Antagonisme, konflikt og identitet

Antagonisme, konflikt og identitet

En begrepsanalyse av «antagonisme»

i teorien til Chantal Mouffe

Mina Boldermo Eriksen

Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for Statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

Vår 2017 Antall ord: 20 593

II

III

Antagonisme, konflikt og identitet

En begrepsanalyse av «antagonisme» i teorien til Chantal Mouffe

IV

© Mina Boldermo Eriksen 2017

Antagonisme, konflikt og identitet. En begrepsanalyse av «antagonisme» i teorien til Chantal Mouffe.

Mina Boldermo Eriksen http://www.duo.uio.no/

Trykk: Grafiske AS, Oslo

V

Sammendrag

«Agonistisk pluralisme» er Chantal Mouffe sin radikale demokratiteori, og teorien er dypt forankret i den post-strukturalistiske tradisjonen. «Antagonisme» er et helt sentralt begrep i teorien, og beskriver identitetskonflikter mellom subjekter. Eva Erman har fremsatt en interessant kritikk av teorien til Mouffe, og hevder at ideen om antagonisme er uholdbar. Ved å ta utgangspunkt i Erman sin kritikk av Mouffe sin teori tar denne oppgaven sikte på å gjennomføre en begrepsanalyse av «antagonisme». Det muliggjør både en diskusjon av hvorvidt Erman sin kritikk er overbevisende, og en grundig redegjørelse av hvordan antagonisme-begrepet bør forstås innenfor teorien til Mouffe. I tillegg til begrepsanalyse er teoretisk argumentasjon en viktig metodologisk tilnærming gjennom hele oppgaven. Med Mouffe sin teori som teoretisk avgrensing av argumentenes gyldighet, er påstanden i denne oppgaven at Erman sin kritikk ikke er overbevisende. I oppgaven argumenteres det for at antagonisme-begrepet i teorien til Mouffe krever en differensiert konseptualisering på to analytiske nivåer: det ontiske og det ontologiske. Den viktigste årsaken til at kritikken til Erman ikke er overbevisende er nettopp at Erman oppfatter «antagonisme» som utelukkende et ontologisk begrep, og som en konsekvens av det misforstår sentrale aspekter ved teorien til Mouffe.

VI

VII

Forord

Det er flere som fortjener en takk for hjelpen jeg har fått gjennom arbeidet med masteroppgaven. Først og fremst vil jeg takke min veileder, Robert Huseby, for god veiledning og grundige tilbakemeldinger gjennom hele året. Det har vært til uvurderlig hjelp.

Jeg vil også takke Nina Sofie Pedersen og Elise Helland Nordby for språkvask og forslag til forbedringer.

En takk sendes til Hannah og Helga for utallige hyggelige lunsjer på Blindern gjennom hele prosessen. Takk til Kajsa og Inga for tak over hodet, og kaffe hver morgen den siste tiden før innlevering.

Og ikke minst, takk til Mathias for dedikert korrekturlesing og ubetinget støtte. Som min (selverklærte) største beundrer gjør du enhver utfordring lettere å gå i møte.

VIII

IX

Innholdsfortegnelse

1  Innledning ... 1 

1.1  Problemstillinger ... 2 

1.2  Metode ... 4 

1.3  Oppgavens struktur ... 6 

2  Agonistisk pluralisme ... 8 

2.1  Post-strukturalistisk rammeverk fra Hegemony and Socialist Strategy ... 9 

2.1.1  Identitet og subjekt ... 12 

2.2  Det politiske som antagonisme ... 14 

2.2.1  Det politiske og politikk ... 15 

2.2.2  Kollektive identiteter ... 16 

2.2.3  Pluralisme ... 17 

2.3  Agonisme ... 18 

2.4  Svak ontologi ... 23 

3  Erman sin kritikk av agonistisk pluralisme ... 26 

3.1  Problemer med ideen om antagonisme ... 27 

4  Diskusjon ... 31 

4.1  Antagonisme og «et felles symbolsk rom» ... 32 

4.2  Antagonisme og identitet ... 34 

4.3  Antagonisme på to analytiske nivåer ... 41 

4.4  Oppsummering ... 46 

5  Konklusjon ... 49 

Litteraturliste ... 54 

1

1 Innledning

I Chantal Mouffe sin radikale demokratiteori «agonistisk pluralisme» er «antagonisme» et sentralt begrep. Radikal demokratiteori er ofte forbundet med post-strukturalisme, og Mouffe sin teori er dypt forankret i den post-strukturalistiske tradisjonen (Laclau og Mouffe 2014).¹ Post-strukturalistiske demokratiteorier argumenterer for at det alltid vil være konflikt i et samfunn, og at det sosiale må forstås som en konfliktfylt sfære. For post-strukturalister er det en forutsetning demokratiteorier er nødt til å ta hensyn til. «Agonistisk pluralisme» er formet ut fra en slik forståelse. I teorien til Mouffe beskriver «antagonisme» identitetskonflikter mellom subjekter, og er et helt sentralt begrep. Det er fordi subjekt- og identitetsforståelse er uløselig knyttet til den konfliktfylte sosial sfæren, og er i den forlengelse relevant politisk.

Eva Erman (2009) har fremsatt en interessant kritikk av «agonistisk pluralisme», som utfordrer ulike aspekter ved antagonisme-begrepet i teorien til Mouffe. Det er den kritikken som avgrenser rammene for denne oppgaven. Erman argumenterer fra et diskursetisk ståsted, og forsvarer det deliberative demokratiet (Erman 2007; Erman 2009).² På den måten skriver Erman seg inn i en pågående debatt innenfor kontemporær, radikal demokratiteori, som i de siste tiårene har fulgt to teoretiske spor - agonistisk og deliberativ demokratiteori - der begge sider hevder å representere den virkelige radikale måten å forstå demokrati på (Cohen og Fung 2004; Tønder og Thomassen 2005; Thomassen 2010; Jezierska 2011: 11).³

Det er en begrenset, men voksende, litteratur som diskuterer de to retningene opp mot hverandre, men i den litteraturen som eksisterer teoretiseres det i hovedsak innenfor teoretikernes egne, respektive posisjoner. Disse bidragene til litteraturen setter gjerne en posisjon i motsetning til den andre ved å fremheve ulikhetene mellom retningene, og det finnes

1 Overordnet kan post-strukturalister samles rundt en filosofisk avvisning av enhver form for essensialisme, universalisme og opplysningstidens rasjonalitet (Benhabib 1996a: 5). Andre post-strukturalistiske teoretikere som assosieres med radikal demokratiteori er Ernesto Laclau, William Connolly, Michael Hardt og Antonio Negri.

2 Det deliberative demokratiet fungerer som den radikale demokratiske posisjonen for kritisk teori, med Jürgen Habermas som den mest kjente representanten for retningen.

3 For en diskusjon og sammenligning av deliberativ og agonistisk demokratiteori, se: Seyla Benhabib, 1996, Democracy and Difference, Princeton, NJ: Princeton University Press. Se også: «Democracy, universalization and (dis)agreement» i Aletta Norval, 2007, Aversive Democracy, Cambridge: Cambridge University Press, og

«Introduction» i Moya Lloyd og Adrian Little, 2009, The Politics of Radical Democracy, Edinburgh; Edinburgh University Press.

2

få systematiske analyser som sammenligner de to posisjonene opp mot hverandre.⁴ Den andre siden blir gjerne brukt som avsats for å fremme egne argumenter, og med en mangel på gode sammenligninger setter det rammene opp for en debatt der begreper misforstås, og blir brukt feilaktig.

Dette gjelder også for Mouffe. «Agonistisk pluralisme» har i stor grad vokst ut av en kritikk av det deliberative demokratiet.⁵ Mouffe kritiserer det deliberative demokratiets rasjonalistiske rammeverk. Hun hevder at en deliberativ demokratimodell antar at rasjonelt konsensus er tilgjengelig i den offentlige sfæren, men argumenterer for at det ikke er mulig ettersom deliberasjon aldri kan foregå uten at makt konstituerer sosiale relasjoner (Mouffe 2005a: 99).⁶ Videre kritiserer hun det deliberative demokratiets fokus på konsensus, og hevder at det skjuler at det sosiale er ufravikelig konfliktfylt.

