Tomme plasser og forventede holdninger hos leserne
En analyse av tomme plasser og
leserhenvendelse i I morgen skal vi sitte i solen, Så vakker du er og Lyden av noen som dør av
Brynjulf Jung Tjønn
Jenny Lunde Tverran
Masteroppgave i nordisk, særlig norsk, litteratur og språk i Lektor- og adjunktprogrammet
Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) UNIVERSITETET I OSLO
Høst 2017
Tomme plasser og forventede holdninger hos leserne
En analyse av tomme plasser og
leserhenvendelse i I morgen skal vi sitte i solen, Så vakker du er og Lyden av noen som dør av
Brynjulf Jung Tjønn
Jenny Lunde Tverran
Copyright Jenny Lunde Tverran
2017
Tomme plasser og forventede holdninger hos leserne Jenny Lunde Tverran
http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Denne oppgaven har som hovedformål å svare på hva som er forventet av leseren før han eller hun åpner en bok. Skal leseren være nøytral, vise empati eller være uenig med det som står der? Bakgrunnen for denne avhandlingen er Brynjulf Jung Tjønns romaner I morgen skal vi sitte i solen, Så vakker du er og Lyden av noen som dør. Problemstillingen lyder som følger: Hvilke holdninger er det forventet at leseren har til det som står i Lyden av noen som dør?, Så vakker du er og I morgen skal vi sitte i solen? Er tomrommene i teksten med på å bidra til en slags forventing fra leseren? Hvilke lesergrupper er det bøkene henvender seg til?
Jeg har tatt utgangspunkt i tomme plasser, tematikk, affekt og leserhenvendelse for å besvare denne oppgaven. I oppgaven har jeg vektlagt analyser og tolkninger av I morgen skal vi sitte i solen, med særlig fokus på de tomme plassene som oppstår i teksten. Deretter følger omtrent samme struktur når det gjelder Så vakker du er og Lyden av noen som dør. Analysen av de tomme plassene i I morgen skal vi sitte i solen er med på å utvikle to typer tomrom. Den ene er tomrom som krever noe, mens den andre er tomrom som teknikk. Bøkene tematiserer død, sykdom og omsorgssvikt. En analyse av bøkenes fremstillingsform gir grunnlag for å hevde at bøkenes temaer henvender seg til forskjellige lesere. I morgen skal vi sitte i solen og Lyden av noen som dør henvender seg til flere lesergrupper samtidig. Det eksisterer en flytende grense for hvilke lesere bøkene faktisk henvender seg til. Derfor problematiserer jeg Barbara Walls teori om henvendelsesmåtene single-, double- og dual address. Jeg kommer frem til at Lyden av noen som dør utelukker og overser barneleseren som følge av de tolkningsrommene som oppstår. Tomrommene påvirker forventningene leseren skal ha til teksten. Bøkene forutsetter lesere som klarer å fylle ut de tomme plassene. Forfatteren tilbyr leseren empati der han mener en eventuell holdning skal komme til syne. Holdningen leseren har vil variere med tanke på kunnskap og ulike erfaringer. Derfor kan det ikke være forventet mer av leseren enn at han eller hun tolker teksten med utgangspunkt i sin egen virkelighetsoppfatning.
Forord
Etter åtte år som student kan jeg endelig takke for meg. Selv om det tidvis har vært strevsomt, kan jeg se tilbake på mye glede og kunnskap jeg ikke ville ha vært foruten. Arbeidet med denne avhandlingen har både vært morsomt og utfordrende. Jeg har lært veldig mye om meg selv samtidig som interessen for faget har økt. Det er mange som fortjener en stor takk for hjelp og oppmuntring under arbeidet med denne avhandlingen.
Først og fremst: Tusen takk Per Thomas Andersen for gode ideer og inspirerende samtaler.
Takk for konkrete og konstruktive tilbakemeldinger underveis i prosjektperioden. Du har vist tillit til meg og prosjektet mitt.
Til mamma og pappa: Tusen takk for at dere orker høre på meg, når jeg vet at dere egentlig er lei av å høre om prosjektet og de utfordringene det innebærer. Dere har støttet meg igjennom alle de årene jeg har studert. Dere har lært meg at når det stormer mest, må jeg bare trekke pusten dypt og ta ting som de kommer. Dere har gitt meg stå-på-vilje og motivert en student som har hatt lyst til å gi opp flere ganger..
Til Andreas: Tusen takk for at du er en god kjæreste og venn, og at du holder ut med meg når jeg er sliten og sur. Din støtte har betydd ekstremt mye for meg.
Til Tonje: Takk for at du har lest oppgaven min og forsøkt å gi meg tilbakemeldinger. Det er fint å ha en tvillingsøster som deg. Takk for oppmuntring underveis.
Til tidligere kollega, Olav Kyrre Hemli Rimstad: Tusen takk for korrektur og inspirerende tilbakemeldinger på arbeidet mitt.
Til Julie, Anne Maren og Kristine: Dere har vært mine støttespillere gjennom studiene her på Blindern. Uten dere ville denne tiden ha vært fryktelig kjedelig!
Blindern, Oslo, desember 2017 Jenny Lunde Tverran
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Bakgrunn ... 1
1.2 Problemstilling ... 2
1.3 Tidligere forskning ... 4
2 Teoretiske perspektiver ... 7
3 Anmeldelser ... 10
3.1 Anmeldelser av I morgen skal vi sitte i solen ... 10
3.2 Anmeldelser av Så vakker du er ... 12
3.3 Anmeldelser av Lyden av noen som dør ... 13
4 Analyser ... 15
4.1 Omsorgssvikt, kjærlighet og døden ... 15
5 I morgen skal vi sitte i solen ... 18
5.1 Tomrom i tekstens struktur ... 18
5.2 Det utsatte, store tomrommet ... 20
5.2.1 Følelser som en del av tekstens tomme plasser ... 22
5.3 Fuglen som ”et utsatt tomrom” ... 25
5.3.1 Drømmetolkning ... 26
5.3.2 En utsatt oppklaring på hvorfor fuglen ikke må begraves ... 29
5.4 ”Å drepe en måke på kaia” - et tomrom uten oppklaring ... 29
5.5 Hvor finner man de tomme plassene? ... 30
5.6 En implisitt leser? ... 31
5.7 Single-, double- og dual address ... 33
5.8 Psykiske problemer og døden som tema – henvendelse til både barne- og voksenleseren? ... 35
5.9 Hvilke holdninger er det forventet at leseren har til det som står i I morgen skal vi sitte i solen? ... 39
5.10 Oppsummering ... 41
6 Så vakker du er ... 42
6.1 Tomrom i tekstens struktur ... 42
6.2 Det utsatte, store tomrommet ... 43
6.2.1 Mor som triggerfigur og huset som et emosjonelt kodet rom ... 49
6.3 Å være forelska – et utsatt tomrom ... 50
6.4 Tomrom uten oppklaring ... 53
6.5 Hvor finner man de tomme plassene? ... 54
6.6 En implisitt leser? ... 55
6.7 Forelskelse, kjærlighet og døden som tema – henvendelse til barne-, ungdoms-, eller voksenleseren? ... 56
6.8 Hvilke holdninger er det forventet at leseren har til det som står i Så vakker du er? 60 6.9 Oppsummering ... 62
7 Lyden av noen som dør ... 63
7.1 Tomrom i tekstens struktur ... 63
7.2 Det utsatte, store tomrommet ... 65
7.1.1 Mor som triggerfigur og huset som et emosjonelt kodet rom ... 69
7.2 Flere utsatte tomrom ... 70
7.3 Tomrom uten oppklaring ... 72
7.3.1 Flaggermusfortellingen ... 73
7.3.2 Massering av føtter – et tomrom uten oppklaring ... 75
7.4 Hvor finner man de tomme plassene? ... 76
7.5 En implisitt leser? ... 77
7.6 Døden, omsorgssvikt og sykdom som tema – henvendelse til barne-, ungdoms-, eller voksenleseren? ... 78
7.7 Hvilke holdninger er det forventet at leseren har til det som står i Lyden av noen som dør? ... 81
7.8 Oppsummering ... 83
8 Avslutning ... 84
8.1 Sammenligninger og konklusjon ... 84
8.2 Et komparativt blikk på I morgen skal vi sitte i solen, Så vakker du er og Lyden av noen som dør ... 84
8.3 Konklusjon ... 87
Litteraturliste ... 91
1 Innledning
”Det som forener de tekster vi kaller barnelitteratur, er at de retter seg til barn og unge, eller at de i hvert fall utgir seg for å gjøre det” (Birkeland, 1998, s. 41).
