Luna Petros
Universitetet i Sørøst-Norge Fakultet for helse- og sosialfag – Mastergradsavhandling Studieprogram: Forebyggende arbeid med barn og unge Vår 2019
«Overgang til voksenlivet»
Kommuneansattes erfaringer og metoder i arbeidet med enslige mindreårige flyktninger i overgang til voksenlivet
Universitetet i Sørøst-Norge
Fakultet for helse- og sosialvitenskap Institutt for sosialfag
Kjølnes ring 56 3901 Porsgrunn http://www.usn.no
© 2019 Luna Petros
Denne avhandlingen representerer 45 studiepoeng
Sammendrag
Tittel: Overgang til voksenlivet. Kommuneansattes erfaringer og metoder i arbeidet med enslige mindreårige flyktninger i overgang til voksenliv.
Hensikt og formål: Hensikt og formål med studien er å synliggjøre hvordan omsorgspersoner forbereder enslige mindreårige til voksenliv. Med fokus på hvilke erfaringer de har med ettervern av disse ungdommene som flytter ut fra bofelleskapene og blir bosatt i egen hybel med
oppfølging.
Problemstilling:
“Hvilke erfaringer og metoder har kommuneansatte i arbeid med enslige mindreårige flyktninger i overgangen til voksenlivet?”
Metode: Studien har et kvalitativt forskningsdesign, hvor det ble gjennomført 4 intervjuer av miljøterapeuter som arbeider med enslige mindreårige flyktninger i bofellesskaper og hybler.
Utvalget består av en miljøterapeut, en miljøarbeider, en barnevernspedagog og en
avdelingsleder. For å kunne belyse den innhentet empiri, brukte jeg teori fra ulike fagområder.
Resultater og funn: De empiriske funnene viser at informantene har ulike forståelser når det gjelder deres arbeid med enslige mindreårige flyktninger, og dette gjør at de utfører ulike målsetninger og tiltak. Temaene i oppgaven som blir presentert og drøftet i lys av teori er sårbarhet vs. ressurser, avhengighet vs. selvstendighet, motiverende vs. utfordrende arbeid, det å bygge en god relasjon og ettervern av enslige mindreårige flyktninger. Selv om informantene prøver å jobbe målrettet, kommer det fram i studien at de konsentrerer seg mer om
ungdommenes sårbarhet og avhengighet enn deres ressurser og selvstendighet. De opplever også mer utfordring enn motivasjon i deres arbeid med enslige mindreårige flyktninger.
Hovedfunnene i studien er informantenes opplevelse av å skape tillit, håndtere avvisning og håndtere utagerende adferd hos enslige mindreårige flyktninger.
Abstract
Title: the title of this study is transition to adulthood of unaccompanied minor refuges. Where my main concentration is on municipal employees’ experience and method in working with unaccompanied minor refuges in transition to adulthood.
Aim: the studies aim is to highlight how caregivers prepare unaccompanied minors to adulthood and what experience they have with aftercare of unaccompanied minors that move out from care centers and living in their own hostels with follow-up.
Study Focus: the main study focus for this dissertation is:
“Which experience and method do municipal employees have in working towards the transition to adulthood of unaccompanied minor refuges?”
Method: the study has a qualitative research design, in which I interview four therapists that work with unaccompanied minor refuges in care centers and hostels. Out of these four therapists one of them is an environmental therapist, the other one is activity therapist, a child welfare officer and a department manager.
Results: the empirical findings show that the informants have different understanding of their work with unaccompanied minor refuges and this means that they perform different objectives and measures. The topics in the thesis that are presented and discussed in the light of theory are:
vulnerability vs. resources, dependent vs. independent, motivational vs. challenging work, creating good relationship and the aftercare og unaccompanied minor refuges. Although the informants try to work purposefully, the study shows that they concentrate more on youths’
vulnerability than their resources, addiction rather than independence, and they experience more challenges than motivation in their work with unaccompanied minor refuges. The main
findings of the study are the informants’ experience in creating trust, dealing with rejection and dealing with outrageous behavior of single minor refuges.
Forord
Jeg vil først og fremst begynne med å takke min veileder Ketil Eide for hans oppmuntring og tilbakemeldinger gjennom hele prosessen. Han har bidratt med konkrete og konstruktive veiledningstimer som har hjulpet meg å se lyset i enden av tunnelen. Jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre veileder enn han.
Jeg ønsker å takke mine fire informanter som stilte opp på intervjuene og som har dannet grunnlaget for min masteroppgave. Uten deres deltakelse ville ikke denne oppgaven blitt til.
Jeg er den jeg er i dag takket være de som trodde på meg og støttet meg da jeg kom til Norge som enslig mindreårige flyktning. Takk til alle de ansatte i etterverns kontor i Sjøvegan. Jeg vil spesielt si takk til Jeanette Førde og Tor Markus. Jeanette har vært som en mor til meg gjennom de tøffe årene. Det er alle hennes oppmuntrende ord og uendelig støtte som har fått meg til å komme så langt jeg har kommet i dag. Jeg er så takknemlig for all den kjærligheten og støtten hun har gitt meg.
Jeg hadde ikke klart å fullføre utdanningen min om det ikke hadde vært for min mann. Sele, tusen takk for at du aldri mistet troen på meg og oppmuntret meg gjennom hele prosessen. Jeg er uendelig glad i deg og guttene våres.
Min familie har støttet meg gjennom det hele, noe som har betydd utrolig masse og har vært så betryggende å ha med i reisen.
Sist men ikke minst vil jeg takke Gud for å ha støttet meg gjennom gode og dårlige dager. Takket være Gud har jeg holdt ut, hatt styrken til å kunne fullføre min masteroppgave og fått meg gjennom tøffe og fantastiske dager og år.
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... 3
Abstract ... 4
Forord ... 6
1.0 Innledning ... 10
1.1 Studiens formål og hensikt ... 11
1.2 Problemstilling ... 13
1.3 Oppgaves oppbygging ... 13
2.0 Teoretisk rammeverk ... 15
2.1 Barn vs. Voksen ... 16
2.2 Avhengig vs. Selvstendig ... 17
2.3 Hjemlandet vs. Vertslandet ... 18
2.4 Sårbarhet vs. Ressurs ... 19
2.5 Oppfølging og ettervern av enslige mindreårige ... 20
3.0 Metode ... 22
3.1 Bakgrunn for valg av metode ... 22
3.2 Utdypning av metode ... 23
3.2.1 Forsknings metode ... 23
3.2.2 Hermeneutiske sirkel ... 24
3.3 Gjennomføring av intervju ... 24
3.3.1 Forskningsetiske vurderinger ... 25
3.3.2 Presentasjon av utvalgte ... 26
3.3.3 Intervjuguiden ... 27
3.4 Analyseprosessen ... 27
3.5 Reliabilitet, validitet og refleksivitet ... 29
3.5.1 Reliabilitet ... 29
3.5.2 Validitet ... 29
3.5.3 Refleksivitet ... 30
4.0 Analyse ... 32
4.1 Presentasjon av informanter ... 32
4.2 Sårbarhet vs. Styrke ... 33
4.3 Utfordrende vs. motiverende arbeidet ... 36
4.4 Selvstendiggjøring ... 42
4.5 Organisering ... 47
5.0 Diskusjon ... 51
5.1 kommuneansattes ideologi om enslige mindreårige flyktninger ... 51
5.1.1 Enslige mindreårige flyktninger i en sårbar situasjon ... 53
5.1.2 Enslige mindreårige flyktninger med kompetanse og ressurser ... 54
5.2 Å jobbe med enslige mindreårige flyktninger ... 56
5.2.1 Motiverende arbeid med enslige mindreårige flyktninger ... 57
5.2.2 Utfordrende arbeid med enslige mindreårige flyktninger ... 57
5.3 Selvstendiggjøring gjennom støtte ... 61
5.3.1 Å bygge en god relasjon ... 62
5.3.3 Mestring av skole-bo- og jobbsituasjoner ... 64
5.4 Organisering av ettervern; støtte til unge i overgangen ... 65
6.0 konklusjon ... 67
Referanse ... 70
Vedlegg 1 ... 73 Vedlegg 2 ... 77
1.0 Innledning
Denne studien handler om barn fra krig og konfliktberømte land i verden, som kommer til Norge alene uten foreldrene sine med sikt på å søke et trygt opphold. Disse unge mennesker har opplevd krig, konflikter, vold, tap av familie, slektninger og venner, og ofte opplevd traumatiske hendelser mens de flytter til Norge. De er sårbare, ensomme og usikre i et fremmed land.
Studien konsentrer om enslige mindreårige flyktninger som har fått opphold i Norge, og som bor i bofelleskapene og som seinere flytter ut til egen hybel. Den handler om omsorgsarbeideres erfaring når det gjelder barnas overgang til voksenlivet. I innledningen skal jeg presentere hvem enslige mindreårige barn er, hva overgang til voksenlivet handler om og litt om de som jobber med enslige mindreårige flyktninger.
