Fagbevegelsens
solidaritetsarbeid i Zambia
• 1980-2006 Kjersti Lindbekk
Masteroppgave i historie
Institutt for arkeologi, konservering og historie
UNIVERSITETET I OSLO
Høsten 2007
Forord
Først vil jeg rette en stor takk til veileder Knut Einar Eriksen for god veiledning og nyttige innspill. Ikke minst vil jeg takke han for samvittighetsfull lesning. Jeg vil også takke Karin Beate Theodorsen for å ha stilt opp på intervju og bidratt med ny innsikt i materialet både gjennom intervju, og ved gjennomlesning av manuset. Også Trond Bergh vil jeg takke for å ha lest gjennom manuset mitt, og for ha kommet med nye ideer og innspill.
Jeg vil også takke ansatte ved Arbeiderbevegelsens Arkiv og bibliotek for å ha bistått meg i arbeidet med kildematerialet. Den samme takken går til ansatte ved Nordiska Afrikainsitutet i Uppsala, og ansatte ved NORADs arkiv i Oslo. Jeg vil også takke alle som har stilt opp på intervju i forbindelse med oppgaven.
Til slutt vil jeg også gi en stor takk til Inger Hilde Killerud og Gerd Irene Aamlid Ødeskaug for å ha lest gjennom manuset og kommet med nyttige kommentarer og gode innspill.
Oslo, 09.11.07 Kjersti Lindbekk
Innhold
FORORD... I INNHOLD ...II FORKORTELSER ...V KART OVER ZAMBIA...VII
1. INNLEDNING ...1
• PROBLEMSTILLINGER...2
• KILDEGRUNNLAGET...4
• TEORI OG METODE...5
• TIDLIGERE FORSKNING...6
• DISPOSISJON...8
2. BAKGRUNN OM ZAMBIA OG NORSK BISTAND...11
• FRAM TIL FRIGJØRINGEN...11
• DET UAVHENGIGE ZAMBIA...13
• KENNETH KAUNDAS HUMANISME...15
• NORSK STATLIG BISTAND PÅ 1950- OG 1960-TALLET...17
• HVORFOR ZAMBIA SOM HOVEDSAMARBEIDSLAND?...19
3. LOS SOLIDARITETSARBEID OG KAMPEN MOT APARTHEID FRA 1970-TALLET ...22
• ØKT OFFENTLIG STØTTE FØRTE OGSÅ TIL ØKT SOLIDARITETSARBEID...22
• ARBEIDSFORDELINGEN AV SOLIDARITETSARBEIDET I ARBEIDERBEVEGELSEN...23
• SAMARBEID MED INTERNASJONALE ORGANISASJONER...26
• DET NORSKE ENGASJEMENTET I KAMPEN MOT APARTHEID...26
• KAMPEN MOT APARTHEID.HVILKE ROLLE SPILTE DEN FOR ENGASJEMENTET I ZAMBIA?...28 4. LOS ØKONOMISKE BISTAND TIL DET ZAMBISKE GRUVEARBEIDERFORBUNDET32
• KONTAKTEN MED ZAMBISK FAGBEVEGELSE OPPSTÅR...33
• ØKONOMISK PROSJEKTSTØTTE TIL GRUVEARBEIDERFORBUNDET...36
• STØTTE FRA NORSK ARBEIDSMANDSFORBUND? ...40
• STØTTEN TIL GRUVEARBEIDERFORBUNDET - EN DEL AV KAMPEN MOT APARTHEID?...41
5. PROSJEKTSTØTTE TIL LÆRERE OG FAGFORENINGSKVINNER ...44
• PROSJEKTSTØTTEN TIL LÆRERNE BLIR AVVIKLET...47
• PROSJEKTSTØTTE TIL ZAMBISKE FAGFORENINGSKVINNER...49
• UTVIDET PROSJEKTSTØTTE TIL KVINNER I DEN ZAMBISKE FAGBEVEGELSEN...51
• HVORDAN UTVIKLET PROSJEKTSTØTTEN TIL KVINNER SEG? ...53
• BEDRE SITUASJON FOR ZAMBISKE FAGFORENINGSKVINNER? ...54
6. NYE KÅR FOR ZAMBIA OG ZAMBISK FAGBEVEGELSE...58
• ØKONOMISK KRISE FOR ZAMBIA...58
• KONTAKTEN PÅ LEDERNIVÅ MELLOM NORSK OG ZAMBISK FAGBEVEGELSE ETTER 1991...60
• ØKENDE SKEPSIS I LO OVERFOR DEN NYE REGJERINGEN?...62
7. ENGASJEMENTET PÅ 1990-2000-TALLET. OPP- ELLER NEDTRAPPING? ...66
• LOS SYN PÅ SAMARBEIDET MED ZCTU ...66
• VAR DET ET ENGASJEMENT PÅ FORBUNDSNIVÅ? ...67
• SAMARBEID MED NYE GRUPPER, OG NORSKE FORBUND KOMMER MED...70
• NYE UTFORDRINGER FOR DEN ZAMBISKE FAGBEVEGELSEN...71
• SOLIDARITETSARBEIDET I ZAMBIA FRAMOVER...73
8. KONKLUSJON ...75
ARKIVER ...87
• ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV OG BIBLIOTEK...87
• NORADS ARKIV...87
• NORDISKA AFRIKAINSTITUTET...87
• MUNTLIGE KILDER...87
• E-POSTKORRESPONDANSE...87
• TRYKTE KILDER...87
• INTERNETT...88
LITTERATUR...89
Forkortelser
AIS Arbeiderbevegelsens internasjonale støttekomité ANC African National Congress
AOF Arbeidernes opplysningsforbund Arbark Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek AUF Arbeidernes Ungdomsfylking
DEFS Den europeiske faglige samorganisasjonen DUH Departementet for utviklingshjelp
DNA Det norske Arbeiderparti
EEC European Economic Community
EF Europeiske fellesskap
FAFO Fagbevegelsens forskningsorganisasjon FFI Frie Faglige Internasjonale
FFTU Federation of Free Trade Unions
FMLM Frente Farabundo Martì para la Liberacon Nacional/Farabundo Marti Natinal Liberation Front.
FN Forente Nasjoner
HCWUZ The Hotel and Catering Workers`Union of Zambia ICFTU International Confederation of Free Trade Unions IFFTU International Federation of Free Teachers Union IFS Internasjonal faglig solidaritet
ILO International Labour Organisation IMF International Monetary Fund
IUF International Union of Food, Agricultural, Hotel and Restaurant Workers LO Landsorganisasjonen i Norge
MIF Miners International Federation MUZ Mineworkers Union of Zambia MMD Movement for Multiparty Democray
MPLA Movimento Popular de Libertacão de Anogla-Partido do Trabalho NATO North Atlantic Treaty Organisation
NFS Nordens Faglige Samorganisasjon
NKF Norsk kommuneforbund
NKIF Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund NKL Norges Kooperative Landsforening
NL Norsk Lærerlag
NORAD Norwegian Agency for International Development NGO Non Governmental Organisation
NRANC Northern Rhodesia African National Congress NRMU The Northern Rhodesia Mineworkers Union
NU Norsk Utviklingshjelp
NUBEGW The Building and Engineering Workers Union NUMSA National Union of Metalworkers of South Africa NUCIW The Commercial and Industrial Workers Union
OECD Organisation of Economic Cooperation and Development SADCC Southern Africa Development Coordinating Conference SATUCC The Southern African Trade Union Coordination Council
SL Skolenes Landsforbund
TI Transparacy International
UNCHR FN’s høykommisjonær for flyktninger UNIP The United National Independence Party WAC Women`s Advisory Committee
ZANC Zambia African National Congress ZCCM Zambia Consolidated Copper Mines ZCTU Zambia Congress of Trade Unions ZIMCO Zambia Industrial Mining Corporation ZNUT Zambia National Union of Teachers ZUFIAW The Financial and Allied Workers
Zulawu Zambia United Local Authority Workers Union I fotnotene er Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek forkortet til Arbark
Kart over Zambia
Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Zambia. Lesedato 06.11.07
Kilde: http://www.en.wikipedia.org/wiki/Zambia. Lesedato 06.11.07
Kart over Kopperbeltdistriktet:
Kilde: http://www.en.wikipedia.org/wiki/Copperbelt_Province 06.11.07
1. Innledning
I bind 6 av Arbeiderbevegelsens historie hevder Jostein Nyhamar at ” Det internasjonale aspekt alltid har vært en stein i grunnmuren til den faglige og politiske arbeiderbevegelsen.
Den har betraktet seg som en del av en internasjonal bevegelse, med felles motstandere og felles mål. Internasjonal solidaritet har vært en grunnholdning”.1 I følge Jostein Nyhamar ble den norske fagbevegelsen i løpet av 1980-årene mer aktiv på det praktisk solidariske
området, og gav blant annet økt støtte til faglig utviklingsarbeid i den tredje verden.
