Legerollen i media fra etterkrigstiden til 2015

(1)

1

Legerollen i media fra etterkrigstiden til 2015

Prosjektoppgave av Lilas Alzaeim og Ivar Christiansen

Veiledere:

Anne Kveim Lie

og

Tine Ustad Figenschou

Institutt for Samfunnsmedisin Det medisinske fakultet UNIVERSITETET I OSLO

[Februar 2021]

(2)

2

(3)

3

Abstract

Topic of research

The doctor’s role in the media is a topic arousing curiosity, since everyone in society has a relationship with doctors. In this article, we talk about the development of the doctor’s role in the media from 1950 to 2015.

We did a quantitative analysis in SPSS after reading 716 newspaper articles. These were coded according to a codebook, with categories and parameters containing separate information. We also researched our material qualitatively to elaborate.

Results and interpretation

The results showed a correlation with previous research in the field. The media has developed from a referring to an intervening and critical actor, professionalizing and commercializing their communication work in pursuit of medical breakthroughs - so-called "biomediatization".

Increased democratization in the period focusing on decentralization, patient rights and increased accountability among doctors has led to doctors losing power, autonomy and authority in society. They are more involved in articles with conflict frames and non-

physician interference. It seems like the scientist-physician is challenging the family doctor, who in the media goes from authoritarian to becoming more academic and guiding.

Furthermore, titling of doctors has fallen considerably, indicating a less elevated position in society. Finally, there are more female doctors in the media than before, but with the predominance of men , the real gender distribution of the biomedical world is still not reflected.

Conclusion

Our findings suggest that the democratization of society has left doctors less omnipotent. The decision-making power has been transferred from the doctor to the collective, and the prestige from the individual practitioner to the scientist physician. Today, the development of the doctor’s role in the media is influenced by the pandemic, maybe with a more "patriarchal"

communication, but generally, the trend over the last 75 years does not seem to change.

(6)

6

Innledning

Fra etterkrigstiden og frem til i dag har legens plass i samfunnet vært i stor endring, både på grunn av politiske forandringer og utvikling innen de medisinske fagfeltene. Legens kall er å noen ganger lege, ofte lindre og alltid trøste, noe som skaper en iboende aktelse for leger i samfunnet. I et historisk perspektiv har legen hatt en viktig samfunnsposisjon, både som del av embetsstanden med den innflytelse og makt det fører med seg, men også som beskyttere og forvaltere av folkehelsen. I de første tiårene etter krigen var medisinsk opplysningslitteratur mindre tilgjengelig enn i dag, særlig i mangel av internett, og legestanden har innehatt en mer opphøyet posisjon både etisk og moralsk.(1) Med en såpass viktig plass i samfunnet, er det rimelig å anta at et samfunn i endring også har ført til en legerolle i endring.

Begrunnelse og bakgrunn for valg av oppgaven:

Vi ønsker å finne ut hvordan leger har vært fremstilt i media fra etterkrigstiden og til i dag.

Det er interessant å finne ut om legerollens utvikling i media samsvarer med det vi allerede vet om endringer i legerollen og lege-pasientforholdet fra tidligere forskning på feltet. Dersom mediebildet ser ut til å stemme overens med det vi vet ifra før i et historisk perspektiv, kan det kanskje gi en slags legitimitet til media i forhold til å si noe konkret om legerollen til enhver tid.

Vi vil fokusere på legerollen i avisdekningen fra mellomkrigstiden til i dag fordi ingen har gjort dette i Norge før. Vi vet derfor lite om den hvordan den fjerde statsmakt presenterer legerollen i denne perioden, der det også skjer store helsepolitiske- og strukturelle endringer.

Mediene er med å påvirke menneskets syn på samfunnet, og fremtoningen av yrkesgrupper i mediene vil til enhver tid gjenspeile og fortelle noe om den enkelte yrkesgruppens status, autoritet og samfunnsposisjon. Ved å gjøre en kvantitativ analyse av avismaterialet fra 1950- 2015 ønsker vi å skinne lys over legens rolle i safunnet i den respektive perioden.

For å gjøre undersøkelsen mer komplett, vil vi også supplere den kvantitative analysen med kvalitative vurderinger av vårt kildemateriale og annet materiale, se metode for nærmere beskrivelse.

Vår hypotese er at bildet av legens rolle i media, som portrettert i vårt materiale, etter krigen går fra å være mer ufeilbar og autoritativ med fokus på selve legeprofesjonen, til å bli mer

(7)

7

feilbar, mindre autoritativ og med mer fokus på forskningsrelaterte prestasjoner i moderne tider – fra en patriarkalsk familielege til forsker og spesialist.

I samme periode går mediene fra å være refererende til å bli intervenerende, kritiske aktører, og derfor tror vi også legene i media progressivt vil delta i flere kontroverser(2, p. 167-171) Dette baserer baserer vi også på at de biomedisinske aktørene blir mer profesjonalisert i sitt kommunikasjonsarbeid og vokser frem som større, kommersielle aktører.(3)

Vi kommer til å diskutere disse antakelsene videre i vår oppgave.

Forskningsspørsmål

For å komme nærmere et svar vil vi, i tillegg til vår kvantitative og kvalitative analyse, undersøke:

- Hvordan journalistikken forandrer seg gjennom perioden, og hvordan legene har vært brukt som kilder.

- Hvordan har helsepolitiske endringer påvirket medias fremstilling av legerollen? Har legenes uttalelser endret karakter, og i så fall hvordan?

Profesjonsbegrepet og teori

Legensprofesjonen bærer historisk sett i seg et sett egenskaper som påvirker måten folk ser legerollen på. Derfor utdyper vi litt om dette på forhånd. En profesjon er et ikke-manuelt yrke som hviler på et spesifikt kunnskapsgrunnlag, og som gjerne krever en akademisk

embetseksamen. De både forvalter og utvikler sitt eget kunnskapsgrunnlag, og omfatter særegne kulturfellesskap.(4, p. 124-125) På 1800-tallet var medisinsk kunnskap en mindre viktig forutsetning for å få drive medisinsk praksis, men på 1900-tallet ble

universitetsutdannede leger prioritert til å drive medisinsk praksis i landet.(5, p. 277)

Medisinen var det sentrale faget i helsetjenesten, og legene sto på toppen av dette hierarkiet.

Legeyrket tar slik form som en typisk profesjon. Legeprofesjonen har tradisjonelt sett vært sett på som en sterk profesjon, med kjennetegn som autonomi og altruisme.(5, p. 278) Denne styrken støttes også av Legeforeningen, som ble opprettet i 1886 for å sikre profesjonens interesser. Den ble av Johan Castberg i 1926 beskrevet som landets mektigste fagforening, og sikrer legene kollektiv autonomi og tillit i befolkningen.(5, p. 286-288) Individuell autonomi har også vært et kjennetegn ved legeprofesjonen, men for at en individuell autonomi skulle

(8)

8

være akseptert i samfunnet, krevde det selvjustis - disiplinering av de profesjonsutøverene som ikke handlet i tråd med legeprofesjonens kjennetegn; altruisme og faglig forsvarlighet.

Legeyrket som profesjon har med andre ord vært karakterisert av stor makt, tillit og

egenrådighet. Legene, på grunn av økt markedsstyring og byråkratisk omorganisering, var fra midten av 1900-tallet i ferd med å tape tillit, selvråderett og innflytelse i samfunnet – noen mente de feilet i å utøve den selvjustisen deres individuelle autonomi la til grunn.(5, p. 278) Den enkelte legens selvråderett har altså gått på akord med det kollektive ønske om etisk og faglig forsvarlighet, noe som har ført legene ut i en tillitskrise med gradvis synkende

autonomi.(6) For å knytte denne utviklingen til lege-pasientforholdet, er det interessant undersøke dette nærmere og plassere det i en historisk kontekst.

I følge Emanuel & Emanuelhar vi fire modeller for lege-pasient forholdet; den paternalistiske, informative, tolkende og «deliberate», som betyr tilsiktet eller veloverveid. Pasientens rolle i medisinske spørsmål karakteriseres gjennom disse fire modellene av en drakamp mellom autonomi og helse. Dette påvirkes igjen av verdiforskjellene mellom lege og pasient.(7) Den tradisjonelle legerollen følger den paternalistiske modellen, der pasientene mottar helsehjelpen best sømmet deres situasjon sett ifra legens ståsted, uavhengig av pasientens preferanser. Legens rolle er som «verge» eller «farsfigur». For at pasienten skal samtykke til intervensjon, kreves et delt, objektivt verdigrunnlag.

Den informative modellen innebærer en lege-pasientforhold der legen overrekker relevant informasjon om deres tilstand, inkludert risiko og gevinst av mulig behandling. Pasienten kan slik ta et informert valg basert på sitt eget verdigrunnlag, og ikke legens. Legens rolle er som kompetent, teknisk ekspert.

