Selvkontroll og selvutslettelse
Kropp og frigjøringskritikk i Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler
Eilif Guldvog Hartvedt
IDE4890 – Europeisk kultur 30 poeng
Institutt for filosofi, idéhistorie, kunsthistorie og klassiske språk Humanistisk fakultet
17.05.2021
Sammendrag
I Michel Houellebecqs romaner er det mange vulgære og nedrige skildringer av kropper.
Avhandlingen min ser nærmere på hvilken funksjon kroppsskildringene har i De grunnleggende bestanddeler (1998). Jeg interesserer meg særlig for hvordan Houellebecqs kroppsskildringer gjenspeiler og kritiserer kroppsforestillinger i tenkningen og kulturen på 1990-tallet. Som følge av den seksuelle frigjøringen, hiv/aids-epidemien og revolusjonerende genteknologi tvinges det frem nye spørsmål om forholdet mellom kropp, samfunn og teknologi på 90-tallet. Houellebecq henter eksplisitt opp disse flere av disse utfordringene, og skildrer hvordan en revolusjonerende vitenskapelig innsikt utrydder menneskeheten til fordel for en ny optimalisert og udødelig menneskehet.
Sentralt i oppgaven står forholdet mellom individuell frihet og forankring til institusjonelle rammer. I Houellebecqs fremstilling, er den postmoderne europeiske sivilisasjonen en hedonistisk kroppskult som kun forankrer mening til kroppslig nytelse. En av forklaringene på den moderne kroppsfikseringen, fremstiller han som fraværet av regulerende og kontrollerende institusjoner i samfunnet. I avhandlingen min leser jeg Houellebecq i dialog med viktige franske tenkere fra slutten av 1900-tallet, og sentrale idéretninger i Europa på 90- tallet som posthumanisme og sosialkonstruktivisme.
Forord
Denne avhandlingen er for det meste skrevet på Fordypningsrommet i Fleinvær, Nordland, hvor jeg mellom skriving og lesing har bakt brød, servert frokost og rydda etter gjester. Men noen ganger har det blitt mye skriving og lite tid, derfor vil jeg gjerne takke Regine for å ha avlastet noen av pliktene mine, og selvfølgelig for godt selskap og mange hyggelige dager på vår forblåste holme. Takk også til øyboerne Are og Arne som har kommet innom på kaffe og tatt oss varmt imot.
Christine Amadou har vært involvert i prosjektet helt fra jeg forsøkte å stake ut retningen på oppgaven våren 2020, og som veileder gjennom skriveperioden. Jeg er takknemlig for all oppmuntring til å fare vill i all verdens innfall, og for å ha minnet meg på at jeg innimellom også må være litt strukturert og ryddig.
Takk til Tina, Geir og Jonas for gjennomlesing og tilbakemeldinger, og til medstudenter, redaksjonsmedlemmer og andre som har gjort hele studietiden min til en fantastisk periode.
Eilif Guldvog Hartvedt Fleinvær, mai 2021
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... ii
Forord ... iii
Innledning ... 1
Del 1 – Forfatterskapet og verkpresentasjon ... 4
1.1 Forfatterskapet ... 4
1.2 De grunnleggende bestanddeler ... 8
1.3 Selvkontroll og selvutslettelse i De grunnleggende bestanddeler ... 11
Del 2 – Kroppsforståelser og kroppsbilder ... 14
2.1 Den franske etterkrigs-kroppen ... 14
2.2 Den sosialt konstruerte kroppen og posthumanismen ... 18
2.4 Seksuell frigjøring og parallelle historier ... 22
2.5 Populærkulturen og pervertert kroppsforståelse ... 25
Del 3 – Selvkontroll og kroppskontroll på 90-tallet ... 30
3.1 Den kjønnede kroppen i De grunnleggende bestanddeler ... 30
3.2 Biologien som hyperrealitet ... 33
3.3 Lengselen etter den totale kontrollen ... 36
3.4 Lommene i livet og kontroll over tiden ... 41
Del 4 – Houellebecqs reaksjonære og romantiske kropp ... 45
Litteraturliste ... 49
Innledning
Michel Houellebecq har vært Frankrikes store litterære eksportvare siden slutten av 1990-tallet.
Romanene hans er kommersielle bestselgere, og gjenstand for et stort antall akademiske studier.
Houellebecq veksler mellom ironiserende og kritiske utlegninger om det moderne vestlige samfunnet, og eksplisitte, nedrige skildringer av seksualitet og kroppslig forfall og avfall. Gang på gang har Houellebecq vist seg som en skremmende treffsikker analytiker av det moderne samfunnet, for eksempel med Serotonin (2019) som skildrer et moderne jordbruksopprør mot sentralisering og EU, midt under opptøyene fra gilets jaunes.
Houellebecq har vært mye studert i akademia, men lesningene har i stor grad vært gjort av ham som en moderne sivilisasjonskritiker, uten å historisere sivilisasjonskritikken hans. Det er i det hele tatt gjort få historiske og kontekstuelle lesninger av romanene og forfatterskapet. I denne avhandlingen ønsker jeg å foreta en kontekstuell nærlesning av Houellebecqs gjennombruddsroman De grunnleggende bestanddeler (1998), med fokus på fremstillinger av kroppen og kroppsforståelser. Jeg er interessert i å se nærmere på hvordan Houellebecq forankrer sitt dekadente verdensbilde i tenkningen og samfunnsutviklingen på 90-tallet, og hvordan De grunnleggende bestanddeler griper inn i hendelser og diskusjoner som var sentrale på 90-tallet.
Når jeg velger å fokusere på fremstillinger av kroppen, er det både fordi kroppen figurerer helt sentralt i romanene til Houellebecq, og er derfor en fin inngang for å finne noe historisk betinget i De grunnleggende bestanddeler, men også fordi kroppen er sentrum for en rekke ideologiske debatter som raste på 90-tallet. Av særlig betydning er diskusjoner om hvordan den seksuelle frigjøringen og kvinnefrigjøringen påvirket samfunnet, og hvordan den revolusjonerende genteknologien kunne påvirke kroppen om man ikke regulerte og kontrollerte teknologien.
Men det er ikke bare teknologi og seksualitet som tvinger frem nye kroppsforståelser og diskusjoner om kroppens rolle i samfunnet på 90-tallet. I Regulating Bodies (1992) omtaler sosiologen Bryan S. Turner det postmoderne samfunnet som et somatic society, og vektlegger at sykdommer som hiv/aids og spiseforstyrrelser, kombinert med fenomener som lave reproduksjonstall, omfattende abortdebatter og pornografi, skaper en kultur hvor kroppen spiller en hovedrolle: «We might define the somatic society as a social system in which the body, as simultaneously constraint and resistance, is the principal field of political and cultural
activity.»1 Ifølge Turner fremprovoserte altså nye sykdommer, politiske debatter og demografisk utvikling spørsmål om hva menneskekroppen var på 90-tallet, men det gjorde også menneskekroppen til et midtpunkt for identitetspolitiske diskusjoner knyttet til kjønn, legning, etnisitet og funksjonsnedsettelser.
Motivasjonen for avhandlingen er også en nysgjerrighet på i hvilken grad politiske og ideologiske debatter om kroppen på 90-tallet avspeiles i vår samtid og i de siste ti årenes polariserte politiske utvikling. Særlig utviklingen av identitetspolitikken viser at kroppen fortsatt virker som et midtpunkt som forener og splitter i politiske diskusjoner, og at ulike identitetsgrupper gjerne bruker kroppslige variasjoner og kjennetegn for å samles om en politisk kamp for egne rettigheter, fra skeive bevegelser til europeiske proteksjonister. Når kroppen og kroppsforståelser både implisitt og eksplisitt spiller en så viktig rolle i diskusjoner om det moderne samfunnet – hva slags kropp snakker man om, og hvilke funksjoner tilskriver man kroppen?
I De grunnleggende bestanddeler sammenføyes kroppen som et seksuelt og et vitenskapelig objekt. Kroppen fremstilles som en uregjerlig begjærsmaskin som gjerne fråtser i alle nytelsesmidlene som er tilgjengelige, både mat, vin og sex. Samtidig er det påfallende i hvilken grad kroppen skildres som et vitenskapelig objekt gjennom biologiske utlegninger og naturvitenskapelige forklaringer. Romanen ender med at menneskeheten utrydder seg selv til fordel for en ny klonet og optimalisert art. I De grunnleggende bestanddeler fremstilles menneskehetens selvutslettelse som den eneste muligheten til å kontrollere og regulere den dekadente og hedonistiske europeiske kroppskulturen. Hva slags idéer og forståelser ligger i denne fremstillingen av den postmoderne kroppen hos Houellebecq?
