Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) Ot.prp. nr. 41

(1)

(2004–2005)

Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)

Særskilt vedlegg: NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap

(2)

(3)

1 Hovedinnholdet i proposisjonen 11 4 Enkelte hovedspørsmål ved utforming av ny lov om

2 Bakgrunnen for forslaget ... 13 statsborgerskap ... 26

2.1 Statsborgerlovutvalget ... 13 4.1 Innledning ... 26

2.2 Høringer ... 13 4.2 Spørsmål om dobbelt 2.3 Norske statsborgerlover ... 15 statsborgerskap ... 26

2.4 Justisdepartementets rundskriv 4.2.1 Innledning – dobbelt statsborger- G-28/99 mv. ... 16 skap etter gjeldende lov ... 26

2.5 Statsborgerretten i de nordiske 4.2.2 Hvor mange har dobbelt land ... 17 statsborgerskap? ... 27

2.5.1 Oversikt over statsborgerretten i 4.2.3 Antall doble statsborgerskap i de nordiske land ... 17 Danmark og Sverige ... 27

2.5.2 Hensynet til nordisk 4.2.4 Særlig om gjeldende bestemmelse statsborgerlovgivning ved om tap av norsk statsborgerskap utformingen av ny norsk ved erverv av et nytt ... 27

statsborgerlov ... 17 4.2.5 Den folkerettslige bakgrunnen for 2.6 Internasjonale forpliktelser på regler som begrenser muligheten statsborgerrettens område ... 18 for dobbelt statsborgerskap ... 28

2.6.1 FN-konvensjonen av 1930 (Haag- 4.2.6 Begrunnelser for valg av ett konvensjonen) ... 18 statsborgerskap i norsk lovgivning 28 2.6.2 FN-konvensjonen av 1961 4.2.7 Nærmere om problemstillinger (Statsløskonvensjonen) m.m. ... 18 knyttet til dobbelt statsborgerskap 29 2.6.3 Europarådskonvensjonen av 1963 4.2.7.1 Dobbelt statsborgerskap og med tilleggsprotokoller ... 19 verneplikt ... 29

2.6.4 Europarådskonvensjonen av 1997 . 19 4.2.7.2 Dobbelt statsborgerskap og 2.6.5 Nordiske avtaler ... 19 diplomatisk beskyttelse ... 30

2.6.6 Øvrige relevante 4.2.7.3 Særlig om stemmerett og traktatforpliktelser ... 19 valgbarhet ... 31

4.2.7.4 Dobbelt statsborgerskap og 3 Statsborgerskapets betydning .... 21 ressursbruk ... 32

3.1 Innledning ... 21 4.2.8 Lovgivningen i andre land ... 32

3.2 Statsborgerskap og rettigheter ... 21 4.2.9 Utvalgets forslag ... 33

3.3 Kort oversikt over 4.2.9.1 Innledning ... 33

statsborgerskapets betydning etter 4.2.9.2 Utvalgets betraktninger vedr. norsk rett ... 21 dobbelt statsborgerskap og 3.4 Norsk innfødsrett ... 23 verneplikt ... 33

3.5 Statsborgerskap og deltakelse i 4.2.9.3 Utvalgets betraktninger vedr. samfunnslivet ... 23 dobbelt statsborgerskap og 3.5.1 Sammenheng mellom diplomatisk beskyttelse ... 34

statsborgerskap og grad av 4.2.9.4 Sikkerhetsproblemer ved dobbelt deltakelse ... 23 statsborgerskap? ... 34

3.5.2 Hvem søker statsborgerskap? ... 24 4.2.9.5 Utvalgets betraktninger vedr. den 3.5.3 Motiver bak søknad om enkeltes fordeler ved dobbelt statsborgerskap ... 24 statsborgerskap ... 34

3.5.4 Hensynet til samfunnsdeltakelse 4.2.9.6 Utvalgets flertall ... 34

ved utforming av vilkår for 4.2.9.7 Utvalgets mindretall ... 35

statsborgerskap ... 25 4.2.10 Høringsinstansenes syn ... 37

(4)

statsborgerskap ved melding ... 42 5.2 Gjeldende rett ... 57

4.3.1 Innledning ... 42 5.2.1 Innledning ... 57

4.3.2 Gjeldende rett ... 42 5.2.2 Barn født i ekteskap ... 57

4.3.2.1 Innledning ... 42 5.2.2.1 Statsborgerloven § 1 første ledd 4.3.2.2 Erverv etter adopsjon – § 1a annet bokstav a og b ... 57

ledd ... 42 5.2.2.2 Statsborgerloven § 1 første ledd 4.3.2.3 Erverv etter ugift far – § 2a ... 42 bokstav c ... 58

4.3.2.4 Erverv for person som har an- 5.2.2.3 Mødremeldingsordningen ... 58

kommet riket før fylte 16 år – § 3 .. 42 5.2.3 Særlig om bigami ... 58

4.3.2.5 Gjenerverv – § 4 ... 42 5.2.4 Barn født av foreldre som ikke er 4.3.2.6 Barns erverv av statsborgerskap gift med hverandre ... 59

som følge av foreldrenes erverv ved melding – § 5 ... 43 seg etter fødsel ... 59

5.2.5 Barn født av foreldre som gifter 4.3.2.7 Særregler etter avtale med 5.2.6 Hittebarn ... 59

nordiske land – § 10 ... 43 5.3 Europarådskonvensjonen av 1997 4.3.2.8 Erverv av norsk statsborgerskap artikkel 6 nr. 1 ... 60

etter gift, norsk mor for barn født 5.4 Utenlandsk rett ... 60

mellom 30. juni 1961 og 1. juli 1979 43 5.4.1 Nordisk rett ... 60

4.3.3 Kommunal- og regionaldepartementets rundskriv av 12. august 2002 ... 43

5.4.2 Andre lands rett – særlig om barn født av foreldre som ikke er gift med hverandre ... 61

4.3.4 Meldingsstatistikk ... 43 5.5 Utvalgets forslag ... 61

4.3.5 Utenlandsk rett ... 43 5.6 Høringsinstansenes syn ... 62

4.3.6 Utvalgets forslag ... 44 5.7 Departementets vurderinger ... 62

4.3.7 Høringsinstansenes syn ... 44

4.3.8 Departementets vurderinger ... 45 6 Erverv av statsborgerskap ved 4.4 Forskrifter til loven ... 45 adopsjon ... 65

4.4.1 Innledning ... 45 6.1 Innledning ... 65

4.4.2 Utenlandsk rett ... 46 6.2 Gjeldende rett ... 65

4.4.3 Utvalgets forslag ... 46 6.2.1 Nærmere om statsborgerloven 4.4.4 Høringsinstansenes syn ... 46 § 1a og forarbeider ... 65

4.4.5 Departementets vurderinger ... 46 6.2.2 Nærmere om adopsjonsloven og 4.5 Seremoni og troskapsløfte for nye forholdet til statsborgerloven § 1a . 66 statsborgere ... 47 6.2.2.1 Generelt ... 66

4.5.1 Innledning ... 47 6.2.2.2 Adoptanten og adoptivbarnet er 4.5.2 Utenlandsk rett ... 48 bosatt i Norge ... 67

4.5.3 Utvalgets forslag ... 49 6.2.2.3 Adoptanten er bosatt i Norge og 4.5.4 Departementets forslag i adoptivbarnet er bosatt i utlandet .. 68

høringsbrev av 10. april 2003 ... 49 6.2.2.4 Adoptanten og adoptivbarnet er 4.5.5 Høringsinstansenes syn ... 50 bosatt i utlandet ... 68

4.5.6 Departementets vurderinger ... 50 6.2.2.5 Adoptanten er bosatt i utlandet og 4.6 Lovens virkeområde ... 52 adoptivbarnet er bosatt i Norge ... 68

4.6.1 Gjeldende rett ... 52 6.2.3 Erverv av statsborgerskap ved 4.6.2 Utvalgets forslag ... 52 adopsjoner som ikke omfattes av 4.6.3 Høringsinstansenes syn ... 52 statsborgerloven § 1a ... 68

4.6.4 Departementets vurderinger ... 53 6.2.3.1 Generelt ... 68

4.7 Forholdet til folkeretten ... 55 6.2.3.2 Særlig om dispensasjon fra 4.7.1 Generelt ... 55 statsborgerloven § 6 første ledd ... 68

