i
Suksessfaktorer ved en organisasjon som skaper gode overganger fra
videregående skole til ordinært arbeidsliv for unge voksne med lett
utviklingshemming
En casestudie om hvordan en organisasjon syntes å lykkes med å skape gode overganger fra
videregående skole til ordinært arbeidsliv for unge voksne med utviklingshemming
Lisa Milligan og Marte Lindhovd
Masteroppgave i spesialpedagogikk - fordypning i utviklingshemming SPED4096
40 studiepoeng
Institutt for Spesialpedagogikk (ISP) Det utdanningsvitenskapelige fakultet
Universitet i Oslo, vår 2021
31.05.2021
ii
Sammendrag
I dette prosjektet er målgruppen unge voksne med lett grad av utviklingshemming. Personer med utviklingshemming omfatter en stor gruppe mennesker med en intellektuell
funksjonsnedsettelse, som fører med seg utfordringer på ulike arenaer (NOU 2016:17; Næss mfl., 2019). Overgangen fra videregående skole til arbeidslivet blir omtalt som en vanskelig og kritisk fase for unge voksne med utviklingshemming (NOU 2001:22; Legard, 2013). Dette medfører at mange vil ha behov for god oppfølging og tilrettelegging for å være bedre rustet i møte med arbeidslivets krav. Overgangen fra videregående skole til arbeidslivet symboliserer overgangen fra å være ung til å bli voksen. Unge voksne med utviklingshemming har i mange år blitt stående utenfor ordinært arbeidsliv. Tiltak som opprinnelig har blitt opprettet for personer med utviklingshemming har en historie av å presse ut deltakerne med
utviklingshemming når det åpnes opp for andre målgrupper. For å kunne delta i arbeidslivet er det avgjørende at den unge voksne har forutsetningene til å møte forventningene i
arbeidslivet.
Formålet med vårt prosjekt har vært å rette fokuset på det gode eksemplet ved å fremheve hvordan en spesifikk organisasjonen syntes å lykkes med å skape gode overganger fra videregående skole til ordinært arbeidsliv for unge voksne med utviklingshemming. Dette innebærer et fokus på å kartlegge suksessfaktorer i overgangen fra videregående skole til arbeidslivet. Med utgangspunkt i oppgavens formål formulerte vi følgende problemstilling:
«Hva kjennetegner suksessfaktorene som gjør at en organisasjon lykkes i å bidra til en god overgang fra videregående skole til et ordinært arbeidsliv for unge voksne med lett grad av utviklingshemming?»
For å belyse problemstillingen har følgende forskningsspørsmål blitt utformet:
- Hvordan bidrar organisasjonens arbeid til økt deltakelse i ordinært arbeidsliv for unge voksne med utviklingshemming?
- Hvordan arbeider organisasjonen for å motivere unge voksne med lett utviklingshemming til å delta i ordinært arbeidsliv?
Metode og analyse: For å besvare i prosjektets problemstilling valgte vi å benytte kvalitativ metode, hvor vi gjennom et casestudie ønsket å få dypere innsikt i organisasjonens
iii opplevelser. Vi hadde en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming som vitenskapelig
forankring i prosjektet. For å hente inn data brukte vi semistrukturerte intervju benyttes for å hente frem informantenes presise beskrivelser, erfaringer, samt være bevisste på våre egne forkunnskaper (Kvale & Brinkmann, 2015). Intervjuene ble tatt opp på lydbånd, og deretter transkribert og analysert. Analysen bestod av en induktiv og en deduktiv prosess, hvor vi forsøkte å knytte innsamlet datamaterialet sammen med en teoretisk bakgrunnsforståelse for å belyse informantenes utsagn. Presentasjon og drøfting av funn tok vi utgangspunkt i Kvale &
Brinkmann (2015) sine tre analysenivåer for intervjuanalyse; selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse. Vi hadde et lite utvalg som bestod av fire fagpersoner og en arbeidstaker med lett utviklingshemming. Fagpersonene var knyttet til organisasjonen, og arbeidstakeren hadde med hjelp av organisasjonen til å få seg nåværende jobb. Gjennom å fremheve suksessfaktorene ved organisasjonen håper vi at prosjektet kan bidra med å rette oppmerksomheten på dette fenomenet.
Resultater: Med hjelp av en tematisk analyse utarbeidet vi fire hovedtemaer;
«Organisasjonens tilbud er kun rettet mot personer med lett utviklingshemming»,
«Involvering av nærpersoner på den unge voksnes premisser», «Organisasjonens vellykkede modell med fokus på ordinært arbeidsliv», og «Organisasjonens vellykkede modell med fokus på videregående skole». Disse ble så drøftet i lys av problemstillingen og
forskningsspørsmål sammen med det teoretiske og empiriske grunnlaget for prosjektet.
Konklusjon: Suksessfaktorene til organisasjonen består blant annet av arbeidet med å gjøre overgangen fra videregående skole til ordinært arbeidsliv sømløse. Gjennom å fremheve hva personer med utviklingshemming kan klare å få til i ordinært arbeidsliv, bidrar de til at flere arbeidsgivere ønsker å delta. Ved å tydeligere hvilke forutsetninger som forventes i
arbeidslivet bidrar organisasjonen til at enda flere unge voksne med utviklingshemming ønsker å delta. For å gi unge voksne de forutsetningene deltakelse i ordinært arbeidsliv forventer ønsker organisasjonen å samarbeide med skoler, for å bidra til at opplæringen gir best mulig forutsetning for arbeidslivsdeltakelse.
iv
Forord
Denne masteroppgaven er skrevet som en avslutning på vårt studieforløp i spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo, perioden 2019 – 2021. Arbeidet med masterprosjektet har vært
spennende og lærerikt, som nå nærmer seg slutten. Vi har fått innsikt i et fenomen vi synes er svært interessant, og som vi gledet oss til å bli bedre kjent med.
Prosjektet hadde vært umulig å gjennomføre uten hjelp fra personer som naturligvis fortjener en stor takk. Den største takken vil gå til våre fem informanter, for deres åpenhet og
engasjement rundt dette temaet og for det viktige bidraget til vårt prosjekt.
Vi ønsker å gi en særlig stor takk til vår veileder Hanne Marie Høybråten Sigstad. Til hennes faglig innspill som har motivert og inspirert oss gjennom gode samtaler i løpet av prosessen.
Videre vil takke familie og venner for god støtte og oppmuntring gjennom hele studieløpet.
En særlig stor takk til våre samboere for oppmuntrende ord.
Oslo, mai 2021
Marte Lindhovd & Lisa Milligan
v
Innholdsfortegnelse
SAMMENDRAG II
FORORD IV
INNHOLDSFORTEGNELSE V
1 INNLEDNING 1
1.1PROSJEKTETS TEMA OG FORMÅL 1
1.2PROSJEKTETS PROBLEMSTILLING 4
1.3PROSJEKTETS OPPBYGGING 4
2 TEORI 6
2.1PERSONER MED LETT GRAD AV UTVIKLINGSHEMMING 6 2.1.1KOGNITIVE UTFORDRINGER: KOMMUNIKATIVE, ADAPTIVE OG SOSIALE FERDIGHETER 6
2.1.2KOMMUNIKATIVE FERDIGHETER KNYTTET TIL LÆRING 7
2.1.3ADAPTIVE FERDIGHETER KNYTTET TIL LÆRING 7
2.1.4SOSIALE FERDIGHETER KNYTTET TIL LÆRING 7
2.2SELVBESTEMMELSESTEORI: TRE GRUNNLEGGENDE PSYKOLOGISKE BEHOV 7
2.2.1BEHOVET FOR AUTONOMI 8
2.2.2BEHOVET FOR KOMPETANSE 8
2.2.3BEHOVET FOR TILHØRIGHET 8
2.3DELTAKELSE:‘INTERNATIONAL CLASSIFICATION OF FUNCTIONING,DISABILITY AND
