Formuesforholdet mellom ektefeller i internasjonale ekteskap

(1)

Formuesforholdet mellom ektefeller i internasjonale ekteskap

En fremstilling av de norske rettsvalgsreglene

Kandidatnummer: 703 Leveringsfrist: 25. 04. 2013 Antall ord: 15 386

(2)

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema og de ulike typetilfellene hvor rettsvalgsproblemer gjør seg gjeldende for formuesordningen mellom ektefeller ... 1

1.2 Særlig om begrepet ”formuesordning” og formuesstatuttet i internasjonale ekteskap . 3 2 METODEN OG RETTSKILDEBILDET I DEN NORSKE INTERNASJONALE PRIVATRETTEN ... 4

2.1 Hensynet til forutberegnelighet og harmonisering ... 4

2.2 Verneting ... 6

2.2.1 Kravet om saksforholdets tilstrekkelige tilknytning ... 7

2.3 Tilknytningskriterier, kvalifikasjonskonflikt og rettsvalg ... 9

2.3.1 Tilknytningskriterier ... 9

2.3.2 Kvalifikasjonskonflikt ... 9

2.3.3 Rettsvalg ... 11

2.4 ”Irma-Mignon”-formelen og prinsippet om ”nærmeste tilknytning” ... 12

2.4.1 Nærhetsprinsippets rettslige rekkevidde ... 13

2.5 Konvensjonene og deres anvendelsesområde ... 15

2.5.1 Den nordiske familierettskonvensjonen av 6. februar 1931 ... 16

2.6 EU-rettens betydning og dens kilder ... 17

2.6.1 Brussel II-forordningen (EF) 2201/2003 ... 19

2.6.2 Roma III og dens anvendelsesområde ... 20

2.6.3 Roma IV-forordningen ... 22

(3)

3 RETTSVALGSREGLENE FOR ETABLERING AV FORMUESORDNINGEN

MELLOM EKTEFELLER ... 23

3.1 Personalstatuttet ... 23

3.1.1 Domisilprinsippet ... 23

3.1.2 Statsborgerprinsippet ... 25

3.1.3 Er domisilprinsippet den mest gunstige løsningen? ... 25

3.2 Hovedregelen i norsk internasjonal privatrett om første felles domisil ... 27

4 DEN ALLEREDE ETABLERTE FORMUESORDNINGEN VED STATUTTSKIFTE ... 28

4.1 Uforanderlighetsprinsippet ... 29

4.1.1 Uforanderlighetsprinsippet i henhold til den nordiske familierettskonvensjonen ... 30

4.1.2 Uforanderlighetsprinsippet i forhold til tredjepart ... 30

4.1.3 Betydningen av de særnorske inngrepsnormene i forhold til uforanderlighetsprinsippet ... 31

4.1.4 Uforanderlighetsprinsippets hensiktsmessighet ... 32

5 AVTALER OM DEN INTERNE FORMUESORDNINGEN ... 34

5.1 Rammen for avtalefriheten: Personalstatuttet eller formuesstatuttet? ... 35

5.1.1 Ektepaktens form ... 36

5.1.2 Det materielle innholdet av ektepakten ... 37

6 PARTSAUTONOMI I INTERNASJONALE EKTESKAP ... 38

6.1 Utstrekningen av partsautonomi mellom ektefeller ... 38

6.2 Kan en rettsvalgsadgang aksepteres i norsk rett? ... 39

6.2.1 Partsautonomi i henhold til den nordiske familierettskonvensjonen ... 39

6.2.2 Den norske doktrinens standpunkt til partsautonomi for ektefeller ... 42

6.2.3 Norsk rettspraksis standpunkt til partsautonomi for ektefeller ... 45

6.2.4 Rettskomparativt om partsautonomien ved ektefellers formuesforhold ... 47

(4)

7 SÆRLIG OM SKILSMISSE OG EVENTUELL DELING VED EKTESKAPETS

OPPHØR ... 48

7.1 Hovedreglene ved gjennomføring av skiftet i utenomnordiske forhold ... 49

7.1.1 Vernetingsreglene i henhold til den nordiske familierettskonvensjonen ... 50

7.2 Særlig om jurisdiksjon og lovvalg i EU ... 50

7.2.1 De alminnelige vernetingsreglene ... 51

7.2.2 Ektefellenes avtale om verneting og lovvalg – Roma III ... 52

8 AVSLUTNING – BEHOV FOR KODIFISERING? ... 54

9 LITTERATUR- OG KILDELISTE ... 56

(5)

1 Innledning

1.1 Tema og de ulike typetilfellene hvor rettsvalgsproblemer gjør seg gjeldende for formuesordningen mellom ektefeller

Vi lever i dag i en stadig mer globalisert verden hvor avtaler og andre rettslige relasjoner, deriblant ekteskap, inngås på tvers av landegrenser og rettssystemer. Som en følge av denne globaliseringen vil det kunne oppstå rettsvalgsproblemer, også betegnet som lovvalgs- problemer, i de tilfeller hvor et rettsforhold har en relevant tilknytning til flere staters privatrettslige materielle regler. Dersom rettsforholdet som skal bedømmes har en relevant tilknytning til flere staters rettsordninger, må dommeren treffe et rettsvalg basert på landets rettsvalgsregler. Bestemmelsene er i seg selv en del av landets egen nasjonale rett, men rettsforholdets art er av internasjonal karakter, derav navnet ”internasjonal privatrett”.

Broch forklarer begrepet ”internasjonal privatrett” slik: ”Den internasjonale privatretts oppgave er å skape orden i det kaos som forårsakes av at internasjonale private rettsforhold eksisterer i et stadig økende antall, mens vi bare har nasjonale rettssystem for å løse dem.

Den internasjonale privatretts metode er å avgrense området for hvert av disse nasjonale rettssystemers anvendelse.”¹

På familierettens område blir det praktisert ulike lovvalgsregler på tvers av grensene, og rettsområdet har derfor et stort behov for å søke å skape internasjonalprivatrettslig rettsenhet. Fremstillingen tar sikte på å gi en redegjørelse for de internasjonalprivatrettslige spørsmål som kan oppstå i de ekteskap hvor ektefellene har tilknytning til flere stater. Ho- vedfokuset vil her ligge på formuesordningen mellom ektefeller og de lovvalgsspørsmål som gjør seg gjeldende i denne sammenheng.

1 Broch, TfR 1968, s. 595

(6)

Det vil kunne oppstå visse ”typetilfeller”² av rettsvalgsproblemer hva gjelder formuesordningen mellom ektefeller i internasjonale ekteskap. Det mest utpregede rettsvalgsproblemet vil forekomme der to personer fra hver sin stat inngår ekteskap. For eksempel dersom den ene ektefellen er fra Norge og den andre fra Storbritannia, blir spørsmålet om hvilket av disse staters formuesordning som kommer til anvendelse. Et annet typetilfelle kan tenkes der hvor et ektepar med en allerede etablert formuesordning flytter til en annen stat. Vil de da kunne beholde sin opprinnelige formuesordning eller vil statuttskifte innebære ny formuesordning?

Det som er nevnt i forutgående avsnitt, omtales i den juridiske litteraturen som ”hovedtype- tilfeller”. Det reiser seg imidlertid to andre rettsvalgsproblemer på tvers av disse. Det første vil være hvorvidt det kan være aktuelt å dele opp formuen, for eksempel skille mellom fast eiendom og løsøre eller om man skal se hele formuen under ett. Det siste spørsmålet er hva som utgjør formuesordningen i internasjonalprivatrettslig forstand.

I tillegg til de ovennevnte rettsvalgsproblemer vil jeg i denne oppgaven gi en fremstilling av metoden og rettskildebildet i den internasjonale privatretten. Fremstillingen tar utgangspunkt i de norske rettsvalgsreglene men for helhetens skyld vil jeg også gi en kort redegjø- relse for de aktuelle lovvalgsbestemmelsene vi finner i EU-rettslig sammenheng.

Av hensyn til oppgavens omfang har jeg valgt å avgrense mot de lovvalgsspørsmål som kan oppstå i forbindelse med arvefall og uskifte. Videre avgrenses det også mot økonomis- ke forhold til tredjemann samt underhold. I forbindelse med separasjon og skilsmisse avgrenses det her mot reglene om anerkjennelse.

