Norske F-16 i Libya

(1)

1

- Rettslig grunnlag og ansvarsbetraktninger

Kandidatnummer: 589

Leveringsfrist: 25. November 2016 Antall ord 17871

(2)

2

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 3

1.1 Tema og problemstilling ... 3

1.2 Bakgrunn ... 3

1.3 Avgrensinger ... 3

1.4 Rettskilder og folkerettslig metode ... 3

1.5 Fremstillingen videre ... 4

2 Hjemmelsgrunnlag for norsk deltagelse – jus ad bellum ... 5

2.1 FN-pakten, maktforbudet og unntakene ... 5

2.2 FNs sikkerhetsråd ... 6

2.3 FN resolusjonene knyttet til oppdraget i Libya... 7

2.3.1 FNs sikkerhetsråd resolusjon 1970 ... 8

2.3.2 FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973 ... 9

2.3.3 Responsibility to protect (R2P) ... 12

2.4 Forholdet til norsk rett ... 15

2.4.1 Grunnlovens § 25 ... 15

2.4.2 Grunnlovens § 26 ... 16

3 Operasjonene ... 16

3.1 Norsk deltagelse ... 16

3.1.1 Operasjon Odyssey Dawn... 17

3.1.2 Operasjon Unified Protector ... 18

3.2 Kommando og kontroll ... 18

3.2.1 Introduksjon ... 18

3.2.2 Kommandooverføring av de norske styrkene ... 21

3.2.3 Engasjements regler ... 22

3.2.4 Politiske begrensinger gjennom nasjonale forbehold (caveat) ... 25

4 Operative vurderinger og juridiske hensyn. ... 26

4.1 Folkeretten ... 27

4.1.1 Krigens folkerett – Jus in bello ... 27

4.2 Nasjonale føringer i OUP ... 31

4.3 Målutvelgelse i OUP ... 33

4.3.1 Målutvelgelse, angrep og forbud ... 34

4.4 Statsansvar - State responsibility ... 40

4.4.1 De norske beslutningstakeren i OUP – Red card holders ... 45

5 Konklusjon ... 49

6 Kilder ... 51

(3)

3

1 Innledning

1.1 Tema og problemstilling

Denne fremstillingen omhandler det norske styrkebidraget til den NATO ledede operasjonen over Libya våren 2011. Problemstillingene som reises er hjemmelsgrunnlaget for den norske deltagelsen og for maktbruken under operasjonen, samt noen betraktninger knyttet til statsansvarslæren.

1.2 Bakgrunn

Det norske bidraget til den NATO ledede operasjonen i Libya var historisk for norske styrker.

Aldri før har norske F-16 fly sluppet et så stort antall bomber. Samtidig brukte Luftforsvaret kort tid på å etablere en stående styrke som aktivt deltok i operasjonen. De antall oppdrag som ble løst i forhold til størrelsen av det norske Luftforsvaret var bemerkelsesverdig. Norske F-16 fly har tidligere blitt benyttet i samme type koalisjonsstyrker, men aldri i så stort omfang som her, og heller ikke med så få nasjonale føringer. Under sin tale til de norske styrkene etter hjemkomst uttaler daværende forsvarsminister Grete Faremo:

”Det internasjonale samfunn har spilt en avgjørende rolle siden mars i år. Et historisk mandat fra FNs sikkerhetsråd om å beskytte sivile med alle nødvendige midler, også militære, ga startskudd for operasjonene Odyssey Dawn og så NATO-operasjonen Unified Protector”.¹

1.3 Avgrensinger

Fokus for oppgaven er oppdraget i Libya og bruken av F-16 fly. Selve bidraget bestod av to ulike operasjoner, men kun en av disse var ledet av NATO, og jeg har valgt å fokusere på den.

Operasjonen fikk navnet Operation Unified Protector (OUP). OUP var den operasjonen som varte lengst og var den mest aktive perioden for de norske styrkene. I tillegg ble de norske styrkene overført til en internasjonal kommando og dette reiser interessante ansvarsspørsmål.

En videre avgrensing er at oppgaven kun har fokus på luftoperasjoner. Det er store forskjeller i operasjonsmønsteret til hær, sjø- og luftstyrker, og det vil ikke være hensiktsmessig å sammenligne forsvarsgrenene. Jeg har også valgt å holde generelle menneskerettigheter utenfor, men de er nevnt kort som en del av helheten.

1.4 Rettskilder og folkerettslig metode

Tradisjonell rettskildelære inneholder prinsippene for hvordan rettslige spørsmål skal løses.

De norske rettskilde prinsippene er uskrevne regler², og Grunnlovsparagrafene som er relevante er drøftet i lys av dette. Når det kommer til folkeretten er det Den internasjonale

1 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/--dere-vart-med-a-skrive-historie-i-liby/id654119/ besøkt 29/9-16

2 Eckhoff, Torstein – Rettskildelære 5.utgave ved Jan E. Helgesen side 20

(4)

4

domstol (ICJ) statuetter i artikkel 38 (1)³ som lister opp de mest sentrale kildene.⁴ Artikkelen er formelt bindene kun for ICJ, men blir ansett for å gi et alminnelig inntrykk for rettskildene i folkeretten.⁵ For å løse tvister innen folkeretten vil folkerettslige domstoler basere sine avgjørelser på konvensjoner, sedvanerett eller alminnelige rettsprinsipper.⁶ Konvensjoner og traktater er også av betydning for folkeretten og rettskildebildet. Traktater er folkerettslig bindende avtaler som er inngått mellom de ulike folkerettssubjektene – da gjerne stater og internasjonale organisasjoner. Større og mer omfattende avtaler kalles for konvensjoner.⁷ Når en stat ratifiserer en konvensjon er den rettslig bindene for staten. FN-pakten og Genèvekonvensjonene er av særlig betydning for denne problemstillingen. Dette er omfattende traktater som respektivt legger grunnlaget for maktforbudet mellom statene og unntakene til dette⁸ og som regulerer gjennomføring av væpnede konflikter.

Sedvaneretten er også av betydning for folkerettslige problemstillinger. Da i to ulike elementer, den objektive siden i form av stats praksis og den subjektive siden om at statspraksis oppfattes som gjeldene rett (opinio juris).⁹ Dette er nedfelt i statuttene for ICJ i artikkel 38 (1)(b).

I tillegg har også juridisk teori vært av betydning for å se helheten av de spørsmål som denne oppgaven reiser.

1.5 Fremstillingen videre

I den videre fremstillingen vil jeg innledningsvis se på hjemmelsgrunnlaget for den norske deltagelsen – jus ad bellum. Det vil bli gjort rede for FN, dens betydning, maktforbudet og unntakene, samt forholdet til norsk rett. Dernest vil operasjonene bli presentert og det blir gitt en innføring i de ulike kommando og kontrollverktøyene som den norske regjeringen benyttet seg av.

3Artikkelen lyder: 1. The Court, whose function is to decide in accordance with international law such disputes as are submitted to it, shall apply: a. international conventions, whether general or particular, establishing rules expressly recognized by the contesting states; b. international custom, as evidence of a general practice accepted as law; c. the general principles of law recognized by civilized nations; d. subject to the provisions of Article 59, judicial decisions and the teachings of the most highly qualified publicists of the various nations, as subsidiary means for the determination of rules of law.

4 Ruud, Morten og Ulfstein,Geir - Innføring i folkerett side 66

5 Ibid

6 Ibid side 67

7 Ibid side 69

8 https://snl.no/FN-pakten besøkt 21/11-16

9 Ruud og Ulfstein side 72

(5)

5

Oppgavens hoveddel består av de operative vurderinger og juridiske hensyn som måtte tas i operasjonsplanleggingen og ved gjennomføring av angrep. Her diskuteres reglene for jus in bello, nasjonale føringer, prosessen ved målutvelgelse og avslutningsvis statsansvaret.

