ARBEIDSNOTAT 16/2006
Bjørn Stensaker og Trine Danø
Nordisk kvalitetssikring av høyere utdanning
Muligheter for gjensidig godkjenning og økt samarbeid?
© NIFU STEP Studier av innovasjon, forskning og utdanning Wergelandsveien 7, 0167 Oslo
Arbeidsnotat 16/2006 ISSN 1504-0887
For en presentasjon av NIFU STEPs øvrige utgivelser, se www.nifustep.no
Forord
Nordisk Ministerråd ønsker, etter initiativ fra embetsmannskomiteen for utdanning og forskning, å bidra til å utvikle felles nordiske mastergrader innen temaområder der Norden har særlig høy kompetanse. Ambisjonen er å kunne starte opp pilotprosjekter i 2006, og utvikle samarbeidet om dette videre i årene som kommer.
Som et ledd i dette arbeidet har Nordisk Ministerråd sett det som viktig å fokusere på hvordan slike nye felles mastergradene kan kvalitetssikres slik at de oppnår anerkjennelse og legitimitet både i og utenfor Norden. NIFU STEP har derfor fått i oppdrag å utrede noen av betingelsene for og konsekvensene knyttet til etablering av felles nordiske mastergrader.
Underveis i prosjektet har NIFU STEP bedt Danmarks Evalueringsinstitut (EVA) om bistand til en kartlegging av eksisterende praksis knyttet til kvalitetssikring i Norden.
Evalueringsconsulent Trine Danø ved EVA har stått for denne kartleggingen som er trykket som et vedlegg til denne rapporten.
Bjørn Stensaker ved NIFU STEP har vært ansvarlig for arbeidet. En takk til alle
informanter som har vært kontaktet i løpet av prosjektet, og spesielt til Einar Hreinsson, Ann Fritzell, Susanna, Kärki, Anna-Maija Liuhanen, Annika Persson, Lars Petersson, Sverre Rustad, Mogens Berg, Per Nyborg, Luna Lee Solheim, Christian Thune, Thordur Kristinsson og Staffan Wahlén for å ha ytt verdifull bistand og bidratt med oppdatert kunnskap underveis.
Oslo, april 2006
Petter Aasen
Direktør
Innhold
1 Innledning ... 5
1.1 Sentrale dimensjoner i forhold til utvikling av nordiske fellesgrader på masternivå ... 5
1.2 Data og metode... 6
2 En situasjonsbeskrivelse knyttet til utvikling av felles nordiske mastergrader .... 7
2.1 Innledning... 7
2.2 Eksisterende lover, regelverk og forpliktelser... 8
2.3 Utviklingstrekk og samarbeid innen kvalitetssikring i Norden... 12
2.4 Om legitimitet og anerkjennelse... 18
3 Oppsummering og mulige utviklingsveier ... 21
3.1 Oppsummering ... 21
3.2 Fremtidige initiativ ... 22
Litteratur... 29
Vedlegg 1: En kortlegging av nordiske kvalitetssikringssystemer... 32
Vedlegg 2: Gode råd knyttet til utvikling av fellesgrader på masternivå ………61
1 Innledning
Nordisk samarbeid innen høyere utdanning har en lang tradisjon, og synes i disse dager å gå inn i en ny fase når Nordisk Ministerråd, etter initiativ fra embetsmannskomiteen for utdanning og forskning, ønsker å bidra til å utvikle felles nordiske mastergrader (”joint degrees”) på områder der Norden har særlig høy kompetanse.
1.1 Sentrale dimensjoner i forhold til utvikling av nordiske fellesgrader på masternivå
Dette er imidlertid en prosess som kan bety utfordringer langs flere dimensjoner: For det første vil etablering av felles mastergrader måtte innpasses det formelle regelverk som eksisterer i et enkelte land – ikke minst knyttet til spørsmålet om det faktisk er mulig for et universitet eller en høyskole å inngå et slikt forpliktende samarbeid over landegrensene.
Hvis en felles mastergrad ikke er formelt mulig, hvilke andre muligheter eksisterer eventuelt for å realisere intensjonene bak en felles mastergrad?
For det andre vil etablering av felles mastergrader også innebære utfordringer knyttet til hvordan i praksis skal kunne innholdsmessig kvalitetssikre en utdanning som inkluderer flere aktører og som foregår over landegrensene.
For det tredje må den praksis som etableres være legitimerende slik at kandidater som eventuelt har gjennomført en slik felles mastergrad oppnår anerkjennelse både innen og utenfor Norden. Dette innebærer at organisering og kvalitetssikring av slike mastergrader må skje på en måte som ulike aktører, herunder ikke minst studenter og potensielle arbeidsgivere, finner troverdig.
I dette notatet skisseres og systematiseres de nevnte problemstillinger mer utførlig i kapittel 2, før anbefalinger drøftes nærmere i kapittel 3.
Som et faktavedlegg til rapporten er det i tillegg utarbeidet en oversikt over de eksisterende nasjonale systemer for kvalitetssikring av høyere utdanning utarbeidet av Trine Danø fra Danmarks Evalueringsinstitut (se vedlegg 1). I denne analysen beskrives bl a
oppbygningen av kvalitetssikringssystemene i det enkelte land, herunder arbeidsfordeling mellom utdanningsmyndigheter, utdanningsinstitusjoner og kvalitetssikringsorgan.
Analysen inneholder også en kartlegging av de evalueringsmetoder som benyttes i de ulike
nordiske land, samt grad av overlapping når det gjelder funksjoner. Dette faktagrunnlaget
trekkes det store veksler på i kapittel 2 og 3, når ulike fremgangsmåter og prosedyrer for
kvalitetssikring av felles nordiske mastergrader studeres og drøftes nærmere.
1.2 Data og metode
De økonomiske rammene for studien har gjort det naturlig at prosjektet i hovedsak har vært basert på en gjennomgåelse av eksisterende dokumenter, datamateriale og andre skriftlige kilder om kvalitetssikring i de nordiske landene. Her har det vært naturlig å trekke veksler på det arbeid som Nordic Quality Assurance Network in Higher Education har gjort, og som er rapportert i både europeisk og nordisk sammenheng (se f eks Hämälainen et al 2001; Lindeberg og Kristoffersen 2002; Omar & Liuhanen 2005). Dette har derfor vært sentrale kilder til den kartlegging som NIFU STEP har bedt Danmarks Evaluringsinstitut (EVA) om å gjøre som et ledd i prosjektet. Evalueringsconsulent Trine Danø ved EVA har stått for denne kartleggingen som kan gjenfinns som vedlegg til dette notatet (Vedlegg 1).
