Foreldreerfaringer fra utredning og behandling av barn med løpsk tale
Et kvantitativt intervju med en mor til en tenåring med løpsk tale.
Av Elin Gamst-Albertsen
Masteroppgave i spesialpedagogikk med fordypning i logopedi
40 studiepoeng
Instituttet for spesialpedagogikk
UNIVERSITETET I OSLO
Tittelblad
Foreldreerfaringer fra utredning og behandling av barn med løpsk tale. Et kvantitativt intervju med en mor til en tenåring med løpsk tale.
Copyright Forfatter
År 2020
Forfatter: Elin Gamst-Albertsen
Tittel: Foreldreerfaringer fra utredning og behandling av barn med løpsk tale. Et kvantitativt intervju med en mor til en tenåring med løpsk tale.
http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Å være foreldre til barn med taleflytvansken løpsk tale kan erfares utfordrende, fordi det er en lite kjent vanske blant fagpersonell, i skoleverket og hos befolkningen generelt (St. Louis, 1996). Dette kan skape utfordringer rund informasjon til foreldre i prosessen rundt utredning, kartlegging og behandling. For å innsikt i hvordan dette erfares fra foreldrenes ståsted, er det naturlig å snakke med foreldre som har erfaring fra denne prosessen. Grunnen til at jeg velger å se på utredning og behandling, er at foreldrene møter mange ulike instanser i prosessen med utredning og behandling. Tett samarbeid og oppfølging med foreldrene er derfor nødvendig.
Ikke bare fordi barnet eller ungdommen ikke selv er klar over vansken, men fordi hjelpeapparatet trenger å samle inn bakgrunnsinformasjon om funksjon, atferd og evt.
genetiske komponenter, for til slutt å kunne starte med en behandling. Problemstillingen er:
”Hvilke erfaringer har foreldre med utredning- og behandlingsprosessen til tenåringer med løpsk tale?” Det er i oppgaven valgt kvalitativt intervju som metode for å innhente
informasjon. Her er det ikke størrelsen på utvalget som teller, men at de informantene som deltar representerer utvalgskriteriene. Dette gir ikke et representativt utvalg, men et
hensiktsmessig utvalg (Johannessen et. al., 2010). Til mitt prosjekt fikk jeg kun en informant, om dette er på grunn av at vansken også er lite kjent blant fagfolk eller på grunn av
samfunnssituasjonen som har oppstått (covid-19), er uvisst. Dette er til tross for et grundig forarbeid. Oppgaven baserer seg på resultatene fra et intervju med en mor til en tenåring med løpsk tale. Dette med bakgrunn i utfordringer med å få flere informanter, både på grunn av at dette er en sjelden vanske, derav få å velge mellom, og at koronasituasjonen som oppsto og medførte at det ikke var mulig å skaffe flere. På grunn av at denne moren kom med en rekke erfaringer i forhold til problemstillingen, fikk jeg relevant informasjon som viser utfordringer fra et foreldreperspektiv. Intervjuet er analysert i en tematisk analyse med bakgrunn i en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming. Resultatene fremstilles med utgangspunkt i forskningsspørsmålene og de erfaringene som mor har fra de ulike møtene med
støtteapparatet. Noe av det som kommer frem er at erfaringene svinger mellom positive og negative ut i fra de personene hun møter. Om hun blir møtt som en samarbeidspartner, eller som en som søker eksperthjelp. Erfaringer med pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) der de ikke møter hennes bekymring, saksbehandler som påvirkes av foreldrenes yrker, lærer som forteller mer enn det mor ønsker å høre og en logoped som gir den hjelpen de trenger og er en god støtte for gutten. Med bakgrunn i det som kom fram i dette intervjuet, handler om
hjelpen oppleves fra et foreldreperspektiv. Resultatet fra denne undersøkelsen er ikke ulikt det som kommer frem i relevant forskning.
Forord
Tre år ved universitetet er over. Det har vært lærerike år, med bratt læringskurve. Nå er jeg kommet til veis ende og er stolt og sliten på en gang. Det har vært tøffe, men også veldig fine år.
Det er flere mennesker som har vært gode hjelpere på veien. Jeg vil takke Sissel Tønneberg som har vært en god støttespiller og praksislærer. Karoline Hoff og Ane Hestman Mele ved Statped vil jeg takke ekstra for å ha vekket interessen min for løpsk tale og hjulpet meg til å få tak i informanten. Jorun Buli-Holmberg har vært en stødig, kunnskapsrik og tydelig veileder. Det er helt tydelig at en god veileder gir god trygghet, noe jeg har trengt litt ekstra i koronasituasjonen. Så takk Jorun! Jeg sender også en takk til Tommy Olsen og NIFS som var villig til å bidra i søket på informanter. Og takk til informanten som deltok.
Det er flere som har heiet på meg, gitt meg oppmuntrende ord i tunge stunder og støttet meg i prosessen, lest korrektur og bidratt til faglige diskusjoner. Takk til alle og en hver. En ekstra takk til mann og barn som har holdt ut med meg i alle disse årene. Nå er mamma ferdig med utdanning (i alle fall på en stund).
Aurskog, Juni, 2020 Elin Gamst-Albertsen
Innholdsfortegnelse
1. Innledning ... 1
1.1 Bakgrunn og formål ... 1
1.2 Problemstilling: ... 3
1.3 Begrepsavklaring ... 3
2. Teoretisk bakgrunn ... 4
2.1 Foreldresamarbeid ... 4
2.1.1. Å være foreldre til barn med funksjonsnedsettelse og/eller lærevansker ... 5
2.1.2. Når hjelpen skal gis ... 7
2.1.3 Foreldrerådgivning ... 8
2.1.4 Partnerskapsmodell i foreldresamarbeid ... 9
2.2 Løpsk tale ... 11
2.2.3 Ulike tilnærminger ... 12
2.2.4 Innblikk i egen vanske ... 15
2.2.5 Kormobide vansker ... 16
2.2.6 Stamming og løpsk tale ... 16
2.2.7 Hvordan løpsk tale kommer til uttrykk ... 17
2.2.8 Årsaker ... 19
2.3 Utredning og behandling av løpsk tale ... 19
2.3.2 Fra bekymring til behandling ... 19
2.3.3 Utredning av løpsk tale ... 21
2.3.4 Behandling ... 22
3. Metode ... 26
3.1 Valg av metode ... 26
3.2 Kvalitativ metode ... 27
3.3 Vitenskapsteoretisk ståsted ... 28
3.3.1 Fenomenologi ... 28
3.3.2 Hermeneutikk ... 29
3.4 Utvalg av informanter ... 29
3.5.1 Intervjuguide og pilotintervju ... 32
3.5.2 Gjennomføring av intervju ... 33
3.6 Forberedelse av data ... 34
3.6.1 Transkripsjon ... 34
3.7 Analyse ... 35
3.7.1 Sammenfatninger og helhetsinntrykk av meningsinnhold ... 36
3.7.2 Koding og tematisering. ... 37
3.7.3 Definering og benevning av data ... 38
3.7.4 Analysen i en narrativ tilnærming ... 38
3.8 Relabilitet og validitet ... 38
3.9 Forskningsetikk ... 40
3.9.1 Informert samtykke ... 40
3.9.2 Konfidensialitet ... 41
4. Resultater og drøfting ... 42
4.1 En grunnstein ... 42
4.2 Erfaringer fra utredningsperioden ... 43
4.2.1 Første forsøk på henvisning ... 43
4.2.2 Når man ikke leser i norsk skole ... 45
4.2.3 Å bli sett ned på ... 48
4.2.4 Når man ikke har rett til medbestemmelse ... 49
4.2.5 Når diagnosen settes ... 51
4.3 Erfaringer fra behandlingsperioden ... 53
4.3.1 Den gode oppfølgingen ... 53
4.4 Erfaringer fra samarbeid med støtteapparatet ... 55
4.4.1 Når samarbeid blir for sårbart ... 55
4.4.2 Å føle seg ivaretatt ... 57
5. Konklusjon og avslutning ... 59
Litteraturliste ... 60
Vedlegg / Appendiks ... 67
Vedlegg 1 ... 68
Vedlegg 2 ... 72
Vedlegg 3 ... 75
Vedlegg 4 ... 78 Antall ord: 23913
1.Innledning
” Så det er ikke sikkert at skolen hadde kommet på banen, for det hadde vært… det var så vanskelig å definere, hva dette her var egentlig. For det handlet jo på en måte om hvem han er i samspill, mer enn nesten språk, ikke sant. Det var jo samspillet og leken som var sårbart”.
Det å være foreldre med en bekymring for at noe ikke er helt som det skal, kan være vanskelig. Og hva må egentlig til for at en vanske skal være tilstrekkelig ”omfattende” til å tas tak i? Det å få med seg barnehage, skole og støtteapparatet til å sette i gang en utredning, er ikke alltid like lett når vansken er diffus. Det er manglende kunnskap rundt diagnosen løpsk tale (St. Louis, 1996), noe som også gjør det vanskelig å oppdage de som sliter med dette. Jeg vil i denne oppgaven undersøke erfaringer til foreldre til tenåringer med løpsk tale.
Det vil si møte en mamma som forklarer sin versjon av siner erfaringer i behandling og utredningsprosessen de har vært igjennom med sin tenåring.
