Langsomt ble Norge et likestillingsland

(1)

Langsomt ble Norge et likestillingsland

En analyse av den politiske fremstillingen av farskap mellom 1970 og 2000

Monika Hetland

Masteroppgave i historie 30 studiepoeng Universitetet i Oslo

Institutt for arkeologi, konservering og historie

Våren 2021

(2)

Forord

I forbindelse med dette prosjektet er det mange som fortjener en takk. Først og fremst vil jeg takke min dyktige veileder Eirinn Larsen som har gitt uvurderlige råd og tilbakemeldinger gjennom det siste året. Selv med nedstengt universitet i lange perioder har gode medstudenter vært viktig dette semesteret, både faglig og sosialt. Takk til Tor Kristian som dedikerte noe av tiden sin i pappapermisjon til korrekturlesing og engasjement for min oppgave. Til slutt vil jeg takke min samboer, Andreas, for all tålmodighet og fullt kjøleskap til alle tider.

(3)

Sammendrag

Oppgaven omhandler den politiske fremstillingen av farskap i Norge fra 1970 til 2000. Ved å analysere ulike politiske dokumenter som stortingsmeldinger, stortingsforhandlinger,

lovutkast og offentlige utredninger har jeg undersøkt hvordan farskap har blitt diskutert og konseptualisert politisk i Norge. Min analyse viser hvordan farskapets historie før 1970 er viktig for å forstå utfordringene men den politiske behandlingen av fedre etter 1970. Fedre hadde siden begynnelsen av 1900-tallet fungert som forsørger for familien, men skulle i den moderne familiepolitikken på 1970-tallet introduseres som omsorgspersoner i familien.

Gjennomgangen av politiske dokumenter viser at fedre ble behandlet som et virkemiddel for å fremme kvinners yrkesaktivitet og likestilling, men at likestilling i hjemmet der kvinner dominerte ble nedprioritert. Den politiske motivasjon for å stimulere fedres omsorg for egne barn var basert på kvinners behov for avlastning i omsorgsarbeidet og barns behov for kontakt med far. Dermed ble den økende likestillingen i arbeidslivet ikke etterfulgt av likestilling i hjemmet. Som resultat av den økende tilretteleggingen for kvinners yrkesaktivitet ble det samtidig skapt et behov for politisk tilrettelegging av kvinners valgfrihet til å bli hjemme. I de familiene der kvinner ønsket å være hjemmeværende ble far som forsørger sentralt igjen. Den politiske prioriteringen av kvinners behov, enten det var i arbeidslivet eller som

hjemmeværende, resulterte i at fedre ble et virkemiddel istedenfor en aktør innenfor likestilling og familieliv. Altså forble fedre sidestilte i hjemmet, selv da fedre ble forsøkt hentet hjem politisk.

.

(4)

Innholdsfortegnelse

KAPITTEL 1: INNLEDNING ... 5

TIDLIGERE FORSKNING OM FEDRE OG FARSKAP ... 6

HYBDRIDREGIMET OG HYBRIDFARSSKAP – FAR FOR FAMILIEN OG I FAMILIEN ... 8

METODE, KILDER OG OPPGAVENS STRUKTUR ... 9

KAPITTEL 2: FARSKAP BLIR ET LIKESTILLINGSPOLITISK VIRKEMIDDEL ... 11

FARSKAP OG FORSØRGELSE ... 12

«ANSVARLIGHETENS MENN» ... 15

ET SPØRSMÅL OM LIKE MULIGHETER PÅ ARBEIDSMARKEDET... 16

NY POLITIKK PÅ GAMMEL GRUNN ... 19

FEDREPERMISJON TIL FORDEL FOR KVINNER ... 22

LOV OM LIKESTILLING TIL FORDEL FOR KVINNER ... 25

DEN OMSORGSFULLE FAREN GIR MØDRE VALGFRIHET ... 27

KONKLUDERENDE MOMENTER ... 30

KAPITTEL 3: FEDRENE HENTES (NESTEN) HELT HJEM ... 32

OPPVURDERING AV HVEM SITT OMSORGSARBEID? ... 33

MOT ET SKIFTE MED GROS «KVINNEREGJERING» ... 36

PAPPAPERM SOM LØSNING PÅ SAMFUNNSPROBLEMER ... 41

BETINGETE FARSRETTIGHETER FOR NORSKE MENN ... 46

KONTANTSTØTTEN – FAMILIEPOLITIKKENS EU-SPØRSMÅL ... 48

KONKLUDERENDE MOMENTER ... 52

KAPITTEL 4: KONKLUSJON ... 53

EPILOG ... 55

DEMOKRATI OG MEDBORGERSKAP ... 56

HISTORIEBEVISSTHET ... 56

UTFORSKENDE HISTORIE OG KILDEARBEID ... 57

ARBEID MED ULIKE FREMSTILLINGER ... 58

UNDERVISNINGSOPPLEGG... 58

GJENNOMFØRING AV UNDERVISNINGSOPPLEGGET: ... 60

LITTERATUR ... 63

KILDER ... 66

STORTINGSMELDINGER... 66

PROPOSISJONER ... 66

STORTINGSFORHANDLINGER ... 67

NOU ... 67

AVISER OG INFORMASJONSHEFTER ... 67

LÆREPLANER ... 68

(5)

Kapittel 1: Innledning

«Jeg kjenner mannen, av naturlige årsaker. Han er vanskelig å lokke til omsorg for egne barn».¹ Matz Sandmann, Barne- og familieminister for Arbeiderpartiet, 1991.

Ovennevnte sitat viser at farskap, fra et politisk standpunkt, ble forsøkt tillagt ny betydning rundt 1990. Å være far var ikke noe en naturlig var, juridisk og biologisk, men noe som det måtte både tilrettelegges for og stimuleres til. Sitatet viser også at for tretti år siden var det utbredt – ifølge barne- og familieminister Matz Sandmann – å oppfatte menns natur for å være det motsatte av den omsorgsfulle faren. Dette utsagnet kom en tid der likestilling i Norge hadde vært en politisk målsetting i 20-30 år allerede og illustrerer derfor godt at farskap har en historie. På tidspunktet hvor den tradisjonelle husmorrollen ble utfordret og kvinner var inkludert i statsstyrelsen, var den tradisjonelle mannsrollen i mye større grad akseptert og videreført. Det gjør det interessant å undersøke hvordan norsk likestillings- og familiepolitikk i nyere tid omtalte og behandlet fedre, spesielt i sammenligning til mødre, og etter at Arbeiderpartiet i siste del av 1980-årene forsøkte å bringe nye politiske tanker og tiltak om farskap fram i Norge.

Den politiske diskusjonen omkring fedrenes rolle fra begynnelsen av 1970-tallet frem til omkring år 2000 er tema for denne oppgaven. Analysen som gis av sentrale politiske dokumenter og stortingsdebatter i perioden viser at tiltak for å gjøre fedre til reelle og

likestilte omsorgspersoner med kvinner og mødre ikke bare tok tid i Norge – og delvis lengre enn i andre nordiske land.² Det at norske menn måtte lokkes til omsorg for egne barn eller få et «kjærlig dytt» i følge Sandmann, var nemlig også et uttrykk for at den tenkningen og de tiltak som ble introdusert for å styrke fedrenes omsorgsrolle i Norge også hadde tjent «også andre hensyn»³.

1 Stortingsforhandlinger (1991-1992), 726.

2 Anette Borchorst og Birte Siim, «Woman-friendly policies and state feminism: Theorizing Scandinavian gender equality», Feminist Theory 9, nr. 2 (1. august 2008): 214–16,

https://doi.org/10.1177/1464700108090411.

3 Jytte Larsen, Også andre hensyn: dansk ligestillingshistorie 1849-1915 (Århus: Aarhus universtetsforlag, 2010).

(6)

Tidligere forskning om fedre og farskap

Til tross for at menn har vært sentrale aktører i historieskrivningen har fedre i liten grad fått samme oppmerksomhet. Dette er i ferd med å endre seg og farskap har i dag etablert seg både som et objekt for historisk forskning og som et analytisk perspektiv på studier av fortiden med vekt på hvordan fedrenes roller og oppgaver i samfunnet ble tematisert politisk og kulturelt.

Derfor er det ikke overraskende at det finnes i hovedsak to tradisjoner innenfor studier av farskap: det kulturelle perspektivet og det politiske perspektivet. Begge retninger har innflytelse på kunnskapen om fedre og farsrollen og analysene som gis i denne oppgaven.

Innenfor det kulturelle perspektivet er historiker Hilde Gunn og litteraturviter og forfatter Jørgen Lorentzen de mest sentrale for den analysen som presenteres i denne oppgaven. Felles for dem er at de bruker et bredt empirisk grunnlag for å undersøke de kulturelle normene og personlige opplevelsene av farsrollen i fortiden med utgangspunkt i brev, dagbøker, intervjuer og skjønnlitteratur, i tillegg til offentlige dokumenter og politiske debatter. Lorentzen

undersøker i sin bok utviklingen og endringer i farsrollen fra 1850 til 2012. Her trekker han innledningsvis frem noe av essensen i analyser av farskap nemlig at begrepet «far» ikke alltid har vært en historisk kategori som har blitt analysert som medfører utfordringer med å finne empiri til denne historiske undersøkelsen. Til kontrast er begrepet mor og morskap en kategori som inkluderer store mengder systematisert materiale gjennom historien. Dette er et interessant funn som jeg har sett gjenspeiles i den norske familie- og likestillingspolitikken.

