Sosial klasse og relasjoner til politikk i Norge
En kvantitativ studie av forholdet mellom klasseposisjon, politiske disposisjoner og politisk handling
Nora Céline Warholm Essahli
Masteroppgave i sosiologi
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Det samfunnsvitenskapelige fakultet
Universitetet i Oslo
September 2021
i
© Nora Céline Warholm Essahli
Sosial klasse og relasjoner til politikk i Norge. En kvantitativ studie av forholdet mellom sosial klasseposisjon, politiske disposisjoner og politisk handling.
2021
https://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
i
Forord
Det er vemodig å legge fantastiske år på Blindern, Dragvoll, i Grenoble, og et langt år på hjemmekontoret bak seg. Det har vært et stort privilegium å kunne fordype seg i sosiologi.
Magne P. Flemmen har viet mye tid og engasjement til mine studier siden jeg banket på døra hans for å spørre om tips rundt det å skrive bacheloroppgave om klasse og politikk. Det åpnet en ny verden, og siden har han vært uvurderlig som arbeidsgiver, veileder og motivator – kort sagt den beste mentoren jeg kunne fått. Tusen millioner takk, Magne, for alle grundige
tilbakemeldinger, diskusjoner, og for at du har trodd på prosjektet mitt hele veien.
Min biveileder Jan Fredrik Hovden har min evige takknemlighet for alle timene med
innføring i R og korrespondanseanalyse, nyttige tilbakemeldinger, samt utlån av datasett, hele veien fra Bergen. Uten hans tålmodighet, raushet og ekspertise hadde denne oppgaven sett helt annerledes ut. Tusen hjertelig takk!
Tusen takk til Karim Essahli, som har lært meg om kapitalismen, kritisk teori, Foucault, Bourdieu, Durkheim, og et hav av andre tenkere fra veldig tidlig alder av. Og som kanskje viktigst av alt, alltid har insistert på at «det er viktig å være kritisk!». Pappa skal også ha takk for gode tilbakemeldinger og oppmuntring.
Takk til Gunnar for gode diskusjoner, lange dager på lesesalen og sene kvelder over noen øl (og på telefon fra hjemmekontoret!). Stor takk til resten av gjengen på studiet, Ellen, Juni, Benedicte, Torstein, Maja. Takk til Marianne Nordli Hansen, seminar 3, Torstein Botnan og kjernegruppa for gode innspill, og til Francois Husson og R-miljøet for åpen tilgang til programmer og hjelp over epost. Tusen takk til Daniel Gaxie for gode litteraturtips.
Mamma Heidi skal ha en stor takk for moralsk støtte og for å sørge for jevnlig bakkekontakt, og Nadia for selskap og korrekturhjelp. Jacob, du er min klippe (og dessuten en glimrende korrekturleser). Vi klarte det!
Alle feil og mangler er selvsagt mine egne.
Oslo, 14. september 2021
ii
Sammendrag
Denne studien undersøker sammenhengen mellom sosial klasse og relasjoner til politikk blant vanlige norske borgere. Studiens formål er å kartlegge kjennetrekkene og styrkene ved
sammenhengene mellom klasseposisjon, politiske disposisjoner og politiske handlinger. At politisk deltakelse er ujevnt fordelt etter utdanning, inntekt, alder og andre sosiale kategorier, også i Norge, er et velkjent faktum (Kleven, 2019). Mens vi vet mye om sosiale ulikheter i politisk kompetanse og deltakelse, spesielt etter utdanningsnivå, har få norske studier
undersøkt dette i et kulturelt, klasseanalytisk perspektiv. Klasseposisjon konseptualiseres som posisjoner i det sosiale rom etter kombinasjoner av økonomisk og kulturell kapital (Bourdieu, 1984). Jeg forstår relasjoner til politikk som sammensatt av det som undersøkes som politiske disposisjoner på den ene siden, og politisk handling på den andre. Politiske disposisjoner forstås som bestående politisk selvtillit, subjektiv politisk kompetanse, politisk tillit, politisk sosialisering og interesse. Subjektiv kompetanse, politisk interesse og sosialisering er også innebefatta i begrepet om «politisasjon», som betegner oppmerksomheten som vises det politiske feltet (Gaxie, 1978).
Analysene er basert på surveydata som er representative for den norske befolkningen. For å kartlegge sammenhengene empirisk, konstruerer jeg tre rom gjennom multippel
korrespondanseanalyse, supplert av klyngeanalyse: det sosiale rom for klasseposisjoner, rommet for politiske disposisjoner, og rommet for politisk handling, som sammenlignes med hverandre gjennom projeksjon, signifikanstester og krysstabellanalyse av klynger (Le Roux
& Rouanet, 2004; Hjellbrekke, 2018).
Jeg finner store klasseulikheter mellom de mest og minst politiserte disposisjonene, først og fremst etter kapitalvolum. Jeg finner også noen ulikheter etter sammensetning av kapital, der overvekt av kulturell kapital er noe mer assosiert med politisasjon, enn overvekt av
økonomisk kapital. Dette viser relevansen av Daniel Gaxies politisasjonsmodell i en norsk sammenheng. Det er også, dog noe mindre, klasseforskjeller i politisk handling, både etter volum og sammensetning av kapital. Det store flertallets politiske handlingsmodus – det å ha stemt ved stortingsvalget 2017, men ikke deltatt i politiske aktiviteter utover dette, er
assosiert med arbeiderklassen og den laveste klassen. Overklassen og deler av middelklassen er overrepresentert blant mer aktive moduser for politisk handling. Den laveste klassen og den kulturelle middelklassen har de mest distinkte, og ulike, handlingsprofilene. Politiske
iii disposisjoner og politiske handlingsmoduser er tett knyttet til hverandre, hvor mer politiserte disposisjoner er knyttet til mer aktive politiske handlingsmoduser.
Jeg argumenterer for at man med en disposisjonell forståelse av handling kan man undersøke forskjeller i måter å forholde seg til det politiske feltet på som forankret i sosiale
klasseposisjoner gjennom habitus. Med den kulturelle klasseanalysens perspektiver på
symbolske praksiser og maktrelasjoner kan man også forstå utdannings betydning for politisk kompetanse og deltakelse som en side ved kulturell klasseulikhet.
iv
Innholdsfortegnelse
1. Innledning ... 1
1.1 Sosial og politisk ulikhet i Norge ... 1
1.1 Studiens formål og problemstilling ... 6
1.2 Studiens oppbygging ... 7
1. Teori og tidligere forskning ... 8
2.1 Den angloamerikanske tradisjonens teorier om vanlige borgeres relasjoner til politikk .... 8
2.1.1 Politisk deltakelse, kompetanse og tillit ... 8
2.1.2 Forklaringer på sosiale ulikheter i politisk deltakelse ... 11
2.3 Det klassekulturelle perspektivet på politisk ulikhet ... 12
2.3.1 Det sosiale utgangspunktet for politisk handling ... 13
2.4 Grunntrekk ved den kulturelle klasseanalysen ... 18
2.4.1 Klassebegrepet fra Marx til Bourdieu ... 18
2.4.2 Kapital, felt og habitus ... 19
2.4.3 Det sosiale rom ... 22
2.4.4 Kulturell kapital i det egalitære Norge ... 26
2.5 Oppsummering og forventninger til analysene ... 28
3. Data og metode ... 31
3.2 Multippel korrespondanseanalyse (MCA) og klyngeanalyse ... 32
3.2.1 Fra tabell til flerdimensjonalt rom ... 32
3.2.2 Supplementærpunkt og passive kategorier ... 34
3.2.2 Hierarkisk klyngeanalyse ... 35
3.2.3 Test av sammenhengene mellom rom ... 36
3.2.4 Avveininger ved bruk av MCA ... 37
3.3 Data: Mecin - medier og offentlig tilknytning ... 38
3.3.1 Avgrensninger mot andre analyser av samme data ... 39
3.3 Konseptualisering og operasjonalisering ... 40
3.3.1 Konseptualisering og operasjonalisering av sosial klasse ... 40
v
3.3.2 Relasjoner til politikk ... 46
3.3.3 Konseptualisering og operasjonalisering av politiske disposisjoner ... 47
3.3.4 Konseptualisering og operasjonalisering av politisk handling ... 52
4. Sosial og politisk ulikhet ... 56
4.1 Det sosiale rom ... 56
4.1.1 Konstruksjonen av det sosiale rom for klasseposisjoner ... 56
4.1.2 Klyngeanalyse av det sosiale rom ... 65
4.2 Rommet for politiske disposisjoner ... 70
4.2.1 Konstruksjonen av rommet for politiske disposisjoner ... 70
4.2.2 Klyngeanalyse av rommet for politiske disposisjoner ... 77
4.3 Rommet for politisk handling ... 82
4.3.1 Konstruksjon av rommet for politisk handling ... 82
4.3.2 Klyngeanalyse av individene i rommet for politiske handlinger ... 87
4.4 Oppsummering ... 91
5. Forholdet mellom klasse og relasjoner til politikk ... 92
5.2 Klyngenes plassering i det sosiale rom ... 95
5.2 Varianstest og effektstørrelsesmål ... 96
5.3 Krysstabeller over klasser og politiske disposisjoner og handlinger ... 99
5.4 Begrensninger ved studien ... 103
5.4 Oppsummering ... 106
6. Viktige funn og konklusjon ... 108
6.1 Diskusjon ... 108
6.2 Mulige spor for framtidig forskning og konklusjon ... 111
Litteraturliste ... 112 Appendix 1: variabler med opprinnelig koding ... Error! Bookmark not defined.
