1
Underliggende makroskopiske variabler i sprint for 6.divisjonsspillere i fotball
Prosjektoppgave MED5900
Skrevet av Lars Morten Hole Olsen, medisinstudent, UiO Hovedveileder: Thomas Haugen, Høyskolen Kristiania
Biveileder: Jonny Hisdal, Karavdelingen Aker, OUS
Karavdelingen Aker, OUS Institutt for klinisk medisin
Det medisinske fakultet Universitet i Oslo
Februar 2021
2
Innholdsfortegnelse
Tittel: Underliggende makroskopiske variabler i sprint for 6. divisjonsspillere i fotball ... 3
Abstract ... 3
Introduksjon ... 4
Teori: ... 5
Sprintkrav under kampsituasjon ... 5
Sprintkarakteristikk hos fotballspillere – sprint rett fram ... 5
Agility ... 7
Repeated-Sprint Ability ... 8
Trening for å forbedre sprintytelser... 8
Essensielle lastfaktorer ... 10
Grunnleggende sprintmekanikk ... 11
Metode ... 18
Deltakere ... 18
Godkjenning og etikk ... 18
Prosedyrer og databehandling ... 18
Dataanalyse og statistikk ... 22
Resultater ... 22
Diskusjon ... 34
Splittider ... 34
Prestasjonsforskjeller mellom divisjonene ... 34
Spillerposisjon ... 35
Alder ... 36
Gruppestørrelse ... 36
Konklusjon ... 36
Referanser ... 37
3
Tittel: Underliggende makroskopiske variabler i sprint for 6. divisjonsspillere i fotball
Oppgaven er skrevet av medisinstudent Lars Morten Hole Olsen. Dataen er samlet inn av medisinstudent Lars Morten Hole Olsen, med assistanse fra Thomas Haugen
Abstract
Purpose This assignment was meant to discover the differences between soccer players in lower and higher divisions in terms of performance level i.e., players in lower divisions is slower than players in higher division. It was also the intention to quantify possible
differences in sprint mechanical outputs in soccer associated to age, playing position and sex.
The focus of assignment was players in Norwegian 6th division. I evaluated underlying macroscopical variables in sprint for 6th division players so that it gave a comparable basis to similar research that consist of data with players on a higher skill level.
Methods 14 male soccer players (29.8 ± 5.2 years, 82.9 ± 10 kg, 183.1 ± 4.8 cm, and BMI 24.6 ± 2.3) performed 30-m sprints with repeated trials until performance plateau was established. A purpose build spreadsheet was used to calculate the theoretical maximal horizontal force (F0), theoretical maximal velocity (V0), actual velocity (Vmax), optimal velocity (Vopt), maximal horizontal power (Pmax), force-velocity slope (Sfv), Ratio of forces, horizontal over time (RFmax) and Index of force application technique (DRF).
Results Midfielders achieved the highest values in almost every output, ahead of defenders and attackers, who performed very similarly regarding output values. The age group <29 had better Vmax, Sfv, RFmax and DRF values than the age group 29+ (small to moderate effect size).
However, F0 and Pmax values were better for the age group 29+ (small to moderate effect size).
Conclusion This assignment shows a connection between the relationship of sprint mechanical variables, playing position and age. In this assignment, the midfielder had the fastest Vmax values, whereas the age group under 29 were the fastest. Compared to players on a higher skill level, the differences were present and followed an expected decrement
compared to other studies.
4
Introduksjon
Fotball er lidenskap. Fotball skaper engasjement. Fotball skaper samhold. Fotball skaper splittelse. Som tidligere fotballspiller med en interesse for hurtighet, var dette en god anledning til å få en bedre forståelse for hurtighet og hurtighetens rolle i den moderne fotballen. Fotballen slik vi kjenner den i dag kommer fra England. På 1800-tallet ble reglene til moderne fotball skrevet, og dette arbeidet bestod i å standardisere regler fra en rekke ulike privatskoler der fotball i utgangspunktet ble spilt (FIFA, 2021). Videre har fotballen utviklet seg mer og mer. Konseptet fotball er nokså likt, men når ser tilbake på fotballen for 10 år siden, 20 år siden etc., så har den forandret seg. Spillerne blir stadig mer profesjonelle.
Profesjonelle spillere har også vært et betent tema i fotballens historie. Når reglene ble skrevet på 1800-tallet, så fantes det ikke profesjonelle spillere, og om profesjonelle spillere skulle tillates eller ikke var også et problemområde. Overklassen hadde den oppfatningen at ved å tillate profesjonelle spillere, så ville det innskrenke deres innflytelse over sporten.
Arbeiderklasse på den andre siden var for profesjonelle spillere fordi det medførte økte inntekter for disse personene (Encyclopædia Britannica, 2021). Siden den gang har
utviklingen gått i stor fart mot profesjonalisme, med pengesterke klubber, store idrettsnavn som stadig flytter grensene for hva som lar seg gjøre og hva som kan oppnås, videre, og stort omløp av penger. Da er det viktig å huske på at fotball er en idrett der de profesjonelle i dag er i mindretall. I 2001 ble det estimert at det fantes ca. 250 millioner fotballspillere på
verdensbasis (FIFA, 2021), mens i 2019 er det registrert ca. 65000 profesjonelle spillere (FIFPro, 2021).
Hvor stort er gapet mellom profesjonelle og amatører i forhold til sprintegenskaper? Dette skal jeg se nærmere på hos en gruppe spillere som spiller i norsk 6. divisjon i første omgang og deretter sammenlikne dette med andre nivåer innen fotball. Gode sprintferdigheter er en helt essensiell ferdighet å besitte for fotballspillere. Det er viktig for å vinne dueller, skape målsjanser, forsvare seg, rask forflytning på banen etc. Et innblikk og data om fotballspilleres sprintegenskaper på høyere nivåer er kartlagt i artikkelen Anaerobic Performance Testing Of Professional Soccer Players 1995-2010 (Haugen, Tønnessen, & Seiler, Anaerobic
Performance Testing Of Professional Soccer, 2013). Hvilken rolle spiller hurtighet i lavere divisjoner? Står hurtigheten i stil til nivået? Er forskjellen i hurtighet mindre enn forventet?
Dette er interessante spørsmål som jeg skal forsøke å besvare og gi en bedre forståelse av gjennom denne oppgaven.