Både agonistisk demokratiteori og det deliberative demokratiet står i kontrast til liberal demokratiteori. De er begge kritisk til den liberale tradisjonen, samtidig som de deler en forpliktelse til liberale verdier som frihet og likhet (Jezierska 2011: 22; Thomassen 2010: 1045;

Lloyd og Little 2009: 2; Norval 2001: 587). Begge tradisjonene ser på politikk som transformativt, og at demokratisk politikk må forstås bredt, i.e. det politiske strekker seg til alle deler av det sosiale (Jezierska 2011: 18-26).⁷ Det innebærer å radikalisere og utvide de liberale verdiene.

1.1 Problemstillinger

Det er kritikken Erman fremsetter mot teorien til Mouffe som setter rammene for denne oppgaven. De siste tiårene har det vokst frem en interesse og en aksept for etisk pluralisme

4 Se Katarzyna Jezierska (2011) sin doktorgradsavhandling for en grundig redegjørelse av begge tradisjoner, samt et forsøk på å etablere en tredje posisjon som kombinerer dem.

5 Se for eksempel Mouffe sin artikkel «Deliberative Democracy or Agonistic Pluralism?» (1999a), eller kapittelene

«For an Agonistic Model of Democracy» i The Democratic Paradox (2005a) og «Dialogisk demokrati versus agonistisk demokrati» i Om det politiske (2015). Habermas på sin side har aldri adressert agonistisk demokratiteori.

6 Mouffe anerkjenner at teoretikere innenfor det deliberative demokratiet vet at en ideell situasjon der fri deliberasjon kan finne sted er en regulativ idé, ettersom empiriske hindringer fører til at våre ulike interesser aldri helt og fullt kan sammenfalle med et universelt og rasjonelt selv (Mouffe 1999a: 748). Kritikken til Mouffe går mot deliberasjon som regulativ idé i demokratiteorier i sin helhet.

7 For Mouffe sin egen betraktning av likheten til deliberativ demokratiteori se forordet i boken Hegemony and Socialist Strategy (Laclau og Mouffe 2014: vxii).

3 innenfor demokratiteori, og teoretikere har prøvd å forstå hvordan det påvirker de teoriene vi utformer. I en forlengelse av det, har spørsmålet om hvordan vi bør forstå og håndtere konflikt som oppstår som følge av den verdipluralismen blitt sentralt. Deliberative teorier fokuserer ofte den teoretiseringen rundt en forståelse av konsensus, men i Erman sin artikkel er det etisk konflikt i pluralistiske samfunn som er gjenstand for diskusjon. Erman skriver at det umiddelbart kan virke som Mouffe sin teori er utformet for å kunne håndtere etisk konflikt bedre, ettersom hun setter konflikt i sentrum av sin teori. Men ved å undersøke vilkårene for etisk konflikt nærmere, hevder hun at teorien ikke kan forklare hvordan konflikt oppstår på en tilfredsstillende måte. Det kommer av at ideen om antagonisme i teorien til Mouffe er uholdbar (Erman 2009: 1040).

At ideen om antagonisme i teorien til Mouffe er uholdbar hviler på to argumenter: (1) Erman kritiserer Mouffe sin konseptualisering av antagonister som noen som ikke deler «et felles symbolsk rom». Hvis antagonister er i en konflikt med hverandre, spør Erman hvordan det er mulig uten at de deler et symbolsk rom; en felles intersubjektivt, konseptuell og lingvistisk kontekst. Det er i det rommet Erman mener etiske konflikter oppstår, og der individer får en forståelse av hverandre og konflikten de er en del av (Erman 2009: 1044). Dette henger sammen med Erman sin andre innvending mot antagonisme-begrepet til Mouffe. (2) Erman forstår antagonister i teorien til Mouffe som noen som ikke har en felles forståelse av hverandre, og at konflikt oppstår i det øyeblikket to individer møtes (Erman 2009: 1046-47). Erman sitt argument er derimot at etiske konflikter ikke bare er der, eller at noen relasjoner er iboene antagonistisk, men at konflikt er noe som oppstår etter at individer møtes i diskurs. Med utgangspunkt i Erman sin kritikk er det to spørsmål som bør besvares:

I teorien til Mouffe:

Hva er definisjonen på «et felles symbolsk rom»?

Hvilken plass har antagonisme i identifiseringsprosesser?

Påstanden i denne oppgaven er at Erman ikke forstår de begrepene som diskuteres i de to første problemstillingene på linje med slik Mouffe fremstiller dem. Et argument som underbygger den påstanden er at Erman tillegger begrepene til et annet analytisk nivå enn der de hører hjemme, og at Erman ikke anerkjenner at aspekter ved antagonisme-begrepet tilhører to ulike nivåer i

4

teorien til Mouffe. I denne oppgaven foreslås det at teorien til Mouffe trenger en tydeligere konseptualisering av «antagonisme». Det åpner opp for et tredje spørsmål som kan diskutere antagonisme-begrepet mer i detalj:

Hvordan kan «antagonisme» i teorien til Mouffe forstås på to analytiske nivåer?

En innvending som Erman fremsetter er hvordan konflikter i prinsippet er uløselige i teorien til Mouffe (Erman 2009: 1041). Ved å differensiere antagonisme-begrepet til to analytiske nivåer gir det rom for å diskutere den påstanden. Det er disse tre spørsmålene som styrer diskusjonen i de tre første delkapitlene i kapittel 4.

1.2 Metode

For å svare på problemstillingene i denne oppgaven er det to metodologiske tilnærminger som er relevante å nevne: Begrepsanalyse og teoretisk argumentasjon. Ved å gjennomføre en begrepsanalyse muliggjør det både en diskusjon av hvorvidt kritikken fra Erman mot antagonisme-begrepet er overbevisende, og en grundig redegjørelse av hvordan antagonisme- begrepet bør forstås innenfor teorien til Mouffe. Samtidig vil teoretisk argumentasjon være nødvendig for å prøve å komme frem til svar på problemstillingene.

I hovedsak er begrepsanalysens formål å tolke og definere relevante begreper i politisk teori (Hansen 2016: 64; Lippert-Rasmussen 2016: 165; List og Valentini 2016: 530). Ved hjelp av definisjoner kan en begrepsanalyse være med på å klargjøre sentrale, og potensielt tvetydige, begreper i en teoretisk sammenheng. En definisjon vil samtidig avgrense mulighetene for anvendelsen av begrepet. Klassiske begreper har definerende forhold, noen nødvendige og tilstrekkelige betingelser, som avgjør om et objekt faller inn under definisjonen eller ikke (Lippert-Rasmussen 2016: 165).⁸ Utover å definere kan en analyse av et begrep ha som formål å legge til rette for en videre normativ eller evaluerende analyse, men i seg selv er begrepsanalysen hverken normativ eller evaluerende (List og Valentini 2016: 530). Satt i sammenheng med denne oppgaven er det tydelig at det å diskutere ulike aspekter ved antagonisme-begrepet i Mouffe sin teori er noe annet enn å vurdere hvorvidt ideen om antagonisme er et godt teoretisk utgangspunkt for en demokratiteori.

8 For mer om nødvendige og tilstrekkelige betingelser se: Hansen 2016: 52-59.

5 Begrepsanalysen som skal gjennomføres i denne oppgaven stiller seg noe annerledes enn begrepsanalyser som er på utkikk etter leksikalske definisjoner. Det eksisterer ulike typer begrepsdefinisjoner, og i denne oppgaven er begrepene som diskuteres beslektet med

«stipulative» definisjoner. En stipulativ definisjon er en presis og entydig avgrensning av et begrep som skal benyttes i en bestemt forskningssammenheng (Hansen 2016: 65). Stipulative begrepsdefinisjoner er hverken allmenngyldige eller sammenfallende med dagligspråket (Hansen 2016: 66). Denne oppgaven skal diskutere en bestemt teori i en gitt teoretisk kontekst, og begrepsanalysen har som formål å finne frem bestemte kriterier for begrepenes anvendelse.

Det vil si at diskusjonen som gjennomføres ikke er en diskusjon som er på leting etter den beste, mest plausible, måten å forstå «antagonisme» på, men snarere en diskusjon for å klargjøre sentrale, og potensielt tvetydige, aspekter ved antagonisme-begrepet i Mouffe sin teori, med utgangspunkt i Erman sin kritikk. Eller sagt på en annen måte, denne begrepsanalysen skal lete etter den mest plausible forståelsen av «antagonisme» som gir mening internt i teorien til Mouffe. Det er ikke en søken etter en universell definisjon som gjelder for enhver bruk av begrepet «antagonisme». Det legger begrensinger på hvor langt gyldigheten til denne begrepsanalysen strekker seg. Å klargjøre omfanget til begrepene som diskuteres er en nødvendig del av en begrepsanalyse, og det er de definerende forholdene til et begrep som avgjør begrepets omfang (List og Valentini 2016: 531). Gyldigheten til funnene i denne oppgaven strekker seg til en intern og logisk koherens i Mouffe sitt teoretiske univers.

