INNHOLDSFORTEGNELSE
FORORD
1. PRESENTASJON AV BARNEVERNTJENESTEN I KRAGERØ 1.1 INFOFOLDER KRAGERØ BARNEVERNTJENESTE
1.2 ORGANISERING AV BARNEVERN 1
1.3 BARNEVERNLOVENS FORMÅL 4
1.4 SAKSGANGEN 5
1.4.1 MELDING/HENVISNING 5
1.4.2 UNDERSØKELSESFASEN 6
1.4.3 TILTAKSFASEN 7
• HJELPETILTAK 7
• TVANGSTILTAK 8
2. GRUNN TIL BEKYMRING 9
2.1 LOVGRUNNLAG 10
2.2 VURDERINGER AV OMSORGEN 11
2.3 DEFINISJON AV MISHANDLING OG OMSORGSSVIKT 15
2.4 TEGN 16
2.5 HVEM ER DET VIKTIG Å OPPDAGE? 20
2.6 OBSERVASJON/NEDTEGNELSER 21
2.7 Å SNAKKE MED BARN SOM HAR DET VANSKELIG 21 2.8 DEN NØDVENDIGE SAMTALEN –
Å TA OPP BEKYMRINGENE MED FORELDRENE 22
3. BEKYMRING FOR ALVORLIG OMSORGSSVIKT 24
3.1 LOVGRUNNLAG 28
3.2 MELDEPLIKT 28
3.3 PROSEDYRER I SO-SAKER 30
3.4 TEGN 35
• PSYKISKE OVERGREP 35
• RUSBRUK/FASD 36
• PSYKISK SYKDOM 41
• SEKSUELLE OVERGREP (SO) 44
• VOLD 51
4. HANDLINGSVEILEDER
HVA GJØR DU NÅR DU BEGYNNER Å BLI BEKYMRET? 56
5. BARNEHAGENS/SKOLENS OPPGAVER UNDER SAKSGANGEN 59
6. SKJEMATISK OVERSIKT OVER SAMARBEIDSRUTINER 61
• 6.1 Barneverntjenestens prosedyrer i vold- og
overgrepssaker 62
7. HJELPEINSTANSER 65
• 7.1 HELSESTASJONEN 68
• 7.2 PPT 68
• 7.3 SOSIALKONTORET/NAV 69
• 7.4 NAV 69
• 7.5 KOORDINERENDE TEAM 70
• 7.6 SO TEAM 71
• 7.7 POLITIETS VOLD- OG SEDELIGHETSTEAM 71
• 7.8 SLT 72
• 7.9 RESSURSGRUPPE ”BARN I RUSFAMILIER” 72
• 7.10 BUP 73
• 7.11 TMP – foreldretreningsprogrammet 74
• 7.12 FAMILIEVERNKONTORET 74
• 7.13 KONFLIKTRÅDET 74
8. SKJEMA FOR BEKYMRINGSMELDING
SKJEMA FOR BEKYMRING I VOLD- OG OVERGREPSSAKER TILBAKEMELDING TIL MELDER
SAMARBEIDSAVTALE BARNEHAGE – BARNEVERN SAMARBEIDSAVTALE SFO – BARNEVERN
9. LOV OM BARNEHAGER
LOV OM BARNEVERNTJENESTER
10. KILDELISTE
FORORD
Denne permen er et resultat av barneverntjenesten sitt fokus på forebyggende arbeid. Handlingsplanen for det forebyggende
barnvernsarbeidet ble utarbeidet våren 2008 etter at vi fra 2006 til 2007 opplevde 50 % økning av meldinger. Målet med det forebyggende arbeidet er å intervenere før barn utvikler problemer. Dette er en utfordring for alle som ser barn og deres familier. Utfordringen er å våge og handle på
bakgrunn av kunnskap om hva som er vanskelig generelt for barn, og spesielt for barnet du ser.
Fra 2008 til 2009 hadde barneverntjenesten et samarbeidsprosjekt,
”Se meg!”, med Kalstad og Hellekirken barnehage og Høyskolen i Telemark.
Målet var å oppdage og hjelpe barn i barnehagene før de utvikler problemer.
Prosjektet førte til økt kompetanse hos de ansatte, større tillit til
barneverntjenesten og bedre rutiner for samarbeid. Som en følge av dette prosjektets anbefalinger, så ble Kragerø kommune med i Borgestadklinikkens prosjekt ”Barn i rusfamilier”. Hovedmålet for dette prosjektet var å øke handlingskompetansen for ansatte i skolene, barnehagene, PP - tjenesten, helsestasjonen og barneverntjenesten slik at de på et så tidlig tidspunkt som mulig kan oppdage barn som vokser opp i en familie med et belastende
rusmisbruk, og slik at de på et så tidlig tidspunkt som mulig kan gi dem adekvat oppfølging og hjelp. Kommunen har opprettet en ressursgruppe som skal jobbe for å implementere kunnskapen hos alle ansatte i ovennevnte tjenester. Enhet for barnehage har forankret dette arbeidet i sine planer og resultatmål.
Mulighetene for tidlig intervensjon er stor i dag, ettersom de fleste barn er med i helsestasjonens program og nærmere 80 % av 1-2 åringene har plass i barnehage. (SSB, mars 2010)
Tidlig intervensjon for barn, som lever med psykisk syke eller/og
rusmisbrukende foreldre, er et nasjonalt satsingsområde. Fra 1. januar 2010 har helsepersonell i både spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og private helsetjenesten blitt pålagt etter helsepersonelloven å identifisere og ivareta det informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige barn som pårørende har. (Rundskriv IS-5/2010)
Permen kan brukes både som oppdatering av kunnskapen om utsatte barn og hva slags hjelp de kan få, og som et oppslagsverk når du begynner å bli bekymret for et barn og lurer på hva du skal gjøre.
Kapittel 1 er generell informasjon om barneverntjenesten, saksgang og tiltak.
Kapittel 2 er om grunnleggende ferdigheter for å se og handle tidlig.
Kapittel 3 er om alvorlig omsorgssvikt, når du har plikt til å melde.
Kapittel 4 er en handlingsveileder om hva du gjør når du er bekymret.
Kapittel 5 er om barnehagen og skolens oppgaver
Kapittel 6, 7, 8 og 9 er oppsummeringer av rutiner, hjelpeinstanser og lover.
HUSK AT DU KAN VÆRE DEN ENE SOM UTGJORDE EN FORSKJELL I ET BARNS LIV!
DIN OPPGAVE ER Å VURDERE OM DU ER BEKYMRET OG HANDLE UT I FRA DENNE BEKYMRINGEN.
BARNEVERNTJENESTEN SIN JOBB ER Å FINNE UT AV HVORFOR BARNET HAR DET VANSKELIG OG VURDERE OMSORGEN.
Kragerø, november 2010
Linda Solli Voss Rune Torp Olsen
Miljøterapeut Barnevernleder
1.2 ORGANISERING AV BARNEVERN
Staten ved Barne- og likestillingsdepartementet har et generelt overordnet ansvar for barnevernet, mens forvaltningen av barnevernet i hovedsak er lagt til den kommunale barneverntjenesten og Barne-, ungdoms- og
familieetaten (Bufetat).
Fra 1. januar 2004 overtok staten det fylkeskommunale barnevernet.
Statens oppgaver er definert i lovens kapittel 2. Staten skal bistå
barneverntjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet.
Som følge av dette er det staten som har ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem, og for at fosterhjemmene får nødvendig
opplæring og veiledning. Staten skal også sørge for etablering og drift av institusjoner som hører inn under loven. Oslo kommune står utenfor denne reformen. Oslo kommune har derfor et selvstendig ansvar for de oppgavene staten ivaretar i forhold til alle andre kommuner.
De oppgavene som ikke uttrykkelig er lagt til et statlig organ, er kommunens ansvar. Det skal være en barnevernadministrasjon i hver kommune (§ 2 – 1).
Kommuneloven åpner for organisering i form av interkommunale løsninger. En kommune kan overlate utførelsen av lovpålagte oppgaver og myndigheten til å treffe vedtak til en vertskommune. Alternativt kan kommunene opprette et eget styre til løsning av felles oppgaver som får myndighet til å treffe avgjørelser som angår virksomhetens drift og organisering.
Kommunene har ansvar for å drive generell forebyggende virksomhet og for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer. I loven er ansvaret lagt til kommunen og ikke barneverntjenesten. Dette er gjort for å unngå at andre etater som er i kontakt med barn, kan fraskrive seg ansvar for å avdekke uheldige forhold eller sette i verk nødvendige tiltak.
Den enkelte kommune skal sørge for de bevilgninger som er nødvendige for å yte de tjenester og tiltak som kommunen har ansvaret for. Når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter loven, kan kommunen kreve at foreldrene/barnet skal betale kostnader ved oppfostringen helt
eller delvis. Utgiftsdekning kan bare kreves dersom det anses som rimelig ut fra foreldrenes/barnets økonomiske situasjon.
