Nina Sæther, Peer Berg, Jessica Kathle, Cathrine Brekke, Linn Fenna Groeneveld
NIBIO RAPPORT | VOL. 4 | NR. 28 | 2018
Strategiplan for Genbank for verpehøns 2018‐2027
TITTEL/TITLE
Strategiplan for Genbanken for verpehøns 2018-2027
FORFATTER(E)/AUTHOR(S)
Nina Sæther, Peer Berg, Jessica Kathle, Cathrine Brekke, Linn Fenna Groeneveld
DATO/DATE: RAPPORT NR./
REPORT NO.:
TILGJENGELIGHET/AVAILABILITY: PROSJEKTNR./PROJECT NO.: SAKSNR./ARCHIVE NO.:
06.03.2018 4/28/2018 Åpen 10759 17/00621
ISBN: ISSN: ANTALL SIDER/
NO. OF PAGES:
ANTALL VEDLEGG/
NO. OF APPENDICES:
978-82-17-02055-4 2464-1162 37 2
OPPDRAGSGIVER/EMPLOYER:
Landbruk- og matdepartementet
KONTAKTPERSON/CONTACT PERSON:
Nina Sæther
STIKKORD/KEYWORDS: FAGOMRÅDE/FIELD OF WORK:
Verpehøns, genbank, fjørfehelse, genressurser Husdyrgenetiske ressurser
SAMMENDRAG/SUMMARY:
Strategiplanen oppsummerer Genbanken for verpehøns sitt samfunnsoppdrag de neste ti årene som vurderes å ha tre hovedkomponenter;
1) Sikre genetikken i den eneste norske hønserasen jærhøna og de fire verpehønslinjene som forsynte det norske hønseeggmarkedet fram til 1995.
2) Bidra til god helsestatus i norsk fjørfeproduksjon ved salg av smittefritt dyremateriale til hobbyfjørfemiljøet og mindre eggprodusenter.
3) Levere dyremateriale til forskning.
LAND/COUNTRY: Norge
FYLKE/COUNTY: Akershus
KOMMUNE/MUNICIPALITY: Ås
STED/LOKALITET: Ås
GODKJENT /APPROVED
Geir Harald Strand
NAVN/NAME
PROSJEKTLEDER /PROJECT LEADER
Nina Sæther
NAVN/NAME
Forord
I april 2017 fikk NIBIO i oppdrag av LMD i løpet av 2017 å utvikle en 10-årig strategiplan for genbanken for verpehøns, basert på kunnskapsgrunnlaget om dyrematerialet og den verdien som dette representerer. Strategien skal omfatte utarbeidelse av en ny 10-årig driftsavtale som er basert på strategisk bruk av effektive bevaringsmetoder, inkludert kryopreservering, dokumentasjon av materialet og tilretteleggelse for verdiskaping basert på de bevarte linjene.
Oppdraget fra LMD ble kombinert med Genressursutvalget for husdyr sin anbefaling til Norsk genressurssenter i mars 2017 om at det skulle utarbeide en driftsplan med blant annet forslag til organisering og plassering av en genbank for verpehøns. Genressursutvalget foreslo at et fagutvalg bestående av Jessica Kathle og Peer Berg kunne ta på seg oppdraget og at fagutvalget kunne utvides ved behov. Norsk genressurssenter skulle være sekretariat.
Den foreliggende Strategiplan for Genbanken for verpehøns er resultatet av fagutvalgets arbeid i godt samarbeid med de to andre medforfatterne Cathrine Brekke og Linn Fenna Groeneveld. Et første utkast til strategiplan ble behandlet på Genressursutvalget for husdyr sitt møte i november 2017 og innspillene fra Genressursutvalget er innarbeidet i den publiserte strategiplanen.
Om forfatterne:
Nina Sæther, faglig leder ved Norsk genressurssenter, NIBIO
Peer Berg, seksjonsleder ved NordGen husdyr og fra 1. september 2017 professor i husdyravl og genetikk ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NMBU
Jessica Kathle, seniorrådgiver ved forskningsavdelingen, NMBU Cathrine Brekke, masterstudent i husdyravl ved IHA, NMBU Linn Fenna Groeneveld, seniorforsker ved NordGen husdyr
Ås, 31.01.18
Nina Sæther
Innhold
Sammendrag ... 5
1 Den norske genbanken for verpehøns ... 7
1.1 Genbanken etablert i 1973 ... 7
1.2 Norsk verpehønseavl legges ned i 1995 ... 7
1.3 Genbanken for verpehøns finner knapt sin like ... 7
2 Genbanken for verpehøns er genetiske ressurser for mat og landbruk ... 8
2.1 Genressursarbeidet i et internasjonalt perspektiv ... 8
Importert avlsmateriale ... 8
Avlsarbeid i et etisk perspektiv... 8
2.2 Framveksten av dagens internasjonale avl på verpehøner ... 9
Fra raseavl til hybridavl 1850‐1960 ... 9
Framveksten av moderne avlsmetoder og internasjonale avlsfirma, fra 1960‐ til nå ... 10
Nye avlsmetoder i internasjonal verpehønsavl ... 11
Mindre genetisk variasjon med få avlsselskap ... 11
3 Tidligere rapporter og planer for Genbanken for verpehøns ... 13
3.1 Bevaring av genetiske ressurser på fjørfe i Norge (2002) ... 13
3.2 Status og framtidsscenarioer for Norsk Genbank for verpehøns (2010) ... 14
3.3 Plan for genbanken for fjørfe 2011‐2015 ... 14
4 Dokumentasjonsprosjektet om Genbanken for verpehøns, 2012‐2017... 16
4.1 Resultater fra dokumentasjonsprosjektet ... 16
Slektskapsstatus for dyrematerialet på Genbanken ... 16
Produksjonsegenskaper; eggvekt og levendevekt ... 16
Hønseregisteret, Genbankens slektskapsdatabase ... 17
Genetiske diversitet på Genbanken ... 17
Kryokonservering av hanesæd ... 18
5 Genbankens samfunnsoppdrag 1973‐2017 ... 19
5.1 Dagens dyremateriale på Genbanken for verpehøns ... 19
Raser og linjer på Genbanken ... 19
Salg av egg og livdyr fra Genbanken ... 20
5.2 Sikring av aktivt avlsmateriale ... 22
5.3 Genbankens bidrag til god helsestatus i norsk fjørfehold ... 22
Uttalelse fra Norsk Fjørfelag og Mattilsynet om Genbankens betydning for norsk fjørfehelse ... 22
God helsestatus av nasjonal verdi ... 23
Unik helsestatus åpner for ny næringsutvikling ... 23
Anbefalt oppfølging av Genbanken som et viktig smitteforebyggende tiltak i norsk fjørfehold ... 24
6 Genbanken sitt samfunnsoppdrag og andre muligheter 2018‐2027 ... 25
6.1 Samfunnsoppdraget ... 25
6.2 Andre muligheter ... 25
Øke livdyrsalget til hobbyfjørfemiljøet ... 25
Utvikle andre produkter fra Genbanken, for eksempel ... 25
Tilby verpehøns til urbant landbruk ... 25
7 Sentral eller desentralisert Genbank for verpehøns 2018‐2027? ... 27
7.1 Desentralisert genbank for verpehøns ... 27
Finsk in‐situ program for bevaring av finsk landhøns ... 27
Vurdering av å bruke in situ‐bevaringsprogram for høns i Norge ... 28
In situ‐program som supplement til en sentral genbank ... 28
7.2 Fagutvalgets anbefaling ... 28
8 Kapasitetsbehov i en sentral genbank for verpehøns ... 29
8.1 Behov for husrom til en sentral genbank for verpehøns ... 29
8.2 Optimalt antall raser/linjer på Genbanken ... 30
Anbefalt oppfølging av antall raser/linjer på Genbanken for verpehøns ... 30
8.3 Optimering av innavlsutviklingen i Genbanken ... 30
Utvikling av avlsprogram med seleksjon ... 31
Anbefalt oppfølging av alternativer til dagens avlsplan for Genbanken ... 31
Kryokonservering som en del av sikringen av Genbankens avlsmateriale ... 32
9 Kompetansebehov for en sentral genbank for verpehøns ... 33
Langsiktig strategi ... 33
Faglig referansegruppe for Genbanken for verpehøns ... 33
Forsknings‐ og kompetanseoppbygging på fjørfeavl ... 33
Anbefalt oppfølging av kompetansebehov for en sentral genbank for verpehøns ... 33
9.2 Lokalisering av en Genbank for verpehøns ... 33
Hvam videregående skole i Akershus ... 34
Mære videregående skole i Trøndelag ... 34
Syverud på NMBU i Akershus ... 34
Samarbeid med forskningsmiljøet på NMBU ... 34
Ressursbehov ved en eventuell flytting av Genbanken for verpehøns ... 34
10 Mål for Genbanken for verpehøns 2027 ... 35
10.1Tiltak for å nå målene for Genbanken i 2027 ... 35
10.2Delmål for de neste ti årene for Genbanken for verpehøns: ... 36
Referanser ... 37
Vedlegg ... 38
Sammendrag
Genbanken for verpehøns ble etablert av Norsk fjørfeavlslag og har vært plassert på Hvam
videregående skole siden 1974. Da norsk avlsarbeid på verpehøns ble lagt ned i 1995 fortsatte Hvam med det daglige driftsansvaret for genbanken og etter hvert kom Genressursutvalget for husdyr og seinere Norsk genressurssenter inn som faglig ansvarlig for genbanken.
