Dato: 12.05.18 Totalt antall sider: 63 Emnekode: HI325LS 1 Navn på kandidat: Anders Hole.
Kandidatnummer: 7
Den keltiske harpe i flammer – En historisk fremstilling av konflikten i Nord-Irland.
The celtic harp in flames – A historical
presentation of the Troubles in Northern
Ireland.
Sammendrag.
Denne masteroppgaven er temaet basert på de nord-irske katolikkenes kamp for
selvstendighet fra britene. Fokus ligger på hvordan de klarte å radikalisere deres medlemmer, hvordan de ble sentrale i konflikten og hvordan britiske politikere og det britiske militæret klarte å demme opp denne spenningen i Nord-Irland. Teksten er interessert i å finne en sammenheng mellom hvordan britiske motreaksjoner fungerte i praksis, og se hvordan dette påvirket den provisoriske irske republikanske armé (PIRA).
I denne teksten har det blitt brukt primær- og sekundærlitteratur. Primærlitteraturen som er brukt er skildringer fra personer involvert i konflikten, og hvordan konflikten påvirket dem.
Sekundærlitteraturen er faghistorie, journalistikk og andre skildringer som omtaler konflikten.
Litteraturgrunnlaget til teksten er et produkt av søking etter konkrete tematikker innad i konflikten, og flere av tekstene handler primært om visse aspekter som militærhistorie, teologiske og moralsk historie.
Denne teksten har ved hjelp av denne litteraturen kommet fram til flere konklusjoner.
Hovedgrunnen til at PIRA oppsto, ble en hovedaktør og fikk radikalisert katolikker, var britiske motreaksjoner i starten av konflikten. De britiske motreaksjonene var klossete og generaliserende. De gjennomførte kollektiv straff, noe som resulterte i at de ble en fremmed okkupasjonsmakt, som ble den store fienden til katolikkene. Andre funn fra litteraturen var hvordan rekrutteringsprosessen til PIRA fungerte og hvordan de tilpasset seg situasjoner.
Dette gjorde de ved å utnytte media og skape en kultur hvor de ble den eneste løsningen på det britiske problemet. PIRA ble på mange måter en PR-maskin som rekrutterte med bruk av media og en klar strategi for å drive ut britene.
Senere i konflikten skjerpet britene seg og fikk utrettet en vesentlig forskjell ved å bruke en infiltreringstaktikk, hvor de fikk ut informasjon og kunne demme opp for presset fra PIRA.
Dette gjorde at britene ble seierherrer i denne konflikten, og fikk til slutt endt den.
Summary.
This master's thesis is based on the struggle for independence from the British by the Northern Irish Catholics. It will focus on how they radicalized their members, how they became central in the conflict and how British politicians and the British military managed to dampen this tension and pressure in Northern Ireland. This thesis is interested in finding a connection between how British counter-reactions worked and how this affected the Provisional Irish Republican Army (PIRA).
The thesis is based on primary and secondary literature. The primary literature used is depictions of people involved in the conflict and how the conflict affected them. The secondary literature is academic history, journalism and other descriptions that refer to the conflict. The literary basis for the text is a product of searching for specific themes within the conflict, and several of the texts deal primarily with certain aspects such as military history, theological and moral history.
This text has come to different conclusion with the help of this literature. The main reason why PIRA originated, became a integral part of the conflict and radicalized their Catholic members, were due to British counter-reactions at the start of the conflict. The British counter-reactions were mishandled and generalizing. They conducted collective punishment, which resulted in them becoming a foreign occupying power that alienated the Catholics.
Other findings from the literature were how the recruitment process for PIRA worked and how they adapted to situations. They did this by exploiting the media and creating a culture where they became the only solution to the British problem. PIRA was in many ways a PR machine recruiting with the use of media and a clear strategy for driving out the English military.
Later in the conflict, the British people sharpened their tactics and strategy and made a significant difference by using an infiltration tactic, where they received information and could undermine PIRA's pressure. This meant that the British were victorious and eventually ended it.
Innholdsfortegnelse.
Sammendrag. ... i
Summary. ... i
Innholdsfortegnelse. ... iii
1.0 Innledning. ... 1
1.1 Tema og problemstillinger. ... 1
1.2 Begrepsdefinisjoner. ... 2
1.21 The Troubles. ... 2
1.22 PIRA, kontra andre aktører. ... 2
1.23 Forbehold og poengteringer. ... 3
1.3 Historisk bakgrunn. ... 4
1.4 Terrorisme som begrep. ... 7
1.5 Historiografi. ... 10
1.6 Kildekritikk. ... 12
2.0 PIRA – Soldatene av Irland. ... 16
2.1 Hvordan startet The Troubles? ... 16
2.2 PIRAs innflytelse på katolikker og verdenssamfunnet. ... 17
2.3 Sultestreik og Bloody Sunday. ... 24
2.4 Bombene og attentatene i Storbritannia. ... 28
2.5 PIRAs kamp – for Irland eller for katolisismen? ... 31
3.0 Kampen om Nord-Irland. ... 35
3.1 PIRAs militære grunnlag. ... 36
3.2 Politiske reaksjoner gjennomført av britene. ... 41
3.3 Militære reaksjoner gjennomført av britene. ... 44
3.4 Good Friday Agreement. ... 48
4.0 Avslutning. ... 51
4.1 «Hvordan klarte PIRA å skaffe seg en hovedrolle i det irske spørsmålet fra 1960- til 1990-tallet?». ... 51
4.2 «Hvordan ble nord-irske katolikker radikalisert og hvordan klarte PIRA å rekruttere så mange til å delta i voldelige konflikter?». ... 52
4.3 «Hvordan fungerte de politiske og militære motreaksjoner fra britene mot PIRA og andre pro-irske militser under the Troubles?». ... 53
4.4 Konklusjon. ... 54
Litteraturliste. ... 55
Nettkilder ... 56
1.0 Innledning.
1.1 Tema og problemstillinger.
Temaet i denne masteroppgaven er perioden 1969 til 1999 i Nord-Irland. Under denne perioden var det en brutal krig drevet fram av sosiale, religiøse og nasjonale motsetninger. I denne oppgaven skal fokus ligge på tre forskjellige problemstillinger, som skal knyttes sammen på avslutningen. Det er viktig å påpeke at de tre problemstillingene på mange måter griper inn i hverandre, og jeg ønsker å ta opp det viktigste med konflikten. De tre
problemstillingene er som følger:
«Hvordan klarte den provisoriske Irish Republican Army (PIRA) å skaffe seg en hovedrolle i det irske spørsmålet fra 1960- til 1990-tallet?»
«Hvordan ble nord-irske katolikker radikalisert og hvordan klarte PIRA å rekruttere så mange til å delta i voldelige konflikter?»
«Hvordan fungerte de politiske og militære motreaksjoner fra britene mot PIRA og andre pro-irske militser under the Troubles?»
I den første problemstillingen skal denne oppgaven drøfte hvordan PIRA ble så fremtredende.
Det skal spesielt vinkles opp mot hvordan PIRA ble en kynisk og kompetent PR-maskin som ønsket og klarte å vinkle sakene deres i sin favør. Det er viktig å skille mellom ulike
grupperinger, ettersom det var en mengde fremtredende grupper på denne tiden. PIRA vil være hovedfokus, men oppgaven vil også trekke inn originale IRA, som ofte hadde samme premisser og ønsker under konflikten.
I den andre problemstillingen er det mer rettet mot konkret rekruttering, hvordan PIRA klarte å bruke det irske spørsmålet og den brede mediestormen i sin favør, og hvordan de fikk katolikker til å bli voldelige for å kjempe for sin sak. I denne delen er det også viktig å se på hva PIRA egentlig kjempet for, og hvordan de ble vinklet inn som terrorister av noen og frihetsforkjempere av noen andre.
Den siste problemstillingen fokuserer på britene. Hvordan klarte de å slå opprøret tilbake og bringe situasjonen under kontroll? I denne delen er det også viktig å skille mellom de
politiske og de militære tiltakene og reaksjonene, til tross for at de ofte fungerer likt i praksis.
Dette er for å skille mellom de som er på bakken og gjennomfører kontringsaksjonene mot de irske militsene, og de som sitter i parlamentet og i andre organer som fatter vedtak i en helt annen atmosfære.
Ved disse tre problemstillingene ønsker denne teksten å finne essensen av konflikten og finne ut hvordan det utviklet seg til å bli et konkret problem for allmennheten i Storbritannia.
