Arbeidsliv og privatliv

(1)

Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo

www.fafo.no

Industrialismen hadde to svære sosiale virkninger – for det første en økning i produksjonsmengden og varetilbudet, for det andre fremveksten av nye sosiale grupper og spenninger. Fagbevegelsen, som var et svar på denne utviklingen, satte sine krefter inn både for å endre fordelingen av godene og forholdene i arbeidslivet. Men siktemålet var også å bedre levekårene utenfor arbeidslivet – alt fra tid for familien til utdanning for ungene.

Forholdet mellom arbeidsliv og privatliv har også endret seg dramatisk de siste tiårene og slår ut i alt fra kvinners yrkesdeltakelse til omsorg for eldre foreldre. I denne rapporten beskrives disse omfattende sosiale forandringene og hvilke utfordringer dette nye samfunn stiller fagbevegelsen overfor.

Fagforbundet har vært oppdragsgiver for prosjektet «Liv og arbeid – mulighetenes arbeidsliv for alle?» Formålet er å fremskaffe kunnskap som kan være med på utforming av en politikk for et arbeidsliv som gir nye muligheter til gode og lange yrkeskarrierer. Denne delrapporten er en av seks som publiseres fra prosjektet.

Fafo-rapport 2008:39 ISBN 978-82-7422-649-4 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20081

Gudmund Hernes

Arbeidsliv og privatliv – det historiske bakteppet

Liv og arbeid – Delrapport 1

– det historiske bakteppet

(2)

(3)

Gudmund Hernes

Arbeidsliv og privatliv – det historiske bakteppet

Fafo-rapport 2008:39

Delrapport 1 Liv og arbeid – mulighetenes arbeidsliv for alle?

Et prosjekt om forutsetningene for et bedre og lengre yrkesliv

(4)

ISBN 978-82-7422-649-4 ISSN 0801-6143

Omslagsfoto:

Bilde av Einar Gerhardsen m.fl. under et besøk i Kings Bay-gruvene på Svalbard, juli 1955, © Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Øvrige bilder er tatt blant Fagforbundets medlemmer, © Fagforbundet Omslag: Fafos Informasjonsavdeling

Trykk: Allkopi AS

(5)

Innhold

Prosjektforord ... 5

Forord ... 6

1 Industrialismens dobbeltvirkning �� 7 a. Forandring og forståelse ... 7

b. Forventning og forløp: Historien som ble en annen ... 10

c. Arbeiderbevegelsens tre grener: Fagorganisasjoner, partier og kooperasjon ... 13

2 Fagbevegelsen: Faste verdier, men en skiftende dagsorden �� 19 a. Arbeidsforhold og livsforhold ... 19

b. En skiftende dagsorden ... 20

3 Utgangspunkt: Fra Mono til Mix �� 23 a. Den økende befolkning ... 23

b. En aldrende befolkning ... 25

c. Fallende fruktbarhet ... 28

d. Kvinnens plass ... 30

e. Utdanningsrevolusjonen ... 32

f. Flytende familiemønster ... 34

g. En mer sammensatt befolkning ... 38

4 Sammenfatning �� 41 a. De tunge trender ... 41

b. Fra mono til mix ... 42

(6)

(7)

Prosjektforord

Fafo er engasjert av Fagforbundet til å gjennomføre prosjektet «Liv og arbeid – mulighetenes arbeidsliv for alle?». Formålet er å fremskaffe kunnskap som kan være med på utforming av en politikk for et arbeidsliv som gir nye muligheter til gode og lange yrkeskarrierer. Hovedspørsmålet er: Hva skal til for at folk skal kunne stå i arbeid etter hvert som de blir eldre? Tilnærmingen er å se på koplingen mellom arbeidsliv og privatliv – hvordan organiseringen av de muligheter, utfordringer og belastninger folk har i sitt arbeid kan forsterke eller lette oppgaven de står overfor hjemme. Og motsatt:

Hvordan kan forhold i familien gjøre det vanskelig å stå i arbeid?

Resultatene fra i alt seks delprosjekter publiseres i Fafos rapportserie. Den første delrapporten tar for seg det historiske bakteppet, mens den andre tar opp forpliktelser og problemer folk møter i hverdagen og hvordan disse kan påvirke atferd i arbeidslivet.

I den tredje delrapporten drøftes om og hvordan kompetanse kan bidra til å holde folk i arbeid, mens delrapport fire ser på styring, organisering, ledelse og samarbeid i kom

munesektoren. Delrapport fem handler om arbeidstidens betydning for deltakelse i arbeidsfellesskapet, og for mulighetene til å kombinere arbeid og privatliv. Den sjette delrapporten belyser hvilke forhold som fremmer tidlig avgang fra arbeidslivet og hva som kan bidra til lengre yrkeskarrierer. En perspektivrapport som sammenfatter hovedresultater og utfordringer publiseres ved prosjektets avslutning i 2009.

I alle delprosjektene benyttes foreliggende statistikk samt data Fafo har samlet inn gjennom andre undersøkelser. Det er også gjennomført en egen spørreskjemaunder

søkelse blant Fagforbundets medlemmer på forsommeren 2008, som omhandler temaer som går på tvers av alle delprosjektene. Sissel Oskarsen i Fagforbundet skal ha takk for hjelpen med å trekke et representativt utvalg av medlemmer. Synovate AS ved Håkon Kavli har gjennomført datainnsamlingen. Vi vil også takke alle i Fagforbundet som har gitt gode kommentarer og innspill. Spesielt vil vi takke Jan Davidsen, Rakel Solbu og Jan Tore Strandås, som alle har vist stor interesse og engasjementet for prosjektet.

Fafo, november 2008

Heidi Gautun (prosjektleder), Anna Hagen, Gudmund Hernes, Tove Midtsundstad, Leif Moland, Marjan Nadim, Sissel Trygstad

(8)

Forord

Både arbeidsliv og privatliv har gjennom hele det forrige århundre og ikke minst gjennom de siste tiårene gjennomgått omfattende endringer. Som et utgangspunkt for dette prosjektet må en derfor identifisere og beskrive de gjennomgripende sosiale forandringene som har funnet sted. For noe av det viktigste som har skjedd i norsk samfunnsliv dreier seg nettopp om endringene i selve koplingen mellom arbeidsliv og privatliv.

I denne delrapporten gis en oversikt over de sentrale historiske forløp og hvordan de skaper både nye muligheter og utvidet frihet, men også nye belastninger, stress og sårbare situasjoner. Rapporten er basert på åpne kilder og offentlig tilgjengelig statistikk, først og fremst fra Statistisk sentralbyrå. Mer detaljerte analyser og beskrivelse av dem vil skje i de andre delrapportene.

Fafo, november 2008 Gudmud Hernes

(9)

1 Industrialismens dobbeltvirkning

a. Forandring og forståelse

Den industrielle revolusjon, som brøt inn over Europa fra slutten av 1700tallet, førte til en enorm produksjonsvekst. Mer enn det: Den kom til å få veldige omveltninger av forholdene i arbeidslivet, i sosiale relasjoner og i selve samfunnets sosiale struktur.

Det førte i sin tur til omfattende endringer i politisk organisering.

I førindustriell tid var arbeidet i hovedsak knyttet til familien. Arbeidstider og arbeidstakt ble for det meste satt av døgnets rytme og årstidenes veksling, og var i stor grad styrt av tradisjoner. Eiendomsretten til jord var kritisk for levekår og livsutsikter i ulike grupper. De sosiale forskjellene mellom bønder, leilendinger og husmenn var store. Men noen prøvelser traff alle de sosiale lag – ikke minst sykdommer og epidemier som slo blindt på tvers av sosiale grenser.