2 Thue, Internasjonal privatrett, s. 391

(7)

1.2 Særlig om begrepet ”formuesordning” og formuesstatuttet i internasjonale ekteskap

Enhver formuesordning mellom ektefeller forutsetter gyldig ekteskap, og formuesordningen blir således en virkning av ekteskapet. Med begrepet ”formuesordning”, eller ”formuesforhold”, menes hvordan ektefellenes økonomiske forhold er ordnet og fordelt i ekteskapet - med andre ord, det økonomiske forholdet mellom ektefellene. Vi skiller her mellom ”felleseie” og ”særeie”. Særeie er ekteskapslovens³ betegnelse på formue som er unntatt fra likedeling ved ekteskapets opphør. Formue som er særeie står i motsetning til formue som er felleseie, hvor sistnevnte utgjør normalordningen for formuesforholdet mellom ektefellene. Når det gjelder omfanget av formuesordningen, skiller man i teorien mellom ”fellesstatutt” og ”enkeltstatutt”. Ved avgjørelsen av rettsvalget for ektefellenes formuesforhold må man avklare hvorvidt det er én rettsvalgsregel som gjør seg gjeldende for hele formuen, såkalt fellesstatutt, eller om det er ulike rettsvalgsregler som gjelder for de ulike aktiva eller rettsspørsmål, såkalt enkeltstatutt.⁴

I Norge og de skandinaviske landene Sverige og Danmark opererer man med prinsippet om formuens enhet - et fellesstatutt. Formuesordningens ”enhet” innebærer at samme lands rettsregler vil få anvendelse på samtlige av de formuesverdier som tilhører ektefellene. Det- te innebærer at dersom en nordmann gifter seg med en spanjol og deres første felles domisil er i Norge og de er underlagt norske felleseieregler, vil en eventuell ferieeiendom i Spania falle inn under den norske ekteskapsrettslige formuesordningen. Dette gjelder imidlertid bare mellom ektefellene. I forhold til tredjemann vil den faste eiendommen måtte reguleres etter retten i det landet hvor eiendommen ligger, såkalt lex rei sitae. Med begrepet ”lex rei sitae” menes at det er retten i den stat der eiendommen ligger som kommer til anvendelse.

3 Lov av 4 juli 1991 nr. 47

(8)

Om man ser hen til common law-landene skiller man imidlertid mellom løsøre og fast eiendom hva gjelder formuesordningen mellom ektefeller. Her vil den faste eiendommen være underlagt retten i den stat hvor eiendommen ligger (lex rei sitae). Historisk sett er nok dette skillet en følge av at common law i stor grad er bygget på prosessregler i motsetning til de materielle kontinental-europeiske reglene.⁵ Thue begrunner dette med at ”Skillet ble etablert da engelske dommere var mer opptatt av jurisdiksjonsspørsmål enn av rettsvalg;

bare domstolene der en fast eiendom ligger har jurisdiksjon.”⁶ For de internordiske ekte- skapene vil formuesstatuttet også modifiseres. Skillet mellom fast eiendom og løsøre er nemlig inntatt i den nordiske familierettskonvensjonen av 6. februar 1931, som er gitt lovs kraft ved lov nr. 75 av 19. desember 1969 om gjennomføring av nordiske konvensjoner.

Mens løsøre skal følge formuesstatuttet, skal ektefellenes rådighetsadgang over bolig og fast eiendom bedømmes etter lex rei sitae prinsippet, jfr. artikkel 3 b. Begrunnelsen for denne bestemmelsen er at formkrav vedrørende fast eiendoms rettsforhold i forhold til tredjemann følger lex rei sitae.⁷

2 Metoden og rettskildebildet i den norske internasjonale privatretten

2.1 Hensynet til forutberegnelighet og harmonisering

Forutberegnelighet og harmonisering utgjør hovedhensynene for internasjonal privatrett.

Thue illustrerer begrepet ”harmonisering” i forbindelse med den materielle retten på en god måte i artikkelen ”Europeisk familierett – uniformering eller toleranse?”. Thue sammenlig- ner her den juridiske forståelsen av begrepet med den begrepsforståelse som hører til mu- sikken, ”ikke som betegnelse på en enkelt uniform tone, men som betegnelse på resultatet av at flere forskjellige toner spiller sammen og mot hverandre og derigjennom skaper en

7 Cordes, Stenseng og Lenda, Hovedlinjer i internasjonal privatrett, s. 255

(9)

harmoni”.⁸ Med dette taler Thue for respekt av de ulike systemer og mot en tvangsharmo- nisering av de substansielle regler. Når de ulike materielle rettssystemer er forskjellige, er det viktig å ha lovvalgsregler for å kunne vite hvilket system som skal anvendes. Disse lovvalgsreglene bør være harmoniserte i den forstand at de bør alle bruke samme tilknytningsfaktor.

Ifølge Frantzen vil hensynet til forutberegnelighet skape særlige problemer i internasjonal privatrett. Dette på bakgrunn av at internasjonal privatrett innebærer at man er nødt til å vurdere forutberegnelighetsspørsmålet i et bredere perspektiv ettersom rettsforholdet har tilknytning til flere land.⁹ For å sikre forutberegnelighet for partene er det viktig at det etterstrebes utarbeidelse av ensartede lovvalgsregler.¹⁰ Ved å prøve å oppnå mest mulig harmonisering av rettsvalgsreglene på tvers av landegrensene vil man samtidig sikre forutberegnelighet i forhold til sin egen rettsstilling.

Da det er lite sannsynlig eller ønskelig at de materielle rettsreglene hva gjelder ekteskaps- lovgivning noensinne vil være fullstendig harmoniserte og like på tvers av landene og de ulike rettssystemer, vil det være mer realistisk og gjennomførbart å kunne utarbeide ensartede lovvalgsregler og på den måten allikevel ivareta hensynet til forutberegnelighet. Slik vil harmoniseringen bidra til å eliminere all tvil i forhold til hvordan en flerstatlig tvist skal løses. Harmonisering av lovvalgsregler er også viktig for å forhindre strategiske anleggel- ser av saker. Ettersom domstolen anvender domstollandets lovvalgsregler til å utpeke bakgrunnsretten, vil saksøkeren kunne velge verneting avhengig av hvilke lovvalgsregler som utpeker den bakgrunnsretten som er mest fordelaktig for ham. Også kjent som forum shop-

8 Thue, Globalisering og familirett 2004, s. 120

9 Frantzen, Jussens venner 2002, s. 75

10 Lundgaard, Gaarders innføring i internasjonal privatrett, s. 37

(10)

ping.¹¹ Ved harmonisering av lovvalgsreglene vil vi kunne unngå slike strategiske saksan- leggelser.

2.2 Verneting

I sivile tvister må søksmål anlegges på det sted hvor søksmålet har såkalt ”verneting”. Tvis- teloven av 17. juni 2005 nr. 90 inneholder bestemmelser vedrørende dette. Hovedregelen i norsk rett er at søksmål skal reises ved saksøktes hjemting, jfr. tvl § 4-4. Søksmål av internasjonal karakter blir imidlertid annerledes. I sistnevnte ligger det at på samme måte som tilknytningen til en fremmed stat kan ha betydning for hvilket lands rett som skal anvendes, kan tilknytningen også ha betydning for om en norsk domstol overhode er kompetent til å behandle saken eller ikke.¹² Svaret på dette vil bero på de norske interne rettsreglene og de folkerettslige forpliktelsene som Norge er bundet av, ved for eksempel ratifiserte traktater.

Bestemmelsene vedrørende internasjonale verneting finner vi i tvl § 4-3 og i Luganokon- vensjonen, om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, av 2007 som er gjort til norsk lov ved henvisning i tvl § 4-8. Dette innebærer at de saker som omfattes av Luganokonvensjonen, gir konvensjonen forrang fremfor tvistelovens regler, jfr tvl § 1-2.¹³ I henhold til konvensjonens fortale gjelder Luga- no saker om ”internasjonale rettsforhold”, men den gjør seg imidlertid ikke gjeldende i saker om ”formuerettigheter som følge av ekteskap”, jfr. artikkel 1 annet ledd nr. 2. Av den grunn vil jeg ikke behandle konvensjonen noe mer inngående i denne oppgaven.

