Hvordan kan sykepleier oppnå god kommunikasjon og samhandling med barn innlagt på sykehus?

NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for medisin og helsevitenskap Institutt for helsevitenskap i Gjøvik

Mia Kamilla Orderløkken Tuva Benedikte Tokvam

Hvordan kan sykepleier oppnå god kommunikasjon og samhandling med barn innlagt på sykehus?

Bacheloroppgave i sykepleie Veileder: Inger Balke

Mai 2021

Bachelor oppgave

Mia Kamilla Orderløkken Tuva Benedikte Tokvam

Hvordan kan sykepleier oppnå god kommunikasjon og samhandling med barn innlagt på sykehus?

Bacheloroppgave i sykepleie Veileder: Inger Balke

Mai 2021

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for medisin og helsevitenskap

Institutt for helsevitenskap i Gjøvik

SAMMENDRAG

Tittel: Hvordan kan sykepleier oppnå god kommunikasjon og Dato: 21.5.21 samhandling med barn innlagt på sykehus?

Forfattere: Tuva Benedikte Tokvam, Mia Kamilla Orderløkken

Veileder: Inger Balke

Stikkord/nøkkelord: Barn, kommunikasjon, samhandling, sykehus og foreldre (3-5 ord)

Antall sider/ord: 38/10025 Antall vedlegg: 0

Bakgrunn: I 2018 ble 356 000 barn og unge i alderen 0-19 år lagt inn på somatiske sykehus i Norge. For barns opplevelse av møte med sykehus er kommunikasjon viktig da barn forstår og tolker informasjon annerledes enn voksne. Når barn er på sykehus er som regel foreldrene med og kan være en viktig ressurs for å kunne samhandle med barnet.

Hensikt: Finne ut hva litteratur og studier sier om hvordan man kan bruke kommunikasjon i møte med barn på sykehus og hvordan man best kan samhandle med barn og foreldre.

Metode: En litteraturstudie som inneholder seks forskningsartikler. Det er benyttet fem kvalitative forskningsartikler samt en review. Artiklene ble funnet med søkeordene; nurse-patient relations, communication, child hospitalized, child, hospital.

Resultat: Ut ifra artiklene var det fem temaer som utpekte seg; være barnets representant, involvere foreldre, kommunisere, respektere barnets autonomi og tillit.

Konklusjon: For å oppnå god kommunikasjon må sykepleier ha kunnskap om barns utvikling.

Barn i ulike aldre trenger informasjon levert på forskjellige måter. For å oppnå god samhandling med barn på sykehus må sykepleier ha kunnskaper om lovverk og etikk, da barn har rett til å bli hørt og ha en mening om sin egen behandling. På den måten føler barn seg inkludert, ivaretatt og man skaper en tillitsfull relasjon. Studien viser hvor essensielt samarbeidet mellom sykepleier, foreldre og barnet er for et optimalt sykehusopphold.

ABSTRACT

Title: How can nurses achieve optimal communication and Date: 21.05.21

interaction with hospitalized children?

Authors: Tuva Benedikte Tokvam, Mia Kamilla Orderløkken

Supervisor: Inger Balke

Keywords Child, communication, interactions, hospital, parents (3-5)

Number of pages/words: 38/10025 Number of appendix: 0

Background: In 2018 was 356 000 children and youth in the age of 0-19 were hospitalized in Norway. Communication is important when meeting hospitalized children because children understand and interpreter information different than adults. Hospitalized children are usually accompanied by their parents, and they can be an important resource when it comes to interact with the child.

Purpose: To find out what literature and studies say about communication with children who are hospitalized, and how to best interact with hospitalized children and their parents.

Method: A literature review of six research articles which consist of five qualitative research articles and one review. The articles were found using the keywords: nurse-patient relations, communication, child hospitalized, child, hospital.

Result: From the research articles there were five topics that stood out; being the child’s representative, including parents, communication, respect the child’s autonomy and trust.

Conclusion: To achieve good communication a nurse must have knowledge about children’s development. Children in different ages requires that information be delivered differently. To achieve good interactions with hospitalized children a nurse must have knowledge about the law and ethics. Children have a right to be heard and to have an opinion about their care. When doing this, children can feel included, taken care of and a trusting relationship can occur. The study shows that cooperation between nursers, parents and children are essential for an optimal hospital stay.

Innholdsfortegnelse

1.0 Innledning ... 1

1.1 Hensikt og avgrensning ... 1

1.2 Problemstilling ... 2

2.0 Bakgrunn ... 3

2.1 Historisk perspektiv og dagens perspektiv ... 3

2.2 Kommunikasjon rettet mot barns utviklingstrinn ... 3

2.3 Etisk og lovpålagt ansvar ... 5

2.4 Sykepleiers rolle ... 5

3.0 Metode ... 7

3.1 Litteraturstudie ... 7

3.2 Fremgangsmåte og databasesøk ... 7

3.3 Analyse av artikler ... 7

3.4 Inklusjon og eksklusjonskriterier ... 8

3.5 Søkestrategi ... 9

3.6 Artikler ... 10

4.0 Resultatpresentasjon ... 12

4.1 Artikkelpresentasjon ... 12

Artikkel 1: ... 12

Artikkel 2: ... 13

Artikkel 3: ... 14

Artikkel 4: ... 15

Artikkel 5: ... 16

Artikkel 6: ... 17

4.2 Resultatsammendrag ... 18

5.0 Drøfting ... 20

5.1 Kommunikasjon med barn og unge ... 20

5.2 Ivaretagelse av barn på sykehus ... 21

5.3 Involvering av foreldre og å være barnets representant ... 22

5.4 Tillit og relasjonsbygging ... 24

5.5 Barnets rett til selvbestemmelse ... 25

5.6 Pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring ... 26

5.7 Sykepleiers etiske vurderinger... 27

5.8 Etiske overveielser ... 28

5.9 Innovasjon i fag- og tjenesteutvikling ... 29

6. Konklusjon ... 30

Litteraturliste ... 31

Side 1

1.0 Innledning

«Kommunikasjon er en type samhandling der to eller flere mennesker sender og mottar budskap, og der begge parter både presenterer seg selv og budskapet sitt, og der de tolker den andre» (Håkonsen, 2014, s. 214).

I denne litteraturstudien gjøres det en vurdering av hvordan kommunikasjon påvirker barns opplevelse av møte med helsevesenet. I 2018 ble 356 000 barn og unge i alderen 0-19 år lagt inn på sykehus i Norge, hvorav 95 900 hadde døgnopphold (Statistisk Sentralbyrå, 2019). I kommunikasjon med barn må det tas hensyn til barnets alder, modenhet og utvikling, og samspillet med foreldrene. Når barn blir pasienter på sykehus, er det viktig å vite hvordan man best kan samhandle med barnet. God kommunikasjon kan medføre at barnet føler seg sett, hørt, blir betrygget i situasjonen og at de får tilstrekkelig med informasjon (Heyn, 2015).

Barn er i stadig utvikling ved at de lærer hvordan de skal håndtere situasjoner, følelser og hvordan de skal samhandle med andre. Når barn er innlagt på sykehus kan det være en skremmende opplevelse, da alt rundt dem er fremmed. Sykepleiers rolle blir å trygge barnet, gjerne sammen med foreldrene (Eide og Eide, 2017). Barn som er på sykehus har egne rettigheter ifølge lovverk og forskrifter. Pasient- og brukerrettighetsloven (Pasient- og

brukerrettighetsloven, 2001), spesialisthelsetjenesteloven (Spesialisthelsetjenesteloven, 1999) og forskrift om barns opphold i helseinstitusjoner (Forskrift om barns opphold i

helseinstitusjoner, 2001) nevner barns særskilte rettigheter når de havner på sykehus. For å kunne ta vare på barn som blir innlagt på sykehus er det derfor viktig å vite om disse lovene.

1.1 Hensikt og avgrensning

Litteraturstudien belyser hvordan kommunikasjon blir viktig i møte med barn på sykehus.

Studien vil gå inn på hva kommunikasjon er, hvordan sykepleier kan kommunisere med barn på sykehus og hvordan en kan involvere foreldre. Fokuset er barn i alderen 4-8 år og

foreldrene deres. I oppgaven er det ikke skrevet om barn med psykisk utviklingshemming, barn underlagt psykiatrien eller barnevernet. Det vil heller ikke bli gått inn på spesifikke somatiske lidelser eller barn i palliativ fase.

Side 2 1.2 Problemstilling

Hvordan kan sykepleier oppnå god kommunikasjon og samhandling med barn innlagt på sykehus?

