Om lov om endringar i inkassolova Ot.prp. nr. 115

(1)

(2001-2002)

Om lov om endringar i inkassolova

Tilråding frå Justis- og politidepartementet av 13. september 2002, godkjend i statsråd same dagen.

(Regjeringa Bondevik II)

(2)

1 Hovudinnhaldet i proposisjonen

Justisdepartementet gjer i proposisjonen framlegg om endringar i inkassolova (lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav) for å betre skyldnaren si stilling og å motverke uheldig inkasso.

Departementet foreslår å innføre reglar om klagenemnd for inkassosaker.

Forslaget byggjer på at ei klagenemnd vert oppretta gjennom privat initiativ, men at ho kan få offentleg godkjenning. Ei slik godkjenning har etter forslaget visse rettsverknader, t.d. at ei sak som har vore realitetshandsama i nemnda, kan bringast direkte inn for tingretten. Ifølgje framlegget kan Kredittilsynet krevje at alle inkassoforetak sluttar seg til ei nemndsordning. Etter departementet sitt syn er ein slik regel nødvendig for å sikre at nemndssystemet blir effektivt, og for å oppnå ei rettferdig fordeling av kostnadene ved å drive ei nemnd.

Justisdepartementet gjer også framlegg om å styrke sanksjonsmidla ved brot på reglane i inkassolova. For det første vert det foreslått at eit inkassoforetak kan påleggjast å betale klagenemnda sine kostnader dersom det ligg føre grove brot på kravet til god inkassoskikk. Dette ansvaret kjem i tillegg til ei eventuell »abonnementsavgift» som alle inkassoforetaka som er tilknytta nemndsordninga, må betale. For det andre går departementet inn for at klage- nemndene kan oversende avgjerdene sine til Kredittilsynet, anten rutinemessig eller ut frå eit særskilt utval. Kredittilsynet kan på basis av dette vurdere om det er grunnlag for å setje i verk sanksjonar.

Departementet drøftar om det bør innførast eit krav om samtykke frå lån- takaren ved overføring av fordringar mellom finansinstitusjonar. I dag gjeld eit slikt krav berre når lånefordingar vert overdregne til andre enn finansinstitusjonar eller liknande institusjonar, jf. lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 45 første ledd. Departementet konklu- derer med at samtykkekravet ikkje bør utvidast, og gjer såleis ikkje framlegg til lovendringar på dette punktet. I proposisjonen drøftar departemenet også om det bør innførast ein regel som pålegg långivaren å opplyse skyldnaren om gjeldsordningslova ved overdraging av visse fordringar. Heller ikkje på dette punktet foreslår departementet lovendringar.

(3)

2 Bakgrunnen for lovframlegget og høyringa

I Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) gjorde Justisdepartementet framlegg om å innføre krav om inkassoløyve for verksemder som driv oppkjøp og inndriving av fordringar. Vidare vart det foreslått å stille krav om foretaksløyve i tillegg til personleg inkassoløyve for rett til å drive inkassoverksemd. Begge framlegga vart vedtekne ved lov 16. mars 2001 nr. 8, som vart sett i verk 1. januar 2002. I proposisjonen gjorde Justisdepartementet også framlegg om å utgreie andre tiltak for å betre skyldnaren si stilling i gjeldsforhold: klagenemnd for inkassosaker, reduksjon av inkassosalæra og opplysningsplikt om vilkåra for gjelds- ordning. Justiskomiteen stilte seg positiv til at desse tiltaka vart nærmare utgreidd, og ba dessutan departementet vurdere om det er grunn til å styrke sanksjonsmidla mot brot på god inkassoskikk, jf. Innst. O. nr. 47 (2000-2001) s. 8 og 9. I tillegg gjorde Stortinget 27. februar 2001 følgjande vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere forslag om krav til samtykke i finansavtaleloven når forbrukerlån overdras til en annen finansinstitusjon.»

På denne bakgrunn sende Justisdepartementet 19. juni 2001 ut eit høyringsno- tat med forslag til endringar i lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) og i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassolova (inkassoforskriften). Høyringsfristen var 18. september 2001. Høyringsnotatet vart sendt til:

–Arbeids- og administrasjonsdepartementet –Barne- og familiedepartementet

–Finansdepartementet

–Nærings- og handelsdepartementet –Bankklagenemnda

–Creditreform Norge A/S –Den Norske Advokatforening –Den norske Dommerforening –Finansforbundet

–Finansieringsselskapenes Forening –Finansnæringens Hovedorganisasjon –Forbrukarombodet

–Forbrukarrådet –Forbrukartvistutvalet –Gjeldsoffer-Alliansen

–Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon –Juss-Buss

–Jusshjelpa i Nord-Norge

–Juridisk rådgivning for kvinner –Konkurransetilsynet

–Kreditorforeningen i Oslo –Kredittforetakenes Forening –Kredittilsynet

–KredittPartner AS

–Landsorganisasjonen i Norge –Norges Bank

(4)

–Norges Kommunalbank –Norges Kreditorforbund

–Norske inkassobyråers Forening –Norsk Oppgjørssentral

–Næringslivets Hovedorganisasjon –Postbanken

–Sparebankforeningen i Norge –Tvistemålsutvalet

Følgjande instansar har kome med merknader til høyringsnotatet:

–Barne- og familiedepartementet –Nærings- og handelsdepartementet –Den Norske Advokatforening –Finansforbundet

–Finansieringsselskapenes Forening –Finansnæringens Hovedorganisasjon –Forbrukarombodet

–Forbrukarrådet –Gjeldsoffer-Alliansen

–Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon –Juss-Buss

–Kreditorforeningen i Oslo –Kredittilsynet

–KredittPartner AS

–Landsorganisasjonen i Norge –Norges Bank

–Norges Kreditorforbund

–Norske inkassobyråers Forening –Næringslivets Hovedorganisasjon –Sparebankforeningen i Norge

Inka Managementog Regional støtte for behandling av gjeldsordningssaker var ikkje ført opp på høyringslista, men har likevel kome med merknader.

Finansnæringens Hovudorganisasjonog Sparebankforeningenhar utarbeidd ei felles høyringsfråsegn. Av høyringsinstansane har Arbeids- og administra- sjonsdepartementet, Finansdepartementet, Juridisk rådgiving for kvinner, Norsk Oppgjørssentral,og Konkurransetilsynetgitt uttrykk for at dei har ingen merk- nader.

Enkelte høyringsinstansar har teke opp spørsmål som ikkje var omtalt i høyringsnotatet. Forbrukarrådet og Gjeldsoffer-Alliansen har bede om at departementet på nytt vurderer om det bør innførast ein regel om forkjøpsrett for skyldnaren ved overdraging av mishaldne fordringar. Dette spørsmålet vart utførleg drøfta i Ot.prp. nr. 26 (2000-2001), men verken Regjeringa eller Stortinget gjekk inn for ein slik regel. Justisdepartementet kan ikkje sjå at det ligg føre nye moment som tilseier at dette spørsmålet no vert vurdert på nytt.

Barne- og familiedepartementetmeiner ein bør vurdere å lovfeste ein beta- lingsfrist på minst 14 dagar ved utsending av faktura. Forbrukarrådetforeslår at det vert eit vilkår for å krevje purregebyr at fakturaen har ein betalingsfrist på minst 14 dagar etter at skyldnaren har motteke han. Barne- og familiede- partementet har også reist spørsmål om det er behov for ein frist for kreditor til å setje i verk inkassotiltak etter at inkassovarsel er sendt. Forbrukarombo-

(5)

dethar bede Justisdepartementet om å sjå nærmare på dei enkelte fristane i inkassolova som regulerer framdrifta i inkassosaker. Justisdepartementet har ikkje hatt høve til å vurdere desse spørsmåla i denne omgong.

Eitt av framlegga i høyringsnotatet gjaldt reduksjon av det inkassosalæret ein kreditor kan krevje at skyldnaren dekkjer. Ein slik reduksjon vart gjen- nomført ved forskrift 1. februar 2002 nr. 9. Dette spørsmålet vert derfor ikkje nærmare omtalt i proposisjonen her.

(6)

3 Oppretting av klagenemnd for inkassosaker

3.1 Forslaget i høyringsbrevet

I høyringsbrevet vart følgjande skrive om oppretting av klagenemnd for inkassosaker:

« 2.1 Innledning

I Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) Om lov om endringer i inkassoloven ut- talte Justisdepartementet at det vil være en stor fordel med en styrking av tilsynet med inkassobransjen, og at forholdene kan ligge til rette for å opprette en egen klagenemnd for inkassosaker, som et av flere tiltak for å bedre skyldnerens rettsstilling, jf. proposisjonen pkt. 6.2. Det ble uttalt at departementet tok sikte på å sende på høring et forslag om opprettelse av en slik nemnd, noe som følges opp med høringsnotatet her.

Det finnes i dag et tyvetalls nemnder og utvalg som på ulike områ- der behandler klagesaker i forbrukerforhold. Som eksempel kan nev- nes Bankklagenemnda og Forbrukertvistutvalget. Hovedformålet med disse nemndene er å skaffe forbrukere en rimelig og enkel måte å løse tvister på. For de fleste forbrukere vil det normalt være svært kostbart å bringe en sak inn for de ordinære domstoler. Ofte vil tvistegjenstan- den også ha en så lav verdi at en ordinær rettssak fremstår som unød- vendig ressurskrevende. De forskjellige tvistenemndene vil normalt tilby vederlagsfri saksbehandling for forbrukeren. Det er normalt heller ikke nødvendig at denne er representert ved advokat. En annen fordel ved utenrettslig nemndsbehandling er at nemndene ofte besitter en særlig ekspertise innenfor sitt saksområde, og at nemndene kan utvikle en presedenspraksis som gir bedre forutberegnelighet på det aktuelle rettsområdet. Dette har vært tilfelle når det gjelder Bankklagenemnda, som i stor utstrekning har bidratt til å utvikle kla- rere normer innen finansavtaleretten. Et særskilt argument for å opprette en inkassoklagenemnd er at det i liten grad har vært ført offentlig tilsyn med at kravet til god inkassoskikk i inkassoloven § 8 blir overholdt. Forhåpentligvis kan opprettelse av en klagenemnd for inkassosaker bidra til at man får en mer effektiv håndhevelse av dette kravet.

