MASTEROPPGAVE
Samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring?
En kvalitativ studie av hvordan domfelte og ansatte i friomsorgen beskriver prosessen rundt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring.
Eva Marie Toreld Dato: 12. mai 2016
Masterstudium i psykososialt arbeid - helse- og sosialfaglig yrkespraksis
Avdeling for helse- og sosialfag
1
SAMMENDRAG
Program mot ruspåvirket kjøring kan være et alternativ for personer som ellers ville bli dømt til ubetinget fengselsstraff for å ha kjørt under påvirkning av legale eller illegale rusmidler.
Mellom 500 og 650 personer gjennomfører årlig denne straffereaksjonen i Norge.
Straffereaksjonen forutsetter et samtykke fra den siktede eller tiltalte før idømmelse. Denne studien setter hovedsakelig søkelyset på prosessen rundt å gi sitt samtykke. Ruspåvirket kjøring og samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring handler om noe mer enn selve lovbruddet og personen som kjørte. Det er mange forskjellige personer som på ulike måter kan være involvert i prosessen f. eks. politiet, dommer, familie, venner, arbeidsgiver, og det er mange tanker, følelser og handlinger som kan innvirke på beslutningen om å gi sitt samtykke eller ikke.
Kriminalomsorgens friomsorgskontorer gjennomfører personundersøkelser før idømmelse, og er ansvarlige for gjennomføringen av Program mot ruspåvirket kjøring etter at en person er dømt.
Samtykket skal være informert og før samtykket gis skal den siktede eller tiltalte ha fått utførlig informasjon om: programmet, hva samtykket innebærer, følger av eventuelle brudd på krav og vilkår som er satt, og konsekvensene av at siktede eller domfelte trekker tilbake sitt samtykke.
Studiens problemstilling er:
Hvordan beskriver personer som er dømt til Program mot ruspåvirket kjøring og ansatte i friomsorgen prosessen rundt samtykke til denne straffereaksjonen?
For å belyse problemstillingen er det foretatt semistrukturerte intervjuer med syv domfelte som gjennomfører Program mot ruspåvirket kjøring på intervjutidspunktet. I tillegg er det gjennomført fire intervjuer med ansatte i friomsorgen som har ansvar for å følge opp denne straffereaksjonen.
Hovedhensikten med studien er å få økt kunnskap om og innsikt i prosessen som fører frem til samtykket. Informantenes utsagn ses også i sammenheng med lovgivers og
kriminalomsorgens beskrivelser av hva som er intensjonene bak, og hensikten med samtykket og straffereaksjonen. Prosessen rundt samtykket handler om overveielser, begrunnelser og motivasjon bak å skrive under på samtykket.
2
Studien har et kvalitativ design, og har sin vitenskapsteoretiske forankring i hermeneutisk tilnærming. Studiens teoretiske del gir bl.a. et lite historisk tilbakeblikk på Program mot ruspåvirket kjøring. Informert samtykke er et viktig begrep i denne sammenhengen og den teoretiske delen gir en kort beskrivelse av samtykke i historisk perspektiv, i kriminalomsorgen og i denne straffereaksjonen. Det er videre gjort rede for teoretiske perspektiver som vurderes som hensiktsmessige i fortolkning, analyse og diskusjon av intervjumaterialet.
Studien viser at de domfelte informantene er klar over at de har gitt sitt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring, men hva dette samtykket konkret innebærer er det mer usikkerhet rundt. Samtykkeerklæringen fremstår som noe som man må skrive under på for å få
muligheten til å gjennomføre straffereaksjonen. De ansatte er opptatt av at personen som gir sitt samtykke vet hva han eller hun samtykker til, og beskriver nøye hva de gjør for å sikre at vedkommende får tilstrekkelig informasjon om hva et slikt samtykke innebærer.
Av studiens resultater fremgår det at det er mange ulike faktorer som har betydning for at en person gir sitt samtykke. Resultatene viser at å unngå fengsel er et viktig argument for å gi sitt samtykke på samtykketidspunktet. Begrunnelsene for ønsket om å unngå fengsel er
sammensatt, og handler bl.a. om bildet av straff og fengsel, tidligere erfaringer, relasjonen til andre og synet på hvem man selv «er».
Resultatene i studien tyder på en del utfordringer knyttet til kravet om informert samtykke i forbindelse med denne straffereaksjonen. En slik utfordring er hvordan man kan sikre at den siktede eller tiltalte har fått nødvendig og tilstrekkelig informasjon, og at vedkommende har forstått denne informasjonen før samtykket blir gitt.
3
ABSTRACT
Driving under Influence (DUI) Prevention Program may be an option for people who
otherwise would be sentenced to unconditional imprisonment for driving under the influence of legal or illegal drugs. Between 500 and 650 people annually carries out this penal sanction in Norway.
This criminal sanction requires the consent of the accused or the defendant before imposition.
This study puts the emphasis mainly on the process around the accused when giving their consent. Driving while intoxicated and consent to the DUI Prevention Program is more than just about the actual offense and the person who drove. There are a lot of different people who in various ways may be involved in the process, for example police, judge, family, friends and employees. There are many thoughts, feelings and actions that may influence whether or not to give their consent.
The Correctional Probation Offices conducts pre-sentence reports before imposition, and are responsible for the implementation of the DUI Prevention Program after conviction.
The accused must be informed, and prior to be given the consent, the accused or the defendant have to receive elaborated information about the program. This includes; what the consent means, the implications of violations of the terms and conditions set, and the consequences if the accused or the convicted withdraws his or her consent.
The focus of this study is:
How do the DUI convicts and the employees of the Probation services describe the process of consent to this sanction?
In order to focus on this issue, semi-structured interviews with seven convicted people, who all are conducting DUI Prevention Program at the time of the interview is conducted. In addition, it is conducted four interviews with employees of the Probation services responsible for following up this penal sanction.
The main purpose of this study is to increase the knowledge of and insight into the process leading to the consent. The informants' statements are also seen in the context of the legislator and Norwegian Correctional Services descriptions of the intention behind and the purpose of the consent and sanction. The process surrounding the consent is about deliberations,
reasoning and motivation behind signing the consent.
4
The study has a qualitative design, and has its scientific anchoring in hermeneutical approach.
The theoretical part provides a brief historical overview of the DUI Prevention Program.
Informed consent is an important term in this context and the theoretical part provides a brief description of informed consent in historical perspective in the Norwegian Correctional Services, and in this penal sanction. It is further accounted for theoretical perspectives that are considered appropriate in the interpretation, analysis and discussion of research material.
The study shows that the convicted informants are aware that they have given their consent to the DUI Prevention Program, but there are more uncertainty concerning what this consent really means in real life. The declaration of consent emerges as something the accused have to sign, in order to follow thru with this penal sanction. The employees are concerned that the people who signs the consents, know what he or she agrees to, and describes carefully what they do, to ensure that the felon receive adequate information about what such a consent means.
There are found many different factors in the study that have an impact on a person's consent.
The results show that avoiding prison is an important argument for giving the consent at the date of consent. The reasons for wanting to avoid prison is complex, and includes the image of punishment and imprisonment, past experiences, the relation to others, and the way they see them self.
in connection with this penal sanction the findings of the study suggest a number of
challenges related to the requirement of informed consent. A relevant issue is how to ensure that the accused or the defendant has received the necessary and sufficient information, and that he or she has understood this information before the consent is given.