Den tolkende modellen baserer seg på en pasient med umodent verdigrunnlag som krever tolkning og veiledning. Legens oppgave blir å legge frem relevant informasjon, belyse og tolke pasienten for å finne ut hva pasienten faktisk ønsker, for så å tilby den intervensjonen som realiserer disse ønskene. Legerollen er derfor rådgivende.

I den fjerde modellen, den tilsiktede eller veloverveide, er målet å hjelpe pasienten med å finner ut hva som er den beste avgjørelsen i forhold til den kliniske situasjonen, Gjennom forståelse av pasienten kan legen i rollen som «lærer» eller «venn» inngå i diskusjon med pasienten, og via samvalg identifisere verdiene og tiltakene som er skreddersydd

enkeltindividet.

(9)

9

Den paternalistiske modellen sto sterkt i årene før andre verdenskrig og tiårene etter, men fra 70-tallet ser man at de informative, tolkende og overveiende modellene blir vanligere i takt med endret samfunnsdynamikk og endret tilgang på og forventning om informasjon.

De tradisjonelle, paternalistiske legene forsvarer sine faglige og etiske overveininger hovedsakelig overfor deres egne fagfeller. Dagens pasienter krever innsyn i disse

overveiningene og forventer vanligvis å være med på avgjørelser som angår deres helse. De moderne modellene legger mer vekt på pasientens tankeinnhold. I krisesituasjoner kan den paternalistiske modellen være en god tilnærming, men i moderne tid forventes de beste legene å engasjere sine pasienter i diskusjoner om helserelaterte verdier, slik at hensiktsmessige avgjørelser kan tas i situasjoner der pasient og lege deler et felles verdigrunnlag for å oppnå det beste for pasientens helse i den gitte situasjonen.(7)

Historisk overblikk og tidligere forskning på området

På bakgrunn av de teknologiske og medisinske fremskrittene mellom krigen og 70-tallet opplevde legene en gullalder med stadig økende status. I 1942-43 ble penicillin lettere

tilgjengelig og ble ofte nevnt i media.(8) Gammel legekunst kunne i økende grad støtte seg på medisinvitenskapelige nyvinninger, og legestandens makt og autoritet sto sterkt i samfunnet. I kjølvannet av denne perioden har den medisinteknologiske utviklingen fortsatt, men legens status har fulgt en nedadstigende kurve.(1)

Legerollen frem til midten av 1900-tallet

På 1800-tallets begynnelse var legeyrket diffust organisert, og kvalifikasjonene varierende. På grunn av dette er det vanskelig å prate om legestanden som en klassisk profesjon i denne perioden, særlig fordi den klassiske legeprofesjonen bygger på en felles kunnskapsbase og medisinsk embetseksamen, som ikke ble innført før 1788 i København.(9, p. 19-22) I løpet av århundret bygget legene opp en autoritets- og maktposisjon i samfunnet, slik at de etterhvert framsto som en mer samlet legestand. De ble flere i antall og fikk økende politisk makt over datidens helsevesen.(5, p. 277-311) Etter Legeforeningens opprettelse i 1886 nøt legene ytterligere begunstigelser, særlig i forhold til offentlig regulering av medisinsk praksis. I 1927 fikk legene statlig autorisasjon, og nedfelte i loven legenes plikt om taushet og ø-hjelp.

Mislighold medførte straff eller tap av statsautorisasjon. Så lenge det fantes garantier for etisk

(10)

10

og kvalitetssikret arbeid fikk legene operere relativt fritt. Dette var med på å styrke legenes rolle som kjernen av helsevesenet, som også ga en hierarkisk fordel overfor over andre profesjoner i helsevesenet.(9. p. 21)

Legerollen fra midten av 1900-tallet

Fra 30-tallet skulle krefter i samfunnet sørge for at legestanden igjen styrket sin posisjon, spesielt gjennom Karl Evangs revolusjon av datidens medisinalvesen. Evang var selv lege og tok grep for å øke de fagkyndiges innflytelse innen helsepolitikken – en kollegial

styringsform.(10) Han ønsket å effektivisere helsenorge og samtidig øke og bedre tilgangen på helseressurser i hele landet. Helsedirektoratet ble skapt under sammenslåingen av

Medisinaldirektoratet og Sosialdepartementets medisinalavdeling i 1948, noe som gjorde Evang til både helsedirektør og departementsråd – legene både skapte og utøvde

helsepolitikken. Evang omorganiserte distriktshelsevesenet i en slik retning at alle skulle få legetilgang. Økende tilstedeværelse nær folk kombinert med medisinernes økende

helsepolitiske innflytelse gjorde legen til en sterkere og mer synlig skikkelse. Fagområdet gikk fra å sirkulere rundt enkeltindividets, til også å dreie seg om befolkningens, helse og sosiale velferd.(11). En naturlig konsekvens av at leger nå utarbeidet helsepolitikken i tillegg til å praktisere den klinisk, var at de i større grad enn før stod ansvarlige for de mangler deres virke måtte ha. De var derfor mer sårbare for kritikk. Likevel var det totale resultatet en omfordeling av makt og status til fordel for legene.(10)

I løpet av 50- og 60-tallet var norsk helsevesen gjenstand for tillit og ukritisk optimisme i takt med stadig nye medisinske nyvinninger og bukt med infeksjonssykdommer som tuberkulose og polio. Legene hadde også stor autonomi i sin yrkespraksis. Likevel var det en gryende skepsis å spore i befolkningen: Hadde legene uhensiktsmessig mye makt?(10) På grunn av økende kompleksitet i struktur og antall leger og annet helsepersonell på sykehusene, ble det nødvendig med omorganisering i helsevesenet. De senere årtiene har en stor del av legerollens slag vært utkjempet for å klargjøre eller vinne terreng i forhold til andre helseprofesjoner vedrørende profesjonsspesifike oppgaver innen helsefagene.(9, p. 19-22)

Fra 70-tallet ble det et sceneskifte i norsk helsevesen, og Evangs fagstyre skulle til slutt brytes ned. Desentralisering og demokratisering var i vinden. Folket og folkevalgte skulle skulle nå

(11)

11

ta de helseøkonomiske- og politiske beslutningene, til det beste for samfunnet.(4, p. 514-517) Disse omveltningene skulle også påvirke legestanden, som mot slutten av århundret var gjenstand for kraftig kritikk i forhold til deres frie spillerom. Av samfunnsøkonomiske hensyn var det også behov for ytterligere regulering av legenes autonomi – et opprop om en mer profesjonell og effektiv styring og ledelse i helsevesenet.(4, p. 500) I amerikanske tv-medier var det en liknende utvikling, der legene gikk fra å idealiseres gjennom roller som Ben Casey, en allsidig, rettferdig, autoritær og karismatisk nevrokirurg, til å portretteres som feilende leger med utfordrende pasienter og et amerikansk helsesystem med behov for revidering i serier som 80-tallets St. Elsewhere.(12, p. 603-608) Legerollen var i endring , ifølge den amerikanske sosiologen Robert Wilson.(13)

Utgangen av 1900-tallet viser en mer skjerpet legerolle, med regulert autonomi blant annet som resultat av flere lovmessige innskjerpinger i legenes profesjonsutøvelse. Legeloven fra 1980 gav pasientene flere rettigheter, som igjen kan ha ført til andre forventninger og krav.

Dette inntrykket forsterkes av opprettelsen av den offentlige pasientskadeerstatningen i 1988.(9, p. 21)

I boken «The Social Transformation of American Medicine» fra 1983 argumenterer Paul Starr for at økende mistillit til større samfunnsinstitusjoner, skeptisisme mot Medicare og

diskontinuitet i medisinvitenskapelige kretser la grunnlaget for skepsisismen overfor

helsevesenet mellom 70- og 80 -tallet i USA.(14) I Norge var kritikken mot helsevesenet del av en demokratiseringsprosess. Fokuset lå på medbestemmelsesrett, desentralisering og overføring av makt fra faggrupper til folkevalgte organer.(4, p. 500) Effektiviseringen av helsevesenet krevde profesjonell ledelse. Legestandens fagforvalting ble begrenset til rådgivning som ledd i en fragmentering av fagstyret.

I 1983 ble helsedirektoratet sparket ut av sosialdepartementet og staben redusert.(10) Dette kan sees på som selve nådestøtet for det medisinske fagstyret. Forut for dette hadde

distriktslegene tapt sin tittel og deler av autonomiteten. Demokratisering og større likhet innad i helsevesenet var også etterspurt. (10) Det er rimelig å si at helsevesenet og legerollen nå beveger seg mot en mer moderne organisering. Fra 80-tallet ble også eksperter innen andre områder enn medisin, som jus, politikk og økonomi, viktigere for fordelingen og

forvaltningen av landets helseressurser – et vitnesbyrd til det økende behovet for byråkratisk organisering av helsevesenet.

