Digital mobilisering, autoritær respons: Protestundertrykkelse i Putins Russland

i

Digital mobilisering, autoritær respons:

Protestundertrykkelse i Putins Russland

Guttorm Gotschalksen

STV 4992 - Masteroppgave i Statsvitenskap Guttorm Gotschalksen

Vår 2019

Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Antall Ord: 35 155

ii

iii

Digital mobilisering, autoritær respons:

Protestundertrykkelse i Putins Russland

I hvilken grad kan syntetisert protestundertrykkelsesteori bidra til å forklare autoritære regimers respons på politisk mobilisering gjennom

sosiale medier?

En studie av russiske myndigheters juridiske respons på protestene vinteren 2011-2012.

Guttorm Gotschalksen

iv

© Guttorm Gotschalksen 2019

Digital mobilisering, autoritær respons: Protestundertrykkelse i Putins Russland.

Guttorm Gotschalksen http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

v

Digital mobilisering, autoritær respons:

Protestundertrykkelse i Putins Russland

I hvilken grad kan syntetisert protestundertrykkelsesteori bidra til å forklare autoritære regimers respons på politisk mobilisering gjennom

sosiale medier?

En studie av russiske myndigheters juridiske respons på protestene vinteren 2011-2012.

Sammendrag

Denne studien har som mål å undersøke hvorvidt syntetisert protestundertrykkelsesteori kan bidra til å forklare den russiske statsmaktens respons på regimekritiske protester i Russland vinteren 2011-2012. Masteroppgaven begynner med en sammenfatning av sentrale bidrag innen protestundertrykkelse, med et særlig fokus på områder der teorien ikke fanger opp sentrale aspekter ved nye former for sosiale mobilisering. Denne gjengivelsen leder videre til en syntetisering av det teoretiske rammeverket, gjennom å ta opp i seg perspektiver vedrørende sosiale mediers rolle i politisk mobilisering og sosiale bevegelser. Formålet med denne teoretiske syntetiseringen vil være å bidra til å gjøre protestundertrykkelsesteori bedre skikket for analyse av hvordan autoritære regimer responderer på politiske utfordringer organisert gjennom sosiale medier. Den syntetiserte versjonen av protestundertrykkelsesteori blir deretter benyttet i en kasusstudie av protestundertrykkelse i Russland etter 2011, som en test av det reviderte rammeverkets analytiske verdi. Resultatene av undersøkelsen vil deretter presenteres, samtidig som det vil nærmere diskuteres, hvorvidt dynamikken mellom myndigheter og sivilsamfunn i Russland fanger opp noe vesentlig ved måten autoritære regimer responderer på politiske utfordringer. Avslutningsvis vil det vies litt rom til å vurdere hvor godt syntetisert protestundertrykkelsesteori kan forklare de empiriske forholdene som er gjenstand for analyse i masteroppgavens kasusstudie.

Veileder for denne masteroppgaven har vært førstelektor Øivind Bratberg ved Universitet i Oslo. Videre har professor Geir Flikke ved Universitetet i Oslo vært medveileder.

vi

vii

Forord

Arbeidet med denne masteroppgaven har vært en prosess der jeg ikke har stått alene.

Derfor ønsker jeg å rette en takk til følgende personer og institusjoner for deres bistand gjennom dette arbeidet.

Jeg vil først rette en stor takk til førstelektor Øivind Bratberg ved Universitetet i Oslo for utmerket veiledning og rådgivning gjennom arbeidet med denne oppgaven. Hans innspill og kommentarer har vært avgjørende for arbeidet med denne undersøkelsen, og svært

motiverende gjennom hele prosessen.

Jeg vil også takke professor Geir Flikke for hans omfattende kunnskaper om Russland som fagfelt. Professor Flikke var avgjørende for å vekke interessen for Russland gjennom sine forelesninger, og han har vært like viktig i sin rolle som veileder for å opprettholde denne interessen.

Videre vil jeg takke Torhild Riise for hennes fantastiske bistand med gjennomlesing, og hennes skarpe øye for både kommafeil og relevante nyhetsartikler. Takk for all støtte både gjennom dette prosjektet og gjennom årene på UiO.

Jeg vil også takke Atle Gotschalksen for mange oppmuntrende ord i stressende stunder, og hans til tider frustrerende egenskap til å kunne snu et hvert teoretisk argument på hodet.

Til slutt ønsker jeg å rette en stor takk til forskningsmiljøet ved Institutt for Statsvitenskap, der akademisk nysgjerrighet og teoretisk utprøving både oppmuntres og støttes opp under.

Med kunnskapsrike forelesere, flinke medstudenter og god oppfølging tror jeg man skal lete lenge etter et bedre forsknings – og utdannelsesmiljø.

Jeg er dere alle takknemlige.

Guttorm Gotschalksen Oslo, mai 2019.

viii

ix

Innholdsfortegnelse:

Side:

Forord vii

Kapittel 1

1.1 Introduksjon 1

Kapittel 2

2.1 - Protestundertrykkelsesteori – et innblikk 6

2.2 - Protestundertrykkelsesteori – et sammensatt fagfelt 7 2.3 - Avklaringer og avgrensinger i relasjon til forskningsspørsmålet 9

2.4 - Nødvendige begrepsavklaringer 10

2.5 -Uløste utfordringer innen rådende protestundertrykkelsesteori 13 2.6 - Mobilisering som analyseobjekt innen protestundertrykkelsesteori 16 2.7 - Internett som politisk mobiliseringsplattform, en avgjørende blindsone? 17 2.8 - Teoretisk syntetisering- hvordan kan protestundertrykkelsesteoretiske mekanismer og

perspektiver rundt digitalisering forenes? 19

2.9 - Konseptuelle utviklinger, hva kan teorier om sosiale mediers effekt på protestbevegelser

tilføre protestundertrykkelse? 20

2.10 - Syntetiserte premisser om sosiale mediers betydning for politisk mobilisering – et

grunnlag for videre analyse 24

2.11 - Grunnleggende antagelser innen threat-response- hva er de, og lar de seg kombinere

med antagelsene hentet fra Supersize? 26

Kapittel 3

3.1 - Overordnede metodiske vurderinger 33

3.2 - Relasjon til forskningsspørsmålet og til teori, kasusstudiens rolle i besvarelsen 34 3.3 - Utvalg av kasus og undersøkelsens eksterne validitet 37 3.4 - Tilgang på og behandling av data -og en vurdering av de språklige utfordringene 39

x

Side:

Kapittel 4

4.1 - Regimetype, teknologi og middelklassens fremvekst 43

4.2 - Valg, protester og statsmaktens respons 48

4.3 - Endring av lovverket- Russlands juridiske kultur 50

Kapitel 5

5.2 - Ressurser og kostnader 60

5.3 - Radikale utfordringer. hvordan klassifisere protestsyklusen vinteren 2011-2012? 62 5.4 - Trusselbildet – russiske myndigheters oppfattelse av protestene 63 5.5 - Russiske myndigheters umiddelbare respons – Tradisjonell eller digital? 64 5.6 - I hvilken grad endret russiske myndigheter sin protestundertrykkelse i møte med

protestsyklusen vinteren 2011-2012 fremste styrker? 66

5.7 -Juridiske endringer – Målrettet begrensing av sosiale mediers potensial som politisk

mobiliseringsplattform? 67

5.8 - Protestundertrykkelse som katalysator for en mer intens mobilisering 76 5.9 - Selektiv protestundertrykkelse – hvem ble mål for protestundertrykkende tiltak? 77 5.10 - Sosiale medier – i seg selv tilstrekkelig for endring? 78

Kapittel 6

6.1 - Evaluering av kasusstudiet, fungerte det syntetiserte rammeverket i en analyse av det

russiske kasus? 82

6.2 - Generalisering- er Russland sitt eget sted? 85

6.3 - Evaluering: Supersize og threat-response – en produktiv blanding? 88

Litteraturliste

xi

Liste over tabeller og illustrasjoner:

Side:

Figur 1: - Fremstilling av teoriene som benyttes i analysen, og hvilke forhold de

forklarer 32

Figur 2: - Fremstilling av Russlands Freedom on the net score, Supplementert med aktuelle

lovendringer 68

Figur 3: - Fremstilling av undersøkelsens resultater i tabellform 84

xii

1

Kapittel 1. Introduksjon.

