KJØSNESFJORDEN KRAFTVERK
JØLSTRAVASSDRAGET (084.Ez) Jølster kommune
KONSEKVENSUTREDNING DELUTREDNING FRILUFTSLIV
KJØSNESFJORDEN KRAFTVERK AS
Tor Arnesen
Østlandsforskning AUGUST 1998
Forord
På oppdrag fra Kjøsnesfjorden Kraftverk A/S har Østlandsforskning utredet konsekvensene for friluftsliv av en mulig vannkraftutbygging i Kjøsnesfjorden. NVK Vandbyggingskontoret A/S.
har koordinert arbeidet med konsekvensutredningene, og har vært vårt kontaktpunkt inn til oppdragsgiver.
Rapporten er en konsekvensutredning etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Arbeidet skal gi allmennheten, forvaltningen, utbygger mfl best mulig innsikt i konsekvenser for friluftslivet ved et konkret utbyggingsforslag. I henhold til plan- og bygningsloven er utredningen en del av utredningsprogrammet som er godkjent av myndighetene ved Norges Vassdrags- og Energiverk.
Oppdraget er utført i perioden oktober 1997 til juli 1998. Vi takker alle som har bidratt til vårt arbeide gjennom å stille opp til intervjuer, oversende materiale og bilder, og svart velvillig på et utall telefonhenvendelser.
Konklusjoner og vurderinger er selvfølgelig fullt ut vårt ansvar.
Jostein Skurdal Tor Arnesen
Forskningsleder
Forsker Østlandsforskning
Lillehammer
Sammendrag
Den foreslåtte utbyggingen foregår i en buffersone til Jostedalsbreen Nasjonalpark rundt de sørlige deler av Kjøsnesfjorden fra Grovabreen til Lundebreen. Undersøkelsen vurderer konsekvenser av forhåndsmeldte tekniske inngrep for områdets verdi som friluftslivsområde.
Spørsmålet om utbyggingsområdets friluftsmessige betydning og verdi kan drøftes langs to hovedspørsmål:
(1) hvordan henger friluftslivet i inngrepsområdet sammen med friluftslivet i tilstøtende områder i denne delen av nasjonalparken, og
(2) hva betyr inngrepene for friluftslivet i inngrepsområdet.
Svaret på (1) medfører at friluftslivet i denne delen av Jostedalsbreen nasjonalpark tas i betraktning som en sentral premissgiver for vurdering av utbyggingsområdets verdi for friluftslivet. Funksjonelle og opplevelsesmessige sammenhengen mellom friluftsliv i
nasjonalparken og i utbyggingsområdet belyses. Stisystemet i utbyggingsområdet har en viktig funksjon som innfallspost til og utgangsport fra nasjonalparken. Svaret på (2), gis ved en detaljert og konkret gjennomgang av inngrepenes virkninger, fysisk og opplevelesesmessig, vurdert fra et friluftsmessig ståsted. Utbygningen vil i vesentlig grad redusere sentrale opplevelsesmessige kvaliteter for friluftslivet, mens den fysiske framkommelighet kan bevares. Avslutningsvis drøftes mulige avbøtende tiltak, og hvilke friluftsmessige bruks- og opplevelsesendringer det er rimelig å forvente gitt allmenn kunnskap om virkninger av denne type inngrep. Avbøtende tiltak vil i hovedsak måtte være av estetisk art for å dempe måten inngrep presenterer seg i landskapet, samt å sikre restvannføring. Man må forvente at området får en redusert verdi for friluftslivet, og med det også en redusert bruk, og at friluftslivstrafikk relokaliseres til andre områder rundt breen.
Vi skal sammenfatte noen enkeltpunkter. Med friluftsliv menes utendørs opphold, av kortere eller lengre varighet, med sikte på miljøforandring og naturopplevelse. I denne undersøkelsen er det tradisjonelle eller klassiske friluftslivet som bre- og fjellvandring som er i fokus.
I rapporten drøftes sammenhengen mellom friluftsmessig bruk av området og områdets verdi for friluftslivet. Det konkluderes med at antall friluftsbrukere i seg selv sier lite om områdets verdi for friluftslivet.
Rapporten drøfter konkret hvordan Kjøsnesfjord-området inngår funksjonelt og
opplevelsesmessige i friluftslivet i Jostedalsbreen nasjonalpark. Kjøsnesfjord-området har flere viktige innfallsporter for friluftslivets brukere i og rundt nasjonalparken. Området er sentralt både i betydningen å ha flere relativt uberørte innfallsporter til friluftsliv i nasjonalparkens og dens buffersone, som samtidig og etter at ny riksvei 5 og Fjærland-tunell ble bygget, har meget
god adkomst fram til “dørstokken”. Området er sentralt også i betydningen å ha lange tradisjoner for bruk i friluftslivet. Bruken av området i form av anslag over hvor mange brukere det er i utbyggingsområdet år om annet, og hva som kjennetegner dem, er gitt på bakgrunn av
eksisterende data. Eksisterende data er mangelfulle, men gir et visst grunnlag for anslag i alle fall for antall brukere i de klassiske rutene som Lunde-Fjærland. Videre drøfter rapporten
sammenhenger mellom reiselivet i denne delen av Jostedalsbreen Nasjonalpark, og friluftsmulighetene området tilbyr.
Rapporten drøfter hva man vet fra andre undersøkelser om hvordan vannkraftutbygging virker på friluftslivet. Gjennomgående kan man si at det tapet av landskapstyper utbyggingen medfører, også fører til at området taper viktige opplevelsesverdier for friluftslivet. Det må forventes at dette avspeiles i redusert bruk. Rapporten drøfter hvordan inngrep antas å påvirke både eksisterende og potensielle brukeres atferd.
Rapporten presenterer, fra en friluftsmessig synsvinkel, utbyggingen “bit for bit og bilde for bilde” (se kart side 1B). Det konkluderes med at inngrepene medfører betydelig inngrep som endrer landskapets opplevelsesverdi, i første rekke gjennom:
1 å kutte vannstrenger til breelver som utgjør en viktig del av opplevelse av en bre og dens
“liv” gjennom døgnet og året. Restvannføringen er neppe tilstrekkelig til å bevare opplevelsesverdien, enten man opplever det på nært hold, eller på fjernt
2 vegutløsninger til tidligere inngrepsfrie områder 3 massetipper og damanlegg
4 kraftlinjer
Etter vår vurdering går viktige elementer i dagens landskapsverdier av særlig betydning for friluftslivet tapt eller blir vesentlig redusert, og i stedet får man et sterkt modifisert landskap med redusert verdi, særlig for det klassiske friluftslivet i området og i tilknytning til nasjonalparken.
Avbøtende tiltak drøftes i rapporten, og vil i noen grad kunne dempe måten inngrepene presenterer seg i landskapet på.
Grovt sett kan området utbyggingen foregår i deles i to hovedelementer (se kart side 1B):
(Øst-området) det østlige området fra Lundebotn -Trollavatnet, Søgnesand og fram til Vidunderdalsvatnet og Sægrov, og
(Vest-området) det vestlige området fra Vidunderdalsvatnet rundt foten av Grovabreen til Fargedalen og inn til vannet innerst i Trollebotn i Dvergsdalsdalen.
Både (Øst-området) og (Vest-området) er i nasjonalparkens buffersone. Både (Øst-området) og (Vest-området) endrer buffersonen nasjonalparken har mot ikke-vernet område, og påvirker all inn- og ut-trafikk i friluftslivet i nasjonalparken. Gitt at Jostedalsbreen Nasjonalpark skal oppfattes som av nasjonal og internasjonal betydning også for friluftslivet, så berører
utbyggingen i sin helhet nasjonale interesser. Den faktiske bruken av (Øst-området) og (Vest- området) i friluftslivet er noe forskjellig. (Vest-området) brukes primært av lokale og regionale brukere, mens (Øst-området) har inn- og utgang til tradisjonelle ruter og turer med brukere også fra andre regioner og land i tillegg til lokale/regionale brukere. Gjennomgående er bruken av områdene størst sommer og høst, mens i første rekke (Vest-området) også har en betydelig vinter- og vårbruk.
Utbyggingen berører i sin helhet nasjonale friluftslivsverdier ved at den foregår i nasjonalparkens buffersone, og endrer negativt landskapsverdier som er viktig for friluftslivet i nasjonalparkens umiddelbare nærhet (og til dels innenfor nasjonalparkgrensen). Med utgangspunkt i eksisterende bruks innen friluftslivet, berøres i hovedsak regionale og lokale brukere i (Vest-området), mens (Øst-området) også berører brukere utenfor regionen.
Rapporten drøfter detaljert sti- og tursystemet i området og hvordan dette påvirkes av
utbyggingen. Denne viser at både øst og vest foregår utbyggingen midt i stisystemene, og at det ikke er alternative traseer i utbyggingsområdene eller deres umiddelbare nærhet som kan opprettholde dagens opplevelsesverdi for friluftslivet. Alternative friluftslivsområder er i beste fall tilgrensende områder innenfor Jostedalsbreen, så som Befringsdalen mm. Slike alternativer medfører at friluftslivet relokaliseres til andre områder i Jostedalsbreen.