Ifølge Norske myndigheter er enslige mindreårige flyktninger, barn og unge under 18 år som kommer til landet for å søke asyl uten sine foreldre eller andre voksne med foreldreansvar i Norge. Disse barn er en spesielt utsatt gruppe med ulike behov og rettigheter enn voksne flyktninger. De blir sendt på flukt uten sine foreldre eller andre med foreldreansvaret men noen ganger er de ledsaget av voksen som ikke er foreldrene deres (Eide K. , 2012).
Enslige mindreårige flyktninger som kommer til Norge har store forskjeller mellom de når det gjelder deres individuelle livshistorier, men de har også likheter når det gjelder deres relasjoner til landet som de flykter til. Noen av disse forskjeller er religioner, kulturer, språk,
oppvekstsituasjon de erfarer i eksil og ikke minst folkegruppe de tilhører (Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik, & Valenta, 2018).
Når det gjelder årsaker til flukt av enslige mindreårige flyktninger finnes det sammensatte grunn som kan være både sikkerhetsmessige og sosioøkonomiske forhold på hvorfor de flykter alene.
Ifølge Øien (2010) mener at flukten skjer av ytre faktorer som dårlig økonomi, krig, mangel på
arbeid konflikter i sosiale nettverk men også fordi de som flykter ønsker et bedre liv og muligheten til sosial mobilitet.
Kvello (2010) påpeker at det er ikke alle barn som har en god oppvekst. Livet av barn som har blitt utsatt for vold, omsorgssvikt, fysisk- og/eller psykisk mishandling eller andre negativ stimuli er med til å prege barnets utvikling og relasjon dannelse med andre mennesker, i livet som kommer. Enslige mindreårige flyktninger er spesielt sårbare barn og dermed har ekstra behov for oppfølging og selvstendiggjøring av den norske stat gjennom barnevernet og
utlendingsmyndighetene. Det er derfor veldig interessant å se på hvordan omsorgspersoner møter denne gruppe barn og hvordan de jobber med dem.
For å kunne avdekke hva ungdommene for av oppfølging og støtte er det viktig å skape god kontakt med ungdommene. For å kunne gjøre dette er det viktig at omsorgspersonen kan lære og kvalifisere seg på ulike områder. Når en jobber med enslige mindreårige flyktninger er det viktig med både flyktning spesifikk kompetanse og barnevern faglige kompetanse for å kunne utvikle en god relasjon (Svendsen & Berg, 2017). I tillegg til disse kompetanser skal
omsorgspersoner kunne bedrive utviklingsstøttene omsorg. Dette vil si at ungdommen gis omsorg, blir ivaretatt og at de ansatte klare å imøtekomme behovene deres.
Ifølge Eide (2012) er utviklingsstøttene beskrevet som å ivareta spesielle behovene og å møte spesifikke utfordringer som enslige mindreårige flyktninger står over. For å kunne gjøre det er det viktig at omsorgspersonen forstår og fortolke ungdommenes tanker og følelser og gir dem
retning.
I kapittel 1 skal jeg presentere studiens formål og hensikt, problemstillingen og oppgavens oppbygging.
1.1 Studiens formål og hensikt
Når enslige mindreårige flyktninger har kommet til Norge, noen av de vil få avslag på sin søknad, mens andre vil få innvilget opphold og får lov til å oppholde seg i Norge hvor de blir bosatt i en norsk kommune som enslige mindreårig flyktninger (Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik, & Valenta, 2018). Ifølge SSB, har i de siste årene kommet mange enslige mindreårige flyktninger. Bare i løpet av året 2015 har det kommet fem ganger så mange enslige mindreårige til Norge sammenlignet med de foregående årene. Mange kommuner har tatt imot mange av disse barna som er spesielt sårbare og som trenger trygge og gode oppvekstsvilkår (Dalgard, 2017).
Veien til Norge kan være opplevet på forskjellige måter, hvor noen av barna har flyktet rett med fly uten problemer mens andre kan ha opplevet mye usikkerhet og farer. Men det som er viktig og felles mellom disse barna er at de har flyktet fra sine hjemlandet alene og at de med
varierende kunnskap befinner seg i Norge.
Enslige mindreårige flyktninger som har fått opphold skal prioriteres i bosettingsarbeidet, og arbeidet av disse barna krever et spesialtilpasset apparat i kommunene. Kommunen som mottar disse ungdommene har plikt til å vurdere barnets behov ut fra barnevernslovens paragraf 3-4 dermed tilby et egnet bo- og omsorgstiltak. Bosettingen foregår i samarbeid, mellom
kommunene, Utlendingsdirektoratet (UDI), Integrerings- og mangfolds direktoratet (IMDi). Når det gjelder bosetting av disse barn, det er kommunen som de blir bosatt som bestemmer selv hvilken etat som skal ha ansvaret for enslige mindreårige, og hvordan de vil organisere og løse oppgavene. (Eide K. , 2012).
Hensikten og formålet med prosjektet er å synliggjøre hvordan kommuneansatte forbereder enslige mindreårige til voksenliv og hvilken erfaring de har med ettervern av enslige mindreårige som flytter ut fra bofelleskapene og bli bosatt i egen hybel med oppfølging.
Gjennom intervjuer ønsker jeg å få mer kunnskap om hvordan informantene arbeider omkring temaet overgangen fra å være barn til å bli voksen, fra å være avhengig til å bli selvstendig, det å flytte fra hjemland og bo i Norge og fra å være sårbar til å bruke egne ressurser. Jeg har intervjuet
fire kommuneansatte, hvor to jobber i bofelleskap og to fra ute team som følge opp ungdommene som har flyttet til hybler.
1.2 Problemstilling
Overgangen handler om ny etablering og å flytte for seg selv. Ungdommer som skal flytte skal kunne finne sin plass i den selvstendige tilværelsen og med dette prøve å inngå sin egen selvstendige sosiale kontakt med samfunnet, uavhengig av hjelp fra de voksne (Storø, 2012).
Oppgaven prøver å finne ut hvordan de som arbeider med enslige mindreårige flyktninger hjelper enslige mindreårige flyktninger med overgangen til voksenlivet. For å kunne undersøke hvilke erfaringer og metoder kommuneansatte bruker, er følgende forskningsspørsmål valgt:
“Hvilke erfaringer og metoder har kommuneansatte i arbeid med enslige mindreårige flyktninger i overgang til et voksenliv?”
1.3 Oppgaves oppbygging
Jeg har valgt å dele oppgaven inn i seks kapitler.
I første kapitel: kommer innledningen, hvor jeg har gitt presentasjon av oppgavens tema, formål og hensikt av oppgaven, samt presentasjon av problemstilling.
I andre kapitlet: redegjøres det teoretisk rammeverk for relevantforskning og teori som jeg har brukt for å belyse problemstillingen. I dette kapitel presenterer jeg teorien om salutogenese og Antovosky og deretter presenterer jeg de mest aktuelle temaer som er relevante i min oppgave.
Hovedtemaer som er valgt i dette kapitlet er: barn vs. voksen, avhengig vs. selvstendig,
hjemlandet vs. vertslandet, sårbarhet vs. ressurs og oppfølging og ettervern av enslige mindreårige flyktninger.
I tredje kapitel: handler om studiets metodevalg og presentasjon av utvalget. Kapitlet inneholder blant annet en beskrivelse av kvalitativ metodetilnærming som er brukt i studie, en beskrivelse av utvalget, forskningsetiske vurderinger og gjennomføring av intervju. I dette kapitlet sier jeg også litt om troverdighet av min oppgave, min rolle som forsker og litt om analyseprosessen.
I fjerde kapitlet: presenterer jeg leseren med analysen av innhentet datamateriale om hvordan kommune ansatte jobber mot ettervern og overgang til voksenliv av enslige mindreårige flyktninger. I dette kapitlet presenterer jeg fire hovedtemaer som jeg fikk ut fra intervjuet.
Temaene er sårbarhet vs. styrke, utfordrende og motiverende arbeidet med enslige mindreårige flyktninger, selvstendiggjøring og organisering av overgang til voksenliv i kommunen.
I femte kapitel: drøfter jeg analysen som er i kapitel fire mot teori og forskning. Dette skal presenteres i lik rekkefølge som hovedtemaer i fjerde kapitel.
I sjette kapitlet: skal jeg avslutte med å oppsummere funnene i oppgaven og deretter si litt om mine egne avsluttende refleksjoner.
2.0 Teoretisk rammeverk
I denne studien har jeg brukt Aaron Antonovsky salutogene teorien for å forstå de stressfaktorer som enslige mindreårige flyktninger går gjennom og hvilke håndteringsstrategier de bruker for å overleve.
Antonovsky (2012) beskriver salutogenese som det å forebygge, og samtidig det å arbeide mot å fremme helsen. Her ser vi at han har snudd patogenesen, til salutogenesen. I motsetning til patogenese legger han vekt på at fokuset bør være på de ressursene som styrker helsen blant menneskene enn å konsentrere seg om dårlig helse og sykdom. Med andre ord kan vi si at han fokusere mer på mestringsressurser enn å fokusere på stressfaktorer.
I sin bok «Helsens mysterium» (2012), beskriver han salutogenese som et mysterium, når det gjelder hvordan en person opplever en stressfaktor. Han beskriver stressfaktor som en tilstand som er anspent, men som man allikevel må lære seg å håndtere den. Det salutogenese
perspektivet er rettet mot de utfordringer som er medført av en stressfaktor (Antonovskys, 2012).