4.7.2 Utvalgets forslag ... 55 6.3 Utenlandsk rett ... 69

4.7.3 Høringsinstansenes syn ... 55 6.3.1 Sverige ... 69

4.7.4 Departementets vurderinger ... 55 6.3.2 Danmark ... 69

(5)

vestlige land ... 70

6.4 Folkerettslige bindinger ... 70

6.5 Utvalgets forslag ... 71

6.5.1 Generelt ... 71

6.5.2 Automatisk erverv eller erverv etter søknad ... 71

6.5.3 Forslagets anvendelse i forhold til utenlandske adopsjonsbeslutninger 72 6.6 Høringsinstansenes syn ... 73

6.7 Departementets vurderinger ... 74

7 Automatisk erverv – virkningen av at grunnlaget for statsborgerskap endres ... 76

7.1 Innledning ... 76

7.2 Rettstilstanden i Sverige og Finland ... 76

7.3 Europarådskonvensjonen av 1997 . 76 7.4 Utvalgets forslag ... 77

7.5 Høringsinstansenes syn ... 77

7.6 Departementets vurderinger ... 77

8 Erverv av statsborgerskap etter søknad ... 80

8.1 Innledning ... 80

8.1.1 Generelt ... 80

8.1.2 Særlig om hvilket tidspunkt vilkårene må være oppfylt ... 80

8.1.2.1 Gjeldende rett ... 80

8.1.2.2 Utvalgets forslag ... 80

8.1.2.3 Høringsinstansenes syn ... 80

8.1.2.4 Departementets vurderinger ... 80

8.2 Rettskrav eller skjønn? ... 80

8.2.1 Innledning ... 80

8.2.2 Utenlandsk rett ... 81

8.2.3 Utvalgets forslag ... 81

8.2.5 Departementets vurderinger ... 82

8.3 Kravet til søkerens identitet ... 82

8.3.2 Gjeldende rett ... 82

8.3.3.1 Danmark ... 83

8.3.3.2 Finland ... 83

8.3.3.3 Island ... 83

8.3.3.4 Sverige ... 83

8.4 Kravet til søkerens alder ... 85

8.4.6 8.4.7 8.5 8.5.1 8.5.2 8.5.3 8.5.4 8.5.5 8.6 8.6.1 8.6.2 8.6.3 8.6.4 8.6.5 8.6.6 8.7 8.7.1 8.7.2 8.7.2.1 8.7.2.2 8.7.2.3 8.7.2.4 8.7.2.5 8.7.2.6 8.7.3 8.7.3.1 8.7.3.2 8.7.3.3 8.7.3.4 8.7.4 8.7.4.1 8.7.4.2 8.7.4.3 8.7.4.4 8.7.4.5 8.7.5 8.7.5.1 8.7.5.2 8.7.5.3 8.7.5.4 8.7.5.5 8.7.5.6 8.8 8.8.1 8.8.2 april 2003 ... 87

Høringsinstansenes syn ... 87

Departementets vurderinger ... 87

Kravet om at søkeren er bosatt (har bopel) i Norge ... 88

Gjeldende rett ... 88

Dansk og svensk rett ... 88

Utvalgets forslag ... 88

Kravet om bosettingstillatelse etter utlendingsloven ... 89

Innledning ... 89

Nordisk rett ... 90

Botidskravet ... 91

Innledning ... 91

Bopels- eller oppholdsprinsipp? ... 91

Innledning ... 91

Nordisk rett ... 93

Kravet til oppholdsgrunnlag ... 94

Kravet om i hvilket tidsrom botiden må ha funnet sted ... 98

Utenlandsk rett ... 98

Botidens lengde ... 99

Innledning ... 99

Kravet om gjennomført norskopplæring – andre ferdighetskrav ... 100

Innledning ... 100

Kravet om gjennomført norskopplæring ... 101

(6)

forslag i Ot.prp. nr. 50 (2003–2004) om lov om endringer i

introduksjonsloven mv. ... 101

8.8.2.4 Utenlandsk rett ... 102

8.8.2.5 Departementets forslag og vurderinger ... 102

8.8.3 Andre ferdighetskrav ... 104

8.8.3.1 Innledning ... 104

8.9 Kravet til vandel ... 105

8.9.2 1924-loven og praksis ... 106

8.9.3 Lov og praksis etter 1950 ... 106

8.9.3.1 Innledning ... 106

8.9.3.2 Retningslinjene for vandelskravet i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 ... 107

8.9.4.1 Svensk rett ... 108

8.9.4.2 Dansk rett ... 109

8.9.4.3 Finsk rett ... 109

8.9.4.4 Vandelskravet i andre land ... 109

8.9.5.1 Innledning ... 110

8.9.5.2 Tilleggstid eller karenstid ... 110

8.9.5.3 Karenstidens lengde ... 111

8.9.5.4 Vandelsvilkåret for straffbart forhold når straff ikke er ilagt ... 111

8.9.5.5 Saksbehandling når en sak er under etterforskning ... 112

8.9.5.6 Vandelskravet i forbindelse med forhold som ikke er straffbare ... 112

8.9.5.7 Særlig om barn og vandelskrav ... 113

8.9.5.8 Oppsummering av utvalgets forslag ... 113

8.10 Kravet om løsning fra annet statsborgerskap ... 118

8.10.2.1 Innledning ... 118

8.10.2.2 Løsning fra tidligere statsborgerskap før nytt statsborgerskap er innvilget ... 119

8.10.2.3 Løsning etter at nytt statsborgerskap er innvilget ... 119

8.10.2.4 Særlig om Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 9.5 ... 119

8.10.5 8.10.6 8.10.7 8.10.7.1 8.10.7.2 8.11 8.11.1 8.11.2 8.11.3 8.11.4 8.11.5 8.11.6 8.12 8.12.1 8.12.2 8.12.3 8.12.3.1 8.12.3.2 8.12.4 8.12.5 8.12.6 8.13 8.13.1 8.13.1.1 8.13.1.2 8.13.1.3 8.13.1.4 8.13.1.5 8.13.1.6 8.13.1.7 8.13.2 8.13.2.1 8.13.2.2 8.13.2.3 8.13.2.4 8.13.2.5 8.13.2.6 8.13.3 8.13.3.1 8.13.3.2 8.13.3.3 8.13.3.4 8.13.3.5 8.13.4 Utvalgets forslag ... 121

Kravet om løsning fra annet statsborgerskap ... 122

Unntak fra løsningskravet ... 123

Hensynet til rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn som vilkår for statsborgerskap ... 124

Innledning ... 124

Departementets forslag i høringsbrev av 10. april 2003 ... 124

Søkerens gjeld ... 126

Historikk ... 126

Nordiske land ... 127

Andre land ... 127

Særregler for enkelte grupper ... 128

Personer født i riket av utenlandske foreldre eller ankommet før fylte 18 år ... 128

Innledning ... 128

Europarådskonvensjonen av 1997 . 129 Utenlandsk rett ... 129

Departementets høringsbrev av 10. april 2003 ... 130

Søkere som er gift, partner eller samboer med norsk statsborger .... 131

Nordisk rett ... 131

Europarådskonvensjonen av 1997 . 132 Utvalgets forslag ... 132

Nordiske borgere ... 134

Søkere som er omfattet av EØS avtalen eller EFTA-konvensjonen .. 135

(7)

8.13.5 Tidligere norsk borger – gjenerverv ... 137

8.13.5.1 Innledning ... 137

8.13.5.2 Europarådskonvensjonen av 1997 . 137 8.13.5.3 Tidligere norske statsborgere og forholdet til utlendingsloven ... 137

8.13.5.4 Gjeldende rett – gjenerverv ved melding – lovens § 4 ... 137

8.13.5.5 Gjeldende rett – gjenerverv etter søknad – lovens § 6 ... 138

8.13.6 Statsløse ... 140

8.13.6.1 Innledning ... 140

8.13.6.3 Internasjonale forpliktelser ... 140

8.13.7 Statsløse barn ... 141

8.13.7.1 Innledning ... 141

8.13.7.3 Stortingets vedtak 14. desember 1995 ... 142

8.13.8 Flyktninger ... 144

8.13.8.1 Innledning ... 144

8.13.9 Særlige grupper ... 145

8.14 Barns erverv av statsborgerskap som bipersoner til sine foreldre ... 146

8.14.2 Barns erverv når foreldrene erverver statsborgerskap ved melding ... 146

8.14.2.2 Dansk, finsk og svensk rett ... 147

8.14.3.1 8.14.3.2 8.14.3.3 8.14.4 8.14.5 8.14.6 8.14.7 8.15 8.15.1 8.15.2 8.15.3 8.15.4 8.15.5 9 9.1 9.2 9.3 9.4 9.5 9.6 9.7 9.8 9.8.1 9.8.2 9.8.3 9.8.4 9.8.5 10 10.1 10.2 10.3 10.3.1 10.3.2 10.3.3 10.3.3.1 10.3.3.2 10.3.4 10.3.5 10.3.5.1 10.3.5.2 10.4 Statsborgerloven § 6 fjerde ledd med forarbeider ... 147