Side 3

2.0 Bakgrunn

2.1 Historisk perspektiv og dagens perspektiv

I et historisk perspektiv har barn blitt skilt fra foreldrene når de skal ha behandling på sykehus. På 1800- og 1900-tallet ble dette begrunnet ut fra både et hygienisk prinsipp og et økonomisk prinsipp (Sunndal, 2014). Den hygieniske bakgrunnen for at foreldre ikke var med på sykehuset var for å unngå at de tok med mikrober til sykehuset. Det økonomiske handlet om at foreldre ikke hadde råd til å ta fri. På 1950-tallet fikk man mer kunnskap om

separasjonsangst, og at når barn ble skilt fra foreldrene kunne de bli passive og stille

(Sunndal, 2014). Fra 1941 og utover fikk foreldrene lov til å besøke barnet på sykehuset, og med årene ble foreldre mer og mer involvert i pleien av barn (Sunndal, 2014). I dag har barn egne rettigheter når det kommer til helsehjelp (Molven, 2015). Pasient- og

brukerrettighetsloven § 6-2 sier at «barn har rett til samvær med minst en av foreldrene eller andre med foreldreansvar under hele oppholdet i helseinstitusjon» (Pasient- og

brukerrettighetsloven, 2001 Kap. 6). Sykepleier er pliktet til å informere og opplyse pasienten rundt diagnose og alternative behandlingsformer. Hvor mye medisinsk informasjon, ord og utrykk et barn forstår er uvisst. Det er dermed viktig å informere barnet ut ifra alder og de forutsetninger som barnet har. Barn skal inkluderes og ha muligheten til å kunne medvirke når de mottar helsetjenester (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2001). Mange barn kan oppleve det vi tenker på som vanlige prosedyrer som skremmende, til og med smertefulle. Hele 90 % av barn som er på sykehus har sagt at de forbinder minimum en hendelse som skremmende når de har vært innlagt (Lindheim, 2017). Det er blant de yngre barna en mer intens redsel og smerte enn det er hos eldre barn. Disse opplevelsene kan gjøre noe med barnets forventinger i forhold til fremtidig smerte, som igjen kan bidra til at de er redde for situasjoner som de forbinder med den type smerte (Lindheim, 2017).

2.2 Kommunikasjon rettet mot barns utviklingstrinn

Kommunikasjon er en stor del av hverdagen for en sykepleier, fra å snakke med lege eller annet helsepersonell til å snakke med pasienter og pårørende (Heyn, 2015). Kommunikasjon handler om å formidle informasjon eller et budskap til en mottaker. Det er viktig å huske på at kommunikasjon er sirkulært, da informasjon sendes frem og tilbake mellom to eller flere personer (Heyn, 2015). I kommunikasjonen med barn er det viktig å ha kunnskap om de individuelle forskjellene i barns utviklingsnivå. Slik vet man hva barnet oppfatter av gitt

Side 4 informasjon (Eide og Eide, 2017). Den kognitive utviklingen til barn delte professor i

pyskologi Jean Piaget (1896-1980) inn i fire stadier, og inndelingen kom i 1973 (Håkonsen, 2014). I alderen fire til åtte år er stadiet to, reoperasjonelt stadium gjeldene. Det er på dette stadiet barnet utvikler språket sitt og sin evne til å tenke logisk. Det understrekes at selv om barnet utvikler språket sitt, så er det ikke selv i stand til å kunne tenke som en voksen. Dette må helsepersonellet være bevisst på, og ta hensyn til i kommunikasjonen med barn. Piaget mente barnets største begrensning i denne fasen er barnets egosentriske tankegang. De er i mindre grad i stand til å oppfatte og se situasjoner ut fra andre mennesker sitt perspektiv (Håkonsen, 2014). Barn i alderen 1,5-7 år er i en her og nå situasjon, og tankegangen er dermed konkret. De er ikke i stand til å løse nåværende problemer basert på tidligere

informasjon (Ruud, 2011). I åtteårsalder er barnet i større grad i stand til å tenke symbolsk og logisk. De tenker da mindre egosentrisk og forstår bedre årsaker, virkninger og

sammenhenger. På bakgrunn av dette kan barnet klare å se hendelser fra en annen synsvinkel (Ruud, 2011). Det er dermed store forskjeller på kommunikasjonen med en fireåring kontra en åtteåring (Håkonsen, 2014). Et eksempel er barn fra seksårsalder som klarer å holde på oppmerksomhet, og å skille informasjon som har stor betydning fra informasjon som har liten betydning. Dette gjør at barn på denne alderen har lettere for å kommunisere med andre (Ruud, 2011).

Kommunikasjon innebærer flere grunnelementer. I relasjoner kan kommunikasjon ses på som en blanding av respons og initiativ fra den ene part, og formidling av signaler og tegn hos den andre part (Eide og Eide, 2017). Barn har forskjellige evner til å kommunisere og oppfatte budskap. I en sykehussetting skal kommunikasjonen være profesjonell. Å være profesjonell i kommunikasjonen betyr at man ser både barnet og foreldrene som unike personer, og ikke kun som pasient og pårørende. Når man gjøre det blir kommunikasjonen personorientert (Eide og Eide, 2017). For å klare dette er det viktig å aktivt lytte og se at barnet og foreldrene har individuelle behov, verdier, mål og ønsker for opphold og behandling. I samtale må

helsepersonell være bevisst på sitt nonverbale språk, samt sitt verbale språk. Innunder nonverbalt språk inngår kroppsholdning, øyekontakt, håndbevegelser, ansiktsuttrykk, stillhet og berøring. Verbal kommunikasjon vil si kommunikasjon som innebærer bruk av;

spørsmålsstilling, pauser, oppmuntring, parafraser, sammenfatting og speiling av følelser (Eide og Eide, 2017). Ved å stille gode spørsmål som er faglig forankret vil man kunne finne ut mye om barnet og foreldrenes behov.

Side 5 2.3 Etisk og lovpålagt ansvar

I arbeidet med barn er det viktig å være bevisst på hvordan en utfører arbeidet sitt og det etiske ansvaret som følger med. Arbeidsdager preget av dårlig tid, stress og ressursmangel kan gjøre det vanskeligere å følge etiske prinsipper. En slik arbeidshverdag vil muligens også kunne påvirke tilliten til barnet. Sykepleier bør etterstrebe og følge de fire prinsippers etikk.

Herunder er prinsippene: velgjørenhet, ikke skade, autonomi og rettferdighet (Brinchmann, 2016). Velgjørenhet vil si den plikten en har til å gjøre andre godt. Prinsippet ikke skade, kan for eksempel bety å unngå uønskede hendelser som pasientskader. Ved å følge prinsippet om autonomi så lyttes det til og respekteres pasient og pårørendes beslutninger. Prinsippet rettferdighet går ut på at like tilfeller blir behandlet likt (Brinchmann, 2016).

I Barnekonvensjonen artikkel 12, Grunnloven § 104, og barneloven § 31 står det at barn har rett på å uttale seg og at de skal bli hørt (Helsebiblioteket, 2017). For at barn skal kunne bli hørt og kunne uttale seg, er en avhengig av å kunne samarbeide tett med barnets pårørende. På denne måten sikrer man at informasjon som blir gitt blir oppfattet riktig. Sykepleier må kunne følge med på hvilken type informasjon foresatte videreformidler slik at de sikrer at barnet får den informasjonen det har krav på. Barn kan trenge åpenhet rundt sin sykdom for å selv forstå situasjonen. De er da avhengig av foreldre som følger opp og klarer å formidle denne

åpenheten og ærligheten rundt sykdommen. Om foreldrene ikke klarer å tilstrekkelig videreformidle informasjonen og oppfølging av barnet, har sykepleieren en viktig rolle i å gjøre dette (Helsenorge, 2021). Informasjonen må tilpasses barnets utviklingsnivå, forståelse og den må være hensiktsmessig. Lov om pasient- og brukerrettigheter §2 sier at alle pasienter, herunder barn, har rett på helsehjelp som er nødvendig fra spesialisthelsetjenesten (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2001). Ifølge spesialisthelsetjenesteloven §2-2 er helsepersonellet pliktet til å kunne utføre denne helsehjelpen på en forsvarlig måte

(Spesialisthelsetjenesteloven, 1999). En skal kunne overholde sine arbeidsoppgaver og utføre jobben slik at pasienten/barnet får et sykehusopphold som er koordinert og helhetlig.

2.4 Sykepleiers rolle

Virginia Henderson (1897-1996) mente «sykepleierens særegne funksjon består i å hjelpe mennesket, enten det er sykt eller friskt, til å utføre de handlinger som bidrar til helse eller gjenvinning av helse (eller til en fredfull død)» (Holter, 2015, s. 111). Hvis man skal ta utgangspunkt i Henderson, så blir sykepleiers rolle i møte med barn innlagt på sykehus å

Side 6 hjelpe dem til å utføre handlinger som bidrar til helse eller gjenvinning av helse. Dette kan innebære å opprette en relasjon til barnet og foreldrene, og de kan da veiledes til den beste pleien. Det kan være å tilrettelegge for lek og andre aktiviteter som ikke fokuserer på sykdom og å sørge for at barnet føler seg trygg på prosedyren de må igjennom. En sykepleier har flere roller ut ifra tilstanden til pasienten. Et kritisk sykt barn kan trenge hjelp fra sykepleieren til å ivareta sine grunnleggende behov og ønsker, som han/hun da ikke er i stand til å gjennomføre selv. En friskere pasient kan kun trenge motivasjon og veiledning, for å så klare å utføre handlinger (Holter, 2015). I noen tilfeller kan det hende at barnet kun trenger noen å snakke med og sykepleieren blir da en samtalepartner. For å kunne gjøre dette er det derfor vesentlig å bli godt kjent. Sykepleieren kan se hvilke behov pasienten har og sette i gang tiltak ut ifra hjelpebehovet (Mathisen, 2015). Det er viktig at sykepleieren lytter til foreldrene, da det er de som kjenner sitt barn best og kan være en ressurs.