HEALTH’(ICF) OG FEM MILJØBETINGELSER 9
2.3.1INTERNATIONAL CLASSIFICATION OF FUNCTIONING,DISABILITY AND HEALTH (ICF) 9
2.3.2FEM MILJØBETINGELSER VED DELTAKELSE 9
2.4OVERGANGEN FRA VIDEREGÅENDE SKOLE TIL ORDINÆRT ARBEIDSLIV FOR UNGE
VOKSNE MED UTVIKLINGSHEMMING 10
2.4.1VIDEREGÅENDE OPPLÆRING FOR ELEVER MED UTVIKLINGSHEMMING 10
2.4.2SKOLENS MANDAT KNYTTET TIL SELVBESTEMMELSE 12
2.4.3OVERGANGEN FRA VIDEREGÅENDE SKOLE TIL ARBEIDSLIVET 13 2.5DELTAKELSE I ORDINÆRT ARBEIDSLIV FOR PERSONER MED LETT UTVIKLINGSHEMMIG
13
2.5.1MULIGHETER I ORDINÆRT ARBEIDSLIV 14
2.5.2INNSATSEN FOR Å ØKE MULIGHETENE I ORDINÆRT ARBEIDSLIV 15 2.5.3MANGLENDE SAMSVAR MELLOM FORVENTNINGER OG FORUTSETNINGER I ORDINÆRT
ARBEIDSLIV FOR PERSONER MED UTVIKLINGSHEMMING 15
2.5.4BETYDNINGEN AV DELTA I ARBEIDSLIVET 16
3 METODE 18
3.1KVALITATIV UNDERSØKELSE SOM FORSKNINGSMETODE 18
3.2KVALITATIVT FORSKNINGSINTERVJU 19
vi
3.2.1DIGITALT INTERVJU GJENNOM PLATTFORMEN ZOOM 19
3.2.2INVOLVERING AV PERSONER MED UTVIKLINGSHEMMING SOM INFORMANT 19
3.2PLANLEGGING AV EGEN UNDERSØKELSE 20
3.2.1UTARBEIDING AV INFORMASJONSSKRIV 20
3.2.2UTARBEIDING AV INTERVJUGUIDE 20
3.2.3PRØVEINTERVJU 21
3.2.4UTVALG AV INFORMANTER 21
3.3GJENNOMFØRING AV EGEN UNDERSØKELSEN 23
3.4ETTERARBEID AV EGEN UNDERSØKELSE 24
3.4.1TRANSKRIBERING AV INTERVJUENE 24
3.4.2ANALYSE AV DATAMATERIALET 24
3.5ETISKE BETRAKTNINGER 25
3.6PROSJEKTETS KVALITET 27
4 PRESENTASJON AV FUNN 29
4.1ORGANISASJONENS TILBUD ER KUN RETTET MOT PERSONER MED LETT
UTVIKLINGSHEMMING 30
4.1.2TO BETINGELSER FOR Å DELTA: UFØRETRYGD OG DIAGNOSEN PSYKISK UTVIKLINGSHEMMING
31 4.2INVOLVERING AV NÆRPERSONER PÅ DEN UNGE VOKSNES PREMISSER 33 4.2.1BETYDNINGEN AV NÆRPERSONES INVOLVERING I OVERGANGEN TIL ORDINÆRT ARBEIDSLIV 33 4.2.2BETYDNINGEN AV DEN UNGE VOKSNES INVOLVERING I OVERGANGEN TIL ORDINÆRT
ARBEIDSLIV 35
4.3ORGANISASJONENS VELLYKKEDE MODELL MED FOKUS PÅ ORDINÆRT ARBEIDSLIV 36
4.3.1ETABLERING AV ARBEIDSPLASSER 36
4.3.2REKRUTTERING AV AKTUELLE KANDIDATER 39
4.3.3OPPFØLGING AV BÅDE ARBEIDSGIVER OG ARBEIDSTAKER 41
4.4ORGANISASJONENS ARBEID MED FOKUS PÅ VIDEREGÅENDE SKOLE 44
4.4.1FOREBYGGE ET FJERDE OG FEMTE SKOLEÅR 44
4.4.2KOMPETANSEPROGRAM 45
4.4.3ARBEIDSRETTET PRAKSIS 46
4.5EN UNG VOKSEN MED UTVIKLINGSHEMMING SIN OPPLEVELSE AV VEIEN FRA
VIDEREGÅENDE SKOLE TIL DELTAKELSE I ORDINÆRT ARBEIDSLIV 46
5 DISKUSJON AV FUNN 49
5.1HVORDAN BIDRAR ORGANISASJONENS ARBEID TIL ØKT DELTAKELSE I ORDINÆRT
ARBEIDSLIV FOR UNGE VOKSNE MED UTVIKLINGSHEMMING? 49 5.1.1TILGJENGELIGHET -ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE FOR Å GJØRE ORDINÆRT
ARBEIDSLIV TILGJENGELIG OG BETYDNINGEN AV ARBEID 49
5.1.2ADGANG -ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE FOR Å GI UNGE VOKSNE ADGANG 52 5.1.3KOSTNAD -ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE FOR Å ENGASJERE UNGE VOKSNE TIL Å
DELTA 55
vii 5.1.4TILPASNING -ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE FOR Å TILPASSE ARBEIDSPLASSEN UT IFRA
ARBEIDSTAKERENS FORUTSETNINGER 58
5.1.5AKSEPT -ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE Å SKAPE AKSEPT FOR DEN UNGE VOKSNE PÅ
ARBEIDSPLASSEN 59
5.2HVORDAN ARBEIDER ORGANISASJONEN FOR Å MOTIVERE DEN UNGE VOKSNE MED UTVIKLINGSHEMMING TIL Å DELTA I ORDINÆRT ARBEIDSLIV? 60 5.2.1ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE FOR Å STYRKE DEN UNGE VOKSNES AUTONOMI 61 5.2.2ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE FOR Å STYRKE DEN UNGE VOKSNES KOMPETANSE 64 5.2.2ORGANISASJONENS FREMGANGSMÅTE FOR Å STYRKE DEN UNGE VOKSNES OPPLEVELSE AV
TILHØRIGHET 65
6 AVSLUTNING 67
6.1METODISKE UTFORDRINGER 67
6.2OPPSUMMERING 68
6.2.1ORGANISASJONENS ARBEID FOR Å ØKE DELTAKELSE TIL UNGE VOKSNE MED
UTVIKLINGSHEMMING I ORDINÆRT ARBEIDSLIV 68
6.2.2ORGANISASJONEN ARBEID FOR Å GI DEN UNGE VOKSNE MOTIVASJON FOR Å KUNNE DELTA I
DET ORDINÆRE ARBEIDSLIV 70
LITTERATURLISTE 73
VEDLEGG
VEDLEGG 1:GODKJENNELSE FRA NSD 84
VEDLEGG 2:INFORMASJONSSKRIV,LEDER 86
VEDLEGG 3:INFORMASJONSSKRIV,JOBBSPESIALIST 90
VEDLEGG 4:INFORMASJONSSKRIV,ARBEIDSTAKER 94
VEDLEGG 5:SAMTYKKEERKLÆRING,LEDER OG JOBBSPESIALIST 99
VEDLEGG 5:SAMTYKKEERKLÆRING,ARBEIDSTAKER 100
VEDLEGG 6:INSTRUKSJONER PÅ SAMTYKKEERKLÆRING 101
VEDLEGG 7:INSTRUKSJONER PÅ ZOOM 104
VEDLEGG 8:INTERVJUGUIDE,LEDER 107
VEDLEGG 9:INTERVJUGUIDE,JOBBSPESIALIST 116
VEDLEGG 10:INTERVJUGUIDE,ARBEIDSTAKER 126
Oversikt over tabeller:
Side 24: Tabell 1: Eksempel på tematisk strukturanalyse side 30: Tabell 2: Oversikt over samlet hovedtemaer og undertemaer hos leder og
jobbspesialister
1
1 Innledning
1.1 Prosjektets tema og formål
Vår interesse for overgangen fra videregående skole til arbeidsliv startet for alvor da vi begge hadde praksis på en videregående skole. I løpet av praksisperioden fikk vi erfaringer med barrierer i overgangen for personer med utviklingshemming, som bidro til å skape
nysgjerrighet for temaet. Formålet med dette prosjektet har vært å belyse suksessfaktorer som kjennetegner en organisasjon som syntes å lykkes i overgangen fra videregående skole til arbeidsliv for unge voksne med lett utviklingshemming.
Personer med utviklingshemming
Diagnosen utviklingshemming er en samlebetegnelse for en rekke tilstander som medfører en intellektuell funksjonsnedsettelser, og bygger på en atferds- og funksjonsbeskrivelse
(Grøsvik, 2008; NOU, 2016:17). Det er tre kriterier som må oppfylles for å få diagnosen. Det første kriteriet innebærer en betydelig svekket evnenivå i en slik grad at det medfører vansker å tilpasse seg vanlige krav til fungering i det daglige og sosiale. Det andre kriteriet omfatter adaptive ferdigheter til sosial modenhet og evner til tilpasning være betydelig svekket. Siste kriteriet forutsetter at funksjonsvanskene skal ha vist seg i løpet av utviklingsperioden, altså før fylte 18 år (Grøsvik, 2008). Diagnosen utviklingshemming har gjennomgått flere skifter i forståelsen av tilstanden gjennom tidene (NOU, 2016:17). Ulike aktører benytter ulike betegnelser om samme tilstand (Grøsvik, 2008). Betegnelsene har blitt brukt om personer som i dag kategoriseres som personer med utviklingshemming eller psykisk
utviklingshemming (Tøssebro, mfl. 2014). Ellingsen (2010) påpeker at betegnelsen ‘psykisk utviklingshemming’ knyttes til selve diagnosen, men ved å ta i bruk betegnelsen ‘personer med utviklingshemming’ blir det siktet til selve personen som har fått tildelt denne
diagnosen. Vi vil ta i bruk sistnevnte betegnelse i vår studie.
Klassifiseringssystemer for diagnosen psykisk utviklingshemming
I Norge anvendes det internasjonale systemet ICD-10, utviklet av Verdens helseorganisasjon, for å stille diagnosen. En revidert utgave, ICD-11, ble publisert i 2018 av WHO, men har ikke enda blitt tatt i bruk i Norge. En utfyllende klassifikasjonssystem, ICF, bygger videre på ICD-
2 10 med hovedvekt på den enkeltes funksjonsevne, aktiviteter og samspill med miljøfaktorer (Wehmeyer mfl., 2017).