5
Teori:
Sprintkrav under kampsituasjon
Det er greit å ha klart for seg hvor ofte man i løpet av en kamp man faktisk befinner seg i en full sprint-situasjon. I senere år det er gjort mange undersøkelser som skal kartlegge og analysere bevegelser til spillere i kampsituasjon. Dette kan gjøres ved hjelp av GPS-enheter eller semi-automatiske videoanalysesystemer (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Slike analyser viser at toppspillere i europeisk sammenheng, dekker 9-12 km i løpet av en kamp. Av denne distansen er 8-12 % høyintensitets løping eller sprint. (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Antall sprinter i løpet av en kamp er 17-81 pr. kamp for hver spiller, der gjennomsnittlig sprintvarighet er 2-4 sek, og de fleste sprintene er kortere enn 20 m (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). En annen viktig faktor som er hva som
defineres som sprint og hva som defineres som høyintensitetsløping. Her har det i flere studier blitt brukt 18-30 km/t som dekker området vi definerer som høyintensitetsløping, mens
hastigheter over regnes som sprint. Det skal sies at dette er metodisk problematisk å benytte seg av absolutte verdier når vi forholder oss til sprint. Dette er fordi gjennomsnittsfarten til en elite langdistanseløper er i område 20-22 km/t, mens enn midt på treet sprinter løper fortere enn 35 km/t (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Videre problematisk er det at vi må ekskludere korte akselerasjoner. Det kan bli opp mot 8 ganger flere akselerasjoner i løpet av en kamp, enn det rapporterte antall sprinter i løpet av en kamp, der farten ikke passerer terskelen for høyintensitetsløping (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Ved visuell inspeksjon av kamper i tyske Bundesliga, der 360 målsituasjoner ble analysert, ble det
rapportert at 45 % av disse målene kom etter sprint rett fram, der det for det meste gjaldt uten ball og motstander. Mål etter sprint med retningsforandring eller etter hopp ble i den samme studien rapport at dette stod for henholdsvis 6 % og 16 % av målene. I samme studie ble det også rapportert om at sprint rett fram var det vanligste hos spilleren som assisterte (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Sprintkarakteristikk hos fotballspillere – sprint rett fram
I forskningslitteratur er sprint rett fram kategorisert som akselerasjon, maksimalfart og deselerasjon (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). En studie som har gjennomført kampanalyser, viser at mer enn 90 % av alle sprinter i fotball er kortere 20 m. Dette peker på det faktum at akselerasjonsferdigheter er viktig for fotballspillere. Maksimalfart i sprint spiller en større rolle når sprinten igangsettes fra en joggende eller ikke-stasjonær tilstand (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). I forskningslitteratur er de vanligste distansene som
6
brukes i forskning på sprint 5-40 m, dette vil gi en liten variasjon til å skille de middelmådig fra de raskeste på en absolutt skala. Derfor er det kritisk å ha valide og reliable tidtaker- og testprosedyrer (Haugen, Tønnessen, & Seiler, The difference Is in the start: Impact of Timing and Start Procedure on Sprint Running Performance, 2012). Kombinasjon av tidtakerutstyr og testmetode gi opptil 0,7 sek i variasjon på sprinttid. Mulige forklaringer på hvorfor det kan være så stor variasjon på sprinttid kan være å registrere tid med eller uten reaksjonstid, tyngdepunkt ved trigger, horisontalfart ved trigger at tidtaker (Haugen, Tønnessen, & Seiler, The difference Is in the start: Impact of Timing and Start Procedure on Sprint Running Performance, 2012). Andre faktorer som kan spille en rolle ved tidsvariasjoner er skotøy, løpeunderlag, vind, høyde og temperatur. (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Dessuten er det også store mangler på informasjon om testmetode, tidtaking, utstyr og rapporteringsmetode, som gjør at resultatene kan variere og samtidig understrekker viktigheten av metodiske testprotokoller med høy grad av detaljnivå (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Materiale fra Olympiatoppen viser at differansen mellom 25- persentilen og 75-persentilen er 0,13 sek for menn og 0,16 sek for kvinner på elitenivå på 20- m sprint. Basert på gjennomsnittsfarten på den distansen, vil den raskeste kvartilen være minst 1-m foran den tregeste kvartilen. Tilsvarende er forholdet mellom 90-persentilen og 10-
persentilen; her vil avstanden ved 20-m sprint mer enn 2 m mellom raskest og tregest (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Den minste gevinstgivende prestasjonsforbedringen som gir en fordel i en kampsituasjon, er 0,2 SD fra mellom testdeltakerne i datasettet til Olympiatoppen. Dette vil korrespondere til 0,02 sek på en 20 m sprint, som er ganske likt den typiske variasjonen ved sprinttesting (CV 1-1,5 %). Dette kan oversettes til en kampsituasjon der en slik forbedring vil kunne gi en fordel på 30-50 cm, noe som kan være nok til å komme fordelaktig ut av 1-mot-1 duell, som igjen er helt avgjørende i toppfotball (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014)
Mannlige fotballspillere vil være på sitt raskeste i alderen 20-28, med litt reduksjon i toppfart deretter, mens kvinner sliter med å forbedre maksimalfarten etter tenårsalder (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Posisjonen du har som spiller sier som regel noe om sprintfarten din. Mesteparten av
sprinttestene viser at spissene er raskere enn forsvarere, midtbanespillere og målvakter. Denne tendensen kan også ses ned mot aldersbestemt fotball. En måte å se dette på er som en
seleksjonsprosess der man selekterer posisjonen på banen etter sprintfart. En annen måte å se dette på kan være det fysiske behovet; for eksempel kan det tenkes at de raskeste spillerne er
7
spisser og forsvarere, siden det er de som er involvert i flest sprintdueller i løpet av en match (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Agility
Definisjonen på agility har forandret seg fra Clarke som opprinnelige definisjon: «Speed in changing body positions or in changing directions» (Clarke, 1959), mens det mer nylig har begynt å bruke definisjonen til Sheppard & Young på agility: «a rapid whole-body movement with change of velocity or direction in respons to a stimulus» (Sheppard & Young, 2006). De fleste agilitytestene i fotball er designet for å kunne vurdere spilleres fysiske
ferdigheter/kvaliteter, og ikke kognitive utfordringer. Det kognitive aspektet henger sammen med definisjonen til Sheppard og Young, som peker i retning mot at agility har en fysisk komponent, så vel som en kognitiv komponent. Sikk-sakk løp, 90° til 180° vendinger, shuttle- run, løping sidelengs og løping baklengs er vanlige agilityøvelser (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). En svakhet ved publiserte agilitytester er det at de i liten grad reflekterer rundt det typiske bevegelsesmønsteret som skjer i en typisk fotballkamp, med deselerasjon og vendinger. I flertallet av fotballkamper skjer slike vendinger enten fra en joggende eller stasjonær posisjon, og ikke i full sprint (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Dessuten har det blitt konkludert med at sprint rett fram, vertikalhopp og agility er forskjellige bevegelser (Vescovi & McGuigan, 2008) og det er vist gjennom flere studier at profesjonelle spillere har bedre agilityferdigheter enn spillere på lavere nivå, mens differansen på
agilityferdigheter mellom posisjonene er i forskningen mer tvetydige resultater (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Midtbanespillere har generelt en lavere vekt og lavere maksimal hastighet ved sprint. Det kan derfor tenkes at for en midtbanespiller vil differansen mellom sprint rett fram og enkelte agilitytester være liten, mens for spillere med større maksimalfart og mer kroppsmasse, vil måtte motvirke mer kinetisk energi i agilitytester og derfor har en større differanse i forhold til sprint rett fram (Haugen, Tønnessen, Hisdal , &
Seiler, 2014).
Avgjørende biomekaniske elementer ved agility er timing av ground-reaction forces, kroppskonfigurasjon og plassering av tyngdepunkt. Ved en retningsbestemt forandring vil man ved å senke tyngdepunktet sitt, vil man optimalisere forholdene for de involverte musklene i underekstremitetene ved retningsforandringen. Et annet grep som vil bedre
agilityprestasjoner er å lene overkroppen inn mot den nye retningen samtidig som du plasserer føttene (foten) i motsatt retning av den nye retningen og bort fra den vertikale
tyngepunktslinjen. Dette vil skape betingelser som gjør deg i stand til å motvirke større
8
kinetiske krefter. Riktig utført teknikk har også en skade-preventiv funksjon (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Repeated-Sprint Ability
Repeated-sprint ability (RSA) er evnen til å utføre gjentakende sprinter med korte pauser (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). RSA har i de senere år fått økt oppmerksomhet innenfor mange lagsporter som en sentral faktor. Det finnes en rekke ulike tester som har blitt utviklet for å teste RSA, med sprintdistanser fra 15-40 m med 3-15 repetisjoner og 15-30 sek hvile mellom sprintene (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Totaltid og/eller svekkelse i ytelse er hovedsakelig de målene som brukes til å vurdere RSA- ferdigheter, der total totaltid og gjennomsnitts sprinttid har blitt brukt som ytelsesindekser som kan brukes til skille mellom profesjonelle og amatører (Haugen, Tønnessen, Hisdal , &
Seiler, 2014).
Nedadgående ytelse har i hovedsak blitt brukt til å kvantifisere evnen til å motstå utmattelse under øvelsene. Aerobisk metabolisme er sterkt knyttet til evnen til å motstå utmattelse, og personer med høyt maksimalt oksygenopptak (VO2maks) har bedre forutsetninger til å
opprettholde en høyere ytelse over en lengre periode ved RSA (Haugen, Tønnessen, Hisdal ,
& Seiler, 2014).
