Redaksjonskornite:
Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap
-
Harald Bache-Wiig, Kristian Emil Kristoffersen
Gunnar Sivertsen, Arne Torp
NORskrift TILLEGG er en monografiserie som utkommer uregelmes- sig som et supplement til tidsskriftet NORskrift. Serien er opprettet i 1996, og har særlig som formål å gjøre hovedoppgaver tilgjengelige i en utvidet distribusjon. Heftene i serien følger ikke abonnementet på NORskrift, men kan bestilles særskilt for kr. 100,- fra utgiveren, som er:
Avdeling for nordisk språk og litteratur, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo, Postboks 1013 Blindern, 0315 Oslo. Telefonhenvendelser kan rettes til Ellen Wingerei på 22 85 70 13.
NORskrift TILLEGG har hittil utkommet med disse titlene:
1/96 Karianne Bjellås Gilje: «Hæng dem!» Analyse av Knut Hamsuns sakprosa i «barnemorddebatten»
ISSN 0808-1506
Karianne Bjellås Gilje
'
•
Analyse av Knut Hamsuns sakprosa i
<<barnemorddebatten»
Hovedoppgave ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap Avdeling for nordisk språk og litteratur
Universitetet i Oslo Høst 1995
1 1
1 1 1 1 1
1 1 1 1 1 1 1
1 1 1 1 1 1
1
1 1 1 1 1 1
1 1 1 1 1 1
1
1 1 1 1 1
1 1
1 1 1 1
1 1 1
1 1 1 1
Karianne Bjellås Gilje
Analyse av Knut Hamsuns sakprosa i
«barnemorddebatten>>
Hovedoppgave ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap Avdeling for nordisk språk og litteratur
Universitetet i Oslo Høst 1995
Karikaturen på omslaget er tegnet av Otto Hjort, og ble trykt første gang i vitsebladet Humoristen nr. 13, 25.3.1916. Karikaturen er også gjengitt på s. 93 i Bilag L
Forord
Langsomt begyndte mine Tanker at samle sig. Jeg passet paa og skrev sagte og vel overveiet et Par Sider som en Indledning til noget; det kunde være Begyndelsen til hvadsomhelst, en Reiseskildring, en politisk Artikel, eftersom jeg selv fandt for godt. Det var en ganske fortræffelig Begyndelse til noget av hvert.
Så gav jeg mig til aa søke efter et bestemt Spørsmaal jeg kunde behandle, en Mand, en Ting at kaste mig over, og jeg kunde ikke finde noget. Under denne frugtesløse Anstrængelse begyndte det igjen at komme Uorden i mine Tanker, jeg følte hvorledes min Hjærne formelig slog Klik, mit Hode tømtes, tømtes, og det stod tilsist let og uten Indhold tilbake paa mine Aksler. Jeg fornam den glanende Tomhet i mit Hode med hele Legemet, jeg syntes mig selv uthulet fra øverst til nederst.
Herre, min Gud og Fader! ropte jeg i Smærte, og jeg gjentok dette Rop mange Ganger i Træk uten at si mere.
(Knut Hamsun, Sult, 1932-33: l :30)
Knut Hamsun visste hva det ville si å ha mange ideer og tanker å sortere før «det egentlige», dvs. selve skriveprosessen, kunne begynne. Han har også flere ganger uttalt frustrasjon over store og uoversiktlige mengder med materiale, f.eks. i forbindelse med Segelfoss By- skrivingen, som foregikk parallelt med oppstarten av «barnemorddebatten»: «Jeg har jo allerede i Børn av Tiden 29 store og smaa Personer, og her skal jeg begynde med dette An tal igjen. Men jeg hadde saan Masse Forarbeidelser som jeg saa nødig vilde kassere»
(Bilag 1:18).
Jeg er- uten sammenligning for øvrig- glad for at også skribenter av Hamsuns format har gitt uttrykk for slike tankesorterings-, utvelgelses- og materialmengde-problemer.
For min del var det ikke vanskelig å bestemme hvem jeg skulle velge tekster fra som materiale til hovedoppgaven. Hvilke tekster <~eg skulde kaste mig over» var imidlertid verre.
I og med at jeg har medievitenskap i fagkretsen fant jeg det naturlig å begynne og lete i Hamsuns mangfoldige sakprosa-produksjon. Etter et tips fra Lars Frode Larsen falt valget på «barnemorddebatten», med tematisk tilknytning til Markens Grøde, da både innholdet og retorikken i disse tekstene tiltalte meg. Det var heller ikke uten betydning at Norges
Forskningsråd/prosjektet Norsk Sakprosa skulle dele ut et hovedfagsstipend til en
«sakprosastudent». Norsk Sakprosas daglige leder, Egil Børre Johnsen, var fra første stund interessert i prosjektet, og jeg vil takke for både faglig og økonomisk støtte. Deler av hovedoppgaven er også trykket i Norsk Sakprosas årbok 1995 (Gilje 1995a).
Materialmengde-problemene har vært en utfordring i seg selv. Det var tidkrevende å samle inn alle tekstene, skrive dem inn og sortere dem, før jeg kunne starte med selve tekstanalysene. Lars Frode Larsen takkes herved for god detektivhjelp i ide- og innsamlings- fasen, og Per Thomas Andersen for grundig veiledning i analyse- og skriveperioden. Jeg vil også takke HaraldS. Næss for en hyggelig dag i hans Hamsun-brevarkiv i Kristiansand. Til slutt: Takk til Ottar Grepstad, Svein Olav Bjellås og Øystein Gilje.
Oslo, november 1995 Karianne Bjellås Gilje
« ... det var en lykkelig Trældom, at arbeide.»
Knut Hamsun.
Innledning
l.
Knut Hamsun
I.l. Hamsuns mangfold
Dikteren skal altid, i alle tilfelle, ha det bevende ord, som forteller meg tingen, som kan såre min sjel til klynk ved sin treffsikkerhet. [ ... ]Man skal vite, og kjenne ordets ikke blott direkte, men hemmelige makt; man skal kunne gi sitt sprog plutselige virkninger. Det skal ha en hektisk, lidelsesfull heftighet så det gjennomfarer en som en trekkvind, og det skal ha en buden, svirende ømhet, så det degger og heler seg inn i ens sansing.
(Knut Hamsun i «Kristofer Janson», Ny Jord (1888), etter Nettum 1993:67)
Knut Hamsun (1859-1952) er mest kjent som romanforfatter, men han var også dramatiker, lyriker og ikke minst sakprosaforfatter. I denne hovedoppgaven er det utvalgte tekster av sakprosaforfatteren og romanforfatteren Knut Hamsun jeg skal analysere. Hans sakprosa- og romanproduksjon er for stor og mangfoldig til å kunne analyseres under ett perspektiv, og jeg har derfor avgrenset materialet mitt til en type sakprosatekster og til en roman.
Tekstene er skrevet både av dikteren og polemikeren Hamsun. Jeg mener med andre ord at man ikke kan slippe lettvint unna med å plassere dikteren i romansjangeren og polemikeren i sakprosaen. I begge sjangrene finner vi disse to rollene. Dette henger bl.a. sammen med motsigelsene og ambivalensen hos Hamsun, i de litterære personene, i tekstene og i Hamsuns personlige meninger og ytringer. RolfNyboe Nettum (op.cit.:66) har uttrykt dette slik:
Den som ytrer en mening om Knut Hamsun, vet at man alltid kan si det motsatte.
Var han ridd av en tomhetens demon- eller var han livsgledens forkynner?
Diskusjonen om Knut Hamsun vil aldri ta ende.
Hamsun er den evige motsigelse. Flere av hans biografer, og også mange av dem som har analysert hans romaner, mener at vi må skille mellom den utfordrende, motsigelseslystne og ofte rabiate polemikeren og den fintfølende dikteren. Dette skillet trekkes noen ganger mellom Hamsuns sakprosa og skjønnlitteratur og noen ganger mellom Hamsuns uttalelser innenfor en sjanger. En påstand vi ofte hører er at den «vanlige» Hamsunleseren vil fryde seg over dikteren, som når så langt i forståelsen av menneskesinnet, mens polemikeren truer med å stå i veien for denne lesningen. Jeg fascineres imidlertid av både polemikeren og dikteren, og denne fascinasjonen håper jeg blir formidlet gjennom oppgaven.
1.2. Fra Benpipernes Bøn og Sult til Paa gjengrodde Stier
Hamsuns skjønnlitterære produksjon trenger ingen nærmere presentasjon i denne sammenhengen. Romanene Sult, Mysterier, Pan, Victoria, Markens Grøde, Landstrykere og Paa gjengrodde Stier, l for å nevne noen, er kjent for et bredt publikum. Det er nok rett å hevde at det for de fleste, både i Hamsuns samtid og nå i ettertid, er det romanfoifatteren som er Hamsun (Arntzen 1990:61). Hamsun var en svært produktiv forfatter. Han fikk utgitt 26 romaner og fortellinger, seks skuespill, tre novellesamlinger og to diktsamlinger (kap. 16).
