Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldres fordeling på kommunenivå

(1)

RAPPORTER / REPORTS2021 /8

Fredrik Gulbrandsen, Ann Susanne Kulasingam, Christian Sørlien Molstad og Alice Steinkellner

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldres fordeling på kommunenivå

2021 / 8Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldres fordeling på kommunenivå

(2)

(3)

Fredrik Gulbrandsen, Ann Susanne Kulasingam, Christian Sørlien Molstad og Alice Steinkellner Innvandrere og norskfødte med

innvandrerforeldres fordeling på kommunenivå

Statistisk sentralbyrå • Statistics Norway Oslo–Kongsvinger

(4)

I serien Rapporter publiseres analyser og kommenterte statistiske resultater fra ulike undersøkelser. Undersøkelser inkluderer både utvalgsundersøkelser, tellinger og registerbaserte undersøkelser.

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde.

Publisert 25. februar 2021 Rettet side 54

ISBN 978-82-587-1286-9 (trykt) ISBN 978-82-587-1287-6 (elektronisk) ISSN 0806-2056

Standardtegn i tabeller Symbol

Ikke mulig å oppgi tall

Tall finnes ikke på dette tidspunktet, fordi

kategorien ikke var i bruk da tallene ble samlet inn.

.

Tallgrunnlag mangler

Tall er ikke kommet inn i våre databaser eller er for usikre til å publiseres.

..

Vises ikke av konfidensialitetshensyn Tall publiseres ikke for å unngå å identifisere personer eller virksomheter.

:

Desimaltegn ,

(5)

Statistisk sentralbyrå 3

Forord

I denne rapporten beskriver vi den regionale sammensetningen og fordelingen til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre per 1.1.2020. Rapporten er en videreføring av rapporten til Østby m. fl. fra 2013. Vi tar for oss fordelingen primært på kommunenivå, fordelt etter landbakgrunn og innvandringsgrunn.

I tillegg beskriver vi kort bruttoinnvandringen til Norge og innvandrernes innenlandske flyttemønster i perioden 1990-2019. Rapporten tar også for seg innvandreres bokonsentrasjon i Oslo per 1.1.2020 og innvandringens betydning for befolkningsutviklingen i kommunene i perioden 2010-2020.

Fredrik Berger Gulbrandsen, Ann Susanne Kulasingam, Christian Sørlien Molstad og Alice Steinkellner har utarbeidet tabellene og skrevet rapporten.

Vi takker Marianne Tønnessen, Silje Vatne Pettersen og Ane-Merete Halpern for innspill og tilbakemeldinger. Lars Østby takkes spesielt for grundig lesning av kapitlene i rapporten og gode kommentarer gjennom hele arbeidet med rapporten.

Rapporten er tilgjengelig i pdf-format på Statistisk sentralbyrås internettsider under adressen: http://www.ssb.no/a/publikasjoner.

Arbeidet med rapporten er finansiert av Kunnskapsdepartementet.

Statistisk sentralbyrå, 11.02.2021.

Ann Kristin Brændvang

(6)

4 Statistisk sentralbyrå

Sammendrag

Rapporten tar for seg hvordan innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre var fordelt på kommunenivå ved inngangen til 2020. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre behandles hver for seg. Vi beskriver også innvandringen til kommunene i perioden 1990-2020 og hvordan denne innvandringen har påvirket kommunenes befolkningsutvikling. Vi har også sett på innvandrernes innenlandske flyttemønster.

Siden 1990 er det 1 170 000 registrerte innvandringer til Norge. Oslo er den kommunen i landet som flest personer har innvandret til. Innvandrere fra EU/EØS flytter i stor grad vekk fra de største byene og til kommunene rundt, mens

innvandrere fra land utenfor EU/EØS flytter fra små kommuner mot større og mer sentrale kommuner.

Innvandrere utgjorde 14,7 prosent av befolkningen ved inngangen til 2020, og norskfødte med innvandrerforeldre 3,5 prosent. Andelen innvandrere har vokst betydelig i mange kommuner siden 2012, spesielt i små utkantkommuner. Gamvik og Båtsfjord passerte Oslo i andel innvandrere, og har nå 28,3 og 26,7 prosent innvandrere, mens andelen for Oslo er 25,6 prosent. Oslo har vokst mest i antall innvandrere, mens andelen kun har vokst med 2,9 prosentpoeng.

Innvandrere som gruppe bor mer sentralt enn hele befolkningen, men dette varierer for ulike landgrupper. Innvandrere fra Syria bor minst sentralt og innvandrere fra Pakistan mest sentralt. Innvandrere fra Somalia og Polen ligger mellom disse to gruppene. Botid og innvandringsgrunn kan være mulige bidragsytere til noen av forskjellene vi ser.

Innvandrere med utdanning som innvandringsgrunn er mest konsentrert i sentrale kommuner, mens nyankomne flyktninger viser et klart desentralisert

bosettingsmønster. Mange kystkommuner i Nord-Norge og på Vestlandet har stor andel arbeidsinnvandrere. Ofte finner vi mange familieinnvandrere i kommuner hvor det også er stor andel arbeidsinnvandrere og/eller flyktninger.

Norskfødte med innvandrerforeldre bor mer sentralt enn øvrig befolkning, men dette varierer med landbakgrunn. De med bakgrunn fra Marokko, Pakistan og Tyrkia bor mest sentralt, mens de med bakgrunn fra Nederland, USA og nordiske land bor mer desentralisert. I Oslo følger norskfødte med foreldre fra Pakistan, Tyrkia og Sri Lanka i stor grad bosettingsmønsteret til innvandrere med samme landbakgrunn, mens norskfødte med bakgrunn fra Vietnam avviker fra dette mønsteret.

Fordelingen av innvandrere innenfor Oslo følger i stor grad den tradisjonelle øst- vest-oppdelingen av byen, men ikke alltid. Det er særlig mange innvandrere i bydelene lengst øst og sør-øst. Polske og svenske innvandrere er relativt jevnt fordelt ut over byen, mens pakistanske og somaliske innvandrere bor mer konsentrert. Mangfoldet av innvandrergrupper innenfor hver del av byen er allikevel stort.

Siden 2010 har innvandringen hatt en stor betydning for befolkningsutviklingen for norske kommuner. 114 av landets kommuner ville hatt befolkningsøkning uten nettoinnvandring, mens 99 kommuner har hatt befolkningsvekst på grunn av nettoinnvandring. 143 kommuner har hatt befolkningsnedgang. Alle de mest sentrale kommunene ville hatt økning uten nettoinnvandring, mens de minst sentrale kommunene er de som har hatt befolkningsnedgang til tross for nettoinnvandring.

(7)

Abstract

The report covers the municipal distribution of immigrants and Norwegian-born with immigrant parents at the start of 2020. Immigrants and Norwegian-born with immigrant parents are two separate categories. We describe immigration to the municipalities in the period 1990-2020 and its impact on population trends in the municipalities. We have also examined the domestic migration pattern of

immigrants within Norway.

Since 1990, there have been 1 170 000 registered migrations to Norway, and the municipality with the most immigrants is Oslo. Immigrants from the EU/EEA mainly leave the cities and move to the surrounding municipalities, while immigrants from outside the EU/EEA tend to move from small municipalities to larger and more central ones.

14.7 per cent of the Norwegian population were immigrants at the start of 2020, while Norwegian-born with immigrant parents was 3.5 per cent. The proportion of immigrants has grown significantly in many municipalities since 2012, especially in small outlying municipalities. Gamvik and Båtsfjord have surpassed Oslo in terms of the proportion of immigrants, and now have 28.3 and 26.7 per cent, compared to 25.6 per cent in Oslo. The immigrant population in Oslo has seen the most growth, but the proportion has only increased by 2.9 percentage points.

Immigrants as a group live more centrally than the population as a whole, but this varies between country groups. Immigrants from Syria live least centrally and immigrants from Pakistan most centrally. Immigrants from Somalia and Poland are somewhere between these two groups. Length of residence and reason for

immigration may be possible contributors to these differences.

Immigrants with education as the reason for immigration show the strongest regional centrality, while newly arrived refugees are settled in more decentralized areas. The largest proportion of migrant workers are found in various small coastal municipalities. Municipalities with high proportion of migrant workers and/or refugees often have high proportion of family immigrants.

Norwegian-born with immigrant parents have a stronger regional concentration in central areas than the rest of the population. Those with parents from Morocco, Pakistan and Turkey are settled more centralized than those with parents from the Netherlands, the USA and the Nordic countries. Within Oslo, Norwegian-born to parents from Pakistan, Turkey and Sri Lanka establish their own household within the same general areas as immigrants with the same background, while Norwegian- born to Vietnamese parents deviate from this pattern.