1.1 Bakgrunn
Utgangspunktet for denne oppgaven er en nysgjerrighet på hvilke lesere barne- og ungdomsbøker egentlig henvender seg til. Det er en flytende grense mellom hva som kan karakteriseres som barne- eller ungdomslitteratur. Begrepet barnelitteratur brukes ofte om både barne- og ungdomslitteraturen. Som litterær gruppe inneholder barnelitteraturen lettleste bøker, pekebøker, bildebøker og romaner som er tilpasset barn. Når det gjelder begrepet ungdomslitteratur, finner man ingen lignende kategorisering ettersom begrepet ikke har fått samme status og betydning som barnelitteraturen. Det finnes stort sett en forestilling om at det i barnelitteraturen er barnet som er adressaten. Senere har det vist seg at denne tanken ikke alltid stemmer, og at en viss type barnelitteratur har den voksne formidleren som adressat. Barnet er da den sekundære mottakeren (Rhedin, 1993, s. 133).
Et annet spørsmål som har trigget min nysgjerrighet, er hva som er forventet av leseren før han eller hun åpner en bok. Er det sånn at man må ha visse forkunnskaper for å kunne forstå det som faktisk står der? Jeg opplever mye av den litteraturen som karakteriseres som barne- eller ungdomsbøker, som svært kompleks. Når du åpner en bok og leser den for første gang, tar du utgangspunkt i den tolkningen som ligger nærmest din
virkelighetsoppfatning. Dermed kan den oppfatningen du hadde av en bok du leste som barn, være annerledes ved en ny gjennomgang. Den boka du forbinder med kjærlighet, kan
plutselig ha en dypere mening, og til og med forklare det du ikke forstod, eller syntes var rart da du leste den første gang. Litteraturen bør gi leseren en mulighet til å utfordre og utvikle seg, samtidig som den også må fenge leseren der hvor han eller hun befinner seg.
De spørsmålene jeg vil stille, er om det er forventet at leseren skal ha en holdning til det han eller hun leser? Er tomrommene i teksten med på å bidra til en slags forventning av leseren? Hvilke lesergrupper henvender bøkene seg egentlig til?
For å løse oppgaven tar jeg utgangspunkt i tre bøker, nemlig Så vakker du er, I morgen skal vi sitte i solen og Lyden av noen som dør av Brynjulf Jung Tjønn. Førstnevnte har vunnet Brageprisen i 2013 for beste barne- og ungdomsbok.
1.2 Problemstilling
Barbara Wall skriver i The Narrator´s Voice. The Dilemma of Children´s Fiction om tre ulike måter å henvende seg til leseren på. Den ene henvendelsesmåten, ”single address,” dreier seg primært om en henvendelse til barneleseren. ”Double address” betegner når teksten først og fremst henvender seg til den voksne leseren. Den siste ”dual address” bruker hun til å forklare hvordan teksten henvender seg til både voksen- og barneleseren (Wall, 1991, s. 35).
Begrepet all-alder-litteratur dreier seg om den siste henvendelsesmåten til Wall.
Problemet oppstår når det går en såpass flytende grense mellom hva som oppfattes som en barnebok og hva som oppfattes som en ungdomsbok. En kan derfor ikke med
sikkerhet si hva som egentlig er forventet å være en barnebok, voksenbok eller ungdomsbok.
På den annen side er det i romanene ofte skapt flere tomrom i teksten. De tomme rommene er med på skape en forventing til leseren. Skal leseren vise empati til det som står der? Eller er det meningen at en skal være nøytral eller uenig i innholdet?
For Wolfgang Iser er tekst og leser i et samspill som virkeliggjør tekstens betydning.
Uten en leser har ikke teksten noen betydning. Derfor aktualiserer leseren teksten gjennom sin lesing. ”En litterær teksts betydninger skabes overhovedet først gennem læseprocessen;
de er produktet af et samspil mellem tekst og læser og ikke en i teksten skjult størrelse, som det alene er forbeholdt fortolkningen at opspore" (Iser, 1981, s. 104). Forholdet mellom teksten og leseren er meningsbærende.
En litterær tekst kan ikke fortelle alt, enhver tekst vil derfor inneholde utelatelser. Iser omtaler utelatelsene i teksten som tomrom eller tomme plasser i teksten (Iser, 1991, s.182).
De tomme rommene skaper noe han kaller for ubestemthet i teksten. Dette er en betingelse for tekstens litterære virkning, derfor finnes det tomme plasser i enhver litterær tekst. De tomme plassene gir, ifølge Iser, leseren rom for tolkninger. Det potensialet som ligger i teksten, må derfor aktiviseres av leseren. Tomrommene i teksten får leseren til å se
sammenhenger, være aktiv og får han eller hun til å tolke det som står der. Tomrommene er dannet i tekstens struktur, hvor leseren fyller ut med egne erfaringer, tanker og meninger. Iser danner en teori om den implisitte leseren. I denne avhandlingen vil begrepene ”tomme
plasser”, ”tomrom” og ”tomme rom” bli brukt om hverandre, da innholdet i begrepene betyr det samme.
Den ”implicitte læser kan bestemmes som en hypotetisk, konstruert læser der er indlejret i alle tekstens lag, et billede den faktiske læser kan spejle sig i og indleve sig med”
(Kampp, 2002, s. 29). Bildet som konstrueres, er i følge Bodil Kampps Ph.d.-avhandling et mer eller mindre bevisst uttrykt fra forfatterens side.
Brynjulf Jung Tjønn debuterte med romanen Eg kom for å elske i 2002. Siden har han gitt ut flere bøker for store og små. Lyden av noen som dør ble utgitt i 2008 og handler om Clemence og faren som skal støvsuge huset, men som aldri kommer helt i gang. Noen har dødd i nabohuset, men leserne får ikke vite hvem det er eller hvordan det har skjedd.
Clemence har et ambivalent forhold til sin far, noe som skal vise seg å være på bakgrunn av en hendelse fra barndommen. Moren til Clemence har dødd, han har sluttet på skolen og begynt å jobbe på bensinstasjonen hos Werner. I morgen skal vi sitte i solen kom i 2009 og har vunnet Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2013. Den handler om Oscar på 11 år og familien hans. Vi får vite noe om Oscars forhold til faren og bestefaren, men først og fremst ligger tyngden i boka på forholdet mellom Oscar og moren. Hun har problemer fordi hun ikke takler sønnen sin, og hun er en mor som sliter. I romanen Så vakker du er har Onkel Simon flyttet inn på sofaen til Henrik og moren. Henrik er ferdig med 10. klasse. Vi får etter hvert vite at Simon er veldig syk og ligger for døden. Henrik er forelska i Kjersti. Han lyver om at han har kysset henne til onkelen. Sannheten er at han ikke turte når han hadde sjansen.
I morgen skal vi sitte i solen (2009), Lyden av noen som dør (2008) og Så vakker du er (2013) tar opp temaer om blant annet livet, døden, familien, omsorgssvikt, sykdom og kjærlighet.
Jeg tror ikke det er mulig å karakterisere bøkene til Tjønn som enten barnelitteratur, ungdomslitteratur eller voksenlitteratur. I oppgaven vil jeg derfor problematisere denne differensieringen. Hovedfokus i oppgaven vil først og fremst ligge på de tomme rommene Tjønn skaper i litteraturen. Derfor vil jeg benytte meg av Wolfgang Isers teori om tomme rom i teksten samt problematisere Barbara Walls teori om ”Double-, Dual-, og Single- address”. Spørsmål jeg blant annet vil finne svar på, er: Hvilke holdninger er det forventet at leseren egentlig har til det som står der? Er tematikken med på å bidra til å svare på hvilke lesere bøkene henvender seg til? Samtidig vil det også være meningsbærende å se på mottagelsen av bøkene.
Problemstillingen min er som følger: Hvilke holdninger er det forventet at leseren har
Er tomrommene i teksten med på å bidra til en slags forventing fra leseren? Hvilke lesergrupper er det bøkene henvender seg til?
1.3 Tidligere forskning
Åse Marie Ommundsen har i sin doktorgrad Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut (2010) analysert all-alder-litteraturen.
Hypotesen hennes er at det i samtidslitteraturen foregår litterære grenseoverskridelser som gjør at forskjellene mellom litteratur for barn, ungdom og voksne er i ferd med å viskes ut.
De ulike formene ”for litterære grenseoverskridelser gjør det vanskelig å opprettholde klare kriterier for forskjellen mellom barne- og voksenlitteratur, utover måten litteraturen blir definert på i markedet gjennom distribusjonen” (Ommundsen, 2010, s. 11). Jeg skal i likhet med Ommundsen undersøke grenseoverskridelsene i litteraturen, og se på om overskridelsene gjør at vi kan gjenfinne de tematiske trekkene og formelle virkemidlene i litteraturen. Hun undersøker også hva slags litterær kompetanse den nye barnelitteraturen forutsetter. Det er også noe jeg skal se etter i Så vakker du er, I morgen skal vi sitte i solen og Lyden av noen som dør. Til forskjell fra Ommundsen skal jeg undersøke om de tomme plassene i tekstene kan være med på å utfordre grensene mellom barne- og voksenlitteraturen.