De fleste av de tvistenemndene som finnes er stiftet gjennom avta- ler mellom organisasjoner som representerer den aktuelle bransjen på den ene siden, og institusjoner eller organisasjoner som representerer forbrukerne på den andre siden, normalt Forbrukerrådet. Selv om nemndene formelt sett er private og avtalebaserte, er det for flere av dem gitt nærmere lovregler om nemndenes virksomhet og de avgjørel- ser som fattes, jf. f.eks. lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pak- kereiseloven) kapittel 10 og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) §§ 4 og 5.

Etter Justisdepartementets syn bør også en klagenemnd for inkassosaker opprettes gjennom en avtale mellom en eller flere organisasjoner som representerer inkassobransjen på den ene siden, og organisasjoner eller institusjoner som representerer skyldnerne på den andre siden. Justisdepartementet rettet derfor våren 2001 en fore- spørsel til Norske Inkassobyråers Forening om foreningen ønsker å delta i opprettelsen av en klagenemnd for inkassosaker. Norske Inkas-

(7)

sobyråers Forening (NIF) representerer ca. 80 prosent av foretakene i den norske inkassobransjen (90-95 prosent målt utfra omsetning), og er den eneste organisasjonen som representerer norske inkassoforetak. En tilsvarende forespørsel ble samtidig rettet til Forbrukerrådet.

Begge parter stilte seg positive til tanken om opprettelse av en slik nemnd, og de er, etter det Justisdepartementet kjenner til, nå godt i gang med etableringen av en klagenemnd. Selv om en klagenemnd for inkassosaker vil bli opprettet gjennom privat initiativ, finner Justisde- partementet det hensiktsmessig at det gis enkelte lovbestemmelser som legger til rette for at nemnda kan fungere effektivt. Departemen- tet foreslår derfor at det innføres et nytt kapittel VII i lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) som omhandler tvisteløsning, samt at det gjøres endringer i inkassoloven §§ 5, 10 og 25.

2.2 Nærmere om lovforslaget

Departementet legger som nevnt til grunn at en klagenemnd for inkasso-saker opprettes gjennom privat initiativ. Dette kan i utgangspunktet skje uten at det foretas endringer i det gjeldende lovverket.

Justisdepartementet foreslår imidlertid at nemnda kan gis offentlig godkjennelse, og at dette skal ha enkelte lovbestemte virkninger. Det er for øvrig intet til hinder i lovutkastet for at det opprettes flere klagenemnder med statlig godkjennelse dersom de aktuelle aktørene skulle finne det ønskelig. På dette tidspunkt er det imidlertid kun planer om å opprette én nemnd.

Når vi i det følgende redegjør for hvilke begrensinger og vilkår som skal gjelde for nemndas virksomhet, gjelder det nemnder som skal ha statlig godkjennelse. Så lenge nemnda fungerer på privat basis uten statlig godkjennelse, er virksomheten etter disse lovbestemmel- sene ikke underlagt noen begrensninger og vilkår, jf. likevel forslaget om en ny bokstav f i inkassoloven § 10. Samtidig vil nemndas virksomhet da ikke utløse de rettsvirkninger som her er foreslått.

Etter forslag til ny § 21 a i inkassoloven kan nemnda behandle tvister om forpliktelser etter inkassoloven. I praksis vil tvistene antakelig særlig knytte seg til kravet til god inkassoskikk i inkassoloven § 8 og fastsettelse av inkassosalær og erstatning etter inkassoloven kapittel VI og forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven (inkassoforskriften). Tvister om hovedkravet vil som sådanne falle utenfor nemndas kompetanseområde. Indirekte vil imidlertid tvistetemaet i enkelte tilfelle kunne gjelde spørsmålet om hvorvidt hovedkravet er berettiget.

Det kan skje ved at det oppstår tvister i tilknytning til inkassoloven § 17 annet ledd som slår fast at kostnader i tilknytning til inndriving ikke kan kreves erstattet dersom skyldneren hadde innsigelser mot hovedkravet som det var rimelig grunn til å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk.

Det er forutsatt i forslaget til § 21 a at nemnda bare behandler tvister i forhold til foretak som driver inkassovirksomhet, jf. inkassoloven

§ 2. I tilfeller der fordringshaveren selv opptrer som inkassator vil saken som hovedregel ikke kunne bringes inn for klagenemnda fordi fordringshaveren da ikke regnes for å drive inkassovirksomhet i lovens forstand. Egeninkasso av oppkjøpte fordringer vil imidlertid regnes som inkassovirksomhet etter loven jf. inkassoloven § 2 første ledd annet punktum, og vil således kunne omfattes av en nemndsordning.

Lovforslaget omfatter i utgangspunktet tvister mellom alle skyldnere og foretak som driver inkassovirksomhet. Lovforslaget er med andre ord ikke begrenset til tvister i forbrukerforhold. Justisdeparte- mentet ser i utgangspunktet ingen grunn til at ikke også næringsdri-

(8)

vende skal kunne oppnå nemndsbehandling med de rettsvirkninger som følger av loven, dersom de aktuelle parter ønsker det. Det kan vises til at Forsikringsskadenemnda også behandler saker fra nærings- drivende. I nemndsavtalen vil imidlertid partene kunne bestemme at nemnda skal ha en snevrere kompetanse enn det som følger av loven, f.eks. at den bare skal kunne behandle tvister i forbrukerforhold. I forbrukerforhold vil det for øvrig etter lovutkastet ikke være adgang for forbrukeren til på forhånd å fraskrive seg adgangen til nemndsbehandling, jf. utkast til ny § 21 a fjerde ledd i inkassoloven.

Justisdepartementet foreslår at bare skyldneren skal ha adgang til å bringe en tvist inn til behandling for nemnden. En skyldner kan kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, og der skyldneren har saklig interesse i å få nemndas uttalelse, jf. § 21 a tredje ledd. Det vil i utgangspunktet være opp til partene i nemndsavtalen å avgrense kompetansen gjennom avtalen. Det kan imidlertid fø- res en offentlig kontroll med om kompetansebegrensningen er saklig og ellers akseptabel gjennom Kongens godkjennelsesadgang etter § 21 a annet ledd.

Etter forslaget til § 21 b i inkassoloven kan en tvist ikke bringes inn til behandling ved de alminnelige domstolene så lenge den er til behandling i nemnda. Samme løsning gjelder for de eksisterende lovbestemte nemndsordningene. Saken vil anses for å være under behandling i nemnda fra begjæring om klagebehandling fra skyldneren har kommet inn til nemnda og fram til saken er avsluttet ved at nemnda avgir en uttalelse eller avviser saken. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for at det underliggende hovedkravet i inkassosaken tas til behandling ved de ordinære domstoler mens inkassorettslige tvister som har oppstått i forbindelse med inndrivingen av hovedkravet, er til behandling i klagenemnda. Men domstolen vil i denne tiden ikke kunne behandle de spørsmålene som nemnda behandler, f.eks. om in- kassosalæret er riktig beregnet.

Justisdepartementet foreslår at en sak som nemnda har realitets- behandlet, bør kunne bringes direkte inn for herreds- eller byrett, jf.

utkastet til ny inkassoloven § 21 b annet ledd. Etter departementets syn fremstår forliksrådsbehandling som unødvendig i disse tilfellene.

Justisdepartementet har vurdert om en klagenemnd også bør kunne fatte rettskraftige og tvangskraftige avgjørelser på samme måte som ordinære domstoler, men har kommet til at det foreløpig ikke bør åpnes for det. I dag er det bare én bestemmelse i lovverket som gir anledning til å opprette private tvistenemnder som kan fatte rettskraftige avgjørelser, nemlig lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakke- reiseloven) § 10-5. Denne adgangen er imidlertid ikke benyttet ennå.

Justisdepartementet vil på dette tidspunktet ikke avvise tanken om at en inkassoklagenemnd eller andre tvisteløsningsnemnder bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser. Spørsmålet om slike nemnder bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser reiser imidlertid en rekke kompliserte og prinsipielle problemstillinger som vi finner det mest naturlig å ut- skyte til en senere mer generell behandling, f.eks. som ledd i den på- gående reform av sivilprosessen. Vi viser i denne sammenhengen til de innvendinger som ble reist da det tilsvarende spørsmålet ble vurdert for tvister etter finansavtaleloven, jf. Ot. prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 88-89. En følge av å innføre rettskraft for nemndsavgjørelser, vil være at et inkas- sobyrå blir henvist til å bringe saken inn for retten dersom det ikke vil rette seg etter en nemndsavgjørelse. Dette kan ha uheldige sider. Inn- bringelse for retten kan lede til at forbrukeren pådrar seg et ansvar for

(9)

egne sakskostnader i tilfeller der han eller hun ikke får fullt medhold i rettsavgjørelsen. Vi bemerker også at selv om de tvisteløsningsnemn- der som eksisterer i dag bare avgir rådgivende uttalelser, er det vårt inntrykk at avgjørelsene stort sett blir fulgt i praksis. Vi mottar gjerne høringsinstansenes syn på om en klagenemnd for inkassosaker bør kunne fatte rettskraftige avgjørelser.