1.2 Begrepsdefinisjoner.
1.21 The Troubles.
The Troubles var en konflikt som varte fra 1969 til 1999 da konflikten ble løst med en avtale i Belfast, populært kalt the Good Friday Agreement. Konflikten fant sted i Nord-Irland, med aktive kamper i gatene og i resten av Storbritannia i form av bombeaksjoner. På den ene siden sto Storbritannia, som hadde Nord-Irland som en del av seg til tross for at Irland forlot
samveldet i 1922. På den andre siden sto katolske demonstranter som hadde et ønske om bedre rettigheter, et samlet Irland og kjempet for katolikker. På mange måter utviklet konflikten seg til å bli etnisk-politisk, hvor det endte opp med å være protestantene mot katolikkene. Dette skapte the Troubles1.
The Troubles’ navn kom fra, ifølge servicetjenesten for irske konflikter ved navn CAIN: «The term ‘Troubles’ was frequently used in a social context at ‘wakes’ or funerals where people who wanted to express condolences would often say «sorry for your troubles» to the relatives and friends of the deceased. It may be that the use of the term was extended from this context to cover wider social and political conflict.»2.
1.22 PIRA, kontra andre aktører.
I denne konflikten var det en nevneverdig gruppe som ble skapt. Dette var den provisoriske Irish Republican Army, som var en forgreining ut av Irish Republican Army, som hadde terrorisert gatene i Belfast før, for å få et forent Irland på tidlig 1900-tallet. PIRA, som de vil bli kalt resten av teksten, var en pro-irsk paramilitær gruppe som ønsket at målet deres om å drive ut britene fra Nord-Irland skulle bli gjennomført. Den eneste løsningen i deres øyne var bruk av voldelige midler. PIRA ble kjent som forsvarerne av katolikker, og de var svært sentrale i hvordan konflikten utviklet seg, med flere bombekampanjer, kamper og taktisk og militær innovasjon.
De var ikke alene om dette. Det var flere på irsk side som ønsket å danne seg organisasjoner, men som ikke var enige med PIRA. Det var the Officials som var den tidligere delen av IRA som ble igjen da PIRA brøyt ut. Disse vinklet seg mer inn mot diplomati og politikk via det
1 CAIN.ulst.ac.uk a (u. å.).
2 CAIN.ulst.ac.uk 2006.
pro-irske politiske partiet Sinn Fein. Det var, dog, flere fra IRA som deltok i flere sammenstøt med politi og angrep mot Storbritannia3.
På den andre siden sto det pro-britiske militantgrupperinger som ønsket å svekke PIRA og IRA. Den mest fremtredende grupperingen var Ulster Defense Association, og de hadde et fundament som ikke lignet noe annet. På sitt mest populære på midten av 1970-årene kunne de mønstre fram 30.000 medlemmer. Denne organisasjonen var, sammen med Storbritannia, den sterke motstanderen til PIRA og IRA4.
1.23 Forbehold og poengteringer.
Det er noen presiseringer for å klargjøre noen av begrepene og ordene som blir brukt videre i teksten. Det første begrepet er «det irske spørsmål». Dette begrepet handler om spørsmålet, debatten eller konflikten vedrørende et forent Irland. Denne debatten er sentral gjennom hele konflikten, og er en kampsak for irske katolikker som kjempet i the Troubles.
Lojalister og nasjonalister er to begrep som vil bli brukt i teksten. For å klargjøre er lojalister pro-britiske, og som regel, protestantiske irer som ønsker å være en del av samveldet
Storbritannia. Nasjonalister er pro-irske, og som regel, katolske irer som ønsker å få fjerne britene fra Nord-Irland og bli gjenforent med Irland.
Betegnelsene briter og irer er egentlig selvforklarende, men hvordan de blir brukt er svært forskjellige. Denne debatten er klarere i Skottland enn i Nord-Irland. I, for eksempel, Glasgow er det også et sekulært samfunn med samme stridstemaer mellom katolikker og protestanter. Her hevder nærmest samtlige protestanter at de er skotske og britiske lojalister, og katolikker hevder at de er skotter og irer. I Nord-Irland er det ikke like enkelt, siden mange av de protestantiske hevder at de er briter og irer, mens katolikkene hevder at de er irer. Dette gjør at det er vanskelig å skille mellom nasjonalitetsbegrepene de bruker, og er mye av grunnen til at denne teksten bruker uttrykkene nasjonalister og lojalister.
Det er et annet uttrykk som denne teksten kommer til å omfatte, og det er uttrykket
republikaner. Dette blir på mange måter det samme som nasjonalistene og katolikkene, og omhandler ønsket deres om å være en del av republikken Irland. Det er en viktig presisering for at de ikke skal forveksles med for eksempel republikanerne i USA, som støtter det republikanske partiet.
3 CAIN.ulst.ac.uk d (u. å.).
4 CAIN.ulst.ac.uk d (u. å.).
1.3 Historisk bakgrunn.
En ting må være klart før den historiske delen av oppgaven, og det er at irsk og britisk vold mot hverandre ikke er et nytt fenomen som kom på 1960-tallet og utover. Dette har vært et fenomen med dype røtter i historien. Helt siden 1169 har britene vært sterkt involvert i Irlands interesser da en anglo-normannisk flåte landet i Waterford, og senere «The Conquest of Ireland» med kongen Henrik den andre, som dro fra England til Irland i 1171 til 1172 og erklærte seg selv som konge av Irland. Det var, dog, ikke en direkte overtakelse av landet, men heller en delvis kolonisering. Engelskmennene hadde lenge nok med å forsvare seg mot franskmennene og skottene, noe som gjorde at det ble vanskelig å opprettholde en direkte kontroll over landet5.
Det skjedde ikke før i 1541, etter at det hadde vært kaotiske tilstander og opprør mot
henholdsvis engelskmennene og en indre konflikt mellom irene om politisk makt fra 1350 til 1541. Henrik den åttende, den engelske kongen, lot seg utrope til konge av Irland dette året, og de endret utenrikspolitikken sin for å demme opp mot eventuelle farer. Irland var Englands bakdør, og det kunne bli brukt mot dem. Dette markerte en start på en konflikt mellom
England mot engelske magnater i Irland og irer, og det ble flere ganger opprør og krig mellom partene6.
Haugland skriver at engelskmennene møtte mest motstand i Ulster i Nord-Irland, og da spesielt fra anglo-irene, som var tidligere engelske borgere, som hadde flyttet til Irland. På slutten av 1500-tallet utnyttet blant annet Ulster at britene var i krig med Spania, og reiste våpen mot England med spansk støtte. Flere kamper fant sted, men engelskmennene vant det viktige og avgjørende slaget ved Kinsale i 1601, og etter dette var den irske motstanden knust7.
Dette startet den første vellykkede innflyttingen og koloniseringen med bruk av engelske personer på 1600-tallet. Nå ble protestantiske nybyggere forflyttet til Ulster, og de var lojale til den britiske kronen. Blant annet koloniserte de også hertugdømmet Coleraine, som var området byen Derry lå i. Et varig eksempel på anglofiseringen av landet var at de døpte byen om til Londonderry, og begge navnene brukes enda. Hvilket navn én person bruker, avgjøres ofte av deres tilknytning til britene8.
5 Haugland 1973, s. 10-11.
6 Haugland 1973, s. 10-12.
7 Haugland 1973, s. 12.
8 Haugland 1973, s. 12-13.
I etterkant av denne folkestrømmen med protestanter fra England til Irland, ble det flere opprør fra de katolske innfødte irene. Et eksempel er i 1641, da irene gjorde opprør i Ulster, og hvor Dublin skulle bli tatt samtidig. Dette oppfattet engelskmennene og det ble stoppet før det eskalerte. Det var, dog, her man begynte å se tydeligere skiller mellom protestantene og katolikkene, og det er på mange måter her det begynte å bli en sentral del av konfliktens kjerne. Under dette opprøret var det en dominant gruppering som kalte seg selv den katolske hæren. Dette er en forgjenger til den moderne organiseringen IRA og PIRA9.
Under perioden 1600-1800 er det en fase hvor katolikker opplever mer og mer begrenset handlingsrom, mens protestantene ble en maktelite. Under den franske revolusjonen i 1789 blusset det opp en spire i den irske folkesjela igjen. Inspirert av den franske motstanden mot overklassen var det flere unge intellektuelle fra middelklassen som organiserte seg og skapte United Irishmen. De fikk stor støtte fra middelklassen og arbeiderklassen, i tillegg til fransk støtte, og gjorde opprør i 1798, men mislyktes. Som Haugland skriver, dette skapte ikke noe på denne tiden, men det ga irene en ideologi, en myte og en martyr. Wolfe Tone, som var en av lederne for opprøret fikk dødsdom, men tok sitt eget liv før han skulle bli hengt. Alle nasjonalistiske bevegelser i etterkant har spilt innpå dette opprøret, og trekker fram hvordan dette var en banebrytende start på deres kamp mot den protestantiske overklassen10.
