Landegrensen mellom Norge og Russland
Masteroppgave Konflikt, Samarbeid og Flerkulturell Forståelse (KOSIFF)
Knut Bakstad
Masteroppgave i statsvitenskap Det samfunnsvitenskapelige fakultet
Universitetet i Tromsø Våren 2010
Forord
Som forfatter av denne oppgaven er det en glede for meg å presentere en samlet oversikt over utviklingen av landegrensen mellom Norge og Russland frem til 2010. Jeg er ansatt i Forsvaret, offiser av yrke og har benyttet meg av muligheten som Hæren og tilrettelegger Forsvarets Studiesenter på Bardufoss ga meg til å studere i tillegg til ordinær jobb over flere år. Grunnet tjeneste utenlands har jeg hatt to avbrekk i studier og oppgaveskriving, der ideene til tema og tilnærming har modnet med tiden.
Til hjelp i oppgaven har jeg hatt god hjelp av oberst Einar Johnsen lokalhistoriker og tidligere sjef Garnisonen i Sør – Varanger, museet i
Kirkenes, biblioteket ved Universitetet og de personene jeg har samtalt med i fm oppgaven.
Ellers veiledet innledningsvis Alf Håkon Hoel oppgaven, men hovedperioden har Tor Dahl - Eriksen veiledet oppgaven, gitt nyttige råd, tips og bidratt i min søken etter aktuell litteratur.
De faktiske feil som måtte forekomme i oppgaven er mitt ansvar alene.
Takk til alle som har bidratt.
Inderøy 10. mai 2010 Knut Bakstad
1. Innledning 1.1. Temavalg
Norge et lite men langstrakt land langt mot nord. Norge var i lang tid det eneste av de opprinnelige NATO landene som grenset mot det geografisk største land i verden, Russland. Grensen til havs har vært gjenstand for flere utredninger og forhandlinger, uten at denne er fullstendig
klarlagt(Hønnesland M.fl:2002:47,58-63). Fastlandsgrensa mellom Russland og Norge har vært uendret og tilsynelatende rolig over lang tid. Sett i lys av de store endringene verden og Europa har gjennomgått har dette påvirket også Russland og Norge de siste hundreårene. Utviklingen både politisk og økonomisk vært stor og det er derfor grunn til å interessere seg for
temaet(FFI:1997:4-5), (Lundestad:2004:228).
Landområdene i Nord - Norge, - Sverige, - Finland og – Russland har gjennom historien hatt stor betydning både blant den samiske befolkningen og de fast bosatte ved handel og utnyttelse av beiteområder. Det har vært bevegelser av folk, dyr og varer i disse områdene i lang tid(Niemi
M.fl:1992:9-10). På ett tidspunkt ble det likevel etablert en formell grense mellom Norge og nabostatene som etter dette har blitt etterlevd og som virker udiskutabel også i 2010. Å opprettholde en grense over mange år med de til dels store forskjellene det har vært mellom levesett, økonomisk og kulturell utvikling er ikke uproblematisk.
En landegrense kan virke som en kunstig grense som skiller et landområde som i utgangspunktet er ett. I det aktuelle området er det store åpne
områder og ingen forskjell i naturen om man er to meter fra hverandre, likevel kan forskjellene i hverdagsliv og levekår for innbyggerne være store.
Med landegrense som tema vil oppgaven beskrive hvordan Norge fikk en felles landegrense med Russland, for deretter å se på hvordan grensen er utviklet og forvaltet over tid. Jeg forventer at det var en prosess over tid som skapte grensa slik den er. Oppgaven vil belyse utviklingen og forvaltningen av grensen i relasjon til storpolitiske endringer som berører forholdet mellom Norge og Russland. Etablering av landegrensen kan ha sammenheng med politisk og økonomisk fremvekst eller andre interesser på begge sider av grensa. Opprettelsen av grensa gjorde det trolig nødvendig å etablere en form for felles forvaltning, slik at landegrensa kan passeres.
For at grensen skal være relevant og respektert må den vernes og voktes av nasjonalstatene som grenser til hverandre. Skiftende ytre omgivelser vil gjøre det nødvendig med endringer også i forvaltningen av grensen. Det at den norsk – russiske landegrensen tilsynelatende ikke er gjenstand for uroligheter kan tyde på forvaltningen av grenseregimet har utviklet seg dynamisk i takt med forholdet mellom Norge og Russland.
1.2. Problemstilling og avgrensning av oppgaven
Hvordan har Norges statsgrense mot Russland blitt etablert, utviklet og forvaltet over tid og hvordan kan dette relateres til skiftende
storpolitiske omgivelser?
For å svare på denne problemstillingen vil jeg legge mest vekt på første del av problemstillingen nemlig å beskrive etablering, utvikling og forvaltning over tid. Andre del av problemstillingen å relatere utviklingen i forhold til de storpolitiske omgivelser. Den andre del vil jeg legge mindre vekt på og det blir et supplerende spørsmål.
Gjennom oppgaven har jeg forsøkt å bruke den riktige betegnelsen på nåværende Russland, med Russland som navn i perioden frem til år 1917 deretter Sovjetunionen i perioden 1918 til 1989, og fra 1990 Russland.
I oppgaven velger jeg å bruke uttrykket grensa og landegrensa mellom Russland (Sovjetunionen) og Norge, begge betegnende på landegrensa mellom de to land.
1.3. Valg av metode
Oppgavens problemstilling strekker seg over et stort tidsspenn og jeg forventer å finne tilgjengelig litteratur og offentlig dokumentasjon som angår temaet. Grunnet nedgradering de senere år forventes nyere publikasjoner å være tilgjengelig både i Russland og Norge. En generelt større åpenhet i Russland de siste tiår gjør at jeg forventer å finne forfattere og historikere som har nye vinklinger og bidrag til økt forståelse i tilgjengelig materiale.
Metodevalget står mellom kvantitativ eller kvalitativ metode. Styrken til kvalitativ metode er at man kan velge empiri man mener er best til å belyse tema og problemstilling for så og foreta inngående studier av dette
materialet. Kvantitativ metode har derimot sin styrke på undersøkelser med et større utvalg eller respondenter som brukes for å lage et statistisk
underlag som igjen kan analyseres og brukes i drøftingen. For denne oppgaven med et stort tidsspenn, der en utvikling skal skildres, er det min vurdering at kvalitativ metode er best egnet. Gode kilder som dekker
problemstillingen må finnes og utvalget må være sammensatt slik at fakta og vurderinger fra flere kilder blir vurdert i oppgaven.
Da oppgaven strekker seg langt tilbake i tid og er det naturlig at denne oppgaven tar utgangspunkt i tilgjengelig skriftlige kilder. For å besvare problemstillingen på en best mulig måte vil jeg utfylle dokumentanalyse med intervju og samtale med utvalgte personer for å kvalitetssikre vurderingene i oppgaven og spesielt det som omhandler de siste tiårs utvikling og
fremtidsutsikter.
Som student ved Universitetet i Tromsø har jeg via biblioteket tilgang til å søke litteratur på emner og forfattere, noe jeg har benyttet. Jeg har fått støtte av biblioteket med å få tilgang til internasjonale nettsider og tidskrift som Universitetet i Tromsø har felles tilgang til.
Jeg har funnet russisk, norsk og internasjonal litteratur som dekker oppgavens tema, herunder teori for opprettelse og utvikling av grenser.
Gjennom mitt arbeid i Forsvaret har jeg funnet og fått tips av kolleger om
ugraderte skriftlige publikasjoner som kan være relevante. Tidligere arbeid med delemner på studiet før denne oppgaven, har også hatt pensum relatert til statsdannelse, politiske utviklingstrekk og samarbeid mellom nasjoner, noe av denne litteraturen er nyttet der dette har vært formålstjenlig.
For å få oversikt over hva jeg kan nytte har jeg lest raskt gjennom bøker og publikasjoner for å få oversikt over de enkelte, for deretter å starte arbeidet med problemstillingen. Noe av litteraturen har blitt mer sentral i oppgaven, mens noe litteratur er brukt til validering og utdyping. Under den første lesingen benyttet jeg flittig tekst markering og merkelapper med stikkord for senere å kunne finne tilbake.
Sentral litteratur for å beskrivelse opprettelsen av grensa og tidlig forvaltning har vært ”Norges Grense” av Leif Ryvarden og Per Roger Lauritzen. Boken beskriver utbredelsen av den norske landegrensa mot øst på en god måte og har særlig fokus på de fysiske grensemarkeringene og oppmålingene.
Jeg har nyttet boka til å se på den norsk – russiske landegrensen i sammenheng med den totale utviklingen av landegrensa mot øst.
Forfatterne har samlet en bred vitenskapelig bakgrunn har betydelig eget feltarbeid og interesse av ferdsel og historie i Norges grenseområder.
