RAPPORT nr.

FYLKESMANNEN I ^FINNMARK

MILJøVERNAVDELINGEN

RAPPORT ^{nr. 1}

Ornitologiske registreringer

på Finnmarksvidda

1982

naturvern

friluf

tsliv

kart og data ferskvannsfisk

<^1ß vann

, ^avløp

renovasjon

FYLKES|IANNEN

I

FINI\IVIARK

IVII LJøVERNAVDEL I ^NGEN

RAPPORT NR, ¹

ORN ITOLOGISKE REGISTRER I NGER

PA FINI\MARKSVIDDA 1982,

AV

LARS INGE NAKKEN

VADSø, IVIAT 1983.

1. ^{septembet 19BZ} bIe det opprettet miljøvern- avdelinger ved aIIe landets fylkesmannsembeter.

Fylkesmannens miljøvernavdeling er Mifiøvern- departementets ytre etat r og arbeider ^{med saker} innenfor fagområdene naturvern, friluftsliv, vilt, ferskvannsfisk, vannforsyning/forurensning ^og kart og data (fylkeskartkontoret).

RAPP0RT fra Fylkesmannen i Finnmark,

Mifjøvernavdelingen, er en publikasjonsserie ^som viI presentere resultater fra undersøkelser ^og utredninger ^som foretas i miljøvernavdelingens regi. Formålet er bl.a. å spre informasjon ^om miljøvernspørsmål tiI en videre krets av interes- serte. ^En Iiste over tidligere utarbeidede

rapporter er qjengitt bakerst.

Henvendelser kan rettes tiI:

Fylkesmannen i Finnmark

MiIj ^øv ernavdelingen Damsvn. ¹

9800 Vadsø

Trf.

085-51761/5JOO1

rssN 0800-21 1 B

FORORD

Engasjert fagkonsulent

saml-ede material-et til

3

Lars Inge Nakken har bearbeidet det inn-

f oreliggende rapport.

Naturforholdene på Finnrnarksvidda er fortsatt dårlig kartlagt,

bl-. a. når det ^g jelder viktige biotoper ^f or ^f ugl. Som et l-edd

i en mer systematisk kartlegging av flug1el-ivet på vidda, ^ble det sommeren 19BZ gjennomført ornitol-ogì-ske registreringer på del-er av vidda. Kartleggingen var et samarbeidsprosjekt

mel-l-om Norsk 0rnitologisk Forening og Fylkesmannen i Finnmark, og kr. 40.000, - ble stilt til disposisjon for undersøkelsen av MitjØverndepartementets midler til- naturvetnformåI.

FøIgende ornitologer deltok i registrerj-ngsarbeidet:

Ingvar Grastveit, Frank Helén Pedersen, Pål Hermansenr Toralf, Tysse, Morten Jødal, Øyvind Syvertsen, Øystein Størkersen,

Thorleif Thorsen, Steinar ^EIdøy , ^Hermund Mjelstad, Bård ^Bredesen,

Dag Brynjelsen, Øyvind Gjeldnes, ^Magne Sætersda1, Sveinung Klyve og Geir Kristensen.

De tj-ldelte midlene dekket bare deltakernes reiseutgif,tel ^oq kr. 100,- pr. ^døgn i kostgodtqiøre1se. Registrerinqene ^ble al-tså ^f or en stor det utf ørt som f,riviJ-J-ig, uIønnet arbeid.

Fylkesmannens mi I jøv errravdeling takker ^med dette for innsatsen ^.

Sett på bakgrunn av de begrensete ressurser som sto til

disposisjon for undersøkeIsene, gir raPporten ^mange nyttige og interessante data ^om fuglel-ivet i de undersøkte deler av

vidda. Undersøkelsene vil b1i førL videre i 1983, og målet ^er å f,å et grunnlag for en mest mul-ig helhetJ-ig vurdering ^av viktige våtmarksområder i fylket.

Hans ^Haagenrud mì-J-jØvernleder

Stei-nar Schanche

naturverninspektør

4

INNLEDNING.

Sommeren Ig82 b1e

det

gjennomført

ornitologiske registreringer

på

finnmarksvidda.

Registreringene

ble lagt

opp ^som

et

sam-

arbeidsprosjekt

^mellom Norsk

Ornitologisk

Forening,/et1as-

prosjektet

og fylkesmannen

i

Finnmark ved naturvernkonsulenten' og hadde en

tosidig

målsetning.

I

)

^Ä, fremskaffe opplysninger ^{om hekkende}

arter tiI Atlas-

pros

jektet.

2) A finne

fram

tiI

våtmarksområder ^som kan være interessante

i

naturvernsammenheng.

Det

ble valgt ut 4 adskilte

^{onråder på} finnmarksvidda ^som sku1le

undersøkes.

Utvelgelsen

av

områdene

ble gjort

dels på grunnlag

av

opplysninger ^som

tydet

på

at dette var

^gode fugleområder,

dels

på grunnlag av

kartstudier, hvor

en ^søkte

å finne

^{områder med mye}

våtmark. Hvert

^{av de}

4

områdene ^om-

fattet et areal på

⁴⁰⁰

km", tilsvarende

/ ⁴

Atlas-ruter

^^t ( 1OxI0 km- ) ^.

Feltarbeidet ble utført i

^perioden

2L/e-4/7

Det

var

en uvanlig

sein vår i

^Finnmark

í L982. I

begynnelsen

av feltperioden

^var

det kaldt

og surt

,

^{og en opplevde}

til

og med

snøfal].

^{Men de}

siste

dagene

ble det

^omslag

til strålende

sommervær'

og i

løpet

av få

dager

var

bjørkeskogen

grØnn.

Den

kjølige

forsommeren hadde

eIlers sine positive sider, idet

myggplagen

ble forholds- vis Iiten.

Etter avsluttet feltarbeid ble det holdt en samling på ^Gargia fjellstue i AIta, hvor resultatene ble gjennomgått. Resultatene svarer fullt ut til de målsetninger og forventninger en ^hadde, både når det gjelder Atlas-registreringer og våtmarksregistre- ringer. Ettersom deltakerne ^også stort sett lot til å ^være

fornøyð. og hadde hatt utbytte av noen dagers villmarksliv ^på vidda, ^må prosjektet kunne karakteriseres ^som vellykket.

5

TIDLIGERE UNDERSØKELSER.