1.1 Bakgrunn og formål
Hovedtema for masteroppgaven er ”Foreldreerfaringer fra utredning og behandling av barn med løpsk tale”. Det å være foreldre til barn som ikke følger normalkurven, er ofte en belastning og kan by på utfordringer for foreldrene som forsørgere og familiens dynamikk (Jensen, 2009). Når barnet i tillegg har en vanske som få kjenner til, er det vanskelig å fange opp. Kanskje ser og merker de at noe ikke er helt som det skal. Talen er kanskje mangelfull, uryddig, hurtig med noen repetisjoner av stavelser eller småord, og mangel på å kunne holde oppmerksomheten på sin egen samtale. Det å ha løpsk tale, kan ses på som om man ikke klarer å holde den røde tråden i samtalen (Heitmann, 2009). Det kan være en lang prosess fra bekymring til behandling. Et søk fra flere masteroppgaver viser at mange tar for seg hvordan man inkluderer foreldre i ulike stammeprogram. Mens når det gjelder løpsk tale, har jeg verken funnet noen nasjonal eller internasjonal forskning som ser på nettopp dette. I de masteroppgavene som tar for seg foreldresamarbeidet i ulike behandlingsprogrammer for stamming, er det et felles trekk at foreldre bør inkluderes. Dette støttes også opp i litteratur rundt det å ha et barn med funksjonsnedsettelse eller lærevansker. Men også generell litteratur om foreldresamarbeid rettet mot barnehage og skole. Hilton (1993) skriver om
juridiske og i forhold til at det er foreldrene som kjenner barnet best. Det er de som tilbringer mest tid sammen med barnet. Så hvordan erfarer foreldrene samarbeidet med de ulike
instansene? Og hvordan erfares prosessen fra bekymring til behandling?
Alle har i perioder i livet med forekomst av løpsk tale, men for de fleste er det ikke
vedvarende. Løpsk tale som er kategorisert som en kommunikasjons- og taleflytvanske og er hyppigere hos gutter enn jenter. Ifølge Myers (1992), betraktes denne ubalansen i talen som et problem med å synkronisere de ulike komponentene i det impressive språksystemet under prosessen til å bli det ekspressive språket. Utfordringen med løpsk tale er at språkutviklingen gjerne går som normalt, og det er først når kjennetegnene vedvarer at en lege kan gi
diagnosen. Det anbefales å vente med utredning til barnet er åtte til ti år gammelt (van Zaalen
& Reichel, 2015). Det rapporteres også om at de som har løpsk tale, ofte ikke er bevisst på vansken de har, noe som kan gjøre det utfordrende å kartlegge og finne ut av og det antas store mørketall (Stammesenteret, 2017). Dette utgjør at de gjerne ikke får diagnosen før de er i sen skolealder, eller enda senere. Dette kan være med på å skape utfordringer for læringen og barnets sosiale ferdigheter.
Formålet med oppgaven er å få innblikk i erfaringer som foreldre har med utredning og behandling til barn med løpsk tale. Bakgrunnen for at jeg velger å se på utredning og behandlingsfasen til barn og ungdom med løpsk tale, er at det kan skape utfordringer for foreldre, samt at det vil være til nytte i min praksis som logoped når jeg møter
foreldre/foresatte til barn og unge med løpsk tale. I prosessen med utredning og behandling, vil tett oppfølging og samarbeid med foresatte være nødvendig. Ikke bare fordi barnet eller ungdommen ikke selv er klar over vansken, men fordi man vil samle inn
bakgrunnsinformasjon om funksjon, atferd og evt. genetiske komponenter.
Høsten 2019 skulle Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale, heretter omtalt som NIFS, gjennomføre den årlige høstkonferanse hvor årets tema skulle var løpsk tale. På grunn av lav interesse og få påmeldte, ble konferansen avlyst (NIFS, 2019). Det ble derfor tatt med i betraktningen at det å få tak i informanter kunne bli en utfordring. Bakgrunnen til at jeg har valgt dette temaet, er at jeg opplever at løpsk tale er en taleflytvanske som delvis er en skjult vanske som ikke er satt tilstrekkelig søkelys på. Stamming som er en annen taleflytvanske, har derimot de fleste hørt om. Dette gjelder både i den teoretiske og kliniske sammenhengen.
erfaringer fra foreldre til tenåringer med løpsk tale er et viktig område å skaffe mer
kunnskaper om. Det er ikke gjort studier på dette i Norge tidligere. Denne masteroppgaven kan hjelpe til å få innblikk i hvordan løpsk tale påvirker familien, og avdekke noen
kunnskapshull. Det er ikke gjort noen lignende studie i Norge rundt løpsk tale, men det er gjort lignende studier rundt stamming (NIFS, 2019).
1.2 Problemstilling:
Problemstillingen har til hensikt å undersøke hvordan det å leve med et barn som har løpsk tale fungerer hjemme og hvordan utredningsprosessen oppleves i familien. Min
problemstilling er: ”Hvilke erfaringer har foreldre med utredning- og behandlingsprosessen til tenåringer med løpsk tale?” Med følgende underspørsmål:
1. Hvordan erfarer de utredningsperioden?
2. Hvordan erfarer de med behandlingsperioden?
3. Hvilke erfaringer har de med samarbeidet i utredning- og behandlingsperioden?
1.3 Begrepsavklaring
Foreldresamarbeid er et begrep som brukes om samarbeid mellom hjem og institusjonene eller instansen som er i møte med barnet for å fremme læring og utvikling (Ask & Gorseth, 2004).Grunnsteinen i begrepet samarbeid er at det er noe som foregår når to eller flere går sammen om å hjelpe hverandre til å oppnår et felles mål (Ask & Gorseth, 2004).
Foreldreerfaringer er et begrep som inngår i min undersøkelse som bygger på
foreldreerfaringer. Det store norske leksikon (2020) definerer begrepet erfaring som ”en fellesbetegnelse på den informasjonen individet erverver gjennom sansning og handling.”I denne masteroppgaven knyttes erfaringer til foreldre, og foreldrene til tenåringen med løpsk tale har erfart. Løpsk tale, vil bli grundig forklart i teoridelen.
2.Teoretisk bakgrunn
Teorien som det redegjøres for her trekker fram det som er grunnleggende for oppgavens tema som er todelt . Teorier relatert til foreldresamarbeid og teori knyttet til løpsk tale.
2.1 Foreldresamarbeid
Uavhengig av hvem som fanger opp vansken, vil et samarbeid mellom foreldre og
støtteapparatet være sentralt. Dette samarbeidet kan foregå på ulike måter, det avhenger av hvilke vansker barnet har, hvordan barnet er i stand til å delta i sin egen behandling og hvordan foreldrenes innstilling og kunnskap er rundt vansken og samarbeid. Nordahl (2007) mener at formålet med et samarbeid mellom skole og hjem bør fokusere på at alle barna skal ha muligheten til å oppleve utvikling og læring. Dette skal skje igjennom anerkjennelse, mestring, opplevelse av mestring samt en følelse av å være trygg, både på skolen og i hjemmet.
Bak, Iversholt & Kabel (2005) snakker om tre ulike perspektiver. Dette er barneperspektivet handler om hvordan man ser saken ut i fra barns perspektiv, pedagog perspektivet som handler om hjelperens perspektiv og hvordan han/hun forstår og ser situasjonen og hvordan hjelpen bør gis, og foreldre perspektivet som handler om ønsker og tanker foreldrene har knyttet til samarbeidet. Siden denne oppgaven handler om foreldreerfaringer som, er det foreldre perspektivet jeg setter søkelys på i denne oppgaven. Her er det foreldrenes faktiske opplevelse av å ha et samarbeid med støtteapparatet. Deres tanke og forståelse av å bli hørt er gjerne sentralt i et foreldresamarbeid. For å få til dette er man avhengig av en god relasjon, eller et godt forhold til foreldrene. Davis (1995) mener at det å bygge opp et godt forhold til foreldre tar tid. Det starter med det første møte der en er usikker på situasjonen. For
foreldrene kan det gjerne føles som å ”miste ære” ved å få hjelp. Man kan si at fagpersonen er gitt et maktforhold som kan være ugunstig. Her må fagpersonen være bevisst sin rolle og ha en profesjonell atferd som fremmer det å skulle hjelpe (Ask & Gorseth, 2004). Det er derfor til fordel at foreldre og fagperson blir kjent med hverandre slik at foreldrene kan slappe av og overkomme eventuell frykt, usikkerhet knyttet til fagpersonen. Det kan være forskjellige syn på utfordringer knyttet til barnet, og her fremmer Vogt (2016) at foreldrenes kunnskaper skal verdsettes og bevisst brukes som bidrag i prosessen. Her kan det være spørsmål knyttet til
at foreldre kan være sårbare eller føle seg mislykket tas med i forståelsen. Han skriver videre at informasjonen som foreldre får angående barnet bør bygge på en helhetlig kartlegging og være nyansert. Det må tas en vurdering av hvilken informasjon foreldrene trenger å få. Når det gjelder lærere i denne situasjonen mener Vogt at det er en forutsetning at læreren opptrer som en trygg fagperson.