Videre har boka “Russia-Norway Physical and Symbolic borders” utgitt i Moskva 2005, vært sentral med sine mange artikler skrevet av norske og russiske forskere. De har beskrevet de forskjellige grenseavtalene gjennom historien og har fra sitt ståsted også utdypet de offisielle synspunktene med befolkningens oppfatning. Det fine med denne og andre nyere publikasjoner er at forfatterne har hatt nye tilgjengelige materiale noe som forventes å øke relevansen og bredden på de vurderingene forfatterne har foretatt. Det vil likevel fortsatt være kilder både på norsk og russisk side som så langt er unntatt offentlighet og således ikke inkludert i denne oppgaven.
Flernasjonale problemstillinger vil alltid være gjenstand for slike svakheter men spesielt for denne oppgaven er nok Russland sin tilbakeholdenhet i det 20 – århundre. De senere år er dette endret seg og dokumenter som
tidligere var unntatt offentlighet er åpnet for frigivelse til historikere og forskere. Selv om mye har blitt tilgjengelig etter 1990/91 vil alltid ny kunnskap i fremtiden påvirke de vurderingene som gjøres med denne oppgaves problemstilling.
For å komplettere og utdype det overstående vil jeg også nytte annen litteratur og særlig er det brukt mange forfattere for å beskrive hendelsene i det 20 – århundre for å sikre at utviklingen her beskrives og drøftes på en god måte. Blant det viktigste her er overenskomsten mellom Norge og
Sovjetunionen (Russland) fra 1949 og jubileumsskriftet som ble skrevet til 50 års jubileet i 1999. Bredden i litteratur fra forskjellige kilder og
utgivelsestidspunkt skal redusere muligheten for at viktige fakta og vurderinger blir utelatt.
For å komplettere og få bekreftet i skriftlig empiri vil jeg oppsøke institusjoner og personer som har bidratt til min forståelse av sammenhengene i temaet.
Jeg vil derfor oppsøke Finmark og Grensemuseet i Kirkenes, og samtale med nåværende og en tidligere sjef ved Garnisonen i Sør-Varanger. Dette vil
gi muligheter til å bekrefte eller avkrefte forhold der kildene er sprikende eller informasjon er vanskelig tilgjengelig. Begge er kolleger fra Forsvaret som jeg kjenner godt. Metoden for disse intervjuene blir halvstrukturert der jeg
forklarer min oppfatning av problemstillingen, og deretter får tilbakemelding fra intervjuobjektene hvordan de oppfatter sammenhengene. Notatater tas underveis og reinskrives i etterkant. Intervjuene tas vår og sommer 2009, noe som er ganske tidlig i skriveprosessen. Jeg er derfor tjent med å få sammenhengene klarlagt i denne fasen, før jeg kan gå ytterliggere ned i detaljene. Dette vil prege intervjuene, og er årsaken til at intervjuene blir relativt lite styrt. Jeg vil i etterkant benytte telefon og e-post for
oppfølgingsspørsmål.
Svakhetene ved oppgavens valgte metode er først og fremst utvelgelsen av den kvalitative empiri. Jeg vil redusere denne påvirkningen ved å bruke flere kilder norske, russiske og internasjonale for øvrig, supplert med intervju og tilbakemeldinger underveis fra utvalgte personer. Vektingen av de
forskjellige kildene er også en mulig svakhet jeg vil forsøke å redusere ved å se de ulike kildene opp mot hverandre i drøftingen for å få frem de vesentlige momenter. Vanskeligst her antas å være utviklingen de siste år, herunder utsiktene til fremtidig utvikling mellom Norge og Russland og hvordan dette berører problemstillingen. Jeg vil forsøke å balansere disse inntrykkene slik at oppgavens konklusjon skal bli så god som mulig.
Litteraturen jeg velger vil være fokusert på dette relativt avgrensede
geografiske området, sammen med intervju og tilbakemeldinger fra personer som står sentral i min problemstilling forventer jeg at grunnlaget er tilstede for å besvare problemstillingen på en god måte.
2. Teoretisk grunnlag og begrepsavklaring
En landegrense – ei linje på et kart eller i terrenget skiller ikke planter og dyr men kan ha stor betydning for menneskene, deres levesett og kultur.
Grensebegrepet må sees opp mot dannelsen av stater og deres vilje og evne til å kunne skape ei linje i terrenget mellom eget og andre staters territorier. Å regulere forflytting av folk, ideer og materiell over grensene er i statsvitenskapen regnet som en av de primære oppgaver til en suveren stat(J.P. Nilsen: 2005:7). Det er derfor viktig i denne oppgaven å klarlegge hva som menes med en grense på land.
I Sentral - Europa var perioden fra 1300 til 1800 preget av nasjonsbygging med følgende karakteristikker(Niemi: 2005:73)
1) Grensene lå ofte i utkanten, bort fra hovedsteder og viktige regioner.
2) Disse mer perifere områder, var gjerne ikke så integrerte med resten av staten.
3) Utkantene besto gjerne av minoriteter, som har blitt flyttet til eller fra avhengig a grensene, med slektninger spredt over et stort område.
4) Innføringen av grense blir en skillelinje men også et område med mange muligheter.
Andre som gjennom sitt arbeid har bidratt til utviklingen av begrepet grenser er Lord Curzon. Hans definisjon av ”Boundairies” som en linje med fysisk kontakt mellom stater som gir muligheter for samarbeid og risiko for
uoverensstemmelse. Mens Curzon definerer ”Frontiers” som grensen som avgjør moderne forhold relatert til krig og fred(Prescott og Triggs: 2008:5).
Disse to begrepene, ”frontier” og ”boundairy,” brukes av fagfolk til å
introdusere en diskusjon om konflikt mellom flere parter i et område. Curzon trekker også fredsbegrepet inn i forklaringen og understreker hvor lett det er å fokusere på de stedene der det er konflikt i grenseområdene og ikke vektlegge de tilfellene der interessekonflikter løses på en fredelig måte.
Andre definerer ”boundairy” som en linje i terrenget, mens ”frontier” og
”border” er grenseområder(Ibid: 12).
Prescott og Triggs definerer ”Frontiers” som soner av varierende bredde som har vært felles i århundrer tilbake(ibid:1). ”Lines” erstattet dette noe upresise begrepet fra omlag år 1900. Viktige politiske og militære hendelser har gjennom tidene formet nasjonene, hvilket medførte endringer i utvikling for landets grenser og grenseforhold forøvrig.
”Frontier” brukes tidvis med to meninger, den første er som et markert
grenseområde som skiller mellom to ideologier, men det kan også være mer fysisk som den kinesiske mur. Den andre betydningen er innad i en stat å skille mellom befolkningsgrupper, som internt i Australia.
”Border” og ”borderland” er synonymer som begge dekker det området av et land som er lengst borte fra sentrum av et land, bundet til et annet land med grense. Enkelte forskere vil kalle dette området for nabo- eller
nærområde(Ibid: 12).
Internasjonalt er det de senere år brukt følgende prinsipielle normer for grenser (Holsti: 2004: 99):
1. Kun eksisterende territorielle grenser (”boundaries”) er lovlige og legitime.
2. Ingen territoriell endring påtvunget gjennom trussel eller bruk av makt er lovlig.
3. All territoriell endring må oppnås gjennom forhandlinger.
4. All territoriell endring må være iht prinsippet om egen avgjørelse.
5. All territoriell endring må ha samtykke av alle involverte.
6. Involverte må inkludere folkeslag og stater.
7. Utskillelse eller trussel mot integriteten til statene vil ikke få
internasjonal anerkjennelse dersom det ikke har vært forhandlinger og samtykke.
Det er utvilsomt mange måter å definere viktige grensebegrep, i denne oppgaven er min fokus opprettelse av en formell grenselinje mellom Russland og Norge og den etterfølgende forvaltningen. Jeg forventer at området i en periodes er forvaltet felles, mer i tråd med definisjonen av
”frontier” men dette vil ikke dekke oppgavens tema og problemstilling (Prescott og Triggs:2008:1). Jeg vil nytte så presise definisjoner som mulig og således bidrar til å svare presist på problemstillingen.
Til bruk i denne oppgaven definerer jeg selv definisjonene av grense og forvaltning av landegrensa til å være følgende:
- Grense defineres som fysisk oppmerket linje som skiller et lands område fra et tilstøtende lands område.
En slik definisjon vil underbygge det fysiske jeg er ute etter i fm opprettelsen, det vil trolig være mange prosesser som leder frem til en fastsatt grense, og denne definisjonen vil bidra til å stadfeste når dette skjer.
- Forvaltning av landegrensa defineres som den fysiske, juridiske og overvåkingsmessige kontrollen av grensa.
Forvaltning kan være på mange nivåer fra det strategiske, via det
operasjonelle og ned til det taktiske utførende nivå med konkrete oppgaver i området. Jeg vil avgrense mitt arbeid til det som foregår i grenseområdet og derfor er denne definisjon valgt.