Begreper er hverken prinsipper eller teorier. Både prinsipper og teorier kan være sanne eller falske, men et begrep i seg selv kan ikke være sant eller falskt (Lippert-Rasmussen 2016:

168; List og Valentini 2016: 534). Men det er det mulig å vurdere Erman sine argumenters grad av gyldighet og holdbarhet opp mot begrepene i Mouffe sin teori. Dette peker mot den andre metodologiske tilnærmingen: For å underbygge påstander trengs teoretiske argumenter.

Argumenter skal prøve å begrunne en påstand ved å gi grunner til å akseptere dem, og i denne oppgaven er påstanden at Erman sin kritikk ikke er overbevisende, og skal ved å besvare tre problemstillinger argumentere for hvorfor det er tilfelle. G.A. Cohen (2011) peker på viktigheten av være tydelig når en presenterer argumenter, og han skiller mellom to ulike typer:

Argumenter som går imot motparten sin påstand (og dermed indirekte støtter min egen posisjon) og argumenter som støtter min egen posisjon (og dermed indirekte svekker motparten sin påstand) (Cohen 2011: 225). Gitt at denne oppgaven har som formål å se kritisk på Erman sine argumenter, vil det være relevant å veie hennes argumenter opp mot Mouffe sin teori. Det vil også være relevant å finne argumenter som støtter opp under en alternativ forståelse av

6

aspekter ved antagonisme-begrepet i teorien til Mouffe for å forsvare påstanden om at Erman sin kritikk ikke er overbevisende.

Videre eksisterer det to vurderingskriterier for et argument: argumentets gyldighet og holdbarhet (Hansen 2016: 43). Gyldigheten til et argument er knyttet til premissene for påstanden. Hvis premissene er sanne må påstanden være sann (ibid.). Gyldigheten har ikke noe å gjøre med innholdet i premissene som sådan, de trenger ikke være sanne, og de trenger heller ikke være overbevisende. For hvor overbevisende et argument er handler om hvorvidt premissene er sanne eller falske; argumentets holdbarhet. Et argument er holdbart hvis det både er logisk gyldig og premissene for det argumentet er sanne.

Et argument vil også være mer eller mindre overbevisende. Det kan enten utfordre en posisjon ved å vise til en svakhet eller det kan avvise en posisjon i sin helhet (Cohen 2011: 226).

Alternativt kan et argument være til fordel for en posisjon eller det kan etablere en posisjon i sin helhet (ibid.). Dette er viktige avveiinger å ta for å kunne avgjøre hvor godt et argument er.

I denne oppgaven er det relevant å vurdere i hvilken grad Erman sine argumenter er overbevisende. Utfordrer de, eller avviser de posisjonen i sin helhet? Det er samtidig relevant å prøve å etablere noen argumenter som er til fordel, eller etablerer, en alternativ forståelse av antagonisme-begrepet i Mouffe sin teori. Hele diskusjonen foregår med teorien til Mouffe som begrensing for argumentenes gyldighet og holdbarhet.

Det er denne oppgavens formål å gjennomføre en begrepsanalyse av ulike aspekter av

«antagonisme» i Mouffe sin teori. Forhåpentligvis kan det bidra til en bedre forståelse av begrepet, og være til hjelp for å avdekke hva uenigheten mellom Erman og Mouffe består av.

På den måten kan en begrepsanalyse være et bidrag til at den pågående, normative debatten mellom agonistisk demokrati og det deliberative demokratiet kan holdes på et nivå der et relevant begrepet kan forstås et skritt nærmere slik det er ment til å forstås.

1.3 Oppgavens struktur

I dette første kapittelet er oppgavens tematikk presentert, rammene for oppgaven lagt, samt en beskrivelse av relevante metodiske overveielser og problemstillingene inkludert. Kapittel 2 beskriver teorien til Mouffe «agonistisk pluralisme». Kapittel 3 presenterer Erman sin kritikk av ideen om antagonisme i teorien til Mouffe. Dette er ikke en uttømmende beskrivelse, ettersom det er hensiktsmessig å diskutere deler av Ermans kritikk underveis i kapittel 4.

Kapittel 4 er delt inn i fire deler, der hvert av de tre første delkapitlene diskuterer de tre

7 problemstillingene som er formulert for oppgaven. Den siste delen sammenfatter diskusjonen kort. Kapittel 5 oppsummerer oppgaven og konkluderer.

8

2 Agonistisk pluralisme

Dette kapittelet skal presentere Chantal Mouffe sin demokratiteori «agonistisk pluralisme».

Mouffe sine normative postulater for hvordan et demokrati bør se ut er styrt av hennes sosiale ontologi.⁹ For å kunne forstå demokratiteorien til Mouffe fullt ut, og for å kunne svare på problemstillingene i oppgaven, trengs en forståelse av hva slags sosial ontologi dette er og hvordan den relaterer seg til «agonistisk pluralisme». Mouffe sin sosiale ontologi utforsker «det politiske», og hvordan det politiske uløselig er knyttet til subjektforståelse og identitet. Det er dermed en mer beskjeden tilnærming til ontologi enn det mer fundamentale ontologiske spørsmålet om hva væren er.¹⁰

Det politiske er ikke avgrenset til en del av det sosiale i teorien til Mouffe. Snarere må det sosiale i sin helhet forstås som en politisk artikulering.¹¹ Derfor står politikk i en privilegert posisjon i teorien til Mouffe: «The privileging of the political moment in the structuration of society is an essential aspect of our approach» (Laclau og Mouffe 2014: xii). Det politiske har en spesifisitet og autonomi på egenhånd fordi det er politiske artikulasjoner som avgjør hvordan vi tenker og handler, og dermed hvordan vi skaper samfunnet. At politikk spiller en så avgjørende rolle i teorien kommer fra den post-strukturalistiske antagelsen om at det sosiale er konstruert diskursivt.

Det er tre nødvendige steg for å kunne forstå forholdet mellom Mouffe sin sosiale ontologi, det politiske og hennes demokratiteori: (1) hvordan forstå sosiale relasjoner som en anti-essensialistisk og kontingent struktur, (2) hva er det som gjør denne struktureringen politisk, og (3) hvordan utgjør dette utgangspunktet for «agonistisk pluralisme». Det er de tre spørsmålene som styrer teoretiseringen i de tre første delene av teorikapittelet. Den fjerde og siste delen av teorikapittelet viser hvordan Stephen Whites begrep om svak ontologi kan være behjelpelig med å forstå hvordan Mouffe kan legitimere sitt eget fundament, og samtidig hevde at det fundamentet kan politiseres.

9 En sosial ontologi prøver å svare på hvilke byggesteiner som utgjør den sosiale verden, hvordan de relaterer seg til hverandre, til individene involvert og til den fysiske verden (List og Valentini 2016: 529).

10 Mer om dette i delkapittel 2.4, «Svak ontologi».

11 «Artikulering» er et teknisk, men sentralt, begrep i teorien til Mouffe som trenger en forklaring: «We will call articulation any practice establishing a relation among elements such that their identity is modified as a result of the articulatory practice. The structured totality resulting from the articulatory practice we will call discourse.»

(Laclau og Mouffe 2014: 91, utheving i originalen). En diskursiv struktur er en artikuleringspraksis som konstituerer og organiserer sosiale relasjoner (Laclau og Mouffe 2014: 82).