En kommune som har søkt om inntak for et barn i institusjon, skal yte delvis refusjon av oppholdsutgifter til statlig regional barnevernmyndighet etter satser som fastsettes i forskrifter gitt av departementet.
Den mer detaljerte organiseringen av barnevernet er vist i figur 2.2.
Figur 2.2 Organisering av barnevernet
Ansvarsfordeling vist i figuren blir kommentert i det følgende:
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skal samordne virksomhetene i regionene og sørge for mest mulig likeverdige tjenester i hele landet. Bufdir har det faglige og administrative ansvaret for ledelsen av Bufetat, og kan dermed instruere og delegere til regionene i etaten, jf. neste punkt.
• Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) er organisert i fem regioner med de samme regiongrensene som de statlige
helseforetakene opprinnelig hadde. De fem regionkontorene er lokalisert i Alta (Region nord), Trondheim (Region Midt-Norge), Bergen (Region vest), Tønsberg (Region sør), og Oslo (Region øst). I hver region er det opprettet egne fagteam, til sammen 27 på
landsbasis, som utgjør bindeleddet mellom kommunene og det statlige barnevernet. Teamene arbeider nært sammen med det kommunale barnevernet. De er tverrfaglig sammensatt med barnevernfaglig, psykologisk og pedagogisk kompetanse. Fagteamene kan gi faglig
bistand i kompliserte saker, og hjelpe små kommuner med å foreta begrensede utredningsoppgaver. Videre skal fagteamene gi bistand til kommunene i plasseringssaker utenfor hjemmet og ved inntak til statlige barneverntiltak.
• Fylkesmannen fører tilsyn med offentlige og private
barneverninstitusjoner. Videre fører fylkesmannen tilsyn med
barneverntjenesten i kommunene, og skal påse at feil og mangler blir rettet opp. Fra 1. januar 2010 overtar Statens helsetilsyn det
overordnede ansvaret for tilsynet med barnevernet. Det er imidlertid fortsatt fylkesmannen som skal utføre tilsynet.
• Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er et domstollignende forvaltningsorgan som har avgjørelsesmyndighet blant annet i saker om omsorgsovertakelse av barn og om tvangsinngrep ved alvorlige adferdsvansker hos ungdom. Det er 12 nemnder i landet.
1.3 BARNEVERNLOVENS FORMÅL
• Sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.
• Bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.
• Virkemidlene er hjelpetiltak i hjemmet og, hvis nødvendig, omfattende inngrep i foreldreansvaret.
• Loven setter strenge vilkår for inngrep og strenge
krav til saksbehandlingen.
1.4 SAKSGANGEN
1.4.1 Melding/henvisning til barneverntjenesten (Lov om barneverntjenester § 4-2)
• Dersom man er usikker på om man skal melde, kan barnevernet kontaktes for å gi veiledning.
• Barnevernet skal snarest og innen en uke etter mottatt melding avgjøre om det skal opprettes undersøkelsessak etter § 4-3 eller om meldingen skal henlegges.
• Barnevernet gir tilbakemelding til offentlig melder ved henleggelse av melding eller opprettelse av undersøkelsessak.
• Offentlig melder kan ringe barnevernet for å spørre om utviklingen i saken.
• Barnevernet skal legge barnets beste til grunn,
herunder stabil og god voksenkontakt og kontinuitet
i omsorgen.
1.4.2 UNDERSØKELSESFASEN
(Lov om barneverntjenester § 4-3)
• Når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, skal
barnevernet snarest undersøke forholdet innen tre måneder, i visse tilfeller seks måneder.
• Undersøkelsen skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig, men må samtidig sees i sammenheng med
§ 3-2, 2. ledd om å avdekke problemer så tidlig at varige problemer kan unngås.
• Barnevernet tar kontakt med foreldrene angående bekymringene som er kommet frem.
• Barnevernet innhenter opplysninger som de mener har betydning for saken, og gjør dette fortrinnvis etter samtykke fra den saken gjelder.
• Etter en samlet vurdering av opplysningene som er kommet inn konkluderer barnevernet med enten henleggelse eller tiltak.
• Barneverntjenesten gir offentlig melder, innen tre
uker etter at undersøkelsen er ferdig, en
tilbakemelding om undersøkelsen er henlagt eller gått til tiltak.
1.4.3 TILTAKSFASEN
• Hjelpetiltak (§ 4-4) skal barnevernet sette i verk når barnet på grunn av foreholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det. Et særlig behov betyr at barnet må ha et behov utover det som barn i alminnelighet har.
Eksempler på hjelpetiltak:
• Råd og veiledning
• Avlastning i hjemmet
• Besøkshjem
• Støttekontakt
• Miljøterapeut
• Foreldreveiledning
• Barnehage
• Skolefritidsordning
• Tiltak som kan stimulere barnets fritidsaktiviteter
• Behandlingstilbud i hjemmet (eks: MST, PMT, ART, FFT, Marte meo) Se side 8.
• Ansvarsgruppe
• Økonomisk stønad
• Familieråd
• Innleggelse på foreldre/barn senter
• Frivillig institusjons-/fosterhjemsplassering
Foreldrene må samtykke i hjelpetiltak
Når hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig, er flytting av barn en nødutvei.
• Tvangstiltak fremmes for Fylkesnemda, som avgjør saker som blant annet omsorgsovertakelse (§4-12) eller pålegg om barnehageplass og tilsyn i hjemmet (§4-4, 4.ledd).
• Det er fire alternative grunnvilkår for
omsorgsovertakelse (§ 4-12, a-d). I tillegg må omsorgsovertakelsen være nødvendig og man må vurdere om den er til barnets beste.
• Tiltak ovenfor ungdom med alvorlige atferdsvansker kan være plassering i institusjon uten (§ 4-24) eller med eget samtykke (§ 4-26).
Oppfølging av tiltak
• Barnevernet skal utarbeide tidsavgrenset tiltaksplan (§§4-5, 4-16 og 4-28) i forhold til alle tiltak de
igangsetter, og holde seg orientert om hvordan det
går med barnet og foreldrene, og vurdere om hjelpen
er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak.
2. GRUNN TIL BEKYMRING
• I alminnelighet bør bekymringer tas opp med foreldrene lenge før man tenker på barnevernet.
• Mange kvier seg for å ta opp bekymringer med foreldrene når det gjelder psykisk og sosial
fungering. Vi er nødt til å erkjenne at psykososiale problemer er allmennmenneskelige, og at det er like naturlig å snakke om dette, som det er å snakke om somatisk sykdom og fysisk feilutviklinger eller
forsinkelser.
Barnehagen/skolen har et eget ansvar for å gi
hjelp/sette inn tiltak i samarbeid med foreldrene.
En god faglig holdning er:
• At noen tar seg av barna og hører hvordan de har det
• At noen snakker med barna om den syke forelderens atferd
• At barna får ekstra oppmerksomhet så de ikke trekker seg tilbake/blir isolerte
• At barna får noen å snakke med om spørsmål de
tenker på i hverdagen
• At de fritas for å bære ansvar for og ta styring i familien, slik at de ikke føler skyld og at foreldrene er avhengige av dem
2.1 LOVGRUNNLAG
Melding til barneverntjenesten
Grad av omsorg
Ansvaret Graden av bekymring
Samtykke eller tvang
Meldeplikt Taushetsplikt
+++
++
+
F O R E L D R E N E
Barnet har det
greit
Taushetsplikt JA
-
Taushetsplikt JA
--
F / BV
Grunn til bekymring
(x) Bvl § 4-4
Samtykke (xx)
Taushetsplikt JA
--- BV
Alvorlig omsorg-
svikt Bvl § 4-12
Tvang Meldeplikt Bvl § 6-4
Taushetsplikt NEI
(x) hvis det ikke foreligger alvorlig omsorgsvikt er det opp til foreldrene å bestemme om de vil ha hjelp
(xx) samtykke opphører taushetsplikten
Din oppgave som melder er å formidle til barneverntjenesten det du har sett og hørt om et barns livssituasjon som gjør deg bekymret for dets utvikling og helse, slik at barneverntjenesten kan undersøke barnets
omsorgssituasjon og eventuelt hjelpe det med ulike tiltak.
Det er viktig å ha i mente at ved å avdekke problemer tidlig, så kan varige problemer unngås.
Husk at samtykke fra foreldrene til å henvende seg til barneverntjenesten opphever taushetsplikten din!
2.2 VURDERINGER AV OMSORGEN
Omsorg for barn kan graderes fra nær optimal omsorg til omfattende
omsorgssvikt og mishandling. Både blant fagfolk og allmennhet er det tydelig usikkerhet omkring hvor grensen mellom god nok omsorg versus
utilstrekkelig omsorg skal trekkes. Begrepet god nok omsorg er avledet fra Winnicotts (1969) ”god nok mor” som betegnelse på at selv om omsorgen ikke var god, var den tilstrekkelig til at barnet kunne utvikle seg normalt. Barn har ulik sårbarhet og opplever ulik grad av risiko- og beskyttelsesfaktorer.