Praksis etter § 6 fjerde ledd ... 147

Lov og praksis i Danmark, Finland og Sverige ... 148

Europarådskonvensjonen av 1997 . 148 Utvalgets forslag ... 148

Regler om dispensasjon ... 151

Særregler etter avtale med andre nordiske land ... 153

Innledning ... 153

Avtalen mellom de nordiske land .. 153

Nordisk rett – særregler for nordiske borgere og andre bosatt i Norden ... 154

Særlig om barn ... 156

Tap av statsborgerskap ... 158

Innledning ... 158

Den folkerettslige ramme ... 158

Tap av norsk statsborgerskap ved erverv av annet lands statsborgerskap ... 159

Flertallets forslag ... 160

Mindretallets forslag ... 160

Generelt ... 160

Særlig om barn ... 160

Tap av statsborgerskap ved fravær fra riket – søknad om å beholde norsk statsborgerskap ... 161

(8)

10.4.3 Europarådskonvensjonen av 1997 . 163

10.4.5.1 Innledning ... 164

10.4.5.2 Ved hvilken alder bør man tape statsborgerskapet ved manglende bopel i Norge ... 164

10.4.5.3 Vilkårene for å tape norsk statsborgerskap ved manglende bopel i Norge ... 164

10.4.5.4 Vilkårene for å beholde statsborgerskapet etter søknad ... 165

10.4.5.5 Barns avledede tap av statsborgerskap ... 165

10.5 Tap av statsborgerskap etter søknad om løsning ... 167

10.5.2 Internasjonale forpliktelser ... 168

10.5.3 Løsningsregler i de nordiske land . 168 10.5.4 Utvalgets forslag ... 168

10.5.4.1 Generelt ... 168

10.5.4.2 Særlig om barn ... 168

10.5.6.1 Generelt ... 169

10.5.6.2 Særlig om barn ... 169

10.6 Tilbakekall av vedtak om statsborgerskap ... 170

10.6.1 Tilbakekall ved manglende løsning fra annet statsborgerskap ... 170

10.6.1.1 Innledning ... 170

10.6.1.2 Europarådskonvensjonen av 1997 . 170 10.6.1.3 Utenlandsk rett ... 171

10.6.1.4 Departementets forslag i høringsbrev av 10. april 2003 ... 171

10.6.2 Tilbakekall av ugyldige vedtak ... 177

10.6.2.1 Innledning ... 177

10.6.2.2 Adgangen til å tilbakekalle statsborgerskap i nordiske land ... 177

10.6.2.3 Europarådskonvensjonen av 1997 . 178 10.6.2.4 Utvalgets forslag ... 178

10.7 Andre tapsregler ... 181

10.7.1 Regelen i statsborgerloven § 9a ... 181

10.7.1.2 Situasjonen i øvrige nordiske land . 181 10.7.1.3 Utvalgets forslag ... 181

10.7.2.1 10.7.2.2 10.7.2.3 10.7.2.4 11 11.1 11.1.1 11.1.2 11.1.3 11.1.4 11.1.5 11.1.6 11.1.7 11.2 11.2.1 11.2.2 11.2.3 11.2.4 11.2.5 11.2.6 11.3 11.3.1 11.3.2 11.3.3 11.3.4 11.3.5 11.3.6 11.4 11.4.1 11.4.2 11.4.3 11.4.4 11.4.5 11.4.6 11.4.7 12 12.1 12.1.1 12.1.2 12.1.3 12.2 12.2.1 12.2.2 Ny dansk tapsregel mv. ... 181

Administrasjon og saksbehandling ... 184

Saksfordeling og saksbehandling .. 184

Innledning ... 184

Europarådskonvensjonen av 1997 . 184 Nordisk rett ... 184

Departementets forslag i høringsbrev av 10. april 2003 ... 185

Avgjørelsesgrunnlaget i statsborgersaker ... 188

Innledning ... 188

Gjeldende praksis ... 188

Spørsmål om adgang til å stille en søknad om statsborgerskap i bero 191 Innledning ... 191

Søknader som gjelder barns erverv eller tap av statsborgerskap ... 193

Innledning ... 193

Barns rettsstilling etter en del nyere lover mv. ... 194

Foreldreansvaret ... 195

Enkelte særspørsmål ... 199

Gebyr ... 199

Departementets forslag og vurderinger ... 199

Straff ... 200

Innledning ... 200

(9)

12.3 Lovens anvendelse i krigs- og 15.3 Nærmere om de enkelte

krisesituasjoner ... 202 bestemmelsene i konvensjonen ... 211 12.3.1 Gjeldende rett ... 202 15.4 Gjennomføring av konvensjonen ... 214 12.3.2 Utvalgets forslag ... 202 15.4.1 Innledning ... 214 12.3.3 Høringsinstansenes syn ... 202 15.4.2 Konvensjonens forhold til

12.3.4 Departementets vurderinger ... 202 Europarådskonvensjonen av 6. mai 1963 om begrensning av tilfeller av

13 Ikrafttredelse, dobbelt statsborgerskap og

overgangsbestemmelser og verneplikt for personer med

videreføring av bestemmelser i dobbelt statsborgerskap ... 215 1950-loven ... 203 15.4.3 Konvensjonens forhold til den

13.1 Utvalgets forslag ... 203 nordiske overenskomsten av 2002 . 215 13.1.1 Ikrafttredelse ... 203 15.4.4 Spørsmål om reservasjoner i

13.1.2 Overgangsbestemmelser og forbindelse med Norges

videreføring av bestemmelser i ratifikasjon ... 215 1950-loven ... 203 15.5 Økonomiske og administrative

13.2 Høringsinstansenes syn ... 204 konsekvenser ... 215 13.3 Departementets vurderinger ... 204 15.6 Departementets vurdering ... 215 14

14.1

Økonomiske og administrative konsekvenser ...

Erverv av statsborgerskap ved

207 16 Merknader til de enkelte

paragrafene ... 216

14.2

fødsel og adopsjon ...

Endring av alderskravet ved søknad om statsborgerskap ...

207 207

Forslag til lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) ... 238 14.3

14.4

14.5 14.6 14.7

Endring av ordningen med erverv av statsborgerskap ved melding ....

Krav om løsning fra annet statsborgerskap ved søknad om statsborgerskap ...

Overføring av klagebehandling til Utlendingsnemnda ...

Statsborgerseremoni ...

Oppsummering ...

207

207 208 208 208

Vedlegg 1

2 3 4

Lovspeil ...

Europarådets konvensjon om stats

borgerskap av 6. november 1997 ...

Explanatory Report (Forklarende rapport) ...

Avtale mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om gjennomføring av visse

243 246 260

15 Om samtykke til ratifikasjon av bestemmelser om statsborgerrett .. 294 Europarådets konvensjon om

statsborgerskap av 6. november 1997 ... 210

(10)

(11)

(2004–2005)

Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)

Tilråding fra Kommunal- og regionaldepartementet av 7. januar 2005, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Bondevik II)

1 Hovedinnhold i proposisjonen

Regjeringen legger med dette frem forslag til ny lov om statsborgerskap. Den nye loven skal erstatte lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. I likhet med gjeldende lov vil den nye loven omhand

le vilkår for erverv og tap av statsborgerskap. Retts

virkningene som følger av norsk statsborgerskap fremgår ikke av loven.

Regjeringen foreslår også at Stortinget samtyk

ker til ratifikasjon av Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 6. november 1997. Se nærmere punkt 15 om forslaget til samtykke til ratifikasjon.

Regjeringen legger til grunn at forslaget til ny lov er i overensstemmelse med Europarådskonvensjo

nen om statsborgerskap av 1997 som Norge har signert, og øvrige internasjonale instrumenter som Norge er bundet av. Bakgrunnen for forslaget om ny lov om statsborgerskap er statsborgerlovutval

gets utredning, NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap, departementets hørings

brev av 10. april 2003 med forslag om nye bestem

melser i tillegg til forslagene i utredningen, samt høringsinstansenes uttalelser til utredning og hø

ringsbrev. I motsetning til utvalgets forslag om å legge prinsippet om dobbelt statsborgerskap til grunn for ny lov, ønsker regjeringen å videreføre

prinsippet om ett statsborgerskap. Statsborgerskap er et viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske politiske fellesskapet og de prinsipper som ligger til grunn for dette. Regjeringen mener at den enkelte kun bør ha politiske plikter og rettigheter i én stat. Se nærmere om dette under punkt 4.2. Prin

sippet om at den som ved aktiv handling erverver nytt statsborgerskap ikke skal beholde annet stats

borgerskap, medfører behov for regler om løsning fra annet statsborgerskap. Dette gjelder både når det søkes om norsk statsborgerskap og når en norsk borger søker annet lands statsborgerskap.

Forslagene til regler om løsning fra annet statsbor

gerskap bygger i stor grad på gjeldende lov.

Det legges opp til at prinsippet om ett statsbor

gerskap skal håndheves mer effektivt enn etter gjeldende rett, ved bedre oppfølging av kravet om løsning fra annet statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap. Statsborgerskap som er innvilget under forutsetning av senere løsning fra annet statsborgerskap, skal etter forslaget tilbake

kalles dersom slik løsning ikke dokumenteres. Og

så reglene om tap av norsk statsborgerskap når til

knytningen til Norge er svak foreslås strammet noe inn.

