Tvang i rusfeltet
- Ny forskrift og veileder
Professor Karl Harald Søvig
-
Innlegg 5. oktober 2016
To overmodne revisjoner
Presentasjon av de tre sentrale bestemmelsene
Helse og omsorgstjenesteloven (hol.) § 10-2 – tidligere sosialtjenesteloven (sotjl.) § 6-2: Den alminnelige regelen om tvangsinnleggelse av
rusmiddelmisbrukere
Hol. § 10-3 (tidl. sotjl. § 6-2a): Den særlige regelen om tvangsinnleggelser av gravide
rusmiddelmisbrukere
Hol. § 10-4 (tidl. sotjl. § 6-3): Hovedregelen
om tvang, basert på pasientens samtykke
Hva vet vi fra før?
Et område i vekst, men likevel få vedtak på landsbasis
Kilde: Eget materiale + Tall fra fylkesnemndene
Høy forekomst av midlertidige vedtak
I 2015 var det 155 vedtak i saker etter § 10-2 etter ordinær behandling i fylkesnemnd og 116 midlertidige vedtak.
I 2015 var det 25 vedtak i saker etter § 10-3 etter ordinær behandling i fylkesnemnd og 37 midlertidige vedtak
Midlertidige vedtak skal både etter lovens bokstav og klare føringer i forarbeidene være et unntak
Departementet merket seg i «Rusmeldingen» den vedvarende høye forekomsten av midlertidige vedtak. Det er viktig å holde fast ved at man primært skal følge de reglene som gir størst rettssikkerhet (St. Meld. 30 (2011–12) s. 121.
Stor andel av de som tvangsinnlegges har alkohol som hovedrusmiddel, og
mange med «blandingsbruk»
§ 10-2 (N=567) § 10-3
(N=204) Denne og de fleste andre statistikkene bygger på et nær
komplett utvalg av fylkesnemndsavgjørelser 1993-2008.
Også en del andre påfallende
trekk ved de som tvangsinnlegges
Sosialtjenesten får regelmessig medhold i begjæringene (96,5 % i sakene etter
§ 10-2 og 92,5 % i sakene etter § 10-3)
Alder
Gjennomsnittsalder rundt 28 år (både etter § 10-2 og § 10-3)
Sjelden/aldri under 18 år (da foretrekkes barnevernloven § 4-24)
Kjønnsfordeling (§ 10-2)
53 % kvinner, men:
Andel kvinner som injiserer rusmidler (ca 25-30 %)
Andel kvinner i det frivillige hjelpeapparatet (30 %)
Forekomst av psykiske problemer (§ 10-2)
Betydelig andel har hatt alvorlige psykiske problemer (20 % har tidligere vært tvangsinnlagt etter phvl.)
Tvangsinnleggelse og samtykke
Kan reglene brukes overfor pasienter som samtykker?
I praksis brukes de i stor grad overfor samtykkende
I 46 % av sakene etter § 10-2
I 28 % av sakene etter § 10-3
Lokale variasjoner
Variasjoner mellom kommuner
Beror dels på organiseringen av tjenestene
Variasjoner i institusjonstilbudet, og på
institusjonene
Noen felles utgangspunkt
Litt om tvangsbegrepet
Skillet mellom opplevd tvang (hvordan pasienten opplever situasjonen) og juridisk tvang (hvordan lovverket definerer situasjonen)
I et rettssikkerhetsperspektiv er det mest problematiske situasjoner som i lovverket er definert som et frivillig tiltak (og dermed normalt få rettssikkerhetsgarantier), men som av pasienten oppleves som et tvangstiltak
Tvang kan defineres på mange måter. Ytterpunktene:
Fravær av gyldig samtykke
Pasienten motsetter seg tiltaket
Tvangen og dens begrunnelser
Retten til å bestemme over eget liv (autonomi)
Hvor reell er selvbestemmelsesevnen for personer med rusmiddelproblemer?
