Sosial tilbaketrekning i barnehagen
En teoribasert kvalitativ undersøkelse av barnehagebarn mellom 3-6 år
Forfatter: Camilla Bjørnstad
Masteroppgave i pedagogikk Det utdanningsvitenskapelige fakultet
institutt for Pedagogikk UNIVERSITETET I OSLO
Dato: 2.juni 2020
Innholdsfortegnelse
Sammendrag
1. Innledning
71.1 Innledning til oppgaven...7
1.2 Problemstilling...9
2. Teori
112.1 Utviklingsteori...11
2.1.1 Transformasjonsendring og variantendring...12
2.1.2 Prospektiv og retrospektiv forståelse av utvikling...13
2.1.3 Arv og miljø...14
2.2 Tilknytningsteori...16
2.2.1 Indre arbeidsmodeller...19
2.2.2 Trygg base...21
2.3 Relasjoner...21
2.3.1 Sosiale relasjoner...24
2.3.2 Makt...25
2.4 Innagerende adferd...28
2.4.1 Introvert...27
2.4.2 Sjenanse...28
2.5 Sosial tilbaketrekning...30
2.5.1 Sjenert...32
2.5.2 Usosial...33
2.5.3 Temperament...34
2.5.4 Biologisk fundament...38
2.5.5 Sosial kontekst...38
2.5.6 Sensitivitet...39
2.6 Lekens betydning med jevnaldrende...41
3. Metode
443.1 Epistemologi...46
3.2 Ontologi...46
3.3 Feltarbeid...47
3.4 Observasjon...49
3.5 Utvalg...50
3.6 Etikk...52
4. Analyse og tolkning av observasjon i lys av teori
4.1 Analyse og tolkning av loggeksempler...544.2 Drøfting av analysen, tolkningen og teorien...71
4.2.1 Hvordan henger metateori og didaktikk sammen med relasjon?...72
4.2.2 Hvordan kan innagerende adferd påvirke sosial tilbaketrekning?...73
4.2.3 Hvorfor er voksenstøtte viktig i lek i forhold til å leke uten interaksjon med voksne?...75
5. Hvordan kan dette forstås i barnehagene
766. Oppsummering og konklusjon
85Litteraturliste
Sammendrag av masteroppgaven i pedagogikk
Tittel: Sosial tilbaketrekning i barnehagen
Av: Camilla Bjørnstad
Eksamen: Master i pedagogikk, Ped 4391 Semester: Vår 2020 Allmenn studieretning
Stikkord: sjenerthet, usosial, innagerende adferd, sosial
tilbaketrekning, introvert, sjenanse, temperament, sensitivitet, sosial kontekst, biologisk fundament, relasjon, tilknytning, lek.
Sammendrag
«Jeg måtte, måtte prøve og bli litt modigere. Men ikke akkurat nå mens jeg var så redd.» (Astrid Lindgren).
Sitatet fra Astrid Lindgren syntes jeg passer inn i min problemstilling i oppgaven: Hvordan kan vi forstå sosial tilbaketrekning i barnehagen?
Det er ikke alltid slik at alle kaster seg inn i leken eller snakker fritt i andres nærvær. Noen trenger litt tid, tid til å observere, føle seg frem eller se an om de skal eller ikke skal være med i en lek. Noen velger å ikke være med, mens noen ønsker å skape relasjon, men tør ikke.
Dette er det viktigste budskapet i oppgaven. Jeg har derfor lagt vekt på forståelsen av barnehagebarna, slik at teorien jeg har valgt skal hjelpe til med å forstå hvorfor barna oppfører seg på en bestemt måte.
Sette, Zava, Baumgartner, Baiocco og Coplan (2017) og Coplan, Bullock, Archbell og Bosacki (2015) skriver i sin forskningsartikkel om to subtyper av sosial tilbaketrekning; shyness (sjenert) og
unsociability (usosial). Der de sjenerte barna ofte har en indre konflikt fordi de ikke tør, de kan være redde eller angstfylte, mens de usosiale barna velger og ikke være sosiale, de ønsker å være alene. Ensom lek
for disse barna er helt individuelle og kan ut arte seg i hver sin retning.
Vi bør ha et lite øye på de usosiale barna, men for de sjenerte barna bør vi ha begge øynene åpne, da de kan få en hemmende effekt der voksenstøtte kan bli nødvendig. Likheten er at alle liker å bli sett og hørt, men kanskje ikke på samme måte, men på individuelle måter.
Mitt utvalg av barn og deres kriterier er også basert på deres forskning (Sette og Zava et.alt, 2017 og Coplan og Bullock et.alt., 2015, med flere artikler). Sjenerthet er knyttet til hemmende adferd og frykt, mens usosial adferd er mer knyttet til et ønske om ensom lek.
Sensitivitet og tilknytningsteori er viktige tema i oppgaven.
Relasjoner, temperament, arv og miljø er viktig for å få en helhetlig forståelse av barnets adferd. Jeg har også gått litt innpå makt for å belyse de voksnes definisjonsmakt. Små barn er lette å styre, dermed kan den voksne ta avgjørelser som kan slå ut negativt, men i beste fall positivt. Da en bruker makten til å styrke barnets selvtillitt.
Bowlby skriver i sin bok «A secure base» (2005) at det som gjorde spebarnet rolig var at omsorgspersonen var sensitiv ovenfor barnets signaler, for eksempel barnet var sulten, begynte å gråte, mor forstod dette og tok barnet opp til brystet. Den relasjonen som her skapes mellom barn og omsorgsperson er viktig i barnets liv og utvikling.
Tilbake til problemstillingen: Hvordan kan vi forstå sosial
tilbaketrekning i barnehagen? For det første er alle barn født med et iboende temperament som er biologisk basert, det er indre organiserte trekk som vises tidlig i livet (Smith, 2015). For det andre er det teoretikere som vektlegger omsorgspersonens og barnets påvirkning av hverandre over tid. Der konteksten og miljøet barnet vokser opp i vil ha en gjensidig påvirkning på hverandre over tid. Det er dette som vil drive utviklingen fremover (Smith, 2018). En tredje faktor er da å forstå hvordan alt dette henger sammen og hvordan det kan påvirke et barn som er tilbaketrukket og sjenert eller usosial.
Resultatet av studien ser ut til å stemme godt overens med teorien og forskningen jeg har studert. Mitt utvalg av sosialt tilbaketrekkende barn, som jeg observerte og skrev logg om, kunne identifiseres med teorien som jeg har lest. De sjenerte barna er ofte identifisert med en indre konflikt der de har et ønske om å være med, men tør ikke spørre, de usosiale barna er identifisert med at de ikke er redd for ensom lek, men ønsker å være alene. Det de har til felles er at de oftere blir fortere slitne i sosiale lag, i og med at de bruker mer energi og kan virke sensitive. De er med andre, men trenger å være alene for å hente energien tilbake. Mine observasjoner kunne også bekrefte dette.
1 Innledning
1.1 Innledning til oppgaven
Tema i denne oppgaven er å forstå sosialt tilbaketrekkende barn i barnehagene. Formålet med studien er å få en bedre forståelse for hvem disse barna er og grunnen til at de kan være som de er. Hvordan jeg gjorde det var å observere barnehagebarn i deres naturlige miljø i barnehagens avdeling. Jeg fulgte med på måten de taklet
konfrontasjoner med andre barn på, samt tilsnakk fra de ansatte i barnehagen. Kriteriene for mine valg av hvem som var sosialt
tilbaketrukket var teorien om to subtyper av sosial tilbaketrekning av Sette og Zava et.alt (2017) og Coplan og Bullock (2015), sjenerthet og usosial. Sjenerthet er relatert til en ufrivillig hemmet adferd som kan fremkalle angst og usosial oppførsel er et ønske om ensom lek, de valgte å leke alene istedenfor å leke med andre barn.
Personvern er en viktig del av metoden, der oppgaven ble sendt inn til NSD og godkjent. Jeg har innhentet signaturer fra foreldrene, de fikk et skriv om at det de undertegnet på var en logg som jeg holdt på med som kunne involvere deres barn. Det er ikke brukt navn og «han» og
«hun» har blitt brukt om hverandre slik at ingen kan bli gjenkjent.
Utviklingsteorien er valgt for å vise hvordan et barn kan utvikle seg.
Hvor lett påvirkelige de er ovenfor miljøet rundt og det som er medfødt. Den vil bli forklart gjennom transformasjonsendring og variantendring. Utviklingen vil også bli forklart gjennom to former for å forstå utviklingen bedre, prospektiv og retrospektiv forståelse, da arv og miljø spiller inn.
Tilknytningsteorien skal hjelpe deg til å forstå hvordan barn lager indre arbeidsmodeller for å beskytte seg selv og hvor viktig den trygge basen med gode trygge, anerkjennende og sensitive omsorgspersoner er. I relasjoner med barn kan det være viktig å se seg selv utenfra,
hvordan du som voksenperson kan gjøre relasjonen bedre eller tenke over hvordan du håndterte en situasjon med et barn. Dialektikk er å forstå et individ i den relasjonen det er i, har barnet og den voksne en god relasjon, der det er en gjensidig forståelse av hverandre eller er den anstrengt. I slike situasjoner bruker barnet sine indre
arbeidsmodeller som påvirker adferden.
Det er også tatt opp fire punkter som synes å øke trivsel og sosial kompetanse av Ogden (2016:65).
