HVA SIER LOVVERKET ?

(1)

SAMTYKKEKOMPETANSE

HVA , HVORDAN, MED HVEM

(2)

HVA SIER LOVVERKET ?

 § 4-1. Hovedregel om samtykke

 Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig

rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at

samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

 Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker

pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.

Harald Stenersen 6. feb 2013

(3)

§ 4-3. Hvem som har samtykkekompetanse Rett til å samtykke til helsehjelp har:

a)myndige personer, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser, ogv b)mindreårige etter fylte 16 år, med mindre annet følger av særlige

lovbestemmelser eller av tiltakets art. Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil

demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler kompetanse til å

samtykke etter annet ledd. Helsepersonellet skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp, jf. § 3-5.

Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende. Mangler pasienten nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for annet kvalifisert helsepersonell.

Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller antas å ha en alvorlig

sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3.

(4)

MER LOVVERK



Hvem kan samtykke, og hvem skal avgjøre samtykkekompetanse?



Ifølge § 4–3 har myndige personer og personer over 16 år rett til å samtykke til helsehjelp, og det er helsepersonell som avgjør samtykkekompetanse.



Hvordan skal så samtykkekompetanse avgjøres?



Her gir loven få føringer ut over at grunnen til redusert samtykkekompetanse kan være fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk

utviklingshemming slik at pasienten åpenbart ikke er i stand til å forstå hva

samtykket omfatter. Hva med mennesker som er forvirrede, eller som på enkelte områder har vanskelig for å orientere seg? Hva med rusmiddelbrukere og personer med hukommelsessvikt – hva med pasienter med sterke smerter, eller som av

andre grunner har vansker med å bestemme seg, som skifter mening, eller er inkonsistente?

(5)

FINNES NOEN NORM ?



Det er utviklet flere tester for måling av samtykkekompetanse



(Appelbaum et al. 2001; Tunzi 2001; Etchells et al. 1996; Moye 1999; Glass 1997;

Northoff 2006; Wong et al. 1999; Howe et al. 2003), men flere av disse er kritisert (Ganzini et al. 2003; Schneider et al. 2006; White 1994; Berghmans et al. 2000).

Det er ikke etablert noen standard, og tester for vurdering av samtykkekompetanse synes ikke å være brukt i Norge (Finset 2006). Hvordan skal vi så vurdere en

persons samtykkekompetanse? Selv om det er en viss enighet om at

samtykkekompetanse generelt er en persons evne til å gi samtykke til helsefaglig intervensjon (undersøkelse, behandling, lindring, delta i forskning), så er det

uenighet om kriteriene for å vurdere den. Videre er det en rekke praktiske

utfordringer i forhold til å vurdere personers samtykkekompetanse, for eksempel om og eventuelt hvordan den lar seg måle, hvem som er kompetent til å gjøre det, og på hvilke grunnlag.



http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/n ou-2011-9/5/1/2.html?id=647641

ETIKK I PRAKSIS NR. 1 2007

(6)

ETISKE FORHOLD

 Mange hevder at det bør stilles strengere krav til

samtykkekompetanse dersom konsekvensene avviker fra hva helsepersonell faglig vurderer som rimelig. Dersom en pasient vil ta en urimelig stor sjanse for et minimalt utbytte, eller ikke ønsker å la seg operere når utsiktene er svært gode, så bør man stille strengere krav. Problemet med å

variere krav til samtykkekompetanse med antatt

konsekvens, er at det kan stride mot grunnintensjonen med samtykket; respekt for pasienters autonomi. Man kan hevde at pasienten selv kjenner sine verdier og derfor best er i

stand til å beslutte om eget liv og egen helse, ogsa når risikoen er stor eller utbyttet lite.10

(7)

MER ETIKK



Bjørn Hofmann



Det moralske grunnlaget for å vurdere samtykkekompetanse

www.tapironline.no/last-ned/159

(8)

F ^orstå

A ^nerkjenne R ^esonnere V ^elge

-Evne til å F orstå informasjonen.

-A nerkjenne informasjonen som relevant i egen situasjon( trenger jeg døgnbasert omsorg)

- R esonnere, avveining av alternativene.

( kan jeg ta vare på meg selv eller ikke?) -Uttrykke eget v ^alg.

-

(9)

PASIENTEN:

DET Å SKJØNNE SITT EGET BESTE DEN SOM TILBYR HELSEHJELPEN:

-TA ET JA FOR ET JA

mer eller mindre inngripende

-TA ET NEI FOR ET NEI

konsekvens av et nei.

(10)

HVA ER VIKTIG ?



Tilsyn har vist at de ansvarlige for helsehjelpen som tilbys i kommunen ikke sørger for at motstand blir indentifisert og at samtykkekompetanse bir vurdert.



DET BETYR AT VI MÅ BEGYNNE Å TENKE PÅ DET OFTERE OG PÅ ET TIDLIGERE TIDSPUNKT ENN VI SANNSYNLIGVIS GJØR.



ER DET MOTSTAND ?



HAR PASIENTEN SAMTYKKEKOMPETANSE ?

