Grønne verdier og partivalg
En komparativ analyse av seks vesteuropeiske land
Ellen Austerheim
Masteroppgave i statsvitenskap Institutt for statsvitenskap Det samfunnsvitenskapelige fakultet
Forord
Masteroppgaven er ved veis ende, og dermed er det tid for å takke alle som på ulike måter har bidratt.
Først og fremst vil jeg takke veilederen min, førsteamanuensis Hans-Kristian Hernes, for uvurderlig oppfølging gjennom hele prosessen. Raske og konstruktive tilbakemeldinger, og gode råd om både problemstilling, teori og struktur har drevet meg fremover i skrivingen. Jeg vil også takke førsteamanuensis Marcus Buck for nyttige innspill særlig rundt statistikk. Det har vært til stor hjelp.
Venner og familie har vært gode å ha i en lang og arbeidskrevende prosess, så takk til dere alle. Spesielt takk til mine to brødre for korrekturlesing og datahjelp i innspurten, og til mamma og pappa for all støtte og oppmuntring.
De data som er benyttet i denne avhandlingen er stilt til disposisjon av European Value Systems Study Group (EVSSG). Datasettene fra European Values Studies 1990 og 1999/2000 er gjort tilgjengelig via Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Verken EVSSG eller NSD er ansvarlige for analysen av dataene eller de tolkninger som er gjort her.
Tromsø, 1. juni 2008
Ellen Austerheim
Innhold
1 Innledning ... 1
1.1 Tema... 1
1.2 Problemstilling ... 2
1.3 Undersøkelsesland... 4
1.3.1 Sverige... 6
1.3.2 Danmark ... 7
1.3.3 Tyskland ... 9
1.3.4 Nederland ... 11
1.3.5 Italia... 12
1.3.6 Spania ... 15
1.3.7 Oppsummering ... 16
1.4 Oppgavens disposisjon ... 16
2 Teori... 18
2.1 Teoretisk bakgrunn: fra sosiostrukturelle til verdibaserte forklaringsfaktorer i studiet av velgeratferd... 18
2.2 Ronald Ingleharts teori om ”den stille revolusjon” ... 21
2.3 Kritikken mot Ingleharts teori ... 24
2.4 Miljøpolitikk, miljøbevegelse og grønne partier... 26
2.5 Hypoteser ... 28
3 Data og metode ... 32
3.1 Valg av datamateriale... 32
3.2 Metodiske utfordringer... 34
3.3 Avhengig variabel ... 34
3.3.1 Sverige... 35
3.3.2 Danmark ... 36
3.3.3 Tyskland ... 37
3.3.4 Nederland ... 37
3.3.5 Italia... 38
3.3.6 Spania ... 39
3.4 Grønne variabler... 40
3.5 Sosiostrukturelle variabler... 41
3.6 Korrelasjoner og sammensatte mål ... 42
3.7 Analysemål- og teknikker ... 44
4 Bivariat analyse ... 47
4.1 Gjennomsnittsskårer på den grønne verdiindeksen... 47
4.2 Bivariate sammenhenger mellom sosiostrukturelle variabler og grønne verdier... 49
4.2.1 Kjønn og grønne verdier ... 49
4.2.2 Alder og grønne verdier ... 50
4.2.3 Utdanning og grønne verdier... 51
4.2.4 Inntekt og grønne verdier ... 52
4.3 Bivariate sammenhenger mellom grønne verdier og partivalg ... 53
4.3.1 Grønne verdiers betydning for partivalg ... 53
4.3.2 Grønne verdier og deltakelse ved valg ... 55
5.1 Sosial struktur, grønne verdier og partivalg ... 65
5.2 Oppsummering og diskusjon av resultater fra den multivariate analysen ... 67
6 Avslutning ... 70
6.1 Oppsummering av empiriske hovedfunn ... 70
6.2 Avsluttende kommentarer ... 72
7 Litteratur... 77
8 Appendiks ... 83
8.1 Frekvenstabeller: grønne variabler... 83
8.2 Frekvenstabeller: sosiostrukturelle variabler ... 85
Tabell- og figurlister
Tabell 1.1: Landoversikt Vest-Europa. ... 5
Tabell 1.2: Sverige: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980- 2008. ... 7
Tabell 1.3: Danmark: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008... 9
Tabell 1.4: Tyskland: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008... 10
Tabell 1.5: Nederland: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008... 12
Tabell 1.6: Italia: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980- 2008. ... 14
Tabell 1.7: Spania: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980- 2008. ... 15
Tabell 3.1: Frekvensfordeling for partivalgsvariabelen i Sverige i 1990 og 1999/2000... 35
Tabell 3.2: Frekvensfordeling for partivalgsvariabelen i Danmark i 1990 og 1999/2000. ... 36
Tabell 3.3: Frekvensfordeling for partivalgsvariabelen i Tyskland i 1990 og 1999/2000. ... 37
Tabell 3.4: Frekvensfordeling for partivalgsvariabelen i Nederland i 1990 og 1999/2000. .... 37
Tabell 3.5: Frekvensfordeling for partivalgsvariabelen i Italia i 1990 og 1999/2000... 38
Tabell 3.6: Frekvensfordeling for partivalgsvariabelen i Spania i 1990 og 1999/2000. ... 39
Tabell 3.7: Korrelasjonsmatrise grønne variabler. ... 43
Tabell 4.1: Gjennomsnittsskårer på den grønne verdiindeksen i 1990 og 1999/2000. ... 48
Tabell 4.2: Korrelasjoner mellom kjønn og grønne verdier i 1990 og 1999/2000... 49
Tabell 4.3: Korrelasjoner mellom alder og grønne verdier i 1990 og 1999/2000... 50
Tabell 4.4: Korrelasjoner mellom utdanning og grønne verdier i 1990 og 1999/2000... 51
Tabell 4.5: Korrelasjoner mellom inntekt og grønne verdier i 1990 og 1999/2000... 52
Tabell 4.6: Korrelasjoner mellom grønne verdier og partivalg i 1990 og 1999/2000. ... 54
Tabell 4.7: Resultater fra logistisk regresjon av variabelen stemme/ikke stemme på variabelen grønne verdier, 1999/2000. ... 55 Tabell 4.8: Resultater fra logistisk regresjon av variabelen grønt parti/ikke grønt parti på
Tabell 4.9: Resultater fra logistisk regresjon av variabelen venstresosialistisk parti/ikke
venstresosialistisk parti på variabelen grønne verdier... 59
Tabell 5.1: Sverige: Sosial struktur, grønne verdier og den totale modellens forklaringskraft for partivalg i 1990 og 1999/2000 (Nagelkerkes R2). ... 65
Tabell 5.2: Danmark: Sosial struktur, grønne verdier og den totale modellens forklaringskraft for partivalg i 1990 og 1999/2000 (Nagelkerkes R2). ... 66
Tabell 5.3: Tyskland: Sosial struktur, grønne verdier og den totale modellens forklaringskraft for partivalg i 1990 og 1999/2000 (Nagelkerkes R2). ... 66
Tabell 5.4: Nederland: Sosial struktur, grønne verdier og den totale modellens forklaringskraft for partivalg i 1990 og 1999/2000 (Nagelkerkes R2). ... 66
Tabell 5.5: Italia: Sosial struktur, grønne verdier og den totale modellens forklaringskraft for partivalg i 1990 og 1999/2000 (Nagelkerkes R2)... 67
Tabell 5.6: Spania: Sosial struktur, grønne verdier og den totale modellens forklaringskraft for partivalg i 1990 og 1999/2000 (Nagelkerkes R2)... 67
Tabell 8.1: Frekvensfordeling for variabelen B001. ... 83
Tabell 8.2: Frekvensfordeling for variabelen B002. ... 83
Tabell 8.3: Frekvensfordeling for variabelen B003. ... 84
Tabell 8.4: Frekvensfordeling for variabelen E020. ... 84
Tabell 8.5: Frekvensfordeling for variabelen kjønn... 85
Tabell 8.6: Frekvensfordeling for variabelen alder. ... 85
Tabell 8.7: Frekvensfordeling for variabelen utdanning. ... 86
Tabell 8.8: Frekvensfordeling for variabelen inntekt... 87
Figur 4.1: Sannsynlighet for stemme på grønt parti etter grønne verdier. ... 58
Figur 4.2: Sannsynlighet for å stemme på venstresosialistiske partier etter grønne verdier. ... 60
1 Innledning
“The basic value priorities of Western publics seem to be changing as their societies move into a Post-Industrial phase of development. This process of value change is likely to bring new issues to the fore. It may influence the public`s choice of candidates and political parties. Ultimately, it will help shape the policies adopted by Western elites” (Inglehart 1977:21).