Hamsuns sakprosaproduksjon er mindre kjent, men han skrev også svært mye sakprosa, selv om lite av dette er samlet i større verk. 2 Gjennom hele livet leverte han artikler, reisebrev, debattinnlegg, småfortellinger m.m. til pressen. Ifølge Arvid Østbys Hamsun-bibliografi (1972:47-77), startet Hamsuns rike sakprosaproduksjon med
«Kirkesangen i VikØr» i Søndre Bergenhus Folkeblad, Ullensvang 28.8.1879.
Produksjonen tok slutt ca. to år før hans død med «Knut Hamsun takker» i Aftenposten nr. 77, 15 .2.1950. I over 70 år bidro altså Hamsun til den offentlige debatt. Mange vil nok mene at Hamsun fikk innpass i pressen med sin sakprosa fordi han var en kjent forfatter.
Det kan sikkert være noe sant i en slik vurdering, men det var nok også av betydning at mye av Hamsuns sakprosa er underholdende, poengtert og gjenspeiler det stilsikre språket vi kjenner fra romanene. Selv om mange fortolkere, som jeg viste ovenfor, vil skille mellom dikteren og polemikeren, står hans sakprosa i mange tilfeller kvalitativt ikke tilbake for hans skjønnlitteratur. Det er likevel stor forskjell mellom Hamsun og hans forbilde i
ungdomsårene, Bjørnstjerne Bjørnson. Egil Børre Johnsen (1994) hevder at Bjørnsons sakprosa er av vel så høy kvalitet som hans skjønnlitteratur, og at Bjørnson ikke ble sentral i samfunnsdebatten fordi han var forfatter, men fordi han skrev god sakprosa. Bjørnson skapte en ny forfatterrolle. Han skilte ikke mellom privat og offentlig sfære, og hans ideologiske funksjon i samtid og ettertid kan knapt overvurderes (Agora 1990:3). Han var høvdingen i poetokratiet. Hamsun klarte ikke å overta denne bjørnsonske forfatterrollen.
Som dikter og romanforfatter har han blitt vel så anerkjent som sitt forbilde, men som ideolog og samfunnsrefser kommer han til kort i sammenligningen.
l Det kan diskuteres om Paa gjengrodde Stier er en roman eller et sakprosaverk/en selvbiografi. For en nærmere diskusjon av dette vil jeg henvise til Gimnes (1995:23) «Frå den andre sida. Knut Hamsuns Paa gjengrodde Stier».
2Det som finnes av samleverk med Hamsuns sakprosa, er: Bull, Francis (1939) Artikler (flere opplag), Hamsun, Knut (1990) Over Havet. Artikler-Reisebrev (Utgitt ved Lars Frode Larsen), Næss, HaraldS.
(1969) Knut Hamsun og Amerika. Paa Turne, de tre foredragene om litteratur, ble utgitt ved Tore Hamsun i 1960. Disse er også nyopptrykt i Hamsun (1994) Fra det ubevidste Sjæleliv. Ellers finnes selvsagt mange av artiklene trykt (og nyopptrykt) i aviser, tidsskrifter osv. Se for øvrig Østby, Arvid (1972) Knut Hamsun. En bibliografi, 38-39 og 47-77. Se også Hamsunbibliografien bak i oppgaven kap. 16.
Det er altså komplekse grunner til at Hamsun slapp til med såpass mye sakprosa i avisspaltene. Noen ganger fikk han innpass i pressen fordi han var romanforfatteren Knut Hamsun, mens andre ganger, særlig i ungdomsårene da han var relativt ukjent, var det nok alene kvaliteten på sakprosaen som ga ham spalteplass. Det er imidlertid en kjent sak at Hamsun var nøye med språket og stilen i alt han skrev, fra det korteste brev til de lengste romaner. Gjennom analysen av Hamsuns sakprosa og fiksjonsprosa skal vi se at det som gjeme blir kalt «det hamsunske språket» (bl.a. Øyslebø 1964: 128ft), kommer fram i begge sjangrene.
Mens Hamsuns «samlede verker», dvs. romanene, dramaene, diktene og novellene er opptrykt i stadig større opplag, finnes det ingen samlet utgivelse av Hamsuns sakprosa.
Med andre ord: Hamsuns samlede verker er ikke utgitt! Det finnes heller ikke noen samlet tekstkritisk utgave av hans fiksjonsprosa, så svært mange store oppgaver gjenstår i Hamsun- forskningen. I en sammenheng som denne, der jeg vil sammenligne tekster av
avisdebattanten og romanforfatteren Hamsun, ville det være umulig å begynne med tekstanalysen uten et omfattende innsamlingsarbeid av tekstkorpus. Mange Hamsun-tekster finnes kun i de avisene der de ble trykt første gang, og mangelen på et samlet sakprosaverk vanskeliggjør derfor arbeidet med denne siden av hans forfatterskap. Her ligger det mye interessant stoff til videre innsamling og forskning. Forut for selve skrivingen av denne hovedoppgaven har jeg imidlertid selv samlet inn alt materialet til sakprosaanalysen (del Il i oppgaven). Dette materialet utgjør Bilag I og Il, tilsammen 127 sider. Her har jeg skrevet inn alle avisinnleggene i bamemorddebatten,3 brev og notatlapper som omhandler emnet barnemord samt biografiske data om alle debattantene. Hele bamemorddebatten er på denne måten blitt lett tilgjengelig, også for kommende Hamsun-forskere.
3Jeg har lest gjennom UBs mikrofilmer, årgangene 1915-1917 av disse avisene: Morgenbladet, Social- Demokraten, Agder- Flekkefjords Tidende, Dagbladet, Norske /ntelligenssedler, Aftenposten, Tidens Tegn og Avisen. Jeg har også lest vitsebladene Humoristen og Hvepsen. Jeg har lest mest grundig gjennom de månedene jeg visste jeg kunne finne leserinnlegg om barnemord, og jeg har brukt opplysninger i alle leserinnleggene og i Hamsuns brev samt i sekundær litteratur som nevner barnemorddebatten (Bilag !:29) til å finne så mange av innleggene som mulig. Det er selvsagt ingen garanti for at det ikke finnes flere innlegg i denne debatten, men alle de viktigste skulle være med (se Bilag !:5-7 og 30--115).
2. Barnemorddebatten
2.1. Bakgrunnen for avisdebatten
En slik Mor og en slik Barnefar er haapløse, hæng dem!
De har dræpt et Barn, et lite Barn, det hadde mange lange Aars Haap med sig, det kunde blit mere end vi.
(Knut Hamsun, Bilag 1:30)
Jeg vil ta for meg Hamsuns behandling av emnet barnemord både i sakprosa i den såkalte
«barnemorddebatten» og i fiksjonsprosa i romanen Markens Grøde. Barnemord var kort fortalt at mødre drepte sine spedbarn umiddelbart etter fødselen.4 Det Hamsun reagerte på i sine avisinnlegg i barnemorddebatten, var at mødrene fikk svært liten straff for denne forbrytelsen. Hamsun provoserte fram mange debattinnlegg ved å foreslå hengning som straff for barnemorderskene. Han startet debatten med et innlegg i Morgenbladet nr. 26, 16.1.1915 (Bilag I:30). At han valgte akkurat dette tidspunktet kan forklares ved at han
«fik Besked om at nu skulde Barnelovene op» (Bilag ll:123). Barnelovene han henviser til, var «de castbergske barnelover» om den ugifte mors og det «uekte» barns rettsstilling (se 9 .1.1.). Hele barnemorddebatten er av flere, både i Hamsuns samtid og i ettertiden, blitt tolket som en «underdebatt» av den lange debatten om barnelovene (ses. 60). Dette er en tolkning som virker svært sannsynlig. Hamsun skriver sitt første innlegg på et bestemt tidspunkt på grunn av en bestemt foranledning. Han skriver likevel lite om barnelovene og mye om barnemord. Det blir derfor trolig riktigere å kalle barnemorddebatten en «sidedebatt»
av debatten om barnelovene i stedet for en «underdebatt».
Debattantene holdt det gående i et par år i flere av landets største aviser. Flere kjente personer kastet seg med iver inn i debatten, og det avislesende publikum var vitne til verbale eksekusjoner de knapt hadde sett maken til. Debatten går gjeme under navnet «heng dem- debatten», da Hamsuns refreng gjennom flere av hans innlegg var «hæng Barnemorder- skeme». Jeg har valgt å inkludere alle innlegg som diskuterer emnet barnemord med tilknytning til Hamsuns innlegg i den opprinnelige barnemorddebatten. Innlegg i avisene om barnelovene, mødrehjelp, barselhjem osv. trekker jeg bare inn i analysen der de belyser barnemorddebatten. I 10.2. presenterer jeg noe av dette materialet som ikke hører direkte til avisdebatten om barnemord, men som likevel er av betydning hvis man skal se denne i et helhetsperspektiv.
4r kap. 8 gir jeg en grundigere presentasjon av emnet barnemord, både definisjoner, barnemord i historisk perspektiv og emnet i avisdebatten.
2.2. Valg av materiale
Barnemorddebatten foregikk i årene 1915 til1917(18).5 Det har derfor vært både mulig og nødvendig å lese gjennom alle de aktuelle avisene i dette tidsrommet for å få registrert alle avisinnleggene. Tidligere monografier og antologier som omhandler Hamsuns biografi eller hans litterære produksjon, har nøyd seg med et par avsnitt om barnemorddebatten. Svært få har dessuten kommentert sammenfallet med emnet barnemord i Markens Grøde (Bilag 1:29).