Oppgavens siste del består av avsluttende kommentarer på de funn som er gjort i arbeidet med problemstillingen.

2 Hjemmelsgrunnlag for norsk deltagelse – jus ad bellum

FN som en internasjonal organisasjon ble grunnlagt rett etter andre verdenskrig i 1945.

Hovedkontoret til organisasjonen er plassert i New York, USA. I 2014 hadde FN 193 medlemsland.¹⁰ FN-pakten er det juridiske dokumentet i organisasjonen, og en traktat som beskriver hvordan medlemslandene skal arbeide for å sikre fred, sørge for at de økonomiske og sosiale forskjellene som eksisterer skal minimeres og sikre at alle verdens borgere skal ha de samme rettighetene. FN regner alle medlemmer som suverene stater, der alle regnes som likeverdige, og har samme rettigheter og plikter.¹¹

FNs sikkerhetsråd er bestående av fem faste medlemsland, og ti midlertidige land, som velges for en periode av to år. Frankrike, Russland, Kina, Storbritannia og USA er de fem faste landene i Sikkerhetsrådet. Disse har vetorett. Dette innebærer at de saker som tas opp i Sikkerhetsrådet krever at ingen av disse stemmer mot. Med vetoretten er det slik at dersom alle andre medlemsland stemmer for en sak, så vil et nei fra ett av de faste medlemslandene være nok til å hindre at forslaget blir vedtatt.¹² Et vedtak vil være gyldig selv om noen medlemsland velger å avstå fra å stemme. En politisk utfordring, med at ingen av de faste landene stemmer imot, innebærer at det politiske klima mellom statene, spesielt USA, Kina og Russland, vil kunne påvirke Sikkerhetsrådets handlingsrom.

2.1 FN-pakten, maktforbudet og unntakene

Alle stater som er medlemmer av FN har gjennom FN-pakten forpliktet seg til å løse de konflikter som oppstår seg i mellom på en fredelig måte. Ingen stater skal true med å bruke makt eller bruke fysisk makt mot annen stat. Bakgrunnen for dette maktforbudet og et forbud mot intervensjon er staters rett til respekt for eget lands territorium og for å selv kunne løse de konflikter som oppstår i eget land. Årsaken til et slikt forbud mot bruk av makt, er at internasjonal fred og sikkerhet skal opprettholdes.¹³

10 https://snl.no/FN/Forente_nasjoner besøkt 8/9-16

11 https://snl.no/FN-pakten

12 http://www.fn.no/FN-informasjon/FNs-hovedorganer/Sikkerhetsraadet besøkt 27/10-16

13 Manual i krigens folkerett side 6

(6)

6

I FN-paktens artikkel 2 (4) er det nedfelt forbud om bruk av makt. Bestemmelsen er jus cogens, altså en ufravikelig folkerettssedvane. Bestemmelsen sier: ”alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.”¹⁴

Til denne bestemmelsen finnes det også to unntak til maktforbudet. Det første er nedfelt i artikkel 51, selvforsvarsbestemmelsen. Denne bestemmelsen gir uttrykk for at man individuelt eller kollektivt forsvare seg selv dersom man blir utsatt for bruk av væpnet makt.

Sikkerhetsrådet er den instansen som har anledning til å godkjenne et kollektivt selvforsvar.¹⁵ Det andre unntaket er mandat fra Sikkerhetsrådet etter FN-paktens kapittel VII. I dette tilfellet vil man benytte makt og hjemle dette i en kollektiv humanitær intervensjon. Dette vil jeg komme tilbake til senere i fremstillingen. FNs sikkerhetsråd skal alltid forsøke å løse konflikten med andre hjelpemidler enn makt innledningsvis. Denne plikten er nedfelt i FN- paktens artikkel 33. Med andre midler enn makt menes tiltak som forhandling, undersøkelser, mekling, forlik med mer. Til slutt vil maktforbudet ikke bli overtrådt dersom en stat gir samtykke til at en eller flere stater bruker væpnet makt innenfor landets grenser.¹⁶ Statene som avhjelper har en plikt til å trekke seg ut av landet så snart de ikke lengre ønsker hjelp.¹⁷

Unntakene er en del av det som kalles jus ad bellum – altså regler om når stater lovlig kan intervenere eller bruke væpnet makt mot annen stat.¹⁸

2.2 FNs sikkerhetsråd

Sikkerhetsrådet er det mektigste organet innen FNs organisasjon. Dette rådet er gitt myndighet til å sette inne væpnede militære styrker dersom situasjonen tilsier at det er nødvendig.

FN-paktens artikkel 2.1 sier at medlemslandene har overdratt hovedansvaret til Sikkerhetsrådet for å opprettholde fred og sikkerhet. Medlemslandene har gjennom dette

14I FN-pakten artikkel 2 (4)

15 FN-pakten artikkel 51: ”Intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner, inntil Sikkerhetsrådet har truffet de tiltak som er nødvendige for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

Tiltak som et medlem treffer under utøvelsen av denne rett til selvforsvar skal øyeblikkelig meldes til Sikkerhetsrådet og skal ikke på; noen måte innvirke på; Sikkerhetsrådets myndighet eller plikt etter denne Pakt til når som helst å treffe slike tiltak som det finner nødvendige for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.”

17 Ibid side 9

18 Ibid side 5

(7)

7

samtykket til at sikkerhetsrådet handler på vegne av dem.¹⁹ Sikkerhetsrådet skal handle etter FNs formål og prinsipper. Myndigheten til sikkerhetsrådet er definert i kapittel VI, VII, VIII og XII.3. i FN-pakten.²⁰

Sikkerhetsrådet kan ifølge artikkel 39 iverksette tiltak dersom ”det foreligger noen trussel mot freden, fredsbrudd eller angrepshandling.” I slike tilfeller kan sikkerhetsrådet ”vedta anbefalinger eller gjøre vedtak om hvilke tiltak som skal treffes i henhold til artiklene 41 og 42 for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.”²¹ Artikkel 41 omhandler tiltak som ikke involverer bruk av væpnet makt, og er derfor mindre relevant for denne problemstillingen.²² Artikkel 42 gir hjemmelsgrunnlag for å benytte andre maktmidler når sanksjonene etter artikkel 41 ikke er tilstrekkelig. I slike tilfeller kan det ”treffes slike tiltak ved stridskrefter i luften, til lands og til sjøs som måtte være nødvendige for å;

opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Slike tiltak kan innbefatte demonstrasjoner, blokade og andre operasjoner av de Forente Nasjoners medlemmers stridskrefter i luften, til lands og til sjøs.”²³

2.3 FN resolusjonene knyttet til oppdraget i Libya

Den arabiske våren har blitt en fellesbetegnelse på ulike folkelige opprør som fra desember 2010 og utover våren i 2011 brøt ut i flere land i Nord-Afrika. Opphøret antas å ha sin opprinnelse i Tunisia, med Bouazizi som handler i protest mot landets sosiale og politiske forhold. Bouazizi anses som utløsende faktor for opprøret i Tunisa. Opprøret spredte seg senere til store deler av den arabiske verden.²⁴ For det som vedkommer opprøret i Libya, startet det med mindre demonstrasjoner i januar 2011 og endret seg raskt til å bli en motstandsbevegelse mot Libysk regimet. I begynnelsen av februar 2011 bryter det Libyske folk ut i opprør mot landets leder Muammar al-Gaddafi og hans regime. Opprøret startet i landets østre del, i byen Benghazi.²⁵

Opprørene ønsket bedring i levevilkår og større frihet enn det sittende regimet ønsket å gi.