Side 7

3.0 Metode

3.1 Litteraturstudie

Metoden for denne bacheloroppgaven er litteraturstudie. En litteraturstudie er en systematisk oversikt over artikler og fagstoff om et emne (Helsebiblioteket, 2016a). I oppgaven er kravet å komme frem til fem til åtte artikler som er relevante for problemstillingen. De valgte artiklene består av kvalitative studier og en systematisk oversikt. Kvalitative studier går ut på å finne dybdekunnskap om menneskelige egenskaper og dynamiske prosesser. En systematisk

oversikt skaffer en oversikt over forskning, eksisterende kunnskap og avdekker kunnskapshull (Thidemann og Thidemann, 2019). Artiklene sammen med retningslinjer og fagstoff, dannet en oversikt for å kunne svare på problemstillingen. Under er det beskrevet fremgangsmåten for å finne, vurdere, oppsummere artikler og fagstoff for bacheloroppgaven.

3.2 Fremgangsmåte og databasesøk

Relevante artikler ble funnet ved bruk av databasene Cinhal og Medline. I tabell 2 og 3 er det en oversikt over søkeordene og antall treff som kom frem i databasene. Tabell 4 viser en oversikt over hvilke artikler som ble funnet i de forskjellige databasene og med hvilke kombinasjoner. For å finne fagstoff ble det brukt pensumbøker, annet fagstoff og

nettressurser. Når det kommer til nettressurser ble det gjort kritiske vurderinger til hvilke nettsider som ble brukt. De ble kontrollert slik at nettsidene skulle være trygge kilder. For å finne søkeord til bruk i databaser ble det først funnet søkeord på norsk ut ifra

problemstillingen. Deretter ble nettsiden mesh.uia.no (MeSH) brukt for å oversette søkeord fra norsk til engelsk.

3.3 Analyse av artikler

Når søkene ble foretatt og utvelgelsen av artikler startet ble inklusjons- og

eksklusjonskriteriene brukt, se tabell 1. Artiklene ble plukket ut som relevante etter å ha sett på land, språk, overskrift og abstrakt. Hvis artikkelen var relevant ble den tatt med videre for en nøyere gjennomgang. Antallet artikler som ble med videre var 19 stykker. For å kunne sortere ut hvilke artikler som skulle brukes ble det brukt sjekklister. Sjekklistene som ble brukt ble hentet fra helsebiblioteket (Helsebiblioteket, 2016b). Ut ifra sjekklistene så vi blant annet etter om artiklene hadde klart formulerte problemstillinger og om designet var velegnet for å svare på problemstillingen. I tillegg så vi på om resultatet kunne stoles på, hva resultatet

Side 8 var og om resultatet var relevant for vår oppgave (Helsebiblioteket, 2016b). Andre kriterier for artikler var at de skulle være fagfellevurdert, relevante for problemstillingen og publisert etter år 2000. Det ble også vurdert om artiklene hadde overføringsverdi til Norge. Alle artiklene unntatt en ble funnet via søking på databaser. Artikkel nummer seks ble funnet via artikkel fire sin referanseliste. Ut ifra konteksten i den originale artikkelen virket referansen som relevant for vår problemstilling. Artikkelen gikk gjennom den samme prosessen for utvelgelse som de andre artiklene, og ble dermed også kontrollert gjennom sjekkliste.

Artikkelen får frem hvordan barn takler sykehusrelatert frykt og hvordan man kan ta hensyn til dette i kommunikasjonen med barn.

3.4 Inklusjon og eksklusjonskriterier

Inklusjonskriterier Eksklusjonskriterier

Fagfellevurdert Artikler som har leger eller andre behandlere sitt perspektiv

Kvantative og kvalitative studier Artikler publisert før år 2000 Relevante for problemstillingen Artikler som ikke er fagfellevurdert Artikler publisert etter år 2000 Artikler som omhandler kommunikasjon

med voksne pasienter.

Artiklene må omhandle barn mellom fire og åtte år

Studier og artikler fra land som ikke er engelsk språklige, samt fra u-land.

Artiklene må omhandle barn som er innlagt på sykehus

Artikler som omhandler behandling utenfor sykehus

Omhandler kommunikasjon Artikler som ikke er relevante for problemstillingen

Artikler som har et sykepleieperspektiv IMRAD struktur

Følger etiske retningslinjer

Utført i land med overføringsverdi til norsk praksis

Tabell 1

Side 9 3.5 Søkestrategi

Søkeord Medline Antall treff Kombinasjoner Antall treff

1: Child 1955119 8. 1 and 2 and 5 and 6 68

2: Hospitals 282843 9. 6 or 7 255214

3: Child, Hospitalized 6814 10. 1 and 2 30743

4: Nurse-Patient Relations 35617 11. 3 or 10 36649

5: Communication 319828 12. 4 and 5 and 11 80

6: Nursing 2555214

7: Pediatric Nursing 17541

Tabell 2

Søkeord Cinahl Antall treff Kombinasjoner Antall treff

1: Child 693210 8. 3 and 5 and 6 0

2: Hospitals 123816 9. 6 or 7 29078

3: Child, Hospitalized 4991 10. 3 and 5 436

4: Nurse-Patient Relations 29166 11. 7 and 10 173

5: Communication 291876 12. 4 and 11 46

6: Practical Nurses 5957 7: Pediatric Nursing 23143

Tabell 3

Side 10 3.6 Artikler

Database Kombinasjonsnummer Artikkel Artikkelnummer

Medline 12 An Integrative Review of

communication Between Parents and Nurses of Hospitalized Technology- Depentdent children

1

Cinahl 12 Nurses´perspectives on supporting

children during needle- related medical procedures

2

Medline 12 Children`s participation in the decision-making process during hospitalization: An observational study

3

12 Children`s experiences as hospital in-patients: Voice, competence and work.

Messages for nursing from a critical ethnographic study

4

Cinahl 12 Characteristics of being

hospitalized as a child with a new diagnosis of type 1 diabetes: a phenomenological study of children`s past and present experiences

5

Artikkel 4 Funnet i artikkel fire sin referanseliste

Coping with hospital-related fears:

experiences of pre-school-aged children

6

Tabell 4

Side 11 3.7 Kildekritikk

Artikkel nummer en handler om barn som er avhengig av teknologi, som for eksempel respirator, for å opprettholde en vital funksjon. Funnene i denne artikkelen kan derfor avvike i forhold til vår problemstilling.

Artikkel nummer to er en kvalitativ studie med 14 deltakere. Studien tok kun for seg sykepleiere på en barneavdeling. Ved å gjennomføre studien på flere avdelinger kunne det kommet frem synspunkter fra andre settinger hvor barn er på sykehus.

Artikkel nummer tre er fra år 2002 og det kan ha skjedd endringer i tilnærmingen til barn på sykehus siden den gang. Dette er viktig å være klar over. Det er en liten studie med 24

deltakere, men aldersspennet på deltakerne var fra fem måneder til 18 år. Dette kan ha hatt en effekt på resultatet.

Artikkel nummer fire er en liten studie som gikk over to faser. I fase en var det seks

deltakere i alderen 9-15 år, og i fase to var det ni deltakere i alderen 5-14 år. Få deltakere kan ha hatt noe å si for resultatet og overføringsverdien. Studien er gjort på en spesialavdeling, noe som også kan ha påvirket resultatet.

Artikkel nummer fem bruker to tidligere studier for å komme frem til resultatet. Den ene studien går på voksnes minne om sykehusinnleggelser i barndommen, mens den andre studien brukte barn som var innlagt på sykehus. Studien er rettet mot diabetes type 1 og opplevelsene deltakerne har rundt sykehusinnleggelse, og diabetes kan være annerledes enn hva andre opplever med andre innleggelsesårsaker. Det er få deltakere i studien, noe som kan påvirke overføringsverdien.

Artikkel nummer seks er en studie hvor deltakerne var med frivillig, og var fra en liten del av Finland. Det at deltakerne kom fra en liten del av Finland kan gjøre noe med

overføringsverdien av resultatet. Modenheten til deltakerne kan også ha hatt noe å si for resultatet da ikke alle deltakerne hadde samme evne til å konsentrere seg under intervjuet eller til å verbalisere tankene sine. Artikkelen omhandler barns frykt på sykehus, og har ikke kommunikasjon som et hovedtema.