Økonomisk bistand til frigjøringsbevegelser ble prioritert, og da særlig hjelp til
fagorganiserte og fagbevegelser som var forfulgte i sine hjemland, og til organisasjoner som sloss for sine nasjonale og sosiale rettigheter i eksil.
Lenge var det kampen mot apartheid som hadde høyest prioritet i arbeiderbevegelsen når det gjaldt solidaritetsarbeidet i det sørlige Afrika. Det ble framhevet at kampen mot apartheid ikke bare kunne sees isolert til Sør-Afrika. Det var også viktig å støtte nabolandene til Sør- Afrika som i mange tilfeller var avhengig av apartheidstaten, og som merket virkningene av en region preget av krigføring.
Bekjempelsen av apartheid falt sammen med en generell opptrapping av det internasjonale solidaritetsarbeidet. På 1960-tallet ble afrikanske land prioritert, men fra 1970-tallet ga Landsorganisasjonen i Norge (LO) faglig–politisk og humanitær støtte til organisasjoner i både Chile og Nicaragua gjennom Arbeiderbevegelsens Internasjonale Støttekomite (AIS).2 Latin-Amerika kom sammen med det sørlige Afrika til å bli et satsningsområde for
solidaritetsarbeidet til arbeiderbevegelsen. I 1980 fikk LO den første rammeavtalen med Norad om årlig støtte til internasjonalt faglig arbeid.3
Det politiske støttearbeidet har også blitt fulgt av opinionskampanjer og andre former for støtteaksjoner. Arbeidet har hatt som mål å fremme demokrati og menneskerettigheter. Det politiske solidaritetsarbeidet som LO og fagforbudene har drevet, har også bidratt til å påvirke norsk utenrikspolitikk og drive fram et mer aktivt bistandsengasjement på offentlig plan. I kampen mot apartheid var som nevnt LO en viktig bidragsyter, og bidrog dermed til å
1 Nyhamar, Jostein, 1999, Nye utfordringer 1965-1990, Arbeiderbevegelsens historie i Norge bd. 6, s.564. Oslo.
2 Arbark, LOs beretninger fra perioden 1973-80
3 Ruud, Arild Engelsen med Kirsten Alsaker Kjerland, 2003, 1975-1989: Vekst, velvilje og utfordringer, Norsk utviklingshjelps historie, bd. 2, Bergen, s. 203
få satt bistand til det sørlige Afrika på dagsorden.
Det er framhevet i flere evalueringsrapporter og nyhetsbrev skrevet for og av LO at kampen mot apartheid var en årsak til at LO ble engasjert i solidaritetsarbeid med fagbevegelsen i flere land i det sørlige Afrika, herunder Zambia. I temaheftet Brennpunkt, Det sørlige Afrika pekes det på at kampen mot apartheid var årsaken til engasjementet til LO i Det sørlige Afrika.4 Det
samme kommer fram i Strategidokument, Det sørlige Afrika SADC-landene. Dette er som navnet tilsier et strategidokument for solidaritetsarbeidet i Det sørlige Afrika. Her heter det ” Kampen mot apartheid var fram til 1994 en viktig del av Landsorganisasjonens strategi for solidaritetsarbeidet i det sørlige Afrika. I den forbindelse var det viktig å styrke
fagbevegelsen i Sør-Afrika samt i de såkalte randstatene”.5 På hvilken måte kampen mot apartheid var en årsak til LOs engasjement i Zambia, vil jeg undersøke nærmere i denne framstillingen.
• Problemstillinger
Jeg vil ta for meg LOs solidaritetsarbeid i Zambia fra de første økonomiske overføringene ble gjort i 1984. Hovedvekten vil ligge på perioden 1984-2006, men i noen tilfeller vil jeg trekke linjer bakover i tid. Hovedproblemstillingen for oppgaven vil være:
Hvorfor og på hvilken måte støttet norsk fagbevegelse den zambiske fagbevegelsen Zambia Congress of Trade Unions (ZCTU) 1984-2006? Videre vil jeg som nevnt undersøke på hvilken måte denne støtten kunne bli sett på som en del av kampen mot apartheid.
Solidaritetsarbeidet i Zambia kom fra slutten av 1980-tallet til å få et fokus på kvinner i den zambiske fagbevegelsen. I Zambia hadde solidaritetsarbeidet opprinnelig omfattet
gruvearbeidere og lærere, men etter hvert utviklet arbeidet seg til bistandsprosjekter for zambiske fagforeningskvinner. Neste problemstilling blir da:
Hva var årsakene til at LO, som er en organisasjon med liten tradisjon for kvinnerettet
4 Tørres, Liv, Brennpunkt Det sørlige Afrika, s. 45. Heftet er udatert, men ut fra opplysninger antar jeg at det er utgitt i 1998.
5 Strategidokument Det sørlige Afrika SADC-landene, Vedtatt av Landsorganisasjonens sekretariat 28. april 1997, s. 3
arbeid, fokuserte på prosjekter rettet mot fagforeningskvinner i Zambia? Hvordan skjedde dette og hva ble gjort?
Det er nærliggende å tro at det hadde med skifte av målgruppe å gjøre. Fagbevegelsen i Norge har tradisjonelt vært dominert av menn. Det var først på 1980-tallet at det ble en tydelig endring i dette bildet. Og det ble for alvor tydelig da Esther Kostøl i 1989 ble nestleder i LO. Derfor vil jeg også se på hvilke aktører i den norske fagbevegelsen som ønsket et engasjement rettet mot kvinner i fagbevegelsen i u-land.
LO kom til å endre typen støtte den gav, men den endret også støtten til ulike grupper innen den zambiske fagbevegelsen i løpet av denne perioden. Som det heter i en evalueringsrapport av LOs engasjement fra 1998: ”From front-line support through project support and concrete assistance to training to women`s projects etc. the cooperation is now aimed at general organisational support”.6 På bakgrunn av det vil jeg se på hvilke motiver som lå til grunn for at støtten ble endret underveis.
Var det forhold i det zambiske samfunnet som førte til at LO endret støtten, eller var det motiver som lå hos LO?
Avgrensninger og begrepsavklaringer
I 1984 sendte LO de første bevilgningene til zambisk fagbevegelse gjennom Frie Faglige Internasjonale (FFI), og dette årstallet blir også utgangspunktet for framstillingen. Imidlertid vil jeg på enkelte punkter gå tilbake i tid for å redegjøre for hendelsene som ledet opp til et engasjement i Zambia. Siden engasjementet i Zambia fortsatt pågår, vil jeg følge arbeidet fram til 2006. Hovedvekten i framstillingen vil imidlertid ligge i den tidlige perioden Innledningsvis er det nødvendig å avklare noen nøkkelbegreper. Begrepet
arbeiderbevegelsen omfatter Landsorganisasjonen i Norge (LO), herunder fagbevegelsen, Det norske Arbeiderparti (DNA) og andre politiske partier og organisasjoner på venstresiden i Norge. Under dette begrepet faller også arbeiderbevegelsens humanitære
hjelpeorganisasjon Norsk Folkehjelp, og fram til 1995 arbeiderbevegelsens
solidaritetskomité, Arbeiderbevegelsens Internasjonale Solidaritetskomité (AIS). Det er LO
6 Mjøberg, Leonard Larsen og Nina Tørres, 1998, Evaluation of project co-operation between the Zambia Congress of Trade Unions and LO, Norway 24. November - 3.December 1998, s. 2
som er sentralorganisasjonen til fagbevegelsen. Ved inngangen tidsperioden jeg vil konsentrere meg om, hadde LO 33 tilsluttede forbund.7 Når jeg bruker begrepet
fagbevegelsen i oppgaven, vil jeg referere til alle plan, altså både lokalt og sentralt. LO vil bli brukt om hovedorganisasjonen.
Når det gjelder den zambiske fagbevegelsen, er det også flere begreper å holde rede på. Jeg vil bruke ZCTU om det som tilsvarer LO i Norge. ZCTU er altså sentralorganisasjonen til fagbevegelsen i Zambia. Mange av prosjektene som LO støttet, ble kanalisert gjennom ZCTU. ZCTU, som LO i Norge, har mange tilsluttede forbund som det ble gitt støtte til, som for eksempel lærerforbundet. Det vil bli referert til hvert enkelt forbund når det er aktuelt.
Ellers vil samme betegnelser gjelde som i Norge. Når jeg refererer til fagbevegelsen i Zambia, vil det gjelde alle plan, både lokalt og sentralt.