11 Cordero Moss, TfR 2010, s. 831

13 Tvistelovsbrev nr. 5, Domstolenes saklige og stedlige domsmyndighet

(11)

2.2.1 Kravet om saksforholdets tilstrekkelige tilknytning

De vernetingsreglene vi finner i tvistelovens kapittel 4, har som siktemål å gjennomføre en forenkling og harmonisering med bestemmelsene i Luganokonvensjonen av 2007.¹⁴ I tvistelovens § 4-3 (1) oppstilles kravet om at saksforholdet i den internasjonale tvisten må ha en ”tilstrekkelig tilknytning” til Norge for at den skal kunne gå for norske domstoler. Det er imidlertid diskutert i teori og rettspraksis hvorvidt tvl § 4-3 (1) oppstiller en selvstendig hjemmel for å anlegge et søksmål om internasjonale forhold i Norge utelukkende på bakgrunn av en såkalt tilknytningsvurdering.¹⁵

Schei forutsetter at bestemmelsen er en begrensning av norske domstolers kompetanse, og at verneting etter tvl §§ 4-4 til 4-6 må være til stede i tillegg til at det må være tilstrekkelig tilknytning etter § 4-3 for at norske domstoler skal være stedlig kompetente.¹⁶ Cordes, Stenseng og Lenda støtter Scheis syn på at tilknytning etter tvl § 4-3 (1) alene ikke vil være tilstrekkelig.¹⁷ I dette ligger det at dersom det ikke kan påvises norsk verneting etter de generelle vernetingsreglene i tvistelovens kapittel 4 eller i de særlige vernetingsreglene i annen lovgivning, for eksempel skifteloven, vil det ikke kunne sies å foreligge tilstrekkelig tilknytning til Norge og dermed ingen nasjonal eller internasjonal domskompetanse som sådan.¹⁸

Skoghøy og Hov fremholder på sin side at tvl § 4-3 (1) utgjør en selvstendig hjemmel for norsk domsmyndighet og skal begrunnes i ordlyden om at saksforholdet skal ha ”tilstrekkelig tilknytning til Norge”.¹⁹ Ifølge Hov må vurderingen av saksforholdets ”tilstrekkelige

14 Tvistelovbrev nr. 5, Domstolenes saklige og stedlige domsmyndighet

15 Haukaas, LoR 03/12, s. 153

16 Schei, Tvisteloven kommentarutgave 2007, s. 184

19 Skoghøy, Tvisteløsning 2010, s. 48 / Hov, Rettergang III 2007, s. 49

(12)

tilknytning” i de øvrige internasjonale saksforhold måtte skje etter en ”totalvurdering av samme slag som den som foretas når en skal avgjøre om norsk eller fremmed rett skal anvendes på forhold, den såkalte Irma-Mignon-formelen.”²⁰ ”Irma-Mignon”-formelen behandles mer inngående under punkt 2.4 i oppgaven. Viktige vurderingsmomenter som kan tas i betraktning her, vil blant annet være behovet for å få saken avgjort i Norge, sakens art og norske rettsvalgsreglers valgte lands materielle rett.

I Rt. 2010 s. 1197 (Baasland) fikk en norsk statsborger rett til å saksøke et australsk spill- selskap i Norge med hjemmel i tvl § 4-3 (1). Norske domstoler var ikke etter kjennelsen kompetente til å behandle saken etter de særlige vernetingsreglene i tvisteloven, jfr. tvl §§

4-4 til 4-6, men Høyesterett anså likevel tvisten for å ha en så nær og tilstrekkelig tilknytning til Norge at saken kunne anlegges her. Det faktum at Høyesterett dømmer i siste in- stans og at avgjørelser derfor skal gis rettskildemessig stor betydning, taler for å anse tvl § 4-3 (1) som selvstendig hjemmel for internasjonalt verneting. Den forståelsen som Høyes- terett her angir, støtter opp om Hovs argument om å legge til grunn det tradisjonelle utgangspunktet i internasjonal privatrett om nærmeste tilknytning i lovvalgsspørsmål, jfr. i denne sammenheng ”Irma-Mignon”-formelen i punkt 2.4.

Til tross for at verneting og lovvalg i utgangspunktet reguleres av ulike regelsett, henger spørsmålene tett sammen.²¹ For eksempel henvises det til vernetingsreglene vi finner i Brusselforordningen²² i Roma-forordningene²³ som regulerer lovvalg. Dette innebærer at de kriteriene som gjør seg gjeldende i forbindelse med lovvalg, også vil være av betydning for vurderingen vedrørende verneting. I etterkant av avgjørelsen i Rt. 2009 s. 1537 (Bok- handleren i Kabul-dommen) ble den individualiserende metoden i Rt. 1923 II s. 58 (Irma-

20 Hov, Innføring i prosess, s. 210

21 Haukaas, LoR 03/12, s. 169

22 Rådets forordning nr. 44/2001

23 Roma I- (nr. 593/2008) og Roma II-forordningene (nr. 864/2007)

(13)

Mignon-dommen) noe fraveket i den forstand at lovvalg nå skal avgjøres etter mer objektive og generelle kriterier.²⁴ Dersom man overfører denne nye tilnærmingen av lovvalgs- spørsmål til vernetingsspørsmålet, vil dette innebære at tilknytningsvurderingen må være nært knyttet til de interne vernetingsreglene, ettersom det er disse som angir typetilfellene.²⁵ Med andre ord vil man måtte vurdere typetilfellet mer en den konkrete tvisten.

2.3 Tilknytningskriterier, kvalifikasjonskonflikt og rettsvalg

2.3.1 Tilknytningskriterier

Rettsvalget avhenger av tilknytningskriteriet, som igjen avhenger av rettsområde. Tilknyt- ningskriteriene vil i alminnelighet gi en løsning på lovvalgsspørsmålet som samsvarer med partenes forventninger om hvilket lands rett som skal gjelde. For formuesordningen i internasjonale ekteskap opererer man med objektive og subjektive tilknytningskriterier.²⁶ De objektive tilknytningskriteriene er de tilknytninger en stats internasjonale privatrett har for rettsvalg vedrørende ektefellers formuesordning. Som tidligere nevnt er det alminnelige utgangspunktet her at hjemlandsretten kommer til anvendelse med unntak av noen stater som opererer med lex rei sitae for fast eiendom. De subjektive tilknytningskriterier er tilfellet når ektefellene har valgt et bestemt lands rettsordning ved for eksempel avtale. Hvorvidt det er adgang til slik avtale etter norske internasjonale privatrettslige regler, drøftes henholdsvis under oppgavens punkt 5 og 6.

2.3.2 Kvalifikasjonskonflikt

Med begrepet ”kvalifikasjonskonflikt” sikter man til den problemstilling som oppstår når det saksforhold man skal foreta et rettsvalg for henføres til én bestemt rettskategori i lex

25 Haukaas, LoR 03/12, s. 169

(14)

fori, men til en annen rettskategori i henhold til utenlandsk rett. Med begrepet ”lex fori”

menes at man legger domstollandets rett til grunn. Det blir her et spørsmål om hvilket lands rettssystematikk man skal følge ettersom rettsvalget vil bli forskjellig avhengig av hvilket lands rett som er å anse som kvalifikasjonsstatutt.²⁷ For eksempel er rettsinstituttet ”joint account” i common law et ukjent rettsforhold i norsk og kontinental-europeisk rett. Det internasjonalprivatrettslige problemet som da oppstår i denne sammenheng, er at vi i norsk rett ikke har noen rettsvalgsregel for ”joint accounts” grunnet at rettsinstituttet ikke eksisterer i lex fori. Løsningen blir her enten å omforme rettsinstituttet til noe norsk-rettslig slik at vi dermed har en rettsvalgsregel, eller så må det kategoriseres etter retten i det land der rettsinstituttet finnes.²⁸

Illustrerende i denne sammenheng er saksforholdet i Rt. 1995 s. 1415, den såkalte ”Joint Account”-dommen. Her hadde et norsk ektepar to joint accounts i en New York-bank. Ved ektemannens død krevde hans særkullsbarn fra et tidligere ekteskap arv fra innestående på kontiene. I henhold til joint account-ordningen samt New York-rett, beholdt gjenlevende alt som stod på de to kontiene. Høyesterett uttalte at ”Vurderingen av hvilke lovvalgsregler som skal legges til grunn – om det er lovvalgsreglene innen kontraktsretten eller familieretten, eventuelt arveretten – er et såkalt kvalifikasjonsspørsmål som må avgjøres etter norsk rett. Her er det sikker tradisjon for lex fori – retten på det sted hvor saken behandles. Unn- takene er snevre. Bankkonto av typen ”joint account” har vi ingen parallell til i Norge. Men dette gir ikke grunnlag for å fravike lex fori. Det er nettopp når man står overfor ulike rettsdannelser i de land et rettsforhold har tilknytning til, at kvalifikasjonsspørsmålet i forhold til lovvalgsreglene har praktisk betydning.”²⁹ Med dette kvalifiserte Høyesterett ”joint account” som tilhørende formuesordningen mellom ektefeller med tilhørende norsk rettsvalgsregel.