Det er tidligere levert en del masteroppgaver om barne-og ungdomslitteratur ved Universitetet i Oslo. Hilde Mugaas leverte i 2013 en oppgave som dreide seg om en kvantitativ innholdsanalyse av den norske ungdomsromanen i 2013 med tittelen: Nesten voksen? Den norske ungdomsromanen i 2013. Mugaas hadde lest alle de nye, norske
ungdomsromanene som ble kjøpt inn av Kulturrådet i 2013. Hun undersøkte ulike tendenser i samtidslitteraturen for ungdom. Flere oppgaver i basen til DUO og BIBSYS er basert på teoretikeren Wolfgang Iser og hans teorier om tekstens tomrom og den implisitte leser som teoretisk innfallsvinkel, som for eksempel Monica Koppang Stangs masteroppgave
Henvendelser til voksen- og barnelesere? En analyse av tema og tomme plasser i Annas himmel av Stian Hole og Håret til Mamma av Gro Dahle og Svein Nyhus (2014). Dette eksempelet rommer en del av det samme som min masteroppgave, men hovedfokuset er ulikt.
Stang fokuserer på bildebøker, men oppgaven har allikevel stor relevans i sammenheng med min oppgave. Hun tar for seg tematikken i bøkene samtidig som hun ser på tomme plasser.
Ingrid Holmli Brøskes Ungdomslitteratur? En undersøkelse av to romaner for ungdom med særlig vekt på tematikk og tolkningsrom (2012) legger også teoretisk vekt på Iser og bruker
bildebøker. Masteroppgavene tar begge for seg begrepet all-alder-litteratur og Barbara Walls teorier om henvendelse, men valg av bøker er forskjellig. Brøske vektlegger
ungdomslitteratur og Stang tar for seg barnelitteratur.
Kaja Mjelstads masteroppgave ”[D]et finns äventyr som inte borde få finnas” Om vold og overgrep mot barn i de to romanene Janne, min vän og Leo og Mei tar for seg to verker hvor hun sammenligner litteraturen og ser på hvordan et vanskelig tema formidles til unge lesere. Hun benytter seg av Wolfgang Iser og Umberto Ecos leser- og resepsjonsteorier for å avdekke leserposisjoner, og for å belyse leserens rolle i møte med teksten. Som Mjelsad skal jeg også se på leserposisjoner og tekstens adressat for å føre en diskusjon om bøkenes tiltale til leserne.
Jeg skal til forskjell fra Mjelstad, Stang og Brøske ta for meg tre romaner. Mitt bidrag skal kaste lys over tomme rom i tre bøker jeg finner vanskelig å kategorisere som enten barne-, ungdoms-, eller voksenlitteratur. Samtidig skal jeg også se på de forventinger teksten implisitt eventuelt har til leseren.
2 Teoretiske perspektiver
I den metodiske delen av oppgaven vil Barbara Walls bok The Narrator´s Voice. The Dilemma of Children´s Fiction (1991) bidra med relevante begreper. Hennes analyser viser hvordan fortelleren henvender seg til tilhøreren, og avslører at mange forfattere av
barnelitteratur ikke er opptatt av å behage barnet, men den voksne leseren. ”Det er ikke hva som blir sagt, men hvordan det blir sagt og til hvem, som skiller barnelitteraturen fra
voksenlitteraturen” (Ommundsen, 2010 s. 37). ”The narrator- narratee relationship [...] is the distinctive marker of a children’s book..” (Wall, 1991, s. 9).
Maria Nikolajeva har sett på barnelitteraturen historisk og hevder at ”children´s literature in all countries and language areas has gone through more or less the following four stages” (Nikolajeva, 1996, s. 95). Det første av de fire stadiene er adaptasjon av eksisterende voksenlitteratur og av folklore til hva som har vært trodd dekker barnets behov og interesser.
Dette i henhold til aksepterte og dominerende syn på barneoppdragelse. I den andre perioden vokser det frem didaktiske og lærerike historier som direkte ble skrevet for barn. I den tredje perioden har barnelitteratur blitt etablert som et litterært system med ulike sjangre. Den fjerde perioden kaller hun en ”polyphonic, or multi-voiced, children´s literature” (Nikolajeva, 1996 s. 97). Det sentrale med polyfoni er mangfoldet av stemmer som presenterer egne verdier og synspunkter. I de nye typene fortellinger finner man en fundamentalt ulik autoral holdning overfor karakteren. ”The author takes a step back and allows the character to come forward.
The described events are filtered through the mind of the character before they are presented to the reader” (Nikolajeva, 1996 s. 100). Man lærer altså mer om følelsene til karakterene (mot hendelsene) enn om hendelsene som sådan. Dette kaller hun ”subjective realism” eller
”carnivalized realism” i den forstand at vi oppfatter virkeligheten etter at den har blitt reflektert i et skjevt speil i karakterens sinn. De mest typiske trekkene for en roman med polyfoni, er at forfatterstemmen forsvinner bak stemmene til de fiktive karakterene (Nikolajeva, 1996 s. 101). Nikolajevas forskning vil være relevant i denne oppgaven.
Sandra Beckett, professor ved Brock University, har i Trancending Boundaries.
Writing for a Dual Audience of Children Readers (2012) hevdet at ”The shifting and the redrawing of boundaries between children´s and adult fiction has led some critics to argue that the boarders are (..) disappearing” (Beckett, 2012, s. Xiii). Hun bruker begrepet
”crosswriters” i sammenheng med forfattere som skriver litteratur uten å henvende seg spesielt til enten en barne- eller voksenleser. Jeg ser det relevant å trekke inn Beckett når jeg
skal se på om grensene mellom barne-, ungdoms-, og voksenlitteraturen eksisterer i romanene.
Wolfgang Iser var en markant skikkelse når det gjelder leserorientert litteraturteori.
Spørsmålet gjelder ikke hvordan litterære tekster har blitt forstått og lest, ”men hva som skjer med leseren under lesningen” (Claudi, 2013, s. 115). Han utviklet en ”teori om estetisk respons” (Claudi, 2013, s. 116). Mellom tekst og leser forsøker han å forklare hvordan meningen oppstår, og hvordan meningen etableres i leserprosessen. Det viktigste premisset finner Iser hos den polske litteraturteoretikeren Roman Ingarden. Han adopterer Ingardens forestilling om ubestemthetssteder. Han utvider det ”fra å gjelde beskrivelser av personer, handlinger og omgivelser, til å omfatte alle typer forbindelser som teksten ikke selv uttaler, men inviterer leseren til å trekke” (Claudi, 2013, s. 116). Med disse ubestemthetene skaper Iser et kjent begrep, som jeg benytter meg av i denne oppgaven ”tomme plasser” eller
”tomrom”. I artikkelen ”Tekstens appelstruktur” (1975) redegjør han for hvordan litterære tekster bringer frem tomme plasser eller tomrom som leseren må fylle, og at dette er med på å skape en ubestemthet i teksten.
Den amerikanske litteraturforskeren Stanley Fish mente at det ”ikkje finst tekstar før lesaren les dei, og at ein som lesar tar del i eit tolkningsfellesskap” (Mose, 2012, s. 214). Med Fish ser man et eksempel på en av de amerikanske leserorienterte reader-response-teoriene som var med på å vinne fram på 1970-tallet.
Is There a Text in This Class? blir stående som Fishs hovedverk. Dette er en artikkelsamling som er skrevet på 1970-tallet. Den første teksten gjelder ”Literature in the Reader. Affective Stylistics”. I artikkelen er Fish opptatt av hva språket gjør med leseren, ikke hva det betyr. Han starter på setningsplanet og forklarer at litterære setninger kan forvirre eller overraske en leser, fordi de ofte begynner på én måte og slutter på en annen.
Leserens mening blir brutt etter hvert som de leser setningen. Fish forteller at det er
meningen som er leserens opplevelse av ytringen, ikke den leksikalske betydningen. Ytringer med det samme innholdet og argumenter, kan gi vidt forskjellig inntrykk på leseren. Dermed har den også ulik mening for leseren. Fish karakteriserer denne metoden som noe som ikke spør etter tekstens betydning, men hva den gjør med leseren etter hvert i leseprosessen (Aspaas, 2005, s. 10). Fish viser til noe han kaller ”den informerte leser”. Denne må ha tilstrekkelig lesererfaring, sjangerkunnskap, kulturelt informasjonsnivå og så videre. Leseren vil likevel være ulikt informert til å lese ulike typer tekster. Det interessante med Fish er at han avviser innvendingen om at forfatterens intensjon ligger i teksten og derfor kontrollerer
av om en kjenner forfatterens intensjon eller ikke. Han forklarer at når informerte lesere kommer til et ulikt syn på en og samme tekst, er dette på grunn av temperament og smak, ikke som ulike analyser av det som faktisk står i teksten. Det noen liker, kan igjen andre mislike (Aspaas, 2005, s.10).
Umberto Eco var en italiensk filosof og forfatter. Som vitenskapsmann var han knyttet til semiotikken (læren om tegn), et fag han underviste i ved Universitetet i Bologna.