De fleste (bl.a. Hansen 1980:22 og Ferguson 1988:257) har ført videre tradisjonen fra Einar Skavlan (1929:253) og Tore Hamsun (1952:251), som bare nevner de to første innleggene til Hamsun samt motdebattanten Sigrid Undsets innlegg. Ingen har hittil undersøkt alle Hamsuns innlegg i lys av debatten som helhet. Barnemorddebatten er derfor, i likhet med mye av Hamsuns øvrige sakprosaproduksjon, ikke på langt nær så kjent som hans romaner.
Det avgjørende for at jeg valgte barnemorddebatten blant Hamsuns mangfoldige sakprosaproduksjon, er bl.a. de nærliggende paralleller man i dette tilfellet kan finne mellom Hamsuns emne i sakprosa og fiksjonsprosa. Disse parallellene er svært interessante å analysere hos en forfatter som er mest kjent for sin fiksjonsprosa, men som også skrev mye sakprosa. Siden Hamsun behandler emnet barnemord både i sakprosa og fiksjonsprosa, vil det være mulig å antyde forskjeller og likheter i argumentasjon, retorikk, ideologi og litterær egenart i de to sjangrene. Jeg ønsker bl.a. å vise at polemikk og diktning forenes i begge sjangrene i mitt materiale. Det betyr f.eks. at Hamsun sakprosa kan analyseres på litterære premisser.
Jeg vil dessuten påpeke at det er nærhet i tid mellom Hamsuns avisinnlegg og barnemordavsnittene6 i Markens Grøde. Romanen kom ut i 1917, samtidig som
barnemorddebatten i de norske avisene ebbet ut. Hamsun skrev seg altså ikke ferdig med dette emnet i avisdebatten. Og emnet han diskuterer er viktig og interessant, ikke minst fra en sosial- og rettshistorisk synsvinkel. Barnemorddebatten rommer blant annet elementer vi gjenkjenner fra den stadig aktuelle abortdebatt. Gjennom analysen av barnemorddebatten vil noen av disse likhetstrekkene bli klargjort.
Barnemorddebatten gir også dagens lesere en innføring i det norske samfunnet i årene 1915-1918. Vi får bl.a. vite noe om hvilke politiske fraksjoner opinionen støttet, hvilke saker som ble diskutert og hvilke personer som engasjerte seg i offentlige debatter.
5Når jeg daterer barnemorddebatten ti11915-1917(18), er det fordi selve avisdebatten, der Hamsun skriver seks innlegg, foregikk mellom 16.1.1915 (Morgenbladet) og 23.6.1917 (Hvepsen). Hamsun skriver imidlertid et brev til Politiken med tittelen «Hittebørnshjemmet», som stod på trykk i avisen 8.6.1918, der han også skriver om barnemord. Jeg har valgt å ta dette brevet/avisinnlegget med i debatten, men siden det ikke hører med til den opprinnelige, norske barnemorddebatten, skriver jeg her årstallet 18 i parentes. Videre i oppgaven daterer jeg imidlertid debatten til1915-1918, og skriver at antall Hamsun-innlegg er sju. Jeg kan for øvrig henvise ti] at Hamsuns engasjement i denne saken i Norge ikke var slutt i 1917, da han skriver i et brev til Thom Vetlesen 23.2.1918: «[ ... ]bed Vedkommende av hele mit Hjærte om ikke at opgi
Barnemordsaken.» (Bilag 1:28)
6Med ordet barnemordavsnittene mener jeg heretter alle avsnitt i romanen som omhandler emnet barnemord.
Disse avsnittene er imidlertid vanskelig å avgrense, noe jeg diskuterer i avsn. 11.2.
Oppgaven har på grunn av material utvalget fått en tverrfaglig karakter, i skjæringspunktet mellom nordistikk, historie, medievitenskap og jus. Hovedvekten i en oppgave innlevert ved institutt for nordistikk og litteraturvitenskap vil likevel ligge på litterær og ideologisk analyse av tekstene i barnemorddebatten og barnemordavsnittene i Markens Grøde. Ut fra beskrivelsen ovenfor kan jeg sammenfatte prosjektet mitt i denne problemstillingen:
Hvilke argumentasjonsteknikker, retoriske virkemidler og ideologiske synspunkter finnes i avisinnleggene i barnemorddebatten 1915-1918, særlig i Knut Hamsuns sju innlegg? Hvilke forskjeller og likheter finnes mellom Hamsuns sakprosa om barnemord og hans skjønnlitterære behandling av samme emne i romanen Markens Grøde?
I del I vil jeg presentere det teoretiske fundamentet som ligger til grunn for tekstanalysene.
Siden det ikke foreligger en «ferdig utformet» analysemetode for sakprosa har jeg valgt å bruke forholdsvis mye plass på å diskutere de teoriene jeg vil støtte meg til i tekstanalysene.
Videre vil jeg i del Il ta for meg barnemorddebattens kontekst, da både de historiske, politiske og sosiale forhold er viktige for min lesning av barnemorddebatten. Jeg mener at altfor mange sakprosaanalyser har en for lettvint behandling av konteksten. Hvis man skal forstå tekster fra en annen historisk periode enn den man selv er en del av, er det imidlertid viktig å kjenne til ytre forhold som påvirket lesningen av teksten i dens samtid.
Resten av del IT er viet tekstanalysen av Hamsuns sakprosa om emnet barnemord.
Hovedtyngden av oppgaven ligger i denne delen, og den argumentasjonsteoretiske-, retoriske- og ideologiske analysen av avisdebatten gir grunnlag for en kort analyse av Markens Grøde i del ill. Her er det primært barnemordavsnittene som er analysemateriale, dvs. at jeg ikke vil foreta en uttømmende analyse av romanen. Det ville være å gå langt utenfor denne oppgavens rammer. Jeg har altså valgt å konsentrere meg om Hamsuns sakprosa på bekostning av hans fiksjonsprosa. Dette valget har jeg gjort både fordi Markens Grøde er mer kjent enn Hamsuns sakprosa, og fordi jeg av plasshensyn måtte fordype meg i en sjanger.
Det er naturlig å sammenligne forskjeller og likheter mellom sjangrene underveis, men avslutningsvis vil jeg likevel kort belyse forholdet mellom Hamsuns sakprosa og fiksjonsprosa. Av tidligere monografier og antologier om Hamsun finnes det ingen som sammenlikner hans sakprosatekster og hans fiksjonsprosa, så i det henseende tråkker jeg opp en ny «sti over Myrene og ind i Skogene». Jeg utgir ikke sammenligningen for å være uttømmende og endelig. Den må heller ses som et forsøk på å trekke forbindelseslinjer mellom Hamsuns tekster innenfor ulike sjangre. Sagt på en annen måte: Jeg vil klargjøre noe av det intertekstuelle spillet mellom ulike sjangre i Hamsuns forfatterskap.
Del I
Teoretisk fundament
3. Forfatterne og tekstene
3.1. Forskersubjekt og forskerobjekt
Hermeneutikens uppgift år att teoretiskt etablera tolkningens universella giltighet som grundval fOr all historisk visshet, detta for at hejda de standigt återkommande utbrotten av godtycklighet och skeptisk subjektivism inom historiens område.
(Dilthey 1900, etter Ricouer 1988:42) Den hermeneutiske bevissthet er ufullstendig, så lenge den ikke har innopptatt refleksjonen over den hermeneutiske forståelsens grænser.
(Habermas 1970:77)
Ved all tekstanalyse må man være seg bevisst distinksjonen forskersubjekt og forskerobjekt.
På en måte rommer begge disse begrepene en forfatter og en tekst. For denne oppgavens vedkommende er forskersubjektet en «hovedoppgaveforfatter» og teksten er selve oppgaven. Forskerobjektet er fiksjons- og sakprosaforfatteren Hamsun og tekstene er Markens Grøde og avisinnlegg i barnemorddebatten. I dette avsnittet vil jeg kort drøfte forskersubjektets utfordringer og begrensninger i møte med forskerobjektet, mens jeg i neste avsnitt vil drøfte selve forskerobjektet.
Alle forståelsesuttrykk vi bruker i analyser av litterære tekster innebærer at det er et subjekt som forstår, innser (ser inn i), begriper (griper tak i) eller argumenterer (kaster lys over) (Lindhardt 1987b:263). Som forsker benytter man disse forståelsesuttrykkene og -teknikkene for å komme nærmere tekstens uttrykk og innhold. Ifølge Todorov (1981:13), bør man analysere både det som er gitt in praesentia (konstruksjon, retorikk, syntaks og syntagmatiske forhold) og det som er gitt in absentia (semantiske forhold, mening). Dette vil jeg forsøke å etterstrebe i analysen av Hamsuns tekster.
I litterære analyser kan det imidlertid være vanskelig å holde fra hverandre begrepene analyse, beskrivelse og tolkning.? Innenfor humaniora, og kanskje særlig innenfor
litteraturvitenskapen, brukes begrepene om hverandre. I denne sammenhengen er det å analysere barnemorddebatten tilnærmet synonymt med å tolke den. En innledende beskrivelse av bamemorddebatten er også allerede en tolkning, i det jeg kommenterer de elementene jeg synes er sentrale blant en rekke opplysninger som kunne drøftes nærmere.