Perioden 1800-1900 var en kritisk tid for irene. I denne perioden var det flere opprør, og irsk nasjonalisme fikk en oppsving etter at Wolfe Tone døde. En mann som dukket opp var Daniel O’Connell, som organiserte katolikkene ved å verve dem i sin organisasjon - det katolske forbundet. Han bidro i kampen for katolsk borgerlig likestilling, og fikk det i 1829. Videre inn i 1800-tallet var det flere organisasjoner som begynte å danne seg. Young Ireland og
dissidentgrupperingen i New York og Dublin, Irish Republican Brotherhood (IRB) var begge organisasjoner som spilte inn på det United Irishmen hadde skapt i 1798. Fenians som de kalte seg, jobbet med fysisk infiltrasjonsarbeid, og flere av de tradisjonelle katolske reformistene var redd for at deres arbeid ville svekke deres framskritt. Biskopen og de moderate nasjonalistene var misfornøyde og kalte dem for kommunister11. Dette var mye av grunnen til at IRA og PIRA i etterkant var negative til det katolske hierarkiet, som denne oppgaven skal fokusere på senere.
9 Haugland 1973, s. 14-15.
10 Haugland 1973, s. 18-25.
11 Haugland 1973, s. 26-31.
Under «Fenian Rising» inntraff en katastrofe i Irland. Folketallet hadde økt eksplosivt siden slutten av 1700-tallet fram til midten av 1800-tallet. Poteten var en viktig ressurs som klarte å fø irene og gjorde at matproduksjonen holdt tritt med befolkningsøkningen. Men i 1840-årene var det en potetsykdom som ødela mange avlinger. Over én million døde av sultkatastrofen som fulgte med denne sykdommen. I tillegg ble det en massiv emigrering fra Irland til USA, som gjorde at det ble skapt et «det andre Irland» i USA. Dette elementet ble viktig i irsk politikk i etterkant, og IRB ble stiftet av irsk-amerikanere12.
Etter dette var det Home Rule-perioden, hvor irene fokuserte mer på demokratisk framgang framfor vold. The Irish Home Rule Party brukte mye tid på å drive kampanje for irsk selvstyre. De fikk avslag av det britiske parlamentet, og det ble en situasjon hvor britene måtte prøve å kontrollere de demokratiske kreftene. De klarte å ignorere problemet fram til 1900, da de måtte begynne med tiltak for at irene fikk bedre vilkår13.
Det ble en splittelse i den irske nasjonalistbevegelsen, hvor den ene siden ville ha Home Rule, men være en del av Storbritannia, og den andre siden ville ha total uavhengighet. De radikale som ønsket uavhengighet gjorde frammarsj fram til 1916, da de på påskemorgenen marsjerte til sentrum av Dublin og erklærte Irland uavhengige. Etter flere tumulter og konflikter ga de seg etter en uke. Britene begynte å henrette lederne av opprøret, noe som igjen ga de radikale sympati fra blant annet irer i Amerika og Irland, som resulterte i ressurser og våpen. Etter hvert begynte de å arrestere tilhengere istedenfor, og gi dem mindre fengselsstraffer14. Da første verdenskrig var over i 1918, var det fremdeles ikke fred i Irland, og Sinn Fein vant samtlige seter i valget i Ulster-området i dagens Nord-Irland. De krevde selvstendighet og skapte sin egen regjering. Dette gjorde at radikale nasjonalister, nå kalt IRA, angrep
politimenn og britiske soldater. Etter dette var det en krig mellom 1919-1921, som kalles for The Irish War of Independence, som resulterte i splittelsen av Nord-Irland og Irland. Nord- Irland skulle være en del av Storbritannia, og Irland skulle bli sitt eget land med uavhengighet fra britene. Men det skulle vise seg å at dette ikke var nok til å løse problemet15.
Dette viser hvordan denne volden og konfliktene har manifestert seg i den anglo-irske tradisjon. Kampen mot hverandre har vært en sentral begivenhet i mange århundrer og den har stått meget sterk på 1900-tallet. Det er flere stridstemaer som har vært relevante: religion,
12 Haugland 1973, s. 31-33.
13 Haugland 1973, s. 33-34.
14 Haugland 1973, s. 43-45.
15 Haugland 1973, s. 48-55.
okkupasjon, sosiale forhold og organisasjon. Organisatorisk sett er det flere utfordringer i vente etter at Storbritannia vedtok at de skulle melde seg ut av EU ved Brexit-avstemningen i 2016. Dette skal diskuteres på slutten av oppgaven, i kapittel 3.4.
1.4 Terrorisme som begrep.
Hva er egentlig terrorisme? Ifølge Kjetil Jakobsen er ordet basert på det latinske verbet
terrere, som betyr å skremme. Han trekker videre fram hvordan Robespierres diktatur innførte uttrykket ved hans terrorvelde. Han velger å skille mellom terror og terrorisme: «Terroren vil si at man søker å oppnå politiske mål ved å skremme med vilkårlig vold. Volden kan godt være målrettet, men den er vilkårlig i den forstand at den skjer på tvers av rettsstatlige prinsipper. Med terrorisme vil vi mene noe mer spesifikt. Her er terrorhandlingen refleksiv.
Det sentrale er ikke hva volden gjør, men hvordan den betraktes»16. Videre trekker han inn CIAs beskrivelse av fenomenet. De sier at «Begrepet ‘terrorisme’ betyr overlagt og politisk motivert vold mot ikke-kjempende mål utført av sub-nasjonale grupper eller hemmelige agenter, vanligvis for å påvirke tilskuere»17.
Som denne teksten skal fokusere på senere, er det flere indikasjoner på at PIRA faller innunder kategorien terrorister, når en leser denne definisjonen fra CIA. Den siste delen om
«vanligvis for å påvirke tilskuere» er et punkt som var sentralt for PIRAs handlinger under konflikten. Kampen om å være i søkelyset og nå ut til massene, var en taktikk de ofte brukt i sin kamp18.
Jakobsen påpeker videre at terrorismens oppstandelse og frammarsj kom i takt med utviklingen av de moderne massemedier, som for eksempel daglige aviser og radio19.
Massemediene er essensielle for at terroristene skal påvirke den alminnelige mannen på gata, og det å spre frykt er et punkt som er viktig for dem. På den andre siden brukte de også disse terrorhandlingene på å spre sitt budskap til meningsfeller, og det gjorde at terroren var
effektiv på det planet også. Det er derfor viktig å ikke undervurdere makten aktørene får ut av en terrorhandling. Det å skremme og påvirke en persons sinnsstemning er et effektivt verktøy.
En interessant tematikk denne oppgaven ønsker å ta for seg, er tanken om at det finnes to sider av en og samme sak. I dette tilfellet, har PIRA og IRA på generell basis blitt kategorisert som forkjempere for irsk uavhengighet fra Storbritannia og katolikkers rettigheter. På den
16 Jakobsen 2016, s. 319.
17 Jakobsen 2016, s. 319.
18 Jakobsen 2016, s. 318-319.
19 Jakobsen 2016, s. 318-319.
andre siden av spekteret har de blitt kategorisert som hensynsløse terrorister og kriminelle.
Dette er en fremtredende debatt som dette kapittelet skal drøfte.
Ordbokregisteret Merriam-Webster gjør en oppmerksom på hvor liten forskjell det er mellom begrepene frihetsforkjemper i kontrast til terrorist, og det etablerer videre en gråsone. Her er definisjonen på en freedom fighter: «a person who takes part in a resistance movement against an oppressive political or social establishment.»20. Deres definisjon av terrorisme er:
«the use of violent acts to frighten the people in an area as a way of trying to achieve a political goal.»21. Dette gjør at det skapes en diffus linje mellom begrepene.
Hvis en skal følge CIAs tolkning av terrorisme, er den gråsonen langt mer visket vekk. Den baserer seg på hvordan terrorisme skal påvirke folket, og dette gjør at frihetsforkjempere og terrorister som søker inn mot et politisk mål med hjelp av voldelige handlinger som de ønsker at tilskuere skal betrakte, er på sett og vis like. Gråsonen finnes ikke lenger, siden en voldelig frihetsforkjemper dermed er en terrorist i denne betegnelsen.
Med andre ord kan det sies at begrepene baserer seg på å oppnå et politisk mål, enten det er uavhengighet eller andre krav satt av en organisasjon eller en gruppering. Det er egentlig ikke en konkret forskjell. Den eneste forskjellen man kan se ut ifra de to definisjonene, er bruken av ordet violence. Er en frihetsforkjemper som bruker voldelige midler for å oppnå målet sitt automatisk en terrorist? Et fremtredende eksempel er at Nelson Mandela brukte voldelige midler i sin kamp for bedre rettigheter for mørkhudede i Sør-Afrika. Har denne volden gjort at han er automatisk en terrorist? Det blir i så fall veldig generelt og klassifiserende for en persons handlinger på vegne av det han mener er den korrekt måten.
