Strafferettslig vold mot barn og dyr

(1)

Strafferettslig vold mot barn og dyr

Voldsvilkårets grenser

Kandidatnummer: 565 Leveringsfrist: 25. november Antall ord: 15 371

(2)

i

Innholdsfortegnelse

INNLEDNING ... 1

1.1 Oppgavens tema ... 1

1.2 Volds- og mishandlingsbegrepet i den videre fremstillingen ... 2

1.3 Avgrensninger ... 3

1.4 Rettskildebruk ... 4

1.5 Videre fremstilling ... 6

2 DET GENERELLE VOLDSBEGREPET ... 7

2.1 Alminnelig strafferett ... 7

2.1.1 Formålet med straff ... 7

2.1.2 Hva er straff? ... 8

2.1.3 Vilkårene for straff ... 8

2.1.4 Dyrevelferdslovens forhold til strafferetten ... 9

2.1.5 Voldsutøvelse ... 10

2.1.6 Annen krenkelse ... 11

2.1.7 Skyldkravet ... 12

2.1.8 Grensen ned mot vold mot offentlig tjenestemann ... 12

2.1.9 Grensen ned mot vold i oppdragelsesøyemed ... 12

2.1.10 Grensen ned mot straffri handling ... 13

2.1.11 Grensen opp mot grov vold og legemsskade ... 14

2.1.12 Grensen mellom fysisk og psykisk vold ... 15

3 VOLD I SAKER MOT BARN ... 16

3.1 Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner ... 16

3.1.1 Mishandlingsbegrepet og begrunnelsen for eget straffebud ... 16

3.1.2 De straffbare handlingene ... 17

3.1.3 «Alvorlig eller gjentatt mishandling» ... 19

3.1.4 Vernet personkrets ... 21

3.1.5 Skyldkravet ... 21

3.1.6 Grensen ned mot kroppskrenkelse ... 21

3.1.7 Grensen ned mot straffri maktbruk ... 22

3.1.8 Grensen opp mot grov mishandling... 23

4 VOLD I SAKER MOT DYR... 25

4.1 Dyrevelferdsbegrepet og formål ... 25

(3)

ii

4.2 Dyrevelferdsloven § 3 om aktsomhetsnormen ... 26

4.2.1 Dyr skal behandles «godt» ... 26

4.2.2 «Unødige påkjenninger og belastninger» ... 27

4.2.3 Skyldkrav ... 27

4.3 Dyrevelferdsloven § 14 bokstav a forbud mot vold ... 28

4.3.1 «Vold» ... 28

4.3.2 Grensen ned mot lovlig handling og maktbruk ... 30

4.3.3 Grensen opp mot grov overtredelse ... 31

5 OPPSUMMERING AV VOLDS- OG MISHANDLINGSBEGREPETS GRENSER ... 34

5.1 Utgangspunktet ... 34

5.2 Rettslig status ... 34

5.3 Momentene... 35

5.3.1 Kjernen ... 35

5.3.1.1 Generelt voldsbegrep ... 35

5.3.1.2 Mishandling mot barn ... 36

5.3.1.3 Vold mot dyr ... 36

5.3.2 Grensene ned ... 36

5.3.2.1 Generell vold ... 36

5.3.2.2 Vold mot barn ... 36

5.3.2.3 Vold mot dyr ... 37

5.3.3 Krav om partene ... 37

5.3.3.2 Vold mot barn ... 37

5.3.3.3 Vold mot dyr ... 37

5.3.4 Grensene opp ... 37

5.3.4.2 Vold mot barn ... 37

5.3.4.3 Vold mot dyr ... 38

5.3.5 Psykisk vold ... 38

5.3.5.2 Vold mot barn ... 38

5.3.5.3 Vold mot dyr ... 38

5.4 Særlige momenter fra rettspraksis... 39

5.4.1 Momenter i saker mot barn ... 39

5.4.1.1 Handlingens omfang og varighet ... 39

5.4.1.2 Flere enkelthandlinger ... 39

(4)

iii

5.4.1.3 Mishandlingsregime ... 39

5.4.1.4 Motiv ... 39

5.4.1.5 Tillitsforhold ... 39

5.4.1.6 Personlige forhold ... 40

5.4.1.7 Barn som offer ... 40

5.4.1.8 Kulturhensyn ... 40

5.4.2 Momenter i saker mot dyr ... 40

5.4.2.1 Handlingens omfang og varighet ... 40

5.4.2.2 Motivet til gjerningspersonen ... 41

5.4.2.3 Avhengighetsforhold ... 41

5.4.2.4 Personlige forhold ... 41

5.4.3 Mindre inngripende tiltak ... 41

6 AVSLUTNING ... 42

7 LITTERATURLISTE/KILDER ... 43

7.1 Lovgivning ... 43

7.2 Traktater ... 43

7.3 Forarbeider ... 44

7.4 Dommer ... 45

7.5 Internasjonale avgjørelser ... 46

7.6 Bøker ... 47

7.7 Artikler ... 48

7.8 Nettsider ... 48

(5)

1

Innledning

1.1 Oppgavens tema

Temaet er strafferettslig vold mot barn og dyr; voldsvilkårets grense. Oppgaven skal vise grensedragningene til først det generelle voldsvilkåret i straffeloven av 2005¹ § 271 første ledd, og så til det det særskilte for barn i strl. § 282 og for dyr, her kjæledyr, i dyrevelferdsloven av 2009². Jeg ønsker å belyse innholdet i vold på to særskilte områdene, her barn og dyr.

Dette gjøres ved først å kartlegge voldsbegrepet i strl. § 271, som i denne oppgaven ses på som et utgangspunkt. Grunnen til at bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner jfr. strl.

§ 282 brukes, er at den retter seg mot familievold og er dermed mest anvendelig. Voldsvilkå- ret blir da brukt i en videre forstand.

I utgangspunktet har barn og dyr ulik status i samfunnet, både rettslig og moralsk. Barn har rettigheter forankret både internasjonalt og nasjonalt, og anses som selvstendige rettssubjekter i det norske samfunn. For dyr pågår det fremdeles en debatt om hvorvidt de har en reell egen- verdi gjennom dyrevelferdsloven, og hvilken behandling de har krav på. Retten til liv viser tydelig den store forskjellen i grad av beskyttelse. For barn er dette en menneskerettighet, mens for dyr begrenser aktsomhetsnormen i dvfl. § 3 seg i stor grad mot denne retten. Felles er det at barn og dyr er mer utsatt for overgrep uten å kunne ta igjen og at de representerer to svakere grupper i samfunnet, i den forstand at de ikke kan uttrykke seg eller være selvstendige på lik linje med andre, riktignok i ulik grad. Et særskilt spørsmål er adgangen til lovlig maktbruk i oppdragelses- eller omsorgsøyemed.

Det har de siste årene blitt avdekket flere alvorlige og grove lovbrudd mot barn og dyr, som har ført til et svært økt fokus og flere anmeldelser, særlig der handlingen begås mot små barn og kjæledyr.³

1 Lov 20 mai 2005 nr. 28 om straff, fork. strl.

2 Lov 19 juni 2009 nr. 97 dyrevelferd, fork. dvfl.

3 Politiet (2016) s. 15-16, Nrk (2016), VG (2016)

(6)

2

1.2 Volds- og mishandlingsbegrepet i den videre fremstillingen

Det er vold, og herunder mishandling, som er oppgavens tema, og de materielle lovbestemmelsene som skal behandles er hovedsakelig strl. § 282 om mishandling i nære relasjoner og dvfl. § 14 bokstav a om forbud mot vold. Oppgaven viser grensene og de ulike momentene for begrepene vold og mishandling.

Straffelovens generelle utgangspunkt er § 271 om kroppskrenkelse. Innholdet og grensedragningene mot tilstøtende områder vil her blir brukt til å tydeliggjøre de mer spesielle for- ståelsene av vold og mishandling, for barn og for dyr.

For barn oppstilles det en egen beskyttelse mot mishandling av nærstående i strl. § 282. Det spesielle er at bestemmelsen retter seg mot mishandling, som er ment å ramme mer sammen- satte situasjoner der flere handlinger kan omfattes. Tanken i oppgaven er at vold er et relativt begrep som kan endre seg etter den konteksten den er i, her mishandling. Strl. § 282 rommer flere handlinger som kan ses på som en form for vold i vid forstand, i motsetning til strl. § 271 første ledd som omhandler selve kjernen av «vold». Bestemmelsen gjelder primært for handlinger av en viss varighet og omfang, men også grove enkelthandlinger. Alternativet «andre krenkelser» jfr. strl. § 282, er relevant i denne vurderingen fordi det favner et vidt spenn av handlinger som bl.a. manglende tilsyn og stell, seksuallovbrudd og psykisk mishandling. Et eksempel er barn som er vitne til at en av foreldrene blir mishandlet. Dette vil kun bli drøftet kort i det videre.