Appendix 2: MCA og klyngeanalyser ... Error! Bookmark not defined.
vi
Tabelloversikt
Tabell 1: Variabler - kulturell kapital ... 41
Tabell 2: Variabler - økonomisk kapital ... 43
Tabell 3: Stillingstype ... 45
Tabell 4: Supplementærvariabler ... 46
Tabell 5: Variabler - subjektiv politisk kompetanse ... 49
Tabell 6: Variabler - politisk selvtillit ... 49
Tabell 7: variabler - politisk systemtillit ... 51
Tabell 8: Politisk sosialisering ... 51
Tabell 9: Politisk interesse/engasjement ... 52
Tabell 10: Variabler - politisk handling ... 53
Tabell 11: Umodifiserte og modifiserte eigenverdier, det sosiale rom ... 57
Tabell 12: forklarende punkter, dimensjon 1 ... 61
Tabell 13: forklarende punkter, dimensjon 2, det sosiale rom ... 62
Tabell 14: Vektede og uvektede klasseklynger ... 69
Tabell 15: umodifiserte og modifiserte eigenverdier, rommet for politiske disposisjoner ... 71
Tabell 16: Forklarende punkter, dim 1, rommet for disposisjoner ... 75
Tabell 17: Forklarende punkter, dim 2, rommet for disposisjoner ... 76
Tabell 18: forenklet oversikt over disposisjons-klyngene ... 81
Tabell 19: Modifiserte eigenverdier, rommet for handling ... 82
Tabell 20: Forklarende punkter, dim 1, rommet for handling ... 85
Tabell 21: forklarende punkter, dimensjon 2, rommet for handling ... 86
Tabell 22: forenklet oversikt over handlingsklyngene ... 89
Tabell 23: Krysstabell, disposisjons- og handlingsklynger ... 92
Tabell 24: varianstest for de politiske klyngene i det sosiale rom ... 97
Tabell 25: Eta2-verdier for de politiske klyngene i det sosiale rom ... 98
Tabell 26: Krysstabell, klasseklynger og politiske disposisjonsklynger ... 102
Tabell 27: Vektede og uvektede prosenter, klasse og politiske disposisjoner ... 104
Tabell 28: Vektede og uvekte prosenter, klasse og politiske handlinger ... 105
vii
Figuroversikt
Figur 1: Modell for politisasjon, oversatt fra Gaxie (1978, s. 161) ... 15
Figur 2: ORDCs klasseindeling (https://www.sosialulikhet.no/ordc) ... 24
Figur 3: Individsky, det sosiale rom ... 58
Figur 4: Kategoriplott, de 30 mest bidragende kategoriene til det sosiale roms dimensjon 1-2 ... 59
Figur 5: Supplementærkategoriene i det sosiale rom ... 63
Figur 6: Klyngeplott, det sosiale rom ... 66
Figur 7: Kategoriplott, rommet for politiske disposisjoner ... 73
Figur 8: Klyngene i rommet for politiske disposisjoner ... 78
Figur 9: Individsky, rommet for politisk handling ... 83
Figur 10: Kategoriplott, rommet for politisk handling ... 84
Figur 11: Klyngene i rommet for politisk handling ... 88
Figur 12: Politikklyngene i det sosiale rom ... 95
viii
1
1. Innledning
The flaw in the pluralist heaven is that the heavenly chorus sings with a strong upper-class accent - E.E Schattschneider, The semi-sovereign people
I skrivende stund er stortingsvalgkampen 2021 inne i sin mest intense fase. Politikerne debatterer mot hverandre, mobiliserer velgere, og rådgiverne deres iverksetter nøye uttenkte strategier for å nå ut til «folk flest». Velgere og andre innbyggere ser på debatter, blir stoppet av parti-aktivister på gata, plukker opp brosjyrer fra postkassa og får den informasjonen man trenger for å stemme tikkende inn på mobiltelefonen. Samtidig vet vi at selv om de fleste stemmer ved stortingsvalg, spesielt i Norge, er det langt fra alle som følger valgkampen, og enda færre som deltar aktivt i den. Det samme gjelder andre former for politisk involvering:
aktivister protesterer mot gruvedrift ved Repparfjorden i Finnmark, og klimaaktivister bedriver sivil ulydighet, til stor protest fra enkelte. Andre har aldri deltatt på et politisk arrangement i sitt liv. Det er også store forskjeller i hvor politisk kompetent, det vil si informert og kyndig man opplever seg selv som. Selv om disse ulikhetene er mindre i Norge enn mange andre steder (Hesstvedt, 2019), varierer også dette, i likhet med deltakelsen, aller mest med utdanningsnivå, men også med andre sosiale ulikhetsprinsipper (Kleven, 2019).
Denne oppgaven dreier seg om de som deltar i politiske aktiviteter, de som ikke gjør det, og hvordan de forstår seg selv som politisk subjekt. Nærmere bestemt undersøker jeg sosiale klasseulikheter i politiske disposisjoner og i politiske handlinger. Hva kjennetegner
klasseposisjonene til dem som finner seg til rette i politikkens verden, og til de som oppfatter den som utilgjengelig eller fjern fra ens eget liv? Hvem deltar, og på hvilke måter, og hvem deltar ikke?
1.1 Sosial og politisk ulikhet i Norge
At politisk deltakelse er ujevnt fordelt i befolkningen etter utdanning, inntekt, alder og andre sosiale kategorier, er et velkjent faktum. Ifølge Statistisk sentralbyrå stemmer personer med høyere utdanning oftere ved valg enn personer med lavere utdanning, og unge med
2 grunnskole som høyest oppnådde utdanning stemmer sjeldnere ved valg i dag enn det de var tiårene etter 2. Verdenskrig (Kleven, 2019). De forklarer forskjellen med blant annet at grupper med kortere utdanning i større grad var mobilisert gjennom lekmannsbevegelsen, målsaken og arbeiderbevegelsen. Valgdeltakelsen stiger hos de mellom 67-79 år uavhengig av kjønn og utdanningslengde (ibid.). Bratsberg og kolleger finner at høyere sosial status er assosiert med høyere valgdeltakelse, med sterke gradienter for utdanningsnivå, inntekt, formue og foreldres økonomi under oppveksten (2019). Sannsynligheten for å stemme ved valg fordobles fra den laveste utdanningskategorien (grunnskolenivå) til den høyeste (master/PhD-nivå). Personer med sterkere økonomi, samt de som eier egen bolig, stemmer oftere enn de med svakere økonomi og de som ikke eier egen bolig. Sosial prestisje eller status er positivt assosiert med valgdeltakelse, både for kvinner og menn. Deltakelsesraten knytter seg også sterkt til foreldrenes økonomiske situasjon under oppveksten, der de to prosent fattigste har en valgdeltakelse på 40%, mens tre av fire blant de mest privilegerte deltok i valg (ibid).
Valgforskningsprogrammet, som publiserer studier av alle stortingsvalg, er den fremste kilden til kunnskap om politisk adferd i Norge. «Permanente hjemmesittere eller sporadiske velgere?» spør Bergh og Christensen om de som ikke stemmer ved valg (2017, s. 223-36). De finner også sosiale forskjeller i valgdeltakelse: de med høyere utdanning er mer tilbøyelige til å stemme. De middelaldrende er de som oftest stemmer, mens de under 30 stemmer sjeldnest.
Av faktorer som inntekt, utdanning, innvandrerstatus, kjønn og sivilstatus, er det utdanning og innvandrerbakgrunn som er mest signifikant assosiert med å være «permanent
hjemmesitter», det vil si å ikke ha stemt ved noen av de siste fire valgene (Bergh &
Christensen, 2017, s. 228-9).
Mens 78% deltok i stortingsvalget 2017, oppga kun 10 prosent at de hadde forsøkt å påvirke en sak gjennom politisk innsats samme år (With, 2017). Enjolras og Wollebæck (2010) finner at politiske organisasjoner ikke har noen høystatsprofil når det gjelder deltakelse. Medlemmer i politiske partier utgjør ikke noen «elite», et trekk Norge deler med de andre skandinaviske landene. I humanitære organisasjoner finner de dessuten at deltidsansatte er overrepresentert.
På den andre siden finner Eimhjellen og Fladmoe (2020) at deltakelse i de aller fleste typer frivillige organisasjoner er assosiert med høyt kapitalvolum, og deltakelse i politiske- og rettighetsorganisasjoner er assosiert med både høyt volum og overvekt av kulturell kapital, når man studerer deltakelsen med et kulturelt klasseperspektiv.
