Utskrift fra Lovdata - 12.11.2017 18:01
Høyesterett - HR-2002-1238-A - Rt-2003-764
Instans Høyesterett - Dom.
Dato 2003-06-19
Publisert HR-2002-1238-A - Rt-2003-764
Stikkord Forvaltningsrett. Plan- og bygningsloven. Reguleringsplan.
Sammendrag Saken gjaldt spørsmålet om det som vilkår for dispensasjon fra reguleringsplan kunne pålegges utbyggeren av en forretningseiendom å bekoste gang- og sykkelvei som var en del av et overordnet sykkelveinett i tilknytning til riksvei, jf plan- og bygningsloven § 7 og § 28-1 nr 2. Høyesterett fant at utbygger burde ha regnet med å dekke kostnadene, og at uklarhet på dette punkt måtte slå tilbake på ham.
Vilkåret var heller ikke uforholdsmessig tyngende eller utslag av myndighetsmisbruk
Saksgang Asker og Bærum herredsrett Nr 00-1724 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001- 1733 A/01 og LB-2001-1734 A/01 - Høyesterett HR-2002-1238-A, sivil sak, anke.
Parter Løvenskiold-Vækerø AS, Bærums Verk AS (advokat Gunnar Meyer) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Christian H. P.
Reusch - til prøve), Bærum kommune (Kommuneadvokaten i Bærum v/advokat Ragna Lea Runsbech - til prøve).
Forfatter Oftedal Broch, Flock, Mitsem, Utgård og Aasland.
Sykkelvei (Rt. 2003 s. 764)
(1) Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder spørsmålet om det som vilkår for dispensasjon fra reguleringsplan kunne pålegges utbyggeren av en forretningseiendom å bekoste gang- og sykkelvei som er del av et overordnet sykkelveinett i tilknytning til riksvei.
(2) Bærums Verk AS, som eier store arealer i Bærum, er et heleid datterselskap av Løvenskiold- Vækerø AS. I det følgende brukes Løvenskiold som fellesbetegnelse på begge selskaper. Bærums Verk var opprinnelig et jernverk, og går tilbake til 1641. Virksomheten gikk etter hvert over til støperi og mekanisk verksted, som ble drevet frem til 1964. En større boligutbygging i 1980-årene ga grunnlaget for utviklingen av et handelssenter i området. Dette ble i hovedsak bygd ut i to faser og omfattet meget av den verneverdige gamle industribebyggelsen. Den første utbyggingsfasen fant sted midt på 1980-tallet, i hovedsak i et område vest for elven Lomma. Den neste fasen gjaldt etableringen av forretningssenteret Handelsstedet Bærums Verk, som ble utbygd i 1996-97. Det omfattet et langstrakt nord-sydgående område, som i vest var avgrenset av Lomma og i øst av riksvei 168 Lommedalsveien.
(3) Det planmessige grunnlag for utbyggingen var en reguleringsplan utarbeidet i samarbeid mellom Løvenskiold og Bærum kommune, som ble stadfestet 24. mars 1983. Her var begge de planlagte utbyggingene innregulert. Planen fastla også to offentlige gangveier. Den ene gikk stort sett på vestsiden av Lomma, og er uten betydning i saken. Den andre gikk gjennom Handelsstedet, i retning nord-syd. Samtidig var et eksisterende fortau langs den korresponderende del av
Lommedalsveien fjernet på reguleringsplanen, noe som indikerte at all gangtrafikk skulle foregå på den nye gangveien.
(4) Ved utbyggingen i 1984-85 ble en rekke bevaringsverdige mindre hus satt i stand og blant annet brukt til småbutikker og håndverkslokaler. Utbyggingen 10 år senere, som her benevnes
Handelsstedet Bærums Verk, omfattet blant annet et parkeringshus og et butikksenter.
(5) Den regulerte gangveien gjennom området er ikke blitt bygd. I stedet ble en midlertidig gang- og sykkelvei anlagt omkring 1984 i skråningen mellom det planlagte senterområdet og
Lommedalsveien, samtidig som fortauet på den tilsvarende delen av Lommedalsveien ble fjernet.
Hensikten var at denne midlertidige gangveien skulle erstattes av en permanent gangforbindelse i tilknytning til det nye senteret. Da byggingen av senteret senere i 1984 ble utsatt til et senere byggetrinn, utbedret kommunen i forståelse med Løvenskiold den midlertidige veien, samtidig som kommunen aksepterte at den ikke skulle hindre de planer Løvenskiold måtte fremme i senterområdet.
(6) Løvenskiold fremmet 5. september 1995 en søknad om visse mindre reguleringsendringer til reguleringsplanen fra 1983 med overskrift «Veier, trafikk, parkering m.v. i forbindelse med etableringen av Handelsstedet Bærums Verk». Det ble her fremsatt ulike ønsker for å bedre trafikkforholdene på de offentlige veiene i reguleringsområdet på grunn av det fremtidige Handelsstedet, og pekt på at etableringen av parkeringsanlegg på nordsiden og sydsiden av senteret ville føre til stor trafikkøkning. Den midlertidige gang- og sykkelvei langs
Lommedalsveien ville bli overbygd av parkeringsanlegget, og en ny gang- og sykkelvei i egen trasé nærmere Lommedalsveien var tegnet inn på den medfølgende situasjonsplan for området.
(7) Etter møter med Bærum kommune og Statens vegvesen Akershus og innsendelse av
dispensasjonssøknad og reviderte tegninger over Handelsstedet, alt forhold jeg skal komme tilbake til, fikk Løvenskiold «approbasjon/betinget godkjennelse» fra Bærum kommune 30. september 1996 på søknad om utbyggingen. Godkjenningen inneholdt en rekke vilkår, blant annet at ny gang- og sykkelvei skulle opparbeides og godkjennes av Statens vegvesen Akershus, heretter kalt SVA, før brukstillatelse for nytt varehus kunne gis.
(8) Løvenskiold prosjekterte og bygde veien og søkte om refusjon for utgiftene hos SVA. Dette ble
ikke imøtekommet. Løvenskiold reiste da sak mot staten v/Samferdselsdepartementet og Bærum kommune, og krevde ca. 4,8 millioner kroner som refusjon for kostnader ved veibyggingen og erstatning for avgitt veigrunn.
