Offerets makt

En diskursanalyse av karikaturstriden i Norge

Pål Espen Kapelrud

Masteroppgave i Religion og samfunn Det teologiske fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

Mai 2008

Innhold

Innhold ... 2

Forord ... 5

1. Introduksjon ... 6

1.1 INNLEDENDE REFLEKSJONER ... 6

1.2KARIKATURSTRIDENS BEGYNNELSE I DANMARK ... 8

1.3KARIKATURSTRIDENS FORTSETTELSE I NORGE ... 10

1.4INTERNASJONALE KONSEKVENSER ... 12

1.5INTERNASJONALE EFFEKTER I NORSK KONTEKST ... 13

1.6YTRINGSFRIHETENS FORSVARERE ... 15

2. Hensikt med oppgaven ... 16

2.1 FORSKNING PÅ FELTET ... 16

2.2 PROBLEMSTILLING ... 18

3. Metode og teori ... 20

3.1 DISKURSANALYSE ... 20

3.1.1 Noen diskursanalytiske begreper og forklaringer ... 22

3.1.2 Pierre Bourdieu og symbolsk makt ... 24

3.1.3 Fluks ... 26

3.1.4 Maktanalyse ... 28

3.1.5 Michel Foucault og diskursens orden ... 28

3.1.6 Motstand ... 29

3.1.7 Makt som forutsetning ... 31

3.2 FRIEDRICH NIETZSCHE OG DEN MISTENKSOMME HERMENEUTIKK ... 32

3.2.1 Moralens genealogi ... 33

3.2.2 Ressentiment ... 34

3.3 OFFERIDEOLOGI – IDEALER OG ANTI-IDEALER ... 36

3.4 Å SITUERE SEG SELV I DISKURSEN ... 37

3.5 OPPSUMMERING ... 38

4. Analyse og diskusjon ... 40

4.1 TRUSSELBILDET – YTRINGSFRIHETEN OG ANDRE INTERESSER UNDER PRESS ... 40

4.1.1 Clash of civilizations ... 41

4.1.2 Demografi og tyrkisk medlemskap i EU ... 45

4.1.3 Europa i fare ... 48

4.1.4 Den norske regjering som trussel ... 51

4.1.5 Islamkritiske allianser ... 57

4.1.6 Det dobbelte trusselbildet i flertydig forstand ... 59

4.1.7 Oppsummering ... 61

4.2 FRA FORSVAR AV BLASFEMIPARAGRAF TIL FORSVAR AV ABSOLUTT YTRINGSFRIHET ... 62

4.2.1 Forsvar av blasfemiparagrafen ... 62

4.2.2 Forsvar for ytringsfriheten ... 66

4.2.3 Kritikk av blasfemiparagrafen ... 70

4.2.4 Utvikling som følge av ressentiment ... 73

4.2.5 Utvikling som følge av diskursens liberaliserende effekt ... 75

4.2.6 Oppsummering ... 78

4.3 FRA SYNDEBUKK TIL OFFERHELT ... 80

4.3.1 Syndebukk ... 80

4.3.2 Offer ... 83

4.3.3 Diskursens ideelle offer ... 86

4.3.4 Potensiell offerhelt og martyr ... 89

4.3.5 Oppsummering ... 91

4.4 DET IDEELLE OFFER OG YTRINGSFRIHETEN ... 93

4.4.1 Trusselbildet som uttrykk for ressentiment ... 93

4.4.2 Offerkonkurranse ... 96

4.4.3 Offerets makt ... 99

4.4.4 Oppsummering ... 103

5. Konklusjon ... 104

Forord

Jeg vil rette spesiell takk til hovedveileder Oddbjørn Leirvik for kyndig veiledning og uvurderlig hjelp i gjennomføringen av oppgaven.

Jeg vil også takke biveileder Elisabeth Eide ved Culcom for innsiktsfulle bidrag.

For øvrig takk til Culcom for både økonomisk og faglig støtte.

Takk også til Helle Håkonsen for alle bidrag.

Det raste i menneskenes hjerner og hjerter som redsel, som eksaltasjon, som

nødvendighetens patos, som høytidsstemt grepethet, som bevissthet om makt og som offervilje. (Thomas Mann i Doktor Faustus)

1. Introduksjon

1.1 Innledende refleksjoner

Utgangspunktet for denne masteroppgaven er kontroversen som populært har gått under benevnelsen ”karikaturstriden”, eventuelt ”karikaturkrisen”. Karikaturstiden er i skrivende stund i noen grad allerede blitt analysert og tolket ut i fra ulike

perspektiver, noe som har resultert i både bøker og andre publiseringer av ulik

karakter. Fokuset for denne oppgaven er karikaturstriden slik den utviklet seg i Norge, med spesielt fokus på kontroversens diskursive uttrykk.

Kontroversene som utspilte seg som følge av publiseringen av Muhammed-

karikaturene ble av flere, ikke minst blant de som støttet publiseringen, omtalt som en religions- eller sivilisasjonskonflikt mellom den vestlige og den islamske sivilisasjon, slik Samuel P. Huntington i sin artikkel ”The clash of civilizations?” (1993) flere år tidligere hadde spådd. Kritikerne av publiseringen hadde likeledes en tendens til å problematisere at dette skulle være tilfellet, og med noe variasjon hellet man heller i retning av å anse Magazinets publisering av tegningene som en bevisst provokasjon.

Motivene for denne provokasjon ble tolket noe ulikt.

I ettertid lanserte mannen bak publiseringen som fikk så stor oppmerksomhet i Norge, Vebjørn Selbekk, boken Truet av islamister (2006), som i en tilsynelatende

motsetning til tittelen på boken vier vel så stor plass til å kritisere regjeringen med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg i spissen. Selbekks hovedanliggende i boken ser ut til å være påstanden om å ha blitt gjort til syndebukk av regjeringen i et politisk spill, og hvilke fatale konsekvenser dette fikk både for ham, for utviklingen av

karikaturkrisen, men kanskje aller helst de konsekvenser det fikk for ytringsfrihetens kår i Norge. Dette er en påstand generalsekretær i Presseforbundet, Per Edgar

Kokkvold, støtter i forordet til Selbekks bok. I forbindelse med lanseringen av Selbekks bok viet både TV2 og NRK saken stor oppmerksomhet med hver sin

dokumentar om Selbekks kamp, hvor Selbekks anklage mot regjeringen om å ha blitt gjort til syndebukk blir re-presentert relativt ukritisk.

Det var først og fremst to ting som jeg personlig og intuitivt oppfattet som

mistenksomt vedrørende Magazinets publisering av de tolv Muhammed-karikaturene.

Det ene var ytringsfrihetsargumentet som begrunnelse for publiseringen av

Muhammed-karikaturene. Det andre var det trusselbildet som ble tegnet opp, og som jeg oppfattet som nært knyttet til det første. ”Det er makt i de foldede hender”, sier salmen. Det jeg mener er: Det er ikke nødvendigvis slik at skillet mellom det passive og aktive alltid er like klart. Kanskje kan disse to i noen tilfeller også bytte plass, ikle seg hverandre, bytte om på sine roller etc? Tittelen jeg har gitt denne oppgaven er et uttrykk for det samme: Offerets makt.

Jeg vil bekjenne at oppgavens drivkraft helt fra begynnelsen av har vært en intuitiv mistenksomhet ovenfor tingene slik de utgir seg for å være (Nietzsche 1994), geleidet av et intuitivt ubehag over hvordan enhver diskurs ser ut til å være underlagt sine egne kontrollmekanismer for slik å tilsløre og beherske diskursens vilkårlighet (Foucault 1999). Ytringsfrihet, og forsvarere av denne vår fundamentale og stolte vestlige verdi, og trusselen mot disse høyverdige idealer og idealister – det er et språk som i seg selv setter så meget makt ut i spill at enhver bør stille seg noen kritiske spørsmål. Hva er det som faktisk står på spill i alt dette? Hvilke betingelser og

forutsetninger ligger til grunn for at det her snakkes så alvorlig om ytringsfriheten og ytringsfrihetens forsvarere? Hva og hvem er det som ofres til fordel for hva og hvem?

Til slutt: På hvilken måte er det man snakker om alt dette på? Og post-scriptum:

Hvordan kan jeg snakke om det, og uttale meg om det? Er det noe som eksisterer uavhengig av meg, eller utenfor meg, som jeg kan gripe? Eller er ikke også jeg med på å forme hvordan tingene skal se ut, og slik sett må mistenkes på samme måte som jeg ovenfor mistenker tingenes utseende og ordvalgets tilslørende effekter?