Samtidig har prosjektet også trukket veksler på mer uavhengige studier av
kvalitetssikringssystemene i Norden, både av det enkelte evalueringsorgan (se f eks
Karlsson et al 2002; Askling et al 1998), og av systemene som sådan (se f eks Stensaker &
Smeby 1999; Stensaker 2000B). Også utviklingen av kvalitetssikring i Europa og ellers i verden har her vært viktig som et sammenligningsgrunnlag (se f eks Stensaker 2003;
Schwarz & Westerheijden 2004; Stensaker & Harvey 2006).
I forhold til den spesifikke problematikken rundt etablering av nordiske felles mastergrader
har det vært tatt kontakt med et mindre antall personer med sentrale nøkkelpersoner i
departementer og kvalitetssikringsorganer i de ulike nordiske land, både for å fastslå de
formelle hindringer knyttet til etablering av felles nordiske mastergrader, og for å indikere
hva man i det enkelte land ser som mulighetene for økt samarbeid fremover.
2 En situasjonsbeskrivelse knyttet til utvikling av felles nordiske mastergrader
2.1 Innledning
Inspirasjonen knyttet til å utvikle felles nordiske mastergrader kan tilbakeføres til den økte vekt som i våre dager legges på internasjonalisering av høyere utdanning. Internasjonalt er da også ”joint degrees” (fellesgrader) en viktig del av Bolognaprosessen. Slike fellesgrader er på agendaen til både EU, OECD og UNESCO i stadig større grad. I Europa er
ambisjonene om fellesgrader knyttet til at dette er et sentralt virkemiddel for å realisere
”The European Higher Education Area” (EHEA) ved at læresteder i ulike land kan gå sammen om å tilby studier på ulike nivåer. For OECD og Europarådet/UNESCO er fellesgrader blitt et tema som en konsekvens av den økende globalisering man er vitne til i høyere utdanning der det ikke minst er blitt viktig å sikre studentenes rettigheter i et internasjonalt utdanningsmarked som både består av seriøse så vel som useriøse aktører.
Slik sett er utviklingen av fellesgrader et samspill mellom ulike aktører, men sluttresultatet fra denne prosessen ennå ikke er klart.
En indikasjon på dette er den forholdsvis omfattende definisjonen av hva en fellesgrad faktisk er, og ikke minst hvordan den skal dokumenteres. I den såkalte Lisbon Recognition Committee, som er en oppfølgingsgruppe for alle land som har undertegnet
Lisboakonvensjonen (en konvensjon som spesielt skal sikre studentenes rettigheter i et internasjonalt utdanningsmarked), åpnes det eksempelvis opp for at en ”joint degree” kan dokumenteres på tre forskjellige måter:
A joint degree should, for the purpose of this recommendation, be understood as referring to a higher education qualification issued jointly by at least two or more higher education institutions or jointly by one or more higher education institutions and other awarding bodies, on the basis of a study programme developed and/or provided jointly by the higher education institutions, possibly also in cooperation with other institutions. A joint degree may be issued as:
a) a joint diploma in addition to one or more national diploma
b) a joint diploma issued by the institutions offering the study programme in question without being accompanied by any national diploma
c) one or more national diplomas issued officially as the only attestation of the joint
qualification.
Selv om de ulike dokumentasjonsmåtene alle kan sies å resultere i en fellesgrad (“joint degree”), vil ofte dokumentering i henhold til punkt a og c gå under betegnelsen ”Double- /Multiple Degrees” fordi det faktisk er flere vitnemål (”diploma”) som utstedes for samme studieprogram
1.
Som det fremgår av formuleringene over, åpner definisjonen også for forskjellig type samarbeid mellom lærestedene, der det ikke nødvendigvis er slik at det vitnemål som utstedes innebærer en bestemt måte å organisere et studieprogram på. Det ”diploma” som utstedes kan altså være forholdsvis frikoplet fra selve designet av studieprogrammet. Dette har da også ført til at betegnelsen ”joint degree” i praksis ofte brukes om alle måtene en joint degree kan dokumenteres på (a til c)
2. Sentrale kjennetegn til ”joint degrees” i en europeisk sammenheng er ofte at slike studieprogrammer må innebære en internasjonal student- og lærerutveksling, felles planlegging av studieprogrammene, en ”Europeisk dimensjon”, samt språklig mangfold (Nyborg 2003).
2.2 Eksisterende lover, regelverk og forpliktelser
I forbindelse med fellesgrader er det viktig å kartlegge hva slags formelle hindringer, men også hva slags forpliktelser de nordiske landene har i forhold til denne problemstillingen.
Hindringene kan tilbakeføres til det nasjonale lovverket i det enkelte land, og i hvilken grad dette lovverket tillater utstedelse av fellesgrader. Forpliktelsene er i større grad knyttet til internasjonalt samarbeid, og de eventuelle avtaler som det enkelte land har forpliktet seg til.
2.2.1 Nasjonalt lovverk
De nordiske landene har alle et eget lovverk for høyere utdanning. Dette lovverket er i varierende grad blitt revidert i tråd med internasjonaliseringen av høyere utdanning. I enkelte nordiske land er det derfor slik at man faktisk har et lovverk som legger formelle hindringer i veien for fellesgrader i den mer snevre måten å dokumentere en slik grad på (versjon b på forrige side). Tabell 1 viser situasjonen for de nordiske land, inkludert de baltiske stater.
1 Enda en variant av joint degrees kan sies å være de såkalte ”co-tutelle” som betyr at en kandidat disputerer to ulike steder. Slike ordninger gjelder imildertid først og fremst på doktorgradsutdanninger, og vil derfor ikke omtales spesielt her.
2 Denne praksis gjelder også for dette notatet med mindre annet er presisert.
TABELL 1: Tillater de nasjonale lovverk fellesgrader?