For dyr oppstilles det en egen beskyttelse mot vold i dvfl. § 14 bokstav a, som i utgangspunktet skal være sammenfallende med det generelle utgangspunktet i strl. § 271 første ledd. Der- imot gjøres det et skille mellom lovlig og ulovlig maktbruk, herunder dvfl. § 3 om at voldsut- øvelse må være unødig. Mishandling er også et relevant begrep på dyrevelferdsrettens område og selv om det ikke fremkommer uttrykkelig i ordlyden, er det omfattet av bestemmelser om dyrs levemiljø, tilsyn og stell, transport og forbud mot hensettelse i hjelpeløs tilstand mv. Det avgrenses mot en ytterligere behandling av mishandlingsbegrepet for dyr.

For barn er forbudet mot vold en del av et større hele, men for dyr gir dvfl. § 14 bokstav a et eget forbud.

(7)

3

Noen andre regler vil kort bli behandles underveis kun for å fremheve grensedragningene på de ulike områdene. Det avgrenses mot andre forståelser av vold og mishandling, med mindre det kan være til hjelp.⁴

1.3 Avgrensninger

Det foreligger flere handlinger som er strafferegulert for både barn og dyr enn de som er tatt med her, fordi det ligger utenfor kjernen i oppgaven. Det er bl.a. drap og avliving jfr. strl. § 275 og dvfl. § 12, seksuallovbrudd jfr. strl. § 282 jfr. kap.26 og dvfl. § 14 bokstav c, hensettelse i hjelpeløs tilstand jfr. strl. § 288 og dvfl. § 14 bokstav b og vanskjøtsel jfr. strl. § 282 og dvfl. bl.a. §§ 23 og 24. Ot.prp. nr. 15 s. 103 og 50 sier at dyrevelferdsloven skal ta utgangspunkt i straffelovens begrepsbruk og forståelse av disse så langt som mulig.

Pliktsubjektet begrenses til vold og mishandling utøvet av foreldre og dyreeiere, og objektet til barn og dyr, jfr. strl. § 282 og dvfl. § 14 bokstav a.⁵

Med «barn» regnes de som er under 18 år jfr. vergemålsloven § 2 bokstav a jfr. § 1, se også Barnekonvensjonen⁶ art. 1. Utgangspunktet her er små barn fordi det tydeliggjør oppgavens tema.

Oppgaven vil kun omhandle pattedyr, herunder kjæledyr jfr. dvfl. § 2 første ledd. Med kjæle- dyr forstås ethvert dyr «…kept or intended to be kept by man in particular in his household for private enjoyment and companionship…» jfr. kjæledyrskonvensjonen⁷ art. 1. Viltlevende dyr faller utenfor vurderingen.

Både saker etter straffeloven og dyrevelferdsloven gis strafferettslige sanksjoner jfr. strl. §§

29 og 30 og dvfl. § 37. Mattilsynet er tilsynsorgan for dyrevelferdsloven og fatter rent admi- nistrative tiltak jfr. dvfl. § 30.⁸ Tilsvarende gjelder for barnevernet jfr. barnevernloven⁹ § 2-1 fjerde ledd. Denne praksisen er omfattende og kommer derfor ikke til å bli behandlet ytterligere.

4 F.eks. Lov 8 april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 30 tredje ledd som utfyller mishandling i strl. § 282 ved oppdragelse

5 Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) s. 93 høyre spalte, Matningsdal (2016) s. 4

6 Fork. BK

7 The Convention for the protection of Pet Animals 1987

8 Dvfl. §§ 32, 33, 34, 35 om tiltakene

9 Lov 17 juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester

(8)

4

Anmeldelsesstatistikk kunne vært interessant av empiriske grunner, men er ikke tatt med siden opplysningene ikke er offentliggjort og det ble det for tidkrevende å innhente.

Områder hvor en viss voldsbruk er lovlig, evt. akseptert mellom partene, vil ikke bli behandlet ytterligere enn der det har relevans for å klarlegge grensene ned mot straffri handling.

1.4 Rettskildebruk

Størstedelen av oppgaven er en deskriptiv forklaring av gjeldende rett i straffeloven og dyrevelferdsloven, og det vil bli anvendt en alminnelig juridisk metode slik det fremstilles i teorien.¹⁰ Noen metodiske særspørsmål på strafferettens område vil bli behandlet senere i dette punktet.

Innledningsvis må den store skjevheten i rettskildegrunnlaget mellom barn og dyr påpekes.

Det foreligger rikelig med rettskilder om volds- og mishandlingsbegrepet i strl. §§ 271 og 282, men det er ikke tilsvarende på dyrevelferdslovens område. Det følger av dette at det ikke kan være en forholdsmessighet i oppgaven.

Lovteksten og dens naturlige språklige forståelse er den mest relevante rettskilden i fremstillingen, herunder straffeloven og dyrevelferdsloven.¹¹ Det er kun lovbestemmelsene i straffeloven av 2005 og dyrevelferdsloven av 2009 som skal behandles, men praksis fra både før og etter lovendringene vil bli brukt og datidens bestemmelser.¹² Ingen av lovendringene har med- ført noen særlig realitetsendring.¹³

Forarbeidene anses å ha en viss vekt avhengig av utgivelsesinstansen og innhold de gis.¹⁴ De omhandler som regel rettstilstanden før en ny lov eller lovens formål og mening.¹⁵ Både straffeloven og dyrevelferdsloven har mange og nøye utformede forarbeider, og under behandlingen vil de bli hyppig brukt.

På dyrevelferdslovens område har forskrifter stor betydning fordi de utfyller de generelle lovbestemmelsene.¹⁶ Allikevel er det ingen forskrift som regulerer forholdene rundt kjæledyr, så

10 Se bl.a. Eckhoff (2001)

11 Andenæs (2016) s. 112

12 Dyrevelferdsloven trådte i kraft 1. januar 2010, straffeloven av 2005 trådte i kraft 1. oktober 2015

13 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 199 venstre spalte, s. 427 venstre spalte, Soria Moria-erklæringen I s. 69, Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) s. 48 høyre spalte, 50 venstre spalte

14 Eckhoff (2001) s. 70-71

15 Eckhoff (2001) s. 70

16 Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) s. 7 venstre spalte

(9)

5

rettskilden er ikke relevant her.¹⁷ Det har vært etterspurt fra flere interessegrupper i samfunnet, men pga. den store befolkningsgruppen som vil bli rammet anses det for omfattende og ressurskrevende.¹⁸

Rettspraksis er en rettskilde ved tolkningen av straffe- og dyrevelferdsloven, og som regel er den alltid relevant.¹⁹ I oppgaven vil det bidra til å klarlegge lovbestemmelsenes anvendelses- område og til å trekke ut viktige momenter for rekkevidden av barns og dyrs vern. Det foreligger mange saker om mishandling av barn fra underinstansene, noen få fra Høyesterett, og om dyremishandling finnes det enda færre. Selv om underrettspraksis har begrenset rettskil- demessig vekt vil de benyttes for en mest mulig grundig avklaring av reglenes innhold og praksis. Saker som enten blir henlagt, hvor det blir påtaleunnlatelse eller forelegg, har ikke relevans. Frifinnelsessaker vil bli brukt i den grad de har betydning for tolkningen av bestemmelsene.

Rettslitteraturen sier hvordan retten er i dag og har i utgangspunktet nå ingen selvstendig betydning, bare verdi som argument.²⁰ Her vil juridisk litteratur om oppgavens problemstilling bli brukt som en tilføyelse til de andre rettskildene, ikke som en avgjørende faktor.

