En kartlegging av kvinners deltakelse

(1)

Siv Øverås og Kristine Nergaard

Kvinner i fagbevegelsen

En kartlegging av kvinners deltakelse

i LO og fagforbundene

(2)

(3)

Siv Øverås og Kristine Nergaard

Kvinner i fagbevegelsen

En kartlegging av kvinners deltakelse i LO og fagforbundene

Fafo-rapport 239

(4)

Omslag: Jon S. Lahlum

Omslagsfoto: Victor Dimola/Samfoto Trykk: Falch Hurtigtrykk

(5)

Innhold

Forord ... 5

Kapittel 1 Innledning ... 7

1.1 Bakgrunn ... 7

1.2 Målsetting og problemstillinger ... 8

1.3 Rapportens oppbygging ... 9

1.4 Datakilder ... 10

Kapittel 2 Perspektiver på kvinners deltakelse ... 13

2.1 Norsk likestillingspolitikk før og nå ... 14

2.2 Kvinner og kvinnesaker i fagbevegelsens historie ... 19

2.3 Noen teoretiske perspektiver på kvinners representasjon ... 26

2.4 Oppsummering ... 32

Kapittel 3 Kvinners deltakelse i LOs egen organisasjon ... 35

3.1 Innledning ... 35

3.2 LOs formelle organisering ... 36

3.3 Kvinner og arbeidstakerorganisering ... 38

3.4 Kvinnerepresentasjon i LOs valgte organer ... 42

3.5 Noen sammenlikninger; LO, AF, YS og svensk LO ... 47

Kapittel 4 Kvinnerepresentasjon i forbundene ... 53

4.1 Innledning ... 53

4.2 Forbundenes organisatoriske oppbygging ... 53

4.3 Hvor finner vi de kvinnelige LO-medlemmene? ... 55

4.4 De lokalt tillitsvalgte ... 58

4.5 Kvinnerepresentasjon i sentrale verv og posisjoner ... 61

4.6 Kvinnerepresentasjon i LO-forbundene, svensk LO, AF og YS ... 67

(6)

Kapittel 5 Rekruttering av kvinnelige tillitsvalgte ... 71

5.1 Bilde av en rekrutteringsprosess ... 71

5.2. Kvinnerepresentasjon på ulike nivåer ... 78

5.3 Avslutning ... 84

Kapittel 6 Lokale tillitsvalgte ... 85

6.1 Spørreundersøkelsen blant nåværende og tidligere tillitsvalgte ... 86

6.2 Hvem er de tillitsvalgte på lokalt nivå? ... 87

6.3 Veien til verv ... 91

6.4 Erfaringene som tillitsvalgt ... 95

6.5 Tillitsvalgtes hjemme- og arbeidssituasjon ... 104

7 Holdninger til kvinners deltakelse ... 113

7.1 Ønsker LO-tillitsvalgte å øke kvinneandelen i sentrale posisjoner? .. 113

7.2 Synspunkter på årsaker til lav kvinnerepresentasjon ... 121

7.3 Kjønnskvotering som virkemiddel for å få flere kvinner i ledende posisjoner ... 126

Kapittel 8 Avslutning ... 135

8.1 Kvinneandelen i sentrale posisjoner i forbundene og i LO ... 136

8.2 Organisasjon og kultur; har man føringer som forlenger manns- dominansen på toppen? ... 137

8.3 LO og andre hovedorganisasjoner: Har LO et større troverdighets- problem enn andre? ... 139

8.4 Lokale tillitsvalgte: Menn og kvinner er ganske like ... 139

8.5 Hvordan oppnå og beholde en tilfredstillende kvinneandel? ... 141

8.6 Seks utfordringer for fagbevegelsens likestillingspolitikk ... 142

Litteratur ... 145

Vedlegg 1: Spørreundersøkelsene blant nåværende og tidligere tillitsvalgte. Utvalg og vekting ... 149

Vedlegg 2 Kvinneandel blant medlemmer og i forbundsstyre/sentralstyre i YS og AF ... 155

Vedlegg 3 Spørreskjema ... 159

(7)

Forord

Fagbevegelsen blir av og til betegnet som en mannsbastion. Samtidig vet vi at kvinneandelen blant LO-forbundenes medlemmer har økt raskt de siste 20–25 årene. I 1970 var bare hvert fjerde LO-medlem kvinne. I dag er kvinneandelen 44 prosent.

Hvis dagens utvikling fortsetter, vil halvparten av LO-medlemmene være kvinner i løpet av få år. Ønsket om å sikre kvinnene en sterkere rolle og posisjon i fagbevegelsen var grunnlaget for at LOs likestillingsavdeling kontaktet Fafo for å få gjennomført en studie av kvinners plass og deltakelse i organisasjonene.

Prosjektet startet opp våren 1996 og ble avsluttet senhøsten 1997, og resul- tatene presenteres i denne rapporten. Vi spør i hvor stor grad kvinner innehar verv og posisjoner på lokalt og sentralt nivå i forbundene og på LO-nivå. Videre ser vi på hva som kan forklare at kvinner i mindre grad enn menn oppnår sentrale verv og posisjoner i fagbevegelsen. Basis for denne delen av analysen er to spørreunder- søkelser blant lokalt tillitsvalgte i åtte LO-forbund.

Prosjektet har hatt følgende referansegruppe: Hildegunn Brune, NTIF, Dagny Fredriksen, FLT, Inger Furmyr, NNN, Lisbet Gundersen NGF, Kirsti Kol- aas, NAF, Rutt Siri Kregnes, DnP, Berit Asker Krogh, NTL, Berit Lynnebakken, NKF, Eva Skevik, FO, Bjørg Storås, FF, Siri Aasheim, NFT.

Nina-M. Kristiansen Skalle (til mai 1997) og Karin Enodd (fra sommeren 1997) fra Likestillingsavdelingen har vært LOs kontaktpersoner for prosjektet, og de har også deltatt i referansegruppas arbeid. Prosjektet har også hatt en styrings- gruppe bestående av Rutt Siri Kregnes, Eva Skevik, Bjørg Storås og Nina-M. Kris- tiansen Skalle/Karin Enodd. Referansegruppa, styringsgruppa og LOs likestillingsavdeling takkes for godt samarbeid, og for konstruktive kommentarer til prosjektopplegg og rapportutkast.

I prosjektarbeidet har vi vært avhengige av hjelp fra forbundene og LO til å skaffe nødvendig informasjon om kjønnssammensetningen i ulike verv og posisjoner. Takk for at dere tok dere tid til å framskaffe den informasjonen vi hadde bruk for. En ekstra takk til de forbundene som deltok i spørreundersøkelsen, og som måtte ta jobben med å skaffe fram lister over tillitsvalgte på lokalt nivå. Vi vil også takke de tillitsvalgte i LO og i forbundene som stilte opp til informantintervjuer. De har raust delt sin kunnskap, sine erfaringer og sine synspunkter med oss.

For å få et bredere perspektiv på analysen, har vi hentet inn opplysninger om kvinners representasjon i andre arbeidstakerorganisasjoner. Her har vi delvis kunnet

(8)

trekke veksel på opplysninger AF og YS har samlet inn om egne medlemsforbund, og som velvilligst er blitt stilt til vår disposisjon. I tillegg ble en del forbund kontaktet direkte. Anne Gustavsen og Håvard Lismoen ved Fafo takkes for å ha bistått oss i denne delen av datainnsamlingen.

Tone Fløtten var prosjektleder fram til hun gikk i permisjon sommeren 1997.

Hun takkes for all hjelp i forbindelse med prosjektopplegg, utforming av spørre- undersøkelse og kommentering av sluttrapport. Fafo-kollega Arne Grønningsæter har deltatt i prosjektets interne referansegruppe, og takkes for nyttige innspill til spørreskjema og sluttrapport. Han skal også ha takk for at han i en travel arbeidsdag alltid har tatt seg tid til å dele sin kunnskap om fagbevegelsen med oss. Vi vil også takke Hilde Lorentzen for kommentarer til deler av rapporten.

Vi ønsker dessuten å takke Gunn E. Birkelund for hjelp til spørreskjema og dataanalyse og Beatrice Halsaa for gode innspill, særlig til kapittel 2. Opinion AS gjennomførte intervjuundersøkelsen, og Geir Vinsand og Idar Eidset takkes for god innsats. Agneta Kolstad og Jon Lahlum i Fafos publikasjonsavdeling takkes for ferdigstilling av rapporten.

Siv Øverås har hatt hovedansvaret for prosjektarbeidet. Kristine Nergaard overtok som prosjektleder høsten 1997, og har også deltatt i ferdigstillingen av slutt- rapporten. Kapittel 1 og 2 er skrevet av Siv Øverås, kapittel 6 av Kristine Nergaard.

Øvrige kapitler er fellesprodukter. Forfatterne står naturligvis alene ansvarlige for feil og mangler.