9

«Agonistisk pluralisme» må forstås som det Axelsen (2016) kaller «aktivistisk politisk teori». I aktivistisk politisk teori er rollen til teoretikeren sentral (Axelsen 2016: 117). Generelt kan vi si at aktivistisk teori alltid ser på teoriers potensiale til å bli brukt politisk, fordi teorier har en iboende politisk dimensjon. Når teorier er politiske betyr det at teoretikeren må være oppmerksom på hvilke diskurser teorien blir en del av, hvilke politiske argumenter som kan utarbeides fra den og hvilke formål teorien kan brukes til (ibid.). Teoretikere må anerkjenne at de er politiske aktører, og at deres teorier er politiske argumenter i en pågående debatt. Mer spesifikt vil Mouffe hevde at en teori om demokrati i seg selv politisk. Teorien vil være med på å «forme» definisjonen av virkeligheten (Mouffe 2005b: 19). «Agonistisk pluralisme», ved å tilby en spesifikk måte å forstå politikk og det politiske på, åpner opp for å organisere et demokrati nettopp på en slik spesifikk måte. På den måten kan politisk teori bidra til å konstruere nye former for identifisering. Politisk teori har et radikalt potensial til å utfordre, og til å gi grupper i samfunnet et verktøy for å kjempe mot undertrykkende strukturer (Mouffe 1989: 42; Mouffe 2005b: 19). Mouffe legger ikke skjul på at «agonistisk pluralisme» er et forsøk på å konstruere en teori som er motivert av et ønske om å forme et politisk språk som kan være med på å artikulere kontemporære, demokratiske kamper (Mouffe 2005b: 20). Men å politisere demokratiets grunnlag betyr ikke nødvendigvis at Mouffe ønsker å undergrave demokratiet som regime. Å politisere fundamentet demokratiteorier står på åpner derimot opp for ulike perspektiver, identiteter, og verdier, og vekker til live en demokratisk praksis (Tønder og Thomassen 2005: 4).

2.1 Post-strukturalistisk rammeverk fra Hegemony and Socialist Strategy

Boken Hegemony and Socialist Strategy – Towards a Radical Democratic Politics (HSS) er den viktigste kilden til å forstå Mouffe sin sosiale ontologi, og i boken er det post-strukturalisme som styrer den teoretiske refleksjonen.¹² Språket i HSS er til tider både teknisk og komplisert,

12 Mouffe forfattet HSS sammen med Ernesto Laclau. Boken ble utgitt i 1985, og anses som en sentral bidragsyter til signifikante transformasjoner av både politiske og teoretiske debatter på venstresiden de siste tiårene. Den har også blitt innflytelsesrik på en rekke ulike områder: i en generell debatt om marxisme, innenfor demokratiteori og teorier om sosiale bevegelser, den brukes som en sentral diskursanalytisk tilnærming og innenfor kulturelle studier (Critchley og Marchart 2004: 3). I forordet til den andre utgaven av HSS som ble publisert i 2001 bekrefter Laclau og Mouffe at mesteparten av det intellektuelle og politiske perspektivet de utviklet i løpet av de første årene på

10

men teorien kan forenkles ved å ta i bruk Marianne Winther Jørgensen og Louise Phillips (2011) sin billedgjøring av hvordan språk analyseres diskursivt i post-strukturalismen. I denne sammenhengen er Jørgensen og Phillips sin fremstilling en nyttig inngang til å kunne forstå hvordan det sosiale skal forstås i Mouffe sin teori.

Post-strukturalismen bygger videre på Saussures strukturalistiske lingvistikk, og Jørgensen og Phillips bruker et fiskenett som metafor for å forstå strukturalismens språkoppfattelse (2011: 35). Alle tegnene i et språk er som ulike knuter på et nett, og får deres betydning ved å stå i en gitt, fastlåst relasjon til hverandre. Den poststrukturalistiske kritikken av strukturalismen var at språkets betydning ikke kan fastlegges på en slik endelig og entydig måte (ibid.). Språket er et uavklart terreng som alltid er i bevegelse. Det er ved å stå i en viss relasjon til hverandre at tegnene i et språk får betydning, men fordi vi bruker språket og fordi det er i endring, vil knutene på nettet forflytte seg i forhold til hverandre. Tegnene i språket endrer betydning. Det er en språkanalyses oppgave å fastlåse tegnenes betydning som om det fantes en gitt struktur. En slik konkret fastleggelse gjør betydning mulig, men ikke nødvendig – den er kontingent (ibid.).

Metaforen om midlertidig fastlåsing av knutene i et fiskenett er overførbar fra språket til det sosiale. Fiskenettet, som nå er en metafor for det sosiale, består av knuter som utgjør ulike sosiale praksiser. På samme måte som språket, vil det sosiale være et uavklart terreng som alltid er i bevegelse. Vi forstår det sosiale ved å midlertidig fastlåse betydning som om det fantes en gitt struktur. Det er ved å stå i en gitt relasjon til hverandre at ulike sosiale praksiser i det sosiale gir mening, og en fastlåsing av betydning skaper dermed en sosial orden. Enhver orden vil være en midlertidig og spesifikk artikulasjon av kontingente praksiser (Mouffe 2007: 2). Det betyr ikke at det sosiale kan formes fritt, eller at det endrer seg raskt. Betydning er kanskje flytende, men det sosiale er aldri helt ufiksert (Laclau og Mouffe 2014: 99).

En post-strukturalistisk tilnærming til det sosiale har to måter å forstå verden på som er sentrale: (1) En kritisk innstilling til kunnskap. Det vi vet om verden kan ikke tas for objektiv sannhet, og vi må anerkjenne at den kunnskapen er kulturelt og historisk betinget (Jørgensen og Phillips 2011: 14). Den kunnskapen vi sitter med er kontingent; ting er mulige, men ikke nødvendige. Med andre ord, våre verdensbilder og identiteter kunne vært annerledes. (2) Post- strukturalismen er anti-essensialistisk. Den sosiale virkeligheten har ingen essens, og den er ikke determinert av noen ytre forhold eller på forhånd gitt (ibid.). Det innebærer å forstå det

1980-tallet fortsatt stod ved sin rett (Laclau og Mouffe 2014: vii). Det var forøvrig i HSS at en poststrukturalistisk tankegang for første gang ble brukt som et verktøy i politisk analyse (Critchley og Marchart 2004: 5).

11 sosiale som en diskursiv konstruksjon:¹³ «There is no meaning that is just essentially given to us; there is no essence of the social, it is always constructed.» (Mouffe intervju 2006: 4).

Noen sosiale praksiser kan fremstå som nærmest naturlige, og det er vanskelig å se at det kan finnes alternativer. Men den objektive, sosiale virkeligheten finnes ikke, og det som fremstår som naturlig skjuler at det sosiale er ufravikelig kontingent. Snarere så skapes det sosiale i diskursive prosesser og er resultatet av politiske kamper. Grensen mellom det som fremstår som selvfølgelig og de sosiale praksiser det strides om er flytende og historisk, og kan dermed, i prinsippet, alltid problematiseres (Jørgensen og Phillips 2011: 48).

Enhver midlertidig fiksering av betydning utelukker alltid andre betydninger: «Every order is the temporary and precarious articulation of contingent practices. Things could always be otherwise and therefore every order is predicated on the exclusion of other possibilities»

(Mouffe 2005d: 156).¹⁴ Det innebærer å anerkjenne det hegemoniske ved en sosial orden:¹⁵

«Vi må ta inn over oss mangelen på et endelig fundament og innse at enhver orden er preget av uavgjørbarhet. Det krever med andre ord at vi godtar den hegemoniske karakteren ved enhver sosial orden og det faktum at ethvert samfunn er produkt av en rekke praksiser som tar sikte på å etablere orden i en tilstand av vilkårlighet» (Mouffe 2015: 23).¹⁶

Enhver sosial orden, slik den fremstår, er ikke et uttrykk for et underliggende prinsipp, men er resultatet av kontingente artikuleringer og praksiser. Den hegemoniske karakteren ved en sosial orden viser hvordan andre betydningstilskriveleser er ekskludert. Derfor er en sosial orden alltid

13 Mouffe og Laclau skiller seg fra andre diskursanalytiske tilnærminger ved å ikke gjøre forskjell på diskursive og ikke-diskursive fenomener (Laclau og Mouffe 2014: 93). Det betyr ikke at alt reduseres til språk, men at diskurser også er materielle (Laclau og Mouffe 2014: 94, se spesielt avsnitt (a)). For eksempel: Gruppen «pasient»

ses på som en gruppe mennesker som er annerledes enn andre mennesker. For Laclau og Mouffe er ikke den forskjellen bare lingvistisk; i lover, behandlingsplaner og samtaler, men forskjellen etableres også i det materielle;

i institusjoner, rom og utformingen av de steder der personer innehar en pasientrolle. For å få en forståelse av det sosiale må både lingvistiske og materielle fenomener analyseres.