1.1 Tema
En av valgforskningens sentrale oppgaver er å finne ut hvilke faktorer som er mest relevante for dannelsen av individuelle partipreferanser, og i hvor stor grad disse er avgjørende på valgdagen. Mens man tidligere med stor treffsikkerhet kunne forutsi en persons partipreferanse ut fra faktorer som fars yrke eller egen inntekt, er dette betydelig vanskeligere i dag. Et av de viktigste politiske utviklingstrekk i etterkrigstiden er nettopp at sammenhengen mellom velgernes sosiale bakgrunn og deres partivalg er svekket, og denne utviklingen har i større eller mindre grad funnet sted i alle de vesteuropeiske landene (Aardal 1999:50).
Samtidig har man sett at velgernes verdisyn knyttet til nye politiske stridsspørsmål har fått en mer sentral betydning for valg av parti. Blant disse nye stridstemaene er natur- og miljøvern, som før slutten av 1960-årene hadde en relativt ubetydelig plass på den politiske agenda. I dag er dette et av de mest krevende, omstridte og viktigste politiske spørsmål, og et klart uttrykk for de nye verdikonfliktene. Jeg vil derfor i denne oppgaven se nærmere på sammenhengen mellom grønne1 verdier og velgeratferd i vesteuropeiske land. En studie av dette temaet vil kunne belyse hvorvidt en generell økning i verdipreferansers betydning for partivalg også er tilfelle for grønne verdier, og hvilke partier de ”grønne” velgerne foretrekker. Et særlig fokus rettes mot grønne partier, og oppslutningen om disse. Før problemstillingen presenteres, vil det være nyttig å definere verdibegrepet.
I følge Rokeach (1973:5) er en verdi “en varig overbevisning om at en bestemt fremgangsmåte eller endelig tilstand er personlig eller sosialt å foretrekke fremfor en motsatt fremgangsmåte eller endelig tilstand”. Med utgangspunkt i dette allmenne verdibegrepet definerer Knutsen og Kumlin (2005:125) politiske verdier som ”foreskrivende overbevisninger som individene ønsker å se implementert i det politiske systemet, og
inkluderer de politiske deltakelsesformene individene søker å påvirke politikken gjennom”.
De politiske verdiene forteller hva slags samfunn som er ønskelig, og hvilke politiske beslutninger man mener er riktige. På denne måten oppfattes verdier som den mest grunnleggende orienteringen hos individer, og verdibaserte prioriteringer vil derfor være av relativt stabil karakter (Knutsen 1988:165). Videre fremskaffer verdier standarder som påvirker befolkningens holdninger og atferd (Dalton 2002:78). I denne sammenheng argumenterer Rokeach (1973:18) for at verdier påvirker atferd indirekte, ved først å påvirke holdninger til aktuelle stridsspørsmål. Innenfor valgforskningen er det vanlig å operere med et sett av verdier, mer enn enkeltverdier. Slike sett kalles verdiorienteringer, og defineres som ”a set of patterned, or constrained, attitudes” (Van Deth og Scarbrough 1995:22).
1.2 Problemstilling
Det finnes i liten grad noe samlet teoretisk perspektiv for litteraturen som omhandler holdninger til natur- og miljøvern. Et hovedsynspunkt er likevel at det har skjedd en verdimessig endringsprosess i avanserte industrisamfunn, også beskrevet som en overgang fra
”gammel politikk” til ”ny politikk”. Ronald Inglehart har i denne sammenheng utviklet en omfattende teori som søker å forklare denne verdiendringsprosessen. Han peker på at fokuset har dreid fra økonomiske og materialistiske verdier til såkalte postmaterialistiske verdier, og natur- og miljøvern må ses på som en del av et slikt fremvoksende verdisett. I følge Inglehart er det verdikonflikter relatert til denne materialisme-/postmaterialismedimensjonen som utgjør ”den nye politikken”, og som gradvis vil erstatte de tradisjonelle sosiostrukturelle konfliktene. Ingleharts teori beskriver altså en overgang fra klassebasert til verdibasert politisk atferd og holdningsdannelse. Teorien har stått sentralt i flere tidligere studier innenfor dette fagfeltet, og den vil også være utgangspunkt for denne analysen (Aardal 1993:32-34, Knutsen 1994:3).
En komparativ undersøkelse gjennomført av Knutsen (1994) tar for seg sammenhengen mellom sentrale verdiorienteringer og partivalg i 13 vesteuropeiske land. Undersøkelsen, som baserer seg på data fra European Values Study 1990, fokuserer på verdiorienteringer knyttet til både ”gammel politikk” og ”ny politikk”. Knutsen (1994:3-7) velger å måle verdiorienteringene innenfor ”ny politikk” ved hjelp av tre dimensjoner:
materialisme/postmaterialisme, frihetlig/autoritær og verdiorienteringer knyttet til natur- og miljøvern. Dette må ses i sammenheng med den kritikken som er rettet mot Ingleharts konseptualisering og operasjonalisering av verdiendringsprosessen, og som det vil bli gjort
nærmere rede for i teorikapitlet. Når det gjelder verdiorienteringene knyttet til natur- og miljøvern, finner Knutsen (1994:41ff) at de grønne og de venstresosialistiske partiene har det mest ”grønne” elektoratet. Samtidig viser det seg også at de grønne partienes velgere er betydelig ”grønnere” enn velgerne til de venstresosialistiske partiene. I mange land har også de liberale partiene velgere som vektlegger grønne verdier. I motsatt ende av skalaen har de høyreradikale partiene det mest ”anti-grønne” elektoratet, men også konservative, kommunistiske og kristendemokratiske partier har overvekt av ”anti-grønne” velgere.
Undersøkelsen viser også at korrelasjonen mellom denne ”grønne/anti-grønne” dimensjonen og partivalg er moderat til høy.
Knutsen og Kumlin (2005) har i en senere undersøkelse studert sammenhengen mellom ulike verdiorienteringer og partivalg over tid i fem vesteuropeiske land. De finner blant annet at verdiorienteringene knyttet til ”ny politikk” har fått økt forklaringskraft for partivalg i det lange løp. Mer konkret viser analysen at ”ny politikk”-verdier har fått økt forklaringskraft fra 1970- til 1980-årene. Etter 1980-årene finner de imidlertid ingen universell lineær tendens som peker i retning av at disse verdiorienteringene øker sin forklaringskraft for partivalg i fire av de fem landene (Knutsen og Kumlin 2005:155).
I denne oppgaven ønsker jeg å foreta en ny analyse av verdiorienteringer og partivalg, men da med fokus på de grønne verdiene. Det overordnede spørsmålet som oppgaven tar for seg er:
Hvilken betydning har grønne verdier for partivalg?
For å belyse denne problemstillingen vil jeg mer konkret se nærmere på følgende: Hvilken effekt har grønne verdier på velgernes partivalg? I hvor stor grad vil velgere som vektlegger grønne verdier stemme ved valg, og hvilke partier vil disse ”grønne” velgerne være tilbøyelig til å stemme på? For å undersøke hvem de ”grønne” velgerne kan sies å være, skal jeg i tillegg se nærmere på sammenhenger mellom sosiostrukturelle bakgrunnsvariabler og grønne verdier. Samtidig undersøkes problemstillingen i lys av hvorvidt man kan snakke om endringer over tid fra 1990 til 1999/2000, og hvilke variasjoner som finnes mellom land som
har et relevant grønt parti og land som ikke har det. Med relevant parti menes her partier som har oppnådd representasjon i parlamentet i den aktuelle tidsperioden fra 1990 til 20002.
Problemstillingen forsøkes besvart gjennom en komparativ, kvantitativ analyse av seks vesteuropeiske land. Datamaterialet er hentet fra European Values Study (EVS), som er et omfattende komparativt og longitudinelt surveybasert forskningsprogram innen politisk og sosiokulturell endring. EVS samler data om grunnleggende verdier og holdninger hos befolkningen i landene i Europa, og studerer hvilken utvikling som kan påvises i slike verdi- og holdningsmønstre. Undersøkelsene er gjennomført i tre såkalte ”bølger”: 1981, 1990 og 1999/2000. Siden etableringen av de fleste grønne partier i Europa fant sted utover 1980- tallet, velger jeg å ta utgangspunkt i dataene fra 1990 og sammenligne disse med dataene fra 1999/20003.
1.3 Undersøkelsesland
De landene jeg har valgt å sammenligne i denne oppgaven er Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Italia og Spania. I dette avsnittet gis en oversikt over relevante politiske partier i de respektive landene. Valgresultatene for hvert enkelt land vil også bli presentert. Her har jeg valgt å ta med resultatene for parlamentsvalg for utvalgte år i perioden 1980 og frem til i dag.
Slik får jeg en oversikt over partioppslutningen både før, under og etter tidsperioden som denne analysen dekker. Først skal jeg imidlertid gi en generell oversikt over de vesteuropeiske landene, som en bakgrunn for valg av undersøkelsesland. Faktorer som landgruppe, størrelse (etter innbyggertall), statsform, valgordning, partisystem og hvorvidt det finnes et relevant grønt parti eller ikke, har ligget til grunn for utvelgelsen.
