Organisert kriminell gruppe
En redegjørelse for straffeloven § 79 c), herunder særlig om vilkåret
«organisert kriminell gruppe».
Kandidatnummer: 599
Leveringsfrist: 25. november 2017 Antall ord: 17 794
i Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Rettskildebildet ... 2
1.3 Avgrensninger ... 3
1.4 Den videre fremstillingen ... 3
2 OVERORDNET OM STRL. § 79 C) ... 4
2.1 Diskresjonær kompetanse ... 5
2.2 Bakgrunn, formål og hensyn ... 6
2.3 Skyldkravet og beviskravet ... 7
2.4 Forholdet til lignende bestemmelser ... 8
3 VILKÅRENE I STRL. § 79 C) ... 9
3.1 Straffbar handling ... 9
3.2 Utøvet som ledd i aktivitetene ... 11
3.3 Organisert kriminell gruppe ... 15
4 SÆRLIG OM VILKÅRET «ORGANISERT KRIMINELL GRUPPE» ... 16
4.1 Forholdet til andre definisjoner ... 16
4.2 Samarbeidsvilkåret ... 18
4.2.1 Nedre grense mot ordinær medvirkning ... 21
4.2.2 Tre eller flere personer ... 25
4.2.3 Krav om tilregnelighet – alder ... 26
4.2.4 Bruken av trusler eller tvang ... 30
4.3 Hovedformål eller aktiviteter som straffes med fengsel minst i 3 år ... 34
5 PROSESSUELLE VIRKNINGER OG STRAFFEUTMÅLING ... 39
5.1 Strl. § 79 c) 3. ledd ... 39
5.2 Ankebehandling ... 41
5.3 Straffeutmåling ... 42
6 AVSLUTNING ... 45
LITTERATURLISTE ... 47
1 1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
Temaet for oppgaven er fastsetting av straff ut over lengstestraffen ved organisert kriminalitet etter straffeloven1 § 79 c). Den øvre strafferammen for fengsel kan heves inntil det dobbelte
«når en straffbar handling er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe».
Fengselsstraffen kan likevel ikke forhøyes med mer enn 6 år, og aldri ut over 21 år eller 15 år for personer under 18 år. I denne oppgaven vil jeg foreta en redegjørelse for vilkårene i strl. § 79 c).
Den sentrale problemstillingen er hva som ligger i vilkåret «organisert kriminell gruppe». Slik definisjonen fremgår av strl. § 79 c) 2. ledd er den vidt utformet, og skal omfatte alt fra store internasjonale nettverk til mindre grupperinger. Siden innføringen i 2003 har paragrafen gjenn- omgått en ordlydsendring, for å være bedre tilpasset de organiserte kriminelle gruppene som opererer i samfunnet. Lovendringen i 20132 skulle utvide bestemmelsens anvendelsesområde, og bidra til at flere former for organisert kriminalitet ble rammet av bestemmelsen.3
En generelt utformet definisjon kan medføre avgrensningsproblemer. Det kan derfor oppstå situasjoner hvor den ikke er spesifikk nok. Under drøftelsen av vilkåret «organisert kriminell gruppe», vurderer jeg hva som ligger i definisjonens samarbeidsvilkår. Jeg vil problematisere samarbeidsvilkårets nedre grense mot ordinær medvirkning, og bruken av trusler eller tvang i samarbeidet.
Temaet organisert kriminalitet er oppe i samfunnsdebatten med jevne mellomrom, og senest i april i år ble det fremsatt et representantforslag til Stortinget om bekjempelse av organisert kriminalitet og gjengkriminalitet.4 I forslaget pekes det på at ungdomsgrupperinger har utviklet seg til å bli organiserte kriminelle gjenger, noe som er ressurskrevende for politiet å håndtere.5 I forbindelse med sammensetningen av gruppen kan det oppstå juridiske spørsmål som vi per nå ikke har fått en avklaring på. Jeg vil derfor drøfte om det stilles krav om tilregnelighet, herunder krav til alder på deltakere i samarbeidet.
1 Lov 20. mai 2005 nr. 28 Lov om straff (straffeloven). Heretter strl.
2 Lov 21. juni 2013 nr. 85 Lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 mv. (forberedelse av terror m.m.) (endringslov til straffelovene mv.). Heretter lovendringen.
3 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
4 Dokument 8:121 S (2016-2017).
5 Dokument 8:121 S (2016-2017) s. 1.
2 1.2 Rettskildebildet
Denne oppgaven tar utgangspunkt i strl. § 79 c). Bestemmelsen er lik i utforming som § 60 a i straffeloven av 19026, og strl. § 79 c) er en videreføring av strl. 1902 § 60 a.7 Jeg vil derfor benytte rettskilder som er knyttet opp mot begge bestemmelsene.
Forarbeidene til strl. 1902 § 60 a og forarbeidene til lovendringen i 2013 gir vesentlig bidrag til tolkningen av strl. § 79 c). Dette er viktige kilder for forståelsen av bakgrunnen for innføringen av paragrafen, dens formål og bakenforliggende hensyn. Forarbeidene til strl. 1902 § 162 c, nåværende strl. § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet, er også relevante.8 Be- stemmelsene ble innført på samme bakgrunn, og store deler av innholdet er likt. Det benyttes også samme definisjon av begrepet «organisert kriminell gruppe».
Rettspraksis belyser temaet ytterligere, da flere av vurderingene og grensedragningene er over- latt til rettspraksis.9 Her er det nødvendig å benytte seg av rettspraksis fra strl. 1902 § 60 a.
Dette dels fordi det ikke foreligger mye rettspraksis fra tidsrommet fra den nye straffeloven trådte i kraft og frem til dagens dato, og dels fordi rettstilstanden er uforandret. Rettspraksis fra lagmannsretten vil i flere tilfeller omfatte saker behandlet med lagrette. Utgangspunktet i slike saker er at lagretten avgjør skyldspørsmålet uten begrunnelse. Siden strl. § 79 c) hører inn under skyldspørsmålet vil dette medføre at det i disse sakene ikke foreligger begrunnelse. Det må derfor ses hen til rettsbelæringen som lagretten er bundet av for en viss veiledning hva begrun- nelse angår.10
I behandlingen av strl. § 79 c) er Høyesteretts kompetanse begrenset. Vurderingen av om vil- kårene i strl. § 79 c) er oppfylt og dermed om bestemmelsen kommer til anvendelse, tilhører skyldspørsmålet.11 Høyesteretts kompetanse er avgrenset til å gjelde rettsanvendelsen under skyldspørsmålet, og retten må forholde seg til det faktum som er lagt til grunn av underinstan- sen.12 Dette medfører at Høyesteretts kun har mulighet til å påvirke rettstilstanden ved å prøve rettsanvendelsen, og gjøre endringer i straffeutmålingen.13 Jeg vil derfor benytte en del under- rettspraksis i oppgaven.
6 Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven). Heretter strl. 1902.
7 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 470.
8 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 93.
9 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 94.
10 Lov 22. mai 1981 nr. 25 Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) (heretter straffeprosess- loven) § 352 og § 368 andre ledd.
11 Rt. 2006 s. 111 i avsn. 35 og Rt. 2006 s. 120 i avsn. 42.
12 Straffeprosessloven § 306 andre ledd og Andenæs (2014) s. 542.
13 Se punkt 5.2.
3 1.3 Avgrensninger
Oppgaven omhandler i hovedsak de materielle vilkårene for at strl. § 79 c) skal komme til anvendelse. Behandlingen av disse faller inn under avgjørelsen av skyldspørsmålet14, og denne siden av bestemmelsen vil utgjøre oppgavens hoveddel.
Siden bestemmelsen er en straffeutmålingsregel har den også en side til reaksjonsfastsettelsen.
Straffeutmålingsspørsmålet og bestemmelsens prosessuelle virkninger vil bli viet mindre plass i oppgaven. Spørsmål og virkninger som har særlig betydning eller er spesielle for strl. § 79 c), vil bli behandlet der det er naturlig og nødvendig for forståelsen av bestemmelsen.15
1.4 Den videre fremstillingen
I kapittel 2 gir jeg en overordnet fremstilling over strl. § 79 c). Dette oversiktskapitelet setter rammene for den videre drøftelsen.