29 Rt. 1995 s. 1415, s. 1419

(15)

Thue hevder i sin fremstilling at ”Det retningsgivende for å avklare hva som internasjonalprivatrettslig tilhører formuesordningen bør være at materielle formuesreguleringer som bare gjelder for gifte tilhører formuesordningen; reguleringer som er en ekteskapsvirk- ning”.³⁰ Videre sier Thue at når man bruker dette som ramme og utgangspunkt samt legger til grunn en rettskomparativ forståelse av begrepet ”formuesordning”, ”vil man sjelden få den kvalifikasjonskonflikt som ofte tas opp i forbindelse med formuesordningens omfang”.³¹ De kvalifikasjonsproblemer som kan oppstå i forbindelse med arverettslige problemstillinger faller utenfor oppgavens ordlyd og vil derfor ikke bli behandlet her.

2.3.3 Rettsvalg

Når vernetingsspørsmålet er behandlet og kvalifikasjonsspørsmålet om hva slags rettsforhold det er tale om er avklart, for eksempel om ektepakten skal innordnes under familieretten eller er å anse som et kontraktsrettslig spørsmål, må domstolen foreta et rettsvalg og finne frem til hvilken stats materielle rettsregler som har størst tilknytning til tvisten. Retts- valget foretas ved at det aktuelle domstolslandet anvender sine egne lovvalgsregler i sin egen rett. Eksempelvis dersom et krav blir reist i Norge, vil norske domstoler anvende de norske internasjonale privatrettslige reglene for å kunne avgjøre hvilket lands materielle rett den skal legge til grunn i saken. Det er på ingen måte gitt at et land skal legge sin egen rett til grunn, dette til tross for at tendensen nok peker i retning av å gi det aktuelle dom- stolslandets rett et større anvendelsesområde enn fremmed rett.

For norsk retts del er det et fåtall lover som inneholder konkrete rettsvalgsregler, og vi blir dermed i stor grad henvist til å avgjøre rettsvalget på ekteskapsrettens område på bakgrunn av ulovfestede prinsipper basert på sedvanerett og rettspraksis. Noen av prinsippene som gir veiledning om rettsvalget er lovfestet ved §§ 5a og 30b i lov nr. 47 av 4. juli 1991 om

(16)

ekteskap. Ytterligere vil vi kunne finne lovfestede reguleringer av rettsvalgsreglene i den nordiske familierettskonvensjonen fra 1931. Denne konvensjonen er gitt lovs kraft ved lov nr. 75 av 19. desember 1969 om gjennomføring av nordiske konvensjoner. Som vi imidlertid skal se nærmere på, inneholder den også visse begrensninger for sitt anvendelsesområde og får kun anvendelse på de internordiske ekteskap.

2.4 ”Irma-Mignon”-formelen og prinsippet om ”nærmeste tilknytning”

Den såkalte ”Irma-Mignon”-formelen er tradisjonelt ansett for å være den gjeldende hovedregelen for lovvalg i Norge. Prinsippet om at rettsvalget i enkelte tilfeller må bero på en konkret skjønnsmessig vurdering av hvilken stat et rettsforhold har sin sterkeste eller nær- meste tilknytning til, blir av blant annet Ragnar Knoph ansett som en rettslig standard og nærmest som ”grunnloven” i internasjonalprivatrettslig sammenheng.³² Innholdet og den rettslige bakgrunnen for ”Irma-Mignon”-formelen finner vi i Høyesterettsavgjørelsen ved samme navn i Rt. 1923 II s. 58.

Saken gjaldt to norske skip, Irma og Mignon, som kom ut for et sammenstøt i engelsk far- vann. I avgjørelsen var det spørsmål om hvorvidt det var norsk eller engelsk rett som skulle legges til grunn. Høyesterett kom her til at det måtte foretas en konkret skjønnsmessig vurdering for å finne ut hvilken stats rett forholdet hadde sin sterkeste tilknytning til. Det ble uttalt at formelen tar ”utgangspunkt i den betragtning, at et forhold fortrinsvis bør bedøm- mes efter loven i det land, hvortil det har sin sterkeste tilknytning, eller hvor det nærmest hører hjemme”, jfr. Rt 1923 II s. 58.

Som vi ser her, så overlates rettsvalget etter ”Irma-Mignon”-formelen til en såkalt ”konkret helhetsvurdering”, noe som vil medføre at avgjørelsenes utfall i stor grad vil bero på dom- merens skjønn. Relevante vurderingsmomenter vil her kunne være ektefellenes felles sosia- le tilknytning til en stat gjennom for eksempel opprinnelse, språk eller yrke. Også ektes-

(17)

kapsinngåelseslandet kan være relevant under forutsetning av at tilknytningen til dette landet ikke er tilfeldig.³³ Når formelen er så vag og på ingen måter binder rettsvalget til be- stemte og konstante tilknytningsfaktorer vil dette kunne medføre usikkerhet med hensyn til rettsvalgets utfall for partene, og ”nærhetsprinsippet” som oppstilles i ”Irma-Mignon”, ut- gjør derfor en lite tilfredsstillende regel³⁴.

2.4.1 Nærhetsprinsippets rettslige rekkevidde

I juridisk teori har det vært diskutert hvorvidt ”Irma-Mignon”-formelen overhode får anvendelse på familierettens område tatt i betraktning at sakens faktum gjaldt erstatning og hovedsakelig har fått anvendelse deretter, altså på formuerettens område.³⁵ Det blir med andre ord her et spørsmål om ”Irma-Mignon”-formelens rettslige rekkevidde for anvendelse på formuesordninger mellom ektefeller.

Thue er i sin fremstilling kritisk til nærhetsprinsippets anvendelse hovedsakelig av den grunn at den lett kan oppfattes som en regel av høyere rang enn de mer konkrete og faste reglene, og på den måten hindre dannelse av nye internasjonalprivatrettslige regler. Nær- hetsprinsippet vanskeliggjør også et av hovedhensynene i internasjonal privatrett, nemlig hensynet til forutberegnelighet. Thue hevder i denne sammenheng at dersom man overlater rettsvalgsproblemet til en dommers skjønn, vil dette medføre at ektefellene vil leve i uvi- tenhet hva gjelder deres formuesordning helt frem til et eventuelt oppgjør ved endt ekteskap finner sted.³⁶ En slik løsning anser Thue som utilfredsstillende og uttaler at man må komme ut av ”den juridiske impresjonisme som Irma-Mignon-dommen anviser”.³⁷ Med dette sikter han nok til at prinsippet i stor grad er for vagt og usystematisk i anvendelsen.

35 Strøm Bull, TfR 1993, s. 537

(18)

Til tross for denne skepsisen vedrørende ”Irma-Mignon”-formelen er den tatt i bruk gjen- tatte ganger i etterfølgende rettspraksis.

Der Thue forkaster det syn at ”Irma-Mignon”-formelen får anvendelse også på familierettslige rettsvalgsspørsmål, tar Strøm Bull formelen i forsvar da hun mener den også bør gjelde for formuesforholdet mellom ektefellene.³⁸ I sin artikkel, ”Lovvalg i saker om økonomiske forhold mellom ektefeller”, tar hun blant annet for seg problemstillingen om hvorvidt det er noen plass til Irma-Mignon-formelen i økonomiske saker mellom ektefeller. Strøm Bull mener at formelen må ses på som en nyansering av domisilprinsippet, og ikke som Thue hevder, en tilsidesettelse.³⁹ Imidlertid mener Strøm Bull, i likhet med Thue, at domisilprinsippet skal utgjøre utgangspunktet for rettsvalget, men at det bør kunne åpnes for å fravike dette utgangspunktet dersom ektefellene har en nærmere tilknytning til et annet land, noe som vil være mer i tråd med nærhetsprinsippet i Irma-Mignon.