Fafo desember 1997 Kristine Nergaard Siv Øverås

(9)

Kapittel 1 Innledning

1.1 Bakgrunn

Kvinners forhold til arbeidsliv og arbeidsmarked har endret seg betydelig de siste tre tiårene i Norge. Den kvinnelige sysselsettingen har økt kraftig, og forskjellene i yrkesdeltakelsen mellom kvinner og menn er sterkt redusert. Som følge av den økte sysselsettingen blant kvinner, er også stadig flere kvinner fagorganiserte. For eksempel er kvinneandelen blant LOs egne medlemmer økt fra 24 prosent i 1970 til 44 prosent 1995. Til tross for dette er det svært få kvinnelige forbundsledere. Vi vet også at kvinner har vært underrepresentert i forhold til sin andel blant medlemmene både i LOs sekretariat og i andre av LOs beslutningsorganer. Det har imidlertid ikke vært publisert noen framstilling av utviklingen i kvinneandelen de senere år. Med unntak av forbundslederposten har det heller ikke vært gitt noen samlet framstilling av kvinneandelen i ulike verv og posisjoner i de enkelte LO-forbundene.

Generelt vil vi hevde at norske kvinners deltakelse og innflytelse i fagbevegelsen har vært overraskende lite fokusert på i norsk samfunns- og kvinneforskning, med noen unntak¹. Noen forskere har forsøkt å forklare hvorfor kvinner har vært underrepresentert i LOs beslutningsorganer. Blant annet er det blitt framhevet at motstanden mot kvotering internt i LO, interessemotsetninger forbundene i mellom og den etablerte organisasjonsstruktur kan være mulige forklaringer på lav kvinnerepresentasjon (Balas 1982, Skjeie 1988, Fennefoss 1988).

I denne rapporten vil vi gå videre med diskusjonen av kvinners representasjon i fagbevegelsens organer. Ett generelt mål på kvinners politiske innflytelse er deres faktiske deltakelse i politiske beslutningsprosesser. For å kunne si noe om dette skal kvinners representasjon i beslutningsorganer i LO sentralt og på ulike nivåer i forbundene kartlegges. Vi vil videre se på hvilke forhold som kan forklare eventuelle skjevheter i kvinners representasjon i ulike beslutningsorganer i fagbevegelsen.

1 Se for eksempel. Rapport fra (d)en siste skanse. Kvinnerepresentasjon i fagbevegelsen (Skjeie 1988), Normalisering av deltidsarbeid (Anne Lise Ellingsæter 1989), Hindre kvinnene ikke – for sådanne hører fagbevegelsen til (Ingebrigtsen 1983) og Lønnstakerorganisering (Fenne- foss 1988)

(10)

1.2 Målsetting og problemstillinger

Tema for rapporten er kvinners deltakelse og posisjon i fagbevegelsen, og formålet med prosjektet blir å vise hvilken plass og posisjon de kvinnelige tillitsvalgte har, og har hatt, i fagbevegelsen, samt å forklare de skjevheter i representasjon som finnes på de ulike nivåene i forbund og i LO². Ut fra dette kan man si at prosjektets målsetting er todelt, ved på den ene siden å skulle framskaffe kunnskaper om tillitsvalgte kvinner, og på den andre siden å finne mulige årsaker til at kvinner enten ikke ønsker eller ikke når opp som tillitsvalgte i de enkelte forbund og i LO.

Kartleggingen av kvinners representasjon i ulike posisjoner og beslutningsorganer omfatter både verv og posisjoner i LOs sentrale beslutningsorganer og ledelse og i forbundene sentralt og lokalt. Formålet er å se på i hvor stor grad kvinneandelen i medlemsmassen avspeiles blant tillitsvalgte på ulike nivåer. Vi vet lite om sammenhengen mellom kvinners andel av medlemsmassen, deres deltakelse som lokalt tillitsvalgte og deres representasjon i sentrale posisjoner i forbund og i LO Spørsmål som stilles er om kvinnerepresentasjonen varierer mellom ulike typer beslutningsorganer, for eksempel ved at det blir færre kvinner jo viktigere vervene blir. LOs 28 forbund varierer også betydelig når det gjelder kvinneandel blant medlemmene. Vi ønsker å undersøke om kvinnerepresentasjonen varierer etter om forbundene er kvinnedominerte, mannsdominerte eller har en kjønnsmessig balansert medlemsmasse.

En annen problemstilling som tas opp er eventuelle forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder grunnlaget for å bli tilbudt eller påta seg sentrale verv i forbund eller i LO. Møter kvinnelige tillitsvalgte andre og større problemer som lokalt tillitsvalgte enn menn gjør? Er kvinnene «fraværende» i sentrale verv fordi de ikke er interessert i eller har anledning til å påta seg toppverv i fagbevegelsen?

Kan manglende kvinnerepresentasjon på sentralt nivå forklares med mannsdomi- nans, manglende kvinnepolitisk profil eller diskriminering? Dette er spørsmål som vil bli belyst i ulike deler av denne rapporten.

Rapporten problematiserer dermed tre sider ved kvinners deltakelse og representasjon. For det første undersøkes hvor og i hvilken grad kvinnene har tillits- verv lokalt, regionalt og sentralt i de enkelte forbund og i LOs ledelse og valgte beslutningsorganer. For det andre drøftes mulige forklaringer på hvorfor kvinner ikke deltar i samme grad som menn, og hvilke barrierer som eventuelt hindrer dem fra større deltakelse. Og sist, men ikke minst, ønsker vi å diskutere noen av de politiske

2 For enkelthets skyld vil vi bruke betegnelsen «LO» eller LO-nivået om LOs valgte beslutningsorganer og valgte ledelse.

(11)

implikasjoner disse funnene har for LO og forbundene, dersom man ønsker å legge forholdene bedre til rette for at kvinner i større grad enn i dag skal velges til og kunne påta seg sentrale tillitsverv.

1.3 Rapportens oppbygging

Kvinner er en del av fagbevegelsens historie, men har i varierende grad vært synlige gjennom verv og posisjoner. Til ulike tider har kvinners deltakelse i arbeidsliv og fagorganisasjoner hatt ulike begrunnelser, og møtt ulike typer motstand. Etter at vi i dette kapitlet har gitt en oversikt over formål, problemstillinger og datakilder for rapporten, vil vi derfor i kapittel 2 foreta et raskt sveip gjennom historien, og se på hvilken plass kvinner og kvinnesaker har hatt i fagbevegelsen til ulike tider. I dette kapitlet vil vi også presentere noen hovedlinjer i norsk likestillingspolitikk, og se hvilke debatter som har preget denne historien. Til slutt i kapittel 2 diskuteres ulike teoretiske tilnærminger til kvinners politiske deltakelse, noen perspektiver på makt og innflytelse og teorier om forutsetninger for politisk integrasjon.

Tidligere studier har vist at kvinner øker sin andel av medlemmene i LO, men at de ikke i samme grad inntar sentrale posisjoner på forbunds- og LO-nivå (Balas med flere 1982, Skjeie 1988). Disse studiene begynner imidlertid å dra på årene, samtidig som de bare dekker et begrenset utvalg av de verv og posisjoner som skal fylles. For å få oversikt over dagens situasjon, har vi kartlagt kvinners andel av tillitsverv i forbund og i LO. I kapittel 3 presenteres en oversikt over utviklingen av kvinnerepresentasjonen i LOs daglige ledelse og valgte beslutningsorganer. Norsk LO sammenliknes også med andre hovedorganisasjoner for arbeidstakere; YS, AF og svensk LO.

I kapittel 4 vil vi systematisere opplysninger om antall kvinnelige medlemmer og kvinnerepresentasjonen i verv og posisjoner på ulike nivåer i forbundene.

Ved å gjøre dette ønsker vi å se om kvinnerepresentasjon varierer mellom ulike typer organer og mellom forbundstyper. Igjen vil vi foreta en sammenlikning mellom LO- forbundene og arbeidstakerorganisasjoner som er tilknyttet andre hovedorganisasjoner. Vi vil også undersøke om LO-forbundenes kvinnerepresentasjon har for- bedret seg over tid.

I tillegg til å kartlegge kvinners deltakelse i fagbevegelsens beslutningsorganer, er et av formålene med denne rapporten å analysere mulige forklaringer på eventuell lav kvinnerepresentasjon. Forskjeller mellom kvinners og menns representasjon kan forklares både ved hjelp av strukturelle og individuelle faktorer. Det kan for eksempel være ulike sider ved organisasjonsstrukturen (rutiner, tradisjoner,

(12)

valgordninger med mere) som forfordeler kvinner, forbundene kan ha en mer eller mindre kvinnevennlig politikk, eller det kan være det relative antall kvinner og menn som skremmer eller stenger kvinnene ute. Andre forklaringer kan være at kvinner ikke har anledning til å bruke så mye tid på fagforeningsarbeid som det forventes ved sentrale posisjoner, eller at kvinner ikke er like interessert i denne type arbeid som det menn er.

I kapittel 5 diskuterer vi ulike forklaringer om hvor på veien fra lokalt til sentralt tillitsverv det ser ut til at kvinnene eventuelt faller fra? Vi søker også å systematisere informasjonen fra kapittel 4 for å svare på følgende problemstillinger:

Er det flaskehalser i systemene som ikke kvinnene kommer seg gjennom, eller er en eventuell underrepresentasjon jevnt fordelt i organisasjonshierarkiet? Er det spesielle posisjoner som særlig domineres av menn?