Strategiplanen presenterer resultatene fra Dokumentasjonsprosjektet for Genbanken for verpehøns som ble avsluttet i 2017. I løpet av prosjektperioden er følgende aktiviteter utført:
Det er utviklet en tilpasset elektronisk slektskapsdatabase; Hønseregisteret
Genetisk diversitet er beregnet basert på slektskapsdata og på DNA-nivå. Begge metoder viser at den genetiske diversiteten i genbanken er holdt godt vedlike. DNA-analysene er sammenlignet med tilsvarende analyser fra en studie med 70 andre verpehønsraser fra hele verden i tillegg til DNA fra kommersielle bruneeggverpere og hviteeggverpere her i Norge. Resultatene fra studien viser at rasene og linjene som står på Genbanken danner klare og distinkte grupper og at den genetiske diversiteten kan ha internasjonal interesse.
Det er registrert egg- og livdyrvekter for åtte av rasene/linjene på Genbanken
Det er gjennomført et pilotprosjekt på nedfrysing av hanesæd.
Genbanken for verpehøns har i dag en anerkjent rolle som en viktig bidragsyter til norsk fjørfeholds svært gode helsestatus. Genbankens bidrag er å selge smittefritt livdyrmateriale til et stort nettverk av kunder fra hobbyfjørfemiljøet.
Strategiplanen drøfter tre alternativer for videre driftsopplegg for en genbank for verpehøns; en desentralisert modell, en sentralisert modell og kombinasjoner av disse. Kostnader knyttet til de ulike modellene er ikke belyst i denne rapporten. Anbefalinger om avlsopplegget, ansvarsfordeling og modell drøftes.
Strategiplanen oppsummerer Genbanken for verpehøns sitt samfunnsoppdrag de neste ti årene som vurderes å ha tre hovedkomponenter;
1) Sikre genetikken i den eneste norske hønserasen jærhøna og de fire verpehønslinjene som forsynte det norske hønseeggmarkedet fram til 1995.
2) Bidra til god helsestatus i norsk fjørfeproduksjon ved salg av smittefritt dyremateriale til hobbyfjørfemiljøet og mindre eggprodusenter.
3) Levere dyremateriale til forskning.
Til slutt drøftes utfordringer og muligheter dersom Genbanken for verpehøns må finne en ny vert.
1 Den norske genbanken for verpehøns
1.1 Genbanken etablert i 1973
I 1960-åra var avlsarbeidet på verpehøns i Norge spredd på 23 kontrollavlsstasjoner som hadde til sammen 26 verpehønselinjer. I 1973 ble avlsarbeidet omorganisert til ett nasjonalt, landsomfattende avlsarbeid. Siden hanesæd egnet seg dårlig til nedfrysning, i motsetning til f eks storfesæd, måtte Norsk fjørfeavlslag etablere en genbank med levende dyr for å sikre de aktive avlslinjene.
Genbanken ble etablert i 1973 og den eneste norske hønserasen, jærhøns, var en av de første rasene som ble satt på genbanken sammen med forskjellige produksjonslinjer som i hovedsak stammet fra hvit italiener. I 1974 ble Genbanken flyttet til Hvam hvor den har vært siden.
1.2 Norsk verpehønseavl legges ned i 1995
Da EØS-avtalen i 1994 åpnet for import av besteforeldredyr av fjørfe og den største kommersielle avlsstasjonen inngikk avtale om import fra et internasjonalt avlsfirma ble det norske avlsmaterialet raskt utkonkurrert. Norsk fjørfeavlslag sluttet etter kort tid med nasjonalt avlsarbeid og ble en
interesseorganisasjon for fjørfeprodusenter, Norsk fjørfelag. Dette skapte også usikkerhet om hva som ville skje med Genbanken for verpehøns, men Hvam videregående skole fortsatte å drive Genbanken og tok ansvar for den daglige driften. Fra begynnelsen av 2000-tallet fikk Genressursutvalget for husdyr det overordnede faglige ansvaret, et ansvar som Norsk genressurssenter overtok ved sin etablering i 2006.
1.3 Genbanken for verpehøns finner knapt sin like
I dag er det svært få, om noen, nasjonale genbanker for fjørfe som har bevart linjer fra tidligere produksjonslinjer slik det er flere av i Genbanken for verpehøns på Hvam videregående skole. Andre nasjonale genbanker for fjørfe har bevart ulike landraser og andre historiske raser som genetisk er svært forskjellig fra dagens produksjonshøns, kanskje så forskjellige at de vil ha liten verdi hvis det blir behov for å bruke genbanksmaterialet til å reetablere noen produksjonslinjer.
Fram til 1995 var det de norskutviklede NorBrid- linjene som forsynte det norske markedet med egg.
Produksjonsrasene NorBrid41 var hviteeggverperne og NorBrid 87 var bruneeggverperne. Disse linjene er i dag bevart på Genbanken for verpehøns ved sine foreldrelinjer, hhv NorBrid1, NordBrid4, NorBrid7 og NorBrid8.
Her et bilde av NorBrid1 som er beskrevet som rolige og gode verpere med tidlig oppverpning. Eggene har relativt god skallkvalitet og klekker godt. NorBrid1 ble brukt som morlinje i produksjonsrasen NorBrid41 og er en av linjene som er bevart på Genbanken for
verpehøns.
Foto: Norsk genressurssenter
2 Genbanken for verpehøns er genetiske ressurser for mat og landbruk
Genetiske ressurser er en avgjørende faktor for all mat- og landbruksproduksjon og en viktig del av vår kulturarv. Moderne foredlings- og produksjonsmetoder har økt volumproduksjonen dramatisk
samtidig som det genetiske mangfoldet er kraftig redusert. Uansett landbruksproduksjon er det derfor viktig med målrettede tiltak for å sikre at framtidas produsenter og forbrukere har et tilstrekkelig genetisk mangfold å høste av når mat og andre landbruksprodukter skal produseres under endrede klima og rammevilkår ellers.
2.1 Genressursarbeidet i et internasjonalt perspektiv
Norge har, både nasjonalt og internasjonalt, understreket betydningen av å bevare det biologiske mangfoldet. Det er spesielt ved to anledninger Norge har markert seg på det internasjonale
genressurskartet. Det er i forbindelse med FN-rapporten «Vår felles framtid», bedre kjent i Norge som Brundtlandrapporten, i 1987, og ved etableringen av Svalbard globale frøhvelv i 2008.
Brundtlandrapporten førte til at FN arrangerte verdens til da største toppledermøte om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, med Norge som initiativtaker. Møtet førte til blant annet
Konvensjonen om biologisk mangfold (Biomangfoldkonvensjonen) eller Convention on Biological Diversity, CBD. Gjennom tilslutningen til Biomangfoldkonvensjonen forpliktet partslandene seg til å sikre bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av dets komponenter og en rettferdig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genressurser.
Bevaringsarbeidet for de nasjonale husdyrrasene er således en direkte oppfølging av Norges tilslutning til Konvensjonen om biologisk mangfold. Det er likevel viktig å påpeke at både Staten og de nasjonale avls- og foredlingsselskapene var godt i gang med å etablere genbanker og sette i verk andre tiltak for å bevare og sikre de genetiske ressursene som brukes i mat og landbruksproduksjon i Norge lenge før 1992. Ett eksempel er etableringen av Norsk Fjørfeavlslags Genbank for verpehøns i 1973.
Importert avlsmateriale
Det meste av norsk landbruksproduksjon i dag baserer seg på nasjonale genetiske ressurser. To viktige eksempler er mjølkeproduksjonen og produksjonen av svinekjøtt som skjer på avlsmateriale eid og utviklet av de norske samvirkeavlsselskapene, henholdsvis Geno og Norsvin. Vi har med dette en spesielt god beredskap for framtidig foredling og produksjon for disse produksjonene.
Fjørfenæringen og grønsaksproduksjonen har derimot ikke nasjonale avls- eller foredlingsprogram, men er avhengig av importert genetisk materiale. De drar således nytte av internasjonale avls- og foredlingsfirmaers kompetanse og gode priser. Men siden Norge er et lite marked har norske aktører innen disse produksjonene begrenset innflytelse på retningen av det internasjonale foredlingsarbeidet.
Dette kan føre til at de må bruke genetisk materiale som ikke er optimalt for norske produksjonsforhold.