LAND ”JOINT DIPLOMA” ”DOUBLE/MULTIPLE
DEGREES”
MINIMUM
ANTALL CREDITS (ECTS)
Finland Ja Ja 120
Island Ja Ja -
Danmark Ja, men tillatelse må gis individuelt
Ja 120 (men 60 credits kan tillates unntaksvis)
Sverige Nei Ja -
Norge Ja Ja -
Estland Nei Ja - Latvia Nei Ja 60 Littauen Nei Ja 120 Kilde: Ingrid Riegler: European Commission 22/2 2005).
Som det fremgår av tabellen er såkalt doble/multiple grader ikke noe problem i noe land, mens Sverige og de baltiske stater har et lovverk som ikke tillater utstedelse av et vitnemål i henhold til definisjon b på forrige side.
I Finland og i Norge er lovverkene på dette felt nylig oppdatert, og utstedelse av ett vitnemål er her uproblematisk
3. På Island er det nasjonale lovverk i ferd med å revideres for, blant annet, å kunne åpne opp for muligheten av å utstede kun ett vitnemål. Her har man imidlertid allerede etablert en lovpraksis som i noen tid har gjort det mulig for islandske læresteder å delta i internasjonalt samarbeid på dette feltet. Når ett nytt lovverk er på plass på Island, vil etablering av fellesgrader bare bli enklere for lærestedene enn det er i dag. I Danmark ble en egen bekjentgjørelse om joint degrees utarbeidet i oktober 2005 der man har fjernet de formelle hindre for at danske universiteter kan inngå i konsortier som tilbyr slike studieprogrammer (VTU 2005).
Sverige har man et lovverk som foreløpig ikke åpner for fellesgrader i henhold til definisjon b. Det svenske lovverket er slik utformet at det kun er de eksamener som er definert gjennom eksamensretten til det enkelte lærested som kan inngå i vitnemålet. I Sverige er lærestedene definert som selvstendige myndigheter der det å tilby en eksamen er en myndighetshandling. Mulighetene for at to ”selvstendige myndigheter” kan tilby et felles vitnemål må i henhold til proposisjonen ”Ny värld – ny högskola” (2004/05: 162) utredes videre (se også Högskoleverket 2005A: 2). Slik sett har man i Sverige heller ikke muligheten til å tilby et ”joint degree” vitnemål mellom svenske læresteder i henhold til definisjon b.
3 I forhold til ”co-tutelle” praksisen kan imidlertid dette være problematisk i de land som faktisk tillater
I et notat om ”joint degrees” i Sverige utarbeidet av Högskoleverket (2005A: 2) poengteres det at en endring i det nasjonale lovverket på dette feltet er en forholdsvis omfattende process, ”som berör såväl generell lagstiftning som lagstiftning för högre utbildning”.
Samtidig understrekes det i samme notat at Sverige kan inngå mellomstatlige overenskomster som kunne gjøre fellesgrader i henhold til definisjon b lovlige.
Den svenske situasjonen i forhold til fellesgrader synes imidlertid ikke å være et uttrykk for en generell motstand mot utviklingen av slike grader. Tvert om har man i Sverige utvist et stort internasjonalt engasjement knyttet til utviklingen av slike grader de seneste årene.
4Under beskrives de mest sentrale prosessene av relevans for utviklingen av nordiske joint degrees.
2.2.2 Internasjonale forpliktelser
Selv om Bolognaerklæringen kun var en intensjonserklæring, og således ikke innebar noen forpliktelser, kan det sies at oppfølgingen av denne erklæringen gjennom de såkalte
ministermøtene legger klare forpliktelser på det enkelte land. Utviklingen fra disse ministermøtene indikerer at ”joint degrees” over tid er blitt ansett for å være en stadig viktigere sak på den politiske agendaen:
• I ministerkommunikéet fra Praha i 2001 het det bl a at utviklingen av joint degrees (kun) var et (av flere) tema som burde diskuteres i lys av
Bolognaprosessen
• I ministerkommunikéet fra Berlin i 2003 het det imidlertid at det enkelte land burde fjerne juridiske hindre og legge til rette for utvikling og anerkjennelse av joint degrees
• I ministerkommunikéet fra Bergen i 2005 ble nasjonale myndigheter og andre aktører sterkt oppfordret til å anerkjenne joint degrees utstedt i to eller flere land innen the European Higher Education Area.
Utviklingen har altså på mindre enn fem år gått fra at joint degrees er noe man ser som
”potensielt interessant”, til oppfordringer om både å tilpasse nasjonale lovverk, men og anerkjenne joint degrees utstedt i andre land. I kommunikéet fra Bergen heter det også at man under ministermøtet i London i 2007 vil spesielt følge utviklingen når det gjelder etablering og anerkjennelse av joint degrees, herunder også joint degree på
doktorgradsnivået. Alle de nordiske og baltiske landene var representert på nevnte ministermøter, og kan således sies å ha forpliktet seg knyttet til den skisserte utvikling.
4 Sverige har bl a vært vertskap for internasjonale seminarer knyttet til utviklingen av ”joint degrees”.
Sentralt i den internasjonale utviklingen er imidlertid også det arbeid som foregår som en oppfølging av Lisboakonvensjonen. De viktigste punktene i denne konvensjonen med relevans for utviklingen av joint degrees er (Nyborg 2002: 3):
• Each country shall recognise qualifications from other countries as similar to the corresponding qualification in its own system unless there are substantial differences
• All countries shall encourage their higher education institutions to issue Diploma Supplement to their students to facilitate recognition
Fokus er med andre ord her på studentenes rettigheter, der de skal sikres at den utdanning de tar med seg hjem fra andre land anerkjennes. Studenter med joint degrees fra andre land vil i henhold til denne konvensjonen kunne ha forventninger om at slike vitnemål
godkjennes også i land der utstedelse av slike grader ikke er tillatt (se også Council of Europe 2002). I ministerkommunikéet fra Bergen ble det opplyst at Lisboakonvensjonen høsten 2005 var ratifisert av 36 av de til sammen 45 signaturstatene, og ministrene oppfordret sterkt land som ennå ikke hadde ratifisert konvensjonen om å gjøre dette. De nordiske land har alle ratifisert Lisboakonvensjonen, og er slik sett forpliktet i henhold til denne å legge til rette for gjensidig godkjenning og transparens i henhold til punktene over.