Det følger av foreldelsesloven § 16 nr. 2 at foreldelse avbrytes dersom en tvist om et krav bringes inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd som er opprettet av skyldneren eller en bransjeorganisasjon han er tilsluttet eller under deres medvirkning. Det samme gjelder hvis vedtektene for nemnda er offentlig godkjent etter særskilt lovbe- stemmelse, eller hvis skyldneren godtar at en tvist om kravet bringes inn for en opprettet klage- eller reklamasjonsnemnd. Regelen innebæ- rer at dersom det opprettes en klagenemnd som beskrevet i hørings- notatet her, vil fristen for foreldelse av kravet på inkassoomkostninger avbrytes når tvisten om kravet bringes inn for klagenemnda.

I forslag til ny § 21 c i inkassoloven er det gitt hjemmel for at Kon- gen i forskrift kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av reglene i kapitlet om nemndsordning.

Departementet foreslår at det som vilkår for å gi inkassobevilling, kan stilles krav om at foretaket slutter seg til en nemndsordning, jf. utkast til nytt femte ledd i inkassoloven § 5. En slik regel vil være nød- vendig for å motvirke at selskaper som ikke er representert av en bransjeorganisasjon, faller utenfor nemndssystemet. Det er lite heldig om skyldnerens adgang til nemndsbehandling avhenger av om det aktuelle inkassoforetaket er organisert og dermed tilknyttet en nemndsordning. At nemndsordningen ikke omfatter den uorganiserte del av bransjen, kan også medføre et uheldig incitament for inkassoforetak til å melde seg ut av bransjeorganisasjoner. Etter utkastet § 5 femte ledd annet punktum vil Kredittilsynet også kunne stille vilkår om at foretak som allerede er meddelt inkassobevilling, skal tilknyttes en nemndsordning. Unnlatelse av å oppfylle et slikt pålegg, vil kunne medføre bortfall av inkassobevilling, jf. forslag til ny bokstav c i inkassoloven § 25. En forutsetning for at uorganiserte inkassoforetak skal kunne på- legges å slutte seg til en nemndsordning, vil være at disse gis adgang til å tiltre nemndsavtalen av de eksisterende parter i nemndsavtalen.

Departementet antar at det derfor kan være aktuelt å stille som forutsetning for statlig godkjenning av nemndsavtalen at denne også gir adgang for uorganiserte inkassobyråer til å slutte seg til avtalen.

Nemnda vil i slike tilfeller kunne kreve vederlag fra foretaket for de kostnader det medfører at foretaket er tilsluttet, på linje med det øvrige foretak betaler.

En forutsetning for at en tvistenemnd for inkassosaker kan fungere i praksis er at skyldnere er kjent med adgangen til å bringe saker inn til behandling i nemnda. Justisdepartementet foreslår derfor at en betalingsoppfordring skal inneholde opplysninger om skyldnerens eventuelle adgang til å bringe saken inn for nemndsbehandling, jf. utkast til ny bokstav f i § 10 første ledd.»

3.2 Høyringsfråsegnene

Alle høyringsinstansane med unntak av KredittPartner AS støttar framlegget om å opprette ei klagenemnd for inkassosaker langs dei hovudlinjene Justis- departementet drog opp i høyringsbrevet. KredittPartner ASuttaler:

(10)

«I utgangspunktet mener KredittPartner AS at det er lite behov for opprettelse av klagenemnd da vi mener at skyldners interesser er tilstrekkelig ivaretatt innen det eksiterende lovverket.

Vi kan imidlertid se en fordel for inkassobransjen med dette. I Kre- dittPartner AS mottar vi i løpet av året et antall henvendelser fra For- brukerkontorene med ulike vinklinger, en slik nemnd ville i større grad kunne «sile» henvendelsene og spare oss for noe arbeid. Det er en kjensgjerning at dette er henvendelser som hovedsakelig er ført videre som et resultat av manglende kompetanse hos Forbrukerkonto- rene. Vi tror imidlertid ikke at intensjonen med nemnden er å spare inkassobransjen for arbeid.

Fordelen med opprettelse av en slik nemnd er at om kompetanse- nivået holdes på et rimelig høyt nivå vil vi unngå udokumenterte utspill som i disse tider kommer fra Forbrukerrådet.»

Norske Inkassobyråers Forening og Forbrukarrådet planlegg å opprette ei kla- genemnd for inkassosaker. Det er noko uklart når dette vil skje, men departementet har grunn til å tru at det vert oppretta ei slik nemnd. Spørsmålet her er om denne og eventuelle andre slike nemnder bør lovregulerast.

Norske Inkassobyråers Forening uttaler om dette:

«NIF stiller seg positiv til opprettelse og etablering av en inkassoklagenemnd. Inkassoklagenemnden er tenkt opprettet på privat initiativ i samarbeid med Forbrukerrådet. Høringen gjelder Justisdepartemen- tets forslag til lovregulering av en slik nemndsordning.

NIF støtter forslaget om offentlig godkjenning slik departementet foreslår på side 3 i høringen. En slik godkjenning vil gi nemnda autoritet. Klage til nemnda vil dessuten med hjemmel i foreldelsesloven § 16 annet ledd i.f. være fristavbrytende for løpende foreldelsesfrister.»

Kredittilsynethar m.a. følgjande merknader til spørsmålet om det bør opp- rettast ei inkassoklagenemnd:

«Kredittilsynet er positiv til opprettelse av en klagenemnd for inkassosaker.

I Justisdepartementets høringsbrev er det sagt at et særskilt argument for å opprette en slik nemnd, er at det i liten grad har vært ført offentlig tilsyn med at kravene til god inkassoskikk i inkassoloven § 8 blir overholdt. Kredittilsynet vil i denne forbindelse bemerke at det fø- res offentlig tilsyn med inkassoforetakenes overholdelse av de ramme- betingelser som er gitt for virksomheten. Kredittilsynet er ikke et klageorgan i forhold til tvister av privatrettslig art mellom foretak og skyldnere, og behandler slike enkeltsaker kun i tilsynsmessig sammenheng. Kredittilsynets oppgave er etter kredittilsynsloven § 3 å se til at de institusjoner det har tilsyn med virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lover og forskrifter samt i samsvar med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse.

Det ligger utenfor Kredittilsynets oppgaver å avgjøre tvister med en- keltpersoner, selv om uttalelser eller avgjørelser basert på at et foretak har overtrådt § 8 om god inkassoskikk vil kunne ha relevans for slike tvister. Dette er situasjonen på alle Kredittilsynets områder. Kredittil- synet er enig i at det bl.a. på denne bakgrunn er et behov for et klageorgan som kan behandle privatrettslige konflikter, i første rekke konflikter mellom skyldnere og inkassoforetak. Dette vil ligge utenfor det ansvarsområdet som dekkes av Kredittilsynets mandat.»

(11)

Forbrukarrådeter også positiv til ei ordning med ei offentleg godkjent inkasso- klagenemnd:

«Forbrukerrådet stiller seg positive til forslaget om en ordning med offentlig godkjennelse av nemnda. En offentlig godkjennelse av nemnda er også noe partene vil søke å oppnå.

(...)

Forbrukerrådet vil tilføye at vi opplever en sterk økning i antall henvendelser angående inkassosaker, og inkasso er i dag et av de om- rådene hvor vi får flest henvendelser. Forbrukerrådet mener derfor at behovet for en klagenemnd er stort. En offentlig godkjennelse av nemnda mener vi også er viktig idet det vil styrke nemndas autoritet og således antagelig øke andelen vedtak som blir etterlevet. Det er i den forbindelse grunn til å påpeke at partene i avtalen er enige om at bevillingshaver som ikke etterlever nemndsvedtak skal rapporteres til Kredittilsynet.»

Forbrukarrådeter vidare positiv til forslaget i høyringsbrevet om å gi Kredittil- synet høve til å stille nemndstilknyting som vilkår for inkassoløyve:

«Forbrukerrådet ser det som svært positivt dersom det blir stilt som vilkår for inkassobevilling at inkassoforetaket slutter seg til en nemndsordning. Vi kan opplyse at Norske Inkassobyråers Forening og Forbrukerrådet søker å gjøre klagenemnda åpen for alle som driver inkassovirksomhet på inkassobevilling slik at det blir mulig å stille et slikt vilkår for bevillingen.

Forbrukerrådet er derfor positive til en ny § 5, fjerde ledd i inkassoloven slik departementet foreslår. Vi ser dette vilkåret for bevilling som svært viktig idet det ellers kunne blitt et lite ønskelig konkurran- sefortrinn for de foretak som ikke var med i noen nemndsordning. Det er derfor også viktig at vilkåret om å tilslutte seg en nemndsordning også blir stilt til de som allerede har inkassobevilling, og at bevillingen kan inndras dersom inkassoforetaket ikke oppfyller vilkåret, jf. forslaget til ny § 25, bokstav C. Forbrukerrådet regner med at dette er en hjemmel som Kredittilsynet vil benytte slik at klagenemnden blir et effektivt organ.»

Norske Inkassobyråers Forening undertreker kor viktig det er at alle inkasso- foretak vert tilknytta ei nemndsordning:

«NIF støtter departementets forslag om at det stilles vilkår om nemndstilslutning for å tildele inkassobevilling samt pålegg om at eksisterende inkassoforetak tilknyttes nemndsordningen. Dette vil sikre skyldneren mot at adgangen til nemndbehandling avskjæres som føl- ge av manglende frivillig nemndstilslutning fra inkassoforetaket.»