Etter den industrielle revolusjon, som i Norge for alvor skjøt fart først mot slutten av 1800tallet, ble arbeidets former og intensitet i langt større grad bestemt av maskineriet.

Kvinner og barn ble mer og mer trukket inn i fabrikker der de jobbet borte fra familien.

Dette nye arbeidslivet var fra først av lite regulert av tradisjon eller av lover.

Den industrielle revolusjon var ledsaget av en intellektuell revolusjon – av en fundamental endring i forståelsen av hvordan økonomien fungerer og i tenkningen omkring prinsippene som økonomisk politikk skulle formes etter. Den analysen som kom til å få størst innvirkning både på 1800tallet og senere, var den Adam Smith publiserte i 1776. Den hadde også en slående tittel – An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations – «En undersøkelse av kjennetegnene ved og årsakene til nasjonenes rikdom». Kjernen i Smiths analyse var at hvis økonomien ble organisert med fri konkurranse mellom foretak, ville entreprenører av egeninteresse legge be

driftene til de best egnete steder og produsere med de best egnete metoder – altså der produksjonskostnadene var lavest. Dermed ville volumet av den samlete produksjon bli større. Ja, konkurransen ville føre til effektiv utnyttelse av råvarer, arbeidskraft og maskiner som ville gjøre nasjonalproduktet – nasjonens samlete rikdom – det størst mulige, og få det til å vokse. Ja, mer enn det: Produsentene kunne bare se hen til det som tjente dem selv best, for da ville konkurransen mellom dem også sørge for effektiv koordinering – som om hele økonomien var styrt av en usynlig hånd. En slik måte å organisere økonomien på, ville også gi spesialiseringens fortrinn: alle ville gjøre det de var

(10)

best til eller lyktes best med. Og arbeidsdelingens omfang ville bestemmes av markedets størrelse – jo større marked, desto mer spesialisering. Dermed ga også Adam Smith ikke bare det grunnleggende rasjonale for konkurranse innen land, men også mellom dem – altså for internasjonal frihandel.

En annen av de klassiske økonomer, David Ricardo, førte Smiths arbeid videre i to viktige retninger. På den ene siden underbygget han argumentene mot proteksjonisme med sitt begrep om komparative fortrinn. Det betyr at et land, selv om det kunne fremstille alle goder mer effektivt enn et annet – altså var absolutt best på alt, allikevel ville tjene på å spesialisere seg på det landet selv var relativt best til å produsere, og så bytte dette mot varer som andre land var relativt (komparativt) best til å produsere.¹ På den annen side tok Ricardo fatt i «den jernharde lønnslov» – altså forestillingen (inspirert av Malthus og Ferdinand Lasalle) om at konkurransen mellom produsentene ville drive arbeidernes lønninger ned til det de måtte ha for å overleve, altså ned til eksistensminimum. Det ville gi produsentene mest for pengene – selv om det altså ga arbeiderne det minste de kunne tåle for å holde liv i seg.

Karl Marx bygget på ideene fra både Smith og Ricardo. Han konsentrerte seg ikke om nasjonenes rikdom, men om arbeidernes fattigdom. Hans store tema var ikke hvor

dan industrialismen og konkurransen ville gi høyere produksjon og billigere varer, men hvordan konkurransen ville føre til lavere lønninger og til utbytting – altså hvordan uinnskrenket kapitalisme (laizzes-faire) kunne skape sosial elendighet og armod, ikke minst for kvinner og barn.

Marx var også aldeles klar over hvordan integreringen i en verdensøkonomi – det vi i dag kaller globalisering – rev grunnen vekk fra de nasjonale industrier: Både råstoffer og komponenter ble i økende grad hentet utenfra, mens varene som ble fremstilt i et land ble forbrukt ikke bare der, men solgt til alle verdensdeler. Samtidig understreket og utpenslet Marx de dramatiske virkningene av industrialisering og global integre

ring for arbeiderne, ikke bare innen nasjonenes grenser, men også på tvers av hele kontinenter:

1 Sagt på en annen måte: Tar det i Portugal en times arbeid å produsere en kilo hvete og en times arbeid å produsere en flaske vin, mens det i England tar to timer å produsere en kilo hvete og fire timer å produsere en flaske vin – ja, så er Portugal absolutt best i produksjonen av begge varer: Produksjonen av både vin og hvete krever minst arbeid der. Men i England må man oppgi to flasker vin for å få en kilo hvete, mens man i Portugal slipper unna med bare én flaske. Portugal er relativt best i å produsere vin. Motsatt: England er relativt best i å produsere hvete – der får man to flasker vin for arbeidet det krever å produsere en kilo hvete. Begge land har hver sine relative eller komparative fortrinn. Da vil begge land tjene mest på bare å produsere den ene varen – hvete i England og vin i Portugal – og så handle: Portugal får mer hvete for sin vin i England (to kilo hvete for en flaske vin mot bare en hjemme) og England får mer vin for sin hvete i Portugal (en flaske vin mot en kilo hvete mot bare en halv flaske for det samme hjemme). Varebytte gir den største samlete produksjon og dermed mest på deling.

(11)

Hvor maskinene gradvis erobrer et produksjonsfelt, produserer de kronisk elendig

het i det arbeidersjikt som skal konkurrere med dem. Hvor overgangen er hurtig, virker de i massemålestokk og akutt. Verdenshistorien kan ikke by på noe frykteligere drama enn de engelske håndbomullsvevernes gradvise undergang, som varte i årtier og som ble endelig beseglet i 1838. Mange av dem døde av sult, mange vegeterte i lange tider med sine familier for 2 ½ pence per dag. En akutt virkning hadde det engelske bomullsmaskineriet derimot i Østindia: i 1834–1835 kunne generalgu

vernøren slå fast følgende: «Elendigheten finner neppe sin like i handelens historie.

Bomullsvevernes knokler gjør Indias sletter hvite.»²

Kort sagt: Fra sitt frembrudd var industrialiseringen nært knyttet til globalisering – og den var en blandet velsignelse. På den ene siden ble levekårene bedret gjennom en stadig strøm ikke bare av flere, men også nye goder og tjenester som ble spredt vidt blant folk – alt fra maskinvevet tøy og masseproduserte sko til fabrikkfremstilte koke

kar og kopper. På den annen side ble de forverret ved å utsette arbeiderne for nye farer og risikoer i selve produksjonsprosessen – alt fra sagblad som kunne kappe fingre til fosfor som etset hud – i tillegg til lav og ofte vilkårlig lønn og selvsagt faren for brått å bli kastet ut i arbeidsledighet.

Denne spenningen – mellom på den ene siden industrisamfunnets økning av varer og tjenester som kunne bedre levekår, og på den annen side virkningene av selve produksjonsorganiseringen for lønn, helse og velferd – er selve kjernetemaet for de to siste århundrers sosialhistorie. Det er historien om en industriproduksjon som stadig utvikles og alltid forandres, ved innovasjoner, frihandel og konkurranse. Dette ut

videt tilbudet av konsumvarer, men samtidig forteller historien om stadige endringer i organiseringen av arbeidsforholdene, i lokalisering av industrien med omfattende forkastninger i jobbmuligheter og livsutsikter. Det innskrenket arbeidstakernes makt både i forhold til bedriftsherrene og i forhold til de krefter som virket på nasjonenes økonomi og hele gruppers og klassers sosiale stilling.