Dette ville ikke ha vært en tematikk hvis det ikke var for at PIRA fikk så bred støtte fra det katolske miljøet. I kapittel 3 skal denne teksten blant annet komme innpå hvordan katolske irsk-amerikanere bidro til the Troubles, og hva de gjorde for å støtte oppunder PIRA. Dette er et viktig spørsmål i andre konflikter rundt om i verden, med blant annet en annen støttespiller for PIRA, nemlig Palestine Liberation Organization.
I PLOs tilfelle har de ved flere ganger blitt debattert om de er frihetsforkjempere eller terrorister. Daniel Kurtzer skrev i sin tekst i The Washington Post som omtalte boken til Bruce Hoffman som diskuterte dette faktum. Kurtzer skriver om prinsippet «one person’s terrorist is another’s freedom fighter», og skriver påfølgende at Hoffmans bok diskuterer hva
20 Freedom Fighter (u. å.).
21 Terrorism (u. å.).
som definerer en terrorist og hva som definerer en frihetsforkjemper. Oppfølgingsspørsmålet til dette er simpelt: Er et folkeslags kamp for selvstendighet mer verdt enn et annet
folkeslags?22. Dette spørsmålet er vinklet på en god måte, og stiller et viktig
oppfølgingsspørsmål. Hvorfor er det sånn at noen folkeslags kamp for selvstendighet blir ansett som terrorisme, mens noen andre folkeslag blir betegnet som frihetsforkjempere?
Boaz Ganor skriver i sin tekst for International Institute for Counter-Terrorism om problemene vedrørende sitatet «one person’s terrorist is another’s freedom fighter». Han skriver at denne frasen har blitt et problem når en organisasjon prøver å demme opp for terrorisme. Han mener at frihetsforkjempere og terrorister på mange måter kan være det samme, og at «A terrorist organization can also be a movement of national liberation, and the concepts of ‘terrorist’ and ‘freedom fighter’ are not mutually contradictory». Han leverer denne påstanden og skriver videre at en frihetsforkjemper som deltar i terrorisme, drap og diskriminering på sett og vis er en terrorist og en frihetsforkjemper. Dette gjør at Ganor stryker vekk den gråsonen der mange sliter med å definere forskjellen mellom de to ordene23. Denne debatten vedrørende IRA og PIRA ønsket en britisk politiker, som satt i parlamentet da han uttalte seg, å avklare. Peter Mandelson konkretiserte i 2001 at IRA var
frihetsforkjempere. Det sa han ved å argumentere for at PIRA ønsket å oppnå en politisk stilling ved å megle og gjennom diplomati. Han sa i et intervju at hvis en person eller
organisasjon ønsker å oppnå en politisk stilling gjennom dialog, er de ikke lenger terrorister, men heller «… resisters. They are freedom fighters. They’re like territorial, as opposed to international, terrorists.» 24.
Videre fikk Mandelson spørsmålet om Gerry Adams, leder av Sinn Fein på dette tidspunktet, var en frihetsforkjemper, og da konkluderte han med dette utsagnet: «I don’t want to label Gerry Adam, but he is tied to the IRA, a terrorist organisation or a paramilitary organisation which is engaged in a ceasefire, which is committed to a peace process, whose political representatives take part in political institutions, and that’s the difference»25.
Denne uttalelsen ble ikke mottatt uten kontroverser. Mandelson virker ganske skråsikker, og det legitimerer Sinn Fein som et politisk alternativ for de mange katolikkene som ønsker dem
22 Kurtzer 2015.
23 Ganor 2010.
24 Brown 2001.
25 Brown 2001.
i styringen. Dette fikk blant annet Theresa May, daværende Shadow Cabinet Minister, og for så vidt nåværende statsminister, til å konkludere hardt: «It is astonishing that any Labour MP, especially a former Northern Ireland secretary, could describe the IRA as anything other than a terrorist organisation.»26.
Videre konkluderer artikkelforfatter Brown at Mandelsons kommentar ville på mange måter hjelpe Sinn Fein å bli legitimert og at det trengte de. Mye av støtten de og PIRA hadde fått fra USA hadde forsvunnet etter 11. september på grunn av at det å støtte politiske kampanjer tilknyttet til terrorisme, var sett på med helt andre øyne enn tidligere27.
Tidligere kommandør i IRA, Martin McGuinness, mente i et debattprogram på Al Jazeera at bruken av ordet terrorisme er en måte for regjeringer og media å demonisere motstanderne av deres tankegang. Han trakk inn hvordan George Washington, Margaret Thatcher, Nelson Mandela og de britiske okkupasjonsmaktene, som han beskrev dem, ble beskrevet som
terrorister på basis av at folk var uenige med deres kamp. På et spørsmål fra intervjuer Mehdi Hasan om det å med vilje drepe uskyldige mennesker i sin kamp for politiske, sosiale eller økonomiske mål uten tvil måtte være terrorisme, svarer McGuinness at dette skjedde på begge sider av konflikten, og dette var grusomt og trist, men begge sidene gjorde det28.
Med andre ord er det et diffust skille mellom disse begrepene. Terrorister og frihetskjempere faller ofte inn i samme kategori, og det er fascinerende å se hvordan aktørene tilegner seg den beskrivelsen og begrepet som setter dem selv i et godt lys. En person med tilhørighet til PIRA ønsker at organisasjonen blir fremstilt i et mer positivt lys for å illustrere deres kamp mot herredømmet, istedenfor å bli stemplet som en terroristorganisasjon. Det er vanskelig å konkludere utelukkende med at PIRA ikke var en terroristaksjon, siden de brukte ofte terror for å nå fram til sine mål og brukte det som et grep i deres endeløse kamp for publisitet.
1.5 Historiografi.
Tidligere forskning på dette emnet har en kolossal bredde, og nesten alt man ønsker å finne ligger foran deg med et enkelt søk på internett. Dette skaper en bølge av kunnskap som skyller over en som ønsker å finne riktig stoff. Det som er et kjennetegn på dette temaet, er at det finnes så mange ulike kulturer i denne historieskrivingen at det er vanskelig å finne en konkret kultur som råder over denne tematikken. Hvis det i det hele tatt finnes en overordnet
26 Brown 2001.
27 Brown 2001.
28 Al Jazeera 2014.
trend i historieskrivingen om PIRA og The Troubles, er det at den er tveegget. På den ene siden finner man de som er pro-britiske og på den andre siden finner man pro-irske. Dette skaper igjen et handlingsrom for oss som skriver om temaet og bruker sekundære kilder, og dette handlingsrommet er at man må ha stort fokus på kildekritikken.
Det jeg bet meg merke i er at The Troubles generelt er et populært tema som det har blitt skrevet mye om. Flere av tekstene som jeg har lest, skrives som om det er en slags novelle, og de figurerer med muntlig språk og konkrete spørsmål. Dette skal denne teksten gå dypere inn på senere i kildekritikken, men et eksempel som er fremtredende er blant annet Tommy McKearneys tekst «Provisional IRA: From Insurrection to Parliament». Han skriver om historiske hendelser og hva som skjedde, men han begynner hvert kapittel med en
dagboklignende fortelling fra feltet under konflikten. Dette ser man i flere andre tekster som Edwards og Shanahans tekster.
Et annet poeng er at historieskrivingen om temaet har forandret seg en hel del i løpet av konflikten. En naturlig grunn til dette er hvordan konflikten utviklet seg. På 80-tallet er det flere av tekstene som omhandler omdømmet til PIRA og, for eksempel, medienes syn på PIRA, med blant annet doktoravhandlingen til Hamilton-Tweedale som omtaler hvordan britiske mediehus dekket konflikten. Dette kan være et mottrekk til det han så på som en ensidig debatt.
Tekstene på denne tiden speiler også tankene om hvorvidt konflikten kan løses, spådommer for framtiden og hvordan det hele vil kulminere. Dette ser man spesielt i boken til Cronin, som inkluderer flere potensielle utfordringer og muligheter vedrørende konfliktens kjerne.
Det samme gjør White i sin tekst, som sammen med Cronin hevder at IRA alltid vil eksistere så lenge det ikke finnes et forent Irland.
I tekster fra 2000 og utover virker det som at det handler mer om mystikk og da spesielt mystikken rundt PIRA. Dette gjør at tekstene får en umiddelbar vinkling. Spesielt i boka til Ed Moloney «A Secret History of the IRA» og Richard English «Armed Struggle: The History of the IRA» vinkler begge to inn på dette. Dette gjør at det kan hende at tekstene blir subjektive. Tanken om at PIRA og IRA er noe spennende og kult kan speile forfatternes syn på konflikten.
Det er viktig å skille mellom sjangre i dette kapittelet. Dette er viktig for å kunne skille mellom hva som er historisk vitenskap med rotfestede kilder, objektivitet, fokus på det viktigste innenfor et tema, og spesifiserende materiale, og hva som er journalistikk som kan
virke subjektivt, generere leseinteresse og sensasjonsskriving. Det må presiseres at det finnes gravende journalistikk som er på høyde med historiske fagtekster når det kommer til kritisk blikk og vinkling, men at faghistorien er som regel mer spesifiserende og konkretiserende.