Protestundertrykkelsesteori, Sosiale medier og Statsvitenskapens rolle

1.1 – Introduksjon

I dette kapittelet vil jeg gi en innføring i denne masteroppgavens doble siktemål: Å flette sammen innsikter fra den foreliggende litteraturen om protestundertrykkelse og å prøve ut dette rammeverkets forklaringskraft på dynamikken mellom myndigheter og opposisjon i dagens Russland. Som det vil belyses gjennom dette kapittelet, har sosiale medier fått en stadig større rolle i moderne samfunnsliv, og også i utøvelsen av politikk har disse plattformene fått en viktigere funksjon i takt med denne utviklingen. Sosiale medier endrer måten vi kommuniserer med hverandre på, men endrer samtidig også hvordan vi organiserer oss. Samfunnsutviklingen globalt sett er preget av en raskt økende grad av digitalisering, noe som også gjelder utøvelsen av politikk. Statsledere og politikere gjør seg stadig mer synlige gjennom digitale plattformer, samtidig som viktige hendelser som Den arabiske våren, og sosiale bevegelser som #metoo, har vært påvirket av og delvis drevet frem av strømninger via sosiale medier. Gjennom fenomener som oppstanden i Ukraina og Den arabiske våren, blir det mer synlig hvordan internett som rom for politisk diskusjon og som mobiliseringsplattform, får en stadig mer avgjørende rolle i politisk mobilisering, og dermed også i relasjonen mellom statsmakten og statens egne borgere. Og innen journalistikken har det vært tilnærmet konsensus om at sosiale medier har en demokratiserende effekt på samfunnet, særlig i dekningen av eksemplene nevnt ovenfor (Reuter & Szakonyi 2013, s. 31). Nyvinninger innen teknologi leder til forandringer både i hvordan individer organiserer seg gjennom kollektiv handling, men fører også samtidig med seg forandringer i hvordan myndigheter responderer på slike politiske utfordringer.

Samfunnsvitenskapen har til dels vært splittet i oppfattelsen av hvordan det voksende mangfoldet av arenaer for politisk kommunikasjon best kan studeres. Og denne diskusjonen har vært særlig fremtredende innen den akademiske debatten omkring internetts rolle i utøvelse av politikk og den mulige demokratiserende effekten av en slik utvikling (Reuter & Szakonyi 2013, s. 29). Samtidig vil jeg hevde at det gjennom det siste tiåret er blitt gjort viktige faglige fremskritt for å analysere politikk i alle arenaer det utøves, også gjennom bruk av digitale virkemidler og da særlig sosiale medier. Teoretiske perspektiver som omhandler eller tar høyde for teknologiske nyvinninger har sprunget frem, og selv om ikke alle konsekvenser av samfunnets digitalisering på politikk er kjent, arbeides det flittig med denne problemstillingen

2

blant akademikere innen vårt felt. Flere av disse bidragene vil også inkluderes senere i denne teksten. Forfattere som Jennifer Earl og Katarina Kimport har gitt sentrale bidrag til denne masteroppgavens teoretiske perspektiver gjennom sitt forfatterskap: Digitally Enabled Social Change. Men også forfattere som Henry Farrel og Ora John Reuter i samarbeid med David Szakonyi og deres perspektiver rundt hvordan digitalisering av samfunnet påvirker utøvelsen av politikk, vil bli trukket inn gjennom analysen.

Statsvitenskap har som mandat å studere og kartlegge politikk i de fleste former, men gjerne med et særlig fokus på statens rolle og dens utøvelse av makt overfor og på vegne av sine borgere. Statens rolle som eneste legitime aktør innen bruken av vold- og tvangsmakt kan spores tilbake til samfunnsvitenskapens grunnleggere, og en sentral premissleverandør finner vi i Max Weber. For Weber skilte statsmakten seg fra andre institusjoner i samfunnet, blant annet gjennom å monopolisere tvangsmakt innenfor egne territorielle grenser, samtidig som den påberoper seg den eneste legitime retten til å benytte seg av vold som virkemiddel (Hagtvet 2010, s. 8). Og sosiale medier kan trolig ikke hevdes å ha noen nevneverdig påvirkning på statsmaktens monopol på tvangsmakt. Gjengivelse av protestundertrykkelse har derfor fokusert på de virkemidlene en statsmakt benytter i møtet med eksisterende utfordringer mot statens makt- og voldsmonopol. Dermed har virkemidler som gummikuler, batonger, tåregass, stridsvogner, tortur og fengsling stått i fokus, samtidig som de konkrete underliggende forholdene som kan forklare politisk mobilisering, har vært forsket på i mindre grad. Studiet av protestundertrykkelse som empirisk fenomen, har dessuten i hovedsak analysert protestundertrykkende aktører som reaktive i sitt virke, og har dermed ofte oversett en statsmakts evne til preventiv protestundertrykkelse (Sullivan 2015, s. 1164). Mye av det som vil diskuteres gjennom denne masteroppgaven er ikke direkte knyttet opp mot statsmaktens voldsmonopol, men heller knyttet opp mot andre virkemidler en statsmakt kan benytte seg av.

Det Weberianske perspektivet på statsmakten vil dermed beholdes, men utfordringene en slik statsmakt kan stå overfor og hvordan en slik politisk utfordring kan møtes, vil stå i sentrum for analysen. Og som det skisseres i forskningsspørsmålet, er særlig én form for statsmakt av interesse for denne studien, nærmere bestemt, - autoritære regimer. Gjennom denne masteroppgaven vil det undersøkes nærmere hvordan fremveksten av sosiale medier kan ha påvirket måten autoritære regimer utøver sin makt i møte med opposisjon forankret i sivilsamfunnet.

Som jeg vil illustrere senere i teksten, har også rent konkret hvordan politisk mobilisering finner sted, hatt en noe mindre rolle i litteraturen omkring protestundertrykkelse. Dette fordi forfattere

3

innen studier av protestundertrykkelse i større grad har vektlagt hvorfor slik mobilisering forekommer (McPhail & McCarthy 2004, s. 9). Dermed har fenomener som politisk mobilisering gjennom internett, utgjort en mindre del av litteraturen. Men dette betyr ikke at sosiale medier og internetts betydning for politisk mobilisering ikke har blitt forsket på. Flere forfattere har forsøkt å forklare effekten disse plattformene har på mobilisering, og av flere nevneverdige bidrag til denne litteraturen, finner vi blant annet Bart Cammaerts: Protest logics and the mediation opportunity structure, Clay Shirky og hans bok: Here Comes Everybody, og til dels også Jennifer Earl og Katarina Kimports bok: Digitally Enabled Social Change. Og alle disse arbeidene har også blitt benyttet i varierende grad gjennom arbeidet med dette forskningsspørsmålet.

Til tross for tilstedeværelsen av flere gode akademiske studier som omhandler effekten sosiale medier kan ha i relasjonen mellom mobilisering og protestundertrykkelse, er dette et felt i stadig utvikling, preget av en empirisk virkelighet i hurtig endring i takt med teknologiske fremskritt innen kommunikasjonsteknologi. Så hvordan kan vi som statsvitere tilpasse våre analyser av protestundertrykkelse, når eksisterende forklaringsmodeller vi benytter oss av ikke nødvendigvis tar høyde for betydelige fremskritt i teknologisk utvikling i samfunnene vi ønsker å analysere? Kunne det la seg gjøre, gjennom å innhente perspektiver fra andre deler av litteraturen, som i særlig grad har fokusert på nettopp disse forholdene, å utvikle de teoretiske modellene innen protestundertrykkelsesteori, slik at også disse modellene tar høyde for denne teknologiske utviklingen innen kommunikasjonsteknologi? Målet med denne masteroppgaven vil være å forsøke å gjennomføre nettopp dette, ved å innhente perspektiver fra en litteratur som har sitt grunnleggende fokus på hvordan utvikling innen kommunikasjonsteknologi har påvirket politisk mobilisering.

Arbeidet med denne problemstillingen startet da undertegnede, for et par år tilbake, ønsket å gjennomføre en kasusstudie av protestsyklusen som fant sted i Russland vinteren 2011- 2012, med et særlig fokus på hvordan protestene i denne tidsperioden ble organisert. Gjennom arbeidet med den overnevnte kasusstudien meldte de teoretiske problemene seg raskt, da det teoretiske rammeverket som ble benyttet simpelthen ikke egnet seg til å analysere det utvalgte temaet. Dette startet en tankeprosess, der hvorfor den versjonen av protestundertrykkelsesteori som ble benyttet, ikke med enkelhet fanget opp det fenomenet som utgjorde grunnlaget for analysen, var gjenstand for videre funderinger. Hvordan kunne det ha seg at flere bidrag innen protestundertrykkelsesteori ikke direkte adresserte forhold som rent empirisk sto så sentralt i organiseringen av en protestbevegelse, som hadde utfordret den russiske statens hegemoni?