(12)

Et sentralt formål med forslaget til ny lov er at alle materielle vilkår for erverv og tap skal fremgå av selve loven. Det foreslås at dersom vilkårene i lo

ven er oppfylt, skal søkeren gis et rettskrav på stats

borgerskap. 1950-loven er i stor grad en rammelov, og de nærmere vilkårene for erverv fremgår av rundskriv. 1950-loven bygger i større grad på en forutsetning om at avgjørelsen av den enkelte søk

nad skal bygge på myndighetenes skjønn.

Ny lov bør fortsatt bygge på nedstamningsprin

sippet. Det innebærer at norsk statsborgerskap overføres automatisk til barnet fra en eller begge foreldre ved fødsel. Det foreslås full likestilling mel

lom mor og far, slik at det blir uten betydning for barnets erverv av norsk statsborgerskap om det er mor eller far som er norsk ved barnets fødsel, om barnet er født i eller utenfor ekteskap, i eller uten

for Norge. Dette er behandlet under punkt 5 om er

verv ved fødsel.

Barn under 12 år som adopteres av norske statsborgere får i dag automatisk norsk statsbor

gerskap ved adopsjonen, såfremt det er gitt for

håndssamtykke fra norske myndigheter. Det fore

slås at reglene forenkles ved at alle norske adop

sjonsvedtak og utenlandske adopsjonsvedtak som gjelder her i riket, likestilles når det gjelder erverv av statsborgerskap. Barn under 18 år skal automa

tisk få adoptivforeldrenes norske statsborgerskap ved adopsjonen. Dette er nærmere behandlet un

der punkt 6.

Et vesentlig element i forslaget til ny lov er vil

kårene for å erverve norsk statsborgerskap etter søknad som behandles under punkt 8. Vilkårene er delvis nye og delvis en lovfesting av gjeldende prak

sis. Til forskjell fra gjeldende lov foreslås det opp

stilt krav til søkerens identitet, krav om bosettings

tillatelse, krav om at barn kan erverve statsborger

skap uavhengig av foreldrenes statsborgerskap fra fylte 12 år, og at hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn ikke må tale mot innvil

gelse av statsborgerskap. Kravet om 7 års opphold i riket som vilkår for statsborgerskap foreslås videre

ført. Innenfor en ramme av de 10 siste årene behø

ver ikke de 7 årene være sammenhengende. Som etter gjeldende lov foreslås det krav om løsning fra annet statsborgerskap og vandelskrav. I tillegg fo

reslås det krav om gjennomført norskopplæring.

Bidragsgjeld skal ikke lenger gi grunnlag for avslag på søknad om statsborgerskap. Særvilkår, dvs. gun

stigere ervervsvilkår enn de som følger av hovedre

gelen, foreslås for person som er ankommet riket før fylte 18 år, som er norskgift, registrert partner

eller samboer med norsk borger, som er nordisk statsborger, som er tidligere norsk statsborger eller som er statsløs.

Under punkt 10 behandles forslag til regler om tap av statsborgerskap. Norsk statsborgerskap foreslås tapt automatisk dersom annet statsborger

skap erverves ved søknad eller etter melding. Den som har dobbelt statsborgerskap eller skal søke annet statsborgerskap kan også tape norsk statsbor

gerskap etter søknad. Den som er født norsk kan tape statsborgerskapet ved langvarig fravær fra ri

ket. Kravet til botid i Norge for å hindre automatisk tap i slike tilfeller foreslås tydeliggjort i forhold til kravet i gjeldende lov. I tillegg til disse tapsgrunne

ne foreslås det lovfestet at norsk statsborgerskap kan tapes ved tilbakekall. Dette kan skje fordi det er ervervet på bakgrunn av uriktige opplysninger som kan bebreides søkeren eller, som allerede nevnt, fordi den som er blitt norsk har unnlatt å lø

se seg fra annet statsborgerskap der dette er mulig etter at norsk statsborgerskap er innvilget.

Det er ingen politisk oppgave å behandle klage

saker, og disse foreslås flyttet ut av departementet til behandling i Utlendingsnemnda. Departementet foreslår samtidig at gjeldende styringsforhold på utlendingsfeltet, jf. utlendingsloven § 38 flg. om in

struksjonsmyndighet mv., skal gjelde på statsbor

gerfeltet. Etter at Stortinget har behandlet Ot.prp.

nr. 31 (2004–2005) Om lov om endringer i utlen

dingsloven m.m. (styringsforhold på utlendingsfel

tet), vil departementet vurdere om de løsningene man kommer frem til bør foreslås på statsborgerfel

tet. Dette behandles under punkt 11.1.

Ved å innføre et rettskrav på statsborgerskap i bestemte tilfeller blir det som hovedregel unødven

dig å skille mellom erverv ved melding og etter søk

nad. Det foreslås at erverv etter søknad blir den sentrale ervervsmåte, slik at erverv ved melding som hovedregel ikke videreføres i ny lov. Ett unn

tak gjøres for nordiske borgere på bakgrunn av av

talen mellom de nordiske land, se nærmere punkt 9.

I punkt 4.5 foreslås innført en frivillig seremoni for nye, norske borgere, som skal finne sted etter at statsborgerskapet er innvilget. En seremoni skal være en verdig markering for nye borgere av at de er blitt norske statsborgere med de rettigheter og plikter dette innebærer. Fordi deltakelse i seremo

ni ikke forslås gjort til et vilkår for statsborgerskap, og fordi det er fylkesmennene som foreslås gitt oppgaven med å avholde seremonier, er ordningen ikke foreslått lovfestet.

(13)

2 Bakgrunnen for forslaget

2.1 Statsborgerlovutvalget

Statsborgerlovutvalget ble oppnevnt ved kgl. res.

12. februar 1999 og fikk i oppdrag å utrede og utarbeide utkast til ny lov om norsk statsborgerrett.

Følgende medlemmer ble oppnevnt til utvalget:

Høyesterettsdommer Jan Skåre (leder), Bærum Professor Alf-Inge Jansen, Bergen

Advokat Bente Holmvang, Bærum

Daglig leder ved Senter mot Etnisk Diskrimine

ring, Manuela Ramin-Osmundsen, Oslo Førsteamanuensis Kjersti Larsen, Oslo

Utreder i Høyesterett, Harald Venger, var sekretær for utvalget som dessuten hadde sekretærbistand fra Justisdepartementet. Rådgiver Ingun Marie Hal

le var sekretær fra oppnevnelsen til januar 2000, da hun ble avløst av rådgiver Åge Knudsen.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget gis i oppdrag å utrede og utarbeide utkast til ny lov om norsk statsborgerrett. Det følger av mandatet at utvalgets utkast skal byg

ge på gjeldende prinsipper innen norsk stats

borgerrettslovgivning, og at utvalget i sitt ar

beid bør ta utgangspunkt i de erfaringer man har med gjeldende statsborgerrettslovgivning.

Utvalget er videre bedt om å vurdere nærmere angitte problemstillinger, blant annet hvordan erverv av norsk statsborgerskap kan bidra til in

tegrering og samfunnsdeltakelse.

Utvalget skal i sitt arbeid legge vekt på for

holdet til de nordiske lands lovgivning på stats

borgerrettens område og ivareta de lange tradi

sjoner for samarbeid på dette feltet, samt se hen til relevante konvensjoner på området».

I vedlegg til resolusjonen er mandatet utdypet slik:

«Gjeldende statsborgerrettslov av 1950 gir liten oversikt over rettstilstanden på statsborgerret

tens område, idet sentrale regler følger av diver

se rundskriv, interne retningslinjer og omfatten

de forvaltningspraksis. Det er behov for et mer tjenlig lovverk både med hensyn til innhold og struktur.

Utvalget gis i oppdrag å utrede og utarbeide utkast til ny lov om norsk statsborgerrett. Lov

utkastet bør i størst mulig utstrekning innehol

de de materielle regler som anses nødvendige

på området, samt hjemmel for departementet til å gi utfyllende bestemmelser i form av forskrift.

Utvalgets utkast skal bygge på gjeldende prinsipper innen norsk statsborgerettslovgiv

ning, og utvalget bør i sitt arbeid ta utgangs

punkt i de erfaringer man har med gjeldende statsborgerrettslovgivning.

Utvalget bør videre bl.a. utrede og vurdere – hvordan erverv av norsk statsborgerskap

kan bidra til integrering og samfunnsdelta

kelse, herunder om det bør innføres språk

eller andre ferdighetskrav,

– hvilket krav som bør settes til botid i Norge og beregningen av denne,

– hvorvidt barn født i Norge bør få norsk stats

borgerskap dersom foreldrene har varig oppholdstillatelse i Norge,

– spørsmålet om dobbelt statsborgerskap, – behovet for en regel om tilbakekall av stats

borgerskap,

– krav til dokumentasjon for utlendingens oppgitte identitet,

– hvorvidt statsborgerrettsloven bør samord

nes med deler av regelverket i utlendingslo

ven (f.eks. reglene om bosettingstillatelse), – hvilke instanser som skal ha avgjørelses

myndighet.

