Aksjelovens legitimasjonsregler ved myndighetsoverskridelse

Aksjelovens legitimasjonsregler ved myndighetsoverskridelse

En redegjørelse for aksjeloven § 6-33, samt rettslige konsekvenser ved overskridelse av myndighet.

Kandidatnummer: 680 Leveringsfrist: 25.11.2017 Antall ord: 17 906

i

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema... 1

1.2 Problemstilling ... 1

1.3 Avgrensninger og tilgrensende temaer ... 2

1.4 Begrepsavklaringer ... 3

1.4.1 Selskapets representanter ... 3

1.4.2 Kompetanse og myndighet ... 3

1.4.3 Legitimasjon og representasjon ... 4

1.4.4 Firmategningsrett ... 4

1.5 Rettskildebildet ... 5

1.6 Legislative hensyn... 7

1.7 Fremstillingen videre ... 9

2 LEDELSENS KOMPETANSE OG LEGITIMASJON ... 10

2.1 Innledning ... 10

2.2 Styret ... 10

2.3 Daglig leder ... 11

2.4 Firmategner ... 14

3 REPRESENTASJON... 16

3.1 Innledning ... 16

3.2 Representasjonens objektive grense ... 17

3.2.1 Representasjonens objektive grense i norsk lov ... 17

3.2.1.1 Regler i aksjeloven som angir en ytre ramme for selskapets handlefrihet ... 18

3.2.1.2 Regler utenfor aksjeloven som angir en ytre ramme for selskapets handlefrihet ... 19

3.2.1.3 Aksjelovens preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene ... 20

ii

3.2.2 Representasjonens objektive grense i EØS-retten ... 25

3.3 Representasjonens subjektive grense ... 27

3.3.1 Selskapets godtgjørelse... 28

3.3.2 Overskridelse av myndighet ... 31

3.3.3 God tro-kravet... 33

3.3.3.1 Vurderingens utgangspunkt ... 33

3.3.3.2 Medkontrahentens undersøkelsesplikt ... 34

3.3.3.3 Medkontrahentens rettsvillfarelse ... 37

3.3.3.4 Aktsomhetsvurderingen ... 38

3.3.3.5 Tidspunktet for medkontrahentens gode tro ... 40

3.3.3.6 God tro-kravet i EØS-retten ... 40

3.3.4 Redelighetskravet ... 41

4 RETTSVIRKNINGER ... 46

4.1 Ugyldighet ... 46

4.2 Erstatning ... 47

4.2.1 Innledning ... 47

4.2.2 Erstatningsansvar overfor selskapet ... 48

4.2.3 Erstatningsansvar overfor tredjeperson ... 52

5 AVSLUTNING ... 54

LITTERATURLISTE ... 55

1

1 INNLEDNING

1.1 Tema

Et selskap som en juridisk person¹ kan ikke foreta disposisjoner på egenhånd og er avhengig av at representanter opptrer på dets vegne. Det er først og fremst selskapets ledelse, ved styret, som foretar disposisjoner på vegne av selskapet. Oppgavens tema er en redegjørelse for aksjelovens legitimasjonsregler, samt de rettslige konsekvensene det får for selskapet og representanten når denne ved disposisjon på selskapets vegne overskrider sin myndighet.

Den materielle kompetansen og legitimasjonen til selskapets ledelse følger av aksjeloven² (asl.) kapittel 6. Forvaltning av selskapet er styrets ansvar og det er styret som representerer selskapet utad, jf. asl. §§ 6-12 og 6-30. Når styret disponerer på selskapets vegne og tegner dets firma, er det selskapet som blir bundet. Når styret foretar en disposisjon hvor styret overskrider sin myndighet, oppstår spørsmålet om selskapet likevel er bundet av disposisjonen.

Asl. § 6-33 fastsetter at disposisjoner foretatt av selskapets representanter som overskrider sin myndighet i utgangspunktet er bindende for selskapet. Med mindre selskapet kan godtgjøre at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at kompetansen ble overskredet og at det vil stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende. Bestemmelsen inneholder elementer fra både selskapsretten og den alminnelige avtaleretten.

1.2 Problemstilling

Asl. § 6-33 er en selskapsrettslig spesialregel som regulerer legitimasjonsvirkninger ved representasjon av selskapet og lyder:

«Har noen som representerer selskapet utad etter reglene i §§ 6-30 til 6-32 ved disposisjon på selskapets vegne gått ut over sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet når selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten ble overskredet, og det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.»

Bestemmelsen transformerer første selskapsdirektiv art. 9 til norsk rett.³ Jeg vil derfor behandle spørsmålet om asl. § 6-33 samsvarer med direktivbestemmelsen der dette er relevant for oppgavens fremstilling av den norske regelen.

1 Jf. aksjeloven § 2-20 (1) antitetisk tolket.

2 Lov av 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper.

3 68/151/EØF art. 9.

2

I denne oppgaven foretar jeg først en redegjørelse for hvorvidt en disposisjon er bindende for selskapet når selskapets representant har overskredet sin myndighet.

Konsekvensene av at en fullmektig går ut over sin myndighet ved avtaleinngåelse på vegne av fullmaktsgiveren er en klassisk problemstilling i den alminnelige avtaleretten. I motsetning til i avtaleretten⁴ er utgangspunktet etter asl. § 6-33 at selskapet blir bundet av avtalen til tross for myndighetsoverskridelsen.

Når en avtale er sluttet på selskapets vegne ved overskridelse av representantens myndighet kan vi tenke oss to mulige utfall. For det første kan avtalen bli stående, enten fordi begge parter ønsker å holde den, eller fordi vilkårene for at selskapet kan gå fra avtalen ikke er oppfylt. For det andre kan avtalen bli helt eller delvis ugyldig som et resultat av at selskapet påberoper asl. § 6-33 som grunnlag for å si seg ubundet av avtalen.

For å kunne si seg ubundet må selskapet godtgjøre at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at kompetansen ble overskredet og at det vil stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende, jf. asl. § 6-33.

I tillegg til disposisjonens gyldighet reiser oppgaven problemstillingen om erstatningsansvar for selskapets representant. Når selskapets representant ved disposisjon på vegne av selskapet overskrider sin myndighet kan representanten potensielt holdes erstatningsansvarlig både overfor selskapet og medkontrahenten. Erstatningsansvar overfor selskapet vil være aktuelt dersom selskapet blir bundet av disposisjonen til tross for myndighetsoverskridelsen, mens overfor medkontrahenten vil erstatningsansvar primært være aktuelt dersom disposisjonen ikke blir bindende for selskapet.

1.3 Avgrensninger og tilgrensende temaer

Asl. § 6-33 kommer bare til anvendelse dersom representasjonen bygger på aksjelovens regler om representasjon i §§ 6-30 til 6-32.⁵ Representasjon på alminnelig avtalerettslig grunnlag eller prokura⁶ faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. En naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd taler for dette, da den viser til representasjon etter reglene i asl. §§

4 Jf. Lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæring §§ 10 til 11.

5 Aarbakke (2012) s. 540.

6 Lov av 21. juni 1985 nr. 80 om prokura (prokuraloven)

3

6-30 til 6-32. Denne forståelsen er også lagt til grunn av Høyesterett i Nimbus (Rt. 1995 s. 46 på side 52).

Representasjon på alminnelig avtalerettslig grunnlag eller prokura vil derfor ikke bli behandlet i denne oppgaven, da dette faller utenfor aksjelovens regler om representasjon.

Disse fullmaktstypene er et sentralt tilgrensende tema til aksjelovens regler representasjon og er viktige former for representasjon som ofte benyttes av aksjeselskaper. Av hensyn til oppgavens omfang kan jeg ikke å foreta en nærmere behandling av disse regelsettene.

Videre avgrenses oppgaven mot en behandling av allmennaksjelovens (asal.) regler om representasjon i §§ 6-30 til 6-33.⁷ Allmennaksjelovens regler er identiske med aksjelovens §§

6-30 til 6-33.⁸ Oppgaven vil derfor kun behandle aksjelovens regler om representasjon, men vil likevel være relevant for forståelsen av reglene i allmennaksjeloven.

Aksjelovens representasjonsregler omfatter kun formuerettslig representasjon. Oppgaven vil derfor avgrenses mot representasjon av selskapet i forvaltnings-, straffe- og prosessrettslig sammenheng, da dette reiser rettsspørsmål utenfor aksjelovens regler om representasjon. Det vil bære for langt inn i forvaltnings- og prosessretten å behandle de særlige problemstillingene som representasjon på disse områdene reiser.