5
Innholdsfortegnelse
SAMMENDRAG ... 1
ABSTRACT ... 3
FORORD ... 8
1. INNLEDNING ... 9
Problemstilling og forskningsspørsmål ... 10
Begrepsdefinisjoner og avgrensning ... 11
Begrunnelse for valg av tema og hensikten med undersøkelsen ... 12
Hva er program mot ruspåvirket kjøring ... 13
Hvem kan idømmes program mot ruspåvirket kjøring? ... 14
Uten samtykke ingen idømmelse ... 16
Koblingen til psykososialt arbeid ... 16
Masteravhandlingens oppbygning ... 18
2. BAKGRUNNSKUNNSKAP OG TEORETISKE PERSPEKTIVER ... 19
Program mot ruspåvirket kjøring – historisk perspektiv ... 19
Samtykke ... 20
Informert samtykke i historisk perspektiv ... 20
Informert samtykke i kriminalomsorgen ... 22
Informert samtykke knyttet til Program mot ruspåvirket kjøring ... 22
Om straff og kriminalomsorgens rolle i straffegjennomføring ... 23
Desistance-teori ... 25
Stigma og stigmatisering ... 26
3. METODE ... 29
Vitenskapsteoretisk tilnærming ... 29
Egen forforståelse ... 30
Forskningsdesign og det kvalitative intervjuet ... 33
Kontekst og «tykke beskrivelser» ... 34
Oppbygging av, og tema i intervjuguiden ... 35
Informantutvalg ... 37
Utvalgskriterier ... 37
Rekruttering av informanter ... 38
Beskrivelse av informantene ... 39
Gjennomføring av intervjuer ... 41
6
Registering av data ... 44
Transkribering av intervjuene... 44
Informantenes opplevelse av intervjuet ... 46
Metode for fortolkning og analyse ... 47
Forskningsetikk og etiske refleksjoner ... 49
Validitet og reliabilitet ... 50
4. DATAFREMSTILLING OG ANALYSE ... 53
Informert samtykke til program mot ruspåvirket kjøring ... 53
«Der og da bare skriver du under» ... 53
«Vi vil gjerne være helt sikre på at vedkommende vet hva det er man sier ja til» ... 56
Tidsaspektet som utfordring ... 57
Språkproblem som mulig årsak ... 58
Når det ikke er utført personundersøkelse ... 59
Er det et INFORMERT samtykke? ... 60
Om å trekke sitt samtykke – frivillighet med konsekvenser ... 62
«… det er bare greit at folk blir fristet til å si ja» ... 63
Argumenter for og mot samtykke til program mot ruspåvirket kjøring ... 64
Fravær av fengsel som argument for program mot ruspåvirket kjøring ... 64
«Når du sitter bakenfor murene så sitter folk i stort sett bare og synes synd på seg selv» ... 66
En mulighet for å få hjelp ... 68
«Viser velvilje» - håp om å få tilbake førerkortet ... 69
Argumenter for å si ja/ gi sitt samtykke - etter gjennomføring av straffereaksjonen ... 71
Argumenter mot å si ja/ gi sitt samtykke ... 71
Jeg og «de andre» ... 73
″Er det noen jeg kjenner? ″ ... 74
Om møtet med de andre i gruppen ... 76
Straffegjennomføring i fengsel kontra Program mot ruspåvirket kjøring ... 78
Råd til andre som skal ta avgjørelsen om å gi sitt samtykke eller ikke ... 79
Oppsummering av datamateriale ... 82
5. DRØFTING AV RESUTATER ... 85
Informert samtykke til program mot ruspåvirket kjøring ... 85
Argumenter for og mot samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring ... 90
Jeg og «de andre» ... 93
6. KONKLUSJONER OG AVSLUTTENDE OPPSUMMERING ... 95
Indikasjoner for praksis og videre forskning ... 95
LITTERATURLISTE ... 97
7
VEDLEGG 1: Statistikk 2008 - 2015 ... 99
VEDLEGG 2: Intervjuguide domfelte ... 100
VEDLEGG 3: Intervjuguide ansatte ... 101
VEDLEGG 4: Fra etterforsking til dom ... 102
VEDLEGG 5: Forespørsel om å få tillatelse til å gi informasjon ... 103
VEDLEGG 6: Informasjonsskriv domfelte ... 104
VEDLEGG 7: Informasjonsskriv ansatte ... 106
VEDLEGG 8: Samtykkeerklæring domfelte ... 108
VEDLEGG 9: Samtykkeerklæring ansatte... 109
VEDLEGG 10: Tilbakemelding fra NSD ... 110
VEDLEGG 11: Vedtak fra kriminalomsorgen ... 112
VEDLEGG 12: Samtykkeerklæring personundersøkelse ... 115
VEDLEGG 13: Om innholdet i Program mot ruspåvirket kjøring ... 118
Antall ord: 32 721
8
FORORD
Masterstudiet i psykososialt arbeid ved Høgskolen i Østfold startet for min del høsten 2012.
Med denne masteravhandlingen er jeg, nesten fire år senere, ved målet på denne etappen av reisen gjennom livet.
Det er mange som på ulike måter har bidratt til og har gjort det mulig for meg, å gjennomføre dette masterprosjekt.
Å leve sammen med en person som i perioder i stor grad lever i sin egen «forskerboble» kan til tider være nok så krevende. Det er derfor så sin plass å rette en STOR takk til min familie som uten forbehold har støttet meg, og har sett det som en selvfølge at jeg skulle få tid til og mulighet for å realisere prosjektet.
Takk til kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) ved direktør Hans-Jørgen Bruckner, og avdelingsleder Hege Lauritzen for at dere valgte å støtte meg de første 2,5 årene av studiet – selv om jeg ikke var fast ansatt. Det er jeg meget takknemlig for.
Takk også til Østfold friomsorgskontor, og spesielt til friomsorgsleder Fridhild Andersen og ass. leder Maria Langesæter for all støtte og interesse gjennom hele studiet, og for at dere la til rette for at jeg kunne fullføre de siste 1,5 årene av prosjektet.
Takk til Gerhard Ploeg ved Kriminalomsorgsdirektoratet for bistand med aktuell statistikk.
Gjennom mine fire år med deltidsstudier ved Høgskolen i Østfold har jeg møtt mange dyktige, engasjerte, kunnskapsrike og inspirerende lærere, forelesere og medstudenter. Dere har på ulike måter bidratt under reisens gang.
Takk til seminargruppen, og en ekstra takk til Elisabeth Stang for bistand. Takk til professor Anna Lydia Svalastog for oppmuntring og faglig påfyll.
Et fang roser til Eva Olsen. Det er godt å dele frustrasjon og glede med en som er i den samme prosessen.
Takk til Kristin Opaas Haugli for at du ga av din tid og for dine, som alltid, kloke innspill.
Min veileder Gudrun Brottveit fortjener en stor takk for innspill, veiledning og støtte.
Sist og først og fremst vil jeg takke mine informanter for at dere valgte å dele med dere av egne erfaringer. Den som har erfart noe har noe å fortelle, og dette prosjektet ville ikke vært mulig uten deres stemme.
9
1. INNLEDNING
Betinget fengsel med særvilkår om Program mot ruspåvirket kjøring (RK) kan være et alternativ for personer som ellers ville blitt dømt til ubetinget fengselsstraff for å ha kjørt under påvirkning av legale eller illegale rusmidler.
Mellom 500 og 650 personer gjennomfører årlig denne straffereaksjonen i Norge. I 2015 var det 585 personer som gjennomførte Program mot ruspåvirket kjøring (Kompis) 1.
I følge forskrift om Program mot ruspåvirket kjøring (2008) er det tre forutsetninger for at en person skal kunne idømmes denne straffereaksjonen. Personen som dømmes skal:
være i målgruppen
være egnet
gi sitt samtykke
Nærmere beskrivelse av hva disse ulike momentene innebærer følger under «Hvem kan idømmes Program mot ruspåvirket kjøring», side 14 - 16.
I mitt forskningsprosjekt retter jeg hovedsakelig søkelyset mot det siste punktet – å gi sitt samtykke. Ruspåvirket kjøring, og samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring er en del av en kontekst, og handler om noe mer enn om selve lovbruddet, og individet som kjørte. Det skjer noe før samtykket, og det skjer noe etter. Det er mange forskjellige personer, som f.eks.
politiet, dommer, familie, venner, arbeidsgiver som på ulike måter kan være involvert i prosessen, og det er mange tanker, følelser og handlinger som kan innvirke på beslutningen om å gi sitt samtykke eller ikke til denne straffereaksjonen.
Friomsorgen2 gjennomfører personundersøkelser før idømmelse, og er ansvarlige for gjennomføringen av Program mot ruspåvirket kjøring etter at en person er dømt.
Beskrivelser av prosessen rundt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring gitt av personer som er domfelt for kjøring i ruspåvirket tilstand, og ansatte i friomsorgen som jobber med
1 Kompis er kriminalomsorgens datasystem. For statistikk vedrørende Program mot ruspåvirket kjøring for perioden 2012 -2015 se vedlegg 1.
2 Friomsorgen er en del av kriminalomsorgen, og er ansvarlig for å utføre ulike type personundersøkelser på oppdrag fra retts- og påtalemyndigheten før saken behandles i retten og for straffegjennomføring i samfunnet;
dvs. samfunnsstraff, program mot ruspåvirket kjøring, møteplikt for prøveløslatte, narkotikaprogram med domstolskontroll, og straffegjennomføring i hjemmet med eller uten elektronisk kontroll.
10
denne straffereaksjonen vil kunne gi økt kunnskap om, og innsikt i faktorer som påvirker valget om å gi samtykke, eller ikke gi samtykke, til denne straffereaksjonen.