– [...]

Utvalget skal avgi sin utredning senest 1. januar 2001.»

Utvalget la frem sin utredning NOU 2000: 32 i desember 2000.

2.2 Høringer

Kommunal- og regionaldepartementet sendte 6. juli 2001 NOU 2000: 32 på høring til følgende adressa

ter:

Adopsjonsforum

Adoptertes landsforening Adoptivforeldreforeningen Aleneforeldreforeningen Amnesty International Norge Antirasistisk senter

Barneombudet

Barnevernets utviklingssenter Biskopene

Datatilsynet

(14)

Den norske advokatforening Den norske Dommerforening Departementene

Det norske Arbeiderparti Domstolene

Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere

Flyktningerådet Foreningen 2 foreldre Fremskrittspartiet Fylkesmennene Fylkesskattekontorene Høyres Hovedorganisasjon Innvandrernes Landsorganisasjon Inor-Adopt

Juridisk rådgivning for fri rettshjelp Juss-Buss, Innvandrergruppa Jussformidlingen

Kirkerådet

Kommunenes sentralforbund

Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM)

Kripos

Kristelig Folkeparti

Kystpartiet v/stortingsrepresentant S. Bastesen Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)

Landsorganisasjonen i Norge Likestillingsombudet

Likestillingssenteret

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

NOAS

Norges fosterhjemsforening Norges Juristforbund Norges lensmannslag

Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU)

Næringslivets Hovedorganisasjon Norges Rederiforbund

Norsk Barnevernssamband

Norsk senter for barneforskning, Allforsk Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

Organisasjonen voksne for barn Politidirektoratet

Politiembetsmennenes Landsforening Politiets Fellesforbund

Politiets overvåkingstjeneste Politimestrene

Primærmedisinsk verksted (PMV) Redd Barna

Riksadvokaten Røde Kors

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger Senter mot etnisk diskriminering (SMED) Senterpartiets Hovedorganisasjon

Sentralkontoret for folkeregistrering Skattedirektoratet

Sosialistisk venstreparti SOS Rasisme

Statens ungdoms- og adopsjonskontor Statistisk sentralbyrå

Stortingets ombudsmann for forvaltningen Sysselmannen på Svalbard

Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Tromsø Utlendingsdirektoratet Utlendingsnemnda

Venstres Hovedorganisasjon Verdens barn

Økokrim

Departementet mottok synspunkter fra:

Agder bispedømmeråd

Arbeids- og administrasjonsdepartementet Barne- og familiedepartementet

Barneombudet Bjørgvin Biskop

Den norske advokatforening Foreningen 2 foreldre

Fylkesmannen i Oslo og Akershus Fylkesmannen i Rogaland

Fylkesmannen i Vestfold

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) Juss-Buss

Justisdepartementet

Kirkerådet og mellomkirkelig råd Kongsberg politidistrikt

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

Likestillingsombudet

MiRA-senteret og Antirasistisk Senter (fellesuttalelse)

Norsk Fosterhjemsforening Oslo Biskop

Oslo politidistrikt Politidirektoratet

Politiets overvåkingstjeneste Politimesteren i Kristiansand Politimesteren i Romerike

Primærmedisinsk verksted (PMV) Redd Barna

Regjeringsadvokaten Sametinget

Senter mot etnisk diskriminering (SMED) Skattedirektoratet

Sorenskriveren i Solør

(15)

Statens ungdoms- og adopsjonskontor Statistisk sentralbyrå

Sysselmannen på Svalbard

Tunsberg bispedømmeråd/Tunsberg biskop Utenriksdepartementet

Utlendingsdirektoratet Utlendingsnemnda

Følgende høringsinstanser meddelte at de ikke har merknader til utredningen:

Datatilsynet

Fiskeridepartementet Fylkesmannen i Østfold Landbruksdepartementet

Nærings- og handelsdepartementet Politiets datatjeneste

Politihøgskolen

Politimesteren i Arendal Samferdselsdepartementet Sosial- og helsedepartementet Utrykningspolitiet

Følgende instanser meddelte at de ikke avgir uttalelse:

Amnesty International Borgarting lagmannsrett Horten sorenskriverembete Høyesterett

Kommunenes Sentralforbund Landsorganisasjonen i Norge Miljøverndepartementet Riksadvokaten

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Kommunal- og regionaldepartementet sendte 10.

april 2003 på høring til de samme instanser enkelte forslag som ikke var omtalt i utvalgets utredning.

Departementet mottok synspunkter fra følgende høringsinstanser:

Barne- og familiedepartementet Barneombudet

Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) (pr. 1. juli 2004 skiftet BUFA navn til Barne-, ung

doms- og familiedirektoratet (Bufdir)) Den norske advokatforening

Fylkesmannen i Aust-Agder Fylkesmannen i Buskerud

Fylkesmannen i Oslo og Akershus Fylkesmannen i Rogaland

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Fylkesmannen i Telemark Fylkesmannen i Vestfold Fylkesmannen i Østfold Justisdepartementet

Kirkerådet

Kommunenes Sentralforbund (KS)

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndig

hetene (KIM)

MiRA-senteret og Antirasistisk senter Oslo bispedømmeråd

Politidirektoratet

Ressurssenteret for pakistanske barn Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo Senter mot etnisk diskriminering

Skattedirektoratet Statistisk sentralbyrå Utenriksdepartementet Utlendingsdirektoratet

Følgende høringsinstanser meddelte at de ikke har merknader:

Arbeids- og administrasjonsdepartementet Datatilsynet

Forsvarsdepartementet

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon Helsedepartementet

Kultur- og kirkedepartementet Likestillingsombudet

Miljøverndepartementet

Nærings- og handelsdepartementet Samferdselsdepartementet

Sosialdepartementet

Utdannings- og forskningsdepartementet Følgende meddelte at de ikke avgir uttalelse:

Landsorganisasjonen i Norge Næringslivets Hovedorganisasjon Riksadvokaten

Etter at statsborgerlovutvalget avgav sin innstilling, er det fremmet forslag om gjennomført opplæring i norsk som vilkår for erverv av statsborgerskap et

ter søknad i nåværende statsborgerlov. Forslaget er inntatt i Ot.prp. nr. 50 (2003–2004) Om lov om endringer i introduksjonsloven mv. Det vises til punkt 8.8.2.

2.3 Norske statsborgerlover

I 1814 foreslo Konstitusjonskomiteen en definisjon av norsk borger i Grunnlovsutkastet § 53. Forslaget lød slik:

«Norsk borger er, efterat have svoret Constitu

tionen Troskab, enhver der har fyldt sit 18de Aar, taler Landets Sprog, enten er indfødt af norske Forældre eller har været bosatt i Riget i fem Aar.»

(16)

Bestemmelsen ble ikke inntatt i Grunnloven. På slutten av 1800-tallet fikk professor Aschehoug i oppdrag av Justisdepartementet å utarbeide et forslag til norsk statsborgerlov. Før dette hadde man ingen lovgivning om hvem som ble ansett for å væ

re statens borgere. Det var Aschehougs forslag som uten større endringer ble vedtatt som lov i 1888. Det var karakteristisk for denne loven og sier en del om den historiske konteksten at den ikke ba

re inneholdt bestemmelser om erverv og tap av norsk statsborgerskap, men også konsesjonsbe

stemmelser. De deler av loven som gjelder stats

borgerskap, bygget på nedstamningsprinsippet og på erverv etter søknad. Dobbelt statsborgerskap skulle ikke godtas. Karakteristisk for loven er det for øvrig at den delvis bygget på innfødsretten, jf.

Grunnloven § 92, se nærmere punkt 3.4. Den som hadde innfødsrett ble norsk statsborger ved å ta bolig i landet (§ 2 b), og hadde også rett til å ta bolig i landet (§ 7). For den som hadde innfødsrett var det lettere enn for andre å beholde statsborgerskapet ved utflytting (§ 6 b).

1924-loven bygget på et lovsamarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige. Se punkt 2.5.2. Sær

reglene som statsborgerloven av 1888 hadde for personer med innfødsrett etter Grunnloven § 92 ble utelatt i proposisjonen. Også 1924-loven bygget på nedstamningsprinsippet. Barn født i ekteskap fikk norsk statsborgerskap dersom faren var norsk statsborger. Enkeltelementer fra denne loven er nærmere omtalt der det anses relevant.

Gjeldende statsborgerlov av 1950 ble også til gjennom et samarbeid mellom Norge, Danmark og Sverige, se punkt 2.5.2. Loven har vært endret flere ganger, uten at det er foretatt noen generell gjen

nomgang. Det gjøres rede for gjeldende bestem

melser i tilknytning til de enkelte forslag.