(12)

12

Legene ble i økende grad underlagt helsepolitiske lover og regler utarbeidet utenfor legestanden, og hadde mindre frihet enn før innenfor de politiske føringene.(9, 10) Etter at Legeloven i 1999 ble erstattet av Helsepersonelloven, vektlegges pasientens rettigheter mer enn før. De skarpe skillelinjene mellom helseprofesjonene gjøres i loven sløvere. I dagens samfunn er pasientens rett til samvalg blitt tydeliggjort, spesielt gjennom pasientrettighetsloven. Legens autonomi innskrenkes i takt med at pasientens utvides.

Spesialisthelsetjenesten var unntaket, der teknokratene styrte beslutningene og hadde stor innflytelse politisk helt til 2002, da staten overtok sykehusene og lokalpolitisk styring ble erstattet til fordel for profesjonell ledelse.(4, p. 515) Nåtidens komplekse samspill mellom diverse lover som Helseregisterloven, Pasientrettighetsloven, Helsepersonelloven,

Pasientskadeloven og Psykisk Helsevernloven setter juridiske rammeverk for pasientens rettigheter og grensesetter legens autonomi. På bakgrunn av dette gar jabsjhe

spesialisthelsetjenestens forlengede selvstyre bidratt til å holde tanken om den glorifiserte legestanden levende.

Når det kommer til fordelingen av arbeidsoppgaver i helsevesenet, har de forskjellige profesjonene i helsevesenet etter krigen kjempet om hvor grensene går for hvilke oppgaver deres respektive profesjon skal romme. Det har til tider vært konkurranse om

profesjonsmyndighet mellom yrkesgruppene i helsesektoren, som leger, sykepleiere og jordmødre.(4, p. 542-548) Disse endringene har nok påvirket legerollen, særlig i forhold til forventninger fra pasienter og myndighet innen yrkesutøvelsen. I 1999 ble legeloven erstattet av Helsepersonelloven og profesjonsbegrepet ble mindre viktig i formell sammenheng – det brukes ikke i lovverket. Det ble satt fokus på pasientens medbestemmelsesrett, beskrevet i pasientrettighetsloven, og strengere krav til legen i forhold til dokumentasjon og selvjustis ble nedfelt. (15) Forskere bruker i dag profesjonsbegrepet sjeldnere, og det er i stor grad er erstattet med mer beskrivende yrker der hvert yrke og spesialisering har bedre definerte arbeidsoppgaver.(9, p. 24) I kraft av deres stilling settes et rammeverk for arbeidsoppgavene til legene, enten du er fastlege, kardiolog eller lege i spesialisering – et resultat av økende spesialisering i medisinen.

(13)

13

Endringer i mediene

Charles Briggs og Daniel Hallin argumenterer i sin bok «Making Health Public» for at man fra 60-tallet så en økning av den autorative biomedisinske helsekommunikasjonsmodellen innen helsejournalistikk, der Emanuel & Emanuels paternalistiske og informative modell med

«Hør på legen din»-budskap sto sterkt.(3) Journalistikken har gått fra å være passiv, som betyr at helseinformasjon samles inn fra biomedisinske fagmiljøer og gis til offentligheten uten mye bearbeidelse, til å bli mer aktiv. Det vil si at journalisten samler inn informasjon, bruker den til å produsere ny informasjon og overrekker et nytt produkt til offentligheten, ofte med en kritisk innfallsvinkel. Informasjon vedrørende befolkningshelse, biovitenskapelig forskning og helsepolitikk har blitt mer tilgjengelig for lekfolk og de uten helsefaglig utdanning.

Denne utviklingen sier noe om en endring av legerollen over tid, der mer aktiv journalistikk tilfører mer kritikk og høyere krav til redegjørelse fra helseprofessionell side. Det er også rimelig å si at media slik har vært med på å skape et sunnere forhold mellom helsemyndighet, lege og lekmann i kraft av sin rolle som nærmest åpent diskusjonsforum.

I mediene er det flere roller som går igjen i helsenyhetene i årtiene etter krigen: Legen, pasienten, den pårørende, byråkraten og politikeren. Disse engasjerer hverandre i forskjellige situasjoner, ofte med konflikt som tema. Innehavere av den samme rollen kan også opptre i konfliktpar, for eksempel ved at norske leger har en annen måte å tenke på enn franske. Legen kan i forhold til pasienten eller pårørende opptre som helt, der pasienten f. eks helbredes og pårørende viser sin takknemlighet, eller skurk, der pasienten feilbehandles og blir

skadelidende og legen anklages av pårørende. I forhold til byråkrater kan legen opptre som klagende part, f.eks når reglementet begrenser uhensiktsmessig mye, eller som misbrukende part i forhold til trygdemidler og reseptforskrivning. Konfliktparet mellom lege og politiker kan eksemplifiseres gjennom legen som alarmerende part, der legen f.eks varsler om mangler i helsevesenet, eller de kan dømmes av politikerne for å kreve for mye. På denne måten kan mange av helsenyhetene i perioden anses som mediedramaer, der legen kan fremstå som offer for uforskyldte tabber, ressursmangel og utilstrekkelig forskning. Til sammenlikning kan legerollen også være preget av aktivisme, der legene redder liv, roper varsko eller

representerer store, medisinske fremskritt.(2) Mediene plasserer altså de ulike aktørene i tydelige roller i et slags medisinsk melodrama, og vi forventer å finne igjen denne utviklingen i vårt materiale.(16)

(14)

14

Metode

Vi har valgt å angripe problemstillingen som et samarbeidsprosjekt fordi vi begge er

interessert i samfunnsmedisin og fordi vår nære relasjon gjør samarbeid enkelt. Det muliggjør også en mer utdypende prosjektoppgave, som vi synes gir mer dybdeforståelse og bedre uttelling i forhold til resultater. Underveis i prosjektoppgaveskrivningen har vi hatt flere møter med vår veileder Anne Kveim Lie, og vår biveileder Tine Ugstad Figenschou.

Vårt materiale er innhentet fra Aftenposten, Dagbladet og Arbeiderbladet og Dagsavisen i perioden 1955 – 2015, og er en del av et større materiale som skaper et grunnlag for prosjektet Health Communication Regimies (HeCoRe). Prosjektet har som målsetting å undersøke mediedekningen av helse, sykdom og medisin i et historisk perspektiv, samt å belyse fremstillingen av leger, deres autoritet og diskutere det opp mot lgeprofesjonen og helsepolitikk.

Innsamlingen av materiale

Det originale artikkelmaterialet er samlet inn av andre enn oss. Premisset for å inkludere en artikkel i materialet var at helserelatert tematikk skulle fremgå som hovedvinkling i tittel, ingress, intro eller bildeteksten i en sak.

For Aftenposten og Dagbladet er materialet samlet inn som fire systematiske uker for hver av årgangene som er inkludert. Innsamlingen startet første mandagen i januar det var utgave, og fortsatte tirsdagen uken etter, onsdagen neste uke helt til seks utgaver var innsamlet. Denne rutinen ble repetert i april, juli og oktober. I tilfellene avisene ikke hadde lørdagsutgave, ble det samlet inn fem aviser kvartalsvis (mandag-fredag).

Det ble samlet inn materiale med fem års intervaller fra 1950 til 2015, slik at materialet utgjør et representativt utvalg.

For Arbeiderbladet og Dagsavisen ble antall dager halvert og samlet inn i to systematiske uker for effektivitetens skyld.

Det spesifiseres at dekningen av trygd- og velferdsrettigheter samt abortdebatten ikke er tatt med i utvalget.

(15)

15

Prossessen for å velge ut egnede artikler for prosjektoppgaven

Av de oprinnelige nyhetsartiklene som var samlet inn for HeCoRe-prosjektet av andre, fikk vi av biveileder en Excel-fil med 716 artikler egnet for prosjektet om legerollen.

På generell basis er hovedpremissed for om en artikkel inkluderes eller ikke som datagrunnlag for prosjektoppgaven, at en eller flere leger nevnes direkte eller indirekte. Siden vår

problemstilling handler om legerollen spesifikt, har vi jobbet med et underutvalg av materialet vi fikk fra veileder, der vi har valgt bort avisartikler som omhandler andre helseprofesjonelle aktører og først og fremst artikler der leger hverken uttaler seg eller blir nevnt. Slike artikler er derfor ikke med i vår kvantitative analyse i SPSS. Det betyr at helserelaterte artikler der for eksempel tannleger er essensielle og som ikke nevner leger er utelatt. Vi har også valgt å utelate artikler der det ikke kommer tydelig frem hva slags person nyhetsartikkelen omhandler, eller hvem som uttaler seg i den. Dette gjelder først og fremst etter 2000-tallet, der der ikke alltid er lett å identifisere de som uttaler seg som leger, som er et krav for at vi skal få sagt noe om legerollen. Særlig artikler der forskere uttaler seg, hvor det ikke er klart at de forsker i kraft av å være leger, er utelatt. Etter å ha utelatt 107 artikler, er vårt underutvalg skrumpet fra 716 til 609 artikler. Det er disse vi har gått videre med i

oppgaven vår, og som er utgangspunktet for vår våre resultater fra den kvantitative analysen i SPSS.