Johan Giertsen er i sin artikkel, ”Uskifte og lovvalg”, enig med Strøm Bull om at den individualiserende metoden må ha en viss plass i lovvalget for ektefellers formuesforhold.⁴⁰ I likhet med Strøm Bull argumenterer Giertsen med at dersom det aktuelle tilfellet man står overfor avviker atskillig fra de typetilfeller som ligger til grunn for den praksis og teori som utformet den aktuelle lovvalgsregelen, bør det i disse tilfeller ikke være utelukket å supple- re lovvalgsregelen med den individualiserende metoden.⁴¹ Dette gjennomføres i praksis ved at en lovvalgsregel som peker ut familieretten i ett land, ikke anvendes dersom rettsforholdet har en særlig sterk tilknytning til et annet land. Strøm Bull og Giertsens innfallsvinkel med Irma-Mignon-formelen som supplement til en mer fast og bestemt lovvalgsregel, sy- nes å oppstille en smidig og fleksibel vurderingsmåte i så henseende. Imidlertid er det ikke

40 Giertsen, TfR 1995, s. 267

41 Giertsen, TfR 1995, s. 267

(19)

til å stikke under en stol at behovet for faste regler som i stor grad medfører forutberegnelighet på området for formuesforholdet mellom ektefeller, er å foretrekke fremfor de mer usikre og skjønnsmessige vurderingene som kan oppstå ved den mer ”tilfeldige” individualiserende metoden. Dette synspunktet er også inntatt av Holmøy og Lødrup som antar at

”den individualiserende metoden på grunn av sin sterkt skjønnsmessige karakter vil være lite egnet som grunnlag for lovvalget vedrørende ektefellers formuesforhold”.⁴²

I Rt. 2009 s. 1537, ”Bokhandleren i Kabul”-dommen, tas det et aldri så lite oppgjør med

”Irma-Mignon”-formelen. Her støttes Thues overnevnte synspunkter. I dommen setter Høyesterett begrensninger for anvendelsen av ”Irma-Mignon”-formelen ved obiter dictum uttalelsen om at formelen kun skal få anvendelse i de tilfeller hvor det ikke finnes fastere rettsvalgsregler, og bemerker også i denne sammenheng at det har utviklet seg fastere lovvalgsregler på stadig flere rettsområder. Uttalelsen medfører her at ”Irma-Mignon” går fra å ha status som hovedregel til å bli mer som et unntak på rettsvalgets område.⁴³ Det standpunkt Høyesterett her foretok er gjengitt i Rt. 2011 s. 531. Dommen gjaldt lovvalg ved av- gjørelsen av erstatningsansvar for handlinger som ble begått av en utlending i utlandet, men som senere ble straffeforfulgt i Norge. Høyesterett gjentok her sitt obiter dictum fra retts- avgjørelsen i Rt. 2009 s. 1537 og uttalte at ”Irma-Mignon”-formelen kun skal anvendes i mangel av lov, sedvane eller fastere regler som regulerer spørsmålet.

2.5 Konvensjonene og deres anvendelsesområde

For å sørge for at en grenseoverskridende tvist blir løst på samme grunnlag uavhengig av i hvilken stat tvisten blir avgjort, er det som nevnt viktig at de internasjonale lovvalgsreglene i stor grad er harmoniserte.⁴⁴ Det er på denne bakgrunn vedtatt en rekke internasjonale konvensjoner, traktater og forordninger som etterstreber nettopp harmonisering av lov-

42 Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven, s. 154

44 Cordero Moss, Jussens venner 2010, s. 85

(20)

valgsreglene. Konvensjonenes bestemmelser vil gjøre seg gjeldende for de statene som velger å ratifisere dem.⁴⁵ Til tross for at det gjennom tiden er vedtatt en rekke konvensjoner, har Norge i stor grad vært avventende med å ratifisere et stort flertall av dem. På det spesifikke området for familierettslige lovvalgsspørsmål har vi Haag-konvensjonen fra 1978 om formuesordningen mellom ektefeller. Denne er imidlertid ikke tiltrådt verken av Norge eller noen av de øvrige nordiske landene for den saks skyld. Mellom de nordiske landene har vi for øvrig utarbeidet en egen familierettskonvensjon fra 1931, se neste avsnitt, som blant annet omhandler ektefellers formuesforhold.

2.5.1 Den nordiske familierettskonvensjonen av 6. februar 1931

Det vil være særlig viktig og kanskje lettere oppnåelig å harmonisere reglene mellom de landene som befinner seg i samme region eller som har nære samarbeidsbånd.⁴⁶ Dette på bakgrunn av at de kulturelle og kanskje religiøse forskjeller ikke nødvendigvis vil være av betydelig art og på den måten ikke vil forhindre ”et likt syn” på lovvalgsreglenes materielle utforming og innhold. Harmonisering er derfor særskilt nærliggende innenfor den såpass homogene kulturkretsen som den nordiske utgjør.⁴⁷

Mellom de nordiske landene har vi en familierettslig konvensjon fra 1931 som inneholder regler om ekteskap, adopsjon og vergemål. Konvensjonen gjelder mellom Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island og regulerer så vel lovvalg som jurisdiksjonsspørsmål for forholdet mellom ektefeller. I Norge er konvensjonen som nevnt, gitt lovs kraft ved lov nr. 75 av 19. desember 1969 om gjennomføring av nordiske konvensjoner. Vedtaket av denne konvensjonen medførte at man på familierettens område nå oppnådde like rettsvalgsregler i

45 Cordero Moss, Jussens venner 2010, s. 85

46 Cordero Moss, LoR 2009, s. 71

47 Agell, Nordisk äktenskapsrätt, s. 25

(21)

de rettsspørsmål hvor det ikke var innført enhetlige interne familierettslige regler i de nordiske landene.⁴⁸

Konvensjonen må leses med utgangspunkt i at de nordiske land tradisjonelt har hatt forskjellige prinsipper for å bestemme en persons hjemlandslov. Norge, Danmark og Island har operert med domisilprinsippet, mens Sverige og Finland har på sin side praktisert statsborgerprinsippet. Bestemmelsene i konvensjonen bærer derfor preg av å være et kompromiss mellom disse to prinsippene.⁴⁹ Begrepene domisil- og statsborgerprinsippet vil bli behandlet mer inngående under punkt 3 i oppgaven. Konvensjonen setter imidlertid visse begrensninger for sitt anvendelsesområde da den kun får anvendelse for ektefeller som i utgangspunktet var nordiske statsborgere da ekteskapet ble inngått, og fortsatt er det på det tidspunktet da formuesordningen skal avgjøres.⁵⁰ Dette medfører at konvensjonen ikke får anvendelse på de ekteskap hvor en av ektefellene har sitt opphav fra land utenfor Norden med mindre vedkommende har fått nordisk statsborgerskap. Konvensjonens relevante bestemmelser i forhold til formuesordningen mellom ektefeller vil bli fortløpende og katego- risk behandlet gjennom denne oppgaven.

2.6 EU-rettens betydning og dens kilder

EU, eller Den europeiske union, er et internasjonalt samarbeid mellom en rekke europeiske stater på grunnlag av felles institusjoner og et eget felles rettssystem på en rekke rettsområ- der. Utenom selve traktatene er det sekundærlovgivningen som regulerer forholdet mellom medlemsstatene. De to formene som EU benytter seg av, er henholdsvis forordninger og direktiver, hvor forordninger har mest inngripende virkning. Forordningene kan være

49 Bull, L06.02.1931

(22)

fragmentariske og begrenset til ett enkelt spørsmål eller rettsområde og er på mange måter en vidtrekkende form for harmonisering av rettsområder.⁵¹

Fra det tidspunkt en av EUs internasjonalprivatrettslige forordninger trer i kraft blir den automatisk bindende for medlemsstatene uten noen særskilt form for implementering. EUs forordninger får i utgangspunktet ikke anvendelse i Norge på den bakgrunn av at Norge ikke er medlem av EU. De reglene som utvikles innen området for internasjonal privatrett, omfattes heller ikke av EØS-avtalen. Dette rettsområdet får derfor i utgangspunktet ingen direkte betydning i norsk rett. Det må imidlertid vurderes om ikke hensynene til forutberegnelighet og harmonisering er så tungtveiende at norsk rett er nødt til å følge den utvik- lingen som EU fremmer på området, dette også som en naturlig følge av vårt norske med- lemskap i EØS.

I juridisk teori samt rettspraksis mer enn antydes det at EUs internasjonale privatrett har en mer direkte betydning for norsk rett, og at harmonisering bør etterstrebes for å oppnå forutberegnelighet på området for internasjonal privatrett.⁵² Frantzen viser til at Europa i stor grad vokser sammen, at vi stadig får et tettere samkvem med EU-landene, og at forutbereg- nelighetshensynene blir ivaretatt best mulig dersom de norske rettsvalgsreglene samsvarer med de rettsvalgsreglene vi finner i EU-landene.⁵³

I den allerede nevnte Rt. 2009 s. 1537, ”Bokhandleren i Kabul”-dommen, vurderer Høyes- terett spørsmålet om EU-rettens betydning for norsk rett. I forbindelse med rettsvalgs- spørsmålet om hvorvidt det var norsk eller afghansk rett som skulle legges til grunn ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet, anføres det at ”I den utstrekning vi ikke har avviken- de lovregulering, taler hensynet til rettsenhet for at vi ved avgjørelse av lovvalgsspørsmål