2 En slik definisjon begrunner jeg ut i fra Rokkans forestilling om fire institusjonelle terskler som enhver voksende politisk bevegelse må passere på vei innover mot kjernen i det politiske systemet. De fire tersklene er legitimering, inkorporering, representasjon og utøvende makt. Et parti kan altså sies å være relevant når den tredje terskelen, representasjon, er krysset. Da har bevegelsen ikke bare sanket stemmer, men også omsatt disse til seter i parlamentet på samme måte som de eldre og ofte større partiene (Rokkan 1987:274-275, 287).
3 Flere vesteuropeiske land har deltatt i World Values Survey (WVS) 2005, men data fra denne undersøkelsen var ikke frigitt da denne oppgaven ble avsluttet. WVS er en verdensomspennende verdiundersøkelse utgått fra EVS.
Tabell 1.1: Landoversikt Vest-Europa.
Landgruppe Land
Størrelse (millioner innbyggere)
Statsform Valgordning Partisystem Grønt parti Norge 4,7 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Nei Sverige 9,1 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Ja Nordisk Danmark 5,4 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat/polarisert
pluralisme Nei Finland 5,2 Enhetsstat Forholdstallsvalg Polarisert
pluralisme Ja Island 0,3 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Nei Tyskland 82,2 Føderalstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Ja
Frankrike 63,7 Enhetsstat Flertallsvalg Moderat pluralisme Ja Nederland 16,4 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Nei Kontinental Belgia 10,6 Føderalstat Forholdstallsvalg Polarisert
pluralisme Ja Østerrike 8,3 Føderalstat Forholdstallsvalg Moderat/polarisert
pluralisme Ja Sveits 7,5 Føderalstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Ja Luxembourg 0,4 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Ja Italia 59,5 Enhetsstat Blandet Polarisert/moderat
pluralisme Ja Søreuropeisk Portugal 10,6 Enhetsstat Forholdstallsvalg Predominant Ja
Spania 45,2 (Føderalstat) Forholdstallsvalg Predominant/
moderat pluralisme Nei
Hellas 11,2 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Nei Westminster Storbritannia 61,2 Enhetsstat Flertallsvalg 2 ½ partisystem Nei
Irland 4,4 Enhetsstat Forholdstallsvalg Moderat pluralisme Ja Kilder: Heidar og Berntzen 1998, Broughton og Donovan 1999, Eurostat 2008.
De vesteuropeiske landene er forskjellige både med hensyn til politikkens innhold og den institusjonelle strukturen. Likevel er det mulig å identifisere visse fellestrekk mellom landene som gjør at de kan grupperes i ulike landgrupper. Noen av fellestrekkene for de nordiske landene er, foruten den geografiske plasseringen, at politikken er preget av kontinuitet og stabilitet, og at dette er homogene samfunn uten segmentdannelse på etnisk, religiøst eller språklig grunnlag. Større variasjoner finner vi blant de kontinentale landene. Her har forskjeller knyttet til region, språk og religion i ulik grad komplisert det politiske bildet. Når det gjelder de søreuropeiske landene, har alle opplevd større tilbakeslag på veien mot å etablere stabile demokratier, og har av den grunn hatt erfaringer med kortere eller lengre perioder med diktatur. I tillegg har disse landene mange kulturelle, sosiale og økonomiske fellestrekk som skiller dem fra de andre landgruppene (Heidar og Berntzen 1998:47-48, 145, 245).
På denne bakgrunn har jeg valgt å studere to nordiske, to kontinentale og to søreuropeiske land. Jeg har utelukket Westminster-gruppen på grunn av Storbritannias valgordning4, som legger til rette for et topartisystem hvor det er vanskelig for mindre partier å nå fram. I denne sammenheng er det grunn til å forvente at verdiorienteringer vil ha større betydning for partivalg i land der det finnes flere relevante partier. Dette er fordi velgerne har større muligheter til å få uttrykt sine verdier i et partisystem hvor det er flere politiske ”pakker” å velge mellom. I et topartisystem vil disse mulighetene være mindre (Knutsen 1994:45). På samme måte kan tilstedeværelsen av et relevant grønt parti ha betydning for hvordan grønne verdier kommer til uttrykk ved partivalg. Av den grunn ønsker jeg å inkludere både land som har et relevant grønt parti, og land som ikke har dette. Sverige og Danmark representerer de nordiske landene i denne oppgaven. Et relevant grønt parti finnes i Sverige, mens dette ikke er tilfelle for Danmark. Tyskland har et relevant grønt parti i ”Die Grünen”. Nederland er et land uten et relevant grønt parti innenfor den kontinentale landgruppen. Hva gjelder de to søreuropeiske landene, har Italia et relevant grønt parti, mens de grønne ikke har fått fotfeste i Spania.
1.3.1 Sverige
For Berglund og Lindström (1978:18) representerte Sverige prototypen på det skandinaviske fempartisystemet, slik det fremstod etter innføringen av allmenn stemmerett. Dette innebar to partier til venstre, hvorav det ene var et lite kommunistisk/venstresosialistisk parti og det andre et dominerende sosialdemokratisk parti. Vänsterpartiet (V) og Sveriges socialdemokratiska arbetarparti (SAP) er navnet på disse to partiene. Videre bestod det politiske ”rommet” fra sentrum og utover mot høyre av et liberalt, et agrart og et konservativt parti, representert ved henholdsvis Folkpartiet liberalerna (FP), Centerpartiet (C) og Moderata Samlingspartiet (M). Dette partimønsteret var solid etablert frem til Miljöpartiet de Gröna (MP) gjorde sin entré i Riksdagen etter å ha oppnådd 5,5 prosent av stemmene ved valget i 1988. I 1991 fikk Kristdemokraterna (KD) sitt gjennombrudd med en oppslutning på 7,1 prosent. Også det høyreradikale partiet Ny Demokrati (ND), som ble dannet i 1990, fikk stor oppslutning ved valget i 1991. Endringene i oppslutningen til partiene ved dette valget var de største i svensk valghistorie siden 1917 (Heidar og Berntzen 1998:64-68).
4 Flertallsvalg i enmannskretser
Tabell 1.2: Sverige: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008.
Partier 1982 1985 1988 1991 1994 1998 2002 2006
V 5,6 5,3 5,8 4,5 6,2 12,0 8,4 5,9
SAP 45,6 44,7 43,2 37,7 45,4 36,6 39,9 35,0
MP 1,7 1,5 5,5 3,4 5,0 4,5 4,6 5,2
C 15,5 9,9 11,3 8,5 7,7 5,1 6,2 7,9
FP 5,9 14,2 12,2 9,1 7,2 4,7 13,4 7,5
KD 1,9 1,3 2,9 7,1 4,1 11,8 9,1 6,6
M 23,6 21,3 18,3 21,9 22,2 22,7 15,3 26,2
ND - - - 6,7 1,2 - - -
Andre 0,2 1,8 0,7 1,0 1,0 2,7 3,1 5,7
Sum 100,0 100,0 99,9 99,9 100,0 100,1 100,0 100,0 Kilde: Parties and Elections in Europe 2008a.
Tabell 1.2 viser at oppslutningen om de svenske partiene generelt har vært ustabil etter 1991- valget. Et eksempel i så måte er sosialdemokratene, som tradisjonelt har hatt en valgoppslutning på mellom 40 og 50 prosent. Ved valget i 1991 fikk partiet 37,7 prosent av stemmene, for så å øke til 45,4 prosent i 1994. I 1998 var oppslutningen igjen nede på 36,6 prosent.
Miljöpartiet de Gröna fikk som nevnt sitt gjennombrudd i 1988. Partiet ble dannet i 1980 i kjølvannet av en folkeavstemning om kjernekraft, der det mest radikale avviklingsforslaget ble forkastet. Miljøaktivistene ønsket derfor å fortsette kampen på den partipolitiske arenaen.
Etableringen av det grønne partiet reflekterer også de etablerte partienes mislykkede forsøk på effektivt å innlemme miljøsaken i sine partiprogrammer. De grønne sakene stod øverst på agendaen ved valget i 1988, som av flere ble betegnet som et ”miljøvalg”. Den store oppslutningen om det grønne partiet ved dette valget må imidlertid også ses i sammenheng med innslagene av proteststemmegivning. Det viste seg at partiets velgere hadde en svært lav identifikasjon med Miljöpartiet de Gröna. Ved valget i 1991 nådde ikke de grønne opp til sperregrensen på fire prosent, men i 1994 fikk de igjen representasjon i Riksdagen. Som følge av den ustabile oppslutningen har et av partiets hovedmål vært å opparbeide seg en stabil velgermasse som sikrer oppslutning over sperregrensen, noe tabell 1.2 viser at partiet har klart (Heidar og Berntzen 1998:65-67, Burchell 2002:70-73).