Den amerikanske AAIDD systemets definisjon er den som er mest anvendte på verdensbasis, og legger noen betraktninger til grunn for anvendelse av definisjonen. For å undersøke hvordan personen med utviklingshemming fungerer må samfunnsmiljøer som er typiske for jevnaldrende og kultur tas i betraktning. Samtidig som det må tas hensyn til kulturelle og språklige mangfold, samt andre kommunikasjons- og atferdsmessige, sensoriske og motoriske faktorer. AAIDD definerer utviklingshemming ved signifikant begrensning i adaptiv atferd og intellektuell fungering, hvor begrensningene viser seg før fylte 18 år (AAIDD, 2013). I følge denne definisjonen blir intellektuell fungering referert til som kapasitet for læring resonnering og problemløsning (AAIDD, 2013). Den adaptive atferden utgjør samlingen av praktiske, konseptuelle og sosiale ferdigheter som utvikles og brukes i hverdagslivet (Tassé mfl., 2012; AAIDD, 2013). Dette perspektivet understreker at personer med utviklingshemming er påvirkes av “samspillet” mellom individuelle faktorer og miljøet vedkommende befinner seg i (Gomnæs & Rognhaug, 2014).
Videregående skole som arena for kvalifisering til arbeidslivet
Opplæringen i videregående skole skal ta utgangspunkt i at elevene skal være kvalifisert nok til å møte arbeidsmarkedet etter endt skolegang (Anvik, 2006). Utdanningsløpet i Norge bygger på en 10 års grunnskole og 3-5 års videregående skolegang. Videregående opplæring bygger videre på den tiårige grunnskolen og gir studie,- yrkes eller grunnkompetanse
(Kunnskapsdepartementet). Læreplanen er samfunnets mandat til skoler som inneholder hva samfunnet anser som viktig for elever å tilegne seg av kunnskaper (Gjertsen & Olsen, 2013).
Opplæringsloven §1-1 presiserer at «elever skal utvikle kunnskap, kompetanse og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet».
Deltakelse avhenger av tilstedeværelse og involvering i gitte aktiviteter. Dette krever motivasjon av den enkelte til å delta, opplevelse av rom for utfoldelse og deltakelse ut ifra egne forutsetninger (Gustavsson, 2014). Det å tilpasse miljøet til mangfoldet er et viktig utdanningspolitisk prinsipp nedfelt i både internasjonale erklæringer og konvensjoner, samt nasjonale styringsdokumenter (Nilsen, 2017).
Historisk tilbakeblikk på personer med utviklingshemming, og deres deltakelse i arbeidslivet
3 Et inkluderende arbeidsliv har lenge vært en politisk målsetting i Norge, og det har blitt igangsatt en rekke tiltak for å realisere dette. Allerede fra tidlig 1980-tallet ble rettighetene til personer med funksjonshemming opp som eget tema i FN, hvor Norge skrev under på
konvensjonen i 2008. Dette innebærer en forpliktelse om å fremme arbeidsinkludering og forhindre diskriminering i arbeidslivet, hvor det understrekes at personer med
utviklingshemming har rett til ordinært arbeidsliv på lik linje som alle andre (FN, 2008). De som ikke kan delta i ordinært arbeidsliv, skal kunne få et tilbud om jobb i tilrettelagt arbeid (NOU, 2015:16). På tross av dette har personer med utviklingshemming i stor grad stått utenfor ordinært lønnet arbeid. I en offentlig utredning gjennomført i 1980 ble det foreslått en opptrapping for å sikre deltakelse i arbeidslivet for denne gruppen (NOU, 1980:27). For å kunne tilby arbeidstiltak for personer med utviklingshemming, var man avhengig av
omprioriteringer og overføringer fra andre sektorer (Ellingen, 2011). Denne omprioriteringen fant sted i 1991 og førte til at institusjonsomsorgen ‘Helsevernet for psykisk
utviklingshemmede’ (HVPU) ble avviklet. Dette innebar at kommunen skulle ha ansvar for de som hadde et tilbud i HVPU, og ble iverksatt på bakgrunn av omfattende kritikk mot forholdene på institusjonene. Tanken bak reformen var bygget på prinsippet om
normalisering, hvor formålet var at personer med utviklingshemming skulle ha mulighet til å leve et liv så nært normalt som mulig. Alle tjenestene skulle derfor ta utgangspunkt i
individets behov og gis i lokalmiljøet (St.meld. nr. 40, 2002-2003). En levekårsundersøkelse gjennomført ti år etter HVPU-reformen, viste at antall personer med utviklingshemming som deltok i ordinært arbeidsliv var redusert, mens antallet deltakelse i varig vernet arbeid hadde gått opp (St.meld. nr. 40, 2002-2003). Undersøkelsen viste også at det var svært få personer med utviklingshemming som ble fanget opp av den typen arbeidsmarkedstiltak som
opprinnelig var tenkt for å integrere denne gruppen i arbeidslivet (St.meld. nr. 40, 2002- 2003). I sammenheng med dette kom Supported Employment til Norge i 1992 i form av et treårig forsøk med «Arbeid med bistand». En tredjedel av de 515 deltakerne i forsøket ble betegnet som ‘utviklingshemmede’ og hele 83% av dem kom i jobb. Supported Employment viste seg å være en godt egnet tilnærming for å bistå mennesker med utviklingshemming til å få arbeid i alminnelige virksomheter (Schafft, 2018). Metodens formål er å øke kunnskapen og bevisstheten blant de ansvarlige for å vurdere arbeidssøkere, finne jobber og gi støtte over tid til arbeidssøkere med utviklingshemming. Metodikken brukes av ulike
inkluderingsprosjekter og organisasjoner som har fokus på å inkludere personer med utviklingshemming i ordinært arbeidsliv, og tar for seg prosessen fra rekruttering til
oppfølging av den enkelte. SE-modellen var ment som et hjelpemiddel for å systematisere og
4 kvalitetssikre arbeidet med jobbsøkere og arbeidsgivere (Wangen, 2019; European Union of Supported Employment, 2010). For personer med utviklingshemming åpnet forsøket en helt ny dør inn i det ordinære arbeidslivet (Wangen, 2019). Etterhvert åpnet dette tiltaket opp for andre målgrupper, som blant annet personer med psykiske lidelser, nevrologiske sykdommer og hodeskader, som førte til en klar nedgang i antall deltakere med utviklingshemming.
1.2 Prosjektets problemstilling
Vår problemstilling for dette masterprosjektet er:
«Hva kjennetegner suksessfaktorene som gjør at en organisasjon lykkes i å bidra til en god overgang fra videregående skole til et ordinært arbeidsliv for unge voksne med lett grad av utviklingshemming?»
For å belyse problemstillingen har følgende forskningsspørsmål blitt utformet:
1. Hvordan bidrar organisasjonens arbeid til økt deltakelse i ordinært arbeidsliv for unge voksne med utviklingshemming?
2. Hvordan arbeider organisasjonen for å motivere unge voksne med lett utviklingshemming til å delta i ordinært arbeidsliv?
1.3 Prosjektets oppbygging
Masteroppgaven består av seks kapitler:
Kapittel 1 presenterte vi prosjektets tema og formål, samt prosjektets problemstilling og forskningsspørsmål.
Kapittel 2 presenterer aktuell teori som senere danner rammeverket for oppgavens
teoribaserte analyse. Kapitlet er tredelt; første del beskrives det teori knyttet mot diagnosen lett utviklingshemming, samt om begrepene selvbestemmelse og deltakelse. I kapitlets midtre del presenteres teori om hvordan videregående skoler kan forberede elever til senere
arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. I kapitlets sluttdel fremheves det om deltakelse i ordinært arbeidsliv i form av muligheter, innsats for å øke mulighetene, manglende samsvar mellom forventninger og forutsetninger og betydningen av å delta i arbeidslivet.
5 Kapittel 3 presenterer en beskrivelse for de metodiske valgene foretatt for å kunne besvare oppgavens problemstilling. For å sikre oppgavens validitet gjennomgås alle steg i
forskningsprosessen, fra forberedelser, til gjennomføring og bearbeidelse av datamaterialet. I slutten av kapitlet diskuteres studiens kvalitet og etiske overveielser som har blitt gjort.
Kapittel 4 presenterer informantens betraktninger og beskrivesler rundt overgangen fra videregående skole til arbeidsliv i lys av organisasjonens arbeid for å øke deltakelse i ordinært arbeidsliv for unge voksne med utviklingshemming. Hovedtemaene utarbeidet i analysen presenteres som overskrifter og innledes med de respektive deltemaene hos leder og jobbspesialister (samlet), mens arbeidstaker presenteres i sin helhet.
Kapittel 5 presenterer vi drøfting av funn som tar utgangspunkt i prosjektets teoretiske begreper; deltakelse og selvbestemmelse med hjelp av forskningsspørsmålene utarbeidet.
Begrepene ble tatt i bruk for å diskutere hvordan organisasjonen arbeidet for å øke deltakelse i ordinært arbeidsliv for unge voksne med utviklingshemming. Avslutningsvis vil prosjektets metodiske utfordringer belyses.
Kapittel 6 presenterer avslutningen på prosjektet gjennom en oppsummering av diskusjon, og våre tanker om videre forskning.
6
2 Teori
I dette kapittelet presenteres prosjektets teoretiske referanseramme som vil være
utgangspunktet for studien. Kapitlet er tredelt; første del beskrives det teori knyttet mot diagnosen lett utviklingshemming, samt om begrepene selvbestemmelse og deltakelse. I kapitlets midtre del presenteres teori om hvordan videregående skoler kan forberede elever til senere arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. I kapitlets sluttdel fremheves det om deltakelse i ordinært arbeidsliv i form av muligheter, innsats for å øke mulighetene, manglende samsvar mellom forventninger og forutsetninger og betydningen av å delta i arbeidslivet.