Hindre helseskade
På andre individer
På vedkommende selv
Utilsiktete virkninger (særlig for vedtak etter § 10-3)
Kvinnen unnlater å oppsøke hjelpetiltak i frykt for tvangsinnleggelse
Kvinnen tar abort for å unngå tvangsinnleggelse
Tvangsinnleggelsesreglene er fremtidsrettete
Formålet er å hindre fremtidige konsekvenser (ikke å sanksjonere allerede foretatte handlinger)
Særlig om de pårørendes rolle, jf. helse- og omsorgstjenesteloven
§ 10-1
Tvangsskeptisisme som ideologisk ståsted?
Nærmere om
autonomi/selvbestemmelse/integritet
Selvbestemmelse/autonomi; synonymer
Selvbestemmelsesrett contra selvbestemmelsesevne
Særlig om pasienter med alvorlige rusmiddelavhengighet
”Autonomireparasjon”?
Integritet/verdighet
Tilkommer alle uavhengig av ev. selvbestemmelsesevne
I motsetning til selvbestemmelsesretten kan integritet/verdighet ses på som en absolutt størrelse som samfunnet ikke kan gripe inn i
Ulike former for inngrep i selvbestemmelsesretten
Bevegelsesfriheten
Ulike grader av inngrep; eks. innleggelse i lukket avdeling, skjerming mm
Retten til å bestemme over sin egen medisinske behandling
Tvangsmedisinering; et av velferdsstatens mest drastiske virkemidler
Kommunikasjonsfriheten
Begrensninger i telefonbruk etc
Forsøk på en figur
SELVBESTEM- MELSESRETT INTEGRITET/
VERDIGHET
Enkeltelementer under selvbestemmelsesretten
•Bevegelsesfrihet
•Retten til å velge medisinsk behandling
•Retten til å kommunisere med andre
Selvbestemmelsesretten er på alle vis en relativ og fragmentarisk størrelse, hvilket bl.a. viser seg ved
•Manglende selvbestemmelsesevne må vurderes konkret for ulike former for tiltak
•Vurdering av selvbestemmelsesevne må gjøres løpende
Hindre fremtidig negativ helsekonsekvens
Fungeringsnivå på avgjørelsestidspunktet
Rehabilitering
Stabilisering
Avverging av akutt fare for liv eller alvorlig helseskade
Tid
Oversikt over de materielle vilkårene for tvang
Rusmiddelmisbruker/-avhengig (+ ”gravid” i
§ 10-3)
Negativ konsekvens
Egen helse ( § 10-2)
Fosterets helse ( § 10-3)
Virkningssammenheng mellom rus og negativ helsekonsekvens
Krav om utprøving av frivillige tiltak
Krav om skjønnsmessig helhetsvurdering
Oversikt over saksgangen
Melding om et rusmiddelforbruk som er skadelig for vedkommende selv eller fosteret
Kan komme fra sosialtjenesten selv eller fra andre (da kan oppstå utfordringer knyttet til taushetsplikt)
Hvis melding fra pårørende: Tilbakemelding etter § 10-1
Vurdering fra sosialtjenesten (jeg bruker «sosialtjeneste» i en funksjonell betydning) som ev. munner ut i:
Avgjørelse om midlertidig vedtak (skal godkjennes av fylkesnemndsleder og kan eventuelt påklages)
Avgjørelse om å begjære ordinær tvangsinnleggelse (skal avgjøres av fylkesnemnden)
Avgjørelse fra fylkesnemnden om tvangsinnleggelse
Skjer normalt etter muntlige forhandlinger
Avgjørelse fra sosialtjenesten om tvangsvedtaket skal iverksettes
Gjennomføring av tvangsvedtaket
Nærmere om gjennomføring
Gjennomføring av tvangsvedtak – rettslige utgangspunkt
Regelverket omkring gjennomføringen opprinnelig samlet i sotjl. kap. 7 og forskriftene til denne (sotjfor.).
Rusreformen(e) som organisatorisk – og ideologisk – vendepunkt, jf.
lov 28. feb. 2003 og 28. nov. 2003 (ikraft 1.jan. 2004)
Lovteknisk preget av hastverksarbeid. Kom et opprydningsarbeid i form av lov 21. des. 2007 nr. 123 (stort sett ikraft 1. jan. 2008)
Hvor finner vi nå regelverket?