Avlsarbeid i et etisk perspektiv
Dyrevelferd er et tema som har fått stor oppmerksomhet og innvirkning på norsk husdyrproduksjon de siste ti-årene. Fôring, stell og avlsarbeid er alle faktorer som virker inn på dyrs velferd. Rådet for dyreetikk, som er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet, diskuterte i sin rapport «Dagens husdyravl i et etisk perspektiv» (Rådet for dyreetikk, 2009) avlsarbeidet på alle husdyrproduksjonene i Norge. Det norske avlsarbeidet berømmes for ikke ensidig å ha vektlagt sentrale produksjons-
egenskaper og eksteriøre trekk, men gjennomgående også inkludert dyrevelferdsmessige forhold som
helse og lynne. Rapporten peker imidlertid på at det er store velferdsmessige problemer i slaktekylling- og verpehønsproduksjonen i Norge og at det derfor bør vurderes om det bør gjenopplives og utvikles en hensiktsmessig nasjonal fjørfeavl som er i samsvar med ny norsk dyrevelferdslov. Denne
anbefalingen viser at det er fagmiljø som setter spørsmål ved om dagens importerte avlsmateriale på fjørfe er optimalt for norsk fjørfeproduksjon.
Foto: Norsk genressurssenter
2.2 Framveksten av dagens internasjonale avl på verpehøner
Fra raseavl til hybridavl 1850‐1960
Fjørfeutstillinger ble etablert så tidlig som i 1850-årene. Rasestandarder og avl innen hver rase var da rådende praksis. Men etter at de Mendelske arvelover ble kjent i 1900 og moderne avlsteori ble
utviklet, gikk man etter hvert bort fra raseavl og startet med kryssningsavl eller hybridavl. Det var først maisforedlingen som tok de moderne prinsippene i bruk, men etter hvert fikk det også stor betydning for fjørfeavlen.
De første som anvendte krysningsavl var noen fjørfefarmere på 1930-tallet i USA. Flere linjer ble holdt adskilte og man registrerte flokkenes gjennomsnitt for ulike produksjonsegenskaper. Ved så å krysse to flokker med ulik genetikk ble deres avkom mer robust og produserte bedre på grunn av
krysningsfrodighet (heterosis). Flere av dagens store avlsfirma for fjørfe ble etablert på denne tida bl.a.
både Lohmann Tierzucht i Tyskland og Hy-line International i USA. De kommersialiserte,
En ung hane av rasen roko-høns, en linje av hvit italiener som står på Genbanken for verpehøns. Rokohøns har lette produktive høner med lavt fôrforbruk.
Denne hanen har en kam som står fint, ellers er stor kam et dyrevelferdsmessig problem på dagens verpehøns. For stor kam kan blant annet stenge for synet, hindre dyret i å få i seg nok mat og bli så tung at dyret har problemer med å holde hodet oppreist.
Rådet for dyreetikk skriver: «Hos fjørfe av (de importerte, red anm) verperasene ser en at avl for økt eggproduksjon gir økt størrelse på kammen. Særlig hos voksne haner gir dette velferdsproblemer og kamanlegget blir derfor amputert på daggamle hanekyllinger.»
Kilde: «Dagens husdyravl i et etisk perspektiv»
fra 2009.
I Lov om dyrevelferd står det om amputasjon:
«Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det
foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse.» Amputasjon av kamanlegg i Norge må derfor gjøres på dispensasjon.
For å få mer nøyaktige registreringer og et bedre seleksjonsgrunnlag trengte avlsfirmaene individuelle registreringer. Løsningen ble oppstalling av høner i bur. Det ble en driftsform som også ble vanlig blant eggprodusentene på 1960-tallet.
Framveksten av moderne avlsmetoder og internasjonale avlsfirma, fra 1960‐ til nå
Forskning og derav et solid teoretisk grunnlag var én forutsetning for framveksten av de internasjonale avlsfirmaene. I tillegg var tilgangen til store mengder individuelle registreringer, innføring av kunstig inseminering og utvikling av nye statistiske metoder sammen med stor computerkraft helt nødvendig for at avlsframgangen kunne skyte fart.
Avlssystemet utviklet seg til å bli stadig mer sofistikert og kostbart. Selve avlsstrukturen ble formet som en pyramide. På toppen av pyramiden finner vi de reine avlslinjene. Her får hvert individ en avlsverdi, kun de med høyest avlsverdi blir selekterte og tatt vare på videre i avlslinjer. De ulike avlslinjene holdes atskilt og hver linje har sine særskilte seleksjonskriterier. Avkom etter avlslinjene blir oppformert i såkalte besteforeldrelinjer. For å få størst mulig avlsframgang og utnytte
heterosiseffekten krysser man genetisk ulike linjer, gjerne i flere generasjoner, såkalte 3- eller 4- linjekryssinger. Avkom etter besteforeldrelinjer blir derfor igjen multiplisert i foreldrelinjer før verpekyllingen for salg klekkes. Flere besteforeldre- og foreldrelinjer gir mange ulike krysnings- kombinasjoner per generasjon. Avlslinjene blir holdt lukket med mindre variasjon og høyere innavl som resultat. Detaljer rundt seleksjonen var og er fortsatt ikke tilgjengelig for offentligheten, men det er liten tvil om at den i mange år var sterkt fokusert på seleksjon for høyere eggproduksjon i burdrift.
Figur 1. Illustrasjon over en avlspyramide for verpehøns kopiert fra PHWs hjemmeside. Avlslinjene er på toppen hvor all seleksjon foregår, GP=besteforeldre, deretter foreldre og på bunn produksjonshønene som verper konsumegg.
For å utnytte den teknologiske og driftsmessige utviklingen i avlsopplegget var det naturlig med store enheter og mange dyr i avlslinjene slik at seleksjonsintensiteten ble høy og avlsframgangen stor. Den effektive oppformeringen via besteforeldre og foreldreflokker er en følge av kort generasjonsintervall, høy reproduksjonsevne og familieseleksjon (selekterer utfra slektninger). Ei høne på toppen av avlspyramiden har gjennom tre generasjoner blitt multiplisert mange ganger og resulterer i svært mange avkom. Kostbare investeringer, dyrt driftsopplegg og stort salgspotensialet krever et stort marked. Gjennom oppkjøp av mindre avlsselskap, nedleggelse av nasjonale avlsprogram og en svært effektiv markedsføring er det kun to avlsfirma for verpehøns igjen i dag: PHW (Erich Wesjohann Group opprinnelig fra Tyskland) og Hendrix Genetics (NL) som har fått tilnærmet monopol. Man regner med at opp mot 80 % av all eggproduksjon i verden i dag stammer fra disse to. De har en utpreget vertikal integrering av salgsopplegget gjennom egen oppformering, egne rugerier og
eggproduksjon. Videre selger de eget fôr, har egenutvikla vaksineprogram og driftsopplegg. I tillegg til verpere har de den seinere tida også innlemmet slaktekylling og andre husdyrslag som kalkun, gris og akvakultur i sine avlsselskap.
Nye avlsmetoder i internasjonal verpehønsavl
I 2004 ble hele fjørfegenomet kartlagt (sekvensert) og siden da har det blitt forsket intenst for å koble genmarkører (Single Nucleotide Polymorphisms - SNP) til dyrets fenotype. Vi må anta at de to store avlsfirmaene satser stort på denne forskningen slik de hevder på sine hjemmesider. Blant annet skriver PHW at de ved hjelp av Genomisk Seleksjon (GS) har identifisert og patentert genet for fiskesmak på egg (Lohmann white). Hendrix Genetics på sin side leter etter markører for sosial atferd med tanke på patent.
I 2012 ble en ny genteknologisk metode kjent, den såkalte CRISPR (Clustered Regularly Interspaced Short Palendromic Repeats). Dette er en meget presis, enkel og rimelig måte å redigere arvestoffet (DNA) på. Tidligere var det ikke mulig å kontrollere hvor nye gensekvenser som ble introdusert i en celle plasserte seg på DNA-tråden. Med CRISPR-metoden kan man styre dette. Gen-redigeringen skjer ved hjelp av et enzym (Cr9) som bryter DNA-tråden på målretta steder. Man kan så sette inn, fjerne eller bytte ut gener på bruddstedet og så trigges cella til å lime bruddstedet sjøl. Denne metoden fungerer på alle typer celler, også kjønnsceller. Det betyr at effekten av genredigering kan arves og derfor kun gjøres én gang for alle kommende generasjoner etter et individ.
Så langt har ikke lovgivingen i de fleste land (inklusiv Norge) tatt stilling til om dette skal tillates utover forskningsformål. Mange mener at så lenge det er naturlige genvarianter som allerede finnes i arten er dette uproblematisk og at det derfor ikke kan sammenliknes med GMO (Genmodifiserte organismer) som det er stor folkelig motstand mot.
Egenskaper som lar seg genredigere i dag må vi kjenne det fenotypiske utrykket til og det må styres av relativt få gener. Men allerede nå er det mulig med GS og de nye metodene for presisjonsavl å avdekke visse egenskaper før de kommer til uttrykk fenotypisk og på den måten redusere generasjonsintervallet betraktelig.