14 For lignende formuleringer se: Mouffe 2005b: 141; Mouffe 2007: 3; Mouffe 2013b: 4.

15 Et begrep om «hegemoni» innenfor politisk teori kan gi assosiasjoner til ulike tolkninger, men i teorien til Mouffe er det viktig å tillegge hegemoni den spesifikke post-strukturalistiske forståelsen den er tildelt: «The whole question of hegemony is linked to the post-structuralist perspective, and the idea that hegemony is transformed by articulation. You cannot understand the idea of hegemony - as we have put it forward in HSS - independently of our thesis about the discursive construction of reality and the social.» (Mouffe intervju 2006: 4).

16 For lignende formuleringer se: Mouffe 2005d: 156; Mouffe 2007: 2; Mouffe 2009: 549; Mouffe 2013a: 131.

12

politisk: «… every order is a political one, resulting from a given hegemonic configuration of power relations» (Mouffe 2013a: 131).

Enhver hegemonisk praksis vil kunne bli utfordret av mot-hegemoniske praksiser. Disse prøver å re-artikulere hvordan den sosiale ordenen skal forstås, og ønsker dermed å etablere en annen form for hegemoni (Mouffe 2013a: 132). For Mouffe er det viktig å forstå politikk som hegemonisk og mot-hegemonisk konfigurering ettersom det former et teoretisk verktøy som kan brukes til å mobilisere mot undertrykkende, diskursive strukturer (ibid.). Hvis alt kunne vært annerledes er det mulig å prøve å bryte opp urettferdige maktrelasjoner i nåværende samfunnsstrukturer og endre dem.

Hvis en sosial orden alltid kan endres, og alltid er basert på en eller annen form for eksklusjon, må den anses som midlertidig og delvis strukturert (Laclau og Mouffe 2014: 97).

Dette gjelder også for identitet, som må forstås som en delvis og midlertidig strukturert enhet i teorien til Mouffe.

2.1.1 Identitet og subjekt

På samme måte som det sosiale, har subjektet heller ingen essens i teorien til Mouffe. Subjektet er ingenting. Subjekter får derimot en identitet ved å bli representert diskursivt: «No subject precedes the moment of articulation, it comes into being through, or by means of, articulations – in the practice of discursive being with (or against) others.» (Laclau og Mouffe 2014: 101).¹⁷ Identitet må derfor helt og fullt forstås som en sosial konstruksjon, skapt gjennom diskursive praksiser.

Subjekter inntar ulike subjektposisjoner i identifiseringsprosesser, og et individ kan være konstituert av en rekke subjektposisjoner.¹⁸ Disse kan både være på konfliktkurs mellom subjekter, men identiteten til et enkelt subjekt kan også bestå av subjektposisjoner som er på konfliktkurs med hverandre (Mouffe 2005b: 20). Dette utgjør tilsammen et komplekst mønster av identifisering for et individ der noen subjektposisjoner er dominante, mens andre er underlegne, avhengig av diskurs. I og med at enhver subjektposisjon er en diskursiv posisjon, er identitet, på samme måte som det sosiale, både foranderlig og kontingent (Mouffe 2005b:

78). Det kunne med andre ord alltid vært annerledes. Mouffe argumenterer for at en anti-

17 For mer om subjektet i HSS se: Laclau og Mouffe 2014: 101-108.

18 Et individ kan for eksempel innta subjektposisjonen «ingeniør» i møte med sine kolleger, men være «forelder»

i møte med barnet sitt.

13 essensialistisk forståelse av identitet åpner opp for frigjørende politikk. Et subjekt som er undertrykt eller diskriminert på bakgrunn av en identitet er derfor ikke et uttrykk for en essensiell artikulasjon av en sosial relasjon, men vil alltid kunne få andre betydningstilskrivelser i diskurs. Potensialet til å endre er derfor en iboende bestanddel av enhver politisk sammensetning.

Den post-strukturalistiske forståelsen av subjektet som uten en gitt essens, men som får sin identitet ved å innta subjektposisjoner i ulike identifiseringsprosesser, må forstås sammen med et annet definerende aspekt: Identitet er utelukkende et relasjonelt konsept (Laclau og Mouffe 2014: 97). For at en identitet i det hele tatt skal kunne oppstå må den stå i relasjon til noe annet, og enhver identitet impliserer dermed etableringen av en «forskjell» (Mouffe 2009:

550; Mouffe 2015: 22).¹⁹ En forskjell er en forutsetning for identitet, og for å «individuere» en identitet er det nødvendig å skille selvet fra en annen eller noe annet. Dette er et argument som er veletablert i litteraturen om identitet.²⁰ Et konsist post-strukturalistisk slagord for identiet går som følger: «difference constitutes identity» (Connolly 2002: 64; Tønder og Thomassen 2005:

3).

I forlengelsen av at enhver identitet forutsetter etableringen av en forskjell impliserer det at det trekkes en grense mellom en innside og en utside: «Every identity, is constructed through the assertion of a difference, the determination of an ’other’ that serves as its ’exterior’, and the consequent establishment of a frontier between interior and exterior» (Mouffe 2013b:

45). Det som står på utsiden av denne grensen betegnes som «den Andre» og konstituerer identitetens ytre.²¹ Begrepet må forstås bredt i teorien til Mouffe. Den Andre er alt annet som kan hjelpe meg å definere min identitet. Her kan Judith Butler (1995: 142-143) være til hjelp:

«What is ”outside” is not simply the Other – the ”not me” – but a notion of futurity – the “not

19 «Forskjell» er en oversettelse av «difference», og er beslektet med Jacques Derridas konsept om «différance».

Det er et vrient ord å fange betydningen av på norsk. I boken Om det politiske (2015), som er den eneste oversettelsen av Mouffe sine bøker som foreligger, er ordet «forskjell» brukt, og det er den oversettelsen som er brukt i denne oppgaven.

20 For en boksamling av artikler hvor dette diskuteres se: Linda Nicholson og Steven Seidman, 1995, Social Postmodernism: Beyond Identity Politics. Cambridge: Cambridge University Press. Se også: Judith Butler, 1999, Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity, New York: Routledge. 1990. Og Mouffe sin egen artikkel «Feminism, Citizenship and Radical Democratic Politics» i The Return of the Political (2005b).

21 «Den Andre» er et veletablert begrep med et bredt bruksområde i ulike fagfelt, og er blant annet et sentralt begrep i enkelte deler av kontinentalfilosofi og psykologi. I denne sammenhengen begrenser bruken av den Andre spesifikt til den nødvendige utsiden i en individueringsprosess.

14

yet” – and these constitute the defining limit of the subject itself». Det som står på utsiden av den opptrukne grensen er ikke nødvendigvis et annet subjekt, men utsiden kan peke frem i tid mot noe annet. Det kan også være et dyr eller et annet vesen som definerer meg som menneske, eller det kan være en maktstruktur eller en spesifikk diskurs (Jezierska 2011: 151).

Den Andre er med på å definere og konstituere selvet. Det innebærer at det som står på utsiden, den nødvendige forskjellen en identitet behøver for å etableres, er like viktig i konstruksjonen av identiteter som det som står på innsiden. En identitet kan ikke utelukkende forstås med en samling karakteristikker fra innsiden, men innsiden trenger utsiden for å i det hele tatt kunne bli en identitetsmarkør. Det eksterne er konstitutivt - det som muliggjør innsidens eksistens.²²

En systematisering av forskjeller og etableringen av grenser vil samtidig bidra til å forenkle den sosiale virkeligheten. Når en identitet er en kontingent artikulasjon i et ubestemmelig terreng er den identiteten et resultat av de diskursive omstendighetene som la til rette for den systematiseringen av forskjeller (og dermed en reduksjon av realiteten), og de kampene denne systematiseringen av forskjellene følger med seg (Laclau og Mouffe 2014: 97- 98). Hvordan vi trekker de grensene blir derfor avgjørende for hvordan det sosiale og identiteter forstås i teorien til Mouffe. Å ha en tydelig konseptuell forståelse av hvilken rolle grenser spiller er viktig for å kunne forklare etableringen og opprettholdelsen av grenser mellom identiteter, og når det kommer til relasjonen mellom identiteter og konstruksjonen av større politiske eller sosiale forestillingsverdener i teorien til Mouffe.

Det er ikke gitt at en teori om subjektets ontologi er sentralt for en teori om demokrati.