Fra før foreligger det flere

undersøkelser og publikasjoner

som omhandler fuglefaunaen på Finnmarksvidda og

det har i

mange

är

vært

klart at det er

våtmarksområder ^med betydelige

verneverdier i området.

Her

skal

omtales de

viktigste

^av

disse

undersØkelser og publikasjoner.

T Lg73 bLe det utarbeidet en oversikt over viktige ^våtmarks- områder i Norden. Dette ble gjort av en spesiel-l arbeidsgruppe med representanter fra al-Ie de nordiske land. ^{Magnar Norderhaug} var norsk representant i gruppen. I ^denne rapporten er vestre Finnmarksvidda med som et av 40 norske områder. I ^rapporten heter det at dette er et av de ^mest betydningsfulle ^våtmarks- områder i l-ändet, og i internasjonal sammenheng kanskje det området i Norge som er mest særpreget og bør få høyest verne-

pr ior itet ^.

Videre understrekes at det er ^behov for et omfattende ornitologisk fettarbeid de nærmeste år. Disse vurderingene bygger for ^en

stor del på opplysninger fra Alv Ottar Folkestad, ^som L 1972 gjennomf ørLe ornitologiske registreringer i Nord-Norge etter oppdrag fra Miljøverndepartementet.

Folkestad har senere utarbeidet fylkesvise rapporter ^om våt- marksområder i Norge. Formålet ^med disse rapportene var bl.a.

å danne et grunnlag for det videre arbeid ^med fylkesvise ^verne- planer for våtmarker.

Rapporten fra Finnmark kom i I97B og bygger både på folkestads egne observasjoner og inntrykk og på tidligere publiserte

opplysninger. Folkestad understreker at det viI ^{være behov} for omfattende og systematisk kartlegging av fuglefaunaen ^på vidda ^om en skal være i stand til å vurdere de forskjellige

deler av vidda mot hverandre og eventuelt sette i verk spesielle vernetiltak for sær1ig verdifulle våtmarksområder.

I

^den omfattende

innstillingen fra

Ressursutvalget

for

Finnmarks-

vidda

^(xOu

I918:IBA) er det

også

et kapittel

^om Finnmarksviddas

l-andvirveldyr, skrevet av

Thrine ^Moen Heggberget-

6

Dette er

^en

generell oversikt over det

^som

til

da

var kjent

om forekomstene

av

de

forskjellige artene. I

^L976

ble

det også gjennomført zoologiske

registreringer spesielt

^{med tanke} på Ressursutvalgets

arbeid. I innstillingen er

^{også en over-}

sikt over

^{områder med}

særlig

^zooLogísk

verdi,

^men

det

presiseres

at

^denne

er ufullstendig

og

at

dokumentasjon

av

zoologiske

verdier

^mangler

for store

del-er av området.

I regi av Nordisk Kollegium for Viltforskning ble det j- àrene Lg73-75 gjennomførL omfattende tel-Iinger av hekkende andefugler i de nordlige deler av Norge, Sverige og Finland. Tel-lingene bte utført fra fly og det ble lagt stor vekt på metodeutvikling og på bearbeiding og analyse av de innsamlede data. ResuÌtatene er presentert i en ^meget solid og grundig publikasjon, "Breeding waterfowl populations in northern Fennoscandia", skrevet ^av

Antti Haapanen og Leif Nilsson.

på Finnmarksvidda

er det

også

foretatt kartlegging

av ^myte- områder

for gjess.

Også

disse er for

en

stor del basert

^på

flytellinger. Geir Tveit har vært leder for disse

^myteunder- søkelsene, som

ble

gjennomført

i

årene

L96B-16.

Resultatene

er ikke publisert.

En oversikt over utbredelse og hekkebestand av vadefulger i Norge er utarbeidet av Ingvar Byrkjedal og ^John Atle KåIås etter initiativ fra Nordisk Kotlegium for Viltforskning. ^Denne oversikten bygger på en sammenstilling av tilgjengelige ^opp- Iysninger, og ettersom Nord-Norge stort sett er dårligere ^under- søkt ornitologisk ^enn Sør-Norge, blir vurderingene fra ^Nord- Norge mer usikre.

I forbindelse ^med undersøkelser av de I0-års-vernede ^vassdrag, er det de siste år gjennomført forholdsvis grundige ornitolo- giske undersøkel-ser i nedslagsfeltene ti1 disse vassdrag. ^Av

interesse i denne sammenheng er resultatene fra Lakselv- vassdraget og Reisavassdraget. Disse vassdragene Iigger perifert i forhold til den egentlige Finnmarksvidda, ^men

resultatene vil likevel ^være av betydning ved en samlet vurdering av fuglefaunaen på rinnmarksvidda.

Det

ville

^være

interessant

med. en sammenstilting

av alle til- gjengelige

opplysninger ^om fuElefaunaen på ninnmarksvidda, herunder de primærdata som de nevnte publikasjonene bygger

på.

Andre arbeidsoppgaver og begrensede

bevilgninger

^g1ør

imidlertid at

en

ikke har mulighet til dette

^ennå.

-B-

OMRADEBESKRIVELSE ^.

Generelt ^om Finnmarksvidda.

Finnmarksvidda er i hovedsak et svakt bølgende Iandskap 3-600 m.o.h., og er preget av mektige løsavsetninger fra siste istid. Vidda tLg)ør en mosaikk av forskjellige land- skaps- og vegetasjonstyper, der bjørkeskog, høydedrag med

heivegetasjon, myrer og vatn er de viktigste komponentene.

Mye av bjørkeskogen er glissen og småvokst og reinlav

dominerer í undervegetasjonen. Men der tilgangen på næring og fuktighet er god og lokaliteten beskyttet, kan skogen bli mer storvokst og med frodig undervegetasjon. Skoggrensa på

Finnmarksvidda er 4-500 m.o.h. Også heiene og rabbene over skoggrensa er over store områder dominert av reinlav. Lav- artene dominerer plantesamfunnene sær1ig i de indre deler ^av vidda, hvor nedbørsmengden er minst. Her er snødekket tynt og til dels avblåst om vinteren og avsmeltningen skjer tidlig.

Mot nordvest blir nedbørsmengdene noe sLørre og snødekket tykkere. Her er ikke lav så dominerende, særlig forskjellige lyngarter er med og preger vegetasjonsbildet.

Også forskjeller i næringstilgangen i fjellgrunn og løsav- setninger gir variasjon i vegetasjon og flora.