Hvordan, eller hvorledes, noe kommer til uttrykk på en bestemt måte har jeg allikevel ønsket å si noe om i denne oppgaven. Gjennom en analyse av tale- og språklige handlinger, dog ikke uten at min egen posisjon i diskursen tapes av syne, har jeg

villet si noe om karikaturstiden slik den utviklet seg i Norge. Bare ved selv å tale kan jeg si noe om dette som jeg i denne innledningen i all generalitet har foregrepet. Mitt ønske har vært å være en stemme – og da nødvendigvis blir jeg bare en av allerede mange stemmer – som ut i fra de forutsetninger og betingelser jeg som forfatter av denne oppgaven måtte ha, forhåpentligvis kan bidra til å belyse

karikaturstriddiskursen med perspektiver og innfallsvinkler som kanskje ikke enda er blitt viet den oppmerksomhet som jeg fra mitt ståsted mener de fortjener.

Men før den tid kommer vil jeg i all korthet gi et narrativt omriss av karikaturkrisen slik den, i hvert fall tilsynelatende, forløp seg i løpet av 2005-2006.

1.2 Karikaturstridens begynnelse i Danmark

Den 30. september 2005 trykker Danmarks største avis Jyllands-Posten tolv

Muhammed-karikaturer av profeten Muhammed. De 12 ulike tegningene er av mer eller mindre provoserende art. Begrunnelsen for publiseringen av karikaturene hadde sitt utgangspunkt i forfatteren Kåre Bluitgen og hans barnebok om Muhammed, hvor forfatteren skulle ha fått problemer med å finne illustratører til boken. På denne bakgrunn inviterte avisen de 40 medlemmene av de danske karikaturtegnernes forening til å tegne profeten slik de forestilte seg ham. I følge Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk – som skulle komme i begivenhetens sentrum på et senere tidspunkt – var det kun 12 av de 40 forespurte som tok oppfordringen, og at det var resultatet av disse 12 karikaturtegnernes penner som den 30. september 2005 var å finne på trykk i Jyllands-Posten (Selbekk 2006: 25). Dette har imidlertid blitt bestridt, eksempelvis skriver Dag Herbjørnsrud i en artikkel i magasinet Ny Tid at Jyllands- Posten skal ha uttalt at kun 25 av disse 40 i dag er aktive tegnere. At det av disse 40 var kun 12 som ”tok sjansen” på å tegne Muhammed er det ikke dekning for å si, i følge Herbjørnsrud.¹

1 Herbjørnsrud, D. ”Muhammed og røverhistoriene”. Ny Tid, 16.3.2007, 20-25.

Jyllands-Postens offentlige publisering av Muhammed-karikaturene ble av avisens kulturredaktør Flemming Rose begrunnet med at det moderne, sekulære samfunnet var blitt satt under press fra muslimsk hold i og med noen muslimers insisteringen på spesielt hensyn ovenfor sine religiøse følelser (Mogensen 2008: 11). Sjefsredaktør Carsten Justes leder ”Trusselen fra mørket” samme dag understreker Roses

begrunnelse når han skriver: ”De muslimer som tegner islam i offentligheten … har ett gjennomgående fellestrekk: en monumental selvhøytidelighet. Med en slik selvhøytidelighet følger en nærmest sykelig overfølsomhet ovenfor enhver

motsigelse, som uten videre utlegges som provokasjon”.² Jyllands-Postens uttalte begrunnelse for trykkingen av karikaturene kan kort oppsummeres i påstanden om ytringsfrihetens stadige trangere kår i og med den selvsensur som kunstnere og andre pålegger seg selv til fordel for religiøse følelser, hovedsakelig muslimers religiøse følelser i Danmark.

Reaksjonene i Danmark er til å begynne med ikke spesielt dramatiske (Hylland

Eriksen 2007: 178). Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer blir av mange muslimer først og fremst oppfattet som en forlengelse av avisens generelle islamofobiske

tendens og fremmedfiendtlighet (Hjärpe 2006: 163). En slik oppfatning bekreftes av det mye omtalte ambassadørbrevet til Danmarks statsminister Anders Fogh

Rasmusen (Venstre) den 12. oktober 2005, der 11 ambassadører ba om et møte med statsministeren i forbindelse med det som ble oppfattet som en stadig mer

fremmedfiendtlig utvikling i Danmark. En slik oppfatning er blant annet blitt støttet av FN (Leirvik 2006: 147). Fogh Rasmussen avviste imidlertid invitasjonen med henvisning til at presse og ytringsfriheten (Mogensen 2008: 13). Publiseringen av Muhammed-karikaturene i Danmark vakte i begynnelsen bare i noen grad fysiske reaksjoner fra både muslimske og ikke-muslimske organisasjoner. Men de

internasjonale reaksjonene kom ikke før på et senere tidspunkt.

2 Juste sitert i Herbjørnsrud, D. ”Muhammed og røverhistoriene”. Ny Tid, 16.3.2007, 20-25.

1.3 Karikaturstridens fortsettelse i Norge

Den 10. januar 2006 gjengir den kristne avisen Magazinet en faksimile av de tolv Muhammed-karikaturene Jyllands-Posten hadde publisert gått og vel 3 måneder tidligere. Publiseringen av faksimilen var ment å illustrere et tresiders oppslag (i tillegg til at saken ble slått opp som hovedsak på avisens forside) som følger opp Jyllands-Postens fokus på selvsensur grunnet hensynet til muslimers religiøse følelser. Redaktør Selbekk fokuserer riktignok i større grad på ytringsfrihet og selvsensur i sammenheng med en rekke begivenheter i Europa der muslimer skal ha truet med vold, og også gjennomført slike trusler, på bakgrunn av ulike islamkritiske ytringer. Mordet på den nederlandske filmskaperen Theo Van Gogh i november 2004, samt drapsforsøket på den norske Aschehoug-redaktøren William Nygaard i 1993 blir trukket frem som eksempel.³ Sakens hovedoppslag kan sies å være

intervjuene med karikaturtegnerne Finn Graff og Morten M, som under tittelen ”Tør ikke tegne Muhammed” er ment å illustrere den form for selvsensur som er i ferd med å gripe om seg også i Norge. Finn Graff innrømmer at ”grensen er nådd” for hva han er villig til å tegne når trusler om voldelige reaksjoner er konsekvensen. Men like mye er det respekten for muslimers religiøse forestillinger som reell frykt at Graff har latt være å tegne Muhammed. Morten M på sin side vil ikke la frykten for

enkeltpersoner eller grupperinger i samfunnet begrense ytringsfriheten.⁴ Debatten her til lands i etterkant av Magazinets faksimile av Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer viste at det var delte meninger rundt avisens motiver for publiseringen. Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, ser publiseringen i en mobbekontekst, og uttaler blant annet i et intervju med avisen Vårt Land at ”Det er selvavslørende at det er den kristelige avisen Magazinet som trykker de omstridte tegningene. Avisen er selv kandidat til å bli utsatt for den slags virkemidler. Det er

3 Selbekk, V. K. ”Tegningene som ryster Danmark”. Magazinet, 10.1.2006, 2-3.

4 Vågnes, M. I: ”Tør ikke tegne Muhammed”. Magazinet, 10.1.2006, 4.

som om den som blir mobbet, mobber en som er enda svakere enn seg selv igjen”.⁵ Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle uttaler i samme oppslag at det er en

motsigelse at nettopp Magazinet publiserer karikaturene, da avisen tidligere har vært svært opptatt av å verne om de kristne symbolene. Teologen Oddbjørn Leirvik peker på visse likhetstrekk mellom Magazinets ideologiske plattform og ”det nye kristne høyre” i USA, der islam blant annet ses på som en åndelig fiende av kristendommen, samtidig med avisens støtte til Fremskrittspartiet her i Norge.⁶ Kirkens Nødhjelps Arne Sæveraas er opptatt av at Muhammed-tegningene sårer muslimer og ikke forebygger konflikter mellom kristne og muslimer.⁷ Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik følger opp med en fordømmelse av publiseringen, hvorpå han uttaler at den som selv har en tro vil vite hvor viktig det er å respektere det andre religioner holder for hellig.⁸

Men ikke alle reaksjoner er kritiske til Magazinets publisering. Støtten kommer mest eksplisitt til uttrykk gjennom Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold, som i et intervju med Magazinet uttrykker at det var riktig av Magazinet å trykke Jyllands-Postens tegninger av Muhammed. Han siteres på at pressen bør vektlegge ytringsfriheten i større grad. Det kommer også frem i intervjuet at Kokkvold anser kristne og muslimske verdier som vesensforskjellige, noe han blant annet mener forklarer vold, og trusler om vold, fra muslimske miljøer.⁹ I det politiske landskap er det til å begynne med først og fremst Carl I. Hagen og Freskrittspartiet som

uforbeholdent gir sin støtte til Magazinet og Selbekk. Carl I. Hagen følger opp

5 Bjartvik, G. E. ”Trykker Muhammed-tegninger”. Vårt Land, 11.1.2006. URL: www.vl.no/arkiv/article3245321.ece.

[6.5.2008].