Det pågår omfattende forskning om hvilke faktorer som har størst
betydning i forhold til utvikling av de aller minste barna (0-3 år). Vi kan dele faktorene inn i individuelle forhold, familiære forhold og samfunnsmessige forhold.
Kunnskapen om ulike risikofaktorer for utviklingsavvik er fortsatt mangelfull.
Følgende risikofaktorer bidrar trolig i større eller mindre grad til utviklingsavvik:
• Risikoforhold i svangerskap eller perinatalperiode, inkludert fødsel
• Prematur fødsel
• Omsorgssvikt
• Dårlige, eller manglede relasjoner mellom foreldrene og barn
• Sosioøkonomiske forhold (fattigdom, arbeidsledighet, etnisk diskriminering med mer.)
• Unge/umodne foreldre
• Foreldre med psykiske problemer (sykdom, rusmisbruk, vold)
• Aleneforeldre
• Under- og feilernæring
• Kronisk sykdom eller varig funksjonsnedsettelse Mulige beskyttelsesfaktorer kan være:
• Kjønn
• Intellektuelle evner
• Lett temperament
• Konsistent oppdragelse
• Foreldrenes varme og omsorg
• Trygghet i relasjoner, godt sosialt nettverk.
• Gode sosioøkonomiske forhold
I de senere år er forskning i stadig økende grad konsentrert rundt mestring og motstandskraft, såkalt resilience - forskning. Dette er en dreining fra fokus på risiko til fokus på ressurser. Den finske forskeren Ben Furman fant blant annet ut at evnen til å finne seg surrogatforeldre, til å bruke naturen som venn og ressurs og til å bruke språket som uttrykk er viktig. Ifølge Sommerschilds mestringsmodell bygger motstandskraft og mestring på egenverd. Egenverd utvikles gjennom tilhørighet og kompetanse. Videre er det viktig å kunne noe, være til nytte, få og ta ansvar, få utfolde
nestekjærlighet og evne til å møte og mestre motgang. Dette er kvaliteter som det enkelte barn vil inneha i varierende grad. Her må vi også ta høyde for variasjon. Vi må aldri lage tiltak som tilpasses et teoretisk bilde, men forholde oss til det enkelte barn og finne dets ressurser og
mestringspotensial.
Motstandskraft:
• Å gi barna kunnskaper
• Avlaste skyld og skam
• Lære barna å identifisere ulike handlingsmuligheter
• Lære barna å oppdage og forstå egne behov, følelser og muligheter
• Kommunisere budskapene: Du er ikke alene, og du har rett til å ha det bra selv om ikke din forelder har det bra!
Barns utvikling forstås i dag innenfor transaksjonsmodellen (Sameroff).
Genetisk betingede trekk (for eksempel temperament) ved barnet påvirker miljøet (foreldrene) det lever i, og de genetiske trekkene påvirkes av miljøet slik at trekk dempes og fremheves. Et godt samspill er alltid de voksnes ansvar!
Vurderinger av omsorg for barn må gjøres i forhold til det enkelte barns forutsetninger og behov.
Tilknytning:
Barn utvikles i samspill og er helt avhengig av å søke kontakt og knytte seg til de som gir dem best omsorg. Tilknytning handler om graden av tillit og
trygghet i barnets bånd til omsorgspersonene, som etter hvert generaliseres til å gjelde mennesker generelt. Dette kalles indre arbeidsmodeller eller minnespor. Minnesporene fra tidlig samspill med foreldrene påvirker både bevisst og ubevisst barnet i relasjoner til andre. Tilknytninger er
individuelle, og samme person har ulike tilknytninger til ulike personer.
Tilknytning vises gjennom atferd og kommer best til syne ved moderat grad av stress. Tilknytningsstil er det mønsteret personen i hovedsak har til andre mennesker. Det finnes fire hovedstiler betegnet som A, B, C og D (Ainsworth, Main og Solomon).
B - TRYGG – ”ser meg”
Sensitive foreldre, tilgjengelige, ser barna og er positivt engasjert i dem. Barnet søker trøst og lar seg lett trøste.
A - UNNVIKENDE – ”ser meg ikke”
Tilbaketrukne og utilgjengelige foreldre. Barnet søker ikke trøst og trekker seg tilbake.
C - AMBIVALENT – ”ser meg kanskje”
Foreldrene veksler uforutsigbart mellom å være tilgjengelige og
tilbaketrukne/avvisende. Barnet viser sinne og lar seg vanskelig trøste.
D - DESORGANISERT – ”hvor er de?”
Invaderende, krevende, avvisende og/eller uforutsigbare foreldre.
Barnet mangler strategi for å dekke sitt behov.
Tilknytningsstil er interessant fordi det har en tydelig påvirkning på barns utvikling, både i forhold til psykisk helse og sosial fungering. For eksempel påvirker tilknytningsstil hvilke følelser som karakteriserer personen, hvilke følelser som lett vekkes i en og hvor dyktig man er i å regulere følelsene.
Foreldrenes relasjonspraksis er en sterk påvirkningsfaktor for hvilket sosialt nettverk og vennskap barna utvikler. Barn velger ofte venner og, senere som voksen, partner med samme tilknytningsstil som dem selv.
Tilknytningsstil handler primært om samspillerfaringer med omsorgsgiverne.
De aller flest barn utvikler trygg tilknytning hvis foreldrene er:
• fysisk tilgjengelige
• har en god kvalitet på sin mentalisering
• er emosjonelt tilgjengelige
• er sensitivt responderende overfor barnet, slik at de møter dets behov på en hensiktsmessig måte
• trøster barnet når det er oppbrakt
Mentalisering
Mentalisering betegner en forutsetning for å kunne forstå seg selv og ”lese”
og forstå barns indre verden og forstå barnets mentale og emosjonelle tilstander. Mentalisering er å bli klok på andre slik at man skal kunne få til et smidig samspill med vedkommende. Mentaliseringsevnen utvikles gjennom stimulering. Mentalisering regnes som en del av personligheten sammen med temperamentsstil, sensitivitet, tilknytningsstil, empati, ansvarlighet,
frustrasjonsterskel, impulskontroll, ærlighet m.m. I praksis er det vanskelig å skille foreldres personlighet fra deres omsorgsutøvelse. Kvaliteten på mentaliseringen hos personer som passer barn, preger kvaliteten på den omsorgen de gir.
Samspill
Samspilldimensjoner har erstattet de fire oppdragelsesstilene autoritær, demokratisk, ettergivende og neglisjerende, som bare tok hensyn til
dimensjonene kontroll og varme. Dimensjonene som utpekes som noen av de
aller viktigste å vurdere for å si noe om kvaliteten på foreldre – barn samspillet er:
• sensitivitet
• respondering
• regulering
• emosjonell involvering
• mentalisering
• fysisk interaksjon/berøring
• gjensidighet
Seks viktige dimensjoner ved foreldrerollen:
1. Struktur (skape forutsigbarhet og rytme)
2. Å gi trygghet, noe som inkluderer å beskytte mot farer og gi en følelse av at man er trygg og vernes
3. Tilsyn, kontroll 4. Stimulering 5. Sosial støtte
6. Sosial integrering (hjelpe barnet å få en tilhørighet i nærmiljøet)
Kari Killén definerer foreldrefunksjonene slik:
1. Evne til å dekke barnets grunnleggende behov fremfor egne
2. Evne til å bære egen smerte og frustrasjon uten å måtte avreagere på barnet
3. Evne til å se barnet som det er
4. Evne til å engasjere seg positivt følelsesmessig i barnet 5. Evne til empati med barnet
6. Evne til å ha realistiske forventninger til barnets mestring
Disse seks foreldrefunksjonene forutsetter evnen til å oppfatte og tolke (sensitivitet) barnets tilknytningssignaler så nøyaktig som mulig og
respondere raskt og adekvat.
2.3 DEFINISJON AV MISHANDLING OG OMSORGSSVIKT
De fleste definisjoner av mishandling handler om at barn og unge er påført skade eller er i tydelig fare for å bli det. Det omfatter å slå, sparke, kaste, bite, brenne, skolde, kvele, drukne, forgifte, lugge osv.
Definisjoner av omsorgssvikt omfatter betydelige forsømmelser i
ivaretakelsen av grunnleggende behov hos barn og unge, på områder som å gi ernæring, kle for situasjonen, beskytte mot farer, gi oppmerksomhet, stimulering og bekreftelse og utvikle nødvendige ferdigheter og selvstendighet.
Emosjonelt misbruk omfatter hard straffing for mindre forseelser, kritisering, latterliggjøring, ydmyking, truing, avvisning, akskludering fra fellesskapet og det å involvere barnet i prostitusjon og kriminalitet.
2.4 TEGN
Vi har tendens til å reagere først når vansken hos barnet er så stor at det er en belastning for systemet (barnehagen, skolen).
Målet må være å komme så tidlig inn at barnet ikke har fått store vansker.