1.4 Begrepsavklaringer

1.4.1 Selskapets representanter

Begrepet «selskapets representanter» vil i denne oppgaven brukes om de personene som etter aksjeloven har kompetanse til å representere selskapet utad. Disse personene er det samlede styret etter asl. § 6-30, daglig leder etter asl. § 6-32 og personer med firmategningsrett etter asl. § 6-31. Det er bare styremedlemmer, daglig leder og navngitte ansatte i selskapet som kan få firmategningsrett etter asl. § 6-31.

1.4.2 Kompetanse og myndighet

I juridisk litteratur brukes gjerne både myndighet, rett og kompetanse for å beskrive hvilke handlinger en person har rettslig adgang til å foreta. Asl. § 6-33 snakker om overskridelse av

«myndighet» i forbindelse med avtaleinngåelse på vegne av selskapet. Som Meyer-Myklestad

7 Lov av 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper.

8 Bråthen (2014) note 1272, 1276, 1289 og 1292

4

skriver beror «[d]enne retten, kompetansen eller myndigheten […] på det interne rettsforholdet mellom selskapsrepresentanten som fullmektig og selskapet som fullmaktsgiver.»⁹ Selskapsrepresentanten får sin kompetanse gjennom aksjeloven, vedtekter og andre selskapsinterne beslutninger. I denne oppgaven kommer jeg til å bruke både begrepene «myndighet» og «kompetanse» når jeg omtaler selskapets representants rettslige adgang til å disponere på vegne av selskapet.

1.4.3 Legitimasjon og representasjon

Begrepet «legitimasjon» brukes for å beskrive representantens «ytre skinn av rett» overfor medkontrahenten. Representantens ytre skinn av rett kan betegnes som den myndighet som presumptivt er synlig for medkontrahenten.

Representantens legitimasjon kan ofte overskride kompetansen. Et eksempel på dette kan være at daglig leder har fått sin kompetanse etter asl. § 6-14 innskrenket ved instruks fra styret. For medkontrahenten vil daglig leders legitimasjon fortsatt utledes av lovbestemmelsen, fordi en intern instruks ikke vil være kjent for en medkontrahent.

Flere forfattere i juridisk litteratur bruker begrepet «representasjon» synonymt med legitimasjon når de behandler spørsmålene rundt overskridelse av myndighet ved representasjon i aksjeselskapsretten. I denne oppgaven vil jeg derfor bruke «legitimasjon» og

«representasjon» som et begrepspar når jeg beskriver selskapsrepresentantens «ytre skinn av rett» overfor medkontrahenten.

1.4.4 Firmategningsrett

Selskapets firma tegnes enten av det samlede styret¹⁰ eller noen som er gitt firmategningsrett etter asl. § 6-31. Dette kalles gjerne signaturretten.¹¹ Når styret tegner selskapets firma er det ikke styret som signerer på vegnet av selskapet, men selskapet selv som signerer.¹² I denne oppgaven kommer jeg til å bruke både begrepet selskapets «firma» og «signatur» når jeg omtaler firmategningsretten.

9 Meyer-Myklestad (2012) s. 348.

10 Jf. Asl. § 6-30.

11 Jf. Bråthen (2014) note 1275.

12 Jf. Aarbakke (2012) s. 533.

5

Det må skilles mellom kompetansen til å representere selskapet utad og tegne selskapets firma. Det er mulig å ha kompetanse til å representere selskapet utad, uten at man innehar firmategningsrett. Et eksempel på dette er daglig leders kompetanse etter § 6-32, jf. punkt 2.2.1.2 nedenfor.

1.5 Rettskildebildet

Asl. § 6-33 viderefører asl. 1976 § 8-15 slik den lød etter lovendringen om EØS-tilpasning i 1995. Asl. § 6-33 er plassert i asl. kapittel 6 III om selskapets forhold utad. Dette kapittelet må leses i sammenheng med reglene for selskapets ledelses kompetanse i kapittel 6 II.

Forarbeidene blir en viktig kilde for å forstå innholdet i asl. § 6-33. Vilkårene i bestemmelsen er omfattende drøftet i forarbeidene. Som resultat av en lang lovgivningsprosess er forarbeidene til aksjeloven spesielle og fordrer en nærmere redegjørelse.

Første utredning til ny aksjelovgivning ble foretatt av Aksjelovgruppen som leverte NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper. Utredningen fra Aksjelovgruppen ble fulgt opp av justisdepartementet i Ot.prp. nr. 36 (1993–94) og justiskomiteen i Innst.O. nr. 45 (1994–95), men ble sendt tilbake til Regjeringen av Odelstinget. En av grunnene til dette var at Stortinget ønsket et forslag fra regjeringen om nødvendige minstetilpasninger av aksjeloven til EØS- avtalen. Regjeringen la dermed frem Ot.prp. nr. 4 (1995–96) Om lov om endringer i lov av 4.

juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper mv. (EØS-tilpasning), som ble fulgt opp av justiskomitéen i Innst.O. nr. 23 (1995–96).

Etter vedtakelsen av endringsloven startet lovgivningsarbeidet som resulterte i dagens aksje- og allmennaksjelov som resulterte i NOU 1996: 3 Ny aksjelovgivning, Ot.prp. nr. 23 (1996–

97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) og Innst.O. nr. 80 (1996–97) Innstilling fra justiskomitéen om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven).

Aksjeloven har altså tre sett med forarbeider. Det første settet som ble forkastet av Stortinget, forarbeidene til endringsloven av 1995 og forarbeidene til 1997-loven. Rent formelt er det bare det sistnevnte settet som er forarbeider til dagens aksjelov. Det er disse forarbeidene som har forrang ved motstrid.¹³ Likevel er det slik at de siste forarbeidene i stor grad bygger på de tidligere forarbeidene. Det vil derfor være relevant for forståelsen av dagens aksjelov å se til

13 Andenæs (2006) s. 6.

6

disse forarbeidene. På mange punkter er det siste settet med forarbeider rett og slett tause om ulike tolkningsspørsmål og bygger forutsetningsvis på de tidligere forarbeidene.¹⁴

Oversikt over de ulike forarbeidene er svært viktig for forståelsen av asl. § 6-33, fordi bestemmelsen gjennomgikk en rekke endringer fra første forslag til slik den ble vedtatt ved endringsloven i 1995. Forarbeidene bygger blant annet på ulike forståelser av EU-direktivet som ligger til grunn for bestemmelsen.

Det foreligger lite rettspraksis fra Høyesterett om asl. § 6-33. Eldre rettspraksis fra asl. 1976 § 8-15 vil være relevant for tolkningen, da bestemmelsen ble videreført i den nye aksjeloven kun med redaksjonelle endringer. Dette gjelder særlig rettspraksis etter EØS-tilpasningen, men også eldre rettspraksis så fremt den behandler deler av bestemmelsen slik den er videreført i dagens lov. Henvisning til rettspraksis vil gjennomgående gjøres ved dommens populærnavn og referanse. Dommer som ikke har etablerte populærnavn vil jeg navngi ved behov.

Oppgaven bruker noe underrettspraksis for å illustrere ulike problemstillinger tilknyttet asl. § 6-33. Underrettspraksis har relevans, men betydelig mindre vekt enn høyesterettspraksis.

Underrettspraksis vil ha økt vekt hvor det ikke foreligger avgjørelser fra Høyesterett.

EØS-avtalen innførte en rekke forpliktelser knyttet til aksjeselskapsretten. Disse følger primært av EUs selskapsdirektiv. Asl. 6-33 transformerer, som nevnt, første selskapsdirektiv artikkel 9 til norsk rett. Det er først og fremst nasjonale rettskilder som er relevante for tolkningen av asl. § 6-33, men direktivbestemmelsen og EØS-rettens kilder vil kunne bidra til å klargjøre hvilket innhold lovgiver mente å tillegge asl. § 6-33. Det vil derfor være relevant å se hen til EØS-retten ved tolkningen av asl. § 6-33. Skulle det vise seg at asl. § 6-33 ikke oppfyller Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og motstriden ikke kan bortfortolkes ved harmoniserende tolkning, må aksjelovens løsning legges til grunn som gjeldende rett.¹⁵ I oppgaven benytter jeg også en del juridisk litteratur. Oppgavens tema er behandlet i den generelle selskapsrettslige litteraturen og det er skrevet noen sentrale artikler om asl. § 6-33.

Juridisk litteratur er en relevant rettskilde, men har begrenset vekt utover kvaliteten av argumentasjonen til forfatteren.

14 Andenæs (2006) s. 6.

15 Se Rt. 2000 s. 1811 Finanger I.

7 1.6 Legislative hensyn

I dette kapitlet vil jeg gi en oppsummering av de ulike hensynene som ligger bak legitimasjonsreglene i aksjeloven og som kan få betydning for vurderingen av om selskapet kan si seg ubundet etter asl. § 6-33.