(9) Asker og Bærum herredsrett avsa dom 15. mars 2001 med slik domsslutning:
«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker å betale til Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS kr 1.400.000 - kroner -
enmillionfirehundretusen - med tillegg av investeringsavgift eller merverdiavgift i den grad slik avgift skal svares, mot samtidig overdragelse av gang- og sykkelveianlegg med tilhørende areal beliggende på Bærums Verk langs Rv 168, med tillegg av lovens rente fra 27.11.97 til betaling skjer.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker å betale
saksomkostninger til Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS med kr 175.000,- - kroner etthundreogsyttifemtusen - med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
3. Bærum kommune frifinnes.
4. Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS dømmes in solidum til innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til Bærum kommune med kr 58.000,- kroner femtiåttetusen - med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
(10) Herredsretten kom til at vilkåret om utbygging av gang- og sykkelvei var lovlig, men at
Løvenskiold hadde krav på at staten dekket utgifter ved veien så langt behovet for veien ikke var generert av utbyggingen av Handelsstedet.
(11) Løvenskiold hadde videre krav på erstatning for grunnavståelse til gang- og sykkelveien, men erstatningen ble satt til null. Det dreiet seg om en stripe langs Lommedalsveien på 1 500m². Dette forringet ikke eiendommens utbyggingsmulighet. Retten mente derfor at verdien av den
gjenværende eiendom ikke var redusert.
(12) Løvenskiold anket herredsrettens dom med unntak av erstatningsutmålingen for grunnavståelsen.
Også staten anket. Borgarting lagmannsrett avsa 28. juni 2002 dom ( LB-2001-1733) med slik domsslutning:
«1. Staten ved Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS overdrar til staten ved
Samferdselsdepartementet gang- og sykkelveianlegg med tilhørende areal beliggende på Bærums Verk langs Riksvei 168.
3. Herredsrettens dom punkt 3 og 4 stadfestes.
4. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS en for begge og begge for en til staten ved
Samferdselsdepartementet 167.060,- -etthundreogsekstisjutusenogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS en for begge og begge for en til Bærum kommune 91.210,- -
nittientusentohundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»
(13) Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet mente at vilkåret om bygging av gang- og sykkelvei var naturlig, at pålegget ikke var uforholdsmessig tyngende og at kommunens vurdering heller ikke var usaklig, uforsvarlig eller urimelig. Dermed var vilkåret gyldig i forhold til
kommunen. Videre fant flertallet at SVA ikke hadde gjort seg skyldig i myndighetsmisbruk.
Heller ikke hadde SVA avgitt noe forpliktende forhåndstilsagn om dekning av kostnader ved den nye gang- og sykkelveien. Kravet førte dermed heller ikke frem overfor staten.
(14) Lagmannsrettens mindretall mente at anken overfor kommunen måtte tas til følge idet det ikke var nødvendig sammenheng mellom dispensasjonen og vilkåret om bygging av gang- og sykkelvei.
(15) Løvenskiold har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. Saken står likevel i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.
(16) De ankende parter, Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
(17) For så vidt gjelder spørsmålet om gyldigheten av vilkåret, er det et viktig utgangspunkt for vurderingene i saken at kommunen ikke kan knytte vilkår til en byggetillatelse når utbyggingen skjer i overensstemmelse med reguleringsplan. Tillatelsen er et lovbundet forvaltningsvedtak, og utbyggeren har i et slikt tilfelle rett til byggetillatelse. Dersom byggetillatelsen krever dispensasjon fra reguleringsplanen, er saken annerledes, jf. plan- og bygningsloven § 7 første ledd siste
punktum. I det foreliggende tilfellet nødvendiggjorde planene for parkeringshuset dispensasjon fra reguleringsplanens byggegrenser. Dispensasjonen ble gitt uten at det ble knyttet noen vilkår til denne. Dermed var innvilgelsen av byggetillatelsen et lovbundet forvaltningsvedtak, der det ikke lovlig kunne tilknyttes vilkår. Vilkåret som knytter seg til byggetillatelsen, er dermed allerede av denne grunn ulovlig.
(18) Subsidiært - dersom vilkåret må anses knyttet til dispensasjonen - gjøres det gjeldende at det ikke er noen sammenheng mellom dispensasjonen fra byggegrensene og vilkåret om å bygge gang- og sykkelvei. For det første er det ingen sammenheng mellom gang- og sykkelveien og utbyggingen av Handelssenteret overhodet. Dette går klart frem av at gang- og sykkelveien i 1984 ble omtalt av SVA som en manglende «lenke forbi senterområdet» i det overordnete gang- og sykkelveinettet.
Dernest er det forholdet som gjorde dispensasjonen nødvendig - at parkeringshuset overskred byggegrensene - uten betydning for den opprinnelig regulerte gangveien. Denne var uansett lite hensiktsmessig, men situasjonen ble ikke forverret av parkeringshuset. For øvrig var gangveiens formål å betjene senteret, ikke å være en gjennomfartsåre.
(19) Veimyndighetene har hevdet at de under enhver omstendighet kunne ha krevd ny regulering av området, og at ny gang- og sykkelvei da kunne og ville blitt satt som et såkalt rekkefølgevilkår etter plan- og bygningsloven § 26, noe som innebar at veien måtte bygges før utbyggingen kunne skje. Til dette anføres for det første at det ikke var saklig grunn til å kreve ny reguleringsplan. Det er videre ikke gitt hvilke krav som ville bli satt i en eventuell ny reguleringsplan, og under enhver omstendighet pliktet kommunen å ta stilling til den foreliggende dispensasjonssøknaden.
Gjennomføringen av utbyggingen ville ikke innvirke på bygging av gang- og sykkelveien.
(20) SVAs krav overfor Løvenskiold om bygging av en gang- og sykkelvei er også usaklig. En rekkefølgebestemmelse i reguleringsplanen fra 1983 måtte forstås dithen at veimyndighetene pliktet å anlegge gangveien gjennom senteret allerede ved ombyggingen av Lommedalsveien i 1984. I stedet fjernet de fortauet på Lommedalsveien og anla den midlertidige gang- og
sykkelveien over Løvenskiolds grunn. Det må da være opp til veimyndighetene å rydde opp i sine tidligere forsømmelser. Dette kan ikke lastes over på Løvenskiold.