Side 12

4.0 Resultatpresentasjon

4.1 Artikkelpresentasjon

Artikkel 1: An Integrative Review of communication Between Parents and Nurses of Hospitalized Technology-Depentdent children

Tidsskrift: Worldviews on Evidence-Based Nursing Forfatter: Giambra, Stiffler og Broome (2014)

Land: USA

Studiens hensikt:

Studien omhandler samarbeidet med foreldrene til syke barn i aldersgruppen 0- 18 år. Hensikten var å finne svar på hvilke metoder for kommunikasjon som brukes for å forbedre gjensidig forståelse av optimal behandling for barnet.

Nøkkelord: Communcation, hospitalized, nurse, parent, pediatric og technology- dependent Metode: Metoden som ble brukt var integrative review av både kvalitative og kvantitative

studier. Søkeordene ble brukt i databaser som Cinahl og Medline for årene 2000- 2014. Innsamlet data ble deretter gruppert etter temaer og sammenlignet på tvers av studier, design, populasjon og innstillinger.

Studiens resultat:

Ut ifra artiklene er det viktig å gi foreldrene en aktiv rolle når det kommer til beslutninger rundt barnets behandling. Forfatterne kom frem til at forholdet mellom sykepleier og foreldre var essensielt. I dette forholdet var tillitt og respekt til

hverandre de største behovene. For å styrke forholdet mellom foreldre og

sykepleier, måtte sykepleier ha medlidenhet, empati og snillhet, i tillegg til positiv sosial kompetanse. Disse punktene kunne positivt påvirke kommunikasjonen og deretter forholdet mellom sykepleier og foreldre. Evnen til å lytte til foreldrene var også utslagsgivende. På den måten kunne sykepleier ta hensyn og forstå foreldres behov, samt la foreldre få mulighet til å stille spørsmål og komme med forslag rundt barnets behandling. Forfatterne kom også frem til at sykepleieren måtte ha egenskaper til å bruke sin kunnskap i møte med barnet, samt opplæring av foreldre.

Disse egenskapene ville styrke tillitten, forholdet til foreldre og sørge for gjensidig forståelse.

Relevans for

oppgaven:

Studien viser viktigheten av kommunikasjon for et godt samarbeid mellom foreldre, barnet og sykepleier. Denne kommunikasjonen viste seg som avgjørende for et optimalt sykehusopphold for barnet.

Side 13 Artikkel 2: Nurses´perspectives on supporting children during needle- related medical

procedures

Tidsskrift: International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being Forfatter: Karlsson et al. (2014)

Land: Sverige Studiens

hensikt:

Formålet var å beskrive barnets opplevelse av å få støtte under nål-relaterte medisinske prosedyrer (NRMP) ut ifra sykepleierens perspektiv. Dette grunnet at barn oppga NRMP som deres største frykt på sykehuset. Studien ville også finne ut av hvordan barn håndterer disse prosedyrene, og den støtten de får.

Nøkkelord: Lived experience, caring science, younger children, phenomenology, reflective lifeworld research

Metode: Metoden som ble brukt i studien var intervjuer. Studien inneholdt 14 deltakere som gjennomførte til sammen 20 intervjuer. Seks deltakere ble intervjuet to ganger.

Intervjuene omhandlet sykepleiernes observasjoner i forhold til nål-relaterte prosedyrer.

Studiens resultat:

Forfatterne kom frem til at foreldres tilstedeværelse og samtaler var den viktigste støtten barn kunne få under nål-relaterte medisinske (NRMP) prosedyrer.

Prosedyrene bestod av allergitester, blodprøver, perifert venekateter, sentralt venekateter og injeksjoner. Forfatterne så at det var essensielt å bygge et godt forhold til barnet. Dette kunne opparbeides ved å småprate med barnet, vise frem utstyr, tilpasse informasjonsmengden og å bruke metaforer for å forklare hva som skulle skje. En annen ting forfatterne fant var nødvendigheten av at sykepleier kunne tolke kroppsspråk. Ved å gjøre dette kunne sykepleier se om foreldrene var utrygge og ute av stand til å støtte barnet og sette i gang tiltak ut ifra dette.

Gjennom kroppsspråk kunne sykepleier også se om barnet var redd eller virket utrygg. For å oppnå samarbeid mellom barnet og sykepleieren så forfatterne at lek var virkningsfullt. Sykepleierne måtte ta seg god tid til barnet da dette kunne redusere frykt og øke barnets følelse av kontroll før NRMP. Når det kom til selve gjennomføringen av NRMP så forfatterne at det å oppmuntre barnet virket

støttende.

Relevans for

oppgaven:

Artikkelen kommer med flere tiltak innenfor kommunikasjon som en sykepleier kan bruke i møte med barn.

Side 14 Artikkel

3:

Children`s participation in the decision-making process during hospitalization: An observational study

Tidsskrift: Nursing Ethics Forfatter: Runeson et al. (2002) Land: Sverige

Studiens hensikt:

Forskerne ville finne ut hvor delaktige barn er i beslutninger som omhandler deres egen behandling.

Nøkkelord Children; grading; observational study; participation in decision making

Metode: Metoden som ble brukt var ikke-deltakende observasjon. Notatene fra observasjonen ble deretter analysert. Etter å ha analysert notatene kom forskerne frem til 137 situasjoner som omhandlet barns deltakelse i beslutningsprosesser. Disse situasjonene ble deretter delt opp i 5 grupper. For å gjøre dette brukte forskerne instrumentet Scale of Participation in Decision-making.

Studiens resultat:

Forfatterne fant at barns deltakelse i beslutninger ikke var optimal i 21 av

situasjonene. I de situasjonene fant forfatterne ut at normale samtaler mellom ansatte og barn ikke fant sted. I 43 av situasjonene så forskerne at barns deltakelse i

beslutninger var optimal. Barnet fikk informasjon, var deltakende i

beslutningsprosessen og i noen tilfeller ble det gjort kompromisser. Passende alternativer ble lagt frem istedenfor det som originalt var planlagt. Studien indikerer at barn fikk lov til å være med å bestemme i varierende grad og i noen situasjoner burde de fått lov til å bestemme mer. I 65 av de 137 situasjonene kom det frem at barnas meninger og ønsker ble helt eller delvis respektert. I 91 av situasjonene viste det seg at barns deltakelse var optimal. Det kan være at noen av disse situasjonene skjedde med barn som ikke turte å si noe. Foreldre tok sjeldent barnets side i situasjoner som var vanskelig for barnet. Artikkelen antyder at hvis foreldre hadde tatt barnets side i større grad, kunne det hende at barnet følte seg tryggere. Dette kunne igjen ha hatt betydning for barnets muligheter for deltakelse i beslutninger.

Relevans for

oppgaven:

Studien kommer med punkter som kan være viktige for sykepleier i kommunikasjon med barn. Videre kan punktene hjelpe med å sørge for at barn blir delaktig i

behandlingen. Studien viser at det er nødvendig å tenke på barnets autonomi, og ved å gjøre dette kan barnet få eierskap til situasjonen.

Side 15 Artikkel 4: Children`s experiences as hospital in-patients: Voice, competence and work.

Messages for nursing from a critical ethnographic study Tidsskrift: International Journal of Nursing Studies

Forfatter: Livesley og Long (2013) Land: England

Studiens hensikt:

Å utvikle innsikt i forhold til barns subjektive tolkning og kunnskap om det å være pasienter på sykehus.

Nøkkelord: Children and young people; Children in Hospital; Children`s voice; Critical ethnography; Qualitative research; Hospital in-patients; Children and young people`s nursing

Metode: Et utvalg av barnevennlige strategier tilpasset alder ble brukt for å engasjere barn i fase 1. I fase 2 ble det brukt over 100 timer feltarbeid i en periode på seks måneder på barn innlagt på sykehus. Det ble brukt observasjon, intervjuer, lek og aktiviteter som hovedmetoder. Data ble analysert ved bruk av systematisk sammenlignende metode (constant comparative methods).

Studiens resultat:

Avdelingen hvor studien foregikk var et sted hvor barn slet med å finne rom hvor deres kompetanse og stemme ble hørt. Barns stemme ble manifestert i det som ble sagt, men også via non-verbale mekanismer som å motstå, snu seg vekk og å være stille. Selv om alle barna delte følelsen av å være i trøbbel, så var anerkjennelsen av deres kompetanse avhengig av forholdet til sykepleier, sammen med andre

strukturelle og materielle faktorer. Barna jobbet hardt for å opprettholde posisjonen som kunnskapsrike individer. Når de ikke klarte dette, var de avhengig av støttende voksne. I de tilfellende hvor barna ikke hadde støttende voksne ble de overlatt til seg selv i større grad, og fikk minimum med pleie fra sykepleier.

Sykehusavdelingen var et sted hvor barns stemme i liten grad ble hørt. I de tilfellene hvor barns meninger ble hørt, ble de sett på som en utfordring/byrde.