• Kildegrunnlaget
Det meste av kildematerialet som ligger til grunn for denne framstillingen, finnes ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek i Oslo. Her har jeg særlig benyttet arkivet til Landsorganisasjonens internasjonale avdeling hvor jeg har sett på søknader og rapporter, samt brev sendt til og fra fagbevegelsen i Zambia og Norge. Jeg har også gått gjennom arkivet til AIS og vært i arkivene til NORAD for å se hva jeg kunne finne om Zambia og samarbeidet mellom LO og NORAD. Videre har jeg gått igjennom medlemsbladet for fagorganiserte innen LO-fellesskapet, Fri Fagbevegelse/LO-Aktuelt fra 1975-2007, samt årsberetningene til LO fra perioden. Jeg har også sett på landsmøteprotokoller fra
Arbeiderpartiet og protokoller fra LO-kongresser. Ettersom LO-forbundet Skolenes Landsforbund også var involvert i arbeidet i Zambia, har jeg også gått igjennom medlemsbladet I skolen. Dessuten har jeg sett på relevante stortingsmeldinger og stortingsproposisjoner.
I et samtidshistorisk prosjekt vil det som regel være aktuelt å intervjue aktører som på en eller annen måte har innsikt i temaet. I forbindelse med denne framstillingen har jeg intervjuet personer som arbeidet med LOs engasjementer i Zambia, enten i Norge eller i Zambia. Jeg har blant annet intervjuet Nina Mjøberg som var Afrikaansvarlig i Internasjonal avdeling i LO, samt LOs stedlige representant i Zambia, Robinson H. Sikazwe, da han
7 Valstrand. Liv, 1985, Alt om LO, s. 76
besøkte Norge i juni 2004. Videre har jeg intervjuet Vesla Vetlesen, som var
saksmedarbeider i LOs internasjonale avdeling 1980-1986. Også Kaare Sandegren som ledet LOs internasjonale avdeling mellom 1971 og 1994, har jeg intervjuet.8 Jeg har gjennomført telefonintervju med Mie Osmundsen, som var rådgiver for Afrika-arbeidet i internasjonal avdeling mellom 1986 og 1989. Karin Beate Theodorsen, som var tillitsvalgt i Skolenes Landsforbund og som gjennom det arbeidet var konsulent for LO blant annet i Zambia, har også kommet med viktige opplysninger. Theodorsen overtok fra 1989 jobben som
Afrikaansvarlig i Internasjonal avdeling i LO etter Mie Osmundsen. Theodorsen har vært nestleder i Internasjonal avdeling og er nå leder. Alle intervjuobjektene har gitt meg nyttig kunnskap om LOs internasjonale engasjement generelt, og ikke minst om solidaritetsarbeidet i Zambia. Intervjuobjektene er valgt ut fra hvilken stilling de hadde i LO i den aktuelle perioden. Kaare Sandegren er intervjuet fordi han ledet den internasjonale avdelingen i LO under perioden som dekker denne oppgaven. De øvrige aktørene er intervjuet fordi de i kraft av sine stillinger i LO var direkte involvert i solidaritetsarbeidet i Zambia.
• Teori og metode
Som vist har jeg benyttet meg av både skriftlige og muntlige kilder i arbeidet med
masteroppgaven. Den største metodiske utfordringen i forbindelse med arbeidet har vært de muntlige kildene. For det første ligger det en utfordring knyttet til valg av spørsmål og gjennomføringen av intervjuet. I tillegg kommer vansker knyttet til samspillet mellom intervjuer og informant og muligheten for feilerindring. I kjølevannet av dette følger arbeidet med transkribering av intervjuene.9 Enkelte av intervjuene har tatt for seg hendelser som ligger opptil 25 år tilbake i tid. Det kan innebære at informanten kan ha glemt viktige
hendelser eller minnes hendelsesforløpet på en annen måte enn slik det faktisk skjedde. Også erfaringer man gjør seg i ettertid kan være med å påvirke erindringene.10
Selv om muntlige kilder stiller forskeren overfor mange utfordringer, er det også flere muligheter for forskeren ved bruk av muntlige kilder. En samtale kan føre til oppsporing av nye muntlige og skriftlige kilder. Sitater fra et intervju kan være med på å fargelegge framstilingen. I tillegg kan intervju med aktører som deltok i en hendelse være med å åpne
8 Kaare Sandegren var leder av Internasjonal avdeling med et par avbrudd i perioden 1971-1994
9 Kjeldstadli, Knut 1999, Fortida er ikke hva den engang var. En innføring i historiefaget, Oslo, s. 195-196
10 Kjeldstadli, 1999: 196
for nye problemstillinger og på den måten utfylle den ferdige framstillingen.11
• Tidligere forskning
Når det gjelder rammen rundt oppgaven, nemlig den norske arbeider- og fagbevegelsen, er det skriftlige materialet forholdsvis stort. Særlig har Arbeiderbevegelens historie i Norge vært nyttig fordi denne serien er en gjennomgang av arbeiderbevegelsens historie i Norge fra slutten av 1800-tallet og fram til 1990. I forbindelse med denne framstillingen har jeg først og fremst brukt bind seks, Nye utfordringer 1965-1990. Når det gjelder den ene
problemstillingen, arbeiderbevegelsen og kampen mot apartheid, er det skriftlige materialet også relativt stort. Vesla Vetlsens bok Frihet for Sør-Afrika LO og kampen mot apartheid har vært viktig for å forstå arbeiderbevegelsens kamp mot apartheid. Den gir også et innblikk i hvilke konkrete tiltak som ble satt i gang og som LO støttet. I tillegg omhandler boka LOs forhold til Frie Faglige Internasjonale (FFI) og andre solidaritetsorganisasjoner og gir et innblikk i hvordan arbeiderbevegelsen driver sitt internasjonale solidaritetsarbeid. I forordet i boka framhever daværende LO-leder Yngve Hågensen at den norske arbeiderbevegelsen engasjerte seg sterkt i dette arbeidet og at engasjementet nådde alle plan i fagbevegelsen.12 Vesla Vetlesens bidrag i Trade Union Support to the struggle Against Apartheid: The role of the Norwegian Confederation of Trade Unions i boka Norway and national liberation in Southern Africa, redigert av Tore Linne Eriksen gir en gjennomgang av fagbevegelsens kamp mot apartheid og hvilken rolle LO hadde i kampen mot apartheid.
Ettersom engasjementet i Zambia etter hvert kom til å få et sterkt kvinnerettet preg, er forskning omkring kvinner i den norske arbeiderbevegelsen relevant. Jostein Nyhamar omhandler dette temaet ganske utførlig i det sjette bindet i Arbeiderbevegelens historie, Nye utfordringer 1965-1990. For mer inngående kunnskap har Faglig kvinnepolitikk - Hvor går LO, skrevet av Gro Balas, Anne Marie Berg, Brit Førde og Margit Glomm vært til nytte.
Imidlertid er boka fra 1982, slik at den bare dekker perioden forut for min framstilling.
Derfor har Kristine Nergaard og Kari Folkenborgs Fafo-rapport fra 2004, Kvinners representasjon i LO og forbundene, gitt utførlig kunnskap om kvinners rolle i den norske fagbevegelsen på 1980-90-tallet. Jeg ser ikke store ulikheter i hvordan forfatterne framstiller utviklingen av kvinners deltakelse i fagbevegelsen. Både Nyhamar og Balas peker på
11 Kjeldstadli, 1999: 193
12 Vetlesen, Vesla, 1998, Frihet for Sør-Afrika. LO og kampen mot apartheid, Oslo s. 9
kvinners inntog på arbeidsmarkedet på 1970 – og 80-tallet som en av årsakene til endringen av den sterke dominansen av menn i fagbevegelsen. Også i Internasjonal avdeling rykket nå atskillig flere kvinner inn.
Når det gjelder arbeidet som går konkret på LOs arbeid i Zambia, er litteraturen betraktelig mindre. Det som er skrevet om arbeidet, er evalueringsrapporter. Det er tydelig at det for LO har vært viktig å gi ut informasjonsbrosjyrer om engasjementet i Zambia. Dette er som regel framstillinger i reportasjeformat som ikke går i dybden på arbeidet. Selv om litteraturen om arbeidet i Zambia er svært begrenset, er det skrevet om nærliggende temaer i tillegg til det nevnte materialet om kampen mot apartheid. Det gjelder hovedsakelig på to områder som dekker min oppgave, nemlig det internasjonale engasjementet til den norske
arbeiderbevegelsen og den norske bistandstradisjonen. Det andre området er forskning på den zambiske fagbevegelsen hvor det er et omfattende materiale, også skrevet av norske forskere.
Det internasjonale arbeidet til LO blir kort beskrevet i oversiktsverket i Jostein Nyhamars bind i Arbeiderbevegelsen historie i Norge. Også i Liv Valstrands bok Alt om LO blir det internasjonale arbeidet omhandlet. Dette er riktignok oversiktsbøker som ikke går i dybden på noen av temaene som er aktuelle for denne framstillingen. Kaare Sandegren går noe dypere inn i temaet i Fagbevegelsens internasjonale engasjement. Men på bakgrunn av at boka er fra 1977, altså før tidsperioden som denne framstillingen dekker, bidrar den kun til å forstå bakgrunnen for det internasjonale arbeidet på et generelt grunnlag. Dette betyr at jeg har savnet litteratur som har gått utførlig inn i det omfattende internasjonale arbeidet til LO.