The distribution of immigrants within Oslo can often be said to follow the traditional east-west divide in the city. The most easterly and south-easterly districts in particular have large immigrant populations. Polish and Swedish immigrants are relatively evenly distributed across the city, while the Pakistani and Somali populations are more concentrated. All parts of the city nevertheless have a large diversity of immigrant groups.

Since 2010, immigration has had a major impact on population trends in Norwegian municipalities. Without net immigration, 114 of the country's

municipalities would have had population growth, but net immigration has led to population increases in 99 municipalities. 143 municipalities have had a population decline despite of net migration.

(8)

Innhold

Forord ... 3

Sammendrag ... 4

Abstract ... 5

Innhold ... 6

1. Bakgrunn og formål ... 7

Datagrunnlag og populasjon ... 7

Innvandrere og/eller norskfødte med innvandrerforeldre ... 9

Regional inndeling ... 9

Konfidensialitet ... 14

Definisjoner og begreper ... 15

Leseveiledning ... 16

2. Demografisk utvikling etter 1990 ... 18

Viktige utviklingstrekk ved innvandringen til Norge ... 18

Innvandrere i Norge ved inngangen til 2020 ... 21

Bruttoinnvandringen til Norge – hvem innvandrer hvor? ... 21

Hvor mange av innvandrerne var fortsatt bosatt i Norge ved utgangen av 2019? .... 25

Innenlandsk flyttemønster –hvor flytter innvandrere?... 27

3. Innvandrernes regionale fordeling etter landbakgrunn ... 32

Innvandrernes fordeling mellom kommunene ... 32

En av tre innvandrere bor i de mest sentrale kommunene ... 35

Største land i kommunene ... 36

Innvandrere fra Polen ... 39

Syrerne bor i 337 av landets kommuner ... 40

En av tre somaliere bor i Oslo ... 42

Tre av fem pakistanere bor i Oslo ... 44

Oppsummering... 46

4. Innvandrernes regionale fordeling etter innvandringsgrunn... 47

Arbeidsinnvandrere har økt mest ... 47

Fordeling på fylkesnivå ... 48

Fordeling på kommunenivå ... 49

Innvandrere med «arbeid» som innvandringsgrunn ... 51

Innvandrere med «flukt» som innvandringsgrunn ... 53

Innvandrere med «familie» som innvandringsgrunn ... 56

Oppsummering... 59

5. Norskfødte med innvandrerforeldre ... 61

Demografisk sammensetning ... 61

Voksne norskfødte med innvandrerforeldre i egen husholdning ... 64

Norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan, Vietnam, Tyrkia og Sri Lanka i Oslo ... 71

Oppsummering... 77

6. Bokonsentrasjon i Oslo ... 79

Innvandrernes fordeling ... 80

Fordeling etter landbakgrunn ... 82

Mangfold ... 85

Oppsummering... 88

7. Befolkningsutviklingen 2010-2020 ... 90

Referanser... 96

Vedlegg A: Tabeller ... 99

Vedlegg B: Figurer ... 100

Figurregister ... 111

Tabellregister ... 113

(9)

1. Bakgrunn og formål

Ann Susanne Kulasingam

Det bor ved inngangen til 2020 om lag 790 000 innvandrere og nesten 190 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge, fordelt på landets 356 kommuner. I denne rapporten skal vi gi en beskrivelse av hvordan innvandrerne og deres norskfødte barn er fordelt mellom kommunene, hvordan innvandringen til kommunene har forløpt de siste årene, og hvordan denne innvandringen påvirker kommunenes befolkningsutvikling. Det understrekes allerede her at vi kun ser på de som er registrert bosatt i Norge siden rapporten baserer seg på data hentet fra Det sentrale folkeregisteret. Et betydelig antall personer oppholder seg i landet uten å være registrert bosatt, enten fordi de har til hensikt å oppholde seg her kortere enn seks måneder, eller at de av andre grunner ikke skal være registrert bosatt her. I tillegg er det også et ukjent antall personer som skulle vært registrert som bosatt uten å være det (Zhang, 2008).

Det er flere grunner til at de regionale sidene ved innvandringen bør vies

oppmerksomhet. For det første kan innvandrernes bosettingsmønster potensielt sett ha betydning for innvandrernes vilkår og mulighet for inkludering lokalt. For det andre vil innvandrernes fordeling påvirke demografiske utviklingsmønstre nasjonalt, regionalt og lokalt. Demografiutvalgets NOU 2020: 15 peker særlig på tre demografiutfordringer som distriktene står overfor: befolkningsnedgang, aldring og spredt bosetting (s. 22). Innvandrere påvirker dette distriktspolitiske

utfordringsbildet og kan bidra til å opprettholde folketallet i mange deler av landet.

Kartlegging av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre sin regionale sammensetning og fordeling er derfor viktig for å bedre forstå befolknings-

utviklingen i landet generelt, og de demografiske konsekvensene av innvandringen på kommunenivå spesielt.

Den forrige rapporten som Statistisk Sentralbyrå har publisert om innvandrernes demografiske og regionale fordeling tok for seg fordelingen slik den forelå ved inngangen til 2012 (Østby et al., 2013). Fokuset i denne rapporten ligger på å beskrive fordelingen ved inngangen til 2020, og å se på endringene som har skjedd særlig i perioden 2012-2020. Siden 2012 har det skjedd en omfattende kommune- og regionreform, en global flyktningsituasjon som har generert rekordmange asylankomster til landet og en utvikling i arbeidsmarkedet som stadig tiltrekker seg utenlandsk arbeidskraft. I tillegg har innvandrernes norskfødte barn blitt en

betydelig større gruppe, og flere av dem har nådd voksen alder. Formålet med denne rapporten er å gi en oppdatert demografisk og regional oversikt over innvandrerne og deres norskfødte barn.

Datagrunnlag og populasjon

Dataen som er brukt i rapporten er basert på befolknings- og flytteregistrene.

Kildene til SSBs befolkningsstatistikk (BEREG) er i all hovedsak Det sentrale folkeregisteret (DSF) i Skattedirektoratet komplettert med data fra

Utlendingsdatabasen (UDB) i Utlendingsdirektoratet (UDI). Statistikken gjelder per 1.1.2020.

Det sentrale folkeregisteret er hovedkilde for all løpende befolkningsstatistikk inklusive statistikk over innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, mens BEREG er SSBs register over personer og familier. Registeret inneholder alle som er, eller har vært, registrert bosatt i Norge fra 1964 til nå.

Populasjonen i denne rapporten består av personer som er registrert bosatt i Norge, fastlagt i lov om folkeregistreringen av 9.12.2016. Som nevnt innledningsvis,

(10)

oppholder et betydelig antall personer seg i landet uten å være registrert bosatt her av ulike grunner. De som oppholder seg i landet uten å være registrert i Det sentrale folkeregisteret inngår følgelig ikke i populasjonen som denne rapporten omhandler.

Utlendingsdatabasen til UDI er den viktigste kilden for informasjon om innvandringsgrunner. UDB er databasen for alle saker som gjelder søknad om besøk og opphold i Norge. Den enkeltvariabelen i UDB som betyr mest for statistikken over innvandringsgrunner er vedtaksgrunn (her kalt innvandringsgrunn). Grunnlaget for statistikken om innvandringsgrunner er det første positive oppholdsvedtaket som kan knyttes til en persons innvandring. Nordiske

statsborgere kan flytte fritt mellom de nordiske landene og vi vil derfor ikke kunne finne disse i UDB med noe oppholdsgrunnlag. For personer som innvandret før 1990 er informasjonen om innvandringsgrunn mangelfull, og en konsekvens av dette er at ikke alle innvandrere i Norge er oppført med innvandringsgrunn.

Innvandringsgrunn deles inn i hovedgrunnene arbeid, flukt, familie, utdanning og annet/uoppgitt, og omfatter innvandrere med ikke-nordisk statsborgerskap som har innvandret i perioden 1990-2019. I denne rapporten regnes personer som har familieinnvandret til personer med flyktningbakgrunn som familieinnvandrede.

Arbeidstakere på korttidsopphold (under 6 måneder) registreres ikke som bosatte i Norge, og er her ikke medregnet i begrepet arbeidsinnvandring. Utenlandsadopterte er ikke med fordi de ikke regnes som innvandrere.

Inn- og utvandring vises for personer som selv har innvandret til Norge etter deres statsborgerskap eller landbakgrunn på innvandringstidspunktet. I kapittel 2 ser vi på inn- og utvandring etter landbakgrunn fordi dette trolig er mest relevant i en regionaldemografisk sammenheng. I rapporten viser vi inn- og utvandring for perioden 1990-2019.