Medisinsk data fra amerikansk fotball viser en indikasjon på at sprinttesting eller trening uten en tidligere progresjon, øker risikoen for hamstringskader. Dette kan ha en sammenheng med hvorfor de fleste RSA-protokoller designes med et relativt lavt volum med sprinter (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Trening for å forbedre sprintytelser
I forskningslitteratur viser det seg at de fleste intervensjoner som involverer fotballspillere har hatt en positiv effekt, noe som kan føre til antakelsen om at all trening er bra trening, når det kommer til sprint (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Det bør også nevnes at en godt trent, profesjonell fotballspiller må anses for å være dårlig trent i sprint. Kriterier for å finne gode treningsformer til å forbedre sprintferdigheter; er å ha et forhold til at vellykkede intervensjoner har en varierende grad av investering i treningstid og at tidskrevende
intervensjoner mest sannsynlig ikke blir valgt. Det er også et poeng at det er mye lærdom å hente ut fra «mislykkede» intervensjoner (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Prinsipper i sprinttrening for fotballspillere inneholder blant annet spesifisitet. Med det så menes det at det å trene på korte sprinter (≤ 30 m) vil forbedre kort-sprint ferdighetene dine,
9
mens lengre sprinter (≈ 40 m). Sprinter som varer lengre en 30 sek, har en begrenset effekt på akselerasjon og maksimalfart (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Sprint rett fram- trening vil ikke forbedre sprint med retningsforandringer, samtidig som agilitytrening kun forbedre den agility-spesifikke øvelsen, repeated sprint-trening forbedrer RSA.
Kontrasttrening har vist positive effekter på fotballspesifikke sprintytelser. Kontrasttrening er en kombinasjon av styrketrening, krafttrening og sportsspesifikke treningsøvelser. Det er ikke vist noen fordel ved å ha 2 slike økter i uken, framfor 1 økt (Haugen, Tønnessen, Hisdal , &
Seiler, 2014).
Plyometrisk trening har til nå vist begrenset effekt på sprintferdighetene til fotballspillere (Alves, Rebelo, Abrantes, & Sampaio, 2010). Det samme gjelder styrketrening med tunge vekter. Dette vil ikke alltid forbedre sprintegenskaper hos fotballspillere (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Derimot vil eksplosiv trening kunne ha en effekt på
sprintferdigheter, men at dette vil ta tid før man får overført den eksplosive treningen til faktiske forbedringer (Sedano, Matheu, Redondo, & Cuadrado, 2011).
For å utvikle fotballrelatert hurtighet, har flere studier pekt på at høyintensitets
intervalltrening, der en ligger opp mot 80-90 % av VO2maks, kombinert med repeated sprints for å utvikle og forbedre RSA. Dette synet endrer seg i studien til (Ferrari Bravo , et al., 2008), der de konkluderer med at repeated sprint trening var overlegent sammenliknet med høy-intensitets aerob trening når det kommer til både det aerobe og til den fotballspesifikke treningstilpasningen. Noe av den samme konklusjonen kommer (Tønnessen, Shalfawi, Haugen, & Enoksen, 2011) fram til der de påpeker at fotballspillere på elitenivå klarer å gjennomføre repeated sprints, med et mindre ytelsestap, når de gjennomfører repeated sprint- trening 1 gang i uken, uten ekstra høyintensitets intervaller.
En utfordring trenere stilles overfor er når man skal velge hvilken treningsform det skal legges opp til for laget. Noe av dette grunner ut i at forskning ofte tar utgangspunkt i om en form for trening er mer eller mindre effektiv enn det formen for trening de sammenlikner mot.
Kapasitetsprofiler er grunnleggende å kartlegge når man skal se på og tilpasse hvilken trening som bør startes på individnivå. Dette tar utgangspunkt i sikte seg inn på de begrensende faktorene hos dette individet (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Ofte blir hele lag satt opp til å trene det samme programmet, mens en trener kanskje ser litt annerledes på det.
En mulighet er at treneren ser på hva slags trening som skal gjennomføres, hvem som skal gjennomføre treningen og på hvilket tidspunkt i sesongen. En slik individualisering er ikke så vanlig innenfor lagsport, noe som kan forklares med at det er krevende å organisere på
10
lagnivå (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). En kan lage kapasitetsprofiler for sprint rett fram, tilsvarende for RSA, agility og andre fotballrelaterte ferdigheter.
Sprinttrening er krevende og belastende for kropp og muskler. Den mekanismen som oftest er assosiert med hamstringskader, er sprint. De største risikofaktorene for hamstringskader er alder og tidligere hamstringskader. Omtrent 17 % av alle skader i fotball er hamstringskader, og mer enn 15 % av alle hamstringskader blir rapportert som tilbakevendende skade fra tidligere skade (Ekstrand, Hägglund, & Waldén, 2011). Mange hamstringsskader skjer i pre- season som en konsekvens av at pre-season ofte er kort og intens, samtidig som et relativt tap av fysisk form skjer i off-season (Elliott, Zarins , Powell, & Kenyon, 2011). Derfor bør man når man starter et sprinttreningsprogram, starte belastningen gradvis, slik at kroppen gradvis tilpasser seg belastningen. Denne belastningen gjelder både intensitet i sprinten og antall sprinter (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Periodisering handler om systematiske variasjoner i treningsmengde og treningsintensitet, både i kortere og lengre sykluser. Ideen om periodisering handler å optimalisere faktorer som påvirker prestasjonsevne, skadepreventivt og spissing av form inn mot konkurranser. I fotballrelaterte studier har det vært få studier som har tatt for seg periodisering og progresjon knyttet til sprinttrening, noe som er ganske vanlig i styrketreningsstudier (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Tanken er at man starter med stort treningsvolum, men lav intensitet.
Etter hvert i treningsløpet vil det skje en gradvis endring med økende intensitet og redusert volum. (Tønnessen, Shalfawi, Haugen, & Enoksen, 2011) og (Shalfawi, Young, Tønnessen, Haugen, & Enoksen, 2013) har hatt sprint-treningsintervensjoner med liknende
progresjonsmodell som Carlo Vittori hadde for sine utøvere, med gradvis økning i intensitet og/eller volum etter hvert som treningen pågikk, som et ledd i å utvikle alaktisk kapasitet (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Disse har både vist seg å være tidseffektive og gunstige effekter på fotballrelaterte sprintferdigheter.
Essensielle lastfaktorer
Det har vært snakk om at intensiteten kanskje bør reduseres for at personen skal kunne klare flere repetisjoner under trening. Intensiteten beregnes i prosent av maksimalfart (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). Fotballspillere som går gjennom en gradvis progresjon, vil være i stand til å fullføre minst 20 40-m sprinter på intensitet på mer enn 95 % (Tønnessen, Shalfawi, Haugen, & Enoksen, 2011) (Shalfawi, Young, Tønnessen, Haugen, & Enoksen, 2013).
11
Restitusjon er en viktig faktor som er med på å modifisere treningsintensiteten i sprinttrening.
