Det er et stort fokus på dyrevelferd i disse dager og nå handler dyrevelferd om mer enn bare dyrets helsetilstand

(1)

(2)

Forord

Denne masteroppgaven ble utført ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap i perioden høsten 2006- våren 2007.

Det er et stort fokus på dyrevelferd i disse dager og nå handler dyrevelferd om mer enn bare dyrets helsetilstand. Dagens husdyrproduksjon intensiveres og forholdene dyrene lever under kan være svært ulike fra miljøforhold de opprinnelig er tilpasset. Selv etter en lang og omfattende domestiseringsperiode har de aller fleste husdyr bevart mye av sin naturlige atferd. Kunnskap om dyras atferd kan gi oss pekepinn på hvilke miljøforhold som kreves for å kunne dekke essensielle atferdsbehov, redusere stressnivå og øke trivselen hos våre husdyr. Interessen for dyrevelferd og dyrs sosiale atferd var grunnlaget for valg av tema til denne masteroppgaven.

Jeg vil benytte meg av muligheten til å takke alle de som har vært med på å gjøre denne oppgaven gjennomførbar. En stor takk rettes til min hovedveileder Inger Lise Andersen som har gitt meg verdifull veiledning gjennom hele oppgaveperioden, fra

prosjektbeskrivelse til innlevering. Jeg vil også gjerne få takket medveileder Morten Bakken for hjelp til utarbeidelse av prosjektbeskrivelsen og utforming av oppgaven. Takk til Linn Merete Valla for godt faglig samarbeid i løpet av studieårene her på Ås og for å ha lest gjennom og kommentert deler av denne oppgaven. Tilslutt takker jeg familie, venner og husdyr for støtte, inspirasjon og sunn distraksjon i forbindelse med

mastergradsarbeidet.

Tone Sondresen Ås, mai 2007

(3)

Abstract

Regrouping and mixing animals are common practice in domestic animal management.

Social unstable environment causes social stress and increase the level of aggressive interactions. Goats (Capra Hircus) have responded with aggressive behaviour when introduced to an unfamiliar goat in previous studies. The overall aim of this experiment was to investigate how social instability affects social behaviour and consequences on feeding and resting activity. Thirty-two goats (six weeks pregnant) were divided into eight pens, with four goats in each pen. They were then subjected to two different treatments (unstable and stable). Goats in the unstable groups were rotated in pairs and regrouped every Monday while goats in the stable groups remained in the same group throughout the entire experiment (seven weeks). Video recordings from the first and fifth day after each regrouping in a total of seven weeks were gathered and analyzed. As predicted regrouping led to a increase in number of aggressive interactions. Butting behaviour was significantly higher in unstable groups almost every week of the experiment (week 3; F1,29 = 8,10, P=0,008,week 4; F1,29= 5,97, P=0,021, week 5;

F1,29=12,16, P=0,002, week 6; F1,29= 5,36, P= 0,028 and week 7; F1,29= 19,78, P=0,001), except from week 1 and 2. Goats in the unstable groups had a significant lower feeding time the first hour after regrouping than goats in the stable groups (t= 2, 87, P=0,005).

The unstable groups had a significant lower resting time than stable groups week 2 (t= 3, 33, P=0,002). Independent of treatment (unstable/stable) goats involved in a high amount of aggressive interactions had a significant shorter resting time than goats that were involved in few aggressive interactions (t = -2,185, P = 0,044). Observations when all goats in one group fed simultaneously were rare and at the most 3, 5 ± 1, 5 observations on average. The results of the present study confirm previous findings that goats do have a high aggression level and react to social instability with enhanced level of aggressive interactions. Regrouping animals should be done carefully if not at all. To ensure that all animals are able to access feeding area and have places to rest it is important that there is a well functioning group dynamic within established groups of goats.

(4)

Sammendrag

Regruppering og blanding av dyr, er vanlig i dagens husdyrhold, dette fører til aggressive interaksjoner og sosialt stress. Tidligere forsøk viser at geiter (Capra Hircus) ofte

reagerer med aggresjon når de blir introdusert for ukjente dyr. Hovedformålet med dette forsøket var å undersøke hvordan sosial ustabilitet påvirket sosial atferd samt hvilke konsekvenser det hadde for ligge og spiseaktivitet. Trettito geiter (seks uker drektige) ble fordelt på åtte binger, med fire geiter i hver binge. Gruppene ble deretter delt i henhold til to ulike behandlinger (ustabil og stabil). Geitene i ustabile grupper ble rotert parvis og satt i nye binger hver uke mens geitene i stabile grupper ble værende i samme binge under hele forsøket (syv uker). Videoopptak fra første og femte dag etter regruppering i totalt syv uker ble samlet inn og analysert. Som forventet førte regruppering til et økt antall aggressive interaksjoner i ustabile grupper, de stanget signifikant mer enn geitene i stabile grupper samtlige uker (uke 3; F1,29 = 8,10, P=0,008, uke 4; F1,29= 5,97, P=0,021, uke 5; F1,29=12,16, P=0,002, uke 6; F1,29= 5,36, P= 0,028 og uke 7; F1,29= 19,78, P=0,001), bortsett fra uke 1 og 2. Totalt sett fikk de ustabile gruppene signifikant kortere spisetid første timen etter regruppering (t= 2,87, P=0,005). Geitene i ustabile grupper fikk signifikant kortere liggetid enn geitene i de stabile gruppene uke 2 (t= 3,33, P=0,002).

Uavhengig av behandling (ustabil/stabil) fikk geiter som ofte var involvert i aggressive interaksjoner signifikant kortere liggetid enn geiter som sjeldent var involvert i

aggressive interaksjoner (t = -2,185, P = 0,044). Tilfeller der alle geitene i en gruppe spiste samtidig var generelt sett liten og ikke mer enn 3,5 ± 1,5 observasjoner i

gjennomsnitt. Resultatene bekrefter tidligere funn om at geiter har et høyt aggresjonsnivå og at de reagerer på sosial ustabilitet med aggressiv atferd. Så langt det er mulig bør en unngå unødige regrupperinger av geiter. Det er også viktig å sørge for at

gruppedynamikken i en stabil gruppe geiter fungerer, slik at alle får tilgang til mat og får muligheten til å hvile.

(5)

Innhold

1. Innledning ... 1

2. Materialer og metoder ...8

2.1. Forsøksoppsett ... ...8

2.2. Dyremateriale... .. ...9

2.3. Forsøksrom og rutiner ... . 9

2.4. Atferdsobservasjoner .. 11

2.5. Statistiske metoder ... ...14

3. Resultater ... . 15

3.1. Sosial atferd . 15

3.2. Ligge og spiseaktivitet . ....20

3.3. Ligge og spiseaktivitet over tid (time 1- 6) ... ...21 3.4. Korrelasjon mellom aggressiv atferd og ligge og spiseaktivitet ... .22 3.5. Sammenhengen mellom aggresjonsnivå og ligge og spiseaktivitet .... ...22

4. Diskusjon 25

5. Konklusjon .30

6. Referanser ..31

(6)

1. Innledning

Domestiserte geiter (Capra hircus) blir på lik linje med andre husdyr ofte satt sammen i større eller mindre grupper. Hos husdyr er behovet for å være i selskap med andre fortsatt sterkt, dette blant annet fordi de i stor grad har bevart sin naturlige anti-predator atferd (e.g. Newberry et al., 2001). Gruppen gir økt trygghet i form av at risikoen for å bli tatt reduseres (e.g. Hamilton, 1971) og muligheten til å oppdage en eventuell predator økes (Krause & Ruxton, 2002). Frykt for ukjente situasjoner og stimuli er lavere når dyr lever i tryggheten av en gruppe (Newberry et al., 2001). Dersom husdyr isoleres fra en flokk viser de som regel alvorlige stress symptomer (e.g. Roussel et al., 2004).

Fordelene med å leve i gruppe dreier seg om mer enn bare naturlig predator forsvar.