Bruttoinnvandringen til Norge og innenlands flytting beskrives ved å bruke SSBs årlige statistikk over flyttinger. Vi tar ikke hensyn til om innvandrerne som beskrives er bosatt i Norge per 1.1.2020 eller ikke. Flyttestatistikken bygger på opplysninger fra folkeregisteret: Tallene fra 1995 og seinere er basert på Det sentrale folkeregisteret (DSF) i Skattedirektoratet, mens tallene for 1968-1994 er hentet fra forløperen til dette, Det sentrale personregisteret (DSP). Kvaliteten på flyttemeldingene er generelt svært god, selv om utvandringsstallene kan være noe lavt på grunn av manglende rapportering. Det er gjort tiltak for å utregistrere personer som har reist fra landet uten å melde ifra, men det vil alltid være en del personer som står registrert som bosatte i Norge uten å lenger være det.

Husholdningsstatistikken bygger på opplysninger fra DSF, Norges offisielle eiendomsregister (Matrikkelen) og Enhetsregisteret i Brønnøysund. Det er flyttemeldinger til DSF som ligger til grunn for opplysninger om bosted. Til samme bohusholdning regnes personer som er registrert bosatt i samme privatbolig eller institusjon. Vi skiller mellom privathusholdning og andre husholdninger (dvs.

ikke privathusholdning). Personer som er bosatt og får dekket sine behov for kost, pleie og omsorg på institusjon, regnes ikke som bosatt i en privathusholdning.

For norskfødte med innvandrerforeldre (kapittel 5) er vårt fokus dem som har etablert egen privathusholdning, dvs. personer som ikke er registrert bosatt i samme bohusholdning som sine foreldre. Vi har ikke innhentet alternativ adresse fra NRK, Posten og Lånekassen for studenter som mottar borteboerstipend og er registrert bosatt i samme bohusholdning som foreldrene. Det kan derfor oppstå et gap mellom registeropplysninger og antall unge voksne som faktisk er bosatt i samme privathusholdning som sine foreldre. Følgelig er det rimelig å anta at

(11)

kapittel 5 angir en andel bosatt i foreldrehusholdningen som er noe høyere enn den faktiske utflyttingen skulle gi grunnlag for.

Innvandrere og/eller norskfødte med innvandrerforeldre

I analyser av innvandring og integrering har det blitt vanlig å skille mellom dem som selv har innvandret og de barna som er født i Norge med to

innvandrerforeldre. Dette har ikke alltid vært gjeldende praksis. For ikke mange år tilbake var innvandrernes norskfødte barn en nokså liten gruppe i antall, og det var få voksne blant dem. I 2012, ved tidspunktet for foregående rapport, talte

norskfødte med innvandrerforeldre i underkant av 110 000 personer og få hadde nådd voksen alder. Det ble derfor valgt å beskrive innvandrerne og deres norskfødte barn som én samlet gruppe. Siden den gang har innvandrernes norskfødte barn økt til om lag 190 000 personer, hvorav nesten 50 000 er 18 år eller eldre. Dette gjør dem til en stor nok gruppe til at vi kan beskrive fordelingen deres adskilt fra innvandrerne. I foreliggende rapport vil derfor innvandrerne og deres norskfødte barn behandles som to separate grupper.

Når vi velger å ha separate beskrivelser for de to gruppene, byr dette naturligvis på utfordringer når vi skal sammenligne funn fra 2020 med funn fra foregående rapport. Likevel mener vi at gruppene er for forskjellig til at de kan beskrives under ett. De norskfødte barna har hatt hele eller deler av sin oppvekst og sosialisering i Norge og på mange områder ligner de mer på befolkningen sett under ett enn på innvandrere med samme landbakgrunn. Nå som såpass mange norskfødte med innvandrerforeldre er i voksen alder, er det derfor meningsfullt å beskrive gruppens

«egen» demografiske atferd, og undersøke hvorvidt denne atferden ligner eller avviker fra atferden til innvandrere og den øvrige befolkningen i sammenlignbar alder.

Av praktiske konsekvenser, vil dette i all hovedsak påvirke sammenlignbarheten mellom foregående rapport og kapittel 3 i foreliggende rapport. I kapittel 3

beskrives innvandrernes regionale sammensetning og fordeling etter landbakgrunn, mens den tilsvarende fordeling gjøres for både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i foregående rapport. Av den grunn har vi til denne rapporten gjort egne datakjøringer for kommunefordelingen til innvandrere etter

landbakgrunn i 2012 som brukes som sammenligningsgrunnlag i kapittel 3.

Dette skillet vil ikke ha praktiske konsekvenser for øvrige kapitler i rapporten.

Kapittel 4 beskriver innvandrernes regionale fordeling og sammensetning etter innvandringsgrunn. Ettersom kun innvandrere er registrert med innvandringsgrunn, inngår ikke norskfødte med innvandrerforeldre i disse fordelingene. Funn fra 2020 er følgelig sammenlignbare med funn fra 2012. Kapittel 2 og 7 er basert på egne datakjøringer for tidsperioden som beskrives, mens kapittel 5 og 6 kun har fokus på situasjonen per 1.1.2020 uten å trekke linjer tilbake til 2012.

Regional inndeling

Den regionale inndelingen som benyttes i rapporten påvirker også de funn som gjøres. Jo større regioner det opereres med, desto mer sammensatt blir regionene.

Vi retter derfor mest oppmerksomhet mot fordelingen på kommunenivå, og i kapittel 5 og 6 på lavere geografiske nivåer i Oslo. I denne delen presenterer vi kort hvordan vi vil bruke de regionale enhetene som benyttes i rapporten.

Kommune- og regionreformen

Ved inngangen til 2020 bor én av tre i en kommune som er slått sammen under kommune- og regionreformen. Det nye kommunekartet bærer preg av store

(12)

endringer: 19 fylkeskommuner og 429 kommuner i 2012 har blitt til 11 fylkeskommuner og 356 kommuner i 2020.

Når vi sammenligner 2012 og 2020 bruker vi gjeldende inndeling av fylkeskommuner og kommuner, og i kapittel 2 presenterer vi bruttoinnvandringen for perioden 1990-2019 med gjeldende kommunestruktur. Dette vil naturlig nok ha sine svakheter da dagens kommunestruktur avviker betydelig fra kommunestrukturen i foregående rapport og dermed begrenser sammenlignbarheten mellom de to rapportene. Fordelingen mellom fylker og kommuner vil også være mindre nyansert i 2020 enn i 2012 siden antall fylkeskommuner og kommuner har blitt betydelig redusert. Likevel er fordelen med å bruke gjeldende kommune- og regioninndeling at vi på lengre sikt vil ha et bedre sammenligningsgrunnlag for kommende undersøkelser.

Kommunene er svært ulike i størrelse

Vi vil minne lesere om at kommunene i Norge er svært ulike i areal og i innbyggertall. Oslo og Utsira utgjør to befolkningsmessige ytterpunkter med henholdsvis 693 494 og 198 innbyggere, mens en norsk gjennomsnittskommune hadde like under 15 100 innbyggere. Rangerer vi alle kommuner i stigende rekkefølge etter innbyggertall, finner vi derimot at en typisk norsk kommune (mediankommunen) kun har 5 200 innbyggere ved inngangen til 2020.

Arealmessig er Kautokeino landets største kommune med sine 9 707 km² mens Kvitsøy er landets minste kommune med 6 km². Denne kommunestrukturen vil prege rapportens innhold. Siden hver enkelt av de 356 kommunene er den

informasjonsbærende enheten, setter dette grenser for hvor detaljert informasjon vi kan gi om hver av dem. Større kommuner og kommuner som avviker tydelig fra generelle mønstre vil ofte bli vektlagt i den deskriptive omtalen i teksten. Kartene som viser fordeling for kommunene er derfor det viktigste verktøyet i denne rapporten og gir samme type informasjon om alle kommuner.

Som det ble påpekt i foregående rapport, er ikke nødvendigvis kommunene det beste grunnlaget for regionaldemografiske analyser (Østby et al., 2013). Rutekart kan ofte være mer virkelighetsnære. Likevel er kommunene administrative enheter med ansvar for blant annet bosetting av flyktninger og andre oppgaver knyttet til innvandrernes opplæring og inkludering lokalt.

Bruk av kartdata

Vi har i rapporten lagt stor vekt på å utnytte bruken av kart som verktøy for å beskrive fordelinger på kommunenivå. Siden de 356 kommunenes geografiske størrelse varierer, kan det være utfordrende å gjenkjenne den enkelte kommunen på kommunekartene. Vi gjengir derfor et rent kommunekart (figur 1.2) med

kommunenavn for alle landets kommuner. Av redaksjonelle grunner bruker vi bare offisielle norske kommunenavn på kartet, mens alle offisielle flerspråklige

kommunenavn ligger i rapportens vedleggstabell. I den elektroniske utgaven av rapporten kan leser zoome inn på kartet for å se den enkelte kommunens

beliggenhet. I kapittel 5 og 6 bruker vi kart over Oslo på bydelsnivå. Nåværende bydelsinndeling omfatter 15 bydeler, i tillegg til Marka og Sentrum. Vi gjengir her også et rent bydelskart over Oslo (figur 1.3).