I denne teksten brukes flere journalistiske tekster, i tråd med at det var vanskelig å finne faghistorie relatert til det oppgaven lette etter, og i den form av at journalisme var en viktig bidragsyter til hvordan PIRA fikk sin fremtredende hovedrolle i konflikten. Journalismen som er brukt mye i denne teksten, er artiklene til Bowcott og Armstrong, og ulike artikler fra BBC, The Irish Times og An Phoblacht. Disse artiklene har vært viktige for oppgavens historiske forståelse, og har gitt innsikt i hvordan konflikten artet og utspilte seg i Nord-Irland og England.
Av faghistoriske tekster er det få som virker partiske. Paul, Bosi, Gill, Berman, Lalor og Torode, Shanahan og Jackson er alle vitenskapelige tekster som handler om et spesifikt tema som har hjulpet denne masteroppgaven med konkretiseringen av svarene på
problemstillingene og svar på spørsmål som er sentrale for oppgaven. Spesielt teksten til Paul skiller seg ut med fokus på militær-historien til Storbritannia i Nord-Irland hvor han går gjennom fasene, og viser leserne hvordan krigen utspilte seg på begge sider av konflikten og hvordan det påvirket hverandre.
En siste tanke om den historiografiske utviklingen er at det finnes lite faglitteratur om temaet på norsk. Dette var også et incentiv for meg til å skrive om dette temaet, siden det er viktig å ha sentrale tematikker i verdenssamfunnet på norsk. Dette gir også en annen forutsetning siden jeg personlig er ikke involvert eller har et forhold til konflikten som mange av de andre som skriver har. Dette gjør at jeg får en annen vinkling enn de omtalte forfatterne.
1.6 Kildekritikk.
Kildekritikken er en essensiell del av denne oppgaven, spesielt ved tanke på at denne teksten bruker utelukkende sekundærlitteratur. Jeg har valgt å dele tekstene opp i tre: Den første delen er de som virker objektive og ikke maler et bilde av konflikten som vinkler mot en av sidene.
I den andre grupperingen er de tekstene som virker å være positive ovenfor det pro-irske nasjonalistiske standpunkt, og den siste er de som viser klare tegn til å være negativt ladet mot PIRA og de som viser konkret støtte mot lojalistene. Dette valget er bevisst tatt på grunn av konfliktens polariserende effekt. Det er klart og tydelig i bøkene og tekstene som
undertegnede har lest at denne konflikten har ingen fasitsvar på hva som var rett og galt, og
det baserte seg på hvilken side av konflikten en person sto. Derfor er det igjen viktig å velge kilder med omhu, slik at begge sider av saken blir representert.
For å ta et forbehold, skal dette kapittelet fokusere på tekstene som er brukt, som ikke er rettet mot spesifikke handlinger, som for eksempel noen av nyhetsartiklene som er sitert. Dette ville ha vært overflødig og lite konkret informasjon. Det samme gjelder tekstene som omhandler frihetskjemper kontra terrorist, siden få av dem har noe med PIRA eller the Troubles å gjøre.
Dette er med andre ord irrelevant for tematikken når det kommer til kildebruken.
En av tekstene som vitner om et objektivt syn på saken uten personlige vinklinger er Christopher Pauls tekst «Northern Ireland, 1969-1999 Case Outcome: COIN win (Mixed, Favoring COIN)», som er et delkapittel i en bok om militære kampstrategier. I denne teksten velger Paul å ikke være negativ mot noen av sidene, og fokuserer heller på hvordan
strategiene til britene og PIRA fungerte mot hverandre. Dette gjør at teksten stråler autoritet og troverdighet i temaet han kommuniserer. Andre tekster i samme gruppering er Timothy Shanahans tekst «The Provisional Irish Republican Army and Morality of Terrorism», Berman, Lalor og Torodes tekst «The Theology of the IRA» og Paul Gills tekst «Tactical Innovation and the Provisional Irish Republican Army». Disse tre tekstene handler om tre forskjellige ting, men representerer alle PIRA på en måte hvor hovedfokuset er
organisasjonen som tema og ikke som en debatt om deres konkrete moral. De går gjennom organisasjonens standpunkt og maler ikke bildet med deres eget moralske kompass.
Dette gjelder også i noen nettkilder og journalistikk. Owen Bowcott i the Guardian skriver i sin tekst «The legacy of the Bloody Sunday killings» om konkrete handlinger, hva som forandret seg og hva som ble gjort etter at Bloody Sunday-hendelsen skjedde. Denne teksten viser også hvordan historisk journalistikk skal gjennomføres. Den er saklig, nøytral og konkretiserende. Dette gjelder og doktoravhandlingen til Brian Hamilton-Tweedale, som heter «The British Press and Northern Ireland – A case study in the reporting of violent political conflict.», som vier sin oppmerksomhet til mediene i Storbritannia og Irland, for å se hvordan det ble vinklet under konflikten. Dette gjør igjen at denne teksten skaper en
overordnet forståelse av hvordan PR fungerte under the Troubles. Dette er en essensiell del av oppgaven, ettersom mediene og generelt renommeet til PIRA var en viktig del av deres taktikk for å få gjennom saker og rekruttere medlemmer og sympatisører.
I neste kategori er den litteraturen som viser enten klar sympati eller uttrykker en viss sympati for PIRA eller katolikkenes vold. De mest essensielle bøkene ønsker jeg å ta opp hvordan
forfatternes bakgrunn er eller var. Dette gjør jeg fordi det er viktig å få et innblikk inn i deres syn på saken. I denne båsen en av de mer fremtredende Robert W. White, med hans tekst
«From Peaceful Protest to Guerilla War: Micromobilization of the Provisional Irish
Republican Army.» som viser stor sympati for de katolske irene i Derry. Det må sies at han vinkler ikke saken i stor grad i deres favør, men viser en overordnet forståelse for hvorfor de gikk inn i denne konflikten med den voldelige holdningen. Det er hovedsakelig en sosial studie som prøver å finne ut hvorfor de deltok i volden, så den er troverdighet, uten å svartmale britene. White fremstår altså som sympatisk i sin skriving, og til tross for hans oppvekst i den irsk-amerikanske delstaten Massachusettes29, fremstår han ikke som direkte partisk når han får vite om hans respondenters voldshandlinger. Han dømmer dem ikke, og han glorifiserer heller ikke.
Sean Cronins bok «Irish Nationalism – A history of its roots and ideology», fokuserer også på PIRA, og hvordan deres kamp er berettiget på basis av at de fortjener et forent Irland. Han mener at det var den britiske siden i konflikten, og da spesifikt Chichester-Clark, som startet konflikten og ikke katolikkene. Dette skinner fort gjennom teksten når man leser kapitlene om The Troubles. På den andre siden omtaler han også PIRA som en voldelig organisasjon, noe som gir tegn på at han er ikke er en klar sympatisør.
Da Cronin døde i 2011 ble han hyllet i The Irish Times. Der skrev de om hans virke som republikaner og irsk aktivist. Han var et medlem av IRA på 50-tallet og var høyt oppe i rangstigen hos dem. Han satt også i fengsel to perioder, og det indikerer hvor aktiv han var i IRAs operasjoner. Han deltok spesielt i grensekampanjene på 50-tallet, men havnet i en intern strid i partiet i 1962 og forlot grupperingen. Han var videre journalist og tekstforfatter hos ulike medier. Denne historien gjør at det er lett å tro at han var oppriktig partisk i sine tekster, og dette var jeg forberedt på da jeg leste boken hans. Boka gir en overordnet forståelse av konflikten, men viser, som sagt, at den vinkles mer inn mot at det irske spørsmålet var nok til at noen handlinger rettferdiggjøres30.
Som tidligere nevnt i historiografien var det flere i moderne tid som spilte på PIRAs og IRAs mystikk og nesten helliggjorde organisasjonens spennende natur. Dette er spesielt konkret i Richard Englishs bok «Armed Struggle: The History of the IRA», Moloneys bok «A Secret History of the IRA» og Tommy McKearneys tekst «Provisional IRA: From Insurrection to
29 McCoubrey 2001.
30 Smyth 2011.
Parliament». Det må likevel nevnes at tekstene er gode på historier som ikke alle andre skildrer, som for eksempel PIRAs forhold til Libya, men de tre tekstene bærer preg av muntlig språk og fokuserer på det som var spennende med PIRA. Dette gjør igjen at tekstene virker som de var skapt for å selge bøker og ikke for konkret historieforskning, og da blir de mer populærvitenskapelige enn forskning.