1.3.2 Danmark
Danmark lå tett opptil den skandinaviske fempartimodellen frem til 1970-årene. En forskjell
partiet Radikale Venstre (RV), agrarpartiet Venstre (V) og Det Konservative Folkeparti (KF) (tidligere Højre). Valget i 1973, som i ettertid har blitt kalt ”jordskjelvvalget”, markerte overgangen fra et stabilt til et mer flyktig og fragmentert partisystem. De fire store partiene fikk redusert sin oppslutning blant velgerne, samtidig som nye partier kom på banen. Blant disse nye partiene var det høyreradikale Fremskridtspartiet (FrP). Dette partiet ble splittet i 1995. Utbrytergruppen dannet Dansk Folkeparti (DF), som i dag i stor grad har overtatt Fremskridtspartiets rolle i dansk politikk. Andre nye partier på 1970-tallet var Kristelig Folkeparti (KrF) og Centrum-Demokraterne (CD), som var en utbrytergruppe fra Socialdemokratiets høyreside. På venstresiden ble Socialistisk Folkeparti (SF) dannet allerede i 1959. Partiet ble imidlertid splittet i 1967, noe som førte til dannelsen av Venstresocialistene (VS). Dette partiet gikk i 1989 inn i listeforbundet Enhedslisten - de rød grønne (EL), sammen med Socialistisk Arbejderparti (marxist-leninistene) og Danmarks kommunistiske parti (DKP) (Heidar og Berntzen 1998:75-80).
De Grønne ble dannet i 1983, og deltok ved nasjonale valg for første gang i 1987. Partiet har imidlertid aldri fått noe gjennomslag blant velgerne. Goul Andersen (1990:185, 188) peker på at dette er interessant, ettersom de danske innbyggerne er blant de mest miljøbevisste i verden. Fraværet av et relevant grønt parti kan forklares med at de andre nye venstrepartiene, Socialistisk Folkeparti og Venstresocialistene, tidlig tok opp i seg miljøsaken. De fleste miljøorganisasjonene motarbeidet også konsekvent etableringen av et grønt parti. I beste fall ble et grønt parti betraktet som unødvendig, i verste fall kunne det svekke den parlamentariske styrken til de partiene som allerede hadde engasjert seg i miljøsaken.
Tabell 1.3: Danmark: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008.
Partier 1981 1984 1987 1990 1994 1998 2001 2007
DKP 1,1 0,7 0,9 - - -
VS 2,7 2,7 1,4 - - -
EL - - - 1,7 3,1 2,7 2,4 2,2
SF 11,3 11,5 14,6 8,3 7,3 7,5 6,4 13,0 SD 32,9 31,6 29,3 37,4 34,6 36,0 29,1 25,5 V 11,3 12,1 10,5 15,8 23,3 24,0 31,3 26,3
RV 5,1 5,5 6,2 3,5 4,6 3,9 5,2 5,1
KrF5 2,3 2,7 2,4 2,3 1,8 2,5 2,3 0,9
KF 14,5 23,4 20,8 16,0 15,0 8,9 9,1 10,4
FrP 8,9 3,6 4,8 6,4 6,4 2,4 0,6 -
DF - - - 7,4 12,0 13,8
CD 8,3 4,6 4,8 5,1 2,8 4,3 1,8 -
Andre 1,6 1,6 4,3 3,5 1,1 0,4 0,0 2,8
Sum 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 Kilde: Parties and Elections in Europe 2008b.
Til tross for endringene i partisystemet som fulgte etter ”jordskjelvvalget” i 1973, har de fire
”gamle” partiene hatt en solid oppslutning på 1980- og 1990-tallet, i følge tabell 1.3. Heidar og Berntzen (1998:79) peker da også på at blokkdelingen og disse fire partiene fremdeles er bærebjelker i det danske partisystemet. Samtidig har oppslutningen om de høyreradikale partiene totalt sett økt fra 8,9 prosent i 1981 til 13,8 i 2007. Socialistisk Folkeparti hadde en svak nedgangsperiode på 1990-tallet, men kom sterkt tilbake ved valget i 2007 med en oppslutning på 13 prosent blant velgerne.
1.3.3 Tyskland
Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) var ett av tre partier som utgjorde kjernen i det vesttyske partisystemet frem til begynnelsen av 1980-tallet. SPD byttet på å ha regjeringsmakten med den kristendemokratiske partigrupperingen Christlich-Demokratische Union/Christlich-Soziale Union (CDU/CSU). Den sistnevnte grupperingen er to separate partier, der CDU opererer i hele Tyskland unntatt i Bayern, mens CSU begrenser seg til Bayern. Det liberale partiet Freie Demokratische Partei (FDP) utgjorde det tredje partiet, og var et koalisjonsalternativ for både SPD og CDU/CSU (Jeffery 1999:96-97, Heidar og Berntzen 1998:216-218).
Da Die Grünen gjorde sin inntreden i den tyske forbundsdagen etter valget i 1983, var det første gang siden 1953 at et nytt parti vant representasjon i Bundestag (Heidar og Berntzen
1998:218). Partiet har blitt sett på som selve prototypen for grønne partier, og for mange representerer partiet det sterkeste eksempelet på den grønne politikkens innflytelse i vesteuropeiske partisystemer. Die Grünen hadde sitt opphav i de nye politiske protestbevegelsene, og noe av bakgrunnen for etableringen av partiet i 1980 var, i likhet med i Sverige, misnøye med de etablerte partienes sviktende respons på de nye miljøutfordringene.
Oppslutningen økte utover 1980-tallet, og ved valget i 1987 fikk partiet drøyt åtte prosent av stemmene (se tabell 1.4). Med suksessen fulgte imidlertid også problemer i form av interne konflikter, og ved valget i 1990 mistet partiet representasjonen i Bundestag. I 1993 gikk Die Grünen og det østtyske Bündnis 90 sammen i ett parti. Ved valget året etter fikk de grønne en oppslutning på 7,3 prosent, og ble dermed landets tredje største parti. Valget i 1998 brøt det gjenværende hinderet, da partiet dannet koalisjonsregjering med SPD (Burchell 2002:52-55, Radcliffe 2000:148).
Etter Berlinmurens fall i 1989 vokste det frem en rekke politiske partier i det som hadde vært en kommunistisk ettpartistat i øst. Blant disse var det nevnte Bündnis 90, som ble stiftet av flere borgerrettighetsgrupper. Ved det første alltyske valget i 1990 valgte Bündnis 90 og Die Grünen å stille med to separate lister. De grønne i Vest-Tyskland klarte som nevnt ikke sperregrensen, men ble da representert gjennom Bündnis 90, som oppnådde representasjon.
De østtyske ”søsterpartiene” til SPD, CDU/CSU og FDP ble imidlertid slått sammen med de etablerte partiene i vest foran valget i 1990. Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det gamle østtyske kommunistpartiet, klarte også å etablere seg i det nye alltyske partisystemet (Burchell 2002:54, Heidar og Berntzen 1998:219).
Tabell 1.4: Tyskland: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008.
Partier 1980 1983 1987 1990 1994 1998 2002 2005
PDS6 0,2 0,2 - 2,4 4,4 5,1 4,0 8,7
SPD 42,9 38,2 37,0 33,5 36,4 40,9 38,5 34,2
Grüne 1,5 5,6 8,3 5,0 7,3 6,7 8,6 8,1
FDP 10,6 7,0 9,1 11,0 6,9 6,2 7,4 9,8
CDU/CSU 44,5 48,8 44,3 43,8 41,5 35,1 38,5 35,2
Andre 0,3 0,2 1,3 4,2 3,6 6,0 3,0 3,8
Sum 100,0 100,0 100,0 99,9 100,1 100,0 100,0 99,8 Kilde: Parties and Elections in Europe 2008c.
6 Er i dag en del av det nye partiet Die Linke, som ble etablert i juni 2007.
1.3.4 Nederland
Fem partier har dominert den politiske arenaen i Nederland gjennom det meste av etterkrigstiden. Disse partiene stod for regjeringsdannelsene, og fikk jevnlig til sammen opp mot 90 prosent av stemmene ved valg. Tre av partiene var religiøst baserte, og disse gikk i 1977 sammen i et valgforbund kalt Christen Demokratisch Appel (CDA). Dette valgforbundet ble i 1980 omdannet til et politisk parti med samme navn. Det sosialdemokratiske Partij van der Arbeid (PvdA) og det liberale Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD) er de to andre partiene som har stått sterkt. Det finnes imidlertid flere relevant partier, deriblant Socialistische Partij (SP) og det sosialliberale partiet Democraten `66 (D66) (Heidar og Berntzen 1998:149-152). I tillegg eksisterer det tre mindre fundamentalistiske, kalvinistiske partier (GPV, SGP og RPF), som har hatt en oppslutning på 1-2 prosent hver (Knutsen 2004:22)
Før valget i 1989 gikk fire mindre partier på venstresiden sammen om å stille liste under navnet Groen Links (GL). Disse fire partiene var kommunistene, pasifistene, de radikale samt et evangelisk parti utgått fra CDA. Året etter ble Groen Links etablert som politisk parti (Carter 2001:86). Knutsen (2004:15-16) klassifiserer Groen Links som et venstresosialistisk parti. Et rent grønt parti, De Groenen, ble etablert i 1983 (Radcliffe 2000:150), men partiet kom helt i skyggen etter sammenslåingen av de fire venstrepartiene til Groen Links. De grønne har aldri oppnådd representasjon i parlamentet, og utgjør derfor ikke noe relevant parti. Likevel er Nederland, i likhet med Danmark, blant de landene der miljøbevisstheten blant innbyggerne er størst, samtidig som miljøspørsmål regelmessig har vært et fremtredende politisk tema (Rootes 1997:320).