Husdyr danner gjerne sterke sosiale bånd seg i mellom, noe som spesielt kommer til uttrykk i det sosiale båndet mellom mor og avkom. Det er derfor av stor betydning at evnen til å gjenkjenne andre utvikles på et tidlig stadium, først gjennom lukt og deretter gjennom syn og hørsel (e.g Klopfer et al., 1964). Evnen til å gjenkjenne kjente og familiære individ er vist hos blant annet sau (Kendrick et al., 1996) og storfe (Hagen &

Broom, 2003). Denne evnen er viktig for å holde aggresjonsnivået nede i en gruppe samt unngå unødige konfrontasjoner. Læring og sosial fassilitering er også essensielt i en gruppe, mat blir for eksempel lettere å lokalisere og spise gjennom observasjon av andre (e.g. Hsia & Wood-Gush, 1984 ). For å øke overlevelsessjansen samt ha en positiv atferdsutvikling vil lek hos ungdyr stimulere både motorikk, sosial atferd og

mestringsevne generelt (Newberry et al.,1988). I et kaldt klima vil sosial termoregulering ved at dyr står eller ligger tett inntil hverandre være viktig for å redusere varmetapet (e.g.

Andersen et al., 2000). Positive interaksjoner som sosial kroppspleie har en beroligende effekt på dyr (e.g. Feh & de Mazières, 1993) og sørger for pelsstell steder de ikke selv når (Sato et al., 1991). At husdyr under en motivasjonstest er villige til å arbeide for å få tilgang til sine artsfrender (Holm et al.,2002; Hovland, 2005) indikerer et stort behov for sosial kontakt og viser hvor viktig der er for dem å leve i en gruppe.

(7)

Konkurranse om attraktive ressurser kan innebære en stor kostnad for dyr i et tradisjonelt husdyrhold, hvor konkurranse om både mat og attraktive liggeplasser er et vanlig

fenomen. (e.g. Andersen et al., 1999; Jørgensen et al., under trykking). Aggresjon hos dyr en funksjonell atferd og benyttes hovedsakelig for å øke muligheten til å vinne en

konkurranse om attraktive ressurser, samt å kunne forsvare seg ved en eventuell fare (Archer, 1972). Begrenset tilgang på ressurser innenfor et avgrenset område vil resultere i økt ressurskonkurranse og dermed forårsake et høyt aggresjonsnivå i en husdyrgruppe (e.g. storfe; Kondo et al., 1989). Hyppigheten av aggressive interaksjoner blant villgeiter er relativt stor sammenliknet med andre hovdyr (Fournier & Festa-Bianchet, 1995).

Fôrkonkurranse i en gruppe villgeier er blitt observert, da fôrtilgangen avtok i november måned økte også konkurransen mellom geitene betraktelig (Shi & Dunbar, 2005). Hos domestiserte geit, vil et økt antall dyr per fôringsplass øke aggresjonsnivået og redusere spisetiden med over åtti prosent for enkelte av geitene (Jørgensen et al., under trykking).

Van et al. (under trykking) viste at fôropptaket hos kje og lam økte når det var flere dyr i bingen, men samtidig økte også aggresjonsnivået og tilveksten ble derfor ikke bedre.

Tiltrekningen mellom dyr er knyttet til fordelene med å leve i grupper. Avstand og unngåelsesatferd oppstår derimot når individer kommer for nær hverandre og er forbundet med kostnadene av å leve i grupper. Den foretrukne avstanden mellom to individer i en gruppe kalles individualdistanse, den er arts-spesifikk (Krause & Ruxton, 2002) og kan observeres hos en rekke sosiale dyr, som blant annet høns (Keeling, 1994), storfe (Shiyomi & Tsuiki, 1999) og fisk (Patridge, 1980). En bestemt individualdistanse mellom geiter er hittil ikke blitt undersøkt, men i studier av geit kan en se at geiter som er subdominant i noen tilfeller holder god avstand og unnviker konsekvent mer dominante individ (e.g. Shi & Dunbar, 2006; Jørgensen et al., under trykking).

Geit er evolusjonært tilpasset et tøft miljø hvor omgivelsene er ugjestmilde og ressursene er spredt. Forfedrene levde i tørre bratte fjellområder i Asia, og selv om geiter ble

domestisert av mennesker for ca. 8000- 10000 år siden har de i dag fortsatt mange av de samme atferdstrekkene som sine forfedre (Rutter, 2001). Agonistisk atferd hos geiter vises ofte gjennom trusler, hvor de løper mot en annen med hode lavt, og gjennom

(8)

stanging, hvor de står på bakken eller med oppreist positur og stanger ned mot en annens hode (Shank, 1971). Kroppsvekt hos angorageit er blitt påvist å ha en positiv

sammenheng med en økt forekomst av agonistisk atferd (Conway et al 1995). Alder påvirker imidlertid også nivået av agonistisk atferd hos geiter. Tolu & Savas (2007) viste i deres forsøk at geiter som var 3 år eller eldre, stanget bortimot 48 prosent mer enn geiter som var yngre. De observerte også en annen form for agonistisk atferd hos geit, nemlig aggressiv biting, spesielt gjaldt dette enkelte grupper avhorna geiter som bet signifikant mer enn geiter med horn.

Når et dyr ikke klarer å manipulere omgivelsene sine og heller ikke kommer seg vekk, vil det høye aggresjonsnivået i en husdyrgruppe kunne føre til stress. Stress kan defineres som den biologiske responsen som utløses når et dyr oppfatter en trussel mot dets homøostase (likevektstilstand) (Moberg, 2000). Dersom stress fører til signifikante biologiske endringer innad i dyret kan en si at dyrets velferd står i fare (Moberg, 2000).

Enhver form for stress som er assosiert med tilstedeværelsen av artsfrender i dyrets nærmiljø defineres som sosialt stress (Zayan & Dantzer, 1988). I motsetning til naturlig tilstand, der dyr ideelt sett kun bør bli i en gruppe dersom fordelene er større enn

kostnadene (Vehrencamp, 1983), må dyr i fangenskap innfinne seg forholdene i gruppen, uansett om det er en kostbar affære eller ei. Derfor kan helt naturlig atferd ha uheldige konsekvenser for husdyr på et begrenset område, hvor konkurransen om ressurser kan være stor.

En naturlig gruppestørrelse hos geiter varierer noe i forhold til miljøet de lever i, men vanligst er en gruppestørrelse på to til ti individer (Shackleton & Shank, 1984). Forsøk på geiter viser at de reagerer på sosial isolasjon med sterk frykt (Carbonaro et al.,1992), noe som tyder på at de har et sterkt behov for å leve i flokk. Gruppedynamikk og sosial atferd hos husdyr kan modifiseres etter hvor mange dyr det er i gruppen. Kondo en al. (1989) demonstrerte i sin studie på storfe at både agonistisk og aggressiv atferd økte i takt med økt gruppestørrelse. I et liknende forsøk på svin endret atferden seg i forhold til antall dyr i gruppen, der større gruppe førte til et signifikant lavere aggresjonsnivå og at færre individer deltok i kamp. Likevel var de aggressive interaksjonene mer intense for de som

(9)

kunne ta på seg kostnaden med å sloss i den største gruppen (Andersen et al., 2004).

Fjærkre avga signifikant mindre hakk per dyr når gruppestørrelsen økte, men hakk som ble mottatt økte derimot i større grupper. Dette kan antakelig forklares ved at noen få høns inntar en despotisk strategi og ukritisk avgir mer hakk til andre, selv om flesteparten får en mer tolerant strategi i større grupper (Estevez et al.,2003).Gaudernack Tønnesen (2007) fant at selv om areal per geit var lik var det flere stanginger i en gruppestørrelse på 12 geiter enn det var i grupper på 6 og 24 geiter. Imidlertid var andre offensive atferder som trusler og fortrengninger hyppigst i en gruppestørrelse på 6 geiter. Noe som kan tyde på at en stor gruppestørrelse gir et lavere aggresjonsnivå også hos geiter.