Ett forbehold som må tas er at flere av tekstene og journalistikken som blir formidlet, er basert i Irland eller skrevet av irer med sympati for saken til PIRA. En indikasjon kan faktisk være etternavnene deres. Er det inkludert O’ eller Mc foran et navn er de som regel av irsk avstamning og det kan være at dette spiller inn på deres syn på saken. Irske navn er som regel synonymt med de som er tilknyttet Irland og ikke Storbritannia. Dette er likevel ikke sikkert og det er ikke en fast regel denne teksten baserer seg på.
Den siste kategorien omhandler britisk støtte, og det er ganske få som peker seg ut som sterk pro-britisk. Hadde denne teksten basert seg på nyhetsartikler fra The Sun, Daily Mirror eller andre tabloidaviser ville det ha vært mye å diskutere her. En tekst, som jeg har lest, er Ruth Dudley Edwards’ tekst om the Orangemen. I denne teksten har hun malt et rosenrødt bilde av dem og andre pro-britiske organisasjoner, og at IRA var den organisasjonen som jaget the Orangemen og ikke lot dem være i fred. Denne teksten var for vinklet og lite konkret til at den kunne brukes i hoveddelen, men den viser i hvert fall hvordan en vinklet tekst ser ut, og ga meg mye lærdom i kildekritikk.
I denne delen er det faktisk nyhetsartiklene, som jeg fant, som var mest kritiske i språket mot PIRA. William Borders, i The New York Times, skrev i 1981 om hvordan PIRA «slayed the protestant M.P.», og det vitner om et ganske brutalt språk som skimter gjennom saken han hadde laget. Dette gir en klar indikasjon på hvordan han ville vinkle saken. Det samme gjelder Jonathan Duffy, i BBC, som i 2001 skrev om de rike vennene i New York som ga penger til PIRA og IRA, og som nå ville slutte på grunn av 11. september 2001. Her vinkler han det slik at PIRA blir fokusert på som en tidligere terroristorganisasjon, og at denne organisasjonen kan ingen amerikanere tilhøre lenger. Den siste teksten som er vinklet i pro- britisk favør, er Toby Harnden, i The Telegraph, som i 2011 skrev om hvordan Libya fikk IRA til å gå i krig. Det kommer klart og tydelig fram i teksten at han mener at Libyas bidrag til IRA var en katalysator for at krigen ble som den ble, og at denne våpenhandelen gjorde at IRA fikk anledning til å angripe britene.
2.0 PIRA – Soldatene av Irland.
I dette kapittelet skal det handle om PIRAs innflytelse på verdenssamfunnet og hvordan de fikk det gjennom flere år med PR-taktikk og frykt. I starten av kapittelet skal det være en oppsummerende analyse av hvordan konflikten startet og hvorfor det skjedde. Videre skal teksten gå inn på hvordan sentrale hendelser i The Troubles påvirket PIRAs renommé og tilhengerskare. Ved å se analytisk på hvorfor PIRA ble en slik fremtredende skikkelse i det irske spørsmålet, kan man se tydeligere konturer til hva som var hovedproblemet til britene, nemlig klasseskillet som dannet seg. Uten dette klasseskillet mellom katolikker og
protestanter ville muligens ikke en slik konflikt ha oppstått.
Videre inn i dette kapittelet skal det drøftes om PIRA egentlig var forkjempere for sin religion eller om det var på grunn av det irske spørsmålet. Dette er et relevant tema fordi de
proklamerte seg som forsvarere av katolikkene, og at hele konflikten kom ut fra tanken om katolske rettigheter. Ble konflikten avsporet fra sine prinsipielle idealer?
2.1 Hvordan startet The Troubles?
Som denne masteroppgaven skal gå videre inn på senere i kapittel «2.2 PIRAs innflytelse på katolikker og verdenssamfunnet.» var the Troubles en borgerrettighetskamp i starten og eskalerte til å bli en kamp mellom pro-irske militser og Storbritannia og pro-britiske militser.
Etter gjentatte protestaksjoner lanserte statsminister Terence O’Neill og regjeringen i den nord-irske nasjonalforsamlingen Stormont i 1969 at det skulle bli bedre politiske rettigheter for katolikkene, og at deres stemmer skulle telle like mye. Landbruksminister James
Chichester-Clark gikk av i protest. Dette gjorde at O’Neill ble presset til å gå av, grunnet partiets misnøye med hans villighet til å støtte oppunder disse reformene, og de ville heller ha O’Neill ut enn Chichester-Clark. Dette resulterte i at Chichester-Clark tok over stillingen som partileder og statsminister. Målet til Chichester-Clark var på mange måter å mobilisere pro- britiske skvadroner og slå ned på opprør31. Han indikerte blant annet at Nord-Irland kunne bli et nytt Cuba hvis demonstrantene fikk viljen sin32.
James Chichester-Clark klarte ikke å stoppe urolighetene, og det fortsatte å være kaotiske tilstander i Belfast og Derry fram til 1971. I mai 1971 var engelskmennene lei av
demonstrasjonene og brøyt inn. De fjernet den nylig utnevnte statsministeren Brian Faulkner, som hadde vunnet valget mot Chichester-Clark, og skulle selv ta kontroll over nord-irenes
31 CAIN.ulst.ac.uk a (u. å.).
32 Cronin 1981, 191.
problemer med katolikkene. Den 9. august 1971 var det en rekke ransakelser av hus. Dette var orkestrert av pro-britiske militser som The Ulster Defense Assossiation rettet mot The
Bogside, et primært katolsk område. 17 mennesker ble drept, og 342 ble arrestert. Dette blir sett på som det definitive startskuddet for the Troubles33.
På den ene siden var det katolske nord-irer med det pro-irske politiske partiet Sinn Fein og den pro-irske paramilitære organisasjonen Irish Republican Army, med flere utbrytergrupper som PIRA. På den andre siden var det pro-britiske paramilitære organisasjoner som Ulster Defense Assosiation og Storbritannia, med England i spissen. Fra å være en
borgerrettighetskamp ble dette en blodig konflikt.
Hva som var grunnen til, og hvem som hadde skylden for at The Troubles skjedde er et debattert tema. I følge Sean Cronin var det James Chichester-Clark som var grunnen til at det hele startet opp, og at det var hans sleivspark vedrørende det irske Cuba, som gjorde at glasset veltet for nord-irske katolikker som ikke likte sammenligningen med kommunisme34. Ifølge Paul var det det irske spørsmålet som veide tyngst. Han mente i sin tekst at nord-irske
katolikker ønsket et samlet Irland, og at dette gjorde at konflikten var uunngåelig35. Det måtte skje det samme som på 1910-tallet, nemlig britene mot irene i væpnet konflikt.
I hele kapittel to og tre vil sentrale hendelser fra årene etter 1971 drøftes, og hovedhensikten er å finne ut hvordan utbrytergrupperingen PIRA fikk en prominent rolle i konflikten, og hvordan britene svarte på denne offensive taktikken.
2.2 PIRAs innflytelse på katolikker og verdenssamfunnet.
Et verktøy PIRA brukte i sin kamp mot britene var innflytelse. Det å få bred støtte fra
katolikker var en strategi som de begynte med tidlig i oppstarten. I den første fasen var PIRA en del av den offisielle delen av Irish Republican Army og hadde ikke brutt ut av gruppen enda. Samfunnet i Nord-Irland var delt, og det var ulike rettigheter basert på om en person var katolikk eller protestant. Dette gjorde at IRA var en pionér i nord-irske katolikkers
rettighetskamp for bedre skolesystemer, bedre sjanser på arbeids- og boligmarkedet og bedre forhold på de ulike plattformene i det daglige livet. IRA startet opp det som ble kalt «The Civil Rights Movement», som hadde som strategi å være en ikke-voldelig aktør som protesterte mot det daværende regimet36.
33 CAIN.ulst.ac.uk a (u. å.).
34 Cronin 1981, s. 191-192.
35 Paul 2013, s. 318-319.
36 Cronin 1981, s. 185.
The Cameron Commission skulle utforske og kartlegge hvorfor katolikkene protesterte og krevde bedre rettigheter i Nord-Irland. Den konkluderte med at katolikker ble diskriminert på boligmarkedet, lokale valg og på arbeidsmarkedet. Den trakk fram at det ikke fantes en godt parlamentarisk opposisjon mot lojalistene. Kommisjonen trakk også fram viktigheten av religion i Nord-Irland og pekte på separate skoler og bydeler. Den pekte på hvordan katolikker ikke fikk delta i den regjerende politiske makteliten. Alle disse poengene gjør at det er forståelig at det ble opprør37.