Tabell 1.5: Nederland: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008.
Partier 1982 1986 1989 1994 1998 2002 2006
GL7 6,5 3,3 4,1 3,5 7,3 7,0 4,6
SP 0,5 0,3 0,4 1,3 3,5 5,9 16,6
PvdA 30,4 33,3 31,9 24,0 29,0 15,1 21,2 VVD 23,1 17,4 14,6 19,9 24,7 15,4 14,6 CDA 29,3 34,6 35,3 22,2 18,4 27,9 26,5
D66 4,3 6,1 7,9 15,5 9,0 5,1 2,0
Kalvinistiske partier8 4,3 3,9 4,1 4,8 5,0 1,7 1,6 Andre9 1,8 1,3 2,0 8,8 3,1 21,9 12,9 Sum 100,2 100,2 100,3 100,0 100,0 100,0 100,0 Kilde: Parties and Elections in Europe 2008d.
Tabell 1.5 viser at de tre partiene CDA, PvdA og VVD hadde en stabil, høy oppslutning utover 1980-tallet. Dette bildet ble endret ved valget i 1994, da CDA og PvdA til sammen mistet over 20 prosentenheter i velgeroppslutning. Selv om oppslutningen om disse tre partiene har variert mer etter 1994-valget, viser tabellen at de til sammen fremdeles har støtte blant godt over halvparten av velgerne. Både Groen Links og Socialistische Partij økte sin oppslutning utover 1980- og 1990-tallet. Ved sist valg i 2006 falt imidlertid Groen Links noe tilbake, mens SP fikk en oppslutning på hele 16,6 prosent.
1.3.5 Italia
Italias absolutt viktigste parti i hele etterkrigstiden har vært det kristelig-demokratiske partiet, Democrazia Cristiana (DC). Dette partiet satt med regjeringsmakten sammenhengende fra 1945 til 1992, som regel i koalisjon med mindre partier. Hele denne ”første” republikkens historie var preget av et ”blokkert” politisk system, der jevnlig veksling mellom opposisjon og posisjon var fraværende. På begynnelsen av 1990-tallet endret situasjonen seg dramatisk da en rask og fundamental omforming av partisystemet og den eksisterende maktfordelingen fant sted. Noen partier ble oppløst, mens andre skiftet navn og identitet. Også flere nye partier ble etablert i denne perioden, som markerte overgangen til Italias ”andre” republikk. Bakgrunnen for omformingen var både endringer i velgeratferd, institusjonelle endringer, og omfattende korrupsjonsskandaler i perioden 1992 til 1994, som blant annet rammet DC. I 1994 ble derfor DC relansert under et nytt navn, Partito Popolare Italiano (PPI). Intern uenighet førte imidlertid til at flere brøt ut og dannet nye partier, som Cristiani Democratici Uniti (CDU) og
7 Oppslutningen om PSP, CPN, PPR og EVP før sammenslåingen i 1989 til Groen Links er også inkludert her.
8 De tre kalvinistiske fundamentalistiske partiene GPV, SGP og RPF er slått sammen.
9 Det høyrepopulistiske partiet Lijst Pim Fortuyn (LPF), som ble etablert i 2002, er blant annet inkludert her.
Partiet fikk 17 prosent oppslutning ved valget i 2002, noe som forklarer den høye oppslutningen om andre partier dette året. LPF er i dag oppløst.
Centro Cristiano Democratico (CCD). CDU samarbeider nå nært med CCD (Heidar og Berntzen 1998:250, Daniels 1999:71-76). Også sosialistpartiet, Partito Socialista Italiano (PSI), ble rammet av korrupsjonsskandalene, og tabell 1.6 viser tydelig at oppslutningen om både DC og PSI sank kraftig fra 1992 til 1994. Etter valget ble PSI oppløst i en rekke småpartier.
Et annet parti som også forsvant fra den politiske arenaen utover 1990-tallet var Partito Socialista Democratico Italiano (PSDI), som har vært et av de minste sosialdemokratiske partier etter vesteuropeisk standard (Daniels 1999:78-79). Kommunistpartiet i Italia, Partito Comunista Italiano (PCI), har imidlertid vært Vest-Europas største kommunistparti og Italias nest største parti ved valg. I 1991 ble partiet splittet som følge av ideologistrid. Dette resulterte i dannelsen av to nye partier: Partito delta Rifondazione Comunista (PRC) og det som etter hvert ble hetende Democratici di Sinistra (DS). PRC overtok mange av velgerne fra Democrazia Proletaria (DP), et annet parti på venstresiden som ble oppløst i 1991 (Heidar og Berntzen 1998:251-252, Daniels 1999:77).
De liberale partiene Partito Liberale Italiano (PLI) og Partito Repubblicano Italiano (PRI) hadde en sentral rolle i den ”første” republikken, men støtten blant velgerne forsvant utover 1990-tallet (Daniels 1999:79). En utbrytergruppe fra venstresiden i PLI dannet i 1955 Partito Radicale (PR), et parti som siden har endret navn en rekke ganger. Partiet er sterkt saksorientert og har markert seg som et radikalt antisystemparti. Alleanza Nazionale (AN) (tidligere MSI) er partiet som har videreført den fascistiske tradisjonen etter andre verdenskrig, og partiet har en betydelig oppslutning blant italienske velgere. Et annet relevant parti er det regionale partiet Lega Nord. Dette er et sterkt høyreorientert protestparti, som har som mål å endre Italia til en føderal republikk. I følge partiets ideologi ligger Italias fremtid i regionene, og ikke i nasjonen. Lega Nord kjemper i stor grad om de samme middelklassevelgerne som Forza Italia, et parti som ble dannet i 1994 av mediemagnaten og forretningsmannen Silvio Berlusconi. Partiet oppnådde umiddelbar suksess ved valget samme år (Heidar og Berntzen 1998:252-256, Koff og Koff 2000:49). I 1998 dannet Romano Prodi det sentrumsorienterte partiet I Democratici (Demokratene). Partiet sluttet seg til den politiske listen La Margherita ved valget i 2001, og da denne listen året etter ble omdannet til et parti, opphørte Democratici å eksistere.
Tabell 1.6: Italia: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008.
Partier 1983 1987 1992 1994 1996 2001 2006 DS10 29,9 26,6 16,1 20,4 21,1 16,6 -
PRC11 - - 5,6 6,0 8,6 6,7 8,1
DP 1,5 1,7 - - -
PSI 11,4 14,3 13,6 2,2 - - -
PSDI 4,1 2,9 2,7 - - - -
Verdi - 2,5 2,8 2,7 2,5 2,2 2,1
PLI 2,9 2,1 2,8 - - - -
PRI 5,1 3,7 4,4 - - - -
PR 2,2 2,6 1,2 3,5 1,9 2,3 2,6
DC12 32,9 34,3 29,7 11,1 6,8 14,5 -
CCD- CDU - - - - 5,8 3,2 6,8
Forza Italia 21,0 20,6 29,4 23,7 Lega Nord - 0,5 8,7 8,4 10,1 3,9 4,6 AN 6,8 5,9 5,4 13,5 15,7 12,0 12,3
L`Ulivo - - - 31,3
Andre 3,2 2,9 7,0 11,1 6,8 9,1 8,4
Sum 100,0 100,0 100,0 99,9 99,9 99,9 99,9 Kilde: Parties and Elections in Europe 2008e.
I likhet med de fleste andre vesteuropeiske land ble det også i Italia opprettet et grønt parti på 1980-tallet. En nasjonal organisasjon for grønne lister, Federazione delle Liste Verdi, ble etablert i 1986, og ved valget året etter ble de grønne for første gang representert i parlamentet med 2,5 prosent av stemmene. Partiet fikk økt oppslutning på slutten av 1980-tallet, men hadde likevel en svak posisjon i det ”blokkerte” politiske systemet under den ”første”
republikken. Etter overgangen til den ”andre” republikken konkurrerte nye sentrum-høyre- og sentrum-venstre-koalisjoner om makten. Som en del av Ulivo-koalisjonen fikk Verdi for første gang plass i regjeringen etter at koalisjonen gikk seirende ut av valget i 1996. I årene som fulgte gjennomførte partiet endringer i den organisatoriske strukturen. Den tette koblingen til miljøorganisasjonene ble fjernet for å kunne bli et mer tradisjonelt parti, som var lojal mot sentrum-venstre-koalisjonen. Partiet mistet dermed støtten fra mange miljøorganisasjoner og velgere. Samtidig har de grønnes mulighet for representasjon i parlamentet siden 1994 vært totalt avhengig av muligheten til å delta i en sentrum-venstre- allianse. Partiet har aldri fått særlig høy oppslutning ved valg, men har bidratt til å øke bevisstheten rundt miljøsaker hos det italienske folket (Biorcio 2002:39-59, Koff og Koff 2000:53-54).