2.1. Teori og begreper for utviklingen av en grense
Studiene av grenser og opprettelsen av de har bidratt til definerte prosedyrer for å studere grenser og grensespørsmål. Den franske juristen Lapradelle og den amerikanske geografen Jones definerte hver for seg en serie faser en ideell grense vil passere. Lapradelle identifiserte fasene som: forberedelse, beslutning og iverksettelse/utførelse, mens Jones definerte fasene
anvisning, avgrensning, grensefastsetting og administrasjon(Prescott and Triggs:2008:9).1
Hver på sin måte forsøkte de å lage en slik inndeling for å dekke
forberedelse gjennom avgrensning. Problemet med grensesettingen blir først debattert på det politiske nivå og deretter på det tekniske nivå. Det viktige er å få retningslinjene klarlagt slik at grensen kan beskrives og en beslutning fattes. Iverksettelsesfasen vil bære preg av fysisk oppmerking basert på beslutningene. Jones tilførte også en siste fase kalt administrasjon som dekker oppfølging og vedlikehold av grensemarkeringer.
Verken Lapradelle eller Jones hevdet at alle grensedannelser måtte gjennom alle disse fasene, i noen tilfeller ble den første foreslåtte
grenselinjen også til en ikke oppmerket grense og i noen tilfelle er grensen så godt kjent at man kan gå rett til avgrensning og grenseoppmerking.
Jones konkluderer også med at hver grense er unik og generalliseringer gir usikker gyldighet. Etablering en grense må håndteres som en enkeltstående tilfelle(ibid:10). Denne slutningen er det stor enighet om blant fagfolk og dette er en av grunnene til at det er få alternative teorier. De som har forsøkt å utdype dette nærmere er Boggs som i 1940 forsøkte å påvise en indeks på kvaliteten av en grense med bakgrunn i lengde og areal. Han forsøkte å påvise at den relative påvirkningen på grensen hadde en direkte
sammenheng med befolkningens størrelse. Boggs laget med dette som grunnlag en ny faktor ved å multiplisere indeksen med befolkningstettheten i landet. En annen forsker, Higgs påviste imidlertid samme år at denne
sammenhengen ikke var valid som basis for sammenlignende
forskning(ibid:10). På 1960 - tallet forsøkte Dorion å følge opp Boggs lignende teorier, men hadde ikke mer hell i sitt forsøk med empirisk
utgangspunkt i studier av grensene i Quebeck og New Foundland. Noen klar sammenheng mellom befolkningstetthet og lengde av grensen til et valid kvalitetsbegrep på grensen, ble ikke påvist og er derved falsifisert(ibid:10).
Det er forventet å finne en utvikling i dannelsen av grensen og grenselinjen i tråd med de ulike fasene2 til Lapradelle og Jones.
Nasjonale grenser har fra 1920 blitt publisert i ”League of Nations Treaty Series” etterfulgt av dokumentet ” United Nations Treaty Series” (ibid:10).
Oversiktene har ikke vært komplett, men har gitt en god oversikt over grensene som er akseptert av det internasjonale samfunn og de Forente Nasjoner (FN). Imidlertid har både bruken av kart i forskjellig målestokk, oppløsning og generelt nøyaktighet medvirket til at denne oversikten ikke er komplett. Oversikten over grenser hos FN3 viser med all tydelighet at for å løse interessekonflikter er den enkleste måten samarbeid og forhandling.4 Årsakene til dette kan nok være flere, men det er sannsynlig at en grense som er utviklet med de berørte er sterkere forankret. En grenselinje
1Den franske forskerenLapradelle brukte begrepene og utledet de på følgende måte: “Allocation”- den første politiske delingen av landområdet, ”delimination” – her menes identifisering av en grenselinje. ”Demarcation”- refererer til den fysiske oppmerkingen i landskapet, mens det i ”administration”- ligger forholdet til vedlikehold av grensemarkeringen for hele levetiden.
2De fire stadiene til Jones er: anvisning, avgrensning, grensefastsetting og administrasjon.
3 United Nations Treaty Series
4Eksempler på dette er mange, fra de senere år har i 2003 har Frankrike og Spania blitt enige om hvordan de skal arbeide sammen for å pågripe baskiske separatister i grenseområdene. I 2005 ble Kina, Filippinene og Vietnam enige om felles seismiske undersøkelser selv om de er uenige i hvem området tilhører.
hensyntatt de naturlige fysiske, kulturelle og sosiale skillelinjer, vil lettere bli akseptert som legitim. Dette øker også mulighetene for samarbeid i stedet for konfrontasjon ved grensen.
Den tyske geograf Ratzl laget et sett lover som skulle forutsi hvordan stater oppførte seg i forhold til internasjonal lov. Ratzl mente at statene var levende enheter med grenser som var dynamiske og når grensene ble statiske tydet dette på midlertidig stans i de politiske ambisjonene.
Ratzl’s lov nummer 1 (1897) sier at evolusjonen av grenser (”boundairies”) kan bli definert som en streben mot en forenkling og med dette er forkorting av grenser(ibid:7).
Lov nummer 2 (1897) er i samsvar med den generelle historiske lov der grenser for de store områdene griper om grensene til de mindre(ibid:7).
Disse lovene er det ikke vanskelig å finne eksempler på mellom Tyskland og Østerrike på 1800- tallet og spesielt grensetrekkingen mellom de europeiske kolonimaktene i Afrika.
Ratzl hevdet også at den politiske balansen mellom land også gjenspeilet seg i karakteristikken av grensene mellom landene. Synet gjenspeiler en makt og realpolitisk virkelighet der de som er størst får størst innvirkning på bekostning av de geografisk og maktpolitisk mindre mektige.
En annen som fremhevet geografiens betydning for utforming av nasjonal politikk og utviklingen av internasjonal relasjoner er den amerikanske
politiske forskeren Spykman. Han vektla at grenseendringer er indikasjoner på skifte av balansen av styrker, forårsaket enten med økning på den ene siden eller reduksjon på den andre siden av grensen(ibid:8).
Ut fra det teoretiske arbeidet til Ratzl forventer jeg å kunne finne empiri om den norsk – russiske grensa som er innenfor de hovedfunn Ratzl påviste.
For det første hevder Ratzl at en av årsakene til at det ikke er bevegelser ved grensa betyr at det ikke har vært politiske ambisjoner mellom de tilgrensende nasjonene. Oppgaven forventes å avdekke store spenninger mellom Norge og Russland ved grensa.
Spykmann’s teori konkretiserer Ratzl’s arbeid og hevder at grunnlaget for grenseendringer er opp- eller nedriving av militære styrker ved grensen.
Empirien vil gi svar på om denne teorien har hatt stor eller liten betydning for denne problemstillingen.
Ratzl’s lov nummer to sier at de store landene griper om grensene til de små land. Man kan forvente at Russland som en stormakt, vil forsøke dette, men samtidig er grensa til Norge kort sammenlignet med Russlands totale
landegrense. Kritikken av Ratzl’s teori er at etter 1945 har de fleste
endringer i balansen mellom naboland, ikke har medført endringer i politiske grenser(ibid:8). 5, 6, 7. Ratzl’s empiriske grunnlag var relatert til historien frem til år 1900 og vil således være basert på europeisk historie frem til da. Jeg forventer at det i min empiri er tydeligere at grensene generelt er mer
5Både på kort og lang sikt
6Grenser her er ”Boundairies”
7Eksempler på dette er bl.a. den manglende politiske endringen i Laos og Kambodsja etter Vietnams påvirkning i 1980 årene. Et annet eksempel er Midtøsten der krigen mellom Iran og Irak i 1980 – årene ikke medførte endringer i grensene med Russland, Tyrkia, Pakistan eller Syria. Det som har vært like fremtredende er at land har fått territorier for innsats i kriger eller som resultat av felles forståelse mens det angivende land var sterkest
statiske, gjerne preget av balansen skapt av den ”kalde krigen” og fremveksten av internasjonale organisasjoner som FN.
I 1920 årene vokste det frem en skole av ”Geopolitikere” studenter som studerte polisk geografi ledet av den tyske generalmajor Haushofer.
Studieretningen fremhevet geografi som en viktig faktor i den politiske
utviklingen og fremhevet at Tyskland igjen skulle bli sterk. Haushofer foreslo at de kulturelle grensene skulle være normgivende for de fysiske grensene og at etnisk homogenitet skulle vektlegges i betydelig grad. I tillegg burde de etniske områdene omsluttes av en militær grense på utsiden av dette for å hindre overraskelsesangrep. Det er forskjell på norsk og russisk kultur og denne forskjellen vil kunne være en faktor som påvirker dannelsen av grenselinja og aktiviteten ved grensa(ibid:9).8,
Forskere fra forskjellige disipliner har skrevet om uenigheter ved landegrenser; felles er at de har gjennomført studier av den enkelte situasjoner og identifisert årsakene til uenighetene. Viktigst er årsak til en forverret utvikling og det enkelte lands mål. Dernest er det viktig å fastslå hvilke argument som brukes for å rettferdiggjøre holdninger og handlinger.