Eco har i innledningen til The Role of the Reader. Explorations in the Semiotics of Texts (1979) skrevet om leserens rolle i meningsproduksjonen. En annen versjon av denne er oversatt til dansk av Michel Olsen i Værk og læser. En antalogi om receptionsforskning (1996). I teksten tar Eco utgangspunkt i en artikkel fra 1959 om ”åpne tekster,” den utgjorde senere en del av boka Opera aperta (1962). Leseren blir trukket inn som en nødvendig del av kommunikasjonsprosessen for de ”åpne” eller flertydige tekstene. Det er leserens private koder og ideologiske fordommer, ukontrollerbare konnotasjoner og rene tolkningsfeilslag som er med på å skape innholdet i en fortolket tekst.
Hvis en vellykket meningsoverbæring skal skje, må forfatteren se for seg sine mulige lesere og spille opp til deres kompetanse og mulige feilkilder. En slik ”antatt” leser kaller Eco for ”Modell-leseren”. En må ikke tro at det kun er de lukkede tekstene som blir forstått av modell-leserne. Eco nevner mange eksempler på at andre lesere kan oppleve tekstene annerledes enn hva modell-leserne gjør.
Det framholdes at både modell-leseren og forfatterstemmen er tekstlige størrelser, det er noe som framgår av språket i verket. Eco velger å bruke skjønnlitteratur som materiale for undersøkelsen av rollen til leseren i prosessen. Det er allerede klart fra første stund at
forfatterens generative (skapende) virksomhet er påvirket av hva slags type lesere han tenker skal lese bøkene (modell-leserne) (Aspaas, 2005, s. 26).
Det vil også være relevant å bruke affektteori i denne oppgaven. I Fortelling og følelse. En studie i affektiv narratologi (2016) nærleser Per Thomas Andersen fem kanoniske litterære tekster. Målsetningen var å bidra til forskningstradisjonen rundt verkene, samtidig som han prøver ut perspektiver og begreper som vil kunne bidra til å utvikle en affektiv narratologi. Jeg vil benytte meg av noen av begrepene som Andersen prøver ut, da de har overføringsverdi til denne oppgaven.
3 Anmeldelser
3.1 Anmeldelser av I morgen skal vi sitte i solen
I morgen skal vi sitte i solen er Tjønns første barnebok. I en anmeldelse fra Aftenposten 29.02.2009 er overskriften ”En fin forfatterstemme”. Videre står det at ”Jung Tjønn bemerker seg med et nøkternt, direkte og klisjéfritt språk” (Korsvold, 2009). Deretter fortsetter
anmelderen fra Aftenposten å ønske seg mer rundt tankene til Oscar og lurer samtidig på hva som foregår i hodet hans. ”Neste gang ønsker jeg meg en litt mer kompleks og større
fortelling” (Korsvold, 2009). Den voksne anmelderen opplever Oscar som stereotypisk og kjedelig, derfor kan det hende at boka ikke treffer den voksne leseren.
Henning (2010) skriver at språket både er til nytte og glede. Det han mener er spesielt for litteraturen, er at det er der vi kanskje legger like mye vekt på gleden ved å bruke og oppleve språk som på nytten. Noe som er viktig for barnet, er at det setter pris på ordenes lyd.
Han refererer til Hanne Knutsen og Per Olav Kaldestad som hevder at barnet viser en fryd ved å bruke ordene på en musikalsk måte. Dette kaller de for barnets poetiske utgangspunkt (Henning, 2010, s. 36). De mener at ved å ta utgangspunkt i det å bruke språket på en poetisk måte, der rim og rytme står i sentrum, er en naturlig del av barnets språkbruk og tenkemåte.
Det er en menneskelig egenskap å sette pris på språklig musikalitet. I boka bruker Tjønn lyder som for eksempel at ”mammas føtter knirker” (Tjønn, 2009, s. 10).
På nettsiden goodreads.com er det også åpnet opp et diskusjonsforum om boka. Der er det en anmeldelse skrevet i 2015 av Julie Eilén som skriver at hun har tenkt mye på boka etter at hun leste den. ”Det ligger så mye i den korte teksten i denne boka”. Hun refererer til den tunge tematikken om omsorgssvikt. En mor som sliter, har psykiske lidelser og slår, er vanskelig for unge og voksne lesere. Den som la ut boka på nettsiden goodreads.com, skriver selv at det er ”En poetisk, sterk og annerledes barnebok. Den er formmessig og tematisk utfordrende, skrevet med et stort alvor”.
For øvrig er det også skrevet en anbefaling av boka på nettsiden til Nittedal bibliotek, barnasleserom.blogspot.no. Bibliotekaren mener at det er en trist og sår bok om et barns tanker og reaksjoner på psykisk lidelse hos en av foreldrene. ”Men boka er også full av håp og tro på at mennesker som står hverandre nær, innerst inne vil hverandre det beste”. En
annen artikkel (også skrevet av en voksen leser) tar opp spørsmålet rundt det vanskelige tema i boka. Denne anmelderen stiller seg følgende spørsmål:
Hvor mye vil de som befinner seg i bokas målgruppe forstå av hva som skjer? Egner boka seg til et slags gruppearbeid mellom foreldre og barn, hvor man leser høyt og etterpå diskuterer hva det er mor føler? Skal familien diskutere kjønnsroller på bakgrunn av forskyvningen av omsorg fra det tradisjonelle «hos mor» til det mer nåtidige «hos far»?
(Ukjent forfatter, Nationen).
Avslutningsvis går han inn på at man ikke skal undervurdere de unge leserne. Anmelderen gir Tjønn ros fordi han prøver å gi leserne motstand og noe å tenke på. Ut fra disse uttalelsene er det klart at det trekkes tvil om boka er skrevet til og for barnet.
Spørsmålet om kunstnerisk kvalitet i barnelitteraturen blir ofte knyttet til diskusjonen rundt hvilken grad språket i teksten, formen eller tematikken bør tilpasses erfaringshorisonten til den barnlige leseren. Innenfor sitt litterære normsystem vil voksne lesere se adaptasjon som tekstlige tilpasninger som er med på å hindre barneboka i å manifestere seg som kunst (Birkeland, 1998, s. 44). Den tidligere nevnte mannlige anmelderen fortsetter å spørre sitt 11- årige jeg om hva han synes om boka hvor responsen er et gjesp, og han skriver at han mener boka er kjedelig. Dette er basert på hva anmelderen tenker som voksen, og er absolutt ingen indikator for hva et barn mener om I morgen skal vi sitte i solen. Kanskje språket, formen eller tematikken nettopp er med på å gjøre boka til det den er ment å være, nemlig en barnebok?
På bloggen ”ord om annet” har Jorid skrevet en anmeldelse av boka den 06. februar 2009. Hun mener at Tjønn ”behersker antydningens kunst” og hevder at det ikke er tvil om det som skjer. Videre skriver hun; ”Språklig er det ingenting som skurrer i denne boken.
Språket er poetisk samtidig som det er enkelt og tilgjengelig. Forfatteren kommer med andre ord godt fra sin barnebokdebut”. Jorid er i likhet med Korsvold av den oppfatning av at språket er tilgjengelig for leseren. Videre er hun opptatt av at forfatteren behersker
”antydningens kunst”. Det er nettopp viljen til å skape kunst som er med på å sprenge grensene for tilpassing og adaptasjon. Som Tone Birkeland skriver, så er det en bevegelse som er satt i gang, fra de mer lukkede til åpne tekstene. Den åpne teksten overlater
tolkningsarbeidet til leseren og regnes som ”krevende fordi forfatteren ikke styrer lesingen, men bevisst lar det litterære verket være fylt av ”åpne plasser ”, som leseren sjøl må dekke opp” (Birkeland, 1998, s. 45). Dette forutsetter en aktiv innsats fra leseren.
3.2 Anmeldelser av Så vakker du er
I en bokanmeldelse i VG fra 07.10.2013 står det at ”boken er en gavepakke for ungdom som skal ha eksamen i nynorsk”. Anmelderen går videre inn på at det er en kort og lettlest bok samtidig som det står at Så vakker du er ”er blitt en svært leseverdig bok for unge og voksne.
Kanskje kunne vi ønsket oss noe mer utfyllende beskrivelse av personene og omgivelsene”.
En annen anmelder, Bjørn Veen, fra Gjesdal folkebibliotek, skriver at boka får frem minner hos leserne. Dette er også noe denne oppgaven skal gå videre inn på, da det er åpnet for mye tolkningsrom i boka. Anmeldelsen står oppført i bloggen til noe som kalles
”ungdomsboka”. Dette er med på å indikere at boka er skrevet for ungdom. En annen bemerkning er at det på coveret til boka står at det er en ungdomsroman.
På en annen nettside, Foreningen ! les, åpnes det opp for anmeldelser av boka. Raskt kan en merke seg at det er jenter og gutter som går på ulike ungdomskoler, som har skrevet anmeldelsene. Det interessante er at det er delte meninger om boka. Hege Caroline Pettersen fra Mølladammen skole skriver dette:
Jeg synes sidene var skrevet på en rar måte fordi skriften ikke stod på hele siden på alle sidene, noen ganger stoppet skriften midt på siden. Forfatteren er ikke kjent for noen andre bøker, men hvis han skal skrive flere, er det mye han må gjøre annerledes. F.eks.
spenningstopper, tydeligere handling og skrive mer leser vennlig. Det var også veldig dårlig beskrivelser av personer. Jeg anbefaler ikke boken i det hele tatt.