Med bakgrunn i disse urolighetene øker Gaddafi sin bruk av makt mot landets befolkning, da både i form av luft- og bakkestyrker. I løpet av kort tid utvikler urolighetene seg til borgerkrig. Pressedekninger øker og gir resten av verden innsyn i de grusomheter som ble

19 FN-pakten artikkel 2.1

20 FN-pakten artikkel 2.2

21 FN-pakten artikkel 39

24 http://www.aljazeera.com/indepth/features/2011/01/2011126121815985483.html besøkt 27/10-16

25 http://www.globalis.no/Konflikter/Libya besøkt 28/9-16

(8)

8

påført befolkningen i Libya. Libyas regime forsøkte å stanse videreformidlingen gjennom å sperre tilgangen til internett og andre muligheter til kommunikasjon i de områdene opprøret utspant seg. Grusomhetene som sivilbefolkningen i Libya ble utsatt for var klare brudd på menneskerettighetene.²⁶

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre uttaler i et intervju med Norges største aviser 19.

februar 2011 at ”protestene i Libya, Bahrain og Jemen er et uttrykk for befolkningens ønske om større demokratisk deltakelse. Myndighetene må respektere grunnleggende menneskerettigheter, som politiske, økonomiske og sosiale rettigheter. Det er nå avgjørende at alle krefter bidrar til en fredelig dialog om reformer.”²⁷ Til tross for press fra det internasjonale samfunnet, stoppet ikke Gaddafi sine handlinger mot landets befolkning, FNs sikkerhetsråd fatter vedtaket om FN resolusjon 1970.

2.3.1 FNs sikkerhetsråd resolusjon 1970

Gaddafis gjentatte brudd på menneskerettighetene mot landets sivilbefolkning gjorde at de øvrige landene i verden ikke kunne forholde seg passive lengre. FNs Sikkerhetsråds Resolusjon 1970 ble fattet enstemmig og vedtaket innledes slik ”Expressing grave concern at the situation in the Libyan Arab Jamahiriya and condemning the violence and use of force against civilians, Deploring the gross and systematic violation of human rights, including the repression of peaceful demonstrators, expressing deep concern at the deaths of civilians, and rejecting unequivocally the incitement to hostility and violence against the civilian population made from the highest level of the Libyan government.”²⁸

Resolusjon 1970 hadde den hensikt å stanse volden uten bruk at makt med hjemmel i FN- paktens artikkel 41, og benytte folkerettslige maktmidler som embargo.²⁹ I dette tilfellet ble det innført våpen-embargo, dette er et maktmiddel for å hindre import og eksport av våpen.

Videre ble Gaddafis private midler satt i varetekt utenfor landets grenser. Det samme ble gjennomført for hans nærmeste familie.³⁰

De sanksjonene som FNs sikkerhetsråd iverksatte gjennom FN sikkerhetsråd resolusjon 1970, gav ikke den effekten de hadde håpet, og til tross for disse tiltakene fortsatte Gaddafi og hans regime fortsatte brudd på menneskerettighetene.

26 http://www.globalis.no/Konflikter/Libya

27 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/midtoesten/fordoemmer-voldsbruk-i-libya-bahrain-og-jemen/a/10014296/

besøkt 4/10-16

28 FNs sikkerhetsråd resolusjon 1970 (2011)

29 Opprinnelig spansk og betyr ”boikott”.

(9)

9 2.3.2 FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973

17. mars 2011 fatter FN sikkerhetsråd 1973.³¹ 10 av sikkerhetsrådets medlemmer stemte for, mens 5 medlemmer valgte å avstå fra å stemme. Sikkerhetsrådet så de tiltak som var iverksatt gjennom resolusjon 1970, ikke bidro til en bedret situasjon for Libyas befolkning, og tolket Gaddafis respons som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Bakgrunnen for vedtaket finnes i FN-paktens kapittel VII. Kapittel VII gir sikkerhetsrådet grunnlaget de trenger for å iverksette bruk av væpnet makt, for å oppnå internasjonal fred og sikkerhet. En annen forklaring som også er diskutert er hvorvidt vedtaket er fattet med bakgrunn i en humanitær intervensjon, dette vil bli nærmere redegjort for i 2.3.3. En humanitær intervensjon er bruk av militærmakt for å beskytte sivilbefolkningen i en stat. Intervensjonen kan iverksettes uten statens samtykke, selv om en slik maktbruk rent rettslig strider mot folkerettslige prinsipper, som suverenitetsprinsippet og forbudet mot bruk av makt i FN-pakten.³²

I resolusjonens punkt 4 heter det

”Authorizes Member States that have notified the Secretary-General, acting nationally or through regional organizations or arrangements, and acting in cooperation with the Secretary-General, to take all necessary measures, notwithstanding paragraph 9 of resolution 1970 (2011), to protect civilians and civilian populated areas under threat of attack in the Libyan Arab Jamahiriya, including Benghazi, while excluding a foreign occupation force of any form on any part of Libyan territory, and requests the Member States concerned to inform the Secretary-General immediately of the measures they take pursuant to the authorization conferred by this paragraph which shall be immediately reported to the Security Council;”³³

Dette punktet gir grunnlag for å benytte alle nødvendige midler for å beskytte sivil befolkningen. Med alle nødvendige midler menes at FNs sikkerhetsråd godkjenner bruk av andre staters militærmakt for å stoppe overgrepene som ble begått mot den Libyske befolkningen. I pressemelding fra utenriksdepartementet 18/3-10 sier utenriksminister Støre:

”Sikkerhetsrådet begrunner sitt vedtak med behovet for å beskytte sivilbefolkningen. Dette er viktig sett med norske øyne. Det internasjonale samfunnet er nå mer samlet enn noen gang i sin fordømmelse av Gaddafi. En solid forankring i folkeretten er en absolutt forutsetning for at Norge støtter bruk av makt.”³⁴

32 https://jussgruppen.wordpress.com/2013/01/15/hvorfor-libya-men-ikke-syria/ besøkt 27/10-16

34 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-stotter-fn-vedtak-om-libya/id636205/ besøkt 27/10-16

(10)

10

FN resolusjon 1973 inneholder opprettelse og håndhevelse av en såkalt ”No-Fly Zone” over Libysk luftrom. Dette virkemidlet skulle forhindre Gaddafi å benytte nasjonale luftstyrker som våpen mot egen befolkning. Tiltaket var å anse som direkte virkemiddel for å beskytte sivilbefolkningen.³⁵ Videre gav resolusjonen grunnlag for at de tidligere virkemidler som ble fattet i resolusjon 1970 skulle videreføres. I dette lå etablering og håndhevelse av våpenembargo. Med bakgrunn denne resolusjonen utformer den norske regjeringen ”Fullmakt til deltagelse med militære bidrag i operasjoner til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011).”³⁶

Beslutningen fra FNs sikkerhetsråd blir historisk da det er første gang man godkjenner bruk av militærmakt mot en sittende regjering for å forhindre brudd på menneskerettigheten til landets sivilbefolkning.³⁷ Bare to dager etter resolusjonen ble vedtatt, ble de første bombene droppet over Libya.

I den samme pressemeldingen som referert til overfor, sa forsvarsminister Grete Faremo:

”Alle FNs medlemsland har ansvar for å bidra til å følge opp Sikkerhetsrådets resolusjon.