Foreldrene kan også være sårbare da løpsk tale kommer gjerne sammen med andre vansker (St. Louis & Myers, 1997), og foreldrene som kommer, har gjerne vært igjennom flere prosesser, og er usikre på hva som skal skje. Det kan også hende at dette er deres første møte med fagperson rettet mot å skulle hjelpe deres barn. Uavhengig om det er første- eller femte møte med en fagperson, er det fagpersonen som skal bidra med hjelp, så skal må de igjennom kartleggingen og historikken rundt vansken. Det å skulle dele deler av sitt private liv, kan være utfordrende og ubehagelig. Dette er noe fagpersonene må vise anerkjennelse for. Rogers referert i Shibbye (1996) trekker frem holdninger som fremmer aksept, bekreftelse og
empatisk innlevelse som sentrale elementer i en anerkjennende holdning. Shibbye trekker frem aksept og toleranse, bekreftelse og forståelse. Dette hjelper for å få et innblikk både for fagpersonen og foreldrene da det påvirker dem til å utforske temaets bredde og dybde.
I NOVA rapport 7/16 (Demiri & Gundersen, 2014) mener de at om en forutsetning for å kunne skape et godt foreldresamarbeid er at det etableres tillit mellom hjelper og foreldre, først da kan man danne et godt samarbeid. Nordahl (2007) skriver at om foreldre og lærere skal lykkes med de felles tiltak som er rundt barnets/ungdommens utvikling og læring, vil et godt samarbeid være sentralt. Videre skriver han at målet i et slikt samarbeid skal ha
hovedfokus på utvikling og læring for barnet, og at både hjem og skole er avhengige av hverandre for å fremme dette. Om det er læreren eller om det er andre fagpersoner som skal drive med foreldresamarbeid, er dette som Nordahl skriver like viktig. Det er barnet eller ungdommen som er i fokus og det er det foreldresamarbeidet skal handle om.
2.1.1. Å være foreldre til barn med funksjonsnedsettelse og/eller lærevansker
Det å være foreldre til barn med funksjonsnedsettelser og eller lærevansker, har ofte med seg en del utfordringer. Utfordringene som følger sykdommen avhenger av alvorlighetsgrad, hyppighet, og symptomenes art. Det som avgjør er i hvilken grad det påvirker barnets
funksjonsevne. Det som er felles for alle, uavhengig av grad, er at de alle utgjør et behov for tilpassing (Davis, 1995). Grue (1993) skriver at skolens viktigste oppgave når det gjelder barn som har nedsatt funksjonsevne, er å formidle kunnskap som bidrar til at barna lærer seg verdiene og normene som er grunnleggende for å kunne fungere i samfunnet. Det å ha et godt samarbeid i denne prosessen vil gjerne være essensielt.
En litteraturgjennomgang viser at de erfaringene foreldre sitter med etter møte med systemet de møter og tjenestene som de får, er flersidige. Der noen foreldre er fornøyde med
oppfølging, hjelperne, prosessen og tiltakene som settes, erfarer andre foreldre at både det å få hjelp for så å få beholde den, er en lang kamp som tærer på kreftene (Grue, 2011; Kittelsaa
& Tøssebro, 2014). Davis (1995) mener at om man skal lykkes i samarbeid med familiene og oppnå en kommunikasjon som bidrar til hjelp for familien, må de ikke bare se sykdommen og opparbeide seg kunnskapen om den, men også se familien. Det å tilpasse hjelpen til det behovet som barnet har også ut ifra deres synspunkt. Alle familier er ulike ut ifra hvilke ressurser de har, familiesammensetning, klassebakgrunn og også at det er stor variasjon innenfor funksjonsnedsettelser innenfor samme diagnose. Foreldrenes hverdager er derfor ulike og de sitter med ulike opplevelser av hvordan hjelpen de får, passer behovet de ser de har (Demiri & Gundersen, 2016). I en undersøkelse av Drugli, Fossum, Larsson & Mørch (2009) kommer det frem at involvering ikke fungerer likt. Her ses det på en klar sammenheng med foreldrenes utdanningsnivå og økonomiske status, samt foreldres eventuelle psykiske plager. Der de med høy utdannelse, god økonomisk status og god psykisk helse virker til å stille sterkere og involverer seg mer, mens de uten disse privilegiene havner fortere utenfor.
Det bør derfor settes fokus på å styrke og kvalitetssikre at de foreldrene som ikke har de gitte ressurser og privilegier blir ivaretatt. I forhold til dette kan det virke som det er et behov for å få økt kompetansen til pedagoger i hvordan etablere og vedlikeholde et godt samarbeid med de foreldre hvor det kreves et eget opplegg for å fungere i en samarbeids-relasjon. I forskning som er gjort av flere kan vi se at hvilken rolle foreldrene tar har en effekt på betydningen for hvordan utviklingsprosessene virker for barnet. Om foreldrene har en aktiv rolle vil dette vike positivt inn på barnet og derav ha større effekt. Dette kan man blant annet se på barnets trivsel, læringsutbytte og atferd. (Epstein Sanders, Simon, Salinas, Jansorn, & Van Vooris, 2002; Epstein, 2005; Fan & Chen, 2001; Semke & Sheridan, 2010). Her påpeker også Epsetein og Sanders (2000) at om man har fokus på tiltak som spesielt fremmer godt
samarbeid, vil de foreldrene som har lav utdannelse og sosial status bli mer involvert i skolen.
for at de involverer seg mer da de vil ha mer innsikt i hvordan et samarbeid med skolen fungerer (Sheldon, 2003), dette er igjen med på å også fremme barnas trivsel og
læringsutbytte. Nordahl (2015) advarer imot å kategorisere foreldre som gode/ressurssterke og dårlige/ressurssvake. En slik sosial konstruksjon er med på å stemple foreldre ut ifra et overfladisk og lettvint kjennskap. Det kan ha negative ringvirkninger for hvordan man møter barnet og hvordan man forventer samarbeidet med foreldrene.
2.1.2. Når hjelpen skal gis
I St. Meld. 18. (Læring og fellesskap, 2010-2011, s. 10) skriver de om hvor viktig samarbeid er for de foreldrene som har barn med funksjonsnedsettelse eller alvorlige lærevansker for å ivareta barnas behov i utdanningssystemet:
” Et barn med funksjonsnedsettelser eller alvorlige lærevansker gir foreldre ekstra utfordringer i møte med barnehage, skole og hjelpeinstanser. Et godt system for tidlig utredning, oppfølging, god sammenheng mellom barnehage og skole eller ulike trinn i utdanningen og samhandling mellom hjelpeinstanser, er viktig for at foreldre skal oppleve at barnas behov ivaretas i utdanningssystemet.”
Lovhjemler er med på å regulere omfanget og tilgangen til hjelp for familier som trenger det.
I forskrift til opplæringslova (1998) kap. 20 er foreldresamarbeid tildelt et eget kapittel.
Under § 20-1, står det: ”Foreldresamarbeid skal ha eleven i fokus og bidra til eleven sin faglege og sosiale utvikling”. Disse lovhjemlene blir tatt i bruk på bakgrunn av forhold, konkrete situasjoner og hjelpernes skjønnsmessige evne til vurdering. Dette kan skape muligheter til å fordele midlene til dem som trenger det mest og tilpasse tjenestene etter det behovet som familien har. Men det kan også føre til at den hjelpen som familien får avhenger av kommunens økonomi og hjelperen de møter. Det sendes gjerne inn søknader i slike
sammenhenger, og disse kan bli avslått (Grue, 2011). På et vis kan vi si at det også avhenger av foreldrenes ressurser og vilje til å kjempe mot systemet. Dette gjelder også for dem med løpsk tale. Hjelpen man får avhenger av hvilke hjelpere man treffer på veien. Det som kanskje gjør dette utfordrende, er at løpsk tale er en taleflytvanske som få i utgangspunktet
foreldrene møter hjelpere som både har kunnskapen om løpsk tale og som er klare til å hjelpe.
Det å ha den nødvendige kunnskapen med den riktig e forståelsen og de riktige ferdighetene for å kunne hjelpe, blir en nødvendighet. Om man utførere hjelp uten å ha dette på plass, vil det være uetisk. Man bør derfor være bevisst på å selv søke hjelp for å opparbeide seg den riktige kompetansen for å kunne utøve hjelpen på en best mulig måte (Vogt, 2016).
En forutsetning for å få hjelp til rett tid og på den måten som er mest hensiktsmessig for barnet, er derfor å etablere et godt tillitsforhold mellom foreldre og hjelpere. Dette kan legge til rette for et godt samarbeid. Erfaringene foreldrene gjør seg ut ifra dette samarbeidet og møte med de eventuelle forskjellige instanser er med på å avgjøre om de gir systemet sin tillit (Vabø, 2014). For at hjelperen skal kunne ha en helhetlig prosess med foreldrene som legger til rette for felles forståelse, utforskning og problemløsing, har Adam Vogt (2016, s. 328-330) satt seks trinn som er nyttige å følge. Disse er Forberedelse der hjelperen går igjennom saken, tenker igjennom spørsmål og hvem som bør delta på møtet. Begynnelsen oppstarts samtalen der man blir kjent, avklarer forventninger, får innblikk i foreldrenes perspektiver og underliggende tanker. Utforskningen bli som en kartleggingsfase. Her har hjelperen fokus på å få frem innhold, følelser og betydningen dette har for foreldrene. Hel legges det grunn for måloppnåelser i et helhetlig perspektiv. Problemforståelse/analyse, igjennom
perspektivutvidende spørsmål og drøfting i en helthetlig ramme fattes, sammen med
foreldrene, en foreløpig forståelse og behov for videre vurdering og kartlegging som legger grunnlag for videre måloppnåelse. Utforming av tiltak, her kan hjelperen komme med forslag til hvordan man skal fortsette det videre arbeidet, men det kan også dreie seg om videre kartlegging av barnet i sitt læringsmiljø. Sammen med foreldrene gjøres det vurderinger av det som er gjort, samt at det er en åpen dialog om hva som eventuelt kan gjøres annerledes.
evaluering og avslutning handler både om en kontinuerlig prosess av evaluering av det som blir gjort, samt en avslutning med oppsummering som ser på hva som har virket positivt og hvordan man sikrer god progresjon for det videre arbeidet.