Oppgavens kapittel 3 og 4 utgjør hoveddelen. I kapittel 3 behandles vilkårene for at strl. § 79 c) skal komme til anvendelse. Her foretas det en redegjørelse av innholdet i de tre hovedvilkå- rene. Siste vilkår i strl. § 79 c) er at det må foreligge en «organisert kriminell gruppe». Jeg behandler dette vilkåret kort innledningsvis for oversiktens skyld i kapittel 3 (3.3).
Innholdet i vilkåret «organisert kriminell gruppe» blir inngående drøftet i kapittel 4. Under dette kapitelet vil jeg drøfte de enkelte vilkårene i definisjonen av «organisert kriminell gruppe», herunder samarbeidsvilkåret (4.2) og kravene til gruppens hovedformål eller aktivite- ter (4.3).
Avslutningsvis vil jeg i kapittel 5 gjennomgå de relevante prosessuelle virkningene som knytter seg til anvendelsen av strl. § 79 c) (5.1 og 5.2). Til slutt behandles straffeutmålingen (5.3).
14 Rt. 2006 s. 111 i avsn. 35.
15 Se kapittel 5.
4 2 Overordnet om strl. § 79 c)
Bestemmelsen er plassert i kapittel 14 i straffeloven – fellesregler for reaksjonsfastsettelsen.
Den fastsetter straff ut over lengstestraffen dersom det har blitt gjort a) flere lovbrudd, b) gjen- takelse av samme lovbrudd eller c) dersom lovbruddet er en del av organisert kriminalitet. Bok- stav a) og b) behandles ikke nærmere i det følgende.
Straffeskjerpelsesregelen i strl. § 79 c) er inndelt i tre ledd. Bokstav c) 1. ledd oppstiller de tre kumulative vilkårene, 2. ledd inneholder en definisjon av vilkåret «organisert kriminell gruppe»
og 3. ledd omhandler de prosessuelle virkningene bestemmelsen medfører. Jeg vil benytte denne inndeling av bestemmelsen i oppgaven.
Regelen inntatt i strl. § 79 første ledd c) lyder:
«Foreligger en eller flere av situasjonene i bokstav a til c, kan fengselsstraffen forhøyes inntil det dob- belte, men ikke i noe tilfelle med mer enn 6 år og aldri ut over 21 år, og for personer som var under 18 år på handlingstidspunktet, ikke ut over 15 år:
c) når en straffbar handling er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe.
Med organisert kriminell gruppe menes et samarbeid mellom tre eller flere personer som har som et ho- vedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av aktivitetene består i å begå slike handlinger.
Forhøyelse av lengstestraffen etter denne bokstav får anvendelse i forhold til lovbestemmelser som til- legger strafferammen rettslig virkning, når ikke annet er bestemt.»
Bestemmelsen gjør det mulig for retten å forhøye fengselsstraffen inntil det dobbelte for straff- bare handlinger utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Noe som viser at dette er en type kriminalitet som lovgiver ønsker å ramme svært strengt.
I kapittel 3 behandles bokstav c) 1. ledd – de kumulative vilkårene som må være oppfylt for at bestemmelsen skal få anvendelse. I kapittel 4 behandles innholdet i definisjonen i bokstav c) 2.
ledd. Bokstav c) 3. ledd blir behandlet i kapittel 5.
5 2.1 Diskresjonær kompetanse
Formuleringen «kan» i strl. § 79 første ledd signaliserer at domstolene er tillagt en diskresjonær kompetanse. Dette medfører at det ikke oppstilles noe krav om at straffen må skjerpes selv om vilkårene i bokstav c) er oppfylt. At bestemmelsen er fakultativ gjør at det er opp til retten å avgjøre om den skal benyttes.
Straffeutmålingen skjer konkret for hver enkelt sak, og det er opp til retten å fastsette straffen innenfor de øvre og nedre grensene for strafferammen.16 LB-2007-103906 som gjaldt bruk av forfalskede kredittkort utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe etter strl. 1902 § 60 a illustrerer dette. Om domstolenes diskresjonære kompetanse uttales det:
«Lagmannsretten understreker også at § 60 a bare åpner adgang til å skjerpe straffen ved organisert kri- minalitet, men pålegger ingen plikt. Hvorvidt og hvor mye straffen konkret skal skjerpes, vil særlig bero på hvilken rolle og posisjon vedkommende har hatt i forhold til gruppen. Fordi strafferammene for de fleste forforbrytelsestyper som regel er svært vide og fordi graden av samarbeid, organisasjon og rolle- fordeling uansett vil være tradisjonelle straffeutmålingsmomenter, har § 60 a mer teoretisk betydning.»17
Uttalelsen i avgjørelsen viser også at det er opp til retten hvor mye straffen eventuelt skal skjer- pes. En mulighet til å bruke skjønn og reelle hensyn i vurderingen av om bestemmelsen skal anvendes og ved straffeutmålingen, er etter min mening en viktig sikkerhetsventil. En slik ord- ning gjør det lettere for domstolene å fange opp tilfeller hvor det vil være urimelig å skjerpe straffen til den tiltalte, og i slike situasjoner velge å ikke benytte bestemmelsen.
Eksempler på slike tilfeller omtales i punkt 4.2.3 og 4.2.4. Under punkt 5.3 kommer jeg nær- mere tilbake til hva den diskresjonære kompetansen har å si for straffeutmålingen.
16 Eskeland (2015) s. 412.
17 LB-2007-103906.
6 2.2 Bakgrunn, formål og hensyn
En bestemmelse om straffeskjerpelse for organisert kriminalitet ble innført i 2003 i strl. 1902 § 60 a. Hovedformålet med innføring var «[...] å bidra til en mer effektiv bekjempelse av organi- sert kriminalitet, i tillegg til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser etter FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet [...].»18 Hensynene bak innføringen av be- stemmelsen er den økte straffverdigheten som kjennetegner lovbrudd begått som i tilknytning til organisert kriminalitet. Preventive hensyn, spesielt i forbindelse med narkotikakriminalitet, ble også vektlagt ved innføringen.19
Som bakgrunn for bestemmelsen ble den økende fremveksten av organisert kriminalitet både i Norge og i andre land fremhevet, samt viktigheten av at Norge bidrar til et internasjonalt sam- arbeid om bekjempelse av organisert kriminalitet. Norge hadde et lavere straffenivå for organi- sert kriminalitet sammenlignet med andre land. Et viktig hensyn var derfor at lovgiver ønsket å gjøre det mindre attraktivt for slike grupper å etablere seg i Norge.20 Dersom kriminaliteten blir organisert økes ofte risikoen for at den utvider sitt virkeområde.
I 2013 ble det foretatt en lovendring i strl. 1902 § 60 a i form av en ordlydsendring. Formule- ringen «ledd i virksomheten» ble endret til «ledd i aktivitetene». Definisjonen i 2. ledd av orga- nisert kriminell gruppe ble endret fra å gjelde «en organisert gruppe på» til «et samarbeid mellom» tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straff- es med fengsel i minst 3 år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av «aktivitetene» består i å begå slike handlinger.
Bakgrunnen for lovendringen var at den tidligere formuleringen hadde ført til manglende bruk av bestemmelsen fordi den hadde for snevert virkeområde.21 Formålene med lovendringen var å ramme flere former for organisert kriminalitet, og utvide anvendelsesområdet til bestemmel- sen slik at den ikke var begrenset til spesifikke grupperinger, bakmenn eller sentrale aktører innad i grupperingene. Det var også et hovedformål å straffe bakmennene strengt.22 Ved å endre bestemmelsens ordlyd ønsket lovgiver at den skulle få et bredere nedslagsfelt og ramme også nyere typer av organisert kriminalitet, som ikke passet inn under den gamle definisjonen.
18 United Nations convention against transnational organized crime, Palermo 15. November 2000. Heretter Pa- lermokonvensjonen. Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 5 og s. 8, se også s. 52, 93 og 96 som hvor det uttales at definisjonen i strl. 1902 § 60 a bygger på definisjonen i § 162 c, som igjen bygger på FNs definisjon. Se Rt.
2006 s.111 i avsn. 32.
19 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 5, s. 37 og s. 44.
20 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 5 og s. 7-8.