For å ta et aktuelt eksempel: Kina kalles nå «verdens verksted», de fremstiller alt fra bukser til PCer, ikke bare for sitt eget hjemmemarked, men for den ganske ver

den: alle land har fått tilgang til flere og billigere varer derfra. Og i Kina er millioner løftet ut av fattigdom. Men organiseringen av produksjonen etter markedsprinsipper har ført til bedriftsnedleggelser både i Kina selv – og på alle andre kontinenter. Og i kinesiske fabrikker er det gang på gang avdekket farefulle arbeidsforhold og grov utbytting. Nye produkter har ofte medført nye helsefarer – fra blyholdig maling på leker til gift i kattemat og barnemelk. Slike negative trekk ved endrete arbeidsforhold har ikke vært begrenset til Kina, men forekommer i de fleste land – fra malere utsatt for hjerneskade av løsemiddelgasser til kreft hos bygningsarbeidere etter omgang

2 Karl Marx, Kapitalen 1 i Verker i utvalg (Oslo: Pax 1970), Kapittel 13, 5 («Kampen mellom arbeider og maskin»). Sitat pp. 262 f.

(12)

med asbest. Ja, man kunne også ta med «musesyke», som kan ramme alle som bruker moderne ITutstyr.

Denne historien om det skiftende samspillet mellom resultatet av industriproduksjon og selve vilkårene for arbeidstakerne er ikke fortid – det er en historie som stadig utfoldes.

Den 27. juli 2008 skrev for eksempel The New York Times i en reportasje fra USA:

Da føderale immigrasjonsinspektører i mai raidet en fabrikk for pakking av kjøtt i Postville, Iowa, fant de 389 illegale immigranter, mer enn 20 mindreårige, noen ikke eldre enn 13 år.

Nå har noen av disse unge immigrantene begynt å fortelle inspektørene om job

bene de hadde. Noen arbeidet i 12timers skift, håndterte barberbladskarpe kniver og sager for å partere nyslaktet kveg. En del arbeidet hele natten gjennom, noen ganger seks netter i strekk.

En ung guatemaler, Elmer L., som forteller at han var 16 år da han begynte å arbeide i slakteetasjen, sa han arbeidet 17timers skift, seks dager i uken. I en rettserklæring fortalte han om konstant utmattelse og at han ikke hadde tid for annet enn arbeid og søvn. «Jeg var svært trist,» sa han, «og følte meg som en slave».

Dette – hvordan samspillet mellom veksten i produksjonsvolum og forandringen av produksjonsformer har preget levekår – er det store historiske bakteppet for dagens diskusjon om hvordan arbeidslivet bør utformes. Folks levekår formes både av hvilke varer og tjenester de kan kjøpe og av de vilkår de har i selve arbeidet. Og dette slår over i livsholdninger, personlige relasjoner, familieforhold og privatliv.

Analyser av dette samspillet er på én gang gammelt og likevel rykende aktuelt. Det har vært analysert i et par århundrer – men fortsatt er det stadig nye innsikter å hente fra en utvikling som går videre.

b. Forventning og forløp: Historien som ble en annen

Et tjenlig startpunkt for å forstå industrialismens dobbeltvirkning – vekst i produk

sjonsvolum og endring av arbeidsvilkår – er en av de mest berømte analyser som er foretatt av hvordan industrisamfunnets utvikling ville endevende folks levekår. Den ble gjort av Marx og Engels, som sammenfattet sitt syn på hvordan industriens utvikling ville påvirke lønnstakernes levekår og organisasjonsbetingelser i noen tette setninger.

De lyder (tallene i parentes er satt inn her):

Med industriens utvikling (1) vokser proletariatet ikke bare tallmessig; (2) det blir trengt sammen i større masser, (3) det vokser i styrke, og (4) det blir seg denne styrke bevisst. (5) Proletariatets interesser, dets levekår, blir mer og mer ensartet, idet mas

kineriet etter hvert utjevner arbeidets differensiering og (6) nesten overalt trykker

(13)

lønnen ned på et like lavt nivå. Den voksende konkurransen innenfor bursjoasiet og handelskrisene som er en følge av denne, (7) gjør arbeidslønnen stadig mer ustabil.

Den hurtige og ustanselige forbedringen av maskineriet gjør arbeidernes livsstil

ling mer og mer usikker. (8) Sammenstøtene mellom den enkelte arbeider og den enkelte borger får mer og mer karakteren av et sammenstøt mellom to klasser. (9) Arbeiderne begynner å danne koalisjoner mot bursjoasiet, de kommer sammen for å holde sin arbeidslønn oppe. De grunnlegger selv permanente assosiasjoner for å kunne ruste seg til leilighetsvise opprør. Her og der bryter kampene ut i oppløp.³ Marx forestilte seg altså ni ulike, men samvirkende effekter for arbeidstakerne – effekter som alle var fremdrevet av industrialismen slik den ble formet av markedskonkur

ransen:

Økende antall lønnstakere 1.

Økende konsentrasjon av dem i fabrikker 2.

Voksende politisk styrke som følge av dette 3.

Sterkere bevissthet blant lønnstakerne om samme situasjon og felles interesser 4.

Reduserte forskjeller mellom dem – mer like levekår og ensartete interesser 5.

Fallende lønn 6.

Mer ustabile inntekter og mer usikker livssituasjon 7.

Konflikter mellom arbeidstakere og bedriftseiere utvides fra enkeltsammenstøt til 8. klassekonfrontasjoner

Motsetningene fører til organisering av lønnstakerne.

9.

Sammen ville disse distinkte, men samtidige virkningene av konkurransen, antok Marx, bygge opp potensialet for revolusjon i samfunnet: Den industrielle revolusjon ville føre til en sosial revolusjon. Før eller siden måtte den komme, mente han. Og utfallet av denne sosiale revolusjonen ville bli en politisk revolusjon: En opphevelse av selve det underliggende drivverket i utviklingen – konkurransen og den private eiendomsretten til produksjonsmidlene som konkurransen sprang ut av. Revolusjonen – med avskaf

felse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og markedskonkurransen – ville så føre til arbeiderklassens frigjøring: Når konkurransen var borte, ville den ikke lenger presse lønnene ned, og fabrikkene kunne organiseres for den enkeltes utfoldelse og utvikling snarere enn for ulikhet og utbytting.

3 Det kommunistiske manifest, i Karl Marx, Verker i utvalg 4. Politiske Skrifter (Oslo: Pax, 1971), pp. 59–92, sitat s. 69 f. Numrene er satt inn i teksten her.

(14)

Historien ble en annen. Marx fikk faktisk rett på flere av punktene ovenfor: Lønns

takerne er blitt en stadig større andel av arbeidsstyrken og har vokst på bekostning av dem som driver for seg selv: Antallet selvstendig næringsdrivende er nå mindre enn en tiendedel av den sysselsatte befolkningen – 7,7 prosent i 2007. Videre er fabrikkene, bedriftene og arbeidsplassene blitt stadig større. Ikke bare i den private sektor, men også i den offentlige er produksjonsenhetene blitt større: Offentlige sykehus har for eksempel typisk flere hundre ansatte, mens alle kommuner har fått utvidete oppgaver og større enheter. I dagens regjeringskvartal er det flere sysselsatte – over 3000 – enn det totale antallet embetsmenn i Norge under den såkalte «embetsmannsstaten» på 1800tallet. I Norge som i de andre nordiske land er organisasjonsgraden blant arbeids

takere høy. Flere av de konklusjonene Marx trakk, har altså slått til.