3 Samfunnsmessig relevans
Sosial ulikhet i politisk deltakelse er i bunn og grunn et spørsmål om demokrati. Studiens samfunnsmessige relevans og viktighet kan oppsummeres med dette sitatet fra
stortingsmeldingen Like muligheter for alle. Fordeling og sosial bærekraft ((Meld. St. 13 nr.
(68)).
«Selv om alle norske statsborgere har de samme formelle rettighetene, har ikke nødvendigvis alle de samme reelle mulighetene til å nå frem med sine synspunkter.
Reelle muligheter til deltakelse kan avhenge av forhold som personlige egenskaper, utdanning, sosiale kontakter, tid, språklige evner, kunnskap, økonomiske ressurser og helse»
(Finansdepartementet, 2018-2019, s. 13).
Det er de reelle mulighetene til politisk deltakelse, som man vet at er ulikt fordelt, som gjør denne studiens bidrag relevant – ikke bare for kunnskapsutvikling på fagfeltet, men også samfunnsmessig og politisk. Det er kanskje ikke nødvendig for demokratiet at alle involverer seg i like stor grad, men den sosiale ulikheten i politisk deltakelse utgjør et demokratisk problem. Her kan kunnskap om hvordan ulikhetene arter seg, og teoretisk og empirisk begrunnede fortolkninger av disse forskjellene være et nyttig bidrag.
Mulighetene ved den kulturelle klasseanalysen
En rekke empiriske studier – både i skandinavisk, europeisk og nord-amerikansk sammenheng, har satt sammenhengen mellom sosial klasse og politiske holdninger,
stemmegivning og partitilslutning under lupen (Dalton, 2013; Flemmen og Haakestad, 2018;
Evans og Tilley, 2017; Langsæther, 2019; Langsæther, Evans og O’Grady, 2021). Mens noen hevder at sammenhengene har blitt svekket så mye at de knapt har relevans lenger (Inglehart, 2007; Dalton, 2013), mener andre at vi snarere ser en rekonfigurasjon av forholdet mellom sosiale klasser, politiske partier og holdninger, både i Norge og Danmark (Harrits et al., 2010;
Harrits, 2013; Flemmen og Haakestad, 2018). Den sistnevnte fløyen benytter en
flerdimensjonal konseptualisering av klasse etter et rammeverk inspirert av Pierre Bourdieus kulturelle klasseanalyse, hvor klasseposisjon forstås som relasjoner av ulike posisjoner etter volum og sammensetning av økonomiske og kulturelle ressurser (kapital) (Bourdieu, 1984).
Dette perspektivet på klasse fanger opp nye sammenhenger mellom klasse og politikk, der
4 andre, smalere klasseperspektiver finner en svekkelse av den samme sammenhengen. Blant annet finner Flemmen, Jarness og Rosenlund at det sosiale rom er strukturert etter de samme ulikhetsrelasjonene som både politisk holdninger og livsstiler (2018). Ifølge Rosenlund (2014) har Bourdieus klassemodell sannsynligvis bedre forklaringskraft enn noen annen når det gjelder å koble sosial posisjon til politiske antipatier og sympatier, fordi
sammensetningen av kapital i stor grad forklarer plasseringer etter høyre/venstreskillet.
Harrits (2005; 2011; 2013) har studert sammenhengen mellom klasse og politiske praksiser, og funnet systematiske forskjeller, etter både volum av kapital (høy og lav klasseposisjon) og kapitalsammensetning (hvorvidt klasseposisjonen er mest preget av kulturelle eller
økonomiske ressurser). Nordhagen har undersøkt sammenhengen mellom klasse og det å svare «vet ikke» på politiske surveyspørmål, og finner at arbeiderklassen i større grad svarer
«vet ikke» enn andre klasser (2019). Jan Fredrik Hovden har med samme data som benyttes her, funnet at arbeiderklassen i mindre grad enn andre fulgte stortingsvalget 2017 i mediene, sjeldnere oppsøkte informasjon om partiene, og i noen mindre grad deltok i politiske møter og aktiviteter (Hovden, 2020, s. 365). Rosenlund (2014) finner at politisk interesse er assosiert med høyt, og desinteresse med lavt kapitalvolum.
Bortsett fra disse eksemplene, har få anlagt et kulturelt klasseperspektiv på politisk ulikhet i en norsk sammenheng. Jamfør det vi vet om politisk ulikhet i Norge, og suksessen det klassekulturelle perspektivet har hatt i å beskrive ulikheter i politiske standpunkter og deltakelse, kan denne oppgaven bidra til kunnskapsutvikling på det som ellers er et relativt lite utforsket felt innen den kulturelle klasseanalysen. Denne studien skiller seg fra andre ved undersøkingen av sammenhenger mellom klasseposisjon og både ulike måter å forholde seg til politikk, og å delta politisk. Ikke minst ser jeg også på hvordan politiske disposisjoner og handlinger forholder seg til hverandre, og hvordan dette relaterer seg til ulike
klasseposisjoner.
I tillegg bruker jeg en kombinasjon av begreper fra både den angloamerikanske rational choice-funderte statsvitenskapelige tradisjonen, samt de franske kulturelle
klasseperspektivene fra Pierre Bourdieu generelt, og Daniel Gaxies teori om sosial klasse og politisasjon mer spesifikt (Bourdieu, 1984; Gaxie, 1978). Den sistnevnte er lite brukt utenom Frankrike, noe som nok kan tilskrives språklige barrierer. Gjennom en relasjonell tilnærming til sosial ulikhet, kan dette kaste nytt lys over et evigaktuelt tema.
5 Begrepsavklaringer
Jeg forstår relasjoner til politikk som sammensatt av det som undersøkes som politiske disposisjoner på den ene siden, og politisk handling på den andre. Politiske disposisjoner forstås som sammensatt av troen på at man kan oppnå noe ved å delta politisk (politisk selvtillit), hvorvidt man opplever å ha kjennskap til og kunnskap om politiske saker,
prosesser og institusjoner (subjektiv politisk kompetanse), tilliten til de politiske systemene og institusjonene man opererer innenfor (Winsvold, 2020, s. 65-7). Subjektiv kompetanse, politisk sosialisering og interesse for politikk er også innebefatta i begrepet om
«politisasjon», som er sentralt for konseptualiseringen av politiske disposisjoner (Gaxie, 1978). For at man skal kunne fortolke funnene som disposisjoner, må man, ifølge Bernard Lahire, «kunne identifisere en serie koherente adferdsmønstre, holdninger og handlinger»
(Lahire, 2002. S. 19, sitert i Darmon, 2019). Jeg avgrenser imidlertid politiske disposisjoner til å omfatte oppfatninger, da disse skiller seg konseptuelt fra handlinger ved at de dreier seg om holdninger og refleksjoner, det vil si det man mener, føler, eller tenker, mens handlinger består av praksiser, det vil si det man gjør (eller nærmere bestemt: det man sier at man gjør, da dataene er basert på selvrapportering). Begrepet om «disposisjoner» utgjør likevel en abstraksjon. De kan ikke observeres direkte, i seg selv, men må rekonstrueres gjennom empiriske undersøkelser, i dette tilfellet av utsagn basert på forhåndsgitte formuleringer (Darmon, 2019). Vi må derfor vise noe varsomhet med bruken av dette begrepet.
Politisk handling forstås som deltakelse i ulike former for politiske aktiviteter, som på ulike måter sikter mot å påvirke politiske saker og hendelser på det politiske feltet (Gaxie, 1978;
Bourdieu, 1984), med et skille mellom konvensjonelle og ukonvensjonelle handlinger (Gabriel, 2012). I tråd med forståelsen av politisk handling, forstås politikk som kampen om og utøvelsen av makt over avgjørelser som tas på vegne av befolkninger.
Sosial klasse forstås som et system av posisjoner etter fordelingen av de viktigste formene for kapital i et gitt samfunn, i Norge som volum og sammensetning av knappe økonomiske og kulturelle ressurser, som virker som kapital på den måten at de kan 1) akkumuleres og
konverteres, 2) gi noen fordeler. Med denne Bourdieu-inspirerte tilnærmingen til klasse (som vi kommer tilbake til i kapittel 2), inkluderer dette strukturer av både økonomisk og kulturell ulikhet (Bourdieu, 1984).
6 1.1 Studiens formål og problemstilling
Oppgavens overordnede problemstilling dreier seg om kjennetrekkene ved og styrken i sammenhengene mellom sosial klasse og relasjoner til politikk, med siktemål om å beskrive og redegjøre for disse. For å gjøre dette benyttes tre underspørsmål. Disse besvares gjennom multiple korrespondanseanalyser og klyngeanalyser av data fra spørreundersøkelsen Mecin 17: mediebruk og offentlig tilknytning, som ble utformet og distribuert i sammenheng med stortingsvalget 2017. Styrken på sammenhengene måles gjennom varians-tester,
effektstørrelsesmål og krysstabeller med standardiserte residualer. Det første spørsmålet lyder:
1. Hva slags sammenhenger er det mellom sosial klasseposisjon og ulike politiske disposisjoner, og hvor sterke er de?
Tydelige og store klasseforskjeller tilsier at sammenhengene er sterke, mens utydelige og svake sammenhenger tilsier små klasseforskjeller. Forskjeller i politisk kompetanse, intern og ekstern tillit, politisk sosialisering og interesse kan undersøkes gjennom en rekonstruksjon av ulike måter å forholde seg til politikk på, som undersøkes som et rom for ulike politiske disposisjoner, konstruert gjennom multippel korrespondanseanalyse, med klyngeanalyse av individene i rommet (Le Roux & Rouanet, 2014). Disse klyngene ses deretter i sammenheng med det sosiale rom, for å undersøke strukturlikheter mellom rommene. På bakgrunn av dette kan man undersøke klasseforskjeller i disse disposisjonene, etter deres plassering og
sammenheng med aksene i det sosiale rom, med påfølgende signifikanstester.