Kodeboken

For å lage meningsfulle kvantitative analyser, er det nødvendig å lage en kodebok. De som samlet inn primærutvalget av artikler for HeCoRe-prosjektet lagde også en kodebok med kategorier som hver og èn inneholder informasjon hentet fra artikkelutvalget. Kategoriene inneholder også underkategorier som hver er gitt en tallverdi.

Om det er nyttig informasjon å vite om nyhetsartikkelen inneholder et bilde eller ikke, kan en kategori være bygget opp slik:

« Photo 0: No photo 1: Photo »

Det er produsert et Excel-ark der kodeboken er brukt for å systematisere nyhetsartiklene i utvalget slik at det blir enkelt å lese informasjon om hver enkelt artikkel. I excel-arket er hver

(16)

16

artikkel gitt sin egen Case-ID for lettere å finne tilbake til artikkelen. Eksempler på informasjon som kan leses i excel-arket er bl.a om avisartiklene er fra Aftenposten eller Dagsavisen, dato for publisering, størrelse, type artikkel, tema, problemet som er i fokus, og om det foreligger kritikk som tema.

Vi har også laget vår egen kodebok, der våre egenproduserte kategorier inngår. Denne

kodeboken er bygget opp med samme metodikk som beskrevet over. Denne kodeboken ligger vedlagt prosjektoppgaven som vedlegg.

Det var en del utfordringer knyttet til opprettelsen av våre egne kategorier og parametere. I kodeboken fra HeCoRe-prosjektet var det allerede en kategori som het «Gender», men siden kategorien manglet forklaring valgte vi å ta med en slik kategori, fordi vi mener

kjønnsutviklingen blant leger i medier forteller mye om legerollen. Vi har også brukt

kategoriene «Hvem uttaler seg?», «Legens fremtoning», «Titulering», «Motsagt» og «Uttaler seg alene». Disse kategoriene inneholder informasjon som er separat nok til å sammen gi et dekkende bilde av legerollens utvikling i media, samtidig som det er mulig å skape gode underalternativer, eller parametre, for hver enkelt kategori. Et annet viktig poeng har vært å bruke kategorier som er vanskelige å være uenige om. Våre veiledere gjorde oss

oppmerksomme på nødvendigheten av å krysslese et utvalg ferdig analyserte

artikkelmateriale, for å undersøke validiteten av kategoriene den andre har gitt artikkelen.

Enkelt forklart betyr dette at vi måtte finslipe kategoriene på forhånd, slik at vi ville kodet dem likt i henhold til kodeboken, uavhengig av hvem som analyserte artikkelen. For å eksemplifisere dette, hadde vi et stort problem med å definere innholdet og bruken av titulering som parameter. Vi ble vi enig om å lage regler som gjør det lettere å definere hva tituleringen innebærer. Dersom legen blir titulert for å presenteres i starten av en artikkel, for eksempel som «overlegen ved Nevrologisk avdeling», så har vi ikke kodet det som titulering.

Dette fordi vi mener introduksjonstitulering representerer et annet formål enn konsekvent titulering. Dersom legen blir nevnt flere ganger i artikkelen med overlege foran navnet, blir det derfor presisjon av tittelen og titulering. Et unntak fra denne regelen er når legen blir presentert med «Dr. Med.» selv om dette kom frem kun i innledningen så ble vi enig om at dette var åpenbart titulering, fordi det ikke representerte en arbeidsposisjon.

(17)

17

Det var altså en del uenighet knyttet til denne prossessen med opprettelse av kategorier, og her har vi lært å være rause med hverandre og inngå kompromisser.

Fordeling og utføring av oppgaver mellom forfatterne

For å få fremgang i prosjektet og analyseringen av artikler har oppgavene vært delt mellom forfatterne på mest mulig hensiktsmessig måte, uten å gå på akkord med kvaliteten. Initialt tenkte vi å analysere artikkelmaterialet i papirformat ved å dele det slik at begge analyserte cirka likt antall artikler fra samme årstall og avis.

Selve analyseringen skulle foregå ved å streke under/gule ut ord vi mente kunne hjelpe oss med å plassere artiklene i spesifike kategorier i kodeboken. Vi fant fort ut at det ble vanskelig å gjøre dette med papirmateriale, fordi kvaliteten på mange av de eldre artiklene i materialet var såpass dårlig at det var vanskelig å lese uten forstørrelsesfunksjonen digitale verktøy tilbyr. Derfor fordelte vi artikkelmaterialet slik vi beskriver, men selve lesingen foregikk digitalt. Vi har brukt CaseID-spalten ifra excel-arket som tilhører sekundærutvalget til å søke opp hver enkelt artikkel i databasen.

Etterhvert fant vi ut at den beste fremdriftsmetoden for oss var at èn av gangen analyserte artikler, mens oppgaveteksten og litteratursøk ble jobbet med av den andre. Deretter byttet vi, og det den ene hadde skrevet ble lest over og redigert av den andre etter diskusjon. Dette har sikret oss kontinuitet og kvalitet både i analyseringen av artiklene og tekstproduksjon. Interne forskjeller har dermed blitt begrenset som feilkilde.

Selv om den originale planen var å analysere og skrive halvparten hver, har det blitt slik at Ivar, som har erfaring med forfatting av slike oppgaver ifra tidligere beskjeftigelser, har produsert litt mer av teksten mens Lilas har analysert litt flere av artiklene. For å begrense individuelle forskjeller etter analysering av artiklene, har begge «korrekturlest» 70 av den andres analyserte artikler for å identifisere store avvik i oppfatning oss imellom.

Selve produksjonen at skjematiske fremstillinger i SPSS har vi gjort sammen.

Trendlinjer i NB N-gram (betaversjon)

Nasjonalbiblioteket er en så og si komplett samling av avismateriale ifra 1763 til dags dato, med over 3 millioner avisartikler. Nasjonalbibliotekets database har et verktøy for å utarbeide grafisk fremstilte trendlinjer over hyppigheten av spesifike ord i et historisk perspektiv, noe

(18)

18

som har vært verdifult for vår oppgave. Å søke på «dr. + skal» kombinerer legerelaterte avisartikler med et autoritetsladet ord, og vi kunne slik se hvordan bruken av slike

ordkombinasjoner har utviklet seg. Bruken av ordkombinasjoner som inkluderer leger og autoritetsladete ord som «skal» og «må» kunne gi oss informasjon i forhold til autoriteten legen fremviser i media, og fungerer som et objektivt mål. En svakhet med søkemotoren er at den ikke utelukkende søker i helserelaterte nyheter. Søk med ordet «dr» vil nødvendigvis også inkludere referanser til de med den akademiske doktorgrad, tannleger, veterinærer m.m. Dette er å oppgi som en feilkilde.

SPSS og analysen

For å produsere skjematiske fremstillinger i SPSS, la vi inn excel-arket med kodede artikler.

Vi har først og fremst brukt verktøyet «Graphs» og «Descriptive statistics > Crosstables» for å konstruere fremstillinger av kategoriene vi synes var viktigst å få frem i forhold til prosjektet.

Resultater

Ned fra pidestallen – eller ikke?

Histogrammet viser hvordan titulering av legene har variert gjennom årene. Titulering faller gradvis fra rundt 70% på 50-tallet til under 10% på 2010-tallet. Dette er en svært markant endring.

Figure 1

(19)

19

Diagrammet viser hvordan legens fremtoning har endret seg fra 50-tallet til 2015. Legenes fremtoning var sterk i nesten 60% av artiklene fra 50- til 70-tallet. Fra 80-tallet blir legenes

fremtoning mindre sterk og mer nøytral, en utvikling som tiltar. Nøytral forbigår sterk fra 90-tallet og beveger seg mot 60%. Legene har gått fra å ha 2-3% svak fremtoning på 50- til 70-tallet til det trippelte etter legenes gullalder, selv om vi ser en liten tilbakegang fra 2010 og ut.

I vårt norske artikkelmateriale har legene en overveiende sterk fremtoning fra 50- til 70-tallet, for så å få en gradvis nedgang særlig etter 80-tallet, der vi i større grad vurderer legene som

«nøytrale». Den tradisjonelle, autoritære, altruistiske legen kan illustreres av Karl Evangs uttalelser i 1958 om at legevitenskapen kan revolusjonere verden dersom fornuften får rå.(17) Evangs optimisme rundt legenes posisjon i samfunnet finnes igjen i 50-tallets avisartikler, i vårt materiale som leger som uttaler seg om Polio og pågående vaksinering i forkant av vaksinedebuten her til lands i 1956. 12. april 1955 har Arbeiderbladet en forsideartikkel om Dr. Salks nye polio-vaksine, der legene trår frem som vitenskapens seierherrer.(18) Titulering, positiv ordbruk som «uten tvil vil bli en suksess» og legene som ubestritte forvaltere av medisinvitenskapen vitner om en autonom legerolle med paternalistisk preg, der legene tilbyr verden den best egnede helsehjelpen. Den autoritære legerollen styrkes fordi vi samtidig får et inntrykk av at det er legene alene som disponerer kunnskapen som kreves for å muliggjøre kurering av poliomyelitt.