4

Inspirasjonen for gjennomføringen av denne masteroppgaven kom fra tankeprosessen beskrevet ovenfor. Kunne det la seg gjøre å bidra til utviklingen av protestundertrykkelsesteori gjennom arbeidet med denne problemstillingen, og dermed samtidig gjøre det teoretiske rammeverket bedre skikket til å analysere de empiriske implikasjonene av forskningsspørsmålet? Også sentrale forfattere innen protestundertrykkelsesteori etterspør selv studier der politisk og teknologisk endring inkluderes i arbeidet, med hensikt å bidra til disse teoretiske rammeverkenes videreutvikling. Jennifer Earl skriver blant annet:

"Uncovering new questions and frontiers, particularly when provoked by empirical changes in the protest field, is critical to the continued health of the literature on repression".

(Earl 2011, s. 278).

Det Jennifer Earl etterspør her, er studier der empiriske forhold rundt politisk mobilisering utgjør grunnlaget for å stille andre typer forskningsspørsmål knyttet til protestundertrykkelse.

Hvorvidt den hurtige utviklingen innen kommunikasjonsteknologi, med et særlig fokus på sosiale medier, har hatt en slik transformativ effekt på studier av protestbevegelser, er noe som vil diskuteres nærmere i kapittel 2. Sett i lys av sitatet ovenfor, vil formålet med denne masteroppgaven derfor være nettopp å rette søkelyset mot protestundertrykkelsesteori i seg selv, gjennom arbeidet med det empiriske forskningsspørsmålet slik det står presentert her.

Arbeidet med dette forskningsspørsmålet vil derfor begynne med en gjengivelse av de teoretiske perspektivene som vil bli benyttet i masteroppgaven, og med et særlig fokus på områder der de teoretiske perspektivene ikke strekker til for en analyse av dette forskningsspørsmålet. Deretter vil jeg drøfte behovet for å tilføre ytterligere teoretiske perspektiver, og hvilke perspektiver og mekanismer dette i så fall måtte være. Deretter vil det gjennomføres en teoretisk syntetisering, og gjennom syntetiseringen vil rammeverket tilføres en rekke forhold hentet fra teoretiske perspektiver vedrørende massebevegelser og politisk mobilisering gjennom bruk av sosiale medier. For så deretter å testes opp mot oppgavens empiriske forskningsspørsmål, nærmere bestemt de regimekritiske protestene i Russland vinteren 2011-2012, og protestundertrykkelsen som fulgte i kjølvannet av disse protestene.

Dette for å teste det syntetiserte rammeverkets forklaringskraft i møte med denne oppgavens forskningsspørsmål. Det er etter min tolkning av litteraturen, mer produktivt å se på disse teoriene som et sett med teoretiske forklaringsmekanismer og prediksjoner, enn som et sett med fastsatte teoretiske retningslinjer, og de teoriene som benyttes innen denne litteraturen, er derfor mottakelige for perspektiver fra andre teoretiske rammeverk.

5

Det teoretiske arbeidet gjennom denne teksten vil være basert på en syntetisering av to forskjellige teoretiske rammeverk, nærmere bestemt threat-response og Supersize. Behovet for en slik teoretisk syntetisering, bygger på et bestemt argument innen deler av litteraturen omkring protestundertrykkelse. Nemlig at protest og protestundertrykkelse eksisterer i et gjensidig påvirkningsforhold, og at om man skal undersøke hvordan protester forekommer og organiseres, burde man også forsøke å forstå hvordan myndigheter responderer på dem (Carey 2006, s. 2). Derfor vil to teorier som beskriver hver sin side av det overnevnte argumentet inkluderes i arbeidet med forskningsspørsmålet, der målet er å produsere et sett med testbare teoretiske premisser, som deretter vil være gjenstand for analyse gjennom oppgavens kasusstudie. Og som gjennom bearbeidelse vil kunne bidra til å forklare hvordan ulike krefter i studiet av protestundertrykkelse påvirker hverandre. De teoretiske premissene vil benyttes i analyse av empiriske forhold fra russisk protestundertrykkelse, der særlig juridiske endringer vil stå i senter av analysen. Og som jeg vil presentere gjennom analysen, er klare autoritære dreininger observerbare i disse trinnvise og svært målrettede lovendringene. Men kan et syntetisert protestundertrykkelsesteoretisk rammeverk forklare innholdet og konsekvensene av disse endringene?

Problemstillingen som utgjør forskningsspørsmålet i denne masteroppgaven, kan dermed formuleres som følger:

- I hvilken grad kan syntetisert protestundertrykkelsesteori bidra til å forklare autoritære regimers respons på politisk mobilisering gjennom sosiale medier?

6

Kapittel 2. Teori.

Teoriens formål, nedslagsfelt, avklaringer og syntetisering

2.1 – Protestundertrykkelsesteori – et innblikk

I dette kapitelet vil protestundertrykkelsesteori presenteres, og nødvendige semantiske avklaringer vil samtidig gjennomføres som en del av denne presentasjonen. Da protestundertrykkelsesteori er et omfattende og oppstykket fagfelt, som anvendes blant annet innen både statsvitenskap og sosiologi, er det avgjørende at de nødvendige avgrensningene og avklaringene gjennomføres før vi kan gjøre noen gjennomtenkt syntetisering. Disse teoretiske rammeverkene har, kort forklart, som funksjon å belyse mekanismer som er avgjørende i forholdet mellom en protestundertrykkende aktør, og den enheten denne aktøren forsøker å forhindre i å nå sine politiske mål. Studier av protestundertrykkelse [repression] studerer altså selve protestundertrykkelsen, og effektene av den på bevegelsen som er gjenstand for undertrykkelsen. Protestundertrykkelse er i sin natur tett knyttet opp mot politisk mobilisering.

Og innen studier av protestundertrykkelse eksisterer det forskjellige tilnærminger til hvordan denne relasjonen best kan forstås. På den ene siden forstås denne relasjonen som så irregulær, usammenhengende og lokalt varierende, at den vanskelig kan systematisk forklares, og på den andre forstås denne sammenhengen som lovmessig, til tross for sin empiriske variasjon (Tilly 2004, s. 211). Og denne studien vil være et eksempel på sistnevnte tilnærming til forståelse av denne relasjonen.

Alle stater søker kontroll over protestbevegelser, men hvordan denne kontrollen utøves vil variere mellom tilfeller, da dette er avhengig av en lang rekke faktorer (Waddington 1998, s. 117). Gjenstanden for protestundertrykkelse, og aktøren som benytter seg av slike politiske virkemidler, vil naturligvis derfor også variere mye fra studie til studie. Den protestundertrykkende aktøren behøver ikke nødvendigvis alltid være en statsmakt, og flere tilnærminger innen litteraturen har sitt fokus på andre typer protestundertrykkende aktører. Men også disse studiene er ofte tett knyttet opp mot analyse av statsmakten, da slike ikke-statlige aktører, lojale mot et bestemt autoritært regime, ofte klassifiseres etter hvor tett de er knyttet opp mot en bestemt statsmakt (Earl 2003, s. 55). Til tross for den interne variasjonen mellom studier innen dette feltet, er det avgjørende for benyttelsen av disse teoretiske rammeverkene hvilke forklaringsmekanismer som benyttes i analysen av forholdet mellom den protestundertrykkende aktøren og gjenstanden for protestundertrykkelsen. Selv om de

7

teoretiske nedslagsfeltene ofte er grunnleggende like i sine siktemål, eksisterer det også et klart varierende fokusområde i de forskjellige teoretiske tilnærmingene. Threat-response theory er for eksempel, ofte tett knyttet opp mot myndigheters bruk av ren tvangs- og voldsmakt mot egne borgere (Sullivan 2015, s. 1165). Men, som det vil returneres til senere i teksten, er ikke voldsmakt det eneste forholdet dette teoretiske rammeverket kan bidra til å forklare. Threat- response har, som de fleste andre teoretiske rammeverk, både styrker og svakheter, og det er derfor viktig at disse styrkene og svakhetene presenteres, da disse potensielt kan være avgjørende for teoriens forklaringsevne. Derfor vil også teoretiske svakheter og blindsoner vektlegges gjennom dette kapittelet. Da noe av det mest sentrale i denne oppgaven vil være en syntetisering av protestundertrykkelsesteori, vil også naturligvis diskusjonen rundt utførelsen av en slik syntetisering inkluderes her, da dette er tett knyttet opp mot påstanden om et behov for en slik syntetisering i første omgang. Resultatet av denne syntetiseringen, og dermed i praksis en endelig presentasjon av det teoretiske rammeverket slik det vil bli benyttet videre i studien, vil også presenteres mot slutten av kapittelet. Men før arbeidet med de teoretiske konseptene kan påbegynnes, må enkelte avklaringer og avgrensinger gjennomføres.