I kapittel 6 bruker vi en spørreundersøkelse blant lokale tillitsvalgte for å undersøke om trekk ved de tillitsvalgte selv og deres arbeidssituasjon kan forklare hvorfor kvinnene ikke når opp og fram i fagbevegelsen. Her ser vi på hvem de lokalt tillitsvalgte er og hva som kjennetegner deres tillitsvalgtkarriere. Finner vi forskjeller mellom kvinnelige og mannlige lokalt tillitsvalgte som kan forklare deres ulike karriere i fagbevegelsen? Møtes kvinnelige tillitsvalgte av andre holdninger hos fag- foreningskamerater og arbeidsgivere enn mannlige tillitsvalgte, holdninger som kan virke som ekstra høye barrierer for kvinner?

I kapittel 7 fortsetter vi analysen av data fra spørreundersøkelsen blant de lokalt tillitsvalgte, og fokuserer de tillitsvalgtes holdninger til kvinnerepresentasjon og ulike barrierer for flere kvinnelige tillitsvalgte. Her går vi også nærmere inn på hvilke holdninger lokale tillitsvalgte har til spørsmålet om kjønnskvotering.

I rapportens siste kapittel samles trådene i en oppsummering og en diskusjon av likestillingspolitiske utfordringer for fagbevegelsen.

1.4 Datakilder

Forut for dette prosjektet forelå det ingen samlet oversikt over kjønnsfordeling på sentralt nivå i LO, i forbundene eller blant avdelings- og klubbtillitsvalgte, eller noen samlet oversikt over kjønnsfordelingen blant yrkesaktive og pensjonerte medlemmer i de ulike LO-forbundene. Selv om både LO og forbundene i varierende grad har oversikt over hvem som innehar ulike posisjoner og verv, hadde ingen samlet og systematisert disse opplysningene.

Unntaket her er naturligvis lett tilgjengelige oversikter over LOs sentrale beslutningsorganer, antall mannlige og kvinnelige forbundsledere med videre.

(13)

Tidligere undersøkelser har heller ikke vært særlig opptatt av lokale tillitsvalgtes arbeidssituasjon og erfaringer, selv om det er denne gruppen som vil utgjøre rekrutteringsgrunnlaget for tillitsvalgte på sentralt nivå. Vi visste derfor lite om holdninger blant og arbeidssituasjonen for kvinnelige tillitsvalgte på lokalt plan.

En viktig del av prosjektet har vært å samle og analyse data om kvinnelige tillitsvalgte. De analysene som presenteres i rapporten, er basert på fem forskjellige datakilder. Den første er en pilotundersøkelse blant i alt 14 tillitsvalgte. Disse sam- talene gav oss et første innblikk i en kultur, historie og virkelighet som vi på for- hånd hadde begrensede kunnskaper om. Denne informasjonen var uvurderlig for oss i forkant av våre to spørreundersøkelser.

Den andre datakilden er et spørreskjema sendt til alle LO-forbundene. For- målet med denne var å kartlegge kvinneandelen blant forbundenes medlemmer samt kjønnsfordelingen blant lokalt tillitsvalgte og blant delegater til landsmøter, lands- styrer og forbundsstyrer. Vi ba også om kjønnsfordelingen blant de landsmøtevalg- te tillitsvalgte, deriblant leder og nestleder. Det viste seg imidlertid umulig å få en oversikt over alle lokalt tillitsvalgte, det vil si tillitsvalgte kvinner og menn på avdelings-/foreningsnivå og klubbnivå. De fleste forbund kan imidlertid oppgi kjønns- fordelingen blant avdelings-/foreningsledere, mange har også full eller delvis oversikt over kjønnsfordelingen blant øvrige styremedlemmer. De færreste forbund kjenner kjønnfordelingen blant tillitsvalgte på arbeidsplassnivå (klubb-tillitsvalgte).

Den tredje, og viktigste kilden, er to spørreundersøkelser blant til sammen 1986 tidligere og nåværende lokale tillitsvalgte kvinner og menn fra i alt åtte LO- forbund. Undersøkelsene ble gjennomført som telefonintervjuer senhøsten 1996.

Forbundene i undersøkelsen er Fellesforbundet, Handel og Kontor, Norsk Kom- muneforbund, Norsk Tjenestemannslag, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddel- arbeiderforbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, Norsk Grafisk Forbund og Felles- organisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Til sammen utgjør medlemmene i disse forbundene mer enn 70 prosent av medlemmene i LO, og de representerer både kvinne- og mannsdominerte forbund, privat og offentlig sektor, store, mellomstore og relativt små forbund. Undersøkelsen blant nåværen- de tillitsvalgte omfatter både tillitsvalgte på avdelings-/foreningsnivå og klubbtillitsvalgte. Undersøkelsen blant tidligere tillitsvalgte er gjennomført blant tidligere landsmøtedelegater fra de samme åtte forbundene som i dag ikke er aktive tillitsvalgte i forbundet. De to spørreundersøkelsene er nærmere beskrevet i vedlegg 1.

Den fjerde datakilden er informasjon om kvinnerepresentasjonen blant medlemmer og i valgte beslutningsorganer i medlemsforbund og på hovedorgani- sasjonsnivå blant Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og svensk LO. Dette er dels informasjon som allerede finnes tilgjengelig, dels har vi måtte samle inn informasjonen ved kontakt til det enkelte

(14)

forbund og dels har AF og YS på egen hånd iverksatt undersøkelser av kvinneandel i forbundene (YS) og i forbundenes valgte organer (AF). Denne informasjonen er blitt gjort tilgjengelig for prosjektet.

Til sist har vi benyttet ulike skriftlige dokumenter fra LO sentralt og de ulike forbundene. Dette omfatter blant annet årsrapporter, landsmøte-/kongressprotokol- ler, vedtekter, medlemstallsoversikter, måldokumenter med videre. Gjennom disse har vi både hentet informasjon om kvinner representasjon i ulike verv og posisjoner og om likestillingspolitiske målsettinger.

(15)

Kapittel 2 Perspektiver på kvinners deltakelse

Denne rapporten dreier seg om kvinners plass i fagbevegelsen, det vil si om kjønn og politikk. I løpet av de siste tiårene har vi i Norge sett at det politiske liv har endret seg ganske mye, ikke minst i forhold til kvinners deltakelse (Holter 1996). I denne perioden har kvinnene økt sin deltakelse i offentlig politikk, og som vi skal se utover i rapporten, også i fagbevegelsens organer. Innledningsvis ønsker vi å gi en mer generell diskusjon av problemstillinger knyttet til kjønn og representasjon. Hva er argumentene for at kjønn er av betydning for politisk representasjon? Hva gjør kjønn til politikk? Hvorfor er det viktig at kvinner deltar i og har innflytelse på utformingen av LOs politikk?

Det finnes ulike begrunnelser og meninger om disse spørsmålene, og vi vil i det følgende se litt nærmere på noen av dem. Vi har valgt å se kvinners deltakelse og representasjon fra tre ståsteder. Fagbevegelsen, likestillingsmyndigheter og sam- funnsforskere har til dels ulike tilnærminger til kvinners posisjon og muligheter innenfor det politiske system generelt og fagbevegelsen spesielt. Vår presentasjon av historiske hendelser, konflikter og institusjonelle endringer er på ingen måte fullstendig. Vi håper imidlertid å kunne vise noen viktige ideologiske og politiske rammebetingelser for diskusjoner av kjønn og politikk. Hensikten med gjennom- gangen er å gi en skisse av en utvikling, samt å gi henvisninger til litteratur hvor disse spørsmålene blir mer utførlig diskutert.

Aller først i dette kapitlet ser vi på hvilke perspektiver som har vært rådende og hvilke argumenter som har vært toneangivende i den offentlige likestillingspolitikken fram til i dag (2.1). Deretter tar vi et historisk tilbakeblikk på noen av de saker og konfliktlinjer som har preget kvinners tilstedeværelse i fagbevegelsen (2.2).

Vi sammenlikner kvinners aktivitet og representasjon i fagbevegelse, kvinnebevegelse og i de ulike kanaler for politisk deltakelse, med spesiell vekt på enkelte viktige kvinnepolitiske tema og saker. På den måten ønsker vi å trekke fram områder der det har vært og fremdeles er diskusjoner som angår kvinners rettigheter som lønnsarbeidere og fagorganiserte. Til slutt presenteres noen teoretiske bidrag om politisk mobilisering og integrasjon (2.3). Her presenteres tilnærminger og problemstillinger som brukes i diskusjoner og analyser av kvinners deltakelse utover i rapporten.

(16)

Kvinners posisjon i fagbevegelsen er verken i norsk eller europeisk sammenheng et tema som preges av særlig mange empiriske studier eller faglige debatter. Kvinners representasjon i LO har ikke vært kartlagt siden slutten av 1980-tallet (Skjeie 1988).