Til sist vurderes resultatet som følger av avgjørelsen eller fortsettelse av konflikten(ibid:11). Jeg vil derfor benytte kunnskap om utviklingen om den norsk – russiske landegrensen og vurdere utviklingen mot den bilaterale grenseavtalen.
2.2. Presentasjon av teorier innen internasjonal politikk og internasjonale relasjoner
Avsnittet vil trekke frem sentrale begrep og relevant teori innen internasjonal politikk(IP) og internasjonale relasjoner(IR) som presenteres her og nyttes videre i analysen i de påfølgende kapitel.
Det er grunn til å anta at utviklingen av landegrensa er sterkt relatert til teorier om IR og IP.
Teori er viktig i IR og IP fordi det er viktig å kunne skille de viktige faktaene fra de mindre viktige. Ulike teorier legger også vekt på forskjellige forhold som vesentlige og uvesentlige, ved å velge flere alternative teorier vil oppgaven inneholde en mer variert drøfting som leder til alternative
forståelser. Teoriene er med dette et utgangspunkt for å bringe et system i hvordan observasjoner av fakta tolkes og forstås.
2.2.1. Realismen
Realismen har en sentral posisjon innen beskrivelsen av internasjonale relasjoner og finnes i en klassisk og en nyere variant. Realismen har tradisjon for å analysere de tiltak en stat må gjennomføre for å føre en maktpolitikk for sine nasjonale interesser(Scott Burchill:2005:29). Klassisk realisme er viktig å forstå da den har vært så dominerende over lang tid.
8I Afrika ble de første grensene mellom de koloniserte områdene trukket i rette linjer, mens de var enige om at dette skulle endres til grenser som gjenspeilet fordelingen av folkegrupper, viktige handelsruter og elver. De områdene der grensene fortsatt ble opprettholdt irette linjer, var i ørkenområder. Imidlertid er det også eksempler bl.a. Indonesia som invaderte deler av Timor i 1975 frem til 1999 da folketigjen fikk gjennomføre egne valg. Kuwait som ble erobret av Irak i 1990 og ble frigjort av styrker med FN mandat.
En klassisk realist som Thomas Hobbes hevder i tre påstander at 1) Menn er like, 2) de samhandler som i et anarki og 3) de drives av konkurranse,
mistillit og ære(ibid:32). 9
Statene har sjelden anarki men har etablert et hierarkisk politisk styre, selv lite effektive regjeringer klarer som regel å tilby sine innbyggere sikkerhet og vern av eiendom. Dette reduserer behovet for en overnasjonal overbygning.
Internasjonalt anarki betyr fravær av overstatlig styring og bidrar til
konkurranse mellom stater. I følge Hobbs gjør økonomisk og materiell ulikhet at mange stater ikke lenger er med i maktkampen. Hobbs bruker begrepet stormakter om nasjoner som kan påføre andre stater store tap, uavhengig av geografisk avstand, og slike stater er ifølge Hobbs likeverdige(ibid:34).
Hobbs sier at like parter er de som kan ramme hverandre hardt og opptre egoistisk. Teoriene til Hobbs er meget maktpolitisk orientert og denne makten skal brukes til å fremme nasjonale interesser.
I nyere tid er Hans Jørgen Morgenthau av de nyere klassiske realister fra midten av 1900 tallet. Han hevder relasjonene må relateres til den
menneskelige natur. Morgenthau understreker at stater ikke handler etter moral og juridiske prinsipper, men ut fra vurderinger relatert til nasjonens makt og mulighet til å fremme egne interesser(ibid:48). Hans kritikere
fremhever imidlertid problemene med å bruke slutninger fra individnivå for å forklare hvordan stater opptrer på kollektivt nivå.
Nyere realister som Kenneth Waltz10 hevder at politiske strukturer er definert basert på organisering, fordeling av funksjoner og kapabiliteter. Waltz er en av neorealistene fra 1970 – tallet som fremhever hierarki og anarki som de prinsipielle forskjellige måtene å organisere samfunnet på(ibid:35).
Neorealistene baserer ikke sine slutninger på antagelser om den
menneskelige natur slik de klassiske realistene gjør. Nasjonene er organisert i et forhold av autoritet og hierarki; dersom dette ikke er tilfelle er nasjonen anarkisk.
Hierarkiets oppbygging sier Waltz har sin styrke i at det bygges ut med over og underordnede som fordeler oppgaver og myndighet og gir den totale organisasjonen mange kapabiliteter. Dette muliggjør også skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Dersom denne sameksistensen og hierarki ikke er mulig sier Waltz at nasjonen blir et anarki der man bygger opp parallelle kapasiteter og ikke samarbeider godt for å utføre oppgaver.
I en anarkisk nasjonal politikk med lite fordeling av oppgaver vil politikken bli sterkt preget av den uavklarte situasjonen og det parallelle arbeidet og redusere den nasjonale muligheten til innflytelse internasjonalt. Den enkelte stat må skaffe seg makt og er alene til å trygge sin maktbase. Makt er en kilde til sikkerhet og derfor blir denne maktkampen viktig.
For små stater, som Norge, vil dette ifølge Waltz prege politikken ved at man vil forsøke å balansere de kreftene som påvirker nasjonen. Dette kan gjøres ved å samarbeide med andre, helst sterke stater for å danne en motkraft.
Realismen peker imidlertid ikke mot sterke bindinger mellom stater. Statene kan danne allianser, men realismen hevder disse alliansene lever kun så
9Menn må i denne sammenheng og språk fra 1650 forstås som datidens ledere, som var menn.
10Kenneth Waltz er en nyere strukturell realist(neorealist).
lenge de sterke har interesse av at alliansen opprettholdes. Alliansene er heftet med betydelig svakhet og realistene vil hevde at den enkelte stat egentlig bare kan stole på seg selv. Realismen beskriver derfor nasjonene som opptatt av makt og innflytelse; og realismen gjør krav på å være den teoriretningen som forklarer hvordan nasjonene handler mest riktig.
Argument brukt mot realismens innflytelse er i dag det faktum at det i internasjonale relasjoner er så mange forhold som ikke realismen omtaler.
Realistene vil forsvare dette ved å hevde at de beskriver de viktigste forhold for nasjonale og internasjonale relasjoner. Eksempler på dette har vi i
Norges tilknytning til USA og NATO for å motvirke Sovjetunionens påvirkning under den kalde krigen, på andre siden av jorden Mongolia sin tilknytning mot Sovjetunionen, som en motpol til Kina.
2.2.2. Liberalismen
Liberalismen fokuserer på den enkeltes rettigheter og den enkeltes mulighet til politisk frihet, demokrati, grunnlovsfestede rettigheter og likhet for
loven(ibid:55). Disse verdiene og idealene mener liberalistene er grunnlaget for forholdet mellom aktørene internasjonalt der samarbeid og frihandel er viktig for den videre utvikling. Liberalistene er utviklingsoptimister og tror at en fredelig verden er mulig. Internasjonal debatt bør foregå i internasjonale fora som FN. Utviklingen etter jernteppets og kommunismens fall har medført at det i verden i dag er gode forutsetninger for at samarbeidet skal styrkes ytterliggere. Sentralt hos liberalistene er også troen på at
demokratier ikke går til krig mot hverandre. Med respekt for
enkeltmenneskets rettigheter og i en dynamisk og globalisert verden er liberalismens syn at nasjonalstatens betydning er svekket.
Andre og særlig realistene vil argumentere mot dette og vil heller
understreke at det nå er om lag 200 stater i verden og det er ikke utsikter til at det blir færre. Nasjonalstaten er også den institusjonen som kan straffe mennesker og som kan binde nasjonen mot internasjonale lover og rettigheter(ibid:82).Til tross for globalisering har nasjonalstatene som har monopol på å eie og bruke militære maktmidler og en rett til å skattlegge innbyggerne.
Utviklingen de første årene på 1990 – tallet ga håp om en utvikling i liberalistisk retning, spesielt i øst Europa der mange land og folk ønsket å vende seg mot vesten for å endre måter organisere samfunnet på. Ved angrepene på Tvillingtårnene i New York (2001) ble fokus igjen endret.
Angrepet og de påfølgende militære aksjoner signaliserte at vestlig levesett og verdier kanskje ikke kan forventes å bli universelle.
2.2.3. Konstruktivismen
En tredje retning innen internasjonal politisk forståelse er konstruktivismen.
Fremveksten var preget av den kalde krigens slutt på 1990 – tallet da debatten var dominert av realister og liberalister. Begge disse
teoriretningene hadde vanskelig for å forutse hva som kunne komme til å skje videre.
Nicholas Onuf var en av de som satte ord på denne nye virkeligheten og beskrev at det etter avslutningen av den kalde krigen var nødvendig for nasjonene å gjennomgå egne nasjonale interesser(Onuf:1989).