Våtmarker, forskjellige typer myrer og vatnr êr av de domine- rende landskapselementer på finnmarksvidda. Nedbørsmengdene

er små på vidda, men det bøIgende landskapet i jevn høyde

over store arealer gjør at avrenningen går sakte. De stort sett lave temperaturene g)Ør at også fordampningen blir lav.

I de mange forsenkningene i landskapet dannes inns)øer og vatn,

som forbindes til vassdragsystemer av elver og bekker. De

store vatna er oftest vegetasjonsfattige, mens mindre vatn og

tjern ofte har vegetasjonssoner langs breddene. Mange vatn og vassdrag er svært fiskerike, produksjonen av krepsdyr er mange steder høg og insektproduksjonen kan være enorm.

o

Omkring vassdragene

er vidstrakte myrpartier

^med

forskjellige myrtyper. I

de

flateste

og

minst

kuperte

deler av vidda,

^kan

myrene

utgjøre opptil

^25-30 prosent

av totalarealet.

Nedbørs- myrene

er fattige

og domineres

av lyng-

og risvegetasjon.

Jordvannsmyrene

er sterkt variable når det gjelder

vegetasjon,

aIt etter

næringstilgangen, men domineres

ofte av

starrenger.

Særtig

interessante i ornitologisk

sammenheng

er vidstrakte

jordvannsmyrer og

varierte

myrkompleks

der

åpne

partier

med

vannspeil

eller

blautmyr

veksler

^m'=d

tettere

starrvegetasjon og soner med

vierkratt.

Områdene som ble undersøkt i L982. ^(Se oversikt på kart 1 s. 40.) Område

I

^{(dekkes .av}

kartblad

LB32

IV,

¹⁸³³

III,

1732

I

^og

L733

rr

) ^.

Området Iigger i Kautokeino kommune sørvest og vest for Kautokeino tettsted. Området ligger inn mot grensen ^mot Finland. Området er fordelt på 5 Atlas-kvadrater ^{med UTM-} koordinatene EB 53, EB 54, EB 55, EB 44 og EB 45. (Koordi- natene angir det sørvestre hjørnet i hvert kvadrat). 4 ^av disse kvadratene blir delt av riksgrensa og det totale areal er noe mindre enn 4 hele kvadrater.

Mot nordøst og

nord

kommer om:ådet

inn

på

et større

høydedrag.

Høyeste

punkt er Bastevarri

(658 m.o.h.

).

^{Mot sØr}

er

også et mindre

høydedrag. Ellers er

^området

forholdsvis flatt i

høydenivå 430-470 m.o.h.

Fra fjellene i nord renner flere

^mindre

elver

mot

sØr.

Disse samles

etterhvert i

en

større elv

^og

uLgjør

Øvre

deler

^av

Kautokeinovassdraget.

Hovedelva renner

her

mot sørøsL, og

i dette forholdsvis flate

området

er elva brei

og

stiltflytende

og danner

flere

mindre

vatn.

Omkring vassdraget

er her vid- strakte myrer.

Lengst

nord i

området, omkring sideelvene Balsefielbma og

Akkefielbmat

^{êT også} sLørre

myrer.

Utenom høydedragene med

snaufjelt

og

vidstrakte

myrer omkring vass- dragene

består

^området

stort sett

av bjørkeskog

blandet

med

mindre myrdrag.

-10-

Goatteluobbal

fjellstue ligger i

^området og

ble brukt

^som

base under

registreringene.

^Område

I

b1e undersøkt ^av

Ingvar Grastveit,

Frank Helen Pedersen,

PåI

Hermansen og

Toralf

Tysse.

Område 2. ^(dekkes av kartblad 1833 II, III' IV).

Området

ligger i

Kautokeino kommune omkring inns jøen

Stuorajavri

nordvest

for

Kautokeino

tettsted. Stuorajavri

⁽³⁷⁴

m.o.h.)

^er en

langstrakt innsjø

med mange

bukter

og sund,

strandlinjen

er

derfor lang.

Terrenget omkring

Stuorajavri veksler

^mel-lom bjørkeskog, myrer

og flere vatn. I

utkanten

av

området er

flere

^høydedrag

over skoggrensa.

^{Sær1ig mot}

nordvest,

_På ^grensa

mot Troms,

btir terrenget

^mer

kupert

og

fjellene

høyere.

Høyeste punkt

er

709 m.o.h.

SørøsL

i

området

er det

bosetning

i

Soattefielbma og Cunuvuoppi.

I Stuorajavri drives et

omfattende

fiske fra motorbåter.

^Veien

tit

Bidjovagge

gruver går

gjennom

området.

Området

er

derfor

forholdsvis lett tilgjengelig.

Område

2 ble

undersøkt av Morten

JødaI,

Øyvind Syvertsen,

Øystein Størkersen og

Thorleif Thorsen.

Mot

slutten

av ^perj-oden b1e

laget forsterket

^med

Atlas-leder Steinar Eldøy,

og takket være en

kraftinnsats de siste

dager og

netter

b1e

ytterligere

3

Atlas-ruter dekket.

^Da

får det heller

være

tilgitt at

de

gikk flere

km

inn i

Troms

fylke.

Disse

3 rutene ligger

omkring

Bidjovagge.

Terrenget

her er stort sett snaufjell

^{med høyeste}

topp

975

m.o.h.

Rutene

er derfor atskillig

raskere

å

få

oversikt over

enn

ruter der terrenget

domineres

av

skog og myr.

De 3

ekstra rutene har

koordinatene EB

58,

EB 59 og EB 69, ^mens de

øvrige 4 rutene har

koordinatene EB

67,

EB

68,

EB 16 ^og

EB ^{77 .}

Område 3. ^(dekkes av kartblad L932 IV og ¹⁹³³ III).

området

Iigger i

Kautokeino kommune,

øst for

Kautokeino

tettsted for

Lappuluobbal og

omfatter

4

Atlas-ruter:

EB

05,

^{EB 06,}

sØr 15 og

EB og EB 16.

-11-

De

to østlige rutene er litt redusert fordi

en

her

^kommer

over i

en ^annen sone

i

UTM-systemet.

Terrenget

er

en mosaikk av bjørkeskog, høydedrag med snau-

fjell,

^myrer,

vatn

og

elver.

Området

ligger stort sett i

høydenivå 4-500

m.o.h.