21 Prop. 131 L (2012-2013) s. 7
22 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
7 2.3 Skyldkravet og beviskravet
I strafferetten er det fire vilkår som må være oppfylt for at noen skal kunne straffes.23 Et straf- febud må ha blitt overtrådt, det må ikke foreligge noen straffefrihetsgrunn, gjerningspersonen må være tilregnelig når handlingen utføres og gjerningspersonen må ha utvist skyld.24
Det alminnelige skyldkravet på strafferettens område er forsett, jf. strl. § 21. Dekningsprinsip- pet medfører at skylden må dekke gjerningsbeskrivelsen i det overtrådte straffebudet, altså den straffbare handlingen etter strl. § 79 c) 1. ledd.25 Videre må den dekke de andre objektive vil- kårene i strl. § 79 c), som er at den straffbare handlingen må være «utøvet som ledd i aktivite- tene» til en «organisert kriminell gruppe».
Skylden og tiltaltes forsett skal altså «[...] dekke den straffskjerpende omstendighet at hand- lingen er begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.»26
I strafferetten opereres det med et skjerpet beviskrav. Utgangspunktet er at den anklagende myndighet med høy sannsynlighet må bevise at tiltalte er skyldig.27 Uskyldspresumpsjonen gjelder som et grunnleggende prinsipp på strafferettens område. Dette innebærer at enhver tvil skal komme tiltalte til gode. Foreligger tvil, kan ikke tiltalte straffedømmes.28
Høyesterett uttalte i Rt. 2007 s. 744 at det strafferettslige beviskrav gjelder også for anvendelsen av strl. 1902 § 60 a, nåværende strl. § 79 c). I denne saken var det uklart hvilket beviskrav lagmannsretten hadde oppstilt, og Høyesterett viste til flere tilfeller hvor lagmannsretten hadde tatt i bruk vage formuleringer. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet for den delen som gjaldt strl. 1902 § 60 a. Høyesterett uttaler i avsnitt 24:
«Det er uklart hvilket beviskrav lagmannsrettens flertall har stilt. Spørsmålet om anvendelse av § 60a hører prosessuelt til skyldspørsmålet. Enhver rimelig og forstandig tvil skal komme tiltalte til gode. Fler- tallet slutter seg til dette på det generelle plan, via tilslutningen til tingrettens vurdering, som jeg har gjengitt.»
23 Eskeland (2015) s. 70-71.
24 Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven) (heretter Grunnloven) § 96 og strl. § 14, strl. §§
17-19, § 20 og §§ 21-23.
25 Strl. § 25 og Eskeland (2015) s. 307.
26 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 94.
27 Andenæs (2016) s. 805.
28 The European Convention on Human Rights, Rome 4. November 1950 (heretter EMK) Artikkel 6 andre ledd.
8 2.4 Forholdet til lignende bestemmelser
Straffeloven inneholder andre bestemmelser som regulerer samarbeid om straffbare handlinger.
Høyesterett anser kravet til samarbeid og organisering i strl. § 79 c) som strengere enn hva som gjelder for andre former for samarbeid. Om forholdet til andre samarbeidsbestemmelser uttaler Høyesterett i Rt. 2007 s. 744 i avsnitt 16 at
«[...] man [må] ha for øye at straffeloven opererer med andre former for samarbeid som innebærer en lavere grad av organisering enn det som kreves etter straffeloven § 60a. Jeg henviser i denne sammenheng til de alminnelige reglene om medvirkning og til bestemmelser som setter straff for «å inngå forbund»
med nærmere bestemt formål, [...]. Straffeloven § 60a stiller et krav om større grad av organisering enn slike bestemmelser gjør.»
I forbindelse med anvendelsen av strl. §79 c) må det trekkes en nedre grense mot medvirkning i strl. § 15. Forholdet til ordinær medvirkning behandles nærmere i punkt 4.2.1.
Å inngå forbund er en annen form for samarbeid. I straffeloven finnes det en rekke bestemmel- ser som gjør det straffbart å inngå forbund om å begå straffbare handlinger.29 Å inngå forbund innebærer at minst to personer inngår avtale om å begå et bestemt lovbrudd.30
Et eksempel finnes i strl. § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet. Bestemmelsens første ledd som gjør det straffbart å inngå forbund om alvorlig organisert kriminalitet lyder:
«Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, og som skal begås som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, straffes med fengsel inntil 3 år, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. Forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt av lovbrudd kommer ikke i betraktning.»
I motsetning til strl. § 79 c) 1. ledd stilles det her krav til strafferammen for den straffbare handlingen. Kravet er at den avtalte, straffbare handlingen kan straffes med fengsel i minst 3 år. I tillegg fremgår det av overskriften i bestemmelsen at den er ment å ramme «alvorlig orga- nisert kriminalitet». Dette tilsier at det stilles strengere krav til den straffbare handlingen i strl.
§ 198 enn i strl. § 79 c).Når det gjelder de øvrige vilkårene om at den straffbare handlingen må begås som «ledd i aktivitetene» til en «organisert kriminell gruppe», skal disse forstås på samme måte som i strl. § 79 c).31 Bestemmelsens andre ledd inneholder samme definisjon av begrepet «organisert kriminell gruppe» som strl. § 79 c) 2. ledd.32
29 Se strl. §§ 108, 127, 133, 193, 198, 241, 256, 260, 279, 329, 336, 341 og 357.
30 Matningsdal (2017) note 1336 og note 1613.
31 Prop. 131 L (2012-2013) s. 88.
32 Se kapittel 3 og 4.
9 3 Vilkårene i strl. § 79 c)
3.1 Straffbar handling
For at strl. § 79 c) skal komme til anvendelse må det være utført en «straffbar handling». En ordlydstolkning av formuleringen «når en straffbar handling» i 1. ledd, tilsier at det er tilstrek- kelig at det foreligger én enkelt straffbar handling. Formuleringen her er gjort i bestemt form entall, og det er uomstridt at det er tilstrekkelig med én straffbar handling. Paragrafen kan like- vel benyttes om det er gjort flere straffbare handlinger, men tiltalen vil da gjerne utformes med et tillegg av strl. § 79 c) for hver enkelt av overtredelsene.33
Straffeskjerpingsregelen i strl. § 79 c) er aksessorisk og kan derfor ikke benyttes alene. Vilkåret i 1. ledd om at det må være utført en straffbar handling er et direkte uttrykk for dette. Bestem- melsen må benyttes som tillegg til et annet straffebud, da den ikke gjelder et eget straffbart forhold.34 Som et generelt prinsipp på strafferettens område gjelder legalitetsprinsippet. For at noen skal kunne dømmes og straffes må det foreligge hjemmel i lov og fellende dom.35 Lov- kravet gjelder også for den lovovertredelsen som strl. § 79 c) skal benyttes sammen med.
Den ulovfestede rettsstridsreservasjonen innebærer at en handling kan være straffri selv om den omfattes av et straffebud. En handling kan bli straffri hvis den ikke anses for å være straffverdig.
Den kan også bli straffri i tilfeller hvor handlingen er straffverdig, men det strider mot andre hensyn å ilegge straff.36 Rettsstridsreservasjonen gjelder for det straffebudet strl. § 79 c) benyt- tes sammen med.
Bestemmelsen spesifiserer ikke hvilket eller hvilke straffebud som må være overtrådt ved den straffbare handlingen. Derfor kan bestemmelsen benyttes sammen med alle straffebudene i straffeloven og i spesiallovgivningen, og omfatter således alle typer av kriminalitet.37 Dette støttes også av bestemmelsens plassering i loven. Bestemmelsen ligger under kapittel 14 i straf- feloven som omhandler fellesregler for reaksjonsfastsettelsen. I forarbeidene uttales det at den nærmere grensedragningen for hvilke straffbare handlinger som skal rammes av paragrafen overlates til rettspraksis. Det ble videre uttalt at bestemmelsen ikke burde begrenses til å bare gjelde alvorlige forbrytelser.38
33 Som illustrasjon se tiltalen i LB-2009-202109 og LB-2007-103906.
34 Rt. 2011 s. 1153 i avsn. 17.
35 Grunnloven § 96 første ledd og strl. § 14.
36 Eskeland (2015) s. 147.
37 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 93.
38 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 39. Sml. punkt 2.4.