For å se nærmere på hvilke samtaler og diskusjoner om kroppen Houellebecq løfter frem i De grunnleggende bestanddeler, skal jeg i del 1 gi en inngående presentasjon av sentrale trekk og utviklinger i Houellebecqs forfatterskap, og noen av de mest toneangivende og typiske lesningene av ham, både tabloide og akademiske. Deretter plasserer jeg De grunnleggende bestanddeler i forfatterskapet, og gjengir handlingen og hovedtematikken i romanen med vekt på fremstillingene av kroppen.
I del 2 presenterer jeg den mest sentrale konteksten fra 90-tallets diskusjoner om kropp.
Her bruker jeg begreper og definisjoner fra kroppsstudier (body studies) og fra posthumanistisk tenkning for å vise hvordan kroppen ble omtalt og teoretisert på 90-tallet. Videre ser jeg hvilke verker og hvilken tenkning Houellebecq står i mer eller mindre eksplisitt dialog med. Det er
1 Bryan S. Turner, Regulating Bodies (London and New York: Routledge, 2002), 11-12.
særlig frigjøringstenkningen fra den franske poststrukturalistiske tenkningen Houellebecq tar et oppgjør med. Derfor ser jeg kort på hvilken rolle kroppen for noen av de sentrale franske tenkerne som Houellebecq forholder seg til, noen av dem portrettert på ironiserende vis i De grunnleggende bestanddeler.
I del 3 drøfter jeg kroppen i lys av fremstillingen av den absolutte biologiske selvkontrollen som leder til menneskets selvutslettelse i De grunnleggende bestanddeler. Jeg ser på hva slags motiver og fravær av kroppskontroll som presenteres i romanen, og drøfter i hvilken grad kroppskontroll underbygger eller utfordrer lesningen av Houellebecq som en kritiker av frigjøringsideologien fra 70-tallet.
Del 4 er en oppsummering av analysen min, og refleksjoner over å lese et forfatterskap som fortsatt er i utvikling. Jeg løfter særlig frem hvordan forfallsfortellingen fra De grunnleggende bestanddeler de siste ti årene har fått fotfeste i fransk konservativ og reaksjonær tenkning, og kommer med noen refleksjoner rundt hvordan disse sterkt politiserte og polariserte diskusjonene påvirker lesningen av De grunnleggende bestanddeler.
Del 1 – Forfatterskapet og verkpresentasjon
1.1 Forfatterskapet
Gjennom hele forfatterskapet har Michel Houellebecq skapt kontroverser og diskusjoner, både internt i Frankrike og i verden, i akademia og i populærkulturen. Han omtales gjerne som den fremste litterære eksportvaren fra Frankrike siden Sartre og Camus. Det er skrevet og utgitt et stort antall akademiske monografier og artikkelsamlinger om ham, og en mengde artikler fra tabloide medier over hele verden. Samtidig har han selv deltatt aktivt i populærkulturen. I tillegg til syv romaner, har han gitt ut diktsamlinger, artikkelsamlinger, filmer og et musikkalbum. Mer enn romanene til Houellebecq, er det temaene han tar for seg som har gjort ham til en brennaktuell figur de siste 20 årene. Flere av romanene hans har truffet blink på nyhetshendelser og skapt et bilde av «profeten Houellebecq» som forutsier sentrale hendelser i det moderne samfunnet.
Som følge av den omfattende globale dekningen av forfatterskapet finnes det et bredt spekter av fortolkninger og meninger om produksjonen hans. Houellebecq selv bidrar ikke til noen oppklaring. Han iscenesetter seg selv og miljøet rundt seg, og kontrollerer med stor suksess mediebildet. Et eksempel på Houellebecqs evne til å mytologisere seg selv for å forvirre offentligheten, finner vi allerede i dateringen av fødselen hans. Selv oppgir han 1956 som fødselsår, mens flere hevder å vite at det egentlig var 1958.2
Hovedtrekket i Houellebecqs romaner er å fremstille bilder av et (post)moderne dekadent Europa og Frankrike sett med en ensom manns blikk. For mennene i Houellebecqs verden finnes ingen store fortellinger å tro på, ingen politisk, ideologisk eller religiøs lojalitet.
De har et dystert og destruktivt verdensbilde, og omverdenen hjelper dem ikke med å få det bedre. Den røde tråden i Houellebecqs forfatterskap er å fremstille det moderne samfunnet gjennom disse ensomme mennenes blikk, og å fyre løs mot hvordan liberalisme, globalisme og individualisme gjør livet vanskeligere og mindre meningsfylt å leve. Forfatterskapet er altså en markant kritikk av de moderne liberale verdiene.
I begynnelsen av forfatterskapet, blant annet i kjølvannet av De grunnleggende bestanddeler, ble Houellebecq plassert i to franske opposisjonelle og antiliberale grupperinger.
På 90-tallet ble han knyttet til en gruppe yngre franske forfattere som skrev «deprimistisk»
2 På biografisiden til Houellebecq hos kringkasteren franceculture.fr, brukes både 1956 og 1958 som fødselsår
litteratur (une littérature déprimiste).3 Noen år senere, i 2002, ble han plassert i en gruppe av intellektuelle kalt «de ny-reaksjonære» (les néo-réac), bestående av blant andre Pierre Nora, Alain Badiou og Alain Finkielkraut.4 Begge disse samlebegrepene har det til felles at de forsøker å skildre et brudd i det franske intellektuelle og politiske landskapet som utfordrer den intellektuelle arven fra venstreorienterte tenkere på andre halvdel av 1900-tallet. Kan man snakke om fellestrekk for begge bevegelsene, så er det som en kritikk av liberale verdier i det moderne samfunnet og skildringer av en virkelighet ribbet for idealer. Som Jean-Marie Rouart sa i en samtale med Jean-Claude Lebron i 1999, skildrer den deprimistiske litteraturen en verden uten rom for en god fremtid – i den deprimistiske litteraturen har «virkeligheten ødelagt idealene.»5
Houellebecq har også selv plassert seg i opposisjon til den venstreorienterte tenkningen fra slutten av 1900-tallet. På begynnelsen av 90-tallet var han en del av redaksjonen i det venstreorienterte tidsskriftet Revue Pérpendiculaires. Men under lanseringen av De grunnleggende bestanddeler gjorde Houellebecq et intervju med bladet hvor han tydelig hadde beveget seg vekk fra plattformen til de andre redaksjonsmedlemmene. Houellebecq sier der at han ikke har noen tro på at frihet gir rom for menneskelig blomstring og lykke, mens redaksjonen som intervjuer ham kommer med advarsler om at han kan bli koblet til de reaksjonære og høyre-intellektuelle om han ikke er forsiktig.6
Lesningene av Houellebecq som en deprimistisk, reaksjonær og anti-humanistisk forfatter har stått seg helt frem til i dag, og særlig i kjølvannet av utgivelsen av Underkastelse i 2015. Romanen, som skisserer opp en valgseier til Det muslimske brorskap over Marine Le Pen og Front Nationale i presidentvalget 2022, ble utgitt 7. januar, samme dag som terrorangrepene på Charlie Hebdo. Den 8. januar gikk statsminister Manuel Valls ut og sa at «Frankrike er ikke Michel Houellebecq. Frankrike er ikke intoleranse og frykt.»7 Noen dager senere skrev forfatter Christine Angot en kronikk i Le Monde hvor hun erklærte sin forakt for Houellebecq, en forfatter hun mente spotter alle humanistiske idealer og likestiller mennesket med hunder.
Ifølge Angot er Houellebecqs destruktive budskap at mennesket ikke tilskrives noen større
3 Jean-Marie Rouart og Jean-Claude Lebrun, "Une littérature de rupture," Regards.fr (1999), http://www.regards.fr/archives/archives-web/une-litterature-de-rupture,1252.
4 Daniel Lindenberg, Le Rappel à l'ordre : Enquête sur les nouveaux réactionnaires, La république des idées (Paris: Éditions du Seuil, 2002); Pascal Durand og Sarah Sindaco, Le discours «neo-réactionnaire», Red.
Gisèle Sapiro, Culture & Société (Paris: CNRS Éditions, 2015).
5 Rouart og Lebrun, "Une littérature de rupture". e.o. "La réalité a détruit l'idéal"
6 Michel Houellebecq et al., "Je crois peu en la liberté - entretien," Revue Pérpendiculaire 11 (1998).
7 "Manuel Valls: «La France ce n’est pas Michel Houellebecq», «pas l’intolerance et la peur»,"
L’Independant (2015).
betydning enn noe annet i verden. Hun mener videre at en forfatters rolle, hvor vanskelig det enn er, bør være å lete etter mening og betydning, mens Houellebecq heller spotter alt av verdi.8
I akademiske studier av Houellebecq ligger derimot fokuset i større grad på ham som en presis fortolker av sosiologiske og økonomiske strømninger i samtiden. En av de mest innflytelsesrike bøkene er Bernard Maris’ Houellebecq économiste (2014), hvor Houellebecqs romaner leses inn i systemene til toneangivende økonomiske teoretikere som blant andre Keynes, Schumpeter og Marx.9 Ifølge Maris er portrettene av de ensomme mennene et uttrykk for individets opplevelse av å være uproduktive og overflødige i samfunnet, og anonyme brikker i det markedsøkonomiske og konsumpsjonsøkonomiske spillet.