6 Haakaas, E og Jonassen A.M. ”Ønsket konflikt med islam”. Aftenposten, 31.1.2006. URL:

www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1210430.ece. [7.5.2008]

7 Sæveraas, A. ”Unødvendig provokasjon mot muslimer”. Publisert 10.1.2006. URL: www.nca.no/article/view/5661/1/26.

[7.5.2008].

8Ellingsen, P. ”Respektløst og uklokt”. Dagbladet, 31.1.2006. URL: www.dagbladet.no/nyheter/2006/01/31/456348.html.

[7.5.2008].

9 Jordheim, T.W. ”Støtter trykking av Muhammed-tegninger”. Dagen Magazinet 10.1.2006. URL:

www.dagenmagazinet.no/artikkel.asp?Artid=20593. [7.5.2008].

Kokkvolds uttalelser og mener at Magazinet er i sin fulle rett til å trykke Muhammed- karikaturene, og at Norge ikke har noe å beklage ovenfor muslimene.¹⁰

1.4 Internasjonale konsekvenser

Allerede 17. oktober publiserer en egyptisk avis noen av tegningene, uten at dette får noen større oppmerksomhet. Jyllands-Posten blir også politianmeldt i Danmark, uten at dette fører til strafferettsforfølgelse av avisen. I løpet av november får

karikatursaken etter hvert større oppmerksomhet rundt om i den muslimske verden, med den egyptiske regjeringen i en ledende rolle (Hjärpe: 2006: 165). Samtidig som ryktet om de danske karikaturene sprer seg kommer også ulike reaksjoner, og rykter om reaksjoner, uten at disse er spesielt dramatiske. Til tross for begynnende

konflikten internasjonalt, slik som eksempelvis handelsboikott av danske varer, er det først etter Magazinets gjengivelse av tegningene den 10. januar at konflikten

begynner å bre seg.

I løpet av januar måned begynner ryktene om demonstrasjoner i den muslimske verden. 4. februar settes den danske ambassade i brann i Damaskus (og den svenske og chilenske som var i samme bygning), og litt senere også den norske. I løpet av de neste dagene er det demonstrasjoner i Tyrkia, Indonesia, Irak, India, Teheran,

Afghanistan og Syria. Norske og danske flagg brennes, etter hvert også amerikanske symboler. Demonstrasjonene brer seg videre til Nord- og Øst-Afrika og ulike deler av Asia. Den 15. februar ryktes det om de til nå største demonstrasjonene i Pakistan, med om lag 50 000 demonstranter. Disse fortsetter de følgende dagene. Også ulike europeiske land opplever nå demonstrasjoner mot karikaturene. 18. februar må den italienske ministeren Roberto Calderoli gå av på grunn av at han på italiensk TV blotter sin T-skjorte som viser en Muhammed-karikatur. I Pakistan blir det innført demonstrasjonsforbud, uten at dette hindrer demonstrasjonene å fortsette. 27. februar

10 Anonym. ”Hagen: - Norge har ingenting å beklage”. Aftenbladet, 30.1.2006. URL:

www.aftenbladet.no/innenriks/politikk/article253404.ece. [7.5.2008].

kommer EU med en uttalelse som fokuserer på ytringsfriheten som en demokratisk rettighet, men at den bør anvendes med respekt og varsomhet. EU anordner også en imamkonferanse. Fra og med midten av mars 2006 begynner gemyttene og roe seg.

Krisen avtar (Hjärpe 2006: 170).

Årsakene til det som etter hvert av mange karakteriseres som en kultur- eller religionskonflikt etter mønster av Samuel P. Huntingtons artikkel om

sivilisasjonssammenstøt mellom islam og Vesten, er svært komplekse. Både indre politiske stridigheter og konflikter i den muslimske verden, og internasjonale politiske forhold, eksempelvis Irak-krigen, er blitt nevnt som delforklaringer på karikaturkrisens globale omfang.

1.5 Internasjonale effekter i norsk kontekst

Karikaturkrisens etter hvert internasjonale omfang fikk også konsekvenser for den norske konteksten. Det at mediene viser bilder av norske ambassader og flagg i brann rundt om i verden, og at norske liv i utlandet blir omtalt som truet, må nødvendigvis føre til reaksjoner og uttalelser fra politisk hold. Dette fører imidlertid til en konflikt som skal prege den norske diskursen: Ytringsfriheten blir hevdet å være satt under press ikke bare fra muslimsk hold, men også fra den norske regjering.

Selv om debatten rundt ytringsfriheten og religiøse følelser preget både den danske og norske diskursen allerede før de internasjonale reaksjonene tok til, fikk

problemstillingen ny aktualitet i Norge i og med at den norske regjeringen ble nødt til å forsøke å dempe konfliktnivået av hensyn til norske liv og interesser i utlandet.

Både redaktør Selbekk og generalsekretær i Presseforbundet Per Edgar Kokkvold hadde på dette tidspunkt fått drapstrusler på grunn av publiseringen av Muhammed- karikaturene. Vebjørn Selbekk hevdet at regjeringens uttalelser om at ingen

toneangivende aviser i Norge hadde trykket karikaturene var å skyve Magazinet foran seg. Både Aftenposten og Dagbladet hadde i følge Selbekk på dette tidspunkt trykket

faksimilen av Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer. (Selbekk refererer til egne uttalelser fra NRKs debattprogram Standpunkt i Selbekk 2006: 110).

Men det er i og med Jens Stoltenbergs uttalelser til VG den 6. februar, hvor

Stoltenberg i følge avisen legger deler av skylden for at den norske ambassade står i brann på Selbekk¹¹, at Selbekks påstand om å ha blitt gjort til syndebukk av

regjeringen i et politisk spill begynner å feste seg rent diskursivt. Det er også denne hendelsen som ser ut til å sette fart på støtteerklæringene til Selbekk vedrørende Magazinets publisering av Muhammed-karikaturene. Et eksempel på slik offentlig støtte stod på trykk i VG den 7. februar under tittelen ”Slakter Jens og Jonas”, der ti ulike kulturpersonligheter mener den norske regjering har sviktet ytringsfriheten og Vebjørn Selbekk.¹²

Stridighetenes foreløpige punktum settes ved at Vebjørn Selbekk, med Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten som mekler, går med på å møte representanter fra Islamsk Råd. Denne dialogen fører til en offentlig pressekonferanse der Selbekk offentlig beklager at han har såret muslimers religiøse følelser.

I etterkant av karikaturstriden gav Vebjørn Selbekk ut boken Truet av islamister.

Dagen før lanseringen av boken viste TV2 dokumentaren ”Truet til taushet” med Selbekk i hovedrollen. Både Selbekks bok og tv-dokumentaren fokuserer på Selbekks egne erfaringer under stridighetene, og repeterer Selbekks påstand om at han ble gjort til syndebukk av regjeringen i et politisk spill, samt at ytringsfriheten ble nedprioritert til fordel for andre hensyn. På mange måter kan dette sies å være representerende for diskursen slik den utviklet seg i Norge: Selbekk fremstår som et offer for regjeringens degradering av ytringsfriheten, og kanskje nettopp derfor fremstår han også som en type helt – som ytringsfrihetens forsvarer.

11 Johansen, M. ”Gir Magazinet-sjef deler av skylden”. Verdens Gang, 6.2.2006. URL:

www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=181856. [5.5.2008].

12 Mosveen, A., Eriksud, A. M., Haugan, B. m. fl. ”Slakter Jens og Jonas”. Verdens Gang, 7.2.2006. URL:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=301841. [7.5.2008].

1.6 Ytringsfrihetens forsvarere

Både Vebjørn Selbekks bok og TV2-dokumentaren innholder ordet ”truet”. Den førstnevnte indikerer hvem som truer, den andre hva som trues. Hvem som truer, og hva som trues, er allikevel ikke så selvsagt som titlene skulle tyde på.

Et gjennomgangstema kan allikevel sies å være at vestlige verdier, først og fremst ytringsfriheten, er satt under press fra muslimsk hold. Hvem som er de rette forsvarerne av disse verdier blir dermed et sentralt fokus. Jeg vil kalle det for et diskursivt kampområde, ja kanskje det sentrale kampområde som karikaturstriden dannet slagmarken for.

Et annet fellestrekk ved diskursen, som gjør bildet mer komplekst, er at

ytringsfrihetens forsvarere på mange måter besetter en type offerrolle, ikke bare i egenskap av å ha blitt truet på livet som en følge av deres religionskritikk, men også i egenskap av å ha blitt behandlet på en urettvis måte av myndighetene. Jeg sikter spesielt til Vebjørn Selbekks gjentatte uttalelser om å ha blitt gjort til syndebukk av den norske regjeringen i et politisk spill. Jeg ønsker i denne oppgaven å si noe mer om akkurat dette og hint.