2.4 Justisdepartementets rundskriv G-28/99 mv.

Statsborgerlovens vilkår for erverv av statsborger

skap etter søknad er generelle, og har medført behov for utfyllende bestemmelser. Gjennom praksis er det utviklet vilkår for grupper av søkere som ik

ke er nærmere omtalt i loven, for eksempel for statsløse og studenter. Praksis ble etter hvert kodi

fisert ved en rekke retningslinjer. Det følger av statsborgerloven § 17 første punktum at «Kongen eller nokon med fullmakt frå han gjev dei fyreseg

nene som trengs til gjennomføring av denne lova».

Noen av disse retningslinjene er gitt i rundskriv.

Mange av retningslinjene er imidlertid kun utfor

met til internt bruk for forvaltningen. Ved Justisde

partementets rundskriv G-28/99 av 11. mars 1999 ble gjeldende retningslinjer samlet i ett rundskriv og offentliggjort. Utgangspunktet for rundskrivet var den praksis som var fulgt. På enkelte områder innebar rundskrivet en justering av praksis. Det gjaldt særlig kravet til vandel, der rundskrivet inn

førte en ny ordning med tilleggstid, se nærmere punkt 8.9.3, og kravet om løsning fra annet stats

borgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap et

ter søknad. Se nærmere punkt 8.10.2.

Justisdepartementets rundskriv G-28/99 er en sentral rettskilde ved avgjørelse av statsborgersøk

nader. Rundskrivet inneholder retningslinjer for er

verv mv. av norsk statsborgerskap etter lov 8. de

sember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett og lov 25. mai 1979 nr. 19 om endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett. Retningslinjene i rundskrivet er ikke uttømmende. Det kan være forhold i den enkelte sak som tilsier at det innen lo

vens ramme gjøres helt eller delvis unntak fra ret

ningslinjene. Hensynet til likebehandling tilsier li

kevel at det som utgangspunkt må foreligge tungt

veiende hensyn for å gjøre unntak.

Rundskriv G-28/99 er supplert med ytterligere rundskriv. Rundskriv G-44/99 av 26. mai 1999 fra Justisdepartementet inneholder korrigering av G-28/99 avsnitt II punkt 4. Rundskriv G-75/99 av 23. september 1999 fra Justisdepartementet og rundskriv H-33/01 av 17. september 2001 fra Kom

munal- og regionaldepartementet gjelder erverv av statsborgerskap etter lovens §§ 1a og 2a. H-33/01 gjelder også tap etter lovens § 8. I rundskriv H-09/

02 av 12. august 2002 fra Kommunal- og regionalde

partementet er det gitt retningslinjer om meldings

saker etter loven. Rundskriv H-25/03 av 17. septem

ber 2003 og H-12/04 av 4. juni 2004 fra Kommunal

og regionaldepartementet gjelder forskriften om gebyr for behandling av søknad om norsk statsbor

gerskap. Utlendingsdirektoratet har også gitt en

kelte rundskriv som inneholder retningslinjer for behandlingen av statsborgersaker.

Justisdepartementets rundskriv G-28/99 er inn

tatt som vedlegg til NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap. Rundskriv gitt av Jus

tisdepartementet og Kommunal- og regionaldepar

tementet finnes på internettadressen www.odin.no.

Utlendingsdirektoratets rundskriv finnes på inter

nettadressen www.udi.no.

(17)

2.5 Statsborgerretten i de nordiske land

2.5.1 Oversikt over statsborgerretten i de nordiske land

Dansk statsborgerlovgivning har utviklet seg med ut

gangspunkt i forordning 15. januar 1776 om inn

fødsrett. Denne forordningen gjaldt både for Dan

mark og Norge, og ga statenes innfødte borgere enerett til stillinger i staten. Bestemmelsene om innfødsrett ble videreført i dansk statsborgerlovgiv

ning. Gjeldende dansk lov er et resultat av lovsam

arbeidet mellom Sverige, Danmark og Norge og landenes felles utredning fra 1949, se nærmere punkt 2.5.2. Den danske loven er følgelig svært lik den norske loven av 1950. En viktig forskjell er at søknader om dansk statsborgerrett behandles av Folketinget etter de reglene som gjelder for behandling av lovsaker. Det er ikke klagerett over Folketingets vedtak. Vilkårene for statsborgerskap etter søknad fremgår ikke av loven, men av ret

ningslinjer gitt i rundskriv. Retningslinjene beskri

ver vilkårene som må være oppfylt for at en søker kan opptas på et lovforslag om statsborgerskap. I tvilstilfeller kan en søknad forelegges Folketingets statsborgerrettsutvalg som avgjør om vedkommen

de skal opptas på et lovforslag eller ikke. Lovforslag om statsborgerskap fremsettes to ganger pr. år av integrasjonsministeren.

Gjeldende rundskriv er Cirkulæreskrivelse nr.

55 av 12. juni 2002 om nye retningslinjer for oppta

gelse på lovforslag om innfødsretts meddelelse.

Dansk lov bygger på prinsippet om ett statsbor

gerskap. Vilkårene for dansk statsborgerskap er re

lativt strenge sammenlignet med vilkårene i de øv

rige nordiske land.

Gjeldende finsk statsborgerslov ble vedtatt 24. ja

nuar 2003, og trådte i kraft 1. juni 2003. Ved loven gikk Finland over fra prinsippet om ett statsborger

skap til prinsippet om dobbelt statsborgerskap. Lo

ven er relativt detaljert utformet.

Island forlot prinsippet om ett statsborgerskap ved lovendring som trådte i kraft 1. juli 2003. Stats

borgerskap innvilges vanligvis av Justisministeriet, men det kan også gis av Alltinget ved lov. Dette skjer når en søker ikke fyller de alminnelige vilkå

rene for statsborgerskap. Vedkommende kan da be Justisministeriet om at søknaden forelegges Alltin

get.

Gjeldende svenske lov ble vedtatt 1. mars 2001 og trådte i kraft 1. juli 2001. Den prinsipielt viktige endringen i forhold til tidligere lov består i at prin

sippet om dobbelt statsborgerskap ble innført. Den svenske loven er en rammelov og gir et vidt grunn

lag for skjønnsmessige avgjørelser.

2.5.2 Hensynet til nordisk statsborger

lovgivning ved utformingen av ny norsk statsborgerlov

Norsk statsborgerlovgivning har siden 1924 bygget på et samarbeid mellom Danmark, Sverige og Nor

ge. I 1968 kom også Finland med.

Spørsmålet om å etablere et samarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige ble reist fra svensk si

de allerede i 1880-årene, og et nordisk lovsamar

beid ble etablert. I Norge ønsket man ikke å utsette den første norske statsborgerloven på grunn av lov

samarbeidet. Den første norske statsborgerloven ble vedtatt i 1888. Det lovforslag som i 1890 ble fremlagt av de nordiske delegerte, ble nye lover i henholdsvis Sverige og Danmark.

Rundt 1920 ble det fra svensk side på nytt inn

budt til et samarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige med sikte på at statsborgerlovene i hoved

sak skulle bli like. En fellesnordisk innstilling forelå i 1922 og norsk lovproposisjon ble fremmet samme år; Ot.prp. nr. 34 (1922). Denne proposisjonen ble trukket tilbake i 1923. Bakgrunnen var fremkom

met kritikk mot forslaget om at en gift kvinne skul

le ha samme statsborgerskap som mannen. Dette førte til ytterligere en utredning i fellesnordisk regi.

Ot.prp. nr. 7 (1924) ble grunnlaget for den vedtatte norske lov av 1924.

Også statsborgerloven av 1950 bygger på en fel

lesinnstilling utarbeidet av et utredningsutvalg fra Danmark, Norge og Sverige. Fellesinnstillingen ble avgitt i 1949. Noe mandat for utredningen synes ik

ke å være fastsatt. Proposisjon ble fremmet i 1950;

Ot.prp. nr. 15. Selv om landene samarbeidet for å oppnå rettsenhet, var det rom for nasjonale forskjel

ler. Den islandske lovgivning bygger på lovene i de øvrige nordiske land, selv om Island ikke formelt var tilsluttet det nordiske lovsamarbeidet før 1998.

Samarbeidet og rettsenheten fortsatte frem til 1979. Deretter ble det foretatt lovendringer i de en

kelte land uten nordisk samordning. Disse lovend

ringene har medført flere ulikheter. Dette gjelder blant annet vilkårene for statsborgerskap etter søk

nad. For eksempel er botidskravet i Sverige senket fra syv til fem år, mens det i Danmark er hevet til ni år. I Finland, Island og Sverige er også prinsippet om ett statsborgerskap forlatt. Dette innebærer ve

sentlige avvik fra de tidligere fellesnordiske lover.