51 Jänterä-Jareborg, TfR 2009, s. 328-329

52 Cordero Moss, LoR 2009, s. 71

(23)

legger vekt på den løsning som EU-landene har valgt”.⁵⁴ Ved denne avgjørelsen fraviker dermed Høyesterett den sedvanerettslige ”Irma-Mignon”-formelen og prinsippet om nær- meste tilknytning ved å gi EUs internasjonale privatrettslige regler forrang. ”Bokhandleren i Kabul”-dommen må av den grunn kunne sies å gi uttrykk for at de europeiske reglene skal vektlegges også her i Norge til tross for at de formelt sett ikke er bindende.⁵⁵

Det standpunkt som ble inntatt i Rt. 2009 s. 1537 ble senere igjen bekreftet og referert til i Rt. 2011 s. 531. Også her var det spørsmål om rettsvalg i forbindelse med et krav om opp- reisning - reist i Norge for straffbare handlinger foretatt i Bosnia Herzegovina i 1992. Høy- esterett uttaler her at rettsvalgsreglene i Roma II-forordningen bør anvendes ”ut fra hensynet til rettsenhet med EU”.⁵⁶

EU-rettens betydning vil være mindre der vi har faste lovvalgsregler til tross for at disse kun er basert på sedvane. Som vi ser av uttalelsene i Høyesterett, oppfordres og oppmun- tres det her til å ta lovvalgsreglene som EU-landene opererer med i betrakting når vi i norsk rett står overfor uklare og vanskelige lovvalg. Det vil derfor i denne sammenheng være naturlig å gi en fremstilling av de forordninger, forordningsforslag og den generelle utvik- lingen i EU på området for formuesforholdet mellom ektefeller.

2.6.1 Brussel II-forordningen (EF) 2201/2003

EU vedtok rådsforordning nr. 1347/2000 av 29. mai 2000 om kompetanse, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser i ekteskapssaker, senere erstattet av rådsforordning (EF) nr. 2201/2003. Forordningene omtales ofte som henholdsvis ”Brussel II” og ”Brussel II bis / Brussel II A”. Ved inngåelsen av Brussel II inngikk de nordiske EU-landene et politisk kompromiss i form av at de fortsatt fikk bibeholde retten til å anvende Den nordiske fami-

54 Rt. 2009 s. 1537, avsnitt 34

56 Rt. 2011 . 531, avsnitt 46

(24)

lierettskonvensjonens regler på avgjørelser som er avsagt i andre nordiske land.⁵⁷ Forord- ningene gjelder ikke for Danmark som har tatt forbehold. Sverige og Finland kan ifølge artikkel 36 nr. 2 velge heller å anvende den nordiske konvensjonen av 1931 seg imellom.

Dette har landene erklært at de vil gjøre, jfr. vedlegg VI til rådsforordningen nr. 2201/2003.

Forordningen er ikke en del av EØS-avtalen og får av den grunn ingen betydning i forhold til Norge.⁵⁸

Konvensjonens formål er å innføre ensartede regler for kompetanse i ekteskapssaker. Brus- sel II-forordningen inneholder ingen rettsvalgsregler på ekteskaps- og familierettens områ- de. EU har imidlertid utarbeidet både Roma I- og Roma II-forordningene, men disse forordningene gjør seg ikke gjeldende på det familierettslige området. I henhold til forordningens artikkel 1a omfatter Brussel II alle de rettsakter som angår skilsmisse. Det følger imidlertid videre av bestemmelsen at den ikke vil få anvendelse på de formuerettslige kon- sekvensene av en skilsmisse. Dette betyr at forordningen ikke angir rettsvalgsregler i forhold til ektefellers formuesordning og bidrar således ikke til noen klarhet eller harmonisering av de internasjonalprivatrettslige bestemmelsene som eksisterer på området for familieretten.

2.6.2 Roma III og dens anvendelsesområde

Ettersom Brussel II-forordningen ikke inneholdt rettsvalgsregler, ble Kommisjonen, det utøvende organ innen EU, oppfordret av Det europeiske råd om å legge frem et forslag til et enhetlig regelverk for rettsvalgsregler ved skilsmisse.⁵⁹ Forslaget skulle gjelde ”ændring af Rådets forordning nr. 2201/2003 (Brussel II) for så vidt angår kompetence og om indfø-

57 Kvisberg, Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring. 2009

58 Bull, L06.02.1931, note (*)

59 Andrae, Internationales Familienrecht, s. 221

(25)

relse af rettsvalgsregler i ægteskapssager”.⁶⁰ Kommisjonen utarbeidet og la frem på denne bakgrunn en såkalt ”Grønnbok” i 2005 som gjaldt ”rettsvalg og kompetence i skilsmissesager”.⁶¹ Denne Grønnboken ble første steg i retning av det vi i dag kjenner som Roma III- forordningen. Grønnboken tok for seg formålet samt fordelene og ulempene ved å harmonisere rettsvalgsreglene på dette området. Forordningens ambisjoner var på sikt å skulle skape ”klare og udtømmende retlige rammer om ægteskapbssager inden for EU”.⁶²

Roma III-forordningen trådte i kraft 21. juni 2012 og inneholder felles regler om lovvalg for formuerettslige forhold mellom ektefeller. Forordningen anvendes utelukkende på saker vedrørende oppløsning av ekteskap, jfr. artikkel 1 punkt 1, og skal virke ”side om side”

med de reglene som allerede eksisterer gjennom Brussel II-forordningen. Hovedmålet til Roma III er at utfallet av et rettsvalg skal bli det samme uavhengig av hvilket lands domstol saken kommer opp for.⁶³

Etter bestemmelsen i forordningens artikkel 4 skal Roma III gis såkalt ”universell anvendelse”. I dette ligger det at rettsvalgsreglene i forordningen kan utpeke for eksempel norsk rett som anvendelig til tross for at Norge verken er medlem av EU eller har ratifisert og tilsluttet seg Roma III-forordningen. Jeg kommer nærmere tilbake til Roma III under be- handlingen av verneting og lovvalg ved skilsmisse.

60 KOM (2006) 399 Forslag til Rådets forordning om ændring av forordning nr. 2201/2003 for så vidt angår kompetence og om indførelse af lovvalgsregler i ægteskabssager

61 KOM (2005) 82 Grønbog om lovvalg og kompetence i skilsmissesager

62 KOM (2006) 399 s. 3

63 Andrae, Internationales Familienrecht, s. 221

(26)

2.6.3 Roma IV-forordningen

I juli 2006 kom Kommisjonen med en Grønnbok om ”lovkonfliktregler i sager vedrørende formueforholdet mellem ægtefeller, herunder spørgsmålet om retlig kompetence og gensidig anerkendelse”.⁶⁴ Grønnboken omhandlet de formuerettslige kollisjonsreglene og belys- te de grunnleggende spørsmålene vedrørende rettsvalgsreglene for internasjonale ekteskaps formuerettslige forhold. Det ble i denne forbindelse klart at det var ønskelig med EU- rettslige reguleringer på dette området. Denne Grønnboken ble derfor et første skritt i retning av en mulig Roma IV-forordning.

I KOM (2011) 125 om ”fjernelse af usikkerheder om internationale pars formueretlige forhold” kom Kommisjonen med en meddelelse om at gjeldende regler for internasjonale pars formuesforhold ikke gir tilstrekkelig rettssikkerhet og at verken Brussel II-forordningen eller Roma III-forordningen inneholder bestemmelser som løser de spørsmål som kan opp- stå i sammenheng med formuesforholdet i internasjonale ekteskap. Kommisjonen peker på at hovedformålet med opprettelsen av et europeisk rettslig område er å skape rettssikkerhet for EU-borgerne samt lette domstolenes arbeid i grenseoverskridende tvister. De viser videre til at disse hensynene og formålene ikke ivaretas med de regler som eksisterer på områ- det, og behovet for regulering var stort da hele 13 % av de ekteskap som på daværende tidspunkt ble inngått (2010) i EU var inngått på tvers av landegrensene.⁶⁵ På bakgrunn av den ovennevnte Grønnboken og meddelelsen fra Kommisjonen kom forslaget til den nye forordningen på plass den 16. mars 2011.⁶⁶

64 KOM (2006) 400 Grønbog om lovkonfliktregler i sager vedrørende formueforholdet mellem ægtefeller, herunder spørgsmålet om retlig kompetence og gensidig anerkendelse

65 KOM (2011) 125 Fjernelse af usikkerheder om internationale pars formueretlige forhold, s. 2

66 KOM (2011) 126 Forslag til Rådets forordning om kompetence, lovvalg, anerkendelse og fuldbyrdelse af retsafgørelser i sager vedrørende formueforholdet mellem ægtefæller

(27)

3 Rettsvalgsreglene for etablering av formuesordningen mellom ektefeller

3.1 Personalstatuttet

Kjernen i lovvalget er å legge til grunn rettsordningen i den stat som personen har sin sterkeste og mest varige tilknytning til.⁶⁷ I norsk rett betegner personalstatuttet det lands rett som regulerer en naturlig eller juridisk persons personlige rettsforhold.⁶⁸ Prinsippets utforming kan begrunnes i de forventninger en person i visse sammenhenger kan sies å måtte ha som en følge av sin bakgrunn og kulturelle identitet. I internasjonalprivatrettslig sammenheng utpekes personalstatuttet på grunnlag av to ulike prinsipper, henholdsvis domisil- og statsborgerskapsprinsippet. I tillegg til de nevnte prinsippene finner man i en del konvensjoner også résidence habituelle, eller vanlig bosted, som bestemmende for rettsvalget.⁶⁹ I norsk internasjonal privatrett opererer vi med det såkalte domisilprinsippet.