Vi har inntrykket av at legene oftere ble løftet frem og roset på bakgrunn av personlig suksess før 80-tallet, som kanskje peker mot at legene i denne perioden i større grad nøt individuell styrke. Demokratisering og befolkningsbevegelser med fokus på individets rettigheter, nye pasientrettighetslover, spesialiseringen på norske sykehus med krav om tverrfaglige

samarbeid, vitenskapeliggjøring av medisinen og desentraliseringen av makt etter 70-tallet har kanskje spredt makten til å ta beslutninger i biomedisinske fagfelt fra legene og mer over til det kollektive. Legene må dokumentere at deres arbeid er utført i henhold til kvalitetsmål og retningslinjer utviklet av forskerteam bestående av flere enn bare leger.(4, 6) Legestanden

Figure 2

(20)

20

som selvrådende og individuelt besluttende har blitt svakere. Som Evang sa i 1975, var legene vant til å gi råd, ikke til å motta dem.(5, p. 301) Svekkelsen av den frie, suverene legen og spredningen av beslutningsmakt har manifestert seg i vårt materiale som en overgang fra

«sterk» fremtoning til mer «nøytral», og som fraværet av titulering. Likevel synes vi legene i nyere tid beholder mye av sin sterke fremtoning i media på bakgrunn av styrken i

fagkunnskap og forskningsmessige meritter.

Her ser vi en tabell som viser fremtoning i totalmaterialet sammenliknet med Human- interest stories fra samme materiale.

På 90-tallet, særlig 2000-tallet, blir det vanligere med

pasienthistorie-type nyheter og lengre artikler om forskning, der også pasienter uttaler seg.

Vi ser at det er vanligere med svake legeroller i human-interest stories enn i det øvrige materialet, noe som kanskje har å gjøre med en fremvoksende kultur for å ta til motmæle og klage på feilbehandling. 15. februar 1975 publiserte Aftenposten i lørdagsnummeret en helside om hjertefeil på barn med mange artikler. Det blir det gjort klart at suksessen bak hjerteoperasjonene delvis skyldes godt samarbeid mellom personell og forelder. I en av saken, «Er i full vigør efter operasjonen»

personell og forelder», trykkes en pasienthistorie der en tiåring har fått et nytt liv – legen er helten. I samme artikkelserie informeres det om at Rikshospitalets kardiologiske avdeling har fått kuttet sine budsjetter, og legene viser sin misnøye – en svak legerolle.(19) Denne måten å informere om helsenytt blander inn sterke, følelsesladde motiver gjennom pasienthistorier, og inviterer lekfolk til å ta del i debatten om forvaltning av samfunnets helseressurser - den tilgjengeliggjør helsepolitisk informasjon og får den til å angå alle. Perioden før 1970-tallet

Figure 3

(21)

21

var i større grad preget av en ovenfra-og-ned informasjonsfremleggelse i artiklene vi har lest, der legene uttaler seg alene – uten innblanding fra andre. Fra 70-tallet ser vi altså en legerolle der mye av den politiske makten ikke lenger ligger i fagstyrets hender, i tråd med

demokratiseringsprossessen som tok sted i samtiden. Dette skillet tydeliggjør en overgang vekk ifra den paternalistiske legerollen, til et lege-pasientforhold der samhandling blir viktigere. Det blir også mer vanlig med ikke-leger i helsemedia. Det er interessant at legene fremstår svake tre ganger så hyppig, 18,6%, i human-interest stories mot 6,2% i det øvrige materialet

Fokuset flyttes til forskerlegen

Figur 4 viser hvilken roller som er mest fremtredende i artikkelmaterialet. Rollen «Lege»

stiger fra litt over 60% på 50-tallet til over 80% på 60-tallet, før den gradvis synker ned til ca 40%. Samtidig stiger forekomsten av artikler der både lege og forsker/professor er mest fremtedende roller, i tillegg til artikler med forsker/professor alene. Fra 2000-tallet og ut er artikler som inkluderer forsker eller professor hyppigere enn lege alene. Figur 5 illustrerer i samme tidsrom en stigende trend for artikler der pasienten som forbruker er målgruppen. Vi synes denne informasjonen er interessant, fordi samtidig som forskerlegen utfordrer den autoritære familielegen og skepsis til legens allmektighet stiger i befolkningen(5), stiger også forekomsten av markedskreftene. Det har blitt sagt at legestanden føler på et økende press fra markedet, og at dette er med på å svekke vilkårene for en etisk og faglig forsvarlig praksis.(5, p. 278)

Figure 5 Figure 4

(22)

22

Diagrammet viser hvor stor spalteplass artikler med leger får. Korte avisartikler dominerer på 50-tallet og faller gradvis frem mot 2010-tallet.

Samtidig ser vi at artikler fra en halv til over to sider har en sterk økning gjennom perioden.

Vi synes dette er med på å illustrere hvordan forskerlegen, som i media bruker tid på å diskutere mer med fagfeller og andre rundt temaet artiklene handler om, krever mer spalteplass i helsemedia enn den «ovenfra og ned»- pregete, etisk og moralsk opphøyde klassiske legen. Det virker som at legene som uttaler seg i media i moderne tid i større grad bærer preg av den informative, tolkende og tilsiktede

legerollen(7). Autoriteten flytter seg fra den tradisjonelle familielegen til forskerlegen – kanskje som en del av markedets press for å imøtekomme pasienten med forbrukerbriller I en artikkel fra Dagbladet 02.10.2000, «Biologisk bestemt at menn banker opp kvinner», der legene først og fremst trekkes frem som forskere og professorer.(20) Det går nærmest

ubemerket at de er leger, noe som blir vanligere i avisartiklene. Det ser ut til at forskerlegen tar prestisjen og rampelyset, mens den tidligere autoritære og paternalistiske familielegen med individuell autonomitet faller i skyggen.

Kjønnsfordelingen endrer seg

Diagrammet illustrerer fordeling av kjønn i vårt artikkelmateriale.

Det er en klar mannlig dominans i alle tidsperiodene. Likevel ser vi en synkende trend der vi har 80- 90% menn mellom 50- og 80- tallet til under 60% frem mot 2015. Vi ser en gradvis økning av kvinnelige leger i media fra

Figure 6

Figure 7

(23)

23

nærmest 0%. mellom 50- og 80-tallet, til over 20% mot 2015-tallet. Det blir også vanligere at både kvinnelige og mannlige leger opptrer sammen.

I en artikkel fra Dagbladet, 12.10.2010, «spesialistens beste hjerte-tips», er det 5

hjertespesialister som uttaler seg og gir hver sitt tips om hvordan leseren kan unngå hjerte- karsykdommer.(21) Èn av spesialistene er en kvinnelig lege, Sigrun Halvorsen. Det er et portrettbilde av alle legene, og Sigrun får like stort bilde som de mannlige legene i denne artikkelen. Det som slo oss da vi leste artikkelen, var at tipset fra den kvinnelige legen kom helt til slutt - etter de 4 mannlige legenes. Dette kan tyde på at selv om kvinner får uttalt seg oftere i 2015 enn før, er det fortsatt preg av den mannlige dominans som har vært i media i alle år.

Et skudd for legens autonome baug

Diagrammet i figur 8 viser når leger, alene eller som gruppe, uttaler seg alene. Oppunder 80%

av legene uttaler seg alene fra 50- 70-tallet. Tallet faller gradvis til ca 60% frem mot 2015.

Forekomsten av ikke-leger som uttaler seg i helserelaterte nyheter øker kraftig i samme periode. Figur 9 viser at andelen av leger som blir direkte motsagt i media har vært lav i vårt materiale helt fra 50-tallet til 2015. Vi ser at over 90% av legene står uimotsagt gjennom hele perioden. Ja-kurven viser at under 10% av legene, helt ned mot 4%, blir direkte motsagt selv i moderne tider.

(24)

24

Linjene (figur 10) illustrerer om nyhetsartikkelen har en konfliktramme med eksplisitt

uenighet, kritikk eller debatt mellom parter. Vi ser at antallet artikler med konfliktramme (rød og grønn linje) går fra hhv 2 og 15% til hhv 16 og 19%. Denne utviklingen skjer i takt med at artikler uten konflikt (blå linje) synker fra 85 til ca. 67%. Tone (figur 11) viser at artikler med kritisk tone mot helsemyndighetene eller helseautoritetene stiger gjevnt fra nesten 0% på 50- tallet, til 20% rundt 80-tallet for så å stabilisere seg rundt 15%. Vi ser en trend med økende antall konflikter i helserelaterte nyheter.