Teorien av Antonovsky er sammensatt av tre begreper; som er meningsfullhet, begripelighet og håndterbarhet. Ifølge Antonovsky (2012), meningsfullhet handler om inkludering og at tiltakene som gis bør ‘gi mening’. Begriplighet handler om stimuliene en mottar som forståelig,
sammenhengende og klar informasjon. Mens Håndterbarhet handler om at en har tilstrekkelig med ressurser, for å kunne takle motstand.
I denne studien ser vi at enslige mindreårige flyktninger befinner seg i en slik stressituasjon.
Dette er fordi de er ekstra sårbare, de har kommet i et fremmed land men allikevel må de kunne bruke ressursene de har for å kunne overleve i det fremmende land. Jeg kommer til å bruke mer av Antonovsky salutogenese teorien og de tre begrepenr i drøfte delen (kapitel 5)
I denne kapittelet skal jeg presentere teoretiske perspektiver som jeg synes er relevant for å belyse overgang til voksenlivet hos enslige mindreårige flyktninger. Hovedpunktene som skal belyses i denne delen av oppgaven er overgangen fra å være barn til å bli voksen, fra å være avhengig til å bli selvstendig, det å flytte fra hjemland og bo i Norge og fra å være sårbar til å bruke egne ressurser.
2.1 Barn vs. Voksen
Ungdomstiden er en sårbar periode i livet, som ofte er preget av det å være avhengig og selvstendig. Overgang fra å være under barnevernets (institutt) omsorg til en mer selvstendig tilværelse. Overgang til voksenlivet for ungdommer som tilhører et institutt skjer gjennom to parallelle prosesser. Den individuelle prosess og utgangen fra institutt (barnevern). Individuelle prosessen handler om selvstendiggjøring, løsrivelse og ansvarliggjøring ungdommer til å bli voksen mens utgangen fra barnevernet handler om hvordan disse ungdommer er følget opp og lagt til rette for en god overgang til voksenlivet. Disse to prosesser påvirker hverandre gjensidig (Paulsen, 2016).
Ifølge Rogers (2011), overgang er sett fra en lineær og ikke lineær prosess. Den lineær prosess handler om overgangen fra å være ungdom til å bli voksen, hvor ungdommer går fra skole til jobb og fra å bo med noen (foreldre, barnevern) til å bo alene. Og den ikke lineær prosess handler om prosessen der ungdommer kan bevege seg mellom å klare seg selv og ha behov for støtte.
Som nevnt tidligere i kapitel 1 enslige mindreårige flyktninger som kommer til Norge er i gjennomsnitt 15-16 år når de bosettes, noe som gjør at mange av de kommer overgangen til voksenlivet ganske raskt etter bosetting. På grunn av dette har disse ungdommer kort tid på å etablere relasjoner og ha tilknytting til nærmiljø før overgangen til voksenlivet inntreffer derfor er det ganske viktig med ettervern av disse ungdommer. (Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik, &
Valenta, 2018).
Når det gjelder overgang til voksenlivet finnes det flere forskninger som viser at ungdom som får tilbud klarer seg bedre enn de som ikke får ettervern. Mange ungdommer som måtte flytte hjem i fra møter spesielle utfordringer både knyttet til utdanning, arbeid og andre utviklinger
sammenlignet med ungdommer som bor hjem med sine foreldre. Derfor er det viktig med ettervern når det gjelder overgang til voksenlivet (Paulsen, 2016).
2.2 Avhengig vs. Selvstendig
Ifølge Eide (2012), begrepene avhengig og selvstendig representerer ingen motsetning. Han mener at det er mulig å være begge deler samtidig. Videre beskriver han at enslige mindreårige flyktninger viser til å være både avhengige og selvstendige samtidig. Selv om disse ungdommer er mindreårige flest av de måtte være selvstendige før de flyttet til Norge. Faktorer som å flykte alene, søke asyl i et nytt land, forfølgelse og krig har gjort at disse ungdommene har blitt selvstendige før de har kommet til Norge. Men etter ankomst til Norge (nytt land) er de ikke selvstendige lenger. De blir tvunget til å lære et nytt samfunn – med nytt språk, nye normer, regler og krav både faglig og sosialt. I tillegg til dette mangler disse ungdommer, nærpersoner og rollemodeller som kan veilede de inn i et nytt samfunn. Alt dette gjør at de blir avhengig av andre som kan hjelpe de å kjenne kodene i det nye samfunnet for å håndtere hverdagen i ett nytt land.
Det kan hende at noen ikke trenger like mye oppfølging men det er viktig å etablere
oppfølgingssystemer som bare er der når dagene kommer at ungdommen trenger å snakke med noen (Eide K. , 2012).
Ifølge Storø (2012), hva man legger i begrepet «selvstendig» er et ganske viktig perspektiv når det gjelder overgang til voksenlivet. Han mener at etterverns innsats skal kunne ha et formål som ungdommene skal «gjøres i stand til å klare seg selv», når det gjelder å gjøre ungdommene klar i overgangen til voksenlivet med tanke på selvstendiggjøring. Han er opptatt på hvordan en skal forstå begrepet selvstendig som han sammenligner med engelsk ordet «Independence». Han sier at det er viktig å vite hva vi ønsker og vil når vi jobber med begrepet selvstendighet. Ifølge han kan det hende at ved å gjøre en ungdom selvstendig ønsker vi at ungdommen skal være
uavhengig og at det beste er om han ikke trenger noe hjelp i det hele tatt. Videre sier han at dette er ikke riktig og han henviser til andre studier som sier det motsatt; mennesker som lever uten støtte fra andre, har høyere sannsynlighet for ensomhet, depresjon og dårlig mental helse.
Derfor er det viktig å møte ungdommene på individuelt nivå siden de har ulike erfaringer, og danner ulik mening av sine erfaringer når det gjelder spørsmålet om selvstendighet.
Ungdommene som er i overgang til voksenlivet bør klare å utveksle hjelp og støtte men også nyttiggjøre seg hjelp og støtte de får. Det er viktig at de selv inngå i andres hjelpende og
støttende nettverk men for at de skal klare å gjøre det må de få hjelp til å finne fram til gjensidige avhengighetsposisjoner til andre mennesker, der det å søke hjelp ses som rimelig. For at
ungdommene skal utvikle seg fint i overgang til voksenlivet med tanke på å klarer seg selv, det må ikke være sånn at de skal være uavhengig av støtte fra dag en etter at de flytter ut men at det bør utvikles gradvis gjennom stabile relasjoner (Storø, 2012).
2.3 Hjemlandet vs. Vertslandet
Et hjem er mye mer enn bare et hus eller et sted. Det er i hjemmet livet utfolder seg, der man har relasjoner til sine nære, der barn vokser, der man spiser og sover med sine nære. Hjem er et område for konflikter og spenninger, der man kan være sint eller kjærlig. Enslige mindreårige flyktninger har blitt fordrevet fra sine hjem og blitt flyktninger, de har også havnet i eksil som gjør at de opplever rotløshet. Erfaringen av å miste et hjem er derfor kompleks og har mange
betydninger for den enkelte (Varvin, 2003).
Enslige mindreårige flyktninger kommer fra svært ulike land med ulike kulturer og religioner, de har hatt svært ulik botid i Norge men er også integrert i det norske samfunnet i ulike grad. Disse ungdommer har ulike erfaringer i deres oppvekst og deres erfaringer med konflikter og krig. Det finnes mange andre ting som skiller disse ungdommene fra hverandre men samtidig har de også felles kriterier som at de har alle sin opprinnelse i andre kulturer enn den norske. Og det er akkurat derfor at disse barn har behov for spesielt tilrettelagt oppføling og støtte, siden deres
overgang også er en overgang mellom opprinnelsesland og tilværelse i det Norske samfunnet (Storø, 2012).
Når vi ser på voksenlivet av enslige mindreårige i forhold til arbeid, utdanning og inntektsnivå, kan vi si at det er store forskjeller mellom ungdom i majoritetsbefolkningen og enslige
mindreårige. Fra de få forskninger som har blitt gjort rundt temaet etterverns forskning kan vi si at enslige mindreårige flyktninger har annerledes forhold når det gjelder skole, arbeid og
inntekter sammenlignet med andre ungdommer. Det er fordi denne gruppa av ungdommer kommer til et nytt land, hvor de må lære nytt språk og forholder seg til et annerledes samfunn, men også har forventningen om å bli selvstendig (Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik, & Valenta, 2018).
Det er også greit å vite at noen av disse ungdommer ville oppleve større problemer enn andre, blant annet på grunn av deres bakgrunn om manglende skolegang fra der de kommer fra, svake språkferdigheter og manglende kunnskap om det norske samfunnet. Derfor trenger enslige mindreårige flyktninger mye mer oppfølging enn annen barnevernungdom, når det gjelder skolegang, bosituasjon og ikke minst arbeid. I tillegg til alt dette skal disse ungdommene kunne mestre mange lovsomveltninger som kan gjøre overgangen til voksenlivet ekstra utfordrende.