Konstruktivistene hevder at nasjonale interesser ikke er fast definerte, må forstås i lys av normer og identitet. En nasjons identitet forstås som hvordan statene til enhver tid ser seg selv i relasjon til andre stater på den
internasjonale arena. Konstruktivistene er opptatt av at aktivitet må tilskrives mening og virkeligheten må fortolkes. Derved skapes en sosial virkelighet og statene skaper et samfunn.
I denne sosiale virkeligheten ser konstruktivistene tre fellestrekk:
Det første er at de normative og idealistiske strukturer er like viktige som de materielle strukturene. Systemer for deling av ideer, tro og verdier har også strukturelle karakteristikker og påvirker både sosialt og politisk. Dernest er konstruktivistene opptatt av hvilke sosiale omgivelser aktørene er i.
Institusjonaliserte normer definerer hvor aktørene deltar og dette skaper deres virkelighet.
Omgivelsene former den enkelte og påvirker mer enn det som kanskje vises gjennom handlinger og uttalelses slik neo - realister og – liberalister hevder.
Konstruktivistene hevder aktørenes omgivelser og erfaring er viktig for å vite hvordan meninger har blitt dannet.
Tredje fellestrekk er at aktørene påvirker organisasjonsstrukturene og organisasjonsstrukturene påvirker aktørene i et gjensidig samspill.
3. Dannelsen av grense mot Russland frem til 1920
Jeg vil i denne delen av oppgaven svare på problemstillingen i oppgaven som er:
Hvordan har Norges statsgrense mot Russland blitt etablert, utviklet og forvaltet over tid og hvordan kan dette relateres til skiftende
storpolitiske omgivelser?
Besvarelsen er delt i forskjellige deler for å gi leseren en god oversikt over tema og problemstilling som følger: Tredje kapitel omfatter utviklingen frem til år 1920. Dette ble et skille med den russiske revolusjon i 1918 og med finsk landegrense til Barentshavet fra 1920.
I kapitel fire vil jeg gjennomgå perioden fra 1920 til 1990, dette er en periode med følgene av den russiske revolusjon, andre verdenskrig og hele perioden med ”kald krig” frem til oppløsningen av Sovjetunionen og overgangen til Russland.
Perioden fra 1990 til 2010 inkluderes i kapitel fem og leder derved frem til hvordan grensen er forvaltet frem til 2010 og mulig fremtidig utvikling ved grensen. Kapitel seks vil være en konklusjon og svare på problemstillingen.
3.1. Dannelsen av grense mot øst og Russland frem til år 1826
Så tidlig som 6000 år.f.kr. er det ved Barentskysten registrert tegn etter mennesker som trolig benyttet seg av de rike forekomstene av fisk og dyr i vannet(Jackson M.fl:2005:158). Nordområdene, med nåværende Troms og Finmark, Murmansk og Arkhangelsk var likevel i år 1000 e. kr meget tynt befolket og hadde liten økonomisk betydning. I stor grad var dette et fellesområde mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Landene som hadde interesser i området ønsket skatteinntekter og dette var motivasjon for herskerne til å hevde sin innflytelse.
I år 1054 ble det en splittelse mellom paven og Patriarken i Konstantinopel som gjorde at det ble et skille mellom pavekirken og den ortodokse kirke i nordområdene(Ruud:2007). Paven støttet den norske siden uten at det ble noe stor uenighet om dette. I samme tidsperiode nevnes ordet grense i skriftlige norske kilder. I Olav den helliges saga, uttaler bonden Brynolv Ulvlade: ”Vi bønder vet fra gammel tid hvor rette landegrensen er mellom Norges konge og Sveakongen og Danskekongen; av hvor Gautelv11 har skilt fra Venneren til sjøen, nordenfor der Markene til Eidskog, derfra Kjølen helt til Finnmark.”
Det er på det rene at det var utstrakt handel mellom de norske og de
russiske områdene i mange århundrer. Handelen startet allerede i sagatiden og gikk mellom Nord - Norge til Kvitsjøen og områdene østenfor. Fra om lag år 1200 virker denne veien å brukes mindre til handelsreisende og
interessen for området reduseres betydelig. Allerede i 1251 blir det hevdet at en grenseavtale mellom Håkon Håkonsen og Alexander Nevskij ble inngått.
11 Gøtaelva
Andre kilder vil hevde dette ikke var tilfelle, men at det hele var et ønske fra norsk side, eller at det var en form for enighet på regionalt nivå mellom Norge og Novgorod(Jackson M.fl:2005:41).
Første gangen i norsk offisiell sammenheng grense i området nevnes, er i en freds- og grensetraktat traktat mellom Norge og handelsrepublikken
Novgorod (Estland) fra 1326. Novgorod hadde kontroll med handelen i indre Østersjøen og hadde både krevd skatt og plyndret på kysten av Troms og Finmark, helt ned til Bjarkøy. Kongen Magnus Eriksson ville ha en slutt på dette, og man ble enige om at de gamle grensene mellom rikene skulle respekteres. Entydige landegrenser fantes fortsatt ikke(Ryvarden:2005:9).
I resten av Europa preges situasjonen av det samme, handelen begynner å vokse og statene eller kongene forsøker nå å bekrefte sin status og
innflytelse for å kontrollere handelen i områdene. I denne perioden er det rene maktpolitiske krefter som rår, kongene er eneveldige og samler mest mulig makt rundt seg.
Sett opp mot teori for internasjonale relasjoner er det i denne perioden realistisk teori som beskriver samhandlingen mellom stater. Det bygges allianser, men dette er for å bygge seg maktallianser for selv å stå sterkere.
Kriger er nødvendig for å opprettholde og forsterke innflytelse, hærer av leiesoldater krever at man har inntekter og skattlegging av handel bidrar til finansieringen.
I nord fortsetter handelen, mange steder med samene som formidlere og mellommenn. Først på 1500 – tallet dukket markedsplasser opp der handelsreisende kunne møtes og bytte handelsvarer.12 Denne økte interessen fører til at utviklingen akselereres, handelen i nordområdene begynner å ta seg opp og samtidig lages det nye grenseavtaler i 1493, 1507 og 1516 og allerede fra disse tidspunkt oppfatninger om en grense(ibid:35).
Store deler av dagens Øst Finnmark – Kola oppfattes imidlertid som en allmenning. Handelen i den nordlige delen av Danmark – Norge øker markant utover 1600 tallet og foregår tilnærmet uregulert frem til perioden 1704-1722 da Russland innfører tilnærmet monopol på fiskehandel på Kola(ibid:110).
Avtalen fra 1493 sier at grensa skal være som den er, ressurser skal deles etter grensa og tvister skal løses. Avtalen tok utgangspunkt i avtalen fra 1326 og den beskriver Vardø som et sted i Norge og blir derfor en skillelinje i området(ibid:33-35). Til forskjell fra 1326 - avtalen, blir ikke ”nordområdene”
lenger behandlet som en enhet, men man deler terrenget mer. Denne inndelingen var imidlertid ikke fastsatt kart eller i terrenget og områdene overlappet da også skattemessig. Avtalene fra 1507 og 1516 utdyper sider av forholdet mellom statene, med er ikke mer konkret om hvor en påvist grense skal gå.
12 Navnet på disse var ofte lappemarkeder, fordi en viktig salgsvare var skinn og pels som samene solgte. Kjente plasser var Varanger- markedet, Kjørvåg – markedet på Fiskerhalvøya og Kegor- og Kilidin – markedet øst for Kolafjorden. I tillegg til skip fra de nordlige deler av Norge kom også båter fra Trondheim og Bergen sammen med fartøy fra England, Danmark og Nederland.
Flere land krevde skatt i disse områdene men det var til en viss grad
tilpasset hvor langt øst eller vest man bodde eller hadde tilhørighet til. I 1530 sender den norske skatteoppkreveren brev til Olav Engelbrektsson der han gir inntrykk av at det er ryddige forhold til Russland og at det er gode
forhandlinger med lokalbefolkningen om betaling av skatt. Grensens tilstedeværelse bekreftes også fra russisk side der instruksjoner fra Tsar Vasilji til sin skatteoppkrever tilkjennegir at grensa er i området Varanger - Vardøhus festning(ibid:57). De hyppige avtalene i denne perioden vitner om at det er sterk interesse på begge sider om å bli enige.
Ellers i Europa er det samtidig en sterk imperialistisk drivkraft for å komme ut i verden å oppdage nytt land og erobre verdier. I 1492 går Christoffer
Columbus på land i Amerika og baner veien for hundreår med markante hendelser innen oppdagelser, utnytting av kolonier og handel over store deler av verden. Lapradelle og Jones utviklet en teori der de hevder grensedannelse må gjennomgå flere faser før grensen blir endelig. Vi ser her at fra å være et felles område innskrenkes dette sakte men sikkert mot en fast linje i terrenget. Med avtalene fra 1493 til 1516 innskrenkes og stadfestes fastpunktene for at man senere kan fortsette avgrensningen. Så langt ser dannelsen av grensa ut til å være i tråd med Jones sine stadier.