Maris’ lesninger åpner opp for noe mer ideelt og romantisk i Houellebecqs univers:
Mens individet er fortapt i konsumpsjonsøkonomien, lengter det samtidig etter en meningsfull forankring til verden og omgivelsene. Mens verden og samfunnet er grusomt, finnes det altså en lengsel etter noe større. Med andre ord eksisterer idealene i Maris’ lesninger av Houellebecq, til forskjell fra Rouarts skildringer av Houellebecq som en representant for den deprimistiske litteraturen.
Ifølge Maris påtvinger den moderne markedsøkonomiske modellen samfunnet evig forandring og fornying, noe som leder til en infantilisering av individene – mennesket lykkes aldri med å mestre omgivelsene, fordi omgivelsene hele tiden er under omveltning. Følgelig er individet i stor grad underkastet det markedsøkonomiske spillet, og blir konsument heller enn produsent. Houellebecqs forfatterskap er det fremste bildet på det infantile og hjelpeløse individet fanget i konsumeringens tidsalder, sier Maris.10
De siste årene er det særlig Agathe Novak-Lechevalier som har markert seg som den fremste fortolkeren av Houellebecqs forfatterskap. I Houellebecq, l’art de la consolation (2019) skisserer hun et helt annet syn på Houellebecq enn den pessimistiske og deprimistiske fortolkningen presentert av Rouart og Angot. Årsaken til at Houellebecqs forfatterskap leses i så stor grad som det gjør over hele verden, er ikke fordi det er deprimerende og nedbrytende å lese det, konstaterer Novak-Lechevalier. Snarere tilbyr Houellebecqs forfatterskap en kilde til trøst i det moderne samfunnet. Gjennom sivilisasjonskritikk, humor og ironi, presenterer Houellebecq et karikert verdensbilde mange kjenner seg igjen i. Trøsten virker ikke for å
8 Christine Angot, "C’est pas le moment de chroniqeur Houellebecq," Le Monde (2015),
https://www.lemonde.fr/livres/article/2015/01/14/c-est-pas-le-moment-de-chroniquer-houellebecq-par-christine- angot_4556380_3260.html.
9 Bernard Maris, Houellebecq économiste, Champs (Paris: Flammarion, 2014).
10 Ibid., 73-76.
reparere verden, sier Novak-Lechevalier – trøsten skal erkjenne ødeleggelsen og fortapelsen for å finne en ny vei.11
Ifølge Novak-Lechevalier viser Houellebecqs forfatterskap det fortapte i den konsumeringsøkonomien som tilskrives det liberale og globale samfunnet. Fraværet av idealer og håp i Houellebecqs romaner er nettopp kilden til trøst og kritikk for henne. I likhet med Maris, tilskriver også Novak-Lechevalier en form for idealer til Houellebecqs forfatterskap.
Hun mener Houellebecq er en forfatter som gjennom sin produksjon ønsker å tvinge moderne mennesker til å se nytt på verden – ved å la seg bevege av de provoserende og konfronterende utsagnene, åpner man for å tenke nytt om tilværelsen.12 Man skal ut av den «søtladne og tamme»13 verdensforståelsen hun mener preger Houellebecqs samtid.
For både Maris og Novak-Lechevalier er altså Houellebecqs forfatterskap først og fremst et sivilisasjonskritisk prosjekt i opposisjon til liberalismen, globalismen og markedsøkonomien. Men de påpeker også i hvor stor grad romanene hans fremstiller presise litterære skildringer av teoretiske, sosiologiske og økonomiske fenomener.
I Norge har særlig Per Buvik ledet an i forskningen på Houellebecq, med et større forskningsprosjekt på hvorfor forfatterskapet hans leses så mye i dagens samfunn. I avhandlingen min skal jeg diskutere to intertekstuelle lesninger Buvik gjør av Houellebecqs forfatterskap. Buvik hevder Houellebecqs forfatterskap står i en kritisk dialog til mye av den moderne franske tenkningen, men at Houellebecq også har hentet inn flere av innsiktene fra den.14 I analysen min ser jeg på Buviks lesninger av Houellebecq i dialog med Foucault og Baudrillard, og diskutere noen av slutningene han tar. I min lesning står Houellebecq som en mer eksplisitt kritiker av den franske teoretiske tenkningen enn i Buviks.
Skal man snakke om en rød tråd i Houellebecqs romaner stikker fraværet av stabile sosiale strukturer og mellommenneskelige relasjoner seg frem. Når individet får for mye frihet, og økonomien og markedet genererer en vedvarende forandring for å holde individet konsumerende heller enn produktive, er det vanskelig for Houellebecqs karakterer å finne en forankring i verden.
Utover i forfatterskapet har kjærlighet blitt et mer fremtredende motiv for Houellebecq, eller mer presist – fraværet av kjærlighet. Særlig i Serotonin spiller fraværet av kjærlighet en
11 Agathe Novak-Lechevalier, Houellebecq ou l’art de la consolation (Paris: Stock, 2018), 17; 26.
12 Ibid., 272.
13 Ibid., 17. "la vision edulcorée et mièvre que nous en avons au'jourdhui"
14 Per Buvik, "Utopi eller dystopi? Om Michel Houellebecqs roman ‘Les particules élémentaires’," Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift 11, nr. 2 (2008); "La représentation interrogée ou De Baudrillard à Michel Houellebecq," i L’unité de l’oeuvre de Michel Houellebecq, Red. Bruno Viard og Sabine Van Wesemael (Paris:
Classiques Garnier, 2013).
hovedrolle – men det samme motivet ligger også der i Utvidelse av kampsonen (1994), og i De grunnleggende bestanddeler. Svartsynet i Houellebecqs romaner skyldes ofte en destruktiv bitterhet som konsekvens av fortapt kjærlighet. Slik sett innebærer Houellebecqs forfatterskap en romantisk lengsel etter nærhet og fellesskap, etter å ta del i noe man ikke helt vet hva er, noe som fremstilles som umulig i samtiden, men som man kjenner til fra fortiden.
1.2 De grunnleggende bestanddeler
Et hovedtema i De grunnleggende bestanddeler er en metafysisk revolusjon som snur om på hele den menneskelige verden inn mot tusenårsskifte.15 Fortelleren er en historiker fra 2070, og er selv en anonym, men viktig stemme og karakter i boka. Han gir sine vurderinger og forklaringer på fenomener fra slutten av 1900-tallet. Primærkildene han benytter seg av er de etterlatte skriftene til vitenskapsmannen Michel Djerzinski16 og kommentarene fra Frédéric Hubczejak. Romanen utgir seg for å være en biografisk utlegning om Djerzinskis liv, og om rollen han spilte i den metafysiske revolusjonen. Derfor er stemmen til karakteren Michel Djerzinski autoritativ i romanen, og i handlingen sammenblandes ofte nivåene mellom karakteren Michel Djerzinskis tanker og følelser, og fortellerens ideologiske historiefortelling.
Michel Djerzinski er altså på en og samme tid en hovedkarakter i romanen, og en autoritativ kilde i fortellerens utlegning. Djerzinski fremstilles som en «flyktning blant Europas mennesker, [som ikke] ble forstått i sin samtid.»17 Selve fortellingen utspiller seg mellom 1960- 2000, det fortelleren fremstiller som en mørk og ulykkelig historisk periode,18 til forskjell fra fortellerens samtid (altså 2070), en periode som «etter menneskenes vurdering» må kalles lykkelig.19 Som enhver historie-biografisk monografi, begynner fortelleren med en direkte henvendelse til leseren gjennom et for- og etterord. Gjennom boka ønsker han å
hilse den ulykkelige og modige rasen som har skapt oss. Denne forpinte og rå rasen, knapt nok forskjellig fra apene, som likevel huset så mange edle hensikter. [...] Denne rasen, som for første gang i
15 Michel Houellebecq, De grunnleggende bestanddeler, overs. Per E. Fosser (Oslo: Cappelen Damm, 2015). Jeg viser til den norske oversettelsen og siterer fra den - dette er for å skape bedre flyt i teksten, og for å gjøre lesningene mine tilgjengelige for andre som kan ha nytte av de. Eventuelle avvik eller tvetydigheter som ikke kommer frem i oversettelsen poengteres i teksten eller i fotnote.
16 I romanen veksles det mellom «Michel Djerzinski», «Djerzinski» og «Michel» for å omtale karakteren. «Michel» er som oftest navnet som brukes i fortellingen, mens «Djerzinski» brukes som
vitenskapsmannen og teoretikeren som har banet vei for den metafysiske revolusjonen. Jeg prøver å legge meg på samme navnebruk, og vil kommentere enkelt passasjer hvor forholdet mellom «Michel» og «Djerzinski»
blandes sammen.