Et dyrs posisjon i forhold til de andre i en gruppe kan forklares med rangorden (Stricklin og Mench, 1987). En etablert rangorden i en gruppe kan redusere kostnadene som er relatert til aggressive interaksjoner, ettersom dyrene blir bevisst på sin prioritet i tilgang på ressurser (Archer, 1987). Hvis vinneren av en konkurranse får tilgang til en ressurs det konkurreres om, vil det si at dette individet er dominant over taperen av konkurransen, og at taperen er subdominant (Drews, 1993). Når det eksisterer et rangorden system trenger ikke aggressive interaksjoner oppstå for å bevare posisjonen i fremtidige sosiale

situasjoner (Lindberg, 2001). Samtlige medlemmer i gruppen drar fordel av å være innordnet et dominanshierarki, da mindre energi vil bli brukt ved konkurranse om fremtidige attraktive ressurser. Både atferdsstrategi (Shi & Dunbar, 2005; Barroso et al., 2000 ), horn (Fournier & Festa- Bianchet), vekt (Fournier & Festa- Bianchet ; Conway et al 1995) og alder (Cote & Festa-Bianchet, 2001) er knyttet opp til høy dominans hos geit.

Hierarkiets organisering påvirkes av en rekke faktorer, som gruppekomposisjon, størrelse, tilstedeværelse av ukjente og tilgangen til ressurser. I miljø hvor ressurstilgangen er stor og det er mye å forsvare, kan det være en fordel å være subdominant (Ellis, 1995). Geiteflokker i naturlig miljø kan ha en stabil og lineær hierarkisk orden mellom geitene (Barroso et al., 2000). Gòrecki (2004) viste at rang og sosiale relasjoner i en gruppe domestiserte geiter stort sett var stabile over tid, og at den sosiale posisjon til et individ endret seg ettersom det ble gjort endringer i

gruppekomposisjonen. Ikke lineære og mer dynamiske hierarki system hos geit er også blitt påvist (Fournier & Festa-Bianchet, 1995).

(10)

Geiter med høy dominans hadde en bedre reproduktiv suksess i studie av ville fjellgeit i naturlige omgivelser, spesielt gjaldt dette for de yngre geitene. Produksjon av avkom økte med både alder og sosial rang, men avtok etter 9 års alder. Av de som fikk reprodusere var mesteparten dominante og det var bare knappe ti prosent av lav-status dyrene som fikk avkom (Cote & Festa-Bianchet, 2001). Fournier & Festa-Bianchet (1995) fant at dominante geiter ikke hadde et bedre fôropptak enn geiter med lavere status. Dominante geiter i andre forsøk hadde heller ikke bedre melkeproduksjon, der hadde geiter av middels rang best melkeproduksjon (Barroso et al., 2000; Fernandez et al., under

trykking). Dette kan muligens forklares ut ifra at disse geitene ikke blir utsatt for samme mengde sosialt stress som høyt rangerte og svært lavt rangerte geiter. Fordi de angivelig ikke trenger å bruke energi på agonistisk atferd i form av hyppige fortrengninger av andre og heller ikke være på vakt ovenfor mer dominante og stadig bli fortrengt (Barroso et al.2000). Det finnes såkalte avbrytere eller meglere i en stor flokk av tamgeiter, hvor en geit går mellom to andre geiter for å avbryte en agonistisk interaksjon. Dette er viktig for å dempe konfliktnivået i gruppen og forekommer hyppigst når en kamp har vart over en lengre tidsperiode. De som viser denne atferden har ofte høy status i flokken, og er vanligvis høyere rangert enn de to som sloss. Selv geiter med lav status kan avbryte en kamp, men dette forekommer sjeldnere. Det er mulig at det i noen tilfeller også eksisterer et bånd mellom avbryteren og en av geitene i kampen (Keil & Sambraus, 1998).

En offensiv atferdsstrategi der dyret hyppig er involvert i aggressive interaksjoner, kan være lønnsomt dersom det ofte vinner kampene, men ikke dersom det taper (Mendl et al., 1992; Nævdal, 1998). Da er det bedre tjent med på å være lite involvert i aggressive interaksjoner og ha en defensiv atferdsstartegi. I studier av gris hadde taperne av aggressive kamper ofte et høyt nivå av stresshormonet kortisol, redusert tilvekst og avkom med lav fødselsvekt (Mendl et al., 1992). Geiter som hadde en aktiv

atferdsstrategi, men ofte tapte fikk kortere liggetid og kortere spisetid enn vinnerne (Nævdal, 1998). Det er blitt observert at geiter som oppfordrer til kamp, også ofte vinner kampen, og evnen til å vinne en eventuell konflikt øker i takt med alder (Shi & Dunbar, 2005).

(11)

En rangorden er unikt for en gruppe, ved å fjerne eller tilføre nye dyr vil rangorden måtte etableres på nytt (e.g. Keiper & Sambraus, 1986). Introduksjonen av et nytt dyr i en allerede etablert flokk kan derfor føre til voldsomme kamper (e.g. geit; Addison & Baker, 1982). Å opprettholde en dominant posisjon i en ny gruppe ved hjelp av aggressive interaksjoner krever mye energi. All energien som brukes på de aggressive

interaksjonene, samt den økte mengden stresshormoner har uheldige effekter på dyrets helse, i form av lavere tilvekst (Nakanishi et al., 1993; Stookey & Gonyou, 1994), lavere reproduktiv suksess (e.g. Mendl et al.,1992) og redusert melkeproduksjon (Hasegawa et al.,1997; Fernandez et al., under trykking).

Regruppering og blanding av dyr er vanlig i dagens husdyrhold, dette fører ofte til sosialt stress som igjen kan påvirke dyrenes velferd. Det oppstår gjerne intense aggressive interaksjoner mellom de ukjente, spesielt på grunn av at dyrene ikke har muligheten til å flykte fra situasjonen. Det usikre miljøet og den sosiale ustabiliteten dyret opplever, fører til frykt og fryktindusert aggresjon (Archer, 1987). De aller fleste husdyr, som blant annet gris (e.g. Turner et al., 2001), høns (Cloutier & Newberry, 2002), storfe (Raussi et al., 2005) og geit (e.g. Addison & Baker; Fernandez et al., under trykking) reagerer med aggressiv atferd når de ukjente dyr i blir introdusert i flokken. Selv om nivået av

aggressive interaksjoner ved introduksjon av en ukjent i en etablert geiteflokk er høyt første timen etter introduksjon, har det vist seg å være betraktelig redusert etter 24 timer (Alley & Fordham, 1994). Når et stimuli blir presentert flere ganger uten noen form for positiv eller negativ forsterkning, vil det kunne oppstå en habituering til stimuliet

(Forkman, 2002), og etter gjentatte presentasjoner vil dyrene ikke ha noen respons på det aktuelle stimuliet. Studie av kviger som blir regruppert viser at de ikke habituerer til en slik behandlingen og bruker like lang tid på å få en etablert en stabil flokkstruktur hver gang de blir regruppert (Raussi et al., 2004). Kalver har imidlertid klart å habituere til gjentatte regrupperinger i andre forsøk (Veissier et al., 2001).

Når det kommer til regruppering av geiter kan sosialt stress ha konsekvenser for

reproduktiv suksess. Sosialt stress i en gruppe drektige geiter kan antakelig være årsaken til økt forekomst av kasting i en geiteflokk. Det var en tendens til en økt andel fostertap

(12)

hos geiter som hadde en aktiv atferdstrategi, men som stadig tapte de aggressive kampene i grupper av drektige geiter (Nævdal, 1998). Melkeproduksjon hos geiter kan også

påvirkes av sosialt stress. Fernandez et al. (under trykking) fant at melkeproduksjonen ble redusert kun etter første regruppering, selv om aggresjonsnivået i gruppene var like høyt etter hver regruppering. Noe som kan tyde på at geiter tross sitt relativt høye nivå av aggresjon ved regruppering har evne til å tilpasse seg dette og er forbausende robuste.

Formålet med dette forsøket er å studere sosial atferd i ustabile kontra stabile grupper av geiter, samt undersøke hvilke konsekvenser dette har for ligge og spiseaktivitet.