Stille, syke og sjenerte barn som var alene på sykehus fikk som regel sine behov oversett, og de fikk standard pleie fra sykepleier. Det kan være behov for en mer inkluderende og deltakende modell for sykepleie til barn.

Relevans for

oppgaven:

Studien sier noe om hva barn trenger fra sykepleier når de er innlagt på sykehus.

Side 16 Artikkel 5: Characteristics of being hospitalized as a child with a new diagnosis of type 1

diabetes: a phenomenological study of children`s past and present experiences Tidsskrift: BMC Nursing

Forfatter: Ekra, Korsvold og Gjengedal (2015) Land: Norge

Studiens hensikt:

Hensikten med studien var å identifisere mulige kjennetegn på barns egne

erfaringer fra det å være på innlagt på sykehus med diabetes type 1. Studien viser forskjeller fra et historisk perspektiv i perioden 1950-1980 og til i dag, tross for de mange utvendige endringene.

Nøkkelord: Childhood; Vulnerability; Agency; Hospital environment; Lifeworld phenomenology; Chronic illness

Metode: Denne studien presenterer en videre analyse av data innsamlet fra to tidligere fenomenologiske studier. 12 voksne og ni barn som hadde vært innlagt på sykehus med nyoppdaget diabetes type 1 i alderen 6-12 år var med i studiene. Metoden som ble brukt på de voksne var intervjuer hvor de fortalte om sine opplevelser i

barndommen. En blanding av observasjon, dybdeintervju og bilder var metoden som ble brukt på barna. En hermeneutisk fenomenologisk metode ble brukt for å analysere data.

Studiens resultat:

Analysen avslørte en meningsfull struktur, som beskrev spenninger mellom

sårbarhet og autonomi i opplevelsen av å være innlagt på sykehus som barn, både i dag og i fortid. Erfaringene kan videre bli karakterisert som fremmedgjøring versus anerkjennelse, og som passivitet versus aktivitet, både når det kommer til

innleggelse og sykdom. I dag ser barn i større grad på seg selv som aktive og kompetente individer som klarer å håndtere sin egen sykdom. Tidligere så barn på seg selv som mer sårbare og mindre kompetente i forhold til miljø og egen sykdom.

I dag, som tidligere ønsker barn å være involvert i egen sykdom, samtidig som de ønsker å dele ansvaret eller å gi ansvaret over til voksne. Det å leve med diabetes viste seg å være krevende og påvirket barns hverdag.

Relevans for

oppgaven:

Det å balansere barns sårbarhet og autonomi virker som den beste måten å gi omsorg og pleie til barn innlagt på sykehus.

Side 17 Artikkel 6: Coping with hospital-related fears: experiences of pre-school-aged children Tidsskrift: Journal of Advanced Nursing

Forfatter: Salmela, Salanterä og Aronen (2010)

Land: Finland Studiens

hensikt:

Studiens hensikt er å vise hvordan 4-6 åringer håndterer frykt assosiert med sykehusinnleggelse og hvordan de forklarer deres egne erfaringer.

Nøkkelord: Coping; fear; hospital; nursing; pre-school-ages children; qualitative research Metode: En kvalitativ metode ble valgt ved å bruke en målrettet gruppe bestående av 89

barn. Data ble samlet inn ved å bruke halvstrukturerte intervjuer fra 2004 til 2006.

Dataen ble analysert ved å bruke Colaizzi sin metode for fenomenologisk analyse.

Studiens resultat:

Barns erfaring med å håndtere sykehusrelatert frykt bestod av ti hovedelementer;

glede, positive bilder, sikkerhet, selvsikkerhet, omsorg, å forstå meningen med situasjonen, deltakelse, be om hjelp, omjustere og beskytte seg selv.

Mestringsstrategiene under innleggelsen ble beskrevet av barna som kjente og en del av hverdagslivet. Studien viser at man må lytte til barn og oppmuntre dem til å bruke subjektive mestringsstrategier. Det viser seg at barn har mest nytte av mestringsstrategiene som de beskriver spontant. Barn trenger motivasjon til å få uttrykt redsler og ønsker. De trenger også støtte til å få bygd opp selvtilliten rundt bruken av mestringsstrategier. Det er viktig å observere barns individuelle

mestringsstrategier. Førskolebarn trenger informasjon og veiledning slik at de kan orientere seg når det kommer til ukjente situasjoner. På den måten kan de delta i beslutninger som omhandler deres dagligliv. Mest av alt så trenger de muligheter for lek og å få oppleve glede. Barn kan også lære mestringsstrategier som gir dem aktive og positive roller.

Relevans for

oppgaven:

Som sykepleier er det av stor betydning å være klar over barns mestringsstrategier, slik at man kan hjelpe dem i situasjoner som er skremmende. Når man er klar over mestringsstrategiene til barnet, kan man bruke kommunikasjon for å støtte barnet i bruk av disse.

Side 18 4.2 Resultatsammendrag

Artiklene som ble plukket ut som relevante for problemstillingen ble gjennomgått og analysert for å finne temaer som gikk igjen. Temaene var; være barnets representant, involvering av foreldre, kommunikasjon, respekt av barnets autonomi og ha tillit.

Å være barnets representant, sammen med involvering av foreldre, kom frem som et viktig punkt i flere av studiene. Karlsson et al. (2014) skriver at det er avgjørende for barnets trygghetsfølelse å få støtte fra foreldrene. I de tilfellene hvor foreldre ikke klarer å gi støtte til barnet kan det bli sykepleiers oppgave. Ekra, Korsvold og Gjengedal (2015) skriver at barn ønsker å dele eller å gi fra seg ansvar til voksne. Å involvere foreldre henger sammen med å være barnets representant. I studien til Giambra, Stiffler og Broome (2014) kommer det frem at involvering av foreldre gjennom kommunikasjon er avgjørende for at barnet skal få et optimalt sykehusopphold. Salmela, Salanterä og Aronen (2010) skriver at barn håndterer sykehusrelatert frykt ved å ha foreldre til stede og ved hjelp fra sykehuspersonell. Runeson et al. (2002) skriver derimot om tilfeller der foreldre ikke er på barnets side. Dette kom frem ved at foreldre ikke viste interesse i å delta i barnets behandling, og tok sykepleiers side under prosedyrer (Runeson et al., 2002).

Temaet kommunikasjon går igjen i studiene. Kommunikasjon omhandler det verbale og det non-verbale som kroppsspråk. Karlsson et al. (2014) skriver om viktigheten av at sykepleier er klar over barnets kroppsspråk når det gjennomgår nål-relaterte medisinske prosedyrer.

Barnets kroppsspråk kan være et avgjørende verktøy for å forstå hva barnet mener. Barn kan reagere forskjellig; alt fra å være veldig verbale til å være helt stille. Runeson et al. (2002) skriver at det er nødvendig å ta hensyn til de stille barna. Det kan hende de ikke er enige i det som blir gjort, men tør ikke å si ifra. Salmela, Salanterä og Aronen (2010) skriver blant annet om viktigheten av å lytte til barnet, og å oppmuntre barnet til å snakke om mestringsstrategier når det kommer til sykehusrelatert frykt. Barn må bli oppmuntret til å utrykke redsler og ønsker og de må bli betrygget. På denne måten kan de utvikle selvtillit når det kommer til å bruke mestringsstrategier (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010).

Autonomi henger sammen med kommunikasjon, og for at barnet skal kunne ha autonomi må det få informasjon. En måte å gi informasjon til barnet på er gjennom lek. Ved å bruke lek kan barnet bli mer engasjert i situasjonen eller prosedyren og det kan gi støtte til barnet under prosedyren (Karlsson et al., 2014). Informasjonen som blir gitt til barn må være tilpasset

Side 19 alder, kompetansenivå og i forhold til hva de forstår av informasjon (Runeson et al., 2002).

Barn kan også bruke informasjon som en mestringsstrategi. Salmela, Salanterä og Aronen (2010) skriver at barn liker å bli involvert i pleien, på den måten kan de få kjennskap til det som skal skje og bli mindre redde. Sykepleier må også være klar over aspekter hvor barn kan miste autonomi. Dette kan handle om enkle ting som kontroll over lysbryter, TV, adgang til lekerom og mat (Livesley og Long, 2013). Det å skru av lysbryteren kan være en symbolsk handling fra sykepleier for å representere det å skru av barna (Livesley og Long, 2013).

Livesley og Long (2013) skriver at barns stemme og kompetanse kan være en utfordring for helsepersonell og foreldre.

Temaet tillit er viktig når det kommer til barn på sykehus. Tilliten mellom sykepleier og foreldre blir dratt frem som viktig i studien til Giambra, Stiffler og Broome (2014). Dette går blant annet ut på å respektere hverandres kunnskapsnivåer. Et annet punkt er tilliten mellom barnet og sykepleier. Livesley og Long (2013) skriver at barn har en tydelig oppfatning om hva en god sykepleier er. For barn er det viktig at sykepleier gjør ting ordentlig, og når han eller hun sier de skal gjøre det (Livesley og Long, 2013).