2. Hensikt med oppgaven

2.1 Forskning på feltet

Gitt den relativt korte tiden siden karikaturstriden brøt ut, er det ikke gjort mye forskning på feltet.

I Danmark er det riktignok gitt ut flere bøker, slik som Provoen og Profeten – Muhammed krisen bak kullisserne (Hundevadt og Hansens 2006), Profet-affæren – om 12 Muhammed-tegninger og hva siden hændte. Dokumenter og argumenter (red.

Jerichow og Rode 2006), Karikaturkrisen. En undersøgelse af baggrund og ansvar (Seidenfaden og Engelbreth Larsen 2006), Gudebilleder. Ytringsfrihed og religion i en globalisert verden (red. Christoffersen 2006), samt From Cartoon Crisis to

Headscarf Row (Mogensen 2008). Disse bøkene har i mindre grad vært relevante for min oppgave, da det har vært den norske konteksten som har vært mitt fokus.

Islamologen Jan Hjärpes artikkel ”Jyllands-Postens Muhammedbilder tolkning av en konflikt” i tidsskriftet Kirke og Kultur (2006), bidrar også med en analyse av

karikaurstriden i den danske kontekst – en analyse som i større grad enn de danske bøkene tolker krisen ut i fra et religionsantropologisk perspektiv.

I Norge er det utover Vebjørn Selbekks personlige beretning foreløpig ikke gitt ut noen bøker om karikaturstriden. Av forskning som er gjort er det nok den

internasjonale medieanalytiske rapporten Reading the Mohammed Cartoons Controversy – An International Analysis of Press Discourses on Free Speech and Political Spin (Kunelius, Eide, Hahn og Schroeder) som er den mest omfattende.

Rapporten inkluderer en kritisk medieanalyse av hvordan Muhammed-karikaturene og ytringsfriheten ble omtalt i 14 uilke land og dermed 14 ulike kontekster, inkludert Norge. Analysen av den norske konteksten er skrevet av Solveig Steien. Steien har for øvrig også skrevet sin hovedoppgave i journalistikk om temaet: When Norway

was almost at war. The Mohammed cartoon controversy in Norwegian newspapers (2007).

Teologen Oddbjørn Leirvik har skrevet artikkelen ”Kva var karikatursaka eit bilete på” i Kirke og Kultur (2006) og ”The Cartoon Controversy in Norway: The New Christian Right and Liberal Fundamentalism confronting Islam? som vil bli publisert i boken Communicating "Fundamentalism" in the Global Public Sphere (under publisering, 2008). Begge artiklene fokuserer i større eller mindre grad på hvordan karikaturkrisen avdekket en islamkritisk politisk allianse mellom det han omtaler som

”det nye kristne høyre” (NKH) i Norge og Fremskrittspartiet, og samtidig en retorisk allianse mellom NKH i Norge og sekulære intellektuelle. På den andre siden er Leirvik opptatt av hvordan karikaturstriden også viste at det interreligiøse dialogarbeidet i Norge står sterkt.

Andre publiserte artikler om karikaturstriden i Norge er Hans Morten Haugens ”Et minstemål av respekt – grensene for ytringsfriheten” i Ung Teologi (2006), samt Jan Opsals fagdidaktiske ”Karikaturer og krenkelser” i tidsskriftet Religion og livssyn (2006). Begge artiklene må sies å ha et etisk-kritisk perspektiv på publiseringen av Muhammed-karikaturene Et etisk perspektiv har også Thomas Hylland-Eriksens artikkel ” Ytringsfrihet og globalisering. Karikaturstriden og kosmopolitiske verdier”

i boken Frihet (2007). Hylland-Eriksen trekker i større grad inn de globale

implikasjonene ved krisen, med fokus på hvordan sameksistens bør etableres på et kosmopolitisk grunnlag på en måte som er forenlig med den verdipluralisme som det globale felleskap fordrer – en posisjon han hevder står i kontrast til holdninger som både liberalister og religiøse fundamentalister gav uttrykk for under krisen.

2.2 Problemstilling

Denne oppgaven har som formål å se på karikaturstriden i sin norske kontekst, med spesielt fokus på det som skulle prege diskursen her til lands, nemlig ytringsfriheten og dens ”forsvarere”. Det vil bli gjennomført en kritisk analyse av begrunnelsen for Magazinets publiseringen av Jyllands-Postens tolv Muhammed-karikaturer, der hensynet til ytringsfriheten var det uttalte argumentet.

Sammenhengen mellom Vebjørn Selbekks offerrolle som selvutnevnt syndebukk og ytringsfrihetens forsvarer vil videre bli problematisert i et bredere samfunnspolitisk perspektiv. Her vil det sentrale spørsmålet være hvorvidt ikke Selbekks iscenesettelse av seg selv som offer henger sammen med en uttalt skepsis mot myndighetene

generelt, og venstresiden i norsk politikk spesielt, og hvilken rolle ytringsfriheten og

”trusselen” fra den muslimske verden spiller i en denne sammenhengen.

Problemstillingen ovenfor vil bli analysert ved en fokusering på offeret i diskursen, da i form av en problematisering av fordommen om at offeret automatisk har en svakere stemme enn ”den sterke” innenfor diskursens orden. Det vil i oppgaven bli drøftet hvordan diskursen i vel så stor grad lar seg prege av ”offerets makt”. Ved et slikt grep tas det sikte på å avdekke hvorledes deltagere i diskursen kan ”tre inn” i en offerrolle, og slik utøve makt i den aktuelle diskurs, og gjennom en slik rolle bli ”den sterke” eller den dominerende stemmen i diskursen.

Det er offerrollen og dens potensial for politisk strategi og maktutøvelse i lys av karikaturstiden som ønskes debattert i oppgaven, og etterfølgende hvordan offerrollen som fordekt maktutøvelse bidrar til å hemme og tilsløre diskursen som sådan.

Noen spørsmål som kan bli stilt på denne bakgrunn er:

Hvilke forutsetninger og betingelser kan ha ligget til grunn for bruken av ytringsfrihetsargumentet som begrunnelse for Magazinets publisering av de 12 Muhammed-karikaturene?

Dernest:

På hvilken måte ble ytringsfriheten ansett som truet?

Og endelig:

Hvordan kommer offerets makt til syne som premissleverandør for karikaturstrid- diskursens materialitet, og hvilke konsekvenser eller effekter fikk dette for diskursens utvikling?

3. Metode og teori

Den vitenskapelige metoden som er valgt for å svare på denne oppgavens

problemstillinger, er diskursanalysen. Materialet som vil bli analysert ut i fra valgt metode er tekster produsert før, under og etter det tidsrom som karikaturstriden i Norge omfatter. Noen helt klare grenser for dette tidsrom er vanskelig å sette. Tekster som er produsert i et visst tidsrom både før og etter 2006 vil bli inkludert. Da

problemstillingen for denne oppgaven hovedsakelig har tatt utgangspunkt i betingelser og forutsetninger for selve begrunnelsen for publiseringen av

Muhammed-karikaturene i avisen Magazinet, har det tekstlige utvalg også hatt en tematisk avgrensning. Materiale som i denne oppgaven vil bli analysert har dermed til en viss grad avgrenset seg selv ut i fra de forutsetninger jeg har satt.

3.1 Diskursanalyse

Diskursanalysen forholder seg i utgangspunktet til analysen av tekster, tekster da forstått i en videre betydning enn som kun skrevet tekst. Man sier eksempelvis gjerne at man leser samfunnsprosesser som tekst (Neumann 2001: 51). Poenget foregriper noen av de problemene som knytter seg til diskursanalysen som metode. Neumann skriver at det blant diskursanalytikere finnes en motvilje mot å utvikle en egen metodelære. Dette hevder han er et resultat av ønsket om å bryte ned skillet mellom metode og metodelære (metodologi) på den ene siden, og teori på den annen. De har villet bryte ned hierarkiet mellom dem og stille til skue hvorledes enhver teori har metodiske implikasjoner (Neumann 2001: 13-14). Diskursanalysen slik den utformes hos Michel Foucault kan tjene som eksempel. Foucault er opptatt av hvordan viten i seg selv ikke er uten implikasjoner. Han snakker om vitenskap som viljen til viten, og impliserer med dette at vitenskap like mye er et resultat av maktforhold som noe sant i seg selv som venter på å bli oppdaget. Metode forstås ofte som en fremgangsmåte for å representere noe gitt fra et eksternt ståsted. Neumann påpeker at siden

diskursanalysen ikke ser noen mulighet for å finne noe slikt ståsted utenfor det

sosiale, fra hvilket en analytiker kan analysere noe uten selv å være implisert i det, er denne beskrivelsen av metode ikke bare upassende på diskursanalysen, den er rett og slett urealiserbar (Neumann 2001: 15). Når diskursanalysen som metode eksempelvis benyttes for å relativisere viten, slik det gjøres hos Foucault, kan bare det å omtale diskursanalysen som vitenskapelig metode virke noe selvmotsigende. Da er det

kanskje ikke så rart at skillet mellom metode og teori ikke alltid er like lett å skille fra hverandre i diskursanalysen.