Norge vil nå sammen med våre allierte vurdere om og hvordan NATO eventuelt skal bidra til å følge opp FNs vedtak. NATO har allerede satt i gang en slik planlegging og vi må nå se hvilke ressurser NATO har behov for i denne sammenhengen og hva Norge kan bidra med”³⁸ Etter behandling i den norske regjeringen utformer Forsvarsdepartementet fullmakt til deltagelse med norske militære bidrag i operasjoner til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) Fullmakten sier:

”FNs sikkerhetsråd vedtok 17. mars 2011 resolusjon 1973. Denne konstaterer at libyske myndigheter ikke følger opp forpliktelsene i FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1970 (2011) blant annet om umiddelbar stans i voldshandlingene. Resolusjonen viser omfattende og systematiske overgrep mot sivilbefolkningen, og minner om de libyske myndighetenes ansvar for å beskytte den libyske befolkningen. Den viser til vedtak av 12. mars 2011 av Den arabiske ligas råd, der FNs sikkerhetsråd ble anmodet om å etablere en flyforbudssone og sikring av områder mot angrep i Libya med sikte på å beskytte

35 http://www.globalis.no/Konflikter/Libya besøkt 19/9-16

36 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/FD/Temadokumenter/Libya-deltakelse_kgl-res-23-3-2011.pdf besøkt 8/9-16

37 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/--dere-vart-med-a-skrive-historie-i-liby/id654119/ besøkt 10/10-16

(11)

11

sivilbefolkningen. Resolusjon 1973 er vedtatt med hjemmel i FN-paktens kapittel VII, som åpner for iverksettelse av bindene tiltak for alle FNs medlemsland.”³⁹

Fullmakten sier videre:

”Resolusjonen krever umiddelbar stans av angrepene på sivile, understreker betydningen av en politisk løsning som imøtekommer det libyske folkets legitime krav, og krever libysk etterlevelse av folkeretten og iverksetting av tiltak for å beskytte befolkningen. Resolusjonen gir i § 4 fullmakt til FNs medlemsland som har underrettet FNs generalsekretær til å iverksette alle nødvendige tiltak for å beskytte sivile og sivilt befolkeområder som tures av angrep i Libya, inklusiv byen Bengazi. Resolusjonen utelukker dog eksplisitt enhver form for utenlands okkupasjonsstyrke på noen som helst del av libysk territorium. Resolusjonen anerkjenner også Den arabiske ligas viktige rolle når det gjelder å opprettholde fred og sikkerhet i regionen.”

Avsnittene danner grunnlaget for Luftforsvaret sin deltagelse. Denne fullmakten gir det norske personellet et stort ansvar: de skal beskytte sivilbefolkningen i Libya samtidig som de skal slippe bomber de vet er dødelige.

Forsvarsdepartementet utarbeidet overordnede rettslige rammebetingelser for den norske deltagelsen i Joint Task Force Odyssey Dawn. I dette dokumentet fastslår Forsvarsdepartementet at ”Det er ingen tvil om at denne situasjonen etter krigens folkerett er definert som en internasjonal væpnet konflikt der koalisjonsstyrkene deltar på vegne av sine stater, som etter krigens folkerett er å anse som parter i den væpnede konflikten med Libya.

Fiendtligheten pågår mellom statsparter og deres representanter.”⁴⁰

Som deltagere i operasjonen er Norge bundet til folkerettslige forpliktelser. Bestemmelsen i krigens folkerett som gjelder for internasjonal væpnet konflikt, herunder de fire Genèvekonvensjonene med tilleggsprotokoller av 1977 og 2005, kommer direkte til anvendelse i gjennomføringen av militære operasjoner.”⁴¹

39 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/FD/Temadokumenter/Libya-deltakelse_kgl-res-23-3-2011.pdf besøkt 27/10-16

40 Overordnede rettslige rammebetingelser for den norske deltagelsen i JTF Odyssey Dawn Vedlegg 1

41 Ibid

(12)

12

I Norge ble det diskutert hvorvidt Norge var i krig eller ikke.⁴² Dette er en omfattende diskusjon som ikke vil bli behandlet i denne oppgaven, og jeg forholder meg til de uttalelser som er gitt av Forsvarsdepartementet at Norge var deltager i en internasjonal væpnet konflikt.

2.3.3 Responsibility to protect (R2P)

FNs sikkerhetsråd trenger hjemmelsgrunnlag for å avvike fra maktforbudet i FN-paktens artikkel 2(4). Diskusjonen er hvorvidt humanitær intervensjon eller Responsibility to protect har utviklet seg til å bli et sedvanerettslig grunnlag.

Responsibility to protect er et dokument som er utviklet av Den internasjonale kommisjon for intervensjon og statlig suverenitet (The International Commission on Intervention and State Sovereignty ICISS). Arbeidet med dokumentet startet i 2001 etter anmodning fra FN for å ha hjemmelsgrunnlag for å gripe inn når det begås åpenbare brudd på menneskerettighetene.

Bakgrunnen var at verden på 1990-tallet var vitne til krig i Somalia, folkemord i Rwanda og etnisk rensing i Kosovo. FN og det internasjonale samfunnet greide ikke å gripe ordentlig inn for å hjelpe sivilbefolkningen i noen av tilfellene.⁴³ Prinsippet ble vedtatt av FNs Generalforsamling i 2005.⁴⁴ ICISS ønsker å benytte begrepet Responsibility to Protect fremfor det tidligere benyttede begrepet humanitær intervensjon.⁴⁵

I dokumentet utarbeidet fra ICISS om R2P er dokuments 1a og 1b bestemmelse basic principles. Disse to punktene definerer suverenitet som ansvar, og at ansvaret for befolkningen er hos den enkelte stat. I de stater hvor dette ansvaret ikke blir fulgt opp, vil ansvaret flyttes over til det internasjonale samfunnet. Forbudet om bruk av makt etter FN- paktens artikkel 2(4) kan derfor settes til side for å beskytte sivilbefolkningen.⁴⁶

I dokumentets bestemmelse 3 er retten og plikten til beskyttelse delt inn i tre, gjennom: a) The responsibility to prevent, b) The responsibility to react og c) The responsibility to rebuild.

Bestemmelsens bokstav a stiller staten/statene for å løse både de underliggende årsakene og direkte årsakene til intern konflikt og andre menneskeskapte kriser sette befolkninger i fare.

Denne bestemmelsen er etter dokumentets bestemmelse 4a som sier at: ”Forebygging er den viktigste dimensjonen av ansvaret for å beskytte, forebyggings alternativer bør alltid være

42http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Norge-gikk-til-krig-med-bistandsretorikk-125782b.html besøkt 26/9- 16

43http://www.fn.no/Tema/Konflikt-og-fred/Ansvar-for-aa-beskytte besøkt 30/9-16

44 Ibid

45Responsibility to protect - Report of the International Commission on Intervention and State Sovereignty

http://responsibilitytoprotect.org/ICISS%20Report.pdf

46 ICISS report on R2P 3 a-c

(13)

13

uttømt før intervensjon er påtenkt, og mer engasjement og ressurser må være viet til det. Det internasjonale samfunnet har med dette kun en plikt til å intervenere dersom alle andre forsøk fra den berørte stat ikke fungerer.”⁴⁷ Det neste kravet ligger i 3 b. Denne bestemmelsen omhandler det ansvaret man har til å reagere. Det legges til grunn at det internasjonale samfunnet skal svare på situasjoner hvor det er menneskelige lidelser som krever egnede tiltak, som kan omfatte tvangsmidler som sanksjoner og internasjonal påtale, og i ekstreme tilfeller militær intervensjon. Som man kan se av bestemmelsen siste ledd er det i ekstreme tilfeller man kan benytte tiltaket militær intervensjon.⁴⁸ Bestemmelsens 3 c omhandler det ansvaret man har til gjenoppbygging og kommer utenfor denne oppgavens rammer.