(21) Ankemotpartene peker på at Løvenskiold selv har foreslått løsninger for gang- og sykkelveien tilsvarende det vilkåret som senere ble stilt, og at Løvenskiold var interessert i en rask
administrativ behandling. Men forslag til løsning vil ikke si at Løvenskiold påtok seg økonomisk ansvar for gjennomføring av veien. Og Løvenskiolds behov for rask avklaring kan ikke brukes som pressmiddel for å oppnå mer for det offentlige. Vilkåret om gang- og sykkelvei ga ikke
Løvenskiold noe valg dersom senteret skulle bygges. Men vilkåret avgjorde ikke spørsmålet om det endelige økonomiske ansvar. Løvenskiold var overbevist om at veien var et refusjonsberettiget tiltak. Refusjonskravet ble varslet før arbeidet ble igangsatt. SVA hadde da mulighet til å snu i saken om de mente løsningen ble for dyr.
(22) For så vidt gjelder spørsmålet om ansvar hevder Løvenskiold i forhold til staten å ha krav på betaling for gang- og sykkelveien også dersom vilkåret er gyldig. Det dreier seg om et ledd i et riksveianlegg, der staten oppstilte detaljerte spesifikasjoner og for øvrig opptrådte som den reelle byggherre. Staten krever også veianlegget overdratt til seg. Ut fra dette kan kravet om bygging av vei dels sees som et ekspropriasjonsartet inngrep overfor Løvenskiold, og betalingen kreves med grunnlag i Grunnloven § 105. Dels kan kravet også grunnes på et generelt vederlags- eller berikelsesprinsipp som må få anvendelse i dette tilfellet. Endelig følger et økonomisk ansvar for staten av veiloven § 20, hvoretter staten bærer utgiftene ved bygging av riksveier.
(23) Dersom vilkåret er ugyldig, hevdes staten for det første å være ansvarlig på objektivt grunnlag for kommunens vedtak ut fra at staten reelt har vært bestemmende for at kravet ble stilt og således må ha et selvstendig ansvar. Staten kan ikke kreve ansvarsfrihet fordi feilen skyldes unnskyldelig rettsvillfarelse.
(24) SVA må også være ansvarlig på subjektivt grunnlag for maktmisbruk, idet SVA stilte et uberettiget krav om utbygging av gang- og sykkelvei overfor kommunen og truet Løvenskiold med å kreve full omregulering dersom staten ikke fikk gjennomslag for sitt krav.
(25) Som et ytterligere grunnlag for kravet overfor staten hevdes at SVA har erkjent ansvar, i alle fall delvis. I brev 13. mai 1997 vedgikk SVA at det var statens ansvar å bekoste noe av tiltaket.
(26) Overfor kommunen hevder Løvenskiold at kommunen - som staten - er ansvarlig ut fra en
vederlags- eller berikelsesgrunnsetning, også for det tilfellet at vedtaket er lovlig. Kommunen har fått et gang- og sykkelveianlegg og slipper dermed å bygge det selv.
(27) Dersom vedtaket er ugyldig, må kommunen være ansvarlig på objektivt grunnlag for å ha truffet et ugyldig vedtak. Heller ikke kommunen kan kreve ansvarsfrihet på grunn av unnskyldelig
rettsvillfarelse.
(28) Men kommunen er også ansvarlig på subjektivt grunnlag. Selv om kravet om separat gang- og sykkelvei ble fremsatt overfor kommunen av SVA, lå avgjørelsesmyndigheten hos kommunen, som pliktet å foreta en selvstendig vurdering så vel av vilkårets lovlighet som av dets berettigelse.
En slik vurdering ble ikke foretatt.
(29) Også fra kommunen foreligger dertil myndighetsmisbruk. Det var usaklig og sterkt urimelig å benytte dispensasjonen til å skyve ansvaret for gang- og sykkelveien over på Løvenskiold. Etter reguleringsplanen fra 1983 lå ansvaret på kommunen.
(30) Endelig hevdes i forhold til begge ankemotparter at det foreligger årsakssammenheng mellom det ugyldige vilkåret og Løvenskiolds tap. Ankemotpartenes anførsel om at alternativet ville vært full omregulering der utbygging av gang- og sykkelvei ville bli satt som rekkefølgebestemmelse, kan ikke føre frem. Det ville ikke vært saklig grunn for å kreve ny reguleringsplan, og bevisbyrden er dessuten tung for at den alternative fremgangsmåten ville ført til samme resultat.
(31) De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«1. Staten v/Samferdselsdepartementet og Bærum kommune dømmes in solidum til å betale til Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS NOK 3.667.689,80, med tillegg av investeringsavgift eller merverdiavgift i den grad slik avgift skal svares, mot samtidig overdragelse av gang- og sykkelveianlegg med tilhørende areal beliggende
på Bærums Verk langs Rv 168, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 27. november 1997 til betaling skjer.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet og Bærum kommune dømmes in solidum til å erstatte Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS' saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av rente etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»
(32) Ankemotpart nr. 1, staten v/Samferdselsdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende:
(33) Sakens hovedspørsmål knytter seg til gyldigheten av ett av vilkårene Bærum kommune satte for å bygge ut Handelsstedet Bærums Verk, nemlig anlegget av ny gang- og sykkelvei i utkant av området.
(34) Løvenskiolds anførsel om at vilkåret ikke knytter seg til dispensasjonsvedtaket men til
byggetillatelsen, er oppkonstruert og uten reelt innhold. Dispensasjon og byggetillatelse er gitt samlet i kommunens brev 30. september 1996, og sier til overmål direkte at tillatelsen og dispensasjonen danner et samlet hele. Utgangspunktet må tas i at det er en vid adgang til å stille vilkår i forbindelse med dispensasjoner fra reguleringsplaner, jf. plan- og bygningsloven § 7 første ledd siste punktum. Begrensningen ligger i at vilkåret må være saklig, som igjen vil si at det ligger innenfor de formål loven er ment å fremme, jf. plan- og bygningsloven § 2. Vilkåret må heller ikke være grovt urimelig eller uforholdsmessig tyngende. Noen tilsvarende vilkårshjemmel finnes ikke i plan- og bygningsloven § 28-1 nr. 2, men også uten uttrykkelig lovhjemmel følger adgangen til å stille vilkår ved utøvelse av et fritt forvaltningsskjønn av den såkalte vilkårslæren.