Samme framgangsmåte benyttes for å studere klasseforskjeller i politisk deltakelse:
1. Hva slags sammenhenger er det mellom sosial klasseposisjon og forekomst av politisk handling, og hvor sterke er de?
2. Hva slags sammenhenger er det mellom sosial klasseposisjon og ulike former for politisk handling, og sterke er de?
Jeg undersøker hvordan både forekomsten av handlinger (deltakelse) og former for
handlinger, er fordelt i et eget rom for politisk handling. Framgangsmåten er den samme som for rommet for politiske disposisjoner. Forholdet mellom de politiske rommene undersøkes gjennom krysstabellanalyse, for å se hva slags sammenhenger som finnes mellom politiske disposisjoner og handlinger.
7 1.2 Studiens oppbygging
I kapittel 2 presenteres de teoretiske perspektivene som ligger til grunn for analysene. Her konsentrerer jeg meg om empirisk fundert teori om vanlige borgeres forhold til og deltakelse i politikk, for så å gjennomgå grunntrekk ved den kulturelle klasseanalysen og dens bidrag til forskning på politisasjon, politiske disposisjoner og politisk orientert aktivitet. Da samtlige av de mest sentrale teoretiske bidragene er sterkt knyttet til empirisk forskning, ser jeg teori og tidligere forskning under ett.
I kapittel 3 gir jeg en oversikt over sentrale trekk ved multippel korrespondanseanalyse og klyngeanalyse. Her er også en gjennomgang av de konseptualiseringene og
operasjonaliseringene som ligger til grunn for analysene, og en oversikt over datamaterialet.
Kapittel 4 – det første analysekapittelet, består av tre deler, hvor resultatene fra hver av de separate multiple korrespondanseanalysene med tilhørende klyngeanalyser presenteres. Her beskriver jeg det sosiale rom, rommet for politiske disposisjoner, og rommet for politisk handling.
I kapittel 5 presenteres resultatene fra analyser av hvordan rommene ser ut i forhold til hverandre, i form av projiseringer av de politiske klyngene på det sosiale rom, krysstabeller og varians- og eta2-tester. I kapittel 6 oppsummeres og drøftes hovedfunnene fra analysene, og jeg peker på noen mulige spor for framtidig forskning.
8
1. Teori og tidligere forskning
Den rike litteraturen om politisk ulikhet som jeg trekker på i denne studien springer ut fra to ulike tradisjoner: Den rational choice-funderte tradisjonen etter Sidney Verba og hans kolleger, og den kulturelle klasseanalysen etter Bourdieu. Den førstnevnte utgjør det
dominerende perspektivet innen den angloamerikanske, statsvitenskapelige tradisjonen. Den franske kulturelle klasseanalysen representerer et alternativt perspektiv på sosial og politisk ulikhet, som både bygger videre på og bryter med det angloamerikanske perspektivet.
I dette kapittelet redegjør jeg for sentrale begreper og modeller fra begge perspektiver, og viser hvordan viktige elementer fra den angloamerikanske tradisjonen kan innlemmes i et bredere, klassekulturelt rammeverk, som til sammen utgjør det teoretiske fundamentet for analysene. Jeg drøfter også relevansen av den kulturelle klasseanalysens konseptualisering av kulturell ulikhet i en norsk kontekst.
2.1 Den angloamerikanske tradisjonens teorier om vanlige borgeres relasjoner til politikk
I dette kapittelet vil jeg redegjøre for sentrale begreper og forklaringsmodeller fra det jeg omtaler som den angloamerikanske, rational choice-funderte litteraturen om politisk
deltakelse. Jeg diskuterer også hvordan svakheter ved ressursmodellen for politisk deltakelse, og modellene som er foreslått som et svar på disse, peker mot relevansen av begrepene om kulturell kapital og habitus.
2.1.1 Politisk deltakelse, kompetanse og tillit
Interessen for politiske praksiser og kultur blant vanlige borgere i representative demokratier skjøt fart med Gabriel Almonds og Sidney Verba «The Civic culture» (1963). Verba og hans kolleger la også grunnlaget for moderne forståelse av kulturelle faktorer på mikro- og
mesonivås betydning for politisk deltakelse innen den amerikanske tradisjonen (Laitin, 1995).
9 I «Participation in America: Political democracy and social equality» (1987) vektlegger Verba og Nie målet om å påvirke myndighetspersoner og deres handlinger i sin definisjon av politisk deltakelse:
«Politisk deltakelse referer til lovlige handlinger utført av private borgere, som er mer eller mindre direkte innrettet mot å påvirke utvelgelsen av regjeringspersonell
(‘governmental personnel’) og/eller handlingene deres». (Verba & Nie, 1987, s.1, min oversettelse)
Denne definisjonen inneholder flere viktige kriterier: legalitet og retning. Det første innebærer at protestformer som sivil ulydighet, ulovlige demonstrasjoner og andre illegale former for politisk aktivitet ekskluderes. Det andre kriteriet innebærer at den politiske aktiviteten må være rettet mot enten politiske myndighetspersoner eller handlingene deres.
Denne definisjonen har senere blitt kritisert for å være for snever, spesielt på grunn av
legalitets-kriteriet (Gabriel, 2012). På bakgrunn av denne kritikken definerer Kaase og Marsh politisk deltakelse som «en gruppe av politiske aktiviteter som innebærer alle former for frivillig aktiviteter siktet mot å påvirke politiske avgjørelser tatt på ulike nivåer i det politiske systemet» (Kaase, 1997, s. 160, sitert i Gabriel, 2012). Istedenfor legalitetskriteriet, skiller de mellom konvensjonell deltakelse: lovlige aktiviteter som anses som høyst legitime og som inneholder elementer av institusjonaliserte politiske prosesser, og ukonvensjonell deltakelse - aktiviteter som ikke krever at man underlegger seg juridiske lover eller adferdsnormer som regulerer den politiske prosessen (Gabriel, 2012, s. 42-45). Denne definisjonen rommer både stemmegivning, politisk partimedlemskap - og deltakelse, medlemskap og deltakelse i
interesseorganisasjoner, deltakelse i demonstrasjoner og markeringer, offentlig meningsytring og debattdeltakelse, etc.
Senere har politisk deltakelse fått en rekke – og stadig bredere – definisjoner. Van Deth stiller spørsmålet om hvorvidt politisk deltakelse går i retning av å bli en «teori om alt» (2001).
Andre har også advart mot for brede definisjoner (Conge, 1988). Ett viktig skille går ifølge Conge mellom det offentlige og det private (ibid.). Avislesing og politiske diskusjoner i private settinger er eksempler på praksiser som kan inkluderes i veldig brede definisjoner av begrepet, forutsatt at man forkaster kriterier om at handlingen må ta sikte på å påvirke politiske prosesser eller avgjørelser direkte. Personlig boikott og andre former for «politisk forbruk» er også omdiskutert. Det samme gjelder det å signere underskriftskampanjer, diskusjoner og deling av politisk innhold på sosiale medier, og personlig protest. Dette kan omtales som «grenseproblemet» ved politisk deltakelse. Grenseproblemet oppstår også i møte med spørsmålet om avgrensninger mellom politisk og sosial deltakelse. Der
10 borgerengasjement («civic engagement») tidligere ble betraktet som adskilt fra politisk deltakelse, har sosial deltakelse senere blitt omdefinert til å være en underdimensjon av politisk deltakelse (van Deth, 2016).
Vanlige borgeres kjennskap til politiske institusjoner, systemer, prosesser, aktører og saker omtales også ofte som civic competence (sivil kompetanse/ borgerkompetanse), civic skills (ferdigheter), demokratisk kompetanse eller politisk kompetanse (Almond & Verba, 1963;
Carpini & Keeter, 1996). ‘Politisk kompetanse’ overlapper også med begrepet om «politisk kunnskap» (‘knowledge’) (Cramer & Toff, 2017; Brinkmann, 2018). Disse begrepene brukes gjerne om hverandre, men referer i all hovedsak til det samme. Jeg bruker heretter
betegnelsen politisk kompetanse. Overordnet refererer politisk kompetanse til evnen til å utføre noen politiske oppgaver på en god måte (Brinkmann, 2018). I tillegg til kunnskap om både systemer, institusjoner, saksfelt og aktører, kan begrepet også som nevnt omfatte organisatoriske og kommunikative ferdigheter. Politisk kompetanse refererer altså til både kjennskap til institusjoner og aktører, og ferdigheter man kan ta i bruk i politiske aktiviteter.