På andre av punktene listet opp ovenfor tok Marx feil⁴:

Reallønnen har ikke falt – tvert imot har den i de mest industrialiserte land steget

• betydelig etter annen verdenskrig og har fortsatt å stige etter 2000 – de siste årene mer i Norge enn i andre OECDland.⁵ Situasjonen varierer mellom land: I USA er reallønnen tredoblet siden 1955, men har stagnert de siste par tiårene.

Levekårene er jevnt over bedret, enten de måles i helsetilstand, levealder, bolig

•

forhold eller sosial trygghet.

De sosiale forskjellene i levekår og livsutsikter er blitt mindre – i Norge er inntekts

• forskjellene temmelig små, med unntak av den øverste toppen i pyramiden, og alle har rett til tre års videregående opplæring.

Og i vårt land er lønnstakernes livssituasjon i det store og hele ikke preget av ustabile

• inntekter eller usikker livssituasjon – tvert imot, en rekke ordninger, fra lønn under sykdom til alderspensjon og barnetrygd, sikrer alle: Levekårene er trygge, som det heter.

I den grad lønnskonfliktene er utvidet, skjer det i Norge gjennom samordnete

• oppgjør mellom arbeidslivets parter. Sammenstøtene er få – til tross for en høy organisasjonsprosent. Konfliktene i arbeidslivet er vel organisert og har i vårt land ytterst sjelden noe som helst innslag av fysisk vold.

4 Se også Gudmund Hernes, «The Dilemmas of Social Democracies: The Case of Norway and Sweden», Acta Sociologica 1991 (34) 239–260

5 For de aller seneste år, se Economic Survey of Norway 2008 (Paris: OECD, August 20, 2008). Her heter det bl.a.: «The Norwegian mainland economy has expanded at a surprisingly strong pace since the 2007 Economic Survey, generating substantial real income gains, robust consumption growth and near full employment for its citizens. Favourable developments in world demand for key Norwegian exports and declining prices for many of its imports have played their part in this success.» Det vises bl.a. til at lønns

kostnadene i første kvartal 2008 var 18% høyere enn i 2005, mot 5 prosent i Sverige i samme periode.

(15)

Når Marx tok feil på disse punktene, var det fremfor alt fordi han undervurderte arbeidstakernes evne til å organisere seg fra tidlig under industrialismens utvikling og til stadig å utvide sin innvirkning på samfunnsutviklingen. I de fleste land skjedde dette gjennom tre former for organisering: fagorganisering, partiorganisering og forbrukerorganisering. Både i den enkelte bedrift og på nasjonalt nivå har arbeids

takerne fått innvirkning på arbeidsgiverne, lokalt i klubber og sentralt via fagforbund.

Arbeiderpartier har vunnet makt gjennom valg, parlamenter og lovgivning. Og i en lang periode bidro samvirkelag og kooperasjon til flere goder for pengene arbeiderne fikk fra lønnsarbeidet.

c. Arbeiderbevegelsens tre grener: Fagorganisasjoner, partier og kooperasjon

Industrialismen frembrakte mange produkter. Men industrialismens viktigste produkt var arbeiderklassen selv. Som Marx forutsatte, ble den både gjennom sitt voksende antall, sin voksende andel av befolkningen og ved å konsentreres i større fabrikker bevisst sin armod – men også sin potensielle faglige og politiske styrke.

Sammenslutninger av håndverkere – laug – går tilbake til føydaltiden, og disse regulerte ikke bare arbeids og kontraktsbetingelser. De hadde et videre sikte når det gjaldt både kompetanse og velferd. Laugene fungerte dels for å gi opplæring, trening og sertifisering til bestemte yrker (for eksempel gjennom kompetansehierarkiet lærling

svennmester) på en rekke felter (alt fra bøkkere og børstebindere til tømrere, murere og sigarmakere), og kunne regulere arbeidsmarkedet ved å kontrollere opptaket av lærlinger og dernest den videre sertifisering ved tildeling av fagbrev. Men laugene fun

gerte også som hjelpeorganisasjoner for medlemmene og deres familier (for eksempel ved gjensidig støtte ved sykdom, ulykker eller død), og mange fulgte i fedrenes fotspor innen laugene. Laugene koplet altså arbeidsliv og privatliv.

Med industrialiseringen begynte arbeidere å slå seg sammen i fagforeninger, men det tok i mange land lang tid før fagforeningsretten var anerkjent. Striden sto ikke bare om retten til å organisere seg, den sto også om forhandlingsrett og streikerett – altså om fagforeninger kunne inngå kollektive avtaler og om de kunne sette makt bak sine krav. I Norge ble både rettigheter og innvirkning stadig utvidet gjennom hele det 20.

århundre – men med tilbakeslag underveis. Et eksempel på tilbakeslag er de såkalte

«tukthuslovene» som ble vedtatt av Stortinget i 1927. Betegnelsen refererte seg særlig til straffelovens §222, som satte høye straffer for å forfølge streikebrytere, og regler for erstatning til arbeidsgiverne ved ulovlig konflikt. Men senere er organisasjonsrett og streikerett innlemmet i lovverket. Samlet sett skjedde det i løpet av det 20. århundre store endringer i forholdet mellom det som nå på norsk kalles «partene» – altså fag

bevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Og disse partene ble også på mangfoldige

(16)

måter og i stadig større grad koplet til statsapparatet og kontinuerlig utviklet i det som benevnes «den norske modellen».

Ved å organisere seg, oversatte altså arbeiderne sine latente muligheter til faktisk makt, først på den enkelte arbeidsplass og gjennom spredte initiativ for videre samling.

Etter hvert ble det dannet større sammenslutninger – fagforbund – som i Norge år 1900 slo seg sammen i Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (senere LO). Og disse sentrale fagorganisasjonene tok så i sin tur initiativ til ytterligere lokal organisering, og til bevisstgjøring og trening av tillitsvalgte. Gjennom sine faglige organisasjoner fikk lønnsarbeiderne etter hvert innvirkning ikke bare på den enkelte arbeidsplass om lønns

og arbeidsforhold, men på hele næringsgrener. Dette skjedde i økende grad gjennom avtaler der lønnstakere og arbeidsgivere anerkjente hverandre som likeverdige parter.

Det førte etter hvert både til bedre lønn, til mindre farefullt arbeid og til trygghet under sykdom og ledighet. Siktet var ikke bare å påvirke arbeidsplassforholdene, men livsforholdene til de fagorganiserte.

Endringen av produksjonsliv, arbeidsforhold og levekår skjedde også via en annen kanal – gjennom politiske arbeiderpartier, parlamenter og lovfesting av rettigheter. I den tidlige fasen av industrialismen var de sosiale kår ofte så grelle at det vekket en offentlighet også utenom arbeiderklassen selv – av og til av frykt for hva som kunne skje dersom den ikke ble mer innlemmet i samfunnet på anstendige vilkår. Dette begynte før arbeiderne dannet sine egne partier og fikk stemmerett slik at de kunne representeres i nasjonalforsamlingene.

England, der industrialismen vokste først og sterkest, var på mange måter fore

gangslandet når det gjaldt slike arbeidervernlover. Der kom for eksempel en lov om barnearbeid i 1819, om fabrikkinspeksjon i 1833, om titimersdag i 1847, og en lov om alminnelig beskyttelse i fabrikkene i 1867. Andre land fulgte etter. Lovene regulerte typisk utformingen av arbeidsplassene, sunnhetsforhold, barnearbeid, arbeidsulykker, osv.