Økt kunnskap og innsikt om dette vil kunne være til nytte for ansatte i kriminalomsorgen, for andre i straffesakskjeden, og for personer som er siktet eller tiltalt for ruspåvirket kjøring som skal ta avgjørelsen om å gi sitt samtykke eller ikke til Program mot ruspåvirket kjøring.
Problemstilling og forskningsspørsmål
Min problemstilling og mine forskningsspørsmål lyder som følger:
Jeg har intervjuet domfelte som var i gang med å gjennomføre Program mot ruspåvirket kjøring på intervjutidspunktet. Formålet med det var å intervjue personer som både hadde erfaring fra prosessen rundt å gi sitt samtykke, og fra gjennomføring av selve
straffereaksjonen.
Jeg ønsket å undersøke, hvordan de domfelte beskrev prosessen rundt samtykket som de gav før idømmelsen. På intervjutidspunktet hadde de erfaring fra gjennomføring av
straffereaksjonen. Jeg ønsket å finne ut om de hadde gitt sitt samtykke på nytt dersom de hadde hatt denne erfaringen på samtykketidspunktet.
For å utforske problemstillingen har jeg tatt utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål:
1. Hvordan beskriver personer som er dømt til Program mot ruspåvirket kjøring prosessen rundt å gi et samtykke før gjennomføring av straffereaksjonen?
2. Ville vedkommende tatt det samme valget på nytt dersom han/hun hadde hatt tilsvarende erfaring som i dag fra straffereaksjonen før samtykket ble gitt?
o Dersom vedkommende skulle ha gitt sitt samtykke på nytt: Hvordan beskriver og begrunner han/hun det?
Problemstilling:
Hvordan beskriver domfelte og ansatte i friomsorgen prosessen rundt å gi samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring?
11
o Dersom vedkommende ikke hadde ønsket å gi sitt samtykke på nytt:
Hvordan beskriver og begrunner han/hun det?
3. Hvilke faktorer synes å ha betydning for valget om samtykke eller ikke, før og etter erfaring fra gjennomføring av Program mot ruspåvirket kjøring?
Ansatte i friomsorgen møter personer som er siktet, tiltalt eller dømt for kjøring i ruspåvirket tilstand, både før, og under straffegjennomføring. For å få et bredere bilde av prosessen rundt å gi sitt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring, har jeg derfor også intervjuet ansatte i friomsorgen som jobber med denne straffereaksjonen. Det er tatt utgangspunkt i samme problemstilling og forskningsspørsmål her.
Forskrift og retningslinjer for Program mot ruspåvirket kjøring omhandler bl.a. samtykke til, formål med, og innhold i straffereaksjonen, og gir føringer for friomsorgens arbeid før og under straffegjennomføringen. Kriminalomsorgens virksomhetsstrategi for 2014 - 2018 gir et bilde av hvordan kriminalomsorgen selv beskriver sitt samfunnsoppdrag. Dette, sammen med beskrivelser i intervjuer med ansatte i friomsorgen, er med på å gi et bilde av lovgivers og kriminalomsorgens forventinger og intensjoner knyttet til samtykkeprosessen. Jeg var nysgjerrig på i hvilken grad de domfeltes beskrivelser av denne prosessen samsvarer med lovgivers og kriminalomsorgens forventninger og intensjoner, og vil derfor også se nærmere på det i denne undersøkelsen.
Begrepsdefinisjoner og avgrensning
I problemstillingen bruker jeg begrepet «prosess». Å gi sitt samtykke er en del av en helhet; et øyeblikk i et liv. Det har skjedd noe i forkant av samtykket, og det skjer noe etter.
For å tydeliggjøre hva jeg er interessert i å utforske velger jeg å skille mellom atferden «å skrive under et samtykke» til Program mot ruspåvirket kjøring, og handlingen «å gi sitt samtykke» til dette. Atferd knyttes i denne sammenheng til noe som enkelt kan observeres og registreres fra utsiden, dvs. det faktum at personen skriver sitt navn på samtykkeerklæringen.
Denne studien forutsetter at samtykke er gitt, og at samtykkeerklæringen er underskrevet.
Begrepet «handling» er her knyttet til overveielser, begrunnelser og motivasjon bak å skrive under på samtykkeerklæringen. «Å gi sitt samtykke» er knyttet til mål og mening med
12
handlingen. Jeg er først og fremst interessert i handlingen «å gi sitt samtykke», og prosessen rundt det.
I intervjuene med mine informanter bad jeg dem alle å beskrive prosessen rundt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring. Jeg gjorde ikke noen avgrensninger f.eks. i tid eller tema, på hva som hører inn under prosessen. Informantene har dermed selv avgjort hva som hører til
«prosessen» og ikke. Tanken med dette var at jeg ikke ønsket å sette begrensninger, lede dem inn på bestemte temaer, eller styre hva som er relevant og ikke for handlingen å gi sitt
samtykke.
I den videre teksten skriver jeg «domfelte informanter» og «ansattinformanter» for å gjøre det enklere for leseren å forstå hvilken «gruppe» informanter jeg henviser til. Domfelte
informanter er i denne sammenhengen personer som er dømt til program mot ruspåvirket kjøring, og som gjennomfører gruppedelen av straffereaksjonen på intervjutidspunktet. Ansatt informanter er personer som er ansatt ved et friomsorgskontor i kriminalomsorgen, og som (bl.a.) har program mot ruspåvirket kjøring som arbeidsoppgave.
Begrunnelse for valg av tema og hensikten med undersøkelsen
Vi mennesker tar en rekke beslutninger hver dag. Noen veloverveide, noen mer av
tilfeldighet, vane eller kanskje plikt. Noen beslutninger kan ha liten betydning for oss selv og andre. Andre beslutninger kan ha stor betydning, og kan noen ganger få fatale konsekvenser som f.eks. å kjøre i ruspåvirket tilstand.
Å bli dømt til Program mot ruspåvirket kjøring forutsetter at et informert samtykke er gitt. Å gi sitt samtykke eller ikke til Program mot ruspåvirket kjøring, er en beslutning som en person som er siktet eller tiltalt for kjøring i ruspåvirket tilstand kan bli bedt om å ta. Forutsetningen for at det er at retts- og påtalemyndigheten vurderer at vedkommende kan være aktuell for denne straffereaksjonen.
Jeg er selv ansatt i kriminalomsorgen, og prosessen rundt samtykke vekket min nysgjerrighet.
Hva har betydning for at en person gir sitt samtykke? Hvilken informasjon blir gitt, av hvem og hvordan? Hvilken betydning har informasjonen som blir gitt av friomsorgen i forbindelse med personundersøkelsen for samtykket? Er det andre faktorer enn informasjon som har betydning, og i så fall hvilke?
13
Hvordan beskriver den domfelte selv prosessen rundt å gi sitt samtykke? Hvilken informasjon og kunnskap hadde vedkommende om Program mot ruspåvirket kjøring på
samtykketidspunktet? Hva var hans eller hennes argumenter for og imot å gi sitt samtykke?
Forandret argumentene og begrunnelsene seg for å gi, eller ikke gi samtykke med økt
kunnskap om og erfaring fra Program mot ruspåvirket kjøring? Hvordan beskriver de ansatte i friomsorgen samtykkeprosessen?
Hensikten med undersøkelsen er å få økt kunnskap om og innsikt i prosessen rundt samtykket.
Målet med undersøkelsen er i tillegg å bidra til at personer som er siktet eller tiltalt for kjøring i ruspåvirket tilstand, og som skal ta stilling til om de skal gi sitt samtykke eller ikke til
Program mot ruspåvirket kjøring, blir ivaretatt på best mulig måte. I dette legger jeg at rettssikkerheten blir ivaretatt, men fokuset ligger også på det personlige møtet mellom siktede/tiltalte og ansatte i friomsorgen.
Hva er program mot ruspåvirket kjøring
Betinget fengsel med særvilkår om Program mot ruspåvirket kjøring kan, som nevnt innledningsvis, være en alternativ reaksjon overfor personer som ellers ville blitt dømt til ubetinget fengselsstraff for kjøring under påvirkning av legale eller illegale rusmidler.
Program mot ruspåvirket kjøring har ifølge § 2 i forskriften (Forskrift for Program mot ruspåvirket kjøring, 2008), som mål å «motvirke nye straffbare handlinger ved kjøring i ruspåvirket tilstand, skape et tryggere trafikkmiljø og minske antall trafikkulykker». I retningslinjene knyttet til § 2 i forskriften står det at:
Programmet skal motivere bilførere som er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf. § 22 første ledd, og som har problem med alkohol og/eller annet berusende eller bedøvende middel, til å avstå fra kjøring i ruspåvirket tilstand. Generell rusavvenning er ikke et selvstendig mål for programmet (2009).