Reelle hensyn er vurderinger av resultatets godhet og er mye brukt i praksis.²¹ Hensynet til forutsigbarhet på strafferettens område taler for en begrenset bruk, se nedenfor.²² Rettskilden vil ha stor vekt hvor den er et uttrykk for lovreglenes formål gjennom forarbeider og hvor de andre kildene er usikre.²³

På strafferettens område oppstiller Grunnloven²⁴ § 96 et eget lovhjemmelskrav ved strafferettslige inngrep overfor borgerne.²⁵ Dette kalles lovprinsippet og er et sentralt rettsstatsprin- sipp.²⁶ Det omfatter all offentlig myndighetsutøvelse, men er særlig aktuelt ved straff og fri- hetsberøvelse.²⁷ Den materielle siden av prinsippet skaper forutberegnelighet og rettssikkerhet

17 St.meld. nr. 12 (2002-2003) s. 136 venstre spalte

18 St.meld. nr. 12 (2002-2003) s. 136 venstre spalte

19 Eckhoff (2001) s. 159

20 Andenæs (2009) s. 117-119, 269

21 Eckhoff (2001) s. 371

22 Andenæs (2009) s. 56

23 Andenæs (2009) s. 57

24 Kongerikets Norges Grunnlov 17 mai 1814 fork. til Grl., jfr. Strl. § 14, Den europeiske menneskerettskon- vensjon art. 7 (EMK), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 15

25 Fliflet (2014) note 219, også i Andenæs (2016) s. 104

26 Gisle (2010) s. 235, Rt. 2002 s. 1069 s. 1075, legalitetsprinsippet i stats- og forvaltningsretten jfr. Grl. § 113

27 Jusinfo (2016)

(10)

6

for borgerne.²⁸ Et krav om tilstrekkelig klarhet og presisjon i straffebud er utformet av Den europeiske menneskerettsdomstol²⁹ ved tolkningen av EMK art. 7.³⁰ Prinsippet gir videre et forbud mot tilbakevirkende kraft jfr. Grl. § 97.³¹

Tilslutt gir det føringer for tolkningen av straffebud. Det er ikke i strid med bestemmelsen å tolke utvidende eller analogisk hvis det er til gunst for tiltalte, men i motsatt tilfelle er ikke domstolene like frie som på andre rettsområder.³² De senere års praksis har blitt så streng at det nesten er uaktuelt å anvende straffebud analogisk.³³ Man må i så fall ha gode grunner for tolkningsresultatet, og tolkningsmomentene må ha tilknytning til bestemmelsen.³⁴

1.5 Videre fremstilling

Det er to hoveddeler i oppgaven; den første skal fastslå de tre volds- og mishandlingsbegrepe- nes innhold, grenser og slutninger. Først det generelle utgangspunktet, så for barn og så for dyr.

I oppgavens andre del foretas det en oppsummering av de viktigste momentene og så trekke frem momenter fra rettspraksis som er særegent for barn og for dyr.

Avslutningsvis tas spørsmålet om dobbeltstraff opp. Spørsmålet er om tilsynsmyndighetenes sanksjonsmulighet kan anses som straff og derfor i et tilfelle med en pågående/parallell straf- fesak, være i strid med forbudet mot dobbeltstraff i EMK. (vet ikke om dette er riktig.) Aller først noen hovedpunkter fra den alminnelige strafferetten.

28 Ellingsen (2015)

29 Fork. EMD

30 Kokkinakis v. Greece, jfr. Rt. 2006 s. 1105 avsnitt 44 for dvfl.

31 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 195 høyre spalte, EMK art. 7, SP art. 15 nr. 1

32 Ot.prp. nr. 90 s. 195 venstre spalte, Matningsdal (2015) s. 92

33 Rt. 2002 s. 1069 s. 1075, Andenæs (2016) s. 121

34 Eckhoff (2001) s. 125

(11)

7

2 Det generelle voldsbegrepet

2.1 Alminnelig strafferett 2.1.1 Formålet med straff

Det har vært mange teorier om straff og begrunnelser for at man straffer.³⁵ Disse har blitt delt inn i to teoretiske hovedlinjer, absolutte og relative straffeteorier³⁶ Den første teorien har bakgrunn i tanken om at det er nødvendig og moralsk riktig å gi en rettferdig og forholdsmessig straff til en som har begått et lovbrudd for å hindre nye, mens den andre teorien mener at samfunnets bruk av straff forhindrer fremtidige lovbrudd og motvirker uønsket atferd.³⁷ Straffens tilsiktede virkninger består av individualpreventive og allmennpreventive virkninger samt å føre til sosial ro.³⁸ I Norge har straffeinstitusjonen prevensjon som hovedformål.

Allmennprevensjon mener at straffetrusselen og den faktiske fullbyrdelsen har en avskrekkende og holdningsskapende virkning på borgerne.³⁹ Det er viktig at risikoen for straff er all- ment kjent, at fullbyrdelsen gjøres offentlig kjent, at straffenivået og den faktiske risikoen for å bli tatt er stor nok.⁴⁰ Kriminalisering og straffeforfølgning kan nok ikke sies å helt utelukke ønsket om gjengjeldelse, og i de senere år har dette fått større plass i strafferetten, selv om virkningene ikke kan måles.⁴¹

Individualprevensjon har en uskadeliggjørende, avskrekkende og forbedrende virkning som utledes av straffens fullbyrdelse og rehabiliterende tiltak.⁴² Redselen for å bli straffet igjen antas å være mye større enn for allmennheten, men virkningen er vanskelig å måle. Ut i fra kriminalstatistikk antas det at formålet har en viss effekt.⁴³

Den tredje virkningen skal oppfylle allmennhetens ønske om at forbrytere straffes, og dermed føre til sosial ro i samfunnet og ingen selvtekt.⁴⁴ Straff kan også tenkes å ha en

35 Andenæs (2016). s. 1

36 NOU 2003: 15 s. 47-50

37 NOU 2003: 15 s. 47 høyre spalte

38 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 14 høyre spalte

39 NOU 2003: 15 s. 48-49, samt i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 14 høyre spalte

40 NOU 2003: 15 s. 49 venstre spalte

41 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 14 høyre spalte, Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 77 venstre spalte, NOU 2003:

15 s. 49 høyre spalte,

42 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 14 høyre spalte, NOU 2003: 15 s. 49 venstre spalte

(12)

8

«…symbolfunksjon ved at samfunnets viktigste verdier understrekes og styrkes når krenkelser av disse verdiene straffes…».⁴⁵

Et uforenelig problem er at de absolutte straffeteorier mener at det er rettferdig dersom det er forholdsmessighet mellom straffen og det aktuelle lovbruddet man begår.⁴⁶ De relative straffeteorier kan tale for at straffen er uforholdsmessig ift. det aktuelle lovbruddet, og det avhenger av den konkrete saken.

2.1.2 Hva er straff?

Forbrytelser er handlinger eller unnlatelser belagt med «straff» jfr. strl. §§ 29 og 30.⁴⁷ Straff har tradisjonelt blitt forklart som «…et onde staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lov- overtredelsen, i den hensikt at vedkommende skal føle det som et onde…».⁴⁸ Ved tolkningen av «straff» i Gr. § 96 første ledd må de ses hen til EMD behandling av EMK art. 6 og Proto- koll 7 art. 4.⁴⁹ Se nærmere under punkt 6.

2.1.3 Vilkårene for straff

Det er fire straffbarhetsvilkår som må være oppfylt for å kunne straffe; det må foreligge en lovbestemmelse som omfatter gjerningsbeskrivelsen, det må ikke foreligger noen straffrihets- grunn, gjerningspersonen må ha hatt tilstrekkelig skyld og vært strafferettslig tilregnelig på gjerningstidspunktet.⁵⁰

Straffrihetsgrunnene gjør at en handling som i utgangspunktet dekkes av loven ikke rammes av straff, og de er derfor en del av rettsstridsreservasjonen.⁵¹

Kravet til skyld gjelder for alle straffebudene i straffeloven og annen særlovgivning jfr. strl. § 21. Hovedregelen er forsett som må foreligge i gjerningsøyeblikket og dekke hele gjerningsbeskrivelsen jfr. strl. § 22, men noen unntak. Forsett defineres som at gjerningspersonen holdt det for overveiende sannsynlig at den straffbare handlingen kom til å skje.⁵² Grov uaktsomhet er en «svært klanderverdig» handling der det er «grunnlag for sterk bebreidelse» jfr. strl. § 23 andre ledd.