Lisboakonvensjonen har gjennom Lisbon Recognition Convention også konkretisert forventningene til de enkelte land når det gjelder joint degrees (Nyborg 2003: 2):
• Joint degrees should be recognised unless it can be demonstrated that there is a substantial difference between the joint degree and the comparable qualification within the national higher education system
• The foreign components of joint degrees should be recognised nationally with the greatest flexibility possible, and at least as favourably as other qualifications from the education system of which they belong
• Governments should review their legislation to remove any legal obstacles to the recognistion of joint degrees
• Recognition of joint degrees may be made conditional on a transparent quality assessment
• To facilitate recognition, candidates earning joint degrees should be
provided with a Diploma Supplement. Study programmes should make use of ECTS
• The Diploma Supplement issued with a joint degree should clearly describe all parts of the degree, and clearly indicate the institutions at which the different parts of the degree have been earned
Igjen synes det å være en forholdsvis tydelig oppfordring til at joint degrees bør
anerkjennes i alle land som har ratifisert Lisboakonvensjonen. Spesielt kan man notere seg
at joint degrees i utgangspunktet skal godkjennes (første kulepunkt) med mindre det
Gjennom etableringen av de såkalte Erasmus Mundus (master) programmene i 2003/2004 har EU i de seneste årene også – gjennom hvordan disse studieprogrammene er organisert – etablert en praksis som i realiteten kan sies å utgjøre et rammeverk for hvordan joint degrees skal utvikles og etableres innen the European Higher Education Area
5. Ikke minst er disse programmene viktige fordi et stort antall nordiske læresteder allerede er deltakere i ulike nettverk og konsortier under denne paraplyen. De sentrale elementene i Erasmus Mundus er (www.europa.eu.int/comm/education/programmes/mundus/index_en.html):
• At minst tre læresteder står bak et studietilbud
• At mastergraden har et omfang på mellom 60 – 120 ECTS
• At studieprogrammene er integrerte, dvs at de må inkludere et studieopphold ved minst to av de tre deltakende lærested
• At studieprogrammet må resultere i et felles vitnemål (av typen joint, double or multiple degree)
Også læresteder i Sverige er aktive deltakere i Erasmus Mundus programmene, ikke minst fordi disse programmene er fleksible med hensyn til om det kan utstedes ett og/eller flere vitnemål etter endt utdanning. Populariteten til Erasmus Mundus, og den ”mal” som synes å være lagt med hensyn til hvordan slike studieprogrammer skal organiseres, legger således viktige føringer i forhold til utviklingen av nordiske joint degrees. En ”interim evaluation”
av Erasmus Mundus programmene er på planleggingsstadiet, og resultatene fra denne prosessen vil kunne ha stor betydning for eventuelle nordiske initiativ på dette feltet.
Sett i forhold til kriteriene i tabell 1, er det også viktig å merke seg at man både i Danmark og Finland har spesifisert at en joint degree på masternivå bør ha et omfang på 120 ECTS.
Mens tidligere studier av joint degrees har vist at disse ofte hadde en varighet på ett år (Rauhvargas 2002), synes preferansene i Norden altså å gå i retning av mastergrader med lengre varighet og omfang.
2.3 Utviklingstrekk og samarbeid innen kvalitetssikring i Norden
Utvikling av joint degrees i Norden er imidlertid også betinget av at det etableres rutiner og praksis for kvalitetssikring av slike studieprogrammer. Uansett hva slags praksis man her vil etablere, er en forutsetning at man på en eller annen måte utvikler et samarbeid når det gjelder kvalitetssikring i Norden – enten i form av gjensidig anerkjennelse eller i form av
5 Erasmus Mundus programmene er etablert både for å stimulere til etableringen av The European Higher Education Area, men også for stimulere til samarbeid og større åpenhet mot andre deler av verden.
Studenter utenfor Europa utgjør derfor en viktig del av studentene i disse programmene. Erasmus Mundus programmet har en varighet på 5 år (2004-2008) og har en budsjettramme på 230 mill Euro.
felles praksis når det gjelder konkrete rutiner. I hvilken grad er så betingelsene for dette tilstede?
2.3.1 Tradisjoner for samarbeid innen kvalitetssikring i Norden
Samarbeid innen kvalitetssikring i Norden har en forholdsvis lang tradisjon, der de første uformelle møter mellom de nasjonale aktørene på dette feltet fant sted allerede tidlig på 1990-tallet. Gjennom årlige møter har dette nettverket blitt styrket, noe etableringen av The Nordic Quality Assurance Network (NOQA) i 2003, er en indikasjon på. Grunnlaget for et sterkere samarbeid innen kvalitetssikring i Norden burde således være til stede. Et annet spørsmål er imidlertid om man gjennom den konkrete praksis som er etablert i det enkelte land også kan identifisere utviklingstrekk som eventuelt kan lette kvalitetssikringen av nordiske joint degrees.
Her kan man merke seg at de nordiske kvalitetssikringsorganene har vært tidlig ute for å utforske i hvilken grad de nasjonale rutiner og evalueringspraksis når det gjelder
kvalitetssikring kan ha overføringsverdi over landegrensene. Allerede i 2000 initierte de nordiske kvalitetssikringsorganene et prosjekt som skulle identifisere konkret praksis på akkrediteringsfeltet (Hämälainen et al. 2001)
6. Konklusjonene fra dette prosjektet var bl a at (Hämälainen et al. 2001: 37):
• De nasjonale kvalitetssikringsorganene mente å ha den nødvendige ekspertise for faktisk å kunne håndtere akkrediteringsprosesser om nødvendig
• At det eksisterte en felles forståelse blant kvalitetssikringsorganene i forhold til hvordan kvalitet ble definert, og hvordan kvalitet kan utvikles og sikres
• At det underliggende metodiske grunnlaget for kvalitetssikring og
evaluering bygger på en noenlunde felles evalueringsfilosofi – selv om det eksisterer nyanser mellom landene