Lorentzen beskriver hvordan sakprosaen gjerne idealiserer eller simplifiserer virkeligheten samtidig som skjønnlitteraturen bidrar med mangfold, motsetninger og tydeligere

problematisering av farsrollen.⁴ Hvilke idealer som knyttes opp mot farsrollen er også et viktig spørsmål i den politiske fremstilling av farskap som jeg vil vise også bar preg av simplifisering og idealisering.

Slottemo undersøker også farsrollen fra et kulturhistorisk perspektiv. Spesielt i artikkelen

«Ansvarlighetens menn» argumenterer hun for at den historiske familieforsørgelsen var den maskuline plikten i familien og av datidens menn begrunnet som en omsorgshandling for familien. Slottemos hovedargument er nemlig at rollen som familieforsørger ikke bare omhandlet relasjonen til kona, slik det ofte antas, men også mennenes relasjon til barna i familien. Hun benytter hovedsakelig intervjuer med menn om familie- og arbeidssituasjon for

4 Jørgen Lorentzen, The History of Fatherhood in Norway, 1850-2012 (New York: Palgrave Macmillan UK, 2013), 13.

(7)

å demonstrere hvordan lønnsarbeid var knyttet til omsorg for familien. Artikkelen

representerer et viktig perspektiv med arbeidet i undersøkelsen av farsrollen og engasjerer seg i begrepene brukt av Lorentzen, som skiller mellom å være far i familien og far for familien.

Hun stiller seg likevel kritisk til å knytte omsorg utelukkende til far i familien og prøver å demonstrere at dette er en simplifisering av både farsrollen og omsorg i sin artikkel. Slottemo skisserer et rammeverk for hvordan en kan forstå farsrollen i en bredere kontekst enn den begrensede politiske konteksten. Dette bidrar til diskusjonen rundt den prominente forsørgerrollen i politikken og hvorfor denne vedvarte i kontrast til den veletablerte husmorrollen.

Det politiske perspektivet på den andre siden tar utgangspunkt i velferdsstaten og hvordan fedre har blitt konseptualisert innenfor den. Dette perspektivet, som samler både historikere, sosiologer og statsvitere, har et likere empirisk grunnlag som oppgaven min. Spesielt sosiolog Anne Lise Ellingsæter og historiker Anne-Hilde Nagel, som begge skriver innenfor det politiske perspektivet på farskap, er bidragsytere jeg har støttet meg på i arbeidet med denne oppgaven. I Nagels bok Kjønn og Velferdsstat argumenterer hun for at velferdsstaten i utgangspunktet hadde som ideal å utjevne sosiale klasseskiller. Dette utviklet seg til å bli en målsetting for å utjevne forskjeller mellom kjønn med vekt på kvinner. Boka inneholder en kritisk diskusjon rundt hvordan kjønn og velferdsstat har blitt forstått og interagert over tid med blikk for skiftende tenkning og praksis omkring farskap. Nagels hovedargument er at den begynnende endringen i farsrollen på 70-tallet kom som et resultat av gifte kvinners inngang til lønnet arbeid. Det vil si at diskursen om den omsorgsfulle faren ikke var etterfulgt av en tilsvarende utvidelse av fars ansvarsområder i praksis. Videre hevder hun at menn forble en andre klasses borgere når det gjaldt rettigheter som far slik som kvinner var andre klasses borgere på arbeidsmarkedet. Nagel framstiller den omsorgsfulle faren som et produkt av 1970-årene med krav om kvinnefrigjøring og gifte kvinners inntog på arbeidsmarkedet som sentrale trekk. Det åpner for å se at de lovmessige endringene av farsrollen utover i 1990- årene også var resultat av en likestillingspolitikk rettet mot kvinner.⁵

Sosiolog Anne Lise Ellingsæter underbygger også dette. I artikkelen «Familiepolitikkens kjønnsforståelser» argumenterer hun for at politikk og lovgivning bygger på spesifikke forståelser av kjønn som bryter og viderefører tidligere oppfatninger av kjønn. Blant annet

5 Anne Hilde Nagel, red., Kjønn og Velferdsstat (Bergen: Alma Mater, 1998).

(8)

illustrerer hun hvordan familiepolitikken på 70-tallet ble sterkt påvirket av kvinnebevegelsen der familiepolitikken skulle tilrettelegge for at kvinner kunne ha både jobb og barn.

Diskusjonen rundt fars rolle i hjemmet vokste derfor ut av dette, hevder Ellingsæter. Og med det kom en politisk satsning at menn skulle være omsorgspersoner for egne barn.⁶

I tillegg til disse forskningsbidragene har jeg benyttet en utredning om familiepolitikken av Gerd Vollset for å bidra med politisk kontekst. Familiepolitikkens historie – 1970 til 2000 ble publisert av Norsk Institutt for Forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) som ifølge Vollset bidrar med å gi familiepolitikken en grundig behandling i politisk

historieskriving. Det er hovedsakelig en faktautredning som gir nyttig bakgrunnsstoff om de familiepolitiske tiltakene og sammenhengen mellom dem.⁷

Hybdridregime og hybridfarsskap – far for familien og i familien

Farskap er et viktig analytisk begrep som befester måten fedrenes rolle ble diskutert og søkt endret i Norge fra 1970-tallet og framover. Dette begrepet, som kanskje fungerer bedre på engelsk enn norsk, er hentet fra Fatherhood in the Nordic Welfare States av Tine Rostgaard og Gyðny Björk Eydal. Slik det står beskrevet i boken kan farskap forstås som den kulturelle kodingen av menn som fedre som inkluderer rettighetene, pliktene, ansvaret og statusen tilknyttet fedre. I en slik kontekst blir farskap noe som konstant formes i hverdagslivet, men som er innrammet av normative, lovgivende og politiske premisser.⁸ Med denne oppgavens formål vil begrepet farskap brukes om den politiske begrepsfestingen av fedres rolle.

Et annet analytisk konsept som jeg bruker er hybridregime som er hentet fra Ellingsæter.

Hybridregime betegner den politiske uenigheten om hvordan familiepolitikken skulle

håndteres. Dette innebar uenighet om de praktiske betingelsene og ulike forståelser av kjønn i politikken. Ifølge Ellingsæter vokste det en tosporet familiepolitisk modell som et resultat av partipolitiske rivninger mellom tradisjonell og moderne forsørger- og omsorgsmodell, nye og gamle forståelser av fedre og farskap. Denne tosporete modellen beskriver hun som

hybridregime. Begrepet har i min analyse blitt videreutviklet til begrepet hybridfarskap. Dette

6 Anne Lise Ellingsæter, «Familiepolitikkens kjønnsforståelser», Nytt Norsk Tidsskrift 35, nr. 03–04 (2018):

246–55, https://doi.org/10.18261/issn.1504-3054-2018-03-04-05.

7 Gerd Vollset, «Familiepolitikkens historie - 1970 til 2000», NOVA Rapport, (Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), 2011), 5, https://doi.org/10.7577/nova/rapporter/2011/1.

8 Gyðny Björk Eydal og Tine Rostgaard, red., Fatherhood in the Nordic Welfare States: Comparing Care Policies and Practice (Bristol: Policy Press, 2015), 7–13.

(9)

begrepet sikter til familiemodellenes, forsørger-omsorgsmodellen og forsørgermodellen, politiske konstruering av to ulike farsroller gjennom både familie- og likestillingspolitikken.

Forsørger-omsorgsmodellen søkte å etablere menn som omsorgsperson, mens

forsørgermodellen forlenget fedres forsørgerrolle i familien. Hybridfarskap betegner disse to ulike forståelsene av fedre og deres rolle i familien innenfor to politikkfelt, der en

underbygget far i familien og den andre far for familien som også Lorentzen bruker i boken om farskapets historie i Norge.⁹ Også dette analytiske paret er viktig i min kommende analyse av hvordan fedrenes rolle, i samfunn og familie, ble diskutert og fremstilt i norsk politikk i Norge i tiden etter 1970. Jeg ser på hvordan nye måter å begrepsfeste farskap på brøt med tidligere forståelser og ordninger, samt hvilke konsekvenser dette fikk for både familie- og likestillingspolitikken som ble ført fram til cirka 2000, inkludert de politiske tiltakene innført i denne perioden.