Det å ha begrenset og manglende tilgang til sosial støtte og utfordringer med å finne seg et nettverk, er med til å gjøre overgangen til voksenlivet enda vanskeligere for disse ungdommer (Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik, & Valenta, 2018).
2.4 Sårbarhet vs. Ressurs
Enslige mindreårige flyktninger er karakterisert som ressurssterke og sårbare gruppe. Fra å være barn er de på vei til å bli voksene dermed de befinner seg i en balansegang mellom å være avhengige til å bli selvstendig (Hundeide, 2003)
Ifølge Eide (2012), er sårbare barn beskrevet som barn som er i en spesielt vanskelig livssituasjon, som kan være fysisk, psykisk eller sosialt. Enslige mindreårige flyktninger er ekstra sårbare siden de allerede ikke har voksenrelasjoner i Norge dermed mangler sosial støtte fra voksne og dette gjør at overgangen er ekstra utfordrende for dem. Det er vanskelig for dem siden de ikke ha noen som lytter, beskytter, trøster og filtrerer inntrykk for dem.
Blant enslige mindreårige flyktninger er det mange ungdommer som har opplevd traumatiske hendelser, ungdommer som ikke forstå språk, de er helt alene i en fremmed verden. Alt dette gjør at de er sårbare. Eide fortsetter med å si at det er lett å fokusere på at disse ungdommer kun er en sårbar gruppe som har opplevd en rekke traumatiske erfaring og glemme lett at de har med seg mange viktige ressurser til tross for alt traumatiske erfaringer de har vært utsatt for. Det er derfor viktig å fokusere på ungdommenes kunnskap og mulige positive potensial i stedet for å være opptatt av barnas sårbarhet. Det er viktig å vite at barnet er sin egen ekspert og at barnet er den beste kilde til viktig informasjon (Eide K. , 2012).
Storø (2005) definere en god omsorgsbolig som et sted der omsorgsarbeidere fokuserer på barnet ressurser og styrke. Ved å gjøre dette, styrker man ungdommenes følelse av autonomi og selvrealisering.
2.5 Oppfølging og ettervern av enslige mindreårige
Selv om oppgaven handler mest om ungdommene som er bosatt i bofelleskapene, har jeg også tenkt å si litt om ettervern etter at disse ungdommene har flyttet ut fra bofelleskapene.
Som nevnt tidligere, siden det ikke er så mange forskninger rundt temaet overgang til voksenlivet og ettervern av enslige mindreårige, har jeg tenkt å bruke andre forskninger som har blitt gjort for ungdom i barnevernet. Dette er fordi mye av forskning som er gjort for ungdommer i barnevernet vil også gjelder for de enslige mindreårige flyktninger. I tillegg til det er de fleste
enslige mindreårige i dag bosatt med vedtak i barnevernloven, noe som gjør at barnevernets bruk av ettervernstitak er et aktuelt tema.
Barnevernloven som tar utgangspunktet for ettervern ligger i § 1-3 og den gjelder for ungdom i alderen 18-23 år. I paragrafen ser vi tre viktige elementer som lyder sånn: 1) Ungdommen må selv samtykke ettervernstilbudet, 2) det er ungdommer som har mottatt bistand fra
barneverntjenesten før de fyller 18 år som har ettervernstiltak og 3) ved avslag skal enkeltvedtak begrunnes ut fra barnets beste (Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik, & Valenta, 2018).
Hovedfokuset i ettervernstiltaket kan deles inn i: sosialt nettverk med voksenkontakt, skole, omsorg, fritid og selvstendiggjøring. Ifølge (Svendsen, Berg, Paulsen, Garvik, & Valenta, 2018) står det videre at for tiden er det enslige mindreårige som oftest mottar ettervern sammenlignet med ungdom i barnevernet generelt. Videre står det at ettervernstiltak avsluttes tidligere enn ved 23 år. Kommunens økonomiske situasjon og refusjon fra Bufetat kan ha påvirkning på hvorfor ettervernstilbudet avslutte når ungdommene fyller 20 år.
Det viser seg både nasjonalt og internasjonalt at betydningen av støtte i overgangen har en ganske stor rolle hos dem som mottar ettervern enn dem som ikke gjør det. I studien
«forskningskunnskap om ettervern» ser vi at større faglig fokus gjennom planlegging, kartlegging og kunnskap om ungdommenes behov har ganske stor betydning når det gjelder ettervern av disse ungdommene. (Bakketeig & Back-Hansen, 2008)
3.0 Metode
For å få frem det jeg leter etter i forskningsspørsmålet er valg av metode ganske viktig. I et forskningsarbeid, kan man samle inn data på flere måter, for det meste skjer dette gjennom kvalitative og kvantitative undersøkelser. Den metodiske tilnærmingen som skal brukes i prosjektet er kvalitativ metode med semistrukturert intervju, derfor skal jeg beskrive kort hva kvalitativ metode og semistrukturert intervju er. I metodedelen skal jeg begynne med å si litt om bakgrunn for valg av metode, beskrive forskningsmetoder som skal brukes i oppgaven samt forberedelse og gjennomføring av intervjuene.
3.1 Bakgrunn for valg av metode
Bakgrunn for valg av tema skyldes personlig engasjement og interesse for enslige mindreårige flyktninger i Norge. Jeg har selv kommer til Norge som enslig mindreårig flyktning da jeg var 17 år og gått gjennom å bo i bofelleskap og å ha oppfølging av etterverns team. Dette er min grunn for å ha valgt tema som omhandler barn og ungdom som har flyktet alene og som skal bo og leve i et norsk samfunn. Jeg ble veldig nysgjerrig å se hvordan ansatte opplever enslige mindreårige flyktninger og hvordan de jobber med dem.
Hensikten og formålet med prosjektet er å synliggjøre hvordan kommuneansatte forbereder enslige mindreårige med overgang til voksenliv og ettervern av disse ungdommer. Gjennom å intervjue de ansatte som jobber i bofelleskapene og de som har ansvar for ettervern, ønsker jeg å få mer kunnskap om hvordan informantene arbeider rundt temaet «overgang til voksenlivet» når det gjelder enslige mindreårige flyktninger.
Jeg har intervjuet fire kommuneansatte totalt. Mer beskrivelse av utvalget kommer under kapitel 3.3.2. og 4.1. Etter at jeg har samlet inn data har jeg tolket utsagn fra informantene i lys av
litteratur, fagkunnskap og egen forståelse. Ved å gjøre dette ønsket jeg å øke kunnskap på det
aktuelle tema. Og ut av dette har jeg valgt å bruke hermeneutisk metode som er definert i kapitel 3.2.2.
3.2 Utdypning av metode
Dalen (2004), sier at for å kunne velge intervjutype man ønske å bruke i studien; er det viktig at intervjutype er valgt ut av temaet og problemstillingen som en ønsker å undersøke. Selv om jeg er åpen for relevant informasjon som kommer frem mens jeg intervjuer, har jeg allerede valgt noen nøkkeltemaer i min problemstilling som jeg ville vite mer om. Ut av mitt tema og
problemstilling har jeg derfor tenkt å bruke semistrukturert intervju.
3.2.1 Forsknings metode
Kvalitativ forskning er en metode hvor en kan samle forskjellige empirisk materiale som beskriver meninger og holdninger fra et individs liv. Denne metoden gjør det mulig for å få dypere
forståelse for temaet en har foran seg og rommer mange tilnærminger hvor det finnes flere måter å tilegne seg kunnskap på om et ønsket tema, for eksempel intervju, observasjon, analyse av tekst osv. (Denzin & Lincoln, 2011).
Kvale og Brinkman (2009) beskriver at når det gjelder å intervjue så er forskeren og informanten i et samspill der de utveksler synspunkter om et bestemt tema. Og på den måten produseres det kunnskap. Videre beskriver de at det er viktig å velge intervjuformen ut av hva og hvem du ønsker å få informasjon fra.
Jeg har tenkt å bruke semistruktuert intervju som metode og dette er fordi jeg vil ha struktur i det jeg skal finne ut, samtidig som at jeg er åpen på andre relevante innspill jeg kommer til å få under intervjuene. Gjennom mitt valg av kvalitativt intervju ønsker jeg å få en innsikt i ansattes opplevelse og kunnskap, om deres innspill i forhold til å forberede enslige mindreårige til voksen livet og å jobbe rundt ettervern av ungdommene som har flyttet ut fra omsorgsboligene.
3.2.2 Hermeneutiske sirkel
Hermeneutikken er en vitenskapsteori som vektlegger tolkning og forståelse. I hermeneutikken er det mennesket som er et målrettet vesen, som prøver å forstå og se mennesker som en helhet. På et annet ord betyr hermeneutikk, fortolkningslære. Dette vil si at den prøver å finne frem meningen eller forklare noe som er uklart i utgangspunktet. Tolkning og forståelse i hermeneutikken brukes både om menneske og tekst. Gjennom sanser, kontekst og forståelse klarer mennesker å forstå andre mennesker (Dalland, 2012).
Med dette skal jeg prøve å tolke materialet som jeg får i forhold til hva de kommuneansatte opplevelse av problematikken er, samtidig som å se den helhetlige situasjonen de enslige mindreårige er i. Gjennom hermeneutiske retning kommer jeg til å klare å se erfaringer og opplevelse av de ansatte ut fra den helhetlige situasjonen og konteksten de arbeider under.