2.3.2 Kvalitetssikring i Norden – mot konvergens?
Betyr så dette at kvalitetssikring i en nordisk kontekst blir mer og mer identisk? Svaret på dette spørsmålet er både ja og nei. Etter ulike perioder med eksperimentering, både knyttet til organiserings- og evalueringsformer, har både Island, Sverige, Finland, Danmark og Norge etter hvert etablert nasjonale systemer for kvalitetssikring av høyere utdanning – med egne organer for å håndtere dette (unntaket er foreløpig Island hvor nasjonal
kvalitetssikring organiseres av myndighetene selv). Som illustrert i vedlegg 1 består i dag verktøykassen til disse kvalitetsorganene av følgende elementer:
• Auditering av lærestedenes interne kvalitetssikringssystemer
• Akkrediteringer (ex post eller ex ante) av kvaliteten på studieprogrammer
og/eller læresteder
• Studieprogramevaluering/institusjonsevaluering knyttet til vurdering av innholdsmessig kvalitet
• Tematiske evalueringer på tvers av læresteder
Også når det gjelder hvordan disse ulike evalueringsformene organiseres kan man finne likhetstrekk. Bruken av selvevaluering (egenrapportering) som grunnlag for en ekstern evaluering, samt offentliggjøring av evalueringsresultatene, er etablert praksis. Utviklingen knyttet til ekstern evaluering og kvalitetssikring av høyere utdanning synes derfor å gå i retning av større grad av konvergens i evalueringsformene. Også forhold utenfor Norden bidrar til dette. Den økende graden av internasjonalisering i høyere utdanning, herunder Bolognaprosessen, har uten tvil stor betydning i så måte. På ministermøtet i Bergen i mai 2005 ble eksempelvis ”Standards and Guidelines for Quality Assurance in the European Higher Education Area” vedtatt av utdanningsministrene i Bolognadeklarasjonens signaturstater (se ENQA 2005B). Eksistensen av the European Association for Quality Assurance in Higher Education” (ENQA), som er paraplyorganisasjonen til de Europeiske kvalitetssikringsorganene, har uten tvil også stor betydning for den tendens til
standardisering av kvalitetssikringsmetodikken som man nå ser
7. Ikke minst vil de retningslinjer som ble vedtatt i Bergen etablere (ENQA 2005: 5):
• Europeiske standarder for intern (på lærestedsnivå) og ekstern (på nasjonalt nivå) kvalitetssikring
• Europeiske standarder for kvalitetssikring av nasjonale
kvalitetssikringsorgan, og regler for hvor ofte de skal evalueres
Kvalitetssikringen i Norden er imidlertid ikke fullt så oversiktelig som beskrivelsene over kan tyde på. Det er spesielt tre årsaker til dette. For det første er kvalitetssikringen i de nordiske land tett knyttet opp til det juridiske, politiske og historiske grunnlaget for høyere utdanning i det respektive land, noe som betyr at ansvarsforhold, arbeidsdeling, samt rettighetene og pliktene til utdanningsinstitusjonene og kvalitetssikringsorganene, til dels er svært forskjellige.
For det andre har nasjonale kvalitetssikringsorganer i de nordiske land over tid innført nye evalueringsmetoder (eksempelvis audits, akkrediteringer, subject assessments, etc.), uten at de opprinnelige metodene alltid fjernes. På denne måten blir de nasjonale
kvalitetssikringssystemene mer kompliserte. Argumenter for økende grad av konvergens når det gjelder kvalitetssikring i Europa kan ikke minst knyttes opp til denne utviklingen.
Det er eksempelvis riktig at akkrediteringer øker i popularitet, men det nevnes sjeldnere at andre evalueringsmetoder også brukes i tillegg, eller at de eventuelt har overlappende funksjoner.
7 Etableringen av et ”European Consultative Forum for Quality Assurance in Higher Education”
bestående av den såkalte E4-gruppen (ENQA, EUA, ESIB og EURASHE), vil høyest sannsynlig ytterligere bidra til konvergens.
For det tredje har de ulike nordiske land forskjellige betegnelser og innretning på sine evalueringsformer, noe som ikke bidrar til å skape oversikt, sammenlignbarhet og eventuell kompabilitet. Det svenske Högskoleverket gjennomfører eksempelvis
”examensrettsprövningar” på studienivå, noe som tilsvarer de akkrediteringer av studieprogram som gjøres av NOKUT i Norge. Betegnelsen på aktiviteten er imidlertid svært ulik, og vurderingsgrunnlaget for disse prosessene er i tillegg også ulikt (se vedlegg 1).
Interessen for å etablere et European Qualifications Framework (EQF), kan i stor grad tilbakeføres til den samme mangel på transparens og oversiktelighet når det gjelder de utdanninger og studieprogram som tilbys i ulike land og ved ulike utdanningsinstitusjoner (Er eksempelvis omfanget på en bachelorutdanning i Norge og Danmark det samme? Er arbeidsmengden tilsvarende, og får man den samme kompetansen?). Det pågående arbeidet med etableringen av nasjonale og et Europeisk kvalifikasjonsrammeverk vil være viktig i forhold til å etablere beskrivelser av studieprogrammer og utdanningskvalifikasjoner som igjen kan være utgangspunkt for eksterne evalueringer. Hvilke konkrete koplinger som vil eksistere mellom nasjonale kvalifikasjonsrammeverk og nasjonale kvalitetssikringssystem er imidlertid ennå ikke klargjort.
2.3.3 Nordisk kvalitetssikringspraksis av betydning for stimulering av nordiske joint degrees
Gitt den tvetydighet som eksisterer i forhold til grad av konvergens når det gjelder
kvalitetssikring i Norden, vil dette avsnittet gjennomgå konkrete spørsmål av betydning for etablering av joint degrees i Norden, og vurdere disse spørsmålene opp mot den konkrete evalueringspraksis som eksisterer i det enkelte land. Det er imidlertid verd å merke seg at når det gjelder etablering av joint degrees vil dette som regel involvere flere aktører enn bare de nordiske kvalitetssikringsorganene, ikke minst vil utdanningsdepartementene og ENIC/NARIC sentrene i de ulike land ha en viktig rolle.