Det meste av området dreneres ^mot nord av Nappuljåkka, ^som munner

ut i Lappujavri

og

videre i Kautokeinoelva. Sentralt i det

undersøkte området

er et for- holdsvis flatt parti

på

ca. l0x4

^km

der vidstrakte

myrer

dominerer

terrenget.

Område

3 ble

undersøkt av Hermund

Mjelstad,

Bård Bredesen, Dag

Brynjelsen

og Øyvind Gjeldnes.

Område 4. ^(dekkes av kartblad 1933 Tt II).

Området

ligger i

Kautokeino og Karasjok ^kommuner

I

^{sØr og nord}

f.or Suosjavri fjellstue,

^som

ligger

ved

riksveg 92.

Området

omfatter 4 Atlas-ruter:

LS

88,

LS

98,

^LS 99 og LT

90.

^Den

vestligste ruten er redusert fordi

en

her

kommer

over i

en ny

sone

i

UTM-systemet.

Fra

nord

renner elva Iesjåkka ut i

innsjøen

Suossjavri,

^som

tigger forholdsvis Iavt

⁽³⁰⁵

m.o.h.).

Området

nord for

Suossjavri er

dominert av bjørkeskog,

vatn

og noen

større

myr-

partier. Fra Suossjavri

renner

lesjåkka videre

mot øst.

Sør

for lesjåkka

og riksvegen

stiger terrenget

opp

ti1

et

høydenivå

på

370-400

m.o.h.

Her

er et større parti

^med uvanlig

stor tetthet av for det

^{meste små}

vatn.

De

fleste av

vatna dreneres mot nordøst av

Astejåkka,

^som

er ei sideelv til

Iesjåkka. Vest for dette

vannrike området

er et

høydedrag som

går

opp

til

500 m.o.h.

Område

4 ble

undersøkt av Magne Sætersdal, Sveinung Klyve ^og

Geir

Kristensen.

-1 2-

MATERIALE OG METODE.

FormåIet ^med

Atlasregistreringene er å kartlegge

utbredelsen

av alle

hekkende

fuglearter.

Prosjektet har pågått i

Norge

i

noen

är,

og lignende

prosjekter er

gjennomført

eller

pågår

i

de

fleste

europeiske

1and.

Det

er et internasjonalt

^samordnet

kvadratnett,

det

såkalte

UTM-nett, ^som

er

grunnlaget

for

inndelingen

av

landet.

Oppgaven

er så å finne hvilke fuglearter

som hekker innenfor

hvert kvadrat

på 10xI0

km.

Det

er ikke

nødvendig

å finne reir

av

alle arter. Forskjellige typer atferd

hos

fugler gjØr

at en kan

anta at

de hekker

i nærheten.

Det

er utarbeidet

et eget kodesystem som

angir forskjellige typer atferd,

^{som med} varierende

grad av

sannsynlighet

indikerer hekking.

Det er

ikke

snakk om

telling av antal-I

hekkende

par av de forskjellige arter innenfor ruten,

^men bare

å finne hvil-ke arter

^{som hekker.}

Atlas-undersøkel-sen

er

således

rent kvalitativ.

Når

et

^sLørre

antall kvadrater i et

område

er

undersøkt på denne måten, kan

det utarbeides utbredelseskart for hver enkelt art.

Resultatene

fra Atlas-registreringene er i

^denne rapporten

satt

opp

i tabellform.

Det andre målet med registreringene var å finne fram til verne- verdige våtmarksområder. Dette er et ledd i arbeidet ^som

drives ^med utarbeidelse av fylkesvise verneplaner for våtmarker.

I Finnmark har en i den forbindelse problemer ^med et mangel- fullt datagrunnlag, særlig for de indre deler av fylket. ^Dette prosjektet bidro til å utvide datagrunnlaget, ^{men med} de store arealer en har i Finnmark, er det ^ennå langt igjen før en har en tilfredsstillende oversikt over hva ^som finnes av verne- verdige våtmarksområder i fylket.

Atl-as-registreringer er

^som nevnt rene

artsregistreringer.

Hvilke arter

som

finnes i et

område kan også være en

viktig indikasjon

på

verneverdien, særlig gjelder dette

forekomster

av sjeldne

e11er sårbare

arter.

-13 -

For å

vurdere verneverdien

vil det imidlertid ofte

^være

ønskelig

med noen

kvantitative

opplysninger

j- tillegg tiI artsoversikten.

^Under

feltarbeidet bte det derfor utført

en

del tellinger, særIig

av

typiske våtmarksfugler.

^Tids-

rammen

for feltarbeid.et

og de

store

arealene som skul1e

undersøkes

tillot ikke

^mer grundige

takseringer etter viten-

skapelige

metoder.

Resultatene

gir derfor ikke

^grunnlag

for

beregninger

av

dominansverdi og

tetthet

av

de forskjellige arter. Likevel

^mener en

at slike

grove

tellinger

^kombinert

med

generelt inntrykk

og

personlig

skjønn kan

9i et

^brukbart

bilde

av

variasjoner i tetthet

^mellom

forskjellige

^{områder og}

forskjeller i

bestandsstørrelse og

tetthet

^mell-om

forskjellige arter.

På

dette

grunnlag

har

en

forsøkt å sette

^{opp en}

generell

over-

sikt over

fuglefaunaen

i

de undersøkte

områder. Dette

^er

gjort i

forrn

av

en

oversiktstabell

og

videre

kommentarer

til

og

diskusjon av

noen

av

de opplysninger ^som fremgår

av tabellen.

De

tall

^som

er angitt i

denne

tabellen angir

hva som

er

observert

i

de

forskjellige områder. I hvilken

^grad

dette gir et riktig inntrykk

av hva ^som

virkelig finnes i

området,

vil i

^{høy grad}

være

forskjellig for

de

forskjellige arter.

Tallene

^må

tolkes

^med

forsiktighet'

men en

antar at

^disse

tallene har verdi

ved sammenligning

av

forekomstene

av

^samme

art i de forskjellige

^områder oq ved sammenligning mellom

fore-

komsÈene

av arter

^{med noenlunde}

tilsvarende atferd, levevis

^og større1se.

-1 4-

OVERSIKT OVER OBSERVERTE FUGLER I DE UNDERSøKTE OMRADENE.

( se merknader i kapitiet om materiale og metode. )

ùnråde

I

Ornråde ² ûnråde ³

Smålcrn

Storlcrn

3par+1ind. 4çr-r+2ind. 3par+4ind.