2.1.3 Foreldrerådgivning
Rådgivning har eksistert i flere hundre år og er definert av flere. Likevel er essensen i de fleste definisjoner å hjelpe den som søker hjelp til å hjelpe seg selv. Lassen (2014) skriver at all rådgivning har som mening å fremme en form for bedring og mener at det handler om å sikre og hjelpe mennesker til utviklingsfremmende prosesser. Altså det å hjelpe menneskene
en møter i en rådgivningssituasjon til å få innsikt i sine egne muligheter og for så å kunne bygge videre på disse for å finne nye løsninger. I en rådgivningssituasjon med foreldre handler det ikke nødvendigvis om å få innsikt i egne muligheter, men i det å finne gode løsninger som fremmer utvikling og læring for barnet. Ask & Gorseth (2004, s.143) skriver at
”I forsterket foreldresamarbeid er det krav at samtalene skal være dialogiske.” Det vil si at de skaper et samtalemiljø som gir partene frihet til å utvikle sine synspunkter som gir
opplevelsen av å bli hørt, og som de igjen lærer verdien av å selv lytte. Det blir en form for interpersonlig prosess som har fokus på bevissthet og oppmerksomhet for begge/alle parter.
I humanistisk og eksistensialistisk teori dras der frem tre holdninger som kan gi gode sjanser for dialog og drøfting i møte med. Disse er positiv aktelse (respekt), kongruens (gentilitet) og empati. Den humanistiske tradisjonen ser på mennesket som et godt individ med muligheter til å fremme egen utvikling og realisering. Andre viktige kjennetegn er personlige relasjoner som preges av anerkjennelse og respekt, samt det å kunne se verdien i seg selv (Vogt, 2016).
I en rådgivningsprosess, uavhengig hvilket begrep en bruker eller teoretisk forankring, er det å ha et fokus på hvilken struktur rådgivningsforholdet er preget av, hvem som har hvilket ansvar/roller på hvilke områder (ansvarsfordeling), hva som preger kommunikasjonen mellom rådgiver og rådsøker og rådgivers holdninger og selvinnsikt sentralt (Johannessen, Kokkesvold & Vedeler, 2010). Rådgivers oppgave skal ikke bare dreie seg om å formidle kunnskap, men også å fremhjelpe den som søker hjelp til å kunne ta i bruk sine egne ressurser og selv skaffe seg den kunnskapen som trengs (Vogt, 2016). Rådgiverens rolle i møte med foreldre som har tenåringer med løpsk tale må derfor være oppdatert på den teorien og kunnskapen som finnes rundt vansken slik at hjelpen som gis faktisk blir til hjelp. Foreldrene må få en økt kompetanse selv, slik at de kan bistå sitt barn i de situasjonene det vil være til nytte.
2.1.4 Partnerskapsmodell i foreldresamarbeid
Davis (1995) hevder at måten foreldre forstår barnets vanske virker inn på hvilken forståelse foreldrene innehar. Fagfolk møter i sin jobbutøvelse foreldre som forstår og takler denne situasjonen de er i på ulike måter. Flere kan opplever blant annet sorgreaksjoner fordi barnet ikke er slik de hadde forestilt seg. Det bør derfor brukes ulike innfallsvinkler i
foreldrerådgivningen. I partnerskapsmodellen til Davis mener at det man ønsker å oppnå for
optimalt samarbeid er partnerskap og ikke et forhold der fagpersonen settes i en ekspertrolle hvor han anses til å være den mest kompetente. Et slik partnerskapet kan være vanskelig å få til grunnet foreldrenes og fagpersonens forventninger og fordommer. For å oppnå et ideelt partnerskap bør det være en tydelig gjennomgang av hvilket forhold mann ønsker å oppnå, avklare forventningene som foreligger og sette klare mål. Disse målene mener Davis (1995, s. 60-63) at er satt sammen av ulike elementer som presenteres nedenfor
Tett samarbeid handler om at begge parter må delta i de ulike handlingene som foreligger. Et samarbeid kan ikke dras alene, men krever minst to parter. Her må partene være innstilt å enige om å jobbe med hardt mot felles mål. Desto tettere samarbeidet er, jo bedre vil resultatet bli.
Felles siktemål
er at det enigheten om det som ønskes er et ønsket mål. For å kunne samarbeide må det være enighet om de målene som skal oppfylles. Dette oppnås ved at det drøftes.
Utfyllende ekspertise
innebærer at foreldre og fagfolk sitter med ulik kunnskap rundt barnet. Fagfolk sitter på med en kompetanse rundt vansken og foreldre sitter med mest kjennskap til barnet. Partene er derfor avhengige av hverandre, med at den ene ikke kan nå et mål uten kompetansen den andre parten sitter med. Ved at de deler og slår sammen sine kunnskaper, bidrar de til at vanskene til barnet blir belyst best mulig og når målene som er til det beste for barnet.
Gjensidig respekt
er et viktig element i prosessen. Partene skal se hverandre som likeverdige og at de begge sitter med utfyllende ekspertise. På den måten ser de begge at de er avhengige av hverandre igjennom hele prosessen. Davis hevder her at fagfolk har en tendens til å forlange respekt ut i fra den tittelen de har. For at den skal kunne være fortjent må hjelperen også respektere de følelsene, styrkene og siktemålene som foreldrene har og å se viktigheten av foreldrenes rolle i behandlingsprosessen.
Drøfting
i et partnerskap vil det, uavhengig om det er respekt og fokus på likeverdighet, oppstå
hjelperen kommer med et tiltak som foreldrene er uenige i, kan det forekomme at de ikke sier noe og heller lar være å utføre det. Eller at de sier i mot hjelperen med fare for å fornærme fagpersonen. Ved å legge drøfting som grunnlag for å løse problemet, reduserer man muligheten for at slikt oppstår. Om det legges frem som tiltak, oppfattes om et forslag hvor foreldrene kan ta stilling til det og eventuelt diskutere det, vil dette gi rom for at forholdet til foreldrene blir mer åpent med bedre virkning og med en følelse av gjensidig respekt.
Kommunikasjon
er også et sentralt begrep som man er avhengig av for å oppnå et godt samarbeid. For å oppnå god kommunikasjon må det være toveisformidling. Begge parter må få mulighet til å si det de mener, hvorpå den andre parten lytter, tolker så presis som mulig og gir respons.
Ærlighet
Ærlighet er en nødvendighet for at begge parter skal kunne åpent dele de tanker, følelser, opplysninger og ideer som er relevante for samarbeidet. Her skal det være aksept for at det som sies er av relevans og det skal også være rom de vonde følelsene.
Smidighet
innebærer at det legges vekt på at forholdet bør være fleksibelt nok til at det kan tilpasse seg resultatene i fra drøftinger og forandringer som oppstår. Ved å følge denne
partnerskapsmodellen, garanteres ikke at man som fagperson har de ferdighetene som ses på som nødvendig som å bistå foreldre, men foreldrene vil kunne føle at de blir hørt og tatt på alvor. Dette vil kunne medføre at de delta mer aktivt og gir dem en følelse av kontroll over situasjonen.
2.2 Løpsk tale
Løpsk tale er kategorisert som en kommunikasjons- og taleflytvanske, og er forsøk definert av flere (Garsten & Lundström, 2008). I litteraturen er det gjennom en årrekke forsøkt å lage en klar definisjon. Dette har vært utfordrende i den grad at det har vært litt uklart om hvordan vansken egentlig kommer til uttrykk. Selv om teoretikere har snakket om løpsk tale i Europa siden 1800-tallet, har litteraturen vært sparsom. Når det er lite litteratur, er det vanskelig for
de som driver med det kliniske arbeidet å vite helt hvordan man bør gå frem ved denne vansken. Det viser seg at det i flere år var slik at det var dårlig allmennkunnskap om løpsk tale, og til dels er det fortsatt slik (St. Louis 1996). Som eksempel kan vi se at NIFS (2019) skulle ha en høst konferanse i 2019, som hadde løpsk tale som tema. Denne ble avlyst på grunn av for få påmeldte. Dette har ikke vært tilfelle når det er stamming som står på agendaen.
2.2.3 Ulike tilnærminger
Deso Arthur Weiss som er en av de tidlige teoretikerne som skrev om løpsk tale. Omtale løpsk tale som en språklidelse som var sammensatt av ulike symptomer som kort
oppmerksomhetsspenn, uvitenhet om egen talevanske, forstyrrelser i formulering, persepsjon og artikulasjon og ofte et overdrevet høyt taletempo (Weiss, 1964). Disse sammensatte komponentene var forsinket språkutvikling, uttalefeil, lese- og skrivevansker, løpsk tale, rytmeavvik og mangel på musikalitet, rastløshet og uorden og til sammen utgjorde de det
som han kalte sentral språklig mangel på balanse. (se figur 1).
Figur 1. Hvordan språklig mangel på balanse vises på overflaten. Fritt oversatt etter Weiss (1964, s. 7).