Sammenhengen mellom politisk kompetanse og deltakelse er med andre ord tett.
Følelsen av at det ikke vil gjøre noen forskjell, rommes også av begrepet om politisk
effektivitet, som er nært beslektet med politisk kompetanse. Her skilles det mellom det interne og eksterne aspektet ved tillit. Intern politisk effektivitet eller selvtillit referer til borgerens oppfatning om egen evne til å forstå og delta i politikk på en effektiv måte (Bandura, 1977, s.
193). (Ekstern) effektivitet eller systemtillit referer til oppfatningen om hvorvidt politiske institusjoner, systemer og aktører er lydhøre for borgernes involvering og krav, og opererer i tråd med demokratiske normer (Converse, 1964; Niemi et. al, 1991; Winsvold, 2020, s. 65-7).
Med dette skillet kan man gripe to sider ved politisk tillit: troen på ens egen kompetanse og muligheter for å påvirke politisk, og oppfatningen om de institusjonelle og systemiske mulighetene og begrensningene ved egen deltakelse. Richard Cole argumenterer for at politisk tillit er positivt assosiert med politisk kompetanse (1973). Andre har også funnet samme mønster i demokratiske land (Torney-Purta, Barber & Richardson, 2004). Tillit er også positivt assosiert med deltakelse i institusjonaliserte former for politikk, mens lavere tillit er assosiert med deltakelse i ikke-institusjonaliserte former (Hooghe & Marien, 2013).
11 2.1.2 Forklaringer på sosiale ulikheter i politisk deltakelse
I sin ressursmodell for politisk deltakelse, hevder Brady, Verba og Schlozman, med tydelig base i rasjonell handlingsteori, at det er tre grunner til folk ikke deltar i det politiske liv: fordi de ikke kan, fordi de ikke vil eller fordi ingen spurte. «Fordi de ikke kan» referer til
nødvendige ressurser for politisk deltakelse: tid, penger og politisk kompetanse
(borgerferdigheter). Borgerferdigheter referer til en rekke kognitive, kommunikative og organisatoriske ferdigheter som tilegnes gjennom oppveksten og utover i livsløpet (Brady, Verba & Schlozman, 1995). Disse ferdighetene gjør det mindre kostbart å følge med på politikk, gjennom at man enklere forstår innholdet i det.
«Fordi de ikke vil» referer til manglende psykologisk engasjement for politikk – som manglende interesse, følelse av at det ikke vil gjøre noen forskjell, og manglende bevissthet rundt medlemskap i en gruppe med felles politiske interesser. «Fordi ingen spurte» til manglende rekrutteringsnettverk som man mobiliseres gjennom (ibid). I følge Brady, Verba og Schlozman øker utdanning den politiske deltakelsen mer eller mindre direkte gjennom at man i skolen utvikler ferdigheter som er relevante for politikk – evnen til å skrive og snakke, kunnskap om hvordan man klarer seg i en organisatorisk setting» (1995, s. 305, min oversettelse). Det er med andre ord gjennom utdanning at man tilegner seg borgerkompetanse (eller ‘politisk kompetanse’), som igjen har direkte effekt på politisk deltakelse.
Ressursmodellen er blitt kritisert for blant annet å ikke kunne forklare et stort paradoks ved sammenhengen mellom utdanning og politisk deltakelse – nemlig det at økt utdanningsnivå i befolkningen ikke øker deltakelsen, noe som også er tilfelle i Norge (se for eksempel
Pelkonen, 2012; Persson, 2015). Ifølge Pelkonen (2012) økte ikke utvidelsen av obligatorisk skolegang fra syv til ni år i Norge valgdeltakelsen, og han finner ikke direkte sammenheng mellom utdanningsnivå og valgdeltakelse. Det ser med andre ord ikke ut til at utdanning i seg selv øker deltakelsen. Han undersøkte også utdanningsnivås effekt på en rekke andre
deltakelsesformer, og fant kun en signifikant sammenheng mellom utdanningsnivå og det å signere underskriftskampanjer (ibid.).
Som et alternativ til å forklare utdanning som en direkte kausal årsak til politisk deltakelse, og for å løse dette paradokset, foreslo Nie, Junn og Stehlik-Barry en relativ
utdanningsmodell. Ifølge denne modellen er det ikke utdanning som øker politisk deltakelse, men sosial status. Her betraktes utdanning som et «posisjonelt gode» - noe som er verdifullt fordi ikke alle har det, ikke ulikt det Bourdieu kaller for kapital. Videre hevder de at individer
12 med høy sosial status har nettverk som oppmuntrer til politisk deltakelse, og at de er mer eksponert for å bli rekruttert til politiske aktiviteter. Motsatt befinner personer med lav sosial status seg utenfor disse rekrutteringsnettverkene. Hvor «kostbare» politiske handlinger blir, avhenger derfor av hvilke ressurser og hvilken status man har. Det relative aspektet viser til at høyere utdanning blir mindre verdifullt som posisjonelt gode, når mange flere har slik
utdanning (Nie, Junn & Stehlik-Barry, 1996; Persson, 2015).
The pre-adult socialization model (den ‘tidlige sosialiseringsmodellen’) forklarer på sin side sammenhengen mellom utdanning og politisk deltakelse med selv-seleksjonseffekter. Her forstås utdanning som en proxy for barndoms-faktorer som sosioøkonomisk status, politisk sosialisering i hjemmet og personlige egenskaper som kognitive ferdigheter. Denne modellen forkaster ideen om en sammenheng mellom utdanning og deltakelse fullstendig (Persson, 2015).
Utdanning ser med andre ord ikke ut til å være en direkte årsak til politisk deltakelse, og forskningen peker på sosial status og sosialisering som mulige alternative forklaringer på sammenhengen. Den privilegerte betydningen av utdanningsforskjeller peker mot at kulturelle ulikhetsformer kan forklare politisk ulikhet. Det er dette Bourdieu kaller for
«kulturell kapital» og Daniel Gaxie for «kulturelt nivå» (Bourdieu, 1984; Gaxie, 1978).
McCollum (2021) hevder på bakgrunn av sin inkludering av kulturell kapital-begrepet i studier av politisk deltakelse, at det å inkludere sosiale innflytelser gjennom livsløpet, fra barndommen og videre gjennom utdanningsløpet, kan styrke den teoretiske forståelsen av politisk deltakelse.
2.3 Det klassekulturelle perspektivet på politisk ulikhet
Der hvor tradisjonen etter Verba og hans kolleger tar utgangspunkt i individers rasjonelle handlinger, i lys av ulike ressurser, tar den kulturelle klasseanalysen etter Bourdieu utgangpunkt i ubevisste livsstils- og handlingsdisposisjoner som betinges av ulike
klasseposisjoner. Som vi nå vil se, behandler den kulturelle klasseanalysen spørsmålet om vanlige folks relasjoner til politikk som en hvilken som helst side ved livsstil.
13 2.3.1 Det sosiale utgangspunktet for relasjoner til politikk
I Distinction viser Bourdieu hvordan de underliggende strukturene i konfigurasjonen av sosiale klasseposisjoner, ligner de som strukturerer konfigurasjonen av ulike
livsstilspreferanser, som musikksmak og annet kunstforbruk, sport, mat, og politiske vaner og standpunkter (1984). Disse preferansene og praksisene får mening i relasjon og i opposisjon til andre, motstridende preferanser og praksiser, eller distinksjoner (Bourdieu, 1984). Klassers ulike politiske livstilspreferanser og praksiser, fungerer med andre ord etter lignende
prinsipper som de for preferanser for og forbruk av kunst. I The love of art forklarer Bourdieu og Darbel sosiale forskjeller i kunstgalleribesøk og i hvordan man oppfatter kunstverk
(Bourdieu & Darbel, 1990). Kunstnerisk kompetanse refererer til evnen til spesifikk estetisk iakttagelse av kunstverk, gjennom blant annet å kunne plassere verket i forhold til andre verker, i motsetning til å forholde seg til verket som et hvilket som helst hverdagsobjekt. I tillegg innebærer den kunstneriske eller estetiske kompetansen at man mestrer en rekke ord som gjør en i stand til å navngi forskjeller. Denne kompetansen varierer med kvalifikasjoner, som i stor grad opparbeides gjennom skolegangen. Eksponering for kunst gjennom familien er imidlertid en forutsetning for hvordan man bygger videre på kompetansen gjennom skolegangen (Coavoux, 2018). I La Distinction (1979)1 definerer Bourdieu politisk kompetanse som «det å inneha kyndig kjennskap og nødvendige praksiser for å kunne produsere spesifikt politiske handlinger og dommer og kanskje ikke minst mestringen av det politiske språket» (Bourdieu s. 1979, s. 476, min oversettelse). Denne kompetansen består av kjennskap til politiske organisasjoner, evnen til å klassifisere en selv og andre etter politiske kategorier - spesielt langs en høyre/venstre-akse, evnen til å benytte politiske evaluerings- og klassifiseringsskjemaer, samt fortrolig omgang med aktuelle politiske temaer (ibid).