Mindre genetisk variasjon med få avlsselskap
De to store internasjonale avlsfirmaene for verpehøner (PHW og Hendrix Genetics) forsyner hele verden med hvite- og bruneeggverpere, men det finnes også flere mindre internasjonale avlsfirma som leverer dyremateriale til et mer begrenset geografisk marked eller til nisjeprodusenter. International Poultry Breeders fra USA, etablert i 1987, er et eksempel på et avlsfirma som forsyner markeder i Sørstatene i USA, Karibien og Sør-Amerika. Hvor lenge de små kan holde stand er ikke godt å si. Det er de store som har størst ressurser til teknologisk utvikling og markedstilpasning. For eksempel går stadig flere land bort fra tradisjonelle bur for verpere. Fjørhakking og annen aggressiv atferd reklamerer nå PHW med at de selekterer aktivt mot for noen av sine linjer (Lohmann). På samme
måte markedsfører Hendrix Genetics at noen av deres linjer (Hy-line) er spesielt tilpassa økologisk driftsform. Gitt de internasjonale avlsselskapenes store ressurser og et effektivt markedsførings- og distribusjonsapparat vil det ikke være noe i veien for at ett avlsfirma i teorien kan forsyne alle verdens fjørfebønder med dyremateriale, både tilpasset nye driftsformer eller nisjeprodusenter. Men dette er et sårbart system.
Det er å håpe at kunnskapen om fjørfegenomet vil være mest mulig åpent for framtida gjennom offentlig støttet forskning. På den måten vil det være mulig for mindre og ikke-kommersielle aktører å konkurrere. Det kan åpne for nye muligheter og dermed et større mangfold i avlen. Blir de nye
metodene enkle og rimelig nok kan man tenkes igjen å satse på nasjonale avlsprogram tilpasset særegne krav og lokale forhold, samt regionale nisjeproduksjoner.
De nye avlsmetodene som GS og CRISPR vil både kunne øke genetisk variasjon og innskrenke den, alt avhengig av hvordan metodene anvendes i det praktiske avlsarbeidet. De to store avlsselskapene, PHW og Hendrix Genetics, holder kortene tett til brystet og deler ikke informasjon om dette med
offentligheten. Utfordringene med dagens system der to avlsselskap har tilnærmet monopol på internasjonalt avlsarbeidet er manglende konkurranse med de konsekvenser det har for prissetting på produktene og mulig begrenset genetisk variasjon i dyrematerialet. Kjøp av dyremateriale forutsetter ofte egne fôrregimer, vaksine- og hygieneprogram levert av de samme leverandørene. Når det er de samme produksjonslinjene som tilbys til nesten hele verdensmarkedet og det ikke finnes informasjon om hva avlsselskapene har tatt vare på i eventuelle egne genbanker, så må en anta at verdens
kommersielle fjørfelinjer har en mer begrenset genetisk variasjon totalt sett enn om det hadde vært flere avlsselskap på markedet med hver sine produksjonslinjer. To verdensdominerende
fjørfeavlsselskap gir oss en sårbar situasjon hvis noe i deres avlsarbeid skulle gå galt eller hvis avlsmaterialet deres av andre årsaker ikke skulle bli tilgjengelig.
3 Tidligere rapporter og planer for Genbanken for verpehøns
Da Norsk fjørfeavlslag la ned sitt avlsarbeid i 1995 og ikke lenger hadde kompetanse eller kapasitet til å drifte Genbanken for verpehøns, ble det Genressursutvalget for husdyr som fikk det overordnede faglige ansvaret for drifta ved Genbanken. Hvam videregående skole beholdt oppgaven med å ha det daglige driftsansvaret. Denne ansvarsfordelingen er bekreftet i driftsavtalene mellom
Genressursutvalget for husdyr, seinere Norsk genressurssenter/Norsk institutt for skog og landskap/NIBIO og Hvam videregående skole ved Akershus fylkeskommune.
Genressursutvalget for husdyr og seinere Norsk genressurssenter har ved flere tidligere anledninger fått utarbeidet statusrapporter om Genbanken og skissert planer for hvordan Genbanken best mulig skal videreføres. Her følger en kort oppsummering av disse dokumentene. Dokumentene er ikke publisert i noen rapportserie, men ligger tilgjengelig på internett, se referanseliste.
3.1 Bevaring av genetiske ressurser på fjørfe i Norge (2002)
I 2002 tok Genressursutvalget for husdyr initiativ til å få utarbeidet rapporten Bevaring av genetiske ressurser på fjørfe i Norge (Sæther & Brenøe, 2002). Rapporten beskriver de forskjellige linjene og rasene på genbanken. Anbefalinger fra rapporten var blant annet (anbefalingene er skrevet i kursiv):
Registreringsrutiner ved Genbanken: Genbanken skal prioritere å registrere
slektskapsopplysninger om dyrematerialet og at registrering av egenskaper reduseres til et minimum. Dette rådet ble fulgt, men da den elektroniske «Fjørfekontrollen» ble lagt ned tidlig på 2000-tallet ble alle registreringer av f eks slektskap på Genbanken videreført i egnede bøker, ikke elektronisk.
Reduksjon av antall raser og linjer ved Genbanken:
‐ Fire av tidlige kommersielle linjer skulle slås sammen til en syntetisk linje som kunne utgjøre en basispopulasjon for framtidige utviklingslinjer. Dette rådet ble ikke fulgt; de fire tidlige
kommersielle linjene ble sanert. Årsaken til at de ble sanert istedenfor å bli slått sammen til en populasjon, er ikke kjent.
‐ Tre av de gamle europeiske rasene skulle saneres da de ble vurdert å ha liten interesse i genressursarbeidet. Dette rådet ble ikke fulgt, alle de tre rasene står fortsatt på genbanken i 2018. De tre gamle europeiske rasene ble beholdt fordi det var, og er fortsatt, stor etterspørsel etter rugeegg og livdyr fra disse rasene, hvilket betyr at de bidrar til god inntjening på driften av hønsehuset, og dermed også genbanken, på Hvam.
Faglig forankring av avlsarbeidet ved Genbanken: Siden Genressursutvalget for husdyr (GUH) hadde overtatt det faglige ansvaret fra Norsk fjørfeavlslag for driften av Genbanken for verpehøns, burde GUH få fast avtale med avlsfaglig kompetanse fra Institutt for husdyrfag (IHF) ved daværende NLH for å sikre best mulig avlsfaglig forankring av driften av genbanken. Dette rådet ble ikke fulgt opp. Det ble ikke etablert noe samarbeid mellom GUH og IHF om avlsarbeidet ved Genbanken.
Sikring av genmaterialet: Det bør være en sikring av dyrematerialet på Genbanken, for eksempel ved at en kopi av populasjonene på Genbanken hvert år settes ut til en eller flere andre besetninger. Dette rådet ble ikke fulgt opp og ex situ-lagring i form av nedfrysing av hanesæd ble ikke diskutert da det ikke var et realistisk alternativ i 2002.
3.2 Status og framtidsscenarioer for Norsk Genbank for verpehøns (2010)
I 2010 begynte Norsk genressurssenter arbeidet med å dokumentere driften ved Genbanken for verpehøns på Hvam, både den årlige driftssyklusen og kunnskapen om dyrematerialet på Genbanken.
NordGen tok oppdraget med å skrive Status og framtidsscenarioer for Norsk Genbank for verpehøns (Lund, 2002) som gir en god beskrivelse av årshjulet ved Genbanken, omfanget av dyrematerialet og historien til de ulike stammene og linjene på Genbanken.
Den viktigste konklusjonen i rapporten fra 2010 er at alle elektroniske registreringer av egenskaper opphørte rundt 2000. Opplysninger om slektskap og dødelighet ble bare registrert på papir, ikke elektronisk.
Manglende slektskapsovervåking: Den elektroniske slektskapsdatabasen Fjørfekontrollen gikk ut av drift i 2000 da de gamle individburene ble erstattet med innredede miljø- og gruppebur.
Etter 2000 ble alle slektskapsopplysninger dokumentert i form av stammeoppsett og rotasjonsplaner notert i egnede bøker. Det hadde aldri vært gjort beregninger av faktisk slektskapsstatus eller innavlsutvikling etter at Fjørfekontrollen gikk ut av drift.
Manglende dokumentasjon av produksjonsegenskaper: Registrering av egenskaper ble avsluttet etter 2002 etter råd fra Genressursutvalget for husdyr sin rapport Bevaring av genetiske ressurser på fjørfe i Norge fra samme år.
Utrede muligheter for en kryogenbank. Rapporten anbefalte at mulighetene for å etablere en sædbank som supplement til dagens besetning med levende dyr skulle utredes.
NordGens rapport fra 2010 ga grunnlag for den første planen for å dokumentere både slektskapsstatus og egenskaper om dyrematerialet på Genbanken.
3.3 Plan for genbanken for fjørfe 2011‐2015
I 2011 utarbeidet Norsk genressurssenter i samarbeid med Hvam videregående skole en plan for å samle og utarbeide dokumentasjon om dyrematerialet på Genbanken (Norsk genressurssenter, 2011).
Etter planperioden skulle dokumentasjonen være en del av grunnlaget i forhandlingene om en eventuell ny langsiktig driftsavtale om Genbanken på Hvam med Hvam videregående skoles eiere, Akershus fylkeskommune.
Hovedpunktene i planen var at følgende skulle iverksettes:
Dokumentere innavlsutviklingen
‐ Føre slektskapsdata fra Genbanken over fra papir til en elektronisk versjon, i første omgang til et Excel-ark.
‐ Utvikle en elektronisk slektskapsdatabase og få slektskapsdataene ført inn her.