For barn under to år må en vektlegge:
- Karakteristiske trekk ved omsorgspersonene - Karakteristiske trekk ved samspillet
Grunnen til det er at det ofte ikke handler om vesensforskjeller, men mer om gradsforskjeller mellom normal og dysfunksjonell atferd. Spedbarn viser stort sett vansker via søvn, spising og regulering av følelser og affekter.
Det er viktig å være obs på mønstre, og ikke nødvendigvis enkeltstående hendelser. Notering av observasjoner og uttalelser med dato og klokkeslett i en loggbok er derfor et nyttig verktøy.
Alle barn har gode intensjoner/vil lykkes – ta vare på disse. Undre deg over hva som gjør at barnet ikke har med mat i dag/klær/er trøtt/sur. Kanskje mamma/pappa vet?
Barns kompetanse er en av de aller beste indikatorer på om det har utviklingsfremmende eller utviklingshemmende oppvekstbetingelser, for kompetanseutvikling er sterkt stimuleringsavhengig, jevnfør
milepælpasseringer. (OBS: etniske forskjeller.)
Tegn som, når de varer over tid, kan være, men ikke trenger å være, uttrykk for omsorgssvikt. Husk store variasjoner i forhold til alder og i forhold til hvor lenge barnet har vært utsatt for traumer.
- Generell mistrivsel (vekt, matlyst, humør) - Passivitet, senere usynlighet
- Fysiske skader, vanstelt - Barnets egne uttalelser
- Engstelig, utrygg, unnvikende, ambivalent, udiskriminerende i kontakten
- Påfallende tilpasningsdyktig/selvstendig
- Søker ikke trøst, eventuelt virker konstant søkende på voksenkontakt - Kontakt- og samspillvansker med jevnaldrende
- Konsentrasjonsvansker - Følelsesmessige vansker - Motorisk uro
- Psykosomatiske vansker, som å tisse/bærsje på seg, vondter - Forstrukket atferd – påfallende omsorg og ansvar for andre - Forsinket utvikling, misforhold mellom evner og ytelser - Stort sprik i funksjonsdyktighet på ulike områder
- Aggressiv, destruktiv atferd eller andre atferdsproblemer
• Barn som endrer atferd, hva består endringen i? Når inntraff endringen?
• Regresjon – gå tilbake i utviklingen, babyspråk.
• Utviklingsforsinkelser og/eller innlæringsproblemer hos barnet. Hva er aldersadekvat utvikling?
• Konsentrasjonsvansker, i hvilke situasjoner?
• Sterk utagering, sterke frustrasjoner, høyt konfliktnivå med andre barn og/eller med voksne.
• Stemningsleie hos barnet, som tristhet, sorg, sinne, fortvilelse, angst, depresjon m.m.
• Avhengighetsproblemer. Forsvarspreget uavhengighet eller angstfull klenging.
• Lavt selvbilde og/eller lav selvtillit.
• Oppfatning av omverdenen. Tillit eller mistillit til andre mennesker.
• Feiltolkning av andres intensjoner. Tro at ting blir gjort med vilje, at andre er ute etter en.
Tegn i samspillet mellom barn og foreldre:
• Konfliktfylt samspill
• Foreldrene mangler medfølelse og er uoppmerksomme
• Foreldrene mest opptatt av seg selv – har vansker med å holde fokus på barnet i samtalen
• Foreldrene er overinvolverte i barnet og oppfatter dem ikke som separate
• Barnet er ekstremt opptatt av forelderen
• Barnet forteller om berusede voksne
• Barnet er overdrevent ansvarlig og tilpasningsdyktig
Tegn hos foreldre:
• Virker ruspåvirket, enten ved at det lukter alkohol, snøvler,
sene/raske bevegelser, vanskelig å få øyekontakt, usammenhengende tale
• Lar ofte andre hente/levere barnet
• Unnviker kontakt med personalet
• Deltar ikke på møter eller arrangementer
• Vanskelig å få tak i
Tegn som kan være uttrykk for mishandling
Forskning viser at foreldrenes innstilling til barnet forklarer mer av
mishandlingen enn barnets personlighet, situasjonsfaktorer eller foreldrenes livssituasjon.
Typiske oppfatninger hos foreldre som mishandler barna:
• svake i å registrere og tolke barnets følelsesuttrykk
• lite oppmerksomme på barnets atferd og små endringer
• at de har en enten - eller forståelse, og tolker barnets atferd ut fra sin forforståelse
• mer stresset enn vanlig av barnet sitt
• kunnskap og holdninger til barneomsorg er svak eller avvikende
• kvaliteten i foreldre – barn relasjonen er dårlig, og foreldrene er ofte mer pågående, negative og kontrollerende, og mindre sensitive,
responderende og samhandlende enn andre
Skader på barn som indikerer mishandling:
• Bittmerker
• Brenning
• Filleristing
• Kvelning
• Drukning
• Forgiftning
• Blåmerker på hender og håndledd, klypemerker på skulderpartiet, over munnen, på nedre del av ryggen, på rumpa, på og rundt ører og
kjønnsorganer
• Brudd på hodeskallen
• Brudd på lange knokler i armer og ben
• Ribbensbrudd
• Formen på blåmerkene er fingerlignende, håndlignende eller kjepp- eller reimlignende form
Styrking av mistanke om at foreldrene har mishandlet barnet får man:
• Når det er selvmotsigelser eller logiske brister i foreldrenes framstilling av barnets skader.
• Når foreldrene i liten grad kan forklare skader som barnet har, og som barn sjelden påfører seg selv ved uhell. Ekstra sterk grunn til mistanke når barnet har flere slike skader i flere tidsperioder.
• Når foreldrene er vage i beskrivelsene av hva som kan ha ført til skadene.
• Andre forklaringer gis av andre i familien.
• Når foreldrene ikke oppsøker medisinsk hjelp når skaden har
oppstått, men avventer en god stund, eller det er andre som sørger for hjelp.
• Når foreldrene er rastløse eller/og gir uttrykk for å ville forlate den medisinske undersøkelsen før den er ferdig.
• Når foreldrene ønsker sterk kontroll med hvem de som hjelper barnet, kan få kontakte.
• Når foreldrene samarbeider dårlig og er uvillige til å gi informasjon.
• Når foreldrene er mer opptatt av seg selv enn barnet.
• Når barnet sier at skadene er påført av foreldrene, mens de sier at barnet lyver.
Husk at små barn ivrig forteller og viser skader de har fått under aktiviteter, mens barn som er mishandlet sjeldent er ivrige eller stolte over skadene og merkene!
2.5 HVEM ER DET VIKTIG Å OPPDAGE
• Barn som er biologisk sårbare
• Familier med psykososiale risikofaktorer som bryter ned foreldrenes omsorgskapasitet
• Barn som både er sårbare og har svakt fungerende foreldre
HVEM ER DE BIOLOGISKE SÅRBARE BARNA
• Barn utsatt for rus under svangerskapet
• Premature barn
• Barn med reguleringsvansker
• Barn med utviklingsvansker
• Barn med relasjons- og kommunikasjonsforstyrrelser
• Barn med språkvansker
• Barn med motoriske vansker
HVA KAN BRYTE NED FORELDRENES OMSORGSKAPASITET
• Psykiske vansker
• Rusproblemer
• Foreldre som selv har opplevd omsorgssvikt/mishandling
• Foreldre som er utsatt for traumer og kroniske stress (krig, vold, dødsfall)
• Foreldre som har andre store stressbelastninger (økonomiske vansker, samlivskonflikter)
2.6 OBSERVASJON/NEDTEGNELSE
• Leder i barnehagen/skolen skal vite om og delta i bekymringsarbeid rundt enkelt barn.
• Barnehagen/skolen skal nedtegne hva som vekker bekymring så tidlig som mulig.
• Bekymringene skal eksemplifiseres ved hjelp av observasjoner og situasjonsbeskrivelser.
• Observasjonene skal dateres og ha klokkeslett.
• Observasjonene skal være så konkrete som mulig;
- kjennetegn hos barna som vekker bekymring - samspillsproblematikk i familien
• Spesielle situasjoner man får vite om eller/og observerer som vekker bekymring
2.7 Å SNAKKE MED BARN SOM HAR DET
VANSKELIG
• Som voksne må vi alltid være klar til å ta en samtale med barna om hvordan de har det.
• Vår rolle er å være medmennesker, ikke terapeuter.
• Man kan snakke med barn om mye uten å skade dem. At ingen bryr seg er hundre ganger verre.
• Barn oppfatter mye. De blir mer redde av taushet enn av åpenhet.
• Barnet er den som selv vet aller best om sin omsorgssituasjon.
• I samtalen må vi legge vekt på å redusere barnets indre kaos og dele dets smerte. Akseptere det barnet forteller oss, være aktive lyttere, ta på alvor og se.
• Vi vurderer ikke sannheten i det barnet forteller, vi fokuserer mer på hvordan barnet har det og opplever det.