Det finnes imidlertid noe litteratur på solidaritetsarbeidet til LO. Rita Stensrud har behandlet LOs engasjement i El Salvador i sin masteroppgave i historie Faglig samarbeid i
skuddlinjen. LOs støtte til den salvadoranske fagorganisasjonen Fenastras 1984-1994.
Øystein Jackowitz Rovde har skrevet hovedfagsoppgaven I solidaritetens navn. LOs forhold til Midt-Østenkonflikten 1947-2002. I tillegg er det utgitt en bok om Norsk Folkehjelp, Norsk Folkehjelp 1939-89, 50 år i krig og fred. Selv om denne litteraturen ikke går på Zambia eller engasjementet i andre deler av det sørlige Afrika, gir det allikevel et innblikk i LOs
internasjonale arbeid.
Det har vært nødvendig å sette seg inn i den norske bistandstradisjonen også. Det har jeg gjort fordi solidaritetsarbeidet til LO har blitt drevet parallelt med den norske statens
bistandsarbeid. De tre bindene i Norsk utviklingshjelps historie har vært til stor nytte. Bind to og tre dekker perioden 1975-2002, altså tidsepoken for mitt arbeid. Det betyr at jeg kan følge den norske stats bistandspolitikk, og i flere tilfeller spesifikt bistanden til Zambia. Zambia som ble et norsk hovedsamarbeidsland, blir ofte omtalt, noe som har gitt meg innsikt i den norske statens syn på bistand til landet. Det gjelder utviklingen av bistanden, men det gis også informasjon om politiske og sosiale forhold i Zambia. I tillegg blir de frivillige organisasjonenes bistandsmessige engasjement omtalt i disse bøkene.
Det sjette bindet i Norsk utenrikspolitikks historie, Oljealder 1965- 1995, er skrevet av Rolf Tamnes. Det har særlig vært nyttig for å forstå den politiske betydningen av bistandsarbeidet og hva som lå til grunn for et økende norsk engasjement i den tredje verden. Boka belyser også den norske statens engasjement mot apartheid og politikk overfor den tredje verden.
Den kaster også et lys over Arbeiderpartiets økte bistandsengasjement. I boka knyttes det både til indre utenrikspolitiske uenigheter i partiet knyttet til utenrikspolitiske og til partiets tap av regjeringsmakten i 1965.
Selv om hovedfokuset på denne oppgaven ligger på Norge og på norsk fagbevegelse, har det vært naturlig å sette seg inn i zambisk samfunn og politikk og den zambiske fagbevegelsen.
Som denne oppgaven kommer til å vise, har den zambiske fagbevegelsen med
gruvearbeiderforbundet spilt en sentral rolle i det zambiske samfunnet. Blant annet som følge av det er det skriftlige materialet om den zambiske fagbevegelsen stort. Jeg vil spesielt framheve forsker ved Christian Michelsens institutt, Lise Rakners bok, bygd på hennes doktoravhandling Political and Economic Liberalisation in Zambia 1991-2001. Boka gir et godt innblikk i den zambiske fagbevegelsen og hvilken betydningsfull rolle den har i det zambiske samfunnet. På grunn av Zambias avhengighet av inntektene fra koppergruvene etter frigjøringen i 1964 fikk gruvearbeiderforbundet, og med det fagbevegelsen, en sentral plass i det zambiske samfunnet. Boka til Rakner viser også at den zambiske fagbevegelsen spilte en vesentlig rolle i demokratiseringsprosessen i Zambia som ledet fram til det
demokratiske valget i 1991. Det var imidlertid først ved studieoppholdet mitt ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala at jeg virkelig ble kjent med forskningslitteraturen om Zambia, zambisk fagbevegelse og den zambiske fagbevegelsens rolle i zambisk samfunnsliv.
• Disposisjon.
Her vil jeg gi en kort gjennomgang av kapitlene i oppgaven og hvilke temaer de tar opp. I
kapittel 2 vil jeg gi en kort presentasjon av Zambias historie med vekt på tida etter koloniperioden. Hensikten er å gi en oversikt over det zambiske samfunnet. Jeg vil også gjøre rede for gruvearbeiderforbundet som fikk en sterk stilling i det zambiske samfunnet på grunn av landets avhengighet av inntektene fra kopperindustrien. Bakgrunnen for at jeg går mer utførlig inn i gruvearbeiderforbundets historie er at forbundets stilling hadde stor betydning for hele fagbevegelsens posisjon i samfunnet. En annen årsak til at jeg omhandler gruvearbeiderforbundet mer utførlig enn de andre forbundene, er at det var det første
forbundet som LO bidro med økonomisk støtte til. Kapittel 2 vil også omhandle den norske stats forhold til Zambia med hovedvekt på bistanden til landet. Dette forholdet kan også være med på å belyse sider ved arbeidet til LO i landet. Zambia var et norsk
hovedsamarbeidsland i den perioden som oppgaven dekker og mottok betydelig økonomisk støtte.
I kapittel 3 vil jeg presentere LO og hvilke aktører i arbeiderbevegelsen som drev med internasjonalt solidaritetsarbeid og som stod bak engasjementet i Zambia. Jeg vil også se på at den norske stats økte bevilgninger til frivillige organisasjoners bistandsarbeid førte til at LO kunne øke sitt internasjonale engasjement. Jeg vil også undersøke hva som lå til grunn for at Arbeiderpartiet ønsket å utvide den norske bistanden og engasjerte seg i kampen mot apartheid. Til slutt vil jeg se på hvilke årsaker som kunne ligge til grunn for at et
engasjement i Zambia kunne begrunnes med kampen mot apartheid.
I kapittel 4 vil jeg gjøre rede for hvordan kontakten mellom norsk og zambisk fagbevegelse oppstod. Jeg vil også presentere støtten som LO ga til det zambiske gruvearbeiderforbundet gjennom Frie Faglige Internasjonale (FFI) og gruvearbeiderinternasjonalen (Miners
International Federation, MIF). Det zambiske gruvearbeiderforbundet var forholdsvis innflytelsesrikt, og jeg vil se på årsaker til at det ble gitt støtte til akkurat det forbundet. I forbindelse med støtten som ble gitt til gruvearbeiderforbundet, vil det være nærliggende å undersøke hvorvidt Norsk Arbeidsmandsforbund som organiserer gruvearbeidere, bidro økonomisk. Jeg vil kort se nærmere på utbredelsen av korrupsjon i det zambiske samfunnet fordi dette var noe som også eksisterte i den zambiske fagbevegelsen. Til slutt vil jeg se på hvordan støtten til det zambiske gruvearbeiderforbundet kunne sees som en del av kampen mot apartheid.
I kapitel 5 vil jeg gå inn på et prosjekt rettet mot zambiske lærere som LO støttet gjennom Skolenes Landsforbund. Som jeg vil vise til i kapitlet var Skolenes Landsforbund og Norsk
Lærerlag inne med prosjektstøtte til det zambiske lærerforbundet samtidig. Det sammen med problemer på zambisk side kom til å medføre problemer for prosjektet. Og i kapitlet vil jeg gjøre rede for hva som gikk galt. I stedet kom det imidlertid i gang prosjektstøtte til
zambiske fagforeningskvinner, og jeg vil forklare hvorfor lærerprosjektet gikk over til et prosjekt rettet mot kvinner. Jeg vil blant annet undersøke om det var aktører i norsk fagbevegelse som stod bak denne omleggingen eller om det var andre årsaker.
I kapittel 6 vil jeg se på den økonomiske krisen Zambia havnet i på 1980-tallet. Jeg vil se på hvordan Verdensbanken og Pengefondet grep inn for å redde økonomien. Med dette kom også kravene om strukturtilpasning. Jeg vil også se på hvorvidt dette endret den norske bistanden til Zambia. Den zambiske fagbevegelsen var aktiv i arbeidet for å bli kvitt
ettpartistyret i landet i 1991. Det var kontakt mellom ledelsen i LO og ledelsen i ZCTU, også etter 1991 da den tidligere lederen av ZCTU, Frederick Chiluba ble president. Jeg vil
redegjøre for forbindelsen mellom LO og ZCTU før 1991 og undersøke om det ble noen endringer i forholdet mellom de to organisasjonene etter maktovertakelsen. Jeg vil også se på den splittelsen som ZCTU opplevde i egne rekker og hvordan det påvirket den zambiske fagbevegelsen.