Utbyggingen medfører ikke at ferdsel blir gjort fysisk umulig, med et mulig unntak for øst-vest- passasje forbi Trollavatn. Her må det ved en eventuell utbygging antakelig gjøres en større teknisk avbøting for å sikre trygge ferdselsforhold. Dette er en avbøting som må studeres nærmere, og over noe tid ettersom det omfatter betingelser for ferdsel hvor variasjonene i magasinkjøring, topografi og klima bestemmer ferdselsmuligheten. Øvrig avbøting vil dreie seg om forskjønnende og kamuflerende tiltak.
Et spørsmål er hvordan friluftsbrukerene vil tilpasse seg denne nye situasjonen. Som vi har drøftet i kapittel 1.5 vet vi at utbygde områder mister tradisjonelle friluftsbrukere når landskapet for denne type friluftsliv går tapt som her. Vi kan oppsummere forventet endring i atferd slik (se figur på side 15) i en rangert rekkefølge:
C En viktig atferdsendringen vil ventelig være at eksisterende brukere vil flytte bruk til et annet område (situasjon 1 i figuren side 15), særlig gjelder dette tilreisende brukere fra regionene eller fra utenfor regionen
C En annen og like viktig effekt er at potensielle (mao nye) brukere, og særlig tilreisende, brukere av det klassiske friluftslivet (fjell- og brevandring særlig), må forventes å foreta en ekstern omlokalisering når valg av område skal treffes (situasjon 2 i figuren side 15):
områdets attraktivitet i det klassiske friluftslivet avtar vesentlig, og dette området vil
neppe ha det rekrutteringspotensialet til friluftslivet det i dag har. Dette gjelder også områdets verdi som en attraksjon som kan utnyttes i den frilufts- og opplevelsesorienterte delen av reiselivet i området.
C I noen grad kan man også forvente at det kommer inn nye bruksmåter kommer inn (situasjon 3 i figuren side 15). Vegutløsninger (både i (Ø) og (V)) kan gi rom for større bilbruk inn i områder man tidligere måtte ta seg fram til fots. Dette kan åpne både for ny bruk og nye brukergrupper som baserer seg på de økte mulighetene for motorisert ferdsel inn i det som nå er relativt uberørte områder hva angår tekniske inngrep. Dette er ikke ønskelig sett i et regionalt og nasjonalt perspektiv, ettersom det finnes nok veier ol inn i fjellheimen og breheimen allerede. Lokalt kan man derimot vurdere dette som en positiv effekt, i alle fall fra andre perspektiver enn klassisk friluftsliv (fjell- og brevanding) og næringsvirksomhet som baserer seg på bruk av urørt natur og salg av opplevelsespakker her.
En slik alternativ bruk blir neppe mottatt med velvilje fra nasjonalparkforvaltningens side. Et mer realistisk scenario er derfor at det blir lagt restriksjoner på veiene som anlegges i utbyggingsområdet, og at substitusjonsbruken dermed ikke utvikles i særlig omfang, og i alle fall kun som et begrenset lokalt fenomen.
C I noen grad kan man videre vente at samme type bruk av området som før opprettholdes (situasjon 4 i figuren side 15), særlig av lokale friluftere. Men det vil ventelig skje med to forbehold, (1) at man bruker et område med en redusert friluftsmessig verdi, og (2) at utbyggingsområdet ikke lengre er et mål i seg selv og en opplevelse i seg selv, men snarere blir oppfattet som “transportetappe”. Landskapstyper går tapt gjennom denne utbyggingen, og dette rammer det klassiske friluftslivet i utbyggingsområdet, enten man er lokal aktør eller kommer utenfra.
Innholdsliste
Forord . . . I Sammendrag . . . II Liste over figurer og bilder . . . VIII Liste over kart . . . IX 1 Generelle perspektiver . . . Side 1 1.1 Innledning . . . Side 1 1.2 Definisjoner. S amme nhengen friluftslivet i Kjøsnesfjorde n må ses i . . . Side 2 1.3 Ve rdi og friluftsliv . . . Side 2 Å telle brukere - å avbilde bruk . . . Side 4 Sam men heng mello m br uk og verd i i friluftsliv . . . Side 5 Økonomisk verdi . . . Side 6 Opsjons-, eksistens og arveverdier . . . Side 7 Ve rdier i utb yggingso mråd et - grunnle ggende p rioriterin ger allerede foretatt . . . Side 7 Bruksomfang vil i begrenset grad gi informasjon om Kjøsnesområdets verdi for friluftslivet
. . . Side 9 Nasjonalparker og buffersone . . . Side 11 Nasjonalpark som fysisk realitiet og som politisk realitet . . . Side 11 Reservasjoner og verdi . . . Side 12 2 Metode . . . Side 13 2.1 Områd ers avgrensing . . . Side 13 2.2 Datagrunnlag . . . Side 13 2.3 Typer konsekvenser for friluftsliv - noen kategorier . . . Side 15 3 Foreslått utbygging . . . Side 18 3.1 Landskapsromm et i Kjøsnesområdet . . . Side 18 3.2 Utbyggingen . . . Side 19 Område 1 . . . Side 19 Område 2 . . . Side 20 Område 3 . . . Side 21 Område 4 . . . Side 23 Område 5 og Område 7 . . . Side 24 Område 6 . . . Side 25 Område 8 . . . Side 26 4 Bruk av området i klassisk friluftsliv mm . . . Side 28 4.1 Jostedalsbreen . . . Side 28 Jostedalsbreen og friluftslivet - et historisk overblikk . . . Side 28 4.2 Ferdselsmuligheter for friluftslivet i området . . . Side 29 Fysisk tilrettelegging i dag. Hytter, tilkjørselsveier og biloppstillingsplasser . . . Side 30 4.3 Stisystem og turer for friluftslivet som berøres av eventuell utbygging . . . Side 31
Hovedtrekk i stisystemet . . . Side 32 Portene . . . Side 32 Kryss . . . Side 34 Tro llavatn stikryss . . . Side 34 Kinnaklyp-passet . . . Side 35 Strekkene . . . Side 37 Utsyn til inngrep fra strekkene. Estetisk avbøting . . . Side 40 Turene . . . Side 40 4.4 And re friluftsme ssige forhold . . . Side 44 4.5 "Tellbare" brukere . . . Side 45 4.6 Brukerundersøkelse - hvem er de og hva gjør de . . . Side 46 M etod e og u tvalg . . . Side 46 Fritidsbilister på gjenno mfartsvegene . . . Side 47 Fritidsbilister på sideveger til breen . . . Side 47 Brukere på stisystemet inn til og på breen . . . Side 48 Hvilke faktorer ble oppgitt som betydningsfulle for bruken? . . . Side 49 4.7 Brukeromfang . . . Side 49 4.8 Hyttebøker . . . Side 51 4.9 Trafikken over Lundeskaret - et usikkert anslag ved å kombinere to kilder . . . Side 52 4.10 Reiselivets omfang i området . . . Side 53 Museer, opplevelesessentra mm . . . Side 53 Reiselivet i området: omfang, struktur og relevans for friluftsbruk . . . Side 53 Avslu ttende kom men tarer o m tall . . . Side 56 5 Endring i friluftsbrukerenes adferd . . . Side 58 6 Oppsummering av avbøtende tiltak . . . Side 60 6.1 4 grunnleggende problemer for avbøting . . . Side 60 6.2 Avbøting i forhold til problem (1) og (2) . . . Side 60 6.3 Avbøting i forhold til problem (3) . . . Side 62 6.4 Avbøting i forhold til problem (4) . . . Side 62 Vedlegg: Befaringer og intervjuer . . . Side 64
Liste over figurer og bilder
Figur 2: Utbyggingsområdets plassering i regionen . . . Side 1 Figur 3: Bruker-kategorier og klassifisering av atferdsendring. Etter Teigland 1990, noe
modifisert. . . Side 15 Figur 4 Fra breelvlandskapet i Lundebotn - Område 1 (se kart) . . . Side 20 Figur 5: Lundebreen fra skarkanten på en tåkete dag - Område 3 retning Område 2 - se kart
. . . Side 21 Figur 6: Et stykke oppe i Søgnesandsdalen mot Kjøsnesfjorden - Område 4 - se kart . . . Side 23 Figur 7: Sægrovfossen. Område 6 - se kart. . . . Side 25 Figur 8: Viser regionen med Jostedalen nasjonalpark som sentralt referansepunkt for en
friluftsanalyse. Kjøsnesfjorden er markert med en pil. . . . Side 28 Figur 10: Hytter og overnattingssteder i utbyggingsområdet . . . Side 30 Figur 11: Trollavatn stikryss - prinsippskisse for kryssets utløpsretninger . . . Side 34 Figur 12: Det omtalte partiet med snøfonn i Kinneklyp-passet. Stien er inntegnet med stiplet
linje. Se for øvrig kart side 34B/C/D.. . . Side 36 Figur 13: Stimønsteret i utbyggingsområdet. . . Side 41
Liste over kart
Skisse av utbyggingsområdet Side 1B
Foreslått utbygging, oppdeling i 8 utbyggingselementer Side 17B
Ferdselsmønster i utbyggingsområdet Side 31B
Trollavatn stikryss, Kinnaklyp-passet; dagens ferdsel Side 34B
Trollavatn stikryss, Kinnaklyp-passet; fysiske konsekvenser av utbygging Side 34C Side 34D
Stistrekk og turer i utbyggingsområdet Side 40B
Utsyn over utbyggingsområdet fra Trollebotn Side 40C
Utsyn over utbyggingsområdet fra Jostedalsbreen Side 40D
Figur 2: Utbyggingsområdets plassering i regionen 1 Generelle perspektiver
1.1 Innledning
Kapittelet drøfter definisjoner og tilnærminger for den friluftsfaglige vurderingen av Kjøsnesfjord-utbyggingen. Utbyggings-spesifikke spørsmål blir tatt opp i kapittel 3.