Den første arbeidervernlov i Norge regulerte arbeidstiden i bakerier – alt i 1857 kom et forbud mot søndagsarbeid der. Men ut over det var arbeidstiden i bakeriene helt uregulert og kunne legges når som helst på døgnet. Etter en streik i 1882 gikk bakermestrene med på en overenskomst om 12 timers arbeidsdag fra klokka 3 om natten til 3 om ettermiddagen på hverdager, på lørdager fra 12 om natten til 3 om ettermiddagen. Streiken aktualiserte spørsmålet om nattarbeid, og i 1885 la regjeringen Sverdrup fram forslag til en bakerilov. Ti år senere ble det endret, slik at nattarbeid bare ble tillatt før søn og helligdager, og en arbeidsordning med 12 timers maksimal

arbeidstid ble lovfestet.

I Norge kom den første alminnelige «lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle bedrifter» i 1892. Den ble modifisert og utvidet ved en rekke senere korsveier, både når det gjaldt typen virksomheter og omfanget av regulerte felter. Hovedgrepet var å regulere hvordan arbeidsplasser skulle være innrettet for å sikre arbeidstakernes trygghet

(17)

og helse med hensyn til alt fra dampkjeler til drivremmer, fra belysning til rengjøring og ventilasjon. I tillegg inneholdt den bestemmelser om arbeidstid og nattarbeid – og barnearbeid for personer under 14 år ble forbudt. I 1919 ble 8timersdagen innført.

Sammen med lovgivningen fulgte også oppbyggingen av offentlige institusjoner for å sikre at bestemmelsene ble til virkelighet, for eksempel ved fabrikktilsynet, eller ved Rikstrygdeverket som sto for ulykkestrygden.

Dette lovverket for regulering av arbeidsforholdene fikk utover i det 20. århundre stadig tilføyelser og utvidelser. Den største samlete gjennomgang kom ved arbeids

miljøloven i 1977, da også viktige regler om arbeidernes medbestemmelse i bedriftenes styring ble knesatt. Den siste store revisjonen på feltet skjedde i arbeidsmiljøloven av 2005. Selve innretningen av bestemmelsene har også endret karakter – det er ikke bare et spørsmål om å verne arbeidstakerne, men også om å utvide deres muligheter for utfoldelse, ja bent fram tilpasse arbeidslivet til den enkeltes forutsetninger – sist ivaretatt gjennom avtaler om et «inkluderende arbeidsliv». På mange måter kan man si at et helt århundres endringer er fortettet i første paragraf til den nå gjeldende lov, som lyder:

Lovens formål er:

a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,

b) å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet,

c) å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,

d) å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,

e) å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

Den tidlige lovgivningen som ble vedtatt, omfattet ikke bare forholdene på selve arbeidsplassene, men tok også sikte på å dempe virkningene av avbrutte arbeidsfor

hold. Den første loven om ulykkestrygd for industriarbeidere kom i 1894, for fiskere i 1908, for sjømenn i 1911. Den første tvungne syketrygden ble innført i 1909. En første enkekasse ble opprettet i 1814, men den omfattet bare enker etter statsansatte embets og bestillingsmenn (den var en fortsettelse av dansknorske enkekasse fra 1775).

Både ulykkestrygd, syketrygd og pensjoner for etterlatte er senere utvidet gjennom en rekke lovendringer – viktigst av dem loven om folkepensjon fra 1966. Barnetrygd

(18)

ble innført i 1946, men fram til 1970 var det bare enslige forsørgere som fikk den for førstefødte barn – gifte fikk den fra og med barn nummer to. Senere er både trygdens størrelse og aldersgrensen utvidet (fra 16 til 18 år i 2000).

Alle disse lovene og det apparatet som ble etablert for å sikre håndhevelsen av dem regulerte i praksis ikke bare arbeidsforholdene i snever forstand, men også forholdet mellom arbeidsliv og privatliv. For eksempel var 8timersdagen ikke bare en begrensning av tiden man kunne stå i arbeid – det var også en utvidelse av den tiden man kunne bruke sammen med sine nærmeste.

Arbeiderbevegelsens tredje arm var kooperasjonen eller samvirke. Tanken om pro

duksjonsfellesskap eller innkjøpsfellesskap går tilbake til den tidlige arbeiderbevegelsen og de såkalte utopiske sosialister Robert Owens og Charles Fourier, som var talsmenn for virksomheter eiet og ledet av arbeiderne selv. I Norge vant arbeiderbevegelsen fram med forbrukersamvirke i detaljhandelen organisert til fordel for kundene – eller medlemmene. Etter hvert som samvirkelagenes virksomhet ble utvidet og medlems

tallet øket, kunne de også iverksette egne produksjonsforetak. Mens kooperasjonen i England går tilbake til midten av 1800tallet, var det først på slutten av 1800talllet at de første forbrukerforeninger ble dannet i Norge. I 1906 slo de fleste av dem seg sammen i Norges Kooperative Landsforening, noe som førte til akselerert vekst også i lokale samvirkelag. Det lever ennå mange som husker NKLs årskalendre som hadde en egen boks der medlemmene kunne putte kassabongene fra innkjøpene på samvirkelaget, som så ga en bonus på slutten av året proporsjonalt med forbruket gjennom året.⁶

Hovedpoenget her er ikke å beskrive denne tredelte organisasjonsutviklingen i detalj, men å understreke at når man ikke fikk den revolusjonen som Marx forventet, så var det fordi den arbeiderbevegelsen han mente med nødvendighet ville følge industria

lismen, endret og formet det samfunn den vokste ut av. Og endringene kom ikke kun i arbeidslivet, men også i selve forholdet mellom livet på arbeidsplassen og livet utenfor.

Og påvirkningen kom via tre kanaler – fagforeninger, partier og samvirkelag – og i alliansene mellom dem.

Men arbeiderbevegelsens sikte var altså ikke bare en omforming av produksjonslivet alene – siktet var å forandre de samlete livsforhold og levekår. Eller sagt annerledes:

Arbeidstiden hadde ikke bare konsekvenser for den tiden man måtte jobbe, men også for den tiden man kunne være hjemme. Arbeidsledighetstrygd var ikke bare en beskyt

telse mot ledighet, men en sikring av inntekt slik at også ens pårørende kunne ha et påregnelig utkomme når man sto uten jobb. Arbeidervern var ikke bare en sikring mot sykdom eller skade som kunne påføres av maskiner, kjemikalier eller gasser, men en sikring for å kunne være frisk og fungere godt også i fritiden og i privatlivet utenom jobben. Ja, det er nok å nevne at arbeiderbevegelsen tidlig tok initiativ både til helse

6 For en utførlig historie, se Lange, Even; Ekberg, Espen; Merok, Eivind; Theien, Iselin. Organisert kjøpekraft. Forbrukersamvirkets historie i Norge (Oslo 2006: Pax Forlag).

(19)

vern og seksualopplysning – konkret for eksempel i «mødrehygienekontorer». Det første i Norge ble etablert i Oslo i 1923 etter initiativ av Katti Anker Møller og de tre arbeiderpartiene som eksisterte den gang. Undervisningen som ble gitt der var gratis og åpen for både gifte og – radikalt den gang – ugifte.