(35) Vilkåret om å bygge gang- og sykkelvei var saklig. Det var nødvendig å bygge gang- og sykkelvei i en ny trasé fordi den midlertidige veien ville bli overbygd av parkeringshuset, og den opprinnelig innregulerte gangveien ville bli enda mer uhensiktsmessig ut fra økt trafikk og de endrete
byggeplanene for kjøpesenteret.
(36) Videre er det sammenheng mellom dispensasjonssøknaden og vilkåret om gang- og sykkelvei. Det ble søkt om dispensasjon fra byggelinjen på begge langsidene av parkeringshuset. Oppover mot Lommedalsveien i øst måtte byggegrensen justeres på grunn av byggets inntegning, men i tillegg utvides på grunn av parkeringsplasser og støttemur ut over byggelinjen. Mot vest var det en større utvidelse, og parkeringshuset og kjøpesenteret ble sammenføyd. Alle disse forhold påvirket gangveiens opprinnelige trasé.
(37) SVA mente at en separat gang- og sykkeltrasé var nødvendig av trafikksikkerhetsmessige grunner.
Et fortau ville ikke gi tilstrekkelig sikkerhet. Dette er et veifaglig spørsmål der domstolskontrollen med forvaltningen bør være meget tilbakeholden.
(38) Kravet var heller ikke grovt urimelig eller uforholdsmessig tyngende. Løvenskiold tok opprinnelig initiativ til en egen gang- og sykkelvei parallelt med Lommedalsveien og fikk selv fordel av å få frigjort grunn innen kjøpesenteret, der gangveien opprinnelig var tegnet inn. Slik saken ble behandlet, kunne den avgjøres administrativt som en mindre vesentlig endring i reguleringsplanen etter plan- og bygningsloven § 28-1 nr. 2. Alternativet ville vært en full omregulering, som hadde medført store forsinkelser og omkostninger for Løvenskiolds utbyggingsplaner. Løvenskiold hadde selv satt seg i denne vanskelige situasjonen ved å inngå kontrakter om utbygging. Det press som måtte foreligge på Løvenskiold, var selvforskyldt.
(39) Løvenskiold var klar over at SVA ikke hadde budsjettmidler til å finansiere gang- og sykkelveien, og det kan ikke legges til grunn at Løvenskiolds overbevisning var at SVA skulle bære utgiftene.
Kostnadene ved veianlegget var ikke spesielt tyngende sett i forhold til den samlete utbyggingen.
(40) Kommunen kunne nådd samme resultat med utvilsom hjemmel ved å velge full omregulering av området. Dersom kommunen ikke hadde akseptert SVAs krav om egen veitrasé, ville SVA krevd ny reguleringsplan. Det er ikke tvilsomt at kravet om gang- og sykkelvei i egen trasé da ville blitt satt som et rekkefølgevilkår for utbyggingen i reguleringsplanen.
(41) Dersom vilkåret er ugyldig, må statens ansvar være et medvirkningsansvar til kommunens vedtak.
Staten har selv ikke truffet noe vedtak i saken. SVA er en sektormyndighet som har uttalerett i dispensasjons- og endringssaker, ikke rett til å treffe vedtak.
(42) Det er ikke rettslig holdepunkt for at staten har objektivt ansvar i en sak som den foreliggende. Et erstatningskrav må bygge på rettsstridig atferd fra SVA. Men SVA har ikke opptrådt rettsstridig.
Kravet om egen trasé for gang- og sykkelvei var saklig begrunnet. Påpekningen av full omregulering som alternativ saksbehandling var reell.
(43) Under enhver omstendighet er det ikke årsakssammenheng mellom vilkåret og Løvenskiolds tap.
Det vises til kommunens anførsler på dette punkt.
(44) Dersom vilkåret er gyldig, kan ikke betaling for veien kreves ut fra vederlagsbetraktninger. I den utstrekning vederlags- eller berikelsesgrunnsetningen har vært forfektet i norsk rett, er det i forhold mellom private, ikke for å begrunne krav mot det offentlige. Det foreligger ingen berikelse på det offentliges hånd ved at veien ble bygd.
(45) Heller ikke kan det av Grunnloven § 105 utledes noe erstatningskrav for vilkår som i denne sak i forbindelse med utbygging av fast eiendom.
(46) Endelig avvises at et krav mot staten kan bygge på at SVA har erkjent delvis ansvar for
omkostningene. Selv om et brev 13. mai 1997 kunne tolkes i den retning, er det senere gjort klart at det dreiet seg om et forlikstilbud fra statens side. Tilbudene ble aldri akseptert og er nå bortfalt.
(47) Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom pkt. 1, 2 og 4 stadfestes.
2. Staten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
(48) Ankemotpart nr. 2, Bærum kommune, slutter seg til de anførsler staten har fremført, og har sammenfatningsvis særlig gjort gjeldende:
(49) Det foreligger intet ansvarsgrunnlag mot Bærum kommune. Ifølge rettspraksis er kommunen ikke erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag og vil kunne gjøre gjeldende unnskyldelig
rettsvillfarelse dersom vilkåret finnes å være ugyldig.
(50) I vurderingen av om kommunen har opptrådt uaktsomt i sin saksbehandling, må det legges betydelig vekt på SVAs sentrale stilling ved utformingen av vilkåret om gang- og sykkelvei i egen trasé. I realiteten var SVAs standpunkt avgjørende. Dersom SVA hadde hatt innvendinger mot kommunens innstilling til vedtak, er det fast praksis at saken ikke kan avgjøres etter plan- og bygningsloven § 28-1 nr. 2 som mindre vesentlig endring i reguleringsplanen. På denne bakgrunn blir sektormyndighetens rolle særdeles sentral i slike saker. Her var det på det rene at SVA ville stå fast på kravet om egen trasé.
(51) Også Løvenskiolds opptreden i saken har betydning for vurderingen av kommunens aktsomhet.