Metode, kilder og oppgavens struktur

Innføringen av den moderne familie- og likestillingspolitikken på 1970-tallet representerte en ny politisk kontekst for de politiske diskusjonene av fedre og deres rolle i samfunnet. Det blir dermed et naturlig utgangspunkt for oppgaven. Som vi skal se var den politiske diskusjonen rundt fedre i stor grad bestemt av sin kontekst, noe som gjenspeiles i kildematerialet jeg benytter. Det tok tid før fedre etablerte seg som en selvstendig diskurs. I store deler av perioden jeg undersøker var diskursen rundt fedre tett sammenknyttet til, og uatskillelig fra, diskursen om kvinner og barn. Dermed har det for meg vært en eksplisitt metode å lese mellom linjene for å hente ut det usagte, innforståtte eller tatt for gitt om farskap og fedrenes rolle i de større politiske diskusjonene som i første rekke handlet om kvinner og barns rettigheter. Som resultat av dette blir likestillingspolitikken like viktig å analysere som familiepolitikken fordi begge omhandler og behandler fedre indirekte – og etter hvert også direkte. Ettersom fedre i første del av perioden var sporadisk og sjeldent diskutert i dybden har jeg gjort et utvalg av de stortingsmeldingene, stortingsproposisjonene, offentlige

utredningene og stortingsforhandlingene som behandler temaet indirekte eller direkte. Dette utvalget, og dens tidsavgrensning, har skjedd som resultat av oppgavens knappe omfang.

Politikk utvikles i en sosial og kulturell kontekst, men sammenhengen mellom politikk og samfunns- og kulturendringer er ofte kompleks ettersom politikk kan være reaksjonær, men

9 Lorentzen, The History of Fatherhood in Norway, 1850-2012, 11–12.

(10)

også proaktiv, ligge forut for eller i etterkant av kulturelle og samfunnsmessige endringer. Det vil si politikk kan enten drive endring, eller bli skapt av endring. I følge Eydal og Rostgaard har spesielt lovgivning og politikk som angår familien hatt en regulerende rolle tett assosiert med symbolske idealer.¹⁰

I kapittel to ser jeg på hva som definerte farskap før det ble et politisk virkemiddel for kvinners likestilling i løpet av 1970-årene. Kapittelets funksjon er å gi bakgrunnen for hva som definerte farskap og dets historie før det ble lansert som et likestillingstiltak og den påbegynnende politiske diskusjonen rundt fedre som omsorgspersoner i Norge fram til 1985. I tredje kapittel undersøker jeg politikkdokumenter og diskusjoner fra 1985 til 2000 der fedre, både deres rolle og funksjon, diskuteres i større grad. Deretter vil kapittel fire inneholde en kort konklusjon hvor jeg trekker fram de mest sentrale funnene i oppgaven. Siste del vil være en epilog som inneholder en diskusjon om temaets relevans i skolen og et skissert

undervisningsopplegg.

10 Eydal og Rostgaard, Fatherhood in the Nordic Welfare States: Comparing Care Policies and Practice, 55.

(11)

Kapittel 2: Farskap blir et likestillingspolitisk virkemiddel

Velferdsstatens etablering og utbygging er blant de mest sentrale endringene i det norske etterkrigssamfunnet. Ideologiske forestillinger om likhet stod sentralt i utformingen av velferdspolitikken i Norge med mål om utjevning mellom folk. I første omgang handlet det om å utjevne klasseforskjeller, dernest kjønnsforskjeller.¹¹ Sistnevnte startet for alvor i 1970- årene. Riktignok hadde Norge ratifisert ILO-konvensjon nr. 100 om likelønn i 1959. Som del av dette ble et Likelønnsråd etablert. Det vitner om at det likestillingspolitiske arbeidet ble utvidet og intensiverte i denne perioden. I 1972 ble Familie- og forbrukerdepartementet lagt ned til fordel for det nye Forbruker- og administrasjonsdepartementet som ifølge Gerd Vollset regnes som startpunktet for den moderne familiepolitikken – og Likestillingsrådet erstattet det gamle Likelønnsrådet.¹² Dette vitner om at likestilling ved inngangen til tiåret var blitt et mål for alle politiske partier i Norge skriver Anne Lise Ellingsæter.¹³ Denne kampen var både en frukt og en deltaker i fremveksten av den nye kvinnebevegelsen i Norge, det samfunnsforsker Helga Hernes senere begrepssatte som statsfeminisme.¹⁴

Den norske kvinnebevegelsen ble revitalisert i nyfeministisk lei i 1970-årene og satte betalt arbeid til gifte kvinner på agendaen. Det skulle vise seg å bli definerende for utviklingen av familie- og den videre likestillingspolitikken i tiår fremover, samt den likestillingspolitiske verdien tillagt fedre, det jeg i denne oppgaven kaller farskap. Til sammenligning var ikke menn like engasjert i likestillingspolitikkens utforming som kvinnene gjennom ny-feministisk organisering. Barnefedrenes forbund var den eneste mannsorganisasjonen på saksfeltet som var en etablert høringsinstans i Forbruker- og Administrasjonsdepartementet. Det var dette departementet som hadde ansvaret for familiepolitikken. I motsetning til

kvinneorganisasjonene som var større og veletablerte ble denne drevet fra forbundets leder Gunnar Berlings leilighet og hadde et ukjent antall medlemmer som forsvant i løpet av noen år.¹⁵ Forbundets svake stilling sammenlignet med kvinneorganisasjoner ble tydelig markert da konferansen «Forsørgerbegrepet i dagens samfunn» skulle arrangeres i 1972 i regi av

11 Nagel, Kjønn og Velferdsstat, 9.

12 Vollset, «Familiepolitikkens historie - 1970 til 2000», 20.

13 Ellingsæter, «Familiepolitikkens kjønnsforståelser».

14 Helga M. Hernes, Welfare State and Woman Power: Essays in State Feminism (Oslo: Norwegian University Press, 1987), 11; Nagel, Kjønn og Velferdsstat, 9.

15 Vollset, «Familiepolitikkens historie - 1970 til 2000», 107–8.

(12)

Nordisk råd. Flere kvinneorganisasjoner ble invitert og fikk mulighet til å uttale seg som høringsinstanser, men barnefedrenes forbund ikke fikk lov til å delta.¹⁶

Ekskluderingen av fedrenes interessegruppe på konferansen i 1972 skulle langt på vei bli symptomatisk for behandlingen av fedrene i norsk familie- og likestillingspolitikk i tidsperioden 1970 – 2000. Da menn og fedre første gang ble nevnt i Stortingsmelding 69 (1984-1985) «Om tiltak og virkemidler i likestillingspolitikken var det i første rekke som virkemiddel for økt likestilling mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet.

Likestillingsloven av 1979 hadde åpnet opp for positiv forskjellsbehandling av kvinner i tråd med de reformkrav som kvinnebevegelsen og kvinneforskere hadde ropt og lansert. Ved å gjøre fedre til omsorgspersoner skulle gifte kvinner avansere på arbeidsmarkedet og få mer likestilte jobbmuligheter. Samtidig var dette enklere sagt enn gjort. Etablerte forestillinger om farskap skulle holde stand langt inn i det Hilde Danielsen kaller «det lange 70-tallet», og blandet seg med nye forestillinger.¹⁷

I dette kapittelet undersøker jeg hva som var definerende for farskap før det ble lansert som virkemiddel for kvinners likestilling. Dette var som vi skal se en rolleendring i kvinners favør.

Mens farsrollen tidligere var definert og vurdert ut ifra hans evne til å forsørge kone og barn ble farskapet altså i økende grad et spørsmål om fedrenes evne til å yte omsorg for barn hjemme. Samtidig var den likestillingspolitiske ambisjonen for fedrene i Norge halvhjertet og den tidligere rollen som forsørger ble ikke svekket selv om farskap ble et liketillingspolitisk verktøy. Begrunnelsen for bedre yrkesmuligheter for kvinner var nemlig ikke knyttet til deres evne til å forsørge, men deres behov for selvrealisering.

Farskap og forsørgelse

De Castbergske barnelovene ble vedtatt i 1915 og ga barn født utenfor ekteskap rettighet på arv og navn etter faren. Geir Kjell Andersland beskriver at dette fungerte som en tilnærmet juridisk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap.¹⁸ Etter min mening fungerte barnelovene som en tydelig etablering og fastslåing av far som forsørger. I tiden før 1915 var menn fritatt ansvaret for sine «uekte» barn. Behovet for å regulere denne relasjonen vokste

16 Sander Y. Bull-Gjertsen. 1972. "Forsørgerbegrepet i dagens samfunn", VG, 02.05. 1972.05.02.

https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_verdensgang_null_null_19720502_28_100_1.

17 Av Bente Rosenbeck, «Hilde Danielsen, Eirinn Larsen, Ingeborg W. Owesen. Norsk likestillingshistorie 1814–2013», Historisk tidsskrift 93, nr. 02 (2014): 315–20.

18 Geir Kjell Andersland, De Castbergske Barnelover 1915-2015 (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2015), 17.