Men det finnes studier av en del tilgrensende områder som tar for seg kvinners deltakelse og posisjon i arbeidslivet, i utdanningssystemet og i andre deler av vårt politiske system (Hernes 1982, Halsaa 1988 og 1996, Haukaa 1991 , Christensen og Siim 1989, Dahlerup 1989, Skjeie 1992, Holter 1981 og 1982 og 1996, Teigen og Steen Jensen 1995, Raaum 1995). Vi har konsentrert oss om å anvende noen av hovedfunnene og problemstillingene fra disse forskningsarbeidene i vår diskusjon av sentrale aspekter ved politiseringen av kjønn i samfunnsliv, arbeidsliv og fagbevegelse, og i våre teoretiske tilnærminger til de utfordringer dagens fagbevegelse står overfor i forhold til mobilisering og integrering av kvinner i det fagpolitiske arbeid på arbeidsplassene og i forbundene.

2.1 Norsk likestillingspolitikk før og nå

Kjønnsdebatten er gammel, selv om begreper som «likeverd» og «likestilling» først festet seg i offentlig politikk fra omkring 1970 (Nagel 1995). Før dette hadde likestilling vært ett av flere begreper som ble brukt for å betegne saker der kjønn var avgjørende. Andre begreper var «kvinnekamp», «kjønnsroller» og «kvinnediskrimi- nering», og etter 1970 også «kvinnefrigjøring», betegnelser som på en tydeligere måte viste til de antatte årsakene til ulikheten mellom kvinner og menn.

For å forstå hvilken status og rolle kjønnsdebatten har i LO i dag, kan det være hensiktsmessig å gripe til historien. Når og hvordan ble kjønn et politisk tema, og hvordan gjenspeiles historiske debatter og skillelinjer i dagens fagbevegelse? I det følgende vil vi se på hvilke saker som preget den offentlige kjønnsdebatten og kvinneorganisasjonene til ulike tider, og hvilke konsekvenser disse fikk for utviklingen av kvinners politiske rettigheter.

Kjønnsdebatt i likestillingspolitikkens historie

Else Viestad har lansert begrepet «de store hundreårsbølger» for å beskrive hva hun betrakter som de fire historiske topper i kjønnsdebatten (Viestad (red.) 1994, Nagel 1995). Ifølge henne toppet utviklingen seg henholdsvis rundt 1680, 1780, 1880 og 1980. «Toppene» kjennetegnes av at likhetstanken gjorde kvalitative «sprang»

framover.¹

1 Diskusjonen om de fire hundeårsbølgene bygger delvis på Anne-Hilde Nagels framstilling (Nagel 1995).

(17)

Ifølge Viestad toppet den første bølgen seg rundt 1680. På denne tiden ble offentlig- hetsarenaen åpnet for kjønnsdebatten, og det ble argumentert for og i mot likestilling mellom kjønnene. I Norden er Ludvik Holbergs argumenter om at kvinner ut fra naturretten har rett til utdanning og offentlige stillinger et eksempel (Nagel 1995).

Tiden rundt 1780-bølgen var preget av den franske revolusjonen, og det ble krav om full likerett for kvinner. I Frankrike ble det for eksempel publisert bøker med titler som Erklæringen om kvinnenes og borgerinnenes rettigheter (1791), og i England utga Mary Wollstonecraft A Vindication of the Rights of Women (1792), hvor hun både forfekter kvinnens rett til utdanning, hennes adgang til lønnet arbeid, til likelønn, en selvstendig sivil status og samme politiske rettigheter som mannen – det vil si både stemmerett og styringsrett (Nagel 1995).

Alle var selvfølgelig ikke enige i slike synspunkter. I henhold til Viestad hevdet blant andre den tyske filosofen Immanuel Kant at selv om også kvinner har forstand, så er den ikke lik mannens. Ut fra dette grunnsynet diskuterer Kant kvinner og menns forskjellige natur, og mannens var selvfølgelig den overlegne. Disse argumentene skulle vise seg gangbare, og dominerte i lang tid diskusjonen om kvinners rettigheter og stilling i samfunnet (Viestad 1989).

På slutten av 1800-tallet vokste det fram mange organisasjoner i Norge, og årene rundt 1880 er av enkelte historikere kalt «de gyldne år» (Nagel 1995). Dette er ifølge Viestad toppen av den tredje bølgen. Perioden var preget både av store teoretiske bidrag om kvinners undertrykking og frigjøring, og av framveksten av den organiserte kvinnebevegelsen. Det var den kvinneorganisasjonenes aktiviteter som dannet utgangspunktet for betegnelsen over, og det er fra dette tidspunkt man snak- ker om en kvinnebevegelse (Pax Leksikon 1981). En del av kvinneorganisasjonene var direkte tilknyttet arbeiderbevegelsens begynnende organisasjonsapparat, mens de som ikke var det, ofte ble kalt borgerlige. Både kvinnebevegelsen og den teoretiske debatten var todelt.

Todelingen av den teoretiske debatten viste seg ved at den ene siden argu- menterte for kvinners formelle rettigheter og prinsipielle frihet, og at dette var tilstrekkelig for å oppnå likhet mellom kvinner og menn. Den andre siden var opptatt av å avskaffe de økonomiske og samfunnsmessige årsakene til ulikheten mellom kvinner og menn. På den ene siden var de som konsentrerte seg om den juridiske og formelle likestillingen (liberalistene), og på den andre de som mente dette ikke var tilstrekkelig og slett ingen garanti for reell frihet for kvinner (sosialistene) (Nagel 1995). Her ligger kilden til den splittelsen av kvinnebevegelsen som vi har sett helt fram til våre dager, og som skimtes i deler av den kvinnepolitiske debatten den dag i dag, for eksempel i synet på og diskusjonen av kvotering som likestillingspolitisk virkemiddel.

(18)

Også den organiserte kvinnebevegelsen var todelt allerede fra sin begynnelse på midten av 1800-tallet. Norsk Kvinnesaksforening ble dannet i 1884, og man kan stadfeste den politiske organiseringen av arbeiderkvinnene til konstitueringen av Bergens kvindelige Arbeiderforening i 1894 samt Arbeiderpartiets Kvindeforening i Kristiania året etter (Pax Leksikon 1981). Den borgerlige kvinnebevegelsen var mest opptatt av kvinnefrigjøring som et økonomisk spørsmål og et spørsmål om formell stemmerett for kvinner. Dens utgangspunkt var at også kvinner måtte få adgang til yrkesutøvelse og politisk deltakelse. For enslige kvinner fra borgerskapet var spesielt adgangen til yrkesutøvelse sett som en viktig forutsetning for et selvstendig og verdig liv (Nagel 1995). Kampen for stemmeretten ble i første rekke ført an av Kvinnestemmerettsforeningen (1885) og Landskvinnestemmerettsforeningen (1898) (Nagel 1995).

Den sosialistiske kvinnebevegelsen i Norge startet i fagbevegelsen. Arbeider- kvinnene, som ikke jobbet fordi de primært ønsket det, men av nød, så på arbeid som en dyd av nødvendighet. De var naturlig nok opptatt av å bedre kvinners ar- beidsvilkår, og de første fagforeningene for kvinner ble dannet i nær tilknytning til Arbeiderpartiets politiske foreninger, som de for øvrig ønsket å være en integrert del av. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, og i 1889 ble den første fagforeningen for kvinner stiftet under fyrstikkarbeiderstreiken på Bryn og Grønvold fyrstikkfabrik- ker i Kristiania, hvor arbeiderne protesterte mot dårlig lønn og helsefarlige arbeids- forhold. I årene etter streiken ble en rekke kvinnelige fagforeninger stiftet blant industriarbeiderkvinner, som Væveriarbeidernes forening, Cigarlæggernes forening og Kristiania kvindelige Tobaksarbeideres forening med flere Etter hvert fikk også syerskene og tjenestepikene sine organisasjoner. I 1901 ble Arbeiderpartiets Kvinde- forbund stiftet. Viktige saker for Kvindeforbundet var bedring av kvinners arbeids- vilkår, barnebegrensning og spørsmålet om fagopplæring for kvinner.

Som vi ser har todelingen av kvinnebevegelsen rot i kvinnens forskjellige sosiale og økonomiske bakgrunn og situasjon, og derigjennom ulike politiske preferanser. Den ene delen av kvinnebevegelsen måtte overbevise sine menn om at også de burde gis anledning til egen inntekt, mens arbeiderkvinnene så mer på kapita- listene og andre arbeidsgivere som sine motstandere. Todelingen gjenspeiler slik den tradisjonelle klassekonflikten mellom middelklasse og arbeiderklasse (Nagel 1995).

Her ligger den konflikten som kvinneforskere i større eller mindre grad har strevd med fram til i dag. Spesielt på 1970-tallet uttrykte denne konflikten seg som mot- setninger mellom feminisme og marxisme, mellom kvinnekamp og klassekamp.

Med unntak av spørsmålet om stemmerett for kvinner, var det vanskelig å få til samarbeid mellom de to kvinnegruppene. Til dels var de gjensidig mistroiske;

arbeiderkvinnene så på kvinnesakskvinnene som en overklassebevegelse, mens disse på sin side mente at arbeiderkvinnenes tilknytning til Arbeiderpartiet hemmet kvinnenes sak (Agerholt 1937).