Løvenskiold bidro til at vilkåret om selvstendig trasé ble stilt ved først å foreslå dette som ledd i en maksimal utnyttelse av området. Løvenskiold fremmet ingen innsigelser mot SVAs krav om egen trasé og påklaget heller ikke vedtaket. Dersom kommunen kjennes erstatningspliktig, må i
alle fall Løvenskiolds medvirkning få betydning for kravets omfang.
(52) Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom vilkåret om gang- og sykkelvei og Løvenskiolds tap, fordi alternativet til den forenklede behandlingen som ble foretatt i saken, ville vært en full omregulering der krav om separat gang- og sykkelvei ville blitt gjennomført. Det er på det rene at SVA ville stått fast på sitt krav om egen trasé for gang- og sykkelveien. Dermed ville det være nødvendig med full ny regulering. Det er ikke tvilsomt at SVAs krav ville bli tatt til følge i en slik ny regulering, og da ville situasjonen blitt den samme for Løvenskiold. Noe tap ved den
fremgangsmåte som nå ble benyttet, er ikke oppstått.
(53) Endelig bestrider Bærum kommune på samme måte som staten at Løvenskiold kan gjøre gjeldende et vederlagskrav dersom vilkåret er gyldig. Vel er det slik at kommunen kan sies å ha oppnådd en berikelse i den forstand at det er blitt bygd en gang- og sykkelvei, og det dermed aldri vil være behov for en til på samme sted. Men noen aktuell økonomisk besparelse er ikke oppnådd.
(54) Bærum kommune har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom pkt 3 og 5 stadfestes.
2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
(55) Mitt syn på saken:
(56) Sakens hovedspørsmål er om det var adgang for Bærum kommune til å stille vilkår som innebar at Løvenskiold måtte bygge og bekoste en ny gang- og sykkelvei i forbindelse med at kommunen ga dispensasjon fra reguleringsplanen og byggetillatelse for Handelsstedet Bærums Verk.
(57) Løvenskiold har prinsipalt gjort gjeldende at det bare forelå adgang til å sette vilkår i forbindelse med dispensasjon fra reguleringsplanen, og at det ikke ble satt noe vilkår da dispensasjon ble gitt.
Etter dispensasjonen - hevdes det - var søknaden fullt ut i overensstemmelse med
reguleringsplanen, og da var det ikke adgang til å sette vilkåret om bygging av gang- og sykkelvei.
Grunnlaget kan etter min mening åpenbart ikke føre frem. I brev 30. september 1996 med overskrift «Approbasjon/betinget godkjennelse» vedtok plan- og bygningssjefen i Bærum
kommune dels «mindre vesentlige endringer» i reguleringsplan for sentrale deler av Bærums Verk av 1983, jf. plan- og bygningsloven § 28-1 nr. 2, og dels ble det gitt dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7. Videre ble det gitt byggetillatelse for de arbeidene som søknaden omfattet, og det ble gitt en rekke vilkår, deriblant om bygging av ny gang- og sykkelvei.
(58) Allerede det forhold at dispensasjon/endring av reguleringsplan ble gitt i samme brev som byggetillatelsen, må her være fullt tilstrekkelig for å fastslå at vilkårene knytter seg til
utbyggingen, inkludert de endringer og dispensasjoner som var nødvendige. Men til overmål heter det i brevet side 4:
«Tillatelsen med sine vilkår og mulige dispensasjoner danner et samlet hele, og forutsetter at arbeidet/tiltaket gjennomføres i sin helhet slik det er søkt om.»
(59) Løvenskiolds prinsipale anførsel kan etter dette ikke føre frem. Spørsmålet blir således om vilkåret om ny gang- og sykkelvei lovlig kunne knyttes til dispensasjonen etter plan- og bygningsloven § 7, eventuelt til reguleringsendringen gitt i medhold av § 28-1 nr. 2.
(60) Adgangen til å stille vilkår ved dispensasjon fra reguleringsplan framgår av plan- og bygningsloven § 7 første ledd, som både gir hjemmel for dispensasjon når særlige grunner foreligger, og som i siste punktum sier at det kan settes vilkår for dispensasjonen. Hvilke vilkår som kan settes, er omtalt i forarbeidene til plan- og bygningsloven § 7, Ot.prp.nr.56 (1984-1985) side 102, der det heter:
«Det er ikke hvilke som helst vilkår som kan settes, disse må ligge innenfor rammen av
de hensyn loven skal ivareta. Det må også være en naturlig sammenheng mellom dispensasjon og vilkår, f.eks. slik at vilkår så langt som mulig kompenserer for ulemper o.l. dispensasjon ellers kan medføre.»
(61) Det fremgår ikke på samme måte i § 28-1 nr. 2 at det kan settes vilkår for vedtak om endring i reguleringsplan. Men det er alminnelig akseptert at en slik adgang følger av at endringsvedtaket innebærer utøvelse av et forvaltningsmessig skjønn. I slike tilfeller vil utgangspunktet være at forvaltningsmyndigheten kan sette vilkår som tjener til å motvirke de skadevirkninger eller ulemper som ellers kan følge av vedtaket.
(62) Disse spørsmål er ikke omtvistet i saken, men Løvenskiold hevder at vilkåret i nærværende sak ikke er saklig, fordi det ikke knytter seg til forhold som dispensasjonen fra reguleringsplanen gjelder, jf. sitatet fra forarbeidene til plan- og bygningsloven § 7.
(63) I brevet fra Bærum kommune om byggetillatelse er gitt følgende begrunnelse for vilkåret:
«Da ombyggingen medfører at både regulert og eksisterende gang- og sykkelvei forsvinner, må det opparbeides ny gang- og sykkelvei parallelt med Lommedalsveien. ...
Den nye gang- og sykkelveien må være opparbeidet før brukstillatelse for varehuset gis.»