Kortere restitusjonstid fører til en lavere intensitet i repetisjonene, mens lengre restitusjonstid åpner opp for en høyere intensitet i repetisjonene (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014). En kan senke ytelsestapet fra 10 % 15 x 40-m til 3 % og 2% ved å øke pausen mellom intervallene fra 30 sek til henholdsvis 60 sek og 120 sek (Haugen, Tønnessen, Hisdal , &
Seiler, 2014). For fotballrelatert sprint, finnes det få studier som tar for seg sammenhengen mellom sprint i fotball og restitusjonstid mellom fotballrelatert sprinttrening. Derimot i tradisjonell styrketrening er det vist en sammenheng mellom tid mellom settene og forbedringer i maksimale styrkeløft, der lengre restitusjonsperioder var mest fordelaktig framfor korte pauser (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Når det kommer til hvor ofte en bør trene fotballspesifikke sprintferdigheter for å få et positivt resultat, har det blitt vist at det holder med en trening i uken hos spillere på toppnivå
(Tønnessen, Shalfawi, Haugen, & Enoksen, 2011) (Shalfawi, Young, Tønnessen, Haugen, &
Enoksen, 2013). Det som derimot ikke vist er om flere treninger vil gi et enda bedre resultat (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014) og dersom det har vist bedre effekt, har det i tilfellet vært marginalt bedre (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Sesongvariasjoner i treningstid er rapportert med ulike resultater (Dupont, Akakpo, &
Berthoin, 2004) forteller om positive resultater ved repeated-sprinttrening i sesong, mens andre studier antyder at de største effektene ser vi når sprinttreningen gjennomføres off- season eller tidlig i pre-season (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Grunnleggende sprintmekanikk
Framdrift og brems
Når man starter en sprint fra stillestående til full sprint, anser man den fremoverrettede (horisontale) akselerasjonen som den mest utslagsgivende ytelsesfaktoren (Haugen, McGhie,
& Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Helt grunnleggende, for å kunne øke maksimalfart i sprint, må man endre balansen mellom innslagene av framdrift-komponent og brems-komponent, slik at det er et overskudd av framdrift i forhold til brems. Dette er det mye forskning som har bekreftet; at det er en høy korrelasjon mellom sprintytelse og høy gjennomsnittlige horisontale krefter (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Siden hver gang foten lander i sprint, vil en først bremse i landing før man skaper framdrift igjen i frasparket. Denne fluktuasjonen, når foten har bakkekontakt (Ground
12
Reaction Force=GRF), vil redusere gjennomsnittsfarten, siden den netto summen av kraft kun forteller om forandring i fart mellom landing og fraspark. Siden gjennomsnittsfarten er en direkte avgjørende faktor for sprintytelse, vil denne fluktuasjonen i seg selv redusere ytelse (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Teoretisk sett, så handler det ikke bare om netto horisontal kraft, men også det å minimere bremsen også, da dette vil være med på å redusere fluktuasjonene i GRF. Hvis en utøver hadde klart å eliminere brems helt og holdent, samtidig som at fremdriften også hadde blitt redusert tilsvarende mye (for at netto horisontal kraft hadde vært uendret), ville dette vært det som ville gitt den raskeste tiden fra a til å (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Disse prinsippene gjelder både under akselerasjon og ved toppfart. Det eneste som skiller akselerasjon og toppfart er forholdet mellom framdrift og brems som er =0 ved toppfart (opprettholder farten) (Haugen, McGhie,
& Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Under akselerasjonsfasen, er det indikert at det oppstår brems allerede etter første steg ut fra start (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Forskning på det å minimere fluktuasjonene under sprint, viser at det vil gi en fordel på under 1 cm pr. GRF. Dette betyr at på en sprint på 100 m, der farten er 10 m/s vil dette gi en fordel på 0,3-0,4 m eller 0,03-0,04 sek (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from
fundamental mechanics to practice—a review, 2019). For fotballspillere er ikke det så aktuelt, da de sjelden (eller så å si aldri) har 100 m sprint i kampsituasjon, men for en eliteløper, vil denne differansen kunne skille mellom 1. og 2. plass, gitt at denne kraftprofilen er
representativ for flertall av utøvere på samme nivå (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Det må påpekes at det kan ses som fordelaktig å kunne minimere fluktuasjonene mellom framdrift og brems, det vil likevel ikke være så fordelaktig at det vil gjøre en middelmådig løper om til en eliteløper (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
I det større bildet, kan det sies at den negative effekten med framdrift/brems-fluktuasjoner, er relativt liten, og at det kan finnes fysiologiske og sprinttekniske aspekter som kan motvirke og overkomme denne effekten. Et eksempel på dette er den forsterkede effekten ved den
eksentriske kontraksjonen ved bremsfasen og den påfølgende konsentriske kontraksjonen ved
13
framdrift, en strekk-forkortning-sammentrekning (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Selv om det vanskelig å se at disse nevnte mekanismene komme best ut, er det likevel noe å ta med seg videre. For eliteløpere (9,95-10,60 sek på 100-m) handlet det mer om å generere framdriftskrefter framfor det å minimere bremsekreftene, mens for løpere på lavere nivå (10,88-11,96s på 100-m) ville reduksjon i bremsekrefter kun være en bidragende faktor når personen nærmet seg toppfart (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Spring-mass paradigme
Den opplagte dynamiske komponenten ved sprint, er den horisontale kraften, men den mindre opplagte er den vertikale kraften. Den vertikale er vel så viktig ved å reise seg (under
akselerasjonsfasen), men også for å opprettholde høyde massesentrum=center of
mass=CoM(ved toppfart) (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Vertikalkraften er bestemt newtons bevegelseslover, og ikke et empirisk funn. Derfor er det ikke nødvendig å undersøke effektene av
gjennomsnittlig vertikalkraft i henhold til ytelse, fordi vertikalkraften er direkte knyttet til kontakttid med bakken (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). I motsetning til bevegelse i horisontal retning, er bremsefasen i vertikal retning uunngåelig i det du treffer bakken med fotbladet, som igjen er etterfulgt av en framdriftsfase i vertikal retning. Denne kraftprofilen er ofte knyttet til kinematiske endringer i underekstremitetene, som er uttrykt som vertikal stivhet eller benstivhet (leg stiffness). Dette er et uttrykk for ratioen mellom maksimal kraft og CoM forskyvning eller benlengdeforandring under bakkekontakt (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Benstivhet er relatert til spring-mass paradigme for vertikale bevegelser (Haugen, McGhie, &
Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Benstivhet er mer assosiert til en fjærliknende bevegelse av underekstremitetene og de tilhørende leddene enn det vertikal stivhet er. Benstivhet er en variabel som mest sannsynlig er assosiert med lagring og frigivning av elastisk energi (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Kontakttid med bakken er det som brukes til å beregne benstivhet. Jo stivere et objekt eller utøver er, jo kortere kontakttid med bakken har det, noe som virker å være fordelaktig i forbindelse med horisontal framdrift, som igjen må tolkes å være gunstig for sprintferdigheter
14
(Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Resultater fra analyser på kinematisk data fra toppløpere på verdensbasis i sprint på 100- og 200-m viser at teorien om spring-mass og benstivhet er usikre, og ikke nødvendigvis er overførbar til denne gruppen (innenfor verdenseliten) (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Mens andre studier som inkluderer eliteløpere, ikke-eliteløpere og mellomdistanseløpere, så var det klar forskjell i benstivhet, der eliteløpere har betydelig høyere benstivhet, noe som passer bra med hypotesen om at høy stivhet er knyttet til god sprintytelse (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running:
from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Lagring og frigivning av elastisk energi
Ideen om at lagring og gjenbruk av elastisk energi i løping ses på som en energisparende og fordelaktig mekanisme ved løping. Denne mekanismen er assosiert til den fjærliknende bevegelsen som pågår under sprint. Om bevegelsen faktisk er assosiert til fjærmekanisme i fysikkens betydning, foreligger det større usikkerhet rundt (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Opprinnelig er det tenkt at fjærmekanismen ligger i seneapparatet som inngår strekk-
forkortningsfaser i sprint, der det ideelle er at det er en samordnet kontraksjon (selv om dette sjeldent er tilfelle i praksis), der all lengdeforandring ligger i senene, og at det kontraktile apparatet jobber isometrisk som en ren kraftgenerator (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Det er omstridt hvorvidt og til hvilken grad denne mekanismen faktisk er med på bedre prestasjonene tilknyttet sprintferdigheter (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Et poeng er at seneapparatet til
mennesker ikke rigide, men at de strekkes under last, og at gjenbruk av elastisk energi kan ses på som en løsning på en «uheldig» konsekvens av å sener som strekkes under last (framfor å ha noe mer rigid, for eksempel wire som feste mellom ben og muskel), framfor at det faktisk brukes som en strategi for å oppnå bedre sprintresultater (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Kraft
På generelt grunnlag må det påpekes at skjelettmuskulatur har et betydelig bidrag med arbeid, for at den mekaniske kinetiske energien til CoM skal økes (Haugen, McGhie, & Ettema,
15
Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). For sprint vil det ikke være mulig, på generelt grunnlag, å ha en ren elastisk funksjon som ved samordnede kontraksjoner. Det må være noen hoved-muskelgrupper som må produsere kraft ved konsentrisk kontraksjon. Bruken av elastisk energi forekommer mest sannsynlig ved maksimalfarts sprint på grunn bremsfasen ved landing på bakken, uavhengig av hvor mye muskelarbeid som må til for å motvirke luftmotstand (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Basert på en stor sett med data fra atleter, har det blitt vist en stor korrelasjon mellom maksimal horisontal kraft (Pmaks) og sprintytelse. Og jo kortere avstanden det skulle sprintes på, desto større er korrelasjonen med Pmaks (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). For en fotballspiller må derfor dette være relevant, da mer enn 90 % av alle sprinter i en fotballkamp er kortere enn 20 m (Haugen, Tønnessen, Hisdal , & Seiler, 2014).