I tillegg til de forskningsintervjuene som jeg skal gjøre skal jeg også bruke relevante teorier og forskning som er gjort på området. På̊ den måten vil jeg kunne frembringe en objektiv analyse, samt at min forforståelse skal sees i sammenheng med tidligere studier, den teoretiske
bakgrunnen jeg skal bruke og det forskningsmaterialet jeg kommer til å finne ut.
3.3 Gjennomføring av intervju
For at leseren skal få en forståelse av rammeverket for studiens informasjons innhenting, har jeg i dette kapitlet valgt å gi en beskrivelse av hvordan intervjuene ble gjennomført. Intervjuene tok ca. en time hver, og de ble foretatt på to forskjellige bofelleskap og et etterverns kontor i samme kommune. Stedene hvor jeg intervjuet hadde avskjermede rom og var uten støy. Jeg begynte med å sende ut samtykkeerklæring og spurte om informantene ønsker å delta i studien via e- post. I erklæringen opplyste jeg om studiens problemstilling, hensikt og formål, samt hvordan jeg skulle ivareta konfidensialitet og forsikre anonymisering av opplysninger.
Etter at informantene godtok å bli intervjuet, begynte jeg intervjuet med å presentere meg først og deretter forklarte jeg kort om formålet og hensikten med intervjuet. Jeg forsikret
informantene at det ikke fantes noen riktige eller gale svar men at det var et åpent intervju der jeg var interessert i deres opplevelser med deres arbeid med enslige mindreårige flyktninger.
Alle informanter ble spurt både skriftlig og muntlig om de syntes det var greit at jeg brukte lydopptaker under intervjuene. Jeg fikk samtykke fra alle, derfor ble det brukt lydopptak.
Informantene ble informert at lydopptak vil bli oppbevart i et låst skap, og navne deres skulle erstattes med en kode som skulle lagres på en egen navneliste adskilt fra øvrige data. Jeg informerte også at alt av lydopptak, transkribering og opplysninger skulle slettes rett etter prosjektet er levert 15.05.2019.
3.3.1 Forskningsetiske vurderinger
Ved valg av kvalitative metode må jeg som forsker forholde meg til mange etiske betraktninger.
For å unngå krenkelse og for å kunne ivareta sentrale etiske prinsipper, fikk jeg sikre riktig
behandling av personopplysning ved å godkjenne prosjektet mitt av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Etter å ha fått godkjent av NSD, sendte jeg skriftlig informasjon om mitt prosjekt til mine informanter. Selv om jeg ikke skulle snakke om noe personlig med mine
informanter, måtte jeg innhente deres samtykke for det. I samtykke skjemaet stå det klart at det er frivillig deltakelse hvor de når som helst kan trekke seg og at alle data da ville bli slettet. I tillegg til det stå det noe informasjon om formålet og hensikten med studiet, samtykke til å bruke båndopptaker og hvordan jeg skal oppbevare og slette den (alt står på vedlegg 1).
Gjennom hele prosessen har jeg vært veldig nøye med at informantenes identitet skulle ikke bli avslørt. Jeg har med vilje ikke oppgitt navn eller sted, ikke spesifikk alder og kjønn heller. Jeg fant at deres utdanning og antall år de jobbet i organisasjonen har mye relevans til oppgaven og derfor valgte jeg bevist å oppgi den.
3.3.2 Presentasjon av utvalgte
Ut fra temaet og problemstillingen har jeg samlet inn data ved hjelp av fire individuelle intervjuer.
Utvalget består av fire kommuneansatte hvor to er fra to forskjellige bofellesskaper og de andre to jobber med ettervern av ungdommer som har flyttet ut i hybler. Målet var å samle inn data fra to forskjellige bofellesskaper og fra ettervern kontoret for å kunne få best mulig resultat.
Jeg begynte med å sende e-post til en enhetsleder i Kommunen som jeg skulle forske i. På eposten beskrev jeg problemstillingen, formålet og hensikten med forskningen. Jeg fikk en rask tilbake melding fra enhetslederen som gjorde at jeg kom i kontakt med de to kommuneansatte som har ansvar for ettervern av disse ungdommer. Sammen med de ble vi enige om å møte igjen etter at jeg hadde bestemt meg helt for problemstillingen slik at vi kan velge ut de andre to som er aktuelle for prosjektet. Disse to kommuneansatte hadde tidligere jobbet i bofelleskapene før de begynte å jobbe med ettervern derfor er de viktig i oppgaven siden de kan sammenligne ungdommene da de bodde i bofelleskapene og etter at de flytter ut til egne hybler.
Når enslige mindreårige flyktninger skal bosettes, kommunale bofelleskap er et vanlig botilbud som kommunene tilbyr. Det som er vanlig er at en bofelleskap skal være egnet for ungdommene som er mellom 13 og 18 år og det skal gjerne bosettes mellom 3 til 5 ungdom i samme bolig.
Bofelleskapene skal være døgnbemannet av ansatte som jobber turnus (Eide K. , 2012).
Kommunen som er valgt har tre døgnbemannet bofellesskaper for enslige mindreårige flyktninger med ca. 6 barn hver og barna kommer fra forskjellige opprinnelsesland, med
forskjellig kultur og bakgrunn. I det siste har kommunen nylig begynt med å bosette ungdommer som de mener kan klarer å bo for seg selv i hybler med tilsyn.
Kommunen har da flyttet ut 18 ungdommer fra bofelleskap til hybler og har ansatt en
miljøarbeider og en miljøterapeut som prøver å jobbe tett med disse ungdommer. Boligene har
ansatte med stilling som sykepleiere, barnepedagoger, miljøterapeuter, vernepleiere og sosionomer. I tillegg har dem assistenter.
Informantene som jobber med ungdommene i etterverns fase, har forskjellige
utdannelsesbakgrunn men har begge erfaringer over lenger tid med enslige mindreårige flyktninger. Alle informanter i prosjektet har tett kontakt med skoler, jobber, de hjelper ungdommene med å ordne legetimer og andre helsetjenester, de følger opp ungdommene til diverse timer og har også diverse fellesaktiviteter som matlaging osv.
3.3.3 Intervjuguiden
I følge Dalan (2004), intervjuguide er beskrevet som et hjelpemiddel som man bruker under intervju. Videre sier Dalan at for å utarbeide en intervjuguide må man dele det overordnede temaet i mindre enheter for å få konkret sammenheng der informanten skal delta og gi
informasjon om det man vil undersøke. Videre påpeker Dalan (2004) at når man utarbeider en intervjuguide er det viktig at man er bevisst på hva slags spørsmål man stiller. Det er viktig å unngå tvetydige og ledende spørsmål, samt sensitive og avanserte spørsmål som krever mye kunnskap. For å få fyldig beskrivelse er det viktig å stille åpne spørsmål.
Ut fra min problemstilling utviklet jeg en intervjuguide med fire hovedtemaer tilpasset
informantgruppene. Det første temaet handlet om ungdommens sårbarhet vs. styrke. Den andre tok for seg temaet utfordrende vs. motiverende arbeidet med enslige mindreårige flyktninger.
Den tredje hadde fokus på selvstendiggjøring av ungdommene mens den siste handlet om kommunens organisering når det gjelder overgang til voksenlivet og ettervern av enslige mindreårige flyktninger. Hvert hovedtema hadde ca. 10 spørsmål hver.
3.4 Analyseprosessen
I dette kapitlet skal jeg beskrive hvordan jeg kom frem for å bearbeide innsamlet data fra intervjuene, ved transkribering og gjennomføring av analysen.
Å transkribere er beskrevet som om å skifte fra en form til en annen, i denne sammenheng er det å overføre den muntlige samtale til skriftlig tekst (Kvale & Brinkmann, 2015).
Etter at jeg ble ferdig med et intervju, begynte jeg å transkribere mens intervjuet var fortsatt ferskt i minne. Gjennom arbeidet med å transkribere intervjuene ble jeg kjent med dataene som jeg fikk enda mer. For å kunne skape et realistisk bilde fra intervjuene, ble alle mine intervjuer transkribert ordrett. Selv om intervjuene ble transkribert ordrett, noen av tekstutdrag ble ikke prioritert videre i analysen. Dette er fordi tekstutdragene passet ikke helt inn siden, de var uaktuelle historier om andre ting mellom intervjuer og informant. Alle mine informanter var norske dermed jeg måte ikke endre noe når det gjelder deres muntlige uttrykk.
Når transkriberingen var på plass, begynte jeg å lese over alle fire intervjuene flere ganger uten å legge vekt på studiens problemstilling. Dette er for å få oversikt over hva informantene sa, uten at jeg fokuserte bare på hva jeg var ute etter. Ut fra temaene i intervjuguiden som jeg hadde utarbeidet på forhånd og utrykkene jeg fikk fra informantene, lagde jeg en tabell med likheter og ulikheter på alle de temaene jeg hadde. Og ut fra tabellen klarte jeg å komme opp med de fire konkrete hovedtemaer som er beskrevet i kapittel 3.3.3. Etter jeg ble ferdig med transkriberingen og tabellen begynte jeg å tolke hva informantene fortalte om hvordan de følte seg, deres
situasjoner og opplevelser av deres arbeid med enslige mindreårige flyktninger.