Da loven om pasientskadeerstatning kom i 1988, ble urettmessig skadelidende pasienter sikret økonomisk oppreisning.Vi har fra 90-tallet sett at antallet klagesaker i media, særlig

vedrørende pasientskadeerstatning, øker. I samme periode ser det ut til at pasientene i økende grad tør å ta til motmæle overfor legene og helsevesenet, noe som resulterer i at legene mister eneretten til å uttale seg i helserelaterte nyhetssaker – et tegn på en mindre autonom

enkeltlege. På forsiden av Aftenposten 01.10.90 står det at «Flere får medhold mot leger». I selve artikkelen, «Det nytter å klage på legen», vises legene fra en svak side fordi klagene mot leger øker, i tilleg til tilfellene der klageren vinner frem.(22) Det er særlig mannlige kirurger som klages inn, noe vi mener er et tegn på at den erketypiske legens opphøyde posisjon og autoritet utfordres. At kvinnelige leger nesten ikke får klager er også interessant.

Det kan virke som om pasientene i økende grad ser på helsevesenet med forbrukerbriller, og at økende spesialisering for å tilfredsstille forbrukerens økende krav ender i hardest medfart for spesialisthelsetjenesten. Artikkelens brødtekst innledes med å fortelle hvordan legene ikke

(25)

25

lenger sees på som guder. Kombinert med at klageantallet har økt med 50% fra 1986 til 1988 og at ¼ av klagene vinner frem, synes vi demokratiseringsprossessen og fokuset på

pasientrettigheter illustreres godt i artikkelen, samtidig som at legenes feiltrinn i økende grad snakkes om. Vi synes mye av samtidens nyhetsartikler således passer med at mediene i økende grad er ute etter mediedramaer.(16) Dette står sterkt i kontrast til vårt materiale fra 50- tallet, der legene sjelden får kritikk eller blir motsagt, nesten alltid uttaler seg alene og slipper å ta del i kontroverser. I Dagbladet 28.04 1955 er overlege Mellbye portrettavbildet med en bastant påstand om at polio-vaksinen «garantert» er ufarlig, etter at bivirkninger av vaksinen har fått spalteplass. Videre uttaler han at vaksineringen kommer til å utføres som planlagt her til lands. Hans autoritet utfordres ikke, og han står uimotsagt og titulers hyppig. Overlegen forklarer med overbevisning de mulige årsakene til bivirkningene av vaksinen, og fremstår som en allvitende, autoritær lege – en patriarkalsk legerolle i sin fulle rett.(23)

Titulering: Spesifike resultater ifra Nasjonalbibliotekets database

Figur 12, 13 og 14 viser forholdet mellom søkeordene «dr. + dr», «doktor», «lege», «dr.»,

«distriktslege», «overlege», «fastlege», «allmennlege» og «spesialist i allmennmedisin» i Nasjonalbibliotekets litteraturdatabase mellom år 1940 og 2013. «Dr.» og «lege» nærmer seg hverandre frem mot 90-tallet, før de krysser i hyppighet. Etter 1995 snur trenden igjen. Dette er delvis i tråd med vår hypotese om at viktigheten av titulering faller. Man kan med

rimelighet si at tittelen «dr.» bærer en sterkere assosiasjon til respekt og ærverdighet enn

«lege», og den økte forekomsten i bruk av «lege» fremfor «dr.» kan peke på et autoritetstap.

Det samme må kunne sies om titler som «Overlege» og «Distriktslege», som øker frem mot 70-tallet, for deretter å havne i en fallende trend. Resultatene kan leses i figur 14.

Det er spesielt interessant å se på den erketypiske legetitlen «dr.» alene i figur 13. Vi ser en sterkt fallende trend ifra 40-tallet, før trenden snur etter år 2000. Den stigende trenden etter år 2000 kan muligens forklares av en sterk økning i antall doktorgradsavhandlinger avlagt i landet fra 2000-tallet.(24)

Stillingstitler og resultater fra N-gram

Det bør også nevnes at den fallende tendensen i titulering i nyere tid i stor grad erstattes av stillingstitler, som «endokrinolog», «kardiolog» og «onkolog», men det er rimelig å si at

(26)

26

stillingstitulering ikke er likestilt med ingen titulering. Stillingstitulering presiserer stillingen, og de eksemplifiserte kreves medisinsk embetseksamen. Det samme gjelder forekomsten av

«fastlege», som må sees i sammenheng med innføringen av fastlegeordningen i 2001. I samme tidsrom øker også frekvensen av «allmennlege» i avismaterialet, se figur 15.

Den økende relative frekvensen av «kardiolog», «onkolog» og «endokrinolog» som fremstilt i figur 15, viser at også disse stillingstitlene øker i forekomst fra 90-tallet og ut. Den fallende trenden med hyppigheten av klassiske titler som «dr.» og «overlege» ser slik ut til å erstattes av mer spesialiserte og stillingsbeskrivende titler, som «fastlege» og «kardiolog».

Figure 12: Nasjonalbibliotekets søkefunksjon viser forholdet mellom søketreff «dr. + dr», «doktor» og «lege» i avismaterialet.

Figure 13: Nasjonalbibliotekets søkefunksjon viser forekomsten av «dr.» i avismaterialet.

Figure 14: Nasjonalbibliotekets søkefunksjon viser forekomsten av «overlege», «lege» og «distriktslege» i avismaterialet.

(27)

27

Figure 15: Nasjonalbibliotekets søkefunksjon viser forekomsten av «fastlege», «allmennlege» og «spesialist i allmennmedisin» i avismaterialet.

Figure 16: Nasjonalbibliotekets søkefunksjon viser forekomsten av «kardiolog», «onkolog» og «endokrinolog» i avismaterialet.

Diskusjon

Veien mot et kjønnsnøytralt mediebilde

Fra 80-tallet og frem til i dag har medisinsk trente journalisters bidrag representert et skifte ifra ukritisk til kritisk medisinsk journalistikk.(3, p. 94) Dette har gjort at nyhetsbildet viser en tendens til økende nyansering i saker der leger og helsepersonell er nevnt eller uttaler seg. Et annet viktig bidrag i samme tidsrom har vært kvinnens inntog i helsejournalistikk, som sannsynligvis har vært med på å nyansere helserelatert mediedekning i et kjønnsperspektiv.

Det er således interessant å diskutere hvordan de helserelaterte debattene i nyhetsmedia ville sett ut dersom utviklingen hadde vært annerledes, og om en annerledes fordeling av kjønnene i forhold til uttalelser i media ville påvirket legerollen. Det at kvinner og menn er likt

representert i dagens legeyrke bidrar naturligvis til trenden vi ser i mediene, nemlig at andelen

(28)

28

kvinnelige leger som uttaler seg eller omtales direkte eller indirekte, er stigende. Vi tror også denne trenden vil fortsette, i og med at andelen kvinnelige medisinstudenter nå er høyere enn mannlige. I 2016 var andelen kvinner blant nye medisinstudenter i Norge 71%.(25)

Grafen(25) viser utviklingen i andel kvinner blant leger i Norge mellom år 2008 og 2016. Hva dette sier om legerollen er vanskelig å si, men det er verdt å merke seg at trenden vi ser i nyhetsmedia, i samsvar med

kjønnsfordelingen i legeyrket, beveger seg mot en situasjon der kvinner i økende grad uttaler seg – stikk motsatt den vi hadde i etterkrigstidens første tiår i Norge. Dette illustreres også av vår analyse. Fra 50- til 80-tallet var det nesten ingen

kvinnelige leger i mediene, men fra 90-tallet og ut ser vi en økning til rundt 20% kvinnelige leger, se figur 6. Likestillingsprossessen har gitt avkastning i vårt samfunn, men selv om vi i teorien står likt er det likevel slik at andelen kvinner som uttaler seg i nyhetsmedia er lav i forhold til menn, og medisinske tidsskrifter, nyhetsartikler som inkluerer leger og andre debattarenaer er intet unntak.(26) Dette er spesielt interessant, fordi selv om andelen

kvinnelige leger i landet de siste tiårene har vært sammenliknbart med andelen menn, er det fremdeles en stor overvekt av mannlige leger som uttaler seg i media i forhold til kvinner.

Mangelen på kvinner som uttaler seg i media kan altså ikke forklares av lav kvinneandel i fag- og forskningsmiljøene. Kvinners posisjon som meningsytere har historisk vært svak, og selv om det er teoretisk likhet mellom kvinner og menn, ser det ut til at gjengs praksis i mediene har en jobb å gjøre i forhold til å sikre en bedre kjønnsfordeling i fremtiden. Våre resultater tyder på at legerollen i media fremdeles fortelles og skapes av menn til tross for økningen i antall kvinneleger i media. Likevel har det funnet sted en viss utvikling til et bedre kjønnsdelt scenario. Dette betyr likevel ikke at man bør være fornøyd med status quo.