Dverggås 2 ind.

Sædgås lB0 ind.

i

^rnange 1

reir

^m/egg

ûnråde ⁴

1 ind.

flk.

største

flk 2Ør+4ind.

45 ind. ^Trolig ikke hekking.

I

^pa.r sett

safinnen mrzsæd-

gjess

l0-I5

ind.

I'par

^mrlunge

+

I

^mulig

hekkende

2 _çmr,

I

^rugende

2 ind. I hann

ca. ^{15 obsr.}

spredt

2 Wr

*

10 hanner

ca. ¹⁵ obs.

I

^{par + 15-20}

hanner

I

^obs.

Sangsvane

Stokkand 2 hanner

I{rikkand vanlig

Kortneb@ås

I par mrl5 gnger

+ flere

varslende

min. 4 par

min. 15 ind.

2-5

pr

^hekkende

1 par m/vnge, L m/egg

vanlig, ^flìen

mindre enn

krikkand

20-40 ind.

2+

I

ind.

(overflygende)

I hann

vanlig fåtalIig

I

^{hr:nn mrlunge}

3-4 par, 5 hunner Bn:nnakke

Stjertand 10-15 ind

Skjeand

I

^par

Toppand vanligste a¡deart

Bergand 3 par

2pr+2

hunner

I

5

r

rer

ind

m/qg

vanlig ca. ²⁰ ind.

2-3

pr 2par+Iind.

vanligste andeart

Svartand

lpar+lhann

ca. ^{20 ind. 8-10 ind.}

4

2

reir

3 obs.

I

ind.

vanlig

Gnråde

I Boltit

HeiIo

tallrik

Vipe

Dvergsnipe

Tenrnincksnipe 7-8 ind.

Fjæreplltt

t$zrsnipe vanlig

Brushane vanlig

-1 6-

cnråde ²

5-10 ind.

v/

Bidjovagge

tallrik

1 par

20-30 ind.

reir

m/qg

I

ind.

relativt, få-

talIig

vanlig

10-15 ind.

5-I0 ind.

vanlig ca. 20 ¡nr 1 par + IQ ind.

i flukt

Gnråde ³

tallrik

3 ind.

ca. ^{20 obs.}

spillende

vanlig

vanlig

spredt, ^men vanlig

Område ⁴

tallrik

ca. 20 ind.

I reir

^Íy'qg

vanlig

vanlig

20-30 ind.

Fjellm1zr- Løçr-r

3 ind. ^salrme Iokalitet, spillflukt

Sotsnipe ca. 20 ind.

Rødstitk

Gluttsnipe

I

ind.

Grønnstilk vanlig Strandsnipe 4-5 par Lappspove 10-20 par

I

ind.

I

ind.

vanlig vanlig

3 par

Ipar+2ind.

ca. 70 par ca. 25 par

par +

ca. ²⁰ ind

ca. ²⁰

Småspove ca. 50 par 50-60 par ca. 15 ¡nr

Kvart- bekkasin

10-20 ind.

Svønnresnipe vanlig Fjelljo ^vanlig,

)

50 ^pa.r

Hettemåke

Enkelt- bekkasin

Rødnebb-

terne Ringdue

Gjøk

Jordugle

Haukugle

Sandsvale

ûnråde ¹

vanlig

hekking

trolig to

stederr câ.

10 par

vanlig

I

^ind..

-17 -

ûnråde ²

vanlig

ca. l0 ind.

vanlig vanlig,

50-100 par

I

^{nn:lig hekke-}

funn 5-I0 ind.

2 ind.

I ind.

relatiW ^vanlig, ca. ⁵⁰ ind.

vanlig

2 ind.

fåtallig

1 ind.

engstelig

Ornråde ³

vanlig

12 ind.

vanlig vanlig

50-100 par

2 ^ind,.

10-15 ind.

vanlig

5 obs.

Gnråde ⁴

spredt ^(10-15?)

ca. l-5 ind.

vanlig vanlig 30-35 par, 7 reirfunn

3 ind.

vanlig

I

^ind.

I

ind.

v/fjelL-

stue Svartbak

Gråmåke

Fiskemåke fåtallig

Låvæva1e

Taksvale

Fjellerke

Sanglerke

Trepiplerke Heipiplerke

Lappiplerke 4-5 ind.

GulerleI) _vanlig Linerle

I

ind.

Varsler

-18-

Gnråde

I

^{ûnråde 2 Gnråde 3 ûnråde 4}

2 ind. ^{heJcking på}

fjelr-

stue ^{og gruva}

I

ind. ¡rúnat

i

^nebbet

1 slmgende

I

^syngende

I

ind.

nreget vanlig ^neget vanlig ^nreget vanlig ^nreget vanlig

Stær

Skjære

I(råke

4-5 _çn.r, 2 hekkefirnn

7-B

reir

⁺

noen enkelt-

obs.

vanlig langs elven

3 ind.

vanlig

I0

ind.

2 çør, I mrlunger

3 ind.

3 par

ca. 15 ind.

min

I

^par

vanlig

)

^{50 ind.}

RaVn fåta1lig fåtalIig

Fossekall

Jernspurv 3 syngende 3 ind.

3 obs. 1 ind.

m/maL

i

nebbet

vanlig

I

ind.

I hel<kefunn

+ 7 ind.

fåtallig 7-8 ind.

I

^syngende

vanlig

15-20 ind.

15-20 ind.

2 m/naL

i

^nebbet

vanlig 2 ind.

3 par

I reir,

6-7 ^ind.

2 par,

I

reir

15-20 ind.

v/fjellstua

3 lenger inne Sivsanger

2 4

I

3l$l-1

+2índ.

-21 -

Kommentarer

tiI

oversikten.

Lomer

Til

^sammen

I0 par

storlom

ble funnet, fordelt på

^{3 av} de undersøkte områdene. Av småIom

ble

kun

I ind' observert. Dette skulle vise at storl0m er klart

^mer

vanlig

^{enn smålom}

i indre strøk'

^{mens små}om}

er antatt å

være

vanligere

^nærmere

kysten.

Storlom antas

å

hekke

spredt

og

forholdsvis fåtalli9 over det

^{meste av}

Finnmarksvidda.

Sa svane.

Sædqås.

Dve as.

2 ind. observert,

^{men ingen}

indikasjoner

^{på hekking.}

Kortnebbqås.