2.2- Protestundertrykkelsesteori- et sammensatt fagfelt

Flere sider vedrørende protestundertrykkelsesteori er gjenstand for akademisk debatt, inkludert hvilken terminologi som skal benyttes i omtale av disse teoretiske perspektivene.

Begreper som protest repression theory, threat-response theory, protest control m. fl. benyttes om hverandre for å omtale tidvis nært beslektede studier, og er samtidig ofte tett knyttet opp mot litteratur som har sitt hovedfokus på temaer som terrorisme, menneskerettigheter, sosiale bevegelser, protester og andre typer beslektede akademiske studier. Men det er ikke bare terminologi som skiller disse studiene fra hverandre. Klart viktigere er hvilke forhold som er gjenstand for analyse, og hvordan disse forholdene analyseres og vektlegges. Terminologien som benyttes internt i disse studiene bærer ofte likhetstrekk, og forholdene de tar sikte på å forklare er ofte grunnleggende like i den forstand at disse nært beslektede studiene alle tar sikte på å forklare politisk mobilisering, og hvordan stater responderer på slik mobilisering. Forsøk er gjort på å klassifisere de forskjellige tilnærmingene innen forskning på protestundertrykkelse, og også her er Jennifer Earl en viktig bidragsyter. I hovedsak deler Earl inn forskjellige tilnærminger innen forskning på protestundertrykkelse etter studienes vektleggelse av sentrale forhold i relasjonen mellom en protestundertrykkende aktør og bevegelsene de forsøker å forhindre. Eksempelvis kategoriserer Earl studiene av

8

protestundertrykkelse etter hvorvidt de har sitt fokus på oppfattet trussel, bevegelsens svakhet, en kombinasjon av trusselbilde og svakhet, politisk stabilitet og ustabilitet, tidsbestemt helhetsbilde, og til slutt studier som fokuserer på politistyrkene som utfører protestundertrykkelsen (Earl 2003, s. 53). Perspektivene som står mest sentralt i analyser med fokus på threat-response, har også vært mest sentrale i denne masteroppgaven. Men også perspektiver fra andre former for analyse vil bli diskutert gjennom det teoretiske arbeidet i denne teksten. Skillet mellom ulike former for studier av protestundertrykkelse vil være viktig i arbeidet med den teoretiske syntetiseringen i denne studien, og vil derfor bli diskutert nærmere der.

Til tross for forskjeller i fokusområde og varierende metodebruk og utforming av studiene, har disse beslektede teoretiske innfallsvinklene, som tidligere nevnt, grunnleggende likheter i deres siktemål, og i de mekanismene som gjerne inkluderes i analysene. Begrepet protestundertrykkelsesteori er i seg selv min egen norske oversettelse av begrepet protest repression theory. For å være mest mulig konsekvent i begrepets benyttelse, falt valget på å oversette det til norsk, og gjennom teksten vil derfor protest repression theory omtales som protestundertrykkelsesteori da dette begrepet etter egen oppfatning ligger nærmest sitt engelske opphav, samtidig som det bevarer begrepets originale innhold.

Studier av protestundertrykkelse som politisk fenomen har blitt gjennomført både kvalitativt og kvantitativt, og gjerne også i kombinasjon gjennom komparative studier.

Protestundertrykkelse studeres også innenfor flere forskjellige akademiske tradisjoner, men de benyttes hyppigst innen statsvitenskapen og sosiologien (Davenport 2004, s. xvii). Årsaken til denne spredningen innen teoriens benyttelse i akademia, finnes trolig i det faktum at dette er et sett med ideer som kan inneha rollen som teoretisk rammeverk for akademiske studier som tar sikte på å forklare et vidt spektrum av forskjellige forhold knyttet opp mot forholdet mellom en statsmakt og politiske mobiliseringsstrukturer. Da ikke bare statsvitenskapen har interesse av å undersøke slike forskningsspørsmål nærmere, er det også naturlig at et slikt teoretisk rammeverk vil bli anvendt innen andre akademiske fagfelt. Dermed er helhetsbildet av protestundertrykkelsesteori og studier av protestundertrykkende aktører et sammensatt bilde, preget av flere ulike akademiske fagtradisjoner. Og som tidligere nevnt, er det etter min tolkning av litteraturen mer produktivt å se på dette som et sett med teoretiske forklaringsmekanismer og prediksjoner, enn som et sett med fastsatte teoretiske retningslinjer. Om dette rammeverket skal benyttes i en akademisk sammenheng, anser jeg det som nødvendig først å gjøre rede for det teoretiske rammeverkets innhold, og hvordan forskjellige deler av det teoretiske

9

rammeverket vektlegges i dets benyttelse. Og kanskje enda mer sentralt hvordan det vil bli benyttet, og senere videreutviklet, gjennom arbeidet med dette forskningsspørsmålet.

2.3 - Avklaringer og avgrensinger i relasjon til forskningsspørsmålet

Protestundertrykkelse er, som diskutert i foregående avsnitt, et sammensatt felt, og på mange måter preget av sin tverrfaglige natur. Så hvilke særlige utfordringer reiser denne tverrfagligheten?

Først og fremst er det naturlig å tenke på hvordan nedslagsfeltet i arbeidet med denne problemstillingen tidvis beveger seg over i den juridiske verden, der lovendringer og juridiske fortolkninger studeres med andre og ofte mer presise verktøy enn det statsvitenskapen kan tilby.

Dermed ville jussen gjennom sine teoretiske rammeverk og sin tolkningslære, kunne gi en alternativ inngang til mitt tema og på sine premisser kunne analysere lovgiver og håndhevers protestundertrykkende svar på politisk mobilisering. Til tross for denne klare koblingen med det juridiske forskningsfeltet, -vil de temaene som arbeides med gjennom denne teksten, samtidig være av klar interesse for statsvitenskapelig forskning. Grunnlaget for å hevde dette, er at også juridiske endringer faller klart innenfor statsvitenskapens interessesfære. Stein Rokkan adresserer dette temaet i sin redegjørelse av datainnsamling i sin bok Stat, nasjon, klasse, og denne diskusjonen utgjør et av grunnlagene i utformingen av forskningsspørsmålet i denne masteroppgaven. Rokkan vektlegger beslutningsprosesser som helt sentralt for statsvitenskap som fag, men viser også til at analyser av outputs og deres konsekvenser er vesentlig, særlig i tilfeller der tilstrekkelig innsyn i beslutningsprosesser er utilgjengelige for forskeren. Med outputs henviser Rokkan til vedtak, lover, reguleringer og budsjettavtaler (Rokkan 2010, s. 25). For Rokkan er det naturlig at i tilfeller der institusjoner ikke produserer data som er tilgjengelig for samfunnsforskere, må andre former for kildemateriale benyttes.

Den tverrfaglige dimensjonen i denne masteroppgaven, vil dermed ikke adresseres ytterligere i teksten, da tekstens analyseobjekt og kildemateriale faller klart innenfor statsvitenskapens nedslagsfelt.

Et annet viktig felt innen statsvitenskapen, som også i høyeste grad tar for seg studier av protestundertrykkelse, er forskning på sosiale bevegelser. Dette feltet har tradisjonelt vært tett knyttet opp mot sosiologien, men har også gradvis fått en større plass innen komparativ politikk (Kriesi 2014, s. 268). Det er en omfattende overlapp i hensyn til hvilke prosesser og faktorer som typisk er gjenstand for analyse innen studier av protestundertrykkelse, og innen studier av

10

sosiale bevegelser. Og kort oppsummert, kan studier av sosiale bevegelser i hovedsak deles i tre dominerende teoretiske modeller, der de mest sentrale er den klassiske modellen, ressurs mobiliseringsmodellen og den politiske prosessmodellen (Kriesi 2014, s. 272). Disse teoretiske tilnærmingene tar for seg mange av de samme forholdene som er av interesse for forskning på protestundertrykkelse, blant annet mobilisering, ressurser, politisk mulighet og individets rolle og kostnad for deltakelse i en slik bevegelse. Likevel eksisterer det et klart skille mellom litteraturen om sosiale bevegelser, og om protestundertrykkelse, enklest observerbart i hvordan forholdet mellom en slik bevegelse og statsmakten analyseres. Der studier som fokuserer på sosiale bevegelser ofte har fokusert på hvordan slike bevegelser møter deres interne kollektive handlingsproblem, har studier av protestundertrykkelse vektlagt hvordan en protestundertrykkende aktør blant annet forsøker å forhindre løsningen av slike kollektive handlingsutfordringer (Sullivan 2015, s. 1166). De grunnleggende elementene som er gjenstand for analyse, er derfor forholdsvis like i begge tilnærmingene, men de mekanismene som tillegges mest vekt i en analyse, vil være forskjellige.