3.1.1 Domisilprinsippet

Med domisilprinsippet forstås at personalstatuttet er retten i den staten der personen har sin bopel.⁷⁰ I det store og hele vil det ikke være vanskelig å fastslå en persons domisil. Proble- met vil imidlertid melde seg i de tilfeller hvor personen flytter fra en stat til en annen. Her blir spørsmålet om hvilken tilknytning som avgjør hvorvidt personen har ervervet nytt domisil eller ei. I henhold til den norske forståelsen av begrepet ”domisil” innebærer dette at vedkommende har faktisk opphold i landet samt en intensjon om å forbli boende.⁷¹ Hvor-

(28)

vidt vedkommende har ervervet eller mistet domisil, må derfor som hovedregel avgjøres på bakgrunn av objektive og subjektive kriterier.⁷²

3.1.1.1 Særlig om ”fysisk tilstedeværelse”

Kravet om ”fysisk tilstedeværelse” for å oppnå domisil i Norge innebærer at man ”befinner seg på norsk territorium”.⁷³ Ifølge Cordes, Stenseng og Lenda innebærer kravet om ”fysisk tilstedeværelse”, eller ”faktisk opphold”, isolert sett at ”det på objektivt grunnlag må kunne konstateres en fysisk tilstedeværelse av en viss karakter”.⁷⁴ Oppholdet må med andre ord ikke være av en tilfeldig eller midlertidig karakter. Noe eksakt krav til varighet kreves imidlertid ikke, men vil kunne avgjøres på bakgrunn av personens subjektive vilje til å forbli boende, såkalt animus remanendi.

3.1.1.2 ”Vilje til å forbli boende”

Videre oppstilles det et subjektivt kriterium om at personen må ha en vilje eller intensjon om å bli boende i landet. Som et utgangspunkt for denne vurderingen er selvfølgelig personens subjektive hensikt gjeldende. Imidlertid må man også legge vekt på de objektive as- pektene ved intensjonen. Ifølge Lundgaard vil dette være nødvendig sett ut fra ”rettsteknis- ke hensyn, og også fordi det er mer realistisk”.⁷⁵ Typiske objektive vurderingsmomenter av en persons vilje vil for eksempel være hvorvidt vedkommende har fått seg fast arbeid og bopel i landet samt en vurdering av innrettelsen generelt. Eksempelvis vil ikke en norsk student som flytter til England for å studere i en periode miste sitt domisil her i Norge. For- holdet må imidlertid vurderes annerledes dersom vedkommende anskaffer jobb, bopel og

(29)

hustru i England. Da kan det raskt oppstå en situasjon som gjør at vedkommende mister sitt tidligere norske domisil.

3.1.2 Statsborgerprinsippet

Motsatsen til domisilprinsippet finner vi i det såkalte statsborgerprinsippet. Med statsborgerprinsippet menes at personalstatuttet er retten i den stat der personen er statsborger.⁷⁶ I de kontinentaleuropeiske land, som for eksempel Frankrike, Tyskland og Italia⁷⁷ foruten Danmark og Sveits, er statsborgerprinsippet det gjeldende personalstatutt.⁷⁸ I juridisk teori- rettslig sammenheng fremholdes ofte statsborgerprinsippet som det statutt som burde foret- rekkes.⁷⁹ Dette synspunktet begrunnes i at statsborgerprinsippet bedre ivaretar og forenkler de formål og kjerneverdier som ligger til grunn i den internasjonale privatretten, nemlig forutberegnelighet, toleranse og respekt.⁸⁰

3.1.3 Er domisilprinsippet den mest gunstige løsningen?

Som det fremgår av forutgående drøftelse er det domisilprinsippet som i all hovedsak skal legges til grunn i norsk internasjonal privatrett, også på området for familierett. Dette er gjeldende hovedregel såfremt ikke annet følger av særlige norske lovregler eller internasjonalt bindende konvensjoner. Om vi ser hen til vårt naboland Sverige, ser vi at også svens- kene beveger seg i retning av å gi domisilprinsippet et stadig større anvendelsesområde til fordel for statsborgerprinsippet. Bogdan begrunner domisilprinsippets fremgang med ”Sve- riges omvandling från ett utvandrings- till ett invandringsland. För invandringsländerna förefaller det som regel naturligt att invandrade utlänningars förhållanden prövas enligt

(30)

lagen i deras nya hemvistland där de lever och i framtiden kommer att leva, samtidigt som utvandringen ur utvandringsländernas synsvinkel ofta inte upplevs som en definitiv bryt- ning med det gamla landets rättsordning så länge utvandraren behåller sitt gamla medbor- garskap. Skillnaden i inställningen kan nåhända förklaras också med domstolarnas medvet- na eller omedvetna strävan att få tilläpa lex fori.”⁸¹

I den nordiske familierettskonvensjonen benyttes begrepet ”bopel” for å legge til grunn ektefellenes statutt. Ifølge Thue har det tradisjonelt vært vanlig å forstå ”bopel” i den nordiske familierettskonvensjonen som sammenfallende med norsk retts ”domisil”.⁸²

Imidlertid fremstår domisilprinsippet som et skjønnsmessig begrep som på en dårlig måte ivaretar det grunnleggende hensynet til forutberegnelighet grunnet kravet om animus remanendi. På denne måten utgjør statsborgerprinsippet en mer stabil og vedvarende plattform som bedre ivaretar forutberegnelighetshensynet. Alternativt vil résidence habituelle, eller vanlig bosted, kunne være et godt alternativ til domisilbegrepet i norsk rett. Begrepet ”vanlig bosted” er i økende grad blitt benyttet som tilknytningsfaktor for personalstatuttet og er å finne i blant annet internasjonale konvensjoner som Luganokonvensjonene samt statlig lovgivning som for eksempel i Sveits.⁸³ Ved kun å se hen til det stedet der personen faktisk bor uten å skulle ta hensyn til vedkommendes subjektive intensjoner om å bli boende, ville dette medført en unngåelse av den usikkerheten vi har i norsk retts skjønnsmessige domis- ilbegrep.

81 Thue, Internasjonal privatrett, s. 111, fotnote 469

(31)

3.2 Hovedregelen i norsk internasjonal privatrett om første felles domisil Dersom de som inngår ekteskap er hjemmehørende i hver sin stat, oppstår spørsmålet om hvilket av de aktuelle staters rett deres formuesordning blir underlagt. I 1982 utarbeidet Justisdepartementet et lovutkast om lovvalgsregler for ektefellers formuesforhold. Her ble retten til ektefellenes første felles domisilland lagt til grunn som hovedregel. Til tross for at lovutkastet aldri ble gjennomført, taler det som argument for at første felles domisil skal anses som gjeldende hovedregel. Også skiftelovutvalget har i NOU 2007:16, side 164, fast- slått at familieformuerettslige spørsmål skal avgjøres etter retten i ektefellenes første felles domisillands rett.⁸⁴

Ifølge Thue må det også anses som sikker sedvanerett at domisilprinsippet legges til grunn ved avgjørelsen av ektefellenes formuesordning.⁸⁵ Hovedregelen om første felles domisillands rett bekreftes også i rettspraksis og ble første gang uttalt i ”Boman Hansen”- dommen.⁸⁶ Her måtte formuesordningen bedømmes etter reglene i den amerikanske delsta- ten Massachusetts ettersom Høyesterett mente at ektefellene hadde hatt sin første felles bopel (domisil) her. Prinsippet om ”første felles bopel/domisil” ble senere igjen bekreftet i den tidligere nevnte ”Joint Account”-dommen,⁸⁷ hvor førstvoterende uttalte følgende:

”Jeg mener således at man bør anvende lovvalgsreglene for ektefellers formuesforhold på forholdet og bygge på norsk internasjonal privatretts regel om at formuesordningen i alle fall som hovedregel, bestemmes av loven i ektefellenes første felles domisilland.”⁸⁸