Jeg har definert grense som fysisk oppmerket linje som skiller et lands område fra et tilstøtende lands område. Dette er ikke tilfelle i disse avtalene og vi har derfor ikke etter 1516 en entydig grense mot Russland.
Kirken var på 1500 tallet aktiv med for å påvirke innbyggerne i område. På russisk side ble dette utført med godkjennelse av den russiske Tsar. Et eksempel på dette er den hellige munken Trifon som i 1565 grunnla et kloster i Petchenga med 50 munker og 200 klostertjenere.13 Utover 1500 - tallet overvintrer nordmenn på Kolahalvøya og noen blir permanent
fastboende. De norske bosetterne hadde effektive fiskemetoder og i 1570 årene var de første faste handelssted på Kola etablert(ibid:108). Det er i perioden mot år 1600 en meget sterk økning i samhandel og samkvem på tvers i Nordkalottområdet. Myndighetene ga få begrensninger på denne handelen, utvikling og veksten er stor i denne perioden.
Konstruktivistisk teori fremhever at normer og idealer påvirker måten vi organiserer samfunnet på lik linje med de formelle strukturene. I denne perioden ser vi tydelig hvordan forskjell i kultur og livssyn påvirker grenseavtalene. Selv om mennesker, bor midlertidig eller permanent på
”motsatt” side beholder de sin tilhørighet og forskjellene reduseres ikke i perioden. Dette ser ut til å påvirke den senere grensetrekkingen i betydelig grad.
13 Virkeområdet til klosteret strakk seg vestover til Neiden og Pasvik. Virksomheten til presten ble finansiert gjennom støtte fra Tsaren, da Trifon fikk lov til å kreve skatt. Kolonialisering av Kvitsjø området og Kola by ble også befestet i 1583. Klosteret ble imidlertid brent av et finsk - svensk streifkorps jula1589, men et nytt kloster ble bygd opp ved befestede Kola. (Einar Niemi (red): Pomor: Nord – Norge og Nord - Russland gjennom tusen år, s.10)
Utenforliggende forhold skulle imidlertid få betydning for grensen i nord. Etter oppløsningen av Kalmarunionen mellom de tre nordiske land i 1523, var det i perioder store feider mellom Danmark - Norge og Sverige. Syvårskrigen mellom 1563 og 1570 med fredsslutning i Stettin endte uten landavståelser.
Sverige oppga imidlertid alle krav på Norge, Skåne og Gotland, mens danskekongen Fredrik II oppga sitt krav på den svenske tronen.
Ved Sverige og Russland sin fredsslutning i 1595 godtok Russland kravet fra Sverige om skattlegging helt sør til Tysfjord, og svensk innflytelsesområde var da fra hele veien fra Varanger til Malangen(Ryvarden M.fl:2005:10).
Den Dansk – Norske kongen Kristian IV besøker Finmark i 1599 for å markere norsk tilstedeværelse og for selv å se forholdene i området. Han etablerte Årø fort utenfor Alta, samtidig som han flyttet en festning til Vardø (Vardøhus) for å markere norsk suverenitet. I samme tidsperiode virker skattleggingen å komme i system, og fra omlag år 1595 er det ”landsbyen”
som betaler skatt.14 Belastningen er tilpasset den arbeidskraft i form av antall menn som bor i ”landsbyene.” Langs kysten slutter størsteparten av den russiske skattleggingen vest for Varangerfjorden, men noe skattlegging foregår redusert helt ned til Malangen (Tromsø)(Jackson M.fl:2005:50). På østsiden av Varangerfjorden og utover Kolahalvøya ble det samme
gjennomført av norske utsendinger med gradvis avgrensning i skattebelastningen etter geografiisk plassering østover.
Omkring år 1600 var det sterk fokus fra den Dansk – Norske kongen mot områdene i nord. Denne interessen relatert til realistisk teori kan forstås som et forsøk på å befeste områdene som Dansk – Norsk og sikre oppslutning om kongens makt og styrke de nasjonale interessene vis a Russland.
Sverige ønsket innflytelse i området og forbindelse til Barentshavet og presset hardt mot Danmark - Norge og de andre landene i nord for dette. I 1611 startet Kalmarkrigen, mellom Danmark – Norge og Sverige der deler av årsaken var kampen om innflytelse i Nordområdene. Krigen sluttet i 1613, med Sverige som den tapende part. Sverige mister her retten til å skattlegge sjøsamene fra Tysfjord til Varanger. Kystbefolkningen blir nå underlagt norsk jurisdiksjon og Norge tydeliggjør med dette sitt myndighetsområde. Danmark – Norge og Russland fremstår som de dominerende parter i området.15
1709 startet den store nordiske krigen ved at Danmark – Norge erklærte krig mot Sverige. Svensk skattlegging og ekspansjon i Troms og Finnmark var igjen en viktig årsak til dette. Krigen sluttet ved Karl XII fall i Halden i 1718, og general Armfelt’s katastrofale tilbaketog til Sverige. Fredsslutningen 3.
juni 1720 endte med at egne grensekommissærer skulle utnevnes og innen tre måneder reise til stedet for å justere grensen mellom begge
”Finnmarkene”, et område som omfattet store deler av Nordkalotten i
14 På russisk ble navnet Luki brukt om disse småsamfunnene.
15 Norge er som del av unionen med Danmark på den tapende siden i trettiårskrigen 1618 – 1648 og må ved fredsslutningen i Brømsebro 13. august 1645, avstå Jemtland og Härjedalen. Danmark – Norge angriper Sverige igjen i 1657, der de igjen taper og Trondhjems len må avstås. Trondjems len ble gjenerobret av general Nils Bjelke, og formelt tilbakelevert i 1660 (Ryvarden:2005:10-11). Gyldenløvefeiden i perioden 1675 – 1679 endte uten landavståelser, men med klausul om at den Norsk – Svenske grense skulle gjennomgås.
samsvar med tidligere fredsslutninger.16 Prosessen skulle gå frem til 24.
september 1734 før den defensive alliansetraktaten ble underskrevet(Ryvarden M.fl:2005:13).17, 18
Arbeidet med påvisningen og merking av grensa mot Sverige gikk sakte og først i 1744 kommer arbeidet med fastleggingen frem til Finnmark, det hadde da gått 95 år siden starten i sør. Etter store områder uten spesielle
problemer fikk man i Kautokeino utfordringer grunnet sterkt svensk lokalt nærvær.19 Samene i området betalte da også skatt til både Sverige og Danmark – Norge(ibid:20-21). Høsten 1749 ble de avsluttende
grenseforhandlingene påbegynt i Strømstad. I forhandlingene oppga Norge hele Sarna og søndre Idre, mot at Norge fikk områder øst for Femunden og hele Kautokeino, Karasjok, Nesseby, Sør – Varanger og Polmak.
Partene, Sverige og Danmark - Norge var enige om å avslutte trekkingen av grensa ved Golmesoaivi, omtrent 30 km sørøst for Polmak ved Tana, på grunn av mulige konflikter med russerne. Enare og Utsjokk ble Svensk – Finsk, mens det lengre nord var et fellesdistrikt. (Ryvarden:2005:23).20 Langs store deler av Norges grense mot øst var det naturlige fjell, vann og eller store områder uten stor bebyggelse som utgjorde grenseområdene. På innlandet i Finnmark var det derimot store åpne områder som ble benyttet av mange. Dette fellesdistriktet ble i stor grad brukt av den samiske
befolkningen som fikk føling med utfordringene knyttet til fremveksten av landegrense mellom statene. Samene flyttet reinsdyr fra beite ved kysten om sommeren og lenger øst på høsten til steder det var lettere å finne
vinterbeite. Dette felles området i nord hadde til tross for at grensa ikke var fastsatt, ikke bidratt til alvorlige problemer i forholdet mellom Danmark - Norge og Russland. Flere forsøk ble gjort mellom hovedstedene
St.Petersburg og København men uten hell. I 1784 satte General –
guvernøren i Arkhangelsk, Tutolmin grensa ensidig fra Russisk side. Offisielt ble grensetrekkingen tatt opp til drøfting igjen i 1797 men ingen løsning ble oppnådd og hele spørsmålet ble igjen utsatt(Jackson M.fl:2005:64).
Avtalene fra 1493, 1507, 1516 legger mye av grunnlaget for en grenseavtale men selv i 1797 er det tydelige at forutsetninger å fastsette en endelig
grenseavtale ikke er klare. Jones har i sin teori om grensefastsetting klarlagt at grensene generisk må gjennom fasene anvisning, avgrensning,
grensefastsetting og administrasjon.
16 Utfyllende kommentar: Det gikk tiden fra 1720 frem til 1725 før Svenskekongen utnevnte folk til å gå opp grensen, danskene responderte ikke og i 1728 foretok Sverige neste henvendelse, da svarte Danmark - Norge at når fastsettelsen av Finnmarkens grense slik det var bestemt tidligere var sluttført kunne man komme tilbake til andre uoverensstemmelser.