Det er også vanskelig å analysere ett av avisinnleggene uten allerede å ha forstått noe av sammenhengen i hele debatten. Uten en foreløpig forståelse av sammenhengen kommer man ikke langt. Den hermeneutiske regel i antikkens retorikk, om at helheten må forstås ut fra delene og delene ut fra helheten, er altså en sentral regel også i nyere tids hermeneutikk (Gadamer 1977:2). Denne hermeneutiske prosessen, vekslingen mellom forforståelse, 7cassirer (1972:9) presenterer denne påstanden, og fremstillingen av dette problemet er for en stor del bygget på hans bok.
analyse, tolkning og ny forståelse har jeg forsøkt å være bevisst gjennom arbeidet med barnemorddebatten.
Motivene for å nærme seg tekster og litterære verk kan være mange. En av dem som har analysert Hamsun og hans litteratur fra en psykologisk synsvinkel, Trygve Braatøy (1954:208), mener teknikkens oppgave er å sette forskeren og leseren i mest mulig samme forhold til kunstverket som kunstneren opprinnelig inntok. Andre igjen vil finne «hva teksten har å si oss i dag», omtrent på linje med prestenes aktualisering av en eksegert bibeltekst. Min motivasjon for å analysere Hamsuns tekster er gitt ut fra innledningen og problemstillingen. Jeg er fascinert av dikteren og polemikeren, og ønsker å studere Hamsuns argumentasjonsteknikker og retorikk nærmere, og også se hvilke ideologier han gjør seg til talsmann for gjennom sine tekster. Å prøve å forstå disse tekstene kan imidlertid
sammenlignes med å prøve å forstå medmennesker: Man kommer til et punkt der man ikke har mulighet for å trenge lenger inn i en annens «innerste tanker». Noe vil alltid være skjult og uforståelig. Dette har fått Ricouer til å hevde at det er teksten som er budskapet til leseren (Kvalsvik 1986: 170). Teksten organiserer enkeltelementer og former et mønster som kan oppfattes og forstås. Det er derfor, ifølge Ricouer, meningsløst å oppfatte tekster som ytre påkledning for indre, skjulte ideer. Det som derimot kan være skjult er den rette forståelsen av selve teksten, eller kanskje riktigere de rette forståelsene. Ifølge Culler (etter Juhl 1980:203) er fortolkning «an attempt to participate in and observe the play ofpossible meanings to which the text gives access». En tekst kan altså ha flere interessante og gyldige fortolkninger, og det er ikke bare en metode eller en måte å gå fram på (se bl.a. Wellek og Warren 1970:13).
Når man skal analysere materiale fra fortiden, står man også utenfor den historiske konteksten. Avstanden i tid kan ytterligere vanskeliggjøre en gyldig fortolkning av teksten.
Denne bevisstheten om at historiske dokument kan mistolkes, særlig om man ikke kjenner konteksten, er viktig å ha med seg i analysen. Jeg har forsøkt å ikke overse signifikante elementer i avisinnleggene, elementer som hadde en innlysende mening i 1915, men som med en 1995-forståelseshorisont må forklares for å bli begripelige (f.eks. begrepet barnemord; personkonflikter osv. Se bl.a. kap. 8). Imidlertid innebærer avstanden i tid også en fordel. Forhold som mennesker i 1915 kjente som hverdagslige og trivielle og ikke satte spørsmålstegn ved, vil man med åtti års distanse lettere legge merke til. I 1995 kan man f.eks. beskrive samfunnets behandling av ugifte kvinner og «uekte» barn i 1915 som et resultat av datidens kvinnesyn, menneskesyn og kjønnsrollemønster, fordi avstanden i tid gir mulighet for et overblikk man sjelden innehar i samtiden. Noen vil likevel hevde at litterære og historiske fortolkninger ikke bare forklarer tekstene eller hendelsene, men at de kanskje primært tjener til å forklare forskersubjektets egen tid. Vi forstår alt i lys av vår egen tid, og i den hermeneutiske prosessen er det å sammenligne og trekke paralleller til egen samtid og til egen forståelseshorisont sentralt. Egil Børre Johnsen påpeker, i en kommentar til hovedperson Fjord i Dag Solstads Roman 1987, at «ingen kan skrive om andre tider på
'sann' sakprosa uten at det skjer på egne premisser» (1995: 14). Dette forhindrer likevel ikke at man kan prøve å beskrive forskerobjektet med bakgrunn i dets egen samtid.
3.2. Forfatter, implisitt forfatter og tekst
Forskerobjektet i litterære analyser er primært selve tekstene. Ved å kalle noe en tekst, sier man ifølge Juhl (op.cit.:84) at
the words, phrases, lines, or sentences of which it concists have not been arranged in this way by chance but have been produced by a person and with certain kinds of intentions.
Jeg går ut fra at tekstene som er materialet til denne oppgaven er mer eller mindre gjennomtenkte litterære produkt. Men i tillegg til å være et produkt, er tekstene selv produktivitet ved å være scenen for en produksjon der tekstprodusent/forfatter og leseren møtes (Barthes 1991:75). De fleste litteraturteoretikere vil derfor hevde at når man analyserer en tekst eller et verk, kommer man ikke utenom å kommentere forfatteren bak verket. Bl.a.
Mi c hel Foucault ( 1979: 143) mener vi ikke kan diskutere et verk uten å komme inn på forfatteren. Hvordan dette forholdet mellom forfatteren og teksten arter seg, er imidlertid et stadig aktuelt diskusjonstema. Det ville selvsagt føre for langt å diskutere dette her, men jeg vil likevel presentere enkelte påstander.
Et av spørsmålene som stadig dukker opp i teksttolknings-teori, er om man kan gå ut fra at en forfatters uttalelser i hans verk korresponderer med hans personlige meninger. Et av de mange svarene på dette spørsmålet har vært å opprette et skille mellom den biografiske forfatteren på den ene siden og verkets implisitte/immanente forfatter på den andre. Wayne C. Booth er en av dem som har beskjeftiget seg mye med dette spørsmålet, og han hevder at
et stort verk etablerer sin immanente forfatters 'ærlighet', uansett hvor grovt det menneske som skapte denne 'forfatteren' ellers måtte forråde de verdier det har levendegjort i sitt verk. For alt vi vet, kan det eneste ærlige øyeblikk i dette menneskets liv ha vært da det skrev sin roman. (etter Heggelund 1966: 149)
Å etablere skille mellom forfatter og implisitt forfatter hadde også vært gjort lenge før Booth ga ut sine romanteorier. I 1936 forsøkte Nordahl Grieg (1974:69) å sondre mellom Hamsun- i-verket og privatpersonen Hamsun ut fra en lignende tankegang, og synspunktet hadde alt flere år tidligere blitt framhevet av professor Rokseth. Grieg (op.cit.:66) skriver i artikkelen
«Knut Hamsun» i tidsskriftet Veien Frem:
Hamsuns sociale syn, slik som det fremtrer i hans bøker, er ikke det fascistiske. Han tror ikke på system i underkuelsen; det er dikteren, fantasten - ikke politikeren - som i hans bøker ordner op i samfundsforholdene.
Selv om de fleste vil mene at det er forskjell på forfatteren i verket og forfatteren utenfor
verket, vil mange kunne si seg enig med Booth når han hevder at en romanforfatter aldri kan unngå å skape en versjon av seg selv i sitt verk (Heggelund 1966: 154). Forfatteren kan velge ulike tekniske virkemidler, men han kan aldri forsvinne helt. Han står bak verket med sine holdninger og meninger. Selv om man er enig med Booth, trenger man likevel ikke gjøre det å studere linjene mellom den biografiske forfatteren og de meningene som kommer til uttrykk i hans verk til hovedpoenget i en tekstanalyse. Andre kontekstuelle faktorer enn forfatterens biografi har også betydning for tekstens tilblivelse, og jeg vil tillegge disse faktorene minst like stor verdi som Hamsuns biografi (se kap. 8).
4. Kort om sakprosa og fiksjonsprosa
Dette kapittelet heter Kort om sakprosa og fiksjonsprosa. Det er imidlertid ikke lett å beskrive disse begrepene kort og samtidig gripe særtrekkene til de to sjangrene. Jeg vil likevel gjøre et forsøk, før jeg går igang med analysen av Hamsuns sakprosa og fiksjonsprosa.
4.1. Definisjoner og sjangeravklaringer
Sjangerforventningene til sakprosa og fiksjonsprosalskjønnlitteratur er ulike. Mange vil nok hevde at man kan finne en større variasjon i språk og stil innenfor skjønnlitterære sjangre, mens det i sakprosasjangrene gjør seg gjeldende en mer enkel, ensformig og «prosaisk»
stil. 8 Man forventer at språket i skjønnlitteraturen er mer gjennomarbeidet og at hver setning er gjennomtenkt og arbeidet med på en annen måte enn f.eks. i et hurtig nedskrevet leser- innlegg. Men disse forventningene gjenspeiler våre definisjoner av begrepene sakprosa og fiksjonsprosa/skjønnlitteratur. Ved et kritisk blikk på disse definisjonene vil man kanskje se at sjangerforventningene ikke alltid bunner i lesningen av faktiske tekster, men kanskje heller i den tilvante begrepsbruken.