(29)

29

Et sceneskifte for autonomien

Ifølge Turows «Playing Doctor: Television, Storytelling and Medical Power» (2010) har moderne tv feilet i å fokusere på politiske og økonomiske forandringer i helsevesenet, ujevn fordeling av helseressurser og markedskreftenes makt til å bestemme hvilken behandling som gis til hvem, og glorifiserer fremdeles legerollen.(3, p. 91) Vi har vurdert legenes fremtoning til å gå fra å være hovedsakelig «sterk», til å bli hovedsakelig «nøytral». Dette på bakgrunn av blant annet mindre titulering, mer konflikt og flere aktører som ikke er leger – kanskje et tegn på mindre autonomi. Bildet i media passer godt med det sceneskiftet vi så i norsk helsevesen fra 70-tallet, da fagstyret begynte å vakle og helsepolitiske makten ble desentralisert som en del av tidens demokratiseringsprossess. Fremveksten av en sterkere bevissthet rundt individets rettigheter fra 70-tallet kom på blant annet på bakgrunn av befolkningsbevegelser som «Our bodies, our selves» og økende evidensbasert medisin.(6) Sammen med økte krav for

terapeutisk rasjonalisme, først via konsensuskonferanser på 90-tallet, deretter retningslinjer, har dette vært med på å flytte beslutningsmakten fra enkeltlegen over til det kollektive ved å invitere flere aktører til å «ta en plass ved bordet».(27, p. 9) Retningslinjene er basert på store, multinasjonale, randomisert kontrollerte undersøkelser. Denne innskrenkning av legenes autonomi og økt fokus på pasientrettigheter, særlig fra 80-tallet, kan kanskje forklare noe av den mindre allmektige legerollen vi ser i media og som har gjort at vi oftere har kodet legene som «nøytrale» enn «sterke» utover i vårt materiale.

I perioden etter 80-tallet ser vi oftere legerollen som del av konfliktpar med byråkrater og politikere, noe som også støtter opp rundt det vi vet om økt byråkratisering av helsevesenet etter fagstyrets fall. Likevel ser vi fremdeles en relativt sterk legerolle fra 2000-tallet, særlig i forhold til folkeopplysning. Vi ser for oss at selv om autoritetsrollen og autonomien til legen har falt i perioden vi undersøker, er en viss autoritet i legerollen en nødvendig forutsetning når budskap om folkets helse opplyses gjennom avisartikler og media. Vi synes også det er

interessant at human-interest stories, som portrettartikler, features og andre stories som skal innstille en emosjonell respons hos leseren, har en overhyppighet av svake legeroller. Etter å ha lest materialet knytter vi dette særlig til pasienthistorier om feilbehandling.

Et autoritetsstempel som også har trukket oss mot å vurdere legerollen som sterk, hører likevel i stor grad til fortiden - nemlig klassisk titulering. Tituleringens historie strekker seg langt tilbake, men i nyere tid har den vært gjenstand for store forandringer. Vi har fått i

(30)

30

moderne tid fått nye titler som LIS1, LIS2, LUS (Lege uten spesialisering) og andre titler som

«innkomstlege».(28) Mindre klassisk titulering i mediene med «Cand. med.», «dr.» og

«doktor», er et interessant finn. Tituleringen går gradvis tilbake allerede fra 70-tallet, noe som kanskje henger sammen med at fokuset på legens samfunnsplass ser ut til å være i endring – bort fra å være innehaver av den medisinske embetseksamen og dens politiske og

samfunnsnyttige fordeler, til i større grad å trekke frem legens fagekspertise, verdi som forsker og identifikasjon av legens faktiske spesialisering, et vitnesbyrd for den økende viktigheten av tverrfaglig samarbeid på sentralsykehusene. Titler som «forskere»,

«professor», «idrettslege» og «psykiater» erstatter mange ganger den mer ærverdige «dr.»

eller «cand. med», spesielt fra 80-tallet og ut. Vi mener dette tyder på at legens rolle

fremdeles står sterkt, men fokuset er flyttet fra etisk og moralsk opphøyet til faglig styrke og nytteverdi i kraft av å være den kunnskapsrike drivkraften bak medisinvitenskapelig utvikling.

Vi får også inntrykket av at titulering i introduksjonen av en aktør kan være hensiktsmessig i forhold til å identifisere at nevnte lege f.eks er kardiolog, psykiater, kommuneoverlege eller overlege. Resultatene fra N-gram passer godt med økende spesialisering i perioden vi har analysert. Ved kontinuerlig titulering vil kanskje hensikten med tittelen være en annen,

nemlig å presisere tittelen mer ettertrykkelig og slik innstille en slags respekt, autoritetsfølelse eller annen respons ifra publikum. Vi har latt være å kode introduksjonstitler som «titulering», men legger merke til at introduksjonstitulering forblir, også i nyere tid.

Forskerlegen utfordrer familielegen

Ut fra vår analyse ser vi at legerollen forekommer vanligere som forsker og/eller professor.

Lege alene som eneste rolle er blitt mye sjeldnere. Økningen i forekomsten av leger som forskere er særlig merkbar fra 70-tallet og oppover. Mediene begynte å innta en mer aktiv rolle og stille høyere krav.(2) Det at man er lege er ikke lenger bra nok kilde for å kunne uttale seg om hva som helst, med mindre man forsker på det selv eller er professor innenfor det området. I samme tidsrom blir det mer prestisjefylt å være forsker, og resultatet blir at forskerlegen utfordrer den tradisjonelle, allmektige familielegen.

Vi synes det er interessant å trekke en linje mellom økt forekomst av forskere og professorer i media og artiklenes lengde. Etter å ha lest og analysert materialet, har vi lagt merke til at avisartiklene ble lenger utover i perioden, og særlig fra 70-tallet ser vi at denne trenden er

(31)

31

tydeligst – korrelert med tidsperioden forskerlegen inntar spalteplassen og legetituleringen faller. Vi ser en sammenheng mellom media og journalistikkens jakt på

forskningsgjennombrudd, legen som forsker og økende artikkellengde Forskningsbaserte artikler har oftest som formål å presentere ny kunnskap som bygger på vitenskap, noe som ofte invitere til debatt, diskusjon og utdypning av stoffet. Dette vil naturligvis ta mer spalteplass.

Legenes reise fra uangripelig til angripelig

I takt med at at biomedisinske medieaktørene blir mer profesjonalisert i sitt

kommunikasjonsarbeid og vokser frem som større, kommersielle aktører ser vi at hyppigheten av artikler med konfliktramme stiger – særlig fra 70-tallet.(Figure 10) I samme tidsperiode er det en liten økning i antallet leger som blir motsagt, som passer godt med at det blir flere lekfolk og ikke-leger i helsejournalistikken.(29) Det presiseres at denne utviklingen snudde etter 2000-tallet.

Det ser ut til at legene blir mindre autoritære og mister makt i samfunnet fordi flere tør å være uenig med legene og diskuterer - enten det er pasienter, politikere, sykepleiere eller andre leger. Vi ser også fra Figure 2 at svak fremtoning øker fra 70-80-tallet, noe som passer fint med økende kritikkrammer. Figure 9 viser at legene mindre ofte uttaler seg alene gjennom tidslinjen vår, som også kan henge sammen med at andre kommer til i helserelaterte nyheter.

Denne teorien kan forsterkes ut fra Figure 11 hvor vi ser at det er en generell økning av kritisk tone mot helsemyndigheter gjennom årene som våre artikler er hentet fra.

Leger er også i økende grad involvert i nyhetsartikler der pasienten anses som forbruker, noe som er interessant fordi økende pasientrettigheter og forbrukerkrav slik kan være en drivkraft mot et mer horisontalt forhold mellom lege og pasient. Når leger uttaler seg i saker der pasienten som forbruker er målgruppe, kan det samtidig kanskjes skapes en viss skepsis overfor legenes uttalelser fordi det hele tiden er en underliggende agenda i bildet.

Resultatene var ikke veldig overraskende, da en av våre hypoteser før arbeidet med materiale og analysering i SPSS var at legens allmektige rolle ville svekkes i perioden. Tidligere forskning på området støttet også opp om våre hypoteser. Vi visste at legene var mer

paternalistiske frem mot 70- og 80-tallet, men at autonomien ble svekket etter fagstyrets fall

(32)

32

og at det ble mer fokus på pasientens-rettigheter, særlig da legeloven ble opprettet i 1980- tallet.

Alt tyder på at legerollen er i endring, men i det store og hele ser legens rolle fremdeles ut til å inneha en sterk posisjon fordi det fremdeles er forholdsvis lite motsigelser, kontroverser, mer spalteplass og mye sterke fremtoninger.

Svar på Forskningsspørsmål:

Vi spurte innledningsvis om hvordan helsejournalistikken forandrer seg gjennom perioden, og om hvordan legene har vært brukt som kilder. I tillegg lurte vi på hvordan helsepolitiske endringer i seg selv har påvirket medias fremstilling av legerollen.

I materiale vårt ser det ut som at legene i stor grad har vært brukt som kunnskapsdatabaser for å bringe helseopplysninger ut til folket, og for å opplyse om nyvinninger innen medisinen.