(13)

frem som et resultat av en betydelig forverring av livssituasjonen for ugifte mødre og deres barn i løpet av 1800-tallet. Årsakene til dette var sammensatt. Flere kvinner måtte arbeide for å klare seg som resulterte i at barn var mer alene, økt moralsk fordømming og dårlig

ernæring.¹⁹ Slik det ble formulert de Castbergske barnelovene under paragraf 2. «Barnet har ret til at faa opfostring – underhold, opdragelse og utdannelse – baade av sin far og av sin mor.»²⁰

Utdraget fra barnelovene viser at fedre i 1915 fikk en plikt til å bidra under barnas oppvekst uavhengig om de ble født i eller utenfor ekteskap. Bidraget som var forventet fra faren, og nå lovpålagt, var i første omgang et spørsmål om økonomisk forsørgelse. Med andre ord ble farskap på begynnelsen av 1900-tallet konseptualisert som en forsørger for å sikre barns rettigheter til underhold, oppdragelse og utdannelse. Etableringen av barns egne rettigheter som individ, og ikke som en forlengelse av foreldrene, var nytt i denne perioden. Lovene førte til stor debatt både i og utenfor Stortinget der både kjønnsmoral, ekteskapet som fundament i samfunnet, og likestilling mellom barn ble bragt på banen. Fedre var i diskusjonen

hovedsakelig betraktet som forsørgere, og det var et ønske at menn skulle oppleve samme ansvarsfølelse for å sikre sine «uekte» barn på lik linje med de som var født innenfor ekteskap.²¹ Med andre ord ble menn etablert som far for familien i barnelovene. Selv om lovene bar noe preg av nyttetenkning fra myndighetens side som en løsning på en sosial utfordring i form av omsorg for uektefødte barn og enslige mødre så hadde de også

ideologiske undertoner om far som økonomisk forsørger og beskytter. Behovet for at noen forsørget ugifte kvinner med barn ble utgangspunktet for hvordan farskap ble politisk

definert. Dermed kan en si at farskap i stor grad ble definert ut ifra sin kontekst og samfunnets behov. Uforsørgede barn og ugifte mødre var en utfordring og fedre fungerte som et verktøy for å bedre dette.

De Castbergske barnelovene gir innblikk i datidens politiske oppfatning av hva en far var og skulle være, nemlig en forsørger som ga trygghet til barn og sikret dem en oppvekst. Jørgen Lorentzen er blant dem som setter slik lovgivning i kontekst og hvorfor dette skjedde ved begynnelsen av 1900-tallet. Dette var grunnet en utvikling som endret fars rolle i hjemmet,

19 Andersland, 25.

20 Lov 10. april 1915 om forsorg for barn (barnelovene), § 2, 1915 https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1915&paid=8&wid=II&psid=DIVL380&pgid=II_0873

21 Ronny B. Skaar, «Forsørgelse og omsorg: farsrollen i norsk barnelovgivning 1915-1981», Nasjonalbiblioteket, 2003, 31, https://www.nb.no/items/e6d167225a31e013dcafc2a382d5052b?page=83&searchText=farsrollen.

(14)

hevder han. Frem til industrialiseringen hadde fedre vært en veletablert autoritet som familiens patriark og overhode. Familien var stort sett samlet som en sosial og økonomisk enhet og far var til stede i husholdet. Med industrialiseringen kom behovet for at flere menn måtte forlate hjemmet på dagtid og i lengre perioder. Forsørgerrollen flyttet ut og familien ble om mulig tappet for sin produktive funksjon. Derfor var det først da far flyttet ut av hjemmet at det vokste frem et skille mellom betalt arbeid og ubetalt omsorg som skulle bli definerende for konseptualiseringen av mor- og farsrollen. Parallelt med dette ble morsrollen styrket og moderlighetens samfunnsmessige betydning fremhevet. Blant annet gikk fødsel fra å være en familiesak til å bli en kvinnesak. Mødre ble ansett å ha en «naturlig» rolle i barnas liv og kvinnen ble skapt til mor gjennom fødsel. Fødselen var ikke bare en naturlig del av livet, men fikk en viktig ideologisk undertone i å omgjøre kvinne til mor, hevder Lorentzen.²²

Fedre, på den andre siden, hadde ikke noen åpenbar intim tilknytning til fødsel og ble ikke tillagt samme samfunnsmessige betydning som mødre. Dette endret seg først på et senere tidspunkt da fedre ble tillagt en tydeligere omsorgsrolle og en medfølgende sentral rolle under fødselen. De Castbergske barnelovene hadde som politisk siktemål å knytte menn til deres barn gjennom en lovfesting av forsørgelsesplikten. Ettersom mødre ble oppfattet som den naturlige omsorgspersonen som stod for intimitet og nærkontakt ble fars oppgave å sikre trygghet gjennom økonomisk forsørgelse. Denne forståelsen av farskap skulle sikre barnets materielle oppfostring gjennom å gi barna – og ikke fedrene – egne rettigheter. Fedrene på sin side ble pliktige til å forsørge de «ekte» og «uekte» barna likt.

Fremveksten av far som forsørger trekkes frem av flere historikere, som Trev Lynn Broughton and Helen Rogers. De beskriver hvordan farskap handlet om økonomisk forsørgelse, men at forsørgerrollen også innebar omsorg for barna. Innbakt i ideen om forsørgerrollen var tanken om å fungere som en beskytter for barna. Dermed hadde

brødvinner-modellen et økonomisk og sosialt aspekt som ble gradvis styrket på 1900-tallet.

Samtidig ble beskyttelse og omsorg i økende grad assosiert med den daglige samhandlingen med barn som mødre ofte var ansvarlig for. Omsorg hadde to betydninger som best kommer frem i den engelske bruken av ordet «care» der far stod for «caring for» og mor stod for

«caring about».²³ Ideen med å forsørge eller «caring for» var et grunnleggende fundament i

22 Lorentzen, The History of Fatherhood in Norway, 1850-2012, 53.

23 Trev Lynn Broughton og Helen Rogers, Gender and Fatherhood in the nineteenth century (New York:

Palgrave Macmillan, 2007), 32.

(15)

farsrollen som utviklet seg allerede på 1800-tallet, men som ble forsterket gjennom den kjønnsbaserte arbeidsdelingen i første halvdel av 1900-tallet i kjølvannet av

industrialiseringen. Disse forestillingene ble utfordret politisk på 1970-tallet.

«Ansvarlighetens menn»

Problematiseringen av hva forsørgerrollen innebar og farskapsbegrepets relasjon til omsorg har også opptatt historiker Hilde Gunn Slottemo. I artikkelen «Ansvarlighetens menn»

argumenterer hun for at familieforsørgelsen historisk har vært den maskuline plikten i familien – og at denne var begrunnet som en omsorgshandling for familien.²⁴ Spesielt i tiårene før skiftet på 1970-tallet var dette tydelig, skriver Slottemo - en periode som gjerne er blitt omtalt som husmor- og forsørgersamfunnets høydepunkt bygget på utstrakt

kjønnsarbeidsdeling. Det innebar at gifte kvinner skulle være husmødre samtidig som ektemenn skulle ha lønnet arbeid utenfor hjemmet.²⁵ Ifølge Slottemo var det å være en god familieforsørger en tydelig og viktig norm for gifte menn så sent som på 1950- og 1960-tallet.

Lønnen mannen tjente ble oppfattet som avgjørende for hvordan familien greide seg. Hvis mannen var en god forsørger var det også en måte å være god far på.

Det var disse godt etablerte idealene den nye familie- og likestillingspolitikken skulle brynes mot på 1970-tallet. Den nye farsrollen skulle utjevne stillingen mellom kvinner og menn i hjemmet, og hjelpe kvinner til å bli mer likestilte på arbeidsplassen. Både i den politiske utformingen og i kvinnebevegelsens arbeid ble arbeidslivet vektlagt. Lønnet arbeid ble forstått som en inngang til privilegier og større frihet i samfunnet. Som resultat ble søkelyset

hovedsakelig rettet mot godene lønnet arbeid ga som skapte mindre rom for diskusjoner rundt hvilke plikter og byrder som eksisterte ved arbeidstilknytningen.²⁶ Maskulinitetshistoriker John Tosh er blant dem som problematiserer dette bildet med mannen som forsørger og en manglende tilknytning til hjemmet som inkluderer både kone og barn. Han argumenterer for at det kjønnsdelte samfunn der menn ble ansett å tilhøre den offentlige sfære, og kvinner den private, er en grov forenkling.²⁷

24 Hilde Gunn Slottemo, «Ansvarlighetens menn – Normer for maskulinitet i etterkrigstidas industrisamfunn», Tidsskrift for kjønnsforskning, 2009, https://www-idunn-no.ezproxy.uio.no/tfk/2009/01-02/art02.

25 Slottemo.

26 Slottemo.

27 John Tosh, A Man’s Place: Masculinity and the Middle-Class Home in Victorian England (New Haven and London: Yale University Press, 1999), 2.

(16)

Historikernes problematiseringer av forsørgerrollen og dens innhold viser at farskap var en sammensatt og komplisert rolle, samt at fortolkningene av dette har variert i ettertid. Det som senere skulle bli diskutert politisk som menns manglende omsorg av barn til fordel for lønnsarbeid har historikerne sett på som en form for omsorgshandlinger. Dette viser

utfordringen med den senere politiske konseptualiseringen av menn som fedre og den iboende historieforståelsen denne var basert på. Ved å avvise eller neglisjere den relativt lange

historiske bakgrunnen med omsorg gjennom forsørgelse ble det politiske argumentet at menn ikke drev omsorgsarbeid en grov forenkling. Menn har hatt privilegiet til å bevege seg

mellom offentlig og privat sfære, hevder historikere. Likevel var hjemmet en viktig del av menns status i det offentlige. Det innebærer at menn ikke var totalt fraværende i hjemmet eller at lønnsarbeidet var viktigere for menns anseelse og identitet. Hva det viser, er at dette bare er blitt – og fortsatt blir – forstått og konseptualisert på andre måter for menn enn kvinner. Dette kom ikke minst til uttrykk i stortingsdebatten i 1971-1972 om kvinners plass og muligheter på arbeidsmarkedet. Det var måten samfunnet og dets kvinner og menn definerte seg og sine roller som kjønn som var det avgjørende.