Av dette er det først og fremst to konsekvenser man som diskursanalytiker må være bevisst på. Det første er nettopp bevisstheten rundt metode og teori som noe ikke helt avsondret fra hverandre. Det andre er den rollen man selv spiller i diskursen, som noe ikke helt avsondret fra det studieobjekt man har satt seg fore å analysere. Neumann skriver i Mening, Materialitet, Makt: En innføring i diskursanalyse at vi må kunne akseptere denne usikkerheten som ligger i å problematisere skillet mellom virkelighet forstått som fysisk gitt virkelighet og virkelighet forstått som sosial representasjon, og allikevel kunne ”underkaste de spenningene som omgir dette skillet vitenskapelig undersøkelse” (Neumann 2001: 15). Diskursanalysen er slik sett et alternativ for dem som vil gjøre denne spenningen til en empirisk forskningsoppgave, for dermed å kaste nytt lys over de forutsetninger og betingelser som alltid er en del av politiske og sosiale praksiser. Kjenner vi disse forutsetningene og betingelsene, får vi en dypere forståelse av spesifikke politiske eller sosiale handlinger, skriver Neumann (Neumann 2001: 15).

I det resterende av dette kapitlet vil jeg som en konsekvens av det som er blitt sagt til nå vedrørende diskursanalysen som metode og de implikasjoner som her finnes, diskutere diskursanalysen i lys av teori, og omvendt. Slik sett har heller ikke jeg villet sondre for skarpt mellom den metode og den teori som vil bli benyttet for å løse denne oppgavens problemstillinger. Mot slutten av kapitlet vil jeg diskutere min egen posisjon i diskursen, og de implikasjoner dette innebærer.

3.1.1 Noen diskursanalytiske begreper og forklaringer

Diskursanalysen er ikke først og fremst opptatt av det værende (ontologi), men heller det vordende (epistemologi). Det vordende innebærer hvorfor og hvorledes ting fremtrer som de gjør. Dette har med å gjøre at verden, det sosiale som det politiske bestandig er omskiftelig – i fluks (Neumann 2001: 14; jf. 3.1.3). Dette skiller

diskursanalysen fra andre samfunnsvitenskapelige metoder, som gjerne definerer en del av verden som uproblematisert, for så ved hjelp av den virkeligheten man dermed har frosset fast sier noe om noe annet (Neumann 2001: 14). Essensielt for diskursen som begrep i samfunnsvitenskapelig forstand er antagelsen om at mennesket ikke kan gripe verden direkte gjennom sansningen, idet sansedata sorteres etter prinsipper som innebærer noe annet enn direkte sansning. Sansningen er avhengig av de kategoriene som ordner den, eller en bestemt modus, som eksempelvis kan være av estetisk, seksualisert, eller moralsk art (Neumann 2001: 31).

I de fleste tilfeller foreligger det ikke noen fasit, men et forhandlingsspill om hva som sanses, eller eventuelt også hva som bør sanses. For å skape mening, bringes de modeller man allerede har lagret til anvendelse, og sanseinntrykkene presenteres for den sansende mediert av disse modellene. Disse modellene kan sies å være sosialt reproduserende fakta, og kan omtales som representasjoner. Disse må stadig gjentas, bokstavelig talt re-presenteres, slik at de bekreftes løpende på en indirekte måte.

Representasjoner er altså ikke tingene i seg selv, men tingene slik de forekommer oss, silt gjennom det som kommer mellom oss og verden: språket, kategoriene osv. Når bærere av samme representasjon er institusjonalisert utgjør de en posisjon i diskursen (Neumann 2001: 33). Det utkjempes altså kamper både om posisjonene og disse seg i mellom. Det er dette en diskursanalyse ønsker å si noe om. Det ligger i

diskursanalysens vesen, hvis jeg skal driste meg til å benytte et slikt metafysisk begrep, et begjær etter å avdekke. Når en representasjon kan sies å ha blitt institusjonalisert og oppnådd en posisjon i diskursen avhenger både av et visst tidsspenn, og diskursens treghet. Dette skal vi foreløpig la ligge, og heller fokusere på de mer tekniske termene som diskursanalysen befatter seg med.

Jeg har bevisst ventet med å si noe om ordet diskurs. Diskurs er i utgangspunktet oversatt fra det franske discours, og betyr ganske enkelt tale. Ordet kan ”forfleres”

ved eksempelvis å henvise til en diskusjon, en samtale, en drøfting etc. Diskurs har med andre ord med språk å gjøre.

Men i samfunnsvitenskapelig forstand er språk ikke bare forstått som lingvistikk.

Man snakker om en språklig vending innenfor samfunnsvitenskapen, der man har latt seg inspirere av blant annet strukturalismen og dens opphavsmann Ferdinand de Saussure. Strukturalismen oppfatter ikke språk som et ensbetydende og

uproblematisk system av begreper som refererer direkte til ting og fenomener, men som et sosialt system som også følger sin egen logikk. Den logikk man tillegger språket er relasjonell, og denne logikk er virkelighetskonstituerende for mennesket.

Den såkalte språklige vendingen i samfunnsvitenskapen følger opp strukturalismens tanke om at disse relasjonene danner eller konstituerer språk, og man ser dermed disse språklige relasjonene som konstituerende for alt sosialt (Neumann 2001: 19).

Uten å bruke mer tid på å redegjøre for diskursanalysens opphav og fremvekst, kan vi allikevel slå fast at sammenhengen mellom språk og det sosiale er helt essensielt for å nærme seg en definisjon av begrepet diskurs i samfunnsvitenskapelig forstand.

Neumann definerer den slik:

En diskurs er et system for frembringelse av et sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner. (Neumann 2001: 18)

Det er slike prosesser som Neumann her beskriver som diskursanalytikeren skal analysere. Det er altså snakk om prosesser som står i visse relasjoner til hverandre, og på mange måter handler diskursanalysen i stor grad om å avdekke disse prosessene, si noe om forutsetningene for dem, eller hvilke betingelser disse er underordnet og ved hvilket de dermed springer ut i fra. Det er i denne forbindelse vi kan snakke om diskursens materialitet:

Hovedpoenget med diskursanalyse er som nevnt under drøftelsen av den sproglige vendingen å studere mening og de sosiale institusjoner som bærer mening, ved hjelp av en og samme

metode. Det må imidlertid gjøres på en slik måte at de to fenomener må forstås som et hele.

Problemet er det følgende: Fordi meningsdannelse er en integrert del av det sosiale, og fordi meningsdannelse ikke lett kan studeres med de metodene samfunnsvitere tradisjonelt har holdt seg med, har flere og flere samfunnsvitere de siste tiårene vendt seg mot sproget for å studere det sosiale. Poenget med den sproglige vendingen har altså vært å studere sosial samhandling der den skjer, nemlig i sproget. Men, det eksisterer en materialitet. Sproget selv har et materielt uttrykk. Diskursene utgjøres blant annet av institusjoner; symbolbaserte programmer som regulerer sosial samhandling og som har en materialitet. Den materielle verden gjør motstand når man forsøker å forandre den. Mennesket laver sin historie, men ikke under betingelser den selv har valgt. (Neumann 2001: 80)

Som et teoretisk supplement vil jeg i denne oppgaven trekke inn Pierre Bourdieu og hans begrep om symbolsk makt, og det kan her være på sin plass gjøre rede for dette i forbindelse med hva som ovenfor er blitt sagt om diskursen og diskursanalysen, og som samtidig illustrerer hvordan metode og teori i denne oppgaven griper inn i hverandre.

3.1.2 Pierre Bourdieu og symbolsk makt

Sentralt hos Pierre Bourdieu forstås vitenskap først og fremst som kroppslig erfaring.