17 Houellebecq, De grunnleggende bestanddeler, 179. "Errant parmi les humains européens, Djerzinski fut mal compris de son vivant."
18 Ibid., 5.
19 Ibid., 317.
verdenshistorien var i stand til å erkjenne at dens egen tid var over, og som noen år senere greide å sette erkjennelsen om i handling.20
Mennesket på 1900-tallet var altså en art som kjennetegnes ved sine «edle hensikter», men hadde begrensede egenskaper til å virkeliggjøre disse idealene. Troen på godhet og kjærlighet ble forringet av grenseløs egoisme, og mennesket måtte til sist erkjenne at dets tid var over.
Den metafysiske revolusjonen det er snakk om, er Houellebecqs fremstilling av en klonet og udødeliggjort menneskehet. Forhistorien og konsekvensen av revolusjonen redegjøres for gjennom historien om halvbrødrene Michel Djerzinski (f. 1958) og Bruno Clément (f. 1956). Halvbrødrene har samme mor, Janine, og er begge forlatt av både henne og fedrene sine. Janine lever livet som en frigjort hippie. I skilsmisseoppgjøret med Brunos far på slutten av 1950-tallet fikk hun eierandelene i en kirurgisk klinikk som spesialiserte seg på plastiske brystoperasjoner. Som følge av kommersialiseringen av brystoperasjoner går klinikken godt, og Janine lever livet hengitt til New Age-ritualer og hippiebevegelsen, uten andre bekymringer enn å eldes.
Janine er fremfor noen bildet på den grenseløse egoismen som fortelleren tilskriver menneskeheten på 1900-tallet, og særlig hippie- og New Age-bevegelsen. Hun jobber med selvrealisering heller enn å oppdra barna sine, og hun har ingen problemer med å finansiere livet som hippie på penger fra brystoperasjoner. Janine vitner om hykleriet som Houellebecq tilskriver hele frigjøringsbevegelsen, såvel kvinnefrigjøringen som den seksuelle frigjøringen.
Bruno og Michel er på sin side resultatet av Janines moralske forfall, og særlig Bruno sliter med psykiske senskader fra barndommen gjennom hele livet.
I handlingen møter vi mer og mindre hverdagslige hendelser fra livene til Bruno og Michel. Etter å ha mistet besteforeldrene sine, sendes Bruno på kostskole hvor han var et mobbeoffer nederst på rangstigen. Han får traumatiske opplevelser med jenter fra tidlig alder, og ender med å være en desillusjonert og misantropisk lærer. Han kommer aldri unna statusen han hadde på kostskolen. Livet hans er et desperat forsøk på å få nærhet og kjærlighet, men først og fremst å få tilgang på den seksuelle revolusjonen han har hørt så mange historier om.
Men den seksuelle frigjøringen ligger ikke for Bruno som må nøye seg med de sporadiske seksuelle relasjonene han kan få, stort sett gjennom betaling. Bruno er et bilde på det innesperrede og uforløste begjæret som fortelleren hevder har ødelagt menneskeheten under den siste etappen før den metafysiske revolusjonen.
20 Ibid., 318. På fransk «espèce», mer presist oversatt til «arten» eller «slekt» enn rase. Forskjellen er betydningsfull ettersom hyllesten markerer det radikale bruddet med arten homo sapiens, og ikke underarten.
Bruno blir ikke kjent med Michel før de går på gymnaset (lycée). De er veldig ulike, men preges begge på sitt vis av å ha levd uten foreldre, og i enda større grad av å leve i en forfallen sivilisasjon. Der Bruno er begjærlig, er Michel radikalt avholden. Han har lite interesse av annet enn matematikk, fysikk og biologi. Helt fra barndommen er det vitenskapen som interesserer Michel mest av alt. Michel blir en vellykket biolog, av flere regnet som en klar kandidat til nobelprisen, men tar plutselig en dag ut permisjon fra jobben ved CNRS, Nasjonalt vitenskapelig forskningsråd, for å tenke. Han har ingen andre planer enn å tenke.21 Det er under dette sabbatsåret Michel for alvor begynner å danne det vitenskapelige og filosofiske grunnlaget for kloningen og udødeliggjøringen av mennesket.
Både Bruno og Michel har sine perioder med begrenset lykke eller velbehag, men livene deres er først og fremst lange perioder av smerte. For Michel lå lykken i barndommen. Han vokser opp hos bestemoren sin og har et godt forhold til henne, trives på skolen, og har et langt ungdomsforhold til den vakre piken Annabelle. Men fordi han ikke riktig vet hvordan han skal manøvrere seg i sosiale situasjoner, og fordi han ikke er i stand til å innfri Annabelles ønsker om fysisk nærhet og kjærlighet, forsvinner han helt inn i seg selv når han begynner på universitetet.
For Bruno kommer den korte perioden av lykke etter å ha vært på en sommerleir for avdanka 68ere og hippier kalt Stedet for Forandring. Her møter han Christiane. De to innleder et lykkelig og hengivent forhold, men som fortelleren sier: «Selvfølgelig hadde de ikke en sjanse, omgitt som de var av et Vesten i ferd med å begå selvmord.»22 Etter å ha investert all sin energi og kjærlighet i forholdet til Christiane, blir hun lam etter en kronisk ryggskade som utløses mens hun er med Bruno på en parisisk sexklubb.
Både Annabelle og Christiane, kjærestene til Michel og Bruno, fremstilles som noe godt og harmonisk som korrumperes av en forfallen sivilisasjon. Begge begår selvmord som en konsekvens av kroppslig forfall og sykdom – de ser ingen grunn til å leve som en belastning for de omkring seg, og uten å kunne ta del i de kroppslige forlystelsene de anser som det høyeste gode.
Det fortelleren kaller sivilisasjonens selvmord forplanter seg altså i menneskene som lever i postmoderniteten. Gjennom Annabelle og Christiane ser vi tydelig hvor forankret sivilisasjonens forfall er i kroppen og det kroppslige forfallet. Det er ikke døden som er grusom for disse to – det er kroppslig uvirksomhet og det å hindres fra å oppnå idealene sine. Gjennom De grunnleggende bestanddeler skisserer Houellebecq en kultur som forherliger ungdommen,
21 Ibid., 18.
22 Ibid., 239.
og som mest av alt frykter og forakter alderdommen. Den metafysiske revolusjonen fremstår som en direkte konsekvens av ungdomsforherligelsen i kulturen. Spørsmålet er dermed hvordan Houellebecq fremstiller fremveksten av denne forherligelsen, og hvilke historiske bevegelser han tilskriver ansvaret for ungdomsfetisjeringen.
1.3 Selvkontroll og selvutslettelse i De grunnleggende bestanddeler
De grunnleggende bestanddeler ender i en fremstilling av en paradisisk, fullstendig opplyst og harmonisk tilværelse. Fortelleren skildrer overgangen fra menneskenes epoke til postmenneskene som helt problemfri. Menneskene så det faktisk som en lettelse at deres tid var over, kan han fortelle. Nå lever postmenneskene i det som for mennesket ville blitt kalt absolutt harmoni:
Etter menneskenes vurdering lever vi lykkelig, for vi har faktisk klart å overkomme de mektige
hindringer som ikke var overkommelige for dem – hindringer som egoisme, grusomhet og raseri – og vi lever på en helt annen måte. Kunst og vitenskap har fortsatt sin plass i vårt samfunn, men kampen for å nå det Sanne og det Skjønne er blitt mindre vesentlig, nå som den ikke lenger har den personlige forfengeligheten som pådriver. Menneskene av den gamle rase ser på vår verden som paradis. Det hender for øvrig at vi – riktig nok lett spøkefullt – bruker betegnelsen «guder» om oss selv, dette ordet som de fablet så meget om.23
Det er overgangen fra den menneskelige tidsalder til denne paradisiske tilstanden som er den metafysiske revolusjonen. Revolusjonen iverksettes av karakteren Frédéric Hubczejak etter Djerzinskis død. Hubczejak er også en naturvitenskapsmann, men først og fremst er han en slags profetisk skikkelse som lengter etter «et nytt paradigma».24 Hubczejaks prosjekt er altså forankret i en lengsel etter en revolusjon og en historisk overgang. Beveggrunnen for denne lengselen, fremstår å være idéen om at et liv uten kroppslig smerte og lidelse er det høyeste gode. Det er ikke udødeligheten i seg selv som er et mål, men det er å slippe unna det biologiske forfallet og å tre inn i total og absolutt nytelse. Hubczejaks prosjekt defineres gjennom hans grundige og lojale lesninger av Michel Djerzinskis verker, og kommer i forlengelse av et spørsmål Michel har stilt seg selv hele livet: Hvorfor er naturen så brutal, og hvorfor er livet så smertefullt?25
En episode som tydelig illustrerer bakgrunnen for den metafysiske revolusjonen i De grunnleggende bestanddeler, finner sted når Michel nettopp har flyttet fra sitt barndoms paradis for å begynne på universitetet. Han ligger under et tre på campus og lurer på hvorfor det er så
23 Ibid., 317.
24 Ibid., 310.
25 Ibid., 36; 88.
vondt å være til. Mens verdensbildet til Michel har noe «mekanisk og nådeløst ved seg», og
«ribbet for metafysiske og kristne størrelser som nåde og frelse», har han det allikevel vondt, sier fortelleren. Fra Michels perspektiv er «alt [...] forutbestemt og uavvendelig. Alt skjer fordi det må skje, og annerledes kan det ikke være.»26 Hvorfra kommer da smerten?