Å mestre slike politiske klassifikasjonsskjemaer gjør en i ifølge Bourdieu i stand til å nærme seg det politiske feltet på en kompetent måte, og til å gi mening til politiske hendelser.
Han forstår politisk kompetanse som sammensatt av objektiv kompetanse på den ene siden, og subjektiv kompetanse på den andre. Politisk kompetanse er nemlig uløselig knyttet til følelsen av å være kompetent: en berettigelsesfølelse av å være utstyrt med evnen og dermed også legitimiteten og autoriteten til å uttrykke en politisk mening, til å felle en dom, og mer generelt til å vie oppmerksomhet til det politiske feltet. Berettigelsesfølelsen som ligger i det å ha høy, subjektiv kompetanse kan kompensere for manglende objektiv kompetanse, noe
1 Jeg forholder meg til både den franske originalutgaven av La Distinction (1979) og den engelske oversettelsen Distinction (1984), og for å referere korrekt, er det derfor nødvendig å skille mellom dem.
14 som gir seg utslag i at mindre objektiv kompetente med høyere klasseposisjon, oftere
besvarer politiske survey-spørsmål (Bourdieu, 1984). Bourdieu forklarer ulikheter i politisk kompetanse med klassers ulike sosialisering, der ulike habituser disponerer for ulike livsstiler – inkludert forskjellig omgang med politikk (Bourdieu, 1984, s. 417-19). Mangel på denne berettigelsesfølelsen fører også til en selveksklusjon blant de dominerte klassene, som skaper klasseulikheter i politisk handling (Bourdieu, 1984, s. 400).
I Le Cens Caché (1978) viser Gaxie at dette er ulikt fordelt mellom sosiale klasser, og at det varierer spesielt ens kulturelle nivå, som tilsvarer kulturell kapital hos Bourdieu, som vi kommer tilbake til (Bourdieu, 2006). Gjennom en omfattende statistisk studie av surveydata fra flere land, blant annet Norge, viser han hvordan politisasjon varierer mellom sosiale klasser – noe han han forklarer med klasseulikheter i politisk kompetanse. Han beskriver hvordan en «skjult stemmerettsinnskrenkelse» i form av mangel på nødvendig kunnskap og kjennskap til det politiske feltet, fungerer ekskluderende for lavere sosiale klasser.
Politisasjon2 (fransk: ‘politisation’) betegner en sosialiseringsprosess hvor man blir interessert i politikk, og utvikler politiske refleksjoner, standpunkter, og praksiser.
Politisasjon betegner med andre ord aktørers politiske bevisstgjøring og aktivisering, og utviklingen av politiske klassifikasjonsskjemaer som gjør en stand til å fortolke og forstå politiske produkter på en politisk måte.
Hos Gaxie, inspirert av Max Weber, definerer politisasjon som «oppmerksomheten som vies virkemåtene ved rommet for politisk stillingstaken» (Gaxie, 1978, s. 22). «Rommet for politisk stillingstaken» sikter til politikkens felt, som består av politiske aktører, medier, prosesser, institusjoner og systemer. Gaxie forstår i likhet med Bourdieu politisk kompetanse som todelt: Den ene komponenten av består av kognitiv kompetanse i form av konkret
kunnskap om saker, aktører og institusjoner. Den andre komponenten ved begrepet kaller han statuskompetanse eller subjektiv kompetanse, som viser til følelsen av politisk kompetanse, eller en form for politisk berettigelsesfølelse. Med bakgrunn i disse funnene utvikler Gaxie sin modell for politisasjon:
2 Jeg benytter Flemmens (2021) oversettelse av begrepet.
15 Modellen kan oppsummeres på følgende vis: Klassetilhørighet, alder og kjønn betinger aktørens sosiale status, som igjen fører til at man tilskrives en viss status, og som i sin tur former aktørens subjektive politiske kompetanse (politisk berettigelse). Kulturelle,
økonomiske og sosiale betingelser ved ens klassebakgrunn virker inn på ens skolegang og utdanningsnivå: Barn med sterke kulturelle ressurser videreutvikler i større grad den politiske kompetansen man allerede har begynt å utvikle i hjemmet og nærmiljøet. Barn fra lavere klasser har derimot ikke de samme forutsetningene for å nyttiggjøre seg av den objektive politiske kompetansen man lærer i skolen, og utvikler dermed ikke tilsvarende objektiv politisk kompetanse som barn fra familier med høyere kulturelt nivå. Sammen med systematiske og vedvarende klasseforskjeller i utdanningslengde skaper dette derfor klasseulikheter i objektiv politisk kompetanse. Sammen med subjektiv kompetanse er objektiv kompetanse en forutsetning for politisasjon, det vil si for å interessere seg for og aktivt ta del i politikken. Parallelt med mekanismen for objektiv kompetanse, finner vi mekanismen for subjektiv kompetanse. En kombinasjon av klassebakgrunn, kjønn og alder - der kulturelt nivå er den variabelen som har sterkest effekt – tilskriver individer ulik status.
Denne statusen har direkte innvirkning på hvordan man oppfatter ens egen politiske
kompetanse, og på hvordan denne oppfattes av omverden (Gaxie, 1978, s. 96-163). I senere, kvalitative studier av klasse, politisasjon og politiske disposisjoner, har Gaxie funnet at lav systemtillit forekommer blant både mye og lite politiserte personer. De politiserte er i større grad kjennetegnet av en informert, involvert og opplyst form for skepsis mot politiske
systemer og aktører, og refererer oftere til skiller mellom sånn som det «var før» og sånn som det «er nå». De mindre politiserte viser oftere sin skepsis på etiske grunnlag: politikere tenker bare på seg selv, er egoistiske, og holder ikke løftene sine (Gaxie, 2014). Skepsis eller
mistillit mot det politiske felts aktører, systemer eller institusjoner er derfor ikke i seg selv relatert til spesifikke klasseposisjoner.
Sosial klasse
Utd.
-nivå
Politisk Kompe- tanse og autoritet
Følelse av politisk kompe- tanse
Politi- sasjon Kjønn
Kulturelt nivå
Alder
Figur 1: Modell for politisasjon, oversatt fra Gaxie (1978, s. 161)
16 Gaxie posisjonerer seg mot «ideologien om ‘politisk deltakelse’ som et hierarki av ulike former for politisk intervensjon, som innfører eksistensen av en slags «løpende skala som går fra stemmegivning til utøvelsen av statsmakt» (Gaxie, 1978, s. 42, min oversettelse). Skillet mellom profesjonelle aktører i kampen om statsmakt, og sosiale aktører (Gaxie foretrekker dette framfor begrepet om ‘borgere’), er grunnleggende for denne forståelsen. Overgangen fra føydalsamfunnet og etableringen av en stat med tydelig adskillelse mellom politikere og embedsmenn, der profesjonaliserte politikere fylte en annen type rolle enn tidligere, medførte etableringen av et eget politisk felt, distinkt avgrenset fra det religiøse, det juridiske, det militære og det administrative feltet (Gaxie, 1978, s. 40). Statsmakten, som regulerer de fysiske, materielle, juridiske begrensningene i et land, er det de profesjonelle aktørene kjemper om på det politiske feltet. Med unntak av folkelige intervensjoner i form av streiker, kampanjer, masseprotester, opprør eller revolusjon, som er relativt sjeldne fenomener, gjerne knyttet til kriser, er de fleste borgere med denne politiske arbeidsdelingen først og fremst tilskuere til kampen om statsmakt (ibid., s. 40-1). I visse tilfeller kan riktignok
stemmegivning også utøve mer direkte innflytelse over statsmakten.
Dette innebærer derimot ikke at Gaxie benekter at en minoritet blant «lekfolk» faktisk involverer seg i politiske partier og andre politiske organisasjoner, eller at han hevder at disse umulig kan påvirke politisk, men heller at forståelsen av det som ifølge Weber er et skille mellom politisk aktivitet på den ene siden - legitime politiske aktiviteter for utøvelsen av statsmakt, og «politisk orienterte aktiviteter» på den andre - hvor man forsøker å påvirke politisk aktivitet, er «teoretiske verktøy for å analysere de formene for relasjoner sosiale aktører har med aktørene på det politiske feltet» (Gaxie, 1978, s. 43). Politikere er i mange tilfeller – deriblant ved parlamentariske valg – avhengige av oppslutning fra «borgerne», og disse sosiale aktørene, som gjennom den politiske arbeidsdelingen i praksis er fratatt noen politiske midler3, har også noen midler for å utøve innflytelse. Forholdet mellom de sosiale aktørene og politikkens aktører bestemmes av de førstnevntes politisasjon.
2.3.1 Klasse og relasjoner til politikk i Skandinavia
Eimhjellen og Fladmoe (2020) har studert sosial klasse og norsk frivillighet, med en operasjonalisering av klasse lik den som benyttes i denne oppgaven. Frivillighet rommer frivillig deltakelse i organisasjoner innen både idrett, kultur og fritid, velferd, bolig, nærmiljø og velforeninger, arbeidslivsorganisasjoner, tro- og livssyn og samfunnsrettede
3 «Les agents sociaux politiquement dépossédés» på fransk (Gaxie, 1979, s. 45), en litt kronglete betegnelse å oversette.