‐ Beregne slektskapsutviklingen for hver enkelt rase/linje på Genbanken.
Gjenoppta registrering av noen produksjonsegenskaper
‐ Definere produksjonsegenskaper som skal registreres
‐ Etablere rutiner for registrering av disse
‐ Dokumentere resultatene av registreringene.
Sette inn nytt oppalsanlegg i kyllinghuset på Hvam.
Gjennomføre en studie av genetisk diversitet basert på mikrosatelitter på dyrematerialet på Hvam.
Nå i 2017 er alle disse punktene oppfylt;
I 2015 ble det satt inn nytt oppalsanlegg i kyllinghuset der Hvam bidro med stor egeninnsats og Norsk genressurssenter/LMD bidro med et tilskudd på kr 700 000.
De andre punktene som går ut på å dokumentere dyrematerialet er gjennomført i
Dokumentasjonsprosjektet som i tillegg inkluderer et pilotprosjekt for å lære teknikken med nedfrysing av hanesæd og bruk av tint sæd i avl. Resultatene fra Dokumentasjonsprosjektet presenteres på side 38, Vedlegg 1.
Kjønnsortering av nyklekte kyllinger på Genbanken for verpehøns. Hanekyllingene sorteres i de blå skålene og hønekyllingene i de rosa. Etterpå vingemerkes alle som skal brukes videre i avl på Genbanken. De kyllingene som ikke går til neste avlsgenerasjon blir enten solgt som livdyr eller avlivet.
Foto: Norsk genressurssenter
4 Dokumentasjonsprosjektet om Genbanken for verpehøns, 2012‐2017
Dokumentasjonsprosjektet som skisseres i Plan for genbanken for fjørfe 2011-2015 var et omfattende prosjekt som skulle dokumentere både slektskap og enkelte egenskaper på dyrematerialet på
Genbanken for verpehøns. Prosjektet krevde økonomiske og faglige ressurser utover det Hvam videregående skole ved Akershus fylkeskommune og Norsk genressurssenter rådde over. Norsk genressurssenter søkte og fikk tildelt ekstra midler fra LMD og prosjektmidler fra Tilskudd til genressurstiltak til prosjektet. NordGen husdyr ble invitert med som en viktig samarbeidspartner.
4.1 Resultater fra dokumentasjonsprosjektet
Her følger en kort oppsummering av de ulike oppgavene som er utført i dokumentasjonsprosjektet som startet i 2012. En mer detaljert presentasjon av resultatene er i Vedlegg 1, side 38.
Slektskapsstatus for dyrematerialet på Genbanken
4.1.1.1 Status for innavlsgraden og effektiv populasjonsstørrelse
Da dokumentasjonsprosjektet begynte ble det antatt at Genbankens rotasjonsplan holdt innavlsgraden på et akseptabelt nivå, men det fantes ikke dokumentasjon på at dette stemte. Beregninger i
dokumentasjonsprosjektet viser at innavlsutviklingen er tilfredsstillende lav ved at den effektive populasjonsstørrelsen ligger på mellom 73 og 83, se Figur 4, side 40. (For å unngå for mye tap av variasjon i en populasjon anbefales det å ha en effektiv populasjonsstørrelse på mellom 50 og 100.) 4.1.1.2 Anbefalt oppfølging for å opprettholde lav innavlsgrad og høy genetisk variasjon
For å holde innavlsgraden og effektiv populasjonsstørrelse på et avlsfaglig akseptabelt nivå i hver rase/linje er det viktig å
‐ Fortsette å følge rotasjonsplanen i avlsarbeidet uten seleksjon for egenskaper mellom familiene
‐ Ha 23 familier som minstekrav for hver rase/linje i Genbanken
Det vil være behov for å øke antall avlsdyr i linjene/rasene dersom det skal innføres seleksjon i avlsarbeidet.
Produksjonsegenskaper; eggvekt og levendevekt
4.1.2.1 Status for egg‐ og levendevekter
Resultatene fra Dokumentasjonsprosjektet viser at både eggvekter og levendevekter på dyrematerialet på Genbanken er innenfor det som regnes som naturlig variasjon mellom raser/linjer og vektene varierer rundt det de kommersielle rasene representerer, se avsnitt 1.2.1 i Vedlegg 1. Med tanke på at mye av dyrematerialet på Genbanken har vært brukt i det norske kommersielle avlsarbeidet fram til midt på 1990-tallet er ikke dette uventet. Registrering av egg- og levendevekter gir en antydning til produksjonsnivået, men den foreliggende dokumentasjonen er langt fra tilstrekkelig til å si noe om dyrematerialets produksjonseffektivitet i kommersiell produksjon.
4.1.2.2 Anbefalt oppfølging på registrering av produksjonsegenskaper
4.1.2.2.1 Fortsett å registrere egg‐ og levendevekter
Det anbefales at registrering av egg- og levendevekter fortsetter i samme rutiner som under Dokumentasjonsprosjektet, med ca fire raser/linjer om gangen i en periode på to år og med to
registreringer av eggvekter og levendevekter pr generasjon pr rase til alle rasene i Genbanken er registrert.
En gang i året reproduseres alle dyra på Genbanken for verpehøns. Her er neste generasjon bare noen timer gamle og har allerede fått hvert sitt vingemerke. Det er en logistisk bragd av Hvam videregående skole å holde orden på de 3 000 kyllingene som klekkes over et par dager og som skal ha hvert sitt unike identitetsmerke. Opplysninger om hvert enkelt dyrs avstamning legges inn i den elektroniske slektskapsdatabasen Hønseregisteret som NordGen husdyr har utviklet som en del av Dokumentasjonsprosjektet.
Registrering av egenskaper bør evalueres og det bør vurderes å begynne å registrere egenskaper relatert til helse og velferd.
4.1.2.2.2 Det er ikke rom for seleksjon uten økning i populasjonsstørrelsene
Ved registrering av egenskaper kan det være ønskelig å selektere for de beste dyra. Konklusjonen fra avsnitt 4.1.1.2 er imidlertid klar på at det ikke er rom for å drive seleksjon mellom familier på Genbanken uten at antall avlsdyr og familier øker i rasene/linjene. Hvis det innføres seleksjon uten å øke populasjons- størrelsene vil det føre til økt innavl og den effektive populasjonsstørrelsen vil reduseres. Det vil være negativt for bevaringen av den genetiske bredden i rasene/linjene på Genbanken.
Hønseregisteret, Genbankens slektskapsdatabase
4.1.3.1 Status for slektskapsdatabasen
NordGen husdyr har i prosjektperioden utviklet slektskapsdatabasen Hønseregisteret som er spesial- utviklet for de spesielle rotasjonsplanene som brukes på Genbanken. I løpet av dokumentasjons- prosjektet er slektskapsdata for alle linjene/rasene på Genbanken lagt inn i Hønseregisteret. Disse dataene har vært grunnlaget for beregning av innavlsgraden og effektiv populasjonsstørrelse som er presentert i avsnitt 1.1.4 i Vedlegg 1.
4.1.3.2 Anbefalt oppfølging av Hønseregisteret
Når prosjektperioden for Dokumentasjonsprosjektet er over er det naturlig at Norsk genressurssenter overtar ansvaret for driften og videreutvikling av Hønseregisteret. Hønseregisteret bør brukes for å fortsette overvåking av innavlsutviklingen i populasjonene og for å sette opp de nye stammene ved den årlige reproduksjonen.
Foto: Norsk genressurssenter
Genetiske diversitet på Genbanken
4.1.4.1 Status for genetisk diversitet på Genbanken
Resultatene fra studien av genetiske diversitet, se avsnitt 1.3 i Vedlegg 1, viser at rasene og linjene på Genbanken danner klare og distinkte grupper. Dette tyder på at rasene/linjene ikke er krysset med hverandre. Videre indikerer resultatene at linjene fra Genbanken for verpehøns representerer viktig genetisk diversitet sett i et internasjonalt perspektiv.
4.1.4.2 Anbefalt oppfølging av studien om genetisk diversitet
Resultatene fra studien om genetisk diversitet på Genbanken er ikke analysert ferdig når strategiplanen ferdigstilles. De foreløpige resultatene er interessante og det er derfor viktig å fullføre prosjektet og publisere resultatene slik at studien kan brukes i det videre arbeidet med Genbanken for verpehøns.
Kryokonservering av hanesæd
4.1.5.1 Status for kryokonservering av hanesæd på Genbanken.
Erfaringene fra pilotprosjektet i 2016 viste at innleid seminteknikere fra Norsk Sau og Geit mestret godt den antatt vanskeligste prosessen, dvs nedfrysing og tining av sæden, da sæden viste god overlevelse i mikroskop etter opptining. Det betyr at det er mulig å sikre det genetiske materialet fra hanene på Genbanken i en kryogenbank.
Da frøingsprosenten etter inseminering av tint sæd var svært lav er det likevel behov for mer utprøving av denne metoden for å kunne anbefale den som en del av sikringen av genmaterialet i Genbanken for verpehøns.
4.1.5.2 Anbefalt oppfølging av kryokonservering av hanesæd på Genbanken
Sæden hadde god overlevelse etter nedfrysing og tining. Kryopreservering av hanesæd bør derfor kunne innføres som en del av sikringen av dyrematerialet på Genbanken for verpehøns.