Under FNs Worlds Summit i 2005 ble det besluttet at R2P skulle inneholde tre elementer.

ICISS utarbeidet kriteriene som rettferdiggjør humanitær intervensjon. De tre elementene er:

Territorialstatens ansvar for å beskytte, verdenssamfunnets ansvar for å bistå, og verdenssamfunnets ansvar for å reagere. Anvendelsen av R2P er aktuell dersom det begås 1) folkemord, 2) forbrytelser mot menneskeheten, 3) krigsforbrytelser, eller 4) etnisk rensing.⁴⁹ Iverksetting av militær intervensjon hjemles i prinsippene for militær intervensjon. ICISS skriver: ”Military intervention for human protection purposes is an exceptional and extraord- inary measure. To be warranted, there must be serious and irreparable harm occurring to human beings, or imminently likely to occur, of the following kind:

- large scale loss of life, actual or apprehended, with genocidal intent or not, which is the product either of deliberate state action, or state neglect or inability to act, or a failed state situation; or

- large scale ‘ethnic cleansing’, actual or apprehended, whether carried out by killing, forced expulsion, acts of terror or rape.⁵⁰

Fra disse bestemmelsene kan man si at det er alvorlighetsgraden i brudd på menneskerettighetene som bestemmer hvilke tiltak som kan iverksettes. Dersom det interveneres med bruk av militær makt er det første vilkåret at det skal være store sivile tap.⁵¹ Det andre vilkåret er om det forekommer etnisk rensing.

Videre beskriver ICISS at det skal oppfylles noen ”før var” prinsipper. Disse er beskrevet på følgende vis:

47ICISS report on R2P 4 a

48 ICISS report on R2P 3 b

49 Implementing the responsibility to protect Secretary-General http://responsibilitytoprotect.org/implementing%20the%20rtop.pdf

50 ICISS report on R2P XII

51 ”large scale loss of life”

(14)

14

- Right intention: The primary purpose of the intervention, whatever other motives intervening states may have, must be to halt or avert human suffering.

Right intention is better assured with multilateral operations, clearly supported by regional opinion and the victims concerned.

- Last resort: Military intervention can only be justified when every non-military option for the prevention or peaceful resolution of the crisis has been explored, with reasonable grounds for believing lesser measures would not have succeeded.

- Proportional means: The scale, duration and intensity of the planned military intervention should be the minimum necessary to secure the defined human protection objective.

- Reasonable prospects: There must be a reasonable chance of success in halting or averting the suffering which has justified the intervention, with the consequences of action not likely to be worse than the consequences of inaction.

Med dette menes at det må være rett intensjon, og kravet er at det må forekomme menneskelig lidelse. Det skal være siste utvei, og alle andre fredelige sanksjoner skal være utprøvd i forkant. Det skal foreligge en proporsjonalitets vurdering, altså humanitære hensyn vurdert mot militær fordel og til slutt skal det være en sjanse for å lykkes i å stanse eller avverge lidelsene som har rettferdiggjort intervensjon.

FN-pakten oppstiller som krav i artikkel 41 at sikkerhetsrådet skal prøve ut ulike former for tiltak før de iverksetter bruk av væpnet makt.⁵² Den rette myndighet til å autorisere en intervensjon basert på R2P finnes i kapittelet om prinsippene for militær intervensjon bestemmelse 3 (a). Denne bestemmelsen sier; ”There is no better or more appropriate body than the United Nations Security Council to authorize military intervention for human protection purposes. The task is not to find alternatives to the Security Council as a source of authority, but to make the Security Council work better than it has.”

FNs sikkerhetsråd har benyttet prinsippet om R2P to ganger, den ene i FN resolusjon 1973 og i resolusjon 1975 fra 2011 som omhandlet forhold på Elfenbenskysten.⁵³

Det avsluttende spørsmålet blir derfor om R2P oppfyller de krav som stilles i FN-paktens artikkel 39 og 42 og dermed danner grunnlaget som Sikkerhetsrådet trenger for å gi mandat til

53 http://www.fn.no/print/topic/17945 besøkt 15/10-16

(15)

15

å godkjenne, altså om det er en del av jus ad bellum. Siden dette nå er blitt gjennomført flere ganger kan man konkludere med at svaret på dette er ja.

2.4 Forholdet til norsk rett

Av forhold som er av betydning er Grunnlovens §§ 25 – 26. Reglene for maktanvendelse er plassert under folkeretten og dette vil bli behandlet i oppgavens kapittel 4.

2.4.1 Grunnlovens § 25

Av grunnloven fremgår det at Kongen er det norske forsvarets øverste befalingsmann.

Bestemmelsen er gammel og ikke nødvendigvis særlig relevant for den praksis som faktisk gjennomføres, men det er en bestemmelse av grunnlovs rang og skal derfor tillegges vekt.

Grunnlovens § 25 første ledd sier:

”Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt.1 Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.”

Med denne bestemmelsen som hovedregel kan bestemmelsen leses slik at det ikke er grunnlag for å overføre kommando over norske styrker. I den kongelige resolusjon punkt 5 gir Forsvarsdepartementet en redegjørelse for hvorfor det til tross for denne bestemmelsen ikke er problematisk at norske styrker underlegges en annen nasjonal kommando.⁵⁴ Allerede i 1951 så man behov for å komme med konstitusjonelle tilpasninger av denne bestemmelsen. I St.meld.nr 89 (1951) behandles spørsmålet om forholdet mellom grunnloven og Norges deltagelse i internasjonale organisasjoner. Norske styrker har ved ulike sammenhenger vært overført til annen internasjonal kommando uten at det har vært i strid med Grunnlovens § 25.

I sin begrunnelse for hvorfor det ikke var betenkeligheter med å overføre kommandoen over norske styrker skriver Forsvarsdepartementet: ”Det er sikker konstitusjonell praksis at bestemmelsen ikke hindrer deltagelse i kollektiv krisehåndterings- og sikkerhetsordinger, inkludert i koalisjonsoperasjoner hvor kommando over norske styrker overføres en annen stat og ikke en internasjonal organisasjon.”

Den avsluttende konklusjonen fra Forsvarsdepartementets side er at deltagelse og avgivelse av kommandoen av norske styrker ikke er i strid med Grl § 25. ”Norske militære bidrag til de aktuelle operasjoner for å gjennomføre FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) anses å være i samsvar med Grunnloven § 25, på nærmere angitte forutsetninger. I vurderingen

54 Fullmakt til deltagelse med norske militære bidrag i operasjon til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) pkt 5

(16)

16

tillegges det vekt at deltakelsen skjer med et klart og avgrenset mandat fra FNs sikkerhetsråd, og at det er i norsk og internasjonal interesse at vi bidrar til oppfyllelsen av resolusjonen og beskyttelse av sivilbefolkningen i samsvar med resolusjonens krav.”⁵⁵

2.4.2 Grunnlovens § 26

Grunnlovens § 26 første ledd sier:

”Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og motta sendemenn.”

Å sende en nasjons militære styrker inn i en væpnet konflikt er av alvorlig karakter. Retten til å sende norske styrker til støtte i internasjonale operasjoner er i dag tillagt Kongen etter Grl. § 25. Igjen er Kongen eller regjeringen etter Grl. § 3 øverste administrative statsmyndighet.