Men det neste delkapittelet skal vise hvordan Mouffe sin sosiale ontologi og identitetsforståelse er uløselig knyttet sammen med hennes normative postulater for en demokratiteori. Mouffe hevder hennes mål hele tiden har vært å prøve å forstå hvordan politikk kan forstås med fragmenterte sosiale identiteter (Mouffe intervju 1998). Mouffe sin subjektforståelse peker frem mot, og hjelper å forklare, sentrale konsepter for å forstå «agonistisk pluralisme».

2.2 Det politiske som antagonisme

Den første delen av teorikapittelet har redegjort for hvordan forstå sosiale relasjoner som en anti-essensialistisk og kontingent struktur. Dette delkapittelet skal ta for seg hva som gjør denne

22 Mer om dette under 2.2.2, «Kollektive identiteter».

15 struktureringen politisk. For å vise det er det hensiktsmessig å starte med å tydeliggjøre distinksjonen mellom begrepene «politikk» og «det politiske» i teorien til Mouffe.

2.2.1 Det politiske og politikk

En sentral distinksjon i teorien til Mouffe er skillet mellom begrepene «politikk» og det «det politiske» (Mouffe 1994: 108; Mouffe 1999a: 745; Mouffe 2005a: 101; Mouffe 2015: 15).

Begrepene refererer til to analytiske nivåer, som det blir sentralt å forstå spesifisiteten til i diskusjonsdelen av oppgaven. For å uttrykke distinksjonen mellom «det politiske» og

«politikk» på en tydeligere måte bruker Mouffe Martin Heideggers mer filosofiske begreper om hvordan verden kan deles inn i et ontologisk og et «ontisk» nivå. «Det politiske» tilhører det ontologiske, mens «politikk» hører til det ontiske.

«Det politiske» utgjør vår ontologiske forutsetning, og karakteriseres av en antagonistisk dimensjon som er iboende i ethvert samfunn. Det er en dimensjon som ikke kan overses, fjernes, utslettes eller gjøres av med. Det iboende antagonistiske ved «det politiske»

retter fokuset mot et rom som er definert av konflikt. «Politikk» derimot refererer til de praksiser, diskurser og institusjoner som ønsker å etablere en gitt orden og organisere menneskers sameksistens på et ontisk nivå. Det ontiske nivået må forstås som det mangfoldet av ulike praksiser som prøver å midlertidig etablere hegemoni i et kontingent terreng som alltid er i bevegelse. Sagt på en annen måte, «det politiske» er det terrenget der artikulasjoner formes, mens «politikk» handler om den hegemoniske struktureringen av de artikulasjonene. En konseptualisering av «det politiske» krever å forstå hvordan de to nivåene henger sammen og påvirker hverandre: «Politikk», ved å etablere en gitt orden, vil alltid gjøre det i en kontekst av konflikt som bestandig vil være potensielt motstridende siden det påvirkes av «det politiske».

Mouffe mener at ved å tydeliggjøre distinksjonen mellom dem gir det rom for nye refleksjonsmuligheter i politisk teori. Det åpner på den ene siden opp for at «det politiske» kan oppfattes som noe separat fra de kontingente manifestasjonene i det sosiale, samtidig gir det også betydelig rom for uenighet om hva «det politiske» innebærer.²³ Dette er et analytisk skille som blir relevant i diskusjonen av antagonisme-begrepet i teorien til Mouffe, men hva en

23 Mouffe betrakter det politiske som et rom for makt, konflikt og antagonisme, og står dermed i kontrast til for eksempel Hannah Arendt sin forståelse som tenker det politiske som et rom for frihet og offentlig deliberasjon (Miessen og Mouffe 2012: 28; Mouffe 2015: 15).

16

ontologisk dimensjon av antagonisme i det politiske egentlig innebærer trenger en nærmere forklaring. Her kan rollen kollektive identiteter spiller i teorien til Mouffe være til hjelp.

2.2.2 Kollektive identiteter

I teorien til Mouffe vil det å handle politisk være uløselig knyttet til kollektive identiteter: «I always insist that to act politically is to act as part of an ’us,’ to act from a position of a ’we.’»

(Miessen og Mouffe 2012: 63). Som en forlengelse av identitetsforståelsen til Mouffe vil kollektive identiteter alltid være relasjonelle, og etablert på en distinksjon mellom et «oss» og et «dem». Mouffe tar i bruk Henry Statens mer abstrakte forståelse av begrepet «den konstitutive utsiden», og gjør den relevant for å forklare hvordan kollektive identiteter oppstår.²⁴ På samme måte som i beskrivelsen av identiteter, er utsiden i konstruksjonen av kollektive identiteter også nødvendig. Et «oss» er en avgrensning fra et «dem», der det som står på utsiden, «dem», er med på å definere det som står på innsiden, «oss». Den konstitutive utsiden kan derfor ikke reduseres til en dialektisk negasjon: «In order to be a true outside, the outside has to be incommensurable with the inside, and at the same time, the condition of emergence of the latter» (Mouffe 2005a: 12). Den konstitutive utsiden impliserer ikke bare at det ikke ville vært noe «oss» uten «dem›, men «dem» blir et symbol på hva som gjør ethvert

«oss» mulig (Mouffe 2005a: 13). Med andre ord, «dem» utgjør mulighetsbetingelsen for et

«oss».

En oss/dem-distinksjon vil alltid potensielt kunne utvikle seg til en antagonistisk relasjon. Det skjer når det som var en enkel forskjell mellom oss og dem utvikler seg til en relasjon mellom venn og fiende (Mouffe 2009: 550).²⁵ For at det skal inntreffe må «dem» sette

24 «Den konstitutive utsiden» er oversettelsen av begrepet «the constitutive outside», hentet fra Om det politiske (2015). Den konstitutive utsiden ble først brukt av Staten, og det henspiller på ulike begreper som «supplement»,

«trace», «différance» i Derridas arbeid. Det kan derfor regnes som et samlebegrep for én del av Derridas forestillingsverden (Thomassen 2005a: 109). Staten (1986: 16) forklarer begrepet slik: «It takes the outside to be necessary to the constitution of a phenomenon in its as-such, a condition of the possibility of the ”inside”».

25 Her kan Mouffe sin formulering muligens skape forvirring. En annen måte å si det på kunne vært at en oss/dem- relasjon utvikler seg til å bli en relasjon mellom fiende og fiende. De to gruppene som kollektivt identifiserer seg med hver sin subjektposisjon står i et fiendtlig forhold til hverandre, og anser hverandre som fiender. Når Mouffe bruker begrepene venn og fiende er nok det fordi det skal vise til subjektposisjonen «oss», og at de innenfor den identifiseringen anser hverandre som venner. Derfor er betegnelsen «venn og fiende» brukt konsekvent i denne oppgaven.

17 spørsmåltegn ved eksistensen til, eller true, identiteten «oss».²⁶ Det som tidligere var en identitet mellom oss og dem er nå blitt til «the locus of an antagonism» (ibid.).

Når oss/dem-distinksjonen er en nødvendig forutsetning for etableringen av kollektive identiteter, og det alltid potensielt kan utvikle seg til å bli en fiendtlig relasjon, betyr det at muligheten for at antagonistiske relasjoner kan oppstå alltid vil være tilstede: «... the very condition of possibility of the formation of political identities is at the same time the condition of impossibility of a society from which antagonism can be eliminated» (Mouffe 2013b: 5).²⁷ Det er dette som utgjør dimensjonen av antagonisme i det politiske i teorien til Mouffe.

2.2.3 Pluralisme

Dimensjonen av antagonisme i det politiske fordrer at det sosiale må forstås konfliktfylt – det vil alltid kunne utvikle seg antagonistiske relasjoner mellom kollektive identiteter.²⁸ Dette utgjør det ontologiske rammeverket til teorien til Mouffe: «Because for me that is what politics is about. If there is politics in society it is because there is conflict. That is obviously an ontological presupposition.» (Mouffe intervju 2006: 9). Dette leder Mouffe til en spesifikk forståelse av pluralisme som skiller seg fra den liberale forståelsen av begrepet. Mouffe forstår den liberale pluralismen som en aksept for et mangfold av ulike synspunkter, interesser og verdier, og at det ikke er mulig å forene dem alle, men at det er en forståelse som ikke anerkjenner at pluralisme nødvendigvis bærer med seg antagonisme og konflikt. (Mouffe 2005b: 4-5; Miessen og Mouffe 2012: 28).²⁹ I teorien til Mouffe er kollektive identiteter etablert på en forskjell, derav en iboende pluralisme i det sosiale. Disse relasjonene vil alltid kunne utvikle seg til å bli antagonistiske, og derfor er pluralisme uløselig knyttet til antagonisme og

26 Hvor «sterkt» dette spørsmålstegnet ved eksistensen til en annens identitet skal tolkes er litt uklart. Men Thomassen (2005a: 290) er overbevisende når han argumenterer for at antagonisme ikke skal forstås som et enten/eller begrep. Det vil være grader av antagonisme. Mer om dette i 4.3, «Antagonisme på to analytiske nivåer»

27 For lignende formuleringer se: Mouffe 2005d: 156; Mouffe 2013b: 5.

28 Husk at i teorien til Mouffe er ikke det politiske reservert for noen deler av det sosiale. Det sosiale i sin helhet må forstås politisk.