I det sjuende og siste kapitlet vil jeg se på evalueringsrapporter som LO fikk gjennomført av arbeidet i Zambia og hvordan engasjementet i Zambia ble vurdert. Jeg vil også gjøre rede for de store økonomiske og sosiale utfordringene det zambiske samfunnet stod overfor på 1990- 2000-tallet. Som kapitlet vil vise, hadde økonomiske tilbakslag, tap av arbeidsplasser og hiv/aidsepidemien stor innvirkning både i samfunnet generelt og på den zambiske
fagbevegelsen. Jeg vil også se på hvilken måte dette fikk innvirkning på engasjementet til LO. I kapitlet vil jeg også gjøre rede for støtten som enkelte norske forbund kom til å gi til søsterorganisasjoner i Zambia. Til slutt vil jeg se på hvorvidt det lå an til en nedtrapping av LOs engasjement i Zambia.
2. Bakgrunn om Zambia og norsk bistand
• Fram til frigjøringen
Fra å ha vært en koloni under britisk styre, ble Nord-Rhodesia i 1964 til det selvstendige Zambia. Selvstendigheten ble oppnådd etter en langvarig frigjøringskamp. Den nye staten bestod ikke av en enhetlig befolkning, men av flere ulike etniske grupper, noe som var et resultat av grensedragninger i kolonitida. Ved selvstendigheten bestod landet av ca. 70 ulike afrikanske folkeslag og hadde rundt 30 ulike språk.13 Tonga - og bembafolket var de største folkegruppene og utgjorde hver nær ti prosent av befolkningen. I tillegg fantes ni ulike etniske grupper som hver utgjorde mellom 2,5 og 6 prosent.14 Ved frigjøringen hadde dessuten Zambia en forholdsvis liten befolkning av asiatere, euroafrikanere og europeere.15 Før oppdagelsen av kopper på 1920-tallet var landet et av de minst utviklede i Afrika.
Oppdagelsen av kopper falt sammen med økt etterspørsel på verdensmarkedet, noe som på sikt førte til store endringer for landet. Kopperindustrien kom blant annet til å føre til urbanisering både under og etter koloniperioden. Den første boomen var riktignok ikke langvarig. Det kom en nedgang på grunn av depresjonen på begynnelsen av 1930-tallet, men det ble en økning i etterspørselen igjen senere på 1930-tallet og under andre verdenskrig.
Imidlertid ble det meste av inntektene sendt ut av landet. Inntektene fra gruvene førte ikke til en forbedring i levestandarden til folket i kolonien.16
I kolonitida hadde det blitt etablert en del gruvevirksomhet og industri i Kopperbeltområdet nordøst i landet, samt et par andre steder. Befolkningen i de mer rurale områdene ble brukt som billig arbeidskraft i gruvene og som arbeidshjelp for den hvite minoriteten i det urbane samfunnet.17 Dette danner bakgrunnen for gruveindustrien i Zambia, og med det etter hvert de fagorganiserte arbeiderne.
Den økonomiske utviklingen i kopperbeltet kom i liten grad andre områder til gode.
Hovedsakelig ble pengene sendt ut av landet, til Storbritannia under koloniperioden, og til
13 Woronoff, Jon (red), 1998, Historical Dictionary of Zambia, London, s. 3
14 Woronoff, (red), 1998: 3
15 Woronoff (red), 1998: 3
16 Pausewang, Siegfried (coordinator), Zambia Country Study and Norwegian Aid Review. The Christian Michelsen Institute. Department of Social Science and Development 1986, s. 5
17 Sklar, Richard, Corporative Power in an African state. The political impact of Multinational Mining Companies in Zambia, 1975, University of California Press, s. 5
Sør-Afrika og Sør-Rhodeisa mellom 1954 og 1964.18 Ved frigjøringen i 1964 var det enorme sosiale forskjeller i Zambia. Øverst var det en liten hvit minoritet, så var det en liten gruppe asiatere, mens den største delen, afrikanerne, var på bunnen. Det betydde at Zambia ved frigjøringen hadde store ulikheter ikke bare mellom de urbane og rurale områdene, men også mellom de ulike etniske gruppene.
Zambia var i 1964 et av de mest urbaniserte landene i Afrika sør for Sahara, og hadde utsikter til en voksende økonomi som følge av den ekspanderende kopperindustrien. I 1969 bodde det litt over 4 millioner mennesker i Zambia, og av disse bodde nærmere 750 000 i de urbane distriktene rundt Kopperbeltet nordøst i landet.19 Her var industrien konsentrert over et stort område med utbredt bebyggelse og sju større byer. Ytterligere 500 000 var bosatt i andre urbane områder, omtrent halvparten av disse i hovedstaden Lusaka.20 I tillegg var det en del befolkning konsentrert langs jernbanelinja som går fra Kopperbeltet til Victoria Falls og langs elva Zambezi.21 Den høye urbaniseringen la grunnlaget for den zambiske
fagbevegelsen og er med på å forklare hvorfor Zambia i denne sammenhengen skiller seg ut fra andre afrikanske land. Noe som viser den viktige rollen til gruvearbeiderforbundet i den zambiske fagbevegelsen, er at hovedkontoret til fagbevegelsen lå i Kopperbeltområdet og ikke i hovedstaden Lusaka.
Det var på 1940 - og 50-tallet at de første fagforeningene dukket opp i Zambia. De hvite gruvearbeiderne var de første til å organisere seg. I 1936 dannet de europeiske
gruvearbeiderne The Northern Rhodesia Mineworkers Union (NRMU). Det gjorde de for å sikre seg rettigheter overfor arbeidsgiverne.22 Gruveselskapene var svært negative til at afrikanerne skulle danne fagforeninger. Men etter flere streiker blant de afrikanske arbeiderne sendte det britiske arbeidsdepartementet en skotsk fagforeningsleder til Nord- Rhodesia i 1947; han skulle hjelpe afrikanerne med å danne egne fagforeninger, noe som førte til at det ble dannet flere fagforeninger, også for afrikanere i gruvene. Etter hvert ble det også dannet fagforeninger for andre grupper, og i 1948 var det fagforeninger for afrikanere i alle gruvene. Og i 1949 ble det bestemt at det ikke var noen juridiske forskjeller mellom afrikanske og europeiske fagforeninger. Dette ble et vendepunkt i landets historie; den
18 Sklar, 1975: 5
19 Sklar, 1975: 4
20 Sklar,1975: 5
21 Sklar, 1975: 5
22 Roberts, Andrew, 1976, A History of Zambia, London Fakenham and Reading, s.203
koloniale regjeringen klarte å unngå at de svarte fagforeningene ble annenrangs.23Allerede her ser vi altså at gruvearbeiderne er med på å påvirke utviklingen.
Det tok imidlertid flere år før landet ble selvstendig. I 1953 ga Storbritannia samtykke til opprettelsen av en sentralafrikansk føderasjon bestående av Nord- og Sør-Rhodesia og Nyasaland. Det ble gjort for å beholde den politiske makten på hvite hender. Imidlertid var Nord-Rhodesia en underlegen part i denne føderasjonen som varte i godt og vel ti år.
Inntektene fra de zambiske gruvene gikk i disse årene til økonomisk utvikling i Sør-
Rhodesia og Sør-Afrika. Nord-Rhodesia hadde derimot liten nytte av landets naturressurser.