De kartene som angir andel for hver kommune, tar utgangspunkt i den andelen vi finner for den enkelte variabelen for hele Norge. Dette kan for eksempel være den andelen innvandrere utgjør av hele befolkningen, 14,7 prosent i figur 3.2 eller den andelen av de bosatte som har «flukt» som oppholdsgrunnlag, 2,78 prosent i figur 4.6.

(13)

Vi bruker ofte landsgjennomsnittet når vi sammenligner fordelingen mellom kommunene. I figur 4.6 er 97 kommuner over landsgjennomsnittet på 2,78 prosent, mens 259 kommuner er under snittet. Ofte ser vi at relativt få kommuner ligger over gjennomsnittet, mens mange kommuner ligger under snittet. Dette skyldes at noen folkerike kommuner bidrar til at landsgjennomsnittet blir høyt.

Gjennomsnittet sier derfor lite om variasjonen i fordelingen. Det kan da være mer fornuftig å snakke om medianverdien, dvs. den midterste observasjonen i rekken når alle kommuner er rangert fra lav til høy verdi. Medianen vil da angi verdien til den typiske (midterste) kommunen i landet.

I rapporten har vi likevel valgt å presentere tall for gjennomsnittet, men inndeler fordelingen i seks ulike grupper for å få fram variasjonene mellom kommunene. To grupper betegner kommunene som ligger over landsgjennomsnittet; den øverste gruppen (mørkeblå) er høye ekstremverdier, mens den nest øverste gruppen (lyseblå) er kommuner som ligger over, men nær gjennomsnittet. Fordelingen til kommunene under snittet inndeles i fire grupper. Den laveste gruppen (hvit) er kommuner hvor andelen er null, dvs. at vi ikke finner noen bosatte for den gruppen kartet presenterer fordelingen til. Den nest nederste gruppen (brun) er kommuner med lave ekstremverdier, mens gruppe 3 (oransje) er kommuner med relativt lave verdier. Gruppe 4 (gul) er kommuner med verdier under, men nær gjennomsnittet.

Unntaksvis vil denne grupperingen ikke angi avstand fra gjennomsnittet.

Kommunekartene for bruttoinnvandring i kapittel 2 angir andelen av de med en bestemt landbakgrunn som har innvandret til en kommune, dividert på kommunens andel av folketallet i Norge per 1.1.2020. Hvis tallet blir 1 betyr dette at andelen som har innvandret til en bestemt kommune samsvarer med denne kommunens andel av befolkningen i Norge per 1.1.2020. Vi har gjort det på denne måten fordi det er utfordrende å bruke middelfolkemengde for å beskrive bruttoinnvandringen til kommunene over en så lang tidsperiode (1990-2019). I kapittel 2 om

nettoflytting brukes grupperingen til å henvise til verdier i ulik avstand fra 0 (under og over). Bydelskartene for Oslo brukes litt annerledes enn kommunekartene i rapporten, og vil bli nærmere redegjort for i kapittel 6.

Med en slik måte å gruppere på, legger vi hovedfokus på om kommunen kommer over eller under gjennomsnittet for hele Norge, samtidig som vi får frem nyansene i fordelingen.

Figur 1.1 Farge- og gruppeinndeling på kommunekart

Kildegrunnlag: Kartverket.

(14)

12 Statistisk sentralbyrå Figur 1.2 Norges kommuner. 1.1.2020

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kartgrunnlag: Kartverket.

(15)

Statistisk sentralbyrå 13 Figur 1.3 Bydeler i Oslo. 1.1.2020

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Inndeling av kommuner etter sentralitet

SSBs sentralitetsindeks gir et mål på hvor «sentrale» ulike kommuner er i forhold til hverandre. I indeksen blir alle kommuner rangert etter befolkningens tilgang til arbeidsplasser og servicefunksjoner fra hver enkelt av landets om lag 13 500 bebodde grunnkretser. Data på kretsnivå aggregeres opp til kommunenivå, vektet etter antall innbyggere i kretsene. Det som kommer ut er et tall mellom 0 og 1000 for hver kommune, der 1000 er høyeste sentralitet. Basert på disse verdiene, har SSB inndelt kommunene i seks ulike sentralitetsklasser (se tabell 1.1). De mest sentrale kommunene er blitt fordelt til sentralitet 1 og de minst sentrale til sentralitet 6. Figur 1.4 gir oversikt over alle kommuner fordelt etter sentralitets- klasse. For en ytterligere beskrivelse av SSBs sentralitetsindeks, se (Høydahl, 2020).

(16)

14 Statistisk sentralbyrå Tabell 1.1 Sentralitetsklasser med verdier, antall kommuner, antall innbyggere, og andel av

landets innbyggere. 1.1.2020

Intervall Antall

kommuner Antall

innbyggere Andel av innbyggere

Nivå 1: Mest sentrale kommuner 925-1000 6 1 026 486 19,1

Nivå 2: Nest-mest sentrale kommuner 870-924 19 1 363 366 25,4

Nivå 3: Mellomsentrale kommuner 1 775-869 51 1 364 123 25,4

Nivå 4: Mellomsentrale kommuner 2 670-774 71 878 734 16,4

Nivå 5: Nest-minst sentrale kommuner 565-669 96 499 142 9,3

Nivå 6: Minst sentrale kommuner 295-564 113 235 729 4,4

Kilde: Høydahl, 2020. Sentralitetsindeksen. Oppdatering med 2020-kommuner. (Notater 2020/4). Statistisk sentralbyrå.

Figur 1.4 Kommuner gruppert etter sentralitet. 1.1.2020

Kilde: Høydahl, 2020. Sentralitetsindeksen. Oppdatering med 2020-kommuner. (Notater 2020/4). Statistisk sentralbyrå.

Konfidensialitet

Paragraf 7 i statistikkloven av 2019 pålegger SSB til å ikke offentliggjøre

opplysninger på en slik måte at de kan føres tilbake til oppgavegiver eller en annen identifiserbar enkeltperson. Etter Statistisk sentralbyrås regler for konfidensialitet må det derfor normalt være minst 3 individer innen den enheten det presenteres

925 - 1000 870 - 924 775 - 869 670 - 774 565 - 669 295 - 564

(17)

statistikk for, men behovet for og kravet til konfidensialitet skjerpes med graden av sensitivitet og detaljeringsnivå for opplysningene som beskrives.

Denne rapporten omhandler i all hovedsak informasjon på kommunenivå, men vil også gi informasjon og beskrive enkeltgrupper på et lavere geografisk nivå. Jo lavere geografisk nivå vi bruker for å beskrive fordelingen av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, desto større blir faren for personidentifisering.

Derfor publiserer vi ikke i denne rapporten fordelinger av ulike demografiske dimensjoner der færre enn tre innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre ligger til grunn for én celle i tabeller, figurer og kart. I kapittel 6 er nedre grense satt til 10 personer per rute i kart. Det vil si at basistallet må være 3 eller over for at vi publiserer fordelinger i tabeller, figurer og kart, og 10 eller over for rutenett i kart.

Definisjoner og begreper

Bosatt: er de som er registrert i Folkeregisteret som bosatt i Norge, fastlagt i lov om folkeregistreringen av 9.12.2016.

Botid: måles i hele år fra første oppholdsdato i landet og fram til referansedato.

Innvandrere: personer som er født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre og som på et tidspunkt har innvandret til Norge. Definisjonen er uavhengig av statsborgerskap. Adopterte regnes ikke som innvandrere i statistikken.

Norskfødte med innvandrerforeldre: personer som er født i Norge, har to foreldre som er innvandrere, og fire besteforeldre født i utlandet. Norskfødte som har én utenlandsk og én norskfødt forelder regnes ikke med i kategorien for norskfødte med innvandrerforeldre.

Den øvrige befolkningen: de som verken er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre, altså personer uten innvandrerbakgrunn.

Landbakgrunn: en variabel som konstrueres med utgangspunkt i informasjon om fødeland i tre generasjoner. Variabelen viser til eget, eventuelt mors, eventuelt fars eller besteforeldrenes utenlandske fødeland. I tilfeller der foreldrene har ulikt fødeland, er det mors fødeland som blir valgt.

Innvandringsgrunn: grunn til første innvandring, slik det fremkommer i UDB, og slik en ellers kan avlede den til ut fra ulike relevante variabler. Den oppgis for ikke-nordiske statsborgere ankommet i 1990 eller senere. Vi skiller mellom arbeidsinnvandring, familieinnvandring, flukt, utdanning og annen innvandring.

Arbeidsinnvandring: personer som har fått opphold i Norge på bakgrunn av en arbeidstillatelse eller er underlagt registreringsordningen for EU/EØS/EFTA- borgere.

Familieinnvandring: innvandring av ulik art, men der begrunnelsen for oppholdet er basert på enten en familiegjenforening eller en familieetablering.