10
En annen sak er at noen typer kriminalitet anses som utbredt blant organiserte kriminelle grup- per. I Kripos sin Trendrapport for 2016 om organisert og annen alvorlig kriminalitet i Norge, fremheves noen typer kriminalitet som har vært særlig fremtredende i 2015. De kriminalitets- typene som nevnes er blant annet arbeidskriminalitet, datakriminalitet, prostitusjonsvirksomhet, seksuallovbrudd, narkotikakriminalitet og vinningskriminalitet.39 Forarbeidene trekker frem innførsel og omsetning av narkotika, vinningskriminalitet og ulovlig innførsel og omsetning av sprit som typiske lovbrudd for organisert kriminalitet i Norge.40
I strl. § 79 c) 2. ledd fremgår det at samarbeidet må ha som hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller at en ikke ubetydelig del av samarbeidets akti- viteter består i å begå slike handlinger. Dette vilkåret knytter seg til definisjonen av «organisert kriminell gruppe» og er ikke avgjørende for om det foreligger en straffbar handling etter 1.
ledd.41 Det er altså ikke noe krav for å kunne benytte bestemmelsen at den straffbare handlingen har en strafferamme på fengsel i minst 3 år. Paragrafen kan også benyttes sammen med et straf- febud med en strafferamme på under 3 år, noe som harmoniserer med at dens anvendelsesom- råde ikke skal være begrenset til alvorlige forbrytelser.
LB-2007-103906 som gjaldt omfattende bruk av forfalskede kredittkort illustrerer dette. Under ankeforhandlingen i Borgarting lagmannsrett ble det problematisert at ikke alle tiltalepunktene gjaldt lovbrudd med en strafferamme på over 3 år. Lagmannsretten uttalte følgende:
«Retten kan ikke se at dette er noe vilkår for bruk av § 60 a. Paragrafens annet ledd har en legaldefinisjon av hva som forstås med en organisert kriminell gruppe. Dersom det foreligger en slik gruppe vil en person - i eller utenfor gruppen - rammes av § 60 a dersom han bistår gruppen som angitt i første ledd. Kravet her er at «en straffbar handling [må være] utøvet som ledd i virksomheten - - -» til denne gruppen. Denne straffbare handling er ikke nærmere angitt ved strafferamme, slik at loven fanger opp nær sagt et hvilken som helst lovbrudd [sic] forutsatt den nødvendige forbindelse til gruppens virksomhet, [...].»42
Vilkåret om at det må være utført en straffbar handling er sjelden problematisert i rettspraksis.
Ofte er omstendighetene rundt dette vilkåret på det rene når retten kommer til spørsmålet om straffeskjerpelse for organisert kriminalitet. Dette følger av at bestemmelsen er en straffe- skjerpelsesregel og bare kan benyttes i sammenheng med et straffebud.
39 Kripos (2015) s. 6-7.
40 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 13 og NOU 1997:15 kap. 3.1.3.1.
41 LB-2007-103906 og LB-2011-206966.
42 LB-2007-103906.
11 3.2 Utøvet som ledd i aktivitetene
Når det er avklart at en straffbar handling er blitt utført, må det videre avklares om denne er
«utøvet som ledd i aktivitetene» til en organisert kriminell gruppe, jf. strl. § 79 c) 1. ledd. På samme måte som for hvilke straffbare handlinger som faller inn under paragrafen, uttales det i forarbeidene at nærmere grensedragninger også for dette vilkåret må overlates til rettspraksis.43 Rettspraksis vil derfor bli benyttet til å belyse hva som ligger i dette vilkåret.
Det er tilstrekkelig at det foreligger en enkelt straffbar handling.44 Flertallsformen i vilkåret – «aktivitetene» – medfører ikke et krav om at det må være flere straffbare handlinger som er blitt utøvet. Den eller de straffbare handlingene kan være hvilken som helst type kriminalitet.
Det foreligger ingen spesifikasjoner på hvilken type kriminalitet «aktivitetene» skal innebære.45 Før lovendringen lød ordlyden «utøvet som ledd i virksomheten». Begrepet «virksomheten» ble byttet ut med «aktivitetene». I forarbeidene fremgår det at formålet med denne endringen var å unngå at bestemmelsen ble avgrenset til bruk på profesjonelle kriminelle, og at den også skulle kunne benyttes selv om hoveddelen av samarbeidet er knyttet til lovlig virksomhet.46
En alminnelig ordlydstolkning av den nåværende og den tidligere ordlyden peker i retning av at begrepet «virksomheten» er mer omfattende enn begrepet «aktivitetene». Det som forbindes med ordet «virksomhet» kan være en form for selskap eller bedrift. Ordet «aktivitet» kan for- bindes med noe som utføres eller bedrives. Begrepet «virksomhet» er en mer formell betegnelse enn «aktivitet».47 Ordlyden før lovendringen oppstiller etter mitt skjønn et mer formelt og om- fattende vilkår enn dagens ordlyd.
Kripos legger til grunn at «aktivitetene» er «handlingene som utøves» av den organiserte kri- minelle gruppen.48 I forarbeidene uttales det at «Aktiviteter er en mindre formell betegnelse på de kriminelle handlingene som springer ut av den organiserte kriminelle gruppen.»49 Det må etter min mening være en riktig forståelse. Begrepet «aktivitetene» må favne vidt og ikke ute- lukke mindre fremtredende handlinger.
43 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 39.
44 Se punkt 3.1.
45 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
46 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
47 Prop. 131 L (2012-2013) s. 83.
48 Prop. 131 L (2012-2013) s. 75.
49 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 83.
12
Aktivitetene må være knyttet opp mot gruppen. Formuleringen «ledd i aktivitetene» til en or- ganisert kriminell gruppe tolker jeg slik at det må være en viss tilknytning mellom den straffbare handlingen og den organiserte kriminelle gruppen. Formuleringen tyder på at det ikke er nok at vedkommende som utfører den straffbare handlingen er medlem i en organisert kriminell gruppe. Også den eller de straffbare handlingene som begås må være tilknyttet gruppen. Dette støttes også av forarbeidene til strl. 1902 § 60 a.50
Som illustrasjon kan det vises til Rt. 2006 s.111, som omhandlet grov menneskehandel til pro- stitusjon som ledd i virksomheten til organisert kriminell gruppe etter strl. 1902 § 60 a. Om dette vilkåret uttaler Høyesterett:
«Vilkåret om at handlingen er «utøvet som ledd» i gruppens virksomhet innebærer at handlingen må ha en direkte tilknytning til organisasjonens virksomhet, [...] .»51
Spørsmålet blir da hva som skal til for at det foreligger en direkte tilknytning mellom hand- lingen og gruppen.
Bestemmelsen skal ikke ramme straffbare handlinger som deltakere i gruppen foretar «på pri- vaten», uten noen videre tilknytning til gruppen. Dette eksemplifiseres i forarbeidene med sprit- smugleren som blir tatt for promillekjøring, og ikke bør ilegges noe høyere straff av den grunn.52 Det uttales videre at bestemmelsen kan anvendes på alle som deltar i utøvelsen av den organi- serte kriminaliteten, da også enkeltpersoner som selger brukerdoser med narkotika.53
Handlinger som begås av gruppen selv eller av en enkeltperson som handler på vegne av grup- pen utgjør en direkte tilknytning mellom handlingen og gruppen. Som eksempler på situasjoner hvor man handler på vegne av gruppen kan være tilfeller hvor man mottar instrukser om utfø- relse av en spesifikk straffbar handling, eller blir innleid av gruppen til å utføre en oppgave.
Av forarbeidene fremgår det at en straffbar handling begått i regi av den organiserte kriminelle gruppen skal omfattes av bestemmelsen. Dette gjelder selv om personen som ikke har fast kon- takt med gruppen.54 Dette har støtte også i forarbeidene til strl. 1902 § 162 c.55
50 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 94.
51 Rt. 2006 s. 111 i avsn. 34.
52 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 94.
53 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 40.
54 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 94.
55 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 96.
13
For å fastslå en direkte tilknytning mellom den straffbare handlingen og den organiserte krimi- nelle gruppens aktiviteter kan det også ses hen til gruppens kriminelle profil.56 Det er da aktuelt å ta i betraktning faktiske forhold som tidligere begåtte lovbrudd eller gruppens kriminelle his- torikk.57 Dette kan være avdekket gjennom for eksempel etterforskning eller tidligere domfel- lelser.