1. støttet barns selvtillit og kommunikasjonsformer.
2. støttet barn i å lytte, samarbeide, ta ansvar for egne handlinger og unngå å såre og skade andre.
3. ga barna redskaper til å løse konflikter.
4. fokuserte på arbeidet med det sosiale klimaet i hele barnehagen.
Dette synes å være viktige faktorer i barnehagen for å skape gode relasjoner og trygg tilknytning (Ogden, 2016:65).
Jeg belyser også makt, da definisjonsmakt kan være en viktig del av relasjonen og det er i praksis en kan se og samtidig forstå dette bedre (Jensen og Ulleberg, 2019:184-185). Det kan være lett å overkjøre et barn, i og med at voksne kan ha lett for å tenke at de vet best.
Innagerende adferd og sosial tilbaketrekning er to viktige teoretiske kapitler i oppgaven. I innagerende adferd er det to begreper som blir belyst som to ytterpunkter, men som har en glidende overgang i hverandre, det er sjelden noe som er enten eller. Å være sosialt tilbaketrekkende trenger ikke å bety at du ikke er sosial, men at du bruker mye energi på å være sosial og blir fort sliten. Det er når et barn begynner å føle angst og frykt at sosial tilbaketrekning kan bli utfordrende, enkelte barn trenger ekstra tid og veiledning. Dette kan være vanskelig å forstå for utenforstående. Når vi skal forstå de barna som er litt mer tilbakeholdne, kan det være viktig å forstå at
temperamentet og det biologiske fundamentet kan ha en påvirkning i dette. Det biologiske fundamentet er noe som ligger i individet fra
fødsel av. Ifølge Chen og Schmidt (2015) er dette noe som ligger i den gamle hjernedelen. Den delen av hjernen kan bli påvirket av miljøet rundt som kan forme barnets personlighet.
Lekens betydning, hvordan dette kan forstås i barnehagene, er det jeg finner ut ved bruk av teorien min, samt observasjoner gjort i
barnehagekonteksten. Jeg bruker også rammeplanen (2017) for å få en bedre forståelse av at det er et krav høyere opp i hierarkiet som krever at alle individer skal bli inkludert uansett. Det er en rett alle skal ha, å bli ivaretatt, sett og hørt. Lek er også en del av barnas sosiale og emosjonelle utvikling, der de lærer å forstå seg selv og andre.
I analyse og observasjonskapittelet har jeg tatt for meg utvalgte
eksempler fra loggen, der jeg har analysert og tolket empirien opp mot teorien. Videre blir analysen, tolkningen og observasjonene drøftet i lys av teori. Helt tilslutt blir det diskutert om hvordan dette kan forstås i barnehagene med en oppsummering og kort konklusjon.
I et samfunn som ser opp til ekstroverte og deres ekstraordinære måte å prate på, vise seg selv på, kan de som er tilbaketrukket virke
lavmælte (Tatt fra en situasjon i boken til Cain, 2014:62). Alle kravene som blir forventet av de unge, presset av å være best.
Innimellom alle disse forventningene er det barn som sjelden har blitt sett eller hørt fordi det ikke er engasjert nok, snakker høyt eller viser engasjement. Dette barnet kan ha gode ideer og være flink, bare det får sjansen til å bli tatt på alvor og hørt. Barnet er kanskje ikke så kjapp i replikken eller spontan, men ideen kan være veldig god bare vi gir det tid til å snakke. Å bli mer bevisst på sosial tilbaketrekning kan gjøre at alle individer i samfunnet kan bli inkludert, føle seg akseptert for den personen den er.
1.2 Problemstilling
Problemstillingen i oppgaven er «Hvordan kan vi forstå sosial
tilbaketrekning i barnehagen?» Målet er, når du har lest denne teksten, er at du skal få en bedre forståelse av de små «stille» barna mellom 3-
6 år i en barnehagekontekst. En kontekst som er fylt av stress, mas, høyt støynivå, mye informasjon. Dette kan bestå av tre til fire beskjeder som barnet skal gjøre, før det for eksempel setter seg ned ved bordet og spiser. Dette er observasjoner jeg har gjort i en
matsituasjon: kle av, ta på tøfler, vaske hender og hente matboks. Når barnet endelig har satt seg, kanskje veldig sulten, men spise får det ikke lov til enda. Alle barna må ha satt seg, når alle har gjort det skal de være stille, slik at barnehagelæreren kan velge et barn som får velge matsang. Endelig, etter endt sang, kan barna spise. Dette kan virke som det kan bli for mye å huske på for et barn, jeg så enkelte barn gå litt rundt i rommet og var litt usikker på hva de skulle gjøre.
Eller at barnet kan ha nok med å gjøre det det skal. Velger derfor kanskje ikke å prate eller være sosial før eller under spisestund. Hun vil mest sannsynlig slappe av, være litt for seg selv og spise i fred.
I et samfunn som krever muntlig deltagelse og effektivitet, kan denne problemstillingen være relevant siden disse barna skal vokse opp i dette samfunnet. Det å være bevisst på at alle individer er forskjellige og viktigheten av å behandle barn forskjellig ut ifra deres
personlighet, samt handlingene de gjør i forskjellige kontekster.
Istedenfor å kalle barna stille og innesluttet eller synes synd på dem, finnes det andre begrep for dette, «Tenkende mennesker» (Cain, 2013:19).
Cain (2013:115-116) forteller om en kohortstudie som ble gjort på fire måneder gamle barn, av Kagan og hans kolleger, der de ble utsatt for lyder i forskjellig volum, som stemmer og ballonger som sprakk. Det viste seg at ca. 20% av disse babyene hylte av begeistring og sprellet med armer og ben, kalt «høyreaktive». Det var disse barna som mest sannsynlig vokste opp til å bli stille tenåringer. Det var slående likheter av Kagans forskning og hans forventning og resultatene han fikk. Temperament og personlighet er ofte diskutert, der
temperamentet refererer til det biologiske og medfødte, mens personligheten er det som blir til og utvikler seg i barnets kulturelle
miljø (Cain, 2013:117). Det er en av tingene som gjør at jeg synes det er et viktig tema å belyse, når forskning viser at miljøet rundt et barn kan forme det i hver sin retning fordi det medfødte er så sårbart. Hva slags bagasje har barnet med seg inn i barnehagen? Hvordan kan de ansatte gjøre hverdagen til barnet trygt og meningsfylt? Dette kan være viktige faktorer å forstå og reflektere rundt hvis en vil ha en forståelse av sosial tilbaketrekning i barnehagen.
2. Teori
2.1 Utviklingsteori
...because successfull parenting is a principal key to the mental helth of the next generation, we need to know all we can both about its nature and about the manifold social and psychological condition that influence its development for better or worst. (Bowlby, 2005:1).
Dette kan kanskje høres litt brutalt ut, siden han snakker om det å være suksessfulle foreldre. Må vi være suksessfulle for å være gode foreldre? Er vi ikke bare mennesker som kan gjøre feil? Slik jeg forstår Bowlby virker det ikke så brutalt. Han mener det å være foreldre er hardt arbeid. Det å gi et barn all den oppmerksomheten det trenger, og behovet for full oppmerksomhet og tid fra foreldrene.
Dette betyr at foreldre må ofre andre interesser og aktiviteter de ønsker å gjøre, for eksempel å gå ut med venner eller trene. I følge Bowlys (2005:2) studie viser dette at voksne som har hatt et trygt hjem med foreldre som har gitt dem tid og oppmerksomhet er mennesker som har blitt glade, friske og selvstendige.
Videre vil utviklingen bli forklart gjennom to former for utviklingsmessige forandringer av Smith (2018:11-13).
2.1.1 Transformasjonsendring og variantendring.
Transformasjonsendring er forandringen i måten adferden er
organisert på ettersom individet blir eldre og danner en ny prototype.
Transformasjonen er en hypotese av en varig endring på
organiseringen og kan ikke reverseres. Dette betyr at det finnes en grunnmur av biologiske modningsprinsipper som gjør at det kan skje endringer fra mindre til komplekse organiseringer. En
transformasjonsendring er for eksempel pre-eksplisitt- og eksplisitt hukommelse, der pre er gjenkjenningshukommelse og det eksplisitte er gjenkallingshukommelse, dette skjer senere i livet (Smith, 2018:11- 13).
Variantendring er en utviklingsmessig forbedring i forhold til en norm eller standard. Disse forandringene vil være individuelle fordi barn utvikler og forandrer seg forskjellig. For eksempel fremskritt og ferdigheter i språk, de vil være forskjellige fra et barn til et annet.
Noen barn vil være senere til å prate tydelig enn andre som prater tydelig allerede i 2-3 års alder. Dette er også generelt for alle barn, ikke bare sosialt tilbaketrekkende barn (Smith, 2018:11-13).
Disse to utviklingsendringene foregår parallelt. Ta for eksempel hukommelse, som har en utviklingsmessig transformasjon som blir mer avansert ette hvert som barnet vokser til. Variantendringen er hva det er som blir husket og hvor godt husker hvert enkelt barn, det er individuelt (Smith, 2018:11-13). Hva har dette med sosial
tilbaketrekning å gjøre? Ofte kan det være slik at disse barna er mer sensitive enn andre. De får med seg mer, husker bedre, er tenkende og følsomme. De husker ikke alt, men de husker spesielt hva du fikk dem til å føle (Haukedal, 2014:31), noe som kan gå ut over selvtilliten og selvfølelsen deres. Det er ikke alltid det er snakk om kunnskap og hva barnet kan og hvor godt det kan prate, det er flere faktorer som spiller inn. Får et barn konstant føle på at de ikke blir sett og hørt, kan dette gå utover selvtilliten som igjen kan påvirke språkutviklingen og andre sosiale fordeler da barnet ikke ønsker å prate eller vise seg frem.