Referansepersonen er den «herboende» parten ved familieinnvandring, eller den som en familieinnvandrer kommer sammen med.

o Familiegjenforening: gjenforening med ektefelle, foreldre, barn eller andre familiemedlemmer, hvor familierelasjonen oppsto før referansepersonen ble bosatt i Norge.

o Familieetablering: forstås som nytt ekteskap/partnerskap der den ene parten ikke er bosatt i Norge, og der vedkommende kan få opphold på grunnlag av familieforholdet til sin bosatte partner.

(18)

Flukt: omfatter personer som har fått opphold i Norge, og hvor flukt har vært gitt som årsak til søknad om opphold. Gruppen omfatter alle personer som har fått en tillatelse etter søknad om asyl inkludert de som har fått opphold på humanitært grunnlag, og de som har fått kollektiv beskyttelse. Overføringsflyktninger som har fått opphold på humanitære grunner er også inkludert.

o Overføringsflyktning: personer som har flyktet fra hjemlandet sitt og som blir overført til et annet land etter et organisert vedtak, vanligvis i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Etter forslag fra regjeringen fastsetter Stortinget en kvote for hvor mange overføringsflyktninger Norge tar imot årlig.

o Personer med asylbakgrunn: Personer med asyl eller opphold på humanitært grunnlag.

Utdanning: i hovedsak studenter, men også praktikanter og au pairer. Mange av disse tillatelsene er av kortere varighet og danner i utgangspunktet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge, men det kan ofte være innledningen til et lengre opphold. Studenter fra EU/EØS er underlagt registreringsordningen, og trenger ikke å søke om tillatelse.

Annen innvandring: i tillegg kommer noen vedtaksgrunner som ikke lar seg klassifisere i de andre hovedgrunnene. Personer som har fått tillatelser etter andre rimelighetsgrunner faller inn under denne gruppen.

Utvandring: er registrert flytting fra Norge til andre land. Samlet antall

utvandringer i en periode kalles bruttoutvandring. Ved flytting til utlandet gjelder meldeplikten for alle personer registrert bosatt i Norge, og som har til hensikt å oppholde seg i utlandet i minst 6 måneder, uavhengig av statsborgerskap. For mer om utvandring, se kapittel 2.1.

Leseveiledning

Inndeling av rapporten

For å sette de regionale beskrivelsene inn i en bredere sammenheng, starter vi med en gjennomgang av prosessene som har skapt det mønsteret vi ser ved inngangen til 2020 (kapittel 2). I kapittelet blir hovedtrekkene ved inn- og utvandringen til Norge redegjort for, med særlig vekt på de viktigste endringene som har skjedd siden 1990. Det innenlandske flyttemønsteret til innvandrerne blir også kort presentert, for å gi kontekst til det videre innholdet i rapporten.

I kapittel 3 og 4 beskriver vi innvandrernes fordeling mellom kommunene. Som det fremgår av disse kapitlene, avhenger innvandrernes regionale fordeling av

gruppens sammensetning. Vi starter derfor med å beskrive hvordan ulike grupper av innvandrere fordeler seg i landet med utgangspunkt i landbakgrunn. Her fokuserer vi på landgrupper, men går også i dybden på noen sentrale enkeltland (kapittel 3). Deretter tar vi for oss hvordan innvandrere etter innvandringsgrunn fordeler seg på kommunenivå med utgangspunkt i de fire viktigste årsakene til innvandring: arbeid, familie, flukt og utdanning (kapittel 4).

I kapittel 5 beskriver vi den regionale fordelingen til norskfødte med innvandrerforeldre. Siden dette er en nokså ung befolkning, kan vi anta at gruppens fordeling i stor grad følger fordelingen til deres foreldre. Fokuset vårt er derfor på dem som er 18 år eller eldre, og som er registrert bosatt i en annen privathusholdning enn foreldrene. I kapittelets siste del avgrenser vi oss geografisk til Oslo og ser nærmere på fordelingen til de fire største gruppene av norskfødte med innvandrerforeldre over 18 år: De med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Tyrkia og Sri Lanka.

(19)

Vi fortsetter å fokusere på Oslo i kapittel 6, men her ser vi særskilt på inn-

vandrernes bokonsentrasjon. Vi skal undersøke hvor jevnt innvandrere bor og dels den geografiske konsentrasjonen av noen utvalgte innvandrergrupper, samt beskrive mangfoldet innenfor områder i Oslo. Dette belyses ved hjelp av dissimilaritetsindeksen (D-indeksen) og entropiindeksen.

Til slutt, i kapittel 7, ser vi på de demografiske konsekvensene av innvandringen på kommunenivå. Vi bruker 2010 som referanseår og beskriver kommunenes

befolkningsutvikling med og uten innvandring i perioden fra 1.1.2010 til 1.1.2020.

Sammenligningsgrupper

Når vi sammenligner tall for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre med befolkningen, bruker vi ulike tall for befolkningen, avhengig av hvem vi sammenligner med. Når innvandrere sammenlignes med den øvrige befolkningen, omfatter dette alle personer som verken er innvandrer eller norskfødt med

innvandrerforeldre. I kapittel 4 sammenlignes innvandrere med resten av befolkningen som omfatter alle personer som ikke inngår i den ikke-nordiske innvandrerbefolkningen.

Norskfødte med innvandrerforeldre blir sammenlignet med tall for den øvrige befolkningen og delvis med innvandrere i samme aldersgruppe. I delkapittel 5.1 omfatter dette alle aldersgrupper, mens det i delkapittel 5.2 brukes befolkningen i jevnaldrende aldersgrupper med mindre annet er spesifisert. I delkapittel 5.3 beskriver vi tall for norskfødte med innvandrerforeldre med bakgrunn fra fire land, som sammenlignes med tall for innvandrere med samme landbakgrunn.

(20)

2. Demografisk utvikling etter 1990

Fredrik Berger Gulbrandsen og Christian Sørlien Molstad Innledning

Sammensetningen og bosettingsmønsteret til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre slik det beskrives i kapittel 3-6 i denne rapporten, er et resultat av flere tiår med innvandring og utvandring for Norge. For å forstå bakgrunnen for mønstrene vi ser i disse kapitlene er det derfor nødvendig først å gjennomgå de viktigste kjennetegnene ved innvandringen til landet. I dette kapittelet skal vi gjøre rede for noen hovedtrekk og hendelser som har påvirket innvandringen til Norge etter 1990. Blant det vi skal fokusere på er bruttoinnvandringen, mer spesifikt hvem som kommer av hvilken grunn og hvor de bosetter seg. Vi skal også se på hvor mange av disse innvandrerne som fortsatt er bosatt i Norge per 1.1.2020. Ikke alle som innvandrer blir boende i Norge, mange utvandrer etter kortere eller lengre tid. Som vi skal se, varierer dette en god del, blant annet etter innvandringsgrunn og hvilket land innvandreren kommer fra.

For å forstå hvor innvandrere bor ved inngangen til 2020 er det imidlertid ikke nok kun å se på bruttoinnvandringen til landet og hvor mange av de som innvandrer som blir boende. Bosetningsmønsteret vil også avhenge av flyttemønsteret til de som fortsatt er bosatt i landet. Av den grunn vil vi også presentere en kort gjennomgang av det innenlandske flyttemønsteret til innvandrerne.

Viktige utviklingstrekk ved innvandringen til Norge

I løpet av de siste tiårene har Norge hatt nettoinnvandring. Det vil si at antallet som har innvandret til landet har vært større enn antallet som har utvandret. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Som vi kan se i figur 2.1 var det frem til 1967 flere som utvandret enn som innvandret til Norge. Etter dette har det vært innvandringsover- skudd hvert år med unntak av i 1989. Det var på denne tiden, på slutten av 1960- tallet og 1970-tallet, at det begynte å komme arbeidsinnvandrere fra andre enn våre naboland eller vest-europeiske land. Blant annet kom det mange fra Pakistan og det tidligere Jugoslavia til Norge for å arbeide i denne perioden. Disse bosatte seg som oftest rundt hovedstadsområdet, fordi det var her det var størst etterspørsel etter det som da ble kalt for fremmedarbeidere. Dette var ofte unge menn som kom uten familie (Tjelmeland, 2003).

I 1975 innførte Stortinget en innvandringsstopp som innebar en stans i å utstede førstegangs arbeidstillatelser, primært rettet mot ufaglært arbeidskraft (Brochmann, 2003, ss. 150-151). Restriksjoner for arbeidsinnvandring hadde allerede gradvis vært vedtatt i andre vesteuropeiske land. Det kunne likevel bli gitt unntak for spesialister og sesongarbeidere, og man fikk også en økt tilstrømming av familieinnvandrere til innvandrerne som hadde kommet for å arbeide før innvandringsstoppen ble innført. Innvandringsstoppen, som i utgangspunktet skulle være midlertidig og kun for ett år, ble avløst av utlendingsloven da denne trådte i kraft i 1991 (ot.prp. nr. 75 (2006-2007).