Inseminering med tint sæd må vise tilfredsstillende høg frøingsprosent før det eventuelt investeres i etablering av en kryogenbank med hanesæd.
Lokalet for uttak og nedfrysing av hanesæd må godkjennes som en avlsstasjon av Mattilsynet slik at den frosne sæden skal kunne lagres og brukes andre steder enn der uttak og nedfrysing fant sted.
Da nedfrysing av hanesæd er kostbart, bør det vurderes hvilke linjer og raser som skal prioriteres.
Erfaringene fra pilotprosjektet i 2016 viste at det er hensiktsmessig å organisere uttak og nedfrysing av hanesæd som et ukelangt prosjekt en gang i februar/mars. Dette henger sammen med
kapasiteten og årshjulet til både Genbanken og de innleide seminteknikere fra Norsk Sau og Geit.
Erfaringen viste at det er kapasitet til å fryse ned sæd etter alle hanene fra to linjer/raser pr prosjektperiode.
Hanesæd gjøres klar til nedfrysing på flytende nitrogen som holder en temperatur på minus 210 grader C.
Foto: Norsk genressurssenter
5 Genbankens samfunnsoppdrag 1973‐2017
Genbanken for verpehøns sin oppgave har endret og utviklet seg de 44 årene den har eksistert. Den ble etablert av Norsk Fjørfeavlslag primært for å sikre aktivt avlsmateriale og levere dyr til forsøksformål i tillegg til at den solgte litt rugeegg og livdyr til hobbyfjørfemiljøet. I dag sikrer fortsatt Genbanken det gamle avlsmaterialet til Norsk Fjørfeavlslag, men det er ikke noe salg av dyr til forsøksformål.
Livdyrsalget til hobbyfjørfemiljøet har derimot et stort og landsdekkende omfang som er en viktig inntektskilde for Genbanken og et anerkjent smitteforebyggende tiltak i norsk fjørfehold.
Hvam videregående skole har lenge fått driftstilskudd fra offentlige midler til genbanken. Etter søknad har Hvam siden 2016 fått kr 600 000 i driftstilskudd fra Landbruksdirektoratet fra Tilskudd til genressurstiltak.
5.1 Dagens dyremateriale på Genbanken for verpehøns
Genbanken for verpehøns på Hvam videregående skole har plass til ca 3 500 dyr fordelt på drøyt 500 miljøbur. Hvert bur har plass til ca 5 høner og en hane, avhengig av hvor stor rasen er.
Raser og linjer på Genbanken
Det er tolv linjer/raser i hønsehuset på Hvam i dag, det er:
5.1.1.1.1 Fem gamle produksjonslinjer
Hviteggverpere:
‐ Nor-Brid 1 og Nor-Brid 4, i norsk avl siden hhv 1977 og 1972
‐ Rokohøns 1 «hvit italiener» – ubrutt linje fra 1923
Brungeggverpere:
‐ Nor-Brid 7 og Nor-Brid 8, i norsk avl siden hhv 1981 og 1977.
5.1.1.1.2 Seks verpehønsraser
‐ Jærhøns-linje siden 1973, i avl siden 1916
‐ tverrstripet plymouth rock – i norsk avl siden 1930-årene
‐ red rhode island – i norsk avl siden 1973
‐ brun italiener - fra hobbymiljøet i 1998
‐ sort minorka- fra hobbymiljøet i 1998
‐ lys sussex - fra hobbymiljøet i 1998
‐ Islandshøns - fra hobbymiljøet i 2013
Rasene er presentert nærmere i avsnitt 1.1.1 i Vedlegg 1.
Haner av brun italiener er populære i hobbyhønsmiljøet. De fine fargene på halefjærene og den vakre kragen er nok noe av forklaringen på.
Foto: Norsk genressurssenter
Salg av egg og livdyr fra Genbanken
Hvam videregående skole har et omfattende salg av livdyr, konsumegg og rugeegg til hobbyfjørfe- miljøet fra skolens hønsehus som også er Genbanken for verpehøns. Som i en hver annen
husdyrproduksjon er salg av levende dyremateriale alltid forbundet med risiko for spredning av sjukdom. Livdyrsalget fra Genbanken regnes likevel for å utgjøre en svært lav smitterisiko ved at Genbanken er en sertifisert besetning som årlig inspiseres av Mattilsynet og der det jevnlig tas blodprøver for flere smittsomme sjukdommer.
5.1.2.1 Stabil kundegruppe
Hvam har et omfattende salg av livdyr, illustrert med salgstall fra 2015 og 2016 i Tabell 1. Det er hobbyfjørfemiljøet og noen mindre eggprodusenter som er Hvams kunder. Hvam har også et
omfattende direktesalg av konsumegg og både blant kundene som kjøper livdyr og konsumegg er det mange faste kunder som årvisst kommer tilbake i tillegg til at stadig nye kunder kommer til.
5.1.2.2 Noen raser er mer populære enn andre
De mest populære rasene for salg til hobbyfjørfemiljøet er jærhøns, islandshøns og tverrstripet plymouth rock fulgt av NorBrid7, Norbrid8 og lys sussex. Red rhode island, brun italiener og sort minorka har et lavere salg og de tre hvite rasene/linjene NorBrid1, NorBrid4 og rokohøns har lavest etterspørsel.
Jærhøns er den eneste norske hønserasen og stammer fra den norske landhøna. Det er ei lita og nett høne som legger relativt store egg i forhold til kroppsstørrelsen. Det er en svært populær rase og Genbanken for verpehøns erfarer at det er stor etterspørsel etter både livdyr og rugeegg av jærhøns.
Foto: Norsk genressurssenter
Tabell 1. Oversikt over salg av livdyr av verpehøns fra Hvam videregående skole 2015‐2016
Produkt og pris
Antall livdyr solgt
2015 2016
Daggamle kyllinger 1 700 1 220
Unghøns 830 720
Voksne høns 810 960
Totalt antall solgte livdyr 3 340 2 900
5.1.2.3 Salg til hele landet, også med fly
I hovedsak blir alle konsumegg, rugeegg og livdyr solgt direkte fra Hvam. Tabell 2 viser hvor mange forsendelser som er gått ut til alle landets fylker og viser at de fleste kundene kommer fra Hvams nærområde, men det er også kunder som kjører langt for å få tak i sjukdomssertifiserte rasehøns fra Genbanken. Hvams nære beliggenhet til Gardermoen gjør det mulig for Hvam å tilby kundene å sende daggamle kyllinger med fly, dette forklarer noe av salget til kunder langt unna Akershus.
Tabell 2. Antall kjøpere av livdyr av verpehøns fra Hvam videregående skole fordelt på fylker i 2015 og 2016.
Ant kjøpere Ant kjøpere
2015 2016 2015 2016
Akershus 50 67 Telemark 2 11
Østfold 18 7 Nord‐Trøndelag 2 2
Hedmark 18 24 Vest‐Agder 1 2
Oppland 18 13 Sog og Fjordane 1 0
Oslo 11 12 Sør‐Trøndelag 1 2
Buskerud 10 7 Rogaland 0 2
Hordaland 5 0 Nordland 0 1
Vestfold 4 6 Troms 0 0
Aust‐Agder 3 1 Finmark 0 1
Møre og Romsdal 3 2 tot ant mottakere 140 160
5.1.2.4 Godt salg av konsumegg
Genbanken har også et omfattende salg av konsumegg. I 2016 ble det solgt konsumegg for nesten NOK 500 000 fra Genbanken. Ved å selge direkte til forbruker får Hvam bedre pris for eggene enn om eggene ble solgt til grossist. I 2016 ble ca 75 % av konsumeggene solgt fra Genbanken til Hvam videregående skoles gårdsbutikk, Beite. Det som ikke gikk gjennom gårdsbutikken ble solgt direkte til forbrukere som kommer innom og handler på Genbanken.
5.2 Sikring av aktivt avlsmateriale
Genbanken for fjørfe ble etablert for å sikre aktive avlslinjer mot uhell og sjukdommer samt oppbevare raser/linjer som ikke er i kommersiell produksjon, men som likevel kan være interessante (eks
jærhøna). I tillegg skulle genbanken skaffe dyremateriale til Testingsstasjonen på Syverud og levere dyremateriell til forsøksformål ved behov. Genbanken ble eid av Norsk Fjørfeavlslag som hadde både det faglige og økonomiske ansvaret for driften.
Etter at norsk avlsarbeid på verpehøns ble lagt ned i 1995 ble Genbanken bevart for fortsatt å sikre de genetiske ressursene som var på genbanken. Men alle aktiviteter knyttet til forskning og utvikling av avlsmaterialet opphørte og det var ikke behov for at Genbanken leverte dyr til verken forsøksformål eller testingsstasjonen på Syverud.
5.3 Genbankens bidrag til god helsestatus i norsk fjørfehold
Som vist i avsnitt 5.1.2 Salg av egg og livdyr fra Genbanken er det relativt omfattende salg av
smittefritt husdyrmateriale fra Genbanken for fjørfe. Det har lenge vært antatt at det store livdyrsalget til hobbyfjørfemiljøet bidrar til den generelt gode helsetilstanden i norsk fjørfeproduksjon.