Begrepet sosiale rom er vesentlig i denne sammenheng. Begrepet defineres ved

”(D)en gjensidige utelukkelsen, eller ved den distinksjon mellom de posisjonene som danner det, det vil si som struktur hvor sosiale posisjoner stilles opp i mot hverandre”

(Bourdieu 1999: 140). Bourdieu omtaler det sosiale rom som stedet hvor de sosiale aktørene – og tingene i den grad de konstitueres som aktørenes eiendom – befinner seg på et samtidig atskilt og atskillende sted, og som karakteriseres ut i fra den relative posisjonen det innehar i forhold til andre steder. Det sosiale rom har en

tendens til å finne et omformet fysisk uttrykk idet aktørene og eiendommene innretter seg etter en viss orden, eller etter visse strukturer, slik at enhver inndeling i det

sosiale rom finner et reelt og symbolsk uttrykk i det fysiske rom. De sosiale aktørene er derfor preget av det sted de inntar, og ut i fra den eiendom den enkelte råder over.

Det som omsluttes i denne verden, skriver Bourdieu, er en kropp som verden eksisterer for, og som samtidig er inkludert i verden, en inkludering som ikke kan

reduseres til noe kun materielt. Denne formen for væren i verden kaller Bourdieu for illusio. Dette innebærer at verden er forståelig og umiddelbart utstyrt med mening, fordi denne kroppen i egenskap av å kunne være nærværende utenfor seg selv, i verden, til å motta inntrykk fra den og la seg modifisere av den, er en kropp som helt fra opprinnelsen av er blitt påvirket av dens regelmessigheter. Kroppen har derfor tilegnet seg et system av disposisjoner som er tilpasset disse regelmessigheter, og er gjennom en slik inkorporering tilbøyelig til å foregripe en rent praktisk kunnskap, en kroppslig kunnskap, som sikrer en praktisk forståelse av denne verden, forskjellig fra den intensjonelle og bevisste fortolkning som vanligvis forbindes med forestillinger om forståelse. Dette system av disposisjoner inkorporert i individene, eller de sosiale aktørene, kaller Bourdieu for habitus (Bourdieu 1999: 141). Bourdieu antyder altså et forståelsens samspill mellom habitus og den konstituerte verden som innebærer en gjensidig bekreftelse av hverandre, som noe konstituert og konstituerende på en og samme tid.

I følge Bourdieu avviser habitusbegrepet to villfarelser i det skolastiske syn (vitenskapene): Det determenistisk-mekaniske årsk/virkning-paradigmet, og den finalisme som foregir at aktørene handler på fritt, bevisst og rasjonelt grunnlag.

Habitus inntar en mellomposisjon der den praktiske sans gjør det mulig å handle korrekt uten noe kategorisk imperativ, og hvor skjemaene for habitus hele tiden gjør det mulig å tilpasse seg delvis modifiserte kontekster, samt å konstruere situasjonen som en meningsfull helhet (Bourdieu 1999: 145). Kroppen kan altså mestre verden ved å gi den en tilpasset respons. Det er en måte å

herde en varig modifisert kropp som skaper seg selv og som viderefører seg selv, alt mens den (innenfor visse grenser) er i kontinuerlig forandring, i en dobbel relasjon – strukturert og strukturerende – til omgivelsene. (Bourdieu 1999: 150)

Det er altså verken snakk om ytre tvang eller individuelt valg, men et samspill av reaksjon og beregning. Det er dette samspill Bourdieu kaller symbolsk makt. Det er habitus som formidler den symbolske makten, og gjenspeiler den sosiale aktørens plass i sosialstrukturen (Neumann 2000: 85). Overalt i samfunnet produseres og re-

produseres symbolsk makt, da denne usynlige makt bare kan utøves med delaktighet av de som ikke vet at de ligger under for den, eller endatil at de (samtidig) utøver den:

Ved å være et strukturert og strukturerende medium prøver denne diskursen å tvinge

gjennom oppfatningen av den etablerte orden som naturlig (ortodoksi) ved hjelp av en tilslørt (og altså miskjent) påtvingning av klassifikasjonssystemer og mentale strukturer som er objektivt tilpasset de sosiale strukturene. (Bourdieu 1996: 44-45).

Vi kommer straks tilbake til en lignende måte å se makten på, da hos Foucault, men foreløpig kan vi med hjelp av Bourdieus begrepsapparat si noe om at

diskursanalysens studieobjekt har en dobbelthet, der det konstituerende er en samhandling mellom språk og handling, og at den har en materialitet den forholder seg til. Denne materialitet befinner seg på et vis imellom språket og handlingen, det er en praksis som må beskrives. Derfor snakkes det gjerne om en diskursiv praksis som dermed er diskursanalytikerens studieobjekt. Neumann omtaler denne diskursive praksis som handlingsbetingelser, og vedrørende diskursanalysens oppgave skriver han:

Poenget med diskursanalyse er å studere hvorledes det eksisterer en reke

handlingsbetingelser for det talte og det gjorte, hvorledes et gitt utsagn aktiverer eller setter i spill en serie sosiale praksiser, og hvorledes utsagnet i sin tur bekrefter eller avkrefter disse praksisene. (Neumann 2001: 83)

Å si noe om dette hvorledes som Neumann viser til ovenfor, fungerer som en generell beskrivelse av diskursanalysens oppgave, selv om det som følger, eller det som

danner betingelsene for det, ikke kan løsrives fra det. Diskursanalysen beskriver prosesser, relasjoner og handlingsbetingelser som er meningsdannende. Det er diskursens materialitet som dechiffreres ved en slik beskrivende handling.

3.1.3 Fluks

Diskursens materialitet er allikevel ikke noe statisk, selv om den har et rent fysisk uttrykk slik begrepet materialitet viser til. At noe er sosialt betyr ikke at det ikke er i fri flyt. Diskursen finnes i kraft av regulariteter, skriver Neumann. Og videre:

Regularitetene oppebæres av sosiale praksiser – handlingstyper som med en viss regularitet finner sted i de og de sosiale kontekstene. Diskursens representasjoner har altså en eller annen form for sosial resonans som gjør at sosiale praksiser reproduserer dem. (Neumann 2001: 92)

Dette kan gjelde en rekke områder innenfor den sosiale praksis, men hvis vi

eksempelvis skal si noe om dette i forhold til verdier, eksempelvis ytringsfrihet, kan man uttrykke det på den måten at verdiene reproduseres sosialt i en rekke praksiser som koagulerer rundt institusjoner av ulik art og betydning. Neumann skriver at resonans kommer inn i bildet ved at subjekter handler i henhold til de

representasjoner, verdier og institusjoner som foreligger, ikke helt ulikt Bourdieus begrep om symbolsk makt ovenfor:

Virkeligheten er institusjonaliserte verdier som reproduseres ved at subjekter handler i henhold til dem. Man kan endog argumentere for at subjekter konstitueres av disse; resonans kan forstås som at diskursen skaper subjektposisjoner som konstituerer subjekter. (Neumann 2001: 95)

Disse subjektposisjonene kan forstås som ulike roller som står (mer eller mindre) klare for subjektene å tre inn i. Hvorvidt dette er posisjoner som aktørene har et bevisst forhold til, er et underordnet spørsmål i vår sammenheng. Analogien skal allikevel ikke forstås bokstavlig. I hovedsak handler det om hvorledes diskursen materialiserer seg selv. Dette har med diskursens vilkårlighet å gjøre, og det er her vi kan snakkes om at handlingsbetingelsene er i fluks, i bevegelse – hvorledes et gitt utsagn eller talehandlinger av ulikt slag aktiverer eller setter i spill en serie sosiale praksiser og hvorledes utsagnet eller disse talehandlingene i sin tur bekrefter eller avkrefter disse praksisene. Allerede i språkbruken som her benyttes skjønner vi at det er snakk om et spill, eller at utsagn setter i spill noe hvor ting står på spill. Ved å benytte seg av et metaforisk språk, kan man si at diskursen er en slagmark hvor det kjempes om representasjoner og posisjoner. Og med dette har vi endelig kommet dit hen at vi kan snakke om det alltid tilstedeværende maktperspektivet når det tales om diskurser.

3.1.4 Maktanalyse

Ofte når man snakker om makt ser man gjerne for seg hvordan eksempelvis A påvirker B. Neumann henviser til Steven Lukes Power: A Radival View (1974), som benevner dette som et endimensjonalt perspektiv på en spesifikk type maktrelasjon.