Sakprosa- og fiksjonsprosatekstene jeg skal analysere er skrevet for åtti år siden, og forskjellene mellom sakprosa og fiksjonsprosa var en annen da enn nå. Thelander
(1970:67±) hevder at forfattere som på begynnelsen av 1900-tallet skrev både sakprosa og fiksjonsprosa, ikke opplevde at det var så stor forskjell mellom sjangrene. Han mener det er språket i fiksjonstekstene som har endret seg mest på 1900-tallet. Det har blitt mer ledig etter mønster av talespråket, mens språket i sakprosaen har blitt stående på stedet hvil eller blitt tyngre ved bl.a. innlån av nye fremmedord.9 Denne påstanden kan selvsagt tilbakevises med eksempler fra enkeltforfattere og med eksempler på nåtidig sakprosa med ledig språk, og vi må huske på at Thelanders observasjoner ble gjort for en generasjon siden. Særlig i avis-
8Hvordan man karakteriserer sakprosa, beror selvsagt på hvilken type sakprosa man tenker på. Grepstad (1992:45) skiller ut tre stilnivå i sakprosa: Høystil (i f.eks. prekenen), mellomstil (i f.eks. foredraget) og lavstil (i f.eks. debattinnlegget).
9Thelander (1979:67f):«Fiktionsprosa och sakprosa skiljer sig på senare tid i en rad språkliga avseenden.
Skillnaderna tycks ha vuxit fram under 1900-talet och fanns inte eller i mycket ringa utstrackning vid sekelskiftet. Sakprosan forefaller på många satt ha gått tiimligen oforandrad genom dessa sextio år, medan fiktionsprosan uppvisar en dynamisk utveckling mot, vad som brukar kallas, ett ledigare språkbruk (med talspråket som forebild). Resultaten bestrider eftertryckligt den teori som havdar att alla stilarter håller på att upplOsas och sammansmalta i ett stillost enhetsspråk. Snarare verkar det som om fiktionsprosa och sakprosa forst under de senaste decienniema kommit att utgjora mot varandra avgransade stilarter. Det torde knappast vara for djarvt att påstå, att for den forfattare, som i borjan av seklet hade sin verksamhet delat på fiktionslitteratur och saklitteratur, en overgang mellan stilarterna fick språkliga återverkningar av mindre genomgripande art an vad motsvarande kontextbyte får fOr en fOrfattare i dag, som har samma tudelade produktion.»
språket har det skjedd en stor utvikling de siste tiårene. lO Det er dessuten en mengde ulike sakprosasjangre, alt fra debattinnlegg i avis til lærebøker, og språket er selvsagt svært forskjellig. Jeg skal også vise at det kan være forskjeller mellom ulike sakprosatekster i en avisdebatt mht. blant annet argumentasjonsteknikk og kvalitet.
4.1.1. Sakprosa
Kan man studere sakprosa som litteratur, slik jeg allerede har antydet at jeg vil gjøre i denne hovedoppgaven? Jeg mener ja. Særlig gjelder dette hvis jeg kun skal svare for de tekstene jeg har valgt til analysemateriale. For ikke alle sakprosatekster er like interessante, men de sakprosatekstene som har vært en del av den offentlige debatten i Norge og som har vært med på å forme politikk, holdninger, etikk osv. er verdt å studere nærmere. Men hvordan skal vi avgrense og definere denne sakprosaen? Ottar Grepstad skriver i forordet til Retorikk på norsk (1988:7):
På tvers av all interesse for den fiktive forteljinga går ei linje i historia om retorikken i Norge[ ... ]. Den linja heiter sakprosa. Det er i sakprosaens mangfaldige former vi ytrar oss mest og sikrast, same om vi skriv lesarbrev til avisa, kåserer i radio eller skriv bøker. Og det er sakprosa vi les mest av.
Dette sitatet viser at sakprosa er et samlebegrep, og det kan være vanskelig å finne kjennetegn som kan karakterisere alt dette begrepet rommer. Georg Johannesen (1981:9) prøver imidlertid dette, ved å hevde at blant de fire «norske skrivemåtene» (lyrikk, epikk, dramatikk og sakprosa), er sakprosa den teoretiske stilen. Den er oversiktens og maktens språk, som betrakter, men ikke lar seg betrakte. Refleksjon over sakprosa, hevder Johannesen, er derfor refleksjon over litteraturvitenskapens virkemidler og medium.
Skillet mellom de fire «skrivemåtene» er imidlertid ikke vanntett, og Johannesen mener at alle hovedsjangrene inneholder og avspeiler hverandre i en samlet historisk struktur. Han illustrerer dette med et optisk bilde: Som en trestammet eik speiler seg i en dyp dam, slik speiler diktningens tre stammer seg i sakprosaen. Vi har lyrisk sakprosa, episk sakprosa og dramatisk sakprosa (op.cit.: 16). Johannesen regner avisinnlegget til dramatisk sakprosa, men han hevder også at «sakprosaens lyriske form er frimodige ytringer som er tillatt for enkelte (spaltister, kunstnere og andre med status som mennesker)» (op.cit.:22), slik at man kanskje best plasserer Hamsuns avisinnlegg et sted i mellom dramatisk og lyrisk sakprosa.
Horst Bien (1974: 143) hevder i en drøfting av sakprosa at «litteratur ikke [er] kunst når den utelukker alt det som forfatterens personlighet kan tilføye de rene fakta». Men i de aller fleste sakprosatekster er det spor etter forfatterens personlighet. Sakprosa er derfor lOEgil Børre Johnsen problematiserer Thelanders studie ved å innvende at det også er «grunn til å spørre hvor representative totalt 21 forfattere, kjent primært som diktere, er for 60 års sakprosautvikling». Et annet problem han peker på er at hva vi kan lære av slike undersøkelser avhenger av deres definisjon av sakprosa.
Selv om vi kanskje kan fastslå at det er noe som heter sakprosastil, vet vi altfor lite om den (1995:93f).
«mer enn prosa om sak» (Jor 1988:45), men denne prosaen har likevel fått stempel som en sekundær litteraturform. Jors (ibid.) forslag til svar på hvorfor det har blitt slik er at mens dikterne kan bruke psykologiske og språklige tricks uten kritikk, er sakprosaforfatterne framfor alt bundet til den språklige virkelighet. Jo flere virkemidler de bruker, og jo lenger de fjerner seg fra virkeligheten, desto større skepsis vekker de. Dette «forsiktighetsidealet»
innenfor (norsk) sakprosa har blitt kritisert av flere. Øivind Andersen (1987a:67) går til den antikke retorikken i sin kritikk:
Det ligg iallfall impulsar i den antikke retorikken til å stilla spørsmålsteikn ved kanonisering av (ny)norsk sakprosa og utgreiarstil som den beste, mest
verknadsfulle og einaste forsvarlege måten å formidla noko på utanom kunstverda.
Eg trur vi er altfor redde for å utnytta eit breiare spektrum av språklege uttrykksmiddel, både på prent og framfor alt i tale.
Jor og Andersen diskuterer altså begge den uheldige rangeringen mellom skjønnlitteratur og sakprosa, men de diskuterer likevel ikke selve begrepene. Det gjør imidlertid Egil Børre Johnsen i Den andre litteraturen (1995:57). Han hevder at det ikke finnes to atskilte litteraturer man lett kan bestemme som sakprosa og skjønnlitteratur. Det finnes fakta i fiksjonstekstene og fiksjon i faktatekstene. Johnsen viser bl.a. at selv de mest saklige sakprosasjangrene kan tolkes på skjønnlitterære premisser. Et eksempel på dette er når Fredrik Wandrup i Dagbladet i 1992 anmeldte Kulturmeldingen som en roman (op.cit.:62).
Johnsen konstaterer imidlertid at på tross av slike enkelteksempler eksisterer det en sterk sjangermessig tradisjon for å betrakte diktningen som det primære forum for utfoldelse av mer personlige elementer i stil og forfatterrolle. Likevel, anfører han, gir ikke en anvendelse av de alminneligste termene i vanlige sakprosadefinisjoner, så vel som av etablerte termer i skjønnlitterær teori, holdepunkt for å betegne sakprosa og skjønnlitteratur som i prinsippet vesensforskjellige ytringsformer: «Vi kommer neppe lenger enn til å fastslå at l) sakprosa er litteratur og 2) skjønnlitteratur er litteratur» (op.cit.:l03f). Sakprosaen blir likevel ofte definert negativt: «Det er blitt et samleord som omfatter alt vi ikke forbinder direkte med skjønnlitteratur. Definisjonsarbeidet blir et regnestykke, en subtraksjon. Man trekker diktning fra litteratur; fasit heter sakprosa» (ibid.). li Grepstad (1995:11) viser også eksempler på denne negative defineringen av sakprosa, ved å belyse påstanden:
«sakprosaens språk mangler et konnotasjonsplan». Mens språket i skjønnlitteraturen bør ha både et denotasjonsplan og et konnotasjonsplan, bør altså sakprosaen være fri for de
«sjenerende» og uvedkommende bibetydningene. I slike uttalelser kommer det svært tydelig fram at sakprosa er et uheldig samlebegrep. Mangel på konnotasjonsplan kan i høyden være karakteristisk for noen av de mest vitenskapelige sakprosatekstene, men i den sakprosaen jeg skal behandle ville det være absurd å hevde at språket er entydig. Jeg vil også hevde at
11For en nærmere diskusjon av begrepet sakprosa henviser jeg til Johnsen (1995) Den andre litteraturen, særlig kap. 2.