Et spørsmål om like muligheter på arbeidsmarkedet

Oppfatninger om hva farsrollen og morsrollen besto av ble diskutert på Stortinget allerede tidlig på 70-tallet. Diskusjonen startet med spørsmålet «På hvilken måte kan myndighetene medvirke til at kvinner og menn får like muligheter og rettigheter i arbeidslivet?» fra Ingvar Helle fra Venstre. Høyremannen Jo Benkow trakk i sitt innlegg frem de dominerende forestillingene om hva som ble ansett som mannens og kvinnens rolle. Kjønnsroller som var datidens vokabular, fikk i Benkows ord klare betydninger for menns forhold til barneomsorg:

Det er svært mange av oss menn som er blitt oppdratt i den sikre tro og forvissning at kvinnene har en slags enerett og særforpliktelse til å ta seg av barna mens de er små, mens vi menn skal vente med å blande oss noe synderlig opp i dette til de kan snakke noe mer fornuftig og ha noen oversikt over hva livet egentlig dreier seg om.²⁸ Videre mente han menn typisk nok hadde en nokså gammel-testamentlig og patriarkalsk oppfatning av sin rolle i familien. Han kritiserte tanken om at barn var lykkeligst med en mor hjemme, mens faren skulle være den med tøflene og avisen som ventet i det lengste med å blande seg i familielivet fram til ungene kunne snakke fornuftig.²⁹ Dermed ser en at allerede

28 Stortingsforhandlinger, 1971-72, s. 1498-99.

(17)

tidlig på 70-tallet ble tanken om mor som den naturlige omsorgspersonen, og far som den fjerne forsørgerpersonen, utfordret og målbragt fra Stortinget. Denne måten å se kjønn på, som noe foranderlig og samfunnsskapt, hadde støtte i forskningen. Institutt for

Samfunnsforskning (ISF) som ble etablert i 1950, bidro spesielt til utviklingen av ny kunnskap om hvordan samfunnet oppfattet og praktiserte kjønn.³⁰ Forskningen og dens resultater bidro slik til et skifte i hvordan kjønn ble forstått og omtalt, og ikke minst forsøkt endret gjennom politiske tiltak. Ved å være et resultat av sosialisering og samfunn, framfor biologi og psykologi, kunne en gjennom tiltak også endre kjønnsrollene i samfunnet.

Spørsmålet var selvsagt hvordan.

I stortingsforhandlingene i 1971 – 72 ser man tendensen til at likestillingspolitikken, slik Helle spør, tok utgangspunkt i arbeidslivet og ikke hjemmet. Benkows svar kan ses i sammenheng med den typiske kjønnsrollediskursen på denne tiden ved at han trekker frem forestillinger om kjønn som den største hindringen for like muligheter på arbeidsplassen.

Stortingsforhandlingene viser den påbegynnende diskusjonen rundt forestillinger om kjønn i politikken, og at denne diskusjonen tok utgangspunkt i de ulike konsekvensene dette hadde i arbeidsmarkedet. Dermed var det kvinner som ble ansett som taperne i et samfunn preget av et tradisjonelt kjønnsrollemønster, noe framtidens norske familie- og likestillingspolitikk skulle forsøke å endre på. Hvordan forestillinger rundt kjønn hindret menn fra å delta i familielivet ble tilsidesatt til fordel for kvinners behov og rettigheter i arbeidslivet.

Samtidig som kvinners tradisjonelle rolle ble utfordret og forsøksvis erstattet av arbeidstakerrollen stod den tradisjonelle farsrollen fortsatt sterkt i den gryende norske

familiepolitikken. Stortingsmeldingen nr. 117 «Barnefamiliens levekår» ble lagt frem av Lars Korvalds borgerlige mindretallsregjering i juni 1973. Regjeringen hadde i den siste delen av sin regjeringsperiode tre kvinner som statsråder, en fra hvert av partiene som samarbeidet.

Den ene var Eva Kolstad fra Venstre. Hun var statsråd i det nylig etablerte og omfattende Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Kolstad var en godt kvalifisert statsråd som hadde et langvarig nasjonalt og internasjonalt engasjement i kvinnesaken. Da hun ble statsråd, var hun blant annet Norges medlem av FN-organet som arbeidet med den internasjonale

30 Eirinn Larsen, «State feminism revisited as knowledge history», i Histories of Knowledge in Postwar Scandinavia (Routledge, 2020), 154.

(18)

kvinnekonvensjonen.³¹ Med en slik bakgrunn markerte regjeringen en interesse for en moderne og mer likestilt familiepolitikk.

Stortingsmeldingen som var den første av sitt slag i Norge tok utgangspunkt i familiers

«levekår». Levekår var et nytt begrep på den tiden og ble introdusert i politikken gjennom en levekårsundersøkelse som ble igangsatt av den forutgående regjeringen Bratteli i 1972. Et slikt initiativ viser hvordan staten aktivt arbeidet med å innhente informasjon og kunnskap om samfunnet, og omgjøre det til forskning og politikk. Det var de etablerte og voksende

samfunnsvitenskapelige miljøene som var bidragsytere i undersøkelsen og resultatene ble brukt i forvaltningen. Stortingsmeldingen markerte den viktige erkjennelsen blant

stortingspolitikerne om at det var behov for en ny og mer variert familiepolitikk. Den

dedikerte plassen til familieliv i politikken vises gjennom utvalgets forslag til økt utgiftsnivå på rundt 400 millioner kroner.³² Ettersom valget høsten 1973 dannet grunnlag for en ny sosialdemokratisk regjering fikk ikke Stortinget drøftet denne meldingen og den ble trukket tilbake. Det ble likevel varslet at det ville komme en ny melding om samme tema som skulle drøfte de samme spørsmålene på den nye regjeringens premisser.

Stortingsmeldingen gir innsyn i hvordan den mannlige forsørgerrollen ble politisk underbygget, samtidig som kvinner ble introdusert som arbeidstakere. I forsøk på å øke kvinnelig sysselsetting ble det ansett som viktig å tilby «passende arbeidsplasser» for kvinner.

Dette innebar at arbeidsstedet måtte ligge i rimelig nærhet til hjemmet, og at arbeidsdagen ikke var for lang ettersom kvinnene bar en større del av barnetilsynet.³³ Slike beskrivelser viser at kvinner ikke ble ansett som likeverdige arbeidstakere som menn. Mannen stod fremdeles for familieinntekten. Videre ble det henvist til Statistisk sentralbyrås

arbeidskraftundersøkelse (AKU) fra 1971 som kartla gifte kvinners begrunnelser for å ta del i arbeidslivet. Svarene som ble gitt viste at gifte kvinners inntog i arbeidslivet i liten grad var begrunnet med å forsørge familien. En tredjedel begrunnet motivasjonen for å delta i arbeidslivet med et ønske om kontakt med andre mennesker, imens en femtedel oppga et ønske om egen inntekt. En sjudel oppga at de mistrivdes med husarbeid imens en åttendedel oppga et behov for å bidra med inntekt til husholdningen.³⁴ Undersøkelsen beskrev hvordan

32 Vollset, 23.

33 St. Meld. Nr. 117, 36.

34 St. Meld. Nr. 117, 36.

(19)

kvinners arbeid og lønn var begrunnet med trivsel og sosiale forhold noe som bidro til og indirekte bekrefte farsrollen primært som en forsørgerrolle. Derfor utfordret ikke kvinners begynnende yrkesaktivitet den kjønnsdelte arbeidsfordeling i familien.

Gifte kvinners inntog på arbeidsmarkedet var påvirket av nye ideer og spørsmål rundt hva det ville si å være kvinne, samt kvinners egne behov som enkeltindivider. Kvinner skulle ikke forsørge familien, de skulle ha mulighet til å arbeide om de ønsket. Bare for enslige mødre handlet arbeidsdeltakelse om forsørgelse. Til sammenligning var menns yrkesaktivitet begrunnet på økonomiske og familiære grunnlag noe som ble videreført i den politiske

diskursen og kommende familiepolitiske tiltak. For kvinnene skulle det være like muligheter i arbeidslivet ikke nødvendigvis likt ansvar. Dette fikk konsekvenser for den politiske

definisjonen av farskap.