2.1 Personer med lett grad av utviklingshemming
Alle personer med utviklingshemming er unike og sammen utgjør de er svært heterogen gruppe. Likevel er det hensiktsmessig å gradere utviklingshemming for å få en nærmere beskrivelse av funksjon, selv om de individuelle variasjonene er store og bør tas i betraktning (Engh, 2016). Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at 85% av alle mennesker med utviklingshemming har en lett grad, og utgjør dermed den største gruppen (NOU, 2016:17).
Lett grad av utviklingshemming innebærer oftest at den enkelte kan ta hånd om seg selv på en god måte. Personen vil kunne mestre mange av dagliglivets ferdigheter som personlig
hygiene, matlaging og andre praktiske og huslige ferdigheter.
2.1.1 Kognitive utfordringer: kommunikative, adaptive og sosiale ferdigheter Det er et bredt spekter av vansker med kognitive funksjoner som kan ha betydning for hvordan en fungerer på skole og arbeidsliv. Utfordringene hos personer med lett
utviklingshemming er nedsatt forståelse, evne til å tilegne seg ny kunnskap og automatisk overføring av læring til nye situasjoner. Dette kommer ofte i uttrykk ved vansker med
planlegging, struktur på dagen, hukommelse, abstrakt tenkning, lesing, regning eller skriving (Wendelborg mfl., 2017). Derfor fremkommer ofte vanskene til uttrykk i skolealder hvor kravene til fungering er mer sentralisert rundt teoretisk læring (Carr & O´Reilly, 2016;
Grøsvik, 2008).
7 2.1.2 Kommunikative ferdigheter knyttet til læring
Det kan også forekomme vansker med å forstå andre, vansker med å ta initiativ eller holde avtaler. Språklig fungeringen kan være begrenset hos mennesker med utviklingshemming. I samspill med andre er ofte personer med utviklingshemming umodne i sin kommunikasjon og har ofte et mer konkret språk. De kan ha utfordringer både med å forstå og uttrykke seg, som kan ha konsekvenser for læring og mestring i ulike livsområder (Gomnæs & Rognhaug, 2014).
2.1.3 Adaptive ferdigheter knyttet til læring
Adaptive ferdigheter innebærer dagliglivets og samfunns ferdigheter knyttet til utfordring med blant annet transport, økonomi og planlegging. Personer med utviklingshemming kan ha store utfordringer med å lære av erfaringer. Overføring av erfaringer fra en kontekst til en annen kan være avgjørende for fleksibilitet og mestring i ulike hverdagslige situasjoner. En person med lett grad av utviklingshemming vil kunne ha grunnleggende vansker med å lære seg å bli selvstendig og vil ha behov for støtte og trening i adaptive ferdigheter. Utfordringer ved innlæring og overføring av nye ferdigheter krever opplæring som er systematisk og relevant for selvstendighet, samt deltakelse i ulike livsområder og aktiviteter (Parmenter mfl., 2007).
2.1.4 Sosiale ferdigheter knyttet til læring
Sosiale ferdigheter knyttes til samspillsferdigheter ved å kunne følge regler og evner til å være løsningsorientert. Personer med utviklingshemming vil ofte kunne ha utfordringer knyttet til å lære sosiale ferdigheter, eksempelvis å forstå de uskrevne reglene som ofte ligger til grunn i samhandlingen. Det vil ofte være et behov for tilrettelagt opplæring og trening av sosiale ferdigheter i praksis, slik at de får muligheten til å bruke de tilegnende ferdighetene i en naturlig sammenheng (Gomnæs & Rognhaug, 2014).
2.2 Selvbestemmelsesteori: tre grunnleggende psykologiske behov
Deci og Ryan (2015) utviklet en selvbestemmelsesteori som bygger på tre medfødte grunnleggende psykologiske behov som må dekkes; autonomi, kompetanse og tilhørighet.
Disse behovene vil være universelt gjeldende og er sentrale for velvære og psykisk helse.
Selvbestemmelse er et komplekst begrep med mange betydninger på ulike bruksområder,
8 men fellestrekket handler om det å ta valg (Ellingsen, 2007). Behovet for autonomi,
kompetanse og tilhørighet må være tilfredsstilt for å ha den optimale opplevelsen av motivasjon for å delta.
2.2.1 Behovet for autonomi
Mennesker formes og uttrykker seg gjennom valg som tas, eller ikke tas, og oppfatningen andre har av en selv basert på akkurat dette (Ellingsen, 2007). Autonomi handler i korte trekk om opplevelse av selvstyring. Det å kunne bestemme hva en selv vil gjøre er et indre behov hos mennesker. Selvbestemmelse er ikke primært avhengig av individets forutsetninger, men det handler om interaksjonen mellom forutsetninger og kontekstuelle forhold (Wehmeyer &
Garner, 2003). Muligheten til å ta egne valg vil derfor ha større betydning for individets selvbestemmelse enn individets kognitive forutsetninger (Wehmeyer & Garner, 2003). Retten til å bestemme selv er en naturlig utvikling som skjer gradvis gjennom barndommen, men for noen er de nødt til å kjempe om retten til å bestemme selv (Ellingsen, 2011). Dersom en person ikke har fått praktisere retten til å ta egne valg kan miljøet rundt misforstå og tro at den enkelte ikke evner å ta egne valg. Fra et relasjonelt perspektiv er selvbestemmelse noe som oppnås gjennom assistanse og støtte fra andre, og er derav ikke avhengig av individets forutsetninger (Skarstad, 2019).
2.2.2 Behovet for kompetanse
Når personer får mulighet til å bruke sin kompetanse for å løse oppgaver tillater dette
personen å tilpasse seg til varierte miljøer (Van den Broeck mfl., 2008). Kompetansebehovet innebærer en opplevelse av å ha ferdigheter for å kunne oppnå ønsket resultat, ved å forstå det relasjonelle forholdet mellom individ og miljø. Behovet for kompetanse handler derav om muligheten til bruke egne evner og ferdigheter i søken mot å mestre ideelle utfordringer. For å kunne oppnå dette forutsetter det opplevelsen av å være autonom og handle ut ifra egne interesser, vilje og verdier (Deci & Ryan, 2015). Autonomi er derfor en forutsetning for å bruke egen kompetanse for å oppleve mestring (Deci & Ryan, 2015).
2.2.3 Behovet for tilhørighet
Tilhørighet handler om å føle seg knyttet til andre mennesker (Ryan & Deci, 2015). Å tilhøre et fellesskap gjennom å bli lyttet til og respektert i ulike situasjoner er viktige forutsetninger.
Opplevelsen av tilhørighet i fellesskapet knyttes til behovet for å etablere sosiale bånd og
9 tilknytning til andre som bryr seg om en (Broeck mfl., 2010; Deci & Ryan, 2015). Tilhørighet kan derfor ses i sammenheng med sosial inkludering og sosiale relasjoner, hvor det på mange måter handler det om å tilhøre et fellesskap hvor man har rett til å være forskjellig (NOU, 2016:17).
2.3 Deltakelse: ‘International Classification of Functioning, Disability and Health’ (ICF) og fem miljøbetingelser
Betydningen av deltakelse i arbeidslivet er helse og livskvalitet viktige variabler (Reinertsen, 2012). Livskvalitet handler både om levekår i form av materielle forhold, helse, utdannelse og/eller arbeid (Bøckmann, 2008). Samtidig handler livskvalitet også om
mellommenneskelige relasjoner, selvfølelse og hvordan en forstår seg selv (Bøckmann, 2008). Deltakelse er et begrep bestående av flere dimensjoner, og brukes derfor ulikt i forskjellige kontekster (Maxwell & Granlund, 2011).
2.3.1 International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) I ICF (WHO, 2001) blir deltakelse beskrevet som involvering og engasjement i en gitt aktivitet, hvor det er fokus på individets forutsetninger fremfor diagnose (ICF, 2006; Carr &
O'Reilly, 2016). Deltakelse benyttes i denne sammenhengen som et relasjonelt begrep med fokus på samspill mellom individ og miljø.
2.3.2 Fem miljøbetingelser ved deltakelse
Maxwell, Granlund og Augustine (2018) har beskrevet fem miljøbetingelser ved deltakelse:
tilgjengelighet, adgang, kostnad, tilpasning og aksept. For at deltakelse skal kunne skje er det behov for at alle fem miljøbetingelsene er tilstede da disse er koblet sammen og likestilt. De vil derfor ha en gjensidig påvirkning på hverandre (Maxwell, Granlund og Augustine, 2018).Deltakelsesbegrepet forstås best gjennom å se på det som et relasjonelt og dynamisk samspill mellom individet og miljøet (Gustavson, 2014). Første miljøbetingelse forutsetter hvor tilgjengelig miljøet er for den enkelte, og inkluderer eventuelle barrierer som begrenser personens muligheter for å kunne engasjere seg. Deltakelse forutsetter derfor at en er tilstede i aktiviteten. Adgang handler om hvorvidt den enkelte opplever å ha tilgang til aktiviteten.