86 Rt. 1942 s. 214

87 Rt. 1995 s. 1415

88 Rt. 1995 s. 1415, s. 1420 / Lundgaard, Gaarders innføring i internasjonal privatrett, s.

209

(32)

Hovedregelen for formuesordning mellom ektefeller i internordiske ekteskap fremgår av artikkel 3 (1) i den nordiske familierettskonvensjonen. Her heter det at formuesforholdet mellom ektefeller bestemmes av retten i den nordiske stat der ektefellene bosatte seg etter ekteskapets inngåelse. Med andre ord vil det være det første felles domisillands rett som avgjør formuesforholdet, og dette må anses for å være den generelle rettsvalgsregel.⁸⁹ Ar- tikkel 3 får kun anvendelse når ektefellene er, og ved ekteskapets inngåelse var, nordiske statsborgere, og de bosetter seg i et av de nordiske landene som første domisilland etter ekteskapsinngåelsen. Bestemmelsen representerer på denne måten et unntak fra den alminnelige norske lovvalgsregelen. Den norske ”alminnelige” lovvalgsregelen innebærer at loven i ektefellenes første felles bostedsland fortsetter å regulere formuesforholdene mellom ektefellene, selv om de senere skulle opprette felles bopel i et annet land.⁹⁰ Dette er også kjent som prinsippet om formuens uforanderlighet i norsk rettsteori og vil behandles under oppgavens punkt 4.

På denne bakgrunn må det kunne konstateres at ektefellenes første felles domisillands rett står som den klart gjeldende hovedregelen i norsk internasjonal privatrettslig sammenheng.

4 Den allerede etablerte formuesordningen ved statuttskifte

Som nevnt har norsk praksis og teori bygget på at det er loven i ektefellenes første felles domisilland som skal legges til grunn. I denne forbindelse vil et viktig spørsmål være hvilken virkning det skal ha for en persons etablerte rettsforhold at vedkommende flytter til et annet land. Når man skifter bopelsland, snakker man om statuttveksling⁹¹ eller statuttskifte⁹². Dette innebærer for eksempel at dersom et ektepar har etablert en formuesordning i

90 Bull, L06.02.1931, note (*)

(33)

henhold til en bestemt stats rett, kan det oppstå spørsmål om hva som skjer hvis paret flytter til en annen stat og derved erverver nytt domisil der, et såkalt statuttskifte.⁹³ Vil den allerede eksisterende formuesordningen forbli uforandret, eller medfører flyttingen samtidig et skifte av formuesordningen?

4.1 Uforanderlighetsprinsippet

I norsk rett opererer man med det såkalte ”uforanderlighetsprinsippet” som gjeldende hovedregel for ektefellers formuesforhold ved statuttskiftet. I dette ligger det at ekteparets allerede etablerte formuesordning forblir uendret ved flytting til annen stat. Prinsippet om at formuesordningen er uforanderlig, gjelder selv om ekteparet skulle bli varig boende der.

Det rettslige grunnlaget for prinsippet finner vi i den nevnte ”Boman Hansen-saken”, jfr. Rt 1942 s. 214. Her ble staten Massachusetts i USA ansett som ekteparets første felles domisil, og derfor ble denne statens formuesordning lagt til grunn ved skilsmisseoppgjøret som oppstod etter at de hadde flyttet til Norge.

Som illustrert gir uforanderlighetsprinsippet en klar og enkel regel ved at lovvalget ikke endres. I norsk rett er prinsippet først og fremst lagt til grunn for å fremme formuerettslig stabilitet og for å motvirke endringer eller tap av ektefellenes formuerettigheter.⁹⁴ Prinsip- pet utgjør rettsteknisk sett en lett anvendelig og tilgjengelig regel. Om man motsetningsvis skulle operert med et prinsipp om ”foranderlighet”, ville dette medført flere skjønnsmessi- ge vurderinger som på en dårlig måte ville harmonert med hensynet til forutberegnelighet i internasjonal privatrett. Som jeg vil belyse senere, er det imidlertid stilt spørsmålstegn til hvorvidt det er effektivt og hensiktsmessig å opprettholde uforanderlighetsprinsippet i norsk rett.

(34)

4.1.1 Uforanderlighetsprinsippet i henhold til den nordiske familierettskonvensjonen

Uforanderlighetsprinsippet gjelder ikke uten unntak. I den tidligere nevnte familierettskonvensjonen av 6. februar 1931 legges første domisillands rett til grunn for formuesforholdet, jfr. konvensjonens artikkel 3 (1). Konvensjonen opererer imidlertid ikke med prinsippet om uforanderlighet.⁹⁵ I artikkelens annet ledd heter det at anvendelig rett forandres to år etter at begge ektefeller har flyttet til vedkommende land. Utgangspunktet for fristen vil være det tidspunktet da begge ektefellene er bosatt i det nye landet. Annet ledd i artikkel 3 ble endret ved endringsoverenskomsten 26. januar 2006. Før denne endringen opererte man her med at endringen av formuesordningen skiftet straks når ektefellene flyttet til et annet nordisk land. Endringen er begrunnet med at det etter hvert er blitt større materielle forskjeller på de nordiske lands regler om ektefellers formuesforhold. Det vil av den årsak være rimelig å gi ektefellene en viss ”tilpasningstid”.⁹⁶ Som en følge av tilpasningstiden vil ektefellene eksempelvis få tid til å inngå en lovvalgsavtale i henhold til artikkel 3 a dersom de ønsker å beholde den ordningen de hadde i landet de flyttet fra. Motsetningsvis kan de også velge å avtale et hurtigere skifte om de ønsker det. Slik bestemmelsen lød før den nevnte endringen i 2006 vil imidlertid fortsatt gjelde dersom ektefellene flytter til et nordisk land der begge er statsborgere eller tidligere har bodd.

4.1.2 Uforanderlighetsprinsippet i forhold til tredjepart

Uforanderlighetsprinsippets kjerneområde knytter seg til det interne formuesforholdet mellom ektefellene.⁹⁷ Av den grunn vil ikke uforanderlighetsprinsippet gjøre seg ubetinget gjeldende i forhold til eventuelle tredjemenn. For å illustrere dette kan man tenke seg at et engelsk ektepar med en allerede etablert engelsk formuesordning flytter til Norge. Som

96 Bull, L06.02.1931, note (5) og (6)

(35)

nevnt tilsier uforanderlighetsprinsippet her at ekteparet beholder sin engelske formuesordning. Tanken om at uforanderlighetsprinsippet her skal gjelde ubetinget overfor en tredjepart, kan imidlertid vanskelig fastholdes bastant. Dersom ektefellenes formuesforhold skal bedømmes etter deres allerede etablerte formuesordning til tross for statuttskifte, vil dette kunne ramme en eventuell tredjepart urimelig hardt. Som Thue skriver i sin fremstilling, kan ikke et ektepar som har flyttet til Norge med en fremmed formuesordning, bruke denne som en ”innsigelse overfor godtroende tredjemann, for eksempel at den ene eller andre ektefellen har begrenset rettshandelsevne i forhold til norske regler”.⁹⁸ Det bør av den grunn ses bort ifra den alminnelige hovedregelen om uforanderlighet i disse tilfeller.

Om man imidlertid snur på det, vil en tredjepart, for eksempel en kreditor, også i visse tilfeller kunne nyte godt av at debitor lever med en utenlandsk formuesordning. Dersom det eksempelvis er slik at begge ektefellene hefter for hverandres gjeld etter den utenlandske formuesordningen, vil spørsmålet da bli om en norsk kreditor kan gis denne retten til å kre- ve dem begge for gjeld som kun er stiftet av den ene ektefellen. Dette fører oss inn på spørsmålet om norske inngrepsreglers betydning for ektepar med utenlandsk formuesordning.

4.1.3 Betydningen av de særnorske inngrepsnormene i forhold til uforanderlighetsprinsippet

For et ektepar som er bosatt i Norge med en utenlandsk formuesordning, blir det her et spørsmål om hvorvidt særlige norske inngrepsregler får anvendelse på deres formuesordning. Med begrepet ”inngrepsnorm”, eller ”inngrepsregel”, siktes det til et lands internasjonalt preseptoriske regler. Inngrepsregler er altså regler som kommer til anvendelse uavhengig av hvilket lands rett som skal anvendes. Bestemmelser i den norske ekteskapsloven som bærer preg av å være inngrepsnorm, er for eksempel reglene om at disposisjoner over felles bolig og innbo krever samtykke fra ektefelle, jfr ekteskapsloven § 32 og forloddsreg-

98 Thue, Internasjonal privatrett, s. 406-407