Program mot ruspåvirket kjøring gjennomføres utenfor fengsel, og kriminalomsorgens friomsorgskontor er ansvarlig for gjennomføringen.
14
Gjennomføringstiden er 10 måneder dersom det ikke fremkommer noe annet i dommen.
Dommeren kan bestemme en annen (lengre) gjennomføringstid (Forskrift for Program mot ruspåvirket kjøring, 2008, § 8).
Dersom det kan være aktuelt å idømme Program mot ruspåvirket kjøring skal
påtalemyndigheten eller retten alltid rekvirere en personundersøkelse fra kriminalomsorgen (Forskrift for Program mot ruspåvirket kjøring, 2008, § 5). I personundersøkelsen skal det vurderes om siktede er i målgruppen og egnet for Program mot ruspåvirket kjøring
(Retningslinjer for Program mot ruspåvirket kjøring, 2009, § 5).
Hvem kan idømmes program mot ruspåvirket kjøring?
Det er fire kriterier som må være oppfylt for at en person skal kunne idømmes program mot ruspåvirket kjøring.
1) Strafferammen for å bli idømt ubetinget fengsel må være oppfylt.
Det fremgår av § 31 i Lov om vegtrafikk at føreren kan bli straffet med bot og ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,2 promille (eller ved nærmere bestemt konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel). Det fremgår også at det ved alkoholkonsentrasjon mellom 0,5 og 1,2 promille kan idømmes bot og betinget eller ubetinget fengsel. Dette betyr at også ved lavere alkoholkonsentrasjon enn 1,2 promille kan det være aktuelt å idømme ubetinget fengsel. Det skal gjøres en helhetlig vurdering der graden av påvirkning, hvilke farer kjøringen har medført, og om vedkommende har vært straffet for samme eller lignende forhold tidligere er av betydning for straffeutmålingen (Vegtrafikkloven, 1965)
I § 31 står det videre: «I stedet for bot og ubetinget fengsel kan det idømmes bot og betinget fengsel med vilkår som nevnt i straffeloven § 37 bokstav f» (Vegtrafikkloven, 1965)
2) Vedkommende må være i målgruppen.
Ifølge Lov om straff § 37 bokstav f kan retten, som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse3, pålegge den domfelte å gjennomføre program mot ruspåvirket kjøring. Dette gjelder for personer som er dømt for overtredelse av veitrafikkloven § 31 jf. § 22 første ledd, og som har problem med alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, forutsatt at domfelte har
3 I Straffeloven av 1902 ble det kalt «betinget dom». Fullbyrdingsutsettelse erstattet dette begrep i Lov om straff av 2005.
15
samtykket til å gjennomføre programmet. (Straffeloven, 2005) «Programmet gjelder personer som har problemer med bilkjøring og ruspåvirkning i kombinasjon. Gjentatt kjøring med ruspåvirkning eller kjøring med høy påvirkningsgrad kan tyde på et slikt problem»
(Retningslinjer for program mot ruspåvirket kjøring, 2009, § 1).
For å være i målgruppen må personen altså ha et problem med alkohol og/eller andre berusende eller bedøvende midler, og/eller personen må ha problemer med bilkjøring og ruspåvirkning i kombinasjon.
3) Personen skal vurderes som egnet
For å vurderes som egnet skal den domfelte kunne:
a) Møte til fastsatt tid og sted til alle avtaler
b) Være upåvirket av berusende eller bedøvende midler, med mindre medikamentene er forskrevet av lege som tiltak i et behandlingsopplegg
c) Gi opplysninger om sitt bosted og andre forhold av betydning for gjennomføringen av programmet
Den domfelte skal ikke vise atferd som kan
a) True sikkerheten til personer som deltar under gjennomføringen b) Påvirke miljøet på en særlig negativ måte
(Forskrift om program mot ruspåvirket kjøring, 2008).
4) Personen som dømmes må gi sitt samtykke
Som nevnt i punkt 2 over så forutsetter program mot ruspåvirket kjøring et samtykke fra domfelte (Straffeloven, 2005).
Før personen gir sitt samtykke skal kriminalomsorgen ifølge § 4 i forskrift (2008), og
retningslinjer for Program mot ruspåvirket kjøring (2009) gi siktede utførlig informasjon om
Programmet
Hva samtykket innebærer
Følgene av eventuelle brudd på krav og vilkår som er satt
Følgene av at siktede eller domfelte trekker tilbake samtykket til å delta i programmet Samtykket skal altså være informert, og gis før idømmelse. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake, også etter idømmelse.
16
Uten samtykke ingen idømmelse
Kriterium 1 over (om strafferammen for idømmelse) er knyttet til en handling personen har utført, og blitt tatt for. Her er det klare regler som må og skal være oppfylt, selv om det i noen grad er en skjønnsmessig vurdering knyttet til om en person kan bli idømt ubetinget fengsel eller ikke.
Kriteriene 2 (om ved kommende er i målgruppen), og 3 (om personen er egnet for Program mot ruspåvirket kjøring) beskrives nærmere i forskrift og retningslinjer. Rammene for kriteriene 2 og 3 gir rom for stor grad av skjønnsmessig vurdering fra kriminalomsorgen (og rettens) side. Hvor går f.eks. grensen for et alkoholproblem? Hvordan kan man på forhånd vite om en person vil kunne klare å møte upåvirket til alle avtaler? Den siktede selv har i noen grad innvirkning på vurderingen av disse kriteriene gjennom de opplysninger vedkommende gir, eller ikke gir, i forbindelse med personundersøkelsen.
Når det gjelder kravet om samtykke (kriterium 4) er det den siktede eller tiltalte selv som har beslutningsmyndigheten. Uten samtykke fra vedkommende kan betinget fengsel med
særvilkår om Program mot ruspåvirket kjøring ikke idømmes.
Koblingen til psykososialt arbeid
Det finnes mange ulike måter å nærme seg, og å beskrive, psykososialt perspektiv og psykososialt arbeid på. Å ha et psykososialt perspektiv innebærer f.eks., slik jeg forstår Skærbæk og Nissen (2014, s.12), en erkjennelse av kompleksiteten mellom kontekstuelle, relasjonelle og prosessuelle faktorer. Det er nødvendig «å kunne møte den andre som et menneske som er noe annet og noe mer enn sin lidelse, sin diagnose, sin situasjon» (ibid).
Verden er mangfoldig og sammensatt, og menneskelige problemer er komplekse og
mangetydige. De oppstår og henger sammen med mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold. Psykososialt arbeid handler om å se personer og situasjoner som en helhet; i en større sammenheng. Personen som ønsker, og som er i behov av hjelp har en egen forståelse av sin situasjon, sin livssituasjon, sine problemer og sine ressurser. Dette må inkluderes (Skærbæk &
Nissen, 2014).
Enhver person som blir dømt til Program mot ruspåvirket kjøring er mer enn den handling som lå til grunn for dommen, og mer enn den straff vedkommende blir idømt. Ifølge forskrift for Program mot ruspåvirket kjøring (2008) er målgruppen for denne straffereaksjonen
17
«personer som har problemer med alkohol og eller andre rusmidler, og/eller problemer med bilkjøring og bruk av rusmidler i kombinasjon». Problembeskrivelsen knyttes her opp mot alkohol og andre rusmidler, og mot bilkjøring i ruspåvirket tilstand. Dersom man setter det «å kjøre ruspåvirket» inn i et psykososialt perspektiv som beskrevet over, så utvides
perspektivet. Ruspåvirket kjøring og samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring handler om noe mer enn om individet som kjørte. Det handler også om mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold. Mellommenneskelige forhold kan f.eks. handle om forholdet til andre som familie, venner, ansatte i friomsorgen m.fl. Det kan også handle om hvordan personen ser på seg selv, og blir sett på i relasjon til andre f.eks. i rollen som sønn, datter, mor, far, kjæreste eller ansatt m.m. Samfunnsmessige forhold kan f.eks. handle om
samfunnets holdninger knyttet bruk av rusmidler, til kjøring i ruspåvirket tilstand, synet på straff, hva som straffes, hvordan det straffes m.m.
Skærbæk og Nissen skriver følgende når det gjelder utvikling av psykososialt arbeid i praksis:
Forutsetningene for god og kompetent praksisutøvelse er å forstå at kunnskap er mer enn teori, at kunnskap utfolder seg og utvikles sammen med andre i situasjoner, det vil si i kontekster, systemer og strukturer som er innfiltrert i hierarkier av makt og avmakt (2014, s.13).
Samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring gis i forbindelse med en strafferettslig prosess.