Hamsuns sakprosa i barnemorddebatten har det samme forhold til virkeligheten som mange etablerte fiksjonstekster, dvs. at tekstene ikke gjenspeiler virkeligheten, men fortolker den.
Selv om det kan reises innvendinger mot begrepet sakprosa som litterært karakteristikum, vil jeg likevel benytte meg av ordet som en betegnelse på innleggene i barnemorddebatten. Også brev, notatlapper og biografier vil jeg betegne som sakprosa, i tråd med rådende praksis. Jeg vil bruke dette begrepet fordi det pr. idag ikke finnes et bedre begrep til å erstatte sakprosa med. Som jeg har vist ovenfor, er det mange som har forsøkt seg på ulike definisjoner og drøftinger av begrepet, men de har likevel ikke lansert nye forslag til hva man kan kalle denne gruppen av litterære uttrykksformer.
Mye av sakprosaen er imidlertid vel så fiktiv og vel så «skjønn» som
fiksjonsprosaen!skjønnlitteraturen. Innenfor sakprosa finnes slett ikke bare objektive tekster som «holder seg til saken». Sakprosaen kan også romme digresjoner, narrasjoner og
«skjønne» passasjer (se f.eks. 10.4.3.). Og et av prosjektene mine i denne hovedoppgaven er nettopp å vise at Hamsuns sakprosa har mange av de samme litterære karakteristika som hans skjønnlitteratur. Det betyr likevel ikke at jeg mener at hans sakprosa- og fiksjonsprosa- tekster er identiske. Sakprosaen er uten tvil mer tidsbundet, for mens mye av fiksjonen kan
«tale direkte» til dagens lesere, trenger man kunnskap om konteksten for å forstå Hamsuns sakprosa. Jeg vil derfor bruke kap. 8 til å gi en innføring i barnemorddebattens kontekst.
4.1.2. Fiksjonsprosa/skjønnlitteratur
På samme måte som innenfor hovedsjangeren sakprosa, finnes det en rekke ulike skjønnlitterære sjangre. Mye av fiksjonsprosaen!skjønnlitteraturen henter sitt materiale fra virkeligheten, slik at grensen mellom fiksjon og fakta kan være vanskelig å trekke. I denne sammenheng bruker enkelte begrepetfaksjon, eller framhever at det er mer adekvat å snakke om grader av fiksjonalitet (Aarseth 1976:57).12 Men selv om f.eks. en roman inneholder svært mye dokumentarstoff, skal det mye til før den mister «retten» til betegnelsen fiksjonsprosa/skjønnlitteratur. Språkbruken kan også være langt fra det vi forbinder med
<<skjønn» og poetisk. Romanen blir likevel karakterisert som skjønnlitteratur.
Hittil har jeg brukt begrepene skjønnlitteratur og fiksjonsprosa om hverandre. Disse begrepene er overlappende og betegner de samme tekstene, men fokuserer på ulike aspekt ved tekstene. Begrepet slqønnlitteratur viser primært til språkets uttrykksside, dvs. tekstenes form. Begrepetfiksjonsprosa viser til tekstenes innhold og poengterer at de ikke primært er dokumentariske. Det er imidlertid bare nyanseforskjeller i de to begrepene, og jeg vil derfor også i det følgende benytte meg av begge. Det å drøfte disse begrepene er heller ikke så
12For en nærmere diskusjon av begrepet fiksjonsprosa henviser jeg til Aarseth (1976), kapittelet «Fiksjon og virkelighet» (53-74). Jeg vil ikke drøfte grammatiske kjennetegn på ulike fiksjonstekster, slik Aarseth gjør (med inspirasjon fra Hamburger 1968).
sentralt i denne sammenheng, da jeg vil vie atskillig større plass til analysen av Hamsuns sakprosa enn til analysen av hans fiksjonstekster. Jeg vil likevel presentere et par synspunkter på fiksjonsprosaen/skjønnlitteraturen.
I en beskrivelse av hva som konstituerer den skjønnlitterære teksten, vektlegger Sjklovskij ( 1991: 17) «underliggjørelsens virkemiddel», det vil si hvordan «tingenes befrielse fra persepsjonens automatisme foregår i kunsten». En forfatter kan med sin tekst bidra til at leseren ser ting og hendelser med nye øyne. Dette virkemidlet er kjent fra Hamsuns romaner, og Sjklovskij framhever særlig passasjer i Sult som gode eksempler.
Jeg skal vise at Hamsun bruker dette virkemidlet også i sin sakprosa.
En annen måte å beskrive fiksjonsprosa er å fokusere påfoifatterens oppgave. Den skjønnlitterære forfatteren har gjennom tidene blitt tildelt mange ulike roller, f.eks.
samfunnsrefser og oppdrager eller talsmann for ulike politiske retninger. Hvis man tillegger en forfatter en eller flere av disse rollene, ser man først og fremst på innholdet i tekstene hans og gjeme også det man mener er forfatterens personlige meninger og holdninger.
Burkhardt ( 197 6: 18) innvender mot dette at en forfatters oppgave og kunst «nå engang først [er] å behage, å forskrekke eller å forlyste». Han mener at det er mindre interessant å spørre
«hva dikteren mener i stedet for å glede oss over det han fremstiller og måten han fremstiller det på». I dette perspektivet er det vel så viktig å studere de skjønnlitterære tekstenes språkbruk, komposisjon og form, som å tolke forfatterens personlige meninger. I min analyse vil jeg forsøke å studere både selve teksten og de ideologiene Hamsun gjør seg til talsmann for.
4.2. Tilnærming til de to sjangrene
I de følgende tre kapitlene skal jeg beskrive teorigrunnlaget for oppgaven. Jeg vil imidlertid hevde som Harari (1979:9), at «teorier er mest fruktbare anvendt på konkrete tekster». Jeg vil derfor ikke beskrive teoriene utfyllende i denne delen av oppgaven, men bruke dem i tilknytning til de enkelte analysene.
Ingen enhetlig teori foreligger ferdig utformet ved en analyse av sakprosa i en avisdebatt. Det finnes også lite litteratur som behandler forskjeller og likheter mellom sak- og fiksjonsprosa.l3 Schaarschmidt (1974:64) er en av de få som eksplisitt sammenligner ikke-fiksjons- og fiksjonsprosa av samme forfatter. Den viktigste forskjellen han belyser er at i ikke-fiksjonale tekster ligger det fortalte i erfarings- eller opplevelsesfeltet til forfatteren, mens i fiksjonale tekster har ikke forfatteren nødvendigvis opplevd eller erfart det som fortelles. Denne observasjon sier ikke så mye mer enn det som allerede ligger i begrepene.
13Jeg har kun funnet to bøker som eksplisitt omhandler forholdet mellom fiksjonsprosa og sakprosa. Disse er: Schaarschmidt (1974) Fictionale und nichtfictionale Texte desselben Autors og Thelander (1970) Fictionsprosa och Sakprosa.
Schaarschrnidt griper ikke forskjellen i tekstene. En annen forskjell han peker på er at i en ikke-fiksjonal tekst eksisterer personer og handlinger uavhengig av teksten, mens i en fiksjonstekst begynner de fortalte hendinger først å eksistere gjennom teksten. Disse observasjonene skal jeg komme tilbake til under sammenligningen av Hamsuns sakprosa og fiksjonsprosa (kap. 14).
Teorier som omhandler en av sjangrene sakprosa eller fiksjonsprosa, kan også sies å behandle denne sjangeren i (eksplisitt eller implisitt) opposisjon til andre sjangre, og kan derfor være nyttige analyseredskap. I studiet av sakprosatekster mangler ennå mange overordnede begrep, men i sakprosatekster som i andre tekster kommer man i alle fall et stykke på vei ved å studere forfatter, tekst, sjanger, utgivelse, kontekst og resepsjon (Grepstad 1995: 1). I mange sakprosaanalyser peker dessuten essayteori seg ut som et nyttig analysegrunnlag. I denne sammenheng velger jeg likevel stort sett å se bort fra den
omfattende litteraturen om essaysjangeren. Essayistikken er som regel knyttet til helt andre skrivekontekster enn debatten og kampen om å vinne en sak. I essayet finner man en annen type refleksjon, vandring i emnet og prosessualitet enn i debattinnlegg.l4 Avisdebattanter er mer opptatt av å vinne saken, de hamrer løs på motstandernes standpunkter og leter etter svake punkter. Man kan likevel se enkelte likhetspunkter mellom (gode) avisinnlegg og essay. Jeg vil senere kommentere enkelte essayistiske trekk i Hamsuns avisinnlegg (se
l 0.4.4.).
En teori kan, uansett analytisk kraft, kritiseres for å redusere det litterære verket.
Ingen litteraturteoretiske retninger har klart å unngå reduksjonismefaren som ligger i det å analysere tekster (de Man 1979: 122). Det er også en kjensgjerning at ulike tider gir ulike svar på hvilke teorier som best åpner tekstene. I en tekstanalyse, særlig der materiale er så stort som i barnemorddebatten, må man dessuten velge hva som må kommenteres og hva som kan utelates. Selv om Barthes (1974: 11) hevder at man ikke bør strukturere et materiale i store masser om man vil være oppmerksom på pluraliteten i teksten, er dette som regel nødvendig i praktiske analyser.