Hjemmel for tvangsbruk nå i hol. § 12-4, som endret ved lov 20.
mai 2016 nr. 20 og spesialisthelsetjenesteloven § 3-14
Justisdepartementet ønsket selve reglene om tvangsbruk i lov
Bakgrunnen for den dobbelte hjemmelen (men bare én forskrift)
Helselovgivningen
Spesialisthelsetjenesteloven (sphtjl.)
Pasientrettighetsloven (pasrl.)
Helsepersonelloven (hpl.)
Psykisk helsevernloven (phvl.), særlig § 1-1a (mer om denne senere)
Gjennomføring av tvangsvedtak – generelle grunnlag
Mange regler åpner for et hensiktsmessighetsskjønn
Typisk at institusjonen ”kan” sette i gang tiltak om nærmere vilkår er oppfylt
Et allment krav om forholdsmessighet mellom mål og midler
Skjønnsutøvelsen må skje ut i fra grunnlaget for oppholdet
§ 10-2/10-4; skadeavverging og stabilisering
§ 10-3; skadeavverging står i fokus, men også hensynet til kvinnen er relevant
Hva med frivillig innlagte?
Den innlagte har rett til medvirkning, pasrl.
§ 4-1
Nærmere om forskriften
Gitt i statsråd som «Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og
rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer» (26. august 2016 nr. 1003)
Er vedtatt satt i kraft 1. november 2016
Er foreløpig ikke gitt rundskriv, men en del føringer finnes i statsrådsforedraget, tilgjengelig på Regjeringens nettsider
Se også Helsedirektoratets utkast til forskrift: IS-2056
Gjelder etter § 2 for:
TSB institusjoner i helseforetak og med avtale
Private institusjoner med avtale med HELFO
Kommunale institusjoner og institusjoner med avtale med kommunen
Private institusjoner helt eller delvis finansiert av statlige tilskudd
Private institusjoner uten avtale
Oversikt over tvangshjemlene i forskriften
Vern om integritet (§ 3)
Husordensregler (§ 4)
Oppbevaring av eiendeler og økonomiske midler (§ 5)
Rusmiddeltesting (§ 6)
Forbindelse med omverden (§ 7)
Kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom/eiendeler (§ 8)
Beslag og tilintetgjøring rusmidler m.v. (§ 9)
Kortvarig fastholding (§ 10)
Adgang til tilbakehold og tilbakeføring (§ 11)
Vedtak (§ 12)
Klage (§ 13)
Samarbeid § 14
Vern om integritet ( § 3)
Nå også formålsbestemmelse i § 1 (skal bl.a. hindre ”overbruk”
av tvang
Utgangspunktet er selvbestemmelse, også under institusjons- opphold
Tvang og restriksjoner, bare når ”strengt nødvendig”, av hensyn til
Pasienten selv
Andre medpasienter
Ansatte
Krav om at tiltak bare kan benyttes når ”så gunstig virkning at klart oppveier ulempene”
Nærmere om tredje og fjerde ledd
Husordensregler ( § 4)
Gammelt uttrykk, men fant ikke noe bedre
Noen føringer på hva de kan gå ut på
Skal finnes ved institusjonene
Pasienten skal forelegges ved ankomst, jf. femte ledd
Skal sendes Fylkesmannen for gjennomsyn, jf.
sjette ledd
Særlig om rusing på fellesområde, jf. tredje ledd
Skal ikke anvendes på en måte som er ”urimelig”
i det enkelte tilfellet, jf. fjerde ledd
Oppbevaring av eiendeler og økonomiske midler ( § 5)
Forenkling sammenlignet med dagens regelverk
Ønske om regel som ”treffer” alle de ulike
institusjonstypene som omfattes av den nye
forskriften
Rusmiddeltesting ( § 6)
Samtidig endring i §§ 10-2 til 10-4. Kompetansen flyttet fra fylkesnemnd til institusjon
Nytt uttrykk ”rusmiddeltesting”
Utgangspunkt samtykke, ”før” eller ”under” oppholdet, men kan fattes med tvang overfor pasienter etter § 10-2 eller § 10-3
(kan gjelde for hele oppholdet)
NB: Ikke rutine
Ingen hjemmel for ”tvangstesting”
Skal håndteres i tråd med Helsedirekoratets prosedyrer (Rundskriv IS-14/2002)
Må skille mellom rusmiddeltesting i behandlingsøyemed (diagnostikk) og i kontrolløyemed
Forbindelse med omverdenen ( § 7)
Utgangspunkt etter første ledd: Fri kommunikasjon
Vedtak om besøksnekt- eller kontroll av
”bestemte personer”, jf. andre ledd
Ved ”begrunnet mistanke”
Maksimal varighet på inntil 14 dager
Postkontroll, jf tredje ledd
Samme krav som etter andre ledd
Ikke hjemmel for tvangsgjennomføring
Forbindelse med omverdenen ( § 7), forts.