Barnet får da ikke øvd seg på å kommunisere med andre barn, noe som er essensielt i følge Sette og Zava et.alt. (2017:1197). Dette kan igjen ha noe å gjøre med hva slags miljø de har vokst opp i. Mer om dette i underkapittelet arv og miljø (2.1.3) og sensitivitet (2.5.6).
2.1.2 Prospektiv og retrospektiv forståelse av utvikling.
Utviklingen kan ta forskjellige stier. Dette har Smith (2018:14) forklart gjennom en maur som er på vei opp utfra maurtuen. Det er først når den har kommet seg ut, vi kan se hvordan den har kommet seg opp, hva slags hindringer, utfordringer og hell den har hatt på sin vei. Dette kan forstås på to måter: (1) Prospektivt, der en studerer barns utvikling fremover i tid. Noe som kan gjøre det vanskelig å finne årsaken, men det er god forskning her, ifølge Cain (2013) og min forståelse av prospektiv forskning. For eksempel Kagans
forskning på fire måneder gamle babyer, der hans forventninger om at de barna som reagerte mest, de «høyreaktive», var de barna som mest sannsynlig vokste opp til å bli stille tenåringer. Barn som hylte begeistret til de forskjellige lydene de ble utsatt for, var de tilfellene som utviklet en forsiktig personlighet (Cain, 2013:116). Her er en beskrivelse av en reservert tenåring, som Kagan mente var en typisk introvert og et sjenert barn. Han var flink på skolen, rolig og aktsom, hengiven til familie og kjæreste og likte intellektuelle utfordringer.
Dette stemte ofte med hans hypoteser for et spebarns reaksjon på lyder, om det var «høyreaktiv» som her, eller «lavreaktiv», de barna som er mest ekstroverte og selvsikre (Cain, 2013:116-117). Med dette kan en tyde små barns reaksjonsmønstre, og samtidig prøve å ta hensyn til de mest reaktive barna.
(2) Retrospektiv, der en ser tilbake i tid og ser hva slags sti som ble valgt for barnet og hva det har etterlatt seg. Her kan det være lettere å se en sammenheng, men det kan være en falsk årsak. Ta for eksempel ungdomskriminalitet, der kan man se en sammenheng av
omsorgssvikt på små barn. Men når dette blir undersøkt prospektivt så er det mange barn som også har blitt utsatt for dette uten å bli
kriminelle. Her bør det være flere faktorer som spiller inn og som kan
forklare årsaken til hvorfor eller muligens hvorfor et barn kan være tilbaketrukket.
2.1.2 Arv og miljø
Bowlby (2005:39-40) mener at foreldre har den største påvirkningen av et barns liv. Med hensyn til tilknytning er foreldrenes holdning en viktig rolle i barnets utvikling. I dag er det bevis på at utviklingen til et menneske og det å bli en person er mønsteret til hvordan tilknytning til foreldrene blir dannet gjennom fødsel til voksen alder. Det viktigste funnet er den prospektive studien av den sosio emosjonelle
utviklingen i de første fem årene av livet. Barn som har foreldre som er sensitive på barnets signaler har en mulighet til å utvikle en sunn personlighetsutvikling, men dette kan også snu. Jo yngre barnet er, mer påvirkelig er det (Bowlby, 2005:153).
Hvis vi ser på barndommen før og nå, så ser vi store forskjeller. Ifølge Smith (2018:96) er barneomsorg en moderne konstruksjon og er enestående i et historisk perspektiv. Før var det sånn at barn ble mindre sett og det var forventet at de skulle bidra mer til husholdet. I dag er barna mer sett og de er mer synlige.
«Det skal en hel grend til for å oppdra et barn», i dag har oppdragelse blitt mer en privat sak. I følge Imsen (2011:32-34) er pedagogikk en del av oppdragelsen, barndommen og utviklingen til et barn.
Oppdragelsen er en hjelp til barnet gjennom barndommen til å bli voksen. Alle barn er forskjellige de har forskjellige behov, de har en egenverdi i det å være et individ som de voksne må ta hensyn til. Hele vårt demokrati er bygd på en forutsetning om at den enkelte skal kunne delta i samfunnslivet som likeverdige borgere» (Imsen,
2011:35). Det vil si at barnehagepersonell også må ta forbehold om at alle barn er individuelle. Før var det ofte slik at en ga barna fysisk straff når de gjorde noe galt, uavhengig barnets temperament. Dette ble etterhvert forbudt og en måtte ta hensyn til barnets behov og behandle barnet uten at det fikk fysiske skader (Imsen, 2011:33).
I dag skal vi prate med barnet, se det individuelle menneske barnet er og være sensitive for deres signaler.
Forskning viser hvordan den sosiale og emosjonelle utviklingen hos barn legger grunnlaget for utviklingen av adferdsproblemer, men det legger også grunnlag for sosiale relasjoner og sosial kompetanse (Ogden, 2016:60). Barnets tidlige utvikling handler mye om hjernens arkitektur og hvordan den kan styrkes og svekkes. Oppmerksomheten rettes mot de kjemiske eller biologiske påvirkningene og nevrobiologi, som er ferdighetsutviklingen. Dette er i de første leveårene og hvilke erfaringer barnet har gjort vil påvirke hjernens arkitektur (Ogden, 2016:61). Et eksempel med dårlige sosiale erfaringer, som stress, krenkelse og ustabilitet vil være negativt for barnet. Her er de sosialt tilbaketrekkende barna mest utsatt. Har barnet et trygt, lyttende og sensitivt miljø, vil dette mest sannsynlig få et bedre resultat. Der selvtillit, selvfølelse og trygghet på seg selv vil bli styrket.
Ogden (2016:61-62) forklarer også hvordan stress og påvirkningen av voksen-barn-interaksjon er en viktig del av utviklingen.
Samhandlingen mellom barn og voksen bør være interaktiv. Serve and return er nevnt som en analogi her. Barn har en naturlig måte å ta initiativ på, som lyder, gester og ansiktsuttrykk. Hvis
omsorgspersonen ikke responderer på dette, kan det ha negative utfall for læring og senere utvikling. Jeg forstår det slik at dette kan ha stor påvirkning på barnet der det ikke føler seg sett, hørt og forstått. Som spebarn får det ikke utviklet de viktige delene av hjernen, barnet vil ikke kunne forstå miljøet, personen og verden rundt seg så lenge de ikke får bekreftelse på sine reaksjoner. De kan få en utrygg tilknytning til omsorgspersonen. Dette kan gå utover den sosiale kompetansen senere i livet og barnet vet ikke hvordan det skal forholde seg til sosiale sammenhenger.
Stress er også en del av utviklingen, den kan være positiv, akseptabel og giftig. Er stresset for høyt over lengre tid vil dette ødelegge
organsystemet, barnet kan få problemer med adferd og læring, eller få fysiske og psykiske problemer. Positivt stress kan være de første dagene i barnehagen. Jeg forstår det slik at det er dette «positive»
stresset som kan være vanskelig for de mest sjenerte barna. Flaten (2015:16) skriver om de barna som blir oversett, de er stille og rolige, gjør ikke så mye ut av seg. Det betyr ikke at de ikke er livredde innvendig. Da er det kanskje viktig at de voksne i barnehagen tar godt vare på de nye stille i barnehagen, slik at de får en god og trygg overgang, der de kan utvikle trygghet til barnehagen generelt. De ansatte i barnehagen skal alltid få vite om det har skjedd noe spesielt i hjemmet, av foreldrene eller andre omsorgspersoner, for eksempel giftig stress uten god omsorg, da er det lettere å følge med. Så lenge det ikke er noen indikasjon på dette, er det desto viktigere å se barnets temperament. Vi kan ikke alltid se om barnet har det bra eller ikke.
Det er gjort forskningsfunn på at lite støttene familiemiljøer kan skade barnets utvikling og at familiens inntekt og utdanning ikke har så mye å si, men at det er kvaliteten på oppdragelsen som er viktigst (Ogden, 2015:63). Det er også en hypotese om tidlig tilknytning og barns jevnalderkompetanse (Groh, Fearon, Jzendoorn, Bakermans- Kranenburg og Roisman, 2017:70). Det er gjort funn på at tidlig sikker tilknytning er positivt assosiert med barns sosiale kompetanse (Groh, Bakermans-Kranenburg, Vaughn, Narayan, Roisman og Fearon, 2016:771).
2.2 Tilknytningsteori
Tilknytningen er delt opp i tre hoveddeler av Bowlby (Lund, 2004:24- 25):
1) sikker tilknytning, ser vi i utviklingen av sunne barn.
2) usikker tilknytning, ser vi i engstelige barn som frykter utfoldelse og separasjon.
3) usikker og svak tilknytning, kan vi se i adferds forstyrrede barn og omsorgssvikt.
