Preken i Molde domkirke 25. desember 2019 Juledag: Johannes 1, 1-14
Høytidsgudstjeneste, nattverd.
«Han slo opp telt iblant oss.»
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne.
Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
(Johannes evangelium 1,1-14)
Englesangen fra Betlehem
And the Glory of the Lord shall be revealed, og
For unto us a child is born, sang Domkantoriet nettopp.
Herrens ære skal bli åpenbart – Herrens ære skal bli synlig, og
Et barn er oss født, en sønn er oss gitt.
Musikk som hører julen til.
---
I år 129 e. Kr. bestemte biskopen i Roma, Telesphorus:
I denne hellige natt for vår Herre og Frelsers fødsel skal alle høytidelig synge englenes sang.
Englesangen fra Betlehemsmarken,
Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i, ble Kirkens første julehymne.
Englesangen synges fremdeles, i utallige versjoner.
I vår norske kirke, og i mange av verdens kirker, er Ære være Gud i det høyeste – eller Gloria – en fast del av søndagens hovedgudstjeneste. Hver eneste søndag minnes vi om det som skjedde, og som vi feirer i dag – at Gud kom til vår verden da Jesus ble født.
Det holder oss fast i troen på – og vissheten om – at inkarnasjonen – det at Gud ble menneske – er det aller sterkeste uttrykk for Guds kjærlighet. Det at Gud ble menneske, er det aller sterkeste uttrykk for at Gud har glede i den verden – og i menneskene – som Gud har skapt.
1400 år senere, på 1500-tallet, sa Martin Luther:
Dette kan man ikke uttrykke med korte ord, det må bli sunget!
Luther sa dette om Jesu oppstandelse, men det er like aktuelt nå: Det er noe som er så stort, så overveldende, så ufattelig at ord og tanke ikke fullt ut kan fatte det og uttrykke det. Men det er virkelig likevel. Det er det mest virkelige som finnes. Kunsten, og særlig musikken, kan gi oss en følelse – en opplevelse – av dette store, ufattelige; dette som vi ellers ikke klarer å uttrykke:
Gud er kommet oss nær. Jesus er Gud. Og Jesus er vår frelser og vår bror. Gud ser på oss med nåde og velvilje.
Dette er julens budskap.
Vi synger høytidsverset: «En Frelser er oss født i dag».
En frelser er oss født i dag, i mennesker Guds velbehag, Gud være pris og ære!
Nå er han født i Davids stad;
den sønn som englene tilbad, velsignet evig være!
Min sjel, kjenn vel denne nåde fri fra våde,
mett ditt øye
nå med lyset fra det høye!
Gud slo opp telt hos oss
Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.
(Johannes evangelium 1,14a)
Slik beskriver evangelisten Johannes juleunderet.
Vi kunne oversatt det slik:
Ordet ble menneske og slo opp telt iblant oss.
Dette er en mer ordrett oversettelse.
Det greske ordet for slå opp telt, har også betydningen ta bolig, eller slå seg til.
Tankene ledes bakover: Til Israelsfolkets vandring i ørkenen, etter at de hadde sluppet fri fra fangenskapet i Egypt. På vandringen i ørkenen bar de med seg et telt. Tabernaklet, eller møteteltet var stedet for Guds nærvær hos dem. Tabernaklet eller møteteltet var stedet for møter med Gud.
Senere – altså etter ørkenvandringen, da de var kommet inn i «det lovede land» – bygget de templet i Jerusalem. Da ble templet stedet for Guds nærvær, stedet for møter med Gud.
Da de bygget templet, skjedde det ikke på et tilfeldig valgt sted. De bygget templet på Moria berg,
«stedet der Gud lar seg se». Det var dit Abraham gikk for å ofre Isak, men der Gud viste ham en vær til å ofre i stedet for Isak. Isak ble spart, og dette er blitt et mønster for – en slags profeti – om hvordan Jesus skulle bli vår frelser og dø i vårt sted.
Etter denne hendelsen ble stedet kalt Moria, «stedet der Gud lar seg se». Og her ble templet – stedet for Guds nærvær i verden – bygget.
Alt dette ligger i bunnen når Johannes sier:
Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.
Da Jesus kom til verden, ble han – skal vi si – stedet for Guds nærvær i verden. Da Jesus kom til verden, tok Gud bolig iblant oss – i vår verden. Etter at Jesus kom til verden, er det hos ham vi møter Gud. Vi møter Gud gjennom Jesus.
Vi feirer jul fordi Gud er kommet nær. Rett og slett fordi Gud er her.
«For at dere skal tro»
Innledningen til Johannesevangeliet, altså de 18 første versene, som prekenteksten for juledag er hentet fra, er bygget opp på en helt spesiell og kunstferdig måte.
Det var vanlig på den tiden det ble skrevet: Det aller første handler om det samme som det aller siste. Disse to temaene belyser og utdyper hverandre. Det andre det står noe om, hører sammen med det nest siste. Det tredje temaet handler om det samme som det tredje siste og så videre. På denne måten blir til slutt ett tema stående i midten. Dette er det viktigste. Dette er det
hovedpunktet som forfatteren skriver for å understreke.
Midt i innledningen til Johannesevangeliet står vers 12 og 13:
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.
(Johannes evangelium 1,12-13)
Hele Johannesevangeliet er skrevet for at dette skal stå fast: Alle som tar imot Jesus, de gir han rett til å bli Guds barn. Ja, til om med: Alt som skjedde, det skjedde for at mennesker skal bli Guds barn. Jesus kom til verden for at mennesker skal bli Guds barn. Dette er Guds mål med historien.
Guds storhet og kjærlighet
Vi står ved historiens sentrum. Vi står ved det som alt kretser rundt. Vi står overfor Guds storhet og Guds kjærlighet:
Den ufattelig store og skremmende og veldige Gud er kommet oss nær. Den ufattelig store og skremmende og veldige Gud har vist seg som en nådig og frelsende Gud. Den ufattelig store og skremmende og veldige Gud er kommet oss nær i et lite og forsvarsløst og fattig barn i en krybbe.
Det er ufattelig. Det er u-utsigelig. Det er derfor det er laget så mye fantastisk musikk om det. Det er derfor vi har så mye musikk ved gudstjenesten i dag, fordi det vi feirer overgår det ord alene kan si. Fordi det vi feirer i dag, er vakrere og større enn det ord alene kan uttrykke.
Takk Gud, for at du har latt det skje!
Takk Gud, for at du er kommet oss nær!
Takk Gud, for at vi får være dine barn!
Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