Å være i en strafferettslig prosess og kontekst vil kunne beskrives som en situasjon preget av makt og avmakt. De ansatte i friomsorgen møter den siktede eller tiltalte i forbindelse med personundersøkelsen, og som domfelt i forbindelse med straffegjennomføringen. Økt
kunnskap om prosessen rundt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring vil kunne være til nytte for det videre psykososiale arbeidet som utføres i kriminalomsorgen.
Under overskriften «Det psykososiale arbeidets overordnede mål» skriver Pär Nygren bl.a. at
«yrkesutøverne på forskjellige måter prøver å bidra til at et annet menneske blir mer
″kvalifisert″ til å takle sin livssituasjon» (1995, s 41). Hensikten med Program mot
ruspåvirket kjøring er bl.a. å forebygge ny kjøring i ruspåvirket tilstand. Når informantene blir bedt om å beskrive argumenter for og mot å gi sitt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring så kobler de på ulike måter straffereaksjonens innhold, og de ansattes rolle, opp mot endring og det å bli mer «kvalifisert» til å takle sin livssituasjon.
18
Masteravhandlingens oppbygning
Masteravhandlingen ble innledet (kapittel en) med en redegjørelse for problemstilling,
forskningsspørsmål, begrepsdefinisjoner og avgrensninger. Deretter ble det gitt en beskrivelse av bakgrunnen for valg av tema og hensikten med masterprosjektet, og hva Program mot ruspåvirket kjøring er. I slutten av det innledende kapittelet ble masteravhandlingens kobling til psykososialt arbeid beskrevet. Hensikten med innholdet i det innledende kapittelet er å gi et grunnlag og en ramme for avhandlingen.
Kapittel to redegjør for bakgrunnskunnskap, og teoretiske perspektiver som jeg bruker for å forstå, fortolke og analysere intervjumaterialet. Valg av innhold og teoretiske perspektiver er gjort med bakgrunn i temaer som kom opp i intervjumaterialet. Dette kapittel innledes med en beskrivelse av Program mot ruspåvirket kjøring sett fra et historisk perspektiv. Informert samtykke er et sentralt begrep i masteravhandlingen. I kapittelet setter jeg derfor begrepet informert samtykke inn i en historisk sammenheng. Hva informert samtykke innebærer generelt, i sammenheng med straff og straffegjennomføring, og sett opp mot Program mot ruspåvirket kjøring inngår som en viktig del av dette kapittel. I tillegg blir straff og
kriminalomsorgens rolle i straffegjennomføring, sammen med desistance teori4, og stigma beskrevet i korthet.
Jeg har valgt et kvalitativt design på min undersøkelse. I metodekapittelet (kapittel tre) redegjøres det for vitenskapssyn, metodisk tilnærming, egen forforståelse, informantutvalg, metoder for fortolkning og analyse, samt forskningsetiske refleksjoner.
Presentasjon av data, samt fortolkning og analyse av materialet gjøres i kapittel fire, og i kapittel fem drøftes dette opp mot avhandlingens problemstilling, teoretiske perspektiver og bakgrunnskunnskap.
Siste kapittel (kapittel seks) gir en oppsummering av masteravhandlingen med konklusjoner, noen tanker om hvordan resultatene i avhandlingen kan brukes fremover, og innspill til videre forskning.
4 Desistance teori fokuserer på hva som gjør at en person slutter å begå kriminelle handlinger.
19
2. BAKGRUNNSKUNNSKAP OG TEORETISKE PERSPEKTIVER
Program mot ruspåvirket kjøring – historisk perspektiv
Norge har helt siden 1936 hatt en promillegrense for når en person vurderes som så påvirket av alkohol at det er straffbart å kjøre bil. Norge var det første landet som innførte straff for ruspåvirket kjøring. Fra 1936 til 1988 var det praksis å idømme 21 dagers ubetinget fengsel for promillekjøring. I 1988 kom det en lovendring, og det ble innført en straffeskala med tre trinn basert på promillenivået hos føreren. Ubetinget fengsel ble fra 1988 som hovedregel idømt ved gjentatt promillekjøring, og for kjøring med over 1,5 promille5 (Innst. O. nr. 65, 1994-19956).
Synet på hvordan ruspåvirket kjøring skulle straffes er etter hvert blitt ytterligere forandret.
Straffelovrådet uttalte f.eks. i NOU 1987:11 at «fengselsstraff har liten individualpreventiv effekt, og at man i stedet bør prøve ulike former for rehabilitering» (ref. i Innst. O. nr. 65, 1994-1995). Også i NOU 1993:32 blir det nevnt at den individualpreventive effekten av ubetinget straff synes å være begrenset, og man viser til at tilbakefallsprosenten for promillekjørere er høy (ref. i Innst. O. nr. 65, 1994-1995).
Friomsorgsutvalget uttalte i NOU 1993:33 (Innst. O. nr. 65, 1994-1995) at det bør etableres et eget tilsynsprogram for promilledømte som har et dokumentert alkoholproblem.
Friomsorgsutvalget uttalte også at målgruppen skulle være promilledømte som hadde alvorlige alkoholproblemer. Utvalgets forslag omfattet personer som gjentatt har kjørt med promille, og de som normalt ville bli idømt fengselsstraff ved førstegangs promillekjøring.
Det ble også argumentert med at «kostnadene ved gjennomføring av promilleprogram for den aktuelle gruppen er lavere enn kostnaden ved soning av fengselsstraff», og at «promilledømte som gjennomgår et promilleprogram vil heller ikke bli utsatt for de negative virkninger som et fengselsopphold kan medføre».
Når det gjelder samtykke og frivillighet står det bl.a. følgende i justiskomiteenes innstilling til Odelstingsprop. nr. 65, 1994-1995: «Det vil normalt ha liten hensikt å idømme betinget dom
5 Per i dag er hovedregelen for ubetinget fengsel 1,2 promille.
6 Innstilling fra justiskomiteen om lov om endring i straffeloven, veitrafikkloven og straffeloven. (Prøveordning med promilleprogram mv.)
20
med promilleprogram hvis domfelte ikke er interessert i å gjennomføre programmet, men domfeltes standpunkt er ikke bindende for retten» (1994-1995).
Friomsorgsutvalget uttalte i tillegg at dersom et promilleprogram skulle benyttes ved promille under 1,5, dvs. promille som ikke normalt førte til ubetinget fengselsstraff, så burde deltakelse i programmet være frivillig. De fleste høringsinstanser var enige i utvalgets forslag til
målgruppe. Flere uttalte at promilleprogram må baseres på samtykke fra promillekjøreren (Innst. O. nr. 65, 1994-1995).
1996 startet et prøveprosjekt kalt «promilleprogrammet» i fem fylker i Norge. Prøveprosjektet ble gradvis utvidet, og ble gjort landsdekkende i 2003 (Olsen, 2012, s.164). Program mot ruspåvirket kjøring er en videreføring av promilleprogrammet. Det ble 2008 gjort endringer i Straffeloven (av 1902) § 53 slik at reaksjonen i tillegg også skulle gjelde personer som hadde kjørt ruspåvirket av andre rusmidler enn alkohol. I 2008 gikk det fra å være et landsdekkende prøveprosjekt til å bli en permanent ordning, og reaksjonen fikk navnet «Program mot
ruspåvirket kjøring» for å tydeliggjøre at det nå også gjaldt andre rusmidler enn alkohol.
Idømmelse forutsatte samtykke fra den domfelte.
Det kom ny forskrift i 2008, og retningslinjer i 2009. Program mot ruspåvirket kjøring hadde startet som prøveprosjekt, og de ulike friomsorgskontorene i landet hadde utviklet sitt innhold og sin måte å gjennomføre straffereaksjonen på. I 2011 kom en håndbok og en manual for gjennomføring av de strukturerte gruppesamlingene (undervisningen).
Hensikten med forskriften, retningslinjene, håndboken og gjennomføringsmanualen var å sikre større likhet i gjennomføringen av straffereaksjonen over hele landet (Retningslinjer for Program mot ruspåvirket kjøring, 2009).
Samtykke
Informert samtykke i historisk perspektiv
Informert samtykke ble først etablert som begrep i forbindelse med medisinsk og helsefaglig forskning og har etter hvert spredd seg til mange andre områder og kontekster, f.eks. til kriminalomsorgen. Et tilbakeblikk på medisinsk og helsefaglig forskning gir et godt bilde på bakgrunnen for, og utviklingen til informert samtykke. Informert samtykke og forskningsetikk har ikke bare sine røtter i ettervirkningene etter 2. verdenskrig, men jeg velger å starte her da det har hatt stor betydning for utviklingen av informert samtykke.