Denne definisjonen var det flere som støttet seg til i flere år der i blant den norske
teoretikeren og forskeren Alf Perus (1977). Det var også lenge diskutert om løpsk tale og stamming var en og samme ting, bare med en ulik uttrykksform. Etter hvert ble løpsk tale sett på som en egen vanske. Den er nå definert av World Health Organization (WHO) etter de internasjonale klassifikasjoner av sykdommer (ICD-10), under F98 som omhandler Andre atferd og emosjonelle vansker som vanligvis opptrer i barndom og ungdomstid (fritt
oversatt). Løpsk tale har nummer F98.6. Helsedirektoratet (2017) har oversatt definisjonen WHO har satt, over til norsk, den lyder:
”Løpsk tale er en tempo- og rytmeforstyrrelse som kan ha utgangspunkt både i talemotoriske - og språklige/lingvistiske komponenter.”
Fokuset i definisjonen til WHO og Helsedirektoratet er tempoet og uregelmessigheten i talen.
Dette går også i tråd med den internasjonale arbeidsdefinisjonen som St. Louis, Myers, Bakker & Raphael (2007, s. 299-300) har kommet frem til. De mener løpsk tale er en taleflytvanske der samtalesegmentene a i morsmålet b til den som snakker generelt og oppfattes som for raskt c, for uregelmessig d eller begge deler. Segmentene av et raskt taletempo og/eller uregelmessig tale(rate) vil videre opptre sammen med et eller flere av de følgende komponenter: a) hyppighet/overdrevet mange ”normale” talebrudd e, b)overdrevet kollaps f eller frafall av stavelser, og eller c) unormale pauser, spenning av stavelser eller talerytme.
a Løpsk tale må opptre i dagligtale/naturlige situasjoner, men trenger ikke forekommer hele tiden. Klare, men isolerte eksempler som overgår det som er normalt i vanlig tale, er tilstrekkelig for å stille diagnosen.
b Dette kan forekomme i alle de språkene som personen mestrer, spesielt i flerspråklige miljøer.
c Dette kan stemme, selv om hastigheten på stavelsene ikke overstiger normaltalende.
d Synonymer for uregelmessig tale kan være støt- og spurtvis tale.
e Denne taleflytvansken er ofte observert i små grupper hos de med normal taleflyt, men er ikke typisk å observere hos personer med stamming.
f Kollaps inkluderer, men er ikke bundet til , overdrevet forkortelser, ”teloskopering”, eller ”over-koartikulering” av ulike stavelser, gjerne i flerstavelsesord (fritt oversatt
etter St. Louis & Schulte, 2011, s. 241-242).
Figure 2. Organisering av kjennetegn etter minste felles nevner (St. Louis & Sculte, 2011)
Teoretikere som van Zaalen (2009), Ward (2006) og van Zaalen & Reichel (2015) støtter seg også til denne arbeidsdefinisjonen i sine definisjoner. Dette er en modell også flere støtter seg til og er gjerne brukt som en felles nevner for å kunne sette diagnosen (St. Louis & Schulte, 2011) se figur 2.
I nyere tid er det også gjort forskning på at løpsk tale er en forstyrrelse som følge av hjerneskade eller sykdom, som gir typiske skader til basalganglienes system, slik som ved Parkinsons sykdom. Denne nevrologiske vinklingen på en årsaksforklaring minner også mye om den definisjonen som flere andre teoretiker har gitt. Som når Ward (2006) analyserte en språkprosessmodell som ble laget av Levelt, og fant at løpsk tale påvirker alle prosessene som artikulasjon, konseptualisering og formulering. Det vil da si at alle disse kan bli påvirket som gjør at talen i ekspressiv form blir utfordret til å holde flytende tale med en rød trå. van Zaalen fant sammen med sine kolleger (Ward, Nederveen, Grolman, Wijnen & Dejonckere 2009, s. 120) funn som kan tyde på at avvik i signaler i forskjellige deler av hjernen skaper rot i det ekspressive språket, som igjen fører til løpsk tale og stamming. Igjennom
hjernebildeundersøkelser kunne de bekrefte svikt i de nevrologiske prosessene i hjernen som gjør at det blir en form for signalfeil. Dette kommer da til uttrykk som stamming eller løpsk tale kontroller.
Per Alm (2011) viser også til en nevrologisk sammenheng mellom løpsk tale og
basalganglienes i hjernen. Han har foreslått at de med løpsk tale kan ha for stor grad av dopaminreseptorer D2, som igjen gir en innvirkning på talen. Dette gjør at talen kan virke tilsynelatende ukontrollert og rask. I dette perspektivet ligger fokuset på at talen ses på som en motorisk aktivitet. Der taleproduksjonen kan være preget av en serie samtaler som går fra høyere til lavere nivåer: semantikk - ord - fonologisk sekvens - motoriske kommandoer – lyd.
Denne prosessen krever nøyaktig timing slik at talemelodi og rytme bli riktig. I prinsippet er kan nivået med semantikken oppdage når man velger et ord feil. Dette gjelder også for det nivået som planlegger den fonologiske sekvensen, det oppdages om lydene/tonen uttales riktig basert på de interne tilbakemeldingene i hjernen. Dette kalles skjult reparasjon. Denne prosessen krever altså nøyaktig timing slik at talemelodi og rytme bli riktig. Hvis signalene i talen ikke er sterke nok eller er overstimulerte, kan ulike nerveimpulser bli forstyrret. Hjernen har da vansker med å finne den rette balansen for jevn og rytmisk tale. For tidlig timing eller igangsetting av den motoriske programmeringen av musklene i hjernen vil kunne føre til utydelig og hurtig talerate. De er da med på å skape en form for signalfeil.
2.2.4 Innblikk i egen vanske
Weiss (1964) mente at de som hadde løpsk tale hadde en redusert innblikk i sin egen vanske.
De forsto ikke at talen deres var ukorrekt. Han mente at dette var en av kritteiene for løpsk tale. Ward (2006, s. 146) så nærmere på dette og fant at ”Adolescents and adult who clutter may often be aware of the fact that there is a problem, but be enable to do anything about it”.
Det vil da si ikke si at de ikke har selvinnsikt på at de prater for fort eller utydelig, men at når de merker at de gjør det, ikke klarer å stoppe eller endre det. Dette gjelder nok ikke alle, noen vil ikke ha en klar innsikt i at talen er utydelig eller uforstående da de har et lavt
bevissthetsnivå rundt sin egen tale (Daly & Burnett, 1996). van Zaalen, Wijnen, &
Dejonckere, (2011b), tar frem at de med løpsk tale gjerne er bevisst på vansken sin, men at gjerne ikke er bevisste i øyeblikket det skjer. Årsaken at de ikke klarer å reagere på sine talebrudd, unaturlige pauser, raske tale, uforståelige tale, kan ha sammenheng med at tempoet i de talesituasjonene ikke skaper rom for refleksjon av egen tale. I et intervju TV2 som ble gjort i 2017 i programmet God morgen Norge kunne Marie Mannes, som har diagnosen løpsk tale, fortelle at hennes løpske tale ikke var noe hun fikk selvinnsikt i før hun var 14-15 år.
Hun sier at hun når hun prater, så merker hun det ikke selv, men hun ser det på de hun prater med at de ikke forstår. Det er med på å forsterke de teorier om at de som har løpsk tale, ikke
er helt bevisst på vansken de har. Dette kan være med på å gjøre det utfordrende å kartlegge og for å kunne starte behandling. Det kommer frem at flere som har løpsk tale ofte føler seg misforstått og annerledes. Opp igjennom årene har flere prøvd å forklare typisk adferd til de med løpsk tale. Ward (2006) mener at det å definere adferden til de som er ”typiske” personer med løpsk tale, mangler nok systematisk forskning. Det kan virke som at vanskene rundt det å ikke oppfatte sin egen tale, som igjen fører til at den som lytter ikke forstår og
misforståelser oppstår. Dette kan skape frustrasjon og utvikle seg til en frykt for å kommunisere. Det hevdes at det i liten grad handler om frykt knyttet til bestemte
talesituasjoner eller ord, slik personer med stamming kan ha (Guitar, 2006; Ward, 2006), men at det handler mer om en generell frykt for å kommunisere fordi de ikke blir forstått (van Zaalen et.al. 2011b).
2.2.5 Kormobide vansker
I følge St. Louis & Myers (1997) kommer løpsk tale ofte sammen med andre diagnoser og i litteraturen har det vært et spørsmål om kormobide vansker som kognitive vansker og lærevansker, bør inkluderes i definisjonen. Det er ikke uvanlig at løpsk tale opptrer i tillegg til andre vansker (Bakker, 1996). Eksempler på slike kormobide vansker kan være Downs syndrom, Autismespekter syndrom, ADHD/ADD, spesifikke/sammensatte lærevansker, artikulasjonsvansker og spesifikke lærevansker (Ward, 2006, van Zaalen & Reichel, 2015).
Selv om kormobide vansker er ikke uvanlig, er det likevel ikke tatt med i definisjonen. Og om man eventuellt skulle tatt med alle de ulike kormobide diagnosene, ville definisjonen blitt veldig bred og være med på at kartlegging blir en utfordrende og vanskelig oppgave (Ward 2011b, s. 261).