For at leseren skal kunne få tilgang til informantenes opplevelse og tanker har jeg i analyse delen brukt sitater hentet fra informantene i intervjuene. Sitatene er presentert akkurat som
informantene har ordlagt seg. Jeg har for det meste begynt med å presentere min analyse først, og deretter sitatene fra informantene.
I analyse delen presenterer jeg hovedtemaer av empirisk funn ved hjelp av sitater og deretter drøfte empirisk funn ut fra relevant teori og tidligere forskning. Hovedfunnene oppsummeres i kapitel 6.
3.5 Reliabilitet, validitet og refleksivitet
Troverdighet er et viktig aspekt ved en kvalitativ forskning og den inneholder viktige begreper som validitet, pålitelighet og refleksivitet. I dette kapitlet skal jeg ta for meg oppgavens reliabilitet og validitet samt refleksivitet.
3.5.1 Reliabilitet
Reliabilitet handler om hvorvidt man kan stole på en forskning. For å vise pålitelighet og troverdighet av en forskning er det viktig at forskeren nøye gjør rede for hvordan dataene ble utviklet og hva slags vurderinger ble gjort for å kunne bearbeide dataene (Thagaard, 2009).
Det er mange måter der pålitelighet kan forbedres av forskere. En av måtene er å sjekke
transkripsjoner for å sikre at det ikke finnes noen unødvendige feil som forskeren gjorde gjennom hele prosessen. En annen punkt som kan påvirke pålitelighet er forskerens rolle til informantene og erfaringer fra forskningsområdet (Thagaard, 2009).
Som nevnt tidligere, jeg brukte en båndopptaker for å fange svar fra mine informanter. Dette gjorde at jeg fikk ordrette sitater og nøyaktige ordene fra hver informant gjennom transkribering.
Min rolle som en forsker i denne studien kan bli sett som å ha sine fordeler og ulemper. Jeg var selv enslige mindreårig flyktning da jeg kom til Norge og var bosatt i bofelleskap på samme måte som de enslige mindreårige flyktninger i studien. Mer om min rolle som forsker skal beskrives i dybde i kapitel 3.5.3 (Refleksivitet).
3.5.2 Validitet
I en kvalitativ forskning validitet refererer til forskerens evne til å være troverdig i tolkningen av funn fra informantene. Det handler om hvor gyldige tolkningen og resultatene av innhentet dataene er. Forskerens refleksjoner rundt sin forskerrolle og forskers relasjon til miljøet som det forskes på kan ha påvirkning på gyldigheten av studien (Thagaard, 2009). For å vurdere om forskningen er valid, kan man undersøke om den representerer virkeligheten på det som blir forsket. Hvis det finnes andre forskningen innen samme område med samme resultater, kan forskningen få bekreftelse på sin gyldighet.
Det å skape en trygg og avslappet stemning under intervjuene er ganske viktig. Under mine intervjuer var jeg ganske rolig og avslappet som gjorde at jeg klarte å konsentrere på hva som ble sagt. Jeg viste interesse og nysgjerrighet i det informantene snakket om og dette gjorde at informantene kunne snakke uten å tenke på klokka. Selv om denne studien er for liten til å generalisere opplevelsen av alle ansatte som jobber med enslige mindreårige flyktninger, informantenes erfaringer, deres forskjellige utdannings bakgrunn og at de jobber på forskjellige steder, gjorde at studien ble enda mer interessant.
3.5.3 Refleksivitet
Nå det gjennomføres intervjuer er det viktig å huske at det ikke bare er informanten som påvirker intervjuet, men at også forskeren spiller en viktig rolle (Kvale & Brinkmann, 2015). Videre påpeker Thagaard (2009) at forskerens relasjoner til informanten og erfaring fra forskningsområdet, påvirker påliteligheten til en forskning.
Som nevnt tidligere i kapitel 3.5.1, jeg selv kom til Norge som enslig mindreårig flyktning og har erfaring med å få oppfølging fra voksne som jobbet i bofelleskapene. Gjennom hele
arbeidsprosessen i denne studien har jeg på en best mulig måte vært bevisst denne rollen.
Informantene viste ikke noe om min bakgrunn og jeg ønsket ikke at de skulle vite det heller, siden det kunne ha påvirket studien. Hvis de hadde vist om meg, kanskje kunne de ha svaret
annerledes og kanskje vært veldig forsiktig for å ikke såre meg.
Da jeg valgte problemstillingen og begynte å utforme intervjuguiden, tok jeg i bruk noen erfaringer som jeg hadde fra tidligere. I begynnelse tenkte jeg å intervjue ungdommene men etter hvert tenkte jeg at det er mere interessant å intervjue de ansatte i stedet for ungdommene.
Dette er fordi jeg vet akkurat hvordan det er å være ung flyktning i Norge men viste ikke helt hvordan de ansatte tenkte. Jeg ønsket ikke å argumentere eller konfrontere noen men jeg var veldig nysgjerrig på hvordan de opplever enslige mindreårige og hvilke erfaringer de har med ungdommene. For å ikke påvirke hva informantene mente, hadde jeg fokus på å skille mellom informantenes erfaring og mitt eget erfaring. Ved å være så åpen som mulig, klarte jeg å forholde meg til hva som faktisk ble sagt av informantene og til de viktigste fenomenene i det de fortalte.
Under intervjuene konsentrerte jeg bare i intervjuguiden og det som ble sagt av mine
informanter. Jeg spurte ut fra hva informantene sa og hadde ikke dratt inn noe fra min erfaring selv om jeg var ikke enig i alt som ble sagt. I analyse delen presenterte jeg funnene fra
intervjuene og deretter drøftet jeg mine empirisk funnene ut fra relevant teori og tidligere forskning. I drøftingen har jeg valgt å ikke si min mening men heller tolke mine funn ut fra tidligere forskning. Dette er for å ikke påvirke min studie.
4.0 Analyse
I kapitel 4 av oppgaven presenterer jeg temaene som jeg analyserer fram som er sentrale i intervjuene og senere i oppgaven diskuterer jeg om de svarer på studiens problemstilling. Ut ifra problemstillingen valgte jeg sentrale temaer som ble brukt i intervjuene og ut fra disse temaer fant jeg relevante under- temaer som er knyttet opp mot hovedtemaer. For å fremheve
informantenes poenger skal jeg bruke relevante sitater som kom opp i intervjuene. Kapitlet 4 er delt inn i fire hovedtemaer: ungdommenes sårbarhet vs. styrke, kommuneansattes utfordrende vs. motiverende arbeid med overgang til voksenlivet, selvstendiggjøring og organisering.
4.1 Presentasjon av informanter
Selv om jeg har beskrevet litt om presentasjon av utvalgte i kapitel 3.2, vil jeg fortelle nærmere litt om informantene som jeg intervjuet. Alt av personopplysninger og navn har blitt endret for å sikre informantenes anonymitet. Det som gjorde studien enda interessent er at, alle mine
informanter har lang erfaring med omsorgsarbeid for enslige mindreårige flyktninger. De kjenner ungdommene veldig godt og de har erfaring med forskjellige barn fra forskjellige land.
Ole er den første informanten og er ansatt som miljøterapeut i ute team som arbeider med ettervern, hvor han følger opp enslige mindreårige flyktninger som har flyttet ut fra boligene og som nå bor i egne hybler. Ole har tidligere jobbet ved en bolig for enslige mindreårige barn og har lang erfaring med arbeidet. Han er utdannet som førskolelærer og har videre utdanning i psykososialt arbeid med barn og ungdom. Han har jobbet med enslige mindreårige i over 10 år.
Sandra er miljøarbeider og har jobbet med enslige mindreårige flyktninger i mange år. Hun har tidligere vært ansatt som miljøarbeider i bolig for mindreårige flyktninger i mange år og nå jobber
hun sammen med Ole i ute team med å følge opp enslige mindreårige som har flyttet ut fra boligene og som nå bor i egne hybler.
Aleksandra er utdannet barnevernspedagog og har jobbet med enslige mindreårige flyktninger i bolig i ca. 3 år. Hun er primær kontakt for 2 ungdommer i boligen.
Siste informanten er Mette som er avdelingsleder i et bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger og har master i helsefremmende arbeid. Hun har jobbet i bolig i flere år før hun ble avdelingsleder.
4.2 Sårbarhet vs. Styrke
På grunn av deres tidligere og nåværende erfaringer er enslige mindreårige flyktninger beskrevet som en sårbar gruppe barn men samtidig ressurssterke med ambisjoner for framtiden i det ny land de flytter til (Eide et al.,2018).
Sørvig (2010) sier at barn og unges sårbarhet er knyttet til deres sosialt og fysisk utvikling. Videre sier hun at barn som har opplevd traumer skjuler mye enn de forteller om slike hendelser.