21
Informert samtykke er sentralt i «Nürnbergkodeksen» som ble utformet etter 2. verdenskrig.
Bakgrunnen var de mange eksemplene på forskningsetiske overtramp som var begått mot svake grupper under krigen. Hensikten var å beskytte mot fremtidige overtramp. Verdens legeforening bygget videre på Nürnbergkodeksen, og i 1964 kom Helsinkideklarasjonen7, som er et eksempel på forskningsetiske retningslinjer som brukes over hele verden. I
Helsinkideklarasjonen er informert samtykke sentralt, og det fremgår bl.a. at samtykket skal være informert, frivillig, uttrykkelig og dokumenterbart. Den som gir sitt samtykke skal være i stand til å gjøre det (Ruyter, Førde & Solbakk, 2014). Dette gjenspeiles også i § 13 i den norske helseforskningsloven (2008).
Informert samtykke forutsetter altså at den som samtykker har fått nødvendig og tilstrekkelig informasjon, har forstått denne informasjon i tilstrekkelig grad, og har tatt en beslutning om å samtykke etter å ha overveid informasjonen uten å ha vært utsatt for trusler, tvang eller utilbørlig påvirkning.
Informert samtykke henger tett sammen med etikk og reiser en del spørsmål som f.eks.: Hva er nødvendig og tilstrekkelig informasjon? Hva betyr det å ha forstått informasjonen «i tilstrekkelig grad»? Hva regnes som tvang? Hva betyr utilbørlig påvirkning? I forbindelse med Program mot ruspåvirket kjøring kan et spørsmål være om det at alternativet er fengsel kan gjøre det informerte samtykket litt mindre «frivillig»?
Hoeyer og Hogle (2014) gjør i sin artikkel en distinksjon mellom regelverk og praksis knyttet til informert samtykke. De løfter frem spenningsfeltet mellom regelverket og erfaringer fra praksis. Regelverket viser hvordan det ideelt sett skulle og burde være, og praksisfeltet prøver å finne ut hvordan man skal få det til.
I artikkelen påpeker Hoeyer og Hogle (2014, s. 350) at hovedfokuset for informert samtykke har gått fra å forebygge og hindre at personer blir utsatt for overgrep i forbindelse med medisinsk og helsefaglig forskning, til nå i større grad å fokusere på personlige valg og på autonomi. De fremholder at autonomi nesten er blitt synonymt med informert samtykke.
Autonomiens sentrale plass når det gjelder informert samtykke kommer også frem i følgende sitat: «Hovedanliggendet er det grunnleggende hensynet til, og respekten for, den enkeltes selvbestemmelse og personlige integritet.» (Ruyter et al, 2014, s. 224).
7 Helsinkideklarasjonen har gjennomgått flere og omfattende revisjoner. Siste gang i 2013. (etikkom.no)
22
Informert samtykke kan i følge Hoeyer og Hogle fungere som en «one size fits all procedure and a panacea for the ethical problems associated with experiments on human subjects»
(2014, s. 348). Det kan virke som man her har funnet en mirakelkur for etiske problemer der alt er OK bare samtykket er på plass. Det er en fare for at det informerte samtykket reduseres til en oppgave som skal utføres for å komme videre i prosessen. Resultatet kan bli at man tilsynelatende ivaretar autonomi, uten at det i realiteten er et informert samtykke slik det beskrives i regelverk og retningslinjer.
Hoeyer og Hogle (2014, s. 355) henviser i sin artikkel til metaanalyser av kvalitative studier av samtykke som viser at det er vanligere at deltakerne i forskningsprosjektene ikke klarer å forstå, huske og bruke informert samtykke på den måten det er tiltenkt, enn at de gjør det.
Informert samtykke i kriminalomsorgen
Program mot ruspåvirket kjøring er ikke den eneste straffereaksjonen som forutsetter et informert samtykke. Samfunnsstraff, narkotikaprogram med domstolskontroll, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging8 er andre reaksjoner som krever samtykke fra den det gjelder, og fra verge dersom det handler om personer som ikke er myndige.
Kartleggingsverktøyet BRIK (Behovs- og Ressurskartlegging I Kriminalomsorgen) er ytterligere et eksempel på bruk av informert samtykke i kriminalomsorgen.
Kartleggingsverktøyet er basert på frivillighet og forutsetter informert samtykke fra den domfelte.
Informert samtykke knyttet til Program mot ruspåvirket kjøring
Så vidt meg bekjent finnes det ingen forskning som har samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring som hovedtema. I 2014 kom en rapport fra NIBR (Norsk institutt for by- og
regionforskning); «Økt bruk av ″Program mot ruspåvirket kjøring″?» (Stokstad, 2014). I rapporten blir bl.a. samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring, sett fra retts- og påtalemyndighetenes side, beskrevet. Rapporten problematiserer bl.a. tidspunktet for når samtykket skal gis. Intervjuene som er utført som grunnlag for denne rapporten viser at retts- og påtalemyndigheten vurderer at domfelte må gi sitt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring allerede i avhør for at det skal være aktuelt å rekvirere en personundersøkelse. I følge
§ 5 i forskriften skal, som tidligere nevnt, personundersøkelse rekvireres dersom denne
8 Ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er reaksjoner som administreres av konfliktrådet.
23
straffereaksjonen kan være aktuell. Personundersøkelse skal altså rekvireres dersom den siktede/tiltalte er i målgruppen for reaksjonen. Samtykket skal gis i personundersøkelsen og i retten, og er ikke en forutsetning for å rekvirere en personundersøkelse.
Gjennom å knytte straffereaksjonen opp mot samtykke signaliseres det en grad av frivillighet.
Uten samtykke ingen idømmelse – til denne straffereaksjonen. Det er frivillig om man gir samtykke eller ikke til den aktuelle straffereaksjonen, men det er ikke frivillig om personen blir idømt straff eller ikke. Det synes rimelig å anta at lovgiver vurderer at noen former for straffegjennomføring forutsetter motivasjon for, og ønske om, å gjennomføre
straffereaksjonen da det gis åpning for valg gjennom å knytte det til et samtykke. Denne antagelsen styrkes av beskrivelsen av historikken bak Program mot ruspåvirket kjøring over.
Lovgiver kunne ha valgt at Program mot ruspåvirket kjøring skulle idømmes for en bestemt målgruppe under bestemte forutsetninger, uavhengig av om vedkommende gir sitt samtykke eller ikke.
Om straff og kriminalomsorgens rolle i straffegjennomføring
Det finnes mye sagt og skrevet om straff og straffegjennomføring. Begrunnelser for straff, hva som er straffbart, hvordan straff kan og skal gjennomføres varierer over tid og mellom land. I denne masteravhandlingen velger jeg å ta utgangspunkt i det som er beskrevet i
kriminalomsorgens virksomhetsstrategi for 2014 – 2018, og i Stortingsmelding 37; Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (2007 – 2008). Det har ikke kommet noen kriminalomsorgsmelding siden 2008, og den og virksomhetsstrategien er i stor grad er premissleverandører for kriminalomsorgen og straffegjennomføringen.
Straffens tilsiktede virkning kan deles inn i tre hovedgrupper; individualpreventivt,
allmennpreventivt, og holdningsskapende for samfunnet (St. meld. 37, 2007 – 2008, s. 19).
I avsnittet om Program mot ruspåvirket kjøring i historisk perspektiv ble straffens
individualpreventive effekt nevnt. Tiltak som skal virke individualpreventivt handler ifølge Stortingsmelding 37 bl.a. om at straffen skal være «avskrekkende» og «forbedrende» for det enkelte individ (ibid). Den avskrekkende virkningen handler om at individet opplever straffen som så negativ at den fører til at personen ikke begår nye kriminelle handlinger.
I hvilken grad en slik virkning faktisk er reell, finnes det lite forskning om. Trolig avhenger virkningen av flere faktorer: straffens art, i hvilken utstrekning den utmålte
24
straffen oppleves som inngripende, om lovbruddet er styrt av rasjonelle overveielser osv. (St. meld. 37, 2007-2008, s.20).
Den forbedrende virkningen handler ifølge samme kilde (s. 20) om at den domfelte skal ta inn over seg at handlingen var gal. I virksomhetsstrategien 2014 - 2018; «Aktiv kriminalomsorg – tryggere samfunn»; står det under overskriften samfunnsoppdrag at: «Kriminalomsorgen skal gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjoner på en måte som er betryggende for samfunnet og som motvirker straffbare handlinger. Det skal legges til rette for at lovbrytere kan gjøre en egen innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster».
Virksomhetsstrategien signaliserer her en generell forventning om en egen innsats fra lovbryteren som fører til endring i denne personens «kriminelle handlingsmønstre».