Ny politikk på gammel grunn

Under «Mål for familiepolitikken» i Stortingsmelding nr. 117 (1973) ble det erklært at familiens stilling var inne i en brytningsperiode. Der ble det anerkjent at den daværende familiepolitikken var basert på mannen som eneforsørger og moren som hjemmeværende.³⁵ Blant hovedmålene for familiepolitikken ble det beskrevet tiltak for å tilrettelegge for kvinners mulighet til arbeid utenfor hjemmet. Igjen ble det referert til at yrkesarbeid var en forutsetning for «deres personlige utfoldelse». Enda en bekreftelse av det tradisjonelle kjønnsmønsteret ble synlig i forventingen av at et stort antall kvinner ville fortsette å velge husmoryrket som det mest tilfredsstillende.³⁶ I etterkant av dette ble det forklart hvordan kvinners yrkesaktivitet kunne bidra til økt trivsel for hele familien. Ekstra inntekt kunne også åpne for fedres deltakelse i familielivet. Som det sto å lese: «Kvinnenes manglende

valgmulighet med hensyn til sitt arbeid betinger at heller ikke mannen har et rimelig valg med hensyn til arbeidsliv og familieliv».³⁷

Som sitatet ovenfor indikerer ble det politisk anerkjent at menn var like hardt rammet av det kjønnsdelte arbeidet som kvinner var. På tross av denne tilsynelatende likestillingen av kvinner og menns manglende valgmuligheter var det oppgavene utenfor hjemme som ble prioritert politisk. Altså ble det ansett som mer viktig å gi kvinner valgmuligheter i

35 St. Meld. Nr. 117, 68.

36 St. Meld. Nr. 117, 74.

37 St. Meld. Nr. 117, 75

(20)

arbeidslivet enn å gi menn valgmuligheter i familielivet. Det virker til at dette var mer en ønskelig konsekvens av at kvinner skulle ut av hjemmet. Dette understrekes videre gjennom den omfattende plassen dedikert til kvinner og yrkesliv i meldingsdokumentet.³⁸ Til

sammenligning var det et par setninger som diskuterte mannens rolle og omsorgsarbeidet i hjemmet.³⁹ Innenfor den politiske debatten ble lønnsarbeid vektlagt og likestillingen ble prioritert deretter. Samtidig som kvinner skulle få større valgfrihet, var mødre oppfattet som den naturlige omsorgspersonen i familien. Ansvaret for familieøkonomien ble overlatt mannen.⁴⁰ Yrkesarbeidet hadde svært ulik betydning for mann og kvinne slik dette ble presentert i 1970-årenes politikkdokumenter. Som Slottemo poengterer var menns lønnede arbeid forankret i hensyn til familien som et fellesskap samtidig som kvinners lønnede arbeid var forankret i trivsel og sosiale forhold. Forsørger-samfunnets krav til mannen fungerte som en begrensning av deres individuelle frihet, men også mulighet til å være omsorgsperson for barna.⁴¹

Den påfølgende stortingsmeldingen (nr. 51) i 1974 av den nye Arbeiderparti-regjeringen ledet av Trygve Bratteli representerte ikke et radikalt skifte fra stortingsmeldingen til den forrige regjeringen. Hovedfokuset for stortingsmeldingen, kalt «Barnefamiliens levekår», var i likhet med den forrige at familiepolitikken måtte utvides og differensieres i større grad enn

tidligere.⁴² I perioden var det dermed ikke noe tydelig politisk skille mellom partienes mål innenfor familiepolitikken. Politikken som ble beskrevet fulgte utviklingen med en utvidelse av staten der foreldrene skulle stå for den første omsorgen, men at staten måtte bidra med barnetilsyn til familier der begge var i jobb.⁴³ Ettersom utbyggingen av velferdsstaten var avhengig av at kvinner deltok i arbeidslivet ble det prioritert å tilrettelegge for at kvinner kunne jobbe. Ut ifra dette ble det innført økte permisjonsrettigheter, redusert arbeidstid, fleksibel arbeidstid og rettigheter når barn ble syke.⁴⁴ Dette demonstrerer politisk vilje i form av konkrete tiltak for å få kvinner ut av hjemmet. Noe liknende synes ikke å ha blitt vurdert for at fedre skulle få bruke mer tid i hjemmet med omsorg for sine barn.

38 St. Meld. Nr. 117, 4-5, 12, 27, 30-32, 36-40, 43, 46-7, 68-9, 74-8.

39 St. Meld. Nr. 117, 13, 43, 74.

40 Anne Lise Ellingsæter og Arnlaug Leira, Politicising Parenthood in Scandinavia: Gender Relations in Welfare States (Bristol: Policy Press, 2006), 29.

41 Slottemo, «Ansvarlighetens menn – Normer for maskulinitet i etterkrigstidas industrisamfunn».

42 St. Meld. Nr. 51, 2.

43 St. Meld. Nr. 51, 128.

44 St. Meld. Nr. 51.

(21)

På den andre siden var meldingen et innlegg for økt valgfrihet for mødre, altså skulle det bli større muligheter for å velge arbeid utenfor hjemmet. Hovedforskjellen mellom den

borgerlige og sosialdemokratiske familiemeldingen var, som beskrevet av Vollset, at Arbeiderpartiets melding var mer konkret og innholdsrik på tiltak som satset på et bredere familiepolitisk grep. Den var mer omfattende og fikk stor betydning for hva som senere ble ansett som relevant å arbeide med innenfor familiepolitikken.⁴⁵ Familiepolitikken hadde ved sin innføring en slags tosidig satsing på å få kvinner ut i arbeidslivet, samtidig som

omsorgsarbeidet i hjemmet ikke skulle nedvurderes eller neglisjeres politisk. Det var ingen tiltak i denne fasen som tok sikte på å stimulere fedres rolle i familien.

Det manglet ikke bare politiske tiltak rettet mot fedre. Det var i stor grad også en manglende diskusjon om fedre som omsorgspersoner i de to stortingsmeldingene. Samtidig gir fraværet av farskapets myke dimensjon, omsorgsoppgaven, ikke et fullstendig bilde av den politiske diskusjonen i perioden. I motsetning til stortingsmeldingene ble fedres rolle diskutert i stortingsforhandlinger, men uten at det resulterte i konkrete politiske tiltak. Det er likevel verdt å bemerke at diskusjonen i Stortinget ofte tok utgangspunkt i hvordan en kunne likestille kvinner med menn, og ikke motsatt, noe som var en gjennomgående trend i perioden. Ingvar Helle fra Venstre, i likhet med Høyres Benkow, trakk også frem hvordan forestillinger rundt kjønn hadde negative virkninger for både arbeids-, familie- og samfunnsliv. Helle beskrev hvordan manglende kontakt med far og hans verden ga tilsvarende manglende innsikt i og forståelse for arbeidslivets problemer.⁴⁶ Her kommer det tydelig frem hvilken sentral rolle eller funksjon far ble ansett å ha for barna i samtiden, nemlig den som introduserte

samfunnslivet utenfor hjemmet til dem innenfor hjemmet. Videre i diskusjonen ble det spesifisert at grunnlaget for en mer aktiv politikk innenfor likestilling ville medføre en forbedring i kvinnenes og familiens livssituasjon.⁴⁷ Hva som forstås som familien, og om det inkluderte fedrene, er derimot usikkert i dette argumentet for likestilling. Fedres lønnsarbeid var fremstilt og forstått som en rettighet. Lønn og yrkestilknytting var dermed et privilegium som plasserte menn i en maktposisjon både sosialt, politisk og økonomisk, i forhold til kvinner. Derfor ble også kvinners rett på lønnet arbeid beskrevet som en kvinnefrigjøring av kvinnebevegelsen.

46 Stortingsforhandlinger 1971-72, 1482.

47 Stortingsforhandlinger 1971-72, 1484.

(22)

På tidspunktet for disse stortingsforhandlingene, under Bratteli-regjeringen, var det Inger Louise Valle fra Arbeiderpartiet som var utnevnt statsråd i Familie- og

forbrukerdepartementet. Da Valle fikk tildelt ansvaret for familie- og forbrukerpolitikken ble likestilling mellom kjønnene betraktet som et viktig spørsmål.⁴⁸ I statsråd Valles respons anerkjente hun at likestilling ikke alene var et kvinnespørsmål, men berørte mannens rolle også. Det var et behov for å avlaste mannen i hans virke som forsørger. Dette viser forståelse for at også mannen manglet valgfrihet under datidens kjønnsrolleregime og var tungt belastet av det tradisjonelle familiesystemet. For å endre dette foreslo Helle å gi menn mulighet til permisjon for pass av småbarn hvis det passet best at mor arbeidet.⁴⁹ Noe overraskende kan det kanskje være i dag å lese at en så tidlig som på 70-tallets begynnelse foreslo en

fedrepermisjon. Men begrunnelsen var ikke tilknyttet mannens behov, men den forestående kvinnefrigjøringen. Med fremveksten av de nyfeministiske organisasjonene var frigjøring av kvinner blitt sentralt og fedrepermisjon kunne bidra til dette. Implisitt ligger det en ide om at mannen kunne stå for omsorg når moren valgte noe annet, men at omsorg for barn likevel var ansett som morens primære oppgave.

Fedrepermisjon ble også foreslått av Øivind Bjorvatn fra Sosialistisk Venstreparti (SV) som baserte forslaget sitt på psykologisk forskning som viste at barn trengte både far og mor rundt seg tidlig i livet.⁵⁰ Dette viser en tolkning av far som potensiell omsorgsperson, men med utgangspunkt i barnets behov og med begrunnelse i forskningen. Dermed kunne fedre fungere som et hjelpemiddel for kvinner i arbeidslivet og som en omsorgsperson for barn.