Også Gjeldsoffer-Alliansen legg stor vekt på at det bør vere eit vilkår for inkas- soløyve at inkassobyrået deltek i nemndsordninga:

«GOA ser det helt nødvendig at det blir et vilkår for inkassobevilling at inkassobyrået deltar i nemndsordningen. Vi vil anse hele ordningen som bortkastet dersom deltagelse i nemnda blir frivillig.»

Kredittilsynetgår i si høyringsfåsegn nærmare inn på praktiseringa av eit krav om nemndstilknyting som vilkår for inkassoløyve:

«Det åpnes for at klagenemnder skal kunne søke offentlig godkjenning. Kredittilsynet antar at man i praksis vil se dette som en forutset-

(12)

ning for bruk av bestemmelsen om at tilslutning til en nemndsordning skal være et vilkår for tildeling av inkassobevilling.

Justisdepartementet foreslår at det som vilkår for tildeling av inkassobevilling kan stilles krav om at foretaket slutter seg til en nemndsordning. Det er foreslått tilføyd et fjerde ledd til inkassoloven

§ 5 som sier at «Kredittilsynet kan som vilkår for inkassobevilling stille krav om at foretaket slutter seg til en nemndsordning som nevnt i § 21 a». Kredittilsynet forutsetter at kravet om tilslutning til klagenemnd i praksis kun vil stilles dersom nemnda har offentlig godkjenning, og at alle foretak som driver inkassovirksomhet har anledning til å slutte seg til ordningen på like vilkår. I en slik situasjon vil Kredittilsynet ta sikte på å stille som vilkår for tildeling av foretaksbevilling at foretaket slutter seg til en nemndsordning.

Et alternativ til å gi Kredittilsynet anledning til å stille vilkår om nemndstilslutning, kunne være å ta et krav om medlemskap i klagenemnd inn i lovteksten som et vilkår for inkassobevilling, slik at vilkå- ret ikke skal stilles av Kredittilsynet i det enkelte tilfellet. En slik løsning vil imidlertid reise spørsmål om forvaltningens eventuelle ansvar for opprettelse av slik nemnd og andre spørsmål når det gjelder regulering av nemndas virksomhet enn det som ligger i lovforslaget.

Unnlatelse av å følge et vilkår om tilslutning til en nemndsordning fører etter endringsforslag til § 25 til at inkassobevillingen kan inndras.»

I høyringsbrevet er det gitt uttrykk for at klagenemnda berre bør gjelde i høve til foretak som driv inkassoverksemd. Kredittilsynet har følgjande kommentar til dette:

«Det heter i høringsnotatet at «[d]et er forutsatt i lovforslaget til § 21 at nemnda bare behandler tvister i forhold til foretak som driver inkassovirksomhet, jf. inkassoloven § 2. I tilfeller der fordringshaveren selv opptrer som inkassator vil saken som hovedregel ikke kunne bringes inn for klagenemnda, fordi fordringshaveren da ikke regnes for å drive inkassovirksomhet i lovens forstand. Egeninkasso av oppkjøpte forfalte fordringer vil imidlertid regnes som inkassovirksomhet etter loven, jf. inkassoloven § 2 første ledd annet punktum, og vil således omfattes av en nemndsordning.

For finansinstitusjoner vil dette bety at «inndrivningstvister» knyttet til lån finansinstitusjonen selv har ytt behandles i Bankklagenemn- da, mens tvister knyttet til fordringer finansinstitusjonen måtte ha ervervet fra andre skal behandles i klagenemnda for inkassosaker.

Kredittilsynet reiser spørsmål ved om dette er et hensiktsmessig skille. Fordringene vil trolig bli håndtert i samme system i finansinstitusjonen, uavhengig av om kreditten/lånet opprinnelig er ytt av finansinstitusjonen selv eller om fordringen er ervervet. Spørsmålet anbefales løst i avtalen om/vedtektene til nemnda og fortrinnsvis etter samordning med Bankklagenemnda.»

Lovforslaget i høyringsbrevet omfattar tvistar mellom alle skyldnarar og inkassoforetak. Forslaget er med andre ord ikkje avgrensa til tvistar i forbrukarfor- hold. Kredittilsynetstøttar dette:

«Justisdepartementet foreslår at nemndas virkeområde skal omfatte alle skyldnere og inkassoforetak. Klageadgangen skal med andre ord ikke være begrenset til å gjelde forbrukere. Kredittilsynet er enig i dette, og påpeker at noe av intensjonen bak en eventuell opprettelse av klagenemnd etter departementets utsagn er en mer effektiv kontroll

(13)

med at god inkassoskikk overholdes. Kontrollen vil kunne bli mer hel- hetlig dersom alle skyldnere har klageadgang. Et skille mellom næ- ringsdrivende og forbrukere vil i tillegg kunne skape urimelige forskjeller. Det vil finnes næringsdrivende skyldnere som er i tilnær- met samme stilling som en forbruker; for eksempel vil en drosjeeier eller en snekker som driver en enmannsbedrift, i de fleste tilfeller ikke være vesentlig annerledes stillet enn en forbruker/privatperson.»

I høyringsbrevet vart det teke til orde for at berre skyldnarane skal ha høve til å bringe saker inn for nemnda og at forbrukarar ikkje kan fråskrive seg denne retten på førehand. Høyringsinstansane synest å vere samde i dette. Forbru- karombodetuttaler:

«Forslaget om at det ikke skal være adgang for forbruker til på forhånd å fraskrive seg adgangen til nemndsbehandling anser jeg som helt nødvendig, idet man må kunne anta at det er nettopp firma som opere- rer i strid med inkassoloven som eventuelt ville innta en slik standard fraskrivelse i sin korrespondanse med skyldner.»

Kredittilsynethar følgjande kommentar til at det i høyringsbrevet vart foreslått å avgrense nemnda sin saklege kompetanse til tvistar om skyldnader etter inkassolova mellom skyldnarar og foretak som driv inkassoverksemd:

«Justisdepartementet forutsetter at nemndas virksomhet i hovedsak vil dreie seg om tvister vedrørende kravet til god inkassoskikk og tvister om fastsettelse av inkassosalær og erstatning. Det forutsettes at tvister om hovedkravet vil falle utenfor nemndas kompetanse. Kredit- tilsynet er enig i dette.»

Dei andre høyringsinstansane som har kommentert dette spørsmålet, har uttalt seg i same retning.

Eit særleg spørsmål er om krav som vert handsama av nemnda, ikkje skal kunne bringast inn for dei allmenne domstolane så lenge saka er til handsa- ming i nemnda (såkalt litispendens). Forbrukarrådet uttaler følgjande om litispendensspørsmålet:

«Forbrukerrådet stiller seg bak departementets synspunkter når det gjelder forslagene til ny § 21 b i inkassoloven. Forbrukerrådet mener en slik litispendensvirkning som det legges opp til i paragrafens første ledd er naturlig for en offentlig godkjent klagenemnd.»

Den Norske Advokatforeninghar eit anna syn på dette spørsmålet:

«Det en er noe skeptisk til er bestemmelsen i forslagets § 21b om at en tvist ikke kan bringes til behandling for de allminnelige domstoler så lenge den er til behandling i nemnda.

Dette er velbegrunnet så lenge tvisten utelukkende gjelder inkas- sosalæret, dog vil man i saker hvor hovedkravet bringes inn for domstolene fordi det er omtvistet ofte innta som en egen påstand at man skal tilkjennes erstatning for utenrettslig inkasso, herunder salær.

Dersom fordringshaveren mener at innsigelsene enten er fremsatt for sent eller åpenbart grunnløse, jfr. inkassoloven § 17, 2. ledd, vil han etter nemndas forslag være tvunget til å få dette behandlet utenfor det sivile søksmål (inkassoklagenemnda).»

(14)

Justisdepartementet bad i høyringsbrevet om høyringsinstansane sitt syn på spørsmålet om nemnda bør kunne fatte rettskraftige avgjerder. Norske Inkas- sobyråers Foreninger tilhengar av å gi nemnda ein slik kompetanse:

«NIF er av den oppfatning at nemnda bør kunne fatte rettskraftige av- gjørelser. Dette vil kunne styrke nemndas autoritet og sikre begge parter at nemndas avgjørelser blir respektert. I tillegg kommer prosessøkonomiske hensyn , i det avgjørelsen forutsetningsvis vil være nødvendig tvangsgrunnlag for senere tvangsinnfordring av eventuelle krav som omfattes av avgjørelsen. En rettskraftig avgjørelse i nemnda som gir kreditor medhold i krav på salær, bør ha en foreldel- sesfrist på 10 år.»

Dei andre høyringsinstansane har ei meir avventande haldning til spørsmålet om rettskraft. Til dømes uttaler Forbrukarombodetdette:

«Når det gjelder spørsmålet om nemnda bør kunne fatte rettskraftige og tvangskraftige avgjørelser, ser jeg de problematiske sidene ved dette. Imidlertid er det usikkert hvilken autoritet nemndas avgjørelser vil få, og om de vil bli fulgt. Det synes derfor fornuftig å ta opp dette spørs- målet på nytt etter at man har skaffet noe erfaringsgrunnlag.»

Den Norske Advokatforeninguttaler seg slik om rettskraftsspørsmålet:

«For øvrig menes som Departementet at det i hvert fall pr. i dag ikke er grunnlag for å la klagenemnda for inkassosaker fatte rettskraftige avgjørelser.