Målet er ifølge virksomhetsstrategien at «Den domfelte velger et kriminalitetsfritt liv etter gjennomført straff.» (ibid). Det handler altså om noe mer enn at den domfelte skal ta inn over seg at handlingen var gal. Den domfelte skal velge et kriminalitetsfritt liv, og har et eget ansvar for å gjøre en egen innsats for å gjøre en endring, men ikke alene. Kriminalomsorgen skal legge til rette for det.
En av kriminalomsorgens fem grunnpilarer er «humanistisk menneskesyn». I Stortingsmelding 37 beskrives det slik:
Mennesket er unikt og ukrenkelig. Dette innebærer at den enkelte har rett til å ta egne valg og er ansvarlig for konsekvensene av dem. Straffegjennomføring både i fengsel og frihet bygger på dette. Det får også klare konsekvenser ved at alt som skjer i rehabiliteringsøyemed, må skje frivillig. Det betyr at den straffedømte skal være aktør i eget liv, både under og etter straffegjennomføringen, ikke et objekt for hva
kriminalomsorgen og andre etater tror eller mener et best for ham (2007 – 2008, s.
20).
At idømmelse av Program mot ruspåvirket kjøring forutsetter et informert samtykke synes å samsvare godt med beskrivelsene over av den straffedømte som en aktør i eget liv.
25
Desistance-teori
Informantene i denne studien tar bl.a. opp vendepunkt, og hvordan de er blitt møtt av ansatte i friomsorgen i intervjuet om prosessen rundt samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring.
Med bakgrunn i dette vurderer jeg at desistance-teori vil kunne bidra til å belyse min
problemstilling, og vil kunne være et nyttig bidrag inn i drøftingen av både problemstillingen og intervjumaterialet.
I stedet for å forsøke å forklare bakgrunnen for tilbakefall til kriminalitet (residiv) så fokuserer desistance teori på hva som gjør at personer som tidligere har begått kriminelle handlinger ikke gjør det igjen. For å undersøke det er det blitt gjennomført studier av domfelte som ikke har begått nye kriminelle handlinger. Hva er det som kjennetegner deres
livssituasjon, og hva er det som har ført til denne endringen? Forskningen på «desistance»
viser at domfelte er en heterogen gruppe, at deres behov er komplekse, og at veien bort fra kriminalitet er individuell. Det ligger derfor en fare i å generalisere. For å kunne forstå og forklare desistance må det ses i en sosial og kulturell kontekst (McNeill & Weaver, 2010).
Forskning på desistance viser at endring knyttet til kriminell atferd ofte skjer spontant, på eget initiativ, at det har sammenheng med andre hendelser i livet, og den enkeltes selvbilde. For den som ser på seg selv som kriminell handler det bl.a. om en overgang til å se på seg selv som ikke kriminell. For personer som i utgangspunktet definerer seg selv som ikke kriminelle kan det å bli dømt for en kriminell handling være en «vekker». Diskrepansen mellom hvem man «er», og handlingen personen er dømt for kan i seg være forebyggende for ny
kriminalitet. Et eksempel skulle kunne høres slik ut:
For meg er det viktig å ikke utsette andre for fare. Jeg er ikke en fyllekjører, men jeg har kjørt bil påvirket av alkohol og er blitt dømt for det. Det jeg har gjort stemmer ikke med hvem jeg er, og det jeg står for. Jeg skal ikke kjøre ruspåvirket igjen.
Om det skjer en endring eller ikke handler bl.a. om hvorvidt personen ser behovet for, og er klar for endring. Håp og tro på at endring er mulig er viktige faktorer, og den domfelte selv må ha tro på at endring er mulig. At domfelte opplever at han eller hun tjener på, og får noe tilbake for å endre seg, er viktig (McNeill & Weaver, 2010).
Weaver & McNeill (2007, s.1) satte opp noen generelle prinsipper for arbeid med domfelte basert på desistanceforskningen, og som jeg vurderer som aktuelle å ta med i den senere drøftingen av intervjumaterialet og problemstillingen.
26
Vær realistisk – Det tar tid å gjennomføre endring og å gjøre noe med underliggende problemer.
Unngå stigmatisering – Å «merke» en person som kriminell kan skape eller forsterke en kriminell identitet.
Bruk fengsel i minst mulig grad – Å slutte med kriminalitet handler bl.a. om styrke positive sosiale bånd. Å se seg selv som noe annet enn «kriminell», og å unngå andre
«kriminelle» styrker dette. Straffegjennomføring i fengsel vanskeliggjør dette.
Bygg positive relasjoner – Man lytter mer til en person som man respekterer og som man setter pris på støtte fra.
Respekter individualiteten – Hva som fører til at en person slutter å begå kriminelle handlinger er individuelt, og personen må derfor møtes individuelt.
Erkjenn betydning av sosial kontekst – Mulighet for endring, og støtte fra (nytt) nettverk rundt personen er viktig
Vær oppmerksom på egen språkbruk – Dersom du beskriver og tenker på personen som håpløs, hjelpeløs m.m. kan dette være med på å sementere et negativt bilde.
Anerkjenn innsatsen – Å få positiv tilbakemelding, og å «tjene» på å endre seg oppmuntrer og befester positiv endring.
Basert på desistanceforskningen ser det ut til at måten en person blir møtt på i forbindelse med straff og straffegjennomføring kan være med på å bygge opp under, eller vanskeligjøre forebygging av ny kriminalitet.
Stigma og stigmatisering
Sosiologen Erving Goffmanns klassiske bok «Stigma» ble utgitt første gang i 1963, og
beskriver og analyserer den sosiale interaksjonen mellom mennesker som er «stigmatisert» og de som ikke er det. Personer som er stigmatisert er det fordi de har det som andre oppfatter, eller vurderer, som et «diskrediterende særtrekk». Et diskrediterende særtrekk kan ifølge Goffmann være av fysisk, psykisk eller sosial karakter.
Et mangfold av regler, ritualer, normer og forventinger organiserer og gjennomsyrer måten vi samhandler på i hverdagen, og «bestemmer» hva som er normalt eller vanlig og hva som er avvik og annerledes. Min tilnærming til avvik i denne sammenheng er at det ikke kan ses som en egenskap ved individet. Det kan snarere ses som et uttrykk for en sosial konstruksjon basert på samfunnets normer og konvensjoner. Stigmatisering kan forenklet sagt beskrives
27
som å «brennmerke» noen i sosial sammenheng. Begrepet stigma betegner hos Goffmann (1963/2009, s. 45) en «egenskap» som avviker fra det såkalte normale og har en sammenheng med en stereotyp klassifisering av mennesker.
I boken (2009) beskriver og analyserer Goffmann bl.a. samhandling ut fra et tredimensjonalt perspektiv med utgangspunkt i tanker, følelser og handlinger. Han ser både på stigma fra
«utsiden», men også fra den stigmatisertes eget perspektiv.
Frykten for å bli avslørt, og ønsket om å bli anerkjent er viktige elementer. Å bli avslørt kan ha store konsekvenser for hvordan en person blir oppfattet, og for den sosiale identiteten til denne personen. «Han reduseres derfor i vores bevidsthed fra å være et helt og alminderlig menneske til et fordervet, nedvurdert menneske.» (Goffmann, 1963/2009, s. 44). For å tydeliggjøre velger jeg her å gi et eksempel:
Dersom en person som er ansatt som håndverker tidligere har sonet en lengre fengselsstraff, og ikke har vært åpen om sin fortid i til sin arbeidsgiver og sine
kollegaer, vil han kunne være redd for at fortiden blir avslørt. Dersom den blir avslørt, vil dette kunne undergrave hans sosiale identitet selv om han har fagbrev og får gode tilbakemeldinger for jobben han utfører.
Det er ikke alle som møter en stigmatisert person på en negativ måte, f.eks. med avvisning.
Goffmann deler det opp i «de egne og de kloke» (1963/2009, s. 60) «De egne» er de som har samme stigma som personen selv. De har egen erfaring og vet hva det innebærer å være stigmatisert. Her kan personen få støtte, råd, veiledning og bli akseptert i et trygt miljø.
«De kloke» tilhører de såkalt normale9, men har blitt fortrolige med den stigmatisertes hemmelige liv og er positivt innstilt til dem. Dette gjør at «de kloke» er akseptert av de stigmatiserte. «De kloke» betrakter de stigmatiserte som helt alminnelige mennesker. De kan ifølge Goffmann (1963/2009, s. 71), f.eks. være personer som møter de stigmatiserte gjennom sitt arbeid.