Dette krever opplevelsen av at det er rom for å utfolde seg og delta ut ifra egne
forutsetninger. Kostnad innebærer handler om hva det vil koste den enkelte å engasjere seg i
10 aktivitet i form form av innsats, tid og energi. Det gjøres gjennom en samlet vurdering om innsatsen er verdt det aktiviteten krever. Tilpasning tar for seg hvordan miljøet er tilpasset den enkelte, og aksept innebærer hvordan den enkelte opplever andres aksept og toleranse til deres tilstedeværelse i situasjoner. Maxwell, Granlund og Augustine (2018) sine fem
miljøbetingelser beskriver deltakelse ut ifra tilretteleggingen av miljøet rundt og den enkeltes opplevelse av dette.
2.4 Overgangen fra videregående skole til ordinært arbeidsliv for unge voksne med utviklingshemming
I denne sammenhengen handler ‘overgang’ om et skifte fra å være en elev på videregående skole til å bli en ung voksen i arbeidslivet. Det er en rekke indikatorer som synes å illustrere at overgangen fra videregående skole til arbeidsliv kan være en av de vanskeligste og mest kritiske fasene for unge voksne med utviklingshemming (NOU, 2001:22; Legard, 2013).
Skolen skal gjennom opplæring bidra til personlig vekst, (selv)utvikling og identitet for at den enkelte elev med utviklingshemming skal være godt rustet i møte med arbeidslivets krav og forventninger (Ellingsen, 2012). Skolegang anses dermed viktig for fremtidig deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.
2.4.1 Videregående opplæring for elever med utviklingshemming
Elever med utviklingshemming kan ofte ha retten til spesialundervisning, samt fortrinn ved opptak til videregående utdanning. Denne ordningen omtales ofte som «Inntak på særskilt grunnlag» (Tangen, 2014). Ordinært avsluttes videregående opplæring etter tredje skoleår, men elever med utviklingshemming har ofte utvidet skolerett. Dette innebærer inntil to ekstra opplæringsår dersom den enkelte behov for for ekstra opplæringstid og rett på
spesialundervisning (Helseetaten, 2020). Anvik (2006) påpeker variasjonen i hvordan videregående skoler tilpasser opplæringen, og at organiseringen kan påvirke elevenes læringsutbytte.
Forventninger til elever med grad av utviklingshemming
Rapporten til Wendelborg, mfl. (2017) «Overgang skole arbeidsliv for elever med
utviklingshemming» avdekket at de fleste skoler først og fremst vektla opplæring eller trening i sosial kompetanse, og deretter grunnleggende ferdigheter i fellesfag. Lave forventninger i utdanningsløpet gjenspeiles ofte i manglende variasjon i innhold, færre valgmuligheter og
11 liten medvirkning i eget utdanningsvalg (NOU, 2006:17; Wendelborg mfl., 2017). Samtidig viser studien til at foreldrene selv fokuserte mindre på utdannings aspektet på videregående skole, og la mer vekt på trivsel, forutsigbarhet og god behandling.
Valg av utdanningsprogram og organiseringen av spesialundervisning
Videregående skoler tilbyr tolv ulike utdanningsprogram, og innen hvert program kan en velge ulike programområder (Gitlesen, 2013). Wendelborg, mfl. (2017) viser til en klar overrepresentasjon av elever med utviklingshemming i Restaurant- og matfag, Naturbruk, Bygg og anleggsteknikk og Design og håndverk. Videre ble det påpekt av det er manglende samsvar mellom valgte utdanningsprogram og det tilbudet de mottar i videregående skoler.
Elevene blir parallelt tatt opp i programfag og plassert i spesialgrupper som ofte innebærer opplæring i ‘hverdagsliv’ eller ‘arbeidsliv’. Det vil være i varierende grad om elevene deltar i programfagene de opprinnelig har kommet inn på (Wendelborg, mfl, 2017). Det trekkes også frem at forventningene til elevenes forutsetninger påvirkes av hvilken aktivitet lærere og nærpersoner antar at vedkommende skal engasjere seg i etter skolegang (Wendelborg, mfl., 2017). Store variasjoner i innhold og organisering av spesialundervisningen, kan ifølge Nordahl, mfl. (2016) skyldes at det i liten grad er presisert hvordan tilretteleggingen skal gjennomføres i praksis. Wendelborg mfl. (2017) understreker at opplæringstilbudet til elever med utviklingshemming ikke er standardisert, og fører ofte til store variasjoner i de tilbud som gis. Et av skolens formål er å sørge for at elevene får tilfredsstillende opplæring som senere vil være nyttig i arbeidslivet (St.meld.nr. 20, 2012-2013). Opplæringen i skolen vil ha en påvirkning på muligheten til å kunne bruke egen kompetanse og oppleve mestring
påvirkes av kvaliteten på opplæringen gitt i skolen (Deci & Ryan, 2015; Wendelborg 2017).
Arbeidslivstrening i videregående skole
Gjertsen & Olsen (2013) påpeker at utplassering og opplæring tidlig på videregående skole med opplæring i konkrete arbeidssituasjoner kan være hensiktsmessig. Tidlig kontakt med arbeidslivet vil dessuten kunne øke sjansen for å få jobb etter endt skolegang (Gjertsen &
Olsen, 2013). En amerikansk registerdata studie viste at elever med utviklingshemming som startet i 14-årsalderen med arbeidsrettet trening i bedrift, har en signifikant større
sannsynlighet for senere jobb i motsetning til de som begynner i 16-årsalderen (Schafft, 2018). Rapporten «Inkluderende fellesskap for barn og unge» utarbeidet av Nordahl, mfl.
(2018) viser til blant annet til at lærekandidatordningen kan være et relevant tilbud for elever med utviklingshemming. Lærekandidatordningen innebærer to år på skole, og to år i bedrift
12 (Udir, 2015). Forskjellen på lærling og lærekandidat innebærer at lærekandidaten ikke har som mål å nå alle læreplanmål, men har en redusert læreplan. Det er likevel viktig å merke seg at lærekandidatordningen ikke defineres som spesialundervisning (Markussen, Grøgaard
& Hjetland, 2018). Denne ordningen rettes mot elever som ønsker videregående opplæring i bedrift, men som har svake faglige forutsetninger, slik at de sannsynlig ikke har
forutsetninger for å nå kravene til fag- og svenneprøve. Markussen mfl. (2008) oppsummerte i prosjektet gjennomført på Østlandet «Bortvalg og kompetanse» at lærekandidatordningen blir lite brukt og at planlagt kompetanse på lavere nivå (grunnkompetanse) i altfor liten grad benyttes.
Rapporten «Flere i tilrettelagt arbeid» utarbeidet av Helseetaten (2020) referer til
utfordringer knyttet til opplæring for elever med funksjonsnedsettelser, generelt både når det gjelder tilgang til tilstrekkelige ressurser til undervisning og oppfølging av elevene med relevant kompetanse. NAV er en aktør knyttet til det å få flere i arbeid og aktivitet, men har ikke noen form for formelt ansvar i forbindelse med tilrettelegging og planlegging for overgangen til arbeidslivet for elever med utviklingshemming før etter fylte 18 år (Legard, 2013; Anvik, 2006). NAV er tydelig på at ansvaret med å finne praksisplasser ligger hos skolen eller fylkeskommunene (Gjertsen & Olsen, 2013; Wendelborg mfl., 2017). Personer med utviklingshemming skal ha muligheten til å oppleve mestring og økt kompetanse for å bli selvstendige samfunnsborgere etter endt skolegang.
2.4.2 Skolens mandat knyttet til selvbestemmelse
Formålsparagrafen i videregående opplæring vektlegger at elever skal utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger for å både mestre eget liv, delta i arbeid og i samfunnslivet (kap. 1,
§1-1 formålet med opplæringa). En slik deltakelse forutsetter den den unge voksne blir møtt med tillit og respekt (St.meld.nr. 28, 2015-16). St. Meld. Nr. 45 (2012-2013) poengterer at
«en forutsetning for selvbestemmelse er at det foreligge reelle valgmuligheter (…)». Barne- og familiedepartementet (2013) refererer til hvordan offentlige tjenester kan bidra, så langt det er mulig, å sikre selvbestemmelse tilpasset mottakerens individuelle behov, ønsker, levesett og evner Jakobsen (2007) understreker at unge voksne med utviklingshemming i liten grad blir hørt eller lyttet til, og spesielt i beslutninger som angår dem selv. Omgivelsenes forventninger er sprikende i forhold til hva de unge voksnes egne ønsker og planer (Anvik, 2006). Det er behov for å kartlegge og vurdere i hvilken grad den enkelte behøver beskyttelse
13 og gi vedkommende redskapene for å takle ulike situasjoner (Kittelsaa, 2008). Skolen bør bidra til å styrke den unge voksnes identitet og meninger slik at de blir mest mulig rustet til å uttrykke egne ønsker og behov (Jakobsen, 2007).
2.4.3 Overgangen fra videregående skole til arbeidslivet
Den unge voksne vil ofte ha behov for ekstra støtte og tilretteleggingen i planleggingen av veien videre etter endt skolegang. Skolen har et spesielt ansvar i å inkludere den unge voksne i planleggingen (Wendelborg mfl., 2017). Samtidig som det ofte kan være utfordrende å koordinere tjenestene som skal involveres i overgangsfasen. Det kan ofte se ut til at ansvaret for å få elevgruppen ut i arbeidslivet hviler på videregående skoler alene (Gjertsen & Olsen, 2013; Legard, 2013). For å sikre en god overgang fra videregående skole til arbeidslivet kreves det innsats fra flere aktører.