Dette var på mange måter et startskudd i det som kom til å bli den store konfliktperioden, som i dag er kjent som the Troubles. En kan tenke seg at IRA fikk skapt aktivister ut av
katolikkene i Nord-Irland, og det kan ha gjort utslag på den videre utviklingen. Cronin skriver i sin bok at IRA var en døende bevegelse før denne bevegelsen ble skapt, og at dette gjorde at de ble relevante igjen38. Katolikkene ønsket bedre rettigheter, og ved å være delaktige i en ikke-voldelig gruppe før konflikten, var dette en ressurs for å illustrere hensikten til opprøret.
Dette konkluderer også Shanahan i sin bok. Han mener at borgerrettighetskampen hadde en baktanke, altså at den kunne tilrettelegge for en videre væpnet konflikt senere. I følge han ble det allerede i 1966 formidlet av IRAs militære råd at borgerrettighetskampen kunne «harness the power of the Catholic frustration in an assault on the unionist-dominated state». Med andre ord, denne kraften av frustrasjon kunne skape en situasjon hvor IRA fikk aktivisert katolikker til å bli med i deres kamp mot overmakten39.
Shanahan skriver i sin bok at dynamikken mellom borgerrettighetsgrupperingen og IRA/PIRA var diffus. Hvis katolikker fikk borgerrettigheter gjennom demonstrering ville dette gjøre at de fikk bedre kår, men det ville svekke IRAs og PIRAs rekruttering, og det ville gjøre at kampen for et forent Irland ble mer og mer usannsynlig. På mange måter rekrutterte IRA og PIRA derfor misfornøyde borgerrettighetskjempere som var lei av statlig overgrep. Shanahan skriver at borgerrettighetsbevegelsens fall derfor var en suksess for IRA. Deres kamp for et forent Irland og ødeleggelsen av den nord-irske stat var viktigere enn bedre rettigheter for katolikker, for det kunne de uansett få ved ødeleggelsen av Nord-Irland40.
Som denne masteroppgaven var inne på i kapittel «2.1 Hvordan startet the Troubles?», så var starten av konflikten basert på opptøyer, politisk maktkamp i Stormont og til slutt britisk
37 Cronin 1981, s. 178.
38 Cronin 1981, s. 189.
39 Shanahan 2009, s. 19.
40 Shanahan 2009, s. 21.
intervensjon. Dette spilte absolutt en rolle for hvordan PIRA fikk innflytelse på katolikker. Da britene kom var dette en bidragsyter til at katolikker deltok i væpnet aktivisme mot den tradisjonelle britiske imperialismen som holdt Nord-Irland og Irland fra hverandre.
Lorenzo Bosi skriver i sin artikkel om hvordan ulike katolske irer hadde forskjellige motiver for å tilslutte seg PIRA. Han mener at tidligere studier og tekster generaliserer motivene til terrorister og personer som utøver politisk vold. I teksten trekker han fram at motivene kan være vidt forskjellige i form av bakgrunn og situasjoner personene var i. Han deler dem derfor opp i ulike underkategorier og forklarer hvordan og hvorfor de ble med. Den første puljen av mennesker var de han kategoriserer som borgerrettighetskjempere fra «The Civil Rights Movement», som ble hardt slått ned av lojalistiske statlige instanser. Han påpeker at dette er personene som brøyt ut av IRA og stiftet PIRA i 1969 fordi de ikke så en ikke-voldelig løsning på problemet41.
Videre skriver Bosi at de som sluttet seg til den republikanske bevegelsen etter 1969 hadde samme tankesett. Med andre ord, de kunne heller ikke se for seg en slutt på det britiske hegemoniet uten kamp. Den store forskjellen er at deltakelsen var, generelt sett, et produkt av en eller annen personlig oppvåkning etter et bristepunkt, som kom i form av en hendelse42. Han peker ikke på noen spesifikk hendelse i dette resonnementet, men det kan tenkes at mange forflyttet seg fra å være en passiv tilskuer til å bli republikaner etter Bloody Sunday eller en av de mange opptøyene i Derry.
Den siste gruppen Bosi trekker fram er de unge katolikkene uten republikansk bakgrunn som etter hvert begynner å delta. Han peker på hvordan tanken om et forent Irland som den hellige gral ikke var den samme drivkraften for dem som for de med tidligere erfaring i IRA. I deres tilfelle handlet det mer om hvordan staten og lojalistene hadde behandlet dem, og hvordan dette drev dem til å gjøre opprør. En annen drivkraft for denne gruppen var at de ønsket å kjempe for lokalsamfunnet sitt43. I teksten til Robert W. White skriver han om hvorfor og hvordan katolikker valgte å ty til voldelige protester mot britene. Han fokuserer spesielt på den siste gruppen Bosi trekker fram. White mener etter å ha intervjuet flere respondenter, at det var britene og statens overgrep som var den utløsende faktoren til at de unge katolikkene ble voldelige44.
41 Bosi 2012, s. 349.
42 Bosi 2012, s. 349-350.
43 Bosi 2012, s. 350.
44 White 1989, s. 1281.
Disse tre veiene til voldelig deltakelse er ikke standardiserte og er ikke sikre. Det var store forskjeller mellom hvordan ulike personer ble radikalisert. Bosi trekker videre fram at det var forskjell på hvordan lokalsamfunnene var, hvordan rekrutteringsprosessen foregikk, hvordan nettverkene ble etablert, dynamikken og hastigheten av mobiliseringskraften og effekten av undertrykt raseri45.
Videre har Bosi kokt ned de mest elementære grunnlagene til hvorfor PIRA fikk så mange medlemmer. De momentene han trekker inn er «family traditions in the Republican movement, strong ideological motives, transformative events, instrumentality, local community, and a sense of defense and revenge.»46. Denne setningen forklarer hvorfor de gjorde det, men et videre spørsmål Bosi ikke tar opp, er hvordan PIRA rekrutterte. Han trekker fram psykologiske drivkrefter hos de som ble rekruttert, men ikke selve rekruttøren.
Bosi indikerer i sin tekst at det ikke var rekrutteringsprosessen fra PIRA som var det som gjorde at de i 1970 til 1971 gikk fra 50 medlemmer til rundt 1200. Han sier at det er hovedsakelig momentene rundt lokalsamfunnet, tradisjoner og hat som var drivkraften for rekrutteringen og ikke en offensiv rekruttering som var utslagsgivende47. Han skriver at PIRA presenterte seg som den mest effektive grupperingen i kampen mot britene og for et forent Irland, men det står ikke noe om hvordan prosessen var48.
White skrev, som sagt, om hvordan britenes undertrykkelse av de katolske irene var
utslagsgivende, men han trekker spesifikt frem at det var nettopp dette og ikke arbeidsledighet og økonomi som var det som spilte inn på ungdommer fra for eksempel Derry49. Denne arbeidsledigheten og det økonomiske forholdet mellom katolikker og protestanter kan ikke undervurderes, ettersom dette er jo eksempler på hvordan en stat kan undertrykke sine borgere. Tar man vekk jobbmuligheter og gir dem et svakt økonomisk grunnlag kan det resultere i oppstander.
White skriver videre i sin tekst om hvilke fire primære grunner som gjør at folk blir en del av en republikansk gruppe. Han trekker frem at katolikkene følte seg sosialt tilknyttet til sine lokalsamfunn og andre katolikker. En respondent svarte at hun har fem barn og hun ønsket å skape en bedre hverdag for barna enn hva hun selv hadde hatt. Hun følte at foreldrene hennes
45 Bosi 2012, s. 350.
46 Bosi 2012, s. 350.
47 Bosi 2012, s. 359-361.
48 Bosi 2012, s. 362.
49 White 1989, s. 1285.
ikke hadde gjort nok for å stoppe britene og ulikhetene i samfunnet. Hun trekker også fram hvor mange som var fengslet, og at hun måtte delta for å få dem ut derifra. For det første er det forfriskende å lese om en kvinne som deltok i politisk vold. Tidligere tekster som jeg har lest, insinuerer at det var nærmest kun menn som deltok og det var kun menn som døde under Bloody Sunday og sultestreiken. For det andre indikerer det at kvinner følte en forpliktelse til å delta50.
Den neste grunnen White trekker fram er at de opplevde statlige overgrep. Dette er et gjennomgående tema i the Troubles, og er essensielt for hvordan konflikten utviklet seg. En respondent nevner interneringen, og peker på hvordan dette formet mange katolikker til å kjempe mot det daværende styresettet51. Dette gjør at interneringen på mange måter er like sentral som andre konflikter til å rekruttere.
Den tredje grunnen White peker på er at republikanere følte at organisert politisk vold ville skape sosiale resultater på statlig nivå. Respondenten som hevdet dette i intervjuet med White, sa at han følte at det var den eneste måten Irland kunne løsrive seg og bli kvitt Storbritannia fra deres land52. Dette vitner om en desperasjon fra katolske irer, og at det kanskje ikke føltes ut som den eneste utveien, men den riktige og mest produktive utveien.
Den siste grunnen White nevner er hvordan de så på britene som en okkupasjonsmakt.