En reaksjon er at hun ikke forstår det lyriske oppsettet i boka. Dette er kanskje fordi ungdom ikke er vant med å lese romaner med et annet oppsett. En annen ting er at hun ikke synes at boka har noen tydelig handling og at personbeskrivelsene mangler. Boka starter med en personbeskrivelse, men på grunn av et mangfold av symboler og beskrivelser blir det usynlig for ungdomsleseren. Dette henger enten sammen med forfatterens intensjon og forventning til leseren eller leserens smak og behag.
Noe annet er at boka kan være for kompleks for ungdomsleseren: ”Ungdom ønsker gjerne å lese om personer som er komplekse og sammensatte, slik de er selv. Men de må helst ikke være så komplekse at den unge leseren ikke forstår dem. For oss voksne er personer i ungdomslitteratur ofte temmelig stereotype og ensidige, men for den ungdommelige leseren er de ikke det” (Henning, 2010, s. 56).
På bloggen lesehorden.wordpress.com er det også skrevet en anmeldelse av boka rett etter at den vant Brageprisen. For det første skriver anmelderen at Tjønn mestrer å skrive om
et tungt tema samtidig som han blander det med et typisk ungdomstema som forelskelse.
Denne anmelderen påpeker også formen som ”kort og antydende” hvor en del er underforstått. ”Det at boken ikke har skilt ut dialogene i teksten forsterker det poetiske inntrykket. Boken er sår og følelsesladet samtidig som den faktisk er lett tilgjengelig” (”Så vakker du er”, 2013). På nettsiden står det at anmeldelsene i hovedsak er skrevet av
bibliotekarer på videregående skoler i Hordaland. Det er altså stor sannsynlighet for at det er en voksen leser som har skrevet denne anmeldelsen.
Ungdomsleseren kan i følge disse anmeldelsene få problemer med identifikasjon og opplevelsene i boka. Som Anita Mikalsen fra Kjøllefjord skole skriver på foreningenles.no:
Jeg syntes boka var litt lettlest, men samtidig tunglest fordi det sto veldig lite på hver side, men det sto litt hulter i bulter. Det hoppet fra det ene til det andre. Det var ikke alt som hang på grep syntes jeg. Det var sorgen som dro ned boka og så kom kjærligheten å dro den opp igjen.
Det er imidlertid delte meninger om Så vakker du er. Flere ungdomsskoleelever har vurdert boka som en god bok, blant annet Aurora fra Kråkerøy Ungdomsskole som skriver at hun synes boka var rørende og at det hendte ofte at hun fikk tårer i øynene. Hun opplever de korte setningene som virkemidler, noe som gjorde det bedre å lese boka. ”Du får en følelse av å være med i historien og det føles litt ut som du opplever alt selv” (Aurora, foreningenles.no).
Det viktige for Aurora er at hun klarer å gjenkjenne seg i historien og dermed blir dratt med i fortellingen. Aurora kan være et eksempel på en modell-leser, hun avkoder teksten og klarer derfor å bli en del av forfatterintensjonen.
3.3 Anmeldelser av Lyden av noen som dør
Marius Lien i Morgenbladet har på coveret av boka skrevet ”suggererende ubehag… Lyden av noen som dør er en sterk roman…” Slik fortsetter også Cathrine Krøger i anmeldelsen i Dagbladets nettartikkel fra 2008 å forklare romanen. Hennes overskrift er ”Familiens rå virkelighet, Grotesk aktualitet i knapp og dramatisk tragedie” (Krøger, 2008). Denne boka er videre forklart som tvetydig fordi det bak hverdagsproblematikken vokser frem en mørkere historie. Videre skriver hun: ”Det som gjør denne boka så rystende er at den er fortalt med offerets, etter hvert bøddelens, perspektiv. Med en ekstremt innadvendt talefør taushet”.
Kanskje det er de tomme plassene i boka som får henne til å snakke om en talefør taushet? En
altså i visse situasjoner være en effektiv fortellerteknikk” (Andersen, 2012, s. 32). Tidlig i Lyden av noen som dør får man vite at moren har dødd og at det har gått to måneder siden Clemence begynte å arbeide fulltid på bensinstasjonen. Leseren vet ikke hva som har hendt før disse to månedene, selv om det senere skal vise seg å være avgjørende for den senere handlingen i boka.
På bloggen ”Marianne leser” skrives det at ”vi får ikke hele forklaringen i hendene og må tenke selv. Slutten ga i alle fall meg en liten overraskelse også” (Marianne, 2010). Denne boka er også med på å aktivisere leserne sine akkurat som I morgen skal vi sitte i solen og Så vakker du er. Videre fortsetter anmeldelsen:
I denne boka er det mye som skjer mellom linjene, og jeg er fortsatt ikke helt sikkert på om jeg skjønte alt fremdeles. Bør vel egentlig lese den en gang til, men så mye fenget i grunnen historien ikke. Jeg er vel litt enkel og vil ha litt gjenkjennelse og ny innsikt av en bok, og det fikk jeg ikke her. Når det er sagt, boka anbefales!
Det man får vite om bloggen til Marianne, er at hun er 30 år gammel og hun anses derfor som en voksen leser. For en voksen leser kan også en bok bli for komplisert, men hvordan vil en yngre leser reagere på en bok som denne? Etter å ha lest flere anmeldelser er det vanskelig å finne de som er skrevet av barn eller unge.
4 Analyser
I analysen vil jeg ta for meg noen overordnede temaer som er viktige i de tre verkene.
Analysen vil deretter bli delt opp i tre. Jeg skal starte med I morgen skal vi sitte i solen. Først skal jeg drøfte hvor i teksten de tomme rommene skapes og om det danner seg en struktur når dette skjer. Ettersom boka er karakterisert som en barnebok, vil jeg også se på språk og oppbygging med spesielt henblikk på målgruppe og lesertilgjengelighet. Deretter skal jeg ta stilling til, om det er forventet at leseren har en holdning til det som står der. Er tomrommene med på å skape en forventning til leseren, og i så fall er det dermed snakk om en implisitt leser?
4.1 Omsorgssvikt, kjærlighet og døden
Likheten mellom Oscar, Clemence og Henrik finner en i deres livssituasjon: de har en forelder som på en eller annen måte ikke er tilstedeværende. Oscar har en mamma som ikke er der for han før hun kommer på besøk på ubestemt tid. Det indikeres at moren ikke kjenner sin egen sønn fordi hun gir han et tv-spill han har fra før. Hun opptrer også voldelig når hun tar tak i sønnens arm. Oscar nekter å begrave spurven han finner på bakken. Lisbeth er psykisk syk, og forsvant fra Oscars liv den dagen mormoren ble begravet. Oscar ble dyttet bort fra fanget til moren den dagen begravelsen fant sted, han slo bakhodet i kjøkkengulvet.
Man får vite at Oscar er redd for moren sin hver gang han får henne på tomannshånd: ”Vi hører stemmene til pappa og morfar mens vi går forbi kjøkkendøren i gangen. Jeg får lyst til å banke på døren og spørre om de vil være med ut i stallen. Men jeg tør ikke. Hva ville mamma si til det” (Tjønn, 2009, s. 29). Selv om Oscar har det vanskelig, er det vennskapet til morfar som er med på å gjøre hverdagen hans enklere. Morfar er med i drømmene til Oscar, og der vises den gode relasjonen mellom dem.
Clemence lever som Oscar sammen med sin pappa fordi moren er død. I motsetning til Oscar, som har faren som en trygg havn, skildres Clemence sin mor som den personen som var der for han. Samtidig er nok forholdet til far mer ambivalent: ”far som eigentlig er framand for meg, far som var den eg måtte støtte meg til da mor døde. Far som kunne
eksplodere i sinne når som helst” (Tjønn, 2009, s. 35). Leseren får hele tiden frampek og hint om at forholdet mellom far og sønn ikke er som det burde være. Clemence ser på faren og sammenligner den krumme ryggen med vinger: ”Men far er ingen engel” (Tjønn, 2009, s.
17). Det som hele tiden forblir usagt, er incesten far utsetter sønnen for.
Leseren får vite at Clemence er fasinert av nabojenta, Marie, som flytter inn i huset ved siden av. Hun er 10 år gammel og han er 18 år gammel. Han tenker på smilet hennes, og blir mer opptatt av henne, senere blir dette forholdet mer innviklet.
Clemence passer på at faren får i seg mat etter morens død, det er han som har påtatt seg forsørgerrollen. Noe Clemence legger merke til, er at faren har ”blitt så annleis. Eg kjenner han knapt igjen, han ser så mye eldre ut enn han er, seier eg” (Tjønn, 2009, s. 16).