Flyktninger var ikke omfattet av innvandringsstoppen og fra slutten av 1970-tallet kom det vietnamesiske flyktninger til Norge etter at Vietnamkrigen var avsluttet.

Fra og med midten av 1980-tallet fikk man en økt tilstrømming av asylsøkere fra land som Sri Lanka, Chile, Iran og Etiopia.

(21)

Statistisk sentralbyrå 19 Figur 2.1 Innvandring, utvandring og nettoinnvandring til Norge i perioden 1958-2019

Kilde: Befolkningsstatistikk. Statistisk sentralbyrå.

Fra 1990 har vi en relativt komplett oversikt over innvandringen til Norge basert på grunnlaget for oppholdstillatelsen for innvandrere som må ha tillatelse for å bosette seg her (se figur 2.2). Statsborgere i andre nordiske land har vært unntatt fra kravet om oppholdstillatelse helt siden 1954. Som vi kan se har innvandringen de siste tretti årene i stor grad vært preget av tre hovedgrunner for innvandring.

Figur 2.2 Innvandringer fordelt på innvandringsgrunn 1990-2019. Tabellen viser innvandrere med ikke-nordisk statsborgerskap

En av disse hovedgrunnene er flukt. I perioden fra 1990 til 2019 kom det i overkant av 173 500 personer til Norge på grunn av flukt. Antallet som har kommet hvert år har variert en del i perioden. På første halvdel av 1990-tallet var det en rekke konflikter, særlig på Vest-Balkan som gjorde at det kom mange asylsøkere og krigsflyktninger til Norge. I det tidligere Jugoslavia brøt det ut konflikter som gjorde at mange reiste til andre land for å søke asyl. Blant annet var det mange som kom fra Bosnia-Hercegovina, og mot slutten av 1990-tallet fra Kosovo. Fra Bosnia kom flesteparten som hele familier og det ble åpnet opp for at bosniere skulle få

-10000 0 10000 20000 30000 40000 50000 60000 70000 80000 90000

1958 1962 1966 1970 1974 1978 1982 1986 1990 1994 1998 2002 2006 2010 2014 2018 Innflyttinger i alt

Utflyttinger i alt Nettoinnflytting i alt

0 10000 20000 30000 40000 50000 60000

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 I alt

Arbeid Familie Flukt Utdanning

(22)

midlertidig beskyttelse på kollektivt grunnlag, hvor hensikten var at de som kom skulle reise tilbake igjen når situasjonen tilsa at det var trygt (Dzamarija, 2016).

Dette ble senere endret og det ble gitt permanent oppholdstillatelse til dem som kom fra Bosnia. Nye måter å reise og transportere seg over landegrensene på gjorde det mulig for flere å reise direkte til Norge for å søke asyl (Seeberg, 2020).

Fra land utenfor Europa fikk man på slutten av 1990-tallet en økt tilstrømming av asylsøkere fra blant annet Somalia, Irak, Iran og Afghanistan. Denne til-

strømmingen fortsatte også innover på begynnelsen av 2000-tallet, om enn med mindre omfang enn under toppårene på 90-tallet. Antallet som kom til Norge på grunn av flukt økte igjen i slutten av 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet, inntil man hadde en stor midlertidig topp i 2016 under den såkalte «flyktning- krisen». I årene 2015-2016 ble det rettet fokus mot personer som flyktet fra Syria inn til Europa. Det er først når en asylsøker får innvilget sin søknad og blir bosatt at personen omfattes av befolkningsstatistikken. Derfor vil mange av de 31 100 som søkte asyl i 2015 først være en del av statistikken i 2016 og senere. I 2017 ble 7850 personer bosatt, noe som er en halvering fra 2016. Syrere utgjorde over halvparten av de som ble bosatt i 2016 og i 2017, men det var også mange fra blant annet Afghanistan og Eritrea som fikk asyl i Norge (Dzamarija, 2018). De siste årene har det kommet langt færre asylsøkere til Norge (UDI, 2020).

En annen viktig innvandringsgrunn de siste tre tiårene har vært arbeid. Det har kommet spesielt mange arbeidsinnvandrere etter utvidelsen av EU i 2004.

Borgerne i de nye medlemslandene fikk mulighet til å reise til andre medlemsland for å arbeide, samtidig som Norge hadde stort behov for arbeidskraft. Dette medførte en økt arbeidsinnvandring fra disse landene fra og med 2006 (se figur 2.2). I 2009, året etter finanskrisen, var det en liten nedgang i antallet innvandringer, men i årene etter dette var det igjen en rekordhøy tilstrømming av arbeids- innvandrer, spesielt fra nye EU-land som Polen og Litauen. I toppårene 2011, 2012 og 2013 kom det til sammen 76 000 mennesker til Norge for å arbeide. Nettoinn- vandringen fra EU-landene har vært synkende fram til 2016, men stabil deretter.

Dette har sammenheng blant annet med at innvandrerne utvandrer etter en stund, at det udekkede behovet for arbeidskraft i det norske arbeidsmarkedet er redusert, og at arbeidsledigheten i blant annet Polen og Litauen har gått ned (Eurostat, 2019).

Fordi vi i mange tilfeller ikke har oppgitt hvilket land som innvandrerne utvandrer til er det ikke mulig å si bestemt om hvor mange som flytter tilbake til sitt hjemland eller om de utvandrer til et annet land. Dette skyldes at en del utvandringer ikke blir meldt til Folkeregisteret. Derfor omfatter tallet på utvandringer det enkelte året mange som har utvandret tidligere, men utvandringen blir først senere registrert av Folkeregisteret med ukjent tilflyttingsland.

I tillegg til arbeidsinnvandring og innvandring på grunn av flukt, er det kommet enda flere innvandrere som familieinnvandrere. For familieinnvandring skilles det mellom de som kommer for å gjenforenes med familie og de som kommer for å etablere familie med en person som allerede er bosatt i Norge. I hovedsak har disse innvandrerne kommet som familiemedlemmer til arbeidsinnvandrere og

flyktninger (Molstad & Steinkellner, 2020). At familieinnvandring i stor grad er et resultat av annen innvandring ser vi på at familieinnvandringen tenderer å øke i årene etter at det har ankommet mange arbeidsinnvandrere og/eller flyktninger (se figur 2.2). Et unntak fra dette er året 2002. Da prioriterte UDI familieinnvandrings- saker fordi det over tid hadde samlet seg opp mange slike søknader. Dette gjør at året 2002 hadde mange familieinnvandringer.

Det har også kommet noen familieinnvandrere til norskfødte med innvandrerforeldre, men langt flere har kommet til personer i den øvrige befolkningen. Dette

(23)

er i hovedsak familieetablering. Det er 4 000 familieetableringer med en person som er norskfødt med innvandrerforeldre, mens for den øvrige befolkningen er tallet 57 000. Antallet familieinnvandrere som kom til personer i den øvrige

befolkningen steg frem til år 2000. Etter dette har antallet stabilisert seg, men det er fortsatt dobbelt så høyt som det var på begynnelsen av 1990-tallet. Det er

hovedsakelig kvinner som kommer for å etablere familie med en mann uten innvandrerbakgrunn. Flest er det kommet fra Thailand, Filippinene, Russland, Brasil og USA. Etter år 2000 er det kvinner fra Thailand som har vært den klart største gruppen som er kommet for å etablere familie med en person uten innvandrerbakgrunn (Molstad & Steinkellner, 2020).

Innvandrere i Norge ved inngangen til 2020

Da den forrige rapporten (data fra 1.1. 2012) ble skrevet var det 550 000 innvandrere i Norge. Ved inngangen til 2020 var tallet 790 500. 14,7 prosent av befolkningen i Norge er innvandrere, sammenlignet med 11 prosent ved inngangen til 2012. Siden inngangen til 2012 har antallet innvandrere økt med 44 prosent.

Landene med flest innvandrere i Norge ved inngangen til 2020 var Polen, Litauen, Sverige, Syria, Somalia og Tyskland, mens det i 2012 var Polen, Sverige,

Tyskland, Litauen, Irak og Somalia som hadde flest innvandrere i Norge. Ved inngangen til 2012 var det 67 000 polakker i Norge, mens tallet for 2020 var 101 000. Fra Somalia var det tallet 21 000 i 2012, mens det var 28 500 ved inngangen til 2020.

Litt over 43 prosent av innvandrerne i Norge ved inngangen til 2020 kommer fra et EU/EØS-land. Til sammenligning var andelen innvandrere fra EU/EØS i 2012 på 47 prosent.

Knappe 25 prosent eller i overkant av 195 000 innvandrere i Norge ved inngangen til 2020 kommer fra EU-land i Øst-Europa. For land i Øst-Europa som ikke er med i EU er andelen i overkant av 8 prosent. Innvandrere fra Vest-Europa utenom Norden og Tyrkia utgjør i underkant av 10 prosent av andelen innvandrere i Norge.