Begrensning i bruk av elektroniske
kommunikasjonsmidler, jf. fjerde ledd (nytt)
Av hensyn til ”andre pasienters … eller ansattes personvern” (ikke besøkende ?)
Varighet inntil 14 dager
Har krav på “erstatnings”middel
Restriksjoner som følge av husordensregler, jf.
femte ledd
Visse personer kan pasienten alltid kommunisere med
Kroppsvisitasjon m.v. ( § 8)
Kroppsvisitasjon og undersøkelse av pasienters ”rom og eiendeler” ved ”begrunnet mistanke”, jf. første ledd
Må gjelde ”legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlige gjenstander”
Rutinekontroll (ny) ved inntak og ved retur, jf. annet ledd
Samme type ”ting” som etter første ledd og samme mistankekrav
Gjelder bare eiendeler og kroppsvisitasjon ”uten avkledning”
Må innføres av institusjonen og krav om dokumentasjon, jf.
andre ledd siste setning
Kroppsvisitasjon m.v. ( § 8), forts.
Gjennomføring skal skje ”så skånsomt som mulig”, jf.
tredje ledd
Intensiteten skal stå ”i et rimelig forhold” til det en kan oppnå
Kroppsvisitasjon skal gjennomføres av person av
”samme kjønn”
Kan bare omfatte ”kroppens overflater og munnhulen”
Rom og eiendeler langt som mulig med pasienten tilstede, jf. fjerde ledd
Ikke mulig med tvangsgjennomføring
Forslag falt i høringsrunden
Beslag og tilintetgjøring ( § 9)
Beslag, jf. første ledd
Videre skjebne etter beslag fremgår av andre ledd. Beror på karakteren til det beslaglagte, og ganske differensiert regulering i andre ledd
Opplysninger om pasient kan bare gis til politiet i samsvar med reglene om taushetsplikt
Se Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2013 s. 1422
Kortvarig fastholding ( § 10)
Kan bare skje i ”akutte nødsituasjoner”, jf.
første ledd
Må være ”uomgjengelig nødvendig” for å hindre
Skade seg selv eller andre
Betydelig skade på bygninger, inventar eller andre ting
Lempeligere midler må vurderes nytteløse eller ha vist seg ”åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige”
Gjennomføring, jf. andre ledd
Må ikke overstige det som er ”nødvendig”
Skal gjennomføres på en ”mest mulig skånsom og
omsorgsfull måte”
Adgang til tilbakehold og
tilbakeføring ved rømming ( § 11)
Gjelder bare vedtak etter § § 10-2 til 10-4 (inkludert midlertidige vedtak)
Første ledd gir hjemmel for tilbakehold
Ny utforming, men skriftfesting av tidligere rett
Første ledd gir også hjemmel for tilbakeføring
Ved rømming skal institusjonen ”straks” varsle kommunen, og om nødvendig politiet
Institusjonen skal sette i verk nødvendig tiltak, i samråd med kommunen
Tilbakeføring så skånsomt som mulig
Samarbeid med politiet, sml. rundskriv IS-5/2012
Fellesregler
Vedtakskompetanse gjennomgående lagt til
”leder” eller den som har fullmakt
Behov for skriftlige rutiner
Krav om faglig forsvarlig kompetanse
De fleste inngrep skjer ved ”begrunnet mistanke”
Ikke krav om sikker viten, men må ha en mistanke
basert på objektive kriterier
Vedtaksregler
Nærmere regler i § 12
Protokollføring av vedtak og avgjørelse om kortvarig fastholding
Ikke krav om egne protokoller som i psykisk helsevern
Krav om fortløpende vurdering
Klageregler i § 13
Hva er ikke med?