Det er nyttig å ha den aktuelle utbyggingen i minne ved lesing av kapittel 1 og 2. Utbyggingen er klassifisert som prosjekt (nr. 34608 Kjøsnesfjord 1 alt. VA2) i kategori I (kan starte
konsesjonsbehandling) i “samla plan” (Miljøverndepartementet, 1991-92). Det består i en
utbygging i søndre og vestre områder rundt Kjøsnesfjorden. Kjøsnesfjorden er sidearm til Jølstervannet. Utbygging vil eventuelt skje i det vi kan kalle buffersonen til Jostedalsbreen nasjonalpark (se side 11 for en drøfting av begrepet) . I noen grad vil realisering av
utbyggingsplanene også innebære inngrep innenfor grensene som i dag gjelder for Jostedalsbreen nasjonalpark. Figur 1, og et oversiktskart side 1B (innsmettside mellom sidene 1 og 2) gir et gir et bilde av utbyggingen.
1.2 Definisjoner. Sammenhengen friluftslivet i Kjøsnesfjorden må ses i
Begrepet friluftsliv blir brukt om personers opphold i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse (Miljøverndepartementet 1986). Nå er det vel egentlig like mye friluftsliv om det skjer i eller utenfor fritiden, og vi vil vel også begrense friluftslivet til utendørs-virksomhet.
Dermed kan denne definisjonen endres til at det med friluftsliv menes utendørs opphold med sikte på miljøforandring og naturopplevelse. Det finnes mange former for friluftsliv. I denne undersøkelsen er det klassiske friluftslivet som bre- og fjellvandring som er i fokus (drøftes senere).
I rapporten henvises også til reiseliv. Med reiseliv menes personers midlertidige opphold utenfor det området de arbeider og ferdes i til daglig, og deres aktiviteter under oppholdene på reise. Det er her ofte en glidende overgang til friluftsliv, i form av kortere turer i samband med en reise.
Hva som skal inngå i det daglige ferdselsområdet for at noe forstås som en reise, er et skjønn med utgangspunkt i det området man ser på, og de vanligste mønstre i bruken av området. Det aktuelle reiselivet med tilhørende friluftsliv i Kjøsnesområdet er en del av og kan ikke skilles fra
nasjonalparken som reise- og friluftsmål.
Jostedalsbreen er preget av flere dalføre som innfallsporter til breplatået. Brukere fra
innfallsportens eget dalføre og tilhørende omland vil være en lokal friluftsbruker, og ikke en reisende. En bruker fra andre dalføre med omland i breregionen vil være en regional reisende, og således være "utenbygds" fra. En bruker fra andre deler av landet eller andre land vil være en reisende, i dagligdags betydningen en turist.
Både friluftsutøveren og alle typer reisende kan organisere sin reise og virksomhet selv, eller helt eller delvis kjøpe tjenester, utstyr og varer i området. Med reiselivsnæringen og utmarksnæringen menes de næringer som inngår i økonomiske relasjoner til friluftsbrukeren og den reisende.
Overnattingstall fra reiselivsnæringen i området vil bli brukt for å illustrere trafikkomfanget, og vil bli drøftet i relasjon til friluftsliv.
1.3 Verdi og friluftsliv
Vi skal i dette avsnittet se på noen forhold omkring vurdering av områders verdi for friluftsliv.
Verdi-problematikken er kompleks. Verdi-begrepet er mangetydig, og mange typer verdier som knyttes til naturbruk er knyttet til personers meninger, interesser, opplevelse og situasjon (Vistad 1995). Et områdes verdi kan ikke kvantifisere som sådan, selv om kvantitative data (som antall
brukere, økonomisk betydning osv) kan gi et bidrag til verdiforståelsen.
Det er betydelige problemer knyttet til ideen om at alle verdier kan “veksles inn i” en
pengemessig betraktning (Pearce & Turner 1990)(se under). Mange hevder i dag at de verdier vi forbinder med naturen utover den rene tappingen av tradisjonelle naturressurser som vannkraft representerer, blir stadig viktigere i samfunnet (Kaltenborn 1997), og er en viktig del av
forvaltningen av større verneområder både i Norge (Kaltenborn 1995), og andre land (DiSilvestro 1993). Ved forvaltningen av større verneområder er det gjerne flere verdier man må ta hensyn til, som
C materielle/økonomiske verdier
C opplevelsesmessige verdier (livsstil, naturkvaliteter, trivsel, velferd mm:) C miljøkvalitet-verdier
C økologiske verdier C kulturelle verdier
C vitenskapelige/læringsmessige verdier
C samfunnsmessige bruksverdier (inkl. rekreasjon, turisme) C spirituelle verdier
I en sak som den foreliggende hvor vi opererer i buffersonen til en nasjonalpark er det snakk om å avveie forvaltningen av mange slike verdier opp mot hverandre. Vi skal primært fokusere på verdier som gjør friluftslivet verdirikt i området.
Hensynet til friluftslivet er en bærende ide ved vern av større områder i sin alminnelighet i Norge (Miljøverndepartementet 1992), også for opprettelse og forvaltning av Jostedalsbreen
nasjonalpark (Miljøvernavdelingen 1994). Verdien av friluftslivet i inngrepsområdet vil i stor grad måtte ses i samband med verdien av friluftslivet i nasjonalparken. Nasjonalparkens friluftsmessige verdi vil en sentral premissleverandør for vurdering av friluftslivet i
nasjonalparkens buffersone, som utbyggingen i hovedsak foregår i. Dette betyr at antall brukere eller økonomisk verdi i mindre grad, dog i noen grad, bestemmer områdets friluftsmessige verdi.
Dette kommer vi tilbake til.
Det sier seg selv at friluftere kan ha mange forutsetninger og motiv og intensjoner for å bruke et område (se for eksempel Evensen 1996 eller Vistad 1995). Opplevelsesverdien den enkelte har, er knyttet til vedkommendes forutsetninger og forehavende (Vistad 1995). En kategorisering av friluftsbrukere og opplevelsesverdi i friluftslivet vil neppe kunne fange opp et slikt mangfold, og vil også ha problemer med å gi tidsnøytrale definisjoner og kategoriseringer. Det som passer i visse perioder, passer dårlig i en annen. Verdier vi tar for gitt på et tidspunkt (feks tilgang til intakte naturområder), kan oppleves som en mangelvare og dermed bli langt viktigere å oppsøke på et senere stadium.
I flere sammenhenger kan det observeres verdikonflikter og verdikollisjoner der begge sider kan påberope seg feks miljøhensyn. Et eksempel er hensynet til å bevare naturområder intakte på den ene siden, og hensynet til å utnytte relativt sett rene energikilder som vannkraft på den andre siden (Redclift 1987). Fra et friluftslivssynspunkt må vi her legge vekt på hvordan friluftsliv i
inngrepsområdet henger sammen med nasjonalparkens friluftsliv, og det forhold at friluftslivet i nasjonalparken ved opprettelsen av parken er besluttet tilgodesett med intakte naturområder.
Avveiingen mellom forskjellige miljøhensyn er for parkens vedkommende allerede tatt til fordel for intakte naturopplevelser. Vi skal her vurdere inngrep i parkens buffersone, hvordan det påvirker friluftslivet som funksjonelt og opplevelsesmessig henger sammen med friluftslivet i denne delen av nasjonalparken.
Vi skal i dette arbeidet begrense oss til det vi kan kalle det tradisjonelle eller klassiske
friluftslivet, og definere det ganske romslig. Med klassisk friluftsliv regnes det turorienterte og i all hovedsak “til-fots” baserte friluftslivet, enten vi snakker om kortere eller lengre turer. Slike turer kan ha innslag av høstingselementer (bær, sopp, fiske mm), tilordnete aktiviteter
(fotografering mm), men selve turelementet inngår som en sentral del av opplevelsen. Det klassiske friluftslivet kan også omfatte mer innslag av mer teknisk krevende turer over bre ol, men når turene går over i isklatring, fjellklatring ol så faller det utenfor det vi her mener med det klassiske friluftslivet.
Det klassiske friluftslivet springer ut av bruk av relativt intakt og rimelig sikker farbar natur sommer som vinter, og nettopp slike kvaliteter ved de områdene hvor dette friluftslivet utfolder seg er viktige for opplevelsesverdien. I tillegg kan den enkelte ha knyttet “sin” opplevelse til mange andre dimensjoner, avhengig av kunnskaper, interesser og kompetanse. Mange vil for eksempel tillegge kulturhistoriske spor i landskapet en verdi for friluftslivet, andre geologiske, atter andre det rørte som sådan.
Undersøkelser har vist at det klassiske friluftslivet generelt sett er til dels svært sensitivt for tekniske inngrep som endrer inntrykket av rimelig uberørthet (Teigland 1994).
Når vi nettopp velger å fokusere på det klassiske friluftslivet og konsekvenser av utbyggingen på dette, er det fordi det er dominerende i analyseområdet, og kan vise til lange tradisjoner.