Dette er videreført av Ainsworth, der hun har delt opp tilknytningen på denne måten (Lund, 2004:26):
1) Utrygg, unngående: Barnet vil unngå mor ved gjenforening, ved å overse eller snu seg bort. Barnet kan også ha en blandet reaksjon, der det beveger seg mot mor, men deretter snur seg vekk.
2) Trygg: Barnet smiler til mor når hun kommer inn, ikke nødvendig med nærkontakt. Barnet kan også smile og ønske nærkontakt. Tredje adferd kan vise at barnet vil ha masse nærkontakt og vil ikke bli satt ned når mor løfter barnet. Fjerde, barnet ønsker spesielt nærkontakt med en gang, klenger og vil ikke bli satt ned når mor løfter barnet opp. Barnet er også opptatt av mor når hun ikke er der.
3) Utrygg ambivalent: Barnet ønsker kontakt, men samtidig motsetter seg kontakt. Det er hele tiden en drakamp med mor.
Rammeverket i Bowlbys og Ainsworth tilknytningsteori er at det er individuelle forskjeller i tidlig sikker tilknytning, der det er forventet å ha en påvirkning på den sosioemosjonelle utvikling, men det er ikke formet av barnets temperament (Groh, Bakermans-Kranenburg et.alt., 2016:770). Teorien er rammeverket for å utforske utviklingens
opprinnelse og arv for barnets tidlige opplevelser med foreldre.
Opplevelsen av foreldres sensitivitet er kodet inn i barnets indre arbeidsmodell, om hvordan barnet oppfatter seg selv, andre og den naturlige relasjonen som påvirker tilpasningen av utviklingen. Det er også en hypotese om tidlig tilknytning og barns jevnalderkompetanse (Groh, Fearon et.alt., 2017:70). Det er gjort funn på at tidlig sikker tilknytning er positivt assosiert med barns sosiale kompetanse (Groh, Bakermans-Kranenburg et.alt.: 2016:771).
Bowlby (1997:5) er opptatt av å observere barn i virkelige,
dagligdagse situasjoner. Han sammenligner tilknytningen, spesielt klenging på mor, til mennesker og dyr (her gorillaer). Det viser seg at det ikke er så stor forskjell når man ser på menneskenes enkle
samfunn, som jeger og samlere og gorilla barnets klamring til mor.
Der barnet klamrer seg til mor i dyrets verden og gjør all tilnærming, mens menneskene fester barnet til kroppen. I det moderne
menneskelige vestlige samfunn, der barnet kan være borte fra mor i flere timer blir det et revolusjonært skifte. Fra barnet tar all kontakt til at mor tar initiativ (Bowlby, 1997:198-199). Min oppfattelse av dette er at barnet tar kontakt med lyder som gråt, babling og skrik. Mor vil da ta initiativet, går bort til barnet, løfter det opp eller ser i barnets retning, smile og gir det oppmerksomhet. Det er også her forskjellen er mellom mennesket og gorillaene. Apene klenger seg til mor først, der de ikke skiller mellom omsorgsperson og andre, mens
menneskebarnet skiller ut hvem som er omsorgsperson, her mor, og klenger etterpå, da de har blitt mer mobile og bevegelige. Innen tre månedersalder reagerer barnet på mor og andre personer på
forskjellige måter (Bowlby, 1997:199). Min forståelse av Bowlby her er at barnet forstår fort hvem som er omsorgsperson og at det er her tilknytning skjer, på godt og vondt. Når han sier at vestlige samfunn der barn er borte fra sine foreldre i flere timer, oppfatter jeg det slik (i relasjon til oppgaven) på de timene de er i barnehagen. Hvordan barnet er ovenfor mor i overgangssituasjonen til barnehagen, kommer an på tilknytningskvaliteten hjemme, om den er sikker eller utrygg.
Noe som sannsynlig vil vises når barnet blir hentet. Hvordan barnet oppfører seg ovenfor omsorgspersonen.
Det understrekes at det er en signifikans for all usikker
tilknytningsmønstre for sosial kompetanse. Men at signifikansen er svak, men bred når det gjelder unnvikende tilknytning (Ainsworth nr.1) opp mot ytre- og indre påvirkning av ukjente miljøer. Det er en høyere signifikans for disorganisert tilknytning (min forståelse av utrygg anbivalent tilknytning, Ainsworth nr.3) når det gjelder ytre påvirkningsutfall (Groh, Fearon et.alt., 2017:73-74).
Små barn trenger omsorgspersoner som gir dem de primære behovene som mat, beskyttelse og varme. Tilknytning er noe mer en bare fysisk pleie. Den personen barnet henvender seg til når det blir frustrert eller skal protestere, er uavhengig om barnet har fått de grunnleggende
behovene tilfredsstilt. Det kommer an på hvilke personer barnet foretrekker, dette skjer i 6-7 mnd. alder (Smith, 2015:13). Vi bør med dette være oppmerksomme på at barnet er veldig ungt da tilknytning skjer, og at barnet da er lett påvirkelig for endringer, både på godt og vondt.
2.2.1 Indre arbeidsmodeller
En metaanalyse gir bevis for at tilknytningsutfall ikke avtar i løpet av livet, men det gir støtte til påstanden om at tidlig tilknytning har varig signifikans for den sosiale- emosjonelle utviklingen. Det er de indre arbeidsmodellene som er linket til den tidlige tilknytningen og hvordan et individ handler i en spesiell situasjon senere i livet (Groh, Fearon, et.alt., 2017:74). For eksempel hvordan et barn reagerer på avvisning. Hvis barnet har blitt avvist tidligere har det beskyttet seg selv ved å lage en modell på hvordan det skal takle dette senere i livet for å overleve.
Bowlby mente at tilknytningsadferd var signaler, som gråt, smil og bevegelse. Det sies at dette er et biologisk fundament og en funksjon.
Når et barn beveget seg bort fra omsorgspersonen og avstanden ble for lang, kunne barnet føle seg utrygg og ville snu. Det er dette utkommet som mest sannsynlig vil overleve i et primitivt samfunn å føre genene videre. Tilknytningen er et adferdssystem som organiserer adferden, en underliggende hypotetisk mekanisme, som har en egen iboende motivasjon (Smith, 2015:20).
Indre arbeidsmodeller, en høyere prosess av integrasjon og kontroll.
Et dyr eller et menneske lager arbeidsmodeller i hjernen ut ifra
kunnskapen i miljøet. Utvelgelse er ikke unnværlig siden miljøet er så kompleks og stort og måten det er «kartlagt» på. Våre sanser gir oss kun informasjon om et lite begrenset område. «Kartet» må kunne brukes på de stedene som er mest konsentrert i de aspektene og det miljøet som er mest relevant for å oppnå et mål. Et dyr må vite hvordan miljøet sitt er, farer og konstruksjoner av habitat, en ingeniør
lager en modell av et bygg han skal bygge (Bowlby, 2005:80). Forstått på den måten at et barn er tryggest hjemme, der vet det hvor lekene er, hvor hun skal sove eller gå på toalettet. Barnet har oversikt over hvor ting er, hvor mor og far er. Når de skal spise sitter de på kjøkkenet ved kjøkkenbordet. Barnet kjenner sitt «habitat».
Adferden er regulert slik at et individ har større sjanse for å oppnå og opprettholde den fysiske nærheten med en eller to personer. Dette er lettest ved å se om barnet er redd eller sykt, da kan en se adferden avtar (Smith, 2015:43). Et eksempel kan være at et barn som hyler av smerte føler seg tryggere og blir roligere når omsorgspersonen kommer, selv om det fortsatt kan ha vondt. Indre arbeidsmodeller er mentale tilstander som har både kognitive og affektive komponenter (Smith, 2015:45). Det er den verden barnet oppfatter og etablerer en modell etter. Her inngår det hvem tilknytningspersonene er og hvor de befinner seg, samt hvor responsive og sensitive de forventes å være.
Samtidig utvikler barnet en komplementær modell av sitt eget selv, noe som betyr hvordan barnet oppfatter omsorgspersonens holdning ovenfor seg selv, om hun er verdsatt, velkommen eller ikke (Smith, 2015:46).
Etableringen av arbeidsmodellen skjer fra fødsel av og har to faktorer:
1) Fra det andre levehalvåret og resten av barndommen vil den fysiske tilstedeværelsen av omsorgspersonen være en viktig del, og vil være med på å bestemme i hvilken grad barnet vil bli urolig i situasjoner som virker skremmende. 2) Fra samme alderstrinn til moden alder vil barnets visshet om omsorgspersonens tilstedeværelse eller
tilgjengelighet være av betydning, om barnet ønsker dette, selv om omsorgspersonen ikke er tilstede. Bowlby mente at den første var den viktigste opp til treårsalder, og at den andre ble viktigere etterhvert (Smith, 2015:46). Hvis man ser dette i en barnehage situasjon der barnet blir levert på morgenen og mor går på jobb. Hun vet at mor er på jobb, men kommer senere. Dette er tidlig på morgenen og barnet er trøtt og trøstesløs, hun ønsker at mor eller far skal være tilstede. I en
slik situasjonen tenker jeg at det er viktig med personalet, hvordan er holdningen deres? Hva kan de gjøre for at barnet kan føle seg
tryggere? Kanskje barnet trenger å sitte på fanget, lese en bok eller bare sitte å se? Barnet prøver hele tiden og beskytte seg selv mot tanker og følelser som kan vekke angst. Da kan det være viktig at pedagogen tilrettelegger til det beste for barnet.