(64) I seg selv er de påpekte forhold åpenbart en saklig begrunnelse. På den aktuelle veistrekningen er det ikke regulert noe fortau til Lommedalsveien, og det som tidligere eksisterte, ble fjernet da veien ble ombygd i 1984. Fra da av har fotgjengere og syklister kunnet benytte den midlertidige gang- og sykkelvei for sikker fremkommelighet. Denne veien ville bli overbygd av det
parkeringshus som utbyggingen av Handelsstedet Bærums Verk forutsatte. Samtidig er det enighet om at den opprinnelig innregulerte gangveien ikke lar seg bygge på noen som helst
tilfredsstillende måte. Det fremgår av dokumentene at veien, foruten å ha utilfredsstillende
kurveforhold, delvis vil gå innomhus gjennom kjøpesenteret, og derfor under enhver omstendighet må stenges for sykkeltrafikk. Dessuten vil den bare være åpen i kjøpesenterets åpningstider. Det er således utelukket at gangveien, slik den fremgår av reguleringsplanen, ville kunne tjene som gjennomgangsåre for myke trafikanter.
(65) Løvenskiold hevder at disse forholdene likevel ikke kan begrunne det vilkår som er stilt i nærværende sak, fordi den innregulerte gangveiens uegnethet ikke har noen sammenheng med dispensasjonen. Problemene med den innregulerte gangveien grunner seg på eksisterende bebyggelse, som veien må gå gjennom, og øvrige tiltak som planen allerede regulerer. Riktignok vil også parkeringshuset i begrenset grad kollidere med veien, men det er uproblematisk å forlenge gangveiens fremføring innomhus gjennom dette stykket. Det fremholdes videre at heller ikke den midlertidige gang- og sykkelveien kan danne grunnlag for at Løvenskiold skal bygge og bekoste en ny vei. I forbindelse med Lommedalsveiens ombygging i 1984 fikk kommunen Løvenskiolds samtykke til en billig, midlertidig løsning på behovet for en gang- og sykkeltrasé gjennom
reguleringsområdet. Kommunen godtok den gang at den midlertidige løsning ikke skulle hindre de planene Løvenskiold måtte fremme i senterområdet.
(66) Jeg er enig i at parkeringshusets nedbygging av den midlertidige veien ikke kan begrunne at ansvaret for en ny og permanent gang- og sykkelvei påhviler Løvenskiold. I forhold til den midlertidige veien ble parkeringshuset bygd overensstemmende med reguleringsplanen.
(67) Forholdet til den innregulerte gangveien er vanskeligere. Jeg presiserer først at gangveien klart var ment som en gjennomgangsvei for gående og formentlig også for syklende. Dette følger av at reguleringsplanen forutsatte at et eksisterende fortau langs Lommedalsveien skulle tas bort, og da var det ingen annen gjennomgangsåre for de myke trafikantene. Alle er imidlertid i dag enige om at denne gangveien ikke lar seg realisere, et forhold som også understrekes ved at Løvenskiolds byggesøknad i 1995 omfattet en alternativ gjennomgående løsning for fotgjengere og syklister, samtidig som det i søknaden uttales: «Gangvei regulert gjennom bestående, bevaringsverdige bygninger kan ikke gjennomføres.» Videre synes det å være slik at de vesentligste forhold som
hindrer utbygging av den planlagte gangvei, allerede eksisterte da planen ble vedtatt, inkludert at eksisterende bygninger, som delvis ikke fremgikk av plankartet, medførte at gangveien måtte gå gjennom kjøpesenteret. Denne planfeilen er i seg selv ikke påberopt som et ansvarsbetingende forhold.
(68) Spørsmålet er derfor i sin rene form om alene det at reguleringsplanen ikke lenger kan sies å ha noen tilfredsstillende løsning for fotgjengere og syklister, er et tilstrekkelig forhold til å knytte vilkåret om gang- og sykkelvei til dispensasjonssøknaden, uten hensyn til om det er selve
dispensasjonsforholdet som påvirker gjennomføringen av den opprinnelige gangvei. Mye taler for at det bør være slik. Forholdet er for det første at vurderingene omkring behovet for gang- og sykkelvei synes å ha endret seg siden vedtakelsen av reguleringsplanen i 1983, idet
reguleringsplanen bare talte om gangvei, og denne var uegnet for sykkeltrafikk slik traséen var inntegnet. Dessuten var det altså alvorlige feil i planen. I første omgang trekker dette i retning av at det burde utarbeides en ny plan, der gang- og sykkeltrafikk ville bli vurdert ut fra riktige faktiske forhold og dagens behov. Men dersom de aktuelle endringene ikke er større enn at forholdet for øvrig kunne behandles som dispensasjon etter § 7, eventuelt også som en mindre vesentlig endring etter § 28-1 nr. 2, taler gode grunner for ikke å gjøre vedtakelse av endringene mer tungvint og tidkrevende enn nødvendig. Dette ville innebære å akseptere at behovet for ny gang- og sykkelvei vurderes på bakgrunn av dagens situasjon, og at vilkår om bygging av vei kan oppstilles selv om kravet om vei oppstår direkte som følge av de utbyggingstiltak som allerede er innregulert, og ikke spesifikt som følge av de avvik som det nå søkes dispensasjon for. Jeg ser det altså slik at den dispensasjon som ble gitt, i realiteten trådte istedenfor en ny reguleringsplan.
(69) Et forhold som kan komplisere vurderingen i vår sak, er at det kan ligge et utbyggingsansvar på det offentlige for den innregulerte gangveien ut fra et rekkefølgevilkår i reguleringsplanen fra 1983. Dette er knyttet til at gang- og sykkelveier ifølge reguleringsbestemmelsene § 10 «skal ferdigstilles samtidig med de øvrige veianlegg». Lommedalsveien ble ombygd etter
reguleringsplanen i 1984, samtidig som den midlertidige gang- og sykkelveien ble anlagt av kommunen. Dette kan være et argument for at det offentlige har et fortsatt ansvar for en varig gang- og sykkelvei i området, og at dette forholdet ikke bør kunne endres til skade for den private utbygger ved et dispensasjonsvedtak. I så fall vil en slik endring måtte gjennomføres ved ny reguleringsplan.
(70) Et annet forhold trekker i retning av at vilkåret om gang- og sykkelvei lettere kan aksepteres i denne saken. Det er ikke slik at vilkåret om gang- og sykkelvei i 1996 manglet all forbindelse med den konkrete dispensasjonssøknaden. Som det fremgår av gjengivelsen av statens anførsler, gjaldt dispensasjonen blant annet byggegrenser for parkeringshuset, og hadde utvilsomt en viss virkning for en eventuell realisering av den opprinnelige gangveien.