Det predikeres at ustabile grupper ved regruppering har:

- Høyere nivå av aggressive interaksjoner - Flere avbrytelser

- Kortere spisetid - Kortere liggetid

Det predikeres at geiter etter gjentatte regrupperinger:

- Ikke habituerer til behandlingen

Det predikeres at geiter som er mye involvert i aggressive interaksjoner i både ustabile og stabile grupper har:

- Kortere spisetid - Kortere liggetid

- Høyere vekt enn de som sjeldent involverer seg i aggressive interaksjoner

(13)

2. Materialer og metoder

2.1. Forsøksoppsett

32 geiter (seks uker drektige) ble fordelt på 8 binger, med 4 geiter i hver binge. Gruppene ble deretter delt i henhold til to ulike behandlinger:

Behandling 1 (Ustabile grupper). I binge 1 til 4 ble geitene utsatt for en regruppering en gang i uken. De ble flyttet parvis til ny binge og ukjente geiter hver mandag (dag 1). Det samme paret hver gang. Grunnen til at de ble flyttet parvis var fordi vi ikke ønsket overdreven aggresjon mot en enkelt geit. Disse geitene ble merket med både tall fra 1 til 4 og med bokstav fra A til D for å kunne gjenkjennes individuelt ettersom de ble rotert og satt i ny binge hver uke (Tabell 1). De ustabile gruppene fikk bli i sine respektive binger etter 7 uker med rotasjon og frem til kjeing.

Behandling 2 (Stabile grupper). Fra binge 5 til 8 ble de samme 4 geitene holdt i samme binge og gruppe under hele den 7 uker lange perioden, og ble kun merket med tall fra 1 til 4 i hver binge.

Gruppene ble satt sammen slik at det var stor vektvariasjon innen gruppen, men minst mulig vekt og aldersforskjell mellom de to behandlingene (ustabil kontra stabil).

(14)

Tabell 1. Rotasjonsskjema viser hvilke geiter som roteres hver uke

uke Binge 1 Binge 2 Binge 3 Binge 4

1 A1 B1 A2 B2 A3 B3 A4 B4

C1 D1 C2 D2 C3 D3 C4 D4

2 A4 B4 A1 B1 A2 B2 A3 B3

C3 D3 C4 D4 C1 D1 C2 D2

3 A3 B3 A4 B4 A1 B1 A2 B2

C4 D4 C1 D1 C2 D2 C3 D3

4 A4 B4 A1 B1 A2 B2 A3 B3

C2 D2 C3 D3 C4 D4 C1 D1

5 A1 B1 A2 B2 C2 D2 C1 D1

A4 B4 A3 B3 C3 D3 C4 D4

6 C1 D1 C2 D2 A3 B3 A1 B1

C3 D3 C4 D4 A4 B4 A2 B2

7 A2 B2 A1 B1 C2 D2 C3 D3

A4 B4 A3 B3 C1 D1 C4 D4

2.2. Dyremateriale

I dette forsøket ble 32 voksne, avhorna geiter av Norsk melkerase brukt. Geitene var øremerket og av ulik alder og vekt. Geitene ble veid to dager før forsøksstart og

gjennomsnittlig vekt var 60.5 ± 1.4 kg (fra 44,0- 74,5 kg) samt gjennomsnittlig alder var 4.0 ± 0,3 år (fra 2-9 år). Forsøket startet seks uker etter paring og bekreftet drektighet.

Etter å ha blitt klippet ble geitene spraymerket på ryggen for å lettere kunne identifisere dem i bingen.

2.3. Forsøksrom og rutiner

Forsøksrommet i geitefjøset bestod av 8 like store binger, 4 på hver side av rommet, med fôringsarealet i midten. Bredden på bingene var 3,25 m og hadde 4 eteåpninger mot fôrbrettet, lengden var 2,7 m hvorav 2,10 m strekkmetall og 0,60 m fast tregulv bakerst i bingen som var strødd med moderat mengde strø. Alle bingene hadde et drikkekar midt på veggen som var på motsatt side av fôrbrettet (Fig.1). Totalt bingeareal var 8,8 m² og

(15)

areal per geit var 2,2 m². Bingene var delt med 1,5 m høye skillevegger av 10 mm tykke vanntette trefiberplate mellom hver binge slik at det ikke kunne forekomme noen kontakt mellom nabo geitene.

Rommet hadde et mekanisk ventilasjonssystem og en gjennomsnittstemperatur på ca. 8 til 10 ºC. Kunstig belysning var påsatt fra kl. 08.00 til 15.00 hver dag, i tillegg til naturlig belysning fra vinduer på begge sider av rommet.

Forsøksgeitene ble fôret to ganger om dagen med fri tilgang til surfôr. Kraftfôr ble tildelt mellom klokken 08.00 og 08.30. Kraftfôrmengden ved forsøkets start tidspunkt var 100 g/dag per dyr og ble gradvis økt til 500 g/dag per dyr ved kjeing og forsøksslutt. Tørr halm ble strødd over surfôret ved ettermiddagsforing for å balansere geitenes tarmflora.

En dag i uken ble surfôr erstattet med høy for å stimulere fordøyelsen.

Strekkmetall Fastgulv

Fôrbrett 3,25 m

0,6 m

2,70 m

-

^dør

Figur 1. Skisse av en binge hvor 4 geiter oppholdte seg under forsøket

(16)

2.4. Atferdsobservasjoner

Før forsøksstart ble et videokamera hengt opp over hver av de respektive bingene. Alle kameraene var tilkoblet en datamaskin på et kontor utenfor forsøksrommet. Det digitale systemet MSH- Video ble brukt til videoopptak og lagring av videofilene.

Geitene ble filmet i 6 timer fra kl. 08.30 til 14.30 hver mandag (ved regruppering) og fredag i totalt 7 uker. Videofilene ble analysert og sosial atferd samt spise og

liggeaktivitet for hver geit i bingene ble registrert.

Sosial atferd ble analysert ved hjelp av dataprogrammet The Observer XT versjon 6.1 fra Noldus (Tabell 2). Alle sosiale atferder ble registrert som hendelser med både aktør og mottaker, bortsett fra atferden observere og atferden avbryte som kun ble registrert med aktør.

Registrering av ligge og spiseaktivitet (Tabell 3) ble gjort med intervallregistreringer hvert 6 min. i 6 timer for hver binge. Bare videoopptak fra mandagen (ved regruppering) uke 2, 4 og 7 ble analysert. Etter videoanalysen ble resultatene lagret i Excel for

viderebehandling og analyse.

(17)

Tabell 2. Etogram over sosial atferd Atferd Beskrivelse

Snuse/utforske Snuser på en annen geit

Observere Ser på to andre som har en sosial interaksjon

Avbryte Går i mellom to som har en sosial interaksjon (Figur 2) Kroppspleie Pusser pelsen på eller klør seg mot en annen

Fysisk fortrenging fôr Driver en annen vekk fra fôrplassen ved å stange, dytte eller bite

Fysisk fortrenging ligge Driver en annen vekk fra liggeplassen ved å stange, dytte, bite eller grave

Unngår Beveger seg vekk fra en annen som nærmer seg, uten fysisk kontakt

Flykter Trekker seg unna en annen etter en interaksjon Jage Beveger seg raskt etter/forfølger en annen

Trussel Beveger seg raskt mot, skraper med frambeina og /eller bøyer hode mot en annen, uten fysisk kontakt

Stange kropp Stanger mot en annens kropp

Stange hode Stanger mot hode til en annen fra oppreist positur med bare bakbeina i bakken eller med alle beina på bakken (Figur 3)

Tabell 3. Etogram over spise og liggeatferd Atferd Beskrivelse

Spiser Står med hode og begge ørene gjennom eteåpningen Ligger alene Ligger uten å være i fysisk kontakt med en annen Ligger sammen To geiter ligger i fysisk kontakt med hverandre

(18)

Figur 2. En geit går mellom to andre for å avbryte en sosial interaksjon

Figur 3. To geiter som stanger

(19)

2.5. Statistiske metoder

All sosial atferd ble analysert ved hjelp av GLM prosedyre i statistikkprogrammet SAS (Hatcher og Stepanski, 1994). Variansanalyse med behandling (ustabil og stabil) som klassevariabel og vekt som kontinuerlig variabel.

Forskjell i ligge og spisemønster mellom behandlingene (ustabil og stabil) ble analysert ved bruk av t-Test i Excel for hver av de tre ukene (2,4 og 7).

Uavhengig av behandling ble det undersøkt om det var en korrelasjon mellom dyr som var mye eller lite involvert i aggressive interaksjoner og prosent tid brukt på spise, ligge og ligge sammen med andre, her ble Pearson korrelasjons prosedyre i SAS ble brukt.