Igjen vises til ordningen som i dag fungerer for forsikring og bank, og det uheldige i at man ved innførelse av rettskraft kan tvinge saker inn for de ordinære domstoler med et uheldig resultat for skyldneren, særlig hva gjelder saksomkostninger.»

I høringsbrevet foreslo departementet at saker som er handsama av ei klagenemnd, skal kunne førast rett inn for tingretten utan handsaming i forliksrådet først. Ingen av høyringsinstansane har innvendingar mot dette forslaget. For- brukarrådetsi fråsegn er dekkjande for haldninga i høyringsrunden:

«Videre er det også naturlig at en sak som har vært oppe i klagenemnda kan bringes direkte inn for herreds- og byrett. I de tilfeller hvor en av parten[e] ønsker å bringe en sak som har vært oppe for nemnda inn for domstolene vil det i de fleste tilfeller ikke være hensiktsmessig med en behandling i forliksrådet. De sakene som kommer inn for nemnda vil allerede være forsøkt løst i minnelighet. I tillegg er det lite sannsynlig at en av partene i forliksrådet vil godta en løsning som stiller han/henne dårligere enn det resultat saken har fått i nemnda.»

Alle høyringsinstansar som har uttalt seg, er samde om at ein klage til nemnda må føre til at foreldingsfristen vert avbroten. Norske Inkassobyråers Forenin- guttaler dette om foreldingsspørsmålet:

«Klage til nemnda bør under en hver omstendighet medføre avbrudd av foreldelse både av salærkravet og hovedkravet jfr. Foreldelsesloven

§ 16 nr 2 jfr § 22. I motsatt fall vil fordringshaver/inkassobyrået risikere å måtte bringe hovedkravet inn for rettsapparatet for å avbryte foreldelse, mens klagebehandlingen av salærkravet skjer i nemnda.»

Høyringsbrevet inneheldt framlegg om at inkassoverksemder skal ha opplysningsplikt om høvet til nemndshandsaming. Alle høyringsinstansane med

(15)

unntak av Norske Inkassobyråers Forening og KredittPartner AS stilte seg posi- tive til dette. Forbrukarrådetuttrykte seg slik:

«En viktig forutsetning for at en klagenemnd for inkassosaker skal fungere hensiktsmessig er at forbrukerne får informasjon om nemndas eksistens og den klageadgangen som foreligger. Forbrukerrådet ser derfor positivt på forslaget om endring av inkassolovens § 10, annet ledd, som pålegger inkassoforetaket å opplyse om retten til å kreve nemndsbehandling på betalingsoppfordringen. Forbrukerrådet ser det, i likhet med departementet, som hensiktsmessig at opplysning om adgangen til nemndsbehandling blir tatt inn allerede på betalingsoppfordringen. Et krav om at en opplysningen skal inntas på betalingsoppfordringen vil slik vi ser det få den konsekvens at dersom et inkassoforetak ikke opplyser om dette vil de miste kravet på inkasso- salær fra skyldneren jf. § 17, fjerde ledd. Det vil således ligge et sterkt incitament for inkassoforetaket i å etterleve pålegget.

Forbrukerrådet vil imidlertid påpeke faren for at en slik opplysning kan «drukne» sammen med de andre opplysningene som skal gis på betalingsoppfordringen. Vi foreslår derfor at departementet i forskrift fastsetter utformingen på opplysningen, og at denne gis en så nøytral og enkel form som mulig slik at omfanget av informasjon på betalingsoppfordringen ikke blir for stort.»

Norske Inkassobyråers Forening går imot å innføre ei opplysningsplikt:

«NIF støtter imidlertid ikke departementets forslag om at opplysning om nemndsbehandling bør inntas i betalingsoppfordringen. Gjeldende lovgivning pålegger allerede bransjen å gi relativt mye informasjon i betalingsoppfordringen jfr. inkassolovens § 10. Herunder pålegger loven inkassator i betalingsoppfordringen å opplyse skyldneren om at innsigelser rettes til byrået. De fleste eksisterende klagenemnder tar ikke en sak opp til behandling dersom klageren ikke først har tatt for- holdet opp med motparten. Slik ønsker også NIF at inkassoklagenemnda skal fungere. NIF er av den oppfatning at innsigelser med hensyn til salærfastsettelse først bør rettes til inkassobyrået, for om mulig å løse tvisten her. NIF kan således ikke se at det er behov for eller ønskelig at det pålegges inkassator å opplyse om nemnda allerede i betalingsoppfordringen. Det må være en målsetning at flest mulig saker løses mellom skyldneren og byrået direkte. Dette vil kunne redusere antall klagesaker for nemnda. Inkassobyråene bør således pålegges en informasjonsplikt om nemndsbehandling der en tvist ikke løses i minnelighet. Informasjon om nemnda og dets virke vil uavhengig av dette bli distribuert gjennom Forbrukerrådet og internettsider tilhørende bransjens medlemmer og NIF sentralt.»

3.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet meiner at det bør opprettast ei klagenemnd for inkassosaker. Hovudformålet med ei slik nemnd vil vere å skaffe skyldnarane og inkassoforetaka ein rimeleg og enkel måte å løyse inkassotvistar på. Ei inkassoklagenemnd kan dessutan medverke til ei klargjering og presisering av inkassorettslege reglar. Slik departementet ser det, vil både inkassobransjen og skyldnarane vere tente med dette. Eit særskilt argument for å opprette ei inkassoklagenemnd er at det i liten mon er ført tilsyn med kravet til god inkas-

(16)

soskikk i inkassolova § 8. Opprettinga av ei inkassoklagenemnd kan gjere at ein får ei meir effektiv handheving av dette kravet.

Departementet føreset at ei klagenemnd vert oppretta gjennom privat initiativ, men at ho kan få offentleg godkjenning som har visse rettsverknader.

Som nemnt i høyringsbrevet er ikkje lovframlegget til hinder for at det vert oppretta fleire nemnder med offentleg godkjenning.

For å gjere nemndsystemet effektivt, gjer Justisdepartementet framlegg om at Kredittilsynet kan krevje at inkassoforetaka sluttar seg til ei nemndsordning ved tildeling av inkassoløyve, og at foretak som allereie har løyve, gjer det same, jf. § 5 fjerde ledd i lovforslaget og grunngivinga i høyringsbrevet som er teken inn i punkt 3.1 ovanfor. Ein nødvendig konsekvens av dette er at nemndsavtalen må vere open for tilknyting også for inkassoforetak som ikkje er organiserte i ei bransjeforeining. For å få offentleg godkjenning av nemndsordninga, kan Kredittilsynet såleis stille krav om at ordninga er open for tilslutning også for uorganiserte inkassoverksemder.

Justisdepartementet foreslår at reglane om inkassoklagenemnd skal omfatte tvistar mellom alle skyldnarar og foretak som driv inkassoverksemd.

Dette inneber for det første at lovframlegget ikkje er avgrensa til tvistar mellom forbrukarar og inkassoforetak. Justisdepartementet ser ikkje nokon grunn til at næringsdrivande ikkje skal kunne oppnå nemndshandsaming med dei verknadene som følgjer av lova dersom partane i nemndsavtalen ønskjer det. For det andre inneber forslaget at reglane ikkje berre vil gjelde for foretak som driv tradisjonell inkassoverksemd, men også for foretak som driv oppkjøp av forfalne pengekrav og eiga inndriving av desse, jf. inkassolova § 2 første ledd andre punktum.

Dersom ein finansinstitusjon sjølv driv inn krava sine, vil reglane om inkassoklagenemnd omfatte tvistar knytt til inndriving av krav som er kjøpt opp, medan dei ikkje vil gjelde for lån som finansinstitusjonen sjølv har ytt. Kredit- tilsynethar i si høyringsfråsegn sett spørsmålsteikn ved om dette er eit tenleg skilje, og tilrådd at spørsmålet vert løyst i vedtektene til klagenemnda. Justis- departementet finn det naturleg at lovreglane om inkassoklagenemnd omfattar tvistar som knyter seg til «inkassovirksomhet», slik omgrepet er nytta i inkassolova. Tilfelle av eigeninkasso, som ikkje knyter seg til oppkjøpte krav, bør derfor ikkje falle inn under reglane.

Etter Justisdepartementet sitt syn bør berre skyldnarane kunne bringe saker inn for nemnda. Det synest å vere brei semje om dette blant høyringsin- tansane. Justisdepartementet meiner dessutan at skyldnaren i forbrukarfor- hold ikkje bør ha høve til å fråskrive seg retten til nemndshandsaming på føre- hand, jf. utkast til ny § 22 tredje ledd. Grunngivinga er at ein forbrukar ikkje alltid vil vere i stand til å overskode konsekvensane av å gi frå seg retten til nemndshandsaming før ein tvist har oppstått. Det er dessutan grunn til å tru at det i tilfelle ville vere dei meir useriøse aktørane i inkassobransjen som ville ha teke inn ei standard fråskriving i korrespondansen med skyldnaren. Det er nettopp overfor desse klageretten er særleg verdifull, noko som tilseier at han ikkje bør kunne fråskrivast på førehand.

Den saklege kompetansen til nemnda er i lovutkastet avgrensa til tvistar mellom skyldnarar og inkassoforetak om skyldnader etter inkassolova, jf. forslaget til ny § 22 i inkassolova. I praksis vil dei fleste tvistane truleg knyte seg

(17)

til kravet til god inkassoskikk i inkassolova § 8 og fastsetjing av inndrivingskostnader etter inkassolova kapittel VI og forskrift 14. juli 1989 nr. 562 (inkassoforskriften). Tvistar om hovudkravet fell utanfor nemnda sin kompetanse. I tilknyting til inkassolova § 17 andre ledd kan det likevel verte nødvendig at nemnda prejudisielt tek stilling til innvendingar mot hovudkravet.