Ved å følge Michel og Bruno gjennom barndommen og ungdomstiden inn i voksenlivet, gis vi et innblikk i hvordan spørsmålet om tilværelsens grufullhet etter hvert besvares av Djerzinski: Tilværelsen er smertefull fordi naturen er grusom. Celler muterer og dør, kropper forfaller. Ser vi til den franske originaltittelen på romanen, Les particules élémentaires – elementærpartiklene, henviser den til de minste og udelelige byggeklossene i naturen: protoner, nøytroner, elektroner. Det er disse udelelige byggeklossene som er opphavet til lidelsen. Den egoismen fortelleren tilskriver menneskeheten skyldes en slags hegemonisk og evolusjonær kamp for å overleve i naturens grusomhet. Smerten Michel og Bruno kjenner på er forankret i kroppene deres. Det er det å leve som et individ fanget i biologisk materie som smerter. I sabbatsåret sitt, innser Michel at den eneste måten å fjerne denne smerten på, er ved å sikre en celledeling som ikke muterer. Ved en liten endring på genmaterialet, blir den menneskelige virkeligheten radikalt annerledes.
Den metafysiske revolusjonen er altså en vei ut av smerten av å være til, fordi den innebærer at mennesket ikke lenger behøver å bekymre seg for aldring. Mens den evolusjonære smerten og smerten ved å eldes skulle antas å være noe tidløst, noe som har gjort tilværelsen ulevelig til alle tider, fremstilles den som historisk betinget i De grunnleggende bestanddeler.
Hele den moderne, materialistiske europeiske historien, fra 1500-tallet og til 2000-tallet, fremstilles av fortelleren som en vedvarende forfallshistorie som kulminerer i Bruno og Michels levetid. Alderdomsfrykten som vokser frem i etterkrigstiden blir tett koblet sammen med begjæret som slippes løs under den seksuelle frigjøringen.
Det egoistiske og grusomme mennesket som fortelleren beskriver, fremstår som et historisk avgrenset menneske. Derfor er spørsmålet for min analyse hvilken spesifikk bevissthet Houellebecq tilskriver dette mennesket, og hva som skaper den smertefulle erkjennelsen som tvinger frem en metafysisk revolusjon. Hva er det som gjør at kroppen blir et åsted for en ny eksistensiell smerte i etterkrigstiden? Og hvilke samtaler og debatter er det Houellebecq henter ut av sin samtid for å fremstille dette ulykkelige mennesket?
Mer enn en fortelling om fremtiden, leser jeg De grunnleggende bestanddeler som Houellebecqs historiske analyse av samtiden. Også den metafysiske revolusjonen er noe som
26 Ibid., 88.
angår samtiden først og fremst, den er tett knyttet til den postmoderne verdensforståelsen og det postmoderne mennesket som Houellebecq fremstiller. Skildringen av en metafysisk revolusjon gir uttrykk for en bestemt historisk prosess som Houellebecq hevder har vokst frem i etterkrigstiden. Det moralske og kulturelle forfallet, altså den kulturelle og intellektuelle historien fra 1900-tallet, tvinger frem denne revolusjonen. De grunnleggende bestanddeler er med andre ord en fiktiv og sterkt ladet historie om Houellebecqs egen generasjon og oppvekst, noe vi også ser i fødselsåret til Bruno Clément og Michel Djerzinski. De er født i 1956 og 1958, de samme årstallene som gjerne brukes om hverandre som Houellebecqs fødselsår.
Først og fremst kan De grunnleggende bestanddeler leses som en kritikk av 68erne og det ideologiske landskapet som preger Frankrike og Europa i kjølvannet av den seksuelle frigjøringen, hippiebevegelsen og kvinnefrigjøringen på 70- og 80-tallet. Videre er det en analyse og en fortolkning av hvordan disse sosiale bevegelsene påvirker tenkningen, kulturen og litteraturen på 90-tallet. I analysen min er det også nødvendig å vurdere hvordan Houellebecq plasserer seg i relasjon til tidligere fransk tenkning. Han stiller seg nemlig i en kritisk dialog med den poststrukturalistiske tenkningen fra 60- til 90-tallet i De grunnleggende bestanddeler. Mye av den franske tenkningen i disse tiårene var forankret i en mer eller mindre politisk og revolusjonær visjon, i opposisjon til institusjonelle og hierarkiserende samfunnsstrukturer. Men i Houellebecqs fremstilling leder denne frigjøringskampen til filosofiens og tenkningens død. Hva slags kritikk ligger bak denne fremstillingen?
I Houellebecqs analyse av 90-tallet, er det moralske forfallet han tilskriver Europa forankret i frigjøringsidealene fra 70-tallet. Men hvordan fremstiller han frigjøringsidealene som dekadente og i seg selv destruktive? Og hvordan står den metafysiske revolusjonen i forlengelse av denne frigjøringsideologien? Etter nå å ha presentert hovedmotiver fra Houellebecqs forfatterskap og De grunnleggende bestanddeler, skal jeg videre se nærmere på hvilke diskusjoner og forestillinger om kroppen fra 90-tallet som er relevante for å forstå Houellebecqs opposisjon mot frigjøringsidéen i De grunnleggende bestanddeler. Ettersom han retter så kraftig skyts mot enhver idé om frihet og frigjøring, skal jeg særlig se på kroppen som et dynamisk og politisert objekt. Hvilke bevegelser opererer med en politisk kropp, og hva innebærer det i de ulike tankeretningene? Jeg ser særlig på fremstillinger av sosialkonstruktivismen og posthumanismen på 90-tallet, men redegjør også kort for poststrukturalismens tenkning om kroppen og politikk.
Del 2 – Kroppsforståelser og kroppsbilder
2.1 Den franske etterkrigs-kroppen
På 90-tallet var det flere debatter i tenkningen og populærkulturen som spant omkring kropp og kroppsforståelser. Sentrale spørsmål var blant andre: Hvordan skulle kroppen forstås i kjølvannet av genteknologien? Hva gjorde den seksuelle frigjøringen med bruken av kroppen, og videre – hva gjorde aids-epidemien med den seksuelle frigjøringen? Hvordan påvirker populærkulturen individets kroppsforståelse? I De grunnleggende bestanddeler hentes også disse spørsmålene inn. Men hva leder frem til disse diskusjonene på 90-tallet, og hva er horisonten for tenkningen i 1998 når De grunnleggende bestanddeler kommer ut?
Gjennom andre halvdel av 1900-tallet hadde toneangivende tenkere som Merleau- Ponty, Foucault og Bourdieu analysert og fortolket forholdet mellom samfunnet og kroppen, og de brukte alle tre kroppen som et springbrett for den teoretiske tenkningen sin. I Frankrike hadde altså kroppen vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet i en lengre periode.
Særlig Foucaults arbeider er relevant kontekst for å forstå Houellebecqs fremstilling av kroppen. I Tingenes orden (1966) avslutter han med å definere det moderne mennesket som en
«ny oppfinnelse», noe konstruert og fremstilt på midten av 1800-tallet, og spør om mennesket ikke også «står foran sin umiddelbare avslutning».27 Det som frembringer det nye mennesket ifølge Foucault, er en bestemt kunnskapsproduksjon med mennesket og menneskekroppen som kunnskapsobjekt. Denne kunnskapsproduksjonen leder til biopolitikken, som er en styringsform som regulerer og kontrollerer kroppene og livene til borgerne. Fra 1800-tallet av begynner man å verne om og optimalisere kroppene og livene til borgerne, og det er dette mennesket, det kontrollerte og institusjonaliserte vesenet som er Foucaults bilde på det moderne mennesket.
Houellebecq opererer også med en idé om det moderne mennesket som ny oppfinnelse, og reiser på samme måte som Foucault spørsmål om det ikke har nådd veis ende. I De grunnleggende bestanddeler fremstilles mennesket i postmoderniteten som preget av en stor eksistensiell smerte som er historisk betinget, og den metafysiske revolusjonen henter mennesket ut av denne smerten. Menneskehetens avslutning og selvutslettelse er altså forankret i biologien. Som et av slagordene til Frédéric Hubczejak i romanen sier: «forandringen blir ikke
27 Michel Foucault, Tingenes orden: En arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket, overs.
Knut Ove Eliassen (Oslo: Aventura Forlag, 1996), 517.
mental, den blir genetisk».28 Med andre ord, det er ikke gjennom tenkning og mentalitetsforandringer at menneskeheten kan bringes ut av lidelsen, det er kun ved å genetisk optimalisere menneskeheten – det er ren biopolitikk.