Forbudet mot tvang som straff og som ledd i behandling (gml.
§ 5-14 og § 5-15) er ikke videreført, men består
Inkludert forbud mot tvangsmedisinering
Ingen regler om skjerming
Ingen regler om beregning av tilbakeholdstid
Foreslått, men HOD ville la bero på ”konkret tolking”
Ingen regulering av permisjoner (gml. §§ 5-11 og 5-12)
Overlater til institusjon
Eneste tvangstiltak er nå kortvarig fastholding
Avtaleforbudet er falt bort
Konkret vurderinger beroende på samtykket og hvilke virkninger dette kan ha
Gjennomføring av vedtak i annen institusjon
Vedtak etter hol § 10-2 og 10-3 kan
gjennomføres i institusjon under det psykiske helsevernet
Da gjelder reglene i phvl. kap. 4, jf. phvl. § 1-1a
Gjennomføring i annen institusjon, f. eks.
somatiske avdeling i spesialisthelsetjenesten
Gjennomføring av tvangsvedtak - kompetansefordelingen
Sosialtjenesten avgjør om vedtaket skal settes i verk. Institusjonen avgjør utskriving, jf. sphtjl. § 3-15 og forskrift § 15
Hvor skal tvangsvedtaket gjennomføres?
Kan fastsettes av nemnden (både etter § 10-2 og § 10-3), men pasienten skal høres
Rett til fritt institusjonsvalg, også for tvangsinnlagte, jf. pasrl. § 2-4(3).
Gjelder både ved innleggelse (da er sosialtjenesten ansvarlig) og ved bytte av institusjon under oppholdet (da er institusjonen ansvarlig)
Reservasjon for ønsker som er uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet
Sosialtjenesten har ansvar for at institusjonen er faglig og materielt egnet, jf. § 10-2(3)1 (ingen tilsvarende bestemmelse i § 10-3, men også her har sosialtjenesten et ansvar)
Gjennomføring kan skje i institusjon regulert av phvl. og da da etter reglene i phvl. kap. 4 (med enkelte unntak), jf. phvl. § 1-1a(2)
Samhandling mellom institusjon og sosialtjeneste
Institusjonen er ansvarlig for gjennomføring av oppholdet
Sosialtjenesten skal varsles ved utskriving, jf. sphtjl. § 3-15
Sosialtjenesten har et hovedansvar for å planlegge
forløpet etter endt tvangsopphold, herunder å utarbeide
Sosialtjenesten bør ta initiativ til å utarbeide individuell plan, men dette tiltaket fordrer pasientens samtykke, jf.
sotjl. § 4-1, sphtjl. § 2-5 og pasrl. § 2-5 m.fl.
(Snart) ny veileder
Bakteppet
”Rusmeldingen” St. Meld. 30 (2011–12)
Del av et større arbeid hvor tvangsbruk var ett av flere element, bl.a. som oppfølging av Rokkanrapporten
Målsetting om ” Riktigere og mer ensartet bruk av tilbakehold og tvang”
Bl.a. vil Regjeringen:
Bidra til bedre praktisering av tvangsbestemmelsene og økt
brukermedvirkning gjennom rundskriv, oppdatering av handlingsveileder, opplæring og styringsinformasjon
Helsedirektoratet skal komme med revidert veileder.
Foreløpig utkast: IS-2235
Fremstillingen i det følgende bygger på strukturen i utkastet som foreligger
Bakteppet, forts.
Arbeidsgruppe under Korus-Øst
Formålet med veilederen er å bidra til ”riktigere”
bruk av tvang
Skal gi veiledning til den faglige skjønnsutøvelsen
Bygger på de ulike fasene i forløpet
Gir ulike eksempler, og inneholder også sett
med ”maler” som kan brukes
Brukermedvirkning, veilederen I
Brukermedvirkning er et førende prinsipp ved bruk av tvang.