HVEM BESTEMMER OM EN JOINT DEGREE PÅ MASTERNIVÅ KAN ETABLERES?
Avhengig av statusen på lærestedet vil dette enten være lærestedet selv eller utdanningsdepartementet i det enkelte land. Læresteder med universitetsstatus vil i hovedsak ha en formell selvstendig rett til å etablere slike grader, men der denne retten enten er koplet til eksistensen av et internt kvalitetssikringssystem på det enkelte lærested, eller til en form for ekstern godkjenningsordning som gjør at lærestedet kan motta
offentlige ressurser knyttet til studieprogrammet (sistnevnte funksjon er uten tvil et effektivt virkemiddel siden få læresteder vil etablere studieprogrammer som ikke er sikret økonomisk inntjening). For læresteder med annen status har man som regel ikke
selvstendig rett til å etablere slike grader, og man må søke om ekstern godkjenning også
knyttet til etableringsfasen (enten i form av en generell eksamensrett som i Sverige, eller i
form av en egen akkreditering av et gitt studieprogram som i Norge).
I HVILKEN GRAD HAR LÆRESTEDENE BYGGET OPP
KVALITETSSIKRINGSRUTINER KNYTTET TIL JOINT DEGREES?
I Norden har man i den nasjonale lovgivningen i alle land presisert at kvalitet i høyere utdanning i utgangspunktet er et ansvar for det enkelte lærested, og der det enkelte lærested formelt er pålagt å utvikle systemer og rutiner for å sikre kvaliteten på den utdanning som tilbys (se for øvrig vedlegg 1). Alle de nordiske land har i dag rutiner for ekstern
evaluering av lærestedenes systemer og rutiner. Slik sett eksisterer det ikke separate eksterne evalueringsordninger knyttet til joint degrees, selv om lærestedene selv kan ha bygget opp slike. Den eksterne evalueringen som skjer er knyttet opp til eksistensen av en systematisk praksis og hvorvidt lærestedene har tatt et overordnet ansvar for kvaliteten på all utdanning som tilbys. Studier av de evalueringer som har vært foretatt i ulike land i Norden viser imidlertid at nordiske læresteder fremdeles har en vei å gå når det gjelder å etablere velfungerende kvalitetssystemer (se eks Stensaker 1997, 1999A, B, 2000A, B, 2003, Karlsson et al 2002, Omar & Liuhanen 2005, Saarinen 2005).
EKSISTERER DET EGNE RUTINER FOR EKSTERN EVALUERING AV JOINT DEGREES I NORDEN?
I dag eksisterer det ikke veldig etablerte rutiner for dette i de nordiske
kvalitetssikringsorganene, selv om noen få evalueringer av slike studieprogrammer faktisk er gjennomført. NOKUT i Norge har som ett av de få organene anledning til å foreta en akkreditering av deler av en joint degree, men har ikke spesielle/tilpassede kriterier for dette. Man tar her utgangspunkt i de kriterier som gjelder for akkreditering av ordinære norske studieprogrammer, og gir da godkjenning for den delen av en joint degree som tenkes gjennomført i Norge. Högskoleverket i Sverige leder imidlertid et større europeisk prosjekt som nettopp omhandler mulighetene til å evaluere joint degrees der bl a utprøving av egne kriterier for evaluering av slike studieprogrammer er en sentral del av prosjektet (se punkt 2.4, det såkalte TEEP II prosjektet).
HVA ER MULIGHETENE FOR Å ”AVSKILTE” EN JOINT DEGREE SOM IKKE HOLDER FAGLIG MÅL?
Dette er høyest varierende i de nordiske landene. Når godkjenning av en joint degree eller en eksamensrett er gitt, vil ”avskilting” som regel være indirekte ved at man fra
myndighetene kan trekke tilbake tilsagn om økonomisk støtte til et bestemt studieprogram.
I utgangspunktet skjer kvalitetskontrollen av joint degree i Norden i dag på forhånd, der de
sentrale kriterier for godkjenning er om lærestedene involvert er anerkjente og oppfyller
generelle kriterier knyttet til å tilby studieprogrammer på høyere nivå (herunder at de
eksempelvis har fungerende interne kvalitetssikringssystemer). NOKUT i Norge har som
en av de få aktører mulighet til å kunne trekke tilbake akkreditering av deler av en joint
degree.
I HVILKEN GRAD EKSISTERER EN ”NORDISK DIMENSJON” I DAGENS EKSTERNE EVALUERINGSPRAKSIS I DET ENKELTE LAND?
Som nevnt tidligere har de nordiske evalueringsorganene allerede formalisert et ganske langvarig samarbeid gjennom etableringen av NOQA, og har allerede gjennomført flere felles utviklingsprosjekter for å øke transparensen og forståelsen for den evalueringspraksis som eksisterer de det enkelte land. I tillegg har man i Norden også en lang tradisjon for å inkludere fagpersoner fra de øvrige nordiske land i de eksterne evalueringspanel som brukes. Dette er en ganske innarbeidet praksis som bl a sikrer at et ”nordisk perspektiv”
også i de nasjonale evalueringer som gjøres. Det eksisterende samarbeidet som finnes på evalueringsfeltet betyr høyst sannsynlig også at det eksisterer en grunnleggende tillit mellom de nasjonale kvalitetssikringsorgan. Her har de nordiske kvalitetssikringsorganene allerede prosjekter bak seg med dette som formål (se eksempelvis Hämälainen et al 2001;
Lindeberg & Kristoffersen 2002).
I HVILKEN GRAD ER DE STRUKTURELLE RAMMEBETINGELSENE TILSTEDE FOR NORDISKE JOINT DEGREES?
Dette er et spørsmål som adresserer særpreget ved de nasjonale utdanningssystemene i Norden. Som det fremgår av vedlegg 1, er imidlertid både gradsstruktur, bruken av ECTS, utviklingen av nasjonale kvalifikasjonsrammeverk, og definisjonene av hva en
”mastergrad” er, på agendaen i de nordiske land, der man enten allerede har gjennomført endringer som er en tilpasning til nevnte elementer, alternativt har planer om å
gjennomføre slike endringer (se for øvrig vedlegg 1). Som vist tidligere, synes det eksempelvis å være en økende oppslutning i Norden rundt prinsippet om at joint degrees bør ha et omfang på 120 ECTS.