Fagbevegelsen siktet altså ikke bare mot å endre arbeidsforholdene, men også livsbetingelsene i bred forstand. Dette er temaet for prosjektet «Liv og arbeid». I de neste kapitlene vil det derfor gis et riss av den dagsorden som har vært satt for forholdet mellom liv og arbeid gjennom hele det 20. århundre. Men også av de viktige endringer som har skjedd. For noen av de problemene dagens lønnstakere møter, skyldes nettopp bedringen av levekår som ble oppnådd for årtier tilbake. For eksempel, når arbeidet ikke lenger er så nedbrytende, helsen er bedret og levealderen har økt – ja, da må både arbeidsliv og privatliv mer rettes inn mot en befolkning som består av flere gamle, og der flere har eldre slektninger de føler seg forpliktet til å hjelpe.

(20)

(21)

2 Fagbevegelsen: Faste verdier, men en skiftende dagsorden

a. Arbeidsforhold og livsforhold

Historisk kan man si at fagbevegelsens arbeid har stått om fem forhold 1. organisering og forhandling

altså retten til å danne fagforeninger og inngå kollektive avtaler på vegne av med

• lemmene,

2. arbeidsvilkår

altså mulighetene til å påvirke lønnsforhold, arbeidstider, ansettelsesbetingelser

• og arbeidsmiljø,

3. sosiale rettigheter

altså betingelser for arbeidstakerne som bedrer koplingene mellom privatliv og

•

yrkesliv, som trygd under ledighet og sykdom eller pensjon ved en fastsatt alders

grense,

4. politisk innvirkning og medvirkning

altså muligheter til å påvirke arbeidsvilkår og samfunnsforhold gjennom koplinger

• til staten, dens lover, apparat og organer,

5. medlemstjenester

altså forskjellige former for støtte som i fagbevegelsens tidlige fase kunne spenne

• fra enkekasser til fagforeningshytter, og som nå kan omfatte alt fra hjelp i konflikter med arbeidsgiver (for eksempel ved oppsigelse) til hjemmeforsikring.

De fleste initiativ og konflikter fagbevegelsen har tatt kan ordnes under disse hovedpunktene – helt fra fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 ved Bryn og Grønvold Fyrstikkfabrikker i Oslo, som ikke bare sto om sterkt helsefarlige arbeidsvilkår, men som også satte berettigelsen av streik på dagsordenen for hele det offentlige Norge, fram til dagens debatter om inkluderende arbeidsliv.

(22)

Men fagbevegelsens arbeid kan også ordnes under en enda kortere formel: Det har stått om hvordan samspillet mellom arbeidsforhold og livsforhold skal være. For eksem

pel sto striden om 8timersdagen ikke bare om å sette et tak på hvor mye man skulle jobbe – det var samtidig en kamp for privatliv og familieliv utenom jobben. Striden om mannslønn og kvinnelønn var en kamp om lik lønn for likt arbeid – men også om forholdet mellom kjønnene i samfunnet helt generelt.

b. En skiftende dagsorden

Hvilket av de fem nevnte temaene som har stått høyest på fagbevegelsens dagsorden har skiftet historisk. Den gang da arbeidstiden var uregulert og selve arbeidet nedbry

tende (bakeriarbeidernes arbeidstid var som nevnt den første som ble regulert), sto arbeidsvilkårene på topp. For fyrstikkarbeiderskene var selve det helsefarlige arbeidet og streikeretten hovedsaken. I 1930åra var ledigheten det viktigste å bekjempe – og ble det i begynnelsen av 1990årene igjen, da slagordet «Hele folket i arbeid» fikk ny form i «Arbeid for alle er jobb nummer 1».

Samspillet mellom arbeidsforhold og livsforhold har altså skiftet med de rådende teknologier og med den generelle samfunnsmessige situasjon. I dag er fagbevegelsens vilkår sterkt påvirket av faktorer som økende utdanning, arbeidsvandringene fra Øst

Europa, raskt skiftende teknologier og det nye, flerkulturelle Norge med arbeidstakere som kommer fra alle verdenshjørner.

Hva medlemmene ønsker at fagbevegelsen skal ta opp, vil skifte ikke bare med slike forhold, men dessuten med medlemmenes samlete livssituasjon – altså av oppgavene og utfordringene også utenfor arbeidsplassen. De forpliktelser mange føler overfor eldre foreldre kan dempes hvis disse har en solid pensjon – men kan forsterkes dersom de likevel ikke får nødvendig pleie. For dem som står i arbeid, kan presset fra slike for

pliktelser oppleves svært forskjellig, avhengig av om man selv samtidig har barn som også trenger omsorg. Og dermed vil en rekke demografiske og sosiale utviklingstrekk slå inn – for eksempel alder for inngåelse av ekteskap, på hvilket trinn man begynner å få barn eller hvor lenge folk lever.

Og videre: Arbeidet oppleves for de fleste ikke lenger bare som nødvendig for å skaffe seg et utkomme, men tvert imot som et felt for utfoldelse, for vennskap og til

hørighet. Noen har hatt et yrkesliv som gjør at de ser fram til å tre ut av rekkene og inn i en fortjent pensjon. For andre – ennå en liten, men trolig økende del – vil samfunnets

(23)

lover og regler om når man skal «falle for aldersgrensen» oppleves som en hindring for det livet de ønsker seg, ja, endog som institusjonalisert diskriminering.⁷

I sum: Selv om fagbevegelsens grunnverdier er de samme, vil måten de kan realiseres på skifte med samfunnsforholdene slik de er og slik de forandres. Og da er det ikke nok å se på arbeidslivet og arbeidsforholdene alene – det sentrale er hvordan arbeidsliv og privatliv koples.

Derfor er hovedmålet for prosjektet «Liv og arbeid» å få mer solid kunnskap om hvordan folk kan få et lengre, bedre og mer meningsfylt yrkesliv ved en tjenligere sam

menfelling mellom arbeidslivets organisering og den private situasjon arbeidstakerne og deres pårørende befinner seg i.

Det man da må se på, er:

hva som øker

• yrkesdeltakelse og arbeidslivstilknytning – altså forhold både ved arbeidsplasser og arbeidstakere,

hva som påvirker

• fravær og avgang, både stress og sårbare situasjoner – altså forhold som bidrar til å skubbe eller trekke folk ut av arbeidslivet i perioder eller på varig basis – og hvilke broer det er tilbake for dem som har vært ute en periode,

hvordan dette påvirker og påvirkes av deres

• yrkeshistorie,

hvordan dette påvirkes av

• den teknologiske utviklingen av kompetansekrav og

hvordan dette påvirkes av de private liv og forpliktelser folk har og ønsker.

•

Kort sagt er formålet å klarlegge og tydeliggjøre den gjensidige avhengigheten mel

lom arbeidsliv og privatliv, hvordan koplingen er under endring og hvilke oppgaver og utfordringer det stiller fagbevegelsen overfor når den skal sikre og lette folks samlete situasjon.

7 USA fikk for eksempel i 1967 en egen lov som forbyr aldersdiskriminering: The Age Discrimination in Employment Act of 1967 (ADEA). Som det heter i omtalen av loven: «ADEA protects individuals who are 40 years of age or older from employment discrimination based on age. The ADEA’s protections apply to both employees and job applicants. Under the ADEA, it is unlawful to discriminate against a person because of his/her age with respect to any term, condition, or privilege of employment, including hiring, firing, promotion, layoff, compensation, benefits, job assignments, and training.

It is also unlawful to retaliate against an individual for opposing employment practices that discrimi

nate based on age or for filing an age discrimination charge, testifying, or participating in any way in an investigation, proceeding, or litigation under the ADEA.