2.5 Deltakelse i ordinært arbeidsliv for personer med lett utviklingshemming
Arbeid har betydning for alle mennesker, men det er en særlig viktig faktor for psykisk velvære for personer med utviklingshemming (Law mfl,. 2002). Arbeidsdeltakelse i ordinære bedrifter har vist å ha en positiv effekt på det psykiske velværet for personer med
utviklingshemming, i motsetning til manglende deltakelse som ikke hadde noen positiv effekt (Jiranek & Kirby, 1990). Å delta i arbeidslivet kan også føre til følelsen av tilfredshet og gi høy grad av tilhørighetsfølelse, selvaktelse og livskvalitet (Kassah, 2008). For mange personer med utviklingshemming oppleves deltakelse i arbeidslivet som en viktig del av tilværelsen, hvor det å ha en jobb gjør hverdagene meningsfylte (Reinertsen, 2012). Derav kan daglig sysselsetting være av stor betydning for helse og velvære, og kan dempe sosial ensomhet (Jiranek & Kirby, 1990).
Deltakelse i arbeidslivet er et sentralt mål for norsk velferdspolitikk (St.meld.nr. 45, 2012- 13). I politiske målsettinger blir det presisert at personer med utviklingshemming skal ha mulighet til å delta i arbeidslivet (St.meld.nr. 45, 2012-13). Likevel ser man en nedgang i antall deltakende personer med utviklingshemming i arbeidsrettede ordninger fra 1989 til 2010, hvor andelen som står uten dagaktivitet har økt (Ellingsen, 2011). En registerstudie fra NTNU som ble gjennomført i 2012, viser til at omtrent 17.650 personer med
utviklingshemming i yrkesrettet alder (Reinertsen, 2012). Likevel er det så godt som ingen i
14 denne gruppen som deltar i det ordinære arbeidslivet. Personer med utviklingshemming har på lik linje med andre, rett på arbeid for å tjene til livets opphold. Denne retten inkluderer muligheten til å velge arbeid i et inkluderende og tilgjengelig arbeidsmarked (Barne- og likestillingsdepartementet, 2013). På tross av rettigheter og relevante forutsetninger for å ha en vanlig jobb, er det likevel et fåtall personer med lett utviklingshemming som deltar i ordinært arbeidsliv (Olsen, 2009).
2.5.1 Muligheter i ordinært arbeidsliv
I løpet av oppvekst og skolegang har karrieremulighetene for personer med
utviklingshemming stadig blitt redusert (Wangen, 2019).På mange måter er denne gruppen en minoritet i det ordinære arbeidslivet (Ellingsen, 2011). En registerstudie fra NTNU anslår at det per 2012 er 17.650 personer med utviklingshemming i yrkesrettet alder, som utgjør til sammen 0.54% av Norges befolkning i samme aldersgruppe (Wangen, 2019). Det viser seg at en stor andel av disse står helt utenfor det ordinære arbeidslivet (Wendelborg, 2017). Det er kun registrert at tre prosent av de unge med utviklingshemming i alder fra 18 til 25 er registrert i et arbeidslivsforhold (Wendelborg, mfl. 2017).
Arbeidsmarkedstiltak for å øke deltakelsen til personer med utviklingshemming
Formålet med varig tilrettelagt arbeid (VTA) er å gi muligheter i arbeidslivet, til de som ikke har forutsetningene til å delta i ordinært arbeidsliv. VTA er et tilbud som tilbyr tilrettelegging og oppfølging, som skal bidra til at deltakeren utvikler sine ressurser gjennom kvalifiserte arbeidsoppgaver tilpasset den enkeltes forutsetninger (Spjelkavik mfl., 2012). VTA var i likhet med ‘Arbeid for bistand’ opprinnelig et tilbud opprettet for personer med
utviklingshemming, men åpnet etterhvert opp for andre målgrupper. Dette førte til en klar nedgang i antall arbeidstakere med utviklingshemming i bedriftene fra perioden 1995 til 2008, samtidig som antall jobber innenfor VTA økte i samme periode (Ellingsen, 2011).
Brage og Thune (2015) fremhever at den negative utviklingen preges av at det er lange ventelister for å komme inn i tiltaket, og at det sjelden er noen som forlater tiltaket for å delta i ordinært arbeidsliv (NOU 2016:17). Dette medfører at tiltaket i begrenset grad er et
virkemiddel for kvalifisering i ordinært arbeidsliv. VTA tilbys enten av attførings- og vekstbedrifter i skjermet sektor eller som enkeltplasser hos ordinære virksomheter. Varig tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter´ (VTA-O) skal tilpasses den enkeltes behov, ønsker og forutsetninger (NOU 2016:17). Det utgjør et samlet grunnlag for at kommunene
15 oppretter en VTA-O plass, hvor det er NAV som er ansvarlig for opprettelsen og
oppfølgingen (Reinertsen, 2012). Ved behov kan oppfølgingen gis av andre med riktig kompetanse. På tross av at dette er et godt tiltak som kan bidra til økt deltakelse blir tiltaket liten grad benyttet. Reinertsen (2012) viser til at 3,2% av voksne med en utviklingshemming et VTA-O tilbud.
2.5.2 Innsatsen for å øke mulighetene i ordinært arbeidsliv
Undersøkelsen presentert i artikkelen «Nederst ved enden av bordet» viser til en
spørreundersøkelse hvor 2.100 private bedrifter deltok av totalt 480.000 bedrifter i Norge. Av de 2.100 bedriftene var det 10% som kunne tenke seg å ansette en person med
utviklingshemmning (Ellingsen, 2011). I den sammenhengen ble det påpekt et behov for å gjøre en aktiv innsats for å koble arbeidstakere med utviklingshemming opp med bedrifter som ønsker å ansette. Undersøkelsen fremhevet at arbeidsgivere som hadde tidligere erfaringer med arbeidstakere med utviklingshemming hadde økt sannsynlighet for å ansette igjen (Ellingsen, 2011). Videre ble det påpekt at bedriftene hadde lite kjennskap til
støtteordninger, hvor det var svært få som benyttet seg av disse. Undersøkelsen fremhevet betydningen av personlige ferdigheter hos en jobbsøker som en viktig faktor for bedriftene.
Dette understreker betydningen av at skolene driver opplæring i samsvar med forventninger knyttet til deltakelse i arbeidslivet (Ellingsen, 2011). Det er behov for en sammensatt og strukturert innsats for å lykkes i å øke deltakelse i ordinære arbeidsmarkedet for personer med lett utviklingshemming (Ellingsen, 2011).
2.5.3 Manglende samsvar mellom forventninger og forutsetninger i ordinært arbeidsliv for personer med utviklingshemming
Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at 85% av alle med utviklingshemming, har en lett grad, som utgjør den største gruppen innenfor diagnosen (NOU, 2016:17). Personer med lett utviklingshemming er i stand til å utføre en jobb dersom de får god oppfølging og
tilrettelegging. Likevel er det kun en liten andel som deltar i ordinært arbeidsliv (Wendelborg mfl., 2017). Omtrent 80% av 18 - og 19 - åringer med diagnosen utviklingshemming mottar uførepensjon (Wendelborg & Tøssebro, 2018). NAV-loven §14a åpner opp for at visse grupper unntas retten til arbeidsevnevurdering, hvor personer med psykisk
utviklingshemming er en av disse (Berg mfl. 2011). En arbeidsevnevurdering innebærer en formell vurdering av hva vedkommende kan klare å utføre av oppgaver og hvilke muligheter
16 som finnes i arbeidslivet som er i samsvar med vedkommende sine forutsetninger. I
folketrygdloven §12 presiseres det at det ikke er krav for å gjennomføre en slik vurdering dersom vedkommende har alvorlig sykdom som resulterer til at inntektsevnen er varig nedsatt. Diagnosen psykisk utviklingshemming nevnes som et av flere eksempler på slik sykdom (Schafft, 2018). Olsen (2009) trekker frem at uførepensjon kan bidra til å sikre livsbetingelser for mennesker med utviklingshemming, men samtidig bidra til at denne målgruppen avvises ut av det ordinære arbeidslivet (Olsen, 2009). I møte med tiltaksapparat, holdninger og manglende adgang til ordinært arbeid kan en oppleve gradvis å bli fratatt troen på en plass i arbeidslivet (Tøssebro, mfl., 2014).
Betydningen av nettverk
Terje Olsen (2009) fulgte et utvalg av mennesker med utviklingshemming som arbeidet i en ordinær bedrift. Funnene understreker betydningen av foreldres eller andres involvering i å finne passende arbeidsplasser. Olsen (2009) problematiserer i hvilken grad denne målgruppen har adgang til arbeidslivet om de ikke kan oppnå dette på egenhånd. Han påpeker videre behovet for en sammensatt og strukturert innsats for å lykkes med å øke deltakelse i ordinære arbeidsmarkedet for personer med lett utviklingshemming (Ellingsen, 2011). De fleste
foreldre har et grunnleggende ønske om at barna skal klare seg som voksne. Dette innebærer å bli selvstendige, uavhengige av foreldrene, og samtidig være i stand til å knytte relasjoner og bånd til andre (Sigstad, 2016). Foreldre kjenner ofte på et stort ansvar og forpliktelse for å skaffe det beste tilbudet for sitt barn. Når det gjelder samarbeid med tiltaksapparatet er det av stor betydning hvilken kommune vedkommende tilhører. Lovverket er det samme, men det forvaltes ulikt i kommunene (Tøssebro, mfl., 2014).