(19)

I denne perioden (1880 til 1970) fikk likestilling gjennomslag på avgjørende punk- ter, både i forhold til politiske, borgerlige og sosial rettigheter. Kvinner fikk stemmerett i 1913, og ble dermed også valgbare til folkevalgte forsamlinger. Kvinner fikk rett til høyere utdanning, til å drive næring og de fikk arverett, blant mye annet.

1950- og 1960-tallet er husmoridealets glansdager, med streng arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Rundt 1970 innledes imidlertid den fjerde bølgetopp i norsk kvinnekamp, og dette var tiåret da kvinnebevegelsen på nytt gikk på barrika- dene. «Den nye kvinnebevegelse» reiste med stadig større styrke krav til parti og fagbevegelse om å gi kvinner muligheter for full deltakelse i yrkes- og samfunnsliv». (Nyhamar 1990). For Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og de andre kvinneorganisasjonene ble kvinners rett til lønnet arbeid det viktigste likestillingskravet.

Utviklingen i retning av økt sysselsetting gikk raskt. Svært mange kvinner kom ut på arbeidsmarkedet i 1970-åra, en stor del som deltidsarbeidende. På 1980-tallet kom småbarnsmødrene for fullt. Det å kunne kombinere utdanning, jobb og familie ble viktig, og saker som kortere arbeidstid (6-timers-dagen), utbygging av barnehager og jevnere fordeling av omsorgsansvar var (og er) sentrale kvinnepolitiske temaer.

Likestillingspolitikk

Kravet om likhet mellom kvinner og menn, og indignasjonen over ulikhet kan alt- så føres tilbake til den organiserte kvinnebevegelsens start ved århundreskiftet. Si- den den gang har mye skjedd. Innholdet i kravet om likhet har endret seg under- veis og etter hvert som kvinners formelle rettigheter er bedret. Likestillingspolitikk defineres her som institusjonelle og vedtatte mål og midler i arbeidet med likestilling mellom kvinner og menn i politikk og arbeidsliv.

Den moderne likestillingspolitikken startet allerede i 1946 med opprettelsen av FNs Kvinnekommisjon (St.meld.nr. 70 1991–92). Som en konsekvens av Likelønnskonvensjonen, ble det norske Likelønnsrådet opprettet i 1959, og det ble for første gang slått fast at det offentlige skulle ha ansvar for å fremme likestilling i arbeidslivet. I 1972 ble Likestillingsrådet opprettet, med hovedformål å bedre kvinners stilling generelt. En sentral del av rådets arbeid var å ta ansvaret for utarbeidel- sen av en lov om likestilling (Haavio-Mannila 1983). Sentrale deler av debatten rundt og om den første likestillingsloven, og for såvidt også den siste, var hvorvidt loven skulle bygge på kjønn som forskjell eller kjønn som like. Dette dreide seg om hvorvidt tiltakene og lovene skulle være kjønnsnøytrale eller kjønnsspesifikke, om de skulle begrenses til visse samfunnsområder (arbeidsliv eller også privatlivet) (Haavio-Mannila 1983). På denne måten kan både likestillingslovens innhold, ideologiske målsettinger og konkrete virkemidler sies å være uttrykk for hvordan det politiske systemet ivaretar kvinners interesser.

(20)

I 1978 ble likestillingsloven vedtatt av Stortinget, og med den fikk vi også et likestillingsombud, som det første land i verden (St.meld. nr.70 1991–1992). Like- stillingsloven har som formål å forhindre diskriminering på grunnlag av kjønn, og å fremme likestilling mellom kjønnene, og tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Målet er likestilling, og hovedprinsippet er likebehandling. Loven er åpen for forskjellsbehandling der hvor dette kan fremme likestilling (§3.3). Det er denne paragrafen som åpner opp for bruk av kvotering ved ansettelser i arbeidslivet, og kjønnskvotering kan slik sett defineres som en (av flere) form(er) for positiv sær- behandling, som en form for omvendt diskriminering. Paragrafen har imidlertid også vært brukt for å få flere menn inn i for eksempel utdanninger og yrkesgrupper som er svært kvinnedominerte. Loven gjelder prinsipielt alle samfunnsområder, men skal ikke håndheves i forhold til privatlivet. Loven har formuleringer og bestem- melser om ansettelse, lønn, utdanning, reklame og kjønnssammensetningen av offentlige råd og utvalg.

Ved oppsummeringen av kvinnetiåret i 1985, formulerte FN et strategido- kument som alle nasjoner sluttet seg til. Her sies det at alle regjeringer innen år 2000 bør ha en tilfredsstillende, omfattende og sammenhengende nasjonal politikk for å fjerne hindringene for lik deltakelse av kvinner og menn på alle samfunnsområder.

Det blir understreket at kvinner må oppmuntres til å søke utradisjonelle utdanninger, at det skal legges stor vekt på å øke kvinners økonomiske selvstendighet, og at det må bli større representasjon av kvinner på ledernivåer i arbeidslivet og i politiske organisasjoner.

I sin mest umiddelbare form er dette et krav om likebehandling av og mellom kvinner og menn. Under ligger en antakelse om forekomst av diskriminering og undertrykkelse, og kanskje også et krav om at dersom likestillingstiltak skal ha sin berettigelse, må det finne sted diskriminerende forskjellsbehandling.

Når det gjelder likhet i formelle rettigheter har likestillingen mellom kjøn- nene kommet langt i Norge, og likestillingsmyndighetene kan vise til omfattende resultater. Men dermed er det ikke gitt at reell likestilling er oppnådd. Det er ikke manglende formelle rettigheter som i dag hindrer kvinner fra å inneha posisjoner og dermed få innflytelse på linje med menn. Det er imidlertid flere faktorer som påvirker kvinner og menns reelle muligheter til deltakelse i maktorganer som lokale og sentrale politiske institusjoner og i fagbevegelsen. I positiv retning virker en økt synliggjøring av kvinners liv og interesser, i hvilken grad omsorgsoppgaver skal være et offentlig ansvar, offentlig debatt om likelønn og 6-timers arbeidsdag og organisering av arbeidstiden med mere. I negativ retning bidrar barrierer både av mer psykologisk og sosial karakter, holdninger som holdes oppe av vanens makt, som hindringer for realiseringen av de likestillingspolitiske mål her i landet.

(21)

I løpet av de siste 20–30 årene har det skjedd voldsomme endringer i kvinners rela- sjon til den politiske makt i forbindelse med endringer i kvinners livsbetingelser, tilknytning til arbeidslivet med mere, som vi har vært inne på ovenfor. Kvinner i Norge og i de andre skandinaviske land er i løpet av 1970- og 1980-årene begynt den lange veien gjennom institusjonene (Christensen og Siim 1989). I dag kan man ikke lenger hevde at kvinner i de skandinaviske velferdsstater står utenfor eller i opposisjon til den politiske makten. Kvinners politiske representasjon har økt ve- sentlig og for øyeblikket utgjør kvinner i underkant av 40 prosent av Stortingets medlemmer, og om lag 33 prosent av kommunestyrene, og kvinner er til en viss grad blitt integrert i det korporative systemet som medlemmer av råd, nemnder og utvalg.

Denne økningen har ikke kommet av seg selv, men er i alle fall delvis et re- sultat av landsomfattende aksjoner for å få flere kvinner inn i kommunestyrer og Storting (Halsaa 1986). Likestillingsrådet har blant annet helt siden 1967, og sist ved valget i 1995, iverksatt aksjoner for å få flere kvinner inn i kommunestyrene rundt om i landet. Utformingen av offentlig familiepolitikk og kvinnepolitikk, under betegnelsen likestillingspolitikk, er ett av de klareste uttrykk for forandringen i kvinnerollen og av kvinners posisjon i de ulike samfunnsarenaer. Kjønn har etter hvert blitt en viktig faktor i offentlig politikk (Hernes 1982, Halsaa 1986).

2.2 Kvinner og kvinnesaker i fagbevegelsens historie

Bakgrunnen for at kjønn etter hvert aksepteres som relevant kategori i fagbevegelsen, er ifølge LOs handlingsplan for likestilling 1996–1997, at kvinner og menn har ulike yrker og posisjoner i arbeidsorganisasjonen og ulik tilknytning til privat- sfæren. Handlingsplanen slår fast at likestilling mellom kjønnene er en forutsetning for å oppnå rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet. Dette er spesielt viktig i Norge, hvor vi har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, og dessuten en frem- tid med stadig økende omstillingshastighet og krav til fleksibilitet i arbeidslivet. Fordi denne situasjonen gir kvinner og menn ulike utfordringer og interesser på arbeidsmarkedet, sier handlingsplanen at kjønnsperspektivet må være med når spørsmål om strukturelle endringer på arbeidsmarkedet, lønn og arbeidsvilkår, arbeidsmiljø og belastninger diskuteres i fagbevegelsens fora. Videre heter det at det også fra et demokratisk synspunkt er viktig at kvinners erfaringer og interesser avspeiles i fagbevegelsens arbeid. Kvinner utgjør snart halvparten av LOs medlemsmasse og representerer stadig et stort medlemspotensiale. Sett på denne bakgrunn er det viktig at LO søker å øke kvinners representasjon i fagbevegelsens organer.