Det ble kjørt t-Test for å undersøke geiter som var mye (30-100 aggressive atferder) eller lite (0-10 aggressive atferder) involvert i aggressive interaksjoner fikk effekter på spise og liggeaktiviteten.

(20)

3. Resultater

3.1. Sosial atferd

Geitene i ustabile grupper stanget (mot hode og kropp) signifikant mer enn geitene i stabile grupper de fleste ukene (uke 3; F1,29 = 8,10, P=0,008, uke 4; F1,29= 5,97, P=0,021, uke 5; F1,29=12,16, P=0,002, uke 6; F1,29= 5,36, P= 0,028 og uke 7; F1,29= 19,78, P=0,001, Fig.4). Det var imidlertid ikke signifikante forskjeller i stanging mellom ustabile og stabile grupper uke 1 og 2.

Ustabile grupper viste signifikant mer andre aggressive atferder (trussel og jage) blant geitene første dag i uke 3 (F1,29= 4,18, P=0,050, Fig. 5) og en tendens i uke 6 (F1,29= 3,89, P=0,058, Fig. 5). Ellers var det ingen signifikante forskjeller mellom gruppene de andre ukene.

Defensive atferder (flukt og unngåelse) var signifikant høyere hos geitene i ustabile enn hos geitene i stabile grupper i uke 4 (F1,29=6,97, P=0,013, Fig.6), men ikke i resten av perioden. Vekt hadde imidlertid en betydning for antall defensive atferder, hvor geiter med lavere vekt hadde signifikant flere defensive atferder enn geiter med høyere vekt flesteparten av ukene (uke 3; F1,29= 11,85, P=0,002, uke 4; F1,29=4,89, P=0,036, uke 6;

F1,29= 4,49, P=0,043 og uke 7; F1,29= 4,68, P=0,039) samt en tendens i uke 1 (F1,29= 3,58, P=0,068) og 5 (F1,29=3,10, P=0,089).

Geitene i ustabile grupper hadde en tendens til å observere sosiale interaksjoner mellom to andre geiter, mer både uke 2 (F1,29= 3,94, P=0,057, Fig.7) og uke 4 (F1,29=3,89,

P=0,058, Fig.7). Geitene i de ustabile gruppene observerte signifikant mer i uke 7 (F1,29=6,24, P=0,018, Fig.7). De resterende ukene var det ingen signifikante forskjeller mellom behandlingene.

(21)

I ustabile grupper var det signifikant flere tilfeller der geitene avbrøt sosiale interaksjoner mellom to andre i uke 5 enn det var i stabile grupper (F1,29= 6,31, P=0,018, Fig.8) og geitene i ustabile hadde en tendens til å avbryte mer i uke 7 (F1,29=3,03, P=0,092, Fig.8).

Det var ingen signifikante forskjeller mellom ustabile og stabile grupper i tilfeller med geiter som snuser/utforsker (Fig.9). Ingen signifikante forskjeller i kroppspleie ble funnet mellom de to behandlingene (ustabile og stabile) (Fig.10).

Stanger

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5

Uke 1 Uke 2 Uke 3 Uke 4 Uke 5 Uke 6 Uke 7 Dag i uken

Antall observasjoner

Ustabile grupper Stabile grupper

Figur 4. Gjennomsnitt ± SE av antall stanginger i ustabile og stabile grupper, hvor dag 1 er rotasjonsdag for de ustabile gruppene.

(22)

Andre aggressive atferder

0 5 10 15 20 25 30

1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5

Figur 5. Gjennomsnitt ± SE av antall andre aggressive atferder i ustabile og stabile grupper, hvor dag 1 er rotasjonsdag for de ustabile gruppene

Defensive atferder

0 1 2 3 4 5 6 7 8 9

1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5

Figur 6. Gjennomsnitt ± SE antall observasjoner av defensive atferder (flukt og unngåelse) i ustabile og stabile grupper, hvor dag 1 er rotasjonsdag for de ustabile gruppene.

(23)

Observerer

0 0,2 0,4 0,6 0,8 1 1,2 1,4 1,6 1,8 2

1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5

Figur 7. Gjennomsnitt ± SE av antall av observasjoner i ustabile og stabile grupper, hvor dag 1 er rotasjonsdag for de ustabile gruppene.

Avbryter

0 0,5 1 1,5 2 2,5 3 3,5

1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5

Figur 8. Gjennomsnitt ± SE av antall avbrytelser i ustabile og stabile grupper, hvor dag 1 er rotasjonsdag for de ustabile gruppene.

(24)

Snuser/utforsker

0 1 2 3 4 5 6 7

1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5

Figur 9. Gjennomsnitt ± SE av antall snuser/utforsker i ustabile og stabile grupper, hvor dag 1 er rotasjonsdag for de ustabile gruppene.

Kroppspleie

0 1 2 3 4 5 6

1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5 1 5

Figur 10. Gjennomsnitt ± SE av antall kroppspleie i ustabile og stabile grupper, hvor dag 1 er rotasjonsdag for de ustabile gruppene.

(25)

3.2. Ligge og spiseaktivitet

Geitene lå signifikant mer i stabile enn i ustabile grupper dag 1 andre uke av forsøket (Tabell 4). De lå også signifikant mer sammen med andre i stabile grupper enn i ustabile grupper. Spisetid og tid de spiste sammen med andre hadde en tendens til å være lengre hos geitene i ustabile grupper (Tabell 4). Den fjerde uken spiste geitene i stabile grupper signifikant mer sammen med andre enn hva de gjorde i ustabile (Tabell 4). I uke 7 hadde geiter fra stabile grupper en tendens til å spise mer sammen med andre geiter enn geitene i ustabile grupper. Ellers var det ingen signifikante forskjeller mellom ustabile og stabile grupper dag 1 de tre utvalgte ukene av forsøket.

Observasjoner der alle geitene spiste samtidig eller spiste sammen med andre geiter var liten i både stabile og ustabile grupper. Det samme gjaldt nivået av geiter som lå sammen med andre geiter (Tabell 4).

Tabell 4. Gjennomsnitt ± SE av prosent spise og liggetid for stabile og ustabile grupper ved dag 1 i uke 2, 4 og 7.

Uke Atferd Ustabile grupper Stabile grupper t-verdi P-verdi

Ligger 40,2 ± 5,6 59,5 ± 1,4 3,33 0,002

Ligger sammen 0 ± 0 4,5 ± 2,1 -2,2 0,036

Alle ligger samtidig 21,3 ± 1,1 23 ± 0,7 1,33 0,232

Spiser 38,9 ± 7,4 24,3 ± 1,4 -1,93 0,063

Spiser sammen 23,6 ± 6,1 12,2 ± 0,9 1,85 0,074

2

Alle spiser samtidig 2,5 ± 0,3 3,5 ± 1,5 0,65 0,537

Ligger 55,7± 2,9 57,1 ± 1,9 0,41 0,685

Ligger sammen 12,1 ± 3,8 5,6 ± 2,0 1,53 0,137

Alle ligger samtidig 19,5 ± 2,4 22,8 ± 2,2 1 0,354

Spiser 19,4 ± 2,1 20,8 ± 2,6 0,42 0,676

Spiser sammen 5,5 ± 1,0 10,6 ± 1,8 -2,51 0,018

4

Alle spiser samtidig 0,3 ± 0,3 2,0 ±1,1 1,58 0,166

Ligger 47,9 ± 2,0 53,9 ± 3,1 1,65 0,110

Ligger sammen 3,4 ± 1,2 2,8 ± 1,6 0,23 0,776

Alle ligger samtidig 21± 4,1 23,5 ± 3,3 0,47 0,653

Spiser 14,4 ± 1,5 17,3 ± 1,8 1,22 0,233

Spiser sammen 5,3 ± 0,6 7,6 ± 1,3 -1,88 0,071

7

Alle spiser samtidig 1,5 ± 0,5 1,5 ± 1,2 0 1

(26)

3.3. Ligge og spiseaktivitet over tid (time 1- 6)

Det var ingen signifikante forskjeller mellom ustabile og stabile grupper med hensyn på liggeaktivitet og utvikling av liggemønster ut over dagen (Fig.11).