The ADEA applies to employers with 20 or more employees, including state and local governments.

It also applies to employment agencies and labor organizations, as well as to the federal government.»

(Kilde: http://www.eeoc.gov/types/age.html)

(24)

(25)

3 Utgangspunkt: Fra Mono til Mix

a. Den økende befolkning

Få andre perioder i norsk historie kan vise maken til de store endringer som skjedde i det 20. århundre – og ingen tidligere århundrer kan vise til så store forbedringer i folks levekår.

De enkleste uttrykk for dette finner man i den demografiske utviklingen.

For det første har befolkningen vokst. I 1900 var folketallet i Norge på 2,2 millioner, hundre år senere – i år 2000 – var tallet fordoblet. Dette til tross for en omfattende utvandring fra Norge – i hele perioden fra 1865 til 1940 var den på 785 000, i perioden 1900 til 1940 på mer enn 355 000.

Ikke bare er det flere innbyggere i landet – en stadig større andel av dem bor i byer.

År 1800 var det 10 prosent, år 1900 var det 35 prosent som bodde i byer og tettsteder, i 1990 var dette tallet doblet og i 2008 bor hele 80 prosent av befolkningen i byer og tettsteder. Det er først og fremst de unge som har drevet utviklingen – de senere år også innvandrere.

En viktig grunn til befolkningsøkningen var den drastiske reduksjonen i barne

dødelighet. I 1900 døde nesten hvert tiende barn før det var året gammelt – 95 per 1000 fødte. År 2000 var det mindre enn 4 per 1000 fødte barn. Det siste tiåret er det også en økende andel av for tidlig fødte barn som overlever – det er ikke lenger uvanlig at barn som kommer til verden etter bare seks måneders svangerskap overlever. Kort sagt: Aldri før har så mange av dem som fødes vokst opp.

Samtidig har dødsrisikoen før mødre ved barnefødsler falt dramatisk, særlig i etterkrigstiden – fra 27 per 10 000 i 1931–35 til 5 per 10 000 i 1956–60. Eller illustrert på en annen måte: År 1900 døde 198 kvinner i barsel – år 2000 var det bare 2.

(26)

Figur 1 Dødeligheten blant spedbarn per 1000 levendefødte. 1901–1960

��

Kilde: http://www.ssb.no/histstat/sos/sos17.pdf , s. 23.

Figur 2 Døde under ett år per 1000 levendefødte. 1901–2006

�

��

Kilde: http://www.ssb.no/dode/tab-2008-04-10-04.html

(27)

b. En aldrende befolkning

Ikke bare er det flere som vokser opp – det er stadig flere som lever lenge. Aldri har så mange blitt 80 år og aldri har det vært så mange hundreåringer i Norge som nå. Når levealderen går opp mens fruktbarheten går ned, betyr det altså at befolkningen blir eldre og befolkningspyramiden blir topptung. Andelen over 67 år var i 1900 6,7 prosent, mens den i 2000 var mer enn doblet: 14 prosent.

Samlet sett ble det i forrige århundre lagt nesten en generasjon til den forventete levealder: For menn fra 54 til 75,5 år, for kvinner fra 55 til 81,1. Mens det i første del av det 20. århundre var nedgangen i barnedødelighet som trakk levealderen opp, har det de siste tiårene vært nedgangen i dødelighet i de eldste aldersgruppene som har spilt størst rolle.

Figur 3 Forventet levealder ved fødselen for menn og kvinner i Norge. 1906–2000

�

��

Kilde: http://www.ssb.no/dode/tab-2008-04-10-03.html

Fra annen verdenskrig og fram til 1980 var det kvinnenes levealder som økte mest – dermed økte kjønnforskjellene i forventet levealder: Midt på 1980tallet kunne nyfødte jenter vente å leve 7 år lenger enn nyfødte gutter. Siden den tid har både kvinners og menns levealder økt – men mennene har halt innpå.

(28)

Figur 4 Befolkningspyramide

�

��

�

��

�

��

� �

��

�

��

Kilde: Statistisk sentralbyrå

(29)

Den norske befolkningen er vendt fra en pyramide til en omvendt pyramide – fra en situasjon der de unge på bunnen utgjorde tyngden av befolkningen til en situasjon der de eldre dominerer.

Figur 5 Den omvendte befolkningspyramide

��

Figur 6 Økning i forventet levetid, etter alder og kjønn. Promille. Periodene: 1966–1980 og 1980–1994

�� ��

��

(30)

c. Fallende fruktbarhet

Mens levealderen har gått opp, er fruktbarheten gått ned. År 1900 svarte fødselstallet til 4,4 per kvinne – slik det er i mange land i Afrika og Asia i dag. Nå er tallet på om lag 1,9.

Figur 7 Samlet fruktbarhetstall (SFT) i Norge. 1901–2005

�

��

�

��

�

��

�

��

�

��

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Statistikkbanken

Kvinner føder færre barn – og de får dem senere. Omkring 1980 var hver sjette kvinne uten barn ved 30årsalder – etter årtusenskiftet hadde mer enn hver tredje kvinne ikke fått sitt første barn da de fylte 30 år. Stadig flere får altså sitt første barn etter 30 – stadig færre før de er 25.⁸ Men det blir også større forskjeller mellom kvinner: Det er flere kvinner som aldri får barn, andelen med bare ett barn har gått opp, andelen med to gått ned, og andelen med tre eller flere har økt.

Det er også en interessant kjønnsforskjell: Ved 45årsalder er langt flere menn enn kvinner barnløse – drøyt 12 prosent av kvinnene og over 20 prosent av mennene. Dette er ikke bare et uttrykk for den situasjonen menn er i mens de er yrkesaktive, men også for hva slags liv de har utenom jobb og hva slags liv de får når de går ut av arbeidslivet.

Det er et gammelt funn i sosiologien at enslige menn er en utsatt gruppe når det gjelder alt fra helse til isolasjon.

8 http://www.ssb.no/fodte/arkiv/art2003043001.html

(31)

Figur 8 Trettiårige kvinner uten barn, etter kvinnens fødselsår. 1935–1975. Prosent

��

�

��

Kilde: http://www.ssb.no/emner/02/02/10/fodte/tab-2008-04-09-08.html

Figur 9 Antall barn som fødes av kvinner 35–40 år. Endringer i perioden 1935–1972. Prosent

��

�

��

(32)

Figur 10 Andel barnløse 45-åringer, etter kjønn. 1985–2007. Prosent

�

��

d. Kvinnens plass

Endringene i barnetall er nært koplet til utviklingen på arbeidsmarkedet. Ved forrige århundreskifte var «kvinnens plass i hjemmet». Primærnæringene var den sektor der flest kvinner arbeidet. Men nest etter dem, var betalt husarbeid det som sysselsatte flest kvinner fra 1875 til 1946. Fra 1875 til 1920 arbeidet hver femte yrkesaktive kvinne som hushjelp. I 1920 hadde nær 25 prosent – eller om lag 120 000 yrkesaktive kvinner – betalt husarbeid.⁹ Til sammenlikning var det i industrien totalt sysselsatt 215 000 (flest menn) og i varehandelen totalt 91 000. Hushjelpenes arbeidsvilkår var problematiske – særlig når det gjaldt arbeidstid og fritid, og siden de gjerne var i hver sin familie og spredt fra hverandre, kunne de vanskelig organisere seg.¹⁰