10 Partito Communista Italiana (PCI) fram til 1990. I 2006 var partiet en del av listen L`Ulivo.
11 Inkluderer Partito dei Communisti Italiani (PdCI), selv om dette partiet brøt ut fra PRC i 1998 (Koff og Koff 2000:216).
12 I 1996 var partiet en del av den politiske listen For Prodi, og i 2001 sluttet partiet seg til listen La Margherita, som året etter ble omgjort til et politisk parti. La Margherita var en del av listen L`Ulivo i 2006.
1.3.6 Spania
Spanias største og viktigste parti er Partido Socialista Obrero Español (PSOE). Dette er det eneste partiet som får oppslutning i alle deler av Spania. Det nest største partiet er det konservative Partido Popular (PP), mens Centro Democrático y Social (CDS) har gjort krav på å representere sentrum av det politiske spekteret. CDS mistet imidlertid mye av sin oppslutning på begynnelsen av 1990-tallet. Det spanske kommunistpartiet PCE er den dominerende delen av valgalliansen Izquierda Unida (IU). IUs hittil høyeste oppslutning kom ved valget i 1996 da de fikk 10,5 prosent av stemmene, men partiet mistet halvparten av velgerne ved det neste valget i 2000 (se tabell 1.7). I tillegg har Spania en rekke regionale partier. Det katalanske Convergència i Unió (CiU) er det største av disse, etterfulgt av det baskiske nasjonalistpartiet (EAJ-PNV) (Heidar og Berntzen 1998:281-286).
Når det gjelder miljøvern, har dette lenge vært et forsømt område i Spania. Landet har riktignok flere mindre regionale grønne partier, men disse kan ikke sies å være relevante. Det grønne partiet Los Verdes ble etablert i 1984. Intern uenighet innenfor miljøbevegelsen førte imidlertid til at det stilte tre grønne lister ved parlamentsvalget i 1986. Denne direkte konkurransen mellom alternative grønne partier fortsatte utover 1990-tallet, og har gjort det vanskelig å danne en felles grønn front. Samtidig har det vist seg at det er et begrenset miljøengasjement blant innbyggerne i Spania. Selv om undersøkelser viser at miljøbevisstheten ofte er større blant spanjoler sammenlignet med andre europeere, har noe av problemet imidlertid vært å få omsatt denne bevisstheten til handling (Heidar og Berntzen 1998:286, Holliday 1997:170-171).
Tabell 1.7: Spania: partienes andel av stemmene (%), parlamentariske valg, utvalgte år 1980-2008.
Partier 1982 1986 1989 1993 1996 2000 2004 2008
IU 4,0 4,6 9,1 9,6 10,5 5,5 4,1 3,8
PSOE 48,1 44,1 39,6 38,8 37,6 34,2 42,6 43,6
CDS 2,9 9,2 7,9 1,8 - - - -
PP 26,4 26,0 25,8 34,8 38,8 44,5 37,7 40,1
CiU 3,7 5,0 5,0 4,9 4,6 4,2 3,2 3,1
EAJ-PNV 1,9 1,5 1,2 1,2 1,3 1,5 1,6 1,2 Andre regionale partier 1,7 2,0 2,6 3,7 4,3 4,4 6,0 3,3
Andre 11,3 7,7 8,8 5,0 2,9 5,7 4,7 4,9
Sum 100,0 100,1 100,0 99,8 100,0 100,0 99,9 100,0 Kilde: Parties and Elections in Europe 2008f.
Selv om PSOE har vært det største partiet i Spania, viser tabell 1.7 at partiet mistet oppslutning utover hele 1980- og 1990-tallet, og ble forbigått av Partido Popular ved valgene i 1996 og 2000. Etter valget i 2004 ble imidlertid PSOE igjen landets største parti, og partiet beholdt denne posisjonen etter valget i 2008. Det fremgår også av tabellen at de regionale partiene til sammen har en solid oppslutning i det spanske folket.
1.3.7 Oppsummering
Presentasjonen av de seks undersøkelseslandene har vist at endringer innenfor det enkelte partisystem har funnet sted, i større eller mindre grad, i løpet av de siste tiårene. Disse endringene innebærer at flere av de tradisjonelle, etablerte partiene har mistet oppslutning, samtidig som nye partier, både på høyre- og venstresiden i det politiske landskapet, har kommet på banen. Blant disse nye partiene er grønne partier. Som presentasjonen også har vist, er det imidlertid store variasjoner mellom landene når det gjelder oppslutningen om de grønne partiene. De politiske partiene som er presentert her, vil senere i oppgaven bli gruppert i ulike partifamilier. Dette vil bli gjort for å kunne sammenligne på tvers av landene hvilken betydning grønne verdier har for partivalg.
1.4 Oppgavens disposisjon
I dette første kapitlet har jeg presentert oppgavens tema og problemstilling, samt gitt en oversikt over relevante partier i de seks undersøkelseslandene. I kapittel 2 redegjøres det for den teoretiske tilnærmingen til oppgavens problemstilling. Samtidig vil jeg her på bakgrunn av teorien fremsette flere hypoteser som jeg ønsker å teste for å belyse problemstillingen.
Kapittel 3 omhandler data og metode. Her vil jeg først presentere og redegjøre for valg av datamateriale. Hvordan de enkelte variablene i oppgaven er operasjonalisert vil deretter bli forklart. For den avhengige variabelen partivalg presenteres frekvenstabeller, og de ulike partiene klassifiseres i partifamilier. En måte å måle teoretiske begreper på, er ved å ta i bruk såkalte indekser. Jeg har derfor konstruert en indeks for å måle grønne verdier, og denne indeksen vil bli gjennomgått. I tillegg vil jeg presentere de analysemål og -teknikker som benyttes i oppgaven.
Analysedelen består av to kapitler. Kapittel 4 tar for seg den bivariate analysen. I dette kapitlet vil sammenhenger mellom både de sosiostrukturelle variablene og grønne verdier, og mellom grønne verdier og partivalg, bli kartlagt. Dette gjøres med utgangspunkt i de fremsatte
hypotesene. I kapittel 5 gjennomføres en multivariat analyse. Her undersøkes det hvor stor forklaringskraft sosial struktur, grønne verdier og den totale modellen har for partivalg i de respektive undersøkelseslandene.
Oppgaven avsluttes med kapittel 6. I dette kapitlet vil jeg oppsummere de viktigste funnene fra analysen, samt komme med noen avsluttende kommentarer rundt resultatene, oppgavens begrensninger og muligheter for videre forskning.
2 Teori
Denne oppgaven tar utgangspunkt i Ingleharts teori om ”den stille revolusjon”. Teorien har vært fremtredende i en rekke empiriske analyser av holdninger til natur- og miljøvern, og kan sies å spille en sentral rolle i studiet av miljøspørsmål. Jeg skal i dette kapitlet redegjøre for hovedtrekkene i Ingleharts teori, for deretter å diskutere en del kritiske innvendinger knyttet til teorien. Videre følger en kort fremstilling av hva som kjennetegner miljøpolitikken, miljøbevegelsen og de grønne partiene generelt, med eksempler hentet fra landene som inngår i denne undersøkelsen. Den teoretiske tilnærmingen vil danne grunnlaget for fremsettelsen av flere hypoteser i forlengelsen av oppgavens problemstilling, og disse hypotesene vil bli presentert til slutt. Før jeg tar for meg Ingleharts teori, vil det imidlertid være nyttig å se nærmere på den teoretiske bakgrunnen.
2.1 Teoretisk bakgrunn: fra sosiostrukturelle til verdibaserte forklaringsfaktorer i studiet av velgeratferd
Et sentralt spørsmål innenfor valgforskningen er, som nevnt i innledningen, hvilke faktorer som har størst påvirkning på velgernes atferd. I den forbindelse er oppfatningen om at velgernes sosiale status i stor grad korrelerer med deres partivalg, et av de lengstlevende og mest veldokumenterte fakta. Denne sammenhengen mellom sosial struktur og partivalg har blitt studert fra mange ulike teoretiske perspektiver. Det er likevel Seymour Martin Lipset og Stein Rokkans skillelinjemodell som står som det mest sentrale bidraget, og som har utgjort det teoretiske grunnlaget for en rekke empiriske analyser innenfor dette fagfeltet (Oskarson 2005:84, Knutsen 2004:1).