I forlengelse av Hubczejaks kampanje for å gjennomføre Djerzinskis vitenskapelige vending, sier fortelleren at Foucault, Lacan, Derrida og Deleuze var protagonistene for det som omtales som filosofiens død i Europa. Verkene deres hadde «i årtier vært avsindig overvurdert», og fortelleren sier de var gjenstand for offentlig latterliggjøring utover på 90- og 00-tallet. Og med det var «alle intellektuelle innenfor de såkalte ‘humaniora’ brakt i vanry: Det var ikke til å unngå at det var realvitenskapsmenn av alle kategorier som nå kom til makten».29 Den metafysiske revolusjonen innebærer altså en radikal forflytting av kunnskapssentrum, fra humanvitenskapene, til «realvitenskapen», på fransk bare vitenskapene (sciences dans tous les domaines). Som følge av den offentlige latterliggjøringen av de poststrukturalistiske tenkerne var det enkelt for Hubczejak å få fotfeste for sine idéer, sier fortelleren – det fantes ingen reell tro på humanistiske verdensforklaringer i den europeiske sivilisasjonen.
Houellebecq kaster seg direkte inn i en kunnskapshistorisk debatt som var betent på 90- tallet: Hva skal egentlig humanvitenskapene forklare i en tid hvor teknologi og naturvitenskap utvikler seg i et tempo det er vanskelig å henge med på? Og hva kan humanvitenskapene bidra med til offentligheten, når det er naturvitenskapene som kan forstå og endre verdens byggeklosser? Det koker ned til en debatt om hva som er virkelig, hvor den naturvitenskapelige virkelighetsforståelsen får forrang.
Hva dette virkelighetsbegrepet innebærer, er imidlertid på ingen måte entydig. Men den epistemologiske overgangen Houellebecq skisserer i utdraget ovenfor, indikerer at å forklare virkeligheten forstås som å komme med etterprøvbare, empiriske forklaringer på hvorfor verden er som den er. I De grunnleggende bestanddeler sier forteller at utover på 2000-tallet ble det i økende grad vanlig å anse «den eneste løsning på ethvert problem» som teknisk.30 Latterliggjøringen Deleuze, Foucault, Lacan og Derrida var gjenstand for, skyldes at de nettopp ikke var i stand til å gi forklaringer på hvorfor verden var som den er, men fremstilte gjennomgående verden på en teoretisk og abstrakt måte.
Her er det verdt å se nærmere på dialogen mellom Houellebecq og Baudrillard som Buvik har fremhevet i studiene sine. Ifølge Buvik skildrer Houellebecq en simulert verden, slik Baudrillard gjør det. Men Houellebecq holder i større grad på skillet mellom virkelighet og
28 Houellebecq, De grunnleggende bestanddeler, 316.
29 Ibid., 315.
30 Ibid., 317.
avbildning (fr. représentation) enn Baudrillard, og Buvik sier at Houellebecqs realisme
«forutsetter (suppose) at det alltid fins en virkelighet, eller en del av den, som er umulig å fange.»31 Ifølge Buvik uttrykker altså Houellebecqs forfatterskap en simulert virkelighet som til stadighet brister og viser seg som umulig.
Baudrillards simulasjon er en idé om en hyperreell virkelighet som er mer simulert enn virkelig. Den virkeligheten som teknologien og naturvitenskapen skildrer og produserer i De grunnleggende bestanddeler er nettopp en slik transendent virkelighet – en virkelighet som sees gjennom mikroskoper og avansert genteknologi, og som deretter påvirker og definerer menneskets blikk på virkeligheten slik den fremstår for subjektet. Den metafysiske revolusjonen som De grunnleggende bestanddeler skildrer, er altså en slags endelig seier til en hyperreell virkelighetsforståelse.
I Baudrillards Amerika (1986) spiller kroppen en helt sentral rolle når han skal rulle opp den simulerte postmoderne virkeligheten som har mistet kontakten med det virkelige og begynt dyrkingen av det hyperreelle.32 I Amerika er alt «just as it is», skriver Baudrillard. Alt er helt virkelig, alt er som det er, og videre: «Amerika er verken drøm eller virkelighet, det er en hyperrealitet [...] Alt her er virkelig, pragmatisk, og alt hensetter deg i en drømmende tilstand.»33 Amerika fremstår for Baudrillard som en virkelighet som kan tas for gitt, en virkelighet som bare er. Den amerikanske virkeligheten brister altså ikke – den bare eksisterer.
I L’illusion de la fin eksemplifiseres det hyperrelle gjennom hifi-anlegget som overgår lyden fra virkeligheten – high fidelity, høy presisjon – en presisjon som ikke finnes i den virkelige verden, men som gir uttrykk for å være desto mer virkelig.34
På samme måte kan den tekniske og vitenskapelige kroppen Djerzinski og Hubczejak frembringer ses som et uttrykk for simulasjon og en hyperreell virkelighet. Kroppen fremstår nettopp som noe tatt for gitt, noe absolutt som eksisterer just as it is, en sammensetning av partikler og molekyler som bestemmer og determinerer menneskets adferd og utseende.
Kroppen fremstår uforanderlig; den fremstår i all sin selvfølgelighet. Følger vi Buviks påstand om at Houellebecq uttrykker en virkelighet det er umulig å fange, så må den kroppsforståelsen han skildrer gjennom den genetiske løsningen til Djerzinski være et bilde av virkeligheten som unnslipper. Selv om biologien og teknologien avgrenser og fortolker kroppen presist, så unndrar kroppen seg de endelige definisjonene. Men med den metafysiske revolusjonen, virker det
31 e.o. Buvik, "La représentation interrogée ou De Baudrillard à Michel Houellebecq."Son réalisme suppose même qu'il y ait toujours une réalité ou une partie de la réalité impossibles à capter
32 Jean Baudrillard, Amerika, overs. Knut Ove Eliassen og Are Eriksen (Sandvika: Profil Forlag, 1991).
33 Ibid., 42.
34 Jean Baudrillard, L’illusion de la fin ou la grève des evenements (Paris: Galilée, 1992), 17.
allikevel som om Houellebecq fremstiller en helt gjennomsimulert virkelighet, en virkelighet hvor biologien og naturen ikke lenger spiller en rolle.
Forholdet mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene er altså en samtale Houellebecq eksplisitt henter inn. Baudrillards begrep om simulasjon illustrerer denne konflikten, hvor den naturvitenskapelige forståelsen av data og tall kan ses som en simulasjon av virkeligheten, en måte å få verden til å fremstå som determinert og bestemt på. Den paradisiske tilværelsen til sist, er et bilde på en totalt simulert virkelighet. Men samtidig er det en radikalt annen virkelighet – det er en virkelighet mennesket aldri kan nå. For å nå den helt simulerte virkeligheten, må mennesket utrydde seg selv.
Med varslingen av den metafysiske revolusjonen og den genteknologiske «løsningen»
på menneskets eksistensielle problemer, kan De grunnleggende bestanddeler karakteriseres som en posthuman roman. Men det er ikke entydig om posthumaniteten er et gode eller et onde – om romanen er en utopisk fremstilling av vitenskapens muligheter, eller en dunkel og dystopisk fremstilling av hvordan mennesket er på terskelen til å utrydde seg selv. Denne ambivalensen underbygger Houellebecq gjennom en samtale mellom Michel og Bruno hvor de diskuterer en liknende ambivalens i Aldous Huxleys Brave New World. De er begge av den oppfatning at Huxley ikke skrev en dystopi, men at eugenikken som ble koblet til holocaust og nazistene ga genforbedring et «dårlig rykte».35
Det ambivalente forholdet til hvordan man skulle ta i bruk genteknologien, og hvilken rolle man skulle tilskrive genmodifisering, finner man tydelig igjen i den posthumane tenkningen mot slutten av 90-tallet og på begynnelsen av 00-tallet. Mange prominente, offentlige intellektuelle skrev bøker om genteknologiens innflytelse på mennesket, som for eksempel Jürgen Habermas’ The Future of Human Nature (2001)36, Francis Fukuyamas Our Posthuman Future (2001)37, og Katherine N. Hayles’ How We Became Posthuman (1999)38. Alle disse titlene indikerer at det er selve fundamentet i forståelsen av mennesket som natur som er oppe for forhandling, men også mennesket som et historisk vesen. Mens Fukuyama og Habermas peker fremover og spår en posthuman fremtid, peker Hayles bakover og sier at vi allerede er posthumane. For Fukuyama og Habermas er posthumaniteten særlig knyttet til
35 Houellebecq, De grunnleggende bestanddeler, 158.
36 Jürgen Habermas, The Future of Human Nature overs. William Rehg, Max Pensky, og Hella Beister (London: Polity Press, 2003).