Å telle brukere - å avbilde bruk
Interessen for og kanskje verdien ved å ha et bestemt naturområde intakt for friluftsliv forstås ofte som en funksjon av bruken av området. Den grunnleggende forståelsen av et områdes verdi består ofte i korrelasjonen mellom bruk i frilufts- og reiseliv og verdi som friluftslivs- og
reiselivsområde.
Å kartlegge bruken og brukere av et område er i seg selv problematisk (Vistad 1995, Evensen 1996, Kaltenborn og Vorkinn 1993). Sentralt står gjerne en form for telling av brukere. Å telle brukere er et praktisk problem. Enkelte brukergrupper er lettere å telle og følge i geografien enn andre. For eksempel vil det være lettere å telle turister på et cruise-skip, eller reisende som på annen måte deltar på deltar på pakke- eller pakkeliknende opplegg, eller reisende som bruker hoteller, kiosker ol, enn det er å telle brukere som er på dagstur enten til fots, som bilister eller liknende. Slike telleproblemer kan lett gi en systematisk skjevhet i bruksforståelsen, i retning av at bruksmåter og brukergrupper som det er praktisk vanskelig å telle vil bli systematisk
underrapportert og undervurdert. Dette kan særlig være problematisk når det skal tegnes et bilde av friluftslivet i et område, fordi det her vil være viktige bruksmåter- og grupper som er vanskelig tellbare (feks brukere av en lokal strandsone, antall fritidsfiskere, antall lokale turgåere, antall lokale og regionale bilbrukere som oppsøker et utsiktspunkt uten spesielle registeringspunkter {bom, kiosk, hytte} osv.).
Sammenheng mellom bruk og verdi i friluftsliv
Nå vil mye bruk ikke være det samme som høy friluftsmessig verdi, eller mindre/mer bruk det samme som avtakende/øket verdi. Vi kan i høyden kan snakke om en balanse i sammenhengen mellom verdi og bruk av et området, eller at området har en viss "bæreevne" for en type bruk.
Dette kommer også til uttrykk i statlig politikk for friluftsliv og verneområdepolitikk på alle nivå.
På den ene siden inngår hensynet til friluftsliv i selve begrunnelsen for mange typer områdevern (som gjerne er vern mot samfunnsmessig fysisk utvikling). På den annen side inngår også tiltak som skal begrense teknisk tilrettelegging for friluftsliv. Områder for å kunne drive friluftsliv i urørt natur blir i dag særlig tilgodesett, ettersom slike områder nå er truet med "utryddelse"
(Miljøverndepartementet 92, 95, 97).
Det vil i det hele tatt virke lite logisk å hevde at et område har større verdi for friluftslivet etter at feks en gruppe på 200 mennesker har gått gjennom området enn før de gikk gjennom, for å formulere poenget polemisk. Videre synes det urimelig å si at et område har fått mindre verdi for friluftslivet når antall brukere den ene måneden var [n], og den samme måneden neste år var mindre enn [n], eller for 20 år siden var mindre enn [n], selv om feks vær og føreforhold var sammenliknbare. Vi må åpenbart skille mellom bruk og verdi, og kun gjøre bruk til ett begrenset aspekt ved områdets verdi for friluftsliv.
I og i tilknytning til en nasjonalpark er bruksomfang heller ikke et relevant utgangspunkt alene for å vurdere friluftsmessig verdi. Dette fordi både ikke-bruk og bruksregulering inngår i forvaltning av en nasjonalpark. Bruksverdi er åpenbart ikke det samme som bruksomfang. Vi må søke også andre verdibegrep for å kartlegge verdi, og antall brukere vil måtte spille en underordnet rolle i denne vurderingen.
I tillegg kommer at verdien av informasjon om den faktiske bruken vil variere fra en situasjon til den neste. I en situasjon hvor vi går inn i områder som ikke tidligere har vært omfattet av
vernetiltak, tilrettelegging mm, vil gjerne det faktiske bruksomfanget bli tillagt større vekt enn om vi går inn i områder som allerede har vært gjenstand for omfattende vurderinger og
beslutningsprosesser, og hvor det foreligger et utfall som ved etablering av en nasjonalpark mm. I en slik situasjon vil slike samfunnsmessige fakta måtte tillegges betydelig vekt i
konsekvensanalysene.
Økonomisk verdi
Den økonomiske verdien som kan knyttes til bruken av et området kan estimeres på forskjellige måter. Den grunnleggende felles tilnærmingen i økonomisk teori på dette området er gjerne knyttet til kostnad og nytte. Med nytte menes da noe helt spesifikt, nemlig det folk 'vil' eller sier de vil - uttrykt gjennom den enkeltes såkalte preferanse - skal være grunnlaget for all
nytteforståelse. Preferanser varierer med den enkelte, og ideen er at en agregering av individuelle preferanser kan gi en basis for å kartlegge det sosialt “ønskede”, eller sågar “riktige”. Brukte indikatorer for slike preferanser er ‘villighet til å betale’ ( for et gode, for eksempel for bruken av et område i et marked) eller ‘villighet til å akseptere’ (å måtte betale for å forhindre et tap av for eksempel et miljøgode eller hvor lite den enkelte vil akseptere som en kompensasjon for tap av godet).
Nå har slike økonomiske indikatorer flere problemer knyttet til seg (David W. Pearce 1990). Et problem er den usikre sammenhengen mellom uttrykte individuelle preferanser og faktisk atferd.
Dernest kan individuelle preferanser kun anvendes i forhold til eksisterende eller tenkelig aktivitetet.
Med et frilufts- og reiseliv i rask endring både hva angår opplevd betydning (klassisk friluftsliv har også motekonjunkturer - og det ville være galt å forringe mulighetene for klassisk friluftsliv fordi man tok en beslutning i en lavkonjunkturperiode), typer virksomhet og deres geografiske nedslag, er dette faktisk en betydelig svakhet dersom et områdes potensiale skal vurderes. Et områdes potensiale går åpenbart ut over de "produkter" vi til enhver tid kan spesifisere og preferere.
Dessuten er individuelle preferanser åpenbart også knyttet til individuell kunnskap og overbevisning, og denne kan rett og slett være mangelfull, feilaktig eller lite realistisk.
Verken forbrukerenes interesse eller den verdi som kan tillegges Kjøsnesområdet kommer derfor til direkte uttrykk i dagens bruk, i aktørenes individuelle preferanser eller i det hele tatt i
bruksaspektet isolert sett. Det betyr også at data om bruk i seg selv ikke gir et dekkende inntak til
å vurdere områdets verdi.
I tillegg må en ta i betraktning den opplevelsesverdi og de potensielle opplevelsesmuligheter som området ved sin intakte eksistens gir tilgang til, og som kun kan realiseres innenfor en begrenset bruk av området på ethvert gitt tidspunkt. De områder det her er snakk om å gjøre inngrep i er i høy grad intakte og har stor opplevelsesverdi. Argumentasjonen for dette kommer vi tilbake til.
Opsjons-, eksistens og arveverdier
Walsh (Walsh 1986) framhever "opsjons-, eksistens og arveverdier" som i litteraturen er brukt som supplerende verdibegrep til "bruksverdi". For et område som ligger inne på og grenser opp til en nasjonalpark, er det åpenbart at det vil være slike verdier som er aktuelle og som er
sanksjonerte fra samfunnets side.
Dette gir oss på den ene siden flere verdibegrep, mens det på den andre siden innfører et nytt problem: hvordan sammenlikne dagens bruksverdi med dagens "opsjons-, eksistens og arveverdier". Direkte sammenlikning eller addisjon av verdityper er åpenbart ikke mulig.
Verdier i utbyggingsområdet - grunnleggende prioriteringer allerede foretatt
I tilfellet Kjøsnesfjorden og områdets vedtatte verdi for samfunnet, kommer allikevel sentrale fakta oss til hjelp. For det første det faktum at Jostedalsbreen nasjonalpark er etablert, og dernest at omkringliggende områder er innlemmet i friluftslivspolitikken både på nasjonalt nivå
(Miljøverndepartementet 1987), og på fylkes- og kommunalt nivå (Miljøvernavdelinga 1989 - Mindre endringar / 01.01.1994). De faktiske vurderinger som er gjort, de konklusjoner som er trukket og finnes nedfelt i så vel nasjonalpark-ordningen som FRIDA- registreringer (FRIDA:
registrerte områder av friluftsmessig interesse, register både på kommunalt og fylkesnivå) må danne basis for de vurderinger vi er satt til å gjøre. Ut over dette må vi videre foreta en
selvstendig vurdering som ikke bare passivt reflekterer situasjonen, men som også tar hensyn til intensjonen om å fremme friluftslivet som ligger bak de forvaltningsordninger som allerede er til stede i området.
Verdi-vurderinger som er “opplest og vedtatt” av samfunnet i legale politiske prosesser er like mye å betrakte som et faktum og et utgangspunkt, som for eksempel enhver forbruksprognose for konsumpsjon av elektrisitet.
I friluftslivspolitikken nasjonalt legges det særlig vekt på sammenhengende naturområder i fjellet:
"De sammenhengende fjellområdene har meget stor betydning for friluftslivet i Norge. Noe av det
som kjennetegner norsk friluftsliv i forhold til friluftslivet i andre land, er nettopp den sterke posisjonen turgåing til fots og på ski, jakt og fiske i fjellet har blant brede lag av befolkningen"
(Miljøverndepartementet 1986).