Forhandlingene i Stortinget på denne tiden viser med andre ord at fedre hadde funksjoner i familielivet, men likevel andre enn morens. Fedre ga barn innsyn i arbeidslivet, de kunne yte omsorg hvis mor ikke kunne og kontakt med far var viktig for barns psykologiske utvikling.

Det er likevel ingen indikatorer på at fedre på denne tiden ble forstått som likestilte eller like viktige, som mødrene i hjemmet.

Fedrepermisjon til fordel for kvinner

Den politiske diskusjonen på tidlig 70-tallet viser at permisjon til fedre dreide seg om et bidrag til kvinners yrkesliv og ikke menns familieliv. Forslag fra SV om fedrepermisjon kom også i 1973, men da fremmet av politiker Tor Henriksen. Henriksen spurte om Regjeringen

49 Stortingsforhandlinger, 1971-72, 1487.

(23)

ville fremme forslag til lovendring slik at arbeidstakere skulle få rett til 6 måneders permisjon for mødre og 2 måneders permisjon for fedre.⁵¹ Sosialistisk Venstreparti var dermed partiet som jobbet for pappapermisjon allerede to tiår før det blir innført. Hvorfor det ikke ble en viktig del av familiepolitikken tidligere demonstreres i svaret fra statsråden Leif Aune (Ap).

Det er nå klart at spørsmålet om å utvide svangerskapspermisjonen fra 12 til 18 uker … foruten å lovfeste rett for ektemannen til omsorgspermisjon, vil bli vurdert nærmere sammen med andre mulige tiltak som kan gjøre det lettere for moren å gå tilbake til arbeidet etter fødsel. Det må imidlertid understrekes at spørsmålet om barselpermisjonens lengde og om retten til eventuell lønnet omsorgspermisjon for fedre må vurderes ut ifra kostnadene i forhold til andre tiltak med samme siktemål.⁵² I denne passasjen vises det at forståelsen av fedrepermisjon var redusert til et tiltak for å gjøre det lettere for kvinner å gå tilbake i arbeid etter fødsel. I tillegg ble det sidestilt med andre virkemidler med samme siktemål. Slik jeg tolker det var permisjon til fedre primært ansett som et virkemiddel i arbeidet for likestilling for kvinner. Det er i slike uttalelser det blir tydelig at farskap ble italesatt politisk innenfor en kontekst som handlet primært om kvinners likestilling med menn, og ikke omvendt. Fedrepermisjon og andre tiltak for å styrke fedres omsorgsfunksjon skulle dermed fungere som en løsning på det tidligere kjønnsdelte samfunn.

Samtidig var det i denne perioden, og tiden etter, politiske krefter som oppfattet valgfrihet som det viktigste og ønsket å likestille arbeid utenfor hjemmet med arbeid innenfor hjemmet.

Kristelig Folkeparti (KrF) var blant partiene som sammen med Høyre fremmet dette. De ønsket at omsorgsoppgavene skulle beholdes i større grad innenfor familien istedenfor at staten skulle ta over gjennom tiltak med utbygging av barnehager og lignende.⁵³ Denne tendensen vises i stortingsforhandlinger fra 1974-75 der Odd With fra KrF ønsket å få vite hva departementet gjorde for å sidestille husmoryrket med andre yrker. Ap-statsråd Odd Sagør henviste til stortingsmelding 51 som understreket at omsorgsarbeid måtte verdsettes på lik linje med arbeid utenfor hjemmet. Dette var altså et politisk mål blant de ikke-borgerlige partiene også selv om spesielt Arbeiderpartiet kan betraktes som en forkjemper for kvinners rett til arbeid. Odd With beskrev videre hvordan husmoryrket i årene etter krigen i stadig

(24)

større grad hadde blitt undervurdert både i forhold til mannen, men også i forhold til yrkeskvinnene.⁵⁴

Oppvurderingen av de tradisjonelle kvinneoppgavene påvirket forståelsen av farskap. Selv om fedre og menn ikke var utgangspunktet for debatten rundt en styrkning av omsorgsarbeid i hjemmet var dette et uttrykk for et politisk ønske om å sidestille det tradisjonelle

familiemønsteret med et nyere og mer likestilt familiemønster. I tillegg må det nevnes her at omsorgsarbeidet ble regnet som kvinnens arbeid – på tvers av de politiske partiene. Denne todelte satsningen på et tradisjonelt familiemønster og et likestilt familiemønster forårsaket at et paradoks vokste frem når det gjaldt farskap i norsk familie- og likestillingspolitikk. Fedre skulle være omsorgspersoner der kvinnen ønsket å delta i arbeidslivet, men forsørgere i familier der kvinnen ville bli hjemme. Samtidig var omsorgsarbeid hovedsakelig en kvinnes virksomhet. Forskjellen fra mennenes og kvinnenes valgfrihet var at kvinner fikk en politisk tilrettelegging for valgfriheten uten at menn fikk like rettigheter. Den politiske diskusjonen viser derfor til to ulike forståelser av arbeid utenfor hjemmet i denne perioden. Mens yrkesvirksomhet for kvinner var viktig for deres selvrealisering, handlet det for menn fremdeles primært om forsørgelse.

For å bidra til at gifte kvinner skulle kunne gå ut i arbeidslivet, vokste ideen fram at en måtte styrke fedres omsorgsrolle for å sikre likestilling i arbeidslivet. Til sammenligning var det lite politisk diskusjon om hvordan kvinner kunne bidra til at menn ble likestilt i hjemmet. I første omgang var det kvinners yrkesaktivitet som skulle styrkes – og det til tross for et ønske fra borgerlig side om å oppvurdere det tradisjonelle omsorgsarbeidet i hjemmet for kvinner. Selv på 1980-tallet da permisjon til fedre var blitt et reelt tilbud, brukte færre enn fem prosent av fedre denne muligheten. Dermed var ikke familie- og likestillingspolitikken like effektiv i å omdanne fedre til omsorgspersoner i hjemmet som den evnet å være overfor kvinnenes yrkesrolle.⁵⁵ Dette var fordi lønnsarbeid ble ansett som det viktigste. Dette er i tråd med Michael E. Lamb og Abraham Sagis argument om at selv om farskap har vært en del av den ideologiske moderne sosialpolitikken, eksplisitt eller implisitt, har farskapets funksjon i samfunnet i stor grad støttet opp under forsørgerrollen. I kontrast til dette står moderskapet,

54 Stortingsforhandlinger, 1974-75, 2529-30.

55 Ellingsæter og Leira, Politicising Parenthood in Scandinavia: Gender Relations in Welfare States, 39.

(25)

som ifølge de to defineres som den naturlige omsorgsrollen.⁵⁶ Med dette som oppsummerende moment vil jeg videreføre dette argumentet, men legge til et nytt moment med utgangspunkt i den historiske erfaringen som dette kapittelet har søkt å gi innblikk i: farskap i løpet av 1970- årene ble omdefinert og introdusert som et likestillingspolitisk virkemiddel for å styrke kvinners posisjon på arbeidsmarkedet. Samtidig som det politiske arbeidet for å bekjempe tradisjonelle kjønnsrollemønstre i arbeidslivet arbeidet den samme familie- og

likestillingspolitikken med å støtte opp om et tradisjonelt kjønnsarbeidsdelingsmønster på hjemmebane. Dette kom også til uttrykk i arbeidet med og innføringen av en egen

likestillingslov.

Lov om likestilling til fordel for kvinner

Likestillingspolitikkens bevisste prioritering om å bekjempe tradisjonelle kjønnsrollemønstre i arbeidslivet fremfor familielivet kommer frem i diskusjonen og utarbeidelsen av loven om likestilling mellom kjønnene lansert i 1972 under Bratteli II. I 1974-75 kom det en

odelstingsproposisjon for en lov om likestilling mellom kjønnene. Proposisjonen viser bakgrunnen for loven og demonstrerer hvordan kvinner og arbeidsliv ble et uttalt

likestillingspolitisk hovedmål. Allerede i åpningen av lovutkastet ble det erklært at det gjaldt likestilling i arbeidslivet. Det skulle ikke være lov å gjøre forskjell på menn og kvinner ved ansettelse, forfremmelse, oppsigelse eller permittering.⁵⁷ Ikke overraskende var dette et forsøk på å styrke kvinners stilling på arbeidsmarkedet ettersom kvinnene ifølge lovforslaget var mest utsatt for oppsigelse eller permitteringer.

I lovutkastet stod det at «selv om loven skal gjelde for det som hører til familieliv og

lignende, skal den ikke håndheves innen dette området».⁵⁸ Det vil si at likestillingsloven først og fremst tok sikte på likestilling i det offentlige liv og ikke det private. Der skulle loven fungere mer som en ideologisk oppfordring. Ifølge Vollset fungerte loven slik ettersom at likestillingspolitikk var et nytt politikkfelt. Spesielt uvant innenfor denne politikken var at mye av som ble drøftet innenfor kvinnebevegelsen var saker de fleste anså som en del av

56 Michael E. Lamb og Abraham Sagi, red., Fatherhood and Family Policy (London: Lawrence Erlbaum Associates, Publishers, 1983), 23.