2.4- Nødvendige begrepsavklaringer

Enkelte begreper benyttes med hyppighet i litteraturen som omhandler studiet av protestundertrykkelse, og de benyttes ikke nødvendigvis likt i denne sammenhengen som i andre. Innholdet i disse begrepene bør derfor presenteres her, før videre diskusjon rundt det teoretiske rammeverkets innhold kan gjennomføres. Samtidig har enkelte av begrepene som presenteres her noe ulik betydning innen forskjellige modeller som tar sikte på å forklare protestundertrykkelse, og det er derfor nødvendig å avklare hvordan de vil benyttes i arbeidet med dette forskningsspørsmålet.

Mobilisering

Begrepet mobilisering i litteraturen som omhandler protestundertrykkelse, analyseres på flere forskjellige måter, og kan være knyttet opp mot både individets rolle i en massebevegelse, eller analyseres mer holistisk i den forstand at det er kollektive handlinger og bevegelsen kollektive identitet som plasseres i fokus. Mobilisering beskrives ofte som et handlingsmønster der individer forsøker å danne et politisk alternativ til et autoritært regime, gjennom kollektive handlinger som organisering av møter, utforming av organisatoriske mål, spredning av informasjon og politisk materiale, innsamling av økonomiske midler, opptrening av potensielle medlemmer og rekruttering av nye medlemmer (Sullivan 2015, s. 1168). Med individuell

11

kostnad for deltakelse i denne formen for mobilisering, siktes det gjerne til potensielt negative kostnader eller sanksjoner som kan påføres et individ ved deltakelse i slik politisk aktivitet.

Nøyaktig hva disse kostnadene kan innebære vil naturligvis variere mellom tilfeller, og protestundertrykkelse innbefatter et bredt spekter av virkemidler en stat kan benytte for å undertrykke politisk opposisjon. Restriksjoner på ytringsfriheten, brudd på privatlivets fred, fengsling, tortur og folkemord er alle regnet som forskjellige former for protestundertrykkelse (Carey 2006, s. 2). Et avgjørende forhold alle disse negative sanksjonene har til felles, er at individet må overkomme insentiver til å innrette seg den protestundertrykkende aktørens føringer, samtidig som individets politiske motivasjon må være sterk nok til å bære risikoen ved å være blant de første til å handle (Sullivan 2015, s. 1168).

Ved å være blant de første som slutter seg til et slikt forsøk på politisk mobilisering, bærer individet selv risikoen ved et eventuelt nederlag, å stå igjen med ansvaret for en politisk bevegelse som blir gjenstand for protestundertrykkelse. Med alle de potensielle konsekvensene en slik situasjon måtte innebære. Dette er selvfølgelig ikke den eneste analytiske avgrensningen av politisk mobilisering som eksisterer innen litteraturen som omhandler protestundertrykkelse.

Som beskrevet tidligere i teksten, eksisterer det et bredt mangfold av ideer innen studier av protestundertrykkelse, og der noen av disse tilnærmingene vektlegger individets kostnader og rolle i en bevegelse, vektlegger andre studier forhold som samfunnsmessig kontekst, framing, eller avgjørende hendelser som utløser protest (Cammaerts 2012, s. 119). I arbeidet med dette forskningsspørsmålet, vil likevel individets rolle ligge til grunn for analysen av politisk mobilisering. Valget om å fokusere på individets rolle i politisk mobilisering, ble fattet på bakgrunn av et annet sentralt punkt i analysen, nærere bestemt sosiale medier. Da benyttelsen av sosiale medier ofte analyseres på individnivå, ville et slikt fokus lettere la seg forene i den teoretiske syntetiseringen.

Repression

Fenomenet er stort sett omtalt i litteraturen som repression, men vil omtales som protestundertrykkelse gjennom denne teksten. Hvordan begrepet best kan defineres er omdiskutert, og både vide og snevre tolkninger er tilgjengelige i litteraturen. En ofte benyttet definisjon er den som ble lansert av Charles Tilly i From Mobilization to Revolution, som også benyttes av blant annet Jennifer Earl i hennes tekster. Her defineres repressive handlinger eller protestundertrykkelse, som enhver handling utført av en gruppe som har som formål å øke en annen gruppes kostnad for kollektiv handling (Earl 2003, s. 46). Og i de fleste tilfeller vil den førstnevnte 'gruppen' være en statsmakt. Tillys definisjon er noe som klart må regnes som en

12

vid definisjon, men likevel en definisjon som ifølge Earl er akademisk nyttig, da den har potensial til å fange opp en del understuderte former for protestundertrykkelse. Og med dette forhold som ofte utelates fra studier av relasjonen mellom en statsmakt og en opposisjonell politisk bevegelse. Det å snevre inn definisjonen slik at den definerer protestundertrykkelse gjennom statsmakten som utøvende aktør, fører med seg at andre aktører som utfører protestundertrykkelse vil utelates fra analysen. Det er kjent at autoritære stater kan benytte seg av andre aktører uten tett tilknytning til dem selv, for å gjennomføre protestundertrykkelse (Earl 2003, s. 55). Og i andre tilfeller, tillate ikke-statlige aktører, lojale til regimet, selv å ta initiativ til å forsøke å motarbeide opposisjonen. Denne studien vil i all hovedsak fokuserer på en bestemt statsmakts protestundertrykkelse, men da den samtidig har som siktemål å undersøke en del av protestundertrykkelsesfeltet som ofte tillegges noe mindre vekt enn en del andre former for protestundertrykkelse, anser jeg Tillys definisjon, slik den benyttes i Earls arbeid, for også å passe godt i arbeidet med dette forskningsspørsmålet.

Autoritære stater

I studiet av protestundertrykkelse er det naturlig å tenke seg at typen aktør man analyserer, vil ha konsekvenser for protestundertrykkelsen som er gjenstand for undersøkelsen. Autoritære regimer vil kunne benytte seg av politiske virkemidler de fleste rent demokratisk valgte ledere ikke vil ha tilgang til. Og fri, åpen og strukturert politisk organisering vil derfor ofte være umulig, noe som igjen leder til at opposisjonelle aktører innoverer og tilpasser seg ved å benytte andre virkemidler (Johnston 2004, s. 111). Eksempelvis ville brudd på grunnloven være noe de fleste demokratisk valgte ledere ville skydd unna, men som det vil diskuteres nærmere i kapittel fem, er dette noe autoritære regimer gladelig gjør om det tjener deres politiske formål. I en undersøkelse gjengitt i Aftenposten, dokumenterte policygruppen Access Now hvilke stater som mellom 2016 og 2018 stengte internett en eller flere ganger (Hammerstrøm 2019, s.6). Av de totalt 33 landene der slike hendelser ble dokumentert, er majoriteten av dem ikke demokratiske stater. Om en følger klassifiseringen i Freedom House indeksen for 2018, er 19 av statene som er representert i den overnevnte undersøkelsen, klassifisert som ufrie, 13 av dem som delvis frie og kun 2 som frie. Dermed er det naturlig å tenke seg at det å slå ned på politisk aktivitet på internett og gjennom sosiale medier er noe som forekommer med høyere hyppighet i autoritære stater enn i demokratiske. Litteraturen vedrørende protestundertrykkelse peker også i retning av at regimetype er avgjørende i forklaringen av forholdet mellom statsmakten og krefter som forsøker politisk å mobilisere. Regimetype er dermed en helt nødvendig forutsetting for å forklare dette forholdet (Davenport 2004, s. xxvi). Arbeidet med forskningsspørsmålet

13

gjennom denne oppgaven vil dermed, som problemstillingen beskriver, være begrenset til å omhandle autoritære regimer, og deres respons på politisk mobilisering gjennom sosiale medier. Hvordan russisk protestundertrykkelse som kasus videre er blitt avgrenset i forhold til regimetype, vil diskuteres nærmere i kapittel fire.