2.8 DEN NØDVENDIGE SAMTALEN
Vår omtanke og omsorg for både foreldre og barn må følge den bekymring vi sier i fra om - det må ikke handle om konfrontasjon. Det er hva vi har
observert og som skaper bekymring som vi skal formidle på en respektfull måte. Det er barnet og dets situasjon som er fokuset.
Når foreldrene forsvarer seg, er det nærliggende for mange å forsøke å overbevise dem. Dette fører som regel til mer forsvar. I disse situasjonene er det viktig å gi foreldrene tid. Vi må svare med åpenhet overfor hvordan foreldrene ser situasjonen.
Det kan være en hjelp for foreldrene at vi generaliserer de bekymringene vi har gjort oss, uten at vi bagatelliserer. (linke barnas reaksjon med
foreldrenes livssituasjon) Det handler om å forsøke å forstå og leve seg inn i hvordan foreldrene nøler med å slippe problemene inn på seg.
En bør på forhånd tenke nøye gjennom hva som bør sies, og hvordan det skal sies, og diskutere og forberede følgende:
• Hvem som skal delta. Det er en fordel å være to personer til stede under samtalen med den det gjelder.
• Lag på forhånd en liste over punkter det er viktig å få formidlet under samtalen.
• Avtal hvem som sier hva. Avtal hvem som skriver referat, og hvem som skal passe på at dere kommer gjennom alle de planlagte punktene.
• Husk at det er bekymring dere skal formidle, ikke en anklage. Dere skal informere om hva dere har sett som vekker bekymring. Vis respekt. Ikke vær dømmende.
Under samtalen:
• Pass på at de(n) dere møter også får komme fram med sitt perspektiv på saken. Spør om de kjenner igjen de observasjonene dere har gjort.
Gi rom for tenkepauser.
• Dersom de(n) dere møter blir sinte og kommer i forsvar, ikke svar med samme mynt, men gi dem tid til å rase ut. Uttrykk forståelse for at samtalen kan oppleves ubehagelig, men hold fast på at den er
nødvendig. Når det passer, vend tilbake til temaet og de forberedte punktene.
• Bli enige om hva dere har avtalt før dere går fra hverandre.
• Skriv et kort referat fra møtet.
Utfordringen å motivere foreldrene til å samarbeide, til å ta imot hjelp for seg selv, kan for mange oppleves som vanskelig. Det er ofte slik at de foreldrene som har vanskeligst for å ta imot hjelp, er dem som har størst behov for det, og som har få venner, lite støtte og mange psykososiale problemer.
3. ALVORLIG BEKYMRING
Med omsorgssvikt forstår vi at foreldrene eller de som har omsorgen for barnet påfører det fysisk eller psykisk skade eller forsømmer det så alvorlig at barnets fysiske og/eller psykiske helse og utvikling er i fare (Kempe (1979) i Killèn 35:2004).
Killèn skiller mellom fire typer av omsorgssvikt:
Vanskjøtsel
Denne formen innebærer at foreldre ikke engasjerer seg følelsesmessig positivt i barnet. Den formen som er mest kjent er materiell, medisinsk, ernæringsmessig og sosial vanskjøtsel. Den er den mest synlige, da man ofte kan oppdage det ved at barnet kan være skittent, dårlig stelt og lukter vondt. Det motsatte er der man ser en overdreven tilfredsstillelse av ernæringsmessige, materielle eller sosiale behov, men der
kjærlighet/oppmerksomhet er manglende (Killèn 2004).
Fysiske overgrep
Dette er en form for omsorgssvikt som omfatter barn som skades enten ved aktiv handling eller ved manglende tilsyn(Killèn2004:39). Man kan ofte se tydelige tegn på barn som blir utsatt for dette, som eksempelvis blåmerker eller hodeskader.
Psykiske overgrep
Den kan kort defineres som en kronisk holdning eller handling hos foreldre eller annen omsorgsgiver, som er ødeleggende for, eller forhindrer utvikling av, et positivt selvbilde hos barnet (Killèn 2004: 43). Det er flere
undertyper av psykiske overgrep som beskrives som avvisning, isolasjon, terrorisering, ignorering, utilgjengelighet når barnet trenger hjelp, narring av barnet og uakseptable forventninger eller krav til barnet.
Seksuelle overgrep
Barn som utsettes for denne form for overgrep er barn som av voksne omsorgspersoner dras med på seksuelle handlinger, som de verken emosjonelt, seksuelt og utviklingsmessig er modne for. Barna har ikke forståelse for at disse handlingene er uriktige, og er derfor heller ikke i stand til å samtykke til å være med på disse ulike aktivitetene. Dette er et tabubelagt emne og barna blir ofte truet eller får bestikkelser fra
overgriperen for å tie om disse handlingene.
Høyrisikofaktorer for at barn utsettes for omsorgssvikt og mishandling:
Barn som opplever omsorgsvikt kan utsettes for flere typer og den kan være mer eller mindre omfattende. Den kan være av kortere eller lengre varighet og den kan være kronisk eller situasjonsbetinget.
Det er spesielt to kjennetegn ved barna som regnes som høyrisikofaktorer for å utsettes for omsorgssvikt og mishandling: alder og
funksjonsnedsettelser. Det er barn i førskolealder som er mest utsatt av samtlige aldersgrupper, dernest siste del av tenårene. Barn med
funksjonshemninger, som premature barn, barn med reservert eller vanskelig temperamentstil, atferdsvansker, kronisk syke barn, er mer utsatt enn andre barn.
Kjennetegn ved foreldre:
• dårlig evne til å styre følelsene
• generelt lav selvaksept, og spesielt lav selvoppfatning knyttet til omsorg for barn
• mangelfull empati overfor barnet
• opplever sitt liv som sterkt styrt av ytre forhold, og tar lite ansvar for den mangelfulle omsorg som de gir til barna
• psykiske lidelser hvor depresjon, psykose og
personlighetsforstyrrelser er de som ofte har størst konsekvens for omsorgsevnen.
• Rusmiddelmisbruk
• Ung og umoden
• Urealistiske forventninger til hva man kan forvente av barn på ulike utviklingsnivå eller aldre
• Utrygg tilknytningsstil
Kjennetegn ved familiesituasjonen
• betydelig eller alvorlig grad av stress over lengre perioder
• familier preget av omfattende voldsbruk
• høyt konfliktnivå og svakt utviklede ferdigheter i konflikthåndtering
Kjennetegn ved det sosiale nettverket
• sosialt isolert familie
• betydelige konflikter i forhold til opprinnelsesfamiliene
• lav grad av sosial støtte i det sosiale nettverket
Slike livsmønstre tenderer mot å gå over generasjoner. Trolig er
overføringen av omsorgssvikt og mishandling mellom generasjoner på 30 prosent. I tillegg tenderer personer mot å finne partnere som ligner dem selv på sentrale områder som personlighet, sosial bakgrunn, verdier og holdninger.
Noen barn som utsettes for omsorgssvikt karakteriseres av atferdsvansker, lærevansker og dårlig somatisk helse. Dette er delvis genetisk styrte
egenskaper som stiller ekstra krav til foreldrenes kreativitet, fleksibilitet og refleksjonsevne knyttet til barneomsorg. Derfor finner man at mange omsorgssviktende foreldre selv har samme vansketyper som barna har grunnet både genetiske forhold og samspill, samtidig som de har dårlig utviklede evner og/eller ferdigheter til å håndtere disse behov hos barnet på tilfredsstillende måter.
Omsorgssviktens virkninger:
• Ulikt for ulike barn
• Jo yngre – desto mer alvorlig og omfattende virkning
• Barnets selvforståelse, selvtillit og identitet
• Evne til nærhetsopplevelse og gjensidighet
• Opplevelse av egen rolle / funksjon i tilværelsen
• Generell optimisme / pessimisme
• Læreevne og konsentrasjonsevne
• Diverse psykiske og fysiske symptomer/diagnoser
Hvor alvorlig er omsorgssvikten for barnet?
• Trekk ved barnet (se over)
• Hvor lenge pågår belastningene
• Hvor intens er belastningene
• Hvor mange belastende forhold/risikofaktorer utsettes barnet for
• Kompenserende faktorer/beskyttelsesfaktorer/personer
• Vi voksne ser for mye etter det dramatiske – vi overser lett det vedvarende og mindre dramatiske
Vanlige glipp i å se og vurdere:
• Liking/misliking/synes synd på familiemedlemmer
• Vi trekkes henimot å forstå (= akseptere) eller fordømme
• Vi orker ikke å sette oss inn i hvordan tilværelsen arter seg for barnet
• Vi har praktiske vansker med å få sett omsorgssvikten
• Våre erfaringer begrenser evnen til å forestille oss
• Vårt ordforråd gjør det vanskelig å få det tydeliggjort
Husk spørsmålet:
På hvilken måte arter barnets situasjon seg?
3.1 LOVGRUNNLAG
Lov om barneverntjenester § 4-12
a) ved alvorlige mangler, altså forholdsvis klart uholdbar, ved den daglige omsorgen, den personlig kontakt og trygghet barnet trenger i forhold til alder og utvikling. For eksempel tvang, vold (direkte og indirekte) eller psykiske lidelser som skaper fysisk eller psykisk utrygghet.