En organisert kriminell gruppe kan bedrive flere former for kriminalitet, og derfor mangle et kriminelt mønster. I de tilfellene hvor det finnes et slikt mønster, eller det nærmest utelukkende drives med én type kriminalitet vil det gjøre vurderingen lettere. Vurderingen må være konkret for hvert enkelt tilfelle, basert på bevisføringen og kunnskap om gruppens mål eller planer. Et eksempel fra forarbeidene på hva som kan falle utenfor gruppens kriminelle profil er deltakere i et pedofilt nettverk som begår ran.58
En organisert kriminell gruppe har ikke nødvendigvis noen spesifikk kriminell profil. Deres aktiviteter kan bestå i flere former for kriminalitet, uten at det er avtalt at det skal bedrives spesifikt med disse. En gruppes kriminelle profil kan bli til etterhvert, eller aktivitetene kan endres over tid.
At en straffbar handling er «utøvet som ledd i aktivitetene» til en organisert kriminell gruppe krever for det første at det foreligger en direkte tilknytning mellom den handlingen som er utført og gruppen. For det andre må vedkommende som utfører handlingen må være klar over denne tilknytningen.
Dette slås fast i NOKAS-dommen inntatt i Rt. 2007 s. 1056. Dommen omhandlet straffeutmå- lingen for 12 personer domfelt for grovt ran eller medvirkning til grovt ran av Norsk Kontant- service AS.59 Høyesterett fant under behandlingen av strl. 1902 § 60 a at:
«De øvrige domfelte som § 60a kommer til anvendelse for, har lagmannsretten ikke funnet bevist var medlemmer av den organiserte kriminelle gruppen. De var imidlertid alle klar over at ranet ble utført som ledd i virksomheten til en slik gruppe.»60
56 Prop. 131 L (2012-2013) s. 83.
57 Palermokonvensjonen Artikkel 5.
58 Prop. 131 L (2012-2013) s. 83.
59 Se sammendrag på Lovdata til Rt. 2007 s. 1056.
60 Rt. 2007 s. 1056 i avsn. 76.
14
Standpunktet følges opp i Rt. 2010 s. 1283 og Rt. 2012 s. 1754. Førstnevnte gjaldt straffeutmå- ling for innførsel av narkotika som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf.
strl. 1902 § 60 a. Om bruken av strl. 1902 § 60 a uttaler retten:
«Ingen av de tiltalte er funnet å inngå i gruppen, men de seks er alle dømt for overtredelse av straffeloven
§ 60a, fordi de var klar over at innførselen av amfetamin til Norge var et ledd i gruppens virksomhet.»61
Rt. 2012 s.1754 var en omfattende narkotikasak, hvor C anket over anvendelsen av strl. 1902 § 60 a og fremholdt at hans beskjedne rolle ikke ble tilstrekkelig vektlagt. Om Cs deltakelse i gruppen uttaler Høyesteretts ankeutvalg:
«Lagmannsretten har lagt til grunn at de handlinger C er funnet skyldig i, er utøvd som ledd i virksomhe- ten til en organisert kriminell gruppe. Retten har ikke funnet det nødvendig å ta stilling til om C har vært
«medlem» av gruppen, da hans handlinger under enhver omstendighet har vært «utøvd som ledd i grup- pens virksomhet og at han har vært klar over dette».»62
Lagmannsretten uttalte på dette punktet at det ikke var noe vilkår at tiltalte hadde inngått i gruppen, det var tilstrekkelig at han var klar over at lovovertredelsen var et ledd i gruppens virksomhet.63
Avgjørelsene over viser at det ikke er nødvendig at vedkommende er medlem av den organiserte kriminelle gruppen. Det kan videre utledes et vilkår om at vedkommende måtte vært klar over at den straffbare handlingen er utøvet som ledd i gruppens aktiviteter. Også tilfeller hvor ved- kommende utfører jobber for gruppen eller deltar i ny og ne vil omfattes av bestemmelsen, så lenge vedkommende selv er klar over denne forbindelsen. Denne tolkningen har støtte i forar- beidene.64
For at en straffbar handling skal være «utøvet som ledd i aktivitetene» til en organisert kriminell gruppe og for at strl. § 79 c) skal komme til anvendelse, kreves at det en direkte tilknytning mellom den handlingen som er utført og gruppen. I denne vurderingen inngår det om den straff- bare handlingen er begått av gruppen selv eller noen som handler på vegne av den, eventuelt at den straffbare handlingen passer med gruppens kriminelle profil. Det innebærer også at ved- kommende som utfører handlingen må være klar over denne tilknytningen.
61 Rt. 2010 s. 1283 i avsn. 11.
62 Rt. 2012 s.1754 i avsn. 54.
63 LB-2012-17669-2. Se også Rt. 2009 s. 397 i avsn. 30.
64 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 94.
15 3.3 Organisert kriminell gruppe
Dersom både vilkåret om at det er begått straffbar handling og vilkåret om at denne er utøvet som ledd i aktivitetene til gruppen er oppfylt, må det vurderes om gruppen oppfyller vilkårene for å være en «organisert kriminell gruppe». Definisjonen finnes i strl. § 79 c) 2. ledd:
«Med organisert kriminell gruppe menes et samarbeid mellom tre eller flere personer som har et hoved- formål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av aktivitetene består i å begå slike handlinger.»
Definisjonen er sammenfallende med den som er benyttet i strl. § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet.65 Definisjonen er inspirert av Palermokonvensjonens definisjon, og det vil derfor være relevant å se hen til denne.66
Ved lovendringen i 2013 ble begrepet «organisert gruppe» erstattet med «samarbeid» i defini- sjonen i strl. § 79 c) 2. ledd. EU fikk en ny definisjon av begrepet ved en rammebeslutning i 2008.67 Før definisjonen i Rammebeslutning 2008/841/JHA ble en definisjon fra 1998 benyt- tet.68 Disse endringene er et tydelig signal om at organisert kriminalitet stadig er i endring, og er etter min mening nødvendige. Definisjonene av organisert kriminalitet og organisert krimi- nell gruppe må endres i takt med kriminalitetsutviklingen for å kunne oppnå formålet med de aktuelle bestemmelsene, og for å kunne ramme nye typer kriminalitet som organiserte krimi- nelle grupper eller nettverk utfører.
Dette var også bakgrunnen for lovendringen i 2013, og det var da ønskelig å ramme utradisjo- nelle og nye former for grupperinger. Flere av oppfatningene som var lagt til grunn i forarbei- dene fra 2002-2003 var endret, og man så at det som tidligere definerte «organisert kriminell gruppe» ikke nødvendigvis definerte dagens organiserte kriminelle grupper.69
Hvorvidt det foreligger en organisert kriminell gruppe er det som oftest blir problematisert i rettspraksis. Dette er det mest omfattende vilkåret i strl. § 79 c). Definisjonen av «organisert kriminelle gruppe» kan igjen deles opp i flere vilkår. Jeg vil foreta en inngående drøftelse av vilkåret «organisert kriminell gruppe» i kapittel 4.
65 Se punkt 2.4.
66 Se punkt 2.2.
67 Council Framework Decision 2008/841/JHA of 24 October 2008 on the fight against organised crime, Lux- embourg 24. October 2008. Heretter Rammebeslutning 2008/841/JHA.
68 Joint action of 21 December 1998 adopted by the Council on the basis of Article K.3 of the Treaty on European Union, on making it a criminal offence to participate in a criminal organisation in the Member States of the European Union, Brussels 21. December 1998. Heretter Fellesaksjon 1998/733/JHA.