Overvåkning

Som beskrevet tidligere i kapittelet, eksisterer det en bred akademisk litteratur som tar sikte på å forklare effekten av overvåkning på politisk mobilisering. Også gjennom denne studien vil forhold vedrørende overvåkning bli drøftet, og det er derfor nødvendig kort å avklare hva denne teoretiske litteraturen forteller oss om effekten av overvåkning på politisk mobilisering. Et autoritært regime iverksetter som regel overvåkningstiltak for å identifisere forsøk på kollektiv handling, og søker derfor spesielt informasjon vedrørende møter, nettverk, opplæring, innsamling av økonomiske midler og rekruttering (Sullivan 2015, s. 1168). Og formålet med overvåkningen er dermed å danne et oversiktsbilde over potensielle utfordringer som opererer i det skjulte for å undergrave regimet. Den protestundertrykkende effekten av slik overvåkning er å finne i konsekvensene det har for politiske aktører som er gjenstand for overvåkningstiltakene. Frykten for overvåkning blant opposisjonelle som forsøker å politisk mobilisere, vanskeliggjør deres arbeid gjennom å tvinge dem til adferdsendring. Eksempelvis kan enkelte meldingstjenester ikke lenger benyttes, rekruttering kan måtte begrenses i frykt for spionasje og organisasjonsstrukturen kan måtte begrenses i sitt omfang av frykt for lekkasjer (Earl 2011, s. 265). Trolig vil også et autoritært regime gjennom slik overvåkning, kunne tilegne seg nyttig informasjon om hvordan de best kan tilpasse sin protestundertrykkelse for å bekjempe slike forsøk på kollektiv handling. Konsekvensene overvåkning har på opposisjonelle bevegelser som forsøker å politisk mobilisere, kan dermed være omfattende, og derfor også avgjørende i hvorvidt en opposisjonell bevegelse klarer å politisk mobilisere eller ikke. Og som det vil diskuteres nærmere i kapittel fire og fem, er overvåkning av sosiale medier ofte en sentral del av hvordan regimer responderer på politisk mobilisering gjennom slike plattformer.

2.5 – Uløste utfordringer innen rådende protestundertrykkelsesteori.

Før forholdet mellom protestundertrykkelsesteoretiske perspektiver og sosiale medier som verktøy for politisk mobilisering kan diskuteres, er det nødvendig å adressere enkelte relevante teoretiske svakheter som diskuteres innad i denne litteraturen. Og en slik gjennomgang er nødvendig både fordi det er knyttet opp til behovet for en teoretisk

14

syntetisering, samtidig som disse forholdene potensielt kan ha påvirkning på det endelige resultatet av undersøkelsen. Flere av elementene som presenteres i denne delen av kapittelet, vil dermed også adresseres gjennom syntetiseringen av det teoretiske rammeverket, samtidig som noen vil drøftes mer inngående her. Intet teoretisk rammeverk er perfekt, og mulige blindsoner og mangler bør derfor drøftes før arbeidet med syntetiseringen av protestundertrykkelsesteori kan påbegynnes. Så hva er de mest fremtredende problemene som melder seg ved benyttelse av disse teoretiske perspektivene, og hva har tidligere litteratur innen feltet bidratt med i adresseringen av disse aspektene?

Som i mange akademiske teorier, er målet med protestundertrykkelsesteori ofte å avgrense et sett med bestemte enheter og variabler for deretter å forklare samspillet mellom disse. I sin simpleste form, er protestundertrykkelsesteori studiet av et bestemt analyseobjekt, i de fleste tilfeller en stat, som forsøker å forhindre en politisk gruppe eller bevegelse fra å nå sine mål gjennom å øke kostnaden for å protestere (Earl 2011, s. 262). Noe som ofte oppnås ved å øke kostnaden og risikoen for deltagelse i kollektiv handling. Men protestundertrykkelse kan også defineres snevrere gjennom å fokusere på de konkrete forholdene som inngår i undertrykkelsen. Protestundertrykkelse kan defineres som restriksjoner på borgeres rettigheter til å kritisere myndighetene, restriksjoner på pressefrihet, hindringer mot opposisjonelle kampanjer, eller kriminalisering av bestemte grupper eller politiske partier (Francisco 2004, s.

59). Den grunnleggende logikken i protestundertrykkelsesteori kan best illustreres gjennom en av de hyppigst benyttede modellene innen feltet, nærmere bestemt threat-response modellen.

Den grunnleggende tanken i denne modellen, er at en statsmakt eller et regime iverksetter protestundertrykkende tiltak i eksponentiell takt med økende observerbar trussel fra kollektive utfordringer mot deres makt (Sullivan 2015, s. 1165). Den potensielle politiske trusselen en opposisjonell bevegelse utgjør er dermed den viktigste faktoren i analyse av hvordan en statsmakt velger å respondere innen denne teoretiske modellen.

En slik fremstilling av protestundertrykkelse gir inntrykk av at disse teoriene forholdsvis universelt lar seg applisere, men til tross for sitt noe generelle utgangspunkt, er protestundertrykkelsesteori preget av hvilke enheter som faktisk har blitt forsket på gjennom benyttelsen av disse rammeverkene. Protestundertrykkelsesteori har i særlig stor grad blitt benyttet i studier der nordamerikanske og vesteuropeiske land har stått i senter av analysen (Earl 2011, s. 271). Dette får konsekvenser for teoretisk utvikling, da stater lokalisert i disse geografiske områdene gjerne deler enkelte grunnleggende trekk i sin organisering, som demokratisk forankrede institusjoner og ofte velfungerende rettsapparater. Men også andre

15

empiriske forhold har preget hvordan protestundertrykkelsesteori benyttes i studier av politisk mobilisering. Og som det vil diskuteres senere i teksten, har blant annet flere av modellene innen forskningsfeltet, tatt fri kommunikasjon for gitt i analyser av massebevegelser. I studiet av protestundertrykkende aktører innen autoritære stater, er Midtøsten det området som har vært gjenstand for flest undersøkelser, men også østeuropeiske stater har fått noe oppmerksomhet innen litteraturen, selv om studier med sistnevnte område som forskningsobjekt har vært forholdsvis få sett i forhold til de tidligere nevnte eksemplene (Earl 2011, s. 271). Som diskutert i oppgavens første kapittel, er studier med formål å undersøke protestundertrykkelse som fenomen innen disse mindre studerte geografiske områdene, blitt etterspurt av sentrale forfattere innen protestundertrykkelsesteori. Blant annet er dette noe Jennifer Earl oppfordrer andre forskere til å begi seg ut på. Samtidig er det verdt å merke seg at ikke bare hvilke aktører som analyseres, men også hva som preger en aktørs handlingsmønster har vært gjenstand for debatt innen feltet. Majoriteten av studiene innen protestundertrykkelse har i hovedsak fokusert på former for protestundertrykkelse som er direkte knyttet til statens utøvelse av tvangsmakt, og dermed har andre former for protestundertrykkelse blitt mindre studert. Samtidig som aktører ikke dirkete tilknyttet en statsmakt, men som likevel utøver protestundertrykkelse, i stor grad har blitt oversett (Earl 2003, s. 46). Mye av det som vil diskuteres i denne analysen er ikke direkte knyttet opp mot statens voldsmonopol, men snarere opp mot andre virkemidler en statsmakt kan benytte seg av i møte med en opposisjonell maktutfordring. Likevel vil i all hovedsak denne analysen fokusere på staten som protestundertrykkende aktør, og som en konsekvens av dette vil lite plass bli viet til ikke-statlige aktører.

Så på hvilken måte møter denne studien utfordringene skissert i foregående avsnitt? For det første har denne studien som siktemål kun å analysere en bestemt del av litteraturen vedrørende protestundertrykkelse, nærmere bestemt de forholdene som er knyttet opp mot digitale og sosiale medier. Arbeidet med denne problemstillingen vil derfor ikke bidra til økt forståelse av hvordan ikke-statlige aktører, som deltar i protestundertrykkelse av opposisjonelle grupperinger, påvirker relasjonen mellom mobilisering og protestundertrykkelse. Når det kommer til det geografiske området som vil være gjenstand for analyse, vil denne masteroppgaven representere en slik studie som etterlyses i deler av litteraturen. Russland er en klar representasjon av et analyseobjekt utenfor de hyppigst studerte delene av verden innen denne litteraturen. Til tross for dette, eksisterer det et omfattende og detaljert forskningsfelt som studerer Russland og russisk politikk, et forskningsfelt som har vært en helt avgjørende kilde i

16

gjennomføringen av arbeidet med dette forskningsspørsmålet. Også med hensyn til regimetype følger denne studien Earls oppfordring ved å ha et utvalgt kasus som har funnet sted i en stat som ikke regnes som demokratisk. Innen statsvitenskapelig litteratur klassifiseres Russland gjerne ikke som en demokratisk stat, men da dette er en debatt i seg selv, er dette noe det vil måtte returneres til senere i teksten. Hvordan det russiske regimet best kan analytisk kategoriseres, vil dermed diskuteres nærmere i kapittel fire. Når det kommer til hvem som er gjenstand for denne analysen, vil denne, som majoriteten av studier innen feltet, i hovedsak fokusere på statlige aktører alene, og deres utførelse av protestundertrykkelse mot en bestemt periode med politisk mobilisering i Russland. Men samtidig vil studien fokusere på juridiske endringer som en form for protestundertrykkelse, og dermed avvike noe fra mye annen tidligere forskning som har vold og tvang som sitt hovedfokus i studiet av hvordan regimer responderer på politisk mobilisering. Forklaringsmodeller er avhengige av å bli eksplisitt utviklet og testet om de skal kunne opprettholde kredibilitet målt opp mot andre relevante forklaringsmodeller (Rueschemeyer 2003, s. 309). Og det er nettopp dette denne masteroppgaven vil forsøke å bidra med, i sin benyttelse av protestundertrykkelsesteoretiske perspektiver. Gjennom analytisk benyttelse og videreutvikling gjennom teoretisk syntetisering, kan disse perspektivenes validitet og forklaringskraft vurderes.