Brukerinvolvering må skje i alle faser - både i
vurderingsfasen, ved innleggelsen, under oppholdet og i oppfølgingen etter endt opphold.
Tjenestene må gi god og tydelig informasjon i alle fasene av et forløp.
Brukeren skal så langt det er mulig informeres om at
kommunen vurderer og eventuelt utreder mulighetene
for tvang.
Brukermedvirkning, veilederen II
Kommune og spesialisthelsetjeneste bør utarbeide rutiner for involvering av brukere/pasienter. Rutinene må baseres på gjeldende regelverk, og bør bygge på studier av
brukeres/pasienters syn på og erfaringer med tvangstiltak.
Pårørende må involveres ut fra individuelle forutsetninger.
Pårørende bør møtes som en samarbeidspartner, og samtidig få nødvendig støtte og avlastning.
Barn som pårørende skal ivaretas ut fra egne behov, og er et ansvar for både kommunen og spesialisthelsetjenesten.
Brukermedvirkning, utvalgte punkt
Er en egen utfordring ved tvangsbruk
Skal uansett være et førende prinsipp
Også ved tvangsbruk (både før og under opphold) viser erfaring at involvering øker
sannsynligheten for å oppnå ønsket målsetting
Særlig om pårørende, særlig hol. § 10-1
(tilbakemelding etter bekymring)
Samarbeid og samhandling på tvers av nivåer, veilederen I
Samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten må skje både før, under og etter et tvangsopphold
Tjenestene må avklare hvilke roller og oppgaver de har i tvangsforløpet
Det bør opprettes felles bistandsteam. Nærliggende kommune(r) bør i samarbeid med hvert enkelt
helseforetak opprette et felles bistandsteam. Det bør etableres lokale samarbeidsavtaler
Samarbeid med fastlege er sentralt i alle tvangssaker
Samarbeid og samhandling på tvers av nivåer, veilederen II
Ved graviditet bør kommunen ha samarbeidsavtaler mellom den kommunale rustjenesten, fastlegen,
barnevernet og helsestasjonen for å ivareta fosteret og den gravide.
Det bør tas i bruk systematiske planleggingsverktøy, som for eksempel tiltaksplan
Som del av den individuelle planen, bør det utarbeides kriseplan
Politi har bistandsplikt, men skal kun benyttes når
helsetjenesten finner det nødvendig ved etablering og
gjennomføring av tvangsopphold
Samarbeid og samhandling på tvers av nivåer, utvalgte punkt
Nødvendig med samarbeid før, under og etter institusjonsopphold
Særlig samarbeid etter er viktig for å oppnå ønsket målsetting
I praksis vært en del utfordringer med samarbeid og oppgavefordeling rett før og under oppholdet
Økt bruk av ”bistandsteam”
Bruk av individuell plan (ved samtykke)
Se nå også gjennomføringsforskriften § 14
Vurderingsfasen, veilederen I
Kommunens ledelse må tilrettelegge for at vurdering av tvang blir igangsatt der forholdene tilsier at det gjøres en slik vurdering, i tråd med lovgivers intensjoner og vilkårene i
tvangsbestemmelsene
Det anbefales at kommunen utarbeider rutiner og prosedyrer for hele tvangsforløpet i henhold til §§ 10-2 og 10-3.
Kommunen bør i tilknytning til rutiner og prosedyrer, utarbeide eller ta i bruk sjekklister for hvilke forhold som skal vurderes basert på vilkårene for anvendelse av tvangsbestemmelsene, og hvilke aktører som kan være aktuelle for å avgi opplysninger som er relevante for vurderingen
Vurderingsfasen, veilederen II
Bekymringsmeldinger gir grunnlag for vurdering av tvang.
Kommunen bør sikre at slike vurderinger også skjer på eget initiativ.
Det må sikres tilstrekkelig rusfaglig kompetanse i kommunen ved den instansen som har ansvar for saksbehandlingen.
Tjenestene bør organiseres slik at det legges til rette for
tilstrekkelige ressurser ved vurdering og saksbehandling. Det anbefales to saksbehandlere per bruker/sak.