Metabolske forutsetninger
Sprint avhenger svært mye av anaerob metabolisme. Gjennom en singel 6-sek sprint, er det relative energibidraget fra systemet fra lagret ATP, lagret fosfokreatin, anaerob glykolyse og aerobe prosesser. Disse energibidragene står for henholdsvis 6 %, 46 %, 40 % og 8 %
(Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Jo lengre en sprint blir, desto større blir det aerobe bidraget med økt re- syntetisering av ATP (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental
mechanics to practice—a review, 2019). Måten vi måler det anaerobe bidraget på er ved hjelp akkumulert oksygenmangel (accumulated oxygen deficit=AOD). Slike målinger har vist at ved 100-m sprint er det anaerobe bidraget på 80 %, mens det er 70 % ved 200-m sprint og 60
% ved 400-m sprint (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Denne metoden har dog sine begrensninger ved å estimere metabolsk aktivitet ved korte og intense aktiviteter. Her har estimater basert på matematiske modeller og laktatmålinger vist et høyere anaerobt energibidrag enn det AOD- målinger gjør (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Direkte, observerbare variabler – spatiotemporale variabler
Akselerasjonsfasen varierer avhengig av utøverens prestasjonsnivå. 100-m sprintere på internasjonalt toppnivå når toppfarten sin etter 50-80 m ut i løpet, mens på nasjonalt toppnivå når toppfarten sin etter 40-50 m ut i løpet (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from
16
fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Hvis vi sammenlikner dette med personer som ikke er sprintere, når de toppfarten sin etter rundt 30 m med lineær akselerasjon (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Når det kommer til fart i sprint, så er det et produkt av steglenge og
stegfrekvens (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Steglenge følger et hyperbolsk mønster, ikke ulikt fartsutviklingen, så starter steglengden med en rask økning i akselerasjonsfasen og en stabilisering i steglengde når man nærmer seg toppfart (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to
practice—a review, 2019). For menn på internasjonalt toppnivå, er steglengden 2,3-2,8 m mot slutten av akselerasjonsfasen. For kvinner er det tilsvarende tallet 2,05-2,30 m.
Stegfrekvensen for denne gruppen ligger rundt 4,5-5,0 Hz for både kvinner og menn (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Flere studier peker på at steglengden hos godt trente sprintere, er relativt stabil, uavhengig av situasjon. Det vil si; om det er trening, konkurranse, prøveløp, oppvarming etc. Noe som peker mot at det som regulerer toppfarten er stegfrekvensen. Denne regulatoren gjelder først og fremst mellom sprintere på toppnivå. Det betyr at det å endre stegfrekvens, ikke gjør deg til en sprinter fra midt på treet til en sprinter i verdensklasse. Her kommer derfor også steglengde inn som fartsmodulator (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Kontakt tid med bakken er sterkt assosiert med stegfrekvens og derfor noe som vil variere avhengig av situasjon. Hos godt trente sprintere vil kontakttid med bakken være 0,15-0,20 sek ved det første steget, og omtrent halvert når sprinteren nærmer seg toppfart (Haugen, McGhie,
& Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Tilsvarende starter lufttiden lavt og vil øke gradvis gjennom akselerasjonsfasen. For de raskeste sprinterne vil kontakttid med bakken reduseres underveis i akselerasjonen, uten at lufttiden vil endres signifikant, i motsetning til tregere atleter (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Derfor kan vi si at hos de best trente sprinterne bør trening legges opp mot å forbedre stegfrekvens for å forbedre seg (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
17
Nøkkelpunkter som kan overføres til trening
I utgangspunktet for å løpe fort (sprint) må man først og fremst være i stand å lage og
gjennomføre en stor steglengde, noe som krever styrke. For å bygge videre på steglengden, så er det jobbe med og utvikle stegfrekvensen som vil føre til en videre forbedring av
sprintferdigheter (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Rask pendelbevegelse er essensielt for å kunne raskere
forberede neste fraspark. I tillegg vil en slik rask bevegelse i seg selv være med på framdrift, når det motsatte benet har bakkekontakt. Det vil også bidra til redusert bakkekontakt ved at bremsekraft ved landing blir redusert (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Framsidemekanikk er et annet begrep som fokuserer på hva som skjer på framsiden av midtlinjen. Framsidemekanikk reflekterer rundt tanken om å bringe svingbeinet raskt fram.
Baksidemekanikk er minst like viktig, da det er der det framdriftsrettede frasparket skjer (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Observasjoner gjort støtter ikke at framsidemekanikk er bedre prediktorer for bedre sprintytelser, enn det spatiotemporale variabler og variabler knyttet til
segmentkonfigurasjoner og farten ved landing i sprint (Haugen, et al., 2018).
En meningsfull landingsbevegelse for svingbenet kan kalles «the active touchdown and foot speed philosophy» (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Det som legges i begrepet «active touchdown» er at
landingsfoten i det den får bakkekontakt bør være en del av en bevisst bevegelse og ikke bare en del av en automatisk stegsyklus. Mens begrepet «foot speed» handler om at foten ved bakkekontakt bør ha lavest mulig fart. Fra et didaktisk ståsted betyr dette at personen som løper, sikrer en bevegelse av benet bakover relativt i forhold til CoM, da dette fører til at framdrift kan starte tidlig og samtidig minimere brems (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). Samme prinsipper kan føres til hofteekstensjon-knefleksjon (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running: from fundamental mechanics to practice—a review, 2019). (Haugen, et al., 2018) har observert en signifikant korrelasjon mellom horisontal ankelfart relativt til CoM og gjennomsnittlig stegfart under akselerasjon. På bakgrunn av dette har det blitt konkludert med at ankelfart relativt til CoM, må tilsvare fart framover. Dette er forklaring på hvorfor vi kan forvente et signifikant forhold mellom sprintytelser og farten til segmenter av underekstremitetene i
18
øyeblikket rett før foten lander i landingsfasen (Haugen, McGhie, & Ettema, Sprint running:
from fundamental mechanics to practice—a review, 2019).
Metode
DeltakereTestingen av deltakerne på foretatt på ved Olympiatoppens treningssenter som tidligere også har blitt brukt til å teste utøvere fra andre idretter på ulike nivåer; fra topp elitenivå til lavere nivåer. Datagrunnlaget som ligger til grunn for sammenlikning er artikler som oppsummerer tidligere testing på Olympiatoppen i tidsrommet 1995-2018. Disse artiklene ligger til grunn for sammenlikning med egen data for å utforske ytelse og makroskopiske variabler knyttet til sprint hos fotballspillere i 6. divisjon i norsk fotball. Alle 14 deltakerne kommer fra samme lag og representerer et typisk 6. divisjonslag. Totalt var 14 spillere, fra 19 til 40 år (29,8 ± 5,2), med kroppsmasse 82,9 ± 10 kg og høyde 183,1 ± 4,8 cm. Det ble totalt gjennomført 40 sprinter. Testingen har bare blitt gjennomført 1 gang for samtlige deltakere. Alle testens deltakere regnes som amatører med fulltidsjobb eller studietilværelse ved siden av fotballen.
Tabell 1 viser en oversikt over samplestørrelse, alder, høyde, vekt og BMI.
Godkjenning og etikk
Prosjektet regnes ikke som helseforskning, og faller derfor utenfor Helseforskningsloven og er derfor ikke vurdert av regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.
Prosjektet er vurdert av Personvernombudet ved Oslo universitetssykehus i forhold til forsvarlig oppbevaring av resultater og personopplysninger. Data vil bli lagret avidentifisert på sykehusets forskningsserver.