2.2.2 Trygg base
Ingen foreldre vil kunne gi en sikker base for sitt barn, så lenge de ikke har en forståelse av, respekt for barnets tilknytningsadferd eller behandler det som et individ med egenverdi som er verdifullt og en del av menneskets natur (Bowlby, 2005:13). Å ha en trygg base er sentralt for tilknytning. Om et barn opplever en situasjon som utrygg, vil ikke barnet utforske området. Dersom barnet er opplagt og
omsorgspersonen er tilstede, vil barnet mest sannsynlig begynne å utforske omgivelsene. Hun vil krabbe eller gå rundt og utforske stedet de er på. Når barnet blir eldre, over to år, trenger ikke
omsorgspersonen være tilstede. Det vil ofte være nok at barnet tror omsorgspersonen er tilstede (Smith, 2015:22). For eksempel: Barnet vet at det er trygt i barnehagen der hun er, at de voksne på avdelingen vil være tilstede hvis det oppstår konflikter eller andre hendelser som virker skremmende.
2.3 Relasjoner
Der har udviklet sig en hel kunst i at holde følelser på afstand, for dem kan et barn kun opleve, når der er en person til stede, som accepterer, forstår og støtter barnet med disse følelser. (Miller, 2015:14).
Miller (2015:14) sier at det har utviklet seg en hel kunst for å holde følelser på avstand. Grunnen til det er vel fordi at et individ ikke har fått sine tanker og følelser bekreftet og anerkjent. I seg selv blir dette en kunst i å fortrenge følelser fra en er et lite barn til voksen og en får
et slags «falskt selv». Når et barn stadig ikke får anledning til å oppleve verbale eller pre-verbale meldinger fra foreldrene fordi de ikke er til stedet mentalt, kan det gi en følelse av forlatthet, og de begynner å beskytte seg selv mot denne forlattheten med
fortrengninger som ender med «det falske selv» (Miller, 2015:14-15).
Dette er en veldig enkel forklaring på Millers utsagn, men kanskje en tankevekker på hvor viktig gode relasjoner er for at et barn skal føle seg akseptert for den det er, utvikle det «sanne selvet». Der det er lov å føle seg redd, trist, usikker, ha vondt osv. Et eksempel kan være: Et barn som stadig bruker kroppsspråket sitt og viser ubehag ved å se ned, bevege på overkroppen, gni hendene sammen samtidig som ansiktuttrykket er flatt og kanskje våt i øynene slik at det ser ut som barnet skal begynne å gråte. Får ikke barnet oppmerksomhet eller bekreftelse på dette vil det mest sannsynlig bli frustrert, føle seg lite sett og anerkjent. La oss si at omsorgspersonen snudde seg mot barnet, løftet det opp, strøket det over ryggen, vugget frem og tilbake og sagt
«så så, har du vondt?», da hadde barnet kanskje roet seg ned, eventuelt begynt å snakke, slik at den voksne kunne forstått årsaken til ubehaget barnet hadde.
Når man jobber i barnehage, er pedagog og skal skape relasjoner til barn, er det mye å tenke på. En kan ikke bare stole blindt på teorien tro at den fikser alt. Det er først når vi prosesserer våre tanker og går utenfor teorien, at man kan reflektere over oss selv (Schibbye, 2010:19). Schibbye skriver klienter, for meg blir dette barn i barnehagen.
Metateori er noe vi kan bruke i praksis og kan hjelpe oss å se barnet og oss selv utenfra, altså objektivt. Metateorien hjelper oss å reflektere over det vi kan og teorien vi bruker (Schibbye, 2010:20-21). «Var det riktig av meg å si at dette barnet var grinete, eller veldig følsomt?» Vi bør huske på at begreper har forskjellige betydninger og at vi bør undersøke om teorien har endret seg litt, slik at utsagnet blir riktig.
«Kanskje jeg heller skulle sagt at barnet var sjenert eller sensitivt?».
Teorier har også makt. Enkelte teorier blir hengende etter, så når det
ikke er noen som setter spørsmålstegn ved teorien, kan dette hindre utviklingen av viten (Schibbye, 2010:21). Tilslutt nevner Schibbye (2010:22) at teori bør være verdinøytral fordi det rett og slett er vitenskap. Når vi først begynner å se på individer, i dette tilfelle barnehagebarn, som et objekt vi kan påvirke og forme har vi undervurdert individets subjektive side. Dette kan svekke barnets
«selv», og en god relasjon kan da bli svekket. På denne måten har vi som pedagoger et stort ansvar for hvordan vi håndterer teorien vi tar med oss inn i barnehagen. Praksis, teori og metateori står i forhold til hverandre, de påvirker hverandre og bør forstås sammen (Schibbye, 2010:32).
Metakommunikasjon blir da en del av relasjonen og
kommunikasjonen med barnet. Meta er tonefall, ansiktsuttrykk og stemme. Hvordan du bruker stemmen, ansiktuttrykket og tonefallet ditt når du sier «nå må du slutte å tulle» avgjør hvordan barnet
oppfatter deg. Er du lett og glad i stemmen vil barnet mest sannsynlig ta det som en kjærlig spøk (Jensen og Ulleberg, 2019:139). Sett i sammenheng med de tilbaketrekkende barna, så har det vist seg at de er litt mer sensitive ovenfor kroppsspråk og ansiktsuttrykk (Haukedal, 2014). Det blir derfor viktig at den voksne er helt bevisst på hvordan hun eller han bruker seg selv i spøk eller alvor. Meta er gresk og betyr
«mellom», «med, «etter» eller «over» og brukes i mange
sammenhenger. Metakommunikasjon er alt som handler om relasjon og kommunikasjon, og på alle nivåer. Jensen og Ulleberg (2019:160) skriver om strukturell metakommunikasjon der konteksten
kommuniserer om hvordan stedet, rommet eller byen skal forstås. I barnehagen har de en sofa, en hylle med bøker, en kjøkkenkrok og en krok med bilbane. De har også flere esker med dukker, klær, togbane, møbler osv. Dette kan forstås på den måten at barnehagen prøver å ta vare på alle barnas behov. Kanskje noen vil kjøre bil på bilbanen eller bygge togbane. Noen vil kanskje leke i kjøkkenkroken, «lage mat».
For et sosialt tilbaketrekkende barn som ønsker å leke litt alene kan det være godt og kanskje sette seg i sofaen, lese en bok uten å spørre
en voksen, men bare se det ut ifra konteksten at det går an å sette seg i sofaen med en bok som er lett tilgjengelig.
Dialektikk er et begrep som blir brukt i relasjoner. Fordi mennesket blir oppfattet som noe uferdig og angst kan frigjøres. Selvrefleksivitet er en menneskelig egenskap, der mennesket ikke kan forstås
uavhengig av sin sammenheng. Det er «selvet» i relasjon som er viktig, hvordan mitt syn på «selvet» (hvordan jeg oppfatter meg selv) er og utvikles i dialog med andre (Schibbye, 2010:35-36).
Hvordan kan jeg forstå et barn som er veldig tilbaketrukket? Ifølge dialektikken er det ingen enten eller, det er både og, og et individ må forstås i den relasjonen den er i (Schibbye, 2010:36). Tilbake til det tilbaketrekkende barnet: Vi må forstå barnet i barnehagekonteksten den er i. Hva slags relasjon har barnet til personale og de andre barna?
hvordan er barnet i samhandling med flere barn? Hvordan er det i en liten gruppe med en voksen? Barnet kan oppføre seg forskjellig i alle disse tre spørsmålene.
2.3.1 Sosiale relasjoner
Stabile og gode sosiale relasjoner er viktig for en sunn og positiv utvikling (Ogden, 2016:64). De indre arbeidsmodellene tar man med seg inn i en relasjon og hva slags tilknytning du har til de nærmeste vil ofte vises i relasjonen. Det er bevist at barn som har hatt begrenset tid med jevnaldrende over tid, vil ha betydelig utviklingsrisiko (Ogden, 2016:64). Ifølge en dansk forskningssyntese er relasjoner et sentralt tema: relasjoner mellom pedagog og barn er en viktig forutsetning for høy kvalitet i dagtilbud til barn (Ogden, 2016:65). Det viser seg at relasjoner mellom voksen og barn i barnehagen er veldig viktig for en god positiv utvikling av sosial kompetanse og trivsel. Det er en forutsetning at pedagogen er åpen og lydhør, sensitiv ovenfor barnet.
Det er fire punkter som synes å øke trivselen og den sosiale kompetansen når pedagogen (Ogden, 2016:65):
1. støttet barns selvtillit og kommunikasjonsformer.
2. støttet barn i å lytte, samarbeide, ta ansvar for egne handlinger og unngå å såre og skade andre.
3. ga barna redskaper til å løse konflikter.
4. fokuserte på arbeidet med det sosiale klimaet i hele barnehagen.
Dette kan se ut som en god modell for de sosialt tilbaketrekkende barna. I følge Acar, Rudasill, Molfese, Torquati og Prokasky (2015:481) er det funnet flere forskningsfunn på at
oppmerksomhetsfokus er en komponent i selvreguleringskontrollen som hjelper barn til å regulere og opprettholde relasjonen til andre barn. Jeg forstår det slik at når man støtter barnets selvtillit og
kommunikasjonsformer har pedagogen en anerkjennende holdning og vil gjøre barnet mer sikker på seg selv og sin kommunikasjon, punkt 1. Når det gjelder punkt to, har pedagogen en mer anerkjennende holdning der en bruker forklaringer på hvorfor ting er som de er eller hva som kan skjer når man slår. En empatisk tilnærming, der
pedagogen forstår at barnet blir sint, men forklarer at en ikke skal slå.