Det pekes videre på at det har skjedd "en drastisk reduksjon i vårt århundre av de områder som kan karakteriseres som upåvirket av moderne tekniske inngrep. Det som er igjen av
sammenhengende vegløse og for øvrig lite påvirkede områder i landet, er ikke bare en ressurs for nordmenns "villmarksfriluftsliv", men har også betydning i europeisk og til dels global
sammenheng. Det er et viktig mål å unngå at framtidige tekniske inngrep fører til oppstykking og kvalitetsreduksjon av de sammenhengende fjellområdene som i dag har en relativt upåvirket karakter. Det er for eksempel ikke behov for ytterligere vegbygging i sammenhengende fjellområdene av hensyn til friluftsområdene" (Miljøverndepartementet 1986).
Vi kan derfor konkludere med at argumenter som baserer seg på at et eller annet teknisk inngrep fører til bedret tilgjengelighet (f.eks. gjennom veiutløsning), i sin alminnelighet ikke kan tillegges særlig positiv verdi. Dette blir også bekreftet som et inntrykk fra en undersøkelse blant brukere rundt Jostedalsbreen Nasjonalpark, se gjennomgang av brukerundersøkelsen på side 46, 48.
Allikevel forhindrer det ikke at enkelte grupperinger kan se annerledes på saken. Veiutløsning vil ofte tjene gitte næringsinteresser (landbruk, visse former for bilbasert turisme, noen former for jakt, øker tilgjengelighet for grupper som ikke vil eller kan ta seg fram til fots osv.), og visse former for motorisert eller sterkt fysisk tilrettelagt friluftsliv. I denne saken bør de nasjonale og allmenne interesser legges betydelig vekt, ettersom vi her berører etablerte nasjonale
verdiprioriteringer representert ved eksistensen av nasjonalparken. Det tilsier at en vegutløsning inn i tidligere veiløse områder inn i nasjonalparkens buffersone, ikke grunnleggende sett kan vurderes som positivt, selv om den økte tilgjengelighet en vei representerer ønskes velkomment av enkelte.
Jostedalsbreen nasjonalpark er et faktum, fysisk og politisk (se også metodekapittel). Det området utbyggingsprosjektet endrer gjennom tekniske, fysiske og funksjonelle inngrep, er et område som i friluftslivspolitikken regnes som særlig verdifullt både nasjonalt og internasjonalt. Områdene i denne sørvestlige enden av Jostedalsbreen nasjonalpark egner seg også svært godt til tradisjonelt eller klassisk friluftsliv, og Lundebrevatn-platået, Marabreen, Troget og Grovabreen oppleves i dag som villmark, og deler av området kvalifiserer også som villmark iht dagens definisjoner (Toftdahl 1987).
De friluftslivspolitiske synspunktene som ble utformet ved inngangen til 80-tallet, er senere blitt gjentatt og ytterligere forsterket (Miljøverndepartementet 1997).
Ved vegutløsningen mellom Kjøsnesfjord og Fjærland er det aktuelle området allerede
samferdselsmessig sterkt berørt. Særlig gjelder dette på Fjærlandssiden, hvor skjæringer og fyllinger etter tunnellgjennomslaget er synlig. Det er kun Trollavatnplatået, Troget,
Søgnesandsdalen og Grovabreen som framstår som uberørte innerst i Kjøsnesfjordområdet og under breen i dag, og som er bærere av grunnleggende verdier som trues ved en utbygging.
Det finnes altså fra et friluftslivssynspunkt ingen egentlig avbøting for å “redde”
opplevelsesverdier i en situasjon hvor det gjøres omfattende tekniske inngrep i nøyaktig samme område som stisystemet ligger og hvor det i praksis er umulig å legge om stisystemet til andre plasseringer i rimelig nærhet slik at friluftsbrukeren ikke blir visuelt konfrontert med endringene.
Det overordnede bildet er at det foretas tyngre tekniske inngrep i en gjennomgående uberørt natur med et veletablert stisystem og friluftsliv.
Jostedalsbreen nasjonalpark er et uttrykk for at samfunnet har gitt den regionen Kjøsnesfjorden ligger i svært tungtveiende "opsjons-, eksistens- og arveverdier". I Stortingets behandling av saken pekes det nettopp på at:
"Jostedalsbreområdet representerer enestående naturverdier i nasjonal såvel som i internasjonal sammenheng" (Miljøvernkomiteen, 1987-88).
Fjellsport, friluftsliv og reiseliv trekkes fram som særlig viktige brukerinteresser å ivareta.
"Opsjons-, eksistens og arveverdiene" som en innebygget dimensjon i friluftsliv, fjellsport og reiseliv kommer nettopp til uttrykk gjennom den meget strenge reguleringen av friluftslivsbruken og alle tekniske inngrep som er i verneterritoriet. Vi må ta det som en indikator på at dette
områdets verdi for blant annet friluftslivet nettopp ikke kan avleses i bruken, verken faktisk eller potensiell bruk. "Opsjons-, eksistens og arveverdier" må inngå som et verdiaspekt i denne analysen. Det å ta hensyn til disse verdisettene gir samfunnet en viktig og hardt tiltrengt “buffer”
mot å foreta situasjons- og konjunkturbetingede beslutninger i friluftslivssammenheng. Bare ved å bevare et rimelig omfang av områder intakte, kan opsjonen klassisk friluftsliv arves av våre barn. Slike argument kan ikke alltid veie like tungt ettersom vi også har behov for å utnytte naturressurser på tvers av "Opsjons-, eksistens og arveverdier". Argumentene bør vel først og fremst tillegges vekt der de inngår i en større langsiktig konsistent politikk- og
forvaltningssammenheng. Det er etter vår oppfatning tilfelle i et område som fra et friluftsmessig synspunkt må oppfattes som funksjonelt tilhørende friluftslivet i nasjonalparken (Toftdahl 1987).
Bruksomfang vil i begrenset grad gi informasjon om Kjøsnesområdets verdi for friluftslivet Nå er det vanskelig å argumentere for "opsjons-, eksistens og arveverdier" uten å måtte støtte seg på skjønnsmessige vurderinger hvor den ene personen kan påkalle seg rett til et annet skjønn enn den neste. Normalt er dette et betydelig problem som ofte søkes løst ved at "objektive" kriterier
søkes lagt til grunn, og her er det gjerne økonomiske kalkyler og / eller ren hode-telling av
brukere kommer inn. Som vi har drøftet fører dette i sin tur til at "mykere" verdier lett faller bort.
I denne saken er det derimot godt grunnlag for å støtte skjønnet på objektive elementer:
1 inngrepet foregår i grenseområdet for nasjonalparken, og
2 i noen grad områdets status i FRIDA (registrerte områder av friluftsinteresse).
Begge disse er et uttrykk for at området er gitt en friluftsmessig verdi ut over den til enhver tid faktiske bruk, snarere er det slik at nettopp bruk er regulert mht tilrettelegging osv.
Utbyggingsområdet griper tungt inn i områder som gjennom disse instituttene (nasjonalpark- instituttet, og FRIDA-instituttet på regional og lokalt nivå (se senere for detaljer) er gitt en særlig verdi av samfunnet.
Vi legger til grunn at Kjøsnesområdet har en betydelig friluftsmessig verdi. En ytterligere registrering av bruk og brukere er ikke avgjørende for konsekvensanalysen på dette punktet.
Informasjon om bruksomfang vil i første rekke gi et bilde av hvordan trafikkmønsteret i og i tilknytning til Jostedalsbreen nasjonalpark er på et gitt tidspunkt, for eksempel nå. Om denne trafikken nå er vesentlig annerledes enn for eksempel i 1970, og om trafikken i 2010 vil vise seg annerledes enn nå, så endrer ikke dette vesentlig områdets friluftsmessige verdi. Nasjonalparkens vernestatus og betydning for klassisk friluftsliv er uten tidsbegrensning. Dette vil være en
premissgiver for buffersonenes friluftsmessige verdi. Det vi her skal utrede er mao konsekvenser av omfattende tekniske inngrep i et område med stor friluftsmessig verdi.
De sentrale problemstillingene blir da ikke det grunnleggende spørsmålet om friluftsmessige verdi, men om og hvordan disse verdiene blir berørt av den faktiske utformingen av inngrepene.
Hva vet vi rent allment om hvordan tekniske inngrep endrer friluftsmessig verdi? Hvordan ligger inngrepene i forhold til sti- og tursystemet? Er det mulig å justere utbygging vs stisystem slik at de to kommer i minst mulig kontakt med hverandre? Hvilke andre muligheter for omlegging av den friluftsmessige atferd kan tenkes, hvilke alternativer har friluftsbrukeren? Slike spørsmål bringes da i fokus.
Ytterligere tallmessig kunnskap om brukere og bruk innenfor friluftslivet vil være nyttig for friluftslivsforvaltningen i nasjonalparken og områdene omkring. For de friluftsfaglige sluttvurderinger som skal treffes mht utbygging eller ikke, kan vi ikke se at brukerdata er en avgjørende faktor. Det samme gjelder den avbøting som er aktuell. Innenfor rimelighetens grenser kan vi ikke se at antall brukere kan bety vesentlig for avbøtingstiltak, siden
(1) det ikke er antall brukere som bestemmer friluftsmessig verdi i denne situasjonen og at behovet for avbøting dermed må vurderes uavhengig av brukerantallet som sådan, og (2) at brukerantallet som sådan betyr lite for avbøtingens utforming.