47 Andenæs (2016) s. 6

48 Rt. 1977 s. 1207 s. 1209, Gisle (2010) s. 394

49 Andenæs (2016) s. 13

50 Andenæs (2016) s. 101

51 Andenæs (2016) s. 150, Matningsdal (2016) s. 7

52 Andenæs (2016) s. 236

(13)

9

Strafferettslig tilregnelighet stiller visse krav til gjerningspersonen jfr. strl. § 20 første ledd bokstav a-d.⁵³

2.1.4 Dyrevelferdslovens forhold til strafferetten

I straffeloven er det ingen bestemmelser som verner dyr ved å forby handlinger som gir dem unødige påkjenninger og belastninger. I strl. §§ 317, 351 og 352 vernes menneskers interesse i dyr fordi de har status som gjenstand.⁵⁴

Dvfl. § 37 straffer forsettlig og uaktsom overtredelse og det er ansett å ivareta en viktig sam- funnsinteresse jfr. dvfl. § 1.⁵⁵ Prevensjonshensyn tillegges vekt ved strafferammen, men virkningen vil variere særlig fordi mange av lovovertrederne har personlige problemer og straffetrusselen har da begrenset virkning. Dyrevelferdsloven åpner derfor for andre sanksjoner.⁵⁶ Det er antatt at straffelovens begreper skal gjelde innenfor dyrevelferdsloven så lang som mulig for å oppnå mest mulig ensartede regler.⁵⁷

53 Andenæs (2016) s. 288, 293

54 St.meld. nr. 12 (2002-2003) s. 136 høyre spalte, Rt. 1975 s. 314

56 Jfr. straffelovens formål i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 92-93

57 Ot.prp. nr. 15 (2008-2009) s. 50 høyre spalte

(14)

10 Straffeloven § 271 om kroppskrenkelse

Strl. § 271 første ledd om kroppskrenkelse:

«Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som øver vold mot en annen person eller på annen måte krenker ham fysisk.»

I det følgende vil praksis fra før og etter endringen av straffeloven anvendes, og oppgaven bruker de samme rettskildene som domstolen, dog presiseres tilsvarende bestemmelse en gang. Begrepene «kroppskrenkelse» i strl. 2005 § 271 og «kroppsskade» i strl. 2005 § 273, vil bli brukt fremfor «legemsfornærmelse» i strl. 1902 § 228 første ledd og «legemsskade» i strl.

1902 § 229 første ledd.

2.1.5 Voldsutøvelse

«Vold» jfr. strl. § 271 første ledd er det mest praktiske alternativet siden det omfatter typetil- fellene som spark og slag.⁵⁸ Den naturlige språklige forståelsen er at man påfører andre ubehag, smerte eller en krenkelse på kroppen, typisk ved en fysisk handling. Vold mot seg selv faller derfor utenfor. I Rt. 1971 s. 882 sa Høyesterett på s. 883, at handlingen må være av en viss styrke for at anvendelsesområdet til strl. § 271 første ledd ikke blir så vidt at også irrele- vante forhold blir omfattet.⁵⁹

Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 173 fastslår i høyre spalte at det ikke er et vilkår at gjerningspersonen og fornærmede kommer i fysisk kontakt med hverandre under voldsutøvelsen og den trenger heller ikke føre til smerte eller merke på kroppen. Departementet gir som eksempel at man enten kaster stein eller snøball på en annen person eller at man kjører på noen med syk- kel.⁶⁰

I teorien er det flere oppfatninger av begrepet «vold».⁶¹ Kjerschow har formulert en vid definisjon hvor vold er «…enhver følbar fysisk innvirkning på person…»⁶². Skeie og flere andre teoretikere legger til grunn en litt snevrere forståelse; «…enhver kraftanvendelse mot en annens legeme…».⁶³ Den naturlige forståelsen kan som nevnt tale for at disse definisjonene bør begrenses enda mer, og det gjøres ved kravet til styrkegrad.⁶⁴ Noen handlinger som ut i fra en

58 Matningsdal (2016) s. 88

60 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 173 høyre spalte, Matningsdal (2016) s. 89-90

62 Kjerschow (1930) s. 574 jfr. s. 360

63 Skeie (1946) s. 40

(15)

11

vid forståelse kan subsumeres under «vold», vil være mer hensiktsmessig under alternativet om å «…på annen måte krenke…», som der noen beføler en annens kropp.⁶⁵

Det kan på bakgrunn av en analyse av rettspraksis konkluderes med at tolkningen av voldsbegrepet må dels bero på «kvantitative vurderinger»,⁶⁶ og dels på en totalvurdering i det konkrete tilfellet.⁶⁷ I vurderingen vil «…maktanvendelsens styrke og dens krenkende karakter…»⁶⁸ være viktige momenter, samt omstendighetene rundt handlingen.⁶⁹ Den gjeldende rettsset- ningen på strafferettens område for «vold» er «…en kraftanstrengelse mot en annens kropp…».

2.1.6 Annen krenkelse

Handlingsalternativene går over i hverandre, men «på annen måte krenker ham fysisk» jfr.

strl. § 271 første ledd har et videre anvendelsesområde ved at «…de mer subtile formene for legemskrenkelse…» blir omfattet.⁷⁰ Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) sier på s. 173 høyre spalte at man må foreta en konkret vurdering, men handlingen må ha en virkning på kroppen. Det er ikke et krav om at fornærmede verken opplever smerte som følge av handlingen eller at denne merker krenkelsen, f.eks. på grunn av bedøvende midler eller at man sover.⁷¹ SKM⁷² (1896) påpeker at handlinger hvor «…Væmmelse eller andet legemligt Ubehag vækkes, saasom Be- sudling, Frembringelse af øresønderrivende lyd...» omfattes, på s. 213 venstre spalte. Andre eksempler som viser alternativets bredde er at fornærmede får i seg brekkmiddel eller at noen klipper av noens skjegg eller hår.⁷³

Det finnes flere slike tilfeller i praksis, jfr. Rt. 1992 s. 1238 hvor domstolen sa at spyttingen måtte treffe huden og Rt. 1984 s. 22 hvor det ble foretatt en gynekologisk undersøkelse uten fornærmedes samtykke.

I teori nevnes at legemskrenkelse kan være av psykisk art og ved bruk av psykiske midler, men vilkåret om at krenkelsen må ramme kroppen begrenser adgangen.⁷⁴ Et eksempel er dersom man får brekninger eller blir kvalm på grunn av at en annen forteller en ekkel historie.

65 Matningsdal (2016) s. 88-89

67 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 427 venstre spalte, også i Matningsdal (2016) s. 89

68 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 173 høyre spalte, 427 venstre spalte

70 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 173, Andenæs (201) s. 63

72 Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge. II: Motiver.

73 Røstad (1981) s. 152

74 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 173, Matningsdal (2016) s. 91

(16)

12 2.1.7 Skyldkravet

Som sagt må gjerningsperson i utgangspunktet ha handlet forsettlig jfr. punkt 2.1.3.

2.1.8 Grensen ned mot vold mot offentlig tjenestemann

Strl. § 155 har et videre voldsbegrep enn det generelle og kan derfor belyse grensene ytterligere. Ordlyden bruker også her «vold» og «…[h]ensynet til harmoni og sammenheng i retts- systemet…»⁷⁵ taler for lik anvendelse av begrepet, men med tanke på de ulike gjerningsbe- skrivelsene er dette lite hensiktsmessig.⁷⁶ Strl. § 155 stiller flere tilleggsvilkår til selve volden og kan ha en videre betydning. Høyesterett la til grunn definisjonen «…en hvilkensomhelst kraftanvendelse stor eller liten mot en person for at overvinde en hindring eller motstand eller at tvinge…», jfr. Rt. 1922 s. 73 på s. 74. I Rt. 1971 s. 882 ble strl. §§ 127 og 228 (nå strl. §§

155 og 271) anvendt i idealkonkurrens med den forklaringen at et forhold som kunne straffes som vold mot offentlig tjenestemann, ikke nødvendigvis kunne straffes som legemsfornær- melse, jfr. s. 883

Dette viser en av begrensningene til det generelle voldsbegrepet for å ikke ramme «…de rene bagatellene…»⁷⁷.

2.1.9 Grensen ned mot vold i oppdragelsesøyemed

Grl. § 104 tredje ledd stadfester barns rett til vern om sin personlige integritet. Både barn og voksne har like menneskerettigheter, men pga. «…barns sårbarhet og at de har særlige be- hov…» ble det ved revisjon av Grunnloven i mai 2014 opprettet en egen bestemmelse for barn.⁷⁸

Foreldre har tidligere hatt en refselsesrett over sine barn med det formål å oppdra. Bestem- melsen ble opphevet i 1972 og i 1987 fikk barneloven et uttrykkelig forbud mot slik vold. I forarbeidene stod det derimot at «…lette klaps over hånden eller mot buksebaken som en spontan reaksjon vil derimot ikke rammes…»,⁷⁹ og dette ble senere stadfestet under stortings- behandlingen av lovendringen ved at loven kun skulle omfatte «…unødvendig og illegitim maktbruk mot barn…».⁸⁰ I kjennelse Rt. 2005 s. 1567 ga en far sine to sønner tre slag med flat hånd hver på baken med buksen på. Under tolkningen av barneloven viste Høyesterett til for-

75 Røstad (1981) s. 151

76 Røstad (1981) s. 151

78 Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) note s. 329, BK art. 19 nr. 1

79 Ot.prp. nr. 8 (1986-1987) s. 7 sitert fra Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 336

80 Innst.O. nr. 22 (1986-1987) s. 3-4 sitert fra Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 336

(17)