Geiter fra stabile grupper spiste imidlertid signifikant mer den første timen enn geitene i de ustabile gruppene (t =-2,87, P = 0,005, Fig.12). De resterende fem timene var det ingen signifikante forskjeller i spiseaktiviteten (Fig.12).

Figur 11. Gjennomsnitt ± SE i utvikling av liggemønsteret i løpet av dagen (time 1-6) i ustabile mot stabile grupper.

Ligger totalt

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

Time 1 Time 2 Time 3 Time 4 Time 5 Time 6

% av obs.

(27)

Figur 12. Gjennomsnitt ± SE i utvikling av spiseaktivitet over tid (time 1-6) i ustabile og stabile grupper

3.4. Korrelasjon mellom aggressive atferd og ligge og spiseaktivitet

Det ble ikke funnet noen signifikant korrelasjon mellom antall aggressive atferder (inkl stanging) og tid geitene brukte på å spise, ligge eller ligger sammen med andre, verken i ustabile eller stabile grupper.

3.5. Sammenheng mellom aggresjonsnivå og ligge og spiseaktivitet

Hos geiter med et lavt aggresjons nivå (0-10 aggressive atferder, n=10) var det en signifikant lengre prosent liggetid enn hos geiter med et høyt aggresjonsnivå (30-100 aggressive atferder, n=8) (t = -2,185, P = 0,044, Fig.13).

Det var imidlertid ingen signifikante forskjeller mellom geiter med høyt eller lavt aggresjonsnivå med hensyn på prosent tid de lå sammen med andre (Fig.14) og prosent spisetid (Fig.15).

Spiser totalt

0 10 20 30 40 50 60

Time 1 Time 2 Time 3 Time 4 Time 5 Time 6

% av obs.

(28)

Figur 13. Gjennomsnitt ± SE liggetid hos ekstremt aggressive (30-100 aggressive atferder) og ekstremt ikke aggressive geiter (0-10 aggressive atferder).

Figur 14. Gjennomsnitt ± SE av tid der to eller flere geiter ligger sammen hos ekstrem aggressive geiter (30-100 aggressive), og ekstremt ikke aggressive geiter (0-10 aggressive atferder).

Liggetid

30 35 40 45 50 55 60

30-100 (n=8) 0-10 (n=10)

Antall aggressive atferder

% av obs.

Ligger sammen med andre

0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

30^-100 (n=8) 0-10 (n=10)

% av obs.

(29)

Figur 15. Gjennomsnitt ± SE spisetid hos ekstremt aggressive geiter (30-100 aggressive atferder) og ekstremt ikke aggressive geiter (0-10 aggressive atferder).

Spisetid

10 12 14 16 18 20 22 24

30-100 (n=8) 0-10 (n=10)

% av obs

(30)

4. Diskusjon

Regruppering og introduksjon av nye dyr i en flokk forårsaker en økning i antall

aggressive interaksjoner hos de fleste husdyr. Eksempler er blitt observert hos blant annet gris (e.g. Turner et al., 2001), høns (Cloutier & Newberry, 2002) og storfe (Raussi et al., 2005). Dette er også tidligere blitt vist i forsøk med geiter (Addison & Baker, 1982; Alley

& Fórdham ,1993; Fernández et al., under trykking). Som forventet var det et høyere nivå av aggressive interaksjoner ved regruppering i de ustabile gruppene enn det var i de stabile gruppene. Geitene i de ustabile gruppene stanget mer de aller fleste

regrupperingene. Det høye aggresjonsnivået etter hver regruppering vil si at det ikke var noen habituering til situasjonen i seg selv. Geit har et høyt aggresjonsnivå sammenliknet med andre hovdyr (Fournier & Fest-Bianchet, 1995) og ettersom geiter viser et høyt aggresjonsnivå ved regruppering er det lite sannsynlig at de habituerer til gjentatte

regrupperinger. I og med at hver regruppering er et ubehagelig stimuli og ikke er nøytralt, vil det ikke forekomme noen habituering. Kalver klarte å habituere til gjentatte

regrupperinger i et forsøk (Veissier et al. 2001), men det gjorde ikke kviger i et annet forsøk (Raussi et al., 2005). Grunnen til at de ikke habituerte til regruppering var sannsynligvis fordi at kvigene var kjønnsmodne og viste generelt mer agonistisk atferd enn hva kalvene viste. Det er grunn til å spekulere i om yngre geiter kan habituere til regruppering, ettersom Tolu & Savas (2007) observerte betraktelig færre (48 og 41 %) agonistiske interaksjoner hos geiter som var mellom 1 og 2 år enn de som var 3 år eller eldre.

Tilfeller med andre aggressive atferder (trussel og jage) var bare høyere hos geitene i ustabile grupper to uker av forsøket. For å opprettholde dominansrelasjonene i stabile grupper vil agonistiske atferder som trusler og fortrengninger måtte forekomme i en viss grad. Spesielt gjelder dette i grupper der dyrene stiller likt i konkurranseevne og sosial dominans. Det skulle imidlertid ikke være grupper med geiter som var helt homogene i konkurranseevne i dette forsøket siden geitene ble gruppert slik at det var størst mulig variasjon i vekt og alder innen gruppen.

(31)

Det er funnet en sammenheng med agonistisk atferd og høy vekt hos geiter i tidligere studie av angorageit (Conway et al., 1996). I dette forsøket hadde geiter med høy vekt ikke flere aggressive atferder enn geiter med lavere vekt. Derimot hadde geiter med lav vekt flere defensive atferder i både stabile og ustabile grupper. Defensiv atferdsstrategi ble trolig valgt etter å ha vurdert sine opponenter som større og overlegne i

konkurranseevne. Conway et al. (1996) fant ut at geiter som brukte energi på å

konkurrere om mat (når mat var en begrenset ressurs), hadde større suksess i det lange løp enn defensive geiter som stadig unngikk de andre.

Selv om det ikke var en korrelasjon mellom aggressiv atferd og liggeaktivitet, hadde geiter som var mye involvert i aggressive interaksjoner kortere hviletid enn geiter som var lite involvert i aggressive interaksjoner. All aktiviteten som ble brukt på stanging og andre aggressive atferder gikk altså på bekostning av liggetiden. Det faktum at de lå mer i stabile grupper enn de lå i ustabile grupper tyder på at et høyt aggresjonsnivå i gruppen vil gi redusert liggetid, og det vil først og fremst ramme de som er mest involvert i aggressive interaksjoner. I andre forsøk med geiter der liggetiden går ned ved økt konkurranse, er det ofte de subdominante som får redusert liggetid når størrelsen på liggearealet blir mindre (Loretz et al., 2004; Andersen & Bøe, under trykking). Nævdal (1998) fant i sin hovedoppgave at geiter som ofte var involvert i aggressive interaksjoner, men som stort sett tapte kampene, fikk ligge mindre enn geiter som hadde en passiv atferdsstrategi og ikke var involvert aggressive interaksjoner. Dette støttes også av Mendl et al. (1992) som viste at atferdstrategien til offensive purker ikke var lønnsom dersom de stadig tapte kampene. Geiter i både ustabile og stabile grupper lå lite i kontakt med andre geiter når de hvilte. Dette stemmer også med funn i andre forsøk (Andersen og Bøe, under trykking) der heller ikke størrelsen på liggearealet påvirket denne atferden

signifikant. Selv på det største liggearealet lå bare 2-7 % av geitene i kontakt med andre.

Første timen etter regruppering fikk geitene i de ustabile gruppene spise mindre enn geitene i de stabile gruppene. Gjennomsnittlig for en hel dag fikk de ikke kortere spisetid enn geitene i de stabile gruppene Grunnen til den reduserte spisetiden den første timen var nok at andre aktiviteter som stanging, jaging og trusler opptok mye av tiden til

(32)

geitene. Det faktum at det ikke var forskjell mellom ustabile og stabile grupper i gjennomsnittlig spisetid for en hel dag kan skyldes at spisetiden ble mer fordelt utover dagen i de ustabile gruppene. Det kan også være mulig at noen geiter sto med hode ut gjennom eteåpningen for å prøve å komme seg unna de andre geiter i bingen i de ustabile gruppene. En annen forklaring kan være at noen geiter har monopolisert fôringsområdet i de stabile gruppene. Observasjoner der alle geitene i en binge spiste samtidig var ytterst sjeldent i dette forsøket, selv om det var like mange fôråpninger som det var antall geiter.