Norsk praksis er i dag, dersom norske styrker skal bidra i internasjonale operasjoner er det gjennom vedtak fattet av regjeringen. Noen vil hevde at dette er en problematisk praksis, da et vedtak av et slikt omfang burde vært besluttet av Stortinget. Dagens praksis er slik at vedtak om å sende norske styrker til deltagelse i internasjonale operasjoner er innenfor regjeringen grunnlovbestemte enerett (prerogativ). Det er på den andre siden også viktig å belyse at det ved noen tilfeller, som da spørsmålet om å sende norske styrker til deltagelse i Operation enduring Freedom (Afghanistan 2001), ble dette gjort gjennom behandling i stortinget.

3 Operasjonene

Verdenssamfunnet hadde gjennom fredfulle sanksjoner over en periode forsøkt å få brukt med brudd på menneskerettighetene. Disse sanksjonene ikke hadde ønsket effekt, og en militær aksjon ble iverksatt, en intervensjon av humanitære grunner.⁵⁶

3.1 Norsk deltagelse

De norske styrkene deployerte til Soda Bay basen på Kreta allerede to dager før fullmakten fra den norske regjeringen forelå. Den 18. mars gikk forsvarsminister Grete Farmoe ut med en presse melding og sier: ”Alle FNs medlemsland har ansvar for å bidra til å følge opp Sikkerhetsrådets resolusjon. Norge vil nå sammen med våre allierte vurdere om og hvordan NATO eventuelt skal bidra til å følge opp FNs vedtak. NATO har allerede satt i gang en slik planlegging og vi må nå se hvilke ressurser NATO har behov for i denne sammenhengen og hva Norge kan bidra med.”⁵⁷

55 Ibid

56 http://www.aftenposten.no/verden/Norge-skal-delta-i-Libya-aksjon-189584b.html besøkt 23/11-16

(17)

17

Den norske statsministeren meldte til FN den 19. mars at Norge kan bidrar med inntil seks F- 16 fly til understøttelse av resolusjonen.⁵⁸ Etter denne avgjørelsen startet det norske Luftforsvaret sine forberedelser og den 21. mars var seks F-16 fly i luften, med usikker destinasjon.⁵⁹ Som man kan se av dato angivelsene, deployerte de norske styrkene før den formelle fullmakten forelå den 23. mars 2011. Grunnlaget for å kunne gjøre dette må ses i sammenheng med formåls paragrafen i Forsvarspersonelloven § 1som sier at: ”formålet med loven er å legge til rette for en hensiktsmessig anvendelse av Forsvarets personellressurser for å sikre gjennomføringen av Forsvarets oppgaver nasjonalt og internasjonalt.”

Tidspunktet, når de norske flyene tok av fra Bodø var det ikke besluttet hvor de skulle operere fra, i hvilket omfang eller hvor lenge.⁶⁰ Med bakgrunn i Forsvarspersonelloven har man rettslig grunnlag til å beordre tjenestemenn og kvinner til den lokasjonen hvor man anser å ha størst behov for personellressursene.

Som tidligere redegjort for om det rettslige grunnlaget for å intervenere med bakgrunn i humanitær intervensjon eller R2P-prinsippet, og den norske deltagelsen, er en direkte konsekvens av FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973. Den norske styrken bestod av 6 F-16 fly og en styrke på ca. 150 personer.

Mens den operative delen av styrken etablerte seg på Kreta ble det opprettet et Red Card Holder-team (RCH) i nord-Italia. Dette personellet skulle være den norske nasjonale representanten som er unntatt NATO kommandokjede, og en form for sikkerhetsventil. Kort fortalt vil hans rolle være å gi godkjenning for, eller legge begrensinger på de oppdrag som NATO ønsker norske styrker skal utføre. Denne funksjonen vil bli redegjort for i punkt 4.4.1 I den videre fremstillingen kommer jeg til å ha fokus på den andre delen av operasjonen som fikk navnet Operasjon Unified Protector (OUP). Den første delen av operasjonen, operasjon Odyssey Dawn (ODD), blir kort nevnt.

3.1.1 Operasjon Odyssey Dawn

Da norske styrker ankom Soda bay-basen tok det ytterligere tre dager før de utførte første oppdraget. På dette tidspunktet gikk operasjonen under navnet Odyssey Dawn (OOD).

Operasjonen var en flernasjonal intervensjon. Operasjonen var under amerikansk kommando.

Operasjonen varte i tidsrommet 19. – 31. mars og ble erstattet med NATO kommando.

58 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/libya2/id636259/ besøkt 4/10-16

59 http://www.dagbladet.no/2011/03/21/nyheter/utenriks/libya/f16/jagerfly/15891090/ besøkt 28/10-16

60 http://www.dagbladet.no/2011/03/21/nyheter/utenriks/libya/f16/jagerfly/15891090/ besøkt 3/11-16

(18)

18 3.1.2 Operasjon Unified Protector

Fra 1. april 2011 ble kommandoen overtatt av NATO og tildelt navnet ”Operation Unified Protector” (OUP). Operasjonen hadde samme hjemmelsgrunnlag som tidligere referert til – FN resolusjon 1973, som gir fullmakt til å etablere en flyforbudssone No-Fly Zone (NFZ) over Libysk luftrom, beskyttelse av sivilbefolkningen og etablering og håndhevelse av våpenembrago. Overgangen mellom disse operasjonene hadde en negativ innvirkning på planleggingsarbeidet,⁶¹ da kommandosenteret for Luftoperasjoner i Italia ikke hadde tatt høyde for gjennomføring av operasjoner innen den skala som på daværende tidspunkt utspant seg. Når NATO overtok kommandoen, endret også kommandostrukturen og de interne prosessene seg, og det tar noe tid å tilpasse seg et nytt operasjonsmønster. Samtidig som man endret kommandostruktur endret også Gaddafis regime sin taktikk da de så hva koalisjonsstyrkene prioriterte, og dette dempet noe av den effekten av den vestlige luftmakten.⁶² Med dette menes at Gaddafis styrker innledningsvis i konflikten oppførte seg som konvensjonelle styrker. De var ikledd uniformer og benyttet militære kjøretøy. De sluttet med dette og benyttet sivile kjøretøy av ulik art og kledde seg som opprørsstyrker. Dette medførte videre at OUP måtte endre sin taktikk for å kunne definere rette mål.

Problemstillingene knyttet til målutvelgelse og operasjonsmønster vil bli redegjort for i avsnittet som omhandler dette.

3.2 Kommando og kontroll

I dette avsnittet skal kommando og kontroll aspektet i militære operasjoner behandles og hva som inngår i dette begrepet. Innledningsvis vil jeg starte med en generell redegjørelse for kommando og kontroll, deretter kommandooverføringen av de norske styrkene. Dernest vil det komme en innføring i engasjementsregler og avslutningsvis om politiske begrensinger gjennom bruk av caveats.

3.2.1 Introduksjon

Alle militære operasjoner bør ha en overordnet ledelse som har oversikt over de militære styrkene. Dette gjøres gjennom et kommando- og kontroll organ. Dette avsnittet skal forsøke å redegjøre for hva som kreves av et slikt organ og hvordan det kan organiseres.