17 organisasjoner. Deltakelse i de aller fleste typer frivillige organisasjoner er assosiert med høyt kapitalvolum, og deltakelse i politiske- og rettighetsorganisasjoner er assosiert med både høyt volum og overvekt av kulturell kapital. Ressurser knyttet til sosialt nettverk og eget
utdanningsnivå er spesielt viktig for å forstå hvem som deltar og hvordan man deltar. De finner også forskjeller i deltakelse etter yrkesposisjon og økonomiske og kulturelle ressurser.
Noen organisasjonstyper og arbeidsoppgaver har høyere klassestatus og er mer elitepregede enn andre, i tillegg til at noen er mer preget av kulturell kapital, mens andre er mer preget av økonomisk og sosial kapital. Studenter, personer med høyt utdanningsnivå, og personer som er vokst opp i et hjem med mange bøker er mer tilbøyelige til å delta enn andre. Personer i det som omtales som eliteyrker er overrepresentert i blant annet samfunnsrettede organisasjoner, mens derimot arbeiderklassen deltar mindre (Eimhjellen & Faldmoe, 2020).
Gitte Sommer Harrits har undersøkt homologien mellom det sosiale rom og rommet for politisk forbruk og deltakelse (‘det politiske forbruksfeltet’), i sin doktoravhandling (Harrits, 2005; 2013). Hun forstår i tråd med Bourdieu «vanlige borgere» som i hovedsak tilskuere til kampen om politisk makt. Gjennom multippel korrespondanseanalyse konstruerer hun ett sosialt rom, ett rom for politisk forbrukskapital, og ett for deltakelse. Hun finner at rommene for politisk forbrukskapital og politisk deltakelse er svært homologe – det vil si strukturert etter lignende prinsipper, og ser dem under ett. Gjennom å undersøke homologien mellom disse og det sosiale rom, finner hun at relasjonene i det politiske rommet er homologt med relasjonene i det sosiale rom, der høyere kapitalvolum er assosiert med høyere deltakelse og politiske ressurser. Hun finner også forskjeller etter kapitalsammensetning, mellom de som er aktivt involvert, og de som først og fremst diskuterer politikk (Harrits, 2013).
Klasseulikheter i relasjoner til politikk har også vist seg i form av signifikant høyere rater av
«vet ikke»-svar på politiske survey-spørsmål i arbeiderklassen sammenlignet med andre klasser. Dette kan forklares med at de dominerte klassene ikke har den samme klassede berrettigelsesfølelsen til å hevde seg politisk som er tilfelle hos de dominerende klassene (Bourdieu, 1984; Nordhagen, 2019; Harrits; 2013).
Rosenlund finner i sin studie av klasse og livsstil i Stavanger og Aalborg, at deltakelsen i alle former for kulturelle aktiviteter, som det å gå i teateret, på konsert med symfoniorkester, og i kunstgallerier, er høyere blant de høyt kapitalvolum, enn blant de med lavt kapitalvolum, som i større grad kjennetegnes av passivitet (Rosenlund, 2014, s. 171). Det samme gjelder for det han kaller ‘legitim kunnskap’, både om politikk, økonomi og kultur: posisjoner med høyere
18 kapitalvolum har større kunnskap, mens det motsatte gjelder for posisjoner med lavt
kapitalvolum. Dette gjelder imidlertid ikke for andre, ikke-legitime områder, som sport, fisking og gjør-det-selv aktiviteter (Rosenlund, 2014, s. 172).
Det kulturelle klasseperspektivet har med andre ord gode redskaper for å studere ulikheter i politisk kompetanse og deltakelse. Med utgangspunkt i at utdanning ikke forklarer politisk deltakelse direkte, kan man gjennom den kulturelle klasseanalysen undersøke hvordan de politiske klasseforskjellene arter seg som forskjeller i politisasjon, politiske disposisjoner og politisk handling, og forsøke å beskrive disse forskjellene i lys av teoriene.
2.4 Grunntrekk ved den kulturelle klasseanalysen
Flere sentrale begreper og teoretiske antagelser fra den kulturelle klasseanalysen ligger til grunn for analysene: ideen om det sosiale rom og kapitalformene, habitus, og felt. Under følger en gjennomgang av disse begrepene, samt en refleksjon rundt relevansen av den kulturelle klasseanalysen i en norsk sammenheng.
2.4.1 Klassebegrepet fra Marx til Bourdieu
I sin opprinnelige form slik den ble formulert av Karl Marx bestod det sosiologiske
klasseskjemaet av to hovedklasser: kapitalistklassen eller borgerskapet, og arbeiderklassen eller proletariatet. Klassemodellen er fundert i forholdet mellom arbeid og kapital, der arbeiderne er de som skaper verdier gjennom lønnsarbeid, og kapitalistene er de som eier produksjonsmidlene og dermed også resultatet av arbeidet – som de profitterer på.
Motsetningsforholdet mellom de to klassenes objektive, materielle interesser er den sosiale ulikhetens motor, og kulturelle ulikheter støtter oppunder det herskende borgerskapets økonomiske interesser, og reflekterer på denne måten de økonomiske ulikhetene i samfunnet (Marx, 1970). Som et motsvar til Marx’ økonomisk orienterte klasseteori, innførte Max Weber (1995) et skille mellom klasse, stand og parti, der klasse refererer til ens posisjon på markedet, stand til statsgrupper definert ut fra yrkesprestisje, og parti til tilhørighet til politiske organisasjoner. Weber forsto sosial ulikhet som mangefasettert, der livsførsels- og livsstilsulikheter mellom stender kunne beskrive kulturell ulikhet, klasseforskjeller etter posisjoner på markedet kunne beskrive økonomisk ulikhet, og partier politisk ulikhet. Siden den gang er en rekke nye teorier og klasseskjemaer blitt utviklet, enten direkte inspirert av Marx eller Weber, eller i opposisjon til disse. For å beskrive nye mønstre og nye former for sosial ulikhet, har mer differensierte modeller blitt foreslått (se feks. Wright, 2005 for en oversikt). Parallelt og i opposisjon til dette har andre hevdet at sosial ulikhet i vår tid hverken
19 kan eller bør analyseres som klasseforskjeller. Klassebegrepet er av flere blitt karakterisert som avleggs - både ontologisk og politisk (Clark & Lipset, 1991; Pakulski & Waters, 1996;
Inglehart, 2018).
Bourdieus studier av det franske samfunnet, blant annet i Distinction (1984), representerer en kulturell vending innen klasseanalysen. Han anlegger et relasjonelt begrep om makt, med utgangspunkt i relasjoner mellom posisjoner av ulike mengder og typer kapital – de til enhver tid viktigste knappe ressurser som gir tilgang til de viktigste materielle og symbolske godene i samfunnet. Her forstås både økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser, og fordelingen av dem, som det som definerer klasseposisjoner i forhold til hverandre (Bourdieu, 2006). Høye posisjoner må forstås av sin relasjon til lavere posisjoner, og vice versa.
2.4.2 Kapital, felt og habitus
Kapitalbegrepet har dype røtter i sosiologifaget, tilbake til Karl Marx’ Das Kapital (1890). I sin opprinnelige betydning, betegnet kapital materielle og økonomiske ressurser med
potensial for å gi større avkastning enn det man gav for dem i utgangspunktet (Marx, 1890, s.
171-206). Bourdieu forstår kapital som akkumulert arbeid: det er ressurser som besittes, enten gjennom opparbeiding eller overføring, eksempelvis i form av arv, og som man kan investere for enten å øke mengden av den spesifikke kapitalen, eller å omgjøre den til en annen kapitalform.
«Kapital er akkumulert arbeid (i dets materialiserte form eller dets «inkorporerte», kroppslig- gjorte form) som når den tilegnes på en privat, det vil si eksklusiv, basis av aktører eller grupper av aktører, gjør det mulig for dem å tilegne seg sosial energi i form av tingliggjort eller levende arbeid.» Bourdieu (2006, s. 5).
Kapital kan både besittes, lagres, og brukes som ressurs (Lareau & Weininger, 2003).
Kapitalakkumulasjon krever strategisk innsats over tid, og kan foregå over flere generasjoner.