I punkt tre hjelper vi barnet der det svikter, ikke straffe. Det siste punktet forstår jeg som inkludering, vi lærer barna å ta hensyn, at alle er forskjellige og det må vi akseptere. Når vi ser dette i sammenheng lærer vi barna på en måte selvregulering, å ha fokus på det som skjer nå. Å forklare jevnaldrende barn at ikke alle er som dem, at alle mennesker er forskjellige, kan sette i gang en prosess i hjernen som gjør at de kanskje handler på en annen måte neste gang. Eventuelt sier noe eller avviser et barn senere. Med en slik tilnærming tenker jeg at de tilbaketrekkende barna kan føle seg mer sett og forstått. Det er derfor veldig viktig å forstå disse barna, ikke bare overse dem. Norsk forskning viser at de fleste barn trives i barnehagen, men det finnes unntak (Ogden, 2016:68). Det er disse barna vi bør være mer oppmerksomme på.
2.3.2 Makt
Makt er evnen eller veien til å nå sine mål eller ha autoritet eller myndighet over noe. Michel Foucault knytter makt til diskurser hvor
noen fortolkninger, ytringer og handlinger blir ansett som naturlige og riktige, mens andre blir utenkelige (Jensen og Ulleberg, 2019:184).
Jeg vil nå skrive litt om makt, spesielt definisjonsmakt og dens styrke i relasjon med barn. Jeg vil bruke Jensen og Ulleberg sin teori
(2019:184-187).
For å skape gode relasjoner med barn bør en være sensitiv,
forståelsesfull, anerkjennende og lyttende. Voksne bør derfor være oppmerksom på hvor mye makt de kan utøve. Makt i betydningen kunnskap, voksne vet best, der det kan være lett å glemme at barn ser verden på en annen måte. Foucault mente at makt viste seg i relasjoner og burde ses og studeres i hvordan den kom ut i praksis (Jensen og Ulleberg, 2019:184).
Institusjonell makt er forholdet mellom brukers selvbestemmelse og makt. Makt og tvang er komplisert og temaet er følsomt (Jensen og Ulleberg, 2019:184). Jeg bruker barnet eller barna, da det er de jeg henviser til og skriver om. Profesjonsutøvere skal forvalte samfunnets sosiale-, helse-, opplærings- og oppdragelsespolitikk, der de kan bestemme og avgjøre hva som er best for samfunnet. For å forstå relasjonene vi er i, vil maktperspektivet være viktig (Jensen og Ulleberg, 2019:184). Forstått fra barnehageperspektivet, er at i en barnehage skal det skrives planer. Denne planen skal ha innhold fra rammeplanen for barnehagen som er skrevet av myndighetene.
Barnehagelæreren bør få med seg for eksempel at alle barn skal få sine behov tilfredsstilt og at alle skal få medvirke i barnehagens gjøremål. Dette innebærer at barnehagelæreren har ganske mye makt over hva som skal skje i en avdeling. Her kan det kan være lett å glemme at de sjenerte barna kan være litt redde for å prate, da den voksne ønsker at barnet for eksempel skal svare på et spørsmål. Her kan det utøves tvang, i og med at barnet ikke blir tatt hensyn til i en gitt situasjon, der det ikke ønsker å si noe. I en slik setting vil det mest sannsynlig ikke bli en god kommunikasjon og dårlig relasjon oppstår.
Barnet kan føle seg utrygg, det blir spurt om noe det ikke ønsker å svare på og får dermed ingen støtte. På den positive siden kan det
virke stimulerende og oppmuntrende for barnet, da det får lov til å si noe og den voksne lytter tålmodig. Her vil den institusjonelle makten komme til uttrykk gjennom rutiner, strategier og normer (Jensen og Ulleberg, 2019:185).
Det vil også oppstå asymmetri mellom voksen-barn relasjon. De profesjonelle er ansatt for å yte (Jensen og Ulleberg, 2019:185).
Pedagogen møter barna med et pedagogisk blikk, altså faglig kunnskap. En pedagog vil nesten alltid tenke på hvordan hun skal snakke til eller møte et barn. Denne asymmetrien trenger ikke være negativ slik jeg ser det. Brukerne trenger noe fra de profesjonelle (Jensen og Ulleberg, 2019:185). Her blir det forstått at barna trenger noe fra pedagogen. De sosialt tilbaketrekkende, sensitive barna, eller barn generelt, trenger å bli sett, hørt, trøstet og forstått. Pedagogen skal alltid være sensitiv ovenfor barnas signaler. Eksempelvis kan et barn være trøtt på morgenen da det kommer i barnehagen. Den voksne kan velge å la barnet sitte for seg selv eller anerkjenne det ved å la det sitte på fange til barnet føler for å leke med de andre barna.
Med definisjonsmakt mener vi makt til å definere og beskrive virkeligheten, altså en makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten (Jensen og Ulleberg, 2019:186). Det kan i enkelte situasjoner være enkelt å tro at man vet hva som er best for barnet fordi en sitter med faglig kunnskap. En tolker en situasjon og trekker konklusjoner ut ifra det. Ta for eksempel der en voksen sier «nå er du trøtt, tror du skal roe deg ned litt jeg» uten å spørre om hva som har skjedd og prøvd å se det fra barnets perspektiv. Ofte er det slik at barna kan forklare hvorfor de handlet på den måten de gjorde. Man kan da kommunisere, men andre ganger sier ikke barnet noe og den voksne vet egentlig ikke hva som har skjedd. Slik jeg ser det kan det være viktig å bruke kroppsspråket og ansiktsuttrykket for å vise barnet at selv om du ikke har forstått, er du der for han. Den voksne ser på barnet med et mykt ansikt kanskje et lite smil eller strekke ut armene for å vise at det kan komme å sitte på fanget. På den måten kan barnet
føle at den voksne er der for det og kan føle seg anerkjent og trygg.
Som en fagperson eller medarbeider i barnehagen kan man bruke denne definisjonsmakten til å finne løsninger og forstå problemer, det er også et element i en definisjonsmakt. Kunnskapen personellet sitter med kan og bør brukes til å skape tillit hos barna (Jensen og Ulleberg, 2019:186).
2.4 Innagerende adferd
I følge Aunaas (2018:21) er innagerende adferd et faglig begrep på når innadvendtheten utvikler seg til en adferdsvanske. Barn og unges adferd er et uttrykk for at de kan ha det vanskelig. Jeg har valgt å forklare dette med to ulike begrep og at det er forskjellige måter å være innagerende på.
2.4.1 Introvert Det er mange begrep på det å være innadvendt. Du har for eksempel
introversjon som Cain (2014) skriver om i sin bok «stille». Det handler om å være introvert i en verden som aldri slutter å snakke.
Først og fremt handler det å være introvert om å være tilbaketrukken i samhandling med andre. Du blir sliten av å være sosial, du bruker veldig mye energi på å snakke, være engasjert og følge med på hva andre har å si. Ofte er det slik at introverte mennesker få mer energi og lader batteriene alene. De trives i eget selskap. Barnet er ofte godt likt av andre jevnaldrende, de er trofaste og ærlige, lar ofte andre snakke før dem. De er gode lyttere og derfor kan de få andre til å føle seg sett og hørt. Dette er stort sett selvvalg og de fleste som er
introverte velger å trekke seg bort eller bare sitte og se, dette kan komme av overstimulering. For å kunne slappe av, velger de å trekke seg bort (Aunaas, 2018:28). I følge Aunaas (2018:38) er det noen barn som liker å sitte og titte når de vil se an aktiviteten, der de antageligvis vurderer risikoen ved å gå inn i leken.
2.4.2 Sjenanse Det andre begrepet er sjenanse. Å være sjenert tenker vi kanskje på at
dette barnet er stille og rolig, forsiktig fremføring, stort sett snill og grei? Det vokser det sikkert av seg (Flaten, 2015:16-17). Her begynner muligens begrepet innagerende adferd å skille seg i to retninger. Å være sjenert er en helt naturlig egenskap som et barn er født med og har nedarvet, men de kan ha to forskjellige utfall. Det ene er, som jeg nevnte over, der et individ ønsker å være alene, de har ikke mindre energi enn de mer utadvendte, men de forbruker mer energi med andre (Aunaas, 2018:12-17). De introverte barna trives også å være alene og lader «batteriene» på denne måten. Det er når
sjenertheten går over i engstelse at vi kan begynne å bli bekymret. Da går det over i mer ensomhet og den er ikke selvvalgt. Sjenerte
individer er redde for å bli sett og bli midtpunkt i en forsamling, der du vekker oppmerksomheten til andre og alle ser på deg. De ønsker å være mer sosiale, men de synes det er vanskelig og blir redde for å snakke. Ofte er dette knyttet til at de er redde for avvisning og følelsen av å ikke mestre sosialt samspill. Det er også ofte knyttet til usikkerhet og dårlig selvfølelse (Aunaas, 2018:17-18).