37 Francis Fukuyama, Our Posthuman Future: Consequences of the Biotechnology Revolution (Profile Books, 2002).
38 Katherine N. Hayles, How We Became Posthuman: Virtual Bodies in Cybernetics, Literature, and Informatics (Chicago & London: The University of Chicago Press, 1999).
genteknologien og naturbegrepet, mens for Hayles er posthumaniteten i større grad knyttet til informasjonsteknologi og kybernetikk.
Foucaults spørsmål om menneskeheten sto overfor sin snarlige avslutning, får gjennom posthumanismen et konkret svar. Den humanistiske æraen, det Foucault kaller det konstruerte mennesket fra 1800-tallet, er forbi – og posthumaniteten kommer for å ta over. Spørsmålet Habermas, Fukuyama og Hayles løfter frem er hva denne overgangen innebærer og hvor radikal den er.
Men bruddet med det konstruerte 1800-tallssubjektet på 90-tallet peker ikke bare mot posthumanismen. Også innenfor feminisme og postkolonialisme ønsket man å utfordre og redefinere menneskesynet i det moderne samfunnet. Alle disse tre bevegelsene har det til felles at de mer eller mindre forholder seg til Foucaults fremstilling av det moderne subjektet som et produkt av en bestemt historisk kunnskapsprosess, og at de forsøker å artikulere og påvirke hvordan dette subjektet skal tilbakelegges.
2.2 Den sosialt konstruerte kroppen og posthumanismen
Jeg skal nå redegjøre kort for hvordan Turner fremstiller kroppssynet fra 90-tallet, med vekt på sosialkonstruktivistiske og aktivistiske kroppsforståelser. Turner er sentral innen kroppsstudiene (body studies) hvor man studerer hvordan kulturell mening, symbolikk og kommunikasjon forplantes i kroppen. Som vi har sett hevder han at kroppen på 90-tallet var midtpunktet for flere sosiale og politiske diskusjoner. I artikkelen «The Turn of the Body»
redegjør han for utviklingen av kroppsstudiene, og hvordan de er forankret i utviklingen av et nytt syn på kroppen fra slutten av 80-tallet og frem til i 2010-tallet.
Både i sosiologi, litteraturstudier, historiske studier og innen naturvitenskap fikk man en ny interesse for, og nye perspektiver på kroppen mot slutten av det 20. århundre. Hvorfor akkurat inn mot 90-tallet? I «The Turn of the Body» skriver Turner at man fra slutten av 80- tallet og frem til 2010-tallet, så en fundamental endring i forholdet mellom kropp, teknologi og samfunn. Han viser særlig til fremskritt i den medisinske og genetiske forskningen, samt medisinske utfordringer knyttet til en befolkning med høyere alder, og epidemier og helsekriser som hiv/aids og sars.39 Han trekker også frem en rekke sosiale bevegelser som kjemper frem nye definisjoner av hva kroppen er: kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, anti-globalisme,
39 Bryan S. Turner, "The Turn of the Body," i Routledge Handbook of Body Studies, Red. Bryan S.
Turner (London and New York: Routledge, 2012), 30.
religiøs fundamentalisme og en ny bølge konservative.40 På den ene siden er det sosiale bevegelser som tvinger fram nye spørsmål om hvordan kroppen defineres og hva kroppsdefinisjonene rommer, samtidig som nye sykdommer, ny vitenskap og teknologi tvinger frem mer ontologiske spørsmål om hva kroppen egentlig er, og hvordan vi skal regulere og kontrollere kroppen som konfronteres med nye utfordringer.
Den brede interessen for kroppen på 90-tallet ser vi også gjenspeilet i det store antallet innflytelsesrike studier som ble publisert omkring 1990-tallet. Blant andre Thomas Laqueurs Making Sex (1990), Richard Schustermans Pragmatist Aesthetics (1992), Caroline Walker Bynums Holy Feast and Holy Fast (1985). I skandinavisk sammenheng blant andre Karin Johannissons Kroppens tunna skal (1997) og Finn Skårderuds Sultekunstnerne (1991). Felles for disse verkene, i all sin bredde, er at de forsøker å si noe om hva kroppen er og hva den har vært, og at de gjennom sine studier har et ønske om å utfordre eller utfylle de moderne kroppsbegrepene. I Kroppens tunna skal sier Johannisson at kroppen ikke er noe lukket og definitivt, men at kroppen i enhver historisk epoke er noe som redefineres og endres. Også hun fremhever at teknologien og vitenskapen på nytt gjør det nødvendig å studere hva kroppen er.41
Turner vektlegger at kroppsstudiene er vidtfavnende, men at de har noen fellestrekk.
Særlig har de det til felles at kroppen forstås som noe sosialt konstruert, det vil si et resultat av bestemte historiske og sosiale bevegelser.42 Videre hevder han at bevegelsene gjerne har en politisk slagside og at studiene har en normativ funksjon: «The public intellectuals who are closely associated with these movements typically promote social constructionism as a strategy whereby social rights claims can be defended.»43 Denne politiske dimensjonen er særlig relevant i min avhandling, ettersom Houellebecq diskuterer forholdet mellom en statisk og en dynamisk kroppsforståelse. Hvis kroppen er gjenstand for politiske diskusjoner, innebærer det en tro på at kroppen på et vis er formbar og dynamisk. Slik Turner fremstiller diskusjonene om kroppen fra 90-tallet, var de et uttrykk for at man ved å kritisk studere kroppsdefinisjonene, kunne påvirke begrepene for kroppen og kunnskapsproduksjonen om kroppen for fremtiden.
Turner hevder altså at 90-tallet var preget av en forståelse av kroppen som dynamisk og sosialt konstruert.
Når Turner avslutningsvis spør hvilken rolle kroppen har i samfunnet i dag, omtaler han den som «the secular, mechanical post-body», og hevder at vi står på terskelen av at kroppen
40 Ibid., 22.
41 Karin Johannisson, Kroppens tunna skal: Sex essäer om kropp, historia och kultur (Stockholm: Pan, 1998), introduksjon.
42 Turner, "The Turn of the Body," 36.
43 Ibid., 37.
forsvinner fra bevisstheten og tenkningen vår: «it is being converted into an information system whose genetic code can be manipulated and sold as a commercial product in the new bio- technological economy.»44 Det var på 90-tallet, med genteknologien og informasjonsteknologien at dette kroppssynet slo ut i full blomst. Turner fremstiller altså 90- tallet som en overgangsperiode hvor det humanistiske kroppssynet, der kroppen anses som noe selvtilstrekkelig og avgrenset som individet kan ta herredømme over, utfordres og glir over til et posthumant kroppssyn hvor kroppen snarere blir et informasjonssystem som kan dekodes og reelt sett står utenfor individets herredømme.
Når Hayles definerer posthumanismen, er også kroppen noe dynamisk og vanskelig definerbart. Hun anser kroppen i det posthumane som noe arbitrært for menneskets eksistens.
Gjennom moderne cyber-teknologi blir mennesket mindre avhengig av kroppen sin, kulturen blir disembodied, hevder Hayles. Bakgrunnen for denne overgangen er intelligente maskiner.
Hayles spør hva som skiller menneskets intelligens fra en maskinell intelligens, annet enn kroppen. Og videre – hvis den menneskelige intelligensen kan gjøres om til en virtuell og dechiffrerbar informasjon, hva skjer i så fall med det menneskelige? Det posthumane subjektet kjennetegnes dermed av at kroppen blir mindre vesentlig. Hayles konstaterer: «In the posthuman, there are no essential differences or absolute demarcations between bodily existence and computer simulation.»45
Allikevel vektlegger Hayles at man ikke behøver å forstå den posthumane tilstanden som så radikal som man gjerne kan tenke, det behøver ikke å være et kuhnsk paradigmeskifte eller et foucauldiansk epistemisk brudd.46 Posthumaniteten er en realitet hevder hun, og det dreier seg om kroppsligavgjøring (disembodiement). For Hayles er det posthumane virkelig allerede når individet forholder seg til immateriell informasjon: «As you gaze at the flickering signifiers scrolling down the computer screens, no matter what identifications you assign to the embodied entities that you cannot see, you have already become posthuman.»47
Hayles fremhever at det posthumane menneskesynet utfordrer den romlige dimensjonen til subjektet: Et individ kan ikke lenger bare forstås som en fysisk avgrensning (site), men som et informasjonssystem i interaksjon med omverdenen. For å illustrere poenget reiser hun spørsmålet om en blind manns hvite stokk er en del av den blinde mannen. Fra et posthumant menneskesyn vil den blinde mannen og den hvite stokken være tett forbundet med hverandre.