Det ligger to motstridende interesser til grunn for asl. § 6-33. På den ene siden har selskapet et behov for vern mot å bli bundet av avtaler inngått av en representant som overskrider sin myndighet. På den andre siden må medkontrahenten kunne forholde seg til representantens legitimasjon ved avtaleinngåelse med selskapet. Dette spenningsforholdet mellom selskapets og medkontrahentens interesse kan formuleres som et spørsmål om hvem som er nærmest til å bære risikoen for selskapsrepresentantens myndighetsoverskridelse.

Formålet bak asl. § 6-33 kommer ikke tydelig frem av hverken ordlyden eller forarbeidene.

Formålet bak første selskapsdirektiv kommer til uttrykk i direktivets fortale som at

«[…] vern av tredjemann må sikres ved bestemmelser som i størst mulig utstrekning begrenser grunnene til at forpliktelser inngått i selskapets navn er ugyldige.»¹⁶

Direktivets formålsangivelse må også være styrende for de legislative hensyn som ligger til grunn for asl. 6-33 i den grad den transformerer direktivets bestemmelser til norsk rett.

Avgjørende for om medkontrahenten har en berettiget forventning¹⁷ om beskyttelse for sitt rettserverv beror på hvorvidt han var i aktsom god tro ved avtaleinngåelsen. I vurderingen av medkontrahentens gode tro er det av betydning hvor synlig det fremsto for han på tidspunktet for avtaleinngåelsen at representanten overskred sin myndighet. Dette beskrives gjerne som publisitetshensynet.¹⁸

Publisitetshensynet ivaretas i utgangspunktet best dersom representantens kompetanse er fastsatt i lov. Kompetanse som utledes av selskapsinterne beslutninger er ikke tilgjengelig for medkontrahenten. Publisitetshensynet er her dårlig ivaretatt, noe som styrker medkontrahentens behov for vern. Skillet mellom kompetanse med utspring i lov og kompetanse med utspring i selskapsinterne forhold er også understreket av EU-domstolen i relasjon til første selskapsdirektiv art. 9.¹⁹

16 68/151/EØF preambel avsnitt 5. Norsk oversettelse slik direktivet er vedlagt til NOU 1992: 29.

17 Woxholth (2014) s. 29.

18 Sund (2016) s. 68.

19 C-104/96 Coöperatieve Rabobank BA v Erik Aarnoud Minderhoud, premiss 23.

8

Det er likevel ikke slik at kompetanse angitt i lov nødvendigvis ivaretar publisitetshensynet på en tilfredsstillende måte. Daglig leders kompetanse etter asl. § 6-12 er et eksempel på en kompetansenorm i loven som er svært skjønnsmessig beskrevet. I tillegg vil vurderingen av hvorvidt en disposisjon faller innenfor daglig leders myndighet bero på en konkret vurdering av selskapets virksomhet mv. Dette er en vurdering medkontrahenten i utgangspunktet ikke er særlig egnet til å foreta.

Hensynet til omsetningslivets effektivitet og forutberegnelighet er et annet legislativt hensyn som må nevnes i relasjon til regler om representasjon og legitimasjon. Dette hensynet kan imidlertid trekke i begge retninger. På den ene siden har medkontrahenten et behov for vern mot omfattende innsigelser fra selskapet der representanten har overskredet sin myndighet. På den andre siden vil det kunne legge bånd på effektiviteten til aksjeselskap som sammenslutningsform, dersom selskapet skal være avskåret fra å påberope myndighetsoverskridelse i enhver sammenheng. Et aksjeselskap er avhengig av å delegere kompetansen til å representere selskapet på en hensiktsmessig måte som ivaretar selskapets behov. For vidtgående legitimasjonsregler bidrar til å uthule funksjonsfordelingen mellom selskapsorganene.²⁰ Klare grenser for selskapsorganers kompetanse vil kunne styrke omsetningslivets effektivitet og forutberegnelighet.²¹

Videre vil hensynet til notoritet spille inn på medkontrahentens behov for vern mot selskapets ugyldighetsinnsigelser. Når selskapsorganets kompetanse kan leses ut av loven, vil medkontrahenten ha et vern mot fabrikkerte innsigelser fra selskapet fordi kompetansenormen ligger fast. I de tilfellene hvor representantens kompetanse på disposisjonstidspunktet kan bevises i ettertid oppstår det et mindre behov for å verne medkontrahenten mot innsigelser.²² Avslutningsvis kan også prevensjonhensynet nevnes. Tanken er at selskapet er nærmest til å sørge for at dets representanters myndighet samsvarer med legitimasjonen. Dette hensynet gjør seg særlig gjeldende i den alminnelige fullmaktslæren, hvor fullmektigens legitimasjon stammer fra fullmakten.

20 Sund (2016) s. 69.

21 Sund (2016) s. 69.

22 Sund (2016) s. 70.

9

Ved representasjon av aksjeselskaper basert på reglene om representasjon i aksjeloven får prevensjonhensynet begrenset vekt. Representantenes kompetanse og legitimasjon stammer i stor grad fra loven, noe selskapet selv ikke kan regulere. Derimot kan prevensjonhensynet få vekt der en representant har fått sin myndighet etter loven innskrenket ved selskapsintern beslutning, for eksempel ved instruks fra et overordnet organ.

1.7 Fremstillingen videre

I kapittel to gir jeg en fremstilling av kompetansen og legitimasjonen selskapets ledelse innehar etter aksjeloven. Dette er en forutsetning for redegjørelsen av reglene om representasjon i kapittel tre.

Kapittel tre og fire utgjør oppgavens hoveddel. I kapittel tre redegjør jeg for aksjelovens legitimasjonsregler og analyserer vilkårene for at asl. § 6-33 skal komme til anvendelse ved myndighetsoverskridelse. Kapittel tre behandler oppgavens sentrale problemstilling. I kapittel fire vil jeg redegjøre for rettsvirkningene av asl. § 6-33: ugyldighet og erstatning.

Rettsvirkningene følger naturlig med en redegjørelse for asl. § 6-33.

I kapittel fem vil jeg oppsummere mine funn og komme med noen avsluttende betraktninger.

10

2 LEDELSENS KOMPETANSE OG LEGITIMASJON

2.1 Innledning

Generalforsamlingen er det øverste organet i selskapet og består av aksjonærene, jf. asl. § 5-1 (1). Generalforsamlingen har ingen kompetanse til å representere selskapet utad, jf. 6-30 antitetisk tolket.²³ Generalforsamlingen representerer eierne av selskapet og er ikke en del av selskapets ledelse.

Selskapets ledelse består primært av to organer: styret og daglig leder. Deres kompetanse reguleres av kapittel 6 i aksjeloven. Selskaper med mer enn 200 ansatte er i tillegg pålagt å ha en bedriftsforsamling, jf. asl. § 6-35. Bedriftsforsamlingen kan ikke representere selskapet utad og blir derfor ikke nærmere behandlet i denne oppgaven.

I det følgende behandles selskapets ledelses kompetanse og legitimasjon.

Avvik mellom selskapsrepresentantens kompetanse og legitimasjon kan for eksempel oppstå ved at generalforsamlingen har fattet et vedtak som begrenser styrets handlefrihet, eller at styret har fattet et tilsvarende vedtak som legger føringer på daglig leders kompetanse.

Et typisk eksempel på det sistnevnte kan være at styret har vedtatt at avtaler angående den daglige driften av selskapet over en viss verdi må ha styregodkjennelse. Dette begrenser daglig leders kompetanse til å representere selskapet utad i den daglige ledelsen av selskapet, men det begrenser ikke daglig leders legitimasjon.

Siden rett og legitimasjon må sees i sammenheng behandles forholdet mellom disse forløpende for de enkelte selskapsrepresentantene. Styret i punkt 2.2, daglig leder i punkt 2.3.

og andre selskapsrepresentanter i punkt 2.4.

2.2 Styret

Styret har ansvaret for forvaltningen av selskapet, jf. asl. § 6-12 første ledd første punktum.

Lov, vedtekter og andre beslutninger fra generalforsamlingen setter rammene for styrets forvaltning av selskapet.²⁴

Vedtektenes angivelse av selskapets virksomhet angir grunnlaget og rammene for driften av selskapet. Vedtektene vedtas av generalforsamlingen og de andre selskapsorganene er bundet av disse. Angivelsen av selskapets virksomhet i vedtektene kan ha en mer eller mindre

23 Se også Bråthen (2014) note 1274.

24 Bråthen (2014) note 1082.

11

generell utforming. Det eneste kravet som stilles er at det angis en grense for virksomheten.