Etter min erfaring med barnehagebarn over flere år, er de kanskje ikke direkte redde for å bli avvist, fordi de vet ikke helt hva det betyr, men de klarer ikke å mestre sosialt samspill. Det er kanskje følelsen og reaksjonen til barnet etter å ha blitt avvist og ikke klart å mestre en ting som gjelder for barnet. Dette er noe jeg ofte jeg legge merke til i en barnehagekontekst. Jeg observerer ofte at et eller to barn henvender seg til en spesiell voksen, og det er den voksne som stort sett ser, lytter og hjelper barnet når de skal spørre om noe eller har noe å fortelle. Det kan virke som at de vet at de får respons og ikke blir
«avvist», eller ikke blir hørt. Ifølge Aunaas (2018) blir selvfølelsen deres styrket slik at de opplever en egenverdi. Barna føler seg like verdifulle som de andre barna og de føler at de er gode nok som de er (Aunaas, 2018:45-46).
Ofte kan det sjenerte barnet bli sett på som stille og beskjeden. Dette trenger ikke å være usunt, men de har ofte en holdning som sier
«unnskyld at jeg er til» og dårlig selvhevdelse. Dette kan være irriterende for andre, noe som gjør at de kan tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet (Nielsen, 2007:15), for eksempel spørsmål om hvorfor de er så stille. Barnet vet ikke alltid hva de skal svare og da føler en seg kanskje litt dum. For de ønsker ikke å være så stille, og med slike spørsmål blir de mest sannsynlig enda mer stille.
Innagerende adferd, som beskrevet over, er et faglig begrep på at den innagerende adferden blir en utfordring. Som du vil se kan denne innagerende adferden ut arte seg på veldig forskjellige måter. Enten det å ha behov for å være alene, det oppleves positivt, eller det å føle seg ensom, der barnet har mindre kontakt med andre uten at det er ønskelig (Aunaas, 2018:17). Likhetene er at de trenger mer tid til å snakke, svare på spørsmål og tenker mye. De er heller ikke så opptatt av oppmerksomhet. Et barn som er tilbaketrukket kan virke utadvendt i trygge omgivelser som hjemme med mor og far og andre
familiemedlemmer (Aunaas, 2018:28-29). Slik det er forklart i nesten all litteratur jeg har lest, så er det ytterst viktig og være sensitiv på barnets signaler, slik at du kan fange opp engstelse og frykt. Jeg skal forklare dette nærmere, i sosial tilbaketrekning under (kap. 2.5).
2.5 Sosial tilbaketrekning
I dette kapittelet vil jeg ta for meg to subtyper av sosial
tilbaketrekning, sjenerthet, som er oversatt fra «shyness» av Sette og Zava et.alt. (2017) og usosial, oversatt fra «unsociability» av Sette og Zava et.alt. (2017). I følge Sette og Zava et.alt. (2017:1196) er
sjenerthet assosiert med internaliseringsproblemer i barnehagen og det å være usosial er relatert til ensom lek. Begge subtypene har også en signifikans på at de blir påvirket av jevnalder aksept, der de kan relateres til en assosiasjon til sosial følelses funksjon.
Et lavt nivå av aksept av jevnaldrende, ble de sjenerte relatert positivt til ensom lek og de usosiale barna ble assosiert med ytre problemer.
Sosialt tilbaketrekkende barn vil være i en risiko for å utvikle en del sosiale følelsesvansker, som negative opplevelser i lek med andre barn og internaliseringsproblemer. For eksempel avisning fra jevnaldrende og engstelse (Sette og Zava et.al., 2017:1196). Briggs (1988:290) skriver at sosial tilbaketrukkenhet innvolverer ukomfortabel og en hemmende adferd i nærheten av andre. Vanligvis er de fleste litt sjenerte i begynnelsen av et møte med nye mennesker, men det finnes noen som er kronisk sjenerte. Den ukomfortable og hemmende adferden reflekterer ofte en før disposisjonell setting, ikke en isolert reaksjon til en spesifikk sosial stimulus. Det har vist seg i
disposisjonen av sjenert deltagelse, er det rapportert at det er en større engstelse i forskjellige situasjoner, enn at de var sjenerte (Briggs, 1988:290-291). Noen ganger kommer det an på menneskenes
sjenerthets opplevelse, der det kommer an på situasjonssignalene som er i en situasjon. For andre kan sjenertheten virke som et
funksjonstrekk med tidsmessig stabilitet (Briggs, 1988:291). Briggs (1988:297) kan ha funnet ut at det ikke er individer som enten er introverte eller nevrotiske, men at det kan være begge deler.
Sjenerthet var uansett mer korrelert med introversjon enn nevrotisme.
Hans studie støtter heller ikke at det er to typer av sjenerthet
(introversjon og nevrotisme), men han mente at det var nyttig å dele sjenerthet opp i de som er «sjenert introverte» og «sjenert nevrotiske», der de fleste har en indre konflikt og kan lide av sosialt stress (Briggs, 1988:303). Allikevel har sjenerthet ikke samme konstruksjon som introversjon og nevrotisme. Sjenerthet ligger også nederst i hierarkiet slik Briggs (1988:291) forklarer det, der ekstroversjon og nevrotisme er øverst i hierarkiet. Det som ligger nederst i hierarkiet er også vanskelig å dele opp i subtyper. Det Sette og Zava et.alt. (2017) og Coplan og Bullock et.alt. (2015) har gjort er å dele sosial
tilbaketrukkenhet opp i to subtyper, sjenert og usosial. Slik jeg forstår det har Briggs (1988) prøvd å se om sjenerthet går under introversjon og nevrotisme. Noe det var vanskelig å se, da det ikke korrelerte.
Sjenerte barnehagebarn er også forskjellige, da det blir viktig å se om de er nevrotiske eller sjenerte introverte eller usosiale. Nervøse barn kan være nevrotiske, jeg skal ikke gå inn på dette da oppgaven ikke skal handle om diagnoser, men det er viktig å vite at det kan
forekomme og pedagogen tilkaller hjelp og støtte fra andre
profesjoner. Briggs (1988:305-306) skriver også at de fleste opplever sjenerthet forskjellig og at det er andre personlighetsvariabler som kommer inn, mer om det i underkap. 2.5.3 om temperament.
Det skal nevnes at de to neste underkapitlene vil ha en likhet med de to foregående underkapitlene introvert (2.4.1) og sjenanse (2.4.2). Her vil jeg stort sett forholde meg spesifikt til forskningsartikler og deres funn, hva som kan være beskyttende- og risikofaktorer. Det vil bli lagt vekt på jevnalderaksept. Noe som kommer igjen i kapittelet om lekens betydning (2.6).
2.5.1 Sjenerthet
Sjenerte barn opplever en indre konflikt av motivasjon mellom sosial tilnærming og sosial tilbaketrekning, der de har et ønske om å være interaktive, men får en hemmende følelse av negative
tilbakemeldinger, ubehaget av å bli avvist og følelsen av engstelse og uro. De har også en tendens til å være tilbaketrukket i familiære kontekster. Med dette kan de gå glipp av viktige muligheter til kognitiv utvikling og sosial kompetanse. Det viser seg i et
forskningsfunn at barnehagebarn med en sjenert personlighet utviklet engstelse og lavere sosiale evner i en alder av 12-13 år (Sette og Zava et.alt., 2017:1196).
Å være sjenert kan være en stor påkjenning for barnehagebarn.
Overgangen til skole kan være en stor utfordring, selv om de fleste sier de gleder seg, bør man tenke seg om før en tar det som en selvfølge at det skal være gøy for barna og at «alle» gleder seg. Selv om barn ofte gleder seg så vet de ikke helt hva de går til. Barnehagene skal ha førskolegrupper det året barna blir seks år, som en
forberedelse til skolestart. Det kan være en hjelp for barna til å få en bedre forståelse av hva de skal gjøre på skolen. Coplan og Bullock et.alt. (2015) skriver at spesielt skolesettingen kan være svært vanskelig og stressende for sjenerte barn. Det er en stor
jevnaldergruppe og en høy forventning til verbal deltagelse. Dette kan forverre følelsen av sosial frykt og selvfølelse. Ofte blir de sjenerte barna stående å se på de andre barna som leker. Igjen kan dette ofte predikere til internaliseringsproblemer, engstelse, ensom lek og dårlig relasjon til jevnaldrende. Disse barna blir også lett sett på som lite intelligente, lette og ha med å gjøre, lite engasjerende. Men lærere (pedagoger) som jobbet med disse barna var mer bekymret enn sinte, fordi de gjorde ikke noe ut av seg og kunne være vanskelige å forstå.
De hadde også da en forventning av at de fikk negative
jevnaldererfaringer (Coplan og Bullock et.alt., 2015:118 og 123).
Dette kan gjøre at innagerende adferd som sjenerthet blir et problem.
Siden sinne er en primær følelse for en lærer (pedagog), det er lettere å vise sinne, barnet har utagert og en vet hva som har skjedd. Er det å bekymre seg en mer sekundær følelse som er dypere og mer
kompleks. Når man er bekymret betyr det at man er urolig for et eller annet, for eksempel på barnets fremtidige utvikling av det sosiale følelseslivet og sosial kompetanse.
Det er ofte slik at sjenerte barn går glipp av viktige muligheter for kognitiv utvikling av sosiale ferdigheter fordi de er så tilbaketrukne.