Både Nord-Rhodesia og Nyasaland ble under disse årene styrt av koloniregjeringer. Etter hvert økte den svarte motstanden mot styret, og i 1959 dannet Kenneth Kaunda United National Independent Party (UNIP). I 1961 var det sammenstøter i Nord-Rhodesia som førte til at 27 afrikanere døde. Samme året endret den britiske statsministeren, Harold Macmillan, politikken overfor koloniene. Veien mot frigjøring var begynt. I 1963 ble føderasjonen oppløst, og i 1964 ble Zambia selvstendig.24
• Det uavhengige Zambia
De første årene etter frigjøringen var en økonomisk vekstperiode i Zambia, og nå havnet inntektene fra kopperindustrien i statens egen kasse. Ved frigjøringen var Zambia verdens tredje største produsent av kopper, og landet hadde da en årlig produksjon på 600 000 tonn.25 Det utgjorde 92 % av eksportinntektene og 47 % av bruttonasjonalproduktet.26 Mellom 1964 og 1969 økte kopperprisene med gjennomsnittlig sju prosent hvert år.27 Imidlertid var landet svært avhengig av utenlandsk kapital og teknologi. Alle andre sektorer av økonomien enn gruvesektoren var svakt utviklet ved frigjøringen, og ekstrem rural fattigdom preget det meste av landet.28
Til tross for de store kopperinntektene var det flere forhold som kunne skape vansker for den nye staten. Av en befolkning på 3 400 000 afrikanere var det ved uavhengigheten bare 1 200 afrikanere som hadde fullført ungdomsskolen.29 Av afrikanere med universitetsutdannelse
23 Roberts, 1976: 205
24 Davidson, Basil, 2001, Afrika i det tjugonde seklet, Nordiska Afrikainstitutet, s. 155-156
25 Pausewang, 1986: 5-6
26 Pausewang, 1986: 5-6
27 Roberts, 1976: 229
28 Pausewang, 1986: 6
29 Sklar, 1975: 19
var det bare 109.30 Det zambiske samfunnet stod altså overfor en enorm økonomisk og utdanningsmessig utfordring ved selvstendigheten.31 I tillegg til de indre vanskene stod Zambia også overfor store utfordringer utenfra. Ved selvstendigheten var det bare Tanzania av Zambias naboland som ikke var styrt av et hvitt mindretall. Men etter at Portugal i 1975 trakk seg ut av Angola og Mosambik, ble situasjonen lettere for Zambia.32 Nå var det bare Rhodesia av nabolandene som ikke var fritt.33
Zambia prøvde å selvstendiggjøre seg fra nabolandene etter frigjøringen i 1964. Blant annet var gruveindustrien avhengig av Sør-Afrika når det gjaldt tilgang på både kapital, teknologi og ikke minst transport. Kopperet ble transportert sørover på Rhodesia Railways som hadde blitt bygd under årene i føderasjonen. Under årene i føderasjonen hadde sentraliseringen foregått i Salisbury (Harare), noe som hadde ført til avhengighet av den sørlige delen av føderasjonen. Føderasjonen hadde sørget for at all transport gikk sørover i stedet for kortere og billigere ruter gjennom Angola. Zambia var altså både økonomisk og transportmessig nært bundet til en region som var dominert av Sør-Afrika.34
Den ustabile situasjonen i det sørlige Afrika fra midten av 1960-tallet og med marxistisk orienterte frigjøringsgrupper gjorde at både Washington og Moskva fikk øynene opp for regionen. Mange av lederne for frigjøringsgruppene i Angola, Mosambik og Rhodesia var marxister og inspirert av geriljakrigene i Vietnam og på Cuba, og målet var en sosialistisk stat.Det var African National Congress (ANC) i Sør-Afrika som var den viktigste allierte til Sovjetunionen i det sørlige Afrika. ANC hadde eksilhovedkvarteret sitt i Lusaka, og
gjennom Sovjets ambassade i samme by kunne lederskapet ved Oliver Tembo holde nær kontakt med Sovjet.35 Borgerkrigen i Zambias naboland, Angola, ble viklet inn i den kalde krigen ved at USA og Sovjet støttet hver sin gruppe i borgerkrigen.36 Sovjet presset på for afrikansk anerkjennelse av det MPLA-styrte Angola rett etter at gruppen meddelte landets uavhengighet i 1975, og Kenneth Kaunda ga etter for sovjetisk press og byttet side til MPLA.37 Kina var også på offensiven i den tredje verden. Et eksempel på det i Zambia er
30 Sklar, 1975:19
31 Sklar, 1975: 19
32 Simensen, Jarle, 2004, Afrikas historie, s. 323
33 Roberts, 1976: 239
34 Pausewang, 1986: 6
35 Westad, 2005, The Global Cold War, Third World Interventions and the making of our Times, Cambridge University Press, s. 215
36 Simensen, 2004: 331
37 Westad, 2005: 237
den jernbanen som Kina bidro med økonomisk støtte til og delvis bygde. Jernbanen gikk til Tanzania.38
På grunn av internasjonale sanksjoner mot Rhodesia opphørte all handel med landet, og i 1973 ble grensen stengt. Imidlertid ble mye av eksporten fra Zambia overtatt av Sør-Afrika.
Samtidig opplevde landet militære aksjoner fra Rhodesia på grunn av at Zambia støttet frigjøringsbevegelsene i landet. Det er beregnet at konflikten kostet landet mer enn en milliard US dollar.39 For Zambia ble sanksjonene mot Rhodesia mellom 1966 og 1980 en stor økonomisk byrde. Allikevel var som nevnt de første årene framgangsrike for landet.
Bruttonasjonalproduktet økte i gjennomsnitt 2, 37 % per år fram til 1975.40 Zambia var som nevnt blant verdens største eksportør av kopper i 1964, og produserte årlig 600 000 tonn.41 Samtidig økte også forskjellene mellom by og land i denne perioden.42 Zambia ble etter frigjøringen preget av rask urbanisering og av store regionale ulikheter, noe som førte til økende skiller mellom urbane og rurale områder. Det førte til at landet hadde større flyttestrøm til byene enn noe annet land i Afrika. Ved frigjøringen bodde 22 % av befolkningen i urbane områder, og 37, 5 % av alle menn var lønnsarbeidere.43 På begynnelsen av 1980-tallet derimot bodde nesten halvparten av befolkningen i urbane strøk.44
Som nevnt kom den økonomiske veksten og framgangen til landet ikke til å vare lenge på grunn av synkende kopperpris på verdensmarkedet fra 1973. Det skapte en forverret
økonomisk situasjon for landet. Som råvareleverandør var Zambia svært avhengig av denne ene varen. Til tross for fagre løfter økte skillet mellom de mange fattige og de få privilegerte etter selvstendigheten. De etter hvert så store ulikheter mellom ideal og virkelighet førte til en generell misnøye mot regjeringen.45
• Kenneth Kaundas humanisme
President Kenneth Kaunda med partiet United National Independent Party (UNIP) kom til å
38 Westad, 2005: 163
39 Pausewang, 1986: 8-9
40 Pausewang, 1986: 35-36
41 Pausewang, 1986: 5-6
42 Davidson, 2001: 213
43 Pausewang, 1986: 7
44 Pausewang, 1986: 32
45 Woronoff, 1998: 479
styre landet etter en form for humanisme som ble innført som nasjonal ideologi i 1967. Det var Kaunda selv som stod bak denne ideologien, som var hans personlige syn på hvordan samfunnet burde innrettes.46 Kaundas humanisme blir betegnet som et kristent, ikke- kapitalistisk samfunnssyn, som også tok vare på tradisjonelle afrikanske tradisjoner. Det er vanskelig å plassere humanismen i et ideologisk mønster. Mye av grunnen til det er at det var Kaundas personlige politikk.47 På grunn av landets avhengighet av staten og en
forholdsvis rik minoritet var det kanskje formålstjenlig å innføre en såpass lite klart definert ideologi som humansimen.48
De ni første årene etter frigjøringen hadde Zambia et flerpartisystem, men i 1973 ble ettpartistyret innført, noe som lenge hadde vært målet til UNIP.49 Innføringen av ettpartistaten ble legitimert på bakgrunn av behovet for å redusere etniske konflikter og politisk motivert vold. Samtidig skulle innføringen føre til økt politisk deltakelse.50
Ettpartistyre var riktignok ikke et nytt fenomen i afrikansk politikk, og UNIP hadde andre ettpartistater som modell. Tanzania hadde få år tidligere innført et liknende styringssystem.
En annen motiverende faktor var som nevnt den økonomiske nedgangen som fulgte fallet i kopperprisene. Det kan diskuteres hvorvidt regjeringen hadde et reelt motiv til å innføre ettpartistaten, men Kaunda fryktet opprør og uro, noe som skjedde i andre afrikanske land.
Men som vi skal se, fantes det grupper i samfunnet som gikk mot ettpartistaten.