69 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
16
4 Særlig om vilkåret «organisert kriminell gruppe»
4.1 Forholdet til andre definisjoner
Begrepet «organisert kriminalitet» blir brukt i overskriften til strl. § 79. Når det gjelder bokstav c) benyttes begrepet «organisert kriminell gruppe». Forarbeidene og rettspraksis benytter begge uttrykkene. Begrepet «organisert kriminell gruppe» er en legaldefinisjon på hva som faktisk må til for at en slik gruppe skal eksistere i lovens forstand.70
Forarbeidene trekker frem en rekke punkter som definerer «organisert kriminalitet». Det er alvorlig kriminalitet som utøves av flere i forening, og kriminalitet som ofte kan være teknisk avansert, ressurskrevende og som går over landegrenser. Ofte har grupperingen en hierarkisk organisering eller oppbygning, hvor hard disiplin, voldsutøvelse eller trusler er utbredt. Et annet trekk kan være skjulte forbindelser mellom ledelsen i organisasjonen og de ytre leddene som begår kriminaliteten. Det kan også kjennetegnes av lovlige virksomheter som opprettes eller brukes for å investere og hvitvaske utbyttet.71 Innholdet i begrepet blir også gjenspeilet i teo- rien.72
Det kan fremstå som problematisk at trekkene er omfattende og mange. Ofte vil det kanskje være slik at man ikke har tilstrekkelig informasjon til å avgjøre om flere av disse kjennetegnene ved gruppen foreligger. En annen sak er at definisjonen baserer seg på trekk man kjenner fra utlandet.73 Larsson beskriver begrepet «organisert kriminalitet» som en sosial konstruksjon.74 Endringen av definisjonen i strl. § 79 c) i 2013 begrunnes med at lovgiver ville utvide anven- delsesområdet til bestemmelsen. Dette blant annet fordi begrepet «organisert kriminalitet» er videre enn begrepet «organisert kriminell gruppe».75 Lovgiver ønsket også i større grad å ramme det som defineres som «organisert kriminalitet».76 I dette ligger en anerkjennelse av at de to begrepene ikke har samme innhold. Begrepet «organisert kriminalitet» ble funnet for vidt utformet til å bli benyttet i legaldefinisjonen i strl. § 79 c) 2. ledd.77 Etter min mening gjør de ovennevnte forholdene at begrepet «organisert kriminalitet» er lite egnet som vilkår for straf- feskjerpelse, og at det fremstår som en samlebetegnelse på en type kriminalitet.
70 LB-2007-103906.
71 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 13 og NOU 1997:15 kap. 3.1.3.1.
72 Larsson (2008) s. 39-43.
73 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 13 og NOU 1997:15 kap. 3.1.3.1.
74 Larsson (2008) s. 50
75 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
76 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
77 Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 52.
17
I Palermokonvensjonen defineres «organisert kriminell gruppe» i Artikkel 2 som en
«strukturert gruppe på tre eller flere personer, som eksisterer i en viss tid, og som opptrer sammen med det mål å begå en eller flere alvorlige forbrytelser eller ett eller flere alvorlige lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon, for direkte eller indirekte å oppnå en økonomisk eller annen materiell fordel»
Rammebeslutning 2008/841/JHA har en egen definisjon av begrepet «criminal organisation»:
«a structured association, established over a period of time, of more than two persons acting in concert with a view to committing offences which are punishable by deprivation of liberty or a detention order of a maximum of at least four years or a more serious penalty, to obtain, directly or indirectly, a financial or other material benefit»
Norge er ikke medlem i EU, men er knyttet til EU gjennom EØS-avtalen. Rammebeslutninger på strafferettens område ligger derfor utenfor det Norge er bundet av etter EØS-avtalen.78 De- finisjonen benyttes imidlertid også av Europol, selv om det fremheves at denne ikke er adekvat i sin beskrivelse av organisert kriminalitet.79 Norge har tegnet en egen samarbeidsavtale med Europol, noe som gjør definisjonen relevant å se hen til i denne sammenhengen.80
Både definisjonen i Palermokonvensjonen og i Rammebeslutning 2008/841/JHA inneholder krav om at det skal være en viss struktur og varighet på gruppen. Med lovendringen i 2013 ble det fremholdt at den nye definisjonen av «organisert kriminell gruppe» skulle omfatte også grupper uten en viss struktur og varighet, da det var ønskelig å ramme også grupper som har et mer midlertidig preg.81
En annen ulikhet er kravet om å skaffe seg en materiell eller økonomisk fordel. Dette er en sentral del av definisjonene både i Palermokonvensjonen og Rammebeslutning 2008/841/JHA, men er ikke nevnt i strl. § 79 c) 2. ledd. I definisjonen av «organisert kriminalitet» som nevnt over er også det økonomiske aspektet fremtredende.
Alle de tre definisjonene bærer preg av å ha vide formuleringer. Dette er etter mitt skjønn nød- vendig for å ramme den organiserte kriminaliteten som utspiller seg i samfunnet, og ikke eks- kludere grupper som definisjonene er ment å ramme.
78 Det fremgår av Lov 27. november 1992 nr. 109 Lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven) at den bare gjelder det økonomiske samarbeidet. Se også Sejersted (2011) s. 86 og s. 189.
79 Europol (2017).
80 Innst. S nr. 32 (2000-2001).
81 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76.
18 4.2 Samarbeidsvilkåret
Som en del av definisjonen av organisert kriminell gruppe i strl. § 79 c) 2. ledd inngår vilkåret om at det må foreligge «et samarbeid mellom tre eller flere personer». I det følgende skal jeg gå nærmere inn på hva som menes med «samarbeid» i definisjonen av organisert kriminell gruppe.
Før lovendringen i 2013 lød definisjonen «en organisert gruppe på tre eller flere personer».
Da både samfunnet generelt og de kriminelle miljøene er i stadig endring, vil det også oppstå behov for å endre og tilpasse lovgivningen. Flere tendenser i kriminalitetsutviklingen fremhe- ves som bakgrunn for lovendringen. Blant annet at det i økende grad forekommer organise- ringer av kriminelle grupper med mer eller mindre midlertidig preg. Videre fremheves det at hierarki og andre mekanismer som man tidligere så på som en forutsetning for dannelsen av en organisert kriminell gruppe spiller en mindre rolle enn tidligere.82
For å kunne dekke både nye og gamle former for organiserte kriminelle grupper uten henblikk til de tradisjonelle mønstrene eller størrelsen på grupperingen, ble ordlyden endret fra «organi- sert gruppe» til «samarbeid mellom».83 En del av begrunnelsen for lovendringen var at man ville utvide bestemmelsens anvendelsesområde og ønsket i større grad å ramme det som defi- neres som «organisert kriminalitet».84
Det var likevel ikke ønskelig at bestemmelsen skulle omfatte ethvert samarbeid mellom tre eller flere personer, og tilfeldig og spontan kriminalitet som utføres i samarbeid skal derfor falle utenfor. Det stilles derfor som minstekrav at det må kunne påvises et visst mønster og fasthet i samarbeidet.85
Dette støttes også av formålsbetraktninger. Bestemmelsen er ment å ramme organisert og al- vorlig kriminalitet. Det anses som mer straffverdig jo bedre planlagt den straffbare handlingen er, og jo mer strukturert og systematisk den organiserte kriminelle gruppen arbeider. Dette blir sett på som en større samfunnstrussel enn tilfeldig og spontan kriminalitet.86
82 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76-77.
83 Prop. 131 L (2012-2013) s. 83.
84 Se punkt 4.1.
85 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76 og s. 83. Se også LE-2015-83191, LH-2015-175005 og KK-2016-1 s. 1.
86 Se punkt 2.2.
19
I en sak om grovt tyveri av penger fra spilleautomater og grovt skadeverk, Rt. 2007 s. 744, uttaler Høyesterett seg om hvor den nedre grensen for «samarbeid» skal gå. De straffbare hand- lingene hadde blitt gjort i løpet av natten, og Høyesterett vurderte om det forelå en organisert kriminell gruppe. Om samarbeid uttaler Høyesterett at «[...] kravene om struktur og varighet ikke må settes for lavt.»87 I denne saken fant Høyesterett det tvilsomt om lagmannsrettens dom var bygget på riktig beviskrav, og hadde derfor ikke grunnlag for å vurdere om lovanvendelsen var riktig. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.
Minstekravene som stilles til samarbeidsvilkåret har senere blitt opprettholdt.88 Begge dom- mene kom før lovendringen. Lovendringen innebar en senkning av terskelen for hva som skulle anses som samarbeid. Tidligere ble det lagt stor vekt på kravene til struktur og varighet.
Etter mitt skjønn er kravene til struktur og varighet fortsatt et vurderingstema som står seg også etter lovendringen, men som ikke lengre skal være avgjørende for om bestemmelsen får anven- delse. En organisert kriminell gruppe som oppfyller kravene til struktur og varighet vil være omfattet av bestemmelsen.