Uttalelse fra Norsk Fjørfelag og Mattilsynet om Genbankens betydning for norsk fjørfehelse
Høsten 2016 henvendte Norsk genressurssenter seg til Mattilsynet og til Norsk fjørfelag og ba om en uttalelse om hvilken betydning Genbanken for fjørfe på Hvam regnes å ha som smitteforebyggende tiltak når det gjelder alvorligere dyresjukdommer på fjørfe.
Norsk fjørfelag ga en uttalelse fra sitt styremøte 7.-8. oktober 2016 som uttrykker et klart ønske om at Hvam med genbanken fortsetter med å forsyne markedet med sykdomsfrie hobbyhøner og
opprettholder genmateriale fra den norske avlen. Det er derfor tydelig at fjørfelaget er bevisst Genbanken sitt bidrag til den gode dyrehelsa i næringen.
Mattilsynets uttalelse peker på at det kommersielle fjørfeholdet i Norge har en svært god helsetilstand og at Genbanken for verpehøns sitt salg av smittefritt dyremateriale til hobbyfjørfemiljøet er et viktig bidrag til dette. Genbankens tilbud har derfor en samfunnsmessig gevinst i tillegg til at dyrevelferden vinner på fravær av smittsomme sjukdommer. Til slutt uttrykker Mattilsynet at de gjerne deltar i å spre informasjon om salget av smittefrie dyr gjennom sitt tilsyns- og informasjonsarbeid.
Uttalelsen i sin helhet følger som Vedlegg II (se side 51) og de viktigste punktene følger her::
Norsk fjørfehold har en svært god helsetilstand. I det kommersielle fjørfeholdet registreres svært få eller ingen tilfeller av smittsomme A- og B-sjukdommer..
I hobbyfjørfeholdet, derimot, påvises årlig flere utbrudd av sjukdommene Infeksiøs bronkitt (IB), Infeksiøs laryngotrakeitt (ILT), mykoplasmose og salmonellose i noen grad.
At det fins et innenlands tilbud om oppal av fjørfe som Genbanken som selger smittefritt dyremateriale til hobbyfjørfeholdet, er et viktig smitteforebyggende tiltak når det gjelder alvorligere dyresjukdommer.
Dyrevelferden vil også vinne på at vi holder oss fri for smittsomme sjukdommer.
Det ligger derfor en samfunnsgevinst i at tilbudet om smittefrie egg, kyllinger og livdyr er tilgjengelig.
Informasjon om dette tilbudet bør spres i miljøer for ikke-kommersielt fjørfehold, og Mattilsynet deltar gjerne i dette gjennom sitt tilsyns- og informasjonsarbeid.
God helsestatus av nasjonal verdi
Det er vanskelig å anslå den eksakte verdien av god helsestatus i norsk fjørfehold. Mattilsynets klare uttalelse om at Genbanken er et viktig smitteforebyggende tiltak og Norsk fjørfelags ønske om at Hvam fortsetter å forsyne markedet med sjukdomsfrie hobbyhøner er likevel klare indikatorer på at verdien er stor. God helsestatus betyr blant annet redusert eller intet behov for vaksineprogram, medisiner og/eller sanering av sjuke produksjonsdyr, men det betyr også god dyrevelferd og fravær av utbrudd av sjukdommer som kan smitte fra fjørfeprodukter til mennesker, som f eks salmonella. Neste avsnitt viser at god helsestatus også kan åpne for helt nye produkter basert på biologisk materiale fra fjørfenæringa.
Unik helsestatus åpner for ny næringsutvikling
Et spennende eksempel på at den gode helsestatusen i norsk fjørfehold gir grunnlag for ny og banebrytende næringsutvikling ble presentert på Mat og Landbrukskonferansen 2018 av
administrerende direktør Ralf Schmidt i Biovotec. Han forklarte hvordan Biovotec utvikler avanserte plaster av vanlige hønseegg. Plastrene er bromateriale som går inn i menneskers blodbaner og det stilles derfor ekstreme krav til eggenes helsetilstand for ikke å risikere at plastrene sprer sjukdom til pasientene. Han oppsummerte slik: Salmonella finnes i nesten alle land, med unntak av Norge og Japan. Derfor kan Biovotec lage plaster av norske egg. God dyrehelse betyr nye
forretningsmuligheter for norsk landbruk.
Anbefalt oppfølging av Genbanken som et viktig smitteforebyggende tiltak i norsk fjørfehold
Verdien og betydningen av Genbankens salg av smittefritt dyremateriale til hobbyfjørfemiljøet må være en viktig faktor når det skal tas stilling til framtida for Genbanken for verpehøns. Genbanken har med dette økt sin samfunnsmessige verdi langt utover «bare» å være en genbank som kan ha verdifulle gener for framtidas verpehønselinjer.
Genbanken for verpehøns selger kyllinger og unghøns til hobbyfjørfemiljøet og mindre
eggprodusenter over hele landet. De fleste henter dyra på Genbanken, men noen ganger sendes daggamle kyllinger med fly fra Gardermoen for å komme fram til sine nye hjem. Mattilsynets peker på at det kommersielle fjørfeholdet i Norge har en svært god helsetilstand og at Genbanken for verpehøns sitt salg av smittefritt dyremateriale til hobbyfjørfemiljøet er et viktig bidrag til dette.
Foto: Norsk genressurssenter
6 Genbanken sitt samfunnsoppdrag og andre muligheter 2018‐2027
På bakgrunn av de foregående kapitlene oppsummeres her hva forfatterne mener bør være Genbanken for verpehøns sitt samfunnsoppdrag og andre muligheter i årene framover.
6.1 Samfunnsoppdraget
Sikre genetikken i verpehønslinjene som forsynte det norske hønseeggmarkedet fram til 1995.
Dette er en videreføring av dagens oppgaver.
Bidra til god helsestatus i norsk fjørfeproduksjon ved salg av smittefritt dyremateriale til hobbyfjørfemiljøet og mindre eggprodusenter. Dette er en videreføring av dagens oppgaver.
Levere dyremateriale til forskningsprosjekter. Dette er en ny oppgave som er muliggjort av resultatene fra Dokumentasjonsprosjektet, slik som etableringen av den elektroniske
slektskapsdatabasen Hønseregisteret og studiet om den genetiske diversiteten i dyrematerialet på Genbanken. Det er spesielt forskningsmiljøet på NMBU som kan ha interesse av å bruke
dyremateriale fra Genbanken i forskningsprosjekter innen for eksempel genotype-miljøsamspill, fôreffektivitet, etologi og biologiske effekter av det kommersielle avlsarbeidet på verpehøns. I slike forskningsprosjekter vil genbankslinjene kunne være interessante referansepopulasjoner da de representerer nær forhistorie til dagens kommersielle verpehønslinjer.
6.2 Andre muligheter
Øke livdyrsalget til hobbyfjørfemiljøet
Øke livdyrsalget betraktelig ved å markedsføre salgstilbudet bedre og ved å ta i mot tilbudet fra Mattilsynet om å spre informasjon om livdyrsalget gjennom deres tilsyns- og informasjonsarbeid.
Utvikle andre produkter fra Genbanken, for eksempel
Utleie av verpeklare høner i sommersesongen (slik at eierne slipper å slakte hønsene om høsten selv).
Samarbeide med andre videregående skoler om utleie av verpeklare høner med flyttbart hønsehus (hønsehuset kan bygges av en tømrerlinje) i sommersesongen.
Kurs i inseminering og nedfrysing av hanesæd i samarbeid med Norsk Sau og Geit.
Utleie av plass til nordiske eller europeiske hønseraser i Genbanken.
Konsulenttjenester rettet mot hobbyprodusenter.
Utvikling av ulike konsepter for hobbyproduksjon, eksempelvis som en integrert del av «urbant landbruk.»
Tilby verpehøns til urbant landbruk
Urbant landbruk er et relativt nytt begrep som både nasjonalt og internasjonalt har fått mye oppmerksomhet. Blant annet har Oslo byråd høye ambisjoner om å gjøre byen om til et (enda) grønnere, innovativt og inkluderende bomiljø. NMBU har på sin side etablert nye studietilbud innen
liten plass og med begrensede innsatsfaktorer. Da er det nødvendig med innovative løsninger som f.eks. vertikale dyrkningssystemer (grønne vegger), utvikling av nye dyrkningsubstrat, foredling av nye sorter matplanter og ikke minst integrerte dyrkningssystemer. Ett eksempel på det siste er å integrere plantdyrkning og akvatiske kulturer hvor plantene får næring fra et resirkulerende vanningssystem med fiskegjødsel. Her kan man tenke seg å erstatte fisk med vaglende høner hvor gjødsla drypper ned i vannrenner som så føres rundt.