29 Her vil nok noen være uenig i karakteriseringen av liberalisme. Mouffe sin kritikk av den liberale forståelsen av pluralisme må forstås i lys av at hennes teori har vokst ut av en kritikk av Habermas og et deliberative demokratiet.

I tillegg har Ulrick Bech, Anthony Giddens, deres postpolitiske visjon og oppfatning av vår «refleksive modernitet», der de argumenterer for at skillet mellom høyre og venstre i politikken er utdatert, vært en sentral kilde for Mouffe sin kritiske refleksjon rundt den liberale måten å forstå pluralisme på. For mer om det se: Mouffe 2005a: 108-128 og Mouffe 2015: 44-75.

18

konflikt. Pluralisme forstås konstitutivt på samme måte som antagonisme, og de to begrepene følger hverandre: «Accepting the fact and existence of pluralism implies accepting the fact of antagonism, of conflict – conflict that is ineradicable and irreconcilable. In fact, this is exactly my understanding of antagonism.» (Miessen og Mouffe 2012: 29).³⁰

Det er viktig å påpeke at det ikke er snakk om en ubegrenset pluralisme. For eksempel vil relasjoner som er bygget på ulikhet og diskriminering føre til pluralisme, men det er ikke en pluralisme som burde aksepteres: «Certain differences are constructed as relations of subordination and should therefore be challenged by radical democratic politics.» (Mouffe 2005a: 20).³¹

Dette delkapittelet har prøvd å vise hvordan Mouffe sin anti-essensialistiske og kontingente forståelse av sosiale relasjoner er relevant politisk. Den politiske struktureringen av kollektive identiteter må kombineres med dimensjonen av antagonisme og pluralisme som utgjør det politiske. Det er med et slikt utgangspunkt at demokratiteorien «agonistisk pluralisme» må forstås, og det neste delkapittelet skal ta for seg hvordan Mouffe utarbeider en demokratiteori når det sosiale må forstås som en konfliktfylt sfære.

2.3 Agonisme

Carl Schmitt har vært en sentral inspirasjonskilde for Mouffe når det kommer til anerkjennelsen av den antagonistiske dimensjonen i det politiske og konstruksjonen av politiske identiteter (Mouffe 2015: 21).³² I boken The Concept of the Political (2007) kritiserer Schmitt liberalismen

30 Denne forståelsen av pluralisme har Mouffe hentet inspirasjon fra Max Weber og Friedrich Nietzsche (Miessen og Mouffe 2012: 29).

31 Mouffe har ingen problemer med å begrense pluralismen ved å skille mellom legitime og illegitime forskjeller, på tross av hennes kontingente og anti-essensialistiske ontologi. Se del 2.4, «Svak ontologi», for en forklaring av hvordan Mouffe legitimerer normative forpliktelser, men fortsatt holder fast ved at det er en politisk beslutning.

Illan Kapoor (2002: 474) rettmessig påpeker at det ikke eksisterer noen prosedyrer eller mekanismer for å kunne navigere mellom legitime og illegitime krav i teorien til Mouffe. Det åpner opp for de samme ulikhetene og de samme urettferdige prosedyrene som Mouffe kritiserer det deliberative demokratiet for. Dette illustrerer en ofte fremsatt kritikk mot Mouffe, og radikal demokrati generelt. Teoretikerne diskuterer ikke de praktiske og institusjonelle konsekvensene av deres teorier (Thomassen 2010: 1145).

32 I lys av Schmitt sitt kompromiss med nazismen er Mouffe klar over at Schmitt er en kontroversiell teoretiker å basere sin teori på, som vil kunne oppfattes som håpløst, og muligens skandaløst. Men Mouffe forsvarer sin bruk av Schmitt slik: «Jeg vil likevel mene at det er teoretikeres intellektuelle kraft, og ikke deres moralske kvaliteter, som bør være avgjørende for hvorvidt vi går i dialog med verkene deres» (Mouffe 2015: 11).

19 for å være blind for den antagonistiske dimensjonen i det politiske. Schmitt ser på det liberale, pluralistiske demokratiet som et ikke-gjennomførbart regime ettersom hans konklusjon er at liberalisme negerer demokratiet, og omvendt (Schmitt 2007: 69-79). Schmitt mener det er en uløselig motsetning mellom liberal pluralisme og demokrati, og ender opp med å forsvare en autoritær orden (Mouffe 2013a: 138). Mouffe hevder at en autoritær løsning ikke nødvendigvis er den logiske konsekvensen av et slikt postulat. Hun er enig med Schmitt at liberalismen ikke har en tilfredsstillende teori om det politiske,³³ men er ikke enig i Schmitt sin løsning på liberalismens problem. Hun tenker derfor «med Schmitt, mot Schmitt» (ibid.). Mouffe bruker Schmitt sin kritikk av den liberale rasjonalismen og individualismen, men i stedet for å avvise liberalismen ønsker hun å sammenfatte en ny forståelse av liberal, demokratisk politikk (Mouffe 2015: 21). Et av de sentrale elementene i hennes arbeid har vært å prøve å kombinere et pluralistisk demokrati med dimensjonen av antagonisme i det politiske. Det viktigste aspektet i det arbeidet har vært å utforme en form for politisk identitet som er forenelig med pluralistisk, demokratisk politikk.

For Schmitt var en oss/dem-relasjon nødt til å ta form som en relasjon mellom venn og fiende for at den skulle være politisk (Schmitt 2007: 26). Schmitt fastholdt at det ikke var plass til pluralisme i et politisk felleskap. Hvis antagonistiske venn/fiende-relasjoner fikk fritt spillerom i et samfunn ville det ført til samfunnets oppløsning, og han mente at et demos krever et homogent felleskap. Mouffe er enig i at venn/fiende-relasjoner ikke kan akkomoderes innenfor rammene av et demokratisk system, grupper som truer hverandre eksistens ville ført til systemets kollaps. Mouffe foreslår derfor å forestille oss en annen måte oss/dem- distinksjonen kan konstrueres på, som er forenelig med pluralistisk, demokratisk politikk (Mouffe 1994; Mouffe 2005c: 129-130; Miessen og Mouffe 2012: 10; Mouffe 2015: 21). Det gjør hun ved å skille mellom to ulike former for antagonistisk konflikt. Konflikten mellom venn og fiende kaller Mouffe for «reell» antagonisme.³⁴ Mouffe argumenterer for at en «reell»

antagonistisk konflikt, under visse forutsetninger, kan transformeres til en annen type

33 Se for eksempel: «I den grad liberalismen er basert på individualisme og rasjonalisme, er dens blindhet for den antagonistiske dimensjonen ved det politiske derfor ikke en ren empirisk forsømmelse, men en helt grunnleggende utelatelse» (Mouffe 2015: 18).

34 ««Reell» antagonisme» er min oversettelse av begrepet «antagonsim proper» som Mouffe bruker om fiendtlige oss/dem-relasjoner.

20

antagonistisk relasjon mellom det Mouffe kaller «agonister».³⁵ En agonistisk konflikt er fortsatt en relasjonell konflikt, men partene involvert aksepterer noen felles etisk-politiske prinsipper, og går fra å være fiender til å bli legitime motstandere. Ved å akseptere noen felles etisk- politiske prinsipper deler agonister «et felles symbolsk rom», og Mouffe beskriver relasjonen slik: «An adversary is … one with whom we have some common ground because we have a shared adhesion to the ethico-political principles of liberal democracy.» (Mouffe 2005a: 102).³⁶

Legitime motstandere er enige om prinsippene som skal forme deres politiske felleskap, men de er uenige om hvordan disse prinsippene skal tolkes. Som allerede etablert, et demokratisk samfunn har en iboende pluralisme, som fordrer å akseptere den alltid foreliggende muligheten for antagonisme. Det innebærer at legitime motstandere aksepterer at uenigheten mellom dem hverken kan løses ved deliberasjon eller rasjonell diskusjon, men at de likevel anser hverandres krav som legitime (Mouffe 2005d: 165; Mouffe 2013a: 138; Mouffe 2015:

143). Antagonismen forsvinner ikke mellom legitime motstandere, den blir snarere sublimert.