Kommando og kontroll er ledelse av militære operasjoner.⁶³ Når flere ulike nasjoner og forsvarsgrener jobber sammen vil det være behov for en felles forståelse av hva kommandomyndighet innebærer. Kommando og kontrollstruktur vil gi de deltagende nasjonene det rammeverket de har behov for, for å effektivt kunne oppnå en felles

61 Dorn, Walter A – Air Power in UN Operations side 264

62 Ibid 264

63 Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) side 164

(19)

19

internasjonal militær operasjon.⁶⁴ Militære sjefer har behov for å kunne styre når og hvordan væpnet makt skal benyttes.⁶⁵

K2 kan defineres på følgende måte:⁶⁶ ”C2 structures provide the framework within which military resource drawn from different States can operate together effectively to accomplish a common international operation. Command relationships in multinational operations usually involve both national and multinational C2 structure and doctrines. Most states will normally retain full national command in multinational operations. However, any multinational C2 structure must be sufficiently flexible, agile, and responsive to changing circumstances in order to ensure mission success”⁶⁷

En annen definisjon som finnes av K2 for militære styrker er: ”C2 is related to the authority vested in certain individuals (or bodies) to direct the actions and exercise by a specific member of the armed forces acting under the responsibility and overall direction of the competent national or international governmental or administrative authority for the purpose of directing, coordinating and controlling military forces. Control relates to the authority of a commander over part of the activities of subordinate organizations, or other organizations not normally under his command, which includes responsibility for implementing orders or directives for the achievement of specific purpose.”⁶⁸

Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) sier at hensikten med kommando og kontroll er todelt. For det første skal kommando og kontroll legge til rette for at Forsvaret når sine operative mål på en effektiv og formålstjenlig måte. For det andre skal kommando og kontroll ivareta samfunnets behov for å tildele myndighet og plassere ansvar.⁶⁹

NATO har et velutviklet kommando- og kontroll system. NATO har selv ingen selvstendig aktiv styrke som de kan lede, annet enn stryker som settes sammen av medlemslandene når behovet oppstår til en spesifikk operasjon. NATO har utviklet en rekke strukturer og prosesser for å sørge for at alle ledd fungerer effektivt og at man oppnår operasjonell suksess. Det største suksesskriteriet er de ulike NATO kommandoenes strategiske ledere og den felles

64 Gill, Terry D og Fleck, Dieter – The Handbook of the International Law of Military Operations side 236

66 Skrevet på engelsk for å ikke miste betydningen

67 Gill/Fleck side 236

68 Gill, Terry D - Legal aspects of the transfer of autority in UN peace operations side 45

69 FFOD side 164

(20)

20

operasjonelle planleggingen, øvingen, og operasjonell utvikling som NATOs medlemsland bidrar med i de felles planleggingsprosessene.⁷⁰

Kommando og kontroll kan også deles opp i ulike nivåer. Med nasjonal kommando menes at kommando er tillagt en nasjonal sjef for sin nasjons styrke. Denne personen kan være plassert under NATO kommando eller være holdt utenfor kommandokjeden.⁷¹ Operativ kommando betyr at den sjef som har fått tildelt styrkene, kan deployere, gi oppdrag og bruke hele eller deler av styrken for å løse pålagte oppdrag. Denne rollen er den høyeste myndigheten en sjef i NATO har over avgitte deltagende styrker.⁷²

I følge Blaise Cathcart er det viktig med en felles forståelse. Dersom det mangler, kan det medføre: “significant operational and legal consequences, particularly in areas such as issuing orders and tasking, requesting, authorizing, and implementing ROE; identifying decision making authority in targeting, disciplinary, and policing jurisdiction, identifying signing authority for agreements, contracts, lease, and Memoranda of Understanding, and controlling movement of personnel and equipment.”⁷³ Også Chris De Cock tar opp de mulige rettslige utfordringer knyttet til multinasjonale operasjoner: ”The fact that States participating in coalition operation will be subject to different legal obligations, or have different interpretations on a variety of legal issues, may give rise to fiction and, the ultimately, undermine the desired unity of effort.⁷⁴ Videre skriver han: ”Consequently, legal interoperability becomes crucial in order to allow coalition commanders to achieve their strategic and operational goals.”⁷⁵

Kommandosøylen for OUP hadde to vertikale søyler, den ene som definerte NATO kommando og den andre som viste den norske kontrollen. Det som var av betydning for de norske utførende styrkene var Combined Forces Air Command (CFAC) i Izmir, Tyrkia og Combined Air Operations Center (CAOC) i Poggio Renatico Italia. Det norske Fellesoperative hovedkvarteret (FOH) hadde også direkte kontakt med norske tjenestemenn under hele operasjonen. Kommandokjeden var satt opp slik at dersom det norske personellet var i tvil skulle FOH kontaktes før avgjørelse ble fattet.⁷⁶

71 Ibid 237

72 FFOD side 167

74 Ducheine, Paul A.L/Schmitt, Michael N/Osinga, Frans P.B – Targeting: The Challenges of Modern Warfare side 233

75 Ibid side 233

76 Kommando og kontrollskisse fra sjefskurset ved Forsvarets stabskole, brief av Oblt Bråthen Vedlegg 2

(21)

21

Kommando og kontroll er en viktig basisfunksjon og et militært begrep som betyr planlegging og ledelse av operasjoner. Konseptet med kommando og kontroll består av organisasjonen, prosessene, prosedyrer og de systemene som er nødvendige for at militære sjefer skal være i stand til å lede og kontrollere de stridende styrkene.⁷⁷

Militære begreper kan gjerne forstås på ulikt vis, dette kan medføre operasjonelle og juridiske konsekvenser, det er derfor tidlig viktig å redegjøre for hva som menes med de ulike begrepene.⁷⁸ NATO har i Allied Administrative Publications (AAP-6) forhåndsdefinert viktige begreper slik at det ved multinasjonale koalisjonsstyrker ikke skal være usikkerhet knyttet til hva som menes. Det finnes mange ulike forståelser av de uttrykk som militært benyttes. For å unngå denne usikkerheten er det laget en NATO definisjon.⁷⁹ Felles begrepsforståelse var også viktig for OUP. Og, det er mulig at siden operasjonen var av relativt kort varighet ble det ikke utviklet en særskilt OUP-forståelse av begreper slik det ble for ISAF.

Med begrepet kommando følger det en kommandomyndighet. Dette innebærer at en person er tildelt myndigheten til å fatte de beslutninger som er nødvendig. En effektiv autoritet understøttes av et godt lederskap og forutsetter at underordnede sjefer har vilje og evne til å videreformidle de beslutninger som er fattet.⁸⁰ Med kontroll menes den myndighet en militær sjef har delegert til en for å gjennomføre oppgaven til styrkene under hans kommando.

Oppdraget er tildelt av en høyere myndighet.⁸¹

3.2.2 Kommandooverføring av de norske styrkene

I den norske fullmakten til deltagelse legger den norske regjeringen noen forutsetninger for at kommandoen over de norske styrkene kan overføres til internasjonal kommando⁸². Forutsetningen var at norske styrker skulle avgis når det var opprettet en fungerende overkommando, og at Norge til enhver tid hadde innsyn i og kontroll over de oppdrag som norske styrker ble satt til å gjøre.

Forsvarssjefen delegerer kommando tilpasset oppdraget til internasjonal styrkesjef over styrkebidrag som avgis for operasjoner i utlandet. Overføringen skjer gjennom en egen

77 FFOD side 222

79AAP-6 NATO Glossary of Terms and Definitions

80 FFOD side 164

82 Fullmakt til deltagelse med norske militære bidrag i operasjon til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) pkt 4

(22)

22

Transfer of Autority-melding når avdelingen er klare til å løse oppdrag i operasjonsområdet.

Alle endringer av kommandoforhold skal skje ved formell melding.⁸³

For OUP sitt vedkommende var kommandoen tillagt den Canadiske General-løytnant Charles Bouchard. Han ledet Combined Joint Task Force Unified Protector. Luftoperasjoner ble ledet fra NATOs Air Command Headquarters for sør-Europa, med lokasjon, Izmir i Tyrkia.