Nasjonalparker og buffersone
Jostedalsbreen nasjonalpark er spesiell i europeisk og global sammenheng. Breen en av de meget få store platåbreer på det europeiske kontinent. Internasjonalt er det en økende opptatthet av at nasjonalparkområder og likende vernede områder er utilstrekkelige for å forvalte de naturverdier som disse verneordningene er ment å ta vare på (Arnesen 1998). Nasjonalparker representerer en fragmentering av landskapet som gjerne blir ytterligere forsterket ved at det skjer tyngre tekniske inngrep både i andre områder og ikke minst tett opp til nasjonalparkgrensene, og at dette tillates eller kreves tillatt fra utbyggingsinteresser nærmest som en “avlat” for å oppnå strengere vern i parkene selv (Harms et al 1993, McNeely 1989). Også i norsk forvaltning er det lagt en økende oppmerksomhet på å sikre et samspill mellom vernede områder og deres omland slik at ikke verneområdene trues ved en utvikling helt opp til administrative grenser (DN 1996).
Vi bruker i denne rapporten begrepet nasjonalparkens buffersone. Denne buffersonen er ikke en presist definert sone, og en buffersones avgrensing vil måtte variere ettersom hvilke forhold man er opptatt av. Det vil også være uenighet mellom forskjellige grupperinger om en buffersone skal forstås som en sone utenfor parken eller innenfor. I den internasjonale debatten vi har referert til foran menes med buffersone en sone utenfor parken. Vi vil bruke begrepet slik. Med buffersone menes da en sone hvor det bør utvises særlig aktsomhet ved inngrep / omforming av landskap for å kunne sikre de verdier som en ment å sikres innenfor parkene. I friluftsliv-sammenheng og i denne vurderingen betyr buffersone en sone umiddelbart utenfor parken som skal sikre at opplevelsesverdiene i det tradisjonelle eller klassiske friluftslivet som i dag er i parken ikke forringes. Vi kan på samme måte snakke om buffersoner i biologisk forstand mm. Slik sett faller den foreslåtte utbyggingen inn i buffersonen for nasjonalparkens friluftsliv. Utbyggingen må følgelig vurderes som en buffersone-utbygging med de spesielle utfordringer og problemer dette medfører i samspillet mellom utbyggingsområder og verneområder.
Nasjonalpark som fysisk realitiet og som politisk realitet
En viktig metodisk forutsetning for denne analysen er at nasjonalparken eksisterer som en verdi- messig realitet av stor viktighet for friluftslivet, og særlig det klassiske turorienterte friluftslivet.
Nasjonalparken er ikke bare en fysisk realitet, men også uttrykk for at det er “opplest og vedtatt”
av storsamfunnet at dette området skal tillegges særlig verdi som et stykke norsk natur åpent for en lavslitasje opplevelse (i tillegg til andre motiver for å opprette parken). Med et slikt
utgangspunkt er alle inngrep som berører friluftslivet i nasjonalparken å oppfatte som inngrep som berører nasjonale friluftsinteresser. Slik sett vil nasjonalparkens umiddelbare buffersone mot ikke-vernet område måtte sies å være av nasjonal interesse. Tekniske inngrep og
landskapsendringer i en slik buffersone (også tildels innenfor nasjonalparkens grenser) er alle av
nasjonal interesse og berører forvaltningen av nasjonale verdier. Dette uavhengig av om de friluftslivsbrukerene i buffersonen på et gitt tidspunkt er lokale, regionale eller nasjonale.
Dette bidrar også til å fastlegge eller definere viktigheten av Kjøsnesfjorden som friluftslivsområde, og generelt som særlig verdifull natur i nasjonal forstand.
Reservasjoner og verdi
En kompliserende faktor i denne sammenheng er visse reservasjoner ved nasjonalparkens
forvaltningsgrenser som er gjort med hensyn til en mulig vannkraftutbygging rundt Jostedalsbreen ved opprettelse av nasjonalparken. Det er ikke vår oppgave å vurdere, tolke eller drøfte verken politiske intensjoner eller forvaltningsrettslige forhold. Vi må søke å legge til grunn den faktiske situasjonen, klar eller uklar, for på den måten å utrede konsekvenser av relevante situasjoner, og ikke forholde oss hypotetisk til allerede faktiske beslutninger og utgangspunkt.
Vi vil i denne analysen legge til grunn at det ikke er gitt noen forhåndsgodkjenning for utbygging i noen del av prosjektområdet, og at konsekvensene for friluftslivet i forhold til 0-alternativet (ingen utbygging) er et av de momenter som skal tillegges vekt ved beslutning om utbygging skal tillates og eventuelt i hvilken form.
2 Metode
En del metodepoeng er allerede berørt i foregående kapittel. Vi skal her se på ytterligere noen forhold. Konsekvensvurderingen arbeider med begrensede tids- og kostnadsrammer. Prosjektet er et stort utbyggingsprosjekt i betydninger mange inngrep spredt over et stort område. Det er også et komplisert inngrep i betydningen at det foregår i buffersonen til og tildels innenfor grensene til en av våre mest kjente nasjonalparker med et tradisjonsrikt friluftsliv med brukere fra såvel lokalsamfunnet, omliggende regioner og fra andre deler av landet samt andre land.
2.1 Områders avgrensing
Vi har tidligere drøftet begrepet buffersone til nasjonalparken (se side 11). Dette er et begrep som sier noe om den rent arealmessige relasjonen en eventuell utbygging har til omliggende områder.
Et annet metodisk poeng og problem er meningsinnholdet til forskjellige begrep som influensområde, tiltaksområde mm. Detter er begrep som i første rekke karakteriserer
utbyggingsområdet som sådan. Generelt er det et ønske om å avgrense og kartfeste forskjellige områdetyper som kan gjelde for enhver utbygging. Gjennomgående menes med tiltaksområdet det området som blir direkte berørt, men influensområde er det område som berøres av endringene i tiltaksområdet. For mange former for konsekvensanalyser er det mulig å gi nokså presise romlige definisjoner av slike områder. Det er i mindre grad tilfelle for friluftslivsanalyser.
I denne analysen er tiltaksområder angitt og kartfestet (se kart side 17B - innsmettside mellom side 17 og 18). De sentrale vannstrengene som forventes å bli vesentlig endret er tatt med. Dette fordi disse fra en friluftslivssynsvinkel må oppfattes som et tiltak, og ikke som en endring som følger av tiltaket. Som tiltak (som jo også kan endres gjennom magasinmanøvrering mm) er det svært viktig for friluftslivet, og styrer det influensområdet som utbygging trekker med seg. Når det ellers gjelder influensområdet for friluftslivet, er det vesentlig vanskeligere å avgrense. I rapporten opererer vi med tre nivåer, lokalt (som kan forstås som bruker fra lokalsamfunn i umiddelbar nærhet), regionalt (som kan forstås som brukere fra tilgrensende regioner) og
nasjonalt (som kan fås som brukere fra andre steder i landet og andre land). Heller ikke her er det hensiktsmessig å gjøre rigide avgresninger, ettersom vi ikke er avhengige av å gjøre spesifikke referanser til presise avgrensninger for å drøfte konsekvenser for friluftslivet.
2.2 Datagrunnlag
De metodiske problemene knyttet til analysene av friluftslivsbruken kvantitative omfang, type, utviklingstrekk, fordeling på forskjellige aktiviteter, ruter og årstider mm er betydelig. Dette
henger sammen med at det finnes lite data tilgjengelig, og at det ikke innenfor rammen av analysen er rom for å gjøre egne tellinger eller kvantitative registreringer. Vi viser for øvrig til diskusjonen foran for en samlet vurdering av den betydning som tallgrunnlaget i denne
situasjonen bør tillegges.
Denne analysen er basert på følgende typer informasjonskilder:
Gjennom gang av plansituasjonen for utbyggingen. Inkluderer orientering med befaring fra utbygger.
Resultater fra tilstøtende konsekvensanalyser så sant disse foreligger (pt. mangler konsekvensutredning for fiske, for samfunnsøkonomiske konsekvenser, for isforhold i Trollavatn-magasinet, og for landbruk).
Informasjon fra:
C materiale fra forvaltningen av området (planer, utredninger mm) (kommunale dokumenter, fylkeskommunale og statlige dokumenter, nasjonalpark-dokumenter, FRIDA -dokumenter mm) C erfaring i området med vurderinger av mulige endringer av opplevelseskvaliteter og friluftsmessige
funksjoner
C intervju med kjentfolk, lokalforvaltning, lokale friluftslivsinteresser og med reiselivsaktører som bruker området. Intervju med friluftslivets interesseorganisasjoner regionalt og nasjonalt, intervju med naturve rnets inter esseo rganisa sjon region alt.
C korre spo ndanse m ed se ntrale b edrifter og institusjo ner i fritids- o g/eller re iseliv og /eller friluftsliv mht bruksomfang
C eksisterende data om trafikk i området (hytter, jakt- og fiske, biltrafikk, tall fra reiselivssektoren i området, hyttebøker osv.) tidligere undersøkelser om effekten av vannkraftutbygging og liknende utbygginger på friluftslivet
Den samlede vurderingen av denne informasjonen gir delanalyse for konsekvenser for friluftslivet.