Dermed klarer ikke disse barna å fortelle sin historie. Hun påpeker at for å kunne analysere sårbarhet er det ganske viktig med kunnskap. Jo mere kjennskap til normal utvikling man har jo lettere er det å gjenkjenne de med vanskeligheter. Hun mener at det å ha erfaring og kunnskap om sårbarhet er avgjørende for hvordan dem som møtes vil bli oppfattet og tolket. (Sørvig, 2010) Kommuneansatte både i bofelleskapene og ute team prøver å jobbe målrettet mot å forberede enslige mindreårige med overgang til voksenlivet. De som jobber i boligene forberede disse ungdommene på et selvstendig liv, sånn at ungdommene kan greie å ta være på seg i egen bolig mens de i ute team jobber med ettervern. Kommuneansatte i studien påpeker at det er viktig å inkludere ungdommene når det gjelder å planlegge og gjennomføre tiltak som angår
ungdommene. Dette er for å kunne skape en opplevelse av sammenheng.
Aleksandra som er barnevernspedagogen utrykker seg slik når det gjelder å inkludere ungdommene i det hun gjør:
«når vi begynner med å sette i gang flytte prosessen, vi hjelper ungdommene ganske mye med prosessen, veldig mye i samarbeid med ungdommene selvfølgelig, det er jo deres framtid. Jeg vil ikke sitte og skrive uten at de er til stedet. Jeg vil at de skal være med på hele prosessen og føle at de eier det.»
Hun fortsetter med å si:
«men selv om vi inkludere de på å bestemme i forhold til å flytte for seg selv, er det ikke sånn at de kan bestemme «nei, jeg vil ikke flytte ut». For hvis vi har behov for en ledig plass, så må vi faktisk sender deg ut liksom. De er med på den prosessen men avgjørelsen er jo egentlig vi som tar.»
Her kan vi spørre om det er lurt å inkludere barna på den måten. Ungdommene er med hele veien i prosessen men har ikke noe å si i avgjørelsen. De blir på en måte «kastet ut» for at boligene skal kunne finne ledig plass til enn annen. Hvordan føler ungdommen da? Kan dette påvirke tilliten mellom omsorgspersonen og ungdommen? Klarer de å bygge god relasjon med omsorgspersoner etter at de flytter ut? Alt dette kommer jeg til å diskutere i drøfte delen.
Som nevnt tidligere i kapitel 2.4, enslige mindreårige flyktninger er sårbar gruppe som har stort behov av voksen oppfølging. Når informantene ble spurt om å beskrive enslige mindreårige flyktninger kom det fram at alle fire informantene hadde nesten samme beskrivelse. Alle informantene kunne tydeligvis se at ungdommene er sårbare og samtidig ressurs sterke.
For å visse styrke i ungdommene, informantene beskrev ungdommene som ressurs sterke, selv gående, ta til seg læring, blid og fornøyd, nysgjerrige, omsorgsfulle, takknemlige og mentalt sterke. Barnevernspedagogen sier:
«Vi snakker mye med ungdommene når det gjelder utfordringer ved å flytte ut. De har jo ofte en løsning på det. De er så løsningsfokuserte. Det er en kjempe ressurs tenker jeg.»
Barnevernspedagogen fortsetter med å si, selv om ungdommene er ressurs sterke, det er noen som sliter mere enn andre, de er litt bak enn andre og alt tar litt lengere tid for dem. Sårbare ungdommer er beskrevet som følgende av informanter:
Ole:
«De fleste går det fint med men det er noen som har det tøft. Det gir utrykk i at man har litt rotete liv og har litt vanskelighetet da.»
Sandra:
«De som ikke har gått på skolen i hjemlandet, de som har dårlig tilknytning fra familien allerede fra når de er små, sliter mere når de kommer hit i forhold til å lære seg norsk, kjenne systemene rundt omkring, knytte seg til oss og stole på andre. Da blir livet litt vanskeligere.»
Mette
«De har på en måte et savn etter familie og kanskje noen traumer av vonde ting de har opplevd.»
Fra de tre sitater over ser vi at ungdommer opplever ulike psykososiale plager som savn etter familie, ulike typer traumer og vonde ting som gjør at de sliter mye mer enn andre. Disse
psykososiale plager påvirker hvordan ungdommene fungerer i hverdagen og det medfører behov for støtte fra voksne.
Gjennom intervjuene kom det fram at informantene prøver å jobbe mål bevist hos ungdommer som opplever ulike utfordringer. Alle ungdommer har en kontakt person som jobber tett med dem og det viser seg at ungdommene har god relasjon med sine kontakter personer. Hvis
ungdommen og omsorgspersonen ikke klare å bygge en god relasjon, da pleier ungdommene å få en annen kontakt personen. Som en av de informantene sa, det er ikke ofte at de opplever misnøye mellom ungdommene og kontakt personen men det har noen ganger hendt at de måte gjør det. Ungdommene får råd og veiledning av omsorgspersoner og andre ansatte sånn at de klarer å overvinne livet i det nye landet som de har flyktet til
4.3 Utfordrende vs. motiverende arbeidet
Det å jobbe med enslige mindreårige flyktninger oppleves som både utfordrende og motiverende av informantene. Når informantene ble spurt om hvordan det er og arbeidet med enslige
mindreårig flyktninger svarte de slik: stort sett er det veldig givende, man får mye tilbake
gjennom den relasjon man får. Det er mye motivasjon og mye positivt arbeid med dem. De sier at de blir nesten som foresatte for ungdommene, siden de ikke har noen andre enn de ansatte.
Noen beskriver arbeidet om å måte skape tygge rammer, å skape et trygt og godt hjem og å vise omsorg for dem.
Informantene fortsetter med å si at selv om det er veldig givende å jobbe med enslige
mindreårige flyktninger, opplever de vanskelige perioder og krevende hendelser i sitt arbeid.
De fra ute team opplever at det å holde avtaler og å komme til avtalt tid er ganske vanskelig for ungdommene og oppleves som frustrerende for de ansatte. Ansatte prøver å ringe eller sende SMS når ungdommene ikke møter opp til avtaler men de fleste svarer ikke men heller kommer de når det passer dem og skal snakke med de ansatte. Hvis ikke de ansatte kan hjelpe de der og da, da blir de sint og sier ting som «Dere har aldri tid til meg.».
En annen ting som de sliter med er når de ser at ungdommer har det vanskelig og trenger hjelp men at ungdommer ikke vil ta imot hjelp. Ansatte mener at det er demotiverende å møte
ungdommer som avviser dem selv om de prøver så godt som mulig å forklare til ungdommene at det er viktig med hjelp. De sliter ofte med å få respons og de får ikke gjort mye hvis ikke
ungdommene er samarbeidsvillige. En av informantene beskriver sin frustrasjon som følgende:
«Største utfordringer med arbeidet er kanskje når noen har det tøft og ikke vil ta imot hjelp, det er kanskje det som er mest krevende. Men er de vell fungerende og forstår dette har så vil de gjerne vite og lære mer også, men har man mye traumer og vansker, klarer ikke å fokusere på de tinger som vi ser som viktig også. Og at vi prøver å hjelpe men at vi ikke får noe respons, da kjenner jeg at jeg blir frustrert.»
Aleksandra som er ansatt i den ene bolig mener at det som er mest utfordrende med arbeidet er å klare å skape tillit. Hun opplever at mange ungdommer ikke stoler på omsorgsgivere og at de ikke vil dele for mye fordi de er redde for at de skal få konsekvenser seinere med tanke på
oppholdet sitt. Hun opplever at ungdommenes mistillit er for det meste knyttet til systemkravene i boligene, dokumentasjoner og regler. De andre informantene er også enige med Aleksandra og beskriver sine opplevelser når det gjelder å skape tillit med ungdommene slik:
Aleksandra utrykker seg som følgende:
«Jeg opplever noen av dem sliter en del med å ha tillit til spesielt oss som jobber i systemet.
For det er liksom, «ja, hva er det dere dokumenterer, hvem andre er det som leser det, kommer den til UDI?» De er jo redde på oppholdet sitt da.»
Mens Ole fra ute team sier:
«Vi støtter de med alt, alle praktiske ting og prøver av og til å snakke med de hvordan de har det. Men noen snakker veldig om det mens andre ikke vil det i det hele tatt. Vet ikke om det kan være traumer, utviklingsforstyrrelse og masse tanke kjør gjør at de ikke vil si mye.»
Sandra på sin side utrykker seg slik:
«Det er i forhold til å trygge dem. Jeg har opplevd ungdommer som ikke stoler på noen. De vil ikke dele for mye fordi de er redde for at de skal få konsekvenser seinere. Så jeg synes jo det største utfordringer faktisk er å klare å skape den tilliten og på en måte få dem til å bare slapp av.»
Mette avslutter med å si:
«Det jeg tenker kan være negativt er jo den svekket tilliten til oss da. Jeg har opplevd ungdommer som har flyttet som har bare kuttet det følelsesmessig bonden da og sagt «nei, dere vil ikke at jeg skal bo hos dere, dere trenger ikke å invitere meg på middag, jeg skal ikke komme
og spise maten i boligen …» ikke sant. Det er veldig sårt da. Men da ser man at de kommer på besøk hvis de rette personer er på jobb. Fordi man har fått en god relasjon med noen av de voksne da.»