5-IO

par ble funnet

^{hekkende (}

s sikre

^hekkefunn

+

inn-

til 5

sannsynlig hekkende)

fordelt på 3

av de under- søkte områdene.

I tillegg ble flere

ikke-hekkende

individer

^observert.

6 par ble påvist

hekkend'e,

fordelt på 2

^{av områdene'}

I tillegg bte flere flokker

ikke-hekkende

fugler

observert, særlig i

^{området sØr}

for Lappuluobbal.

^Det

er sannsynligvis fugler

^som

har

samlet seg

før

^mytingen.

Sangsvane og ^sædgås

er to

av

karakterartene for

^området.

For

^begge

artene er indre

Finnmarksvidda

det viktigste

hekkeområde

i landet,

og begge

er

sky og sårbare

arter.

Registreringene

bekrefter tidligere inntrykk av fore-

komstene aV sangsvane og sædgås. ^Begge artene hekker

jevnt utbredt,

^men

forholdsvis fåtallig

^og

trives

^best

Iangt

unna

folk.

I par ble sett

^{sammen med.}

Lappuluobbal. I

^{L976 ble}

Karasjok

^{(NOU I97B: I8A) .}

sædgjess

i

området

sør for

arten påvist

^{hekkende ved}

-22-

Grasender.

Dykkender.

Fiskeender.

Av grasendene

er krikkand

den

vanligste. Arten er

^mest

tallrik i

de

vestlige

områdene og synes

å bli

noe mer

fåtallig østover.

^Brunnakke

og stjertand er

^{også jevnt}

utbredt

og

forholdsvis vanlige.

For

disse

artene

er

det vanskeligere

å si

noe om

fordelingen

^mellom de under- søkte områdene. Av stokkand

ble påvist

noen spredte

ind., for det

^meste

hanner. Arten er generelt fåtallig i

Finnmark, og hovedsakelig

utbredt

langs kysten.

I

par skjeand b1e

observert

ved

Goatteluobbal. I

^føLge

NOU 1978:IB A

er

skjeandpar

observert spredt

over

Finnmarksvidda de senere

àr, uten at

^hekking

er påvist-

Toppand

er

den

tallrikeste av alle

andearter ^på I'innmarks-

vidda. Arten

synes

å

være noe mindre

tallrik i

^det

øsLligste av

de undersøkte områdene.

Havelle er

^også

forholdsvis tallrik

og synes

å

være

jevnt utbredt.

Kvinand

ble observert i til dels store antall, vesentlig hanner. Arten er huleruger,

og konkurransen ^om

reir-

plassene

gjØr at

ikke-hekkende

fugler uLgjør

en

stor

andel

av bestanden.

Kvinanda

vil normalt finne få naturlige reirplasser over

barskoggrensen. ^De observerte flokkene

er

nok ikke-hekkende

fugler på streif

utenom artens normale hekkeområde.

Sjøorre og

svartand synes

å

være

forholdsvis vanlige i de

øsLLigste områdene, og mer

fåta1lige i

de

vestlige

områdene. ^Bergand

bte funnet fåtallig

og

forholdsvis

jevnt utbredt.

Siland b1e funnet jevnt utbredt og forholdsvis fåtallig'

men mer vanlig i området ved Stuorajavri. Også laksand var forholdsvis vanlig i dette området, ^men svært få- tallig ellers. Dette kan nok sees i sammenheng med at Stuorajavri er en svært produktiv og fiskerik innsjø.

1 eller 2 par tappfiskand ble observert ved Goatte- l-uobbal. Arten er huleruger og kan ve1 vanskelig finne hekkemuligheter i området.

-23 -

Rovfuqler.

Trane.

Vadefugler.

Av

rovfugler ble fjellvåk observert i størst antall,

med påfa1lende

forskjelf i tetthet

^{mellom de}

to vestlige

områdene,

hvor

bestanden

var stor,

og de

to østlige

områdene,

hvor arten var

svært

fåta1lig-

Dette ^kan

muligens

indikere Iokale forskjeller i

smågnagerbestanden.

Ellers

merker en seg observasjon av myrhauk ^ved

Goatteluobbal,

streifende

havørn

langt inne i landet

^og

streifende fiskeørn

^utenom

artens antatte

hekkeområde.

I ind. ble observert i

^{området ved}

Goatteluobbal.

^Grensen

for artens sikre

hekkeutbredelse

gät

gjennom

finsk

Lapptand,

Iike

sØr

for

området, og

det

kan tenkes at

arten

hekker

innenfor

området.

Av

de

20 vaderartene som

ble registrert,

êL

4 arter notert

som

vanlige i alle

områdene. Vaderartene ^som synes ^å

forekomme mest

utbredt

og

vanlig er heilo,

^brushane

I

^grØnn-

stilk

og svømmesnipe.

Deretter

fø)-ger myrsnipe og

enkelt- bekkasin,

^som

er notert

^som

vanlige i tre

av ^områdene.

Myrsnipe synes

å

^{forekomme mer}

fåtallig

^omkring

Stuorajavri

enn

i

de øvrLge områdene, ^mens enkeltbekkasin ^{synes å}

forekomme mer

fåtallig

ved

Suossjavri. I

^føLge

regis- treringene

kan føIgende vaderarter regnes ^{som middels}

vanlige:

sandlo,

temmincksnipe,

sotsnipe, strandsnipe,

^lappspove'

småspove og

kvartbekkasin.

^FøIgende

ble registert

^som

fåtallige: boltit, vipe,

dvergsnipe,

fjærep1ytt, fjell- myrløper, rødstilk

og

gluttsnipe.

^Av

disse

finnes

boltit

og

fjæreplytt helst over

skoggrensen og

ble

^kun

registrert i "ekstrarutene"

^som

ble

undersøkt ^ved

Bidjovagge, ^mens

vipe er

en

sørLtg art

^som de senere ^år

har

ekspandert mot nord.

-24-

Byrkjedal

og Kå|å-s

har

^{J-aget en}

oversikt

^{over utbredelse}

og hekkebestand av

vadefugler i Norge.

Sammenholder ^man

registreringsresultatene

^{med denne} oversikten

t

^êY

fore-

komstene av ^lappspove og kvartbekkasin

av særIig

interesse.

Byrkjedal

^{og KåIås}

estimerer

den

totale

hekkebestanden

i

Nord-Norge

ti1 I50 par

^{lappspove og 50}

par

kvartbekkasin-

Etter disse arters utbredelse vil dette i praksis

^være

hekkebestandene

i indre

^Finnmark.