Følelsesmessig avvisning og manglende dekking av barnets kontaktbehov.
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov for
behandling og opplæring.
c) barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. For eksempel fysisk mishandling, seksuelle overgrep, psykisk sjikane og trakassering.
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. For eksempel der foreldrene er tilbakestående, har alvorlige sinnslidelser eller er hardt belastede rusmisbrukere med dårlig prognose for rehabilitering.
Dette er vilkårene for omsorgsovertakelse. I tillegg må omsorgsovertakelse være nødvendig og barneverntjenesten må ha tatt en vurdering av om dette vil være til barnets beste. Flytting av barn skal være en nødutvei når
hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig.
3.2 OPPLYSNINGSPLIKT/MELDEPLIKT
Ved bekymringer av alvorlig art har du opplysningsplikt, jf. Lov om
barneverntjenester § 6-4, 2. ledd. Det vil si at du uansett samtykke eller ikke, skal sende melding til barneverntjenesten.
Vilkårene for at opplysningsplikten/meldeplikten inntrer:
• grunn til å tro
• at barnet blir utsatt for mishandling, alvorlig omsorgssvikt eller vedvarende alvorlige atferdsvansker
Grunn til å tro betyr at man har noe mer enn en vag mistanke. Det som er viktig er å være klar på hva man har sett og hørt som gjør at en får mistanken om at barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt/mishandling.
Som melder skal man være sikker på hva man er bekymret for, og så er det barneverntjenesten sin jobb å undersøke hva som ligger bak og problemenes omfang.
At det dreier seg om en plikt innebærer at den enkelte ikke selv kan velge mellom å gi opplysninger eller ikke. Plikten til å gi opplysninger faller heller ikke bort selv om vedkommende på egenhånd forsøker å avhjelpe situasjonen.
Når vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt, skal opplysningene gis videre til barneverntjenesten umiddelbart.
Bekymringen formidles til foreldrene (se punkt 2.7). Det informeres om at det vil bli sendt en bekymringsmelding til barneverntjenesten.
Unntak fra å informere foreldrene: I akutte tilfeller, for eksempel ved mistanke eller kunnskap om fysisk mishandling, seksuelt misbruk eller andre straffbare forhold, skal foreldrene ikke informeres om meldingen til
barneverntjenesten. I slike tilfeller er det barnevernet som avgjør det videre forløp i saken, i samarbeid med politiet.
Viktig:
Dersom lederen din ikke ønsker å gjøre noe med bekymringen, og du mener det er grunn til å tro at barnet utsettes for omsorgssvikt, blirmishandlet og/eller har vedvarende atferdsvansker skal du i følge loven på eget initiativ sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten (Lov om barnehager § 22 og Opplæringsloven § 15.3).
3.3 PROSEDYRER VED MISTANKE OM FAMILIEVOLD ELLER SEKSUELLE
OVERGREP
fra offentlig melder
Melding etter opplysningsplikten (§ 4-12):
c) barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.
For eksempel fysisk mishandling, seksuelle overgrep, psykisk sjikane og trakassering.
Ved bekymringer av denne art har du opplysningsplikt, jf. Lov om
barneverntjenester § 6-4. Det vil si at du uansett samtykke eller ikke skal sende melding til barneverntjenesten.
I FORBINDELSE MED MELDING SOM OMHANDLER MISTANKE OM FAMILIEVOLD ELLER SEKSUELLE OVERGREP SKAL MELDINGEN SENDES DIREKTE TIL BARNEVERNTJENESTEN, UTEN Å INFORMERE
FORELDRENE PÅ FORHÅND. Det vil være barneverntjenesten, i samråd med politiet, som avgjør det videre forløp i saken. Bruk eget skjema for vold og overgrepssaker (kap. 8).
ANONYM DRØFTING
Hvis melder er usikker, kan det gis mulighet for at bekymringen drøftes
anonymt i den kommunale so-gruppa
Rune Torp Olsen Barnevernleder 35986281/91678090 Irene Tangen Ledende helsesøster 35986383
Jostein Sørensen Lege 35984950/35986326 Gerd Lastein
Hansen
Ped.psyk.rådgiver 35986294
Anmeldelse til politiet bør inneholde:
Må vurdere fra sak til sak. Listen er ikke uttømmende og sakene svært forskjellige slik at det ikke er mulig å sette opp en standard mal for alle saker. Ikke alt er relevant i alle saker og andre ting kan være svært relevant i en spesiell sak. (Er du i tvil: ta med mer heller enn mindre eller ring oss!)
• Navn, fødselsnummer, adresser, telefonnummer og arbeidssted / skole på alle involverte i saken
• Tydelig beskrivelse av de aktuelle relasjoner mellom involverte
• SVÆRT detaljert beskrivelse av barnevernets kunnskap om saken og hva som er gjort
o Første kontakt / melding om familien / barnet
Hvem (navngitt) har snakket med aktuelle involverte Når og hvor skjedde dette
Hva var utgangspunktet for samtalen Hvem var til stedet da dette skjedde
• Var evt. mor/far, andre i rommet ved siden av?
Hva er sagt / gjort
Hvordan er spørsmål stilt
Hvilke reaksjoner kom på spørsmålet Hva var svaret
Hvordan forløp samtalen videre Detaljer, detaljer, detaljer
o Tilsvarende beskrivelse av videre oppfølging, kontakt og samtaler med barnet / familien
o Andre relevante personer i barnets liv
Hvem er disse og hvilken rolle har de i barnets liv (besteforeldre, steforeldre, gode venner o.a.) o Evt. tidligere kjennskap til familien
• Beskrivelse av all kontakt med andre etater / institusjoner
o Skole : hvem er lærer / kontaktperson i barnehage – hvem kjenner barna best
Hvilken informasjon har disse om
• Barnet: nivå, språk, interesser
• Foreldre: adferd, relasjoner seg i mellom, konflikter osv.
• Dersom det er språkvanskeligheter hos foreldre og/eller barn – beskriv detaljert
o Hva er morsmål
o Hva er utfordringene med å kommunisere med dem på norsk - hvis det er mulig
• Evt. problemer i forhold til funksjonsnivå – mentalt eller på annen måte – beskrives detaljert
o Hvem kan evt, si mer om dette – evt. behandlingspersonell involvert
• Hvilke planer har barnevernet for videre i oppfølging av saken
• Navn, telefonnummer til saksbehandler som skal kontaktes i saken
Mal for anmeldelse til politiet
Barneverntjenesten har laget en mal i sitt fagprogram Familia, som er tilpasset politiets ønske om innhold og meldeskjema ved mistanke om familievold eller seksuelle overgrep.
Å anmelde en sak
betyr at man gjør politiet oppmerksom på et straffbart forhold
DET KOMMUNALE SO-TEAMET
Teamet består av fagpersoner som drøfter og gir råd og veiledning i saker som omhandler seksuelle overgrep mot barn og unge. Barneverntjenesten, helsestasjonen, lege og pedagogisk-psykologisk tjeneste kan sammenkalles på kort varsel.
Saker kan fremlegges av kontaktperson, melder eller berørte parter anonymt og få direkte veiledning om videre framgangsmåte. Hva som blir framgangsmåten vil i hovedsak være bestemt av svaret på følgende spørsmål:
- Skjedde overgrepet i eller utenfor hjemmet?
- Er barnet beskyttet mot fortsatte overgrep?
- Hvem har ansvaret for å beskytte barnet?
- Er meldeplikten til barneverntjenesten utløst?
- Skjedde overgrepet nylig?
- Er overgriperen(e) kjent?
- Bør forholdet eventuelt også meldes politiet?
Prosedyren i Kragerø kommune er at evt bekymringsmelding oversendes barneverntjenesten.
Hovedregelen er at barneverntjenesten anmelder seksuelle overgrep til politiet.
Barneverntjenesten har det koordinerende ansvaret, og skal alltid involveres når det skjer overgrep hjemme. Bekymring skal også sendes til
barneverntjenesten når foreldrene ikke makter å beskytte barnet mot ytterligere overgrep.
Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barnet er beskyttet.
VIKTIG å skille hvorvidt det er en klar mistanke som retter seg mot en eller flere kjente personer/steder/sammenhenger, eller om det er en vag
mistanke uten konkretisering av personer/steder/sammenhenger. Dette er AVGJØRENDE for hvordan hjelpeapparatet skal håndtere saksgangen.
Uansett bør en unngå oppstyr rundt selve prosessen slik at en ikke bidrar til å skape ekstra problemer for barnet.
Framgangsmåten ved mistanke om overgrep vil i hovedsak være bestemt av hva som blir svaret på følgende sentrale spørsmål:
-skjedde overgrepet i eller utenfor hjemmet -er barnet beskyttet mot fortsatte overgrep -hvem har ansvaret for å beskytte barnet -er meldeplikten til barnevernet utløst -skjedde overgrepet nylig
-er overgriperen(e) kjent
-bør forholdet evt også meldes til politiet So-gruppa kommer med en anbefaling
Barneverntjenestens leder avgjør om det er grunnlag for at meldeplikten utløses, og melding skal skrives.