13

arbeidene, og sa at man må legge vekt på «…kraftanstrengelsens styrke, grad av spontanitet og preg av krenkelse…» jfr. avsnitt 24. Uttalelsene skapte debatt og spørsmålet om det var forenelig med BK. art. 19.⁸¹ Konklusjonen ble bl. § 30 tredje ledd i 2010 med forbud mot all bruk av vold, også i oppdragelsesøyemed. I Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 177 venstre spalte presiserer departementet at maktbruk med avvergelses- eller omsorgshensyn ikke rammes av straffansvaret i strl. § 271 første ledd. Tanken er at foreldre må kunne forhindre handlinger hvor enten barnet, andre personer eller gjenstander kan bli skadet på grunn av spontan atferd fra barnet. Et eksempel kan være at barnet er på vei ut i en trafikkert vei og en forelder tar tak i armen til barnet og drar det til seg. Et annet er at barnet putter noe inn i munnen som er far- lig, f.eks. en snuspakke fra bakken, og foreldrene må åpne munnen ved fysisk makt og ta den ut. Slike handlinger kan virke ubehagelig for barnet og i noen tilfeller påføre smerte av en viss grad, men det er helt nødvendig ut i fra foreldreansvaret jfr. bl. § 30.

Sånn sett har foreldre fremdeles en viss rett til å utøve «vold» mot barnet. Forskjellen fra tidligere er at denne ikke er rettstridig og straffbar fordi formålet er ikke å skulle oppdra eller avstraffe barnet, men av omsorg.

2.1.10 Grensen ned mot straffri handling

Den nedre grensen til strl. § 271 første ledd gjelder de tilfellene der krenkende handlinger kan bli rettmessige. I praksis er spørsmålet ikke omtalt mye siden mange av sakene enten ikke blir anmeldt eller henlegges.⁸² Rt. 1964 s. 631 gjaldt en rekrutt som slo av luen til en vakthavende offiser og han ble straffet for legemsfornærmelse. Avgjørelsen viser hvor lite som skal til i visse situasjoner. I Rt. 1985 s. 1395 hadde tiltalte puffet eller skjøvet med flat utstrakt hånd fornærmede med en slik kraft at denne måtte ta et skritt bakover for å ikke falle. Lagmannsret- tens fellende dom ble opprettholdt selv om det var på grensen av hva en legemsfornærmelse rommer, se s. 1396-1397. En annen sak er Rt. 1988 s. 922, hvor en lensmann hadde under et avhør satt seg på et bord ved siden av fornærmede for deretter å ta tak i dennes jakke og pres- se han i brystet mot ryggstøet i stolen med sin underarm. Høyesterett anså at forholdet lå innenfor strl. § 228, men frikjente pga. fornærmedes ærekrenkende uttalelser, at maktbruken lå helt ned mot den straffrie grensen og ikke medførte smerte eller skade, jfr. s. 923. Det siste eksempelet gjaldt en politikonstabel som satte foten på hodet til fornærmede og med noen sekunders varighet presset det to ganger mot gulvet mens han lå på magen jfr. Rt. 1991 s.

1135 s.1136. Høyesterett la til grunn at legemsfornærmelsen var unødvendig og krenkende, men den ble ikke utført med et sterkt press eller etterlot seg merke, og lå derfor i det nedre sjikt av strl. § 228. Tiltalte ble kun idømt en bot.

81 Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (2016) s. 336-337, Bendiksen og Haugli (2015) s. 87-88

82 Andenæs (2008) s. 62

(18)

14

Det kan trekkes den konklusjon at voldsbegrepet er vidt og at det er en glidende overgang mellom straffbar og lovlig handling.

2.1.11 Grensen opp mot grov vold og legemsskade

Den øvre grensen til kroppskrenkelse er mot «grov kroppskrenkelse» og «skader» i strl. §§

272 og 273. Disse blir behandlet under samme punkt fordi bestemmelsene angår begge følge- ne av voldshandlingen, og grensedragningen blir sånn sett lik, med unntak av skyldkravet.

Praksis under strl. § 273 er derfor aktuell for strl. § 272.

«Grov» er et bredt begrep og beror på en skjønnsmessig tolkning.⁸³ Strl. § 272 første ledd annen setning nevner noen momenter, uten å være uttømmende jfr. «særlig». Det er en forut- setning for å subsumere et tilfelle som «grov kroppskrenkelse» at det også er en forsettlig overtredelse av strl. § 271 første ledd, men med en uaktsom følge.⁸⁴ Bestemmelsene har altså til felles at de tar opp i seg gjerningsbeskrivelsen i strl. § 271 første ledd. Det samme gjelder hvor en handling ikke kan straffes som legemsskade f.eks. fordi gjerningspersonen ikke hadde forsett om skaden, og det vil da være naturlig å sjekke om strl. § 271 første ledd kan anvendes.

Strl. § 273 inneholder to straffalternativer, «skader en annens kropp eller helse» og «gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen».

Det kreves her forsett om å skade noen.⁸⁵ Begrepsavklaringen krever en konkret vurdering og viktige momenter er «…skadens art, varighet og omfang…»⁸⁶, samt lokaliseringen på kroppen⁸⁷. Det stilles også et minimumskrav til skadens «…innvirkning på kroppens anatomiske eller fysiologiske tilstand…»⁸⁸, som avgrenser mot for små tilfeller.

Det finnes mye rettspraksis om grensedragningen. Rt. 1990 s. 1155 gjaldt en far som knipset munnen til sønnen sin slik at han «…fikk hoven leppe og et sår på innsiden av leppen som det blødde fra…», jfr. s. 1156. Høyesterett anså det klart at det var en legemsfornærmelse og at strl. § 229 (nå strl. § 273) ikke kunne anvendes. I Rt. 1992 s. 1703 ansås det ikke som grovt at fornærmede var påført slag som førte til «…en hevelse i pannen, samt sår innvendig og ut- vendig på overleppen…» se s. 1703. At skadens art ikke var omfattende nok var en del av

83 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 177 høyre spalte, 428 venstre spalte

84 Matningsdal (2016) note 1989

85 Røstad (1981) s. 153

86 Rt.2006 s. 960 avsnitt 10, også i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 429 venstre spalte

(19)

15

begrunnelsen for nedsubsumeringen i begge sakene. I Rt. 1965 s. 1104 fremhevet førstvote- rende at når de subjektive vilkårene for å anvende strl. §§ 228 og 229 var til stede, men skadens omfang ikke var stor, «…vil det forekomme et utpreget skjønnsspørsmål om forholdet, hensett til skadens art og varighet…» jfr. s. 1104. Fornærmede ble her påført et knyttneveslag som førte til hevelse under et øye, hevelse ved kjeven og arbeidsudyktig i fire dager, se s.

1104. Forholdet ble ansett som en legemsbeskadigelse. Dersom fornærmede er påført flere mindre skader kan summen av skadene utgjøre en legemsskade, selv om de hver for seg må bedømmes som legemsfornærmelser, jf. Rt. 2006 s.970 avsnitt 10.⁸⁹

Noen av momentene er kvalifiserende mellom grensene til de tre bestemmelsene, men disse er skjønnsmessige og særlig uklare mot strl. § 272. Grensen har også betydning for straffutmå- lingen.

2.1.12 Grensen mellom fysisk og psykisk vold

Det er ikke gitt noen definisjonen av verken fysisk eller psykisk vold i straffeloven. Kjernen i strl. § 271 første ledd er fysisk vold ved en aktiv handling jfr. den etablerte allmenne forståel- se, og dette taler for at psykisk vold faller utenfor.⁹⁰ En definisjon av vold som favner videre er fremsatt av Isdal (2000) på s 49 og den nevner skade-, skremme- og krenkelseshandlinger

«…som ikke er direkte fysiske i sin natur, eller måter å styre eller dominere andre på ved hjelp av en bakenforliggende makt eller trussel…». Derimot legger kravet til kraftanstrengelse mot en annens kropp store begrensninger jfr. punkt 2.2.1.

Alternativet om «annen måte krenker» er derimot et mer åpent, jfr. punkt 2.2.2, og det kan legges til grunn at psykisk vold omfattes så lenge den oppfyller kravet om å ha innvirkning.⁹¹ Det kan antas at det generelle voldsbegrepet gjelder hovedsakelig for fysisk vold, eventuelt psykisk i en veldig snever grad.

89 Også i Rt. 1965 s. 1104 s.1104, Rt. 1970 s. 20 s.20, Matningsdal (2016) s. 121-122

90 SKM (1986) s. 213 venstre spalte

(20)

16

3 Vold i saker mot barn

Fra og med nå refereres handlingsalternativene i strl. § 271 første ledd, til samlet som «vold».