17 Utfyllende kommentar: Dette gjorde slutt på 400 år med uoverensstemmelser. Men enda en gang skulle det ta tid å oppnevne grensekommissærer med riktig myndighet, ikke bare skulle den løse tvister, ”men også fastslå hvor den rette grense skulle gå.”
Første møte mellom Dansk- Norsk og Svensk landmåler fant sted 29. april 1738.
18 Freden etter den Store Nordiske krigen i 1720, ga avklaringer på grensa på områder i sør.
19 Den første kirken i Kautokeino var oppført av svenskene allerede i 1701.
20 Traktaten fastslo at grensen skulle merkes med nummererte steinrøyser i løpet av 7 år, fra 1752 til 1759. Først i 1766 var nummererte røyser og kart klar for ratifisering og godkjenning.Strømstadtraktaten ble etter to års arbeid undertegnet den 21. september 1751(Ryvarden:2005:23).
I avtalene og arbeidet i 1797 er trolig hovedlinjene for en grensefastsetting på plass. Likevel har man ikke det nødvendige for å konkretisere dette videre til grensefastsetting. Påvirkningen her kunne også komme av den manglende innvolveringen av lokalt nivå som nok mente nåværende
forvaltning som et fellesområde fungerte bra og som var tilpasset samenes behov for beiteland.
Napoleonskrigene 1807-1809 førte til at Sverige måtte avstå Finland til Russland, dette medførte at Norge fikk en lang grense mot Russland. Norge og Danmark ble igjen under samme styre og det ble nå diskutert
grensespørsmål på tre forskjellig nivå. Lokalt nivå mellom Kola og Vadsø, regionalt mellom Arkhangelsk og Tromsø og på nasjonalt nivå mellom St.
Petersburg og Christiania. Russland anerkjente uten problemer den norsk – svenske grensen nord for Treriksrøysa fram til Golmesoaivi, dette var den samme som det fra Norsk side ble klarlagt allerede i 1751. Områdene videre østover og fellesbeitene manglet grenseoppgang og det ble derfor i 1825 nedsatt en felles kommisjon av Tsar Alexander I og Kong Karl Bernadotte som påbegynte sitt arbeid.
Føringene fra Karl W. Nesselrode til Oblt Valerian Galyamin, som fikk ansvaret som russisk delegasjonsleder var å(ibid:65):
1) Ikke under noen omstendigheter berøve tidligere bebygd russisk land.
2) La Norge få udiskutable områder.
3) Forsøk å dele distrikter der begge har rettigheter.
4) Folk som blir splittet må gis mulighet til jakt og fiske på tvers av grensa, men må etterleve det andre lands lover og skatt.
5) Oppføre seg pent, være sosial som venner og alliert med Russland.
Allerede året etter var grenseoppgangen gjennomført, Det var en viss
uenighet hvor grensen skulle gå, norsk side hevdet at grensen måtte gå noe øst fordi dette muliggjorde uttak av ved til bruk ved Vardøhus festning. Det ble fra russisk side hevdet at Pasvikelva skulle følges til Varangerfjorden, men dette ble avvist fra norsk side, som hevdet at Grense Jakobselv var passende. Noen tilpasninger ble gjort blant annet i forhold til den russiske kirken ved Boris Gleb. Denne lille avståelsen ble fra norsk side brukt som et argument for at grensa videre nordover skulle gå langs Grense Jakobselv.
Vedtak om denne grensen ble gjort, avtalen ble skrevet på fransk og signert på et russisk marinefartøy av Oberst Spøck og Oberst Garamin.
2. mai 1826 ble avtalen signert av de respektive regjeringer i Russland og Danmark - Norge, og dermed var Norges landegrense fastlagt slik vi kjenner den i dag(Johnsen:2009), (Ryvarden M.fl:2005:28), (Jackson M.fl:2005:62).
Fastsettingen av grensa var omstridt i de områdene som ble omfattet av grensetrekkingen. Fra norsk side var det sterk kritikk av at det norske
området skulle ha gått nærmere Enare - sjøen for å bidra til et større område til vinterbeite av rein. Oberst Garamin på russisk side ble etter
underskrivingen av avtalen beskyldt for korrupsjon ved at han hadde gitt for mye til Norge. Årsaken var at Grense Jakobselv ble grensa mot havet og at ikke Pasvikelva ble fulgt ut til Varangerfjorden.
Menneskene som ble berørt av den nye grensetrekkinga var i hovedsak sidaene i Petsamo, Neiden, Passvik. Alle de som bodde i dette området måtte velge hvilket land de skulle tilhøre. De fleste valgte bosted etter religion, men noen russiske familier ble norske og bosatte seg i Neiden(ibid:62), (Johnsen:2009).21
Sett opp mot de tidligere forsøk på grensefastsetting har vi i denne siste perioden en er sterkt vilje til å fastsette grensa. Samtidig sikres en involvering fra lokalt og regionalt nivå som nå gjør arbeidet bredere.
Teoretikeren Ratzl vektla at stater ønsker en forenkling av grensene og at makt og realpolitikk også hadde betydning ved fastsettingen av en
grenselinje. Dette kan vi se tydelig av grunnlaget for avtalen i 1826. Det er enighet på sentralt nivå mellom statene og dette virker å være viktigere er den detaljerte plasseringen. I denne oppgaven virker det som om det er minst like viktig for Russland som for Norge å få fastsatt grensen. Trolig er dette grunnet de norske innflytterne på Kola og sterkt ønske fra Russland om å begrense trafikken i dette området. Teoretikeren Spykmann kritiserer Ratzl for å ta for lite hensyn til det militære styrkeforholdet i et
grenseområdet i sine teorier. I den aktuelle perioden er det nok ganske få militære styrker på begge sider, på norsk side er det Vardøhus festning som det nærmeste, og Spykmanns fokusering på fysisk makt og trusselbalanse i dette området har nok ikke påvirket grensetrekkingen mellom Norge og Russland i 1826 avtalen.
I forhold til min egen definisjon av grense har vi nå en fysisk grense mellom de to landene. Da den overveiende største delen av grensa nå er i
elveleiene har vi nå for første gang en entydig grense, som er kjent for alle, selv om den ikke øyeblikkelig ble markert.
3.2. Oppsummering for perioden frem til år 1826
I perioden frem til 1826 foregår det økende handel og varebytte, mye av dette er lokalt og spesielt de små stedene har stor nytte av. Imidlertid blir de nye nasjonalstatene i økende grad bevist de inntekter som skattlegging av ressurser og aktivitet i området på Nordkalotten innebærer. Stormaktenes interesser konfronteres, både Norge og Russland forsøker å regulere handel og skattlegging for å sikre egne interesser. Grenseområdet brukes til å regulere aktivitet og bygge opp under den nasjonale følelsen, men fortsatt praktiseres en overlappende skatteinnkrevingsområde.
Dette understrekes av russiske Tsar Vasilij sine instruksjoner for utøvelsen av skatteinnkreving, der det fremkommer at det er en grense i terrenget og en annen grense for skatteinnkrevingsområdet(Jackson M.fl:2005:58).
I forhold til Lapradelle og Jones sine teorier om utviklingsstadiene til en grense virker disse å være ivaretatt i utviklingen frem til 1826. Situasjonen spesielt fra 1500 til 1800 er i Europa ellers preget av store skiftinger, stadige kriger og grenser som endrer seg som følge av maktbalansen. I følge Ratzl har statene behov for grenser og de ønsker at disse blir trukket så rett og forenklende som mulig. Dette gjenspeiler seg i føringene til den russiske delegasjonen i 1825 og forhandlinger fører frem til en endelig avtale i 1826.
21 I Pasvik var det mange folketomme områder og det ble derfor ikke mange utfordringer i fm grensetrekkingen.
En av Ratzl’s kritikere Spykman fremhevet at endringer av grenser er som følge av endret maktbalanse. Her er det imidlertid tydelig at de skiftende krigene som Norge blir involvert i ikke får betydning for grensetrekkingen på land.
Etter min egen definisjon får vi i 1826 nå for første gang en fysisk
landegrense mellom Russland og Norge. Den er i første omgang ikke fysisk merket, men er entydig kjent for både sentrale og lokale myndigheter.
3.3. Grensen mot Russland, perioden fra 1826 til 1920
Tradisjonelt var det de russiske kosakkene som hadde forsvart den Russiske grensa, men i perioden 1825 til 1855 ekspanderte Russland voldsomt, noe som gjorde at grensevakt ble nedprioritert. I 1855 var det slutt på Krim krigen, Norge - Sverige signerte en avtale med England og Frankrike for at Norge ikke skulle avstå noe landområde. England og Frankrike skulle fra nå av beskytte disse grensene.
I perioden etter 1826 ble det gjort betydelige forsøk på begge sider for å skape en forutsigbar grenseforvaltning både på alle nivå. Spesielt var det viktig at forvaltningen måtte gi nødvendig fleksibilitet for samenes
tradisjonelle flytning av reinsdyr vår og høst(ibid:95). Mens den gamle
grenseavtalen fra 1751 artikkel 10 og 12 gir samene rett til å vandre på tvers av grensa sier 1826 – avtalen sier ikke det samme og flytting av reinsdyr ble forbudt i 1834(ibid:96).