Mouffe er tydelig på hvilke etisk-politiske prinsipper hun mener burde forme et demokratisk felleskap: «The common symbolic framework of modern pluralist democracy is the expression of ‘liberty and equality for all’» (Mouffe 2005d: 165). Frihet og likhet er prinsipper som tilhører den liberale tradisjonen, men i Mouffe sin teori anses disse prinsippene som et resultat av en kontingent og historisk prosess, og dermed et uttrykk av vår vestlige livsform. Mouffe hevder at det derfor ikke gir mening å lete etter universelle eller rasjonelle legitimeringer av dem (Mouffe 2005a: 62-67). En slik forståelse står i kontrast til de liberale teoretikere hun utfordrer.

Til tross for at det sosiale skal forstås som en konfliktfylt sfære betyr ikke det at det ikke finnes rom for kompromiss, enighet og samarbeid i «agonistisk pluralisme». Pluralistisk politikk er en form for «”mixed-game,” in part collaborative and in part conflictual» (Mouffe 2005a: 70). Konsensus trengs rundt de institusjonene som er konstituerende for et demokrati, og rundt de nevnte etisk-politiske prinsippene som former det politiske samholdet. Dette kaller

35 På spørsmål om hvorfor hun tok i bruk begrepet «agonisme» anerkjenner Mouffe begrepets greske opphavet og dets historiske tilknytning til Foucault og Nietzsche, men sier: «My specific need was to differentiate the conflictual relation from antagonism whilst holding onto the idea of confrontation» (Mouffe intervju 2014: 268).

36 Andre agonistiske teoretikere enn Mouffe er Hannah Arendt, William Connolly, Bonnie Honig og James Tully.

Mouffe sin teori både ligner og skiller seg fra alle fire på ulike måter. For en av Mouffe sine egne beskrivelser av likheter og forskjeller mellom dem, se: Mouffe intervju, 2014, 268. 

21 Mouffe for «konfliktbasert konsensus» (Mouffe 2013a: 139).³⁷ Kompromiss er en nødvendig del av politikken, men de burde sees på som midlertidige fastlåsninger i en pågående prosess, og konsensus vil alltid være basert på en eller annen form for eksklusjon.

Ved å skille mellom antagonisme og agonisme kan Mouffe opprettholde forståelsen av det politiske som en iboende antagonistisk dimensjon, samtidig som dette ikke nødvendigvis fører til en avvisning av en pluralistisk, demokratisk orden. Mouffe hevder at dette på ingen måte undergraver det demokratiske prosjektet. Agonistisk konfrontasjon setter ikke demokratiet på spill, men er selve forutsetningen for dets eksistens (Mouffe 2005a: 103; Mouffe 2005c: 125;

Mouffe 2009: 552; Mouffe 2013a: 139; Mouffe 2015: 10). En slik uenighet mellom agonister er både legitim og nødvendig for et demokrati, og en nøkkeloppgave for demokratisk politikk blir derfor å transformere disse antagonistiske relasjonene til agonistiske relasjoner. Det betyr ikke at legitime motstandere aldri kan bli enige. Det er rom for enighet og kompromiss i teorien til Mouffe. Men hva som motiverer en slik overbevisning er derimot uklart: «To accept the view of the adversary is to undergo a radical change in political identity. It is more a sort of conversion than a process of rational persuasion (in the same way Thomas Kuhn has argued that adherence to a new scientific paradigm is a conversion)» (Mouffe 2005a: 102). Utover dette teoretiserer ikke Mouffe den prosessen i særlig grad, og det fremstår som en svakhet i teorien om «agonistisk pluralisme».³⁸

For å oppsummere kan det å ta i bruk et etablert vokabular være oppklarende. Agonisme og antagonisme er to ulike måter å relatere til den Andre på. Legitime motstandere, agonister, er de som deler en felles forpliktelse til de etisk-politiske prinsippene frihet og likhet, men er uenige om tolkningen av dem. Et felles symbolsk rom former det felleskapet, og styrer den relasjonen. For legitime motstandere handler politikk om å kjempe for hegemoni for de ulike tolkningene av de etisk-politiske prinsippene. Det er kontingente hegemoniske artikuleringer som former samfunnet på et gitt tidspunkt. Gjennom en agonistisk kamp mellom legitime motstandere kan disse artikuleringene transformeres og re-artikuleres. De som utfordrer disse prinsippene i sin helhet, fordi de ikke anser frihet og likhet som viktige prinsipper, kan ikke bli

37 «Konfliktbasert konsensus» er den norske oversettelen av begrepet «conflictual consensus» fra Om det politiske (2015: 62).

38 Det samme problemet er tydelig i mangelen på teoretisering av transformasjonen fra antagonistiske relasjoner til agonistiske. Det er grunn til å anta at Mouffe også her tar avstand fra deliberasjon og rasjonell overtalelse, men hva som faktisk motiverer en slik transformasjon, utover Kuhns begrep om konvertering, er ikke teoretisert godt nok.

22

imøtegått i et liberalt og pluralistisk demokrati, og de vil stå i en antagonistisk relasjon til de som aksepterer dem (Mouffe 1996: 136). De plasseres seg selv utenfor det agonistiske felleskapet, og deres krav anses som illegitime (Mouffe 2005a: 101).

Agonisme vil ikke være den eneste formen for kollektiv identifisering innenfor et agonistisk system. Individer identifiserer seg med en rekke ulike subjektposisjoner som kan stå i en agonistisk eller antagonistisk relasjon til andre subjektposisjoner, eller være etablert på en enkel forskjell. Disse er kontingente artikulasjoner som alltid vil kunne endres. For eksempel vil antagonistiske relasjoner eksistere innenfor et agonistisk system som enten utfordrer gyldigheten til de etablerte etisk-politiske prinsippene, eller som er involvert i en antagonistisk konflikt som går langs helt andre skillelinjer enn politiske, for eksempel moralske, etniske, økonomiske eller religiøse (Mouffe 2013b: 5). Antagonistiske relasjoner trenger ikke stå i en geografisk ekskludert posisjon fra det agonistiske felleskapet, men de har altså ingenting å gjøre med en legitim form for politikk, og vil ikke aksepteres som de relasjonene som skal styre politisk samhold og tilhørighet i «agonistisk pluralisme».

Mouffe er tydelig på at en agonistisk relasjon i «agonistisk pluralisme» er reservert for motstandere som deler «en felles grunn»³⁹ fordi de har en felles forpliktelse til frihet og likhet, de etisk-politiske prinsippene. Det utelater andre agonistiske felleskap som legitime. For det er mulig å se for seg agonistiske felleskap der individer har akseptert noen felles prinsipper, enten religiøse eller andre udemokratiske prinsipper, som skal styre deres sameksistens. En slik form for agonistisk felleskap ville hverken vært legitimt eller akseptabelt som styreform ifølge

«agonistisk pluralisme».

Avslutningsvis, dette delkapittelet har vist hvordan «agonistisk pluralisme» prøver å gå i møte det ontologiske argumentet til Mouffe som postulerer at det sosiale er konfliktfylt.

Demokratisk politikk må anerkjenne nødvendigheten av å ha ulike former for kollektive identifiseringsmuligheter rundt tydelige definerte politiske alternativer i et demokrati: «A well- functioning democracy calls for a confrontation of democratic political positions» (Mouffe 2005a: 104; Mouffe 2009: 551). Et demokrati trenger en agonistisk konfrontasjon der de ulike posisjonene kjemper om hegemoni. En slik agonistisk tilnærming er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for Mouffe sitt radikale og pluralistiske demokratiprosjekt: «An agonistic democracy should provide the possibility for a confrontation between different and conflicting interpretations of the shared ethico-political principles. The radical democratic

39 «En felles grunn» er oversettelsen av «a common ground» hentet fra Om det politiske (2015). For eksempel:

«Antagonisme er en vi/dem-relasjon hvor de to sidene er fiender uten en felles grunn» (Mouffe 2015: 27).