Side 20

5.0 Drøfting

5.1 Kommunikasjon med barn og unge

Giambra, Stiffler og Broome (2014) viser at barn er avhengig av omsorgspersoner for å føle seg trygge. Barn ønsker også gjerne å ha kontroll på situasjonen for å føle trygghet. Denne kontrollen kan bli vanskelig for barnet å ha når det er innlagt på sykehus, med ukjente

omgivelser og ukjente personer (Ekra, Korsvold og Gjengedal, 2015). Kontrollen kan også bli fratatt hvis barnet ikke vet hva som skal skje. Barnet blir da avhengig av trygghetsskapende helsepersonell, som kan formidle informasjon på en lett og forståelig måte (Eide og Eide, 2017). I følge helsepersonelloven §39 er helsepersonell pliktige til å føre journal

(Helsepersonelloven, 1999). Behandlingsplan er en del av pasientens journal.

Behandlingsplanen skal være så konkret som mulig, oppdatert og ha som formål at

behandlende personell til enhver tid vet hvilken behandling pasienten trenger (Hellesø, 2015).

Ut fra planen skal det komme frem hvilke utfordringer, ressurser, mål og tiltak som er bestemt for pasienten. Hvis det er en spesiell metode for kommunikasjon som funger på barnet er det hensiktsmessig hvis denne er dokumentert i en behandlingsplan. Opplysningene skal kunne hjelpe neste helsepersonell som skal ha ansvar for barnet (Hellesø, 2015). Sykepleieren skal være løsningsorientert, og har en viktig rolle i å veilede barnet og familien. Opplæring av for eksempel bruk av blodsukkerapparat kan være en del av det. I en veiledningssituasjon er det også nødvendig å kunne motivere pasient og pårørende til å ønske å lære og kunne bruke utstyret (Eide og Eide, 2017).

Artikkelen til Karlsson et al. (2014) viser at sykepleierne er bevisste på sin nonverbale kommunikasjon, og forteller at barn har lett for å gjennomskue hva de egentlig uttrykker. Det viste seg i studien til Karlsson et al. (2014) at sykepleieren også hadde en viktig jobb i å tolke barnet sitt kroppsspråk. Barnet kunne ha fått god informasjon om prosedyren, uttrykket at det var forberedt og klar, men så trukket seg unna når han eller hun så nåla. Sykepleierne uttrykte at de også tolket foreldrene sitt kroppsspråk under prosedyrer for å se om de følte seg trygge.

Et eksempel som er vist i studien til Karlsson et al. (2014) var å fysisk vise frem medisinsk utstyr, eller gjennom lek som å prøve prosedyren først på en dukke. Lek kunne også være en måte å takle frykt på (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Lek eller andre aktiviteter på sykehuset, som å se på tv eller spille spill, tilførte barna glede. Det distraherte dem fra å tenke på det som var skummelt (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Humor er en form for

Side 21 kommunikasjon som kan være en viktig ressurs i møte med barn på sykehus. Humoren kan hjelpe familien til å redusere frykt og spenning (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Det som er viktig å reflektere over er hvilke settinger en bruker humoren i. Som helsepersonell bør en være svært forsiktig med å bruke sarkasme og ironi, da dette gjerne har negativt

innhold rettet mot en annen (Eide og Eide, 2017). Ved bruk av ironi er en også avhengig av at den andre part forstår dette. Kommunikasjon via sarkasme og ironi egner seg dermed ikke i kommunikasjon med barn og deres foreldre, da de fleste barn ikke forstår ironi (Ruud, 2011).

I studien til Karlsson et al. (2014) kommer det frem at sykepleiere synes bruken av metaforer virker effektivt i kommunikasjon med barn. Spesielt når det kommer til prosedyrer som perifert venekateter (PVK). Et eksempel fra studien er et lite fly; flyet kan fylle drivstoff når man skal administrere medisiner. I de tilfellene PVKen ikke treffer kan man si at flyet krasjet.

(Karlsson et al., 2014). Ved bruk av metaforer må man tenke på alderen til barnet, da barn i førskolealder kan ha problemer med å forstå metaforer. Grunnen til dette er at de tenker konkret og da kan metaforer bli for abstrakte (Ruud, 2011). Kommunikasjon brukes ikke bare til å bli kjent med barnet og foreldrene, men også til å gi informasjon om hva som skal skje på sykehuset. Før en prosedyre skal utføres brukes kommunikasjon til å informere barnet. Slik vet barnet hva som skal skje, og den som utfører prosedyren får vite hva barnet tenker og mener rundt prosedyren. Dette er et viktig punkt, da det tillater barnet å være med å bestemme hva som skal skje og hvordan det skal skje (Runeson et al., 2002).

5.2 Ivaretagelse av barn på sykehus

I artikkelen «Å ivareta barn på generell intensivavdeling – intensivsykepleieres erfaringer»

(Gravdal, Sandnes og Gundersen, 2020) kan man hente ut kunnskap som kan brukes generelt i behandlingen av barn på sykehus. I intervjuer med sykepleierne kom det frem at mange syntes det var skummelt å behandle barn. Grunnen til dette var at behandling av barn var noe de ikke gjorde så ofte. Det som kan trygge sykepleierne i behandlingen av barn, er gode forberedelser som for eksempel gode oppslagsverk og prosedyrer som skal brukes når det kommer til behandling (Gravdal, Sandnes og Gundersen, 2020). I Forskrift om barns opphold i helseinstitusjoner (2001) står det at de som jobber med barn må ha kunnskap om utviklingen til barn og hvilke behov de har. I tillegg må personalet ha kunnskap om reaksjoner som barn kan få i forhold til diagnose og sykehusopphold, og de må kunne veilede og informere barn og foreldre (Forskrift om barns opphold i helseinstitusjoner, 2001). Andre tiltak kan være

Side 22 egne fagdager og simuleringer som handler om behandling av barn. Samarbeid ble også trukket frem i studien. Det var viktig at kollegaer og leger samarbeidet, men det var også viktig med samarbeid mellom pårørende og med barnet. For å få til dette ble det påpekt at god kommunikasjon var avgjørende (Gravdal, Sandnes og Gundersen, 2020). Studien til Giambra, Stiffler og Broome (2014) påpeker viktigheten av å etablere et forhold mellom sykepleier og foreldre. Faktorer som kan påvirke kommunikasjonen mellom foreldre og sykepleier på en positiv måte kan være sykepleiers empati, medfølelse og snillhet. Videre var det viktig å kunne håndtere emosjonelle utbrudd og å kunne gi emosjonell støtte til foreldre (Giambra, Stiffler og Broome, 2014).

Ved ivaretagelsen av barn på sykehus er det hensiktsmessig å være klar over at voksne kan ha et annet perspektiv på situasjonen enn det barnet har. Et barneperspektiv fra den voksnes side går ut på barns erfaringer, oppfattelse, handling og tilstand, sett utenifra med barnets beste interesse i tankene. Et barneperspektiv fra barnet selv handler om deres egne perspektiver på de samme tingene, basert på hva de selv mener er viktig (Söderbäck, Coyne og Harder, 2011).

I følge Söderbäck, Coyne og Harder (2011) er disse perspektivene viktig hvis man skal behandle barn på sykehus, med et barnevennlig fokus som sikrer barns rettigheter. Man må også være klar over at disse perspektivene kan komme i konflikt med hverandre, da

sykehusprosedyrer og situasjoner er komplekse. Det helsepersonell og foreldre kan mene er det beste for barnet kan være det motsatte av det barnet selv mener er det beste (Söderbäck, Coyne og Harder, 2011). Kommunikasjon, forståelse av barns utvikling og kompetanse er viktig når disse konfliktene oppstår. Ved å bruke kommunikasjon som er tilpasset barnets alder kan man snakke sammen på et nivå som barnet forstår (Eide og Eide, 2017).

5.3 Involvering av foreldre og å være barnets representant

I møte med barn på sykehus kan helsepersonell lære av krisepsykologien for å unngå at barn blir traumatiserte av sykehusoppholdet (Raundalen og Schultz, 2006). Før 1970 hadde ikke foreldre lov til å overnatte på sykehus sammen med barnet. Dette kunne medføre at barnet følte seg liten, redd og ensom (Ekra, Korsvold og Gjengedal, 2015). Emosjoner og læring pågår gjennom hele barndommen, barnet lærer å styre og bearbeide følelsene som oppstår.