(11)

§ 4-6. Om myndige pasienter som ikke har samtykkekompetanse

 Dersom en myndig pasient ikke har samtykkekompetanse,

kan den som yter helsehjelp ta avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet.(uten tvang, uten motstand )

 Helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, kan gis dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste

pårørende om hva pasienten ville ha ønsket. Slik helsehjelp kan besluttes av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende har opplyst, og hva annet kvalifisert helsepersonell har hatt av oppfatninger.

(12)

vedtaksmal



http://www.helsedirektoratet.no/lover-regler/pasient-og- brukerrettighetsloven-kapittel-4a/Sider/default.aspx

(13)

FRA VEDTAKSMAL



Vurdering av samtykkekompetansen i forhold til den aktuelle helsehjelpen og om kompetansen er vurdert til å være forbigående eller varig Jf. § 4 A-2 første ledd, jf. § 4-3 fjerde ledd



4.1 Begrunnelse



4.2 Hvem har vurdert samtykkekompetansen

(14)

VEILEDNING TIL RUBRIKK 4

 Kapittel 4 A omfatter bare pasienter som mangler samtykkekompetanse, jf. § 4 A-2 første ledd.

Vurderingen av samtykkekompetansen skal som hovedregel gjøres av det samme helsepersonellet som fatter vedtaket om tvungen helsehjelp, fordi samtykkekompetansen skal vurderes konkret i forhold til den aktuelle helsehjelpen som skal ytes. Avgjørelse av om en pasient mangler

samtykkekompetanse skal være skriftlig og begrunnet, samt journalført. Kopi av eventuelt journalnotat som dokumenterer avgjørelsen, bør legges ved dette vedtaket.



 I vurderingen av samtykkekompetansen skal det fokuseres på pasientens evne til:

 Å kunne uttrykke et bevisst Valg,

 Å forstå relevant informasjon som ligger bak beslutningen om å gi helsehjelp

 Å forstå de sannsynlige følger av det å gi/ikke gi samtykke

 Å vurdere informasjonen som er gitt til avveiing av behandlingsalternativene

(15)

ENKELT MEN VANSKELIG



SNAKK MED PASIENTENE



UNNGÅ Å GJETTE ELLER ANTA



Dersom pasienten åpenbart mangler

samtykkekomeptanse er det kanskje greitt , men det må dokumenteres.



§4 OMFATTER SOMATISKE SYKDOMMER



I DENNE SAMMENHENG ER DEMENS VURDERT Å VÆRE EN SOMATISK SYKDOM.

(16)

HVA SKRIVER MAN ?



DIAGNOSE ER LURT Å HA MED.



Ikke målbar mms,



Langtkommen, alvorlig kognitiv svikt.



Har ikke evne til å uttrykke egne behov.



Mangler innsikt I egen situasjon.



Orientering for tid, sted, egen person



Viser ikke evne til å forstå omfang av eller å kunne uttrykke egne behov for helsehjelp.

(17)

F A R V



BYGG OPP DOKUMENTASJONEN OMKRING



Pasienten slik du oppfatter vedkommende.



Evne til å

F

^orstå



Evne til å

A

nerkjenne, vurdere



Evne til å

R

esonnere, avveie for og I mot



Evne til å

V

elge, uttryke et Valg.

(18)



Ved personlig undersøkelse/ samtale/ vurdering av NN I dag: dato. Finner jeg at NN ikke innehar

samtykkekompetanse I forhold til : ….



Å forstå egne behov for helsehjelp ( Gen , spesifik)



Å forstå at han trenger døgnbasert omsorg.



Å forstå at han trenger insulininjeksjon, tannbeh…



Å forstå at han trenger hjelp til personlig hygiene…

(19)



PASIENTENE SKAL HA DEN HELSEHJELPEN DE VILLE TAKKET JA TIL DERSOM DE VAR

SAMTYKKEKOMPETENTE



VÆR ÆRLIG ÅPEN OG DIREKTE



DOKUMENTER DET DU SOM FAGPERSON OBSERVERER OG VURDERER



DET ER SANNSYNLIGVIS GODT NOK.



Samtykkekompetanse, grad av mostand og element av tvang må ofte vurderes over tid.

(20)

KASUISTIKKER



HJELP TIL VASK OG STELL, AVF.



DET MOTSTAND? JA, NEI NOEN GANGER



ER PAS SAMTYKKEKOMPETENT ?



ØYNENE SOM SER, HENDENE SOM GIR.



HVEM GIR HELSEHJELPEN ?



HVEM FATTER VEDTAK ?



HVEM AVGJØR SAMTYKKEKOMPETANSE ?

(21)

KASUISTIKKER



GÅR PÅ DØRENE, ER DET LÅST AVDELING ?



VIL UT



HVA VIL VEDKOMMENDE EGENTLIG ?



HAR DU SPURT, HAR DU TID TIL Å SPØRRE ?



ER DET MOTSTAND ?



ER VEDKOMMENDE SAMTYKKEKOMPETENT ?



ER DET TVANG ?

(22)

HVA NÅ ?



ØKT REFLEKSJON OMKRING SAMTYKKEKOMPETANSE ?



FÆRRE ELLER FLERE VEDTAK ?



SAMTYKKEKOMPETANSEVURDERING SOM STANDARD VED INNKOMST I SYKEHJEM ??

HVA SIER LOVVERKET ?

SAMTYKKEKOMPETANSE