Etter departementet sitt syn bør nemndsmedlemmer og andre som utfø- rer arbeid for nemnda, ha teieplikt etter inkassolova, jf. utkast til ny § 28 første ledd. Desse personane vil i mange tilfelle kunne få innsikt i skyldnaren sine økonomiske og personlege forhold. Utan ei føresegn om teieplikt er det fare for at enkelte skyldnarar hadde vegra seg for å bringe saker inn for nemnda.

Ei føresegn om teieplikt inneber også eit vern for det inkassoforetaket som er klaga inn for nemnda, og for personar som er knytt til dette.

Eit særleg spørsmål er om ein tvist bør kunne handsamast av dei allmenne domstolane så lenge han er til handsaming i klagenemnda. Forslaget i høy- ringsbrevet gjekk ut på at ein tvist som er til handsaming i nemnda, ikkje skal kunne bringast inn for domstolane (såkalt litispendens). Den Norske Advokat- foreninghar uttrykt skepsis til ein slik regel.

Justisdepartementet har etter ei nærmare vurdering kome til at det bør gjelde ein meir avgrensa litispendensregel enn den som var foreslått i høy- ringsbrevet. At ein tvist om inndrivingskostnader er brakt inn for inkassoklagenemnda, bør ikkje vere til hinder for at han vert handsama ved dei allmenne domstolane i samband med ei sak om hovudkravet. I motsett fall ville ein kravshavar vere tvungen til først å få dom for hovudkravet, for så deretter - når inkassoklagenemnda har kome med si fråsegn - å gå til særskilt sak for å skaffe seg tvangsgrunnlag for kravet på inndrivingskostnadene. Verken kravshavaren eller skyldnaren vil vere tent med at hovudkravet og kravet på inndrivingskostnader må handsamast i to separate saker for domstolane, særleg fordi dette inneber større sakskostnader og unødig tidsbruk i tilfelle der det er behov for å tvangsfullføre krava.

Det kan hevdast at kravshavaren kan velje å vente med å bringe hovudkravet inn for domstolane til fråsegna frå inkassoklagenemnda ligg føre, og at saka om inndrivingskostnader derfor bør vere litispendent så lenge ho er til handsaming i nemnda. Argumentet har avgrensa vekt. For det første kan det tenkjast at kravshavaren må bringe hovudkravet inn for ein domstol for å avbryte foreldingsfristen. For det andre kan det for kravshavaren vere langt viktigare å få dom for hovudkravet enn å få avgjort den inkassorettslege tvisten, t.d. fordi hovudkravet er monaleg større enn kravet på inndrivingskostnader. Det er då lite rimeleg om kravshavaren skal måtte vente til inkassoklagenemnda har kome med si fråsegn for å kunne få tvangsgrunnlag for hovudkravet og kravet på inndrivingskostnader i same dom.

Justisdepartementet vil presisere at utgangspunktet etter lovforslaget er at ein tvist som er til handsaming i inkassoklagenemnda, ikkje kan bringast inn for dei allmenne domstolane, dvs. at saka skal avvisast. Føresetnaden for å frå- vike dette utgangpunktet er at inkassotvisten gjeld krav på inndrivingskostnader, og at dette kravet vert brakt inn for ein domstol saman med hovudkravet.

I andre tilfelle vil ei sak som er til handsaming i inkassoklagenemnda, vere litispendent, t.d. dersom det ikkje er kravd dom for hovudkravet i saka eller dersom hovudkravet allereie er pådømt.

(18)

Modifikasjonen i prinsippet om at ei sak som er til handsaming i inkassoklagenemnda er litispendent, inneber at ein i prinsippet kan tenkje seg to parallelle saker om same tvistetema - ei for inkassoklagenemnda og ei for ein allmenn domstol. Justisdepartementet føreset at denne situasjonen vert regulert i nemndsavtalen. Ei slik regulering kan t.d. gå ut på at den saka som er til handsaming i nemnda, vert heva eller utsett dersom det blir reist sak om det same for ein domstol.

I høyringsbrevet er det reist spørsmål om avgjerdene til nemnda bør ha retts- og tvangskraft. J u s t i s d e p a r t e m e n t e t har kome til at ein ikkje bør knyte slike verknader til avgjerdene. Spørsmålet om retts- og tvangskraft reiser ei rekke prinsipielle spørsmål som bør handsamast i ein større samanheng, der ein på generell basis drøftar om ulike typar klagenemnder bør kunne treffe retts- og tvangskraftige avgjerder. Når det særskilt gjeld klagenemnder i inkassosaker, er departementet skeptisk til å innføre reglar om retts- og tvangskraft så lenge ein ikkje har røynsle med korleis klagenemn- dene vil fungere i praksis. Elles viser departementet til det som er uttalt i høy- ringsbrevet, jf. punkt 3.1 ovanfor.

Etter Justisdepartementets syn bør ei sak som nemnda har realitetshandsama, kunne førast rett inn for tingretten utan handsaming i forliksrådet, jf.

utkastet til ny § 23 andre ledd. Forliksrådshandsaming verkar unødvendig i desse tilfella.

Etter tvistemålslova § 274 andre ledd kan jamvel Kongen ved forskrift fast- setje i kva grad forliksmekling ikkje skal vere nødvendig i saker som har vore handsama i utanrettslege tvisteløysingsorgan. Justisdepartementet har vurdert om det bør vedtakast ei slik forskrift, som vil omfatte ei inkassoklagenemnd og liknande nemnder. Ei slik forskrift vil ikkje ha noko å seie rettsleg når det finst ei uttrykkeleg føresegn om det same i inkassolova, men kan tene til å gje eit meir samla oversyn over dei tilfella der det ikkje er naudsynt med mekling i forliksrådet av di tvisten har vore handsama i eit utanrettsleg kon- fliktløysingsorgan. Førebels er det ikkje gitt noka forskrift etter tvistemålslova

§ 274 andre ledd, og spørsmålet er regulert i den lovgivinga som elles gjeld for tvisten, slik finansavtalelova § 4 femte ledd. Med di tvistemålslova er til allmenn revisjon ser departementet det for tida som mest formålstenleg å følgje det mønsteret som vart nytta i samband med finansavtalelova, og meiner derfor det alt i alt ikkje er tilstrekkeleg grunn til no å gi ei forskrift etter tviste- målslova § 274 andre ledd.

Skipinga av ei inkassoklagenemnd reiser to spørsmål om forelding. Det eine er om foreldingsfristen for krav på inkassokostnader eller andre krav nemnda er kompetent til å handsame, bør avbrytast når ein tvist om kravet vert ført inn for nemnda. Det andre spørsmålet er om foreldinga av hovudkravet bør avbrytast i desse tilfella.

I høyringsnotatet er det lagt til grunn at foreldingsfristen for krav på inkassokostnader vert avbroten når ein tvist om kravet vert ført inn for klagenemnda, jf. lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse (foreldelsesloven) § 16 nr. 2.

Vidare er det gitt uttrykk for at foreldingsfristen for hovudkravet ikkje vert avbroten. Foreldingslova brukar uttrykket «tvist om krav». Ordlyden gir ikkje noko klart svar på om fristavbrotet berre gjeld krav som inkassoklagenemnda har kompetanse til å handsame, eller om det også gjeld hovudkravet. Justisde-

(19)

partementet ser det som viktig at foreldingsreglane har ei klar og eintydig utforming, slik at verken skyldnarar eller kravshavarar misforstår reglane.

Departementet gjer derfor framlegg om ei ny føresegn i inkassolova, som regulerer fristavbrot i samband med at ein tvist vert ført inn for inkassoklagenemnda, jf. § 26.

Justisdepartementet meiner at den fristavbrytande verknaden berre bør knyte seg til krav som nemnda har kompetanse til å handsame. Etter lovutkastet har klagenemnda ikkje kompetanse til å handsame tvistar om sjølve hovud- kravet, berre tvistar som knyter seg til inndrivinga av hovudkravet. Dette til- seier at foreldinga av hovudkravet ikkje vert avbroten ved at ein inkassotvist vert ført inn for klagenemnda. Den motsette regelen kunne ha ført til at enkelte skyldnarar vegra seg for å bringe saker inn for nemnda. For skyldnarar utan kjennskap til ein slik særleg foreldingsregel, kunne fristavbrotet framstå som ein utilsikta konsekvens av å bringe saka inn for nemnda.

Lovframlegget inneber at foreldinga av hovudkravet må avbrytast på van- leg måte, normalt ved at skyldnaren vedgår kravet, eller ved at kravshavaren tek rettslege steg for å få dom for kravet, jf. foreldingslova §§ 14 og 15. Ein kravshavar som krev dom for hovudkravet, kan i same sak krevje dom for kravet på inndrivingskostnader. Dette gjeld sjølv om det sistnemnde kravet er til handsaming i inkassoklagenemnda, jf. lovutkastet § 23 første ledd andre punktum. Samla sett inneber dette at omsynet til kravshavarane er varetatt på ein rimeleg måte.

For å gjere skyldnarane kjende med høvet til å bringe saker inn for nemnda, gjer Justisdepartementet framlegget om at ei betalingsoppfordring skal innehalde opplysningar om høvet til nemndshandsaming, jf. utkast til ny bokstav f i § 10 første ledd. Dei fleste høyringsinstansane støttar ein slik regel.

Norske Inkassobyråers Forening er imot at det vert innført ei opplysningsplikt om høve til nemndshandsaming, m.a. fordi skyldnaren først bør ta kontakt med inkassoforetaket for om mogle å oppnå ei løysing.