(22)

I 1999 fyller LO 100 år, og kvinnene har vært faglig aktive i hele denne perioden.

De har hovedsakelig samarbeidet med menn i blandede foreninger. Kvinners lønns- arbeid har imidlertid i lange perioder forårsaket til dels sterke konflikter innad i fagbevegelsen. Før vi går nærmere inn i på de tema som angår kvinners politiske rettigheter, vil vi se nærmere på den historiske sammenkoplingen mellom politisk mobilisering generelt og fagorganisering konkret.

Kamp om lønnsarbeid

Etter at stemmeretten var vunnet i 1913, gikk Norge inn i en økonomisk nedgangs- tid, og kvinnesak og kvinnebevegelse likeså (Agerholt 1937). Det ble etter hvert tydelig at kvinners inntog på arbeidsmarkedet førte til en kamp langs to fronter; en kamp om arbeid, og en kamp for retten til organisering. Den gang var holdningen blant en del mannlige arbeidere at kvinner ikke først og fremst er arbeidere, men husmor og mor som kunne utkalles til lønnsarbeid i oppgangstider med stor etter- spørsel etter arbeidskraft, men som i perioder med arbeidsledighet blant menn, måtte tilbake til kjøkkenbenken. I 1925 kulminerte dette synet ved at LO kongressen fattet et vedtak om å stenge gifte kvinner ute fra arbeidslivet:

«Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og deres tillitsmenn å motarbeide at det i sådanne hjem, hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeid» (Nyhamar 1990) Dette vedtaket var begrunnet med knapphet på arbeid, men kan samtidig hevdes å uttrykke et syn på kvinners rolle i samfunnet, og beslutningen ble også forsvart av tidsskriftet Arbeiderkvinnen – ikke som prinsipp, men ut fra en pragmatisk begrun- nelse (Nagel 1995). Det kom heller ingen umiddelbar protest mot vedtaket fra fagorganiserte kvinner. Ikke før det samme skjedde i Oslo kommune i 1928, hvor Oslo Arbeiderparti da gikk inn for å begrense kvinners rett til arbeid i Oslo kommune.

Dette førte til at saken fikk ny oppmerksomhet også i LO, men først på Landskvinne- konferansen i 1936 ble det gitt en direkte oppfordring til Arbeiderpartiet om å omgjøre vedtaket.

I løpet av 1930-tallet kom stadig flere kvinner med i fagbevegelsen, og kil- der hevder at de på denne tiden på flere måter styrket sin stilling i arbeiderbevegel- sen (Balas med flere 1982). Det ble blant annet opprettet en rekke kvinnegrupper innenfor fagforeningene, og det ble foreslått opprettet et eget kvinneutvalg i LO.

Forslaget om et eget kvinneutvalg ble imidlertid møtt med motstand og argumenter om at arbeiderbevegelsens idealer nettopp var å behandle alle likt, og at en sær- organisasjon for kvinner derfor ikke var nødvendig. Dette skapte diskusjoner i fagbevegelsen, og i 1940 ble Kvinnenemnda opprettet, etter oppfordring fra

(23)

Landskvinnekonferansen i 1939. På dette tidspunktet var det om lag 55 000 fagorganiserte kvinner i Norge.

Etter krigen prøvde Norske Kvinners Samarbeidsnemnd (opprettet i 1945) å samle arbeiderkvinnene, de borgerlige kvinnesaksorganisasjonene og andre organisasjoner til et kvinnefaglig samarbeid. Dette lykkes gjennom behandlingen av like- lønnskampen, som var den første store likestillingssaken etter krigen, men det sprakk på abortsaken rundt 1950. Arbeiderkvinnenes organisasjoner, som den gang var Arbeiderpartiets kvinnesekretariat, LOs kvinnenemnd og tilsluttede forbund, gikk dermed ut av Samarbeidsnemnda i 1950 (Nagel 1995).

Organiseringen av LOs likestillingsarbeid

Kvinnenemnda ble stiftet i 1940, og nedlagt i 1973. Kvinnenemndas viktigste ar- beidsområder var ved siden av stiftelse og aktivisering av lokale kvinnenemnder, likelønnsspørsmål, yrkesopplæring av kvinner og gravide arbeidstakeres stilling i arbeidslivet. Organisasjonsstrukturen fungerte slik at den sentrale nemnda hadde direkte kontakt med de lokale kvinnegruppene, og sentralt bestod nemnda av en kvinnesekretær, et arbeidsutvalg og et styre, rekruttert fra forbundenes hovedstyrer, forbundsstyrer eller arbeidsutvalg. Nemnda skulle være et rådgivende organ for LOs sekretariat i saker som angikk de fagorganiserte kvinnenes interesseområder.

Kvinnenemnda hadde 200–300 kontaktkvinner rundt om i distriktet. Dis- se kontaktkvinnene var helt sentrale i forhold til opprettelsen av de lokale nemnder og representerte kontakten med grunnplanet i organisasjonen, noe som ble sterkt vektlagt.

Foran kongressen i 1946 bad nemnda LO om å kreve at forskjeller mellom manns- og kvinnelønninger ble fjernet, og at lik lønn for likt arbeid ble gjennom- ført. Dette var den gang et svært radikalt spørsmål, og kvinnenemnda var nok også av mange sett på som vel radikale. De stilte mang en gang den mer etablerte fagbevegelse på harde utfordringer (Balas med flere 1982).

I 1949 ble det vedtatt å ansette en kvinnesekretær som skulle drive opplys- ningsarbeid blant kvinnene for å øke tilslutningen til fagbevegelsen og aktivisere de kvinner som var organiserte (Temahefte 1, LO). Denne hadde tale og forslagsrett i LOs sekretariat fram til ordningen ble nedlagt i 1985. På 1950- og 1960-tallet var likelønnsdebatten sentral i LO og i Kvinnenemnda. Norge sluttet seg ikke til ILOs likelønnskonvensjon nr. 100 før i 1959, og fra 1967 ble all inndeling etter kjønn fjernet fra tariffavtalene (Temahefte 1, LO)². I tillegg var kvinners yrkesvalg, sysselsetting av eldre kvinner, gravide kvinner situasjon i arbeidslivet temaer Kvinne- nemnda jobbet mye med fram til den la ned sitt arbeid 8. mai 1974.

(24)

Denne nedleggelsen hadde sin bakgrunn i et kongressvedtak i 1969. Her ble det vedtatt en omorganisering av LOs likestillingsarbeid, og som en del av dette ble Kvinnenemnda nedlagt i 1974. I stedet ble LOs Utvalg for familiespørsmål oppnevnt.

Nå anså man ikke lenger de kvinnefaglige og kvinnepolitiske spørsmål først og fremst som kvinnesak, men som familie- og likestillingspolitikk. Man mente det var viktig å få menn med i arbeidet med disse spørsmålene, og derfor mente man at likestilling måtte integreres som en del av den generelle familiepolitikken. Omorgani- seringen skjedde blant annet fordi man ønsket å signalisere viktigheten av menns plass og rolle i arbeidet med familie- og likestillingspolitiske spørsmål, og representerte derfor også en endring av fokus i LOs likestillingspolitikk.

I 1977 ble LOs familieutvalg omdøpt til LOs utvalg for familiepolitikk – likestilling – likeverd. I dag heter dette Familie- og likestillingspolitisk utvalg. I 1977 ble også Oslo Faglige Kvinnebevegelse stiftet, med formål om blant annet å jobbe for 6-timersdagen og et tverrfaglig samarbeid mellom fagorganiserte kvinner foran LO-kongressene. At kvinnene samarbeidet og la felles strategier i forhold til diskusjoner og vedtak på kongressen ble ansett å være en god strategi for å oppnå oppmerksomhet og flertall for viktige kvinnefaglige spørsmål.

LO har i dag opprettet en egen likestillingsavdeling. I LOs handlingsplan for likestilling er følgende temaer sentrale; kvinners yrkesaktivitet og lønnsforhold, arbeidstid, deltidsproblematikk, familiepolitikk, utdanningspolitikk, kjønns- kvotering og kvinnelig representasjon (LOs Handlingsplan for likestilling 1995/

1996). Vi vil i det følgende vie to av disse, debatten om likelønn og kjønnskvote- ring spesiell oppmerksomhet.

Likelønnsdebatten

Kvinnene har samlet sett utgjort en lavtlønnsgruppe i det norske samfunn, og gjør det fortsatt, om dog i mindre grad enn tidligere. Det er fortrinnsvis to grunner til dette. For det første var det lenge akseptert at det skulle være forskjell mellom kvinne og mannslønninger – også i de tilfeller hvor de to kjønn stod på samme arbeids- plass og utførte samme type arbeid. Gro Hagemann skriver om «de billige lærerin- dekræfter» i det forrige århundre:

Kvinner skulle ansettes i skolen på andre premisser enn menn. Det lå i kor- tene fra første stund. Ikke bare skulle deres anvendelse i skolen begrenses til bestemte poster. Det var også en klar forutsetning at arbeidskraften deres skulle være billigere. (Hagemann 1992:71)

2 Mer om likeslønnsdebatten i neste avsnitt.

(25)

Dels har yrker som først og fremst rekrutterer kvinnelige arbeidstakere i stor utstrek- ning vært lavtlønnsyrker. Slik har de lave kvinnelønninger tradisjonen på sin side.