Ved registreringene

ble notert

^100-120

par

lappspove innen-

for

de undersøkte områdene.

Arten var

påfaIIende

tallrik i

området sØr

for Lappuluobbal.

^Ettersom

det ikke

bIe

foretatt

^metodiske

takseringer, êt det vanskelig å

^bruke

registreringene

^som grunnlag

f.or tetthetsberegningêr,

^men

I50 par er

åpenbart

et alt for lavt

^{anslag over hekke-}

bestanden

i indre

^Finnmark.

Av kvartbekkasin

bte det registrert totalt

^{omkring 50}

individer i

de undersøkte områdene. ^{På grunn}

av

artens

atferd

og

levevis er det

^enda vanskeligere

å

vurdere

tett- het

og bestandsstørrelse

for

kvartbekkasin ^enn

for

lapp- spove, ^men 50

par er helt klart et alt for Iavt

^bestands-

estimat. For

både lappspove og kvartbekkasin

Iigger

Finnmarksvidda

marginalt i

artenes utbredelsesområde.

Eventuelle bestandsendringer

viI derfor

^være

særlig

^markerte

her.

Det

er vanskelig å si

^om

det har

vært en

reell

ekspansjon

i

bestandene

av disse arter eIIer

^{om bestandene}

tidligere har

vært undervurderte.

Måkefugler.

En merker seg

at fjetljo ble registrert jevnt utbredt

^og

i betydelige antall i alle

^de undersøkte områdene og at hettemåke

ble påvist

sannsynlig ^hekkende

i to

av ^områdene.

Duer.

observert

ved

Stuorajavri. Dette er

^ganske

artens

normale utbredelsesområde-

2

ringduer

Iangt

nord

bIe for

-25 -

Spurvefugler.

8 spurvefuglarter ble notert

^som

vanlig i alle

^områdene:

heipiplerke, gulerle,

Iøvsan9er,

blåstrupe,

^rødvinge-

trost, bjørkefink, gråsisik

^og

lappspurv.

^Av

disse

er

heipiplerke

og lappspurv

knyttet til

de åpne, ^skogbare rabbene' ^mens de

øvrige er knyttet ti1

bjørkeskog.

Også

sivspurv

og sivsanger

er

^ganske

vanlige,

^men

fore-

komsten av

disse er

^{mer avgrenset}

til frodigere

^og

fuktigere

bjørkeskog og

vierkratt.

Disse

l0

artene dominerer småfuglfaunaen på Finnmarksvidda.

Dette er i

samsvar med

takseringsresultater bI.a. fra

^Lakselv-

vassdraget. For øvtig bte

^en rekke spurvefuglarter

observert, de fleste fåtallig.

^Den

vanligste art etter

de 10 dominerende

artene

synes

å

^være

lappiplerke.

Meiser b1e

det sett påfallende lite av.

^Enkelte

av

de

observerte

arter har

en sørLrg

utbredelse'

^der

Finnmarksvidda enten

ligger

^utenom

eller marginalt i

artenes ^normale utbredelsesområde.

Dette gjelder

låve-

svale, sanglerke, stær, måItrost

^{og bokfink.}

-26-

VERNEVERDiGE VATMARKSOMRADER.

Med bakgrunn i registreringene har en forsøkt å ^avgrense områder av sær1ig interesse i naturvernsammenheng. I det følgende gis en kort omtal-e av de områdene som synes å være

mest interessante. Det presiseres at dette ikke er ^noen endeJ-ig

prioritering med tanke på vernetiltak. ^F ør eventuel-le forslag

om konkrete vernetiltak kan fremmes, bør en ha bedre dekning ^av Finnmarksvidda med ornitologiske registreringer, slik at en ^på et noenlunde objektivt grunnlag kan vurdere et større antall- områder mot hverandre. I noen tilfel-ler er det også ønskelig

med noe grundigere undersøkelser av de områdene som er omtalt.

Som kriterier for utvelgelse og avgrensing av de mest interes- sante områdene er brukt dels forekomster av sjeJ-dne og sårbare arter, dels artsvariasjon og tetthet av mer vanlige arter.

0mrådene som omtal-es er av varierende større-lse. De større

områdene er våtmarkskomplekser som det kan være naturlig å dele i mindre enheter. Når områdene likevel behandles som en enhet

her, er dette dels for oversiktens skyJ-d, dels fordi det kanskje kan være uheldig å publisere for nøyaktige lokalitetsangivel-ser av en del observasjoner. Det ble også registrert mange verne- verdige lorekomster utenom de områdene som er omtal-t her, f. eks.

hekkel-okaliteter for sårbare arter.

Ved vurderingen og omtal-en av områdene er det J.agt størst vekt på forekomstene av andefugl-er og vadefugler. 0gså noen arter

av spurvefugler og måkefugJ-er samt enkel-te andre arter kan regnes som våtmarksf,ugler. Men andefugler og vadefugler er mer utpregete våtmarksfugler enn de fleste andre grupper, dessuten vil forekomst- ene av disse gruppene gi best grunnJ.ag flor en innbyrdes ^sammen- ligning av de forskjellige ^områdene.

I alt er 10 områder

av disse områdene er For hvert av områdene

i målestokk 1:50000.

omtalt.

Beliggenhet og avgrensing

kart 2

oq

J s.

41 og 42.

også

angitt referanse til-

kartblad

nærmere

vist ^på er det

-21 -

1. 0mrådet ved Goatteluobbal (karLbl-ad ^183ZIV)

Langs Øvre del- av Kautokeinovassdraget er et større ^våtmarks- kompleks som her blir regnet ^som en enhet.0mrådet strekker ^seg ca. 16 km i retning sØrøst-nordvest. Goattel-uobbal fljel-lstue ligger sØrØst i området. 0mrådet er ganske flatt og e-Iva er

stilleflytende og brei. Vassdragets fallhøyde ^{giennom området} er bare 16 m (q4l-+Zl m.o.h.). Elva danner flere vatn, de største er bajit og vuolit Vuoccetjavri nordvest i området. ^{Lenger nede}

føIger Muvresjavri, Azit og Goatteluobbal. 0mkring vassdraget er vidstrakte myrområder. På myrene er det en del mindre vatn ^og en mengde tjern og pytter. Store del-er av ^myrene består av våt grasmyr. Langs elva er det store ^{områder med} tett vierkratt.