Ved å ta i bruk den iboende trangen til å lære, kan barnet lære av krisen eller hendelsen, men de kan også lære nye ting og avlære dårlige erfaringer (Raundalen og Schultz, 2006). Barn ser opp til foreldrene når det kommer til å håndtere nye situasjoner ved å se på foreldrenes ansikt

Side 23 om situasjonen er farlig eller ikke (Ruud, 2011). Når barnet opplever frykt i forhold til et sykehusopphold bruker de foreldrene som en mestringsstrategi (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Barn kan oppleve det å havne på sykehus som en krise, da de er i en ny situasjon hvor alt er nytt og ukjent. En krise oppstår når barnets egne mestringsstrategier ikke fungerer på hendelsen som har oppstått. Det er da viktig å gi barnet støtte, sørge for at de får bearbeidet hendelsen og at de lærer av den (Raundalen og Schultz, 2006). Barn utvikler og lærer mestringsstrategier fra en tidlig alder. Ved å snakke med barnet om disse strategiene kan man støtte barnet i å bruke mestringsstrategiene eller lære dem nye som kan være nyttigere (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Mange barn kan synes det er skremmende å være på sykehus. Ekra, Korsvold og Gjengedal (2015) skriver at barn kan være usikre og engstelige ved sykehusinnleggelse. Usikkerheten kommmer av de nye omgivelsene sammen med

sykdommen. Når det kom til tidligere erfaringer fra barndommen, kom det frem at følelsen av å være forlatt var sterk da foreldrene måtte dra igjen på kvelden. I dag har barn rett på at en av foreldrene skal være tilstede under hele sykehusoppholdet (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2001).

I noen situasjoner er foreldre ikke en del av prosedyren som utføres, de overlater alt til helsepersonellet som er til stedet (Runeson et al., 2002). Grunnen til at foreldrene velger å ikke være involvert kan være mange. En grunn kan være at foreldrene har såpass stor tillit til helsepersonell, at de stoler på at de alltid vet best, og overlater derfor all behandling til

helsepersonellet. Andre grunner kan være at foreldrene ikke har fått god nok informasjon eller at de ikke tør å si imot helsepersonell. Som sykepleier er det derfor viktig å kommunisere med foreldre ved å fortelle om prosedyren, gi de mulighet til å komme med tilbakemeldinger og la dem fortelle om sine bekymringer. Sykepleier må også være klar over maktforholdet ovenfor pasienter og pårørende, da begge grupper blir avhengige av sykepleierens kunnskap og erfaringer (Sneltvedt, 2016).

I møte med barn på sykehus er det nødvendig å vite om barns utvikling og hvilke behov de har i forhold til alder. Yngre barn søker i større grad trygghet og beskyttelse fra foreldre enn eldre barn. De er avhengig av trygge voksne for å føle seg ivaretatt (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013). I en sykehussetting hvor alt er ukjent, og kanskje skremmende for barnet, er det derfor avgjørende å bruke tilknytningen barnet har til foreldrene. På den måten kan barnet føle seg trygg. Fra treårsalder begynner barn å huske, de har både en fremtid og en fortid. I tillegg har de fleste treåringer begynt å snakke. Dette gjør at man kan snakke med

Side 24 barnet om både ting som har skjedd tidligere, og om ting som skal skje fremover (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad, 2013).

Artiklene forteller at foreldres tilstedeværelse og støtte er viktig for at barn skal ha et optimalt sykehusopphold. Dette blir igjen avgjørende for barnets trygghetsfølelse (Karlsson et al., 2014). Barn på sykehus har ifølge pasient- og brukerrettighetsloven rett på å ha en av foreldrene til stedet under hele oppholdet (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2001). I de tilfellene foreldrene ikke er til stedet på sykehuset har sykepleierne en viktig rolle i å representere barnet. Sykepleieren skal fremme helse, sørge for sykdomsforebygging, opprettholde barnets funksjoner, forsøke å gjenvinne helse og sørge for best mulig

smertelindring (Karlsson et al., 2014). Dette kan samsvare med Henderson sin sykepleieteori (Holter, 2015). Barn ønsker å dele eller gi fra seg ansvaret til de voksne, og det blir da barnets foreldre sammen med sykepleierne som må ta valg basert på barnets beste (Ekra, Korsvold og Gjengedal, 2015). Det viser seg at barn føler seg forlatt bare foreldrene deres reiser hjem en tur på kvelden. Et av barna i studien til Ekra, Korsvold og Gjengedal (2015) sier at hun følte seg liten, ensom og redd når hennes mor dro hjem for kvelden. Når foreldrene dro, ville barna helst bli med hjem igjen. (Ekra, Korsvold og Gjengedal, 2015).

5.4 Tillit og relasjonsbygging

Tillit er noe som er avgjørende for å kunne skape gode relasjoner. Tillit handler om overføring av makt, at andre handler på ens vegne og til ens eget beste. For å kunne gjøre dette må man stole på andres ærlighet, dyktighet og godhet (Fugelli, 2011). Relasjoner

handler om forbindelsen som en gjenstand har til en annen. Når det kommer til relasjoner i en helsefaglig setting handler det om forholdet til andre mennesker, det være seg pasienter, pårørende eller annet helsepersonell (Eide og Eide, 2017). Når barn er på sykehus er det viktig at relasjonen mellom sykepleier og foreldre er god (Giambra, Stiffler og Broome, 2014). Giambra, Stiffler og Broome (2014) skriver at viktige komponenter i denne relasjonen er tillit og det å ha respekt for hverandres ekspertise, hvor tillit er det som står som den viktigste. For at sykepleier skal kunne skape tillit til barnet er det viktig å være klar over barnets preferanser til hva en god sykepleier er. Disse preferansene er ifølge barn å gjøre ting ordentlig og til avtalte tider (Livesley og Long, 2013). Helsepersonell kan handle på måter som gjør at barn mister tillit. Dette kan være når barn opplever å ikke få hjelp tidsnok, når de

Side 25 har smerter, eller når de opplever at sykepleier ikke gjør det de sier de skal gjøre (Livesley og Long, 2013).

Ved behandling av barn på sykehus er det ikke bare viktig å opparbeide en relasjon til barnet, men også til foreldrene. Foreldre er barnets trygghet, og barn bruker foreldre som en

mestringsstrategi når de opplever sykehusrelatert frykt (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010).

For at sykepleier og foreldre skal ha en god relasjon er det derfor viktig å respektere hverandres kompetanse (Giambra, Stiffler og Broome, 2014). Dette kan gjøres ved å

kommunisere med foreldrene for å kartlegge deres behov, i tillegg til hva de kan bidra med.

Ved å snakke sammen oppnår man at foreldre føler seg sett og trygge i situasjonen, da de vet hva deres rolle er i forhold til sykepleier (Ruud, 2011). Dette kan bidra til å oppnå en tillitsfull relasjon mellom sykepleier, foreldre og barnet.

Informasjonen sykepleieren sitter på er taushetsbelagt, og skal kun deles med behandler og annet helsepersonell som er involvert i barnets sykehusopphold. Kravet til taushetsplikt er nedfelt i lovverket §21. Hovedregel om taushetsplikt (Helsepersonelloven, 1999). Unntaket for denne taushetsplikten blir hvis sykepleier mistenker at barnet er utsatt for omsorgssvikt.

Ved slike tilfeller har sykepleieren opplysningsplikt til å varsle barnevern og eventuelt andre organer (Molven, 2016). Opplysningsplikten går innunder §33. opplysningsplikt til

barnevernet, i helsepersonelloven (1999). Hvis foreldre ikke får informasjon de har krav på kan dette påvirke tilliten til helsepersonellet. Når det kommer til å melde til barnevernet kan dette også påvirke tilliten, hvis foreldrene ikke er informert.

5.5 Barnets rett til selvbestemmelse

Barns rett til selvbestemmelse handler om autonomi, og det vil si å kunne ta egne beslutninger som omhandler en selv (Lillemoen, 2015). Når det kommer til barns autonomi så er de

avhengige av at andre, som regel foreldre, tar beslutninger for dem. Dette da barn ikke klarer å handle ut ifra sine egne ønsker og planer (Runeson et al., 2002). Selv om det er foreldrene som tar de fleste beslutningene angående barnets behandling er det likevel viktig å involvere barnet. I følge pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 skal barns meninger legges vekt på i henhold til alder og modenhet. Videre skal informasjon gis til barn som kan danne seg egne synspunkter (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2001). Det at barnet får være involvert i beslutninger kan ses på i sammenheng med barnets utvikling, og det kan forberede dem slik at

Side 26 de kan ta vanskelige beslutninger senere i livet (Runeson et al., 2002). Når barn ikke blir involvert i beslutninger, så kan barnet føle frykt og forvirring over situasjonen (Runeson et al., 2002).

Tiden på sykehuset kan være skremmende og gå sakte for barna når de ikke er kjent eller har lite å gjøre. Ved at barn har med medbrakte ting og får gjøre rommet til sitt eget, kan de få en tilhørighet til sykehuset og føle seg tryggere (Ekra, Korsvold og Gjengedal, 2015). Kanskje har barna en favorittleke eller en bamse som kan skape trygghet. De avdelingene som har et lekerom bidrar til at barnet selv får flere muligheter for aktivisering. Barna kan da selv velge hva de ønsker å finne på, og autonomien forsterkes (Ekra, Korsvold og Gjengedal, 2015).