(71) Jeg finner det imidlertid unødvendig å ta noe endelig standpunkt til disse spørsmålene. Slik jeg ser det, må det nemlig være avgjørende for gyldigheten av vilkåret for gang- og sykkelvei at valg av fremgangsmåte i vår sak - dispensasjon og endring etter § 28-1 nr. 2 i stedet for ny reguleringsplan - skjedde med samtykke av, og i betydelig grad av hensyn til, Løvenskiold.
(72) Som jeg allerede har berørt, er det i saken momenter som tilsier at det skulle vært foretatt en omregulering. Viktigst er at den opprinnelige reguleringsplanen var helt utilfredsstillende med hensyn til en forsvarlig gjennomgangsløsning for fotgjengere og syklister. Da Løvenskiold fremmet sin utbyggingsplan for Handelssenteret Bærums Verk i 1995, inneholdt forslaget en løsning om atskilt gang- og sykkelvei parallelt med Lommedalsveien. Det ble videre bedt om den raske og smidige behandlingsmåten som lå i en mindre vesentlig endring av reguleringsplanen etter § 28-1 nr. 2. Denne fremgangsmåten var avhengig av at alle de berørte, som her særlig dreide seg om SVA, samtykket i det vedtak kommunen skulle fatte. Etter det opplyste er det praksis for at dersom en sektormyndighet har innvendinger mot det som betegnes som mindre vesentlige endringer, blir § 28-1 nr. 2 ikke benyttet. Tankegangen er at dersom det er uenighet mellom de offentlige myndighetene med hensyn til hvordan en endring i planen skal gjennomføres, er det
ikke lenger snakk om mindre vesentlige endringer etter planen. Løvenskiold gjorde oppmerksom på at utarbeidelse av en ny plan var «ikke akseptabel». En slik forsinkelse ville påføre de ankende parter store kostnader fordi det allerede var inngått forskjellige utbyggingskontrakter.
(73) På denne bakgrunn mener jeg at valg av den forenklete fremgangsmåte, som direkte tjente Løvenskiolds interesser, bør aksepteres, og at dette også må føre til at vilkåret om anlegg og bekostning av ny gang- og sykkelvei er gyldig, selv om det skulle ligge i ytterkant av hvilke vilkår som kan stilles i en slik forenklet saksbehandling. Forholdet har her en parallell i Rt-1964-209, hvor jeg finner klar støtte for resultatet.
(74) Som en innvending mot det syn at byggetillatelsen og dispensasjonen var en ordning som alle parter - inkludert Løvenskiold - samtykket i, har Løvenskiold gjort gjeldende at det aldri forelå noe samtykke om at utbyggeren skulle bære det økonomiske ansvaret ved veiutbyggingen. Tvert imot er det anført at det ble tatt som en selvfølge at veianlegget ville utløse et refusjonskrav mot SVA. Dette gjør det nødvendig å gå noe nærmere inn på forhistorien til vilkåret om separat gang- og sykkelvei.
(75) Som tidligere nevnt fremmet Løvenskiold søknad om endringer i reguleringsplanens veiløsninger i september 1995. I søknaden var permanent gang- og sykkelvei tegnet inn som en separat trasé. I slutten av mai 1996 avholdt Løvenskiolds representanter separate møter med SVA og Bærum kommune, henholdsvis 29. og 30. mai 1996. Av Løvenskiolds referat fra møtet med SVA fremgår:
«SVA ser på fortau langs Lommedalsveien som ett skritt tilbake i forhold til dagens gangvei.
SVA har ingen midler til prosjektering eller bygging av ny gangforbindelse.
Tenvann [SVA] mener SVA kan forlange ny reguleringsplan.»
(76) Av referatet fra møtet med Bærum kommune fremgår:
«Bærum kommune vil stille som betingelse i approbasjonen at fortau blir opparbeidet når eksisterende gangvei legges ned. (Tar ikke stilling til kostnadsfordeling.)»
(77) Det ble også presisert at kommunens representant mente at et 3 meter fortau, eventuelt 2,5 meter fortau og dertil 1 sykkelmeter langs fortau var akseptabelt. Allerede disse referatene ført i pennen av Løvenskiolds representant trekker etter min mening klart i retning av at SVA ikke stilte i utsikt å dekke veiutgiftene, og at Løvenskiold var klar over dette.
(78) I brevet om byggegodkjenning fra Bærum kommune 30. september 1996 er vilkåret om gang- og sykkelvei formulert slik:
«Ny gang- og sykkelvei skal være opparbeidet og godkjent av Statens vegvesen Akershus før brukstillatelse for nytt varehus gis.»
(79) Selv om en reguleringsplan ikke gir bestemmelser om økonomisk ansvar, peker et slikt
rekkefølgevilkår på at utbygger - dersom han ikke oppgir sine planer - også blir sittende med det økonomiske ansvar med mindre det overtas av noen andre. På bakgrunn av møtet med SVA 29.
mai 1996 finner jeg intet grunnlag for at Løvenskiold kunne forutsette at veiutgiftene skulle refunderes av SVA. Det fremgår videre av vitneforklaringene i saken at Løvenskiold ikke tok noe skritt for å avklare SVAs holdning før refusjonskravet ble varslet et halvt år etter at approbasjonen var gitt, 18. mars 1997.
(80) På denne bakgrunn antar jeg at Løvenskiold i alle fall burde ha regnet med at selskapene selv måtte bære den økonomiske kostnad ved veien. Uklarhet på dette punkt må slå tilbake på Løvenskiold ved at det ikke ble sørget for å foreta en avklaring av forholdet.
(81) Jeg bemerker at selve trasévalget også har vært gjenstand for diskusjon. I en revidert
utbyggingsplan fra Løvenskiold 25. juni 1996 var ideen om egen gang- og sykkeltrasé erstattet
med en forutsetningsvis rimeligere fortausløsning, slik Bærum kommune hadde sagt de kunne akseptere. SVA sto imidlertid på kravet om separat trasé som trafikksikkerhetsmessig nødvendig.
SVAs vurdering her kan vanskelig overprøves av domstolene, og valget mellom de to løsninger påvirker ikke mitt syn på saken.