Innvandrere fra Norden utgjør i underkant av ni prosent.

Hvis vi ser utenfor Europa, utgjør innvandrere fra Afrika 12,5 prosent eller i underkant av 100 000 personer. Av disse kommer to av tre fra Afrikas Horn, Sudan og Sør-Sudan. Asia med Tyrkia utgjorde i overkant av 245 000 personer med en andel på i overkant av 30 prosent. Nord-Amerika med Canada og USA utgjør i overkant av 11 500 personer eller knappe 1,5 prosent av alle innvandrere. Sør- og Mellom-Amerika og Karibia utgjør tre prosent, mens Australia og New Zealand står for 0,3 prosent.

Oslo er den kommunen i landet med høyest antall innvandrere. Her utgjør

innvandrere 25,6 prosent av folketallet ved inngangen til 2020, sammenlignet med 22,7 prosent i 2012 Antallet innvandrere i Oslo har økt med 28 prosent siden inngangen til 2012, altså klart mindre enn i landet under ett. Ved inngangen til 2012 var det i overkant av 139 000 innvandrere i Oslo. Ved inngangen til 2020 var det om lag 177 500.

Bruttoinnvandringen til Norge – hvem innvandrer hvor?

I denne delen av kapittelet skal vi gjøre rede for hvilken kommune innvandrere først bosetter seg i når de kommer til Norge. Vi skal her se på bruttoinnvandringen, det vil si at vi ser på antallet innvandringer og ikke trekker fra de som har utvandret eller av andre årsaker ikke lenger er bosatt i Norge. Dette gir et bredere og mer utfyllende bilde av hvor innvandrerne velger å bosette seg når de først kommer til Norge.

(24)

Vi vil beskrive perioden fra 1990-2019 og benytte registerdata over registrerte innvandringer til Norge, uavhengig av hvor de innvandrer fra eller hvilken innvandringsgrunn de har. Det er litt i underkant av 1 170 000 registrerte

innvandringer i perioden. Dette er innvandringer hvor personen som innvandrer er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Se mer info om definisjoner i kapittel 1.

Flest innvandringer til Oslo

I absolutte tall er Oslo den kommunen i landet som flest personer har innvandret til. Siden 1990 har 266 000 personer innvandret til Oslo. Dette tilsvarer i underkant av 23 prosent av alle innvandringene til Norge i hele perioden. Bergen er nummer to med 68 000, mens Stavanger er nummer tre med i overkant av 54 000.

Trondheim er nummer fire, mens Bærum er nummer fem. Dette er også Norges mest folkerike kommuner. Disse fem kommunene står for i overkant av 40 prosent av alle innvandringene i perioden.

I motsatt ende finner vi Utsira kommune med 31 innvandringer og Modalen kommune med 44 innvandringer. Dette er Norges minste og nest minste kommune hvis man ser på folketall. De hundre kommunene med færrest antall innvandringer står for 2,2 prosent av alle innvandringer i perioden og har 2,75 prosent av

befolkningen i Norge ved utgangen av 2019.

Ved å bruke gjennomsnitt som utgangspunkt har det vært 3 280 innvandringer til hver kommune i absolutte tall siden 1990. De aller fleste kommunene ligger likevel under gjennomsnittet fordi kommunene med flest antall innvandringer bidrar til å trekke gjennomsnittet kraftig opp. 295 av landets 356 kommuner ligger under landsgjennomsnittet. Til sammenligning er medianen, som er den midterste observasjonen av alle landets 356 kommuner, på 1 048 innvandringer til hver kommune siden 1990.

Innvandringer fra EU/EØS til hele landet

Innvandrere med polsk landbakgrunn er den største gruppen med innvandrere som har kommet til Norge siden 1990. Det er i overkant av 141 000 polakker som har innvandret til Norge siden 1990, og 352 av landets 356 kommuner har hatt innvandring av noen som har polsk landbakgrunn. Dette tilsvarer i overkant av 12 prosent av alle innvandringer siden 1990 og utgjør i gjennomsnitt omtrent 400 innvandringer fra Polen til hver kommune. I all hovedsak er dette innvandringer etter EU-utvidelsen i 2004 hvor Polen, i tillegg til ni andre land ble medlemmer av EU. Over 95 prosent av innvandringene til de med polsk landbakgrunn er fra året 2004 og fremover.

Etter de med polsk landbakgrunn kommer Sverige med 94 000 innvandringer siden 1990. Litauen er på en tredjeplass med 56 000 innvandringer og har i likhet med Polen i stor grad kommet etter EU-utvidelsen i 2004. Totalt har det innvandret i underkant av 588 000 personer fra landene som i dag er EU/EØS-land siden 1990.

Dette tilsvarer i overkant av 50 prosent av alle innvandringer til Norge i perioden.

Fra 1990-2003 var det i overkant av 130 000 innvandringer fra det som er dagens EU/EØS-land, mens etter EU-utvidelsen i 2004 har det vært i overkant av 457 000 innvandringer fra de samme landene.

Fra 1990-2003 sto innvandringer fra EU/EØS-land for knappe 40 prosent av alle innvandringene til Norge. Fra perioden 2004 og til utgangen av 2019 var andelen 53 prosent. I perioden 1990-2003 var det litt over 300 000 innvandringer til Norge.

Dette tilsvarer 25 prosent av alle innvandringer i perioden fra 1990-2019. De resterende 75 prosent eller 860 000 er innvandringer fra 2004 og fremover.

(25)

I likhet med alle innvandringer som er gjort i perioden, er det også store forskjeller hvis man ser på innvandringer fra EU/EØS-land. Gjennomsnittlig har det

innvandret 1 650 personer til hver kommune, mens medianen er 421. Det er 294 kommuner som er under gjennomsnittet. Kommunen som har hatt færrest innvandringer fra EU/EØS-land er Utsira med 19 innvandringer, mens Oslo har hatt flest med i underkant av 137 000.

Alta kommune i Troms og Finnmark fylke ligger så vidt over gjennomsnittet med 1 700 innvandringer. Frøya kommune i Trøndelag har i overkant av 2 000 inn-

vandringer. I tillegg ligger flere av kommunene i området rundt Bergen over gjennomsnittet. Bergen har i underkant av 37 000 innvandringer fra EU/EØS-land siden 1990. Flere av kommunene på det sentrale Østlandet ligger også over

gjennomsnittet. Det samme gjør de tre mjøsbyene Gjøvik, Hamar og Lillehammer.

Det er fire kommuner som ikke har hatt innvandringer fra noen med polsk landbakgrunn siden 1990. Fire kommuner har kun hatt en innvandring, mens 32 kommuner har hatt mellom 1 og 9 innvandringer. Av de 352 kommunene som har hatt innvandringer av noen med polsk landbakgrunn er 288 kommuner under gjennomsnittet på 400 innvandringer. Det er mange med polsk landbakgrunn som har innvandret til kystkommuner, noe som kan skyldes at det har vært behov for arbeidskraft i kystnæringer, blant annet innen fiskeoppdrett og fiskeforedling.

Figur 2.3 Andel innvandret med polsk landbakgrunn 1990-2019 delt på kommunens andel av befolkningen 1.1.2020

(26)

Figur 2.4 viser andelen innvandrere med polsk landbakgrunn fordelt på kommuner, delt på denne kommunens andel av befolkningen ved inngangen til 2020.

Kommuner med verdi under 1 har færre innvandringer av personer med polsk landbakgrunn enn folketallet skulle tilsi, det vil si at andelen av de med polsk landbakgrunn som har innvandret til kommunen er lavere enn kommunens andel av befolkningen. Kommuner med verdi over 1 har derimot en større andel

innvandringer av de med polsk landbakgrunn enn folketallet i kommunen skulle tilsi. Den gjennomsnittlige andelen er 0,85 hvis vi ser på alle landets kommuner, som betyr at andelen polakker som har innvandret er 85 prosent av kommunens befolkning.

Bruttoinnvandring av de med syrisk landbakgrunn

En gruppe som har fått mye oppmerksomhet de siste årene er syrere. Etter at det kom mange flyktninger i 2015-2016, søkte mange av dem asyl i Norge og mange kom som overføringsflyktninger via FN-systemet. I årene 1990-2010, før borgerkrigen i Syria brøt ut, var det i underkant av 1 700 personer som har innvandret med syrisk landbakgrunn, mens det ved utgangen av 2019 var registrert om lag 33 000. Størstedelen av innvandringene har vært fra året 2015 og fremover

(Dzamarija, 2018b).

Personer med syrisk landbakgrunn har innvandret til 333 av landets kommuner hvis vi ser på perioden fra 1990 til utgangen av 2019. I perioden 1990-2010, før borgerkrigen i Syria brøt ut, hadde det vært innvandringer av personer med syrisk landbakgrunn til 151 av landets kommuner.