44 Ibid., 45.
45 Hayles, How We Became Posthuman: Virtual Bodies in Cybernetics, Literature, and Informatics, 2.
46 Ibid., 14.
47 Ibid., xiv.
Nøyaktig hvor avgrensningen går, om det er midt på stokken, der stokken treffer bakken, eller der mannen griper stokken, spiller ikke så stor rolle, men det vesentlige er at mannen er avhengig av stokken for å interagere med og manøvrere seg i verden.48 I posthumanismen blir altså kroppen forstått som noe arbitrært. Hayles kaller kroppen den «første protesen», altså noe eksternt utenfor subjektet som også kan tenkes å ikke eksistere.
Forholdet mellom kroppen, teknologi, vitenskap og samfunn er altså i radikal utvikling på 90-tallet, og både Turner og Hayles fremhever at teknologien utfordrer kroppssynet og langt på vei gjør kroppen arbitrær. For både Turner og Hayles er imidlertid også sosiale bevegelser som feminisme og postkolonialisme viktige for å utfordre det humanistiske kroppssynet. 90- tallet kan sies å være en periode hvor kroppsforståelsen utfordres fra flere hold.
Houellebecq henter inn flere av disse kampene om kroppen i De grunnleggende bestanddeler. De sosiale bevegelsene som feminisme, 68erne og den seksuelle frigjøringen sammenblandes med teknologi og vitenskap, og romanen forteller om hvordan halvbrødrene Bruno og Michel forsøker å manøvrere og lar seg forvirre i den kroppsfikserte postmoderniteten. I den dekadente kulturen Houellebecq skildrer, med alt sitt jag etter frigjøring og individualitet, er kroppen på ingen måte arbitrær. All handling rettes inn mot å maksimere kroppslig nytelse. Men når vitenskapen og teknologien fjerner forfallet og konkurransen fra menneskeheten, da fjernes også den kroppslige ulikheten. Etter den metafysiske revolusjonen er ikke kroppen lenger identitetsbærende; den genetiske variasjonen er fjernet fra menneskeheten og kroppen blir, som i Turner og Hayles refleksjoner over kroppen i gen- og cyberteknologiens tid, arbitrær.
Spørsmålet er fortsatt hvordan man skal forstå Houellebecqs fremstilling av vitenskapen og teknologien. Er det en utopisk idealverden, eller en dystopisk vitenskapskult? Ambivalensen ligger i portretteringen av den smertefulle tilværelsen i en omfattende konkurransetilstand, mens så snart kroppen optimaliseres og hentes ut av det biologiske forfallet, så opphører i realiteten smerten, men også det menneskelige individet. Slik reiser Houellebecq spørsmålet om hvilken verdi den menneskelige individualiteten har i den moderne kulturen, og hvilke problemer det egentlig ville ført med seg å utrydde menneskeheten. Er det et menneske som sådan, eller det et historisk konstruert og betinget menneske som er et resultat av bestemt historiske prosesser?
48 Ibid., 84.
Derfor er det nødvendig å se nærmere på hvordan Houellebecq fremstiller den (post)moderne kulturen, og hvilke kroppsidealer og kroppsforståelser Houellebecq tilskriver samfunnet i den historiske perioden han skildrer, altså fra 60- til 90-tallet.
2.4 Seksuell frigjøring og parallelle historier
Houellebecq fester det postmoderne kroppsfokuset dels i den globaliserte og amerikanske populærkulturen, og dels i den seksuelle frigjøringen fra 70-tallet. I De grunnleggende bestanddeler fremstilles den nye genteknologien som en naturlig konsekvens av den seksuelle frigjøringen og populærkulturen. I Hubczejaks PR-kampanje hvor han formidler Djerzinskis funn, vektlegger han at kloningen av mennesket og utraderingen av kjønnet forplantning på ingen måte betyr at seksualiteten og nytelsen skal spille en mindre rolle for den nye menneskeheten – snarere åpner det for muligheten å gjøre hele kroppen til en stor erogen sone.49 Den metafysiske revolusjonen innebærer altså også en seksuell frigjøring – en frigjøring fra den reproduktive og instrumentelle seksualiteten. Skiller denne frigjøringen seg fra den dekadente frigjøringen Houellebecq tilskriver 70-tallet, eller er det bare en destruktiv og evig forlengelse av den samme mentaliteten? For å besvare dette spørsmålet, er det nødvendig å se nærmere på hva Houellebecqs fremstilling av den dekadente frigjøringen egentlig er.
I Houellebecqs fremstilling av kroppen på 90-tallet, har de sosiale bevegelsene konfrontert samfunnet med nye utfordringer som genteknologien og vitenskapen finner en løsning på. Vi kan forstå genteknologien som et slags remedie for de smertene som påføres en hel generasjon når kroppslig nytelse og ungdom innsettes som det høyeste ideal. Lest slik, uttrykker Houellebecq en opposisjon til viljen til politisk endring og aktivisme som Turner tilskriver den sosialkonstruktivistiske tenkningen om kroppen fra 90-tallet. For Houellebecq er det denne viljen til endring som er årsaken til forfallet han tilskriver den europeiske sivilisasjonen, og som også lanserer behovet for en absolutt kontrollerende genteknologi.
Men selv om Houellebecq motsier seg viljen til politisk endring, impliserer den enorme innflytelsen politikken og tenkningen har på samfunnet at historien allikevel er noe dynamisk og under stadig utvikling. Mennesket kan påvirke samfunnet og historiens gang. Spørsmålet er i hvilken grad mennesket har innsikt til å forstå hvordan man kan lede den politiske utviklingen i positiv retning, i hvilken grad mennesket tar avgjørelser og valg som er til det beste for alle.
49 Houellebecq, De grunnleggende bestanddeler, 314.
Vi ser hvordan Houellebecq fremstiller individer og bevegelser som protagonister og offer for historiens utvikling i portretteringen av 68erne. 68erne fremstilles som en revolusjonær frigjøringsbevegelse som har fått stort gjennomslag i samfunnet. Med forankring særlig i den seksuelle frigjøringen, tilskrives 68erne å nærmest egenhendig ha spaltet og oppløst ekteskapsinstitusjonen og kjernefamilien.50 Men samtidig fremstilles 68erne som fanger i sine egne ungdommelige idealer. I sin tid, sier fortelleren, gjorde de ungdommen til det absolutte skjønnhetsideal og de tabuiserte alderdommen.51 Den hedonistiske dyrkingen av frilynt seksualitet som 68erne profeterte med den seksuelle frigjøringen, fremstilles som en livsførsel forbeholdt ungdommen. Følgelig, sier fortelleren, havnet de som var i tyveårene i 1968, i en
«kjedelig situasjon da de ble førti». Det seksuelle begjæret er nemlig «først og fremst noe for helt unge kropper», og forsvinner gradvis med alderen. De ferierende på Stedet for Forandring, sommerleiren for avdanka 68ere og hippier hvor Bruno møter Christiane, er følgelig rammet av sine egne ungdommelige idealer:
De tilhørte en generasjon som i høyere grad enn noen annen hadde gjort krav på ungdommens overlegenhet overfor dem i moden alder, og de burde egentlig ikke bli overrasket over at det nå var deres egen tur til å bli foraktet av den generasjonen de selv hadde utnevnt til å overta. Dessuten var det ikke til å unngå at den kroppsdyrkingen de selv så sterkt hadde bidratt til å skape, fikk dem til å vemmes mer og mer ved seg selv etter hvert som deres eget kjød forfalt. Denne vemmelsen var for øvrig helt analog med den de kunne lese i sine medmenneskers øyne.52
Alt i alt, konkluderer fortelleren, måtte Stedet for Forandring «framfor alt bli et sted for depresjoner og bitterhet».
Her ser vi igjen at fortelleren trer ut av romanen og presenterer kvasi-historiske sveip over andre halvdel av 1900-tallet. Fremstillingen av 68erne er sterkt ladet, men presenteres med en tone av selvfølgelighet. Det er som om de burde forstått, gjennom en grundig vurdering av sine egne handlinger, at den kroppsdyrkingen (culte du corps) de bygde opp fra 70-tallet ville ramme dem selv i fremtiden. Den seksuelle frigjøringen fraskrives også enhver konstruktiv funksjon, og gjøres til et uttrykk for en slags begjærsstyrt impuls som slapp fri og som ikke ble regulert av samfunnet. Bevegelsens eneste ideal, i Houellebecqs negativt innstilte fortelling, var mer nytelse og mindre ytre kontroll – individet skulle stå fritt til å gjøre som det ville.
Den seksuelle frigjøringen fremstilles som egentlig bare for de unge, men allikevel forplantet idealene seg til hele kulturen og alle aldersgrupper. Smerten over å eldes kommer fra opplevelsen av å ikke kunne innfri disse idealene; over å ha mistet en mulighet til kroppslig utfoldelse og nytelse. Dermed opplever de eldende 68erne en vemmelse (dégoût) både overfor
50 Ibid., 114.
51 Ibid., 105.
52 Ibid.