Det er ikke forutsatt innsamling av nye data blant fritidsbrukere eller operatører/aktører som legger til rette for fritidsbruk ut over det som vil bli gjort i utvalgte intervjuer.
Hyttebøker som informasjonskilde er brukt i analysen. Det gjelder for to private, men delvis åpne hytter ved Trollavatnet og Femtevatn. Det er svært usikkert hvor gode (representativitet, validitet) hyttebøkene er som informasjonskilde. Går friluftsbrukere stort sett innom disse hyttene, eller er det for det meste lokalkjente som gjør det? Skriver man seg da gjennomgående inn i hyttebøkene, eller er det kun noen som gjør det, og da alltid eller bare i enkelte situasjoner? Usikkerheten ved disse kildene styrkes ved det forhold at en brukerundersøkelse har vist at Lundeskaret ved inngangen til 90-tallet ble brukt relativt lite lokalt (se side 48), og at brukere fra andre deler av landet og andre land dominerer. De aktuelle hyttebøkene kan i en slik situasjon, og uten oppfølgende/understøttende undersøkelser, kun brukes med betydelig forsiktighet.
2.3 Typer konsekvenser for friluftsliv - noen kategorier
Teigland (1990) opererer med forskjellige former for konsekvenser av et utbyggingsprosjekt for frilufts- og reiselivsutøverene. Det vi her er opptatt av er effekter for bruken av området (interne effekter). Vi lar i denne sammenheng spørsmålet om hvor brukere som forlater området flytter sin bruk til ligge. Men vi må ta i betraktning nettopp dette områdets port-status: dvs Kjøsnesfjorden's mulighet og attraktivitet som en port inn og ut av breplatået.
Med en mindre endring av Teiglands kategorisering, kan vi operere med et skille mellom eksisterende brukere og potensielle brukere, som illustrert i figuren.
Friluftsbrukere
Eksisterende brukere Potensielle brukere
Atferdsendring etter inngrepet Flytter bruk til
annet område (ekstern relokalisering) 1
Flytter bruk til mindre berørt del av samme område (intern
relokalisering)
Velger annet område (ekstern reorientering) 2
Velger som før, og orienterer seg til området som før (indifferent orientering)
Nye bruksområder (substitusjon) 3
Samme bruk som før, men aksepterer ny standard
(kvalitetsjustering) 4
Figu r 3 Brukerkategorier og klassifiering av atferdsendring. Etter Teigland 1990, noe mo difisert.
For de eksisterende brukere vil det være nyttig å skille mellom to typer hovedeffekter på atferd:
- at disse flytter bruken til annet område, det vi kan kalle for en ekstern omlokalisering - at disse holder seg i området, og (i) gjør det samme i mindre berørte deler av området, (ii)
tar området i bruk på nye måter, eller (iii) fortsetter som før.
For potensielle brukere vil det være nyttig å vurdere hvorvidt disse:
- vil orientere seg mot andre områder, det vi kan kalle ekstern reorientering
- vil fremdeles orientere seg mot samme område, det vi kan kalle indifferent orientering.
Vi må selvfølgelig være klar over at selve endringen vil foregå over tid. Det gjelder den tiden det tar før konsekvenser av inngrepet foreligger, særlig virkninger på aktive prosesser. Det gjelder også bruksutviklingen, som først vil stabilisere seg etter noen sesongers bruk.
Som vi kommer tilbake til i drøftingen av atferdsendring i kapittel 4, er hovedkonklusjonen i rapporten at man primært må forvente følgende effekter ( i en rangert rekkefølge):
S En viktig atferdsendringen vil ventelig være at eksisterende brukere vil flytte bruk til et annet område (situasjon 1 i figuren), særlig gjelder dette tilreisende brukere fra regionen eller utenfor regionen
S En annen og like viktig effekt er at potensielle (mao nye) brukere, og særlig tilreisende, brukere av det klassiske friluftslivet (fjell- og brevandring særlig), må forventes å foreta en ekstern omlokalisering når valg av område skal treffes (situasjon 2 i figuren): områdets attraktivitet i det klassiske friluftslivet avtar vesentlig, og dette området vil neppe ha det rekrutteringspotensialet til friluftslivet det i dag har. Dette gjelder også områdets verdi som en attraksjon som kan utnyttes i den frilufts- og opplevelsesorienterte delen av reiselivet i området.
S I noen grad kan man også forvente at det kommer inn nye bruksmåter kommer inn (situasjon 3 i figuren). Diverse vegutløsninger kan gi rom for større bilbruk inn i områder man tidligere måtte ta seg fram til fots. Dette kan åpne både for ny bruk og nye
brukergrupper. Nå er det etter hvert flere slike områder tilgjengelig med bil, og noen attraksjon i seg selv blir ikke Kjøsnes av denne grunn.
S I noen grad kan man videre vente at samme type bruk av området som før opprettholdes (situasjon 4 i figuren), særlig av lokale friluftere. Men det vil ventelig skje med to forbehold, (1) at man bruker et område med en redusert friluftsmessig verdi, og (2) at utbyggingsområdet ikke lengre er et mål i seg selv og en opplevelse i seg selv, men snarere blir oppfattet som “transport-etappe”. Landskap går gjennom denne utbygging tapt.
En utbygging kan i en perioden skape en "sightseeing"-bruk (Teigland 1994). Brukere kommer til området for å oppleve det urørte "for siste gang" eller for å oppleve selve utbyggingen. Slike
kortsiktige effekter er observert i andre sammenhenger (Teigland 1987). Dette prosjektet vil antakelig bli gjenstand for mediedekning, noe som vil bidra til utløsing av slike effekter.
Omfanget av disse er av mindre betydning, ettersom vi i alle fall snakker om midlertidige effekter. De viser også lite om områdets verdi for friluftsliv som sådan.
3 Foreslått utbygging
Vi skal se på utbyggingen område for område. Vi har delt utbyggingen opp i 8 områder (se kart side 17B). Effekter av utbyggingen i selve utbyggingsfasen, vil vi i la ligge. Det er de permanente og langsiktige effektene på friluftslivet som står i fokus.
3.1 Landskapsrommet i Kjøsnesområdet
Som Delutredning Landskap (Grindaker 1997) beskriver er nedslagsfeltet for utbyggingen av Kjøsnesfjorden preget av en avrenningen som er basert på avsmeltingen fra Jostedalsbreen.
Vassdragene er korte og med store høydeforskjeller. Det er bekker og elver fra breelvtilsig som preges av alle typer sesong- og døgnvariasjoner. Vannføringen er størst om sommeren, og varierer over døgnet når bresmeltingen er størst. Nedslagsfeltet for prosjektet ligger stort sett over 1000 moh. Området preges av bratte fjellsider, av Lundebotn og Søgnesandsdalen ned mot fjorden.
Restfeltet er antakelig ikke tilstrekkelig til at de berørte vassdragene kan opprettholde karakteren etter utbyggingen, muligens med unntak av flomperioder. Avbøtende tiltak i form av
magasinkjøring, restvann-pålegg mm kan også endre dette noe.
Vannføringen i de uberørte vassdragene viser gradient med økende vannføring jo lengre ned en kommer i vassdraget. Denne profilen vil selvfølgelig bli beholdt etter en utbygging.
Restvannføringen vil også ha en liknende gradient.
Kjøsnesfjordens kulturlandskap er preget av lang kontinuitet i dyrking og høsting, slik det er framhevet i flere delutredninger (Grindaker 1997, Kristoffersen 1997). Dette har gitt området en mangfoldig karakter som er attraktivt friluftsmessig sett.
For en frilufter ruver Grovabreen, og Jostedalsbreen med armene/delene Troget, Marabreen og Lundebreen i landskapet. Disse, med sine breelver utgjør landemerker og sentrale
opplevelseselementer når man vandrer gjennom landskapsrommet. Landskapet framstår som vilt og under en kontinuerlig omforming, ofte med dype skar og bratte blankskurte sva. Man ser breer, skavler, egger og skar, og grønne frodige partier ned i dalsøkk og botner ned mot Kjøsnesfjorden.
Trollavatnet og Langevatnet utgjør bunnen i et større daldrag under breene som strekker seg fra Kvitevardene og Troget ut mot Gaularvassdraget. Området pulserer med variasjon i avrenning fra breen gjennom døgnet og året.
3.2 Utbyggingen
Den foreslåtte utbyggingen er et takrenneprosjekt som tar med seg vannressurser fra innerst i Trollebotn og langs hele sørvest-siden av Kjøsnesfjorden fram til Grovadalen, og videre inn i Fagredalen, Dvergsdalsdalen og Trollebotn til Trollebotnvatnet. Utbyggingen er i grove trekk skissert i kartet side 19B med vekt på de elementer som endrer landskapet (tunell og tipp Fagredalen - Trollebotn-partiet er medtatt - men presise planer mangler).
Bekkeinntak (symbolisert med grå firkanter) med gjennomslag til en transportunnell fører vann til Sægrov, hvor det legges et kraftverk i fjell. Bekkene nedstrøms bekkeinntaket vil få vesentlig redusert vannføring. De vannstrengene som blir berørt (hvor det ennå vil være en viss
restvannføring, dog ikke tilstrekkelig til at dagens karakter opprettholdes) er markert med stripete linjer. Restvannføringen vil her vise en gradient som omtalt foran.