Justisdepartementet er samd i at partane bør prøve å kome fram til ei min- neleg løysing før tvisten vert bringa inn for ei klagenemnd, men ser ikkje på dette som noko avgjerande argument mot ein regel om opplysningsplikt. Sjølv om det vert innført ein slik regel, er det grunn til å tru at dei fleste skyldnarane vil ta kontakt med inkassoforetaket før dei eventuelt bringer saka inn for nemnda. Dersom ein skyldnar ikkje har gjort det, kan det takast omsyn til det ved avgjerda av om skyldnaren har sakleg interesse i få nemnda si fråsegn i saka, jf. § 22 tredje ledd.

(20)

4 Styrking av sanksjonsmidla ved brot på god inkassoskikk

4.1 Forslaget i høyringsbrevet Vi siterer følgjande frå høyringsbrevet:

«I Ot. prp. nr. 26 (2000-2001) Om lov om endringer i inkassoloven pkt.

6.2. heter det at det bør vurderes om opprettelsen av en egen klagenemnd bør kombineres med en styrking av sanksjonsmidlene ved brudd på god inkassoskikk, og at departementet vil sende dette spørs- målet på høring.

Etter dagens regler resulterer brudd på inkassoloven § 8 i at retten til inkassosalær faller bort, jf. inkassoloven § 17 fjerde ledd. Videre kan brudd på inkassoloven medføre inndragning av inkassobevillingen, jf.

inkassoloven § 25. Gjentatte eller grove overtredelser av § 8 kan også medføre straffansvar, jf. inkassoloven § 26 første ledd bokstav b.

En mulighet er at disse sanksjonsmidlene suppleres med en regel om helt eller delvis bortfall av betalingsplikten ved grove brudd på § 8.

En slik avkortingsrett måtte i tilfelle også medføre en plikt for inkassoforetaket til å dekke det tap som oppstår for en fordringshaver som ikke kan klandres. Ulempen ved en slik regel er at en kan risikere at det blir vanskeligere å få kurante gjeldssaker gjennom rettssystemet fordi skyldneren uberettiget pretenderer å ha blitt utsatt for harde in- kassometoder. Det kan også anføres at betalingsplikten for hovedkravet prinsipielt bør holdes adskilt fra forhold knyttet til selve innkrevingen. Man kan tenke seg at hovedkravet er et erstatningskrav som det ville virke støtende om ikke ble betalt, fordi kravet blant annet er begrunnet med prevensjonshensyn. Et slikt system ville dessuten legge risikoen på fordringshaveren i tilfeller der inkassoforetaket ikke er i stand til å dekke det tapet som oppstår ved at kravet avkortes, f.eks.

fordi inkassoforetaket blir insolvent. Departementet vil derfor ikke foreslå at bortfall av betalingsplikten gjøres til sanksjon for brudd på § 8.

Et alternativ er at inkassatoren ved grove overtredelser kan påleg- ges å betale nemndas saksomkostninger i den aktuelle saken. Inkasso- foretakene vil uansett ha et finansieringsansvar for nemnda, men etter det departementet forstår tenker man seg at dette skal gå ut på en generell «abonnementsavgift» utmålt etter foretakets omsetning. Sank- sjonen kan være et særlig omkostningsansvar som kommer i tillegg til denne avgiften. Til fordel for en slik løsning kan det anføres at det er mindre rimelig at de foretakene som sjelden overtrer inkassoloven, gjennom abonnementsordningen skal bidra til å dekke saksomkost- ningene for foretak med hyppigere overtredelser, som antakelig vil oppta en forholdsvis større del av nemndas kapasitet.

En viss sanksjonseffekt kan også oppnås dersom nemnda rutinemessig, eller utfra et særlig utvalg, oversender uttalelser som går mot inkassoforetakene til Kredittilsynet. Kredittilsynet vil deretter kunne iverksette sanksjoner, der det er grunnlag for det. En slik ordning praktiseres for den tilsvarende klagenemnda for eiendomsmeglere, og fungerer etter tilsynets oppfatning godt.

(21)

Departementet ber om høringsinstansenes syn på forslagene om særskilt ansvar for saksomkostninger og rutinemessig oversending av uttalelser til Kredittilsynet.»

4.2 Høyringsfråsegnene

Alle høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til ei styrking av sanksjonsmidla ved brot på kravet til «god inkassoskikk» i inkassolova § 8. Dei fleste instansane støttar også dei konkrete forslaga i høyrings- brevet til skjerping av sanksjonssystemet i inkassolova.

Ingen av høyringsinstansane har innvendingar mot forslaget om å innføre ein regel om at inkassator ved grove brot kan påleggjast å betale klagenemnda sine kostnader i den aktuelle saka. I Forbrukarrådet si høyringsfråsegn heiter det:

«I avtalen mellom Forbrukerrådet og Norske Inkassobyråers Foren- ing om opprettelsen av en klagenemnd for inkassosaker legges det opp til at foretak som blir klaget inn for nemnda betaler et saksbehandlingsgebyr. Det legges videre opp til at nemnda ved grove eller gjentatte brudd på god inkassoskikk kan ilegge foretaket et forhøyet saksbehandlingsgebyr. Forbrukerrådet ser dette som en markering overfor foretak som utpeker seg i negativ retning. Etter vårt syn vil den preventive effekten av at foretaket blir ilagt et forhøyet saksbehandlingsgebyr ligge i den markeringen nemnda gjør av bruddet på god inkassoskikk, og ikke i gebyrets størrelse som vil være beskjedent i forhold til selskapets fortjeneste og omsetning.»

Finansnæringens Hovedorganisasjonog Sparebankforeningen i Norgeuttaler følgjande om kostnadsansvar som sanksjonsmiddel i si felles høyringsfråsegn:

«FNH og Sparebankforeningen stiller seg positive til forslaget om at inkassatoren ved grove overtredelser skal kunne pålegges å betale klagenemndas saksomkostninger i den aktuelle saken. Selv om nemnda tenkes finansiert gjennom en generell abonnementsavgift, vil innbeta- linger av slike saksomkostninger kunne gå til fradrag ved beregningen av neste års abonnementsavgift og dermed redusere betalingsplikten for foretak som ikke får slike avgjørelser mot seg i klagenemnda.»

Jamvel høyringsframlegget om å innføre ei ordning med rapportering til Kre- dittilsynet frå nemnda får tilslutning frå dei fleste som har uttalt seg om dette.

Kredittilsynetuttaler seg slik:

«Departementet antar det vil ha en viss sanksjonseffekt dersom nemnda rutinemessig eller ut fra særlige utvelgelseskriterier oversender uttalelser til Kredittilsynet. Det vises i høringsbrevet til den ordning Klagenemnda for Eiendomsmeglingstjenester har. Kredittilsynet vil i denne forbindelse bemerke at uttalelsene oversendes i anonymisert form fra Klagenemnda for Eiendomsmeglingstjenester. Anonymise- ringen gjelder både kjøper, selger og eiendomsmegler. Tilslutning til nemnda er frivillig, og begrunnelsen for at uttalelsene anonymiseres før de oversendes Kredittilsynet er at Klagenemnda frykter at flere vil trekke seg fra nemndsbehandling dersom det fremgår av oversendelsene til Kredittilsynet hvilket foretak klagen gjelder. I og med at uttalelsene er anonymisert, er det lite Kredittilsynet kan gjøre i tilsynsmessig sammenheng. Dersom en inkassoklagenemnd får of-

(22)

fentlig godkjenning, og tilslutning til den stilles som vilkår for tildeling av bevilling til å drive inkassovirksomhet, vil det ikke være en risiko at foretak trekker seg fra nemndstilslutning selv om avgjørelsene oversendes uanonymisert.

Kredittilsynet vil anbefale at de avgjørelsene som oversendes, ikke oversendes i anonymisert form. Dette innebærer at også klagers navn bør fremkomme av oversendelsen, da Kredittilsynet vil kunne ha behov for å innhente opplysninger fra denne ved en videre behandling av saken i tilsynsmessig sammenheng. Oversendelsene må være unntatt fra offentlighet og underlagt Kredittilsynets taushetsplikt.»

Finansforbundet, Finansnæringens Hovedorganisasjonog Sparebankforeningen er skeptiske til å innføre ei rapporteringsplikt. I si felles høyringsfråsegn uttaler dei to sistnemnde:

«Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt klagenemnda rutinemessig eller ut fra et særlig utvalg bør oversende uttalelser som går mot inkassoforetakene til Kredittilsynet, vil vi påpeke at Kredittilsynet som til- synsmyndighet uansett vil være berettiget til å få innsyn i virksomheten til det enkelte inkassoforetak. Kredittilsynet vil også på anmodning kunne få tilgang til klagenemndas avgjørelser der man blir oppmerksom på disse. FNH og Sparebankforeningen er skeptiske til innføringen av en forpliktelse for klagenemnda til å oversende uttalelser til Kredittilsynet. En slik plikt vil gi nemnda en oppgave som er knyttet opp til myndighetens tilsyn med inkassovirksomheten og som harmonerer dårlig med statusen som et nøytralt og uavhengig tviste- løsningsorgan. Dersom man skal vurdere å innføre en slik plikt, bør dette uansett være et spørsmål som klagenemnda og dets medlemmer selv tar stilling til.»

I høyringsbrevet vart det reist spørsmål om det bør innførast ein regel om heilt eller delvis bortfall av betalingsplikta ved grove brot på kravet til «god inkas- soskikk». Berre Juss-Buss og Regional støtte for behandling av gjeldsordnings- sakergår inn for dette. I høyringsfråsegna frå Juss-Bussheiter det m.a.:

«Juss-Buss mener ... at det beste sanksjonsmidlet ved brudd på god inkassoskikk, vil være helt eller delvis bortfall av debitors betalingsplikt.