Dette kan også føre til vanskeligheter med å bygge relasjoner og en mangel på sosial kompetanse og internaliseringsproblemer. Det er rapportert at sjenerte barnehagebarn ble mer engstelige og fikk
fattigere sosiale evner i 13-14 års alder. Videre var det også bevis i en metaanalyse at disse barna hadde en risikofaktor til å utvkle sosiale angstforstyrrelser (Sette og Zava et. alt., 2017:1197).
2.5.2 Usosial
I følge Sette og Zava et.alt. (2017) er usosiale barn relatert til det å ikke være interessert i å samhandle eller leke med andre.
De foretrekker å være med andre som er like kompetente som dem selv, derfor velger de ensom lek istedenfor å være med noen de ikke liker. I motsetning til de sjenerte er disse barna ikke redd for å være alene, de foretrekker å være alene. De kan gå ut og inn av sosiale kontekster uten at det påvirker dem noe særlig. Dette kan være en beskyttende faktor da de får akkurat nok sosial omgang med andre. De sjenerte på sin side vil ofte være ufrivillig alene, siden de har en tendens til å være redd for å spørre (Sette og Zava et.alt., 2017:1197).
Beskyttelsesfaktorene for begge disse typene er at de stort sett blir likt av jevnaldrende. Men som sjenert kan barnet bli avvist på grunn av at det trekker seg veldig unna, sier lite og kan virke annerledes. Lærere (pedagoger) har ingen spesiell grunn til ikke å like denne typen personligheter, men det kan påvirke de jevnaldrende og deres
holdning hvis pedagogen har dårlig eller god inkluderingsevne. Også lærerens tro på barnet har noe å si for voksen-barn relasjon (Copland og Bullock et.alt., 2015 og Sette og Zava et.alt., 2017).
De viktigste forskjellene er at når et barn er usosial så velger det å være alene, barnet er ikke redd, tør å ta initiativ. Når dette går over i ikke å tørre, være redd for å få et nei eller bare det og ikke si noe på grunn av at barnet er redd for å få negativ tilbakemelding, da går vi over på det å være sjenerte. Å være sjenert er ikke farlig i seg selv, men når det går på bekostning av det sosiale og individet føler en slags angst, da er det viktig å ta tak i dette. Jo yngre barnet er jo lettere er det å påvirke. Barnehagen er en fin begynnelse, ikke så store
grupper og en kan se store individuelle forskjeller og eventuelt ta tak i det som kan bekymre oss voksne.
2.5.3 Temperament
Temperament er noe som er grunnleggende i personligheten. Disse to sklir noe sammen, men de har noen forskjeller. Tradisjonelt har temperamentet vært basert på følelser og oppførsel som, tenkning, følelser og reflekser. Det er også antatt at temperamentet er mer biologisk rotfestet og omfanget av arvelighet og modning er dypere
enn personligheten. Temperamentet er også karakterisert av
irritabilitet, nød, tilpasning og aktivitetsnivå, noe som kan oppdages tidlig i livet. Dette gjør også barna til individuelle vesener (Chen og Schmidt, 2015:2). Temperamentet er også noe som er definert som stabilt, men har individuelle forskjeller i følelsesreguleringen og oppførselsreguleringen. Det er i de første fem årene av livet det er en betraktelig indre individuell endring. Det er rådende i
utviklingsstudier at den individuelle prosessen tar tid da den
involverer de komplekse indre relaterte biopsykologiske systemet av kropp og hjerne, noe som må kordineres i utviklingen for å forme et relativt stabilt mønster av funksjoner (Li, Deater-Deckard, Calkins og Bell, 2017:151).
Personlighetstrekket heller mer mot neurotisme, behagelighet og utadvendthet, noe som kan ses tidlig i livet, 2-3 årsalder, men stilner ofte med tiden. Noen av disse aspektene kommer ikke før senere og ikke før barnet har opplevd ulike sosiale situasjoner. Temperamentet kommer i forskjellige grader og alder, og det blir en del av
personligheten etterhvert som en blir eldre (Chen og Schmidt., 2015:2-3). I følge Slobodskaya og Kozlova (2016:127-128) er det også stor enighet om at temperament karakteriseres i de første
leveårene som en basis for senere utvikling av personligheten. Dette er også bekreftet av Li og Deater-Deckard et.alt. (2017:152). Tidlig temperamenttrekk som dukker opp tidlig i livet former og lager en grunnmur for personligheten senere i livet. Det er en betraktelig variasjon i en tidsmessig rangordningsstabilitet av temperamentet i tidlig barndom.
Temperamentet har ikke vært lett å studere, det er så mange faktorer som spiller inn. Det er heller ingen konkrete bevis på at det er en sammenheng mellom temperament, personlighet og samspill som danner tilknytning (Smith, 2015:124-125). Min observasjon av barna har vist meg at det utvalget jeg har tatt, de sjenerte og usosiale barna, har flesteparten et innagerende temperament, som gjør at de blir stille
og trekker seg innover i seg selv. De sier lite og det kan virke som de bli litt apatiske, de står helt rolig og ser ut i luften med et
ansiktsuttrykk som er helt tomt eller begynner å gråte når de opplever uenigheter med andre barn. Jeg har også observert at noen av de usosiale barna prøver å si i fra, men de blir ikke hørt av de andre barna, barnet blir oversett. Da kan dette barnet bli veldig frustrert, de viser ofte sinne eller begynner å gråte. Som oftest roer barnet seg straks en voksen kommer bort og har en empatisk fremføring, der den voksne viser forståelse og hjelper barna med å løse konflikten.
Kagans forskning (Cain, 2013) på små babyer har hatt en stor betydning for hvordan vi kan forstå barns emosjonelle og kognitive utvikling. Ved å observere reaktiviteten til barna og barns adferd i uvante situasjoner, la han også vekt på fysiologien. Han målte hjertefrekvens, fingertemperatur, blodtrykk og aktiviteter i nervesystemet, noe han trodde hadde å gjøre med den urgamle hjernedelen Amygdala som omtales for å være den emosjonelle hjernen. Dette er de grunnleggende instinktene vi mennesker deler med dyrene som frykt og appetitt (Cain, 2013:117). Hvordan barn reagerer kan da ha noe med Amygdala å gjøre, da den mottar informasjon fra sansene og sender dette ut til resten av hjernen og nervesystemet, som igjen forteller hvordan et individ skal respondere på for eksempel høye lyder. Kagans hypotese var da at barn med en lett stimulerende hjerne, altså Amygdala, ville bevege på seg eller skrike når de så nye ting og ville da vokse opp som introverte, fordi de reagerte sterkt på nye ting, lyder og lukter, de var høyreaktive (Cain, 2013:118).
Som sagt tidligere er tidlig temperamentstrekk som dukker opp tidlig i livet, noe som former og lager en grunnmur for personligheten senere i livet, og at det er store individuelle forskjeller og en
modningsprosess. Det er også sett mønster på dette når det gjelder modning av hjertet og andre komponenter av den fysiologiske
utviklingen i tidlig barndom (Li og Deater-Deckaed et.alt., 2017:152).
For eksempel hjerterytmen, puls og pust i hvilepulsrytmen som Li og Deater-Deckaed et.alt (2017) har undersøkt. De sier at
hvilepulsrytmen har blitt linket til diverse aspekter av kognitive funksjoner og fysiologisk tilfredshet gjennom tidlig barndom og videre. Det viser seg at det er en endring av mønsteret i utviklingen og at den endringen er lineær hele veien til voksen alder og kan
korresponderes med hjerterytmen. Når en sammenligner en fireåring og en toåring, er fireåringen mer selvregulert i følelsene sine, det kognitive og oppførselen er mer utviklet. Hjertefunksjonen er også mer regulert (Li og Deater-Deckaed et.alt., 2017:152). For
personligheten vil dette si at barn med en høyere hvilepulsrytme er assosiert med at de er bedre til å uttrykke følelser, adferdsreaktivitet, bedre følelsesregulering og sosial kompetanse. Jo lavere hjerterytme og hvilepulsrytme, jo flere funn av aggressiv oppførsel på tvers av aldersgruppene. Individer med lav hjerte- og hvilepulsrytme er også karakterisert til å være bedre tilpasningsdyktige når det gjelder stress i miljøet de er i enn de med høyere hjerterytme (Li og Deater-Deckaed et.alt., 2017:152). Dette var litt om det fysiologiske og hvordan det henger sammen med hjernen, samt hvordan det kan påvirke adferden, det kognitive og andre deler av kroppen. Dette er noe som går igjen i Kagans forsking, men han fokuserte på høy- og lav reaktivitet hos barn. Artikkelen av Li og Deater-Deckaed et.alt. (2017) er mer generell slik jeg forstod det. Det er viktig å forstå at det ikke bare er det ytre som påvirker et barns temperament og personlighet, men at det er noe som er grunnleggende fra fødsel av som kan påvirke barnets oppførsel. Det er da den nærmeste omsorgspersonens sensitivitet ovenfor barnet blir avgjørende for videre utvikling.
Uansett så er det viktig å vite at utviklingen til et barn og dets hjerte- og hvilepulsrytme, er individuelle. Stabiliteten vil komme an på personlighets- eller temperamentstrekket til barnet.
Videre vil jeg se på det biologiske fundamentet og hvordan dette kan påvirke temperamentet, før jeg går over til den sosiale konteksten med