Det er mulig at noen geiter har monopolisert fôringsområdet og tilfeller der geiter med høy dominans har lagt seg foran fôringsområdet slik at subdominante ikke har fått spise er en sannsynlighet. I forsøket til Jørgensen et al.(under trykking) hadde nemlig geitene liten synkronitet og en stor individuell variasjon i spisetid. Loretz et al. (2004) oppdaget at subdominante geiter fikk lavere spisetid og måtte ofte dele en fôringsplass når antallet fôrplasser ble redusert.

Det var ingen klar sammenheng mellom den totale mengden aggressive atferder og lengden på spisetiden til geitene eller noen sammenheng med hvor ofte de spiste sammen med andre. Heller ikke geiter som var involvert i et høyt eller lavt antall aggressive interaksjoner fikk påvist en klar effekt på spisetiden. I tidligere forsøk med geiter hvor det har vært konkurranse om tilgang til fôrplass har dominante geiter fått lengre spisetid enn subdominante geiter (Jørgensen et al., under trykking). Geiter som har vært mye involvert i aggressive interaksjoner og tapt har blitt observert i å ha en kortere spisetid enn geiter med offensiv atferdstrategi og stor suksess i andre forsøk (Nævdal, 1998).

I dette forsøket hadde ustabile grupper ved regruppering flere tilfeller med geiter som observerte sosiale interaksjoner mellom to andre. Denne atferden var mer frekvent ved regruppering og dette var antakelig fordi geitene prøvde å skaffe seg informasjon om de ukjente geitene. Flere tilfeller av aggressive interaksjoner i de ustabile gruppene har nok også tiltrukket seg oppmerksomhet fra de andre geitene i bingen. Geitene i de ustabile gruppene avbrøt oftere sosiale interaksjoner mellom to andre geiter. For å dempe det høye aggresjonsnivået i de ustabile gruppene var tilfeller med avbrytelsene høyest ved regruppering og spesielt de dagene da aggresjonsnivået var høyt. Uke 5 pekte seg særlig

(33)

ut med mer avbrytelser og et ekstremt høyt antall stanginger (gjennomsnittlig 80 stanginger per geit). Dette stemmer overens med Keil og Sambraus (1998) sin undersøkelse der geitene oftest avbrøt kamper som varte over en lengre tidsperiode.

Gaudernack Tønnesen (2007) fant også at gruppestørrelser med et høyt aggresjonsnivåe hadde flere avbrytelser enn gruppestørrelser med lavere aggresjonsnivå i grupper av geiter.

Sosial kroppspleie var generelt lite frekvent i alle gruppene, i stabile grupper var sosial kroppspleie ikke mer frekvent enn kroppspleie i ustabile grupper. Dette var muligens fordi geitene i ustabile grupper ble rotert sammen parvis, og hadde en geit de kjente som de kunne utføre kroppspleie på. Hos husdyr flest er sosiale bånd viktig, og

tilstedeværelsen av en kjent i et ustabilt miljø var sannsynligvis nok til å få utført eventuell kroppspleie. Kroppspleie slik det ble definert i etogrammet, der en geit pusser pelsen på eller klør seg mot en annen, kan tolkes som både negativ og positiv interaksjon.

I tilfeller der en geit står og klør seg mot en annen betyr det ikke nødvendigvis at den som klør faktisk har en positiv interakson med den andre, men snarere bruker den andre geita som en gjenstand den kan klø seg mot.

Alley og Fórdham (1993) observerte at utforskende atferd var den vanligste responsen når villgeiter i en flokk ble introdusert for et en ny geit. I dette forsøket var det ikke flere tilfeller av atferd som snuser/utforsker i ustabile grupper enn det var i stabile grupper.

Grunnen til at det ikke var flere snuse/utforsker i de ustabile gruppene kan skyldes det lille arealet dyrene hadde til disposisjon. Ved introduksjon ble geitene presset inn på et forholdsvis lite område uten muligheter for tilbaketrekninger og tydelige underkastelser.

Dette restriktive miljøet vil fortere kunne føre til frykt og fryktindusert aggresjon, dermed uteble også den utforskende atferden. Shi og Dunbar (2006) fant at selv om de fleste fôrkonkurranser endte med fortrengninger, ble konfliktene i en gruppe geiter stort sett løst ved at en geit frivillig viste underkastelse, og gikk omtrent tre meter vekk fra den andre. Bingestørrelsen i dette forsøket var på 2,2 m² areal per geit. Det er mulig dette var for lite for subdominante til å få kommet seg langt nok unna og vise underkastelse til den som var mer dominant.

(34)

Ettersom geiter har et høyt aggresjonsnivå sammenliknet med andre hovdyr (Fournier &

Festa-Bianchet, 1995) og aggresjonsnivået ved regruppering høyt, er det viktig å ta hensyn til dette i dagens intensive husdyrproduksjon, hvor gjentatte regrupperinger er vanlig. Det faktum at det er uvanlig å se dem ligge sammen og at alle sjeldent spiser samtidig må tas hensyn til når en skal drive produksjon med geit. Kostnadene med å leve i grupper kommer til syne i dette forsøket, hvor aggresjonsnivået ved regruppering går på bekostning av velferdsparametere som ligge og spiseaktivitet. Hvorvidt og hvordan aggresjonsnivået i dette forsøket påvirker produksjonsegenskapene til en geit er vanskelig å si, men tidligere forsøk antyder at sosialt stress hos geiter kan ha effekter på

melkeproduksjon (Barroso et al., 2000; Fernández et al., under trykking) og reproduktiv suksess (Nævdal, 1998).

(35)

5. Konklusjon

Resultatene bekrefter tidligere funn om at geiter har et høyt aggresjonsnivå og at de reagerer på sosial ustabilitet med økning i aggressiv atferd, spesielt i form av flere stanginger. Fordi aggresjonsnivået var høyt ved regruppering var det som forvenet også flere avbrytelser disse dagene. Ustabiliteten reduserte spisetiden første time etter regruppering og ga en generell reduksjon i liggetid. Geitene habituerte ikke til gjentatte regruppperinger og aggresjonsnivået var høyt ved de aller fleste regrupperingene i dette forsøket.

Geiter som var mye involvert i aggressive interaksjoner fikk hvile mindre enn geiter som var lite involvert i aggressive interaksjoner, men de fikk ikke en redusert spisetid. Geiter med høy vekt viste ikke et høyere nivå av aggressive atferder enn geiter med lav vekt.

Geiter med lav vekt viste imidlertid flere defensive atferder enn geiter med høy vekt, dette gjenspeilte seg i form av flere unngåelser og flukt. Det er grunn til å tro at disse geitene har liten tilgang til fôrbrett og attraktive liggerplasser i bingen.

Generelt for alle geitene både i sosialt stabile og ustabile grupper var at de sjeldent spiste samtidig selv om det var en eteåpning til hver i bingen. Geitene lå også sjeldent i

kroppskontakt med andre når de hvilte.

Disse funnene antyder at en må ta hensyn til det høye aggresjonsnivået geiter har og bør unngå unødige regrupperinger så langt det er mulig. En bør også sørge for at dynamikken i en stabil geitegruppe fungerer, slik at alle får tilgang til mat og muligheten til å hvile.

(36)

6. Referanser

Addison, W.E. & Baker, E. (1982). Agonsitic behaviour and social organization in a herd of goats as affected by the introduction of non-members. Applied Animal Ethology,

8: 527- 535.

Alley, J.C.& Fórdham, R.A. (1994). Social events following the introduction of unfamiliar does to a captive feral goat ( Capra hircus L.) herd. Small Ruminant Research, 13: 103-107.

Andersen, I.L., Bøe. K.E. & Kristiansen, A.L. (1999). The influence of different feeding arrangements and food type on competition at feeding in pregnant sows. Applied Animal Behaviour Science, 65: 91-104.