Det var altså først i 1946 at industri og tjenesteyting passerte husarbeid som den viktigste formen for kvinnelig sysselsetting. Kvinners yrkesdeltakelse var likevel de første 10–15 årene etter krigen atskillig lavere enn menns. Den store utmarsjen av kvinner til det ordinære arbeidsmarkedet skjedde i 1970årene. Det ble da skapt 320000 nye

9 Se http://www.ssb.no/emner/historisk_statistikk/artikler/art2000092001.html

10 Man kan referere til de klassiske formuleringene av Karl Marx, som i analysen av de små, isolerte parsell

bønder, beskrev deres organisasjonsproblem slik: «den franske nasjons store masse (dannes) ved addisjon av ensbenevnte størrelser, på samme måte som en sekk poteter til sammen danner en potetsekk. . . . De kan ikke representere seg selv, de må representeres.» Se Karl Marx, «Louis Bonapartes attende brumare»

i Verker i utvalg 3. Historiske skrifter (Oslo: Pax, 1970), s. 235 f. Med en parallell: Hushjelpene utgjorde før den annen verdenskrig den store masse av kvinnelige lønnstakere, men arbeidet isolert fra hverandre, i hver sine husholdninger, med betydelig turnover – og dermed med små muligheter for å organisere seg

(33)

jobber – syv av ti av dem gikk til kvinner. Fra 1990tallet har yrkesaktiviteten økt for både kvinner og menn. I aldersgruppen 16–74 var den i 2005 på 69 prosent for kvin

ner og 76 prosent for menn. Som i andre nordiske land, er avstanden mellom menns og kvinners yrkesdeltakelse liten.

Figur 11 Yrkesaktivitet blant menn og kvinner i 1980 og 2006. 15–74 år. Prosent

��

�

��

Samtidig er det en høy andel av kvinnene som jobber deltid – 42 prosent, mens det i 2005 bare gjaldt for 12 prosent av mennene. Og det er en forskjell i tilknytning: Norske kvinner har den høyeste yrkesaktiviteten i Vesten, og yrkesdeltakelsen er altså nesten like høy som for menn, og småbarnsforeldre er intet unntak. Men en stor andel kvinner jobber deltid, og arbeidsmarkedet er sterkt kjønnsdelt. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2004 var 47 prosent av kvinnene sysselsatt i offentlig sektor, mot 19 prosent av mennene.

Fra 1980tallet har deltakelsen i arbeidslivet særlig økt for kvinner mellom 25–40 – altså i den aldersgruppen der de har mindreårige barn. Dette henger sammen med en betydelig utbygging av barnehager. Fra om lag 10 000 barnehageplasser i 1965, økte tallet til 225 000 i 2005 og om lag 250 000 i 2008. KOSTRAtallene fra mars 2008 viser at barnehagedekningen totalt var 84,2 prosent – for de største barna var det i realiteten full dekning . Når kvinnene gikk fra å være «hjemmeværende husmødre» til å bli lønnstakere – og hushjelpene var borte –, da fulgte barna med ut, og ble i økende grad tatt hånd om av profesjonelle, først kalt «barnehagetanter», senere «småbarns

pedagoger» og «førskolelærere». Disse endringene i språk og betegnelser markerte også de svære samtidige og sammenflettede sosiale endringene som skjedde i koplingen

(34)

mellom arbeidsliv, familieliv og offentlig politikk. For barn og eldre tok en større del av de offentlige budsjettene – det var en av prisene for økt likestilling.

En annen side av denne utviklingen er endringen i hjemmenes teknologi. Etter annen verdenskrig var det ennå ikke vanlig med bad i norske hjem. Vask skjedde med vaskebrett og koking, de færreste hadde kjøleskap, knapt noen oppvaskmaskin. Poly

ester (eller «nylon», som det ble kalt) var ennå ikke i bruk i strømper eller sokker, så kvinner brukte ikke liten tid til stopping og bøting. Mange hadde ennå vedkomfyr, og mange manglet innlagt vann. I Filosofiens elendighet skriver Marx at «Vindmøllen gir et samfunn av føydalherrer, dampmøllen et samfunn av industrielle kapitalister». Han kunne lagt til: Vaskemaskinen gir et samfunn av frigjorte kvinner.

e. Utdanningsrevolusjonen

Utviklingen på arbeidsmarkedet er nært knyttet til endringene i befolkningens utdan

ning. Her har det også skjedd radikale og dramatiske endringer i norsk etterkrigstid – og ikke minst de siste par tiårene. Med en kort formulering: Utdanningen omfatter flere timer av dagen, flere dager av året og flere år av livet. Utdanningen er bygget ut både nedover, utover og oppover. Nedover kanskje mest påtakelig fra 1997, da 6åringene kom inn i skolen og skolefritidsordninger ble etablert. Men like mye ved barnehageutbyg

gingen som er nevnt foran – og som sagt tilbringer nå de fleste barn dagen i barnehager mens foreldrene er på jobb.

Fra 1994 ble altså retten til tre års videregående opplæring knesatt – og bredden av fag der man kunne få systematisk yrkesopplæring ble utvidet – utdanning ble bygget utover. Reform 94 betydde samtidig lengre utdanning for de fleste – ti år senere, høsten

Figur 12 Antall barn i barnehage, 1963–2005

��

�

��

Kilde: http://www.ssb.no/emner/00/01/10/valgaktuelt/2001/tab-2001-09-03-01.html

(35)

2005, var det til sammen 213 100 elever og lærlinger i videregående opplæring. Men jenter og gutter i videregående opplæring er stadig styrt av tradisjoner – jenter utgjør det store flertallet innen helse og sosialfag, formgivning og musikk, dans, drama. Gut

tene er i overvekt innen byggefag, elektrofag, mekaniske fag og trearbeidsfag. Stadig flere innvandrerungdommer kommer med i videregående opplæring. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det syv av ti som startet på allmennfaglig eller yrkesfaglig studieretning i videregående opplæring høsten 2001 som hadde oppnådd studie eller yrkeskompetanse fem år etter.¹¹ Nær seks av ti fullførte på normert tid – jenter i større grad enn gutter.

Endelig har det skjedd en utbygging oppover utdanningssystemet ved at stadig flere tar de høyere trinn i utdanningssystemet på høyskoler eller universiteter. Innen høy

ere utdanning skjedde det fram til 1990 – og ikke minst etter – en radikal økning i antallet studenter. Det første femåret etter krigen lå studenttallet i Norge på omkring 5000 – de fleste av dem ved Universitetet i Oslo. Nå er det over 200 000 ved høyere læresteder spredt om i hele Norge. Universitetet i Oslo alene har 30 000–35 000 og Høgskolen i Oslo 11 000. Om lag halvparten av kullene i Norge immatrikuleres nå ved landets høyere læresteder. Universiteter er ikke lenger elfenbenstårn for eliten – de er de store massers arena.

Mer enn det: Høyere utdanning er på mange måter likestillingens største suksesshis

torie i vårt land. Helt siden 1995 har kvinner vært i flertall blant dem som studerer ved universiteter og høyskoler. Nå er kvinnene i stort flertall – det er faktisk 50 prosent flere kvinner enn menn som studerer (i 2006 var det 83 988 menn og 127 571 kvinner).

11 http://www.ssb.no/emner/04/02/30/vgogjen/index.html

Figur 13 Elever/lærlinger i videregående opplæring som har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse etter fem år. 1994, 1998, 2000 og 2001. Prosent

�

��

Kilde: http://www.ssb.no/emner/04/02/30/vgogjen/tab-2008-10-16-01.html