Aarbakke skriver at man ikke kan angi virksomheten i helt generelle begreper som

«næringsvirksomhet» eller «økonomisk virksomhet».²⁵

Lovens hovedregel er at det er det samlede styret som er legitimert til å representere selskapet utad og som har kompetanse til å tegne selskapets firma, jf. asl. § 6-30. Dette er likevel sjelden hovedregelen i praksis. Avhengig av selskapets størrelse og styrets sammensetning kan det være praktisk for styret eller generalforsamlingen å gi styreleder, styremedlemmer eller andre fullmakt til å tegne selskapets firma etter § 6-31, jf. punkt 2.4.

Styret må være beslutningsdyktig for å ha kompetanse til å foreta disposisjoner på vegne av selskapet. Styret er beslutningsdyktig når halvparten er styremedlemmene er til stede, jf. § 6- 24 (1), med mindre strengere krav er fastsatt i vedtektene. Vedtak treffes med alminnelig flertall, dersom ikke annet er bestemt, jf. § 6-25.

Styrets brede myndighet i asl. § 6-12 kombinert med den vide legitimasjonen som følger av asl. § 6-30 gir styret tilnærmet ubegrenset legitimasjon til å representere selskapet utad. Det vil derfor kunne oppstå avvik mellom styrets legitimasjon og materielle kompetanse til å representere selskapet i tilfeller hvor styrets kompetanse er begrenset av en instruks fra generalforsamlingen. Et eksempel på dette kan være instruks om ikke å selge bestemte deler av virksomheten. En slik instruks vil forplikte styret, men være uvedkommende for medkontrahenten.

For disposisjoner foretatt av styret i området mellom dets legitimasjon og rett vil disposisjonens gyldighet bero på asl. § 6-33.

2.3 Daglig leder

Daglig leder har ansvaret for den daglige ledelsen av selskapets virksomhet, jf. asl. § 6-14.

Daglig leder er underlagt styret i selskapshierarkiet og må utføre den daglige ledelse etter de retningslinjer og pålegg som gis av styret, jf. asl. 6-14 første ledd.

Angivelsen av daglig leders kompetanse i asl. § 6-14 første ledd er skjønnsmessig og vag.

Kompetansen er negativt avgrenset mot saker som etter selskapets forhold er av uvanlig art eller stor betydning, jf. § 6-14 annet ledd. Utgangspunktet for vurderingen av kompetansens rekkevidde er på samme måte som for styret vedtektenes angivelse av selskapets virksomhet.

25 Aarbakke (2012) s. 110.

12

Hva som faller innenfor den daglige ledelse beror derfor på en konkret vurdering basert på selskapets virksomhet og størrelse.²⁶

På den ene siden ligger saker om ansettelse og oppsigelse av ansatte, avtale om innkjøp av kontormateriell og andre forbruksvarer til selskapet klart innenfor den daglige ledelse.

På den andre siden vil det normalt ligge utenfor daglig leders kompetanse å inngå avtale om sikkerhetsstillelse og kausjon for tredjeperson, kjøp og salg av større virksomhetsområder, avtaler innenfor selskapets virksomhet som representerer en større del av selskapets omsetning eller få stor betydning for en betydelig del av selskapets ansatte.

Et eksempel fra rettspraksis er avgjørelsen HTS AS (Rt. 1999 s. 353). Saken gjaldt tvist om et morselskap hadde stilt sikkerhet for datterselskapets betalingsforpliktelser. Retten fant at det var gitt bindende betalingstilsagn fra daglig leder i morselskapet. Spørsmålet var om han hadde kompetanse til å inngå slik avtale på vegne av selskapet etter reglene i asl. 1976 § 8-13, jf. § 8-7.

Om vurderingen av rekkevidden av daglig leders kompetanse uttalte retten at:

«Daglig leders kompetanse etter aksjeloven § 8-7 avhenger av selskapets stilling og de konkrete omstendigheter for øvrig. Det å pådra et selskap et betalingsansvar for et annet selskaps innkjøp, vil nok regelmessig være en disposisjon som faller utenfor daglig leders myndighet.» (s. 362)

I denne saken kom retten likevel til at daglig leder hadde kompetanse til å inngå avtalen basert på at han var eneeier i konsernet.

Saken illustrerer at grensedragningen for daglig leders kompetanse består av en konkret vurdering av forholdende i selskapet og den enkelte sak.

Daglig leder representerer selskapet utad i saker som angår den daglige ledelse av virksomheten, jf. asl. § 6-32. Daglig leders legitimasjon er på samme måte som myndigheten vagt angitt og må avgjøres konkret. Vurderingen av daglig leders kompetanse byr på særlige utfordringer for medkontrahenten, noe som får betydning for vurderingen av om selskapet kan hevde seg ubundet av disposisjonen etter asl. § 6-33.

Daglig leders fullmakt gjelder både rettslige disposisjoner og meddelelser om faktiske forhold, jf. Troms Sjøfarmer AS (Rt. 2005 s. 268). Saken gjaldt inngåelse av en slaktavtale mellom fiskeslakteri og lakseprodusent. Avtalen var inngått av styret med to forbehold inntatt som en avtaleklausul. Daglig leder informerte senere medkontrahenten om at forbeholdene var hevet. Dette stemte ikke. Selskapet anførte at daglig leder ikke kunne forplikte selskapet

26 Jf. Bråten (2014) note 1110 og Aarbakke (2012) s. 493.

13

ved meddelelse av faktiske forhold til medkontrahenten. Førstvoterende på vegne av en enstemmig Høyesterett var ikke enig i at «[…] daglig leders fullmakt etter § 6-31 er begrenset til rettslige disposisjoner og ikke omfatter meddelelser om faktiske forhold om innholdet av et styrevedtak.»²⁷

I Troms Sjøfarmer AS (Rt. 2005 s. 268) var daglig leder gitt signaturrett av styret etter asl. § 6- 31, men vurderingen av skillet mellom faktiske og rettslige disposisjoner må også gjelde for så vidt daglig leder representerer selskapet utad på grunnlag av sin stillingsfullmakt i asl. § 6- 32.

I Optimogården (Rt. 2011 s. 410) ble daglig leders kompetanse etter aksjelovens regler supplert med ulovfestede representasjonsregler. Saken gjaldt tvist om leiekontrakt av forretningslokaler. Daglig leder for Ernst & Youngs avdeling i Mo i Rana ("EY Mo i Rana") inngikk avtale med Optimogården AS om leie av kontorlokaler på vegne av Ernst & Young.

Spørsmålet var for det første om daglig leder kunne inngå slik avtale på vegne av selskapet, og hvis så om slik avtale var inngått.

Retten starter med å konstatere at daglig leder ikke hadde kompetanse etter asl. §§ 6-30 til 6- 32, men at aksjelovens regler om representasjon må «[…] suppleres med avtalelovens fullmaktsregler[…]».²⁸ Det var på det rene at daglig leder ikke hadde noen uttrykkelig fullmakt til å inngå en slik avtale og det ble derfor et spørsmål om han likevel var legitimert til å gjøre det.

Retten foretok en konkret vurdering av om Optimogården hadde fått berettigede forventninger om at daglig leder hadde fullmakt. Konklusjonen ble at daglig leder var legitimert til å inngå avtalen på vegne av selskapet på grunnlag av ulovfestede regler om representasjon, gjerne kalt

«kombinasjonsfullmakt».²⁹

Avgjørelsen har ikke direkte betydning for daglig leders stillingsfullmakt etter asl. § 6-14, men den viser at daglig leders legitimasjon etter aksjeloven i stor grad kan suppleres og utvides med alminnelige avtalerettslige regler om representasjon.

Daglig leders stillingsfullmakt i asl. § 6-32 har bare selvstendig betydning for de tilfeller hvor styret ikke har gitt fullmakt til å tegne selskapets firma etter asl. § 6-31, jf. pkt. 2.4 om firmategningsrett.

27 Avsnitt 39.

28 Avsnitt 32.

29 Avsnitt 35-44.

14 2.4 Firmategner

Asl. § 6-31 første ledd gir styret adgang til å delegere firmategningsretten til medlemmer av styret, daglig leder eller navngitte ansatte i selskapet. Styrets delegasjonsadgang kan begrenses i vedtektene, jf. første ledd annet punktum. Første ledd begrenser styrets delegasjonsadgang til personer tilknyttet selskapet, enten i form av selskapets ledelse eller ansatte. Det følger av ordlydens vilkår om at den ansatte må være «navngitt» at styret ikke kan delegere firmategningsretten til en bestemt stilling i selskapet, utover stillingen som styremedlem eller daglig leder.