Fagbevegelsen, med gruvearbeiderne i spissen, hadde fra slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet ledet de andre fagforeningene og utøvd en svært viktig rolle i kampen for frigjøringen. Etter at Zambia ble selvstendig, hadde UNIP arbeidet for å få interesseorganisasjonene, inkludert fagbevegelsen, med i partistrukturen.51 Framstøtet mislyktes, og fagbevegelsen kom i stedet til å utvikle seg til å bli en sterk motvekt til regjeringen og UNIP. Det skjedde til tross for at fagbevegelsen ved frigjøringen var noe svekket på grunn av både interne og økonomiske problemer. Men fagbevegelsen viste fortsatt styrke, ikke minst da den i 1966 stod for en streik blant gruvearbeiderne som kunne
46 Chan, Stephen, edited by Clancy, Craig, 2000, Zambia and the Decline of Kaunda 1984-1998, The Edwin Mellen Press, s. 32
47 Roberts, 1976: 246
48 Roberts, 1976: 247
49 Pausewang, 1986: 21
50 Pausewang, 1986: 21
51 Rakner, Lise, 2003, Political and economic Liberalisation in Zambia 1991-2001, The Nordic Africa Institute, s. 49-50
ha lammet landets økonomi, men som ikke gjorde det.52
ZCTU ble aldri formelt tilsluttet UNIP, men den hadde representanter i UNIPS tre store politiske organer, National Council og General Conference sammen med Central
Committe.53 I perioden 1974-75 skjedde det endringer i den zambiske fagbevegelsen. Det skjedde ved valg av nye ledere i ZCTU. Valgene av Newstead Zimba som generalsekretær i 1974 og Frederick Chiluba til formann i 1975, markerte en endring i lederskapsstilen og orienteringen. Både Zimba og Chiluba hørte til en ny generasjon fagforeningsmenn som hadde vokst opp i tiden etter koloniperioden, og som skilte seg fra de eldre
fagforeningsmennene når det gjaldt båndene til UNIP som hadde oppstått mellom de to organisasjonene på grunn av felles erfaringer under kampen for selvstendigheten.54
• Norsk statlig bistand på 1950- og 1960-tallet
Før jeg utdyper solidaritetsarbeidet til LO i Zambia, vil jeg kort se på den norske statlige bistanden, med vekt på bistanden til Afrika og da spesielt til Zambia. Jeg vil vise hvordan Zambia ble et norsk hovedsamarbeidsland, men først vil jeg gå nærmere inn på bakgrunnen for det statlige norske bistandsarbeidet. Norsk bistand startet for alvor med et fiskeriprosjekt i Kerela i India på 1950-tallet.55 Prosjektet ble iverksatt gjennom et enstemmig vedtak i Stortinget våren 1952. Forslaget om å utvide den norske bistanden til bilateral bistand hadde kommet fra Arbeiderpartiet. Norge hadde allerede ytt multilateral bistand gjennom FN.56 Bak forslaget lå et sosialdemokratisk engasjement for internasjonal solidaritet, humanitære hensyn, samt en mer allmenn idealisme.57 Keralaprosjektet kunne innfri to behov for
Arbeiderpartiet og regjeringen. Den ene hensikten med prosjektet var å komme kritikken fra venstresidas partier i møte. Den andre tok utgangspunkt i solidaritetstanken, gjennom prosjektet kunne Norge være med på å redusere fattigdommen. Fattigdom ble sett på som den viktigste årsaken til misnøye og krig og til den voksende kommunismen i India, Asias viktigste ikke-kommunistiske stat.58 Tamnes peker som nevnt på at Arbeiderpartiet også hadde hatt et innenrikspolitisk motiv da det lanserte Kerala-prosjektet på 1950-tallet. Både
52 Rakner, 2003: 49
53 Akweteye, Emmanuelle Oblitiefo, 1994, Trade Unions and Democratisation. A Comparative Study of Zambia and Ghana. University of Stocholm. Department of Political Science, Stockholm, s. 48
54 Akweteye, 1994: 50
55 Se Pharo, Helge Ø., 1986, Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fiskeriprosjektets historie 1952-1972, bd. 1 og 2.
56 Eriksen, Knut E og Helge Ø. Pharo, 1997, Kald krig og internasjonalisering 1949-1965. Norsk utenrikspolitikks historie bd.5, s. 173
57 Eriksen og Pharo, 1997: 174.
58 Eriksen og Pharo, 1997: 174
kampen om NATO og opprustningen som følge av Korea-krigen hadde ført til indre splid i partiet. Det bakenforliggende motivet med prosjektet var da å skape et samlende
engasjement for arbeiderbevegelsen.59
Det var først etter avviklingen av kolonistyret i Afrika på slutten av sekstitallet at Norges internasjonale engasjement virkelig økte, og at Afrika dermed ble det nye
satsningsområdet.60 Den spente internasjonale situasjonen med kald krig og frykten for spredning av kommunismen spilte en viktig rolle for den økte interessen for de nye statene.61 De nye samarbeidslandene ble de tidligere britiske koloniene Tanzania, Kenya, Uganda og etter hvert også Zambia. Årsaken til at valget falt på flere tidligere britiske kolonier, var blant annet at engelsk var det offisielle språket i de nye landene. Samtidig var de politiske forholdene stabile, og det administrative apparatet var relativt godt utbygd i de fleste av de tidligere britiske koloniene.62 Klimaet kan også ha spilt en rolle ved valg av disse landene, da det var langt mer gunstig sett med norske øyne enn i andre deler av Afrika. Mye av den idealismen som lå bak engasjementet i bistandsvirksomheten, bygde på Arbeiderpartiets solidaritetstenkning. En kan også peke på at norsk misjonsvirksomhet, med vekt på
nestekjærlighet, ryddet veien for et slikt engasjement. Den gjorde det i alle fall lettere å få en samlet nasjonal oppslutning.63
Norsk Utviklingshjelp (NU), forløperen for NORAD, ble opprettet i 1962. Hans Engen som var statssekretær i Utenriksdepartementet, ledet et utvalg som kom med en innstilling som i stor grad var påvirket av FN-systemet der det var fokusert på multilateral bistand. Nordisk samarbeid ble også framhevet av Engen-utvalget. Samarbeid mellom de nordiske landene hadde vært et gjennomgående tema under Gerhardsens tid, og samarbeidet var tett mellom de sosialdemokratiske partiene.64 Imidlertid var forbindelsene mellom
Utenriksdepartementet og Norsk utviklingshjelp uklar, og det var uenighet om
arbeidsfordelingen. Regjeringen Lyng ønsket oppklaring, og i 1966 kom Onarheimutvalget med en ny innstilling. Det resulterte i at Direktoratet for Utviklingshjelp - NORAD ble opprettet. Norad fikk en mye sterkere stilling enn Norsk Utviklingshjelp hadde hatt.65 Men
59 Tamnes, Rolf, Oljealder 1965-1995. Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 6, 1997, s. 344
60 Tamnes, 1997: 385
61 Eriksen og Pharo, 1997: 169-170
62 Tamnes, 1997: 401
63 Eriksen og Pharo, 1997: 183
64 Simensen, Jarle, 2003, 1952-1975: Norge møter den tredje verden, Norsk utviklingshjelps historie, bd. 1, Bergen, s. 106
65 Simensen, 2003: 113-114
det var først under Willoch-regjeringen i 1983 det ble opprettet et eget departement for utviklingshjelp (Departementet for utviklingshjelp- DUH). Årsakene til opprettelsen var imidlertid mer et resultat av å få lagt opp kabalen da fordelingen av statsrådspostene skulle gjøres. Det skulle også vise seg at departementet ikke fikk stor politisk makt. Årsaken til det var blant annet at Utenriksdepartementet tross alt stod over DUH i utenrikspolitiske
spørsmål, og i 1990 ble de to departementene slått sammen.66
•
Hvorfor Zambia som hovedsamarbeidsland?
I sin masteroppgave i historie om et norsk skoleprosjekt i Zambia peker Jon Trygve Lundeby på at det er vanskelig å se en bevisst politikk bak valget av Zambia som mottaker av norsk bistand.Zambia sendte selv forespørsel om bistand i 1965.67 I 1967 ble det inngått avtale med Zambia, og det samme året kom konsentrasjonsprinsippet.68 Konsentrasjonsprinsippet kom til å bli et viktig prinsipp i forbindelse med valg av hovedsamarbeidsland. At Zambia ble et samarbeidsland, kan sees på bakgrunn av at det allerede var inngått avtaler med Tanzania og Kenya, altså i tråd med konsentrasjonsprinsippet som kom i 1967. Det var først med Stortingsmelding nr. 29 i 1972 at Norge fikk offisielle kriterier for valg av
samarbeidsland. Norge hadde vært engasjert i Zambia i mer enn fem år da hovedprinsippene for valg av land og type bistand ble lagt. Kriteriene var blant annet at bistanden skulle hindre fattigdom og dekke grunnleggende menneskelige behov.
Den norske bistandsinnsatsen måtte på grunn av små ressurser konsentreres. I 1961 hadde Nordisk Råd gitt Ministerkomiteen for samordning av bistanden til utviklingslandene i oppgave å arbeide seg fram til en felles nordisk innsats i Afrika. Og tidlig ble det klart at det var et ønske om Tanganyika69 som et potensielt samarbeidsland. I forbindelse med dette spilte Olof Palme og hans kjennskap fra ungdommen til Tanzanias første president Julius Nyere i Tanzania en rolle. I 1962-63 vurderte norske myndigheter bistand til Uganda siden det allerede var noe på gang med Tanzania. I 1966 ble Tanzania et norsk samarbeidsland.
Nabolandet Kenya fikk etter forespørsel avtale i 1965, Zambia i 1967.70
Zambia kom altså selv med en henvendelse, og det kan henge sammen med at norske lærere
66 Tamnes, 1997: 387
67 Lundeby, J. T. Bygg og vedlikehold i Afrika. NORAD og NORCONSULT i bygging og vedlikehold av videregående skoler i Zambia 1969-1994. Masteroppgave i Historie, Universitetet i Oslo, våren 2005, s. 22
68 Simensen, 2003: 118-119
69 Tanganyika og Zanzibar dannet i 1964 Tanzania
70 Simensen, 2003: 118
i 1965 hadde planer om å sende lærere til Zambia. I forbindelse med dette hadde det oppstått kontakt med det zambiske undervisningsdepartementet, og NU hadde også blitt informert.