De siste ti årene har dansk lov gjennomgått flere endringer som går i mer restriktiv retning enn ut

viklingen i de øvrige nordiske land. Det har vært kontakt mellom landene om flere av disse endrin- gene, men hensynet til å få likeartede løsninger sy

nes å ha blitt tillagt liten vekt. Når det for eksempel gjelder arbeidet med ny svensk lov, ble dette iverk

satt uten konsultasjoner med de øvrige nordiske

(18)

land. I mandatet til denne loven ble det sagt at stats

borgerlovgivningen skulle analyseres i et euro

peisk og nordisk perspektiv:

«Med hänsyn till det nordiska samarbete som hittills har kännetecknat området skall kommit

tén inrikta sitt arbete på att även i fortsättningen en i stort sett gemensam nordisk utgångspunkt för medborgarskapslagstiftningen skall upprät

thållas» (s. 364 i SOU 1999:34).

Fra 1968 har de nordiske landene samarbeidet om felles statsborgerregler for nordiske borgere.

Opprinnelig var det bare Danmark, Norge og Sveri

ge som deltok i dette samarbeidet, men etter hvert har også Finland og Island kommet med. Landene har inngått avtale om gjennomføring av visse be

stemmelser om statsborgerrett, senest revidert 14.

januar 2002. Avtalen er nærmere omtalt under punkt 9. Som det fremgår der legger departementet til grunn at man fra norsk side vil opprettholde den nordiske avtalen.

Departementet mener at fortsatt nordisk samar

beid er av betydning. Hensynet til nordisk rettsen

het ved utforming av lovregler på statsborgerret

tens område synes imidlertid å ha mistet mye av sin betydning. Reglene basert på den nordiske avtalen utgjør her et unntak. Etter departementets oppfat

ning er det likevel av betydning ved utforming av forslag til ny norsk statsborgerlovgivning å se hen til hva som gjelder i de øvrige nordiske land. Lov

givningen i de nordiske landene er derfor omtalt særskilt der dette er innholdsmessig naturlig.

2.6 Internasjonale forpliktelser på statsborgerrettens område

2.6.1 FN-konvensjonen av 1930 (Haag

konvensjonen)

Den eldste sentrale konvensjonen Norge er tilslut

tet på statsborgerrettens område er FN-konvensjonen «Overenskomst angående visse spørsmål ved

rørende lovkonflikter med hensyn til statsborger

rett». Se også punkt 4.2.7.2. Konvensjonen ble ved

tatt av Folkeforbundet i Haag 12. april 1930. Det går frem av konvensjonens fortale at konvensjonen bygger på prinsippet om at dobbelt statsborgerskap og statsløshet bør unngås. Det erkjennes likevel at det rundt 1930 ikke var mulig å komme til ensarte

de regler på dette området. Konvensjonen nøyer seg derfor med å regulere enkelte mulige lovkon

flikter. Konvensjonens artikler 1 og 2 slår fast prin

sippet om at det tilkommer enhver stat ved sin lov

givning å bestemme hvem som er dens statsborge

re, og at lovgivningen skal anerkjennes av andre stater, så langt den ikke strider mot internasjonal overenskomst, internasjonal sedvane eller interna

sjonale rettsprinsipper på statsborgerrettens områ

de. Som en konsekvens av dette slås det fast i artik

kel 3 at en person som har statsborgerrett i to eller flere stater, i utgangspunktet kan betraktes som statsborger av hver av disse statene. I artiklene 4 og 5 gjøres det enkelte unntak fra prinsippet i artik

kel 3. Etter artikkel 4 kan en stat ikke yte diploma

tisk beskyttelse til en av sine statsborgere mot en annen stat, hvis statsborger vedkommende også er.

I artikkel 5 slås det fast at en person som har stats

borgerrett i flere stater, i en tredjestat skal betrak

tes som om vedkommende bare har ett. Dette skal være den stat der vedkommende har sin faste og prinsipale bopel, eller den stat vedkommende etter omstendighetene har sin sterkeste tilknytning til.

Artiklene 6 og 7 gir regler om rett til å kreve seg løst fra sitt statsborgerskap dersom man har stats

borgerskap i flere land. Reglene har til formål å unngå dobbelt statsborgerskap, men er også utfor

met med sikte på å unngå statsløshet. I tillegg gis det regler om gifte kvinners statsborgerrett (artik

lene 8 til 11), barns statsborgerrett (artiklene12 til 16) og vilkår for tap av statsborgerskap ved adop

sjon (artikkel 17).

Konvensjonen er pr. 10. november 2004 tiltrådt av Australia, Belgia, Brasil, Burma, Fiji, India, Kina, Kiribati, Kypros, Leshoto, Malta, Mauritius, Mona

co, Nederland, Norge, Pakistan, Polen, Storbritan

nia, Sverige, Swaziland og Zimbabwe.

2.6.2 FN-konvensjonen av 1961 (Statsløskonvensjonen) m.m.

FN-konvensjonen om begrensning av statsløshet ble vedtatt 30. august 1961 i New York. Konvensjo

nen inneholder detaljerte forpliktelser for den en

kelte konvensjonsstat vedrørende den nasjonale lovgivningen. Kravene til den nasjonale lovgivnin

gen skal sikre statsløse lettere tilgang til statsbor

gerskap. Konvensjonen har også regler som skal forebygge at statsløshet oppstår. Konvensjonen er pr. 10. november 2004 tiltrådt av Albania, Armenia, Aserbajdsjan, Australia, Bolivia, Bosnia-Hercegovi- na, Canada, Costa Rica, Danmark, Den dominikan

ske republikk, Frankrike, Guatemala, Irland, Israel, Kiribati, Latvia, Leshoto, Liberia, Libya, Nederland, Niger, Norge, Slovakia, Storbritannia, Sverige, Swa

ziland, Tchad, Tsjekkia, Tunisia, Tyskland, Urugu

ay og Østerrike.

Statsløses rettslige stilling er også søkt styrket gjennom FN-konvensjonen «Overenskomst om statsløses stilling» som ble vedtatt i New York 28.

(19)

september 1954. Etter konvensjonens artikkel 32 skal konvensjonsstatene så vidt mulig lette statslø

ses assimilering og erverv av statsborgerskap.

2.6.3 Europarådskonvensjonen av 1963 med tilleggsprotokoller

Europarådets konvensjon om begrensning av tilfel

ler av dobbelt statsborgerskap og om militære for

pliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap ble åpnet for undertegning i Strasbourg 6. mai 1963, og trådte i kraft 28. mars 1968 etter at to stater hadde ratifisert. I likhet med Haag-konvensjonen av 1930 bygger konvensjonen på prinsippet om at dobbelt statsborgerskap og statsløshet så vidt mulig bør unngås. I artikkel 1 gis det regler om tap av opprin

nelig statsborgerskap ved erverv av et nytt. Artikle

ne 2 og 3 gir i likhet med Haag-konvensjonen artik

kel 6 regler om at personer med statsborgerskap i flere stater skal kunne frasi seg ett eller flere av disse. Artiklene 5 og 6 gir i tillegg bestemmelser om samordning av militære forpliktelser for personer som er statsborger i to eller flere stater som er til

sluttet konvensjonen. Bestemmelsene tar sikte på at man skal avtjene verneplikt i bare én stat.

Konvensjonen er pr. 10. november 2004 ratifi

sert av Belgia, Danmark, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Spania, Storbri

tannia, Sverige og Østerrike. Sverige som har inn

ført hovedprinsippet om dobbelt statsborgerskap, har sagt opp konvensjonens del I, og er nå bare bundet av konvensjonens del II om militære forplik

telser. Tyskland har sagt opp konvensjonen med virkning fra 22. desember 2002. Departementet er ikke kjent med årsaken til dette.

Den 24. november 1977 ble det vedtatt en pro

tokoll og en tilleggsprotokoll til konvensjonen. Pro

tokollen foretok enkelte mindre endringer i kon

vensjonen. Tilleggsprotokollen gir regler som skal sikre at det utveksles informasjon mellom konven

sjonsstatene når en person erverver et nytt stats

borgerskap, slik at reglene for å hindre dobbelt statsborgerskap blir effektive. Tilleggsprotokollen er pr. 10. november 2004 ratifisert av Belgia, Lux

embourg, Nederland og Norge.

Ved tilleggsprotokoll av 2. februar 1993 ble det åpnet for at man i større grad enn tidligere skal kunne beholde opprinnelig statsborgerskap ved er

verv av et nytt. I fortalen er det vist til at et stort an

tall innvandrere har bosatt seg permanent i konven

sjonsstatene, og har behov for å fullføre integrasjo

nen i samfunnet gjennom erverv av statsborger

skap. Dette gjelder spesielt annengenerasjons inn

vandrere. Det er også vist til at det er et stort antall

«blandede» ekteskap i konvensjonsstatene. Av hen

syn til familiens enhet er det et behov for at ektefel

ler kan få den andre ektefellens statsborgerskap, og at barna kan få statsborgerskap etter begge for

eldrene. Det legges til grunn at en viktig faktor for å kunne oppnå disse målene, er at man får beholde sitt opprinnelige statsborgerskap. Protokollen gir regler som tar sikte på at dobbelt statsborgerskap skal kunne opprettholdes i disse tilfellene. Proto

kollen er ikke signert av Norge. Pr. 10. november 2004 er protokollen ratifisert av Frankrike, Italia og Nederland.