I HVILKEN GRAD ER INTERESSENTSYNSPUNKTER EN DEL AV DAGENS EKSTERNE EVALUERINGSRUTINER I NORDEN?
En joint degree er i høyeste grad et studieprogram hvor relevansbegrepet også har stor
betydning. Selv om faglig kvalitet uten tvil er sentralt for slike studieprogram, er den
multikulturelle konteksten rundt slike initiativ og tilpasningen av studieprogrammet til
nærings-/arbeidslivsbehov i ulike land, viktige dimensjoner knyttet til etableringen av slike
programmer. I hvilken grad dagens eksterne evalueringspraksis faktisk ivaretar slike
behov, kan betraktes som et viktig utgangspunkt for å kunne kvalitetssikre denne typen
studieprogram. I Norden har imidlertid ulike interessenter i lang tid vært en del av de
nasjonale evalueringsrutinene i høyere utdanning (se for øvrig vedlegg 1). Ikke minst har
man i Norden en lang tradisjon for studentmedvirkning i eksterne evalueringer, og
representanter fra nærings-/arbeidsliv og samfunnet for øvrig inngår som regel i
evalueringskomiteer (noe avhengig av evalueringsobjektet).
2.4 Om legitimitet og anerkjennelse
Som vi har vært inne på tidligere, har de nordiske land allerede påtatt seg en del
forpliktelser knyttet til internasjonalt samarbeid innen høyere utdanning (se punkt 2.2), og det er gode grunner for at et styrket nordisk initiativ innen joint degrees bør relateres til det arbeid som pågår internasjonalt på dette feltet. Dette har fordeler både når det gjelder forenkling av prosedyrer for godkjenning og evaluering, der man ikke etablerer et mangfold av rutiner på feltet; det kan være viktige lærdommer å hente ved å bruke de internasjonale erfaringer som finnes; samt at en kopling til internasjonal praksis også sikrer at de initiativ som tas i det nordiske rom får den legitimitet og anerkjennelse slike joint degrees trenger – både innen og utenfor Norden.
2.4.1 Utviklingsprosjekter knyttet til kvalitetssikring av joint degrees
På bakgrunn av en survey om joint degrees i Europe (se Rauhvargas 2002) initierte EUA et eget prosjekt på dette feltet i 2002. Bakgrunnen for prosjektet var at EUA begynte å se på joint degrees som en av de mest sentrale katalysatorer for utviklingen av et felles europeisk område for høyere utdanning (EHEA). Prosjektet hadde ikke først og fremst
kvalitetssikring av slike grader som hovedfokus, men dette tema ble likevel berørt i sluttrapporten fra prosjektet. De mest sentrale av poengene som her ble nevnt er (EUA 2004: 21-22):
• Blant deltakende læresteder i prosjektet ble det eksempelvis uttrykt ønske om en eller annen form for ”akkreditering” av studieprogrammene for å understreke den ”Europeiske” dimensjonen i de joint degrees som ble tilbudt. Det ble med andre ord understreket at kvalitetssikringsrutiner hadde stor betydning for den legitimitet studieprogrammene hadde
• Det ble imidlertid understrekes at ansvaret for kvaliteten på joint degrees ikke kunne gis til eksterne kvalitetssikringsorgan, men var et ansvar lærestedene måtte påta seg selv
• Studentenes synspunkter ble sett på som viktig i de eventuelle kvalitetssikringsrutiner som man utvikler
• At deltakende læresteder alle har et ansvar for ”hele” det studieprogram som tilbys, og ikke bare for den del som de selv eventuelt har et spesielt ansvar for.
De såkalte TEEP-prosjektene i regi av ENQA har også stor relevans for eventuelle
nordiske joint degrees. Det første av disse prosjektene, TEEP I hadde som formål å utvikle en metode for å foreta en ekstern evaluering i et internasjonalt perspektiv, dvs. at man evaluerte forholdsvis identiske studieprogrammer i ulike land gjennom bruk av et felles sett kriterier og en felles ekstern evalueringskomite (ENQA 2004). Dette prosjektet var et pilotprosjekt som bl a også hadde til hensikt å kople internasjonale evalueringer av kvalitet til det arbeid som man i ulike land har satt i gang i forhold til å utvikle såkalte
kvalifikasjonsrammeverk. De viktigste lærdommene fra dette prosjektet kan kort
oppsummert sies å ha vært (ENQA 2004: 8-9):
• Betydningen av å bruke et felles sett med kriterier for å evaluere studieprogrammer i ulike land. Selv om slike felles kriterier ble forstått ulikt, skapte debatten i seg selv en økt forståelse og transparens i evalueringsprosessen
• Betydningen av at de studieprogrammer som utsettes for kriteriene faktisk har rutiner for kvalitetssikring og egenevaluering på plass
• Betydningen av å bruke eksperter som kan det nasjonale
utdanningssystemet, men som også er godt kjent med internasjonale utviklingstrekk innen evaluering og kvalitetssikring
TEEP II prosjektet går ett skritt videre fra det forrige prosjektet, og har som formål å teste ut en metode for evaluering av joint degrees på masternivå (mens TEEP I var en felles evaluering av uavhengige studieprogrammer i ulike land, evaluerer TEEP II felles
studieprogrammer i ulike land). Prosjektet forventes avsluttes våren 2006, men ut fra den kriteriemal som er utarbeidet for prosjektet, er det forholdsvis klart at man her har forsøkt å nettopp adressere de utfordringer som joint degrees skaper for ekstern kvalitetssikring. Av kriteriene som vektlegges i prosjektet er bl a (ENQA 2005A: 3-6):
• Organisering og styring av det felles studieprogrammet (herunder
begrunnelse og valg av partnere, koordinering mellom lærestedene, rollen og ansvaret til det enkelte lærested, etc.)