Både faren til Clemence, moren til Oscar og Simon skildres som ugjenkjennelige. I det første tilbakeblikket i Så vakker du er får vi vite at Simon har forsøkt å skjule sykdommen for familien, og deres første møte med minnet av den friske og oppegående onkelen er som følger: ”Eg kjende han nesten ikkje igjen. Leppene hans var tørre som sagflis. Håret tynt, gjennomsiktig. Huda kvit, nesten skinande” (Tjønn, 2013, s. 45). På samme måte blir også mammaen til Oscar fremstilt som annerledes da hun forsvant fra livene til Oscar og faren: ”da vi fant henne igjen, var hun blitt en annen. En annen mamma. (…) Med et annet blikk. Som stirret forbi meg” (Tjønn, 2009, s. 39). Det ugjenkjennelige blir skildret hver gang en av karakterene i bøkene er på vei til å miste en av sine nærmeste.
Henrik bor sammen med moren sin, og i Så vakker du er flytter onkel Simon inn på sofaen. Leseren får vite at onkelen har vært som en farsfigur for Henrik: ”Han var storebror, onkel og far” (Tjønn, 2013, s. 85). Når en etter hvert får vite at Simon er i ferd med å dø, får en også vite noe om forholdet til mor. Mor avviser Henrik, og prøver å virke sterk overfor sønnen:
Korleis går det med han? Spurte eg.
Akkurat som før, sa mor.
Ho knøvla saman posane og la dei ned i ei skuff.
Eg tenkte: Har du ikkje meir å fortelje meg?
Du har vore borte heile dagen og dette er alt du har å gi til meg?
Eg skal snart miste Simon (Tjønn, 2013, s. 29).
Vi får vite at mor er vant til å jobbe mye, øve på foredrag og kjefte på Henrik hvis han forstyrrer henne. Denne sommeren kunne hun være ustelt, smøre brødskiver som ingen spiste. ”Heile tida var ho her. Ho såg meg. Men ho sa ikkje noe. (..) Eg kan ikkje hugse å ha sett henne slik før. Så til stades. Likevel så langt borte” (Tjønn, 2013, s. 17). Selv om Henriks liv er sorgfylt, blir Kjersti en del av det positive i hverdagen. Henrik er så forelska i Kjersti at kjærligheten blir fremstilt som en kontrast til sykdommen og onkelen.
Døden er også et tema som går igjen i alle bøkene. I Lyden av noen som dør indikerer selve tittelen at boka skal handle om døden. Moren til Clemence har dødd, og senere blir også drapet på naboene et faktum. I I morgen skal vi sitte i solen åpner romanen med Oscar som sitter og dagdrømmer om at han dreper en måke. Senere i boka finner han en død fugl som har krasjet i vinduet. Oscar har plutselig ikke lyst til å begrave fuglen, selv om pappa har laget et hull i bakken. Senere viser det seg at Oscar har tatt vare på fuglen i en isboks.
Årsaken til at Oscar nekter å begrave fuglen, er bestefarens tidligere uttalelse om at fuglen må ”få ligge fritt, slik at sjelen kan fly omkring” (Tjønn, 2009, s. 75). Problemer med å takle døden har også Henrik i Så vakker du er. Det å se onkelen som har vært frisk og sterk
forfalle, blir vanskelig. Sykdommen herjer i kroppen til onkelen, og Henrik er nødt til å takle dette samtidig med ungdomstiden og alt hva den innebærer.
Et annet viktig tema som binder Så vakker du er og I morgen skal vi sitte i solen sammen er sykdom. Særlig det å måtte ta vare på et sykt familiemedlem blir skildret i
bøkene. Etter bestefarens slag, må Oscar og faren ta vare på bestefaren. Det hjelpeløse, gamle mennesket må få hjelp til stell og vask. I Så vakker du er, er det også beskrevet hvordan Henrik og moren må hjelpe Simon. Når Simon blir så svak at han ikke klarer å kontrollere kroppen, må Henrik hjelpe til: ”Du må halde opp hodet hans, sa ho” (Tjønn, 2013, s.19).
5 I morgen skal vi sitte i solen
Når en forfatter utformer en tekst, skriver forfatteren inn forventninger til leseren. Det kan som tidligere nevnt, dreie seg om leserinteresse og lesekompetanse, i noen tilfeller alder og kjønn. Dette er avgjørende for å avklare hvem som liker boka. For å akseptere det
tekstuniverset som skapes, må leseren tilpasse seg tekstens holdninger og verdier. For å finne ut av hva slags holdninger teksten har til sine lesere, kan en undersøke hvordan forfatteren ønsker at leseren skal reagere på holdningene eller egenskapene til karakterene. En annen måte å finne ut av dette på, er å studere tekstens struktur og oppbygging. Kanskje den kan fortelle oss noe om tekstens implisitte forventninger? En tredje mulighet er å analysere de temaene som går igjen i teksten. Eksisterer det en baktanke ved å ta opp temaer om for eksempel døden og kjærligheten? Det første jeg skal analysere, er hvor de tomme plassene oppstår i teksten, for så å se om de er med på å skape en forventning hos leseren.
Som tidligere nevnt, er tomrom strukturer i teksten som er usynlige eller implisitte. En kan forstå det som noe som er uskrevet eller som ikke er eksplisitt formulert. Som leser må man selv fylle tomrommene og konstruere sammenhenger der teksten ikke sier noe
(Birkeland & Mjør, 2012, s.167). I romanen I morgen skal vi sitte i solen oppstår de tomme rommene i hvert kapittel. Dette handler om sammenheng, kronologi og logikk i romanen.
Dette er hva Iser kaller for en avskjæringsteknikk: ”Den bryder i regelen af dér, hvor der har udviklet sig en spænding, som kræver en løsning, eller hvor man gerne vil vide noget om udgangen på det, man netop har læst” (Iser, 1981, s. 113). Tjønn bruker denne
avskjæringsteknikken gjennomgående. I det følgende skal jeg først analysere tomrom i tekstens struktur.
5.1 Tomrom i tekstens struktur
Et tomt rom skapes i tekstens struktur, og er en del av den narrative teknikken. Det skjer blant annet der hvor kronologien i fortellingen blir brutt. Når det gjelder fortellingens tid, er det flere steder hvor en del av fortellingen ikke blir fortalt og forfatteren benytter seg av ellipser.
I morgen skal vi sitte i solen er delt opp i 36 korte kapitler. Det gis ingen indikasjon på at det er en forandring i tiden fra første kapittel til det andre, men som leser vet man faktisk ikke hva som er utelatt, eller hvor lang tidsperiode narrasjonen har hoppet over. Første kapittel avsluttes på kaia, mens andre kapittel starter med at ”Mamma står ved busstoppet og vinker
til oss” (Tjønn, 2009, s. 7). Leseren vet ikke hva som har skjedd i mellomtiden, og dermed skapes det et tomrom. Det blir aldri på et senere tidspunkt gitt svar på hva som faktisk har skjedd, og det er opp til leseren å bestemme hva pappa og Oscar har gjort i mellomtiden.
Denne teknikken skaper tomrom og jeg velger å kalle det ”tomrom i historisk tid”.
Kapittelomfanget varierer fra 1 til 5 sider, og en blir aldri helt sikker på hvor mye tid som skiller det ene kapitlet fra det andre. I kapittel 14 finner vi Oscar stående på mammas gamle rom hos morfar, deretter hopper tiden til en analepse i kapittel 15. I kapittel 16 blir leseren tatt med inn i den sekundære verden (drømmene til Oscar), og plutselig får vi vite at han har sovnet med lyset på. Hva som egentlig skjer i den ”historiske tiden” blir dermed opp til leseren å bestemme.
På den annen side er det ikke bare ellipsene som er med på å skape tomrom.
Analepser gir oss fortellinger om noe som allerede har skjedd. Et eksempel på dette er når Oscar forteller om morfar som sluttet med sauer da mormor døde. Kapittel 17 er en analepse som forteller om morfar og mormors jobb med sauene. Det å lete etter sauer var noe morfar satte pris på, og Oscar forklarer at morfar nå har sluttet å gå i fjellet. Kapitlet avsluttes med:
”Sjelen hans får ikke balsam lenger” (Tjønn, 2009, s. 44). Denne bakgrunnsinformasjonen er på ingen måte oppklarende, og kan derfor virke mystisk og forvirrende. Leseren får ikke svar på hva Oscar mener med at sjelen til morfar ikke får balsam lengre. Forståelsen hos leseren stopper opp, man får ikke forklart årsaken til spørsmålet. Når forklaringen til årsaken ikke gis av Oscar, blir dette stående som et ubesvart tomt rom i teksten.
Derimot er analepsene som dreier seg om Oscars mor, mer oppklarende. Historien om hestene, Bruno og Salvie, er med på å gjøre det lettere å forstå den utsatte forklaringen på oppførselen til Oscars mor. Dette vil jeg gå nærmere inn på i den andre delen av analysen. En annen oppklarende analepse, er minnet av dagen mormor ble begravet, hvor moren dytter han ned på gulvet. Tilbakeblikket gir leseren innsikt i hva som skjedde da Oscar forsøkte sette seg på fanget til moren. Faren spør hva som har skjedd:
Mamma bare ristet på hodet.
- Han var innpåsliten, sa hun.
- Innpåsliten?