2.5.4 Betydningen av delta i arbeidslivet
Arbeid har på flere måter og i lang tid vært første steget inn i voksenlivet, gjennom å gi status som voksen og grunnlag for å etablere seg på egenhånd (Hegdal, 2005; Olsen, 2009). Arbeid er på denne måten i en særstilling når det gjelder å identifisere hvem man er, og innebærer på mange måter også en selvstendiggjøring og løsrivelse fra signifikante andre (Ellingsen, 2011). Derav kan deltakelse i arbeidslivet for mange være et symbol på uavhengighet og voksenliv. Det å delta i en meningsfylt aktivitet, kan bidra til en tydeligere forståelse av seg selv, opplevelse av egenverd og identitet (St.meld.nr. 40, 2002-03). En viktig del av vår selvforståelse er muligheten til å bruke egne ressurser, utvikle evner og nyttiggjøre seg av
17 kunnskap som gagner flere enn oss selv (Eknes og Løkke, 2009). Deltakelse i arbeidslivet kan bidra til opplevelser av å bli respektert, få tillit og ansvar, og ut ifra dette få muligheten til å påvirke sin egen hverdag (Kristiansen, 2000). Deltakelse i arbeidslivet handler derfor om å kunne handle ut ifra egen vilje, interesser og behov (Ryan & Deci, 2015). Deltakelse i arbeidslivet kan på mange måter symbolisere et sluttmål i et forløp mot selvstendighet, i tillegg til å ha en positiv påvirkning på livskvalitet (Reinertsen, 2012).
Reinertsen (2012) trekker frem at nøkkelen til god livskvalitet ligger i tilgangen til
arbeidslivet. Han utdyper at daglig sysselsetting er en viktig faktor for helse og velvære, og kan bidra til å dempe sosial ensomhet (Reinertsen, 2012; Erdner, 2006). Gjennom sin doktorgrad trekker han frem at personer med utviklingshemming som deltar i ordinært arbeidsliv, skårer høyere på livskvalitet sammenlignet med de i dagtilbud (Reinertsen, 2012).
Arbeidsplassen kan ha en sosial betydning i form av fellesskap og gruppetilhørighet og er derfor en viktig arena for inkludering i storsamfunnet (Engeland & Langballe, 2017; Eknes &
Løkke, 2019). For noen er arbeidet viktig fordi de lærer seg nye ting, mens for andre er arbeidet viktig fordi de treffer venner og kan kjenne en tilhørighet til fellesskapet (Olsen, 2009). I forskningsprosjektet «En helt vanlig jobb» trekker Olsen (2009) frem at vellykkede inkluderingsprosesser inneholdt en betydelig grad av tilpasning av arbeidsoppgaver og forventninger. Inkluderingen foregår i det daglige på den enkelte arbeidsplass og forutsetter samarbeid og fordeling av oppgaver, tilnærming til hverandre (Olsen, 2009). Dette innebærer at arbeidsoppgavene er tydelige og klart definerte, slik at arbeidstakerne i stor grad kan bli selvstyrte i de oppgavene de skal utføre (Olsen, 2009). Deltakelse i arbeidslivet er
betydningsfullt hvor hvordan en forstår seg selv, men også hvordan omgivelsene forstår en.
18
3 METODE
Dette kapitlet presenterer prosjektets vitenskapelige forankring som dannet utgangspunktet for en rekke valg foretatt underveis i prosessen. Videre presenteres prosjektets egen
undersøkelse med vekt på planlegging, gjennomføring og valg av analyse for etterarbeidet.
Deretter beskrives de etiske betraktninger rundt prosjektet, og prosjektets kvalitet trekkes frem tilslutt.
3.1 Kvalitativ undersøkelse som forskningsmetode
For å best besvare prosjektets problemstilling benyttet vi oss av et casestudie. For å avdekke suksessfaktorer ved en organisasjonen, som syntes å lykkes med overgangen fra videregående skole til ordinært arbeidslivet for unge voksne med lett utviklingshemming. Casestudien er en empirisk undersøkelse, og kjennetegnes ved å ta utgangspunkt i å kartlegge interessante forhold, som i vårt prosjekt er en spesifikk organisasjonen. Vi ønsker gjennom prosjektet å løfte frem det gode eksemplet, i overgangen fra videregående skole til arbeidsliv, på tross av barrierer og utfordringer. For å gjennomføre et casestudie tok vi i bruk kvalitativ data, i form av intervju. Dette gjorde vi for å best mulig kunne hente frem deltakernes subjektive
betraktninger, forståelse og erfaringer som best kan beskrive organisasjonens suksessfaktorer (Creswell & Creswell, 2017; Thagaard, 2011). For å kunne belyse forhold som kjennetegnet organisasjonens suksessfaktorer ble det benyttet en fenomenologisk-hermeneutisk
tilnærming. Målet med en slik vitenskapsteoretisk forankring er å utvikle forståelse og tolkninger ved studiet med hjelp av forståelse (fenomenologi) og meningsformidling (hermeneutikk) (Wormnæs, 2009).
Forskerens forkunnskaper er av betydning innen en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming (Wormnæs, 2009). Våre forkunnskaper omfatter våre erfaringer og tanker, og vil gjøre en forskjell i måten vi forstår og tolker overgangen fra videregående skole til arbeidsliv (Gadamer, 2012). Da vi utarbeidet prosjektskissen jobbet vi parallelt med både prosjektets teoridel og intervjuguide, noe som bidro til våre forkunnskaper. Ved å være bevisst og
reflektert rundt egne forkunnskaper forsøkte vi å studere fenomenet med en mest mulig åpent blikk (Fog, 1994).
19
3.2 Kvalitativt forskningsintervju
Intervju ble benyttet for å ha muligheten til å samle inn relevant data for å forstå og få frem budskapet til informantene. Disse beskrivelsene ble utgangspunkt for å fortolke betydningen av de fenomenene informantene beskrev (Kvale & Brinkmann, 2015). Vi valgte å ta i bruk en semistrukturert intervjuform hvor temaer og noen av spørsmålene var fastsatt på forhånd. Vi ønsket å ha en oversikt over sentrale temaer for vårt prosjekt, men samtidig være fleksible til å følge opp interessante temaer som eventuelt kunne dukke opp underveis (Kleven, 2011).
3.2.1 Digitalt intervju gjennom plattformen Zoom
På bakgrunn av dagens Covid-19 pandemisituasjon måtte vi ta vurderinger underveis i samsvar med daværende restriksjoner. Derav ble intervjuene med leder og jobbspesialistene gjennomført digitalt. I intervjuet med arbeidstaker hadde vi hensikt om å besøke på
arbeidsplassen, samt gjennomføre intervjuet der. Ved å ta intervjuet i et miljø arbeidstaker er kjent og trygg ville gi oss muligheten til å bli kjent med arbeidstakeren. Dette kunne bidratt til bedre flyt i samtalen, men på grunn av at Covid-19 restriksjonene endret seg i løpet av planleggingsfasen anså vi mest forsvarlige var å gjennomføre også dette intervjuet digitalt.
Dermed gjennomførte vi alle intervjuene på den digitale plattformen «Zoom».
3.2.2 Involvering av personer med utviklingshemming som informant
Et forskningsprosjekt som inkluderer informanter med utviklingshemming, kan innebære ulike utfordringer som påvirker forskningsprosessen. Personer med utviklingshemming kan ha utfordringer knyttet til kommunikasjon (Sigstad, 2014). Som forsker var vi nødt til å ta hensyn til at informanten kan kommunisere, tolke og relatere informasjonen på en annen måte enn hva en tidligere er vant med. All skriftlig kommunikasjon ble det utarbeidet med et forenklet språk og tilpasset med bildestøtte. I intervjusituasjonen brukte vi stillhet som et kommunikativt verktøy, da personer med utviklingshemming kan ofte ha behov for god tid for å kunne besvare spørsmål som stilles (Eide & Eide, 2005). Et forskningsintervju er i utgangspunktet et asymmetrisk forhold mellom informant og forsker og konsekvenser av dette skyldes informantenes sier seg enig med forskeren uavhengig av spørsmålet (Sigstad, 2014). Dette kan medføre at informantene har en oppfatning av at det finnes et korrekt svar intervjueren er ute etter, og begynne å lete etter riktig svar. For å unngå dette forsøkte vi å tilpasse dialogen, tilrettelegge og trygge informanten ved å vise aksept for informantenes svar.
20
3.2 Planlegging av egen undersøkelse
Planlegging av egen undersøkelse bestod av å besvare spørsmålene hva, hvorfor og hvordan.
Vi ønsket et lederperspektiv å få innsikt i prosessen ut ifra et overordnet perspektiv. Gjennom jobbspesialistenes ønsket vi å belyse hvordan de aktivt jobbet med overgangen fra
videregående skole til arbeidsliv, samt hvilke utfordringer de kan oppleve. Gjennom arbeidstakerens perspektiv ønsket vi å få et innblikk i arbeidstakeren erfaringer med overgangen fra videregående skole til arbeidsliv.