Ved å trekke inn en tredje instans – organisasjonen – får man et utvidet perspektiv på maktrelasjonen, man får et todimensjonalt perspektiv, hvor tanken er at den

organisatoriske konteksten bidrar til at As maktutøvelse ovenfor B forenkles idet organisasjonen tilrettelegger As handlinger ovenfor B. Men hva med et forhold der As maktutøvelse ovenfor B kan skje uten motstand fra B, ja der B enten ønsker at relasjonen skal fungere på denne måten, eller at B eventuelt ikke er klar over den makt A utøver over B? Et slikt forhold tilsvarer en tredje dimensjon, et

tredimensjonalt perspektiv. Men etter Michel Foucault – som vi straks skal komme tilbake til – føyer det seg inn en fjerde dimensjon i den type maktrelasjoner som det her er tale om. Neumann skriver at Lukes forutsetter maktrelasjoner slik at A er et suverent handlende subjekt som utøver makt ovenfor B på en måte som står i motsetning til Bs interesser. Foucault på sin side styrer unna forutsetningen om en handlende A, og tar heller utgangspunkt i hvordan tingenes orden fremstår som normal, en orden både A og B er underordnet. Denne normaliteten har effekt på handlingsmønstrene til både A og B, uten at disse nødvendigvis er seg dette bevisst.

Vi snakker da om at diskursen har en effekt (Neumann 2001: 168). Immanent i diskursens orden – for å foregripe Foucaults språkbruk – er allerede makten utøvende.

3.1.5 Michel Foucault og diskursens orden

Dette firedimensjonale maktperspektivet gir diskursen et preg av en viss vilkårlighet.

Denne vilkårlighet setter igjen i spill en rekke maktmekanismer, for nettopp å temme vilkårligheten. Michel Foucault uttrykker det på denne måten:

Jeg antar at diskursproduksjonen i ethvert samfunn på én og samme tid blir kontrollert, sortert, organisert og fordelt ved hjelp av en mengde prosedyrer som har som funksjon å

avverge dens krefter og farer, beherske dens karakter av å være en tilfeldig begivenhet og omgå dens tunge og skremmende materialitet. (Foucault 1999: 9)

Det Foucault først og fremst bidrar med ved sitt firedimensjonale maktperspektiv er hvordan maktrelasjoner i seg selv virker og hvordan de fungerer i praksis.

Anordninger, handlinger og diskurser kan nok forklares ved aktørenes motiver og intensjoner, men Foucault går et skritt videre: Han forsøker å beskrive den usynlige makten i den forstand at det faktisk snakkes og handles, og da på en slik måte at makt opprettholdes eller at maktforhold oppstår (Schaanning i etterordet i Foucault 1995:

194). Dette ”at” tar man som oftest for gitt, og nettopp det er et uttrykk for en type maktutøvelse. At noe tas for gitt – hvis vi skal forsøke å sette det i sammenheng med sitatet ovenfor – er nettopp en type maktmekanisme som forsøker å beherske

diskursens karakter av å være tilfeldig. Det er dette som menes med diskursens orden.

Og det er i denne forstand at vi virkelig kan begynne å snakke om diskursens treghet, det vil si diskursens selvopprettholdelse, samt de effekter eller (ring)virkninger som diskursens treghet måtte få på saker og ting utenfor seg selv (Neumann 2001: 133).

3.1.6 Motstand

Dette får noen konsekvenser som det er viktig å være bevisst på når det gjelder forholdet mellom metode og forskerens egen rolle ved bruk av denne.

Diskursanalytikeren unnslipper jo heller ikke diskursens materialitet. Han er selv underlagt diskursens orden og de maktmekanismer som denne igjen er underlagt. For å gripe tilbake til innledningen til dette kapitlet vedrørende de metodiske utfordringer diskursanalysen fører med seg, så er det da ikke slik at man benytter en ekstern og objektiv metode som et mellomledd for å utvinne viten om ulike sosiale forhold. Man er selv en del av den metoden man benytter. Hvilken rolle er det egentlig

diskursanalytikeren inntar ved å gjennomføre en diskursanalyse, og hvilke konsekvenser får diskursanalysen rent praktisk?

For å gi et best mulig oppklarende svar på disse spørsmål kan det være strategisk nyttig å trekke inn begrepet motstand. Neumann skriver:

Motstand må være noe som har sitt opphav og sin begrunnelse innen den generelle diskursen, ikke i noe som eksisterer utenfor den så som historiens gang, en religiøs orden, en

vitenskapelig sfære hinsides tid og rom eller lignende. Som nevnt (...), vil motstand mot diskursens hegemoniske representasjoner alltid være en mulighet, det være seg å bekrefte alternative representasjoner eller endog smi nye, eller i form av tilbakeholdelse av

bekreftelse, for eksempel ved hjelp av taushet og generell impassivitet. (Neuman 2001: 169)

Om dette skriver Foucault: ”Der hvor det er makt er det motstand” (Foucault 1995:

106). Hos Foucault er ikke motstanden først og fremst et frigjøringsprosjekt, men noe som er inkorporert i selve maktens virkemåte. Schaanning forklarer ved å sitere Foucault:

Det er ut fra en slik tankegang at Foucault kan hevde at motstanden befinner seg aldri i en utvendig posisjon til makten, at maktforholdene har en streng relasjonell karakter, at motstandsformene utgjør den andre polen i maktrelasjonene. De skriver seg inn i

maktrelasjonene som deres ureduserbare motpart. (Schaanning i etterordet i Foucault 1995:

197)

Denne motstand kan eventuelt sies å være en type mot-makt. Schaaning skriver om Foucault at han utøver et strategisk innspill i det nettverk av relasjoner han samtidig beskriver, ja nettopp ved å beskrive disse relasjoner. Dette kan gi oss ”et utsyn over slagmarken som kanskje kan få de kjempende til å bevege seg i nye retninger og foreta nye trekk” (Schaanning i etterordet i Foucault 1995: 198). Kan kanskje, skriver Schaanning. Altså ikke nødvendigvis. Som diskursanalytiker handler det først og fremst om at man kan kaste nytt lys over de forutsetninger og betingelser som alltid er en del av de sosiale og politiske praksiser (Neumann 2001: 15). Om vi kjenner disse forutsetningene og betingelsene kan vi få en dypere forståelse av spesifikke politiske og sosiale handlinger. Som diskursanalytiker er man kanskje først og fremst en reflekterende deltaker, som gjennom sine refleksjoner omkring hvordan og

hvorledes utøver en type motstand, eller eventuelt mot-makt. Man foruroliger ved å avdekke slike prosesser.

Dette er denne type viten diskursanalysen først og fremst kan gi oss. Og det er på denne bakgrunn jeg har ønsket å problematisere ytringsfriheten som begrunnelse for

Magazinets publisering av Muhammed-karikaturene i Norge. Jeg vil si noe om, og forsøke å beskrive, betingelsene som omgir diskursen – forutsetninger som så lett tilsløres ved den makt diskursen utøver mot seg selv ved de immanente

maktmekanismer og relasjoner diskursens vilkårlighet innordner seg etter under meningsdannelsens fortegn.

3.1.7 Makt som forutsetning

Jeg oppfatter det som at til tross for den pluralitet og den relativitet som

diskursanalysen innebærer, kan det allikevel virke som om makten er noe som står i et a priori forhold til den. Da ikke som en ekstern kraft utenifra, men som en makt innenfra: Makten befinner seg immanent i den diskursive praksis. Makten blir slik sett en type forutsetning og kanskje den variabel man først og fremst dechiffrerer diskursen ut i fra. Neumann skriver at man som diskursanalytiker må være bevisst på at det eksisterer diskurser hvor maktperspektivet er mer presserende enn i andre diskurser, og minner om at man skal være forsiktig med å universalisere begreper – ikke minst med tanke på at diskursanalysen jo problematiserer at sannhet i

vitenskapelig forstand har universell gyldighet – noe som også må gjelde for maktbegrepet (Neumann 2001: 175). Allikevel siteres Foucault på at ”Power is everywhere; not because it embraces everything, but because it comes from everywhere” (Foucault 1978 sitert i Neumann 2001: 173). Om maktperspektivet gjennomsyrer diskursene i ulik grad, kan man allikevel forutsette at makten alltid er tilstedeværende og nærværende i diskursene. Hvorvidt dette er metodisk

problematisk har jeg ikke sett som min oppgave å utype i noe større grad. Jeg nevner dette hovedsakelig fordi jeg forutsetter makten som den variabel enhver

diskursproduksjon må analyseres ut i fra. Dette gjelder da også min egen analyse, hvor maktperspektivet vil bli tillagt betydelig vekt.

Makt som forutsetning, tilslørt makt, symbolsk makt, er betingelser som har sin gjenklang i en type mistenksomhet overfor tingene slik de utgir seg for å være. Det er å vise hvordan og hvorledes dette foregår, eventuelt at dette faktisk foregår og er en

realitet, som er den type maktavsløring som diskursanalysen er bedre egnet til å gjennomføre enn andre vitenskapsmetoder. Om ikke makten er noe a priori i kantiansk forstand, kan den allikevel antas å begrunnes i en nettopp slik

mistenksomhet ovenfor tingenes utseende. Poenget vil bli diskutert mer inngående i det følgende, som en del av redegjørelsen for denne oppgavens teoretiske

supplement.