Rettspraksisen som presenteres anvender hovedsakelig strl. 1902 § 219, ikke strl. § 282 og oppgaven forholder seg til den bestemmelsen som rettskilden omhandler.

3.1 Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner Strl. § 282:

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler

a) sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,

b) sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,

c) sin slektning i rett oppstigende linje, d) noen i sin husstand, eller

e) noen i sin omsorg.»

3.1.1 Mishandlingsbegrepet og begrunnelsen for eget straffebud

Ot. prp. nr. 22 (2008-2009) s. 198 sier at handlinger omfattet av strl. § 282 karakteriseres ved at de ofte «…er av en lengre varighet, og består av volds- og trusselhandlinger som har en sammenhengende og vedvarende karakter, og at de begås i hjemmet mot nærstående personer…». Den «…psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og offeret…», og den psykiske belastningen dette medfører, er særtrekk ved situasjonen og medførte at departementet ved endring av straffeloven av 1902 jfr. Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 36 høyre spalte, ville fortsette å ha et eget straffebud for mishandling i nære relasjoner. Det var enighet om at ingen av de generelle straffebudene fanger «…like godt … opp kompleksiteten og helheten ved denne typen vold som det et eget straffebud kan gjøre…».⁹² Høyesterettspraksis før endringen viser at bestemmelsen ble mest brukt som et moment i ved straffutmålingen etter de generelle voldslovbruddsbestemmelsene.

En mann ble i Rt. 2004 s. 844 dømt for å ha slått, dyttet og sparket sin kone gjentatte ganger over en fem års periode. Han var også tidligere dømt for vold mot datteren på 14 år. Det ble i saken lagt vekt på at forholdet gjaldt flere legemskrenkelser i form av både fysisk og psykisk mishandling, i motsetning til enkeltstående voldshandlinger, se avsnitt 13.

(21)

17

«Mishandling» er definert gjennom rettspraksis. Høyesterett uttalte i Rt. 2013 s. 329 avsnitt 13, at «…ikke enhver kritikkverdig atferd [rammes], heller ikke om den er gjentakende...».

Begrepet henviser kun til de «…mer kvalifiserte forhold…», men det gjøres unntak for atferd som alene ikke utgjør lovbrudd, men «…inngår i et 'regime' preget av krenkelser som samlet…» oppfyller alvorlighetsgraden i § 219 (nå strl. § 282). Mindre alvorlige krenkelsene kan da tas med i en helhetsvurdering av om de frembringer frykt for vold og gir en følelse av å leve i et «trusselregime», jfr. Høyesteretts uttalelse i Rt. 2004 s. 844 avsnitt 13 og Rt. 2010 s.

129 avsnitt 21. Et slikt mønster kan føles verre ut enn voldshandlinger. Dette vil også gjelde der frykten er for nye psykiske krenkelser jfr. Rt. 2013 s. 879 avsnitt 30. På tross av dette, skal det «…en god del mer til i en sak som gjelder psykisk mishandling enn der voldsutøvelsen er både fysisk og psykisk…» jfr. avsnitt 31. Videre er det ikke krav om at mishandlingen har ført til skader på offerets kropp eller helse fordi straffbarheten skal ikke avhenge av om barnet tålte behandlingen eller ikke.⁹³ I Rt. 2004 s. 1556 ble flere hendelser med vold sett på som ett samlet forhold for å fremheve mishandlingens alvor jfr. avsnitt 14.

3.1.2 De straffbare handlingene

Mishandling i nære relasjoner har en gjerningsbeskrivelse som nesten fullt ut er omfattet av andre generelle straffebud i straffeloven. Ved utformingen av strl. § 282 ble det begrunnet med behovet for å fange opp mishandlingens mangesidighet og den må da «…rette seg mot mer enn tradisjonelle voldshandlinger…».⁹⁴

Etter strl. § 251 er det ikke lov tvinge noen til «å gjøre, tåle eller unnlate noe» ved en straffbar eller urettmessig atferd eller trussel om slik. Det avgjørende er om handlingen tillegges negative virkninger av rettsreglene, men den trenger ikke å rammes av en spesifikk lovbestemmelse bestemmelse.⁹⁵ I tillegg må trussel om tvang «…påvirke en annens vilje…».⁹⁶ Et eksempel er foreldre som tvinger barnet sitt til å gjøre noe han eller hun ikke vil, f.eks. at barnet ikke skal få mat eller vil bli slått dersom det gråter. Truslene behøver heller ikke å være til den som blir tvunget og både fysisk og psykisk tvang omfattes.⁹⁷

Det neste alternativet er der gjerningspersonen rettstridig sperrer fornærmede inne, bortfører eller på annen måte fratar denne friheten jfr. strl. § 254. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) gir eksempler på at noen holder fornærmede fast eller fjerner en nødvendig gjenstand for å kunne bevege på seg, f.eks. stige fra et tak, se side 137 høyre spalte. I utgangspunktet stilles det ikke

95 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 134 høyre spalte og 136 venstre spalte

(22)

18

krav til varigheten av frihetsberøvelsen, men ikke alle kortvarige tilfeller omfattes, og hendel- sesforløpet må ses under ett.⁹⁸ Handlingen må også være «rettsstridig» og det legger en begrensning i familiesaker. Ordlyden avgrenser mot handlinger som foreldre lovlig kan utøve som ledd i foreldreansvaret. Dette skjedde i LH-2015-100836 hvor en far ble dømt for mishandling av to barn på 3 og 6 år. I tre år hadde han utøvet vold og stengt de inne på et rom ved å låse døren og så stenge av lyset så barna ble redde.

Strl. § 263 om trusler gjelder alle slags typer «straffbar atferd» som er «egnet til å fremkalle alvorlig frykt», avhengig av omstendighetene den er gitt under. Det er ikke et krav at man føler seg truet, men om «…trusselen objektivt sett er egnet til å ha en slik virkning…».⁹⁹ Gjerningspersonen trenger ikke å ha ment innholdet i trusselen, såfremt forsettet omfatter gjerningsbeskrivelsen ellers.¹⁰⁰ Trusselen kan gis til en annen enn personen den er ment å ramme.¹⁰¹ Praktiske eksempler er at en av foreldrene truer med å slå eller drepe barnet eller den andre foreldrene dersom han eller hun ikke gjør som denne sier.

Det fjerde alternativet om «vold» skal tolkes tilsvarende strl. §§ 271-274.¹⁰² Det generelle voldsbegrepet, se punkt 2.2, er en kraftanstrengelse mot en annens kropp uten at det kreves fysisk kontakt mellom partene, smerte eller merke. Det omfatter både handlinger helt i kjernen av begrepet vold og andre krenkelser. Anvendelsesområdet er ganske vidt, men det avgrenses mot voldshandlinger med skadefølger og hvor hovedhandlingen er å skade. Tilsva- rende gjelder ikke for «vold» her, men hvor en handling fører stor skade vil strl. § 283 komme til anvendelse. Forskjellen er at mishandling legger mer til rette for å se forholdet under ett, herunder også følgen det får for barnet, mens strl. § 271 første ledd kun ser på voldshandlingen alene. Kravet om «alvorlig og gjentatt» gir en viss begrensning. Psykisk står i samme stil- ling her jfr. punkt 2.2.8. Det finnes mye rettspraksis der foreldre mishandler barn ved voldshandlinger.

Det siste alternativet «andre krenkelser» har etter ordlyden et videre anvendelsesområde enn de andre. Handlingene inngår her i et mishandlingsmønster som rammer flere situasjoner enn de generelle bestemmelsene, bl.a. «…psykisk vanskjøtsel og terror…», seksuallovbrudd, brudd på besøksforbud, tiltak etter bvl. §§ 4-10 og 4-12 og mangel på nødvendig stell og pleie.¹⁰³ Av dette kan det utledes at psykiske krenkelser og trusler omfattes i større grad enn i

98 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 137 høyre spalte, Rt. 2002 s. 1707 s. 1710

99 Rt. 1981 s. 970 s. 972, Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 145 venstre spalte

101 Rt. 1984 s. 1197 s. 1198-1199

103 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 40 høyre spalte, s. 45 høyre spalte

(23)

19

strl. §§ 263 og 271-274. Rt. 2013 s. 879 gjaldt kun psykisk vold. Førstvoterende presiserte i avsnitt 30 at slike handlinger må anses som «mishandling» for å være straffbart. I Ot.prp. nr.