Tjenestene må sørge for gode samarbeidsforhold mellom
nivåene for å sikre effektiv innhenting av opplysninger i saken
Vurderingsfasen, utvalgte punkt
Rutiner for å sikre at ”de rette sakene” fremmes, særlig oppmerksomhet rundt skjønnsutøvelsen
Erfaring i mange kommuner er at for avhengige av bekymringsmeldinger
Organisere seg slik at saksbehandlere slipper å
ha eneansvar for de enkelte tvangssakene
Tvangstiltak overfor personer med rusmiddelproblemer
Ingen konkrete anbefalinger i kapittel 4
Bygger på lovens system ellers
Utgangspunktet er frivillige løsninger, inkludert
”avtalt tvang”
§ 10-4 (”avtalt tvang”)
Bakgrunnen for § 10-3
Hva er forskjellen fra § 10-2 og § 10-3?
Intet fylkesnemndsvedtak etter 10-4. Tvangen bygger på et vedtak av institusjon i kombinasjon med et samtykke fra pasienten
Reglene om gjennomføring langt på vei de samme som for tvangsinnlagte
Materielle vilkår
Rusmiddelmisbruker
Institusjonen må sette vilkår om tilbakehold
Pasienten må samtykke
Nærmere regler om samtykkekompetanse mv følger av pasientrettighetsloven
§ 10-4 (forts.)
§ 10-4 første og annet avsnitt
Hva er forskjellene mellom dem?
Brukes de i praksis som forskjellige bestemmelser?
Bruken av § 10-4 og manglende statistikk
Diskusjon av § 10-4
Bør pasienten sikres en adgang til å klage til
fylkesnemnden på bruken av samtykket som hjemmel for tilbakehold?
Hvordan sikre at pasientene forut for § 10-4 har fått tilbud om (ordinær) frivillig innleggelse?
Bør bestemmelsen brukes hyppigere?
Oversikt over de materielle vilkårene for tvang
Rusmiddelmisbruker (+ ”gravid” i § 6-2a)
Negativ konsekvens
Egen helse (§ 6-2)
Fosterets helse (§ 6-2a)
Virkningssammenheng mellom rus og negativ helsekonsekvens
Krav om utprøving av frivillige tiltak
Krav om skjønnsmessig helhetsvurdering
Midlertidige vedtak
Materielle vilkår
Grunnvilkår: vilkårene for ordinær innleggelse må være oppfylt
Tilleggsvilkår
Interessene må bli vesentlig skadelidende
Behov for innleggelse må være akutt
Krav om skjønnsmessig helhetsvurdering
Enkelte saksbehandlingsspørsmål
Hva kan/skal nemndsleder prøve?
Skal den som begjæres innlagt høres?
Når kan vedtaket iverksettes?
Klagereglene revidert ved lov av 1. des. 2006 nr. 65 (ikraft 1.jan. 2008)
Tidligere langdryg klagebehandling, som stort sett ble forent med hovedsaken
Nå muntlig forhandlingsmøte og krav om avgjørelse innen én uke,
Beslutningsfasen – saks- og nemndsbehandling
Heller ikke i kapittel 5 konkrete anbefalinger
Hva trenger fylkesnemnda for å avgjøre saken?
Refleksjoner knyttet til skjønnsutøvelsen
Særlige grep for å unngå høy bruk av
midlertidige vedtak
Tilbakeholdsfasen, veilederen I
Tvang skal være individuelt tilrettelagt og utarbeidet i samarbeid med pasienten/brukeren og relevante
aktører.
Institusjonen må iverksette en systematisk utredning og avklaring av pasientens helsetilstand under
tilbakeholdet.
God kvalitet i gjennomføringen må sikres for å redusere negative konsekvenser av tvang, og for å forebygge rømninger. Tilbudet må være variert og meningsfullt.
Pasienten bør sikres frivillig plass etter tilbakeholdet.
Tilbakeholdsfasen, veilederen II
Personell som jobber med tvang må få nødvendig opplæring og veiledning
Avklaring av ansvar og fordeling av oppgaver bør fastsettes med relevante aktører så tidlig som mulig.