Siden lovens utgangspunkt er at bare styret i fellesskap kan tegne selskapets firma har bestemmelsen praktisk betydning for representasjon av selskapet. Det er vanlig at styret delegerer firmategningsretten til eksempelvis styreleder og ett styremedlem i fellesskap, eller eventuelt daglig leder alene eller sammen med styreleder eller et styremedlem. Styret kan delegere firmategningsrett ved formelt vedtak, jf. asl. § 6-25 eller generalforsamlingen kan delegere retten i vedtektsbestemmelse, jf. asl. § 6-31 første ledd annet punktum. Hvem som har firmategningsrett etter asl. 6-31 skal i alle tilfeller fremgå av Foretaksregisteret, jf.

foretaksregisterloven³⁰ (fregl.) § 3-1 nr. 6.

Situasjonen hvor firmategningsrett er delegert etter asl. § 6-31 er godt egnet til å illustrere forskjellen mellom kompetanse og legitimasjon. Firmategningsretten gir vid legitimasjon.

Medkontrahenten har i alminnelighet ingen undersøkelsesplikt og kan dermed stole på firmategningsretten. Se mer om dette i punkt 3.3.3.2. Delegasjon av firmategningsrett endrer derimot ikke den interne kompetansen personen har til å treffe beslutninger for selskapet. Et styremedlem med firmategningsrett har ikke kompetanse til å inngå en avtale på vegne av selskapet som ikke er godkjent av styret. Daglig leder med firmategningsrett har fortsatt bare kompetanse til å treffe beslutninger om den daglige ledelse, jf. asl. § 6-14.

Aksjelovens adgang til å delegere signaturretten må ses i sammenheng med fregl. § 3-7 tredje ledd. Bestemmelsen regulerer hvilke begrensninger i signaturretten som kan registreres i Foretaksregisteret. Etter tredje ledd første punktum kan det ikke registreres andre begrensninger enn at fullmakten må benyttes av flere i fellesskap. Den registrerte signaturretten vil derfor kunne fremstå som videre enn representantens egentlige kompetanse.

Dette vil igjen få betydning for representantens legitimasjon overfor tredjemann.

30 Lov av 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak.

15

Fregl. § 3-7 tredje ledd regulerer i utgangspunktet bare hva som kan registreres i Foretaksregisteret. Forarbeidene til foretaksregisterloven forutsetter likevel at bestemmelsen vil ha betydning for det materielle innholdet i delegasjonskompetansen i aksjeloven, da bestemmelsen «[i]nnebærer at de innskrenkninger som ikke kan registreres, antagelig heller ikke kan inntas i vedtektene (se Waaler i LoR 1980 s. 485). Dette følger av at vedtektene skal registreres.»³¹

Fregl. § 3-7 tredje ledd annet punktum angir at man ikke kan registrere en fullmakt som angir vilkår som ikke følger av registeret. Dette ble resultatet etter en avveining gjort av utvalget hvor hensynet til effektivitet og klare fullmakter måtte vike for tredjemanns behov for å kunne forholde seg til opplysningene i registeret om signaturretten.³²

Foretaksregisterloven har lovbestemt legitimasjonsvirkning ved at opplysninger registrert i foretaksregisteret anses for å ha kommet tredjemann til kunnskap, jf. fregl. § 10-1.

31 Ot.prp.nr.50 (1984-1985) s. 47

32 Ot.prp.nr.50 (1984-1985) s. 184-185

16

3 REPRESENTASJON

3.1 Innledning

Asl. § 6-33 har både personelle og materielle inngangsvilkår.

For det første er personkretsen som omfattes begrenset til styret etter § 6-30, daglig leder etter

§ 6-32 og personer med signaturrett etter § 6-31. Disse persongruppene er omtalt foran i oppgavens kapittel 2.

For det andre må det dreie seg om en «disposisjon» på vegne av selskapet. Dette omfatter både rettslige disposisjoner, typisk avtaleinngåelser, men også meddelelse av faktiske forhold, jf. Troms Sjøfarmer AS (Rt. 2005 s. 268 avsnitt 39).

For det tredje må selskapets representant ha overskredet sin myndighet ved utførelse av den aktuelle disposisjonen.

Dersom disse tre inngangsvilkårene oppfylles reguleres disposisjonens gyldighet av asl. § 6- 33.

Hovedregelen i asl. § 6-33 når selskapets representanter har overskredet sin myndighet ved disposisjon for selskapet er at selskapet er bundet av disposisjonen. Dette følger av en antitetisk tolkning av bestemmelsens formulering om at disposisjonen ikke er bindende for selskapet, dersom visse vilkår er oppfylt. Bestemmelsens ordlyd forutsetter med andre ord at binding oppstår for selskapet til tross for representantens myndighetsoverskridelse.

For at selskapet skal være ubundet av disposisjonen må det for det første «godtgjøre» at medkontrahenten «forsto eller burde ha forstått» at selskapets representant overskred sin myndighet. Og for det andre at det vil «stride mot redelighet» å gjøre disposisjonen gjeldende.

Disse vilkårene er kumulative og må begge være oppfylt for at selskapet ikke skal bli bundet av disposisjonen foretatt av sin representant.

I det følgende vil jeg redegjøre for hvor langt legitimasjonsvirkningene rekker for selskapets representanter og hva som ligger i de ulike vilkårene. Strukturen i fremstillingen er hentet fra Jan Eivind Norheims artikkel om samme tema, som benytter terminologien

«representasjonens subjektive og objektive grense».³³ Jeg har valgt denne fremstillingen fordi jeg synes den gir en god og pedagogisk fremstilling av bestemmelsen.

33 Norheim (2003) s. 382 flg.

17

Representasjonens objektive grense refererer til anvendelsesområdet for asl. § 6-33. Mens representasjonens subjektive grense sikter til når selskapet blir bundet som følge av representantens legitimasjon etter legitimasjonsregelen i asl. § 6-33.

3.2 Representasjonens objektive grense

Anvendelsesområdet for asl. § 6-33 angis av flere lovfestede og ulovfestede regler som setter objektive grenser for legitimasjonen.

Utenfor disse objektive grensene kan selskapet hevde seg ubundet uavhengig av medkontrahentens gode tro.³⁴ Sagt på en annen måte er man her utenfor anvendelsesområdet til asl. § 6-33.

I dette kapitlet vil jeg redegjøre for de objektive grensene for legitimasjonsvirkningene. Jeg tar utgangspunkt i asl. § 6-33 og rettstilstanden slik den er etter norsk lov. Til slutt vil jeg se på representasjonens objektive grense slik den fremgår av første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1.

Hvordan direktivet skal forstås på dette punktet har vært gjenstand for stor tvil hos lovgiver som fremgår av lovgivningsprosessen.

3.2.1 Representasjonens objektive grense i norsk lov

Ordlyden i asl. § 6-33 gir ikke direkte uttrykk for noen objektive grenser for representasjonen og i utgangspunktet omfattes enhver myndighetsoverskridelse av en naturlig språklig forståelse av «overskridelse av myndighet».

I teorien nevnes gjerne tre objektive grenser for representasjonen. Regler i aksjeloven som angir en ytre ramme for selskapets handlefrihet, regler utenfor aksjeloven som angir en ytre ramme selskapets handlefrihet og aksjelovens preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene.³⁵

Jeg tar først for meg de ytre rammene for aksjeselskapets handlefrihet som finnes i aksjeloven, før jeg ser på regler som begrenser selskapets handlefrihet utenfor aksjeloven.

Avslutningsvis vil jeg se på aksjelovens funksjonsfordeling mellom selskapsorganene.

34 Norheim (2003) s. 390.

35 Aarbakke (2012) s. 540.

18

3.2.1.1 Regler i aksjeloven som angir en ytre ramme for selskapets handlefrihet Denne typen bestemmelser setter grenser for hvilke handlinger selskapets organer lovlig kan foreta på vegne av selskapet og regulerer ofte også rettsvirkningen av eventuell overtredelse.

Dermed blir det ikke plass til anvendelse av asl. § 6-33.³⁶

Eksempler på dette er reglene for utdeling av utbytte i asl. § 8-1. Besluttes det utbytte i strid med bestemmelsen oppstår det en subsidiær tilbakebetalingsplikt for styremedlemmer eller daglig leder som har medvirket forsettlig eller uaktsomt til den ulovlige utdelingen, jf. asl. § 3-7 annet ledd. Det kan også bli aktuelt med erstatningsansvar etter §§ 17-1 flg. og straffeansvar etter §§ 19-1 flg.