Lipset og Rokkans modell over den politiske utviklingen i Vest-Europa ble introdusert i boken ”Party Systems and Voter Alignments”, som ble utgitt i 1967. I boken presenterer forfatterne et historisk-sosiologisk perspektiv på partivalg. Ulike gruppers tilknytning til politiske partier forklares ut i fra sosiale konfliktlinjer, som er befestet i samfunnets historiske utvikling. Selv om konfliktlinjebegrepet står sentralt i Lipset og Rokkans analyser, presenterer forfatterne ingen eksplisitt definisjon eller avgrensning av begrepet. Dermed har det oppstått en diskusjon innenfor fagmiljøet om hvilke bestanddeler begrepet ”konfliktlinje” er ment å inneholde. Et av de grundigste og mest systematiske forsøk på å forklare de sentrale kriteriene i skillelinjemodellen er foretatt av Bartolini og Mair, og jeg velger derfor å referere til deres
definisjon av konfliktlinje. De skisserer tre elementer som en konfliktlinje består av: et empirisk, et normativt og et organisatorisk element. Det empiriske elementet peker tilbake på den sosioøkonomiske forankringen eller tilknytningen til identifiserbare sosiale grupper, mens det normative elementet understreker at en politisk konfliktlinje forutsetter en kollektiv identitet der verdier og oppfatninger reflekterer en samhørighet innenfor gruppen. Det organisatoriske elementet tar utgangspunkt i oppfatningen om at det sosioøkonomiske grunnlaget for en konfliktlinje ikke i seg selv innebærer noen form for organisering. Det er først når partier, fagforeninger eller andre organisasjoner etableres, at de interesser som ligger til grunn for konfliktlinjen får et institusjonelt uttrykk (Aardal 1994:223).
Konfliktlinjene hadde ifølge Lipset og Rokkan (1967:14ff) utgangspunkt i to revolusjoner - den nasjonale og den industrielle. Den nasjonale revolusjonen produserte to konfliktlinjer;
konflikten mellom sentrum og periferi, og konflikten mellom kirke og stat. Førstnevnte var relatert til konflikten mellom den sentrale nasjonsbyggende kulturen og ulike etniske, språklige og religiøse minoriteter i perifere regioner. Konflikten mellom kirke og stat har særlig dreid seg om opprettholdelsen av historiske kirkelige privilegier og kontroll over utdanningssystemet. Den industrielle revolusjonen var også opphavet til to konfliktlinjer;
konflikten mellom by og land, i tillegg til konflikten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Den første konfliktlinjen refererer til interessemotsetninger på varemarkedet mellom selgere og kjøpere av landbruksprodukter, eller mer generelt til motsetningene mellom urban og rural befolkning. Sistnevnte refererer derimot til ulikheter i arbeidsmarkedet som følge av de permanente endringene overgangen til et industrielt samfunn førte med seg. Konflikten har stått mellom eiere og arbeidsgivere på den ene siden, og arbeidere på den andre.
Av disse fire konfliktlinjene har religion (kirke og stat) og sosial klasse (eier og arbeider) vist seg å ha sterkest og mest vedvarende innflytelse på utviklingen av partisystemene i de fleste vesteuropeiske land (Thomassen 2005:9). Særlig katolske land med en sterk kirkelig innflytelse har generert konflikten mellom kirke og stat. I Spania har for eksempel denne konfliktlinjen kommet til uttrykk i striden om legalisering av skilsmisse og abort, og finansiering av privatskoler. Storbritannia har ofte blitt trukket frem som det klareste eksempelet på klassetilhørighetens betydning. ”Class is the basis of British politics; all else is mere embellishment and detail”, som et av de mest siterte utsagn i britisk statsvitenskap peker
de siste tiårene. Konflikten mellom by og land har generelt hatt mindre betydning for de vesteuropeiske partisystemene, men både Finland og Norge er eksempler på land der denne konfliktlinjen har vært viktig. Partiet Centern i Finland og Senterpartiet i Norge representerer begge distriktenes, primærnæringenes og bøndenes interesser overfor det urbane.
Konfliktlinjen mellom sentrum og periferi har også preget flere lands politikk, med Spania som kanskje det mest typiske eksempelet. Her har det politiske sentrum i Madrid blitt utfordret av nasjonale minoritetsområder som Baskerland, Catalonia og Galicia (Heidar og Berntzen 1998).
Et viktig perspektiv i Lipset og Rokkans arbeid ble formulert gjennom en såkalt
”fastfrysningshypotese”: ”The party systems of the 1960`s reflect, with few but significant exceptions, the cleavage structures of the 1920`s” (Lipset og Rokkan 1967:50). Hypotesen var her at partisystemene som hadde vokst frem under demokratiseringen av Vest-Europa var blitt
”frosset” en gang på 1920-tallet, da det ikke var flere nye velgergrupperinger igjen å mobilisere. Disse partisystemene hadde med få unntak holdt seg svært stabile frem til slutten av 1960-tallet (Heidar og Berntzen 1998:33). En viktig forklaring på denne stabiliteten var den vedvarende og sterke påvirkningen som sosial struktur hadde på partivalg i denne tidsperioden. Ifølge fastfrysningshypotesen la altså de sosiale konfliktlinjene sterke føringer for stemmegivningen i et land, noe som bidro til stabile partialternativer og til en viss grad stabil oppslutning for partiene over tid (Knutsen 2004:6). Lipset og Rokkans hovedsakelig teoretiske diskusjon av forholdet mellom sosial struktur og partivalg, ble fulgt opp av en mer systematisk, empirisk dokumentasjon av Rose og Urwin. Deres analyse av data fra 17 land støttet ideen om en sterk sammenheng mellom sosial struktur og partivalg, og bekreftet dermed fastfrysningshypotesen (Rose og Urwin 1969).
Den stabile sammenhengen mellom sosial struktur og partivalg begynte å slå sprekker på slutten av 1960-tallet. Knutsen (1988:157) peker på at det på mange måter ble et paradoks at viktige teoretiske bidrag som viste til nettopp stor stabilitet mellom sosial struktur og partivalg, ble publisert i en periode der man kunne se tydelige endringer i dette mønsteret.
Ronald Inglehart hevdet at Vest-Europa var vitne til en endring fra ”a class based to a value based pattern of political polarization” (Inglehart 1984:26), og har med sin teori om ”den stille revolusjon” trolig stått for det mest anerkjente forsøket på å forklare disse
”opptiningstendensene” i avanserte industrisamfunn. Ifølge Inglehart vil moderniseringsprosessen i Vest-Europa føre til en gradvis endring i samfunnsborgernes
verdigrunnlag: bort fra økonomiske og materialistiske verdier og over til mer estetiske og postmaterialistiske verdier. Oppslutning om grønne verdier og etablering av grønne partier kan tolkes inn i en slik verdimessig endringsprosess. Selv om miljøspørsmål bare utgjør en del av en omfattende teoribygging hos Inglehart, har natur- og miljøvern likevel blitt presentert som et viktig element ved teorien om ”den stille revolusjon” (Aardal 1993:33-42).
Jeg vil nå presentere hovedtrekkene i denne teorien.
2.2 Ronald Ingleharts teori om ”den stille revolusjon”
Som nevnt peker Lipset og Rokkan (1967) på at det eksisterer stabilitet i både konfliktmønstre og partisystem, og forholdet mellom sosiale grupper og partipreferanse betegnes med
”alignment” (tilknytning). Inglehart derimot viser til at denne stabiliteten berøres av en samfunnsmessig omveltning som resulterer i verdiendringer og ”dealignment”, altså en nedgang i tilknytningene. Dette vil videre gi grunnlag for ”realignment” (nye tilknytninger) (Knutsen 1990:258). Selv om Ingleharts teori i utgangspunktet var supplerende og ikke forkastende i forhold til strukturelle forklaringsmodeller, understreker han først og fremst betydningen av verdier. Den gradvise, men likevel omfattende verdiendringsprosessen som Inglehart mener har funnet sted i de senere årene, karakteriserer han som ”en stille revolusjon”. Fra et stort fokus på økonomisk vekst, materiell velstand, sikkerhet og tradisjonell livsstil, har individene blitt mer opptatt av verdier som individuell frihet, likestilling, livskvalitet, selvrealisering og ikke-økonomiske forhold (Inglehart 1977:4, 179).