(82) Selv om vilkåret etter dette i utgangspunktet er gyldig, har Løvenskiold anført at det likevel er ugyldig som uforholdsmessig tyngende og dessuten er resultat av myndighetsmisbruk.
(83) Jeg kan ikke se at vilkåret er uforholdsmessig tyngende. Det er ikke uvanlig å pålegge utbygger å dekke veier som blir nødvendige på grunn av utbyggingen. Dette er begrunnet i at private
utbyggere ikke skal kunne tvinge frem omprioriteringer som er foretatt om bruk av offentlige veimidler mv. Videre er forholdet mellom en utbygging på ca. 100 millioner kroner og gang- og sykkelveien på 3-4 millioner kroner som i saken her, heller ikke slik at det trekker i favør av et utilbørlig tyngende vilkår. Det kommer dessuten til at Løvenskiold fikk frigjort utbyggingsgrunn ved at den opprinnelige gangveien ble fjernet. Endelig har Løvenskiold ikke klaget på vilkåret om bygging av gang- og sykkelvei eller på annen måte protestert mot vedtaket.
(84) Anførselen om myndighetsmisbruk er knyttet til at SVA truet med å kreve full omregulering for å få gjennom sine krav. Heller ikke dette finner jeg noe grunnlag for. Det fremgår av referatet fra møtet mellom Løvenskiold og SVA 29. mai 1996 at SVA gjorde oppmerksom på at de kunne forlange ny reguleringsplan. Det er forklart fra SVAs side, som jeg legger til grunn, at dette var et uttrykk for hva som faktisk ville skje dersom SVAs krav om separat gang- og sykkelvei ikke ble akseptert. Dispensasjonssøknaden fra Løvenskiold vedrørte byggelinjen til riksveien, jf. veiloven
§ 29, og SVA var berettiget til å kreve ny reguleringsplan. Jeg finner det klart at en slik opplysning ikke innebærer noen form for maktmisbruk.
(85) Etter dette har jeg kommet frem til den hovedkonklusjon at vedtaket er saklig begrunnet og ikke ugyldig ut fra tilblivelse eller innhold.
(86) Men også under denne forutsetning krever Løvenskiold betaling for veien. Det første grunnlaget er et krav på vederlag, dels ut fra en ekspropriasjonsrettslig synsvinkel og dels som fraleggelse av berikelse.
(87) Det skal svært meget til for å utløse en ekspropriasjonserstatning basert på vilkår som settes for å utbygge en eiendom. Jeg viser for så vidt til den grunnleggende dommen i Rt-1970-67
(strandlovdommen). I saken her står vi overfor et vedtak som jeg har funnet ikke er
uforholdsmessig tyngende, og der det klart må konkluderes med at erstatning ikke er hjemlet i Grunnloven § 105. Heller ikke en berikelses- eller vederlagsgrunnsetning kan begrunne et krav på betaling for veianlegget. Når slike prinsipper har vært diskutert, er det med utgangspunkt i
rettsforhold mellom private. I forholdet mellom et privat rettssubjekt og det offentlige blir spørsmålet mer sammensatt. Det offentlige får ikke her tilført midler eller noen annen fordel som direkte kan begrunne en tilbakebetaling. Videre er det sentralt i begrunnelsen for å pålegge utbygger omkostningene ved tilhørende fellesskapstiltak at de private beslutninger om utbygging ikke skal tvinge frem omprioriteringer i offentlige bevilgninger. Men nettopp dette ville skje dersom utbygger ble gitt rett til refusjon fra det offentlige i etterhånd. Så lenge offentlige midler skal brukes til det formål det er bevilget til, foreligger ingen besparelse eller berikelse på det offentliges hånd.
(88) Også veiloven § 20 har vært anført som grunnlag for et restitusjonskrav. Bestemmelsen regulerer kostnadsansvaret mellom ulike offentlige nivåer avhengig av type vei. Den regulerer derimot ikke de tilfeller der private påtar seg eller blir pålagt økonomisk ansvar for anlegg av vei enten
gjennom avtale eller på annet grunnlag.
(89) Endelig hevder Løvenskiold at SVA har erkjent ansvar for kostnadene ved veiutbyggingen. Dette har grunnlag i at SVA skrev til Løvenskiold 13. mai 1997 at det var statens ansvar å bekoste noe
av tiltaket. Det ble konkretisert i brev 28. desember 1997 ved at SVA sa seg villig til å dekke 0,5 millioner kroner, samtidig som det ble uttalt at flyttingen av den midlertidige gang- og
sykkelveien var Løvenskiolds ansvar. Beløpet ble så i to brev 22. oktober 1999 og 14. april 2000 hevet til 0,7 millioner kroner, begge ganger som et forlikstilbud med en måneds akseptfrist. Ingen av tilbudene er akseptert. Når de tolkes i sammenheng, må det være på det rene at det dreide seg om tilbud som nå er bortfalt.
(90) Etter dette har anken fra Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS ikke ført frem, og de må etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd erstatte ankemotpartenes saksomkostninger.
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, hvoretter både staten og Bærum kommune ble tilkjent saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, må stadfestes. Etter
omkostningsoppgavene er statens omkostninger for Høyesterett 125.000 kroner hvorav utgifter 5.000 kroner. Bærum kommunes omkostninger for Høyesterett er oppgitt til 127.080 kroner hvorav utgifter er 7.080 kroner. Omkostningsoppgavene legges til grunn.
(91) Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS en for begge og begge for en til staten v/Samferdselsdepartementet 125.000 -
etthundreogtjuefemtusen - kroner og til Bærum kommune 127.080 -
etthundreogtjuesjutusenogåtti - kroner, i begge tilfeller innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom og med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
(92) Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(93) Dommer Mitsem: Likeså.
(94) Dommar Utgård: Det same.
(95) Dommer Aasland: Likeså.
(96) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Løvenskiold-Vækerø AS og Bærums Verk AS en for begge og begge for en til staten v/Samferdselsdepartementet 125.000 -
etthundreogtjuefemtusen - kroner og til Bærum kommune 127.080 -
etthundreogtjuesjutusenogåtti - kroner, i begge tilfeller innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom og med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