I mellomkrigstiden var det som nevnt krav om at det skulle være mulig å forsørge en familie på en lønn, og dette forsørgertillegget i menns lønn var den formelle begrunnelsen for forskjellige tariffsatser for kvinner og menn (St.meld. nr.70 1991–92). Likelønnskomiteen av 1949 bidro til at ulik lønn ble offentlig diskutert og forskjellene etter hvert redusert. I 1959 verifiserte Norge ILO-konvensjo- nen nr. 100 om «Lik lønn for arbeid av lik verdi», og Likelønnsrådet ble deretter opprettet for å ivareta myndighetenes forpliktelser i forhold til denne konvensjo- nen (St.meld.nr.70 1991–92).

LO og dets forbund har spilt og spiller en sentral rolle for lønnsfastsettelsen i det norske samfunn, og for utformingen av mer generelle arbeidsvilkår. I 1961 tok hovedorganisasjonene i arbeidslivet initiativ til en rammeavtale for gjennomførin- gen av likelønnsprinsippet, men til tross for denne var likelønnsrådets konklusjon etter at avtaleperioden var over, at store kvinnegrupper var kommet urimelig dårlig ut (St.meld. nr 70 1991–92).

I sin Handlingsplan for likestilling sier LO at bestrebelsene på inntektsmes- sig likestilling mellom kvinner og menn er en naturlig og viktig arbeidsoppgave i organisasjonens familie- og likestillingspolitikk. Handlingsplanen viser også til at selv om kvinner gjennomgående har hatt en gunstigere lønnsutvikling enn menn i årene 1980–1990, så tjener kvinner gjennomgående mindre enn menn. Målet for fagbevegelsen er lik lønn for arbeid av lik verdi.

Tabell 2.1 Lønn for kvinner i prosent av tilsvarende lønn for menn. Gjennomsnitt for heltids- ansatte. 1970 er timelønn. 1980–1995 er beregnet årslønn

0 7 9

1 1980 1985 1990 1995 e

r e d i e b r a i r t s u d n

I 75 84 86 90 90

r e r æ n o j s k n u f i r t s u d n

I 60 65 69 74 76

l e d n a h e r a

V 66 75 77 79 82

k n a

B 65 75 79 81 84

g n i r k i s r o

F - 64 67 71 72

g n i t y e t s e n e j t g i s s e m s g n i n t e r r o

F 63 67 69 71 75

n o j s a r t s i n i m d a s t a t

S 74 81 84 85 89

g n i n s i v r e d n

U 81 88 91 90 93

n o j s a r t s i n i m d a e n u m m o

K 79 83 88 90 92

e s l e h g i l t n e f f

O 71 75 77 80 -

Kilde: Likestillingsrådet

(26)

Som vi ser av tabell 2.1. tjener menn fortsatt i gjennomsnitt mer enn kvinner i alle bransjer. I den offentlige debatten rundt likeslønnsproblematikken har det vært gitt mange og ulike forklaringer på disse lønnsforskjellene. Noen hevder at kvinners relative lønnsnivå er et uttrykk for kvinners økonomiske stilling i samfunnet, og dermed en indikasjon på kvinners stilling mer generelt. Det lavere lønnsnivå blant kvinner behøver ikke å skyldes lønnsdiskriminering, det kan også skyldes faktorer som er allment aksepterte som grunnlag for lønnsskiller. Hva som er den faktiske situasjonen er i stor grad et spørsmål som må besvares med konkrete studier. Pro- blemet med likelønn er sammensatt, men hovedpoenget med en likelønns-politikk er å hindre ulik lønn som skyldes kjønn.

I en studie av lønnsforskjeller i seks selskaper i privat sektor, sies det at det spesielt er to forhold som peker seg ut som særlig betydningsfulle når det gjelder ulikheter i lønnsnivå mellom kvinner og menn. For det første om ulikhetene skyldes at kvinner i mye mindre grad enn menn ser ut til å rykke opp til lederstillinger og andre avansementsposisjoner. Og for det andre skyldes ulik lønn at kvinner fortsatt har et mer usammenhengende yrkesløp enn menn, med flere og lengre avbrudd og kanskje også større tendenser til permanent avgang fra yrkesaktivitet (Hoel (red) 1997 :9), og at dette har negativ effekt på deres lønnsnivå.

Kjønnskvotering

Bakgrunnen for likestillingslovens åpenhet for positiv særbehandling av kvinner ved ansettelser med mere, ligger i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, ulikheter i kvinner og menns yrkesroller og ikke minst i kvinner og menns lønn. Som vi har sett har likelønnbestrebelsene hatt en viss virkning, men fortsatt finnes systematiske forskjeller i utdanningsvalg, yrkesvalg, arbeidssituasjon og avlønning. I Likestillingsloven ble det slått fast at formell likestilling ikke var nok til å endre disse forholdene, og loven åpnet derfor opp for positiv særbehandling av kvinner.

Begrepet kvotering er knyttet til positiv særbehandling enten ved valg til politiske verv, ved opptak til studier eller ved ansettelser i arbeidslivet. En generell definisjon er «fastsettelse av en bestemt prosentandel eller minstetall» for å sikre det kvoterte kjønn en rimelig representasjon. Det finnes ulike grader av kvotering.

Moderat kjønnskvotering betyr at søkere av det underrepresenterte kjønn går foran når kvalifikasjonene ellers er like eller tilnærmet like, noe som betyr at dette prin- sippet kan brukes kjønnsnøytralt eller kvinnespesifikt (St.meld. nr.70. s.57). Radikal kvotering forholder seg til minstekvoter, og betyr at søkere av det underrepresenterte kjønn som oppfyller de angitte minstekravene går foran inntil den angitte kvoten er full, selv om det er bedre kvalifiserte søkere av det andre kjønn.

Likestillingslovens bestemmelse om representasjon i offentlige utvalg er en kjønnsnøytral bestemmelse som lovfester at begge kjønn skal være representert med

(27)

minst 40 prosent av medlemmene. Andre representasjonskriterier benyttes også. Vi ser for eksempel at organisasjoner og virksomheter kan sette seg mål om en viss kjønnssammensetning innen et visst tidsperspektiv. Et siste representasjonskriteri- um er det som sier at begge kjønn skal være representert i forhold til sin andel av medlemmene/deltakerne, også kalt forholdsmessig representasjon.

Kvotering er et virkemiddel som er ment å styrke og sikre en bestemt kjønns- sammensetning, og benyttes som oftest for å sikre kvinners politiske representasjon.

Et krav om kjønnskvotering må ses på bakgrunn av kvinners økende politiske interesse og mobilisering (historisk), og som et virkemiddel som skulle gi kvinner tilsvarende makt som menn, og ikke bare som et middel til å bli hørt. Arbeiderpartiet vedtok kjønnskvotering allerede i 1983, som innbefattet en minimumsrepresenta- sjon på 40 prosent kvinner og menn ved alle valg og nominasjoner i partiet. Dette førte til en markant økning i antall kvinner både i regjering, Storting og i kommunestyrene.

I LO har man ikke vedtaksfestet kvoteringsbestemmelser i forbindelse med valg til beslutningsorganer eller ledelse. Vedtektene sier imidlertid at sekretariatets faste styrer, råd og utvalg bør settes sammen i henhold til kjønnssammensetningen blant medlemmene. Også ved valg av representanter til kongressen, henstiller LO sentralt om at forbundene så langt råd er, i tillegg til å ta hensyn til de forskjellige landsdeler og yrkesgrupper, også tar hensyn til kjønnsfordelingen blant sine egne medlemmer. Tre av LOs forbund har vedtatt kvoteringsbestemmelser. Norsk Kom- muneforbund og Norsk Tjenestemannslag har vedtatt at begge kjønn bør være representert med minst 40 prosent. Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har en bestemmelse om at minst 50 prosent av valgte representanter skal være kvinner.

Også i LO har det vært foreslått å vedta kvotering som prinsipp ved valg til sentrale beslutningsorganer og/eller den valgte ledelse. Foran LO-kongressen i 1985 ble kvotering framsatt som ett av de viktigste kvinnepolitiske kravene, men ned- stemt. Det samme skjedde på kongressene både i 1989, 1993 og 1997. På kongressen i 1997 ble en historisk milepæl oppnådd i og med at en overvekt av kvinner ble valgt inn i den daglige ledelse. LOs ledelse består nå av 5 kvinner og 3 menn. Der- med kan man kanskje si at motstanderne av kvotering og tilhengerne av integrasjons- linjen – at kvinner vil få innflytelse og posisjoner når tiden er moden for det – på mange måter kan sies å ha fått «rett». Mens andre hevder at det nettopp er kampen for innføring av kvotering som har fått kongress og ledelse til å være ekstra opp- merksomme på å fylle «kjønnskvotene», for på den måten å gjøre kjønnskvotering overflødig. Det var imidlertid også røster på kongressen i 1997 som hevdet at LO nettopp i en situasjon med flere kvinner enn menn i LOs daglige ledelse, burde vedta kvoteringsbestemmelser som kunne sikre en god kvinnerepresentasjon også i fram-

(28)

tiden, for på den måten å forebygge for tider hvor det eventuelt måtte blåse sterkere mannlige vinder enn i dag.