I tillegg til utfordringen med å kunne klare å skape tillit, opplever Aleksandra og de andre 3 informanter at de har mangel på tid og ressurser når det gjelder å tilrettelegge for ettervern. De uttrykker sine frustrasjoner slik:
Aleksandra:
«Noen ganger skulle vi ha hatt 8 armer og hjelpe alle. Vi har mange ungdommer. Spesielt de som jobber ute har mye å gjøre om dagen. Det er mange ungdommer i ulike alders gruppe, det er ikke bare de over 18 som bor ute. Og de trenger hjelp til forskjellige ting da. Også er det spesielt skole da. Ifølge skole er vi faktisk veldig sånn det må vi faktisk prøve å få det til, skole er viktig.
Mangel på tid og ressurser er veldig utfordrende»
Sandra:
«Vi har en sjekkliste som man går gjennom et par punkter, viser hvordan man gjør ting, repetere, repetere, repetere også forhåpentligvis har man gått gjennom hele sjekk lista, når ungdommen flytter ut. Det er planen. Men ofte så hverdagen går så fort og det er så mye annet som skjer når man er to på jobb og det er 6 ungdommer der og du blir liksom spist opp. Rekker ikke å gå gjennom sjekk lista før de flytter ut.»
Mette:
«...vi har jo ute team som følger ungdommene opp etter de flytter ut. Men det er begrenset hvor mye de har tid til, for de er bare to og det er mange ungdommer.»
Ole:
«Den største utfordringen som jeg opplever kan være at noen ganger streker tiden litt i gran lite til. Det er mange ønsker men lite tid»
I tillegg til tids presset, Mette som er avdelingsleder mener at det er utfordrerne når
ungdommene er utagerende og sinte. Hun har opplevd veldig sinte ungdommer som har truet henne på livet. Siden hun er leder, det er henne som må si ifra når ting ikke blir gjort som de skal.
Selv om hun er kjent med at det er en underliggende problematikk som fører til utageringen, synes hun ikke at det er greit å bli i slike situasjoner. Hun påpeker at omsorgspersoner ikke har lov til å være fysisk mot ungdommene i slike situasjoner men kan nødverge for å kunne redde seg eller andre fra en skummel situasjon. Hun utrykker seg som følgende når ungdommen viser utagerende atferd:
«Det har vært ungdommer som har vært utagerende og sinte. Spesielt etter at jeg ble leder.
De føler at jeg er sjef og at det er jeg som bestemmer over pengene og sånne ting. Det er ikke noe hyggelig å bli truet. Spesielt når noen skriker i ansiktet, «jeg skal drepe deg, jeg lover Allah, jeg skal drepe deg.», selv om du vet at de er bare ungdommer med mye følelser og mye greier så det er ikke noe hyggelig.»
I slike situasjoner pleier de å ringe politiet for å få hjelp av de til å roe ned ungdommen. Ansatte har lov til å beskytte seg selv men de har ikke lov til å slåss med ungdommen. Informantene sier at det skal mye til før de ringer politiet. De prøver å roe ned ungdommen selv først men hvis det blir ustyrlig da må de ringe etter hjelp. Når det oppstår slike situasjoner, de ansatte får veiledning og oppfølging av enhetsleder og har alltid tilbud til å snakke med en psykolog som alltid sitter i barnevernskontoret.
Andre vanskeligheter som noen av informantene opplever er at ungdommene ikke er klare til overgangen før de flytter ut fra bofelleskapene. Alle omsorgspersoner føler at utflytting går litt fort. De sier at dem har perioder hvor det kommer en del enslige mindreårige, da må de gjøre plass til de som er 14-15 år som kommer, da må de som er 17-18 noen ganger 16 år flytte ut. Selv om de ikke er klare må de flytte ut siden dem er eldste. Selv om omsorgspersoner pleier å snakke med ungdommene i god tid for å anerkjenne deres følelser og for å forberede de til å flytte ut, de mener at de ofte opplever at ungdommene føler seg presset til å flytte ut og at de føler seg litt sviktet.
Informantene sier at hadde muligheten vært der, burde ungdommene vært i boligen fram til de er ferdig på videregående skole. Noen av de informantene mener også at ungdommene som alltid skriker høyest, får egentlig mest hjelp. Men det kanskje sitter en som sier alt er fint men har 5 regninger som han ikke har betalt. De mener at det er viktig å være hos de som ikke roper så høyt.
Etter at informantene fikk snakket om sine opplevelser av ungdommenes overgang til
voksenlivet, avslutter alle med å si at selv om ungdommene blir flyttet ut litt for tidlig, stor sett føler de at det går fint med de fleste. De som sliter litt for mere hjelp av ute team etter at de har flyttet ut.
4.4 Selvstendiggjøring
Storø (2012) står det at etterverns innsats skal kunne ha et formål som ungdommene skal «gjøres i stand til å klare seg selv». Dette er når det gjelder å gjøre ungdommene klar i overgangen til voksenlivet med tanke på selvstendiggjøring. Han sier at det er viktig å vite hva man ønsker og vil når man jobber med begrepet selvstendighet.
Informantene i dette prosjektet uttrykke at de viktigste målene de har både i bofelleskapene og ettervern er å forberede ungdommene på et selvstendig liv, sånn at de greier å ta være på seg selv i egen bolig. Ungdommene som bor i boligene får forskjellige oppgaver som de skal kunne gjøre selv. Oppgavene er knyttet til hjem, skole, arbeid og deltakelse i samfunnet. De lærer å lage mat, vaske klar, rydde etter seg, gjøre lekse, søke jobb og mye annet. De ansatte mener at ved å la ungdommene gjøre slike oppgaver gir det grunnlag for å oppleve mestring.
Informantene fra boligene forteller at de har et skjema som de går gjennom med ungdommer før utflytning. De bruker skjemaet for å vurdere om ungdommene greier seg alene på hybel, vurdere om ungdommen har godt gjennom alle viktige husarbeid og for å vurdere det de anser
ungdommen bør kunne. Men selv om det viser seg at de har gått gjennom alle oppgaver, det uttrykkes som en felles forståelse blant omsorgspersoner at ungdommene føler som de kan alt og er selvsikre før de flytter ut men når de kommer ut til egen bolig virker de nesten som hjelpeløse.
Ansatte opplever at ungdommene er ressurssterke og resiliente før de flytter ut men etter utflytning mener ansatte at ungdommene trenger mere hjelp til å mestre utfordringer. Noen av ungdommene er ganske flinke til å spørre om hjelp mens hos andre gjør det ikke noe om det kommer en inkasso eller fem. En av de ansatte i boligen beskriver dette på følgende måte:
«Jeg tror ikke de er late eller dumme på en måte men de har masse i bagasjen. Det kan være traumer, utviklingsforstyrrelse og masse tankekjør som gjør at de rett og slett ikke får med deg ting»
Alle informanter mener at det burde ha vært sånn at de ansatte jobbet grundig med
selvstendiggjøring etter at ungdommene har flyttet ut for seg selv. Dette er fordi i boligene får ungdommene all hjelp og støtte hvor det er alltid voksne som kan hjelpe de uansett hva det måte være. Ungdommene har ikke mye ansvar før de flytter ut fra boligene. omsorgspersonene mener at de burde være enda mere flinkere til å jobbe mål bevist i boligene med det å bli selvstendig som mål selv om ungdommene viser at de er selvsikre og fortsette med det etter at de har flyttet ut.
Sandra fra ute team utrykker sin frustrasjon om at ungdommene ikke er selvstendige nok før de flytter ut slik:
«Jeg skulle ønske at boligene kanskje jobbet enda mere med ungdommene. La ungdommene ringe lege selv, hvis han trenger lege time, la han prate selv, la han taste nummeret selv sammen med deg. Å lage mat med dem, sånn at dem vet hvordan man lage 8,9,10 middags retter isteden for bare en middags rett. Du vet at han skal ut om ca. 3 måneder så bruk en time om dagen bare på han.»
Ole støtter Sandra sin sitat ved å si:
«Men det er ikke alltid like lett å fullføre de her programmer om å lære seg alt det man trenger å lære seg før man flytter ut, det krever litt. Hvordan å gjøre det bedre, det vet jeg ikke
helt men å prøve og finne et sånn langsiktig fokus på det og å jobbe med en plan med det å flytte ut. Vi gjør jo det på en måte, det er jeg ganske sikker på men hvordan sikre det enda bedre, at de forskjellige ting som de kan kunne?»
Mens Aleksandra og Mette utrykker seg slik:
Aleksandra:
«Man kan jo alltid forbedre rutiner eller hvordan man gjør ting da. Jeg tenker kanskje man kunne prate mer med ungdommene. For vi ønsker jo for det beste, vi tror jo vi gjør det beste. Så tenker jeg kanskje ikke vi gjør det, kanskje vi burde høre med de som har allerede flyttet ut. For akkurat når de står i flytte prosessen så hører vi jo med de men etter på så er det ingen som spør.
For de er du ut og da tenker ikke man på så mye.»
Mette:
«Ja, vi kunne sikkert vært enda mer flinkere til å jobbe mål bevist i boligen da. Med det å bli selvstendig som mål da. Men det er ikke så veldig lett med disse tiåringene. Jeg skulle ønske at primær kontakter hadde enda mer bevis mål da. Liksom «hva har du lært siden sist, føler du deg at du mangler noe, hva har du lyst til å lære.»