- Jeg orker ikke mer, sa mamma.
- Hva mener du?
- Det blir for mye.
- For mye? Men han er jo sønnen din.
Mamma svarte ikke. Hun gikk sin vei.
(Tjønn, 2009, s. 38).
Denne informasjonen kan virke oppklarende for leseren, da den er med på å fortelle noe om hvordan moren har det.
5.2 Det utsatte, store tomrommet
Det ”store” tomme rommet som blir underforstått i I morgen skal vi sitte i solen, er morens psykiske lidelse. Hennes lidelse blir ikke eksplisitt fortalt til leseren, og det tomme rommet som skapes, impliserer en leser som er sensitiv ovenfor nyanser i det som blir fortalt.
Gjennom Oscars øyne blir tomrommene skapt ved at man aldri eksplisitt blir fortalt at moren befinner seg på en institusjon, eller at hun er psykisk syk. Dette gir leseren
tolkningsmuligheter og skaper en åpen tekst. Leseren må derfor selv finne ut at moren er psykisk syk, og det finner leseren ut av ved hjelp av mange små tomrom. Det er nærmere bestemt snakk om et årsaksbestemt tomrom. Moren til Oscar bor i byen mesteparten av tiden, men man får aldri vite hvor hun faktisk bor. Er det i et stort hus? Eller bor hun i en liten leilighet? Når Oscar og faren besøker henne etter morfars slag, får man kun beskrivelser av rot og morens utseende. Dette er dermed en gåte som leseren er nødt til å finne ut av. Ved hjelp av utsagn fra Oscar, kan leseren blant annet forstå at noe ikke stemmer. Det er hele tiden spor av en eller annen forstyrrelse i hennes væremåte: ”Leppene hennes beveger seg.
Det ser ut som hun snakker med seg selv” (Tjønn, 2009, s. 35). Eller at hun ”løfter opp servietten og tørker seg rundt munnen (..) Tørker seg, selv om hun ikke har sølt” (Tjønn, 2009, s. 10).
En annen karakteristikk av moren er at hun alltid forsvinner når Oscar forteller om noe hun synes er vanskelig. Under besøket hos morfar forteller Oscar morfar om fuglen som fløy på vinduet. Før han rekker å fortelle mer, snur moren seg og går inn på kjøkkenet. Denne oppførselen følger også når hun har tatt med seg Oscar inn i stallen. Tidligere har det vært sauer i bingene. I enden av fjøset åpner moren en ny dør. Her forteller hun Oscar om hestene Bruno og Salvie:
- Hva skjedde med dem?
- Med hvem? Sier mamma.
- Med Bruno og Salvie. Solgte du dem da du flyttet hjemmefra?
(Tjønn, 2009, s. 30).
Moren går rett ut av fjøset, og Oscar spør seg selv hvorfor moren bare gikk, samtidig som han lurer på om han sa noe galt. En virkning dette har på leseren, er at en stiller spørsmål og lurer på hvorfor hun oppfører seg på denne måten? Det er ikke bare leseren som undrer seg over
denne handlingen. Oscar er også usikker på hva som faktisk skjedde. En hypotese er at hun kan ha en dårlig dag, eller ikke får med seg det sønnen forteller. På den annen side er det også åpent for en annen løsning, noe som kan være nærliggende for en leser som vet hva det innebærer å være psykisk syk. Moren går når ting blir vanskelig fordi hun sliter med å takle sitt eget humør. Lesere vil forstå situasjonen ulikt, fordi lesere alltid vil være ulikt informert til å lese ulike typer tekster. Det er hva Fish kaller ”den informerte leser”, en leser som er en idealisert størrelse i teksten. Leseren må ha den litterære kompetansen som skal til for å avkode teksten, men må også ha tilstrekkelig kunnskap om blant annet sjanger og
lesererfaring. Derfor vil ulike lesere forstå tomrommene ulikt i romanen. Oscar er også med på å hjelpe leseren til å fylle tomrommet rundt sykdommen til moren. Under besøket hos morfar tenker han tilbake på en samtale han har hatt med faren sin. Pappa hadde sagt at mamma trengte å være litt alene ”Det er ikke så synlig at mamma er syk. Hun har ingen blødende sår, ingen brunsvarte skorper. Men pappa har fortalt at såret finnes inni henne. At ingen lege kan operere så hun blir bedre” (Tjønn, 2009, s. 42).
Det er også mulig å fylle tomrommene ved hjelp av utsagn fra bipersoner i teksten.
Ove bor på nabogården til morfar og er lekekameraten til Oscar. Når kameratene drar til skolegården for å spille fotball, blir moren plutselig et samtaleemne. Oscar er redd for at han skal bli spurt om hva han skal i sommer, da en av guttene spør hvordan det går med moren: ”- Jeg har hørt at hun er litt sprø, sier han. –Hvem sier det? spør jeg. –Jeg har hørt at hun er inne i byen og bor på et hjem for gærninger, sier Jostein” (Tjønn, 2009, s. 51). En kan her snakke om noe jeg vil kalle ”et utsatt tomrom.” Det er her snakk om et tomrom forfatteren med vilje har skapt, for å utsette en oppklaring. Jeg kommer til å bruke begrepene ”et utsatt tomrom” og ”en utsatt oppklaring” da begrepene betyr det samme. Det er snakk om noe forfatteren utsetter å fortelle. Helt til slutt sitter leseren igjen med svaret på det som ikke blir fortalt, fordi forfatteren ved hjelp av ulike hint, tomrom eller gåter gir svaret, uten å utelukke noen av leserne sine.
Det motsatte er tomrom uten oppklaring. Dette er de tomrommene forfatteren ikke gir svar på, men allikevel serverer leserne sine. En kan også si at det er der forfatteren ikke ønsker å gi svaret, fordi han eller hun ønsker at leseren skal skape et svar i egen fantasi.
Moren til Oscar er med på å avsløre noe om egen psyke i avslutningen. Det skjer når hun forklarer hva som egentlig skjedde med hestene Bruno og Salve: ”-Den sommeren Salvie forsvant, ble jeg så lei meg at jeg måtte ha hjelp. Skjønner du hva jeg mener, Oscar?” (Tjønn, 2009, s. 80). Senere forklarer hun også at: ”-Jeg tror vi mennesker av og til kan bli syke når
og da mormor døde” (Tjønn, 2009, s. 85). Depresjon forårsakes ofte av dødsfall i familien eller en annen stressende hendelse. Leseren trenger derfor ikke besitte kunnskap om psykisk sykdom, for å forstå morens oppførsel. Moren gir i replikkvekslingen en direkte avsløring av at sykdom kan oppstå fordi et menneske er lei seg.
5.2.1 Følelser som en del av tekstens tomme plasser
En annen måte å fylle inn tomrommene som er skapt, er å tolke de affektene som skapes. For den følgende analysen er det derfor nødvendig med noen begrepsforklaringer og noe
affektteori. Hvorfor passer egentlig affektteori sammen med resepsjonsteori?
Resepsjonsteorien er en moderne litteraturteori som legger vekt på hvordan litterære verk blir mottatt av leserne. Det som skjer, er derfor at hovedinteressen flytter seg fra forfatter og verk, til lesernes medvirkning når det gjelder meningen med teksten (Skei, 2009). Når du leser en tekst, er det nesten umulig å ikke bli påvirket av en eller annen følelse. Dette er kanskje enda tydeligere i tekster hvor man følger en jeg-person.
I Empathy and the novel (2007) skriver Suzanne Keen om blant annet effektene ved å lese. Hun tar opp fenomenet hvor lesere opplever å føle empati med fiktive karakterer og andre aspekter ved romaner (Keen, 2007, s. 76). Leseren behøver ikke besitte de samme kvalitetene som den fiktive personen som han eller hun føler empati med for å kunne
identifisere seg med karakteren. Hvis identifikasjon med en karakter åpner opp for empati, vil en representasjon av karakterer med sterke forskjeller kunne fungere didaktisk for å utvikle leserens moral (Keen, 2007, s. 71). Leserens meddiktning til tekst kan ikke gå utenom følelsene. ”Of course, readers of different dispositions may experience character identification and empathy in varying orders” (Keen, 2007, s. 71) samtidig som deres opplevelser kan forandre seg avhengig av roman, forfatter, eller deres alder eller tilstand når de leser.