2.2.6 Stamming og løpsk tale
Tidlig vanket det uenighet om stamming og løpsk tale var samme vanske med forskjellig uttrykksform. Weiss (1964) mente at stamming og løpsk tale kom ut av samme vanske og var som ”brødre” der stamming overskygget løpsk tale. Van Riper (1970) kritiserte Wiess for denne teorien og mente at grunnen til at stamming og løpsk tale ikke ble skilt, var mangel på kunnskap og presisjon i definisjonen til hver vanske. Preus (1992) anbefalte at en klar
definisjon ble satt på hver av vanskene og at dette måtte forskes mer på slik at en kunne finne om det var forskjell, eller om disse vanskene hang sammen og kom som en utgrening fra den ene vansken. Sener mener Ward (2006) at stamming og løpsk tale er to forskjellige vansker,
men at grunnen til at de blir satt i samme kategori er at det på det tidspunktet ikke var noen klar definisjon på løpsk tale. Sammen med WHO sin definisjonen og arbeidsmodellen er nå løpsk tale definert like klart som stamming. WHO har i ICD-10 satt disse taleflytvanskene under hvert sitt punkt (F98.5 stamming og F98.6 løpsk tale). Selv om man skille stamming og løpsk tale fra hverandre, er det ikke uvanlig at begge vanskene kan finnes hos samme person.
Det som da diskuteres er om det er begge vanskene som oppstår samtidig, eller om stamming oppstår som et resultat av at den løpske talen, i redsel for å prate (van Zaalen & Reichel, 2015).
2.2.7 Hvordan løpsk tale kommer til uttrykk
Ingen har perfekt taleflyt (Ward, 2006), og for å forstå hvordan løpsk tale kommer til uttrykk, bør man ha et innblikk i taleprosessen. Riktige setninger kan bli produsert et hurtig tempo med rask tale, så lenge prosessen og språkformuleringen går parallelt. Setninger konstrueres ved at språk blir tilpasset og planlagt, for så å bli produsert slik denne planen foreligger. Om det oppstår feil under veis, vil språkformuleringsprosessen ikke være synkront med
språkproduksjonen. Ord- og/eller setningsstrukturen vil da ikke være planlagt og fullført innen for den tien som er tilgjengelig. Dette merkes i et for stort antall talefeil og dårlig taleflyt. Når man oppdager feil i språkformuleringen, forventes det gjerne at det også er feil i språkproduksjonen (van Zaalen & Reichel, 2015). Hvordan dette kommer til uttrykk hos den enkelte, er individuelt. Det som det er en enighet om, er at det de normale talebruddene som man finner hos alle mennesker kommer i større grad og er mer fremtredende (Daly &
Burnett, 1996, St. Louis & Shulte, 2011, van Zaalen et. al, 2011b, Ward, 2006). Man kan se på figur 3. (vist under) at de verbal-motoriske og emosjonelle faktorene er delt i to igjen.
Verbal-motorisk består av verbalt og motorisk område og emosjonelt består av
psykoemosjonelt område og eksperimentelt emosjonelt område. Disse faktorene glir over i, og påvirkes av hverandre. Faktorene påvirker kommunikasjonsprosessen som går i mellom sender og mottaker, som igjen er med på å skape utydelig tale og det kan oppstå
misforståelser.
Figur 3. Faktorer for løpsk tale delt inn i kategorier etter Stourneras modell (van Zaalen & Reichel, 2015, s. 38)
De overnevnte inndelingen kan gi oss et bedre innblikk i og kunne forstå denne taleflytvansken.
For å kunne lage mer konkrete diagnoser har man delt løpsk tale inn i to undergrupper. Ward (2006) mente at den ene var en språkvanske og den andre en motorisk vanske. Han valgte så å dele de inn i en lingvistisk og motorisk undergruppe av løpsk tale. van Zaalen (2009) har også delt løpsk tale i to grupper, men har erstattet den motoriske undergruppen med fonologisk og den lingvistiske med syntaktisk undergruppe da hun mente at disse inndelingene forklarte mer presist hva som var problematisk for de med løpsk tale. I forskning samlet van Zaalen, Ward, Nederveen, Winjien, & Dejonckere (2009a) og van Zaalen et.al. (2011) data som forsterker disse to undergruppene som van Zaalen (2009) og van Zaalen & Reichel (2015) legger frem.
Syntaktisk løpsk tale
Denne formen for løpsk tale er rettet mot hurtig tale som gjør det utfordrende å hente frem leksikalske elementer som gir utslag på den grammatiske innkodingen av ytringer, som blant annet resulterer i hyppige revisjoner og nølinger. Dette kan kommer til uttrykk ved en ikke- flytende tale som repetisjoner av ord eller fraser, nølinger, revisjoner og interjeksjoner (van Zaalen, 2009). Dette kan for eksempel være: ”Jeg er er veldig opptatt med job-jobbing eh med min papir eh oppgave”. I stedefor å si ”Jeg er veldig opptatt med å jobbe med oppgaven min” (fritt oversatt etter van Zaalen & Reichel, 2015, s. 26).
Fonologisk løpsk tale
Denne undergruppen av løpsk tale, omtales som en vanske med den fonologiske innkodingen av ytringer og karakteriseres som feil i ord-strukturen (som teleskopering og strukturfeil i stavelse) med hurtig tale, gjerne rundt flerstavelsesord. I likhet med syntaktisk løpsk tale oppstår det oftere i språklig komplekse sammenhenger (van Zaalen, 2009). Dette kan for eksempel være slik ” Synlig vil vi morgenmøøtes” I stede for ”Sannsynligvis vil vi møtes i morgen” (fritt oversatt etter van Zaalen & Reichel, 2015, s. 26).
2.2.8 Årsaker
Genetiske sammenheng med språkvansker er ikke uvanlig. I taleflytsvansken stamming, som ligger i samme kategori som løpsk tale, hevdes det, at det er opp i mot 50 % av dem som stammer har en genetisk faktor. For løpsk tale er funnet en prevalens på 85-90% på at det er løpsk tale i familien. Som tidligere nevnt er det også funnet nevrologiske sammenhenger til løpsk tale, og blir da en nevrologiske faktor (Alm, 2011; van Zaalen et. al. 2009a).
Årsakene til løpsk tale er lite dokumentert i forskningen. Ward (2006) mente at prevalensen variasjon til løpsk tale, avhenger av aldersgrupper og det intellektuelle nivået. Grunnlaget for vanskeligheten med å kunne si noe om hvor ofte det oppstår, kommer av det ikke er noen regel for hvilken definisjon forskere kan bruke for å sette diagnosen og diagnosen settes da med ulike utgangspunkt. Det sies ikke hvor mange av kjennetegnene på løpsk tale som må være til stede for å kunne sette diagnosen, og det gjør at det blir en usikkerhet rundt hvor mange som får diagnosen og faktisk har løpsk tale. I tillegg så stilles det spørsmål rund de som både har løpsk tale og stamming. Her er det funnet flere tilfeller der de som ha begge disse vanskene, bare er satt med diagnosen stamming (van Zaalen & Reichel, 2015).
2.3 Utredning og behandling av løpsk tale
2.3.2 Fra bekymring til behandling
Barnehagen og skolen har i utgangspunktet sammen med foreldrene et delt ansvar for barnas utvikling, læring og faglige utvikling (Drugli & Nordahl, 2016, s.2). Noen ganger oppdages det en form for avvik som fører til en bekymring for barnet. Grue (1993) snakker om at
spesielt førstegangs foreldre ofte er oppdatert på bøker om barns utvikling og foreldrene uroer seg derfor lett om noe ikke stemmer med ”malen”. Det er ikke alltid like lett å avgjøre om noe er galt eller ikke, men når bekymringen er stor er det så vanlig at foreldre og
eventuelle institusjoner har et møte for å drøfte hva de gjør videre. Dette er som oftest starten på en utredning som fører til en diagnose og behandling. Om det er så omfattende at
barnehagen og skolen sammen med foreldrene ikke klarer å hjelpe, meldes saken videre til Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). PPT fungerer som et sakkyndig organ for barnehager og skoler og er en viktig samarbeidspartner. Denne tjenesten har lovpålagte oppgaver som både er forankret i opplæringsloven kapittel fem og barnehageloven kapittel 19 (Vogt, 2016).
Formålet til PPT er å hjelpe barn, unge og voksne under opplæring med å få fylt sine behov for særskilt tilrettelegging. Igjennom et likeverdig, inkluderende og tilpasset pedagogisk tilbud (Udir, 2017). For å utføre dette jobber de primært med systemarbeid og sakkyndige vurderinger. Ved systemarbeid er det søkelys på kompetanse- og organisasjonsutvikling samt konsultasjon for barnehagene og skolenes pedagoger. Ved sakkyndighetsarbeid er det også en form for konsultasjon der vekte ligger på barnets behov for tilrettelagt undervisning eller andre tiltak (Vogt, 2016).
Utredning av løpsk tale starter vanligvis ikke før barnet er kommet opp i skolealder (van Zaalen & Reichel, 2015). Om PPT ikke har kompetansen til å hjelpe barnet, får de bistand av kompetansesentre/Statped. Og om det er bekymring rundt utfordringer med atferd eller psykiske vansker, sendes det henvisning til Barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikk(BUP).