Både i sakprosa og fiksjonsprosa er det interessant å studere tekstenes retorikk, og særlig i analysen av Hamsuns sakprosa vil jeg benytte retorisk teori. Fafner (1985:200) påpeker at retorikken er dialogisk (i motsetning til den monologiske propagandaen).
Argumentasjonsteorien, som nettopp ivaretar det dialogiske og argumentative i retorikken, mener jeg derfor er et nyttig analyseredskap. Likeledes framstår intertekstualitetsteori som et godt teoretisk fundament for sammenligningen av tekstene.
14Nyttige tekster om essayistikk er: Adorno (1976 og 1992), Berger (1964), Grepstad (1982) og Haas (1969).
5. Retorikk
5.1. Retorikkens anvendelsesområder
Retorikk er verken mer eller mindre enn en lære om de mulige eller gitte kommunikasjons-handlinger vi kan observere.
(2. Aristoteliske postulat, Johannesen 1992: 137)
Retorikk er den antikke læren om veltalenhet og talekunst. Retorikken er imidlertid ikke kun en tom og sann lære i et transhistorisk regelverk (Agora 1991: 1). Antikk retorikk omfatter elementer av hva vi i dag kaller kunnskapsteori og språkfilosofi, kommunikasjonsteori og argumentasjonsteori, psykologi, estetikk, etikk m.m. (Andersen 1987b:54). Retorikken omfatter også en systematikk og en metode som har gyldighet for både muntlig og skriftlig fremstilling. Det retoriske regelverket har dominert vestlig tanke og tale gjennom antikken, middelalderen og fram til den romantiske bevegelse i forrige århundre (da retorikken opphørte som undervisningsfag) (ibid.). Den retoriske tradisjonen ble da fortrengt av romantikkens og realismens symbolestetikk, og et stort inventar av former for «sakprosa»
gikk mer eller mindre i glemmeboken (Linneberg 1991:9). Da retorikken ble glemt, gikk også interessen for språkets virkemidler for en stor del tapt (Lindhardt 1989:10). De siste 30-40 årene har imidlertid interessen for og kunnskapen om retorikk tatt seg opp igjen, ikke minst med erfaring fra hva som skjer når hele generasjoner ikke er bevisst språkets påvirkningsfaktorer (Hitler, 2. verdenskrig). Mange, bl.a. Slaattelid (1993:7), Nordahl (1994:8) og Johannesen (1992:4), har dessuten påpekt at retorikken ikke forsvant, selv om normene ikke var bevisste. Også da retorikken var «glemt», interesserte enkelte teoretikere og filosofer (bl.a. Saussure og Nietzsche) seg for teoriene (Utaker 1987:57).
Retorikkens beskrivelsesredskap ble dessuten flittig brukt i taler og i trykt tekst også i «nedgangsperioden», og retorikken var nærværende som en mer eller mindre ubevisst assimilert språkfomemmelse. Det gir derfor mening å foreta en retorisk analyse av barnemorddebatten og bamemordavsnittene i Markens Grøde, selv om Hamsun trolig ikke leste så mange teoribøker om tale-, debatt- og skrivekunst. Retorikkens beskrivelsesredskap behersket han likevel til fulle. Innenfor klassisk retorikk ble både talent, teori og trening vektlagt, og i pakt med antikk pedagogisk tenkemåte la de antikke retorikere størst vekt på talentet (Andersen 1987a:63). Dette retoriske talentet, bl.a. frimodighet og en god stemme/god penn, er det lett å konstatere at Hamsun var i besittelse av.
Retorikken var i første rekke en lære om det talte språket. Men ifølge Fafner (etter Berge 1988:21) er det ikke vesensbestemmende for retorikken om tekstens manifestasjon er tale eller skrift. Jørgensen og Onsberg (1987:8) hevder også at «retoriker læren om hensigtsmæssig fremstilling i tale og skrift». Retorikken er et fruktbart teoretisk fundament for tekstanalyse, i og med at den kan brukes både produktivt og kritisk, til å sy sammen
tekster og til å gå dem etter i sømmene. Retorikken hjelper oss til å se hva vi kan gjøre med språket, og hva språket kan gjøre med oss (Andersen 1995:5). Man kan f.eks. undersøke en rekke tekniske forhold, f.eks. bestemte uttrykksformer, figurer, overbevisningsmidler, og man kan se på hvilke erkjennelsesmessige og psykiske konsekvenser de har (Lindhardt 1989:10). Jeg vil hevde at man strengt tatt ikke kan komme utenom retorikken verken ved skriving av tekster eller lesning av dem. Ezra Pound understreker dette i uttalelsen: «l remember Y eats: 'I have spent the whole of my life trying to get rid of rhetoric. I have got rid of one kind of rhetoric and have rnerely set up another'» (etter Booth 1983:88). Jeg vil primært bruke retorikkteorien deskriptivt, ved å undersøke hvilke virkemidler Hamsun benytter i sine tekster.
5.2. Klassisk retorikk
Med klassisk retorikk menes vanligvis det retoriske system som grekerne mot slutten av det 5. årh. f.Kr. la grunnlaget for. Læren ble videreutviklet av grekere og romere gjennom hele antikken og har preget vårt utdannelsessystem helt til nyere tid (Eide 1990:5). På overflaten er denne teorien om diskurser altså lett å beskrive, men man får større problemer når man skal beskrive det karakteristiske innholdet i teorien. Kennedy (1980:3) påpeker at det er vanskelig å avgrense klassisk retorikk fra universell/naturlig retorikk ellers i verden. Å bestemme på hvilket historisk tidspunkt man skal slutte å kalle retorikken «klassisk», er også problematisk. Kennedy mener man best definerer klassisk retorikk ved å beskrive teorien til de mest sentrale aktørene i teoriutformingen, bl.a. Aristoteles og Cicero. Begrepene fra den klassiske retorikken, som jeg vil bruke i oppgaven, er derfor for en stor del hentet fra disse.
En del av retorikken er to pikken eller læren om de faste synspunkter som en kan anlegge når en vil finne ut av en sak eller når en vil fremstille den (Andersen 1987b:54).
Aristoteles hevder at:
retorikken har sådanne ting til genstand, som vi drøfter og rådslår om, men som vi ikke har noget fag eller nogen videnskab til at besvare[ ... ]. Og drøftelsen angår ting, som synes at have mulighed for at falde ud til enten den ene eller den anden side.
Ting, som ikke kan forandres hverken før, nu eller senere, finder jo ingen på at debattere, hvis han mener, at det forholder sig således. Det kommer der nemlig ikke noget ud af. (Aristoteles 1991:37)
Et etisk problem som barnemord er således et bra emne for retorisk drøftelse, fordi de juridiske, medisinske og sosiale aspektene ved saken er foranderlige. Hamsun viser også i sine innlegg at han virkelig tror på en forandring, i alle fall i debattens begynnelse, og det er derfor han sender så mange innlegg.
En annen sentral del av retorikken er læren om de tre bevismidler: Det er ikke saksfremstillingen (logos) alene som er avgjørende, taleren må også virke ved sin karakter ( ethos) og påvirke sine tilhørere følelsesmessig (gjennom pathos). Aristoteles bestemmer
retorikken som «en kunnen (dynamis), hvis opgave ikke i og for sig er at overbevise nogen, men i hvert enkelt tilfælde at pege på de overbevisende momenter (pithana), der foreligger»
(op.cit.: 14 ). Et tredje tema i retorikken er at et budskap best når fram dersom avsenderen både belærer, behager og beveger (docere, delectare, movere) (Andersen ibid.). Et fjerde punkt gjelder den effektive bruken av paradeigma (el. exemplum)IS og enthymemea.I6 Enthymemets premisser kan være nødvendige, men de er oftest bare mulige eller sannsynlige. Vi skal se at dette gjelder for premissene i bamemorddebatten. Eksemplet (paradeigma) har ikke direkte beviskraft, men sannsynliggjør noe ved henvisning til kjente tilfeller av samme art. I argumentasjonsanalysen skal jeg vise hvordan Hamsun benytter seg av konkrete eksempler i sin argumentasjon.
En femte del i retorikken gjelder læren om de mange figurene. Genette ( 1991: 17 4) hevder at siden antikken har tradisjonen definert figurene som «måtar å tale på som fjernar seg frå det som er naturleg og vanleg», eller også «frå det som er enkelt og daglegdags».
Men, hevder Genette, «samstundes vedgår ein at ingenting er meir daglegdags og vanleg enn bruken av figurar [ ... ]. Ein figur er eit avvik i forhold til vanleg bruk, men slike avvik høyrer likevel til i vanleg bruk: slik er retorikkens paradoks». Språket i avisene, både i 1915 og 1995, er et bevis på at det stadig brukes og lages retoriske figurer.