Selv om man fra tidligere tider har snakket om motsetningene mellom fornuft og følelser, er det klart at de fleste mennesker ikke er følelsesløse. Dermed står også følelsene til leseren i en sentral posisjon. Som en del av leseprosessen vil derfor følelsene som oppstår, og da særlig der hvor teksten appellerer til empati, være med på å hjelpe leseren med å fylle de tomme plassene i teksten. Dette er også en del av tankene til Fish som hevder at teksten kan analyseres som virkning på leseren, uavhengig av om man kjenner til forfatterens intensjon
eller ikke. Når informerte lesere kommer frem til et ulikt syn på den samme teksten, er dette på grunn av temperament og smak, ikke som ulike analyser av teksten (Aspaas, 2005, s. 10)
”Common-sense standpunktet er at følelsene har sin plass i tilværelsen, men fortrinnsvis under kontroll av fornuften” skriver Andersen i boka Fortelling og følelse. En studie i affektiv narratologi (Andersen, 2016, s. 10). Altså er det normalt å anta at de følelsene et menneske har, er kontrollert av fornuftbaserte tanker. Dette brytes av avvik, sykdom eller ulike forstyrrelser. Med en gang en hendelse bryter med vår ”common-sense”, oppstår det et brudd med fornuft og logikk. I den litterære verden er altså det forståelige noe en kan overføre til ”common-sense begrepet”, men det uforståelige blir stående igjen som et brudd med dette. En kan si at de tomme rommene som skapes i en tekst, bryter med vår
”common-sense”. Dette fordi tomrommet skaper brudd med hva leseren forventer, det bryter med leserens fornuft.
Patrick Colm Hogan har skrevet boka Affective Narratologi. Hogan vektlegger ”the baseline from which emotion arise. This is normalcy. More often than not, emotions are response to changes in what routine, habitual, expected. We anticipate normalcy
unreflectively” (Colm Hohan, 2011, s. 11). De følelsene som oppstår i en tekst, er altså ofte reaksjoner på brudd med ”normalcy,” og de responsene en leser har på normaliteten oppstår på grunn av endringer i rutiner, vaner eller forventninger.
De tomme rommene skapes når bruddet med tekstens ”normalcy” er et faktum. Når det gjelder Oscars mor, er rutinene at han ikke er med og besøker henne. Bruddet på rutinene blir derfor aktuelle med en gang moren tar del i Oscars verden. Oscar bor sammen med faren sin, og det fremgår at mor ikke har vært der for han. Dette kommer som følge av
sanseinntrykkene til Oscar, og hva han fornemmer når moren trer inn i denne sfæren.
Andersen skriver om ”emosjonelle triggerfigurer” i Fortelling og følelse. En studie i affektiv narratologi (2016). En triggerfigur er: ”en temperaturmåler for tekstens emosjonelle ladning, han gir situasjonell respons, og blir en narrativ markør for den stigende emosjonelle
spenningen i teksten” (Andersen, 2016, s. 55-56). Som en triggerfigur ivaretar Oscar en bestemt funksjon. Det fremgår av at han påvirkes av stedet der han befinner seg, personene rundt seg og hendelser som finner sted. Oscar fungerer som en emosjonell triggerfigur når han sanser noe som ikke passer inn i hans verden: ”Sommerferien var ikke rolig lenger. (...) Jeg kjenner lukten av henne overalt. En søt god lukt som fester seg til veggene. Jeg hører lyden av henne. Mammas føtter over gulvet på loftet. Raslingen fra halskjedet. Kremtingen.
Måten hun åpner kjøleskapene på, hardt og utålmodig” (Tjønn, 2009, s. 14).
elementer i teksten der det blir gitt eksplisitt beskjed om dens emosjonelle temperatur”
(Andersen, 2016, s. 56). Han skriver videre at triggerfiguren fungerer narrativt som et sekvensielt anbrakt element i teksten. Den sekvensielle rekken fungerer som en
gradsstigning, som igjen fører til et økt spenningsnivå i teksten. Når mammaen til Oscar flytter inn i huset, fungerer Oscar som en temperaturmåler for stemningen i huset: ”Som om lyden av henne ikke hører til her. Som om gulvet og veggene ikke kjenner mamma igjen”
(Tjønn, 2009, s. 10). Dette merkes også når han bærer tallerkenen ut på plenen og skal sette seg i hagen. Det er bare pappa og Oscar som sitter der. ”Jeg vet ikke hvor mamma er. Jeg har ikke sett henne i dag. Ikke hørt lyden av henne” (Tjønn, 2009, s. 17). Med en gang moren er tilstede, stiger temperaturen, og stemningen er til å ta og føle på. ”Mamma har kommet hjem.
Hun har vært borte lenge. Det har vært så stille i mellomtiden. Helt til for noen dager siden.
Jeg merket det først på pappa. Sommerferien var ikke rolig lenger” (Tjønn, 2009, s. 14).
Samtidig blir det beskrevet en roligere og mer fredelig stemning med en gang hun ikke er der: ”Det er bare meg og pappa. Her. Ute i hagen i solen” (Tjønn, 2009, s. 17).
I tillegg til at Oscar fungerer som en emosjonell triggerfigur, har lokaliteten noe å si i affektiv narratologi. Det er her da særlig snakk om huset Oscar bor i sammen med pappa.
Som Andersen skriver skaper forfatteren ”ved narrative virkemidler spesifikke affektive eller emosjonelle rom, og lar personenes affekter utspille seg i disse” (Andersen, 2016, s. 52). Det er nettopp hva som skjer når Oscar snakker om en lyd som har inntatt huset. Leseren forstår ikke hvorfor han er så opptatt av lyder og hva som egentlig er med på å irritere Oscar. Men det er i huset Oscar oppdager (og irriterer seg over) morens tilstedeværelse, samtidig som det også er der de endelig gir hverandre den etterlengtede klemmen. Det er i huset det
følelsesladde forholdet endelig får en avslutning. Huset er derfor emosjonelt kodet.
Leseren kan identifisere seg med Oscar, og han blir dermed en speilskikkelse. Det er svært interessant at Keen skriver ”empathetic responses to fictional characters and situations occur more readily for negative feeling states, whether or not a mach in details of experience exists” (Keen, 2007, s. 72). Leserne utvikler derfor lettere empati for Oscar, ettersom han utsettes for noe negativt. Følelsene Oscar uttrykker er negative. Han har en mor som slår, hun får han til å føle ubehag når hun er tilstede i huset. Følelsene som oppstår i huset, bryter med en normal situasjon, og er derfor med på å skape en emosjonell spenning. Samtidig er følelsene en markør for noe uforstått, som igjen er med på å skape et tomrom i teksten.
Et annet sted i teksten hvor man får hjelp til å fylle tomrommet rundt mors sykdom, er der hvor det er en emosjonell reaksjon. Dette er noe som kalles for ”reactive emotions”, noe
verden”. Det er her snakk om en kroppslig reaksjon som ikke styres av intellektuelle
overveielser eller bevisstheten (Andersen, 2016, s. 57). Etter at Oscar har pusset tennene og lagt seg for kvelden, banker det på døren. Moren kommer inn på rommet og setter seg ned på sengen. Det oppstår en kroppslig reaksjon når hun bemerker hvor fint rommet har blitt, samtidig som ”rødfargen sprer seg til området rundt øynene. Og stemmen hennes, den nærmest skurrer, på samme måte som radioen til morfar. Han klarte aldri å stille inn helt riktig frekvens” (Tjønn, 2009, s. 84). Det oppstår på denne måten en spenning, man vet ikke hva som kommer til å skje. Leseren følger morens kroppslige reaksjoner når Oscar spør om moren er lei seg på grunn av morfar:
Mamma biter på en negl, ser ned, før hun løfter begge hendene foran ansiktet. Kroppen hennes rister. Den lille kroppen hennes rister mens hun sitter i sengen min, det er som om hele rommet rister, og jeg må holde meg fast i sengekanten. Jeg tenker meg at vi sitter i en båt, en liten båt, midt ute på havet, bølgene er store, og alt rister. Men det er ikke sånn (Tjønn, 2009, s. 85).
Denne kroppslige reaksjonen utløser et emosjonelt spenningsnivå. En lurer på hva som faktisk er i ferd med å skje. Hvorfor reagerer mor på denne måten? Tomrommet rundt mors sykdom blir derfor ikke besvart eksplisitt ved at leseren i en setning får en løsning, men det er etterlatt såpass mange hint, som til slutt gjør det klart for leseren at moren er syk. Det utsatte tomrommet blir derfor fylt eller oppklart, ved hjelp av bitene i det store puslespillet som oppstår rundt morens væremåte og oppførsel.
5.3 Fuglen som ”et utsatt tomrom”
Gråspurven står som et sentralt ”utsatt tomrom” i boka. Fuglen blir et ledemotiv, som både er med i den primære og sekundære verdenen. Fuglen er med i gåtene, som en del av tomrom som ikke blir besvart og som et utsatt tomrom. Først skal jeg ta for meg hvordan fuglen fungerer som en metafor. Deretter skal jeg formidle hvordan drømmene til Oscar er med på å oppklare spørsmålet rundt hvorfor han ikke vil begrave fuglen. I tillegg til dette vil jeg
fokusere på drømmetydning, da dette er sentralt for å forstå drømmene våre. Ofte er drømmer en følge av opplevelser fra virkeligheten, her er det snakk Oscars opplevelser i den primære verden. I denne diskusjonen vil også Oscars refleksjoner rundt fugler generelt bli en del av analysen, da det fører til at det skapes ytterligere tomrom uten oppklaring. Patric Colm Hogans begrep ”causal attribution” dreier seg om å skape hypoteser om andres følelser. Dette begrepet vil være en del av analysen fordi leseren må, i likhet til personene i det narrative