Så oppløftende som i den daglige ledelsen, er imidlertid ikke situasjonen for kvinnene i andre sentrale beslutningsorganer på LO-nivå og i forbundene. De mest sentrale posisjonene i forbundene er fortsatt mannsdominerte, noe som også for- planter seg til LOs beslutningsorganer. I LOs sekretariat er for eksempel kvinneandelen 20 prosent, slik den har vært siden 1985, og i 1997 er kun tre av 28 forbundsledere kvinner.

2.3 Noen teoretiske perspektiver på kvinners representasjon

I de to foregående underkapitler har vi skissert deler av fagbevegelsens, kvinnebevegelsens og likestillingspolitikkens historie ved å trekke fram noen sentrale historisk viktige spørsmål, debatter og skillelinjer. I dette avsnittet vil vi se nærmere på noen av samfunnsforskningens tilnærminger og debatter av kjønn som politisk kategori.

En sentralt målsetting med denne rapporten er å kartlegge og forklare kvinners eventuelle underrepresentasjon i ulike deler av LO-systemet. I kapittel 3 og 4 vil vi se på kvinners representasjon i forbundene og på LO-nivå, og analysere i hvilken grad og i tilfelle hvor kvinner er underrepresentert. I dette kapitlet ønsker vi å presentere noen hypoteser om sammenhengen mellom kjønn, politisk deltakelse og innflytelse. Disse vil vi så prøve ut relevansen av i analysene videre utover i rapporten. Før vi gjør dette, ser vi på noen teoretiske, samt LOs egne, begrunnelser for hvorfor det er så viktig at kvinner deltar, hvorfor kjønn har politisk relevans generelt og i fagbevegelsen spesielt.

Noen begrunnelser for kvinners deltakelse

Før, under og rett etter 2. verdenskrig var det et stort problem for kvinnebevegelsen at så mange kvinner tilsynelatende ikke var interesserte i politikk, målt som deltakelse på den offentlige politikkens arenaer (Dahlerup 1989). I forbindelse med kvinners økende mobilisering, nye politiske krav og økte sysselsetting utover på 1970-tallet, problematiserte kvinneforskningen og kvinnebevegelsen det snevre politikk- og maktbegrepet som ofte ble brukt i studier av politisk deltakelse (Albrektsen 1977, Halsaa 1981). Det ble hevdet at den eksisterende politikkforståelsen ekskluderte kvinner så lenge det private ikke ble politisert. De som tok til orde for en slik utvi-

(29)

delse av politikkbegrepet ønsket å bidra til at hverdagens fordelinger og interesse- konflikter ble en del av politikkens innhold. Samtidig hevdet disse at den strukturelle og individuelle diskrimineringen av kvinner aldri ville kunne oppheves uten en slik utvidelse av politikkens domene.

I forlengelsen av dette ble det naturlig også å stille spørsmålstegn ved begrepet politisk interesse, og hvem som representerte hvilke interesser. I filosofi og sam- funnsforskning har det alltid vært kontroversielt hvilket forhold det er mellom in- dividets, gruppers, institusjoners og staters interesser, og det har opp gjennom historien vært skilt mellom almene og private og mellom objektive og subjektive interesser. Hadde kvinner andre interesser enn menn, og kunne menn representere kvinner og deres interesser, og i tilfelle hvorfor ikke?

Interessebegrepet har historisk sett alltid vært brukt i ulike betydninger, dels har det vært knyttet til krav om å være representert (om å være blant) i politikken, og dels har det vært knyttet til krav i forhold til politikkens innhold (Halsaa 1987).

Man kan argumentere for at kvinners interesser har krav på å være representert ut fra rent demokratiske prinsipper, noe som innebærer et krav til politikkens innhold, et substansielt krav om innflytelse basert på rettferdighet (Halsaa 1987, Skjeie 1992, Holter 1981, Jonasdottir 1986, Hernes 1986, Hirdmann 1990). Videre kan man begrunne krav til kvinnerepresentasjon med at kvinner som gruppe har spesielle interesser i en del spørsmål som gjelder fordeling av goder. Dette legitimerer et for- melt krav om deltakelse, basert på kvinners og menns ulikhet.

Argumentene for mobilisering og integrering av kvinner i politikken kan i samfunnsforskningen dermed sies å ha vært tosidig, og i tråd med interessebegre- pets to ulike betydninger. Til ulike tider har disse to aspektene vært vektlagt med ulik tyngde: i enkelte perioder har det vært det demokratiske representasjonskrite- riet som har vært dominerende, i andre har det vært at kvinner må inn fordi de er forskjellige, at bare kvinner kan representere kvinner og at kvinner vil drive politikk på andre måter en menn. Uansett kan man hevde at disse kravene, først om kvinners rett til representasjon overhodet, og deretter om økt deltakelse, for det første dreier seg om å være politisk aktiv, for det andre om endring av politikkens innhold, og for det tredje om en endring av den numeriske representasjonen fordi dette vil kunne gi økt innflytelse på politikkens innhold. Med en todeling av ulikhets- dimensjonen over, gir dette oss følgende tre begrunnelser for hvorfor det er viktig at kvinner deltar aktivt i politiske beslutningsprosesser.

Et rettferdighetsargument som innebærer at det er demokratisk og følgelig rettferdig at man skal være representert etter den andel man utgjør. Kvinner er full- verdige borgere, og har derfor rett til å være med på å bestemme over samfunnet på lik linje med menn.

De to neste argumentene fokuserer på ulikheten mellom kvinner og menn.

Interesseargumentet innebærer at siden kvinner og menn jobber i ulike bransjer og

(30)

yrker, i ulike posisjoner i arbeidsorganisasjonen, og med ulik tilknytning til hjem- mesfæren, har de også ulike problemforståelser og verdiprioriteringer. Dette betyr at på noen områder har kvinner og menn motstridende interesser, og derfor kan menn heller ikke representerer kvinners interesser. Dette gjør kjønn til et viktig re- presentasjonskriterium.

Ferdighetsargumentet likner mye på interesseargumentet, men har et annet fokus. Her betones ikke ulike behov, men ulike ferdigheter. Fordi kvinner både har annen utdanning, yrker og stillinger enn menn, er også kvinner og menn i besittelse av ulike ferdigheter og kunnskaper, og kvinner og menn har ulike levekår. Dersom man er opptatt av en bred politisk representasjon, utgjør de kvinnelige ferdigheter og livserfaringer viktige supplement i forhold til de mannlige ved utformingen av politikken. Og ikke minst i forhold til det at politikk også handler om hvilke saker som overhodet kommer på den politiske dagsorden, og hvilke beslutninger som fattes.

Fagbevegelsen har også sine egne argumenter for hvorfor kvinner bør med.

I tillegg til de tre over, bruker LO et medlemsargument blant annet i Handlingspla- nen for likestilling (LO 1995/1996). Argumentet tar utgangspunkt i at LOs tradi- sjonelle dominans på organisasjonsmarkedet er i ferd med å endre seg, og at LO utsettes for stadig sterkere konkurranse om nye medlemmer både fra YS og AF. Disse arbeidstakerorganisasjonene rekrutterte på midten av 1990-tallet like mange nye medlemmer som LO. Slik situasjonen har vært de siste årene, er det i første rekke kvinnelige arbeidstakere som sørger for at både LO, AF og YS øker sitt medlems- tall. Dette gjør kvinnelige arbeidstakere til en særdeles viktig målgruppe for LO.

Kvinner i sentrale posisjoner, og endringer i den politiske profil, antas å ha en viktig positiv symboleffekt i en slik rekrutteringssituasjon.

En NTL-delegats innlegg på LO-kongressen i 1985 gikk rett inn i disse mer teoretiske og prinsipielle diskusjonene, da det ble hevdet at:

«Det er fortsatt et klart misforhold mellom antall kvinner i fagbevegelsen og antallet kvinnelige tillitsvalgte på alle plan. Kvinners spesielle interesser i arbeidslivet ivaretas best av kvinnelige tillitsvalgte, og derfor er det viktig at det blir flere av dem.»

Her argumenteres det helt i tråd med interesseargumentet, at kvinner og menn har ulike og potensielt motstridene interesser, og at kvinners interesser best kan ivaretas av kvinner. Fordi det antas å være en sammenheng mellom sosiale kjennetegn, interesser og preferanser, blir «kjønn» et relevant politisk karakteristikum som dermed bør være et sentralt grunnlag for representasjon.

I kapittel 7 vil vi se på i hvilken grad de lokalt tillitsvalgte er enige i disse ulike begrunnelsene av kvinners økte deltakelse.