3.2.1 Utarbeiding av informasjonsskriv
Før intervjuene søkte vi om å få prosjektet godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD). Vi sendte inn et digitalt meldeskjema fordi vi skulle behandle personopplysninger i prosjektet og NSD sikrer at dette samsvarer med personvernlovverket. I den sammenheng utarbeidet vi tre informasjonsskriv som skulle sendes ut til leder, jobbspesialister og arbeidstaker. Det ble gitt tilstrekkelig informasjon om hva deltakelsen ville innebære, formålet og metode for prosjektet, samt personvern og rettigheter knyttet til deltakelsen.
Informasjonen skulle være klar, forståelig og tilpasset deltakerne (NESH, 2016). Det ble tydelig presisert at deltakerne sto fritt til å trekke seg når som helst dersom de skulle ønske det, uten noen negative konsekvenser. Deltakerne fikk tilgang på våre kontaktopplysning, prosjektansvarlig og institusjonens personvernombud. Årsaken til at vi utarbeidet tre ulike informasjonsskriv skyldtes at intervjuene hadde ulike hensikter. Det som skilte
informasjonsskrivet til leder (se vedlegg 2) fra jobbspesialisten (se vedlegg 3) var forespørselen om å gjøre et relevant utvalg av informanter. Informasjonsskrivet til
arbeidstaker inneholdt samme informasjon bare i en forenklet utgave med bildeillustrasjoner (se vedlegg 4).
3.2.2 Utarbeiding av intervjuguide
Det var viktig for oss å planlegge intervjuene nøye, samtidig som vi tok høyde for at uanmeldte hendelser kan forekomme. Med utgangspunkt av valget om å ta i bruk en
semistrukturert intervju, er en viktig faktor utarbeidelsen av et intervjuguide (Dalen, 2011).
Intervjuguiden skal bidra til å strukturere intervjuets forløp basert på teori og relevante spørsmål knyttet til problemstillingen (Dalen, 2011; Cohen, 2018). Intervjuguiden for dette prosjektet ble utformet etter tre hovedtemaer «videregående skole», «overgang fra
videregående skole til arbeidsliv» og «ordinært arbeidsliv», da dette var sentrale temaer i vårt
21 prosjekt. Hvert tema hadde påfølgende underspørsmål, hvor vi til totalt utarbeidet tre ulike intervjuguider; en til leder, jobbspesialister og arbeidstaker.
I intervjuguiden til leder (se vedlegg 8) ønsket vi å løfte frem et overordnet perspektiv. Dette innebar fokus på hvordan organisasjonen var bygget opp, og hvordan organisasjonen aktivt jobbet med overgangen fra videregående skole til arbeidsliv for unge voksne med lett utviklingshemming. Viktige punkter i intervjuguiden var derfor; samarbeid med arbeidsgivere, etablering av arbeidsplasser og barrierer i overgangen.
I intervjuguiden til jobbspesialistene ønsket vi å løfte frem deres arbeid i prosessen fra videregående skole til arbeidsliv. Jobbspesialistene primæroppgave å følge opp unge voksne med lett utviklingshemming i overgangen. Vi ønsket å undersøke hvordan prosessen foregikk og videre hva de vektla i prosessen. Dermed ble intervjuguiden (se vedlegg 9) utformet med følgende temaer: yrkeskartlegging, «jobbmatch», oppfølging av arbeidstaker og arbeidsgiver, samarbeid med videregående skole og arbeidstakerens medvirkning.
I intervjuguiden til arbeidstaker (se vedlegg 10) ønsket vi å løfte frem vedkommendes opplevelser av overgangen fra videregående skole til arbeidsliv. For å få innsikt i dette ble følgende temaer trukket inn i intervjuguiden: erfaringer med arbeidslivet, opplevelsen av overgangen fra videregående skole til arbeidslivet og selvbestemmelse.
3.2.3 Prøveintervju
Vi foretok to prøveintervju da dette kunne bidra til å gjøre oss trygge i rollen som intervjuer (Dalen, 2011).Det var viktig for oss å foreta prøveintervju, hvor vi forsøkte å gjøre
situasjonen så realistisk som mulig, samt ta i bruk Zoom for å sjekke at den fungerte etter sin hensikt. Vi foretok to prøveintervju da dette kunne bidra til å gjøre oss trygge i rollen som intervjuer (Dalen, 2011). Deretter gjennomførte vi prøveintervjuer på våre samboere for å være sikre på at spørsmålene var tydelige og enkelt formulert. Dette bidro til at vi endret på rekkefølgen på temaene slik at det ble mer flyt i samtalen.
3.2.4 Utvalg av informanter
Prosjektet fokuserer på suksessfaktorer ved en organisasjonen, og det var dermed hensiktsmessig å ha informanter fra organisasjonen som jobbet tett i overgangen fra
22 videregående skole til arbeidsliv. Vi ønsket et utvalg på fire til seks informasjonsrike
informanter som ønsket å delta i vårt prosjekt, da vi hadde begrenset med tid. Vi ønsket å intervjue en arbeidstaker som har lykkes med å få seg en jobb med hjelp av organisasjonen.
Gjennom svarene fra arbeidstaker ønsket vi å avkrefte eller bekrefte informasjonen gitt fra leder og jobbspesialist. Følgende kriterier gjaldt for de tre utvalgene:
Leder:
- En leder som jobbet overordnet i organisasjonen for å inkludere arbeidstakere med lett utviklingshemming i det ordinære arbeidslivet.
Jobbspesialist:
- Har vært ansatt i organisasjonen i minst et år.
- Jobber aktivt for å inkludere unge voksne med utviklingshemming i overgangsprosessen fra videregående skole til arbeidsliv.
Arbeidstaker:
- En arbeidstaker med diagnosen lett grad av utviklingshemming.
- En arbeidstaker som hadde lykkes med å få en jobb ved hjelp av organisasjonen etter endt videregående skole.
- Har vært ansatt gjennom bedriften i ordinært arbeidsliv i over 6 måneder.
- At arbeidstakeren egnet seg for denne type intervju.
Vårt endelige utvalg
Vårt endelig utvalg ble bestående av fem informanter med ulike roller i organisasjonen; en leder, fire jobbspesialister og en arbeidstaker med lett grad av utviklingshemming. En av jobbspesialistene jobbet primært med etablering av arbeidsplasser, men for å anonymisere går vedkommende under som jobbspesialist. Fire fagpersoner ble valgt på bakgrunn av deres ekspertise og erfaringer med personer med utviklingshemming. Arbeidstaker ble valgt på bakgrunn av erfaringer med overgangen fra videregående skole til arbeidslivet.
Presentasjon av informantenes tidligere erfaringer, nåværende arbeidsplass og
arbeidsoppgaver blir her presentert, på gruppenivå. Dette er for å sikre informantenes konfidensialitet. Fire av informantene jobbet innenfor samme organisasjon for å inkludere unge voksne med lett utviklingshemming i det ordinære arbeidslivet. Informantene jobbet i
23 en 100% stilling fordelt mellom 2-5 års erfaringer. De jobbet primært med ansettelse,
synliggjøring av organisasjonen og oppfølging i en gitt geografisk området. Jobbspesialistene har ca. 20-25 arbeidstakere og arbeidsgivere hver de har ansvar for å følge opp.
Arbeidstakeren kom i kontakt med organisasjonen femte skoleår, og det var slik vedkommende fikk seg jobb i ordinært arbeidsliv.
Vi sendte en e-post til hvert enkelt deltaker for å avtale dato og tidspunkt for intervju. Eneste som avviklet var en av jobbspesialistene hjalp oss avtale dato og tidspunkt med aktuelle arbeidstaker. Etter vi avtalte dette videresendte jobbspesialisten e-posten til arbeidstaker og vi videreformidlet instruksjoner samtykkeerklæring (se vedlegg 6) og på Zoom (se vedlegg 7) i forkant av intervjuet.
3.3 Gjennomføring av egen undersøkelsen
Etter at all planleggingen var fullført kunne vi starte gjennomføringen av intervjuene.
Rekkefølgen på intervjuene ble tilfeldig gjennomført, og intervjuenes oppstart ble avklart i samsvar med deltakerens ønske. Alle intervjuene ble innledet med småprating for å skape en avslappet stemning, og vi opplevde informantene som trygge og komfortable i
intervjusituasjonen. Første intervjuet som ble gjennomført var med leder og varte i ca.
halvannen time uten forstyrrelser. Deltakeren svarte godt og utfyllende på spørsmålene vi hadde utarbeidet i vår intervjuguide.
Intervjuene med de tre jobbspesialistene ble gjennomført på samme dag. Første intervju hadde jobbspesialisten hjemmekontor grunnet pandemien, men intervjuet foregikk i ca. en time uten forstyrrelser. Neste intervju ble gjennomført med utdypende og konkrete svar på ca.
tretti minutter. Vi avsluttet med intervjuet av den siste jobbspesialist som varte i ca. femti minutter uten forstyrrelser.
På grunn av pandemien ble vårt siste intervju med arbeidstaker gjennomført fire uker etter de andre deltakerne. Vi avtalte å gjennomføre intervjuet etter arbeidstakerens arbeidstid.
Intervjuet varte i ca. femten minutter uten forstyrrelser. Informanten var blid og imøtekommende, og svarte på spørsmålene våres.