Prosedyrer og databehandling
Alle inkluderte spillere ble testet 25.08.2019 i tidsrommet mellom kl. 12-14. Testene ble foretatt på friidrettsbanen som ligger vedsiden av Olympiatoppen i Oslo som har et tartandekke. Et standard oppvarmingsprogram ble utført i forkant av gjennomføringen av sprinttestene. Dette programmet består av 10-15 minutter med lett jogging, etterfulgt av 5-6 minutter med sprintspesifikke øvelser, 2-4 løp med økende tempo og 1-2 prøvestarter på sprint. Under testing inntar deltakerne startposisjon og starter å løpe på eget initiativ, etter at de har blitt klarert til å starte av testleder. Nye testløp ble deretter foretatt vært 3-5 minutt og inntil det ble laget grunnlag for et prestasjonsplatå. Vi begrenset oss til 3 testløp, da 80 % av alle spillere oppnår bestenotering i løpet av 2 forsøk (Haugen, Breitschädel, & Seiler, Sprint mechanical variables in elite athletes: Are force-velocity profiles sport specific or individual?,
19
2019). Vekt og høyde til deltakerne er selvrapportert og ikke målt på testtidspunkt. Dataen fra testindividene inkluderes bare i en kategori for hver analyse. I dette tilfellet tilhører alle testdeltakerne samme kategori. Et formålslagd excel-ark har blitt utviklet for å gi et grunnlag på teoretisk maksimal horisontalkraft (F0), teoretisk maksimalfart (V0), faktisk maksimalfart (Vmaks), Den optimale farten, der effektoutput er størst (Vopt), teoretisk maksimaleffekt (Pmaks), lineær kraft-fart-kurve (SFV), Ratio av krefte (ratio of forces) (RFmaks) og Index of force application technique (DRF). RFmaks er en indikator for hvordan kraften påføres
underlaget over tid for framdrift, mens DRF forteller oss noe om hvordan effekten av kraften som påføres underlaget for framdrift, endres under akselerasjonen. Dette excel-arket har blitt laget av Morin & Samozino (Morin & Samozino, 2019). Disse utregningene er basert på testdeltakerens beste resultat på sprinttesten, assosiert med splittider og kroppsmasse. Til informasjon ble disse testene utført utendørs, mens dataen til sammenlikningsgrunnlaget har blitt utført innendørs. Testdistansen ved denne testing var 30-m sprint og ikke 40-m sprint slik som i datasettet til (Haugen, Breitschädel, & Seiler, Sprint mechanical variables in elite athletes: Are force-velocity profiles sport specific or individual?, 2019) og (Haugen, Tønnessen, & Seiler, Anaerobic Performance Testing Of Professional Soccer, 2013).
Temperaturen var 22° celsius, lufttrykket var 1023 hPa, luftfuktighet 60 %, flau vind 1 m/s sør/sørvest som medførte at det var delvis medvind og sol, men delvis overskyet.
Tidtakersystemet består av dobbeltstrålet tidtakerstolpe, der den første stolpen er singelstrålet.
Den første stolpen er plassert 60 cm foran startstrek, og 50 cm over bakken. De andre senderne er plassert 140 cm over bakken, mens reflektorene er plassert 130- og 150 cm over bakken. Stolpene er plassert ut hver 10. m etter første stolpe. En del av datagrunnlaget som ligger til grunne som sammenlikningsgrunnlag har vært delvis testet på et annet
tidtakersystem, men overgangen til dobbeltstrålet tidtakersystem har blitt vurdert for nøyaktighet og reliabilitet. En simultan sammenlikning mellom nytt og gammelt
tidtakersystem viste ingen forskjell på resultatene på en 40-m sprint (gjennomsnittlig ± SD 0,00 ± 0,02 sek) (Haugen, Tønnessen, Svendsen, & Seiler, 2014). Viktige forutsetning som må være til stede når vi skal bruke metoden til Samozino (Samozino, et al., 2016) er: i) at hele akselerasjonsfasen fanges i testsekvensen, og ii) at når tiden er så nærme som mulig 0, når den første kraften mot underlaget skapes. For testing vi foretok, var kroppens tyngdepunkt ca 0,5 m foran startlinjen og momentet framover var allerede betydelig. Derfor er det til alle
sprinttidene lagt til 0,5 sek for å korrigere for at tidsinitiering skjer etter momentdannelsen framover. Dette gjør at alle tidene er sammenlignbare med sprinter som starter fra startblokk
20
med lydsignal med reaksjonstid trukket fra totaltid (Haugen, Breitschädel, & Seiler, Sprint mechanical variables in elite athletes: Are force-velocity profiles sport specific or individual?, 2019).
Tabell 1 – Sample størrelse, alder, vekt, høyde og BMI for deltakerne i undersøkelsen
Kategori Antall Alder Kroppsmasse Høyde BMI
6. divisjon 14 29,8 ± 5,2 82,9 ± 10 183,1 ± 4,8 24,6 ± 2,3
Forsvarere 6 27,5 ± 5,2 80,8 ± 9 183,2 ± 4,6 24 ± 1,9
Midtbane 5 33 ± 5,7 79 ± 3,6 183,2 ± 3,6 23,3 ± 1
Angrep 3 29 ± 2 93,3 ± 14,6 183 ± 8,5 27,7 ± 2
Under 29 5 25 ± 3,9 81,8 ± 12,1 185 ± 4,4 23,9 ± 3,2
29+ 9 32,4 ± 3,8 83,4 ± 9,5 182,1 ± 5 25 ± 1,7
Som figur 1 viser, ser vi at midtbanespillerne er den letteste gruppen med spillere, mens angriperne er den tyngste, med denne vektforskjellen er ikke signifikant for noen av gruppene (p > 0,05). Det at midtbanespillerne er den gruppen med lavest kroppsmasse, samsvarer bra med spillere på andre nivåer (Haugen, Tønnessen, & Seiler, Anaerobic Performance Testing Of Professional Soccer, 2013), men angrepsspillerne som har høyest kroppsmasse skiller seg fra andre nivåer. Figur 2 viser at høyden skiller seg marginalt fra de ulike gruppene, der midtbanespillerne og forsvarsspillere viser seg å være de marginalt høyeste gruppene, dog er
Figur 1 – Viser gjennomsnittlig kroppsmasse som en funksjon av spillerposisjon
21
gjennomsnittshøyden veldig jevn, der gjennomsnittet til alle 3 gruppene ligger mellom 183,0- 183,2 cm.
Figur 2 – Viser gjennomsnittlig høyde som en funksjon av spillerposisjon
22
Dataanalyse og statistikk
SPSS versjon 26 ble brukt til all dataanalyse og statistikk. Gjennomsnitt og standardavvik for hver 10. m er analysert for i alle kategorier. Analysene av sprint fart kan ses på som en funksjon av prestasjonsnivå, alder og posisjon på banen. Disse testene er basert på den beste 30-m tiden, med de tilhørende splittidene for hver 10. m. Mange studier peker på at sprinter i en fotballkamp varer i gjennomsnitt 2-4 sek (Haugen, Tønnessen, & Seiler, Anaerobic Performance Testing Of Professional Soccer, 2013). Dette er årsaken til at intervallet 0-20 m blir valgt til å representere akselerasjonsfasen, mens vi bruker den raskeste 10-m splitten til å beregne maksimalfarten til spillerne.
Gjennomsnitt og 95 % konfidensintervaller har blitt kalkulert for hele gruppen. Pearson R har blitt utregnet for å måle styrken av den lineære sammenhengen/korrelasjon mellom to
variabler. Denne utregningen er basert på de 2 første testene. Styrken på korrelasjonen blir tolket etter skalaen til Hopkins, som består at tersklene 0,1 (liten), 0,3 (moderat), 0,5 (høy), 0,7 (veldig høy), 0,9 (ekstremt høy) og 1 (perfekt) (Hopkins, Marshall, Batterham, & Hanin, 2009). One-way ANOVA etterfulgt av Tukey post hoc-test var nødvendig for å identifisere forskjeller innad i grupper og/eller kategorier. Effektstørrelse (Cohen d) har blitt kalkulert for å vurdere effektstørrelse i differansen mellom kategorigjennomsnitt. Effektstørrelsen tolkes kategorisk som liten (d 0,2-0,6), moderat (d 0,6-1,2) eller stor (d 1,2-2,0) ved å bruke skalaen til Hopkins (Hopkins, Hawley, & Burke, 1999).