Andersen, I.L., Bøe K.E. & Hove, K. (2000). Behavioural and physiological thermoregulation in groups of pregnant sows housed in a kennel system at low temperatures. Canadian Journal of Animal Science, 80 (1): 1-8.

Andersen, I.L, Nævdal, e., Bakken, M. & Bøe, K.E. (2004). Aggression and group size in domesticated pigs. Sus Scrofa: `when the winner takes it all and the looser is standing small`. Animal Behaviour, 68: 965- 975.

Andersen, I.L. & Bøe, K.E. (2006). Resting pattern and social interactions in goats the impact of size and organization of lying space. Applied Animal Behaviour Science, under trykking.

Archer, J. (1987). The Behavioural Biology of Aggression. Cambridge University Press, Cambridge, London, 255 s.

Barroso, F.G., Alados, C.L. & Boza, J. (2000). Social hierarchy in the domestic goat:

effect on food habits and production. Applied Animal Behaviour Science, 69: 35-53.

Bøe, K.E., Berg, S. & Andersen, I.L. (2006). Resting behaviour and displacements in ewes - effects of reduced lying space and pen shape. Applied Animal Behaviour Science, 98: 249-259.

Carbonaro, D.A., Friend, T.H., Dellmeier & G.R, Nuti, L.C. (1992). Behavioural and physiological-responses of dairy goats to isolation. Physiology & Behaviour. 51: 297- 301.

(37)

Cloutier, S. & Newberry, R.C. (2002). A note on aggression and cannibalism in laying hens following re-housing and re-grouping. Applied Animal Behaviour Science, 76:

157-163.

Conway, M.L.T., Blackshaw, L.K. & Daniel.R.C.W. (1996). The effects of agonistic behaviour and nutritional stress on both the success of pregnancy and various plasma constituents in Angora goats. Applied Animal Behaviour Science, 48: 1-13.

Côte, S.D. (2000). Dominance hierarchies in female mountain goats: stability, aggressiveness and determinants of rank. Behaviour, 137: 1541-1566.

Côte, S.D. & Festa-Bianchet, M. (2001). Reproductive success in female mountain goats:

the influence of age and social rank. Animal Behaviour, 62: 173-181.

Drews, C. (1993). The concept and definition of dominance in animal behaviour.

Behaviour, 125: 283-309.

Ellis, L. (1995). Dominance and reproductive success among nonhuman animals: A Cross-Species comparison. Ethology and Sociobiology 16: 257-333.

Estevez, I., Keeling, L.J., Newberry, R.C. (2003). Decreasing aggressions with increasing group size in young domestic fowl. Applied Animal Behaviour Science, 84: 213-218 Feh, C. & de Mazieres, J. (1993). Grooming at a preferred site reduces heart rate in horses. Animal Behaviour, 46: 1191-1194.

Fernández, M. A., Alvarez, L. & Zarco, L. (2006). Regrouping in lactating goats increases aggression and decreases milk production. Small Ruminant Research, under trykking.

Forkman, B.A. (2002). Learning and Cognition. Jensen, P. (red.). The Ethology of Domestic Animals. 51-64 s. UK, CABI Publishing.

Fournier, F. & Festa-Bianchet, M. (1995). Social dominance in adult female mountain goats. Animal Behaviour, 49: 1449-1459.

Gaudernack Tønnesen, H. (2007). Effekt av gruppestørrelse på type og mengde sosiale atferder hos geit. Masteroppgave. Universitetet fo miljø- og biovitenskap, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Ås.

Gòrzeki, M.T. (2004). Hierarchy in a group of domestic goat (Carpa Hircus) females.

Electronic Journal of Polish Agricultural Universities, Biology, 7: 2.

(38)

Hagen, K. & Broom, D.M. (2003). Cattle discriminate between individual familiar herd members in a learning experiment. Applied Animal Behaviour Science, 82: 13- 28.

Hamilton, W.D. (1971). Geometry of the selfish herd. Journal of Theoretical Biology 31:

295-311.

Hasegawa, N., Nishiwaki, A., Sugawara, K. & Ito, I. (1997). The effect of social exchange between two groups of lactating primiparous heifers on milk production, dominance order, behaviour and adrenocortical response. Applied Animal Behaviour Science, 51: 15-27.

Hatcher, L. & Stepanski, E.J. (1994). A Step-by-step Approach to Using the SAS^® System for Univariate and Multivariate Statistics. SAS Institute Inc., Cary, NC. 522 s.

Holm., L., Jensen, M.B. & Jeppesen, L.L. (2002). Calves`motivation for access to two different types of social contact measured by operant conditioning. Applied Animal Behaviour Science, 79: 175-194.

Hovland, A.L. (2005). Develoment and evaluation of an operant method to measure social motivation in farmed silver foxes (Vulpes vulpes). Doktorgrad 2005/14.

Universitetet for miljø og biovitenskap. Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Ås.

Hsia, L.C. & Wood-Gush, D.G.M. (1984). Social facilitation in the feeding behaviour of pigs and the effect of rank. Applied Animal Ethology, 11: 265-270.

Jørgensen, G.H.M., Andersen, I.L. & Bøe, K.E. (2006). Feed intake and social interactions in dairy goats- The effects of feeding space and type of roughage.

Applied Animal Behaviour Science, under trykking.

Keeling, L.J. (1994). Inter-bird distances and behavioural priorities in laying hens: the effect of spatial restriction. Applied Animal Behaviour Science, 39: 131-140.

Keil, N.M. & Sambraus, H.H. (1998). Intervenors in agonistic interactions amongst domesticated goats. Z. Saugetierkunde. International Journal of Mammalian Biology 63: 266-272.

Keiper,R.R. & Sambraus, H.H. (1986). The stability of equine dominance hierarchies and the effects of kinship, proximity and foaling status on hierarchy rank. Applied

(39)

Animal Behaviour Science, 16: 121-130.

Kendrick, K.M., Atkins, K., Hinton, M.R., Heavens, P. & Keverne, E.B. (1996). Are faces special for sheep? Evidence from facial and symbolic discrimination learning tests showing effects of inversion and social familiarity. Behavioural Processes, 38:

19-36.

Klopfer, P. H., Adams, D.K. & Klopfer, M.S. (1964). Maternal `imprinting` in goats.

Proceeedings of the National Academy of Sciences USA 52: 911-914.

Kondo, S., Sekine, J., Okubo, M. & Asahida, Y. (1989). The effect of group size and space allowance on the agonistic and spacing behaviour of cattle. Applied Animal Behaviour Science, 24:127-135.

Krause, J. & Ruxton, G.D.(2002). Living in groups. I: Oxford Series in ecology and evolution. Oxford University Press, Oxford, 210 s.

Lindberg, C.A. (2001). Group Life. Keeling, L.J. & Gonyou, H.R. (red.). Social Behaviour in Farm Animals. 37-58 s. UK, CABI Publishing.

Loretz, C., Wechsler, B., Hauser, R. & Rusch, P. (2004). A comparison of space requirements of horned and hornless goats at the feed barrier and in the lying area.

Applied Animal Behaviour Science, 87: 275-283.

Mendl, M., Zanella, A.J. & Broom, D.M. (1992). Physiological and reproductive correlates of behavioural strategies in female pigs. Animal Behaviour, 44: 1107-1121.

Moberg, G.P. (2000). Biological Response to Stress: Implications for Animal Welfare. I Moberg, G.P., Mench, J.A (red.) The Biology of Animal Stress. s. 1-21. UK, CABI publishing.

Newberry, R.D., Wood-Gush, D.G.M. & Hall, J.W. (1988). Playful behaviour of piglets.

Behaviour Processes, 17: 205-216.

Newberry, R.C., Estevez, I. & Keeling, L.J. (2001). Group size and perching behaviour in young domestic fowl. Applied Animal Behaviour Science, 73: 117-129

Nævdal, I. (1998). Atferdsstrategier i relasjon til sosialt stress og tap av foster hos geit.

Hovedfagsoppgave. Ås, Norges landbrukshøgskole, Institutt for husdyrfag. 77 s.

Patridge, B.L. (1980). The effect of school size on the structure and dynamics of minnow schools. Animal Behaviour, 28: 68-77.