Intervjuobjektet som påstår dette, sa i intervjuet:
«… The six counties is party of Ireland, and it is being occupied by a foreign force, that is, the British Army and the British government which has sent them there… If we went over
tomorrow and took over the Home counties of England, the English are not gonna bow down and say it’s all yours, right? «It’s Irish now, you can keep it.» So why should we be any different to them? Why should we be any the less patriotic?53»
Denne holdningen virker å være gjentagende i flere av intervjuene til White. Det å kjempe mot en, i deres øyne, okkupasjonsmakt var en stor nok grunn til å ty til vold. White
konkluderer med at volden økte etter statlige overgrep både fra nord-irske protestanter og fra Storbritannias motreaksjoner54.
50 White 1989, s. 1293-1294.
51 White 1989, s. 1294.
52 White 1989, s. 1294.
53 White 1989, s. 1294.
54 White 1989, s. 1297
I Pauls tekst konkluderer han mye av det samme som White gjorde i sin tekst. Som denne teksten skal videre gå inn på, deler Paul konflikten inn i tre faser for britenes strategiplan, og fase én, som han kaller «The Troubles’ Begin» fra 1969 til 1976 er den mest blodige delen av konflikten. Denne fasen beskriver han som den mest kritiske for både britene og for PIRA, ettersom britene gjorde flere feil som gjorde at PIRA ble et voksende fenomen. Han peker spesifikt på kollektiv straff av alle katolikker og skading av kulturelt sensitive gjenstander og tradisjoner. Dette gjorde at britene ble de definitive antagonistene for katolske nord-irer, og supplerte flere medlemmer til PIRA og andre pro-irske grupper55. Paul henviser videre til hvordan enkelthendelser som interneringen og Bloody Sunday gjorde at PIRA fikk aktiv støtte blant katolikker i Nord-Irland, og aktive og passive medlemmer i Irland og USA56. De resterende to fasene skal diskuteres senere i oppgaven.
En bidragsyter til at katolikker byttet fra IRA til PIRA var at de ikke følte at IRAs løsnininger var korrekte eller tilfredsstillende. De klarte ikke å se at det var en løsning for utenom aktiv krigføring mot britene57. Dette kan vise at britene var urimelige i forhandlinger eller urimelige mot katolikkene som ønsket mer autonomi og bedre rettigheter, men det kan også underbygge det faktum at hatet mot britene gjorde katolikkene blinde på løsninger. Hele konflikten endte på 90-tallet, og det kom i form av diplomati og fredsforhandlinger. Var katolikkene for kjappe på den voldelige avtrekkeren? Det er et spørsmål som teksten skal videre innpå senere, men det er reelt spørsmål ved tanke på hvor fort konflikten blusset opp til kamp.
Videre trekker Bosi inn hvordan en respondent i hans undersøkelse om hvorfor nord-irske katolikker ble radikalisert, svarte at verdens politiske klima ga håp til PIRA og deres kamp.
De så på eksempler som Cuba med Fidel Castro og Che Guevara, og så et håp om at en væpnet revolusjon kunne være et reelt alternativ for å få det man ville ha. Respondenten trekker inn hvordan Vietcong i Vietnam klarte å drive vekk amerikanere og hvordan verdens sterkeste militære slet mot en taktisk smart armé. «This struck an awareness among us.58» som tilsier at Vietnam og Cuba utgjorde en vesentlig forskjell for PIRAs ambisjon til å drive vekk britene. På den andre siden har man sett ikke-voldelige protester mot britene som har vært bidragsytere til en forandring. Det beste eksempelet er India, som fikk sin selvstendighet gjennom den ikke-voldelige kampanjegruppen Quit India i 194759. For å ta et forbehold, så
55 Paul 2013, s. 327
56 Paul 2013, s. 327.
57 Bosi 2012, s. 363.
58 Bosi 2012, s. 365.
59 Kaul 2011.
var det ikke et liknende politisk klima, men det er et eksempel på at man ikke må være voldelig mot britene for å bli selvstendige.
Hvis man ser på hvordan medienes rolle har spilt vedrørende katolikkers støtte til PIRA, trekker Shanahan inn republikanernes ansikt utad. Han sier at deres militære kamp var karakterisert av deres hardhet, offervilje, martyrdom, modighet og ønsket om å betale den ultimate prisen for å beskytte og tjene det irske folk60. Han trekker spesielt inn en situasjon i februar 1972, da seks PIRA frivillige ble drept, da skrev Republican News «They died so that we can live»61. Slike propagandaverktøy ble brukt flittig under konflikten, for å markere hvor heroiske bragdene til de irske republikanerne var og hvor grusomme britene var.
Et annet eksempel var da An Phoblacht Republican News skrev 10. oktober 1981 om sultestreikens ti martyrer, og hvordan de vant mot britene ved å dø. I denne artikkelen skrev de:
«Their deaths have been recognised nationally and internationally as an assertion of their political motivation, as men laying down lives that their fellow-men, their comrades, should gain from their sacrifice and should be victorious out of their deaths.»62.
Ved å strukturere en sak på denne måten inviterer avisen til at flere skulle kjempe for ikke bare den republikanske saken, men også for de som døde i sultestreiken. Paul skriver i sin tekst at nyheten rundt sultestreiken styrket PIRA og den politiske fløyen til katolikkene, Sinn Fein. Sultestreiken og de påførende ti dødsfallene satte medienes søkelys både nasjonalt og internasjonalt på hvordan Storbritannia håndterte konflikten, og mange som var uforstående tidligere ble kritiske røster63.
På den andre siden skrev blant annet The Irish Times i 2016, om hvordan den britiske pressen viste liten respekt og ydmykhet mot de ti som døde, og kalte det hele et publisitetsstunt, propagandaverktøy og fokuserte på at de var terrorister64. For å ta et forbehold, The Irish Times, i likhet med An Phoblacht, rapporterte i 1981 om hvordan dette ikke var et tap, og at de sultestreikende var helter65. Dette gir en klar indikasjon på at det var en kamp om god
60 Shanahan 2009, s. 42.
61 Shanahan 2009, s. 42.
62 An Phoblacht 1981.
63 Paul 2013, s. 322.
64 Doughty 2016.
65 Moloney 2016.
publisitet for både den irske og den britiske siden. Denne dragkampen mellom mediehus er viktig i andre situasjoner under the Troubles.
I doktorgraden til Hamilton-Tweedale skriver han om hvordan britiske og irske nyhetskilder formidlet og vinklet nyhetene fra Nord-Irland både før 1968 og etter. I denne teksten nevner han hvordan flere britiske journalister var positive til borgerrettighetskampen til katolikkene i starten, men ble hardere og mer kritiske etter hvert. Et eksempel er Daily Express som i 1969 skrev i en redaktørartikkel: «Many of these demonstrators could not care less about civil rights. They are either hooligans looking for a punch-up or anarchists with a grudge against society», for å underminere kampen for bedre rettigheter66.
2.3 Sultestreik og Bloody Sunday.
I forrige kapittel var fokuset, som sagt, på noen hendelser, og der ble sultestreiken i 1981 trukket fram, og de irske og de britiske medienes reaksjoner på dette. De irske mediehusene valgte å hylle de ti døde som martyrer, helter og berømmet dem for å dø slik at de kunne leve.
Britiske mediehus valgte å fokusere på at dette var fengslede kriminelle og terrorister, som tidligere hadde terrorisert gatene i Storbritannia. En annen ting som har blitt skrevet tidligere i denne oppgaven, er hvordan PIRA og Sinn Fein fikk økt oppslutning etter sultestreiken. Dette er hovedfokuset i dette kapittelet. Hvordan klarte spesifikt PIRA å skape oppslutning etter sultestreiken og etter Bloody Sunday?
Sultestreiken ble sett av hele verden, og Paul skriver i sin tekst at dette var en perfekt mulighet for PIRA. Økt sympati for deres kamp gjorde at det økte medlemsbasen og de fikk bedre publisitet for sin sak67. Under sultestreiken ble det skapt økt press på begge sider av saken, og det utviklet seg til noe utrolig. I sin celle vant en av de streikende, Bobby Sands, en plass i nasjonalforsamling i Storbritannia. Dette var en stor propagandaseier for PIRA og Sinn Fein. Media flokket seg mot Belfast og fengselet Maze. Til og med paven kom til cellen til Bobby Sands for å prate med ham. Da Sands døde under sultestreiken, dukket 100.000 opp i begravelsen hans, noe som indikerer hvor mye denne konflikten hadde spredd seg og hvor mange som støttet saken68.
Ettermælet etter sultestreiken i 1981 var en blanding mellom politikk og vold, sier McKittrick. Han peker på at politikken seiret. Han ser på Sinn Feins fremgang etter
66 Hamilton-Tweedale 1987, s. 89.
67 Paul 2013, s. 322.
68 McKittrick 2006.