Resultater
Tabell 2 – 10. m-splittider for deltakerne, gjennomsnitt og SD
Kategori 0 – 10 m(s) 10 – 20 m(s) 20 – 30 m(s) 0 – 20 m(s) 0 – 30 m(s) 6. divisjon 1,66 ± 0,07 1,33 ± 0,07 1,22 ± 0,07 3,49 ± 0,13 4,71 ± 0,19 Forsvar 1,67 ± 0,07 1,35 ± 0,08 1,24 ± 0,07 3,52 ± 0,13 4,75 ± 0,20 Midtbane 1,63 ± 0,06 1,30 ± 0,06 1,18 ± 0,04 3,43 ± 0,10 4,61 ± 0,13 Angrep 1,71 ± 0,09 1,34 ± 0,08 1,24 ± 0,07 3,55 ± 0,17 4,79 ± 0,22 Under 29 1,68 ± 0,06 1,31 ± 0,07 1,21 ± 0,06 3,50 ± 0,12 4,71 ± 0,17 29+ 1,65 ± 0,07 1,34 ± 0,07 1,22 ± 0,07 3,49 ± 0,14 4,71 ± 0,21
23
Tabell 3 – reliabilitet på alle på de analyserte variablene basert på de første 2 forsøkene
Variabel CV (%) ICC Pearson R
20 m sprint 0,58 % 0,94 0,98
30 m sprint 0,52 % 0,99 0,98
Pmaks·kg-1(W/kg-1) 2,07 % 0,94 0,96
F0·kg-1(N/kg-1) 3,66 % 0,71 0,73
V0 1,96 % 0,88 0,91
Vmaks 1,35 % 0,94 0,94
Vopt 1,99 % 0,91 0,91
Sfv 5,75 % 0,53 0,57
RFmaks 1,09 % 0,96 0,94
DRF 5,65 % 0,55 0,61
Tabell 4 – Gjennomsnitt og SD for alle analyserte variabler fra bestenotering
Variabel 6. div
30 m sprint(s) 4,71 ± 0,19 20 m sprint(s) 3,49 ± 0,13 Kroppsmasse(kg) 82,86 ± 10,03 Pmaks·kg-1(W/kg-1) 15,87 ± 1,57 Pmaks(W) 1308,76 ± 153,3
V0(m/s) 8,83 ± 0,60
Vmaks(m/s) 8,27 ± 0,47
Vopt(m/s) 4,42 ± 0,30
F0·kg-1(N/kg-1) 7,18 ± 0,45
F0(N) 592,70 ± 57,22
Sfv -0,82 ± 0,08
RFmaks 43,21 ± 1,76
DRF -7,62 ± 0,69
Notat: Pmaks = Teoretisk maksimaleffekt, V0 = Teoretisk maksimalfart, Vmaks = Faktisk maksimalfart, Vopt = Optimal fart der effektoutput er størst, F0 = Teoretisk maksimal horisontal kraft, Sfv = Lineær kraft-fart kurve, RFmaks = Ratio of forces, horizontal over time, DRF = Index of force application
Hurtighetsforskjeller mellom spillerposisjon 0-10 m: midtbanespillerne er 2,4 % raskere enn forsvarsspillere (p > 0,05 d= 0,54), mens de er 4,7 % raskere enn angrepsspillerne (p > 0,05 d= 1,20). Mens forsvarspillerne er 2,9 % raskere enn angrepsspillerne (p > 0,05 d= 0,67).
Forskjellen mellom aldersgruppene under 29 år og 29+ er 1,8 % i favør gruppen 29+ (p > 0,05 d= 0,46). På 10-20 m er fortsatt midtbanespillerne den raskeste gruppen, 3,7 % raskere enn
24
forsvarsspillerne (p > 0,05 d= 0,76), og 3 % raskere enn angrepsspillerne (p > 0,05 d= 0,58).
Her er angrepsspillerne fått opp farten og har utlignet farten til forsvarsspillerne og er her 0,7
% raskere enn forsvarsspillerne (p > 0,05 d= 0,17). Forskjellen mellom aldersgruppene er her 1,9% (p > 0,05 d= 0,36). På avstanden 20-30 m er midtbanespillere fortsatt raskest; 4,8 % raskere enn både forsvarsspillerne (p > 0,05 d= 0,98) og angrepsspillerne (p > 0,05 d= 1,26).
Dvs. at på det siste målepunktet var angrepsspillerne nesten like raske som forsvarsspillerne.
Forskjellen mellom aldergruppene er her 0,6 % i favør de under 29 (p > 0,05 d= 0,10). På avstanden 0-20 m er midtbanespillerne 2,4 % raskere enn forsvarsspillerne (p > 0,05 d= 0,72), og 3,4 % raskere enn angrepsspillerne (p > 0,05 d=0,95). Angrepsspillerne er 1 %
langsommere enn forsvarsspillerne (p > 0,05 d= 0,25). Figur 1A viser 0-20 m-tidene i forhold til posisjonene på banen. Forskjellen mellom aldersgruppene her er 0,2 % i favør 29+ (p >
0,05 d= 0,04). Figur 1B viser 0-20 m-tidene i forhold til aldergruppene. På avstanden 0-30 m er fortsatt midtbanespillerne raskest, 3,1 % raskere enn forsvarerne (p > 0,05 d= 0,84) og 3,9
% raskere enn angriperne (p > 0,05 d=1,11). Differansen mellom forsvarerne og angriperne er 0,9 % i forsvarernes favør (p > 0,05 d= 0,20). Figur 2A viser 0-30 m-tidene i forhold til posisjonene på banen. På denne distansen er gruppen under 29 marginalt raskere, 0,02%
raskere enn 29+ (p > 0,05 d= 0,2). Figur 2B viser 0-30 m-tidene i forhold til aldersgrupper.
Sammenliknet med spillere på landslagsnivå, er forskjellen ned til 6. div 6,7 % (p < 0,001 d=
2,35) (Haugen, Breitschädel, & Seiler, Sprint mechanical variables in elite athletes: Are force- velocity profiles sport specific or individual?, 2019). I artikkelen til Haugen om Anaerobic testing of male professional soccer players, er differansen mellom landslagsnivå og 3.-5.
divisjon 3,8 % (p <0,001 d=1,2) (Haugen, Tønnessen, & Seiler, Anaerobic Performance Testing Of Professional Soccer, 2013). I den samme studien er tiden spillere i 3.-5- divisjon bruker på 0-30 m, 4,04 sek, noe som er 4 % raskere enn de testede spillerne fra 6. divisjon på den samme distansen (p = 0,05). Den teoretiske maksimal horisontal kraften som forsvarerne produserer er 1 % (p > 0,05 d= 0,19) større enn det midtbanespillerne produserer, mens den er 5,9 % (p > 0,05 d= 0,87) større enn det angriperne produserer. Differansen mellom
midtbanespillerne og angriperne er 5 % (p > 0,05 d= 0,73). Figur 3A viser den teoretiske maksimal horisontal kraften i forhold til spillerposisjon. Forskjellen i den teoretiske
maksimale horisontale kraften, er 5,2 % i favør av aldergruppen 29+ (p > 0,05 d= 0,89). Figur 3B viser den teoretiske maksimale horisontale kraften i forhold til aldersgrupper. Differansen i teoretisk maksimaleffekt mellom forsvar og midtbane er 5,2 % i favør midtbanespillerne (p
> 0,05 d= 0,60), mellom midtbane og angrep er differansen 9,8 % i favør midtbanespillerne (p
> 0,05 d= 1,03). 4,9 % skiller forsvar fra angrep i favør forsvar (p > 0,05 d= 0,47). Figur 4A
25
viser den teoretiske maksimaleffekten i forhold til spillerposisjon. Aldersgruppen 29+ har 2,6
% høyere teoretisk maksimaleffekt, sammenliknet med de under 29 (p > 0,05 d= 0,26). Figur 4B viser den teoretiske maksimaleffekten i forhold til aldersgrupper. Resultatene viser også en forskjell mellom lagdelene i den oppnådde toppfarten. Midtbanespillerne er 4,9 % raskere enn forsvarsspillerne (p > 0,05 d= 0,94) og 4,4 % raskere enn angrepsspillerne (p > 0,05 d= 1,00).