Oslo har hatt flest innvandringer fra Syria med i overkant av 1 600. Kristiansand kommune er nummer to med i underkant av 1 000 innvandringer, mens Bergen er nummer tre med 850. Blant de 333 kommunene som har hatt innvandringer av noen med syrisk landbakgrunn er gjennomsnittet i underkant av 100 innvandringer og medianen er 43 innvandringer.

500 personer med syrisk landbakgrunn har hatt Tromsø som sin første

bokommune, mens det i Vadsø er 357 stykker. I flere av øykommunene i Nord- Norge, blant annet Værøy og Røst, er det ingen med syrisk landbakgrunn som har innvandret siden 1990. Nesten alle kommunene på Østlandet har hatt noen med syrisk landbakgrunn som har innvandret. Rollag kommune er den eneste kommunen i Viken fylke hvor det ikke har innvandret noen med syrisk landbakgrunn.

I figur 2.4 vises andelen som har innvandret med syrisk landbakgrunn delt på kommunens andel av befolkningen. Kommuner med verdi under 1 har tatt i mot færre enn det deres folketall ved inngangen til 2020 skulle tilsi. De aller fleste kommunene på det sentrale Østlandet befinner seg i denne kategorien. I Nord- Norge er det mange kommuner med verdi over 1, som betyr at de har tatt imot en større andel av de med syrisk landbakgrunn enn andelen av deres folketall ved inngangen til 2020 skulle tilsi.

(27)

Statistisk sentralbyrå 25 Figur 2.4 Andel innvandret med syrisk landbakgrunn 1990-2019 til kommuner delt på

kommunens andel av befolkningen 1.1.2020

Hvor mange av innvandrerne var fortsatt bosatt i Norge ved utgangen av 2019?

Siden 1990 har 906 500 personer innvandret til Norge hvis vi tar utgangspunkt i registerdata som viser innvandringsgrunn for ikke-nordiske statsborgere. Av disse var 645 000 fortsatt bosatt i Norge ved utgangen av 2019. Det har kommet i overkant av 300 000 for å arbeide. I overkant av 200 000 av disse var bosatt i Norge ved utgangen av 2019. Det betyr at to av tre blant dem som har kommet til Norge for å arbeide mellom 1990-2019 fortsatt er bosatt i Norge. Andelen som er bosatt av de som har kommet til Norge for å arbeide vil, i likhet med andre innvandringsgrunner, være høyere jo kortere tid det er siden innvandringen til Norge.

(28)

26 Statistisk sentralbyrå Figur 2.5 Andel bosatte pr. 1.1.2020, etter innvandringsgrunn og innvandringsår

Det er kommet 173 500 med innvandringsgrunn flukt i perioden 1990-2019. Dette inkluderer ikke familieinnvandrere til flyktninger. Av disse er 149 000 fortsatt bosatt i Norge. Sammenlignet med andre innvandringsgrunner er det et lavt antall av de som har kommet på bakgrunn av flukt som enten har utvandret eller som er døde. 86 prosent av de som har kommet med innvandringsgrunn flukt siden 1990 var fortsatt bosatt i Norge ved utgangen av 2019.

Det er kommet 325 000 personer som familieinnvandrere siden 1990. To

tredjedeler av disse er familiegjenforening og resten er familieetablering, hvor en person innvandrer for å etablere familie med en person bosatt i Norge. 253 000 familieinnvandrere var fortsatt bosatt i Norge ved utgangen av 2019. Av disse har 92 000 kommet for å etablere familie, mens 161 000 har kommet gjennom familiegjenforening.

Ved familiegjenforening kommer ofte familieinnvandrerne en tid etter at referansepersonen er bosatt i Norge. Siden 2004 er det flest som har kommet for å

gjenforenes med noen som har kommet til Norge for å arbeide. Det har kommet familieinnvandrere til flyktninger fra Syria de siste årene, mens det for etablerte grupper som flyktninger fra Sri Lanka og Vietnam i dag kommer få familieinnvandrere. Dette er naturlig fordi personen som får innvilget opphold ønsker at familien skal kunne komme til Norge så fort det lar seg gjøre, mens de etablerte gruppene allerede har hentet sine familieinnvandrere til Norge. For eksempel var det en økning av syriske familieinnvandrere i årene etter den økte asyltil-

strømmingen fra Syria på slutten av 2015 og i 2016, men dette antallet har minsket de siste årene (Gulbrandsen & Molstad, 2020).

Til sammenligning har familieetablering et mer stabilt mønster. Antallet familieetableringer har holdt seg stabilt mellom tre til fem tusen hvert år siden

begynnelsen av 2000-tallet. Etter 1990 har det vært flest familieetableringer med en person i den øvrige befolkningen, mens det fra 2009 har vært flere etableringer mellom en innvandrer og en person bosatt utenfor Norge. For pakistanere er det nå mer vanlig å komme til Norge gjennom familieetablering enn via gjenforening. Se Molstad & Steinkellner (2020) for en mer detaljert beskrivelse av familieinnvandringen til Norge.

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018

Prosent Arbeid

Familie Flukt Utdanning

(29)

Blant de 93 000 som har innvandret for å ta en utdanning i Norge, var 36 000 fortsatt bosatt ved utgangen av 2019. Her vil de som har kommet de siste årene for å studere ha en høy andel bosatte, mens andelen bosatte vil være lavere jo flere år som har gått siden de kom til Norge for å studere. De som kommer på bakgrunn av utdanning får i utgangspunktet en tillatelse som ikke danner grunnlag for

permanent opphold. De må derfor få en annen tillatelse hvis de ønsker å oppholde seg i Norge etter at de er ferdige med å studere. De vil likevel i denne rapporten regnes som utdanningsinnvandrere siden dette var den første tillatelsen de som ble gitt for å oppholde seg i Norge.

Innenlandsk flyttemønster –hvor flytter innvandrere?

Dette delkapittelet vil gi en kort gjennomgang av hvilke kommuner hvor det har vært høy og lav flytting av innvandrere til og fra i perioden 1990-2019. Som i delkapittel 2.3 om bruttoinnvandring har vi her tatt utgangspunkt i alle hendelser (flyttinger) der personen er innvandrer. Vi har ikke trukket fra flyttinger der personen på et senere tidspunkt har utvandret eller av andre årsaker ikke lenger er bosatt i Norge.

I gjennomgangen ser vi flyttetallene i sammenheng med innbyggertallet i

kommunene. Vi har brukt innbyggertallet per 1.1.2020 som utgangspunkt. Dette er ikke uten utfordringer. Folketallet i kommunene har endret seg en hel del siden 1990. Flyttingen til kommuner hvis folketall har stagnert eller sunket i løpet av perioden vil framstå som relativt sett større enn flyttingen til kommuner som har hatt vekst i folketallet. Det hadde derfor vært mer ideelt å bruke middelfolke- mengden i kommunene for perioden som utgangspunkt. Det har imidlertid vært flere kommunesammenslåinger og -reformer siden 1990, senest 1.1.2020,¹ som gjør utregning av en eventuell middelfolkemengde for kommunene utfordrende.

Størst tilflytting til Oslo og kommuner i Viken

Ikke overraskende er det til Oslo det er flest flyttinger til (og fra) og som det er størst nettoflytting til i absolutte tall. Resten av kommunene med størst

nettoinnflytting ligger i Viken. Blant disse er kommuner i de tidligere fylkene Akershus (Lillestrøm, Bærum, Ullensaker, Lørenskog, Nordre Follo og Asker) og Østfold (Fredrikstad og Sarpsborg). Dessuten har det også vært høy

nettoinnflytting av innvandrere til Drammen i det tidligere Buskerud i perioden.

Også når vi tar i betraktning innbyggertallet i kommunene (figur 2.6) kan vi se en klar tendens til nettoflytting til kommuner i Viken, samt til andre kommuner i umiddelbar nærhet til større byer, slik som Sola og Sandnes. Sett i forhold til innbyggertall er Oslo ikke blant kommunene med aller størst nettoinnflytting av innvandrere.

1 Som en del av kommunereformen gjennomført 1.1.2020 ble kommunen Snilfjord delt mellom Orkland, Hitra og Heim og kommunen Tysfjord delt mellom Narvik og Hamarøy. Å etablere hvilken nåværende kommune som flyttinger til og fra Snilfjord og Tysfjord har skjedd til/fra har vært vanskelig. Vi har så langt det har latt seg gjøre brukt adresseinformasjon fra husholdningsfiler for å plassere flyttingene. I en del tilfeller har imidlertid ikke denne informasjonen vært tilgjengelig. I de tilfellene har til/fraflyttingskommunen blitt oppgitt som ukjent. Dette innebærer at inn- og utflyttingstallene for Orkland, Hitra, Heim, Narvik og Hamarøy kan være noe lavere enn de skulle vært.