Regelen om utdeling av utbytte i asl. § 8-1 er et godt eksempel på en spesialregulering som begrenser anvendelsesområdet til legitimasjonsregelen i asl. § 6-33. Gyldigheten av en avtale inngått av en selskapsrepresentant og en aksjonær om utbytte, eller annen økonomisk ytelse som regnes som utbytte, vil måtte vurderes etter asl. § 8-1, jf. asl. § 3-7 og ikke asl. § 6-33.

Det tydeligste eksemplet på en slik avtale er avtale om ulovlig utbytte til aksjonæren, men det kan også være snakk om ulovlig utdeling til en aksjonærs nærstående, jf. § 3-6 annet ledd.

Et eksempel på dette fra praksis er avgjørelsen Skattkjær Invest (Rt. 2008 s. 385). Saken gjaldt utbetaling etter en entreprisekontrakt og spørsmålet om utbetalingen var å regne som en ulovlig utdeling til aksjeeier, jf. asl. § 3-6 og om det var grunnlag for et restitusjonskrav fra en annen aksjeeier i selskapet, jf. asl. § 3-7. Mottakeren av utdelingen anførte asl. § 6-33 som grunnlag for at disposisjonen var bindende for selskapet.

Retten fant

«[…] ingen støtte for at bestemmelsen skal kunne begrense en tilbakeføringsplikt som ellers følger av § 3-7 […]. Både fordi § 3-7 er en spesialregel, og fordi § 6-33 taler om når en disposisjon er bindende for selskapet, ikke om restitusjonssituasjonen, synes gode grunner å tale for en slik forståelse.» (avsnitt 86)

Avgjørelsen viser at spesialregulereringer aksjeloven om gyldigheten av disposisjoner begrenser anvendelsesområde til asl. § 6-33 og utgjør en objektiv grense for representasjonen.

På samme måte regulerer asl. §§ 8-7 til 8-10 selskapets adgang til kreditt og sikkerhetsstillelse for aksjeeiere og visse andre persongrupper. I kjernen av disse reglene ligger lån fra selskapet til aksjeeier eller aksjeeiers nærstående.

For det tilfellet at selskapets representanter disponerer i strid med bestemmelsene asl. §§ 8-7 til 8-10 reguleres virkningene av asl. § 8-11, ikke asl. § 6-33. Utgangspunktet i asl. § 8-11 er

36 Aarbakke (2012) s. 540.

19

at disposisjonen er ugyldig, men at denne ugyldighetsinnsigelsen ikke kan gjøres gjeldende ovenfor en godtroende medkontrahent, jf. asl. § 8-11 første ledd annet punktum.

Selskapsrepresentantens tilbakebetalingsplikt etter asl. § 3-7 annet ledd gjelder tilsvarende, jf.

asl. § 8-11 annet ledd. Det samme gjelder for erstatnings- og straffeansvar etter asl. §§ 17-1 og 19-1 flg.

Et tredje eksempel er asl. § 9-1 som forbyr selskapet å tegne egne aksjer. Dette er et absolutt forbud og en selskapsrepresentant vil derfor aldri være legitimert overfor medkontrahenten til å inngå en slik avtale. Selskapets adgang til å erverve egne aksjer på annen måte enn ved tegning er regulert i asl. §§ 9-2 til 9-5. Tilsvarende som for ulovlig utdeling har lovgiver valgt å spesialregulere virkningene av ulovlig erverv av selskapets egne aksjer i asl. § 9-7.

Bestemmelsen søker å ivareta de særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved selskapets erverv av egne aksjer. Den verner godtroende medkontrahent, samtidig som den hindrer selskapet å erverve egne aksjer i strid med loven. Dette løses ved at selskapet pålegges en plikt til å avhende eller slette aksjene dersom avtalen er gyldig som følge av god tro hos medkontrahenten, jf. asl. § 9-7 annet ledd.

3.2.1.2 Regler utenfor aksjeloven som angir en ytre ramme for selskapets handlefrihet

På samme måte som preseptoriske regler i aksjeloven, vil også regler utenfor aksjeloven som begrenser selskapets handlefrihet sette grenser for anvendelsesområdet til asl. § 6-33.³⁷ Dette ble forutsatt av Høyesterett i Nimbus (Rt. 1995 s. 46). Saken gjaldt gyldigheten av en stemmegivningsavtale med hensikt å omgå stemmebegrensningsreglene i et aksjeselskap.

Avtalen ble inngått mellom aksjonæren Nimbus AS og en annen aksjonær, hvor sistnevnte forpliktet seg til å stemme etter instruks fra Nimbus AS. Avtalen inneholdt i tillegg et investeringselement. Flertallet fant at den delen av avtalen som omhandlet stemmegivningen var ugyldig da den stred mot lov og ærbarhet, jf. NL 5-1-2³⁸, men at det ikke var grunnlag for å erklære investeringsdelen av avtalen ugyldig på samme grunnlag.

Ankende part anførte blant annet asl. 1976 § 8-15 som grunnlag for ugyldigheten, og at bestemmelsens myndighetsbegrep ikke bare omfattet reglene i aksjeloven, men også andre lovbestemmelser. Førstvoterende sa seg ikke enig med ankende parts forståelse av rekkevidde av asl. 1976 § 8-15, som tilsvarer asl. § 6-33, og uttalte at

37 Aarbakke (2012) s. 540.

38 Lov av 15. april 1687 Kong Christian Den Femtis Norske Lov.

20

«Når en disposisjon ligger innenfor selskapets formål og heller ikke strider mot andre kompetansebegrensninger i selskapslovgivningen eller i vedtekter, må utgangspunktet etter mitt syn være at den forplikter selskapet. Dette må gjelde selv om avtalen inneholder et lovstridig eller på annen måte rettsstridig element. Betydningen av et slikt forhold må - som lagmannsretten legger til grunn - avgjøres etter andre regler enn aksjeloven § 8-15.» (side 52)

Dommen er avsagt under dissens, men dissensen omfattet ikke spørsmålet om rekkevidden av asl. 1976 § 8-15. Annenvoterende, som representant for mindretallet, sluttet seg til førstvoterende på dette punktet.

Høyesterett åpner her for at regler utenfor aksjeloven kan sette rammer for representasjonen. I denne saken ble deler av avtalen ansett for å være i strid med NL 5-1-2 og dermed ugyldig.

3.2.1.3 Aksjelovens preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene Det har vært antatt i teorien at aksjelovens preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene utgjør en begrensning av anvendelsesområdet til asl. § 6-33.³⁹ Med dette menes lovregler som legger kompetanse eksklusivt til et selskapsorgan. Dette er mest aktuelt hvor generalforsamlingen er gitt eksklusiv kompetanse til å treffe visse avgjørelser som ikke kan delegeres til styret, for eksempel beslutning om vedtektsendring, jf. asl. § 5-18 første ledd.

Spørsmålet er om anvendelsesområdet til asl. § 6-33 etter avgjørelsen Inkognitogaten 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) begrenses av aksjelovens preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene.

Avgjørelsen fra Høyesterett Inkognitogaten 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) har endret dette utgangspunktet og etterlater seg etter mitt syn et noe uklart bilde av rettstilstanden hvor selskapets representant overskrider myndighet eksklusivt tillagt generalforsamlingen.

Inkognitogaten 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) er et eksempel på myndighetsoverskridelse i strid med lovens preseptoriske funksjonsfordeling. Saken gjaldt eierseksjonsloven⁴⁰ og blir nærmere behandlet nedenfor. Eksempler på myndighetsoverskridelse i strid med den preseptoriske funksjonsfordeling i aksjeloven kan være at styret inngår avtale om fusjon uten godkjennelse i generalforsamlingen i strid med asl. § 13-3, eller avtale om utstedelse av nye aksjer i strid med asl. § 10-1.

39 Aarbakke (2012) s. 540.

40 Lov av 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner.

21

Ordlyden i asl. § 6-33 omfatter enhver form for myndighetsoverskridelse og gjør ikke unntak for tilfeller der loven eksklusivt legger myndigheten til et selskapsorgan.

Forarbeidene gir uttrykk for lovgivers usikkerhet om forståelsen av første selskapsdirektiv art.

9 og prosessen frem mot dagens lovtekst. I de neste avsnittene vil jeg gi en kort redegjørelse for lovgivningsprosessen på dette punktet.