57 Ot. Prp. 33, 1974-75, 5.

58 Ot. Prp. 33, 1974-75, 5.

(26)

privatlivet.⁵⁹ Det var samtidig uttrykt et ønske om at loven skulle ha en holdningsskapende effekt på alle arenaer.⁶⁰

Lovutkastet vekket protester i den norske kvinnebevegelsen som ønsket at loven skulle være et virkemiddel mot diskriminering av kvinner.⁶¹ Dette kommer til uttrykk i avsnittet under

«Høringsinstansenes og departementets syn på behov for en lov om likestilling» der flere parter, blant annet Fri rettshjelp for kvinner (JURK) ved Universitetet i Oslo og Norsk Kvinneforbund, spesifiserte at loven burde eksplisitt forby diskriminering av kvinner. Deres kritikk av loven var at det ikke kom tydelig frem hvem den diskriminerte part var, og at det ikke var noe behov for en lov som forbød diskriminering av menn.⁶² Forbruker- og

familiedepartementet erklærte at de var enig med innspillene om at likestillingsloven i første rekke skulle bedre kvinnens stilling, men ønsket å fastholde et forbud mot

forskjellsbehandling uavhengig av kjønn. Konklusjonen ble dermed at departementet ønsket å beholde arbeidsgruppens forslag om at loven i prinsippet skulle gjelde begge kjønn, men at loven først og fremst skulle bedre kvinnens stilling.⁶³ Loven ble vedtatt i 1978 med et revidert utkast som til forskjell fra det opprinnelige forslaget ga mulighet til positiv særbehandling av kvinner ut fra innspill fra det kvinnerettslige forskningsmiljøet ved det juridiske fakultet.⁶⁴ Michael E. Lamb og Abraham Sagi argumenterer for at de likestillingspolitiske kravene som nå ble stilt til kvinner om å fylle rollene som ble forventet av dem i to sfærer; arbeid og familie, ikke ble stilt til fedre.⁶⁵ Som konsekvens oppstod det utfordringer med å endre kvinnens rolle i samfunnet når det ikke ble etterfulgt av tiltak som tok mål å endre mannens rolle i hjemmet. Det ble etterhvert anerkjent at likestilling av kvinner i arbeidslivet var avhengig av menns bidrag i omsorgsarbeidet.⁶⁶ Etter min mening følger denne

argumentasjonen datidens tanke om arbeid som et privilegium, mens omsorgsarbeidet ikke var det. En kunne heller argumentert for at det ble politisk tilrettelagt for å gi kvinner mulighet til å delta i to sfærer, både i det offentlige lønnsarbeidet og i det private, hjemlige omsorgsarbeidet.

60 Ot. Prp. 33, 1974-75, 9.

61 Larsen, «State feminism revisited as knowledge history», 285.

62 Ot. Prp. 33, 1974-75, 16-7.

63 Ot. Prp. 33, 1974-75, 18.

64 Larsen, «State feminism revisited as knowledge history», 285.

65 Lamb og Sagi, Fatherhood and Family Policy, 9.

66 Lamb og Sagi, 4.

(27)

Den omsorgsfulle faren gir mødre valgfrihet

Politikk som tok sikte på å gjøre fedre til omsorgspersoner var ved utgangen av 1970-årene fortsatt basert på barn og kvinners premisser og behov selv om det medførte flere rettigheter til fedre. I 1977 ble permisjonen utvidet fra 12 til 18 uker, og morspermisjonen ble omdannet til en foreldrepermisjon. Det fungerte slik at de første seks ukene var reservert for mor, mens resten kunne deles mellom foreldrene.⁶⁷ Dette markerte et skifte der menn fikk rettigheter som omsorgspersoner, men far ble på ingen måte likestilt med mor. I 1977 kom Arbeiderpartiets Nordli-regjering med en ny stortingsmelding (nummer 17) «Barns oppvekstkår». På dette tidspunktet var Anne Marie Lorentzen statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet, og hun startet den sammenhengende rekken med kvinnestatsråder frem til departementet ble nedlagt i 1990. I etterkant av kvinneåret 1975 ville det vært rart å oppnevne en mann som statsråd for dette departementet. Neste gang en mann fikk denne jobben var femten år senere, og da ble det gjort en stor sak ut av at en mann endelig hadde fått ansvaret for barne- og familiepolitikken i Norge. Nordli-regjeringen hadde allerede i tiltredelseserklæringen et punkt om å forbedre administrative muligheter for en aktiv familiepolitikk. Dette skulle gjøres gjennom en deling av Familie- og forbrukerdepartementet. På tross av at de borgerlige partiene stemte imot ble det en realitet bare noen måneder senere.⁶⁸ Regjeringens stortingsmelding nummer 17 beskrev hvordan presset på kvinnen i familien hadde økt ettersom hun som yrkeskvinne ble dobbeltarbeidende eller som heltids hjemmearbeidende husmor ble isolert. Her stod det: «Fedre har i liten grad maktet å følge opp bestrebelsen på likestilling mellom kvinner og menn gjennom en endring av farsrollen. I denne situasjonen kan barna bli skadelidende blant annet fordi de får for liten kontakt med sine fedre».⁶⁹ Det var dette problemet som ble forsøkt løst med at permisjonen ble lengre og at fedre fikk sikret permisjonsrettigheter.⁷⁰ Barn trengte kontakt med sine fedre. Meldingen anerkjente ikke hvordan konkrete tiltak for å få mødre ut i arbeidslivet ikke var blitt etterfulgt med tilsvarende tiltak for å få menn hjem og derigjennom likestille dem med kvinner i det daglige

omsorgsarbeidet. I dette sitatet presenteres likestillingspolitikken som kjønnsnøytral selv om den hadde hatt et selverklært fokus på kvinner. Fedre skulle tilsynelatende følge denne utviklingen uten politiske tiltak eller tilrettelegging. Introduksjonen av fedre som

69 St. Meld. Nr. 17 (1977-78), 8.

70 St. Meld. Nr. 17 (1977-78), 9.

(28)

omsorgspersoner i politikken ble presentert som et tiltak for å lette kvinners dobbeltarbeid og for barn som hadde for liten kontakt med sin far. Permisjonen skulle sikre at barnet fikk kontakt med far på et tidlig tidspunkt og en bedre arbeidsfordeling som ville bidra til kvinners arbeidsliv. Fars rettigheter var på dette tidspunkt ikke diskutert ut fra fars egne behov og ønsker om mer omsorgsarbeid, men ble tett koblet opp mot både barnets og morens behov for omsorg og likestillingshensyn.

Som en kontrast til tidligere fremstilte stortingsmelding nr. 17 den manglende likestillingen i hjemmet som resultat av menns manglende innsats på feltet. Ifølge stortingsmeldingen så hadde menn i forhold til både praktiske og følelsesmessige sider ved kjønnsrollen i liten grad maktet å følge opp bestrebelsene på likestillingsfeltet. Dette ble trukket frem som skadelig for barnas behov for kontakt med både far og mor for en «harmonisk personlighetsutvikling».⁷¹ Dette var ikke noe nytt, som vi har sett i dette kapittelet. Samtidig presiserte den at det var et viktig mål for regjeringen å sikre likeverdige valgmuligheter for menn og kvinner og at spesielt kvinner fikk større muligheter til å velge sin livsform. En forventet utvikling var at kvinner i økende grad skulle ut i arbeidslivet og det ble stilt høyere krav til en omfordeling av omsorgsarbeidet. Med dette som utgangspunkt måtte menn gjennomgå holdningsendringer i retning en endret og styrket farsrolle.⁷² I likhet med utvidede permisjonsrettigheter ble en endret farsrolle tett koblet opp mot barnets og morens behov for omsorg. Det var likevel en kontrast til tidligere oppfatninger av farsrollen ettersom denne perioden forsøkte å knytte far som omsorgsperson til kvinner og barn, ikke bare som forsørger.⁷³ Denne påbegynnende konseptualiseringen av far som omsorgsperson ville fortsette å utvikle seg i perioden, men det betydde ikke at forsørgeraspektet forsvant.

Et annet aspekt som viste en ambivalent holdning til farsrollen kommer frem i Odelstingsproposisjon nummer 62 «Om lov om barn og foreldre» fra justis- og

politidepartementet i 1979. Barnelovutvalget hadde foreslått å lovfeste en rett for faren til å være til stede ved fødselen. Dette skulle ikke gjelde hvis moren motsatte seg det.⁷⁴ I dette forslaget vises det at var et økt fokus på fars rettigheter samtidig som det stod svakt sammenlignet med morens rettigheter. Det virker til at det var hevet over enhver tvil at

71 St. Meld. Nr. 17 (1977-78), 38.

72 St. Meld. Nr. 17 (1977-78), 38.

73 Eydal og Rostgaard, Fatherhood in the Nordic Welfare States: Comparing Care Policies and Practice, 53.

74 Ot. Prp. Nr. 62, 11.