Mens angrepsspillene er 0,6 % raskere enn forsvarsspillerne (p > 0,05 d= 0,10). Figur 5A viser den faktiske oppnådde toppfarten til spillerne i forhold til spillerposisjon. Den oppnådde toppfarten for aldersgruppen under 29 er 1,7 % større enn for gruppen 29+ (p > 0,05 d= 0,29).
Figur 5B viser den faktiske oppnådde toppfarten til spillerne i forhold til aldersgrupper.
Forskjellen mellom det lineære forholdet mellom fart og kraft (Sfv) mellom forsvarer og midtbanespillere er 5,9 % (p > 0,05 d= 0,64) i favør midtbanespillere, mens forskjellen mellom midtbane og angrep er 0 % (p > 0,05 d= 0). Forskjellen mellom angrep og forsvar er 5,9 % (p > 0,05 d= 0,48). Figur 6A viser lineære fart-kraft kurven i forhold til spillerposisjon.
Differansen mellom under 29 og 29+ er 7,58 % (p > 0,05 d= 0,84) i favør aldersgruppen under 29. Figur 6B viser lineære fart-kraft kurven i forhold til aldersgrupper. RFmaks-
differansen mellom forsvar og midtbane er 2,3 % (p > 0,05 d= 0,64) og 3,8 % mellom angrep og midtbane (p > 0,05 d= 0,86). Forskjellen mellom angrep og forsvar er 1,6 % (p > 0,05 d=
0,36). Figur 7A viser ratio av krefter i forhold til spillerposisjon. Mellom de under 29 og 29+
skiller det 1,5 % i favør aldergruppen 29+ år (p > 0,05 d= 0,35). Figur 7B viser ratio av krefter i forhold til aldersgrupper. DRF-differansen mellom forsvar og midtbane er 8 % (p >
0,05 % d= 1,01) og mellom midtbane og angrep 1,4 % (p > 0,05 d= 0,2). Mellom forsvar og angrep er differansen 6,7 % (p > 0,05 % d= 0,64). Figur 8A viser DRF-variasjon i forhold til spillerposisjon. DRF-differansen mellom de under 29 og 29+ er 7,9 % i favør aldergruppen under 29 år (p > 0,05 d= 0,97). Figur 8B Viser DRF-variasjon i forhold til aldersgrupper.
26
Figur 1A – Viser median med 25 % og 75 % percantil på distansen 0-20 m, tid i sek, korrigert, beste forsøk, i forhold til spillerposisjon
Figur 1B – Viser median med 25 % og 75 % percantil på distansen 0-20 m, tid i sek, korrigert, beste forsøk, i forhold til aldersgrupper
27
Figur 2A – Viser median med 25 % og 75 % percantil på distansen 0-30 m, tid i sek, korrigert, beste forsøk, i forhold til spillerposisjon
Figur 2B – Viser median med 25 % og 75 % percantil på distansen 0-30 m, tid i sek, korrigert, beste forsøk, i forhold til aldersgrupper
28
Figur 3A – Viser median med 25 % og 75 % percantil for teoretisk maksimal horisontal kraft i forhold til spillerposisjon, F0 i N/kg, beste forsøk
Figur 3B – Viser median med 25 % og 75 % percantil for teoretisk maksimal horisontal kraft i forhold til aldersgrupper, F0 i N/kg, beste forsøk
29
Figur 4A – Viser median med 25 % og 75 % percantil for teoretisk maksimaleffekt i forhold til spillerposisjon, Pmaks W/kg, beste forsøk
Figur 4B – Viser median med 25 % og 75 % percantil for teoretisk maksimaleffekt i forhold til aldersgrupper, Pmaks W/kg, beste forsøk
30
Figur 5A – Viser median med 25 % og 75 % percantil for faktisk maksimalfart i forhold til spillerposisjon, Vmaks i m/s, beste forsøk
Figur 5B – Viser median med 25 % og 75 % percantil for faktisk maksimalfart i forhold til aldersgrupper, Vmaks i m/s, beste forsøk
31
Figur 6A - Viser median med 25 % og 75 % percantil for lineær kraft-fart kurve i forhold til spillerposisjon, beste forsøk
Figur 6B – Viser median med 25 % og 75 % percantil for lineær kraft-fart kurve i forhold til aldersgrupper, beste forsøk
32
Figur 7A – Viser median med 25 % og 75 % percantil for ratio av krefter i forhold til spillerposisjon, i %, beste forsøk
Figur 7B – Viser median med 25 % og 75 % percantil for ratio av krefter i forhold til aldersgrupper, i %, beste forsøk
33
Figur 8A – Viser median med 25 % og 75 % percantil for DRF-variasjon i forhold til spillerposisjon, beste forsøk
Figur 8B – Viser median med 25 % og 75 % percantil for DRF-variasjon i forhold til aldersgrupper, beste forsøk
34
Tabell 5 – Korrelasjoner på tvers av analyserte, makroskopiske variabler
0–10 m 0–30 m F0 V0 Vmaks Vopt Pmaks SFV RFmaks
0 – 30 m 0,91**
F0 -0,80** -0,50
V0 -0,69** -0,93** 0,15
Vmaks -0,75** -0,96** 0,23 1,00**
Vopt -0,69** -0,93** 0,14 1,00** 1,00**
Pmaks -0,98** -0,96** 0,73** 0,78** 0,83** 0,78**
SFV 0,04 -0,34 -0,58* 0,64* 0,58* 0,64* 0,08
RFmaks -0,98** -0,92** 0,78** 0,72** 0,77** 0,71** 0,98** -0,02
DRF -0,06 -0,46 -0,54* 0,75** 0,70** 0,76** 0,18 0,93** 0,10 Korrelasjoner merket med ** er signifikant på p < 0,01-nivå. Korrelasjoner merket med * er signifikant p < 0,05- nivå
Diskusjon
Dataen samlet inn til denne oppgaven viser en forskjell på liten til moderat differanse i fart avhengig av hvilken posisjon på banen man spiller. Det har også blitt observert en liten differanse oppnådd toppfart i forhold til alder.
Splittider
Alle spillerne som deltok i testing løp raskere på 20-30 m-intervallet, enn på 10-20 m-
intervallet, noe som kanskje ikke er så uventet. I dataen til Haugen et al. viste det seg at 64 % av spillerne løp fortere på 30-40 m-intervallet, enn 20-30 m-intervallet (Haugen, Tønnessen,
& Seiler, Anaerobic Performance Testing Of Professional Soccer, 2013). Det kan derfor tenkes at toppfarten til spillerne oppnås i rundt dette partiet i sprinten. Annen forskning peker også mot at raskere spillere, når toppfarten i et senere stadiet av løpet enn det trege spillere gjør (Buchheit, Simpson, Peltola, & Mendez-Villanueva, 2012). Derfor kan det hende at enkelte av deltakerne kunne oppnådd raskere intervalltider, dersom testen også hadde inkludert 30-40 m-intervall. Samtidig kan man også anta at deltakerne vil oppnå toppfart mellom 20-40 m og at toppfarten vil være rundt 7,8 til 8,7 m/s.
Prestasjonsforskjeller mellom divisjonene
Det er tidligere vist at det er hurtighetsforskjeller mellom de ulike nivåene i Norge (Haugen, Tønnessen, & Seiler, Anaerobic Performance Testing Of Professional Soccer, 2013).
Resultatene i denne testen er, sammenliknet med resultatene fra tidligere testing i andre
studier, i tråd med trendene som observeres i tidligere studier (Haugen, Breitschädel, & Seiler, Sprint mechanical variables in elite athletes: Are force-velocity profiles sport specific or