Trollavatnet (laveste regulerte vannstand - LRV - er 964 meter, og høyeste regulerte vannstand - HRV - er 1000 meter) og Langevatnet (LRV 964, HRV 977) er eneste magasin. En
magasinkjøring på 36 meter for Trollavatn er mye. Reguleringer på 3 - 4 meter regnes som lite iøynefallende, noe som viser at dette er en svært iøynefallende regulering. Dessuten er
reguleringssonen utformet slik at 400 - 500 meter vil bli blottlagt ved LRV (Grindaker 1997).
Siden kapasiteten i anlegget totalt er liten, vil anlegget ganske sikkert ha behov for å utnytte hele magasinfleksibiliteten. På kartet side 17B er HRV vist med skravur. Naturlig vannstand er vist under skravur.
I tillegg til det kartet viser er det også mer skissemessig trukket inn muligheten for en utbygging inn i Dvergsdalsdalen. Dette kommer vi tilbake til, men vil her fokusere på prosjektets
hovedelementer.
"Hjertet" i prosjektet som økonomisk foretak, er knyttet til utnytting av ressursene i Lundebotn opp mot Lundebreen, Trollavatn-platået, Søgnesandsdalen, og i noen grad Breelvskardet og området mellom Vidunderdalsvatnet og Sægrov.
I kartet har vi delt utbyggingen inn i til sammen 7 utbyggingselementer eller -områder etter en skjønnsmessig vurdering fra et friluftsliv-synspunkt. Avgrensingen av områdene eller elementene er ikke sentral her, det viktige er at de dekker kjerner i inngrepene.
Område 1
Område 1 er ved Lundeelva fra elveosen opp elvefaret med stryk- og foss-partier, og inn til Lundebotn (se bilde figur 3).
Figur 3 Fra breelvlandskapet i Lundebotn - Område 1 (se kart) Elveosen er et brukt område for lokalt bade- og rekreasjonsliv. Strømforholdene gjør at det nord for selve elveutløpet blir brukbart badevann, på tross av at elva fører kaldt smeltevann.
Lundeelva i seg selv er en attraksjon for reisende, særlig ved Lunde Turiststasjon som ligger i dette området. Ved turiststasjonen er det utsyn til fossepartiene i Lundeelva fra utleiehytter, og selve turiststasjonen har en visuell tilknytning til elva (Kristoffersen 1997).
Det er lange breførertradisjoner på Lunde, og området er utgangspunktet for den tradisjonelt sett meste brukte turen opp til Jostedalsbreen gjennom Lundeskaret fra denne siden, over til Fjærland eller mot Gaularvassdraget mm via Område 2 i dette hjørnet av Jostedalsbreen. Dette kommer vi tilbake til.
Den viktigste endringen her er fra et friluftssynspunkt vannføring i elva som blir vesentlig redusert på to måter:
S den totale vannføringen, og
S dynamikken i dag- og årstidsvariasjoner
som er en meget sentral del av opplevelsen knyttet til en breelv (se også delutgreiing for kvartærgeologi (Aa 1997)).
Disse endringene vil berøre utsyn fra bil, samt brukere av strandosen (i hovedsak lokale brukere) og vandrere som starter eller slutter turen innenfor dette området (hvilket er et sentralt poeng, som vi skal se når turrutene skal analyseres).
Område 2
Område 2 er i Lundebotn og opp mot Lundebreen og i fjellsidene opp mot platået til Langevatn og Trollavatn.
Lundebreen og flere breelver i Lundebotn er synlige fra riksvei 5 når man kjører retningen Skei - Fjærland. Det
panorama som Lundebotn presenterer er en vesentlig del av opplevelsen fra bilvinduet mot bunnen av Kjøsnesfjorden.
I dette området går en av de mest tradisjonsrike rutene i Kjøsnes, barmarksruta opp Lundeskaret. I dette området er to store skredvifter og skredmateriale utenfor disse, samt en rekke breelver- /bekker som preger landskapet og utgjør og går over i Lundeelva, slik det er illustrert i figur 5.
Som vi kan se er dette område som et amfi hvor breelvene spiller sin “symfoni” (for å uttrykke seg i poetiske vendinger), og hvor den dynamikken som breelver kan oppvise i døgn- og
Figur 4: Lundebreen fra skarkanten på en tåkete dag - Område 3 retning Område 2 - se kart årstidsvariasjon i høyeste grad preger den intense opplevelsen dette landskapet kan tilby enhver vandrer. Friluftsmessig brukes dette området i sommer og høstsesongen.
Området må i dag betraktes som særs opplevelsesmessig verdifullt et friluftsmessig synspunkt.
Den vesentlige endring i vannføringen i dette landskapet kan vanskelig betraktes som noe annet enn en betydelig forringelse av opplevelseskvaliteter i området (se også delutgreiing for
kvartærgeologi (Aa 1997)). Det vil rett og slett miste sentrale elementer i sin opplevelsesverdi for bruk i barmarksesongen.
Avbøting her vil i første rekke dreie seg om å sikre restvannføring i barmarksesongen i området.
Dersom avbøting skal ta vare på friluftslivets opplevelseskvaliteter i området må den
volummessig være slik at de store bekke-/elvefarene i området fremdeles har vannføring nok til å framstå som godt synlige stryk og småfosser i terrenget, og variere med avsmeltingen fra breen.
Et spesielt forhold ved Område 2 er at det ligger lett tilgjengelig fra veien til Fjærland. Ved tunnellmunningen er det også opparbeidet en større parkeringsplass. Det er lett gangvei i kun 10 - 15 minutter før man er inne i Område 2. Området er skjermet fra riksveien, slik at selv en slik moderat tur med svært små krav til fysisk styrke og utholdenhet, bringer en inn i dette svært særpregede naturens teater.
Område 2 bør derfor tillegges et svært betydelig opplevelsespotensiale for et svært bredt spekter av brukere. Konsekvensene av inngrepene for området må betraktes som betydelig og negative.
I forhold til endringer av vannføring i breelvene er det ingen avbøting som vil monne, fordi det nettopp er vannet som opplevelsesfaktor som så sterkt preger området (se også omtalen av vannet som opplevelsesfaktor i delutredning for landskap (Grindaker 1997). Avbøting i forhold til det rent visuelle ved de tekniske installasjoner selv, er dette omtalt senere (se side 40)
Område 3
Område 3 er platået over Område 2. Det ligger landskapsmessig i en slags "skuff"
med 3 vegger fra Lundeskard-kanten og innover. Fra kanten er det fullt utsyn over Område 2, med karakteristiske og slående panoramaer inn mot Lundebreen (se figur 4). Herfra vil bekkeinntakene i Område 2 være godt synlige (vi antar at selve bekkeinntakene vil være lite synlige -
avhengig av avbøting - se drøfting side 40 - mens kutting av vannstrenger vil).
Snur vi oss sørover på skarkanten vil den ene veggen utgjøres av veggen opp til Marabreen, den bakre veggen av veggen opp mot Troget (breen over Trollavatn) og den tredje av Kinneklypnova og Søgnesandsnipa. Innerst i skuffen og umiddelbart under Troget, ligger Trollavatnet. Langevatn ligger foran Trollavatn.
Ferdsel i dette området må foregå på "bunnen" av skuffen og i et svært begrenset antall skar gjennom “veggene” eller slakere bakker opp mot Marabreen. Det er ingen muligheter for å legge nye ferdselsveier ut og inn av platået ut over de som allerede er i bruk. Dette er et viktig poeng.
Fra et friluftsmessig synspunkt er platået sentralt for ferdsel i denne delen av Jostedalsbreen i den forstand at stisystemet passerer her og har ingen alternative plasseringer. Dette er et viktig poeng vi kommer tilbake til i detalj.
Området framstår som skjermet fra større samfunnsmessige inngrep, og kun mildt tilrettelagt med stisystem og en mindre hytte.
På dette platået står vi midt i "takrenna" for takrenneprosjektet Kjøsnesfjorden. Her blir det omfattende inngrep og landskapsmessige endringer, godt synlige i sommer og høstsesongen og mindre synlige i vintersesongen. Inngrepene har form av oppdemning og
reguleringsmagasinering av Trollavatn (HRV 1000, LRV 964) og Langevatn (HRV 977, LRV 964). Særlig vil reguleringen av Langevatn måtte innebære en betydelig dam som vil bli godt synlig i terrenget.
I tillegg vil vannstrengen fra Langevatnelva blir regulert og vil antakelig langt på vei kunne forsvinne i landskapet. Omfanget vil avhenge av magasinkapasitet, minstevannføring og nedbørssituasjonen. Som et avbøtende tiltak bør det her kreves et reguleringsregime som opprettholder en minstevannføring i barmarksesongen som sikrer at elva fremdeles blir en markant vannvei i terrenget.
Reguleringsdammene skal bygges av masse tatt ut gjennom tunellgjennomslag fra Søgnesandsdalen. Selve dammene vil framstå som betydelige konstruksjoner som endrer
landskapet. Dammen ved Langevatn vil være godt synlig som en vegg for vandrere som kommer opp Lundeskaret og inn på platået.
Dammen ved Langevatnet er i utgangspunktet plassert slik at den ligger oppå dagens stisystem.
En helt nødvendig avbøting vil her være å legge om denne delen av stien. Se drøfting av stisystem senere i rapporten.