Disse sitter med mer spisskompetanse innenfor ulike områder (Vogt, 2016). Igjennom ulike kartlegginger og utredninger settes en diagnose på barnet. Det å få denne diagnosen kan ta tid og variere ut i fra omfanget på vansken. Det er mange forhold som spiller inn i mot å få en henvisning til utredning hos en spesialist. Fagfolk må ta en avgjørelse om noe er galt eller ikke. Det er ikke alltid at bekymringen blir tatt på alvor, og foreldrene må gjerne ha ekstra mot til å stille spørsmål til å mase og ikke bare godta og slå seg til ro med den informasjonen som blir gitt, samt at det her stilles et krav til at fagfolk har nok kunnskap til å kunne ta avgjørelsen og se den reelle bekymringen. Informasjonen må også være klar å åpen (Grue, 1993).
Når man tilslutt står med en diagnose, kan dette for mange være en lettelse (Grue, 1993). Det er ofte mange følelser og tanker som kommer, og her snakker Grue videre om ulike faser som
diagnosen. Som oftest vil det når de har hatt en bekymring, som har ført til videre utredning, føle en lettelse. Reaksjonsfasen handler hvordan de takler og forstår den videre prosessen.
Her er det viktig at ikke foreldrene presser barnet til noe som er utover dets evne og mulighet.
Til slutt har vi bearbeidingsfasen som handler om at hverdagen kommer og krever sin plass.
Behandling settes i gang og nye rutiner danner nye levemåter som må tilpasses inn i hverdagen. Noen opplever en sorg over å ha et barn som er annerledes, mens for andre går det greit. Det som er felles for foreldre i denne situasjonen er at de må venne seg til å leve etter nye regler som fremmer barnets muligheter. Både igjennom foreldrerelasjonen,
oppdragelsen, samarbeid med støtteapparatet og tilpassing av egne behov og aktiviteter. Man kan si at livet man har må tilpasses.
2.3.3 Utredning av løpsk tale
Kartlegging av løpsk tale kan foregå på flere måter, og som nevnt tidligere er det ingen bestemt mal man følger for å sette diagnosen. Og siden løpsk tale gjerne kommer sammen med andre vansker, så krever dette en omfattende kartleggingsprosess, slik at man er sikker på at man har oversikt over alle faktorer som er aktuelle for den aktuelle. De områdene som bør undersøkes er taleflyt og tempo i spontantale, rytme, auditivt minne, tale-brudd,
repetering av stavelser, ord, setninger eller fraser, leseferdighet, artikulasjon, bruk av pauser, bevissthet rundt egen tale, kommunikasjonsevne, kormobide vansker, (Daly & Burnett, 1996, Ward, 2006, van Zaalen et.al., 2011b). Det finnes få kartleggingsmetoder som brukes til å kartlegge løpsk tale og som er oversatt til norsk. De to kartleggingsmetodene som er oversatt og brukes mest i Norge er ”lommebokhistorien” og ”predicting cluttering inventory” (PCI).
Kartleggingsmetoden ”Lommebokhistorien”
Lommebokhistorien som er basert på Renfew sin ”Bus story” med den engelske tittelen ”The wallet story” (van Zaalen, Wijnen & Dejonckere, 2009b) er brukt til å kartlegge
gjenfortellings evnen til i hovedsak ungdommer og voksne. Både Ward (2006) og van Zaalen et. al., (2011) drar frem gjenfortelling som et viktig ledd i kartleggingen. Gjennom
gjenfortelling utfordres evnen til grammatisk koding og den syntaktiske kompleksitet i prosessen ved at tidsaspektet bli for lite til å kunne fullføre språkproduksjonen. Denne testen går ut på at testleder først leser opp en fortelling, og så skal klienten gjenfortelle historien uten hjelp. Det man kan observere som typiske trekk kan være
- være forhøyet fokus på uviktige detaljer,
- utelatelser av viktige sentrale deler av historien, - forteller historien riktig,
- om han/hun holder seg til historien, - om rekkefølgen byttes på,
- om viktige deler av historien uteblir, - om det er brudd i taleflyten,
- ratio av taleflyten,
- om det er repetisjoner av stavelse, ord, setninger eller fraser.
Igjennom denne kartleggingen får man innsikt i brudd i kommunikasjonen og taleflytevnen.
Det blir tatt lyd- opptak og som senere transkriberes etter gjennomføringen. I tillegg
medfølger det et eget skjema, som skal fylles ut med test- personens respons og talebrudd, og et skåringskjema der resultatene noteres og summeres. Til slutt blir det foretatt en analyse som er en trinnvis prosess som skal inneholde vurdering av: talebrudd, riktig syntaks, type talebrudd, historiekomponenter, prosentandel av taleflytbrudd og ratio talebrudd. Denne kartleggingsmetoden er i hovedsak ment til bruk på voksne eller ungdommer (van Zaalen &
Winkelmann, 2009). Testen kan lastes ned i fra statped.no.
Predicting Cluttering Inventory (PCI)
Dette er et kartleggingsskjema som ble laget på grunnlaget av et spørreskjema som ble besvart av 60 eksperter innen taleflyfeltet rundt om i verden. Det ble utviklet av Daly &
Burnett i 1996 for så å bli revidert senere til en utgave som var mer spesifikk og sensitiv for å kunne oppdage løpsk tale av van Zaalen (2009). Testen går ut på at man ser på 33 ulike kjennetegn på løpsk tale som er delt inn i fire ulike seksjoner. Disse seksjonene ser på talemotorikk, språklig planlegging, oppmerksomhet og konsentrasjon og motorisk- og planmessig koordinering. Ved hjelp av et skåringssystem setter rangerer man de ulike punktene fra 0-5 der 0 betyr aldri og 5 betyr alltid. Seksjon 1 er den seksjonen som gir en indikator på om personen har løpsk tale, seksjon 2 gir informasjon om de språklige- og lingvistiske komponentene av løpsk tale og seksjon 3 og 4 gir tilleggsinformasjon i forhold til de personlige kommunikasjonsferdighetene. Også denne testen kan lastes ned gratis i fra statped.no.
2.3.4 Behandling
Behandling av løpsk tale kommer gjerne senere i gang enn andre språkvansker da det
anbefales å vente med å diagnostisere barnet til det er kommet inn i skolealder (van Zaalen &
Reichel, 2015). Tidlig innsats blir derfor i denne sammenheng litt senere enn det vi gjerne refererer til ved andre språkvansker. I følge Leonard (2014) vil det gapet som skapes mellom de som har en normal språkutvikling og de som har en vanske, bli vanskeligere å ”ta igjen” til lenger inn i skolesystemet man kommer. Dette kan også gjelde for de med løpsk tale. I St.
Meld.16. (…og ingen sto igjen, 2006-2007) Har alle barn et læringspotensial, som ved manglende læringsutvikling i barne- og ungdomsårene, bidrar til at barna blir stående utenfor kunnskapssamfunnet om systemet ikke fanger dem opp. I St. Meld 18 (Læring og fellesskap, 2010-2011) står det at spesialpedagogisk hjelp skal tilrettelegges for den enkelte med egne konkrete tiltak, realistiske mål og evaluering a resultater. Siden løpsk tale er en
multidimensjonell vanske som med ulik uttrykksform, vil det ikke finnes en fast behandling som virker for alle. Den må tilpasses til hver enkelt. Hvordan man legger opp behandlingen er avhengig av hvilke faktorer den løpske talen er preget av (Ward, 2006). Logopeden skal under kartleggingen ha innhentet informasjon fra foreldre, hvordan den løpske talen har utviklet seg og eventuelle kormobide vansker, rapporter fra lærere og eventuelle andre som er i daglig relasjon med klienten. Slik som eventuelt spesialpedagoger, de kan komme med nyttig informasjon om hvordan språket til klienten er og evt. hva som er gjort. I den første timen er det vanlig å lage en plan for hvordan man skal jobbe fremover, der målet er å kunne overvåke sin egen tale slik at den kan justeres til en mer forståelig og flytende tale. van Zaalen & Reichel (2015, s. 136) har laget et eksempel på en plan for behandlingen kan se ut.
Den tar for seg hva som er målet med hver time, hva som skal gjøres, hvilken aktivitet og hva som er hjemmelekse til neste gang. En slik plan gjør det blir oversiktlig og forutsigbart for klienten. Det man gjerne starter første time med, er å ta det historiske aspektet. Det vil si å få en innsikt i når den løpske talen startet og hvordan den har utviklet seg. Det er heller ikke uvanlig at det er noen i familien som har løpsk tale, det kan være søsken, foreldre,
besteforeldre, onkler og tanter. Det kan være også være greit å vite hvordan taletempoet til den nærmeste familien er. Om klienten skal kunne jobbe med å snakke mer flytende i et
”normalt” tempo, vil det være en fordel om tempoet i familien også er der på en generell basis.
Helhetlig tilnærming
Når man er i behandling av barn og unge med løpsk tale, kan det som ved stamming, være
Samarbeid med foreldre blir gjerne en sentral del av behandlingen når det er få av de som har løpsk tale selv klarer å oppfatte sin egen tale. Når man samarbeider med foreldre, er det viktig at de behandles som en likeverdig partner (Shapiro, 2011).
Silje Haukdal (2019) undersøkte i sin masteroppgave foreldreerfaringer rundt stamming. Hun viser til at det er en nødvendighet å ha en helhetlig tilnærming til familiene. David Ward (2006) skriver at i arbeid med barn og unge med løpsk tale, så er man avhengig av
historikken og å få vite hvilket forløp de har hatt før de kommer til behandling for løpsk tale.