Aksjelovgruppen fant det «[…] noe uklart hva art. 9 krever av medlemsstatenes lovgivning på dette punkt.»⁴¹ Konklusjonen ble at direktivbestemmelsen måtte forstås som slik at selskapet ikke kan anses bundet dersom selskapets representant overskred myndighet den hadde etter loven. Dette var i tråd med løsningen valgt i dansk rett og harmonerte etter Aksjelovgruppens syn best med bestemmelsens ordlyd. Utvalget foreslo derfor et unntak fra legitimasjonsregelen når selskapets representant «[…]har handlet ut over sin myndighet etter bestemmelser i denne lov […]».⁴²

Utvalget bygger her på en langt mer innskrenkende tolkning av direktivet enn den som ble lagt til grunn i forarbeidene til endringsloven i 1995. Utkastets ordlyd medførte at overskridelse av myndighet selskapets representant er tillagt i loven ville føre til ugyldighet.

Dette er et langt større inngrep i vernet av medkontrahenten, enn hvor kun overskridelse av de preseptoriske reglene om funksjonsfordeling mellom selskapsorganene automatisk fører til ugyldighet. Dette lovforslaget ble som tidligere nevnt aldri fulgt opp i Stortinget, jf. pkt. 1.5 ovenfor.

I forarbeidene til endringsloven av 1995 la lovgiver en annen forståelse av direktivet til grunn og konkluderte med at direktivet «[…] ikke er til hinder for at man i den nasjonale lovgivningen fastsetter at selskapet i visse tilfeller også kan anses bundet ved overskridelse av myndighet som er tillagt et selskapsorgan etter loven.»⁴³ Det ble her lagt vekt på at lovgiver i Sverige hadde funnet denne tolkningen forenlig med direktivets ordlyd. Svensk lovgiver hadde valgt å regulere daglig leders myndighetsoverskridelse separat, men uansett slik at overskridelse av myndighet som loven eksklusivt tillegger et selskapsorgan ikke binder selskapet under noen omstendighet.⁴⁴

Lovgiver anså denne forståelse av direktivet som uttrykk for den materielt beste regelen, fordi det til tider kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt en handling objektivt sett ligger innenfor

41 NOU 1992: 29 s. 141.

42 NOU 1992: 29 s. 240.

43 Ot.prp. nr. 4 (1995–96) s. 32.

44 Aktiebolagslag (2005:551) kap. 8 § 42.

22

organets kompetanse etter loven. Dette gjør seg særlig gjeldende for daglig leder, hvis kompetanse er vagt angitt og avhenger av en konkret vurdering, jf. punkt 2.3 ovenfor om daglig leders kompetanse. Denne løsningen ble også fremhevet å samsvare best med direktivets formål om å verne om medkontrahenten og tanken om at selskapet står nærmest til å bære risikoen for representanters myndighetsoverskridelse.⁴⁵

Departementets forståelse av direktivet ble på dette punkt støttet av komiteen og vedtatt i samsvar med dette.⁴⁶ Bestemmelsen ble videreført uten endringer i aksjeloven av 1997.⁴⁷ I avgjørelsen Inkognitogaten 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) behandlet Høyesterett spørsmålet om overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan etter loven utgjorde en objektiv grense for representasjonen etter asl. § 6-33.

Saken gjaldt gyldigheten av en avtale mellom to sameier om parkering på det ene sameiets grunn. Styreleder i boligsameiet hadde inngått avtale om parkering uten forutgående vedtak i sameiermøte, slik eierseksjonsloven § 30 annet ledd krever. Spørsmålet var derfor om sameiet var bundet til tross for styrelederens myndighetsoverskridelse.

Denne avgjørelsen er relevant fordi legitimasjonsregelen i eierseksjonsloven § 43 fjerde ledd er utformet etter mønster av asl. (1976) § 8-15, nåværende asl. § 6-33, og Høyesterett måtte derfor fastlegge rekkevidden av asl. § 6-33 for å avgjøre spørsmålet.⁴⁸

Høyesterett starter med å vise til at verken ordlyden i eierseksjonsloven § 43 fjerde ledd, eller asl. § 6-33 gjør unntak for tilfeller av preseptorisk funksjonsfordeling mellom selskapsorganene.⁴⁹

Etter en gjennomgang av forarbeidene til endringsloven av 1995 konkluderer førstvoterende med at «[…] legitimasjonsregelen i § 6-33 i utgangspunktet omfatter også tilfeller med overskridelse av myndighet som tilligger et annet selskapsorgan ved preseptorisk lov.»⁵⁰ Saken gir ikke førstvoterende anledning til å gå inn på rekkevidden av eventuelle unntak fra dette utgangspunktet.

45 Ot.prp. nr. 4 (1995–96) s. 32.

46 Innst. O. nr. 23 (1995–96) s. 8.

47 Ot.prp. nr. 23 (1996–97) s. 152.

48 Se dommens avsnitt 27 med henvisning til Ot.prp. nr. 33 (1995–96) s. 82

49 Avsnitt 26 og 29.

50 Avsnitt 40.

23

Dommen er enstemmig avsagt i avdeling. Det må derfor legges til grunn at anvendelsesområdet til asl. § 6-33 også omfatter overskridelse av myndighet som tilligger et annet selskapsorgan ved preseptorisk lov. Dette utgjør ikke lenger en objektiv grense for representasjonen.

Inkognitogata 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) har ført til at rettstilstanden i Norge fraviker den som er ledende blant de andre medlemslandene i EU, jf. punkt 3.2.2 nedenfor. Det er derfor tvilsomt hvorvidt asl. § 6-33 samsvarer med første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1.

Avgjørelsen har blitt kritisert i teorien, særlig av Eirik Wold Sund i artikkelen «Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov» i Nordisk tidsskrift for Selskabsret.⁵¹ Sund er av den oppfatning at Høyesterett foretar en uriktig tolkning av anvendelsesområdet til asl. § 6-33, når retten legger til grunn at bestemmelsen omfatter overskridelse av myndighet som tilligger et annet selskapsorgan ved lov.

Retten åpner for at det kan tenkes unntak fra dette utgangspunktet, men førstvoterende fant det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet i avgjørelsen.⁵²

Det kan derfor reises spørsmål om hvilke situasjoner det kan være aktuelt å tolke asl. § 6-33 innskrenkende, slik at selskapet blir ubundet uavhengig av god tro hos medkontrahenten.

Hvorvidt det er et praktisk behov for slik innskrenkende tolkning er derimot usikkert. Min oppfatning er at det ligger tilstrekkelig grad av fleksibilitet i kravet om at medkontrahenten må være i god tro. Slik at dersom en selskapsrepresentant inngår en avtale med tredjeperson som strider mot aksjelovens preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene vil det trekke i retning av at medkontrahenten ikke kan sies å ha vært i god tro. For eksempel dersom styret inngår avtale om å utstede aksjer til en tredjeperson uten å ta forbehold om godkjennelse i generalforsamlingen, vil det være naturlig å anta at kravet til god tro ikke er oppfylt hos medkontrahenten.⁵³

Det kan likevel tenkes tilfeller hvor god tro-kravet vil være oppfylt, til tross for at en selskapsrepresentant har handlet i strid med bestemmelser som gir generalforsamlingen eksklusiv myndighet. Et eksempel på dette kan være at styret ved inngåelse av en avtale om utstedelse av aksjer gir uriktige opplysninger om at det foreligger godkjennelse fra generalforsamlingen. Medkontrahenten vil i dette tilfellet ikke ha noen plikt til å verifisere

51 Sund (2016) s. 66-82.

52 Inkognitogata 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) avsnitt 40.

53 Andenæs (2016) s. 383.

24

dette og kan dermed påberope seg å ha vært i god tro. Se mer om medkontrahentens undersøkelsesplikt i punkt 3.3.3.2 nedenfor.

Rent prinsipielt er det derfor tvilsomt om rettstilstanden etter Inkognitogata 6 Sameie (Rt.

2015 s. 600) er tilfredsstillende. Andenæs synes å være av den oppfatning at det vil være mer hensiktsmessig at anvendelsesområdet til asl. § 6-33 avgrenses mot regler som krever generalforsamlingsbehandling.⁵⁴ Dette vil typisk dreie seg om regler om endringer i selskapskapitalen eller vedtektene.

Anvendelse av asl. § 6-33 vil kunne svekke hensynet til likebehandling og kreditorvern ved avtale om fusjon eller utstedelse av nye aksjer uten beslutning i generalforsamlingen.⁵⁵

Et eksempel på sistnevnte situasjon finner vi i Vading Motors AS (Rt. 2001 s. 1513). Saken gjaldt en emisjon hvor styret hadde overskredet sin myndighet ved å utstede aksjer mot tingsinnskudd, selv om fullmakten ikke ga adgang til dette. Spørsmålet om asl. § 6-33 fikk anvendelse ble ikke behandlet og var ikke engang påberopt, fordi det var klart at medkontrahenten hadde vært i ond tro. Avgjørelsen ble likevel referert til av førstvoterende i Inkognitogata 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) som et eksempel på en avgjørelse hvor «[…] det er lagt til grunn slike begrensninger i legitimasjon ved myndighetsoverskridelse» (avsnitt 39).