Et sjette tema i retorikken, er læren om de tre forskjellige talesituasjoner (eller skrivesituasjoner) med hver sin oppgave for taleren (Lindhardt 1987a:50). Den første, genus iudiciale eller den juridiske tale, skal fastslå hva som ha skjedd i fortiden med henblikk på skyld/uskyld. Den andre, genus demonstrativum, er den påvisende taleart, som ønsker å påvise at noe er tilfelle i nåtiden (hyllest, lovprisning, «festtale»). Den tredje, genus deliberativum ( deliberatio: overveie, rådføre), er den tale art hvor man med henblikk på framtiden forsøker å råde eller overtale publikum til å treffe en beslutning. Mottakerne er vanligvis den politiske forsamling eller offentligheten. Hamsuns debattinnlegg hører primært til denne tredje talesituasjonen, da hans ønske er å forbedre «de forfærdelige Tilstande»
(Bilag I:30). Men hans innlegg har også elementer fra den juridiske tale, fordi han ønsker å påvise mødrenes skyld i barnemordet.
Den klassiske retorikkens domene er selvsagt mer mangfoldig enn det som kommer til uttrykk her, men jeg har først og fremst presentert de punktene som har relevans for tekstanalysene. I neste avsnitt vil jeg konkretisere mitt analyseredskap ytterligere.
15 Paradeigma (Exemplum lat. -forbilde, mønster) gr. forbilde, mønster av para-deiknynai- vise ved siden av (dvs. til sammenligning). Størst overbevisningskraft regnes de historiske eksempler å ha, da disse er hentet fra virkeligheten (Eide 1990:55). Se også Lanham (1991 :74): «An example cited, either true or mythical; an illustrative story or anecdote.»
16 Enthymem gr. av enthymeomai - tenke over, overveie- er den argumentasjonsform som kjennetegner retorikken. Enthymemet er den retoriske syllogisme, dvs. at den ikke er logisk sluttende, men bygger på sannsynligheter og appellerer til tilhørernes/lesernes meninger eller holdninger. Dets overbevisende kraft er avhengig av at tilhørerne/leserne godtar visse (uttrykte eler underforståtte) premisser. Premissenes holdbarhet er derimot ikke avgjørende for enthymemets overbevisningskraft (op.cit.:101).
5.3. Nye retorikkteorier
Med «nye retorikkteorier» mener jeg både l) ny fremstilling av klassisk retorikk og 2) nye teorier som er utviklet med inspirasjon fra den klassiske retorikk. Som allerede nevnt inneholder kunnskapsteori og språkfilosofi, kommunikasjonsteori og argumentasjonsteori, psykologi, estetikk, etikk osv. elementer fra den klassiske retorikk.
Innunder punkt l) regner jeg all litteratur som ved oversettelse, gjenfortelling og evt.
nyfortolking vil «blåse stØV» av den klassiske retorikken, og framheve den som et nyttig teoretisk fundament for alle språkbrukere. I Skandinavia har bl.a. Lindhardt (1987a), Fafner (1992) og Andersen (1995) skrevet innføringsbøker i klassisk retorikk. De viser hvordan den klassiske retorikken gjenfinnes i dagens reklame, journalistikk, politiske debatt, undervisning osv.
Til2) hører bl.a. den såkalte «nyretorikken» samt strukturalismen og
poststrukturalismen/dekonstruksjonismen. Det ville bli et alt for omfattende prosjekt å presentere grundig alle de nye retoriske «retningene» og frontfigurer innen disse her.
Jeg skal heller ikke bruke disse teoriene i oppgaven, og vil derfor henvise til Fafner (1992), Osterdahl (1980) samt Skyum-Nilsen og Schrøder (1994), som gir en oppsummering av retorikk og stilistikk i dag. Den teorien jeg imidlertid skal hente mye av mitt analyseredskap fra, argumentasjonslæren, vil jeg presentere nærmere. Jeg vil primært benytte Stephen Toulmins argumentasjonslære, som kan plasseres innunder nyretorikken omkring Perelman på 1950-tallet (ibid.). Den nyretoriske kritikk relanserte erkjennelsen av at tilværelsen ikke lar seg forklare kun gjennom det rasjonelle språket. Vår tale og skrift er ikke bare logiske utsagn og empirisk sikrede konstateringer, men også formodninger og meninger som vi til stadighet må argumentere for. Og der det er argumentasjon er det også nødvendigvis retorikk (Fafner 1992: 12). Det rasjonelle språk ligger heller ikke utenfor retorikkens område, for all mennesketale er formet ut fra den hensikt å bli forstått i en gitt situasjon. Og hvor det råder en slik hensikt, råder også retorikken. Selv når man vil argumentere mot retorikken, er man henvist til å bruke den. Toulmins bidrag til hvordan man kan bli bevisst retorikken i tekster, er en argumentmodell hvor man kan systematisere de retoriske argumentene i en tekst (presentert i The U ses of Argument 1958). I neste kapittel vil jeg gi en kort beskrivelse av denne modellen, og også komme nærmere inn på øvrige deler av argumentasjonsteorien.
6. Argumentasjonsteori
6.1. Argumentatio i barnemorddebatten
Argumentasjonslæren er, som jeg framhevet ovenfor, en av disiplinene innenfor retorikken.
Ledestjernen i retorisk argumentasjonsteori er sannsynlighet eller rimelighet (gr. eikos) (Andersen 1995: 138), og forutsetningen for all argumentasjon er tvil eller uenighet. I etiske spørsmål, som f.eks. barnemord og dødsstraff, finnes det ingen fasitsvar. Slike spørsmål gir derfor mulighet for argumentasjon.
Bak enhver argumentasjon ligger spørsmålet hvorfor enten hos avsenderen eller hos mottakeren. Den som argumenterer, søker som regel et svar. Han/hun diskuterer egne meninger eller søker å vinne andre for sitt synspunkt, slik forholdet ofte er i en avisdebatt.
Jørgensen og Onsberg (1987:8)17 viser at man tradisjonelt skiller mellom demonstratio, som er vitenskapelig bevisførelse etter matematisk forbilde, og argumentatio, som er resonnement mellom mennesker i konkrete situasjoner. I demonstratio er målet å nå fram til sann viten, i argumentatio å oppnå tilslutning. Reglene for demonstratio skildres i logikken, mens retorikken behandler argumentatio. Mens logikkens regler er faste, uforanderlige og uavhengige av brukerne, kan det ikke oppstilles universelle regler for retorisk
argumentasjon. Dette er fordi den retoriske argumentasjonen alltid er forankret i en kommunikasjonssituasjon og betinget av avsenders ønske om å vinne mottakers tilslutning.
Retorisk argumentasjon kan defineres som kommunikasjon der avsender søker å vinne mottakers tilslutning til et begrunnet synspunkt (op.cit.:9). Denne definisjonen gjelder for størsteparten av argumentasjonen i det praktiske liv, der man ønsker å rettferdiggjøre synspunkter for å vinne tilslutning, heller enn å utlede sannheter. Barnemorddebatten preges av argumentatio, da målet for debattantene ikke er å nå sann viten, men å få tilslutning til sine synspunkter ved retorisk argumentasjon.
6.2. Argumentasjonsteoriens analyseredskap
Nyretorikeren Toulmin framsatte i 1958 en argumentmodell som jeg vil ta utgangspunkt i ved analysen av argumentene i barnemorddebatten (etter Jørgensen og Onsberg 1987: 11).
Det ville selvsagt føre for langt å sette alle Hamsuns argumenter inn i en slik modell, og det ville heller ikke være fruktbart. Men å analysere Hamsuns mest sentrale påstander kan være klargjørende for å forstå hans argumentasjonsteknikker i barnemorddebatten.
Historisk sett er Toulmins argumentmodell en videreutvikling og sammensmelting 17Fremstillingen av argumentasjonsteorien er primært bygget på Jørgensen og Onsberg (1987) Praktisk argumentation. For en mer utfyllende beskrivelse av argumentasjonsteorien med flere konkrete eksempler henvises til denne boken og til kap. l O avsn. l 0.3. i oppgaven.
av de to klassiske argumentmodeller, den logiske syllogisme IS og den tilsvarende retoriske slutning, enthymem (se 5.2.). Syllogismen danner grunnlag for hele den senere utvikling av logikken, og enthymemet for utviklingen av argumentasjonslæren. Toulmin bygger altså på en lang tradisjon i sin argumentmodell. Analysemodellen har seks elementer, tre faste (obligatoriske) og tre frie (fakultative, dvs. at de forekommer ofte, men ikke alltid) (op.cit.: 12ff). De faste elementene i et argument er belegg, påstand og hjemmel. De tre frie elementene er styrkemarkører, gjendrivelse og ryggdekning. Jeg skal ikke forklare detaljert de enkelte elementene i modellen her, men gjøre dette i tilknytning til Hamsuns argumenter (s. 71ff). I forlengelsen av å studere de enkelte argumentene, vil jeg ta for meg
argumentasjonens dynamikk og diskutere de enkelte argumenttypene i barnemorddebatten.
Videre vil jeg studere motargumentasjonen og spørsmålet om hva som er god eller dårlig argumentasjon.
I8syllogisme av gr. syllogizesthai slutte (fra premisser). Den fullstendige syllogismen (tese (det som skal bevises), premisser og konklusjon) virker gjerne for teknisk i taler (eller for den saks skyld i avisinnlegg).
Derfor brukes ofte enthymemet, som er en forkortet syllogisme, dvs. en syllogisme hvor en av premissene eller konklusjonen ikke er uttrykt (Eide 1990:101).