Barna eller ungdommen har gjerne ikke innsikt i hvorfor de er der og er gjerne sendt til behandling på bakgrunn av foreldre eller andre voksne som jobber rundt barnet. Det kan da tenkes at en helhetlig tilnærming vil være sentral også her. Prosessen med utredning og behandling, setter da en nødvendighet for tett oppfølging med foresatte. Ikke bare fordi barnet eller ungdommen ikke selv er klar over vansken, men fordi man også vil samle inn bakgrunnsinformasjon om funksjon, atferd og evt. genetiske komponenter (Ward, 2006). I tillegg som nevnt tidligere kan det å få innsikt i hvilket taletempo som er hjemme være til hjelp. Om tempoet er høyt i familien, vil det være aktuelt med en indirekte behandlingsform, der tiltaket er å roe ned tempoet hjemme.
Ellen B. Lanouette (2011) Tar frem det hun mener bør være prinsipper for behandling av løpsk tale. Disser er:1. Behandlingen skal lære klienten til å forbedre sin taleflyt, 2.
Behandlingen må hjelpe klienten til å forstå omfanget av sin løpske tale, 3. Behandlingen må oppfordre og lære klienten til å overvåke sin egen tale, 4. Alle aktivitetene i behandlingen skal begrunnes, 5. Behandlingen bør føle en strikt rutine med sekvenser av øvelser, 6.
Behandlingen bør inneholde hensiktsmessige øvelser som stimulerer, 7. Behandlingen bør inneholde aktiviteter som er teoretisk begrunnet (fritt oversatt etter Lanouette, 2011, s.177).
Det er stor enighet om at om behandlingen skal virke, så må klienten klare å overvåke sin egen tale for å kunne tilpasse den til de som han/hun samtaler med (Preus, 1996,: Wiess, 1964,: Myers & Bradley, 1992, Lanouette, 2011). Behandlingene som er rettet mot de med løpsk tale bør ta for seg:
- Indentifisering og kartlegging av den løpske talen. Innhente historie/kartlegge vansken.
- Øke bevisstheten og utvikle ferdigheten til å kunne overvåke sin egen tale
- Modifisere. Behandlingen tilpasses den enkelte klient. Det plukkes ut noen mål som
- Opprettholde evnen til taleflyt. Klienten skal klare å føre teknikker for å kunne overvåke og modifisere sin egen tale i situasjoner utenfor behandlings timene.
(Ward, 2006,: Lanouette, 2011)
Øke bevissthet
Fordi de som har løpsk tale ofte ikke selv er klar over sine symptomer, er det derfor viktig å gjøre dem oppmerksom på det. De er nødt til å forstå sin egen vanske, før man kan gå inn å gjøre noe med den (van Zaalen & Reichel, 2015). Det som er viktig å ta med i betraktningen er at de med løpsk tale, i motsetning til de som stammer, gjerne ikke kommer frivillig fordi de er bekymret for sine tale- og kommunikasjonsevner, men de er gjerne blitt oppfordret eller tvunget til utredning og behandling (Ward, 2006). De kommer gjerne på bakgrunn av at foreldre eller en lærer har hatt bekymring rundt talen, eller at de selv føler at de ikke blir forstått. Det at klienten er klar over vansken blir første steg for å kunne fortsette
behandlingen. Det finnes noen av de med løpsk tale som er fullt klar over vansken sin og er frustrerte, noen som har litt innsikt og andre skjønner ikke hva som er problemet. Det er når man jobber med dem som ikke ser problemet med vansken sin, at det kan være utfordringer knyttet til behandlingen. Både i form av motivasjon og det psykologiske aspektet på å skulle forstå vansken sin (van Zaalen & Reichel, 2015). Her må man gå varsomt frem. Myers (2011) mener at det er viktig å få klienten til å forstå hvordan lytteren har det i
kommunikasjon med klienten. På hvilken måte det er en omfattende jobb å prøve å forstå det som blir sagt. For å få dem til å få innsikt i sin egen tale, bruker man det som virker og kan gjerne være kreativ. Myers mener videre at det er viktig å utvikle ferdigheten til å overvåke sin egen tale slik at de kan moderere talehastigheten sin. Her er det viktig at logopeden jobber sammen med klienten for å se hva som fungerer og er mulig å bygge videre på (van Zaalen &
Reichel, 2015).
3. Metode
I dette kapittelet presenteres de metodiske valg og gjennomføringer som er gjort i dette forskningsprosjektet. Hensikten med dette kapittelet er å gi en helhetlig innsikt i det arbeidet som er gjennomført i de ulike prosessene. Formålet er å gi en redegjørelse for den valgte forskningsmetoden, forståelse for det forskningsdesignet og hvordan det som anvendt i denne masteroppgaven (Befring, 2016). Dette innebærer mitt valg av metode, vitenskapelig
forankring og innsamling og analyser av data.
3.1 Valg av metode
Innenfor teori om forskningsmetode skilles det mellom kvantitative og kvalitative metoder.
Det å formulere forskningsproblemet representerer et avgjørende element i oppstarten av et forskningsprosjekt der en hensiktsmessig metode velges (Lund, 2002). Ofte blir forskjellen mellom kvalitative og kvantitative metode forklart med at man bruker tekstanalyser
(kvalitativ) med bruk av kvalitative forskningsspørsmål for å komme i dybden eller statistiske analyser som gjør det mulig å få en kvantitativ oversikt. Her brukes for eksempel en
hypotesetesting som man søker å finne svaret på (Creswell & Creswell, 2018). I mitt valg av metode, forsøkte jeg å se hva disse to forskjellige metodene hadde å tilby i forhold til det jeg ønsket å finne ut av. Jeg ønsket å få frem erfaringene som foreldrene sitter med i fra
utredning og behandling av et barn med løpsk tale. Problemstillingen var utgangspunktet for å finne en egnet metode, fordi den er retningsgiver for hvordan undersøkelsen kan bygges opp (Thagaard, 2009). Valg av en kvantitativ metode, ville kunne bidra til et større utvalg, samt at mine funn kunne analyseres i form av frekvenstabeller og statistikk, men jeg var usikker på hvordan denne fremstillingsmetoden ville få frem den dybden som jeg var ute etter. Jeg vurderte det slik at et spørreskjema ville ikke kunne få frem den informasjonen jeg ønsket å få tak i.
På bakgrunn av formål og problemstilling, ble det derfor hensiktsmessig å ha kvalitativ forskningsmetode, da denne metoden gir meg muligheten til å gå mer i dybden for å få dybdeinnsikt i problemstillingen. Intervju var egnet til å samle inn data om
foreldreerfaringer, og ville hjelpe med til å få tak den informasjonen som vil være relevant for mitt prosjekt. Det overordnede målet med å anvende kvalitativ metode er t å utvikle
behandling av deres barns løpske tale. Dette fenomenet er knyttet til den sosiale virkelighet til foreldre som befinner seg i en situasjon der de har et barn med løpsk tale (Dalen, 2011). I dette forskningsprosjektet er det foreldrenes, sosiale virkelighet gjennom deres erfaringer med utredning og behandling av løpsk tale. Derfor er valg av kvalitativ metode
hensiktsmessig i mitt prosjekt.
3.2 Kvalitativ metode
En kvalitativ tilnærming har hensikt i å utforske å forstå meningen til individer eller grupper, for så å kunne beskrive et sosialt eller menneskelig problem. Denne prosessen tar for seg utfordrende spørsmål og stiller spørsmål til ulike prosedyrer og har en løs struktur (Creswell
& Creswell, 2018). Den interaktive modellen til Maxwell (2013), ser på interaksjon mellom de ulike leddene i den kvalitative forskningsprosessen. Det første leddet er
forskningsspørsmålet der det tydeliggjøres hva man ønsker å forstå med studien, så er det mål -hvorfor studien skal gjennomføres, det neste er metode - hvilke teknikker og tilnærminger skal brukes, deretter kommer sikring av validitet - på hvilken måte konklusjon og resultater stemmer eller kan være feil, og til slutt konseptuelle rammer - hva som ligger bak
undersøkelsen og evt. teoretiske rammer. Forskningsspørsmålet og det jeg ønsker å forstå i min studie er ”Hvilke erfaringer og har foreldrene med utredning- og behandlingsprosessen til tenåring med løpsk tale”. Målet med studien er å få innblikk i erfaringene, slik at jeg kan få en forståelse for hvordan disse prosessene er for denne foreldregruppen. Metoden eller teknikken jeg ønsker å bruke for å få frem dette er et kvalitativt forskningsintervju.
Validiteten i denne prosessen tar utgangspunkt i hvor godt jeg klarer å fremstille de erfaringene som foreldrene har. Det skal også tas med i betraktningen at erfaringene som fremstilles ikke vil fremstille alle foreldre til tenåringer med løpsk tale, da alle foreldre vil oppfatte sin situasjon forskjellig. Det bakenforliggende for oppgaven er at dette er en vanskegruppe som ikke er undersøkt før, og med utfordringene knyttet til den allmenne kunnskapen rundt løpsk tale, vil det være interessant å se på hvordan denne foreldregruppen erfarer disse prosessene. De teoretiske rammene er foreldresamarbeid og løpsk tale. Når man tar i bruk kvalitativ metode, er det for å få innsyn i menneskets erfaringer, drømmer,
bekymringer og fremtidige mål, og innsyn i deres individuelle syn på sin livsverden og verden rundt dem.
