltakelse per e-post, dette basert på hvilke skolers adresser som var tilgjengelig på internett og de ulike fylkeskommunenes

informasjonsoversikt. Av de 135 skolene var det 41 som ønsket å få tilsendt

informasjonsskriv. Jeg var også i kontakt med 25 lærere gjennom sosiale medier, en rekrutteringsprosess også basert på selvseleksjon.

Flere av lærerne oppga at de underviste i flere samfunnsfagklasser. Om en klasse har 25 elever og utvalget besår av 1413 respondenter kan jeg anta at jeg har nådd ut til over 50 klasser. På bakgrunn av hvor mange informasjonsskriv med lenke til undersøkelsen som ble sendt ut og fordelingen på hvor disse lærerne arbeider ser jeg at utvalget har oppnådd god geografisk spredning.