113 (2004-2005) s. 37 venstre spalte sier departementet at «…selve kjernen … er den vedvarende og gjentakende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående…». Det kan sluttes at voldstypen ikke er det avgjørende, og vurderingstemaet er om gjerningspersonen har mishandlet alvorlig eller gjentatt jfr. strl. § 282. Det er herunder relevant om det oppstår «…et 'mønster' som resulterer i at den som rammes må leve under et 'regime' preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold…».¹⁰⁴ Uttalelsene passer både for tilfeller med kun fysisk vold, kun psykisk vold og en blanding av disse. Tilsvarende gjelder for andre krenkelser.

Et barn som er vitne til fysisk eller psykisk mishandling av en forelder vernes av «andre kren- kelser».¹⁰⁵ I Rt. 2010 s. 949 var spørsmålet om strl. § 219 kan straffe for den indirekte virkningen av å være vitne til mishandling av en forelder, har for et barn. Ordlyden taler verken for eller mot en slik tolkning og vurderingstemaet var virkningens art i sammenheng med bestemmelsens formål, jfr. avsnitt 16-18. NOU 2003: 31 forklarer på s. 62-63, at disse barna opplever en stadig utrygghet og avmakt, samt risiko for skadevirkninger. Førstvoterende la dette til grunn og fant at slike handlinger er i kjernen av bestemmelsen.

Det kan ut i fra gjennomgangen sluttes at flere skjerpende momenter og særtrekk gjør det helt nødvendig med et vidt anvendelsesområde når «vold» og «andre krenkelser» utøves av foreldre mot barn. «Vold» rommer mange situasjoner, både fysiske og psykiske, når det puttes inn i mishandlingsbegrepet.

3.1.3 «Alvorlig eller gjentatt mishandling»

Kravet om at mishandlingen må være «alvorlig eller gjentatt» gjelder for alle fem handlings- alternativer. Som nevnt over, tar vilkåret utgangspunkt i mishandling av en viss varighet, men grove enkelttilfeller omfattes.¹⁰⁶ Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) sier på s. 41 venstre spalte og s.

45 høyre spalte, at de generelle straffebudene er mer egnet til å fange opp en handling som er mindre alvorlig. Videre er kravet ikke kumulativt jfr. strl. § 282 «eller», men i hvilken grad en enkelthandling rammes avhenger om handlingen er grov, men ikke gjentatt ved flere krenkelser.

Alternativet om «alvorlig» mishandling kan anvendes på situasjoner hvor handlingen ikke er en del av et handlingsmønster. Departementet sier på s. 40 i høyre spalte at «…forholdet kan være like straffverdig selv om det bare har skjedd én krenkelse…» pga. det «…relasjonelle

104 Rt. 2010 s.129 avsnitt 21

105 Maningsdal (2016) s. 168

106 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 40-41, også i Matningsdal 2016 s. 166

(24)

20

aspektet…». I Rt. 2014 s, 695 utøvet en mor grov vold mot datteren i et tilfelle som bestod av kvelertak, at hun rev henne i håret og flere harde slag med en slyngeformet ledning. Det ble utført med stor kraft og medførte blåmerker og arr på skuldre, armer og rygg. Retten henviser først til proposisjonens s. 41 venstre spalte hvor det står at handlingens grovhet avhenger bl.a.

av «…om den har skapt frykt…» for nye krenkelser. Senere på s. 45 høyre spalte modifiseres det til om handlingen «var egnet til å skape frykt» og det følges opp i Rt. 2011 s. 34 i avsnitt 21. Retten konkluderer med at det ikke er et krav om faktisk frykt, men handlingens egnethet, og dømmer for overtredelse av strl. § 219.

På bakgrunn av en analyse av rettspraksis må det altså foretas en konkret vurdering hvor mishandlingens «…objektive grovhet…»¹⁰⁷ og om handlingen har skapt frykt for nye krenkelser, skal tillegges vekt.¹⁰⁸

Alternativet om «gjentatt» må ses opp mot kjernen i mishandling om et «…sammenhengende og vedvarende…»¹⁰⁹ handlingsmønster til en gjerningsperson. Det er ikke noe krav til tids- rommet mellom de ulike hendelsene eller at de må gjelde samme handlingsalternativ.¹¹⁰ En mor kan f.eks. utøve vold, true med å drepe barnets kjæledyr og si nedlatende ting. I helhets- vurderingen vil «…intensiteten og varigheten av krenkelsene få betydning...».¹¹¹ Dette følger også av Rt.2004 s. 844 avsnitt 13. Sentralt i vurderingen var også hvor grove handlingene var, hvor lenge de hadde vart, «…den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og det at handlingene skjer skjult - i hjemmet, som skulle være et trygt sted…». Førstvote- rende i Rt. 2004 s. 1556 tok utgangspunkt i denne avgjørelsen og slo fast at for å få frem alvo- ret i familievoldssaker, herunder hendelsesforløpet og risikoen for langsiktig skade, bør de ulike krenkelsene ikke deles opp i enkelthandlinger eller som brudd på enkelte straffebud jfr.

avsnitt 14. Det må foretas en helhetsvurdering hvor de vurderes samlet. Også hvor en far i 22 år utøvet krenkende atferd mot sønnen sin, 13 år med vold og verbale krenkelser og 9 år med trusler, ble hendelsene sett på som sammenhengende. jfr. Rt. 2013 s. 329. Hver for seg ville ikke alle truslene utgjort overtredelse av strl. § 219, men det avgjørende var guttens oppvekst under et regime av uforutsigbart sinne og fysisk vold fra faren, jfr. avsnitt 14.

De samme argumentene taler også for muligheten til å behandle krenkelser mot flere familie- medlemmer som ett straffbart forhold. Høyesterett har sagt at for å ikke miste helheten og kompleksiteten i slike saker, kan ofrene for virkningene av mishandlingen vurderes under ett,

107 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 41 venstre spalte, s. 45 høyre spalte

108 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 41 venstre spalte, s. 45 høyre spalte

110 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 45-46

(25)

21

såfremt det er sammenheng mellom handlingene.¹¹² I saken var både mor og datter utsatt for vold av ektefelle/far.

Det er mange relevante momenter i vurderingen av om et forhold er «gjentatt» og det viktigste er utgangspunktet om at alle hendelser skal ses på som et samlet forhold; en rød tråd gjennom ofrenes liv.

3.1.4 Vernet personkrets

Strl. § 282 har en spesifikk gruppe som vernes. I første ledd bokstav a gjelder for nåværende eller tidligere ektefelle og samboere, bokstav c er for slektninger i «rett oppstigende linje»

som foreldre eller besteforeldre, bokstav d verner personer i gjerningspersonens «husstand»

jfr. strl. § 342,¹¹³ og tilslutt bokstav e som skal sikre vern for alle personer som ble vernet av strl. § 219.¹¹⁴

Bokstav b beskytter gjerningspersonens egne barn, barn til nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer. Både stebarn, samboers og registrert partners særkullsbarn omfattes. Det er ikke lenger et krav om at barnet må være er en del av gjerningspersonens husstand.

3.1.5 Skyldkravet

Som sagt må gjerningsperson i utgangspunktet ha handlet forsettlig jfr. punkt 2.1.3.

3.1.6 Grensen ned mot kroppskrenkelse

Hittil har gjerningsinnholdet i mishandling i nære relasjoner blitt kartlagt. Nå blir spørsmålet hvilke momenter som skiller strl. § 282 og § 271 første ledd, siden kroppskrenkelse er den nedre grensen til mishandling. Bestemmelsen har et snevrere anvendelsesområde enn det generelle voldsbegrepet fordi det legges til grunn et strengt beviskrav, særlig gjennom kravet til

«alvorlig eller gjentatt» mishandling, og de mindre grove forholdene subsumeres som oftest under strl. § 271 første ledd.¹¹⁵

Etter rettspraksis er det visse momenter som ofte er avgjørende for at et forhold skal straffes etter strl. § 282. I Rt. 2014 s. 695, jfr. over, la retten i avsnitt 19-20, vekt på at volden var mot et barn, at den ble utført med stor kraft, skaden det medførte og at moren truet med nye krenkelse som førte til at datteren rømte samme kveld. Handlingen var grov og egnet til å skape frykt.

112 Rt. 2011 s. 1403 avsnitt 16-17

113 Rt. 1973 s. 442 på s. 442-443, Rt. 2011 s. 1412 avsnitt 15-18

114 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 46 venstre og høyre spalte

115 Se punkt 3.2.3

(26)

22

Noen gjennomgående momenter som fører til at forholdet ikke omfattes av strl. § 282 er uklarhet angående når, hvor ofte og hvor på kroppen volden ble utført, begrenset alvorlighets- grad slik at fornærmede ikke får merke eller særlig smerte og at forelderen foretar voldshandlingen i frustrasjon og sinne over barnets oppførsel.¹¹⁶

Av dette kan det sluttes at handlinger etter strl. §§ 271 og 282 glir over i hverandre og det må foretas en vurdering av de generelle momenter for mishandlingssaker og særskilte utledet av den konkrete saken.