Andenæs skrivet at det er uklart hvorfor retten i Inkognitogata 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) nevner denne avgjørelsen, da asl. § 6-33 som sagt ikke engang var påberopt som grunnlag for avtalens ugyldighet.⁵⁶

Inkognitogata 6 Sameie (Rt. 2015 s. 600) gir riktignok klart uttrykk for at slike tilfeller i utgangspunktet omfattes av asl. § 6-33, men det er likevel uklart hvor grensen går for innskrenkende tolkning av bestemmelsen i slike tilfeller.⁵⁷ Tredjepersons adgang til å vinne rett overfor selskapet i slike tilfeller må avgjøres konkret og som nevnt er min oppfatning at god tro-kravet her ofte bli avgjørende.

54 Andenæs (2016) s. 383.

55 Andenæs (2016) s. 383.

56 Andenæs (2016) s. 384.

57 Andenæs (2016) s. 384.

25

3.2.2 Representasjonens objektive grense i EØS-retten

Asl. § 6-33 gjennomfører, som nevnt innledningsvis, Norges forpliktelser etter første selskapsdirektiv art. 9 i norsk rett. I det følgende vil jeg se på spørsmålet om anvendelsesområdet for § 6-33 samsvarer med anvendelsesområdet for direktivbestemmelsen.

Første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 første ledd lyder:

«Selskapet forpliktes overfor tredjemann ved de handlinger som er foretatt av selskapets organer, selv om handlingene ikke omfattes av selskapets formål, med mindre handlingene innebærer en overskridelse av den myndighet som organene er tillagt eller kan tillegges etter loven.»⁵⁸

Hovedregelen i første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 første ledd er at selskapet forpliktes overfor tredjemann ved de handlinger som er foretatt av selskapets organer, selv om selskapets representant overskrider sin myndighet. Dette gjelder selv om disposisjonen ligger utenfor selskapets formål, som tilsvarer virksomhet etter dagens terminologi, jf. asl. § 2-2 første ledd nr. 3.

Art. 9 nr. 1 første ledd gir videre et unntak for «overskridelse av myndighet som organene er tillagt eller kan tillegges etter loven». Ordlyden åpner for to ulike tolkninger.⁵⁹ Det ene tolkningsalternativet er at unntaket skal forstås som et krav til nasjonal lovgivning om at selskapet ikke skal bli bundet dersom representanten overskrider sin myndighet etter loven.

Det andre tolkningsalternativet er at bestemmelsen overlater til nasjonal lovgivning å regulere virkningene av at representanten overskrider myndigheten som følger av loven.

Det følger av EU-domstolens avgjørelse i sak C-104/96, Rabobank, at det må tas utgangspunkt i ordlyden for å angi innholdet i første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1.⁶⁰

Jeg mener det er mest nærliggende å forstå ordlyden slik at den danner en objektiv grense for representasjonen ved overskridelse av myndighet som et organ i det hele tatt kan besitte etter loven.

Direktivets preambel angir vern av medkontrahent som et av hovedformålene.⁶¹ Umiddelbart kan tolkningen av ordlyden synes å stride mot dette formålet, ved å angi et stort inngrep i medkontrahentens vern mot ugyldighetsinnsigelser fra selskapet. Dette inntrykket må nyanseres. Behovet for vern av medkontrahenten er ikke like fremtredende i tilfeller hvor et

58 Norsk oversettelse valgt av hensyn til leservennlighet.

59 NOU 1992: 29 s. 141, sml. Ot.prp. nr. 4 (1995–96) s. 31 og NOU 1996: 3 s. 141-142.

60 Premiss 22.

61 68/151/EØF preambel avsnitt 5.

26

organ overskrider de preseptoriske reglene for funksjonsfordeling mellom selskapsorganene.

Myndighetsoverskridelsen vil i et slikt tilfelle fremgå klart for medkontrahenten bare ved å lese loven. Publisitets- og notoritetshensynet er dermed tilstrekkelig ivaretatt selv om man trekker en objektiv grense for legitimasjonen i disse tilfellene.

Tilsvarende forståelse er lagt til grunn av lovgiver i blant annet Sverige, Danmark, Tyskland og England.⁶² Videre synes det å være enighet i europeisk selskapsrettslig teori om at direktivet må forstås på denne måten.⁶³

Jeg konkluderer derfor med at første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 stiller krav til nasjonal lovgivning om at selskapet ikke skal bli bundet dersom representanten overskrider sin myndighet etter loven. Dette utgjør således en objektiv grense for representasjonen etter EØS- retten og står i strid med den norske rettstilstanden etter Inkognitogaten Sameie 6 (Rt. 2015 s.

600).

Asl. § 6-33 har fått et videre anvendelsesområde enn det første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 gir medlemsstatene adgang til.

Spørsmålet blir så hva som er konsekvensen av at asl. § 6-33 har fått et videre anvendelsesområde enn det er adgang til innenfor rammen av første selskapsdirektiv art. 9 nr.

1.

Utgangspunktet er at det er en presumsjon for at norsk rett stemmer overens med Norges forpliktelser etter EØS-retten, jf. Finanger I (Rt. 2000 s. 1811). Saken gjaldt erstatning for en passasjer som ble skadet i en bilulykke, hvor føreren av bilen var beruset. Passasjeren visste at føreren var beruset, noe som etter norsk rett førte til at retten til erstatning falt vekk. Dette var klart i strid med EUs motorvogndirektiv som Norge var forpliktet til å gjennomføre etter EØS-avtalen. Spørsmålet i saken var om hvor langt domstolene kan gå i å sette den norske regelen til side gjennom tolkning dersom det er motstrid.

Presumsjonsprinsippet betyr at så fremt det ikke strider mot klar ordlyd skal man tolke den norske bestemmelsen slik at den samsvarer med de EØS-rettslige forpliktelsene. Sentralt for presumsjonsprinsippet er lovgiverviljen. Der lovgiver klart gir uttrykk for at norsk rett skal stå i strid med forpliktelser etter EØS-avtalen blir det ikke plass til å anvende presumsjonsprinsippet, jf. Finanger I (Rt. 2000 s. 1811. på s. 1831).

62 Åhman (1997) s. 112-113.

63 Werlauff (2002) s. 412.

27

Motstriden mellom asl. § 6-33 og første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 er ikke resultat av at ordlyden er uforenelig. Forarbeidene viser tydelig at lovgivers intensjon har vært å utforme asl. § 6-33 i samsvar med art. 9 nr. 1. Skulle dette tolkingsspørsmålet komme på spissen vil man ved å anvende presumpsjonsprinsippet kunne tolke asl. § 6-33 slik at den setter grenser for myndighet som er eksklusivt er tillagt generalforsamlingen. Dette vil føre asl. § 6-33 i samsvar med første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1. Det finnes støtte for dette tolkningsalternativet både i forarbeidene⁶⁴ og i litteraturen⁶⁵.

Konklusjonen blir etter dette at motstriden mellom asl. § 6-33 og første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 kan bortfortolkes ved anvendelse av anerkjente tolkningsprinsipper i tråd med avgjørelsen Finanger I (Rt. 2000 s. 1811).

3.3 Representasjonens subjektive grense

Når myndighetsoverskridelsen ligger innenfor representasjonens objektive grense og asl. § 6- 33 kommer til anvendelse er utgangspunktet at selskapet er bundet. Spørsmålet blir så om bestemmelsens unntak kommer til anvendelse.

For at selskapet skal kunne si seg ubundet av en avtale etter asl. §6-33 må selskapet godtgjøre at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at selskapsrepresentanten overskred sin myndighet ved avtaleinngåelsen og at det vil stride mot redelighet å gjøre den gjeldende.

I det følgende vil jeg foreta en redegjørelse for vilkårene for at selskapet skal kunne si seg ubundet en avtale etter asl. § 6-33. I denne redegjørelsen vil EØS-retten bli behandlet i den grad det det har interesse for norsk rett. Først vil jeg gå nærmere inn på vilkåret om

«selskapets godtgjørelse» i 3.3.1, før jeg tar for meg overskridelse av myndighet, god tro- kravet og redelighetskravet i 3.3.2 til 3.3.4.

64 Ot.prp. nr. 4 (1995–96) s. 31-32.

65 Sund (2016) s. 66-82.