Selve grensa er i perioden fra 1826 til 1905 ikke gjenstand for organisert vakthold, oppsynet på land ble foretatt av skogoppsynsmenn.
Hovedarbeidsområdet er fortsatt skattlegging. På maritim side patruljerte fartøy Finnmarkskysten øst til Grense Jakobselv. Dette øde området uten vei med lite befolkning og lange avstander var naturlig å regne som godt
avgrenset.
I de forhandlingene og arbeidsmøtene som fortsatte etter grenseavtalen var det de lokale guvernørene som satt med situasjonsforståelsen. I
hovedstedene Stockholm og Oslo hadde man lite kunnskap om hvordan tilværelsen var i grenseområdene og hvilke praktiske løsninger som var nødvendig for å tilpasse seg reinsdrift og de klimatiske forhold.
Guvernørenes deltagelse på forhandlings og avklaringsmøter var derfor viktig. Også ellers i Europa var det ikke uvanlig at grensene ofte lå langt fra de sentrale tettstedene. Grenseområdene var ofte preget av minoriteter med forbindelser og slekt over et større område, skilt av en grense(ibid:71).
Fast påvist landegrense påvirket spesielt samenes situasjon i
grenseområdet mellom Norge og Russland, de hadde slektninger og venner på begge sider av grensa. Økende håndheving gjorde med ett normal og sesongmessig ferdsel vanskeligere, dette ble oppfattet som en meget
byråkratisk og rigid fortolkning. Det som forverret situasjonen ytterliggere var at grenseområdet av nasjonene ble betraktet som en frontsone (frontier) der landene på forsøkte å få befolkningen til å støtte opp om nasjonen og
nasjonsbyggingen.
I denne påvirkningen ble utdeling av nasjonale symboler som kongebilder, appeller ved sammenkomster, utdeling av flagg og ikke minst religionene benyttet for å forsterke den nasjonale identiteten. Sett i lys av realistisk teori er en slik politikk et forsøk på å øke nasjonens påvirkningsmulighet i
området og styrke Norges interesser.
I 1851 startet en ny forhandlingsrunde i Stockholm på diplomatisk nivå, Russland nektet da for første gang å anerkjenne avtalen fra 1751.22 Russland krevde bl.a. fritt fiske og muligheter til å sette opp lagerbygg for materiell i Varangerfjorden, dette var krav som Norge ikke kunne godta.
Resultatet ble da at grensen ble stengt for godt 15. september 1852, like før samene skulle over til sitt tradisjonelle vinterbeite(ibid:100).
Verken Russland eller Norge prioriterte oppbyggingen av grensevakt.
Grensa var preget av store vidder og liten permanent bosetting, og man kan derfor ikke si at grensen var helt stengt. På norsk side ble det opprettet en omreisende kommisjon som reiste rundt for å informere den samiske befolkningen om de raskt forestående endringene. Familiene hadde
materiell, beiteland og familieforankring på den andre siden. Kommisjonen fortalte samene at man kunne opprettholde det gamle mønsteret med
samisk flytting. Fra norsk side antok man at lokal befolkningen på den andre siden også var slekt og hadde sterk tilhørighet til de norske flyttsamene.
Kola og Murmansk området var på 1800 – tallet lite utviklet. Infrastruktur over land eller trygge havner var ikke utbygd. De norske og finske tilflyterne på vestsiden utviklet sitt jordbruk på en mer effektiv måte enn det som tidligere hadde blitt gjort i området og var interesserte i å skape seg et levebrød. Fremveksten av de permanente bosettingene økte handelen betydelig på norsk side i forhold til det tidligere sesongfisket. Fra ca 1900 medfører den økte handelen at norsk brennevin (rom) blir solgt på Kola, noe som skapte store protester(ibid:124).23 På russisk side var man derfor villig til å ta grep for å redusere den negative påvirkningen fra den norske og finske tilflyttingen. Tilflyterne hevdet jo også å være norske statsborgene, noe som forverret situasjonen. I 1910 var det om lag 72 norske familier på Kola, hvilket var 11.5 % av befolkningen, og i tillegg kom den finske
befolkningen(ibid:126).
Norske styringsmakter gjorde få tiltak for å redusere nordmenn som ønsket å bosette seg på russisk side, det var trange tider i Norge og mange utvandret.
Allerede i 1848 – 50 reiste folk nordover for å bosette seg i området lengst øst i Norge, både på nord og sørsiden av Varangerfjorden. I 1851 kom de første norske nybyggerne til Grense Jakobselv. Dette var tidligere
grenaderer som hadde gjort sin tjeneste ved Vardøhus festning, og som hadde deltatt i ved- og tømmerhogst i området. Etter å ha stiftet familie kom de igjen nordover, til et område det var mulig å rydde seg en gård og skaffe seg et levebrød(Johnsen:2009). Dette var i tråd med norsk politikk der man aktivt oppmuntret mennesker til å befolke i Troms og Finnmark.
22 Avtalen fra 1751 var ikke formelt ratifisert av Russland etter at de hadde overtatt finsk territorium i 1809.
23En følge av brennevinssalget var også påstander om problemer relatert til samenes flytting, beitemarker og tjuveri av reinsdyr.
For å styrke disse familienes tilknytning til Norge og understreke norsk tilstedeværelse i området sendte Kongen en utsending inn til
grenseområdene i 1859 for å vurdere om bygging av en festning ville styrke båndene til Norge. Det beste for å markere norsk tilstedeværelse og unngå klager var å bygge en kirke i området.24 Kongen fulgte denne anbefalingen og i perioden 1865 til 1869 ble det bygd kirke ved Grense
Jakobselv(ibid:2009)(Sørensen:2001:9). Kongen reiste selv til Nord – Norge i 1872 og døpte da kapellet til Kong Oskar II kapell. Kirkenes var på denne tiden et meget lite sted med en -1 handelsmann, også her ble det bygd en kirke for befolkningen. I 1903 startet utnyttingen av malmforekomstene i Kirkenes og tettstedet på sørsiden av Varangerfjorden vokste raskt til et industrisenter mot år 1910.
På militær side innførte Norge i 1897 verneplikt også for de tre nordligste fylkene.25 Det ble opprettet en bataljon i Alta og en i Varanger. Denne siste ble forlagt i Nyborgmoen treningsleir i Finnmark. Dette betydde at det fra nå av ble det et større og mer permanent militært nærvær i området.26
Fra russisk side var det også interesse for grenseområdene og allerede i 1871 var Tsar Aleksei i Neiden og i 1874 var et meget flott kapell klart i Boris Gleb. Hensikten var fra russisk side å markere russisk tilstedeværelse på grensen mot Norge.
På norsk side var det i 1890 om lag 100 russiske båtlag som fisket fra norske havner.27 I 1911 vedtok Norge å forby all utenlandsk fiske fra norsk jord fra 1913, som ledd i en forsterket suverenitetshevelse i et uoversiktig norsk grenseland.(Jentoft:2005:21). Konflikten tilspisset seg ytterliggere i 1915 ved at Russland la ned forbud mot eksport til Norge for alle varer unntatt reinshorn. Russland prøvde videre å modernisere Kola ved å bruke de erfaringer og teknikker de norske borgerne brakte med seg, samtidig som det å begrense de norske bosetternes utbredelse ble offisiell
politikk(Jackson M.fl:2005:126-127). Et stort antall innvandrere til Russland som ikke ville bli integrert ble vanskelig for Russland. Denne tilspissede situasjonen fra om lag 1880 og som fortsatte frem til første verdenskrig kunne ikke vart over tid.
Pomorhandelen ble i perioden frem til første verdenskrig nærmest avviklet.
Fra norsk side ble det et politisk mål å organisere handelen vest og sørover, på russisk side ble det stadig viktigere å kunne brødfø egen befolkning og fremme utvikling på både på land og innføre moderne havfiske i Nord – Russland. Første verdenskrig stanset pomorhandelen helt. Endringen fikk på norsk side mest å si for de små samfunn som hadde praktisert bytting av varer med pomorene og som ikke nyttet handelsøkonomi. Sett i lys av liberalistisk teori er dette et tilbakeslag, da man heller bør samhandle og diskutere for å få frem effektive løsninger også på disse utfordrende spørsmål.
24 Utsendingen, ved navn Heyerdal, besøkte områdene ved Pasvikelva og Grense Jakobselv, pratet med de som bodde der og gjorde sine undersøkelser.
25 Hæren i Norge ble først opprettet i 1628.
26 I perioden fra 1901 til 1928 var det en korporal-skole samme sted som utdannet ledende meinige til landsdelen.
27 Fra 1930 tallet hadde russiske fiskere hatt en landstasjon I Indre Kiberg, satt opp med eget tømmer.