Oppfølging etter utskrivning bør planlegges allerede ved innleggelse. Bruk av bistandsteam, individuell plan og
ansvarsgrupper er et godt verktøy for å klargjøre ansvarsforhold og videre oppfølging.
Spesialisthelsetjenesten (institusjonene) må ha rutiner for mottak, gjennomføring og utskrivelse av pasienter på tvang.
Spesialisthelsetjenesten må sørge for en forsvarlig
utskrivningspraksis og ha rutiner for å varsle kommunen i god tid før utskrivning for å sikre pasienten nødvendig oppfølging.
Tilbakeholdsfasen, utvalgte punkt
Viktigheten av å begynne planleggingen av fortsatt forløp allerede ved innleggelsen
Samhandling mellom institusjon og kommune
har tidvis vært en utfordring
Oppfølgingsfasen, veilederen I
Systematisk oppfølging bør planlegges i god tid før utskrivning
Både kommunen og spesialisthelsetjenesten må bidra til en strukturert og planmessig oppfølging som kan bidra til god nytte og effekt av institusjonsoppholdet
Tiltak, roller og ansvarsforhold i oppfølgingen må koordineres og bør være beskrevet i planverket.
Oppfølgingen må så langt som mulig være utformet ut
fra brukerens/pasientens behov og premisser
Oppfølgingsfasen, veilederen II
Ambulant/oppsøkende tjenester (også med ansatte fra
spesialisthelsetjenesten) kan være et virkemiddel i oppfølgingen av pasienter/brukere som har gjennomført en tvangsinnleggelse.
Institusjonen som har hatt ansvar for gjennomføringen bør bidra til at pasientens overgang til annen oppfølging ivaretas.
Kommunen og spesialisthelsetjenesten bør i fellesskap raskt kunne intervenere ved tilbakefall, på bakgrunn av kriseplan, brukerstyrte plasser mv.
Bistandsteam bør bistå i vurderingen om overgang til frivillig behandling og innholdet i den videre oppfølgingen
.
Oppfølgingsfasen, utvalgte punkt
Har ofte vært et forsømt punkt (og mange forståelige grunner til dette)
Pasienter som ønsker videre frivillig opphold har krav på dette (IS-2043)
Hvordan håndtere tilbakefall?
Avsluttende refleksjoner
Myteknusning
”Det er så vanskelig å vinne frem i saker som gjelder alkohol
…”
Samhandling mellom ulike nivå
Opplæring også som møteplass?
Vi vet lite om hvordan det går med de innlagte etter utskriving (ønsket/uønsket effekt)
Å bli ”frisk” av rusmiddelavhengighet er et langsiktig prosjekt
Synergieffekter …
Samspillet mellom opplæringsdel, handlingsveileder rundskriv og forskriftsendring
Hva vil skje på sikt? Mer eller mindre tvang?
Kommende revisjon?: Østenstad-utvalget
Takk for oppmerksomheten
Aktuell litteratur/kilder om tvangsinnleggelsesreglene
Ingrid Lundeberg, Kristian Mjåland, Karl Harald Søvig, Tvang i rusfeltet (2014)
Karl Harald Søvig, Tvang overfor rusmiddelavhengige (2007)
Aslak Syse, Psykisk helsevernloven med kommentarer (2016), del III, kap. 3
Hansen/Svenkerud, Gravide innlagt på Borgestadklinikken 1996–2005 (2006), med oppfølger for innlagte 2006–2008 (2009) og 2008–2010 (2011). Lenke her
Prp. L. 91 (2010-11) kap. 37 og s. 502-503
Meld. St. 30 (2011-12) s. 118 flg.
Aktuell litteratur/kilder om gjennomføring av tvangsinnleggelse
Prop. 40 L (2015–2016) Endringer i psykisk helsevernloven mv. (rettigheter og bruk av tvang på rusfeltet)
IS-2056 (Helsedirektoratet) Utkast til forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer
Ingrid Lundeberg, Kristian Mjåland, Karl Harald Søvig, Tvang i rusfeltet (2014), kap. 4 (foreldet)