• Faglig nivå på studieprogrammet (her benyttes de såkalte ”Dublin Descriptors for å beskrive de generelle kvalifikasjonene som studentene oppnår gjennom studieprogrammet – beskrivelser som også benyttes i et Europeisk Kvalifikasjonsrammeverk)
• Kvalitetssikring (at kvalitetssikring eksisterer og involverer studenter, lærere, at man evaluerer hvorvidt faglige standarder nås, samt mekanismer for videreutvikling av studieprogrammet)
De ulike dimensjonene over viser at man forsøker å utvikle en metode som tar hensyn til de utfordringer som en joint degree innebærer. Ikke minst vil spesifisering av faglig nivå være viktig fordi man kan ha ulik oppfatning av hva en ”mastergrad” er i ulike land.
Organiserings- og styringsaspekter er viktig fordi funksjonaliteten til et studieprogram som tilbys av ulike læresteder i ulike land nettopp er avhengig av klare roller, definert ansvar og god kommunikasjon. Kvalitetssikring er sentralt fordi man erkjenner at en ekstern
evaluering kun er en metode som måler kvalitet på ett enkelt tidspunkt, og der det er lærestedenes eget daglige kvalitetsarbeid som sikrer resultater i et lengre tidsperspektiv.
2.4.2 Arbeid med etablering av internasjonale retningslinjer for joint degrees
Utviklingen av retningslinjer og råd knyttet til etablering og godkjenning av joint degrees
foregår også hos andre aktører. Både UNESCO/Council of Europe (2004) og OECD har
pågående prosjekter som berører disse problemstillingene (OECD 2004; 2005). Av
kriterieforslag som spesielt er relevante for joint degrees kan nevnes (UNESCO/Council of Europe 2004: 5):
• I forhold til joint degrees som organiseres av et konsortium av ulike læresteder, kan godkjenning av et slikt studieprogram betinges av at alle lærestedene regelmessig er utsatt for ekstern evaluering
• For å forenkle internasjonal godkjenning, bør vitnemål fra en joint degree helst ha et såkalt ”Diploma Supplement”, og der selve studieprogrammet helst bør ha benyttet ECTS rammeverket
OECD (2005: 6) understreker at de retningslinjer man har utarbeidet når det gjelder utdanning som tilbys over landegrensene, er frivillige for medlemslandene å tilpasse nasjonalt, men at bruken av disse retningslinjene sterkt anbefales for hindre utbredelse av det man benevner som ”rogue providers” og ”degree mills” i et internasjonalt
utdanningsmarked i sterk vekst. I tillegg til å understreke de retningslinjer som allerede er utviklet av den såkalte Lisboa Recognition Committee, og av UNESCO, understreker også OECD lærestedenes eget ansvar når det gjelder etableering og evaluering av joint degrees.
Av relevans for Norden kan følgende kriterier nevnes:
• Lærestedene bør ta hensyn til de kulturelle og språklige utfordringer som er knyttet til utviklingen av joint degrees
• At man har et eksisterende kvalitetssystem som involverer studenter, ansatte, ledelse og andre interessenter
• At lærestedene aktivt konsulterer alle relevante kvalitetssikrings/
godkjenningsorgan i de land der lærestedene som organiserer den aktuelle graden er hjemmehørende
I tillegg opererer OECD med et eget kriteriesett for nasjonale kvalitetssikringsorgan.
Anbefalingene her er bl a at (OECD 2005: 17-18):
• At man utvikler rutiner for å kunne evaluere utdanning som skjer over landegrensene (inkludert fjernundervisning)
• At man utvikler regionale (og internasjonale) nettverk og relasjoner for å utveksle informasjon og kunnskap om god praksis, eventuell kunnskap om tvilsomme utdanningstilbud/tilbydere
• At man vurderer å utvikle prosedyrer for etablering av eksterne
evalueringskomiteer med deltakere fra ulike land, internasjonal
benchmarking, kriteriesammenligning, eller tar initiativ til felles
evalueringsprosjekt over landegrensene
3 Oppsummering og mulige utviklingsveier
Som vist i dette notatet, er joint degrees et fenomen som synes å bli stadig mer aktuelt og utbredt, både i nordisk men også i europeisk sammenheng. Fordelene med slike
studieprogrammer synes å være mange, der både studenter, vitenskaplige ansatte og lærestedene selv høster positive erfaringer og nye kunnskaper (EUA 2004: 12). Ikke minst synes nasjonale myndigheters interesse for joint degrees å være viktig for å hindre useriøse aktører å utnytte studenter i et mer uoversiktelig internasjonalt utdanningsmarked, samt stimulere til økt mobilitet av akademisk arbeidskraft over landegrensene (OECD 2005: 6).
3.1 Oppsummering
Når det gjelder de konkrete mulighetene for å stimulere til nordiske joint degrees på masternivå kan følgende punkter sies å oppsummere situasjonen:
• Så lenge at man opererer med en definisjon av ”joint degree” som
inkluderer muligheten av å utstede mer enn ett enkelt vitnemål, foreligger det ingen formelle juridiske hindre for nordiske fellesgrader på masternivå.
At joint degrees kan dokumenteres på ulike måter i forhold til selve vitnemålet er vanlig internasjonalt, og vil således ikke representere eller oppfattes å være en nordisk ”særløsning”
• Alle de nordiske land har på nasjonalt nivå igangsatt politiske prosesser med den intensjon å forenkle mulighetene egne læresteder har for å delta i utviklingen av slike studieprogram, selv om det formelle lovverket ikke nødvendigvis ennå er oppdatert i forhold til de politiske målsettingene. Alle de nordiske landene har imidlertid ratifisert Lisboa Recognition
Convention, og har alle etablert nasjonale ENIC/NARIC kontorer for å bedre informasjon og øke muligheten for gjensidig godkjenning av internasjonal utdanning
• På basis av den praksis man synes å ha lagt seg på i de enkelte land og de internasjonale utviklingstrekk på området (herunder spesielt Erasmus Mundus) synes en ”nordisk” joint degree å måtte ha følgende kjennetegn:
a) At minst tre læresteder står bak det enkelte studieprogrammet, og at studentene har hatt studieopphold ved minst to av disse. Disse studieoppholdene bør enkeltvis tilsvare minst 1/3 del av studieprogrammets totale antall ECTS.
b) At alle deltakende lærested formelt anerkjenner studieprogrammet uten reservasjoner og er individuelt ansvarlige for