Lovendringen medførte at også grupper som ikke når opp til kravene til struktur og varighet kan være omfattet av bestemmelsen, dersom de har et visst mønster og en viss fasthet i samar- beidet.89 Kravet om et visst mønster og fasthet i samarbeidet skal være en skranke mot tilfeldig og spontan kriminalitet.90
Som drøftet ovenfor under punkt 3.2 er det ikke nødvendig at personene er medlemmer av gruppen.91 Selv om det ikke er nødvendig at personene som utfører straffbare handlinger er medlemmer av gruppen, kan det være grunn til å hevde at det må kreves en viss tilknytning mellom den straffbare handlingen og samarbeidet. I tillegg kreves det en direkte tilknytning mellom den straffbare handlingen og den organiserte gruppens kriminelle profil.92
En alminnelig ordlydstolkning av ordet «samarbeid» støtter også denne tolkningen. Det vil være naturlig at dersom man samarbeider om noe, er man klar over at et slikt samarbeid eksisterer eller at man utfører oppgaver som en del av et felles opplegg.
87 Rt. 2007 s. 744 i avsn. 16.
88 Rt. 2012 s. 1754 i avsn. 40.
89 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76.
90 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76 og s. 83.
91 Rt. 2007 s. 1056 i avsn. 76 og Rt. 2012 s. 1754 i avsn. 54.
92 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77.
20
Det kreves derimot ikke at tre eller flere personer må delta i planlegging eller gjennomføring av kriminelle handlinger. Det er tilstrekkelig at den kriminelle handlingen har tilknytning til samarbeidet, og at vedkommende som utfører denne er klar over at det foreligger et samarbeid som har minst to andre medlemmer.93
I en upublisert kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg inntas samme standpunkt:
«Selv om loven ikke krever at minst tre deltakere kjenner til hva enkelthetene i samarbeidet består i eller identiteten til de øvrige deltakerne, må det kreves at i alle fall tre av deltakerne er kjent med at handlingen inngår i et samarbeid mellom minst tre deltakere. Er ikke det tilfellet, foreligger det ikke «et samarbeid mellom tre eller flere personer».»94
Høyesterett har også uttalt dette i Rt. 2010 s. 1283, som gjaldt straffeutmåling for seks personer dømt for innførsel av 112 kg amfetamin som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. I avsnitt 11 uttaler Høyesterett at alle de seks tiltalte er dømt for overtredelse av strl.
1902 § 60 a, uten at de er funnet å være medlem i gruppen. Kun to sentrale bakmenn i gruppen var identifisert. De seks tiltalte ble dømt for overtredelse av strl. 1902 § 60 a fordi de kjente til at innførselen av 112 kg amfetamin var et ledd i gruppens virksomhet.95 Dommen viser at det ikke stilles noe krav til at alle deltakerne er identifisert. Når det gjelder deltakernes nasjonalitet, eller om de har tilholdssted i Norge oppstilles det heller ingen krav.96
De avgjørende punktene i vurderingen av samarbeidsvilkåret er at det må kunne påvises en viss fasthet og mønster, eller struktur og varighet. Det må foreligge slike forhold ved samarbeidet at det skiller seg fra spontan og tilfeldig kriminalitet. Dette kan eksempelvis være planlegging eller organisering. Videre er det et krav at personene som anses som deler av samarbeidet kjen- ner til at den straffbare handlingen er utført som en del av samarbeidet.
Nedenfor vil jeg gjennomgå enkelte forhold og problem relatert til samarbeidsvilkåret. Det første knytter seg til grensedragningen mot ordinær medvirkning (4.2.1). Det neste forholdet omhandler antall personer som må inngå i samarbeidet (4.2.2), og betydningen av alderen og tilregneligheten til personene som inngår i samarbeidet (4.2.3). Videre vil jeg se på bruken av trusler eller tvang i samarbeidet (4.2.4).
93 Prop. 131 L (2012-2013) s. 77 og s. 83.
94 KK-2016-1 s. 1.
95 Rt. 2010 s. 1283 i avsn. 11.
96 Se eksempelvis TOSLO-2015-95598 og LB-2015-169347.
21 4.2.1 Nedre grense mot ordinær medvirkning
Flere bestemmelser i straffeloven rammer samarbeid.97 Strl. § 15 rammer medvirkning til over- tredelse av en straffbar handling, og er en videreføring av gjeldende rett.98 Medvirkningsbegre- pet omfatter alle typer bistand, både fysisk og psykisk.99 Dette innebærer at bestemmelsen også omfatter former for samarbeid. En inngående behandling av denne bestemmelsens innhold fal- ler utenfor oppgavens rammer.
Mot den formen for samarbeid som beskrives i definisjonen av «organisert kriminell gruppe»
i strl. § 79 c) 2. ledd, må det oppstilles en nedre grense mot ordinær medvirkning.
Det er ikke meningen at strl. § 79 c) skal ramme alle typer av samarbeid, mer tilfeldig eller spontan kriminalitet er ikke bestemmelsen ment å omfatte.100 Kriminalitet som er organisert, strukturert eller planlagt blir sett på som mer straffverdig enn kriminalitet som ikke er det. Kra- vet til graden av organisering må derfor være strengere for bestemmelser som rammer slike handlinger, enn for medvirkningsbestemmelsen som også skal omfatte andre typer samarbeid.
Med lovendringen i 2013 ble kravene til hva som anses for å være samarbeid senket. De tidli- gere kravene til struktur og varighet er ikke lengre avgjørende. Det må nå påvises et visst møns- ter og en viss fasthet i samarbeidet, som skal fungere som en skranke mot tilfeldig og spontan kriminalitet.101 Etter mitt skjønn er det større behov for å vurdere den nedre grensen mot med- virkning etter senkningen av kravene til samarbeidet.
Dette støttes av en nyere dom fra Borgarting lagmannsrett. I LB-2016-105669 ble seks personer dømt for grove bedrageri og tyveri av bankkort. Dette ble av tingretten ansett for å være gjort som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe etter strl. 1902 § 60 a. Lagmannsret- ten kom til motsatt konklusjon, og fant det ikke bevist at det forelå en organisert kriminell gruppe.
97 Se punkt 2.4.
98 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 410.
99 Matningsdal (2017) note 92.
100 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76 og s. 83.
101 Se punkt 4.2.
22
Om den nedre grensen mot ordinær medvirkning uttales det:
«Selv om lovendringen innebærer at det stilles lavere krav til graden av organisering enn tidligere, legger lagmannsretten til grunn at det ikke i alle tilfeller der flere personer i fellesskap begår kriminalitet kan konstateres at det foreligger en organisert kriminell gruppe. Det må trekkes en grense mot ordinær med- virkning hvor deltakerne ved den enkelte handling framstår som tilfeldig sammensatt.»102
En slik grensedragning som lagmannsretten oppstiller, er etter min mening viktig for å skille mellom de to bestemmelsene og deres ulike grader av straffverdighet. Dette kan begrunnes i hensynene bak strl. § 79 c), og disse tilsier at det skal stilles strengere krav knyttet til bruken av denne i forhold til strl. § 15.103 Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen kan få anvendelse i tilfeller hvor kravene etter strl. § 79 c) ikke anses oppfylt.
I den nevnte dommen om grove bedrageri og tyveri av bankkort drøfter lagmannsretten om terskelen for hva som anses som samarbeid er nådd.104 Lagmannsretten gjennomgår de invol- vertes deltakelse og redegjør for hva de enkelte har deltatt i. For hovedmannen A uttaler lag- mannsretten:
«Det er ikke tvilsomt at As [sic] har opptrådt planmessig og etter et fast mønster når han har begått be- dragerier og tyverier sommeren 2014.»105
Videre drøftes C sin deltakelse i samarbeidet, og lagmannsretten konkluderer med:
«Etter at C ble med på bedrageriene, utgjorde samarbeidet mellom han og A et visst mønster ved at A fralurte de eldre kortene deres, mens C skaffet folk som kunne ta ut penger på kortene. Lagmannsretten er likevel i tvil om samarbeidet isolert sett var tilstrekkelig organisert til å oppfylle vilkåret i straffeloven (1902) § 60 a. Det framstår som tilfeldig hvem som deltok ved de ulike bedrageriene, [...].»106
Selv om det kan legges til grunn at A og C har samarbeidet, fastslår lagmannsretten videre at samarbeidet må bestå av tre eller flere personer. Lagmannsretten fant det videre ikke bevist at samarbeidet bestod av A, H, C og B, som aktor gjorde gjeldende at var kjernen i samarbeidet.