Fra tidligere kjente en tiI observasjoner ^som tydet på at dette kunne være et særlig interessant område, noe som i høyeste ^grad ble bekreftet. ^0mrådet utmerker seg ^både ved forekomster av ^fl-ere sjeldne og sårbare arter oq ^ved stor artsvariasjon og tetthet av mer vanlige arter.

FøIgende observerte arter er av spesiell interesse i naturvern-

sammenheng:

Sangsvane - til ^sammen 20 ind. obs., 1 pat ^{n/ unge} påvist'

Sædgås - til ^sammen 45 ind. obs., hekking ikke påvist' Skjeand - 1 ^par

Lappfiskand - 1-3 Par

Trane - 1 ind.

Fjellmyrløper - I ind. ^sPill-ende Myrhauk - 3 ind.

0mrådet ble forhoi-dsvis grundig undersøkt ^med delvis kvantitative registreringer. ^En antar at antal-l observerte individer av ^de mer vanlige arter vil qi et brukbart bilde av forekomstene i

området , når en sammenl-igner de forskj ^e1J-ige andearter ^innbyrdes og de forskjellige vaderarter ^innbyrdes.

Ender:

Toppand 63, kvinand 5o, havelle 27, ^brunnakke 18, krikkand 16,

svartand 1J, sjøorre 3' stjertand 3, ^bergand 2, siland 1'

-28- Vadere:

Brushane 6O, grønnstilk 42, svØmmesnipe 4O, enkeltbekkasin ^33, myrsnipe 2o, småspove 15, lappspove 12, sandlo 1o, sotsnipe ^9, temmincksnipe 6, kvartbekkasin 6, strandsnipe 1) gJ-uttsnipe ^1.

Mange av de nevnte artene ble andre antas å ^hekke.

Av andre observerte arter ^må Spurvefuglarter som sivsanger langs eLva. I tillegg ble ^en området.

påvist hekkende, og de f,leste nevnes fisk eØtn og ^{j ordugle .}

og sivspurv er vanlige i vierkratt rekke andre arter registrert i

2. Balsefielbma Akkefielbma (kartblad ¹⁸³³ III)

0mkring de ^Øvre deler av sideeÌvene BafsefieÌbma ^og Akkefielbma er rike våtmarksområder. Terrenqet er relativt flatt i høyde

480 m.o.h. 0mkring de stillefl-ytende elvene eI det ganske vide qrasmyrer med en ^mengde mindre tjern. Mel-lom myrene er morenerygger med dvergbjørkhei.

0mrådet er forholdsvis dårliq undersøkt, og opplysninqene ^om fuglelivet herfra er for det ^meste kvalitative.

Innen området ble funnet 2 paÌ ^{sangsvane med} reir. I tilJ-egg ble 2 andre ind. observert. Krikkand ^synes å være den vanl-igste andeart i området. Dernest følger ^brunnakke og toppand' ^mens havell-e bl-e observert mer fåtaJ-1ig. Alle dj-sse andeartene ^antas å hekke i området. FøIgende vaderarter bIe observert: ^sandlo, heilo, myrsnipe, brushane, sotsnipe,t gtØnnstilk, ^lappspove' enkeltbekkasin, kvartbekkasin og svØmmesnipe. Av lappspove ble sett til- sammen 9 ind. Det ble ikke foretatt telling av ^andre vadere. Andre observerte fuglearter ^{med mer} ell-er mindre til-

knytning til- våtmark: fiskemåke, rødnebbterne, fielljo, iordugJ-e _'

b1åstrupe, sivsanqer, gulerJ-e, l"ppiplerke.

Ved en grundigere undersøke-lse ville sannsynligvis flere arter blitt observert i området. Til- tross for ^noe dår1ig registrer- ingsmaterial-e vurderes ^{området som} verneverdig. Både områdets

karakter og tetthet og artsantall gjør at dette våtmarksområdet skiller seg forhoLdsvis klart ut fra nærfiggende områder.

-29 - 3. Devkesædno (kartblad 1833 III)

Tidligere er Stuorajavri og omkringJ-iggende myrer vurdert ^som et spesielt interessant område med sær1ig stor tetthet av våt- marksfugJ.. Registreringene har vist at ^{området som} helhet neppe

kan vurderes som verneverdig. Imidlertid synes avgrensede ^del-er av Stuorajavri å være verneverdige. Dette ^gjeJ-der særIig lokali- teter med elveutløp, myrer omkring og ^grunne bukter utenfor. ^På slike lokaliteter er tettheten av våtmarksfugl til ^{del-s meget} stor.

Det mest inter'essante området er Devkesædno, der fl-ere side- vassdrag Iøper ^sammen og munner ut i nordenden av Stuorajavrì-.

Her er mye fuktig myr og tett vierkratt ^både langs elva og ^på

små holmer.

Ender og vadefugler ble observert i føIgende antall-:

Ender: Kvinand >50 ind., krikkand ca. 10 PaIr ^toppand ca. 10 _Parr siland 10 ind., stjertand 3 ind., svartand 1 ^par.

Vadere (ant. ind.): Grønnstilk >100, ^brushane )50, enkeltbekkasin )50, svØmmesnipe ca. 30, strandsnipe 5, småspove 5,

kvartbekkasi-n J, sotsnipe 2' ^{lappspove 2.}

Dette er meget stor tetthet av våtmarksfugler ^på område. I krattet J-angs e-lva er sivsanqer ^meget

et så begrenset vanlig.

4. Devkesskaidi (kartbl-ad ^1BJ3 III,IV) Dette er et 6-1 km langt

Cuofbmajåkka. Her er ^mye

område mell-om efvene Njivluædno ^og

ßyr, noen vatn, vierkratt og bjørkeskog.

I området ble observert 1 par ^sangsvane og 1 par dverggås.

Begge artene bte observert i flukt, ^men lokaliteten regnes ^som en mulig hekkebiotop for dverggås. Dette er en viktig grunn ti-l at området vurderes ^som interessant i naturvernsammenheng,

Her er også ganske stor tetthet av vadefugler og ender. ^Av vadere til-knyttet ^våtmark er qrØnnsti1k, enkel-tbekkasin og

svØmmesnipe mest vanlrg, deretter føIget ^brushane og kvart- bekkasin. Av ender ble havelle sett i størst anta11, ^dernest

toppand, krj-kkand og kvinand, ^mens sj-land og laksand var ^fåta11ì-qe