For at barn skal kunne være med å bestemme må de få informasjon, og de må forstå

situasjonen og hvorfor det skjer. I studien til Salmela, Salanterä og Aronen (2010) skriver de at barn kan bruke dette som en mestringsstrategi, ved at barnet tenker på det som er

skremmende og at de samler inn informasjon. Barnet kan reflektere rundt den skremmende situasjonen, og prøve og forme et bilde av hva som skal skje, ved å observere det voksne rundt dem gjør og ved å stille spørsmål (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Videre kommer det frem i studien at barn liker å bli involvert i pleien, da dette kan være en måte å takle frykt på (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Hvis de voksne ikke ville høre på barnets ønsker, kunne dette igjen føre til at barnet ikke ville høre på de voksne eller gjøre som de voksne sa (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Ved å la barn delta i beslutninger som omhandlet dem, kunne man også sørge for at frykten barnet hadde ble mindre (Salmela, Salanterä og Aronen, 2010). Det at barn får være med å bestemme kan også gå for langt.

Gudbrandsdalen Dagningen (GD) skriver om en tilsynssak fra 2019, hvor et barn som ikke ville samarbeide fikk lov til å selv tegne på kneet som skulle opereres (Schinstad, 2021).

Saken endte med at legen opererte feil kne og saken ble sendt til statsforvalteren. Når det kommer til barns selvbestemmelsesrett er det viktig å ha en god relasjon til foreldrene, da mye av kommunikasjonen til barnet går gjennom dem (Ruud, 2011).

5.6 Pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring

Krav om forsvarlighet, § 4 i Helsepersonelloven (1999) sier at helsepersonellet skal utføre sin jobb så forsvarlig de klarer ut ifra sine kvalifikasjoner. Det skal innhentes bistand fra annet kvalifisert personal hvis det trengs (Helsepersonelloven, 1999). Sykepleieren har en viktig

Side 27 jobb i å sørge for at sin utøvelse er preget av kvalitet og forsvarlighet. Artikkelen til Ekra, Korsvold og Gjengedal (2015) viser at det er store forandringer i barnets opplevelse av sitt sykehusopphold i dag, kontra på 1950- 1980- tallet. Den involveringen av foreldre som skjer i dag er med på å øke pasientsikkerheten og kvaliteten på behandlingen til barnet (Ekra,

Korsvold og Gjengedal, 2015). Det er dokumentasjon som viser at kommunikasjonssvikt er en stor årsak til at det oppstår uønskede hendelser (Eide og Eide, 2017). Det å ha utviklet virkningsfulle kommunikasjonsferdigheter kan være et hjelpemiddel til å forstå pasient, pårørende og situasjonen de er i. God kommunikasjon kan også være til hjelp når det skal gis støtte, tas beslutninger, motivere og til å skape trygghet og sikkerhet (Eide og Eide, 2017).

Både pasient og pårørende skal føle seg ivaretatt, selv om det kan være en hektisk dag på jobb. Stress og mangelfull mestring i situasjoner kan påvirke kommunikasjonen negativt.

Sykepleieren kan kjenne på et moralsk press om hun eller han ikke klarer å hjelpe, støtte og behandle pasienten slik som yrket kan kreve. Det å konstant skulle sette pasientene og pårørendes behov og følelser fremst, og det å se pasienter som blir dårligere, kan skape et emosjonelt stress. Som sykepleier må en balansere for å ikke bli utbrent selv (Eide og Eide, 2017). Virksomhetsleder har en viktig jobb i å legge til rette for at det er nok ansatte, med rett kompetanse, på jobb til enhver tid. Arbeidsmengden må tilpasses slik at den blir

overkommelig, og at sykepleierne klarer å mestre sin jobbhverdag. Dette vil igjen øke kvaliteten og sikkerheten på sykepleieutøvelsen. Virksomheten må tilrettelegge slik at helsepersonalet får nødvendig opplæring for å kunne mestre sine arbeidsoppgaver (Spesialisthelsetjenesteloven, 1999).

5.7 Sykepleiers etiske vurderinger

Sykepleier har flere unike etiske forhold som skal vurderes i ulik grad.

Velgjørenhetsprinsippet og ikke skade prinsippet vil si å gjøre det en kan for å gi et best mulig helsetilbud, og sørge for at pasientsikkerheten er ivaretatt. Pasientene skal beskyttes mot forhold som kan gjøre de sykere, og bli tilbudt best mulig behandling mot deres sykdom. Når det kommer til sorg og sorgarbeid har det skjedd endringer de senere årene. En er i dag mer opptatt av, og tar mer hensyn til, de pårørende og deres behov. Sorgprosesser rundt

sykdommer kan være forskjellig fra person til person, og de pårørende kan dermed ha helt forskjellig behov for støtte fra sykepleieren (Brinchmann, 2016).

Side 28 Videre kommer prinsippet autonomi, som vil si retten til å bli informert og til å velge selv.

Herunder blir det som tidligere skrevet, viktig at sykepleieren innhenter korrekt informasjon om barnets diagnose og behandling slik at denne kan videreformidles. Når barna er kun fire til åtte år er det barneloven (1981) som bestemmer at det er foreldrene som har retten til å velge behandlingen for sitt barn. Foreldrene er pliktet å ta avgjørelser i barnets favør. Barnelovens

§31 sier at barn over syv år er i stand til å danne seg egne synspunkter, og har derfor rett på å få tilstrekkelig informasjon til å kunne dele sine egne meninger. Disse meningene skal tas hensyn til før avgjørelser angående deres liv og helse blir tatt. Barnets mening skal dog vektlegges etter alderen og utviklingsstadiet til barnet (Barneloven, 1981).

Prinsippet rettferdighet vil si retten til likebehandling. På sykehuset vil en som sykepleier møte mange forskjellige barn og pårørende. Barn har forskjellige oppdragelser og forskjellig kulturell bakgrunn. Det kan være språklige utfordringer og noen ganger behov for tolk.

Pårørende eller barnet kan ha et helt annet synspunkt og/ eller verdier enn en selv. Sykepleier er uansett pliktig til å behandle like situasjoner likt (Brinchmann, 2016). Dette vil si at en må legge sine egne meninger og preferanser til side. En sykepleier skal ikke favorisere et barn, og dermed prioritere dette, mens et annet barn blir nedprioritert. Det må være tilstrekkelig med arbeidsressurser og tid til at alle pasientene kan møtes med samme forståelse, tilpassing og tidsrom for behandling (Brinchmann, 2016). Dette vil igjen påvirke barnet og dets pårørende sitt helhetlige inntrykk av sykehusoppholdet. Det å føle seg sett og hørt kan være en

avgjørende faktor for trivselen og opplevelsen av behandlingen.

5.8 Etiske overveielser

Studien til Salmela, Salanterä og Aronen (2010) ble godkjent av passende etiske komiteer.

Runeson et al. (2002) fikk godkjennelse av The Research Ethics Committee at Lund University. Karlsson et al. (2014) fikk godkjenning av Regional Ethical Review Board of Gothenburg (Dnr 724-10) og de fulgte Helsinki deklarasjonen. Livesley og Long (2013) sin studie ble ikke godkjent av en etisk komite, men de fulgte rådene til Long og Fallon når det gjaldt etisk oppførsel i løpet av studien. Ekra, Korsvold og Gjengedal (2015) fulgte Helsinki deklarasjonen og studien ble godkjent av Regional komite for Medisinsk Forskningsetikk i Vest-Norge (No. 066.08) og Norsk Senter for Forskningsdata (No. 19087). Studien til Giambra, Stiffler og Broome (2014) er en litteraturstudie og det fremkommer derfor ikke

Side 29 etiske overveielser. Alle studiene bortsett fra studien til Giambra, Stiffler og Broome (2014) innhentet informerte skriftlige samtykker fra de voksne og muntlig fra barna.

5.9 Innovasjon i fag- og tjenesteutvikling

Ut ifra litteraturstudien kommer det frem at kommunikasjon med barn og foreldre er nødvendig for at barn skal ha et helhetlig sykehusopphold. For å kunne sørge for dette må sykepleier og annet helsepersonell ha kunnskaper om barns utvikling og barns rettigheter når de blir innlagt på sykehus. En viktig faktor var også samhandlingen med foreldre. Støtte til foreldre kan gis gjennom veiledning, samtaler og motivasjon. Slik kan man ivareta barnet og sørge for at de får det de trenger under sykehusoppholdet. Litteraturstudien viser at barns kompetanse og bestemmelsesrett i mange tilfeller ikke blir hørt i stor nok grad. Grunnene til dette kan være mange, men mangel på kunnskap og lite ressurser kan ha innvirkning. På for eksempel en intensivavdeling har man ikke nødvendigvis den samme kunnskapen om barn som man ville hatt på en barneavdeling. Det kan derfor være hensiktsmessig å ha egne fagdager som omhandler barns utvikling og behov samt rettigheter slik at barn kan få et helhetlig sykehusopphold.