Det var heller ingen holdepunkter for at E, D og F hadde samarbeidet hverken med hverandre eller andre involverte.
102 LB-2016-105669 i punkt 3.5.
103 Se punkt 2.2.
104 LB-2016-105669 i punkt 3.5.
105 LB-2016-105669 i punkt 3.5.
106 LB-2016-105669 i punkt 3.5.
23
Om de resterende deltakernes samarbeid bemerker lagmannsretten:
«De som deltok ved hvert enkelt bedrageri har helt klart deltatt i et samarbeid om det enkelte bedrageriet.
Lagmannsretten legger videre til grunn at utbytte fra det enkelte bedrageriet ble fordelt mellom de som deltok i det bedrageriet. Variasjonen i hvem som deltok hver gang og den løse tilknytning mellom de ulike deltakerne innebærer likevel at lagmannsretten ikke finner det tilstrekkelig bevist at det forelå en organisert kriminell gruppe på tre personer.»107
Lagmannsretten mener at det var klart at det var snakk om samarbeid om de enkelte bedrageri- ene. Samarbeidet ble likevel ansett for å ha en for løs medlemsmasse til at det kunne være snakk om en organisert kriminell gruppe. Dommen illustrerer grensedragningen mot ordinær med- virkning, og at det kan foreligge forskjellige former for samarbeid uten at vilkåret er oppfylt.
Dette støttes også av uttalelsene i den upubliserte kjennelsen fra Høyesteretts ankeutvalg om at deltakerne ikke behøver å kjenne til detaljene i samarbeidet eller hverandres identitet, men at det må «[...] kreves at i alle fall tre av deltakerne er kjent med at handlingen inngår i et sam- arbeid mellom minst tre deltakere.»108
I forarbeidene fremheves den økede dannelsen av midlertidige grupper i de kriminelle miljøene.
Disse gruppene preges mer av en «avtalt arbeidsfordeling og et felles mål om vinning», enn av tidligere bindemidler som faste strukturer og hierarki. Deres stadige mer profesjonelle og ef- fektive preg bidrar til økt potensiale til alvorlig og samfunnsskadelig kriminalitet.109
Dette er vektige argumenter som taler for at grensen for hva som skal anses som samarbeid etter strl. § 79 c), og ikke som ordinært samarbeid og medvirkning etter § 15, ikke må settes for høyt.
Det ville stride mot bestemmelsens formål om man kunne unngå straffeskjerpelse ved å invol- vere nye deltakere i samarbeidet.110 Dette støttes også av Rt. 2007 s. 744 som påpeker at siden straffeloven inneholder andre bestemmelser som rammer samarbeid om straffbare handlinger, må ikke kravene til samarbeidsvilkåret i strl. § 79 c) settes for lavt.111
107 LB-2016-105669 i punkt 3.5.
108 KK-2016-1 s. 1.
109 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76.
110 Se punkt 2.2.
111 Se punkt 4.2.
24
Begrepet «samarbeid» er ment å omfatte alle størrelser av grupperinger og organisasjonsfor- mer.112 Den nedre skranken mot tilfeldig og spontan kriminalitet mener jeg derfor blir avgjø- rende for å balansere hensynet til straffverdigheten som ligger bak strl. § 79 c), mot mindre straffverdige former for samarbeid. Kravene til mønster og fasthet i samarbeidet kan bidra til dette.
I en dom fra Eidsivating lagmannsrett fra 2015, LE-2015-83191, var fem personer tiltalt for å ha deltatt eller medvirket til ulovlig ulvejakt. Tiltalen gjaldt faunakriminalitet etter strl. 1902 § 152 b andre ledd nr.1, utført som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Om strl. 1902 § 60 a uttaler retten:
«At selve den ulovlige jakta i dette tilfellet faktisk ble utført i et samarbeid mellom flere deltagere, er klart nok ikke tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om organisert kriminell gruppe.»113
Lagmannsretten drøfter videre A sin deltakelse i samarbeidet:
«[...] etter flertallets syn er det ikke bevismessig dekning for å legge til grunn at han hadde noe fastere etablert samarbeid med andre som drev ulovlig ulvejakt. Og uansett synes også As befatning med ulvejakt å ha vært av «sporadisk» karakter, [...]»114
Retten fant det ikke bevist at det var mønster eller«[...] noen form for fasthet i det samarbeidet som foreligger ut over den konkrete jaktsituasjonen.»115 Det var etter retten sitt syn altså ikke tilstrekkelig at det var samarbeidet om ulvejakta, da samarbeidet var for løst sammensatt og hadde for mange sporadiske tilknyttede medlemmer.
Det avgjørende for den nedre grensen mot ordinær medvirkning synes etter min mening å være om samarbeidet bærer preg av å være tilfeldig og spontant. Herunder både om deltakerne i samarbeidet er tilfeldig sammensatt, og om det er snakk om spontan kriminalitet. Grensen går ved løse og tilfeldige sammensatte samarbeid hvor deltakerne er tilfeldig med. Slike samarbeid kan likevel omfattes av medvirkningsbestemmelsen, som stiller lavere krav til samarbeidet.
Et mønster i utførelsen av kriminaliteten eller sammensetningen av deltakerne vil kunne kvali- fisere til et «samarbeid» etter strl. § 79 c) 2. ledd.
112 Prop. 131 L (2012-2013) s. 76.
113 LE-2015-83191 i punkt 2.4.
114 LE-2015-83191 i punkt 2.4.
115 LE-2015-83191 i punkt 2.4.
25 4.2.2 Tre eller flere personer
Det kreves at samarbeidet består av tre eller flere personer, jf. strl. § 79 c) 2. ledd. Det er ikke nødvendig at gruppen innehar noen fast medlemsmasse eller medlemstall.116 Det kreves ikke at det er samarbeidet om å utføre den aktuelle straffbare handlingen. Dette kan illustreres av lag- mannsrettens uttalelse i LB-2016-105669:
«Etter straffeloven (1902) § 60 a er det videre et krav om at minst tre personer må delta i samarbeidet som utgjør en organisert kriminell gruppe. Det er ikke nødvendig at de tre som utgjør gruppa, deltar i den enkelte kriminelle handlingen.»117
Definisjonen utelukker å benytte paragrafen på en gruppe med to personer, da det minimum må være tre personer som inngår i samarbeidet. Det er et krav at minimum tre av deltakerne vet at den straffbare handlingen som utføres inngår i et samarbeid mellom minst tre personer.118 Et av formålene med innføringen av paragrafen var «å bidra til en mer effektiv bekjempelse av organisert kriminalitet».119 Bestemmelsen skal ramme tilfeller hvor personer går sammen om å utføre alvorlig kriminalitet, da dette anses som en trussel mot samfunnet og rettsstaten.120 Likevel må det settes en nedre grense for hva som skal kunne anses for å utgjøre et slikt sam- arbeid. Her kommer blant annet kravet om et minimum antall deltakere i samarbeidet inn.
En annen begrunnelse for minimumskravet til antall deltakere er oppfyllelsen av internasjonale forpliktelser.121 Kravet sammenfaller med definisjonen i Palermokonvensjonen Artikkel 2 om at det må foreligge en «strukturert gruppe på tre eller flere personer». Samme krav finnes i Rammebeslutning 2008/841/JHA som krever at den kriminelle organisasjonen består av «more than two persons».
Kravet til antall deltakere er sjelden problematisert i praksis. En annen side av dette er at det kan være problematisk å bevise at det var så mange som tre personer som var klar over samar- beidet som den straffbare handlingen var en del av. Spesielt dersom den straffbare handlingen ble begått av en person alene.
116 Matningsdal (2017) note 659.
117 LB-2016-105669 i punkt 3.5.
118 KK-2016-1 s. 1.
119 Se punkt 2.2.
120 Se punkt 2.2.
121 Se punkt 2.2 og 4.1.