3.2 Friedrich Nietzsche og den mistenksomme hermeneutikk

Det er en generell mistenksomhet som på mange måter ligger til grunn for min analyse. Denne mistenksomhet har latt seg inspirere av Friedrich Nietzsches forutsetning om verdiene som tilslørt vilje til makt. Når det gjelder verdiene stiller Nietzsche spørsmål om bakgrunnen for disse, han stiller verdiene inn i en funksjonell sammenheng, og han behandler dem som symptom på noe annet enn det de gir seg ut for å være (Haaland i forordet i Nietzsche 1994: XVI).

Paul Ricoeur plasserer Nietzsche sammen med Sigmund Freud og Karl Marx, og omtaler disse som ”the school of suspicion” (Ricoeur 1970: 32). Om hva disse har til felles skriver Ricoeur:

What is essential is that all three create with the means at hand, with and against the prejudices of their times, a mediate science of meaning, irreducible to the immediate consciousness of meaning. What all three attempted, in different ways, was to make their

“conscious” methods of deciphering coincide with the “unconscious” work of ciphering which they attributed to the will of power, to social being, to the unconscious psychism.

(Ricoeur 1970: 34)

Det Ricoeur her uttrykker som felles for Marx, Freud og Nietzsche sammenfaller langt på vei med diskursanalysens problemstillinger. Det at eksempelvis Foucault regnes for å være en etterfølger av Nietzsche – noe han også gir uttrykk for selv (Foucault 1999: 39) – er med på å understøtte en slik sammenligning. For mitt vedkommende har det uansett vært naturlig å trekke inn Nietzsches mistenksomme

hermeneutikk som et teoretisk supplement i denne oppgaven, nettopp på grunn av Nietzsches prosjekt om å avdekke verdienes forutsetninger og betingelser.

3.2.1 Moralens genealogi

Spesielt gjelder dette Nietzsches verk Moralens genealogi (1994), som er det verk av Nietzsche som jeg i denne oppgaven tilegger størst betydning teoretisk sett. I

Foucaults The Archeology of Knowledge (1972), Seksualitetens historie 1 – viljen til viten (1995) og Galskapens historie i opplysningens tidsalder (2006), benyttes nettopp ”genealogien” som diskursiv metode. Foucault skiller riktignok mellom kritisk og genealogisk diskursanalyse, selv om han samtidig gjør oppmerksom på at disse aldri kan skilles helt, da de i stor grad krysser eller overlapper hverandre (Foucault 1999: 33-38).

Om den genealogiske diskursanalyse skriver Neumann at den først og fremst er en historisk metode som undersøker fenomener som diskursive praksiser. Fokuset rettes mot de handlingsbetingelser som muliggjør praksisen, den er altså rettet mot

praksisen selv, og mot de effektene den har. Bruddet med tradisjonell

strømlinjeformet historieskriving ligger i å spore kriker og kroker, utviklingstrekk det ikke ble noe av, samtidig som man viser hvorledes andre måter å gjøre ting på

avleirer seg, hvorledes enhver orden bærer i seg minner om andre ordner.

Genealogien har som mål å avsløre det tilfeldige i disse prosessene som har ført til dagens situasjon (Neumann 2001: 154). Foucaults Seksualitetens historie 1 er nettopp et slikt eksempel. Ved å henvise til andre måter å forstå seksualiteten på – som for eksempel ved å henvise til den antikke kultur i motsetning til vår kultur – blottstiller Foucault det tilfeldige i historiens utvikling, samtidig som den usynlige makt dermed avsløres nettopp ved avdekningen av de prosesser som førte historien dit den gjorde, eller rettere sagt ved beskrivelsen av de effekter som den spesifikke diskursen får. I den forstand er den genealogiske diskursanalysen også kritisk.

3.2.2 Ressentiment

Som nevnt ovenfor er det moralen, eller verdiene, som Nietzsche ”genealogiserer”.

Sentralt i denne forbindelse står Nietzsches ressentimentbegrep. Ressentimentet er i følge Nietzsche en beskrivelse av de følelser man ikke vil innrømme ovenfor seg selv, slik som eksempelvis misunnelse, mindreverdighet, hat osv, som motsatt foregir å være kjærlighet og medfølelse etc (Haaland i forordet i Nietzsche 1994: XXII).

Nietzsche forutsetter at verdiene har sitt opphav i viljen til makt – makt da først og fremst forstått som en affekt hvor mest mulig innflytelse er målet (Haaland i forordet til Nietzsche 1994: XVIII og Nietzsche 2003: 194) – og erstatter dikotomien

godt/ondt med godt/slett, det vil si han sondrer mellom verdienes opprinnelse i henholdsvis herremannmoral og slavemoral, hvorpå det er sistnevnte kategori som Nietzsche hevder har vunnet frem gjennom kristendommen, og deretter ved

opplysningstidens idealer. Det er dette Nietzsche har sett seg fore å avsløre. Han skriver:

Slaveopprøret i moralen begynner med at ressentimentet selv blir skapende og føder verdier (...). Denne omsnuing av det verdiskapende blikk, med dets rettethet utad i stedet for tilbake på seg selv, hører nettopp med til ressentimentet. For at slavemoralen skal kunne oppstå, trenger den først en motverden utenfor. I fysiologiske vendinger trenger man pirringen utenfra for overhode å ytre seg. Slavemoralens påtrykk er egentlig bare mottrykk. (Nietzsche 1994: 22-23)

Dette altså i motsetning til herremannmoralen, som i følge Nietzsche skaper verdiene ut i fra seg selv. Hvorvidt denne dikotomien kan opprettholdes er høyst diskutabelt.

Dette ikke bare på grunn av den leie virkningshistorien Nietzsche assosieres med – særlig i forbindelse med disse kategoriene. Man bør også stille seg kritisk til den gradering av verdiene som Nietzsche her gir uttrykk for. Riktignok er det flere ting som tyder på at Nietzsches dikotomi er av estetisk-subjektiv art, og ikke noe

ontologisk a priori, eksempelvis hvis man komparativt ser Moralens genealogi i lys av Nietzsches ungdomsverk Tragediens fødsel (1993) – hvor Nietzsches berømte uttalelse om at tilværelsen bare kan gis en estetisk begrunnelse kommer til uttrykk (Nietzsche 1993: 55; 139-140). Poenget mitt er at man uansett gjør klokt i å nedtone

Nietzsches slave og herremannmoral-antitese, selv om man beholder

mistenksomheten ovenfor verdienes opprinnelse i dens betingelser og forutsetninger.

En annen årsak til at Nietzsches mistenksomme hermeneutikk har fått en slik sentral plass teoretisk sett kan anes allerede i tittelen som er gitt denne oppgaven. Jeg sikter da til begrepet Offerets makt. Jeg har ovenfor redegjort for det maktperspektivet som ligger til grunn for det rent metodiske grepet som diskursanalysen i større eller mindre grad forutsetter. Men tittelen på oppgaven foregriper også mer spesifikt forutsetningen for maktens virkemåte i den aktuelle diskurs.

Er det da slik at Nietzsches slave og herremannmoral allikevel ikke er utelatt, men klinger igjen i tittelens ordlyd? Nietzsche skriver i Morgenrøde om ”Offerdyrenes moral”, om disse som bare tilsynelatende ofrer seg selv:

Fordi idet dere gir dere begeistret hen og ofrer dere, nyter dere den berusende tanken på at dere fra nå av er ett med det mektige vesen dere vier dere til selv for gud eller mennesker egentlig kun nyter beruselsens av den tanken på å bli ett med dette vesenets makt som man har ofret seg for, det være seg en gud eller et menneske. (Nietzsche 2007: 178-179)

Er det lignende forutsetninger som ligger til grunn for denne oppgavens tittel? Eller er det Nietzsches harselering med martyrene i Antikrist som har inspirert oppgavens offerperspektiv:

At martyrer beviser noe som helst for en saks sannhet, er så lite sant at jeg er tilbøyelig til å benekte at en martyr noensinne har hatt noe som helst å gjøre med sannheten (...). Martyrene skadet sannheten. (Nietzsche 2008: 65-66)

Både ja og nei. Ja, i den forstand at siden begrepene offer, slave, eventuelt også martyr, som oftest forbindes med avmakt, kan Nietzsches forutsetning om verden og virkeligheten som vilje til makt – som vilje til innflytelse – være med på å belyse hvordan avmaktkategoriene heller ikke unnslipper denne vilje. Man kunne

eksempelvis vise til de svartes opprør under apartheidregimet i Sør-Afrika som en type mot-makt. Et annet perspektiv reflekterer den jødiske statsviteren Norman G.

Finkelstein, som i boken Holocaust-industrien kritiserer den israelske lobbyen i USA