2.6.4 Europarådskonvensjonen av 1997 Den europeiske konvensjonen om statsborgerskap, vedtatt i Strasbourg 6. november 1997, inneholder en langt mer fullstendig regulering av statsborger

lovgivningen enn tidligere konvensjoner. Se nær

mere punkt 15. Konvensjonen inneholder en sam- ling av de grunnleggende prinsipper for statsbor

gerskap, slik de har utviklet seg internasjonalt.

Konvensjonen setter minimumsstandarder for statspartenes vilkår for erverv av statsborgerskap.

Den har en forklarende rapport (Explanatory re

port) til hjelp ved tolkningen. Kommentarene er imidlertid ikke del av konvensjonen. Det er bare selve konvensjonsteksten som er vedtatt av Europa

rådets ministerkomité. Statene kan ta forbehold når det gjelder konvensjonens regler om erverv og tap, så lenge forbeholdet er forenlig med konvensjo

nens formål og hensikt.

Av de tolv statene som pr. 10. november 2004 har ratifisert konvensjonen, har seks reservert seg på forskjellige punkter. Norge har pr. i dag ikke ra

tifisert konvensjonen. Departementets forslag til ra

tifikasjonssamtykke fra Stortinget fremgår av punkt 15.

2.6.5 Nordiske avtaler

Det eksisterer et nordisk samarbeid på statsborger

rettens område. Det er inngått avtale om å lette ad

gangen for nordiske borgere til å erverve statsbor

gerskap i et annet nordisk land. Den siste avtalen om nordisk samarbeid ble inngått 14. januar 2002 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sveri

ge. Den nordiske avtalen er nærmere omtalt under punkt 2.5.2 og 9.2.

2.6.6 Øvrige relevante traktatforpliktelser Av øvrige traktatforpliktelser på statsborgerrettens område kan det vises til FNs konvensjon om flykt

ningers rettsstilling (flyktningkonvensjonen) ved

tatt i Genève 28. juli 1951, som i artikkel 34 bestem

(20)

mer at de kontraherende stater så vidt mulig skal lette flyktningers erverv av statsborgerskap. Tilsva

rende bestemmer FN-konvensjonen av 28. septem

ber 1954 nr. 1 Overenskomst om statsløses stilling at de kontraherende stater så vidt mulig skal lette statsløse personers opptagelse i samfunnet og adgang til statsborgerskap.

FN-konvensjonen «Overenskomst om gifte kvinners statsborgerrett» som ble vedtatt i New York 20. februar 1957, regulerer gifte kvinners statsborgerrettslige status. Også FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner, vedtatt i København 18. desember 1979, berører statsborgerforhold. I artikkel 9 slås det fast at kvinner skal ha samme rett som menn til å erver

ve, endre eller beholde sitt statsborgerskap. Ver

ken inngåelse av ekteskap eller at mannen endrer statsborgerskap under ekteskapet, skal medføre at kvinnens statsborgerskap endres, at hun blir stats

løs eller at hun påtvinges mannens statsborger

skap. Det slås også fast at kvinnen skal gis samme rettigheter som menn i forhold til barnas statsbor

gerskap.

Barns rett til et statsborgerskap ved fødselen er nedfelt i FNs barnekonvensjon vedtatt 20. novem

ber 1989 artikkel 7 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter vedtatt 16. desember 1966 i artikkel 24 nr. 3. FNs verdenserklæring om men

neskerettighetene, vedtatt 10. desember 1948, slår i artikkel 15 fast som prinsipp at enhver har rett til statsborgerskap, og at ingen vilkårlig skal bli fratatt sitt statsborgerskap eller retten til å endre dette.

Den praktiske effekten av bestemmelser som bare slår fast en rett, uten at det samtidig utpekes hvil

ken stat som er forpliktet til å gi vedkommende sitt statsborgerskap, kan diskuteres. FNs verdenser

klæring er ikke folkerettslig bindende, men kan i stor grad sies å gi uttrykk for internasjonal sedva

nerett. Bestemmelsene i erklæringen kan også ha betydning ved at de gir uttrykk for prinsipper som kan påvirke utformingen av nasjonal lovgivning.

Av bilaterale avtaler kan nevnes vennskaps-, handels- og sjøfartsavtalen mellom Norge/Sverige og Argentina av 17. juli 1885. Avtalen inneholder regler om anerkjennelse av hverandres statsbor

gerlovgivning, samt bestemmelser om gjenerverv av statsborgerskap for personer som har hatt hen

holdsvis argentinsk eller norsk/svensk statsbor

gerskap i en periode. Se nærmere punkt 4.7.1.

(21)

3 Statsborgerskapets betydning

3.1 Innledning

Statsborgerskapet kan sees på som en formalise

ring av den uuttalte samfunnskontrakten som fin

nes mellom stat og borger. Departementet mener at det norske statsborgerskapet, symbolsk og fak

tisk, markerer at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene som det politiske felles

skapet bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Departementet ønsker derfor at perso

ner som bor permanent i riket blir norske statsbor

gere.

Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å innføre en offisiell markering knyttet til erverv av norsk statsborgerskap, jf. punkt 4.5. Bakgrunnen for forslaget er å fokusere på betydningen av med

lemskapet i det politiske fellesskapet og å ønske nye statsborgere velkommen. Departementet antar at en formalisert tilknytning til staten Norge også har en positiv sammenheng med graden av delta

kelse på ulike samfunnsarenaer. Statsborgerskapet gir rett til å delta i stortingsvalg enten det er ved å bruke stemmeretten eller ved å stille til valg. Demo

kratiet forutsetter at innbyggerne deltar i politiske valg, og det er ønskelig at flest mulig av innbygger

ne har muligheten til å delta. Med norsk statsbor

gerskap får man ikke bare en rett, men også et an

svar, for å delta i demokratiske prosesser.

Norskkunnskaper er en viktig forutsetning for å kunne delta aktivt i samfunnslivet. Departementet foreslår å innføre krav om gjennomført norskopp

læring som vilkår for erverv av norsk statsborger

skap etter søknad. Et slikt krav er foreslått innført i gjeldende lov, se Ot.prp. nr. 50 (2003–2004) Om lov om endringer i introduksjonsloven mv. Kravet vil etter departementets mening stimulere utenland

ske statsborgere i Norge til å lære seg norsk, samti

dig som det understreker betydningen av norsk

kunnskaper som grunnlag for deltakelse i samfun

net. Ikke minst forutsetter deltakelse i politiske prosesser kjennskap til det norske språk og sam

funnsliv. Departementet viser i denne sammenhen

gen til St.meld. 49 ((2003–2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse – ansvar og frihet.

3.2 Statsborgerskap og rettigheter

Europarådskonvensjonen av 1997 definerer stats

borgerskap som det rettslige båndet mellom en person og en stat. Dette båndet består av en rekke plikter og rettigheter. Statsborgerloven av 1950 re

gulerer hvem som er å anse som norske statsbor

gere, dvs. den inneholder regler om erverv og tap av statsborgerskapet. Tilsvarende vil ny lov om statsborgerskap bare inneholde regler om erverv og tap. Rettsvirkningene, dvs. rettigheter og plikter knyttet til statsborgerskapet, finnes i annet regel

verk. Rettsvirkningene av å være norsk statsborger er regulert av Grunnloven, formelle lover, forskrif

ter og andre offentligrettslige vedtak, samt av priva

te avtaler m.m., herunder selskaps-, forenings- og legatvedtekter. En utvidelse eller innstramning av adgangen til å erverve norsk statsborgerskap har en virkningsside som i sin helhet ligger utenfor statsborgerloven. De fleste rettigheter og plikter i det norske samfunnet er imidlertid ikke knyttet til norsk statsborgerskap. Utlendinger som oppholder seg innenfor landets grenser er i utgangspunktet underlagt de samme lover og regler som norske statsborgere. Etter en rekke rettsregler er det av avgjørende betydning om de er bosatt i Norge. Ek

sempler på dette er skatte- og folketrygdlovgivnin

gen. Skal utlendinger ha rett til å stemme ved lokal

valg må de ha vært registrert i folkeregisteret som bosatt i Norge de siste tre år. Andre rettigheter og plikter er knyttet til om utlendingen har lovlig opp

hold i riket. Retten til økonomisk stønad etter sosi

altjenesteloven er et eksempel på dette. Atter andre regler er knyttet til faktisk opphold i riket over en viss tid, slik som plikten og retten til grunnskoleop

plæring.

3.3 Kort oversikt over

statsborgerskapets betydning etter norsk rett

Nedenfor gis en kort oversikt over de mest sentrale bestemmelsene der statsborgerskapet er avgjøren

de for rettigheter og plikter. Fremstillingen tar ut

gangspunkt i bestemmelser som er nedfelt i formell