2.6- Mobilisering som analyseobjekt innen protestundertrykkelsesteori

Som beskrevet i begynnelsen av arbeidet med dette forskningsspørsmålet, er politisk mobilisering sentralt i studiet av sosiale bevegelser, og helt avgjørende for forståelsen av protestbevegelser og derfor også i forståelsen av protestundertrykkelse. Og som tidligere nevnt, eksisterer det flere forskjellige tilnærminger til hvordan mobilisering best kan forstås. Det er derfor nødvendig å forklare litt nærmere hvilken rolle mobilisering spiller i analyse av protestundertrykkelse, og hvordan det analyseres i ulike studier. Et av de grunnleggende poengene i forståelse av politisk mobilisering, er individets insentiver for deltagelse. Et enkelt individ kan ofte utrette svært lite på egenhånd i opposisjonsvirksomhet, og risikerer samtidig å stå personlig ansvarlig overfor en protestundertrykkende aktør om man ender på feil side etter en endt konflikt. Derimot er kostnaden for politisk handling mindre for individet, ved deltagelse i en kollektivisering av politisk aktivitet. Til tross for dette fritar ikke kollektiv handling alltid individet fra potensielle konsekvenser som følge av deres politiske aktivitet, og politisk mobilisering avhenger derfor av individer som er villige til å overkomme insentiver til å forholde seg medgjørlige til den protestundertrykkende aktørens føringer (Sullivan 2015, s.

17

1168). I de fleste tilfeller har heller ikke den mobiliserende gruppen muligheten til å tvinge frem deltagelse i de mobiliserende strukturene, og er derfor avhengig av å anmode potensielle tilhengere om å delta i den organiserte virksomheten (McPhail & McCarthy 2004, s. 9). Dette vil si at opposisjonelle aktører, i motsetning til stater, som regel ikke har kapasiteten eller muligheten til å benytte seg av tvangsbaserte virkemidler. Og at de derfor er avhengige av frivillig deltakelse i politisk mobilisering.

Nøyaktig hvordan fenomenet politisk mobilisering har blitt studert i tidligere litteratur, er som beskrevet tidligere i teksten, et sammensatt tema å adressere. Flere analytiske fremgangsmåter har blitt benyttet, ofte inspirert av kausale sammenhenger eller med mekanismer hentet fra spill teoretiske modeller. En av de mest benyttede modellene innen studien av protestundertrykkelsens effekt på mobilisering, er kjent som Conflict – Repression Nexus. (Davenport 2004, s. xix). Denne modellen fokuserer i hovedsak på effekten av protestundertrykkelse gjennom å undersøke effekten av slike politiske tiltak enkeltvis. Til tross for at denne tilnærmingen er både oversiktlig og forståelig, oppstår det utfordringer ved dens benyttelse da man går glipp av nyanser mellom forskjellige typer protestundertrykkelse (Davenport 2004, s. xx). Og da denne masteroppgaven fokuserer på en bestemt form for protestundertrykkelse, rettet mot en bestemt form for mobilisering, er en slik teoretisk tilnærming derfor lite egnet for å anvendes her. Som det vil diskuteres nærmere i påfølgende avsnitt, er det mest avgjørende for denne masteroppgaven ikke hvordan forskere innen studiet av protestundertrykkelse har undersøkt politisk mobilisering tidligere, men hva de ofte har lagt noe mindre vekt på i sine undersøkelser.

2.7 - Internett som politisk mobiliseringsplattform, en avgjørende blindsone?

Det er påfallende ved lesing av studier og analyser som omhandler eller benytter protestundertrykkelsesteori, hvor liten plass som ofte dedikeres til drøfting og analyse av sosiale medier og internett som politisk mobiliseringsplattform. Og dette synes å være tilfelle i et bredt spekter av litteraturen, med et klart unntak i form av statlig overvåkning, der det ser ut til at et flertall av studiene også i vesentlig grad vektlegger overvåking gjennom digitale plattformer. I sammenhenger der sosiale nettverks rolle i den faktiske manifesteringen av protester diskuteres, utelates også ofte sosiale og digitale mediers rolle i denne prosessen. Sitatet som er fremhevet i teksten er inkludert for å illustrere et tilfelle av utfordringen nevnt ovenfor i teksten:

18

“We know that social networks are the means by which most people learn where, when, and sometimes why they should converge on a particular location, and what they should expect to find or what they are expected to do there upon arrival.” (McPhail & McCarthy 2004, s. 9).

Sitatet er hentet fra Davenport, Johnston og Muellers bok: Repression and Mobilization, et av de klarest avgrensede analytiske bidragene innen protestundertrykkelsesteori som forskningsfelt. Sitatet, slik det står her, refererer til personlige nettverk mellom individer, og mer spesifikt hvordan slike nettverk er avgjørende i organiseringen av en politisk bevegelse. Så hvordan kan det ha seg at protestundertrykkelsesteoretisk litteratur vier såpass lite plass til sosiale medier og internetts rolle i politisk mobilisering? Trolig finnes det flere mulige forklaringer på dette. Men én mulig forklaring er hvordan akademikere innen dette feltet har studert politisk mobilisering som konsept. Forskere beskjeftiget med studiet av politisk mobilisering har lenge vært mer opptatt av hvorfor politisk mobilisering finner sted, enn de har vært rundt spørsmålene omkring hva som skjer og hvordan det skjer (McPhail & McCarthy 2004, s. 9). En annen mulig bidragsyter til den overnevnte problematikken, kan også være at sosiale mediers påvirkning på politisk mobilisering er et forholdsvis nytt fenomen, og derfor vil naturligvis ikke bidragsytere til denne litteraturen ha tillagt slike former for mobilisering mye vekt, om de gjennomførte sine analyser forut for fremveksten av sosiale medier. Det kan også være verdt å nevne i denne sammenhengen, at internett og sosiale mediers rolle i utøvelsen og organiseringen av politikk, i seg selv er under debatt i deler av statsvitenskapelig litteratur.

I korte trekk kan denne debatten deles inn i to grunnleggende motstridende perspektiver, der den ene siden av debatten anser sosiale medier og internetts rolle som overvurdert i sin betydning og påvirkningskraft, og der den andre siden anser internett og sosiale medier som et tidvis understudert tema, med potensielt stor politisk påvirkningskraft (Farrel 2012, s. 37).

Likevel har de konkrete forholdene rundt politisk mobilisering også blitt inkludert i analyser av protestundertrykkelse, men da ofte presentert gjennom benyttelse av mer generell terminologi, ved benyttelsen av begreper som sosiale nettverk.