Som en del av prosessen Briggs and Hallin (2016) kaller biomediatization, vinner forknings- og legemiddelindustrien makt og terreng over den individuelle kliniker og media blir mer sammenbundet med medisinen.(3, p. 9-13) Enten det er media som penetrerer medisinen eller omvendt, blir media viktigere i menneskenes liv i.l.a perioden vi undersøker. I takt med at biomedisinsk mediedekning ekspanderer, ser det ut til at flere leger brukes til å validere poenger der èn lege tidligere var nok. Disse innehar roller som forskere, professorer og felteksperter. Dominique Marchetti mener flyten av helseinformasjon til folket har gått fra å kontrolleres av medisinerne på 50-tallet, til i større grad å være bundet av reglene bak

produksjonen av offentlig informasjon fra 80-tallet.(30) Dette kan sees i sammenheng med at legestanden i perioden har tapt makt og autoritet i forhold til markedet.

Vi ønsket også å undersøke hvordan helsepolitiske endringer i seg selv har påvirket medias fremstilling av legerollen. Det virker som om leger, som nevnt over, brukes for å sette

autoritet og faglig tyngde bak saker journalistene trekker frem i media, særlig medisin-relatert og «informer befolkningen»-type journalistikk. I takt med at «pasienthistorier» blir vanligere innslag i nyhetsmedia på 80-tallet, tyder vårt materiale på at legen i offer- eller helterolle og kritiker/beskytter av helsevesenet øker. Dette passer med at leger i denne perioden stadig mister politisk innflytelse over rammene for eget virke, som kan henge sammen med at den særegne, medisinske kunnskapen som legeprofesjonen har forvaltet i større grad deles med andre og i mindre grad utvikles av leger selv.(4, p. 544)

(33)

33

I tillegg ser vi at artikkelmaterialet ifra midten av 80-tallet og ut består av lengre artikler enn på 50-70-tallet, og at vi får mindre artikler der èn lege holder, ofte svært lange, monologer. Vi velger å tolke dette som et tegn på utvikling innen helsejournalistikk og annen journalistikk, men også som en pekepinn på legerollens utvikling der det stilles høyere krav til validiteten i det legene uttaler seg om. Argumentene som trekkes frem i helsedebattene i nyere tid angår flere og leses av flere, som også kan være en del av forklaringen på hvorfor vi ser flere eksperter enn før uttaler seg om, og validerer, sine utsagn. Dette henger igjen sammen med forskyvning i hvem som utvikler helsepolitikk og hvem som har myndighet til å ta

helsepolitiske beslutninger. Vår vurdering er at helseinformasjon har gått fra å fremlegges ovenfra og ned, i kraft av en mer autorativ og uangripelig legerolle, til mer vertikalt helseopplysning.

Medias fremstilling av legerollen: Sann eller usann?

Siden vi har forsøkt å si noe om legerollen i media ved å analysere et historisk materiale, er det interessant å diskutere hvor sann medias fremstilling av legerollen til enhver tid er.

Gjenspeiler medias legerolle den samme legerollen mannen i gata besitter? Pressen og massemediene kalles i Norge og resten av norden for «Den fjerde statsmakt», og med god grunn. Media besitter enorm makt, og har evnen til å gi både korrekte og falske inntrykk.

For eksempel viser Jensen (2010) at noen krefttyper dekkes i media uproposjonalt mye i forhold til deres insidens og mortalitet. Dette er med på å skape en skjev oppfattelse av kreft hos den øvrige befolning.(31) Dette viser hvordan media kan gi uproporsjonale inntrykk av realiteten. Et annet, godt eksempel er Mexico City 2002, der HIV/AIDS stod for 1% av dødsfallene, men 15% av nyhetsdekningen.(3, 32) Med dette i tankene er det viktig å være klare over at det kan være forskjeller mellom hvordan media fremstiller legerollen og hvordan samfunnet ser på den.

Feilkilder og utfordringer knyttet til kategorier Legens fremtoning

Vi ønsket originalt å ha en «Legens rolle»-kategori, noe som viste seg vanskelig fordi legens rolle er vanskelig å definere konkret nok til å gi informativ uttelling i en SPSS-analyse. Denne ble byttet ut med «Legens fremtoning» med parametrene «Svak», «nøytral» og «sterk». Dette

(34)

34

er enklere å forholde seg til, særlig blir informasjonsverdien styrket fordi det er lettere å beskrive et fremtoningsinntrykk enn å definere varierte roller legen kan inneha. Dette fordrer forhåndsdefinering av rolleinnholdet, noe som er usikkert datagrunnlag og eventuelt en stor feilkilde.

Svak fremtoning: Dersom en lege settes i negativt lys og forsvarer seg dårlig, direkte eller indirekte, vil dette inngå som svak fremtoning. Legens fremtoning kan være sterk ved kritikk med solid motrespons.. Dersom det foreligger kritikk uten respons, vil f.eks fremtoningen være svak.

Nøytral fremtoning: Legen vil fremstå nøytral, eksemplifisert ved at legen nevnes uten å gi et solid inntrykk, eventuelt uten å fremskytes ved personlig prestasjon, god argumentasjonskraft eller som del av et sterkt helsevesen eller medisinsk viktig milepæl. Mangel på titulering vil også trekke i nøytral favør ifølge vår måte å analysere på.

Sterk fremtoning: Dersom legen opptrer patriarkalsk, trekkes frem pga personlig prestasjon, som helt, med portrettbilder eller solid argumentasjon. Dette gjelder også dersom en lege kritiserer eller diskuterer med solide argumenter.

Hvem som uttaler seg, og uttaler de seg alene?

Vi hadde en utfordring i å organisere hvem som uttalte seg så meningsfull og

informasjonsholdig som mulig. Vi landet på at det ville være hensiktsmessig å skille legene i forhold til hvilken rolle de mest tydelig fremtro i, og brukte derfor «lege»,

«forsker/professor», «lege + forsker/professor» og «annet». Denne kategorien er derfor preget av vårt subjektive syn på hvilke legerolle som er interessant å følge historisk. I takt med at forskerrollen blir vanligere i media, blir skillelinjene mellom lege og forsker visket ut. Etter hvert var overgangen lege-forsker så diffus at det var vanskelig for oss som lesere å forstå om det dreide seg om en lege eller ikke. For at artikkelen skal fortelle noe om legerollen, er leseren er avhengig av å forstå at det dreier seg om en lege. Derfor ble løsningen å droppe disse artiklene i vår analyse, men vi noterte likevel at forskning i økende grad skrives om i media. Et annet problem har vært å si noe om legerollen i artiklene der legene ikke uttaler seg, men blir nevnt, for eksempel i en nyhetsartikkel i Aftenposten 10.02.2005, «Topper

helseteamet til OL», der sjefslegen Ola Rønsen har et nesten heldekkende bilde, men ikke uttaler seg direkte i artikkelteksten. Hans rolle er fremtredende, men siden han ikke uttaler seg

(35)

35

får denne artikkelen parameter «nei» under «Uttaler seg alene»-kategorien. Dette er fordi vi fant ut at en enkelt «ja/nei»-parameter ville være tydeligst å følge historisk, men en mulig feilkilde er tilfellene som dette, der leger som ikke uttaler seg i det hele tatt også faller innunder denne kategorien. Disse tilfellene er derimot sjeldne, og feilkilden er derfor begrenset.

Utgåtte kategorier

Originalt hadde vi også en kategori kalt «Kritikk mot legen/leger», som skulle inneholde alle de tilfeller der det var rettet direkte kritikk mot legen. Dette ville hovedsakelig inkludert tilfeller der et individ eller institusjon/representant for institusjon kom med motytringer som motstrider legens ytring eller handling, og så slik ut:

Kritikk mot Legen/leger:

• Parametre: 0: nei, 1: kritisert av helsepersonell, 2: kritisert av annen

• Forklaring: Overlapper ikke nødvendigvis med «motsagt».

Etter å ha analysert mange nok artikler til å få et inntrykk av hva slags informasjonsverdi de forskjellige kategoriene ville inneha, bestemte vi oss for å kutte ut denne kategorien, først og fremst fordi vi allerede hadde kategoriene «Controversy Significance», «Critical tone» og

«Motsagt», og mener disse allerede inneholder informasjonen vi søkte på en mer ryddig måte.

Sistnevnte kategori bærer større direkte tilknytning til legen, og er enklere å være enige om enn «Kritikk mot legen/leger», som krever en felles forståelse av hva som inngår som kritikk.

Om titulering

Definisjonen av titulering er varierende ut ifra hvor i litteraturen en leser, og det har derfor vært problematisk å identifisere og bli enige om hva som inngår som titulering i forhold til leger. Er titulering kun ved bruk av prefixet «dr.»? Hva med «Dr. Med», eller til og med

«cand. Med»? Spesialisttitler som «Psykiater», «Kardiolog» og «spes. Alm. Med» er titler vi ofte har kommet over i vår analyse av stoffet, og oftere etter 80-tallet. Hva er meningen bak disse prefixene? Vår hensikt har vært å finne ut hvordan media portretterer leger over tid, og hvordan dette kan ha formet deler av vår oppfattelse av leger. Hva slags informasjon gir så

Legerollen i media fra etterkrigstiden til 2015