Sanntids taktiske kontroll ble utøvd fra NATOs Combined Air Operations Centre (CAOC) i Poggio Renatico, i nord-Italia. Sjøoperasjoner til støtte ble ledet fra NATO Maritime Command Naples.⁸⁴

Den videre forutsetningen fra norsk side var at det ble opprettet et kommando- og kontroll arrangement som skulle ivareta de krav som norsk lovgiving stiller. At norske folkerettslige prinsipper blir ivaretatt gjennom alle operasjoner hvor det norske personell engasjeres, og alt norsk personell er underlagt norsk jurisdiksjon. Det stilles samtidig krav til at Norge oppretter et eget team som på fagspråket kalles Red Card Holders. De som innehar den rollen skal kunne ”hindre norske styrkebidrag i å gjennomføre oppdrag som er i strid med norske forpliktelser og begrensinger.”

En Red Card Holder er en representant eller flere personer som i et team som er sammensatt av ulike personell kategorier, og som holdes utenfor kommandolinjen. Dette personellet skal sitte i sentrale posisjoner som aktive deltagere i alle planleggingsprosesser som vedrører de norske styrkenes operasjoner.⁸⁵ Denne eller disse personene skal sørge for at de norske styrkene ikke utfører oppdrag som strider med norsk lov, folkeretten, oppdragets Rules of Engagement (ROE) eller de begrensninger som settes fra politisk hold.

3.2.3 Engasjements regler

Engasjementsregler, eller Rules of Engagement (ROE) på engelsk legger direkte føringer på stridsutøvelsen. Reglene danner grunnlaget for hva de stridene styrkene kan og ikke kan gjøre under en væpnet konflikt. Engasjementsreglene er et styringsmiddel i forbindelse med kommando og kontroll og er en viktig faktor i en væpnet konflikt. Engasjementsreglene var av betydning for det norske bidraget, og er derfor viktig for forståelsen av helheten i problemstillingen.

83 FFOD side 178

84http://www.nato.int/nato_static_fl2014/assets/pdf/pdf_2011_10/20111005_111005factsheet_protection_civilia ns.pdf besøkt 5/11-16

85 Se avsnitt 4.4.1 for ytterligere redegjørelse om Red Card Holder

(23)

23

En norsk definisjon av ROE finnes i manual i Krigens folkerett: ”Engasjementsregler, (ROE) er direktiver som gis for å sikre at styrkene følger krigens folkerett og andre juridiske eller politiske begrensninger som måtte være satt med hensyn til krigføringen, og for å sikre politisk kontroll med bruk av militærmakt. Engasjementsreglene blir derfor et viktig kommando- og kontrollverktøy for å sikre en nærmere definert opptreden.”⁸⁶

AAP-6 definisjon av ROE er: ”Directives issued by competent military authority which specify the circumstances and limitations under which forces will initiate and/or continue combat engagement with other Forces encountered.”⁸⁷ Mens denne definisjonen av ROE finnes i MC 362/1: ”ROE are directives to military forces (including individuals that define circumstances, conditions, degree and manner in which force, or actions which might be construed as proactive, may be applied.”⁸⁸

Som kommando- og kontrollverktøy har disse reglene tre primærfunksjoner: de skal sikre militære sjefers kontroll på hvordan oppdrag blir gjennomført, sikre den politiske kontrollen over den militære maktanvendelsen, og til slutt sikre at oppdragsløsningen skjer innenfor nasjonal rett og de folkerettslige rammene. Krigens folkerett er et viktig aspekt både når man utformer, tolker og anvender de oppdragsspesifikke engasjementsreglene.⁸⁹

Blaise Cathcart skriver om sammenhengen mellom K2 og utvikling av ROE at: ”C2 arrangements have a direct impact on the development of ROE and other key operational issues such as command responsibility.”⁹⁰ Hensynene bak ROE er 1) at krig ikke bryter ut utilsiktet 2) at en pågående konflikt ikke eskaleres 3) at folkerettens krav blir ivaretatt, og 4) at politisk styring opprettholdes.⁹¹

ROE skal utgis av kompetent myndighet. For NATO operasjoner er det MC 362/1 som danner det juridiske grunnlaget for opprettelse av ROE. Kommandomessig er det the North Atlantic Council/Defence Planning Committee som godkjenner de ROEs som benyttes i NATO eller NATO ledede operasjoner.⁹²

Pågående operasjoner har et sett med ROE som gjelder alle deltagende nasjoner. Samtidig kan hver enkelt nasjon, ta forbehold og snevre inn, men ikke utvide, fra de gitt ROE. Nasjonale

86 Ibid

87 AAP-6 NATO Glossary of Terms and Definitions

88 NATO Legal Deskbook, second edition 2010

91 Dahl, Arne Willy – Håndbok i militær folkerett side 398

92 Ibid

(24)

24

forbehold og caveat vil redegjøres for i neste punkt. I beskrivelsen av hvordan ROE godkjennes og lages i NATO står det beskrevet ”After NAC has approved a set of ROE, NATO States are responsible for making them applicable to their own forces. In fact, nothing precludes an individual NATO member State from adopting its own set of rules as long as they respect the NATO rules. Of course a multiplication of sets of ROE may create divergence, for example in the use of force by various States. But still, States may disagree with a particular rule and put a caveat on it.”⁹³

Forsvarets operative hovedkvarter er de som utarbeider engasjementsreglene i Norge. Dette er en del av den vanlige planprosessen for foregår i forkant av en operasjon. Når FOH eller annet operativt nivå har ferdigstilt engasjementsreglene vil disse bli oversendt til Forsvarsdepartementet for politisk godkjennelse. Det er departementet som utfører politisk og juridisk kontroll. Når reglene er godkjent, gis de til Forsvarssjefen for videre distribusjon til de taktiske nivåer.⁹⁴ Engasjementsreglene gis ut til de stridene styrker slik at de følger de hensyn som skal tas i en krigføring, reglene utgis for å sikre en nærmere definert opptreden.⁹⁵ Misjonsspesifikke engasjementsregler er gjerne graderte, det er også fremdeles reglene som gjaldt i OUP. Reglene gjelder gjerne bare for det tidsrommet hvor operasjonen pågår.⁹⁶ Til dette skriver Camilla G. Cooper at det i det siste tiåret har vært utført en større jobb for å gjøre ROEs mer tilgjengelig for alle.⁹⁷ Årsaken til dette finnes i NATO Legal Deskbook: ”ROE were for many years kept classified, but over the past decade this is less often the case, as awareness of ROEs and their importance has spread politicians, journalists, and laymen. It is now believed to bring ROE into the open discourse is of benefit.”⁹⁸

Engasjementsreglene må alltid ses sammen med operasjonsspesifikke planer, ordre og direktiver. Oversikten over alle gjeldene dokumenter må ses i sammenheng når man tolker og anvender engasjementsreglene. Engasjementsreglene er å regne som et operativt verktøy for de militære sjefene. Militære jurister (LEGADs) kan være et nyttig verktøy for tolkning og rådgi militære sjefer på hvordan reglene skal forståes.⁹⁹ Engasjementsreglene kan også gi

93 NATO Legal Deskbook, second edition 2010 side 261

95 Ibid 295

96 Dinstein, Yoram – The Conduct of Hostilities under the Law of International Armed Conflict side 30

97 Cooper, Camilla Guldahl (2014) Rules of Engagement Demystified: A Study of the History, Development and Use of ROEs side 230

98 NATO Legal Deskbook, supra note 3 side 254