Intervjumaterialet gir bl.a. eksempler på at det å ha kjørt i ruspåvirket tilstand, og å
gjennomføre straff for dette, er en informasjon som flere av de domfelte ikke ønsker å dele med alle. Stigma og stigmatisering er et teoretisk perspektiv som kan bidra til å kaste lys over meningen bak utsagnene og hvilken betydning dette kan ha for siktede og tiltaltes valg om å
9 Goffmann opererer med begrepene «de stigmatiserte» og «de normale» (1963/2009).
28
gi samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring. Det vil også kunne være til hjelp i fortolkningen av den domfeltes beskrivelser av seg selv og andre.
29
3. METODE
For at leseren skal kunne forstå og vurdere forskningens innhold, gjennomføring og resultater er det viktig at presentasjonen av forskningen er transparent (gjennomsiktig).
Gjennomsiktighet handler her bl.a. om å gjøre rede for hvordan undersøkelsen er
gjennomført, metodiske og teoretiske valg som er tatt underveis i prosessen, utfordringer som har oppstått under gjennomføringen, og hvordan disse har påvirket forskningsprosjektet og resultatene som undersøkelsen har frembrakt m.m.
Å gjøre rede for metode handler også om å begrunne de valg som er vurdert og foretatt underveis i forskningsprosessen, f.eks. knyttet til teori, metode og gjennomføring.
Hovedfokuset ligger på det jeg har valgt fremfor det jeg har valgt bort.
Jeg har valgt et kvalitativt design i min masteravhandling. Det finnes mange mulige måter å gjennomføre en kvalitativ studie på. Valg som blir tatt i begynnelsen av forskningsprosessen har betydning for senere deler av prosessen, og valg må tas underveis i gjennomføringen (Johannessen, Tufte & Christoffersen, 2010, Thornquist, 2003, Kvale & Brinkmann, 2015).
At jeg er ansatt i kriminalomsorgen og har erfaring fra flere aspekter rundt det tema jeg skal skrive om, innebærer at jeg har en nærhet til det jeg forsker på. Jeg forsker på et område jeg selv kan sies å være en del av. Dette gjør transparens i min forskning om mulig enda
viktigere.
Vitenskapsteoretisk tilnærming
Masterprosjektet er forankret i et hermeneutisk vitenskapssyn. Hermeneutikk og hermeneutisk tilnærming handler kort sagt om å fortolke og forstå. Også innenfor hermeneutikken finnes det flere retninger. Hva som kan være gjenstand for fortolkning er forandret over tid, og hermeneutikken har etterhvert fått et videre virkefelt utover ren tekst. Kulturelle ytringer som f.eks. handling, samhandling, muntlig tale m.m. kan også være gjenstand for fortolkning (Thornquist, 2003).
Fenomener kan tolkes på flere nivåer, og kan bare forstås i den sammenhengen de er en del av. (Thaagard, 2013, Tornguist, 2003). Handlingen å gi samtykke til Program mot ruspåvirket kjøring er som tidligere nevnt en del av en kontekst og en større helhet. Prosessen rundt handlingen «å gi sitt samtykke», er dermed noe som må kontekstualiseres dersom målet er å fange opp flest mulig dimensjoner som kan ha betydning for å samtykke, (eller ikke å
30
samtykke) til Program mot ruspåvirket kjøring. I denne studien utgjør de transkriberte intervjuene materialet som er gjenstand for fortolkning og analyse. Alt er gjenstand for fortolkning, og de beskrivelser, fenomener og utsagn som forskeren fortolker fra et
intervjumateriale er allerede fortolket av intervjupersonen. Forskerens rolle handler bl.a. om å oppdage og avdekke «handlingens skjulte eller underliggende betydning» ….
«Hermeneutikken legger altså vekt på meningsinnholdet, og går svært langt når det gjelder å betrakte handlinger som tekster som kan fortolkes.» (Thagaard, 2013, s. 43).
Hermeneutisk sirkel, eller hermeneutisk spiral10, er et begrep som brukes for å billedliggjøre fortolkningen. Sirkelen eller spiralen illustrerer forenklet sagt at delene forstås ut fra helheten, og helheten ut fra delene. Fortolkningen er ikke den samme i neste omdreining. «Det er snakk om en sirkelbevegelse som for hver omdreining bidrar til økt forståelse» (Thornquist, 2003, s.
143). Ifølge Johannesen et al (2010, s. 364-365) består all fortolkning «i stadige bevegelser mellom helhet og del, mellom det man skal tolke og konteksten det tolkes i, mellom det man skal tolke, og vår egen forforståelse.». Når en del av en tekst fortolkes, henger fortolkningen av delene nært sammen med fortolkningen av helheten.
Egen forforståelse
Et hermeneutisk vitenskapssyn innebærer bl.a. en erkjennelse av at vi ikke møter verden forutsetningsløse. Vi møter alltid verden med den bagasjen vi har av erfaringer og kunnskap m.m. Dette er med på å bestemme hvordan vi forstår og fortolker, som igjen har innvirkning på vår erfaring, kunnskap og videre forståelse og fortolkning m.m. av det som studeres (Jf.
hermeneutisk sirkel eller hermeneutisk spiral over). Jeg ser det derfor som viktig å redegjøre for min «bagasje», og min forforståelse av det forskningsfeltet jeg beveger meg inn i.
Som ansatt i kriminalomsorgen har noen av mine arbeidsoppgaver de siste årene vært knyttet til Program mot ruspåvirket kjøring. Mitt levde liv; hvor og når jeg vokste opp, utdanning, kunnskaper, erfaringer og holdninger m.m. har betydning for min forforståelse. Derfor er det selvsagt mer enn de siste årenes arbeid med Program mot ruspåvirket kjøring som har betydning for hvordan jeg har jobbet med denne masteravhandlingen, og hvordan jeg forstår
10 Selve sirkelbegrepet er ifølge Thornquist (2003, s. 143) kritisert fordi det gir assosiasjon til repetisjon. Spiral antyder en videre bevegelse, at forskeren foretar en fordypning av meningsforståelsen, og at en aldri kommer tilbake til eksakt samme sted.
31
og fortolker dens materiale. Det er heller ikke mulig å ha full oversikt over egen bagasje og hvordan denne har påvirket de ulike delene av masterprosjektet.
Dermed er det også slik at når vi skal forstå og fortolke en konkret sak, en tekst, en hendelse, en kulturell ytring, så vil vår forforståelse være både betinget og begrenset av en alltid allerede språklig og historisk formidlet forforståelse som vi tar for gitt (Thornquist, 2003, s.165).
Jeg vil her gjøre rede for noe av det som jeg selv mener har innvirket på min forforståelse, og som igjen har fått betydning for gjennomføringen av masterprosjektet. Slik som valg av tema, gjennomføring av intervjuer, samt fortolkning, analyse og konklusjoner m.m. Det er på ingen måte en uttømmende redegjørelse.
Jeg er utdannet sosionom. Etter drøyt 20 år med ulike arbeidsoppgaver og funksjoner på sosialkontor i Sverige og i Norge begynte jeg 2007 å jobbe i kriminalomsorgen. Jeg har
«alltid» vært opptatt av menneskers historier. Hva er det f.eks. som gjør at vi mennesker handler som vi gjør? Hva er det som gjør at vi ønsker en endring på noe vi oppdager kan være et problem, og hva er det som gjør at noen får til å gjennomføre en ønsket endring og andre ikke? Interessen for menneskers historier, og å sette handlinger inn i en sammenheng, er noe av årsaken til at jeg ønsket å utforske prosessen rundt handlingen «å gi sitt samtykke» til Program mot ruspåvirket kjøring.
Jeg har bl.a. en videreutdanning i systemisk grunnlagsforståelse og familieteori. Det ligger dermed i min forforståelse at en person er en del av et system og en helhet. Systemer som personen inngår i kan f.eks. være familie, venner, arbeid og samfunn. Endringer ett sted i systemet vil påvirke og føre til endringer andre steder i systemet og motsatt. At en person kjører ruspåvirket og blir dømt for det, kan beskrives som en slik endring. Denne endringen vil kunne ha innvirkning ikke bare på dette individet, men vil også innvirke på, og innvirkes av «systemet».
Jeg har opplæring i, og erfaring fra, gjennomføring av ulike kognitive motivasjons- og
endringsprogram og tiltak. Min forforståelse handler her bl.a. om at hva en person tenker i, og om en situasjon har betydning for hvordan vedkommende føler, og hvilke kroppslige
reaksjoner dette fører til. Dette har igjen har betydning for hvordan vedkommende handler.
Disse ulike momentene vil også påvirkes av, og påvirke hverandre. Hva en person tenker og