Kapital er dessuten et knapt gode, og det kapitalistiske samfunnet kjennetegnes – innenfor Marxistisk teori og andre konfliktperspektiver – av blant annet ulik fordeling av kapital mellom klasser. Kapital er med andre ord en ressurs som kan gi tilgang til enda flere ressurser, som igjen gir tilgang til knappe goder. Bugge (2006) hevder at Bourdieus maktbegrep ligger i kapitalformene: Kapital gir ulike former for makt, og denne makten utøves og reproduseres i en hierarkisk, differensiert samfunnsstruktur. Makten miskjennes dessuten som makt: Den blir til symbolsk dominans som oppfattes som naturlig, riktig, og til og med nødvendig, istedenfor å oppfattes som resultatet av akkumulert arbeid (Bugge, 2006;
Bourdieu, 1989). For å forstå hvilket potensial for makt som ligger i kapitalformene, må vi
20 forstå de strukturene som aktører operer innenfor. Kapital er ikke først og fremst et begrep om individers besittelse av sosiale goder og byrder, men om hvordan strukturer fordeler slike goder og byrder. Symbolsk kapital viser til hvordan denne fordelingen kan oppfattes som et rettferdig resultat av individers meritter og evner, heller enn som et produkt av mekanismer som skaper og reproduserer sosial ulikhet. Dominansens mest subtile og dermed også mer effektive virkemåter ligger nettopp i den symbolske makten: Den makten som blir miskjent som makt og dermed unnslipper kritikk og motstand. Alle former for kapital kan bli
symbolsk kapital når den ikke lenger forstås som kapital, men som egenskaper ved de som besitter den (Bourdieu, 1984; 2006).
I motsetning til Marx forstår ikke Bourdieu kapital kun i økonomiske termer, eller sosial ulikhet som fundert i en utelukkende økonomisk basis. Bourdieu går heller i Webers fotspor, og utvikler et flerdimensjonalt begrep om klasse, der kultur og sosiale relasjoner spiller en vesentlig rolle. Hva som fungerer som kapital, er avhengig av hvilke strukturer som er de viktigste kildene til fordeling av goder og byrder i et samfunn, og i Bourdieus Frankrike fant han at disse var økonomisk og kulturell kapital (Bourdieu, 1984; 1994).
Økonomisk kapital viser til akkumulerte økonomiske ressurser som formue, eiendom, inntekt og andre økonomiske midler. Økonomisk kapital kan akkumuleres, brukes strategisk, og konverteres i andre kapitalformer - gjennom eksempelvis å betale for prestisjefull utdanning, tilegne seg distingverende objekter, finansiere en distingverende livsstil, eller få tilgang til sosial kapital gjennom tilgang til arenaer for nettverksbygging (Bourdieu, 2006). Kulturell kapital viser til de akkumulerte kulturelle ressursene som fungerer som kapital i en gitt kontekst. I Bourdieus empiriske funn består den av institusjonaliserte, objektiverte og kroppsliggjorte kulturelle ressurser. I senere studier av det norske sosiale rom for
klasseforskjeller, har flere norske sosiologer funnet ulike livsstilspreferanser etter både volum og sammensetning av både kulturell og økonomisk kapital (Flemmen, Jarness & Rosenlund, 2018). I de empiriske studiene av det franske samfunnet finner Bourdieu at kulturell kapital har tre ulike former: Objektivert, institusjonell og kroppsliggjort. Den kulturelle kapitalens objektiverte form inkluderer objekter som bøker, kunstverk, oppslagsverk, instrumenter og maskiner. Den institusjonaliserte formen består av blant annet utdanningskvalifikasjoner og diplomer gitt av en institusjon, som gir tilgang til posisjoner og status. Statusen den
institusjonelle kulturelle kapitalen gir innehaveren, går ut over de konkrete formelle ferdighetene som et utdanningspapir attesterer.
21 Begrepet om kulturell kapital ble først tatt i bruk som en forklaring på klasseforskjeller i skoleresultater. I sin teori om sosial reproduksjon hevder Bourdieu at overføringen av kulturell kapital i hjemmet, og ikke kun evner eller talent, er med på å bestemme skoleresultater. Akademiske evner og investeringer er ifølge ham delvis et resultat av
investering av tid og kulturell kapital, som familier har ulike ressurser å investere i for barna sine, og ulike disposisjoner for valg av strategier (Bourdieu, 2006). Den kroppsliggjorte formen består i væremåter, kultur og kultivering. Denne formen for kulturell kapital
opparbeides gjennom inkorporering av ytre rikdom (kapital) som konverteres til en integrert del av personen. Denne formen for kulturell kapital kan i motsetning til den objektiverte formen ikke overføres umiddelbart til andre, men må opparbeides av individet selv, noe som er en tidkrevende prosess. Selv om Bourdieu ikke bruker begrepet selv, er det man ellers kaller for sosialisering inn i klassespesifikke kulturer bestemmende for hvor mye og hva slags kroppsliggjort kulturell kapital man har tilgang til å opparbeide seg. Den arvemessige overføringen av slik kapital er alltid tildekket og skjult, og er derfor forutbestemt til å fungere som symbolsk kapital (Bourdieu, 2006, s. 11). Kulturell kapital er en kilde til distingvering;
kjennskap til høykultur, en dannet væremåte, eller oppnådde grader ved prestisjefulle utdanningsprogrammer som kan gi status, tilgang til attraktive posisjoner eller symbolsk kapital, i form av at de sosiale betingelsene for den kulturelle kapitalen miskjennes, og tolkes som uttrykk for innehaverens personlighet eller egenskaper (Bourdieu, 1986).
For at visse utdanningspapirer, kulturelle væremåter og kjennskap, skal kunne fungere som kapital, så må den ha basis i noen etablerte og vedvarende institusjoner, som sørger for den dominerende kulturens status og opprettholder dens eksklusivitet. I Frankrike er den europeiske dannelseskulturen utgangspunktet for den dominerende kulturen, og fungerer distingverende for de som behersker den, og ekskluderende for de som ikke gjør det.
Utbredelsen av denne europeiske dannelseskulturen er en kompleks historisk prosess der katolisismen og bruken av latin, eksistensen av et sterkt aristokrati og framveksten av
eliteinstitusjoner innen utdanning, kunst og kultur har spilt en viktig rolle (Bourdieu, 1984, s.
1-55). På samme måte som ved de andre kapitalformene, vil utdanningspapirer kunne fungere som kulturell kapital avhengig av utbredelsen av dem, det vil si hvordan spesifikke
utdanningspapirer er fordelt i forhold til andre.
Kroppsliggjort kulturell kapital er knyttet til begrepet om habitus. Habitus er klassespesifikke disposisjoner for vaner; internaliserte vaner og normer; væremåter og verdensanskuelse som er strukturert av de sosiale strukturene i et samfunn, og som igjen strukturerer det sosiale:
22 Livsbetingelsene ved ulike posisjoner i det sosiale rom - spesielt grad av avstand og nærhet til materiell nødvendighet, gjør oss ifølge Bourdieu disponert for ulike mønstre av tenkemåter, måter å erfare og forstå verden på. Ulike livsbetingelser disponerer mennesker for ulike måter å være i og oppleve verden på, og disse disposisjonene utvikler seg gjennom tid og erfaring, inn i klassespesifikke kulturer og levemåter. På denne måten kobles objektive strukturer i det sosiale rom (se neste avsnitt) gjennom habitus, til preferanser,
verdensanskuelser og praksiser i livsstilsrommet (Bourdieu, 1984, s. 165-71; 1994, s. 18). En habitus preget av kulturell kapital disponerer individet til vaner og væremåter som virker distingverende. Habitus er et generativt prinsipp. På den ene siden er det praksisforenende:
ulike praksiser og preferanser som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, som om man leser bøker eller ikke og eventuelt hvilke, hva slags ferier man reiser på, hvilke politiske partier man stemmer på; og hvordan man innreder hjemmet sitt (Bourdieu, 1984, s.
169). På den andre siden er det også praksisgenererende: de klassespesifikke erfaringene man gjør seg former hva som oppfattes som realistiske og attråverdige valg, handlinger og mål (Bourdieu, 1984, s. 95).
2.4.3 Det sosiale rom
Det sosiale rom er en konseptualisering og teoretisering av klasseposisjoner som fordelingen av økonomiske og kulturelle ressurser (kapital), der fordelingen konstrueres empirisk for å undersøke de underliggende differensieringsstrukturene i et samfunn. Sagt på en annen måte er det sosiale rom en analyse av fordelingen av spesifikke sosiale ressurser i en befolkning – som utdanning, inntekt, formue, etc, og relasjonene mellom disse.
«Klasse defineres ikke av en egenskap (ikke engang av en avgjørende en, som volum og sammensetning av kapital), ei heller av en samling egenskaper (....), ei heller av en kjede av egenskaper som stammer fra en grunnleggende egenskap (posisjon i
produksjonsrelasjonene) i en årsak og virkningsrelasjon, betingende og betinget – men av relasjonsstrukturen mellom alle relevante egenskaper, som gir sin spesielle verdi til hver av dem og til effektene de har på praksiser» (Bourdieu, 1984, s. 100, min
oversettelse).
Det er altså strukturen(e) av relasjoner mellom disse egenskapene, og hvordan de tilskriver ulik verdi til ulike mengder og kombinasjoner av kapital, og ikke egenskapene i seg selv, som definerer klassene og deres relasjoner til hverandre. Prinsippene bak det sosiale rom kan oppsummeres ved tre grunntrekk: For det første har vi å gjøre med en multidimensjonal klasseforståelse. I Bourdieus studier er klasseposisjoner fordelt etter både volumet (vertikale forskjeller) og sammensetningen av kapital (horisontale forskjeller) definerer posisjonene i rommet, og ikke kun vertikale ulikheter mellom høyt og lavt (Bourdieu, 1984). For det andre