Dette vil ha den beste preventive effekt overfor bransjen og vil kunne ha en reparerende effekt overfor den enkelte debitor som utsettes for brudd på god inkassoskikk.»

KredittPartner AS, Gjeldsoffer-Alliansen, Forbrukarombodet og Forbrukarrådet sette alle fram alternative forslag til nye sanksjonsmiddel. Desse instansane går inn for å gi Kredittilsynet høve til å bøtleggje inkassoforetak ved gjentatte og grove brot på god inkassoskikk. Frå KredittPartner AS si høyringsfråsegn siterer vi følgjande:

«Det er positivt for bransjen at det innføres sanksjoner mot grove brudd på god inkassoskikk. Dette kan eksempelvis være at KreditTil- synet i første omgang avkrever en forklaring, i henhold til dagens praksis, og om dette ikke er tilfredstillende ilegger selskapet bot med påfølgende advarsel. Ved gjentagelse fratas selskapet bevilling til å be- drive inkassovirksomhet.»

Gjeldsoffer-Alliansengår lengst i retning av å tilrå at det vert innført bøter:

(23)

«GOA støtter departementets utspill om at sanksjonsmidlene må styr- kes ved brudd på god inkassoskikk. Vi er av den oppfatning at det beste alternativ er en solid avgift/bot, avpasset etter byråets omsetning.

Det siste mener vi er meget viktig. Vi har beklageligvis dårlig erfaring med noen av landets største inkassobyråer, som ser ut til kjøre sitt eget løp, uavhengig av lover og regler. For disse store byråene med over- skudd i hundremillioner-klassen vil en liten avgift ikke ha noen preventiv virkning. Man bør heller legge opp til et slags bøtesystem, der

«tiltaltes» inntekt blir vektlagt, jmf bøter for promillekjøring.

GOA vil derfor foreslå at Kredittilsynet gis hjemmel til å ilegge in- kassobyråene bøter ved grove eller gjentatte brudd på god inkassoskikk. Vi sitter for øvrig med det inntrykk at med dagens lovgivning/

forskrifter har Kredittilsynet lite å stille opp med mot inkassobyråene.

(Deres eget utsagn.) De må gis vesentlig skarpere virkemidler dersom de skal fremstå som noe avskrekkende.»

Forbrukarrådetuttaler følgjande om alternative sanksjonsmiddel:

«Forbrukerrådet er usikker på hvor sterk den preventive effekten av et slikt forhøyet saksbehandlingsgebyr blir i og med at det økonomisk sett vil være av liten betydning for foretaket. Forbrukerrådet foreslår derfor at Kredittilsynet gis hjemmel til å ilegge inkassoforetakene bø- ter ved grove eller gjentatte brudd på god inkassoskikk. Vi tror dette er nødvendig som et tillegg til den sanksjonsmulighet som opprettes i og med klagenemnden. Forbrukerrådet mener det vil være enda vikti- gere for Kredittilsynet å ha en annen sanksjonsmulighet enn å inndra bevillingen når bevillingen knyttes til foretaket og ikke til person. Vi antar at det i praksis skal veldig mye til å inndra bevillingen til et stort inkassoforetak på grunn av enkelte grove brudd på god inkassoskikk.

Kredittilsynet vil med en slik hjemmel i tillegg til hjemmelen for å inndra inkassobevillingen ha et sanksjonssystem som kan graderes etter hvor grove brudd det er tale om. En bot fra Kredittilsynet vil være en sterk advarsel og Forbrukerrådet tror at Kredittilsynet lettere vil kunne inndra inkassobevillingen dersom inkassoforetaket gjentatte ganger har blitt ilagt bot uten at selskapet har tatt det til etterretning.

Norske Inkassobyråers Forening og Forbrukerrådet legger opp til at nemnda skal foreta en bred rapportering til Kredittilsynet. Dette vil gjøre at tilsynet vil få et godt grunnlag for å vurdere behovet for å sank- sjonere. Rapporteringen til Kredittilsynet kombinert med at Kredittil- synet har hjemmel til å ilegge selskapene bøter vil etter vårt syn også styrke nemndas avgjørelser.

En hjemmel som gir Kredittilsynet muligheten til å ilegge inkassoforetaket bøter bør også legge føringer på hvilke kriterier som skal ligge til grunn for vurderingen av om bot skal ilegges samt botens størrelse. Disse kriteriene bør først og fremst være grovheten på bruddet på god inkassoskikk, hvorvidt selskapet gjentatte ganger har brutt god inkassoskikk og selskapets omsetning. Dersom boten skal ha en tilstrekkelig preventiv virkning mener vi at boten ikke må være ubety- delig i forhold til den omsetning selskapet har.»

4.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet meiner at dagens sanksjonar mot brot på god inkassoskikk ikkje fungerer heilt tilfredsstillande. Det er behov for ei meir effektiv handheving av reglane i inkassolova generelt og kravet til god inkassoskikk

(24)

spesielt. Dette kan ein oppnå på to måtar: Ved å styrke effekten av dei eksisterande sanksjonsmidla, og ved å innføre nye sanksjonsmiddel. Justisdeparte- mentet gjer framlegg om begge delar.

Basert på innspela i høyringsrunden foreslår Justisdepartementet at ein inkassator kan påleggjast å betale klagenemnda sine kostnader ved grove brot på kravet om «god inkassoskikk», jf. inkassolova § 8. Dette ansvaret kjem i tillegg til ei eventuell «abonnementsavgift» utmålt etter omsetnaden til foretaka.

Etter departementet sitt syn er det rimeleg at foretak som har gjort seg skyldig i grove brot på kravet til god inkassoskikk, kan påleggjast å dekkje kostnadene ved nemndshandsaming. Ein slik regel kan medverke til ei rettferdig fordeling av kostnadene ved å drive nemnda, og kan dessutan ha ein preventiv effekt.

Justisdepartementet går vidare inn for at klagenemnda kan oversende frå- segner til Kredittilsynet, anten rutinemessig eller utfrå eit særskilt utval. For å fremje effektiviteten og den preventive verknaden av dette sanksjonsmidlet, foreslår departementet at fråsegnene ikkje vert oversende i anonymisert form.

Kredittilsynet vil ha teieplikt om innhaldet i meldingane så langt det følgjer av kredittilsynslova og forvaltningslova.

Rapporteringsplikta har eit todelt formål: For det første kan vissa om rapportering til Kredittilsynet i seg sjølv verke preventivt. For det andre kan ei rapporteringsordning styrke effekten av dei eksisterande sanksjonsmidla. Jus- tisdepartementet vil særleg understreke det sistnemnde. Det er grunn til å tru at skipinga av ei inkassoklagenemnd og innføringa av ei rapporertingsordning vil gi Kredittilsynet eit betre grunnlag for si tilsynsverksemd enn i dag. Der- med vil Kredittilsynet få eit betre grunnlag for å vurdere om det bør setjast i verk sanksjonar mot eit foretak eller mot personar som har personleg inkas- soløyve. Ei rapporteringsordning kan også gjere at straffetrugselen (jf. inkassolova § 26) vert meir reell. Departementet viser i denne samanhengen til at Kredittilsynet kan melde brot på reglane i inkassolova og inkassoforskrifta til påtalemakta, jf. lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 6 første ledd. Dersom Kredittilsynet vert kjent med at det ligg føre brot på inkassolova som kvalifiserer til straff, bør påtalemakta normalt få melding om dette.

D e p a r t e m e n t e t registrerer at nokre av høyringsinstansane tek til orde for at Kredittilsynet bør få heimel til å bøteleggje inkassoforetaka ved grove eller gjentekne brot på god inkassoskikk. Inkassolova § 26 første ledd bokstav b gir domstolane heimel til å dømme fengsel i inntil tre månader eller bøter eller begge delar ved gjentekne eller grove brot på mellom anna inkassolova § 8. Skulle Kredittilsynet få kompetanse til å ileggje bøter, ville ein få eit tospora system: Domstolane ville som før kunne straffe den eller dei personane som har brote dei aktuelle føresegnene i inkassolova med bøter eller fengsel inntil tre månader. I tillegg kunne Kredittilsynet ileggje inkassoforetaket ei bot.

Spørsmålet om å gi Kredittilsynet ein slik kompetanse må sjåast i lys av det samla sanksjonssystemet i inkassolova. Justisdepartementet meiner som nemnt at framlegga i denne proposisjonen er eigna til å styrke det eksisterande sanksjonssystemet. Det gjeld både føresegna i § 14 fjerde ledd om bortfall av skyldnaren sitt erstatningsansvar, føresegna i § 25 om inndraging av inkassoløyve og føresegna i § 26 om straff. I tillegg representerer utkastet til

(25)

føresegner om sakskostnadsansvar (ny § 25) og rapporteringsplikt (ny § 24) ei utviding av sanksjonssystemet. Dei endringane som er foreslått i proposisjonen her, kan dempe behovet for ei føresegn som gir Kredittilsynet heimel til å ileggje inkassoforetaka bøtestraff.

Justisdepartementet foreslår ikkje noka føresegn om administrativ ileg- gjing av straff. Forslaget har ikkje vore på allmenn høyring. Ei slik føresegn krev ei nærmare vurdering av tilhøvet til Grunnlova og til menneskerettsre- glane, som det berre er grunn til å gjere dersom framlegga i denne proposisjonen skulle vise seg å vere utilstrekkelege.