Dette gir seg utslag i nye verdibaserte konfliktlinjer, der den mest sentrale, ifølge Inglehart, er materialisme-/postmaterialismedimensjonen (MPM-dimensjonen). Denne vil gradvis erstatte de tradisjonelle konfliktlinjene som Lipset og Rokkan viser til i sin skillelinjemodell. Mens politisk polarisering i det industrielle samfunn var et resultat av klassekonflikt, vil nye politiske stridsspørsmål knyttet til MPM-dimensjonen i stor grad gå på tvers av det tradisjonelle skillet mellom ”høyre” og ”venstre”. De nye stridsspørsmålene vil utgjøre en ny sakspolarisering, der materialistene vil ha en større tilbøyelighet til å støtte den etablerte orden, mens postmaterialistene vil være mer endringsorienterte. MPM-dimensjonen bidrar altså til ”dealignment” ved å gå på tvers av den etablerte konfliktlinjestrukturen, samtidig som den også må ses på som en del av ”realignment”. Hva gjelder det sistnevnte, blir konfliktlinjen viktig ved at den bidrar til ideologisk reorientering av de gamle partienes profil, etablering av nye partier, og et nytt politisk rom, der velgere, sosiale grupper og partier er
For å forklare de verdimessige endringsprosessene tar Inglehart utgangspunkt i Abraham Maslows teori om behovshierarkiet. Maslow hevder at man kan rangere menneskers behov i et hierarki. Nederst i hierarkiet plasseres fysiologiske behov og behov for sikkerhet og trygghet. Lenger opp i behovshierarkiet finner man behov for blant annet tilhørighet, aktelse og selvrespekt, og øverst behovet for selvrealisering. Når de mer grunnleggende behovene er dekket, vil individene søke ”høyere ordens behov”. Det er altså denne logikken Inglehart følger når han forklarer overgangen fra materialistiske til postmaterialistiske verdier (Nyberg 1999:43-44).
Videre bygger Ingleharts teori på en knapphetshypotese og en sosialiseringshypotese.
Knapphetshypotesen går ut på at samfunnsborgernes prioriteringer reflekterer de sosioøkonomiske omgivelsene. Man legger subjektivt størst vekt på det som er minst tilgjengelig. Dersom man har lite av et materielt gode, vil man vanligvis anstrenge seg hardere for å skaffe mer av dette godet. Ifølge Inglehart impliserer dermed knapphetshypotesen kortsiktige variasjoner der velstand fører til prioritering av postmaterialistiske goder, mens knapphet fører til prioritering av materialistiske goder. Knapphetshypotesen er i Ingleharts teori koblet sammen med sosialiseringshypotesen, som sier at individuelle prioriteringer først og fremst vil reflektere de forhold den enkelte vokste opp under. Disse to hypotesene er i følge Inglehart komplementære (Inglehart 1990:56, Aardal 1993:36-37).
Kombinasjonen av disse hypotesene, i tillegg til en antakelse om økende materiell velstand, er i følge De Graaf og Evans (1996:609) kjernen i Ingleharts forståelse av verdiendringen. De eldre generasjonene vokste opp i en tid preget av arbeidsløshet, krig og knapphet på materielle goder, og vil som følge av sine oppvekstvilkår være mer opptatt av fysisk og økonomisk trygghet, altså materialistiske verdier. Høy økonomisk vekst og fravær av krig i de vesteuropeiske landene i hele etterkrigstiden, har bidratt til at de yngre generasjonene derimot vokser opp i et samfunn preget av høyt velstandsnivå og trygge fysiske forhold (Knutsen 1982:2). Inglehart forventer derfor at verdiendringene først og fremst vil finne sted blant de yngste aldersgruppene, og han betegner endringene som et ”intergenerasjonelt” skifte (Inglehart 1990:103). Videre antar Inglehart at verdier utgjør grunnleggende og stabile trekk ved den enkeltes personlighet. Det betyr at når de grunnleggende verdiorienteringene først er etablert i ung alder, vil de prege den enkelte resten av livet. Selv om det er rom for visse
endringer av verdiorienteringene, vil det stort sett dreie seg om mindre justeringer (Aardal 1993:38). Knutsen (1982:2) legger til:
”Etter hvert som nye generasjoner – oppvokst under trygge økonomiske og fysiske forhold i etterkrigstiden – kommer til å utgjøre større og større andel av den voksende befolkningen, vil utbredelsen av postmaterielle verdier føre til at de vestlige lands kultur endres. De nye politiske verdiene fører til at nye politiske stridsspørsmål settes på dagsorden, at nye politiske uttrykksformer i form av nye deltakelsesformer finner sted, og at partier som fokuserer på postmaterielle problemstillinger vinner større oppslutning”.
Nye politiske stridsspørsmål som særlig kom i fokus etter de politiske opptøyene og demonstrasjonene i 1960-årene, dreide seg blant annet om kvinners rettigheter, forbrukerpolitikk, en kritisk holdning til økonomisk vekst som eneste mål på utvikling, og motstand mot atomvåpen. I tillegg til at disse spørsmålene ble satt på den politiske dagsorden, ble interessegrupper og politiske bevegelser som forfektet disse sakene etter hvert en del av den politiske prosessen (Dalton 2002:90-91). Inglehart peker blant annet på den betydning utbredelsen av postmaterialistiske verdier fikk for fredsbevegelsens store oppslutning i Vest- Europa på 1980-tallet (Inglehart 1990:373). Et annet svært sentralt stridstema i ”den nye politikken” var miljøvern, som jo er av spesiell interesse i denne analysen. Som det vil bli gått nærmere inn på i neste avsnitt, var miljøperspektivet opprinnelig perifert i Ingleharts arbeid.
Det var først i senere publikasjoner han understreket at prioriteringer av økonomisk vekst kontra natur- og miljøvern utgjør ytterpunktene på materialisme-/postmaterialisme- dimensjonen (Aardal 1993:45). I dag er denne konflikten solid befestet, og ser i mange vesteuropeiske land ut til å være det tydeligste uttrykket for de nye, verdibaserte motsetningene. En klar manifestasjon av dette er etableringen av grønne partier, som har oppnådd betydelig støtte i flere land (Knutsen og Kumlin 2005:126).
De grønne partiene var en del av det som ble kalt ”det nye venstre”, som vokste frem fra slutten av 1960-årene. Dette var nye politiske bevegelser og partier på venstresiden som var inspirert av postmaterialistiske mål, og som rekrutterte velgere som var opptatt av disse verdiene (Inglehart 1977:241). Inglehart forventer dermed at postmaterialistiske verdier vil ha betydning for partivalg ved at personer som vektlegger slike verdier har større tilbøyelighet til å stemme på partier på venstresiden, og da særlig disse nye venstrepartiene, sammenlignet
Knutsen (1982:2) peker også på i sitt avsnitt at nye politiske verdier fører til nye deltakelsesformer, som direkte aksjoner. Postmaterialister legger i større grad enn andre vekt på deltakelse i slike aksjoner, ikke minst som et middel til selvrealisering. Dette er fordi postmaterialister i større grad enn andre er misfornøyd med de etablerte politiske elitene, deltakelsesformene og institusjonene. Deltakelse i direkte aksjoner kan i denne sammenheng sies å representere et ”høyere ordens behov” (Aardal 1993:39).
Teorien om ”den stille revolusjon” underbygges av et omfattende empirisk datamateriale. Den første undersøkelsen til Inglehart fra 1970 ble gjennomført i seks vesteuropeiske land.
Undersøkelsen viser at det eksisterte forskjeller mellom aldersgruppene langs MPM- dimensjonen. I alle landene var den yngste generasjonen mest postmaterialistisk, mens de eldre generasjonene viste seg å være klart mer materialistiske (Knutsen 1982:3).
Undersøkelsen viser også at andelen av materialister var mye høyere enn andelen av postmaterialister. Gjennom tidsseriedata fra de seks landene i perioden 1970 til 1994, finner Inglehart at dette forholdet gradvis har endret seg. I 1994 var det nesten like mange postmaterialister som materialister. Dermed bekreftes teorien om et ”intergenerasjonelt” skifte fra materialistiske til postmaterialistiske verdier (Inglehart 1997:139).
2.3 Kritikken mot Ingleharts teori
Ingleharts teori er et av de mest anvendte perspektiver når det gjelder nye politiske saksområder og stridsspørsmål. Dette gjelder ikke minst grønn politikk. Likevel har teorien blitt kritisert fra flere hold. Jeg skal i det følgende først og fremst se på de innvendingene som i særlig grad knytter seg til spørsmålene rundt natur- og miljøvern.
For det første dreier kritikken seg om at miljøperspektivet i utgangspunktet ikke stod særlig sentralt i Ingleharts teori. I den første undersøkelsen til Inglehart fra 1970 var det faktisk ikke med noe eget spørsmål om miljø. Undersøkelsen inneholdt ett spørsmål, der respondentene ble bedt om å rangere fire alternative samfunnsmessige målsettinger13. To av målsettingene var knyttet til materialistiske verdier, mens de to andre viste til postmaterialistiske verdier.
Det er for øvrig dette opprinnelige 4-verdibatteriet som har blitt mest benyttet i internasjonale verdiundersøkelser. Ingleharts senere undersøkelser ble utvidet med to tilsvarende spørsmål
13 De fire verdiene er: 1) å opprettholde lov og orden i landet, 2) gi folk mer å si i viktige nasjonale politiske avgjørelser, 3) bekjempe stigende priser, 4) beskytte ytringsfriheten (Inglehart 1977:28).