Hovedregel er at seksuelle overgrep skal anmeldes politiet
Mistenkte skal som hovedregel ikke konfronteres eller informeres av barneverntjenesten.
3.4 TEGN
Signaler på at barn lever i en situasjon preget av utilstrekkelig omsorg er forskjellig fra barn til barn og kan variere med barnets alder. Se punkt 2.4 – 2.7.
På de følgende sidene defineres og beskrives følgene av psykiske overgrep, rusmiddelmisbruk, psykisk sykdom, seksuelle overgrep og vold.
3.5 PSYKISKE OVERGREP
Psykiske overgrep er en kronisk holdning eller handling hos foreldre eller omsorgsgiver som er ødeleggende for, eller forhindrer utviklingen av et positivt selvbilde hos barnet. Det er altså noe annet enn den avvisningen som de fleste barn iblant opplever fordi foreldrene kan være så trette,
åndsfraværende, redde eller irriterte at de overser barnets behov. Psykiske overgrep er så farlige fordi verken barnet eller overgriperen ofte ikke er klar over denne typen overgrep.
Det kan handle om uønskede barn som avvises, hånes, overses og
undertrykkes allerede fra fødselen. De får tidlig forståelsen av at det er noe galt med dem; de er umulige, dumme, ligner sin håpløse far osv. Iblant har barnet søsken som allierer seg med foreldrene og forsterker
syndebukkfølelsen. Det kan også handle om trusler om å forlate barnet eller sende det bort, noe som skaper angst og aggresjon som barnet ikke greier å hanskes med.
Noen barn har foreldre hvis samliv er preget av fiendtlighet og vold, noe som fører til at barnet lever i stadig angst og bruker sine krefter på å ta vare på seg selv og foreldrene. Fordi det i slike familier finnes bare to roller;
voldsutøveren og den som underkaster seg, får barnet identitetsproblemer både når det gjelder egenverd og seksuell tilhørighet. Barn av foreldre som ikke greier å samarbeide, enten de lever sammen eller ikke, havner i en forvirrende lojalitetskonflikt som kanskje alltid vil komme til å prege deres nære relasjoner. En annen gruppe er barn av foreldre med alvorlige psykiske problemer hvor barna dras inn i et samhandlingsmønster som preges av
urimelige krav, følelsesmessig kulde og avvisning. Enda en gruppe er barn av rusmiddelmisbrukere; barn som ikke får sine behov ivaretatt fordi
foreldrene lever i sin egen verden. Slike uforutsigbare, ustabile og
angstfylte situasjoner gir barnet et forvrengt virkelighetsbilde som hemmer utviklingen.
- Disse barna kan komme til å miste den tryggheten de trenger for å få en tilfredsstillende utvikling, sier Jofrid Alice Nygaard
- De kan vise ulike tegn på vantrivsel; noen blir utrygge og sky, noen blir ekstremt ukritiske, noen får spise- eller søvnforstyrrelser eller problemer med renslighet. Vi har ingen tall på hvor mange det gjelder. En del av disse barna blir fanget opp av hjelpeapparatet innen barnehage/skole. Noen vil foreldrene søke hjelp for fordi de ser det er noe i veien med barnet, ofte uten at de ser sin egen rolle i dette. Det finnes hjelp å få. Samspillveiledning til foreldre er mest brukt, dvs. at foreldrene får lære hva de gjør riktig og hva de gjør galt overfor barna slik at de kan bli bedre foreldre. I de mest ekstreme tilfellene vil barna bli tatt hånd om av barnevernet.
3.6 RUS
Barns signaler er avhengig av alder, men kan være:
Fysiske symptomer, tristhet, mangel på mimikk, konsentrasjonsproblemer, ufrivillig vannlating og avføring, motorisk uro, angst, problemer med venner og sosial tilhørighet, ekstremt pliktoppfyllende, følelsesmessig ustabil.
Videre kan barnet fremstå forsømt: manglende matpakker, gymtøy, dårlig eller skittent tøy, manglende tilbakemelding fra foreldrene mht
skoleoppgaver og meldinger hjem, høyt fravær, mye syk, manglende hjemmearbeid m.m.
Foreldrenes signaler kan være:
Lukter alkohol, virker ruset ved for eksempel å snøvle eller være fjerne når de skal hente barn i barnehagen eller lar ofte andre hente barnet, unnviker kontakt med personalet, deltar ikke i møter eller arrangementer, er
vanskelige å få tak i eller lignende.
Signaler i samspillet mellom foreldre og barn kan være:
Konfliktfylt samspill, foreldrene mangler medfølelse og er uoppmerksomme, barnet er ekstremt opptatt av forelderen, barnet forteller om berusede voksne.
Signaler kan variere og kan ofte kun oppfattes i kombinasjon med hverandre.
Barnet trenger ikke vise tydelige symptomer. Barn som har levd med
belastninger over tid viser ofte færre symptomer enn et barn som nylig er utsatt for et traume. Vær alltid oppmerksom hvis et barn er overdrevent ansvarlig og tilpasningsdyktig.
Undersøkelser viser at barn av misbrukere har høyere forekomst av en rekke ulike problemer:
- Angst og tristhet (Hughes, 1977),
- Dårlig selvbilde (Bosma, 1975, O’Gorman 1975),
- Atferdsvansker og skoleproblemer (Rydelius,1981, Miller & Jang, 1977), - Utagerende atferd, depresjon, søvnproblemer og mareritt (Moose &
Billings, 1982, Cork, 1969).
Undersøkelser viser også klare sammenhenger mellom rusmisbruk i hjemmet og rusmisbruk og kriminalitet i ungdomsalder og i voksen alder (West & Prinz, 1987, Miller & Jang, 1977). Når disse barna blir voksne,
rapporteres det også om psykosomatiske problemer, depresjon,
spiseforstyrrelser og borderlineproblematikk (Black et.al., 1986, Holm, 1984, Gunderson et.al., 1980).
I familier hvor foreldrene misbruker alkohol har barna også større risiko for å bli utsatt for flere typer overgrep, slik som fysisk mishandling og seksuelle overgrep. Når det gjelder seksuelle overgrep, begås disse av barnas fedre og fra andre som står familien nær (Black et.al., 1986, Bahandling, 1979, Meiselman, 1979).
Rusbruken ble innvevd i den daglige samhandlingen i familien og hvordan den ble oppsummert til konsekvenser for hva den enkelte kunne tenke, føle, mene og gjøre.
Rusproblemer i familien skjules - barna lider
Skaden som påføres barn i rusbelastede familier, er et undervurdert
samfunnsonde. Det er vanlig at barn med slik oppvekst gjør sitt ytterste for å skjule hjemmets rusproblemer for omverdenen, skriver Aase Sundfær, som er forsker og sosialarbeider. Hun har fulgt et utvalg kvinner med rusproblemer og barna deres gjennom 20 år. Som et ledd i sitt arbeid innen barne- og ungdomspsykiatri har hun opprettet samtalegrupper for barn fra rammede familier.
I ENHVER SKOLEKLASSE i Norge sitter 2-3 barn som opplever alvorlige rusproblemer i nærmeste familie. Dette er en stor barne- og
ungdomsbefolkning som ofte er utsatt for omsorgssvikt. Foreldrenes
rusproblemer belaster utvikling, hemmer dem i dagliglivet og setter spor for livet.
BARNA ER USYNLIGE. Når mamma har drukket, får hun slik sukkersøt stemme - jeg avskyr det, sier Agnes når vi snakker om hvordan hun merker at moren hennes ikke er edru. Agnes er ti år. Hver uke treffer hun fem andre barn på omtrent samme alder som også har opplevd mors eller fars alvorlige rusproblemer gjennom lang tid. Når jeg er på besøk hos henne og hun har drukket, ringer jeg pappa og ber ham hente meg. Hun nekter for at hun er full, men jeg merker det på henne, fortsetter Agnes. De andre barna i samtalegruppen, et hjelpetilbud som foreløpig bare få barn i Norge har, beundrer henne. Det gjør de fordi hun tør si ifra, noe som er sjelden blant barn som vokser opp med alvorlige rusproblemer. De fleste barn som lever i familier med rusproblemer er usynlige og lider i stillhet altfor lenge før de får hjelp. Ikke før barnet er blitt ungdom eller voksen, får nærmiljø og samfunn vite om traumene i oppveksten. Og hjelpeapparatet blir bebreidet for at barna ikke fikk hjelp tidligere.
Agnes er blant de heldige barna, både fordi hun møter andre barn i samme situasjon og får hjelp til å finne et språk for å bearbeide det hun har opplevd, og fordi faren hennes er tilgjengelig for henne. Mange barn vokser opp med aleneforeldre med rusproblemer hvor den andre av foreldrene, oftest faren, er ute av familien for lengst på grunn av egne rusproblemer.