Utfordringen i denne sammenhengen kan beskrives som todelt, der både strukturen i modellene som benyttes, men også mer overordnet hva som inkluderes i modellene, kan sies å være en del av utfordringene. Som diskutert i det foregående avsnittet, er det slik at hvordan mobilisering faktisk forekommer, ofte er viet noe mindre plass i litteraturen. Samtidig som flere teoretiske modeller som forsøker å predikere politisk mobilisering, ofte tar fri kommunikasjon for gitt i analyse av autoritære stater, da dette som regel er tilfelle i demokratiske stater. Når modeller utviklet for studiet av politisk mobilisering i demokratiske stater benyttes i analyse av

19

politisk mobilisering i autoritære stater, tar ikke nødvendigvis analysen høyde for de risikoene og hindringene opposisjonelle møter i kommunikasjon med hverandre innad i et autoritært regime (Johnston 2004, s. 108). Og i studier der kommunikasjonsplattformer inkluderes i analysen av politisk mobilisering, knyttes ikke dette nødvendigvis opp mot regimetype og andre lignende forhold som kan være avgjørende for analysens utfall. Dette vil altså si at selv om sosiale mediers rolle ofte ikke spesifikt adresseres i tilstrekkelig grad i slike analyser, tar flere av disse analysene høyde for variabler og faktorer som ofte kan inkludere sosiale medier. Som diskutert i underkapittel 2.5 leder dette til en situasjon der effekten av sosiale medier i noen tilfeller inkluderes i undersøkelser av protestundertrykkelse og politisk mobilisering, og igjen at det utelates i sin helhet i andre studier.

For å undersøke hvordan sosiale medier benyttes i politisk mobilisering, og hvordan autoritære regimer responderer på denne formen for mobilisering, er det først nødvendig å definere hva sosiale medier er. Det finnes flere akademiske definisjoner av sosiale medier, men i denne analysen vil den som presenteres i John Reuter og David Szakonyi`s artikkel Online Social Media and Political Awareness in Authoritarian Regimes benyttes. I Reuter og Szakonyis artikkel defineres sosiale medier som internett-baserte plattformer, der individuelle brukere produserer plattformenes innhold, ved å konstruere en offentlig eller semi-offentlig profil, der brukeren kan danne et nettverk med andre profiler gjennom plattformens funksjoner (Reuter & Szakonyi 2013, s. 31). Denne definisjonen ble valgt fordi den er vid nok til å fange opp flere forskjellige former for sosiale medier, som har grunnleggende forskjellige funksjoner.

Reuter og Szakonyis definisjon fanger derfor ikke bare opp sosiale nettverk som Facebook, men også blogger som LiveJournal og videodelingstjenester som YouTube. Definisjonen ble altså valgt grunnet sin evne til å fange opp en rekke forskjellige plattformer, som innbefatter svært forskjellige praktiske funksjoner.

2.8 - Teoretisk syntetisering - hvordan kan protestundertrykkelsesteoretiske mekanismer og perspektiver rundt digitalisering forenes?

Formålet med denne delen av masteroppgaven vil være å besvare to grunnleggende spørsmål rundt teoretisk syntetisering. Først og fremst vil dette være hvorvidt de utvalgte teoretiske perspektivene vedrørende protestundertrykkelse og sosiale mediers effekt på protestbevegelser faktisk lar seg forene, og deretter hva en slik forening av disse teoretiske perspektivene vil kunne tilføre en analyse av russisk protestundertrykkelse som etterfulgte

20

protestsyklusen vinteren 2011-2012. Målet her vil dermed være å finne frem til konkret terminologi som innbefatter de mest sentrale punktene i de to teoretiske perspektivene, og deretter formulere disse bidragene på en måte som kan bidra til analysen i kasusstudiet. Mange av forholdene rundt både protestundertrykkelsesteori og sosiale mediers rolle i protestbevegelser er inngående diskutert tidligere i teksten, og denne diskusjonen vil utgjøre grunnlaget for arbeidet med å forene de to perspektivene. Målet med undersøkelsen vil dermed ikke være å avdekke banebrytende empiriske funn om det russiske kasus, men formulere et syntetisert rammeverk som kan fange opp hvordan ulike krefter tilsynelatende virker sammen.

Punktene som vil diskuteres gjennom dette kapittelet, vil være hentet fra grunnleggende teoretiske antagelser, innen de to teoretiske rammeverkene som vil være gjenstand for arbeidet.

Disse antagelsene vil deretter benyttes i analysen som testbare premisser, som senere vil utgjøre grunnlaget for vurderingen av det teoretiske arbeidets brukbarhet. Så med denne teoretiske diskusjonen som fundament, vil de teoretiske perspektivene la seg forene? Og i så fall, hva vil en slik forening tilføre den kommende analysen?

2.9 - Konseptuelle utviklinger, hva kan teorier om sosiale mediers effekt på protestbevegelser tilføre protestundertrykkelse?

Innføringen i protestundertrykkelsesteori som teoretisk rammeverk presentert tidligere i teksten, avdekket enkelte teoretiske blindsoner og utfordringer som potensielt kan utbedres før arbeidet med kasusstudiet påbegynnes. Flere former for protestundertrykkelse lar seg enkelt observere, og er gjerne knyttet til konkrete hendelser på klart definerte tidspunkter. I motsetning til dette, er andre former for protestundertrykkelse i mindre grad observerbart, og deres utfall ofte mer gradvis i sin natur. Derfor er det mulig at modeller innen protestundertrykkelsesteori, med enkelhet kan forklare en bestemt type protestundertrykkende aktivitet, men på samme tid ikke være i stand til å forklare en annen type (Earl 2003, s. 58). Eklektisk bruk av teori kan derfor være en nødvendighet om forklaring av mindre omtalte typer protestundertrykkelse er formålet med en studie (Earl 2003, s. 58). Kan det derfor tenkes at teoretiske perspektiver fra litteratur omkring sosiale mediers rolle i politisk mobilisering, kan inkluderes for å styrke det teoretiske rammeverket som i utgangspunktet tar sikte på å forklare hvordan regimer responderer på slik mobilisering? Og hvilke teoretiske innfallsvinkler med fokus på sosiale bevegelser, protestundertrykkelse og sosiale medier kan benyttes for å styrke et slikt teoretiske rammeverk?

21

En potensielt god kandidat for en slik syntetisering er de perspektivene som lanseres i Jennifer Earl og Katarina Kimports bok: Digitally Enabled Social Change. Til tross for at de forholdene som diskuteres i denne boken i stor grad er fokusert på politisk utøvelse i den rent digitale sfæren, er også to av de teoretiske perspektivene som benyttes i boken tett knyttet opp mot politisk utøvelse som manifesterer seg i den fysiske verden og ikke bare i den digitale. En av disse teoriene er derfor et naturlig valg for benyttelse i denne studien, da den protestvirksomheten som vil omtales i oppgavens kasusstudie ikke var begrenset til rent digitale former for protest, fordi majoriteten av protestvirksomheten forekom offline. Med forholdet mellom offline og online protester som grunnlag, er dette derfor de to mest aktuelle teoriene som lanseres i boken Supersize og Theory 2.0 (Earl & Kimport 2013, s. 24-29). Begge teoriene bygger på en grunnleggende antagelse om at digitalisering leder til en endring i hvordan protester forekommer, og ikke minst hvilke virkemidler som benyttes som en del av protestvirksomheten. Forskjellene mellom dem finnes i hovedsak i hvilke fenomener de to teoretiske perspektivene i hovedsak fokuserer på. Der Supersize teorien primært fokuserer på politiske mobiliseringer gjennom benyttelse av internett, fokuserer Theory 2.0 mest på rent digitale prosesser, som skiller seg fra mer offline former for protest (Earl & Kimport 2013, s.

29). Da denne masteroppgaven har som formål å innhente perspektiver for bedre å kunne forklare hvordan autoritære regimer responderer på politisk mobilisering gjennom benyttelse av sosiale medier, vil trolig de teoretiske perspektivene fra Supersize være de mest relevante her. Dette fordi protestsyklusen som fant sted i Russland vinteren 2011-2012 i høyeste grad også manifesterte seg utenfor den digitale sfære. Det uttalte formålet med disse teoriene er ikke en forkastelse av eksisterende teorier innen studiet av protestbevegelser, og heller ikke kun å komme med interessante dreininger på eksisterende perspektiver. Begge teoriene lanseres i boken for å illustrere hvordan robuste eksisterende teorier også behøver endring, i møte med klare og observerbare konsekvenser av digitalisering i protestvirksomhet (Earl & Kimport 2013, s. 15). Og et godt eksempel på en slik endring av perspektiv, finner vi i hvordan teorier om digitalisering av massebevegelser ser på individets rolle i politisk mobilisering.

Som diskutert tidligere i teksten, er mobilisering avgjørende for at en politisk bevegelse skal kunne nå sine politiske mål. Mobilisering har lenge blitt studert gjennom perspektiver der kollektiv handling, koordinering av innsats og ressursformidling har stått i fokus (McPhail &

McCarthy 2004, s. 9). Og de grunnleggende perspektivene fra disse studiene og teoriene, forkastes ikke gjennom de digitaliserte teoriene Earl og Kimport presenterer i sin bok. Snarere utvides de, med et særlig fokus på individets rolle. Digitale virkemidler bidrar ifølge både