3.1.7 Grensen ned mot straffri maktbruk

Skillet går mellom hva som er utenfor anvendelsesområdet til mishandling og hva som er lovlig maktbruk i grensettingsøyemed, se punkt 2.2.5. Et forhold som ikke har tilstrekkelig varighet eller er alvorlig nok til å oppfylle de strenge kravene vil også her bli nedsubsumert til kroppskrenkelse.¹¹⁷ Derfor er det ikke mange saker som ender med frifinnelse, og i så fall er det ofte andre forhold enn selve mishandlingen som er årsaken til det. Et eksempel er Rt. 2012 s. 835 hvor tiltalte ble frifunnet for overtredelse av strl. § 219. Lagmannsretten hadde ikke vurdert om strl. § 228 kunne anvendes og siden det ikke var anket over det opprettholdt Høy- esterett dommen. Slike frifinnelsestilfeller vil ikke bli behandlet her.

Det gjelder et generelt og ubetinget forbud mot vold i oppdragelsesøyemed¹¹⁸ i bl. § 30 tredje ledd, også på strafferettens område jfr. bl.a. LB-2013-124260. Begge foreldrene hadde dasket over fingrene til sine tre barn med en bambuspinne, og far hadde i tillegg trykket på blåmerker for å straffe. Lagmannsretten kom til at voldsutøvelsens art ikke oppfylte gjerningsbeskrivelsen i strl. § 219. Derimot kunne forholdet straffes etter strl. § 228 fordi forbudet rammer selv milde former for vold som oppdragelsesmetode.¹¹⁹ Dommen ble senere opprettholdt av Høy- esteretts ankeutvalg.¹²⁰ Dette strenge utgangspunktet er videreført i LA-2015-.64864 hvor barn hadde blitt tatt hardt i nakken av mor. Retten anså maktbruken som kritikkverdig og ulovlig, men bevissituasjonen var ikke klar nok for å si at barna levde under et regime av frykt for grove enkelthandlinger eller en varig mishandling. Ved spørsmålet om strl. § 228 ble det bl.a. henvist til ankesaken og annen praksis. Momentene som ble fremhevet var at morens maktbruk var kortvarig og av omsorg for sønnen, og ikke av den krenkende og inngripende arten som de typiske tilfellene.

116 LF-2015-177269, LF-2016-19948, LH-2015-78426

117 Se punkt 3.2.5, 2.2

118 Se punkt 2.2.9

119 Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) s. 37 høyre spalte, også i Sandberg (2010) note 75

120 Rt. 2014 s. 702

(27)

23

Det kan sluttes at grensen for å mishandle barn i oppdragelsesøyemed er snever og det er sær- lig pga. forbudet i barneloven. Foreldreansvaret tilsier derimot et visst rom for tiltak med omsorgs- og avvergelsesformål.¹²¹ Typiske handlinger som er rettsstridig er å slå, klapse eller utøve fysisk makt.¹²² Domstolen skal derfor være varsom i sin tilsidesettelse av dette skjøn- net.¹²³

3.1.8 Grensen opp mot grov mishandling

Grensen opp mot «grov mishandling» jfr. strl. § 283, har en del likheter med behandlingen under punkt 2.2.5. Det er fire momenter i første ledd annen setning, som skal tas med i hel- hetsvurderingen. De er viktigst i praksis, men det er ikke en uttømmende liste jfr. «særlig», og heller ikke «…nødvendige eller tilstrekkelige…»¹²⁴ for å vurdere om krenkelsen er «grov».

Det første alternativet er «har hatt til følge betydelig skade eller død»¹²⁵ som krever at gjerningspersonen ha vært uaktsom ift. følgene jfr. strl. § 24, for at det kan tillegges vekt i vurderingen.¹²⁶ Bokstav a nevner videre varigheten av mishandlingen, mens bokstav b inneholder to alternativer. Det første «utført på en særlig smertefull måte» tydeliggjør grensen mellom strl. §§ 282 og 283, ved at begrepet «særlig» gir uttrykk for at «…smerten må ha vært sterkere enn det som ordinært følger av overtredelse av § 282…».¹²⁷ Alternativ to, «hatt til følge bety- delig smerte», ses opp mot definisjonen «sterk smerte» i strl. §§ 272 og 274. Det siste mo- mentet i bokstav c spør om mishandlingen er «begått mot en forsvarsløs person». Barn som ofre for mishandling i nære relasjoner er forsvarsløse pga. avhengighetsforholdet til gjerningspersonen og den fysiske underlegenheten, jfr. strl. § 272 første ledd andre setning bokstav b.¹²⁸

Skillet mellom vanlig og grov mishandling er skjønnsmessig og to viktige vurderingsmomen- ter er handlingens grovhet og mishandlingens varighet.¹²⁹ I Rt. 2011 s. 34 sier Høyesterett at i ett tilfelle hvor forholdet ikke er vedvarende eller gjentakende, er det «…mishandlingens objektive grovhet…» som er det relevante elementet i subsumsjonen jfr. avsnitt 24. Strl. § 219 annet ledd (nå strl. § 283) er mest praktisk der handlingen har ført til enten død, «betydelig

123 LA-2015-64864

124 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 434, også i Andenæs (2016) s. 171

125 Jfr. strl. § 11

128 Ot.prp. nr. 79 (1988-1989) s. 47 venstre spalte sitert etter Matningsdal (2016) s. 107

129 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 46, Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 434 høyre spalte

(28)

24

skade på legeme eller helse» jfr. strl. § 219 andre ledd første setning, men førstvoterende ute- lukker ikke andre alternativer. Et annet eksempel er LE-2015-70318 hvor en mor foretok flere grove voldshandlinger overfor et spedbarn, bl.a. ved filleristing. Retten la vekt på at offeret var et spedbarn, at utøveren var dennes mor, alvorligheten og risikoen for livstruende konse- kvenser av volden, at det var flere handlinger av en viss styrke pga. følgene, bl.a. ribbens- brudd og blødninger i hjernen. Tiltalte ble dømt for grov mishandling.

Grensedragningen mellom vanlig og grov mishandling er uklar og avhenger særlig av om mishandlingen er gjentakende, grovheten og følgene.

3.1.9 Grensen mellom fysisk og psykisk vold

Det har de siste årene blitt et større fokus på at mange barn utsettes for psykisk vold i hjemmet og det vernet de har etter loven. Det generelle voldsbegrepet rammer dette i veldig liten grad i motsetning til strl. § 282. Det følger uttrykkelig av bestemmelsens handlingsalternati- ver. Se punkt 2.2.7.

Adgangen etter strl. § 282 vil typisk ramme trusler, verbale krenkelser og det å bli stengt inne på et rom. I de fleste sakene er det en blanding av fysisk og psykisk vold og blant den forelig- gende praksisen som er sett på her i oppgaven er det ingen tilfeller hvor en forelder dømmes for kun psykisk mishandling av barnet sitt. En mann ble derimot dømt for psykiske krenkelser av samboeren i Rt. 2013 s. 879. Retten tok først for seg spørsmålet om psykisk vold har hjemmel og verken ordlyden, forarbeidene eller rettspraksis talte mot. Videre i avsnitt 30-31 ble den nedre grensen tolket. Den psykiske volden må karakteriseres som mishandling jfr. det som er sagt over og være kvalifiserende nok. Kravene er strenge, men frykten for nye krenkelser er begrenset til å kun gjelde psykiske. I saken hadde mannen skapt et regime av utrygghet og frykt for både fysisk og psykisk vold med vilje.

Rt. 2013 s. 329 jfr. over, var om en sønn som ble utsatt for en blanding av fysisk og psykisk mishandling over 22 år. Siden den fysiske volden nesten opphørte de siste 9 årene ble spørs- målet om hovedsakelig verbale krenkelser kunne straffes etter strl. § 219. Utgangspunktet er som sagt et vedvarende handlingsmønster hvor også mindre krenkelser kan inngå slik at forholdet samlet er alvorlig. Retten gjentok her at det skal mer til når volden er rent psykisk.

Mishandling i nære relasjoner rommer altså både fysisk og psykisk vold, både som selvstendige grunnlag og samlet. De faste mishandlingskravene gjelder også her og det skal i tillegg en god del mer til i en sak som kun gjelder psykisk mishandling.