Urbant landbruk trenger ikke være høyteknologisk avansert. Det kan være nok med noen bikuber eller høner på en takterrasse. Med god tilrettelegging og faglig informasjon vil markedet etter høner til hobbybruk også i urbane strøk ventelig øke. Da er det viktig å kunne tilby sjukdomsfrie, robuste høner med god fjørdrakt og godt gemytt som man kan ha fritt på takterrasser og bakgårder. Det er allerede etablert små foretak som tilbyr små flokker av verpeklare høner inklusivt egnet hønsehus til utleie til dette kjøpesterke publikumet. Hvor disse hønene stammer fra er ikke opplyst. En sentral genbank etter modell beskrevet i kapittel 8 vil kunne levere sertifisert hønemateriale til et slikt marked som vil forebygge sjukdomsspredning samtidig som det kan gi god inntekt til genbankdriften.
I tillegg til å få dagsferske egg til frokosten kan drømmen om å få oppleve hønemor med kyllinger være en viktig motivasjonsfaktor for de som ønsker å ha en hønseflokk i urbane strøk. Lys sussex er en av rasene som er på Genbanken for verpehøns og den er kjent for å være flink til å ruge ut og ale opp kyllinger.
Foto: Norsk genressurssenter
7 Sentral eller desentralisert Genbank for verpehøns 2018‐2027?
7.1 Desentralisert genbank for verpehøns
I rapporten Bevaring av genetiske ressurser på fjørfe i Norge (2002) skisseres tre modeller for en genbank for verpehøns der de ulike modellene gir ulik grad av kontroll på slektskapsutviklingen og der hønsene går i ulike produksjonsmiljø. Dette vil igjen virke inn på genotype-miljøsamspill og hvordan populasjonene utsettes for smittepress. De tre modellene som skisseres er 1) å overlate alt dyrehold til hobbyoppdrettere uten sentral styring på avlsarbeidet og med smittepress som er vanlig i
hobbyfjørfehold 2) å opprette bevaringsbesetninger ute i felt der avlsarbeidet kan styres gjennom forpliktelser i avtalene om bevaringsbesetningene og med smittepress som er vanlig i hobbyfjørfehold og til sist 3) en sentral genbank tilsvarende den som har vært på Hvam siden 1974 der en har god kontroll på slektskapsutviklingen og avlsarbeidet og der smittepresset og sjukdomsovervåkingen kan være som i sertifiserte besetninger.
I Norden har Finland gjennom mange år bevart den finske landhøna etter en modell med bevaringsbesetninger. Dette er en rimelig løsning som engasjerer mange privatpersoner i
bevaringsarbeidet. I dette kapittelet følger en beskrivelse av det finske in situ-programmet for bevaring av den finske landhøna og en kort vurdering av om et tilsvarende program bør etableres i Norge.
Finsk in‐situ program for bevaring av finsk landhøns
I Finland er ti linjer av den finske landhøna bevart i et in situ bevaringsprogram. Programmet er basert på et frivillig nettverk av private personer som holder verpehøns som tun-høns. Bevaringsprogrammet koordineres av Natural Recources Institute Finland (LUKE). Koordinerings-arbeidet innebærer;
organisering av årlige møter og kurs, publisering av et årlig nyhetsbrev, innsamling av informasjon og opprettholdelse av en database (venter på info fra mervi om hva slags info/database),
informasjonsarbeid på nettside og sosiale medier og implementering av forsknings-aktiviteter. De årlige kostnadene for nettverket er estimert til 10 000 EUR, ingen lønnskostnader er innregnet i dette estimatet.
Det praktiske arbeidet med hold av dyrene er helt avhengig av de private røkterne. Følgende regler gjelder for å kunne være en del av bevaringsprogrammet;
Nye dyr eller besetninger må kjøpes fra andre røktere i nettverket
Det er ikke lov å holde flere forskjellige linjer eller andre hønseraser (med noen få unntak).
Røktere må levere en årlig rapport til koordinatorene
Røktere binder seg også til å følge retningslinjer gitt av myndighetene for hold av fjørfe som innebærer;
Røkterne er lovpålagt å registrere seg i “poultry house register” som styres av det finske mattilsynet, Evira.
Røkterne må følge det nasjonale kontrolleringsprogrammet for salmonella hvis egg, kjøtt eller livdyr blir gitt bort eller solgt direkte fra gården.
Det er ulovlig å holde fjørfe ute 1.3 - 31.5 for å unngå spredning av fugleinfluensa fra ville fugler.
Røkterne kan be om råd og veiledning til avlsarbeidet fra at en faggruppe på 4 utvalgte personer i nettverket. (som er utvalgt på hvilken bakgrunn/faglig kompetanse, venter svar fra Mervi). Røkterne kan søke støtte nasjonalt eller fra EU for bevaring av nasjonale raser. De må ikke være registrert som aktive bønder for å søke støtte, noe som også gjør det mulig å få støtte til by-høner, som har blitt mer populært de siste årene. Per dags dato er det 407 medlemmer i nettverket som til sammen holder over 5000 høner og haner.
7.1.1.1 Overvåking av slektskapsutviklingen i den finske modellen
Etter hva Norsk genressurssenter har kunnet bringe på det rene, føres det ikke slektskapsregistre over linjene av den finske landhøna som er med i in situ-programmet. Det er heller ikke noe systematisk rotasjon av avlsdyr, men ved behov for nye avlsdyr i en besetning gis det råd fra programmets faggruppe om hvilke andre besetninger de bør hente inn ubeslekta avlsdyr fra.
Vurdering av å bruke in situ‐bevaringsprogram for høns i Norge
Fordeler
Et større nettverk av privatpersoner fører til sterk tilhørighet til bevaringsarbeidet og sprer bevissthet om den finske landhøna.
Dyrene bevares som tunhøns og vil være utsatt for naturlig seleksjon pga smittepress.
Dyra kan få bedre dyrevelferd ved at de får gå som tunhøns som går fritt ute. Men ved at det er mange besetningseiere som er involvert i prosjektet, kan det være vanskelig å følge opp at alle har tilfredsstillende stell og dyrevelferd til enhver tid.
Ulemper
Det praktiske arbeidet er basert på frivillig arbeid.
Hvis et slikt in situ-bevaringsprogram erstatter dagens sentrale genbank vil Genbankens bidrag til den gode helsestatusen i norsk fjørfehold bortfalle ved at livdyrsalget ikke vil bestå av sjukdomsfritt dyremateriale.
Mindre kontroll på avlsarbeidet, som gir dårlig
‐ overvåking av slektskapsutvikling i populasjonen
‐ grunnlag for genetisk beskrivelse av egenskaper
‐ grunnlag for eventuelle forskningsprosjekter
Det krever mer koordineringsarbeid av Norsk genressurssenter enn det genbanken gjør i dag.
In situ‐program som supplement til en sentral genbank
Det bør vurderes hvordan in situ-programmets styrke ved å engasjere et stort nettverk av
hobbyprodusenter kan inkluderes i det norske bevaringsprogrammet for verpehøns. Besetningene hos hobbybrukerne kan for eksempel være back up-besetninger. De kan få nye dyr i hver generasjon fra den sentrale genbanken slik at det er oversikt over slektskapet til dyrene i hobbybesetningene samtidig som en ikke er avhengig av utveksling av dyr mellom ikke-sertifiserte besetninger.
7.2 Fagutvalgets anbefaling
Fagutvalget mener at ulempene er større enn fordelene ved et in situ-program for høns i Norge og vil derfor ikke anbefale at et in situ-program erstatter dagens løsning med en sentral genbank.
8 Kapasitetsbehov i en sentral genbank for verpehøns
8.1 Behov for husrom til en sentral genbank for verpehøns
Det er ikke gjort utredninger eller beregninger på hvilke arealbehov en sentral genbank for verpehøns har hvis den skal flyttes fra Hvam. Det er likevel innhentet tall for hvor store arealer dagens genbank bruker på Hvam videregående skole.
Rugeri/klekkeri, Ruge- og klekkemaskina som står på Hvam nå er fra 2006 og er en god modell som antas fortsatt å kunne brukes lenge. Maskinrommet er på drøyt 50 m2. Ved siden av
maskinrommet er det et romareal på drøyt 80 m2 som brukes til sortering av de 5 500 kyllingene som klekkes og skal individmerkes under den årlige reproduksjonen.
Kyllinghus Kyllinghuset på Hvam er på ca 300 m2 og fikk ny innredning i 2015 med muligheter for oppdeling i mindre rom for klekking av mindre innsett gjennom året.
Hønsehuset på Hvam er på totalt 600 m2 inkludert smittesluser, fôrgang og
kontor/toalettfasiliteter. Fram til 2000 var det enkeltbur på Genbanken, men i 2000 ble det satt inn drøyt 500 innredede gruppebur der en hane går sammen med 3-7 høner, totalt er det plass til ca 3 500 dyr. Etter 16 års erfaring med gruppebur i genbankdrifta er konklusjonen at det fungerer godt. Innredningen på Hvam er ikke fornyet siden 2000. Den er nå utslitt og det er et akutt behov for ny innredning i hønsehuset.
På Genbanken for verpehøns går dyra i innredede bur med en hane og mellom tre og seks høner pr bur. Denne type burdrift gjør det mulig å basere seg på at befruktningen skjer ved naturlig paring.
Fram til 2000 sto dyra i enkeltbur og alle hønene ble inseminert med fersk sæd fra genbankens haner.
Foto: Norsk genressurssenter