Kontakten som oppstod her, hadde betydning for avtalen om teknisk bistand mellom de to land.71Årsakene til at Zambia ble valgt, kan, som jeg allerede har vært inne på, ha vært et ønske om geografisk konsentrasjon. Øst-Afrika var allerede et område hvor norsk og nordisk bistand var konsentrert, og hvor det også ble samarbeidet de nordiske landene imellom om bistanden.72 Det var riktignok innvendinger i enkelte konservative grupper mot Zambia som samarbeidsland, særlig etter at menneskerettigheter kom sterkere inn i bistanden.73
Et annet poeng som jeg har vært inne på, var situasjonen Zambia var i, med naboland som førte en aggressiv politikk, da spesielt Rhodesia og Sør-Afrika. På grunn av de vanskelige forholdene med de mindretallsstyrte naboene, kom Zambia til å motta mye bistand. I
perioden som oppgaven dekker, økte den norske bistanden til Zambia. I 1984 mottok Zambia 130 millioner norske kroner i bistand, i 1986 var bistanden økt til 212 millioner, mens den var på 241 millioner i 1990.74 Zambia var på begynnelsen av 1990-tallet et av ni norske hovedsamarbeidsland, og fra 2002 var landet et av sju hovedsamarbeidsland.75 Imidlertid fikk ikke Zambia mest bistand av de afrikanske hovedsamarbeidslandene. Tanzania mottok for eksempel mer i alle årene mellom 1983 og 1989.76
Når det gjelder norsk offentlig bistand til Zambia, kan det også ha spilt en rolle at landet hadde et mer stabilt styresett enn nabolandene. Som hovedsamarbeidsland fikk Zambia mye oppmerksomhet blant annet ved en stedlig representasjon, langsiktige rammeavtaler og at det ble opparbeidet kompetanse og kunnskap på norsk side.77 At det var norsk personell
stasjonert i Zambia og at det var mye kunnskap om landet på norsk side, har også vært en fordel for LOs solidaritetsarbeid i Zambia. Handelsforbindelsene mellom Norge og Zambia var ubetydelige, men ble noe utbygd på 1980-tallet. I 1979 importerte Norge varer fra Zambia til en verdi av 32 000 kroner, mens den norske eksporten var på 15 963 kroner.78
71 Nyborg, Lars-Erik, hovedfagsoppgave i historie høsten 2001. Hovedsamarbeidsland i norsk bistand. Hvorfor ble de valgt? s. 32,
72 Simensen, 2003: 118
73 Tamnes, 1997: 40
74 Statistisk årbok 1990 s. 363
75 Liland, Frode og Kirsten Alsaker Kjerland 2003, 1975-1989: Vekst, velvilje og utfordringer, Norsk utviklingshjelps historie, bd. 3, Bergen, s. 206-207
76 Statistisk årbok 1990 s. 363
77 Ruud, Arild Engelsen og Kirsten Alsaker Kjerland, 2003, 1975-1989: Vekst, velvilje og utfordringer. Norsk utviklingshjelps historie, bd. 2, s. 229.
78 Statistisk årbok 1980 s. 173
Imidlertid økte handelen mellom de to landene, og i 1987 var importen på 200 000 kroner mens eksporten var på 21,5 millioner. I 1989 hadde importen økt til 600 000 kroner og eksporten til 42, 6 millioner.79 Altså var den norske eksporten til Zambia betydelig større enn importen fra landet.
Det kunne også være flere årsaker enn kampen mot apartheid til at LO engasjerte seg i zambisk fagbevegelse. Den zambiske fagbevegelsen var en av få grupper i landet som stod i opposisjon til regimet. Ettersom fagbevegelsen gikk mot ettpartistaten, ville LO da indirekte være med å støtte arbeidet for innføring av demokrati i Zambia. Karin Beate Theodorsen vektla at ”det var høyere under taket” i den zambiske fagbevegelsen enn i andre afrikanske land, samt at den zambiske fagbevegelsen var under mindre press fra regjeringen.80
79 Statistisk årbok 1990 s. 273
80 Intervju med Karin Beate Theodorsen, 26.06.07
3. LOs solidaritetsarbeid og kampen mot apartheid fra 1970-tallet
På 1980-tallet ekspanderte det internasjonale solidaritetsarbeidet til den norske
arbeiderbevegelsen. Det sørlige Afrika og kampen mot apartheid ble et av hovedområdene for den økte innsatsen. Apartheid inneholdt alle ingredienser som kunne vekke et stort engasjement i arbeiderbevegelsen. Det var et system grunnlagt på rasediskriminering og mangel på menneskelige og faglige rettigheter. LO og fagbevegelsen kom til å støtte sørafrikansk fagbevegelse både moralsk og økonomisk, samtidig som det ble iverksatt et bredt solidaritetsarbeid i det sørlige Afrika, herunder Zambia. Men før jeg går nærmere inn på arbeidsfordelingen innad i den norske arbeiderbevegelsen når det gjaldt det internasjonale arbeidet, vil jeg se på årsaker som lå til grunn for at arbeiderbevegelsen kunne øke det internasjonale engasjementet.
• Økt offentlig støtte førte også til økt solidaritetsarbeid
I 1963 ble det åpnet for at frivillige organisasjoner kunne motta offentlig støtte til
utviklingshjelp. I 1963 var de statlige bevilgningene på tre millioner; bevilgningene økte fra 14 millioner i 1974 til 400 millioner i 1987.81 Bevilgningene til bistandsbudsjettet økte også, fra 1974 til 1980 steg det fra 690 millioner til 2, 4 milliarder.82 Og budsjettet fortsatte å øke stort fram til 1990.83 LOs sterke satsning på solidaritetsarbeid på 1980-tallet må sees i sammenheng med at de offentlige tilskuddene økte. Antallet frivillige organisasjoner som drev bistand, vokste samtidig betraktelig. I 1991 var det hele 98 organisasjoner som drev 1058 prosjekter, mens tallene hadde vært 54 organisasjoner fordelt på 273 prosjekter ti år tidligere.84
I 1979 oppfordret Tor Halvorsen, daværende leder i LO, arbeiderbevegelsen til å bruke de økte offentlige tilskuddene til å drive solidaritetsarbeid. LO – lederen gikk særlig inn for at arbeiderbevegelsen måtte utvide samarbeidet med fagorganisasjoner i u-land. Dette arbeidet skjøt fart da LO fikk en fast avtale med NORAD om årlige tilskudd, og LO fikk sin første
81 Simensen, 2003: 215-216
82 Ruud og Kjerland, 2003: 20
83 Ruud og Kjerland, 2003: 20
84 Tamnes, 1997: 388
treårige rammeavtale med NORAD i 1980.85 Blant annet hadde medarbeider og Latin- Amerikaansvarlig i Internasjonal avdeling i LO, Leonard Larsen, vært en svært viktig aktør i arbeidet for få i stand rammeavtalene.86 Rammeavtale ble brukt om et samarbeid som oftest innebar at det ble inngått en prosjektbasert programsamarbeidsavtale med en
mottakerorganisasjon. Bevilgningene fra Norad førte til at arbeiderbevegelsen økte antall prosjekter.
De faste rammeavtalene kan sees som starten på en utvikling der frivillige organisasjoner utgjorde en større del av bistandsvirksomheten enn de hadde gjort tidligere. I 1980 bidro NORAD med 20 millioner som ble fordelt over tre år, mens LO bidro med en egenandel på minst 20 % av beløpet.87 Rammeavtalen lå under LOs internasjonale kontor hvor det fra 1980 var ansatt en egen saksbehandler. Prosjektene ble utarbeidet ved internasjonalt kontor, deretter ble de overbrakt AIS som så sendte sin innstilling til vedtak i LOs administrasjon og sekretariat.88
I 1981 var det Kirkens Nødhjelp som med 40,3 millioner kroner i bistand fikk mest fra staten, Norsk Folkehjelp fikk tildelt 10,4 millioner kroner i året og Norges Røde Kors 29, 6 millioner kroner. LO kom på sjette plass med en avtale om å motta 6,5 millioner kroner det året.89
• Arbeidsfordelingen av solidaritetsarbeidet i arbeiderbevegelsen
I 1899 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) stiftet, og gjennom 1900-tallet var medlemstallet økende, ved inngangen til tidsperioden for denne framstillingen var
medlemstallet 765 000, ca 40 prosent av alle lønnstakere.90 Høsten 1939 fikk
arbeiderbevegelsen sin egen humanitære hjelpeorganisasjon ved at Den norske Spaniakomite og Arbeidersaniteten ble slått sammen til Norsk Folkehjelp. Det blir blant annet pekt på at Spaniakomiteen var med og ryddet veien for internasjonalt arbeid i arbeiderbevegelsen.91 LOs høyeste myndighet er kongressen som holdes hvert fjerde år. I perioden mellom
85 Ruud og Kjerland, 2003: 203
86 Intervju med Karin Beate Theodorsen, 25.06.07
87 Arbark. LOs beretning 1980: 151
88 Arbark. LOs beretning 1980: 151
89 Ruud og Kjerland, 2003: 211
90 Valstrand, 1985: 14-16
91 Lyshagen, Guttorn, 1989, Norsk Folkehjelp 1939-89, 50 år i krig og fred, Oslo, s. 13-15