Barna blir derfor prisgitt den ene omsorgspersonen som ikke er i stand til å ta et voksent omsorgsansvar. Disse barna er mindre beskyttet. Jentene er
mer utsatt for seksuelle overgrep, større gutter flykter mer hjemmefra og søker andre steder å være.
De fleste av barna i familier med alvorlige rusproblemer lever med at foreldre hverken snakker om eller erkjenner rusproblemet sitt.
BARNA TAR VOKSENT ANSVAR. Ofte medfører omsorgspersonens rusmisbruk et sammenbrudd i daglige rutiner, måltider, økonomi, betaling av husleie, kontakt med familie og naboer, oppfølging av fritidsinteresser og skolearbeid. Barna har ofte en rolle hvor de bruker ressursene på å oppdage eller vente på nye utbrudd av drikking, eller de hjelper til med å rydde opp etter mors eller fars siste rusperiode. De blir eksperter på å tolke
foreldrenes sinnstilstand og utvikler en supersensitivitet med hensyn til morens eller farens adferd til enhver tid. De får ofte symptomer som søvnproblemer, vanskeligheter med å konsentrere seg på skolen, de får
"vondter" som det ikke fins medisinske grunner for, og de kan i perioder isolere seg og trekke seg bort fra fellesskap med andre barn.
Barn kan oppleve alvorlig rusmisbruk i familien som å være i en krigstilstand eller unntakstilstand. Rusen er fienden som tar altfor mye plass i tilværelsen deres. Barna er alltid i alarmberedskap. De prøver å finne ut hva de kan gjøre bedre slik at moren eller faren ikke skal ruse seg igjen. Barna trenger at noen ser dem og hjelper dem ut av denne helsefarlige situasjonen.
Dernest trenger de støtte til å forstå og bearbeide erfaringene som i mange tilfeller er alvorlige traumer. De trenger den samme hjelpen som barn som har vært utsatt for andre traumer, trenger. Slik barn som har opplevd et plutselig tap av en elsket omsorgsperson, alvorlige voldsepisoder i familien eller barn som har opplevd redsel og krig.
BARNA ER LOJALE. Fra egen forskning har jeg dokumentert at selv om barna fikk en viss oppfølging fra barnevernet, bodde de hos foreldre med til dels store rusproblemer, gjennomsnittlig syv år før de fikk en annen omsorgssituasjon. Så vanskelig er det for offentlige hjelpeinstanser å komme til og "bevise" at barnet lever under helsefarlige forhold. Dette skyldes at rusmisbruk er så tabubelagt og barn og voksne hjelper hverandre med å skjule "skammen". Jeg registrerte at foreldrene "administrerte"
rusmisbruket, og barna "administrerte" hjemmet. Både barn og foreldre er redde for at barnevernet skal få rede på situasjonen i hjemmet. Og de er redde for å miste hverandre.
Flere av barna jeg er blitt kjent med har i ettertid, når de selv har fått en ny omsorgssituasjon, fortalt om dramatiske og uverdige oppvekstforhold. De har vært sultne og opplevd tomt kjøleskap og manglende penger til mat i huset. De har fortalt om hvor redde de har vært for at mamma døde når hun hadde satt seg en sprøyte på badet og "dovnet bort", eller hvor engstelige de var når pappa forsvant ut om kvelden og ikke var kommet hjem morgenen etter. På konferansetimer på skolen har de gjort alt for å avlede
oppmerksomheten fra foreldre i bakrus. De har utviklet en klovnerolle eller bråkerolle. Hvis læreren har spurt barnet på tomannshånd om
hjemmeforholdene, svarer de som oftest at alt er bra. De snakker bare sjelden med andre barn eller voksne om hva de opplever med foreldre som er ruset på alkohol, stoff eller piller, så skamfullt oppleves det å tilhøre en slik familie. De er lojale mot foreldrene og kan tenke at hvis de oppfører seg bedre, eller annerledes, så vil moren eller faren kanskje ikke ruse seg.
Dersom barnet selv oppsøker hjelp, slik en av guttene i mitt materiale gjorde, var det fordi han allerede hadde et tillitsforhold til en
saksbehandler i hjelpeapparatet. Denne gutten opplevde at faren kjørte bil i sterkt narkotikaberuset tilstand fra Trondheim til Oslo. Gutten hadde også ansvar for småsøsken på turen. Han var livredd, og det var ikke første gangen. Han sa fra at han ikke kunne bo hjemme lenger. Han er et unntak.
Vi kan ikke forvente at barn som lever under belastende forhold som er tabuisert og skambelagt i vårt samfunn skal si ifra selv om hvordan de har det. De vil tvert imot benekte at de har det vanskelig. De prøver å fremstille sin tilværelse og sin familie så verdig som mulig, slik vi alle ønsker å fremstå med verdighet. Til kontakttelefonen for barn, i regi av Røde Kors, vet man at det bare er sjelden at barn ringer for å fortelle om rusproblemer i hjemmet.
HVA KAN GJØRES? Heldigvis har man de senere år begynt å bli
oppmerksomme på barnas behov når foreldrene har rusproblemer og andre alvorlige problemer, for eksempel psykisk sykdom, kriminalitet eller
fattigdom. Barna blir nå i større grad inkludert. Men det skjer som regel ikke før foreldrene selv søker hjelp. Fortsatt er det langt frem til at barna blir sett og hjulpet på egne premisser. Og fortsatt er det langt frem til at alle barn som lever under slike helseskadelige forhold, får et tilbud.
Lærere, idrettsledere og andre som har ansvar for barn, bør i større grad erkjenne at kanskje flere av dem de møter hver dag, lever i en situasjon med rus i hjemmet. Naboer, familie og venner som står barna nær må vise at de ser barna og være tilgjengelige for dem. Barna er glad i foreldrene uansett.
Vi voksne som ser barnets situasjon og ønsker å hjelpe, må vise respekt for barnas kjærlighet til foreldrene og sørge for at vi ikke blir illojale mot dem.
Mediene må vise interesse, ikke bare peke på økt alkoholforbruk i den voksne befolkningen omkring jul og ferier, men formidle bredere kunnskap om
barnas situasjon gjennom hele året.
FASD
FASD er en internasjonal samlebetegnelse for et vidt spekter av skader på barnet på grunn av mors alkoholbruk i svangerskapet.
FAS er en diagnose som innebærer:
• veksthemming
• skader i sentralnervesystemet, som kan arte seg som:
- vansker med planlegging og gjennomføring av sammensatte oppgaver - vansker med hukommelse og læring
- vansker med begreper i forhold til tid og tall
- impulsivitet og har manglende evne til å forutse problemer - sensitivitet for stimuli i form av lyder, berøring og lys
• karakteristiske ansiktstrekk som smal overleppe, glatt leppefure og korte øyespalter
FAE er ikke en diagnose, men en betegnelse som brukes når det er alkoholrelaterte skader i sentralnervesystemet, uten at det er et fullt utviklet syndrom. Andre begreper som brukes er ARND og ARBD.
3.7 PSYKISK SYKDOM
Når noen får en psykisk sykdom, blir de forandret.
De kan bli forandret på ulikt vis.
Noen kan liksom bli borte i sin egen verden.
De slutte å lage mat eller å stelle rundt seg.
'Mamma lå nesten alltid til sengs, jeg trodde alle mødre gjorde det. Vi kjente nesten ingen andre”.
Noen foreldre kan tro at maten er forgiftet, eller at hun eller han er forfulgt.
Noen foreldre oppfører seg slik at familien skammer seg.
Noen kler seg rart.
Noen handler masse tull som ingen trenger.
Noen prater med seg selv.
Kanskje din mor eller far blir kjempesinte for bagateller uten at du forstår hvorfor.
'Moren min var ofte sint, hun prøvde å sette oss søsken opp mot hverandre.
Jeg prøvde å få alle til å være venner.' Noen foreldre er lei seg hele tiden.
Det kan være vanskelig for deg å skille hva som er sant og hva som skyldes sykdommen.
'Mamma fortalte at søsteren min var død, og vi trodde jo på henne. Vi
trodde ikke at noen kunne si slikt uten at det var sant. Hun trodde at hun var korsfestet.'
Andre som er rundt deg, er kanskje så opptatt av å passe på den som er syk, at det ikke blir tid nok til å ta vare på deg.
HVORDAN KAN EN VITE AT NOEN ER PSYKISK SYK?
'Først da mamma ble helt klin gal, forsto jeg at hun nok ikke var som andre.' Et tegn kan være at det er vanskelig å få ordentlig kontakt med den som er syk.
Du forstår ikke hva de sier.
Du forstår ikke hvorfor de blir så sint eller lei seg. De reagerer sterkt på noe det ikke er grunn til å bry seg noe særlig om.
Noen er så lei seg at de nesten ikke orker noen ting.
Noen syke blir veldig redde. De kan være redde for å ta bussen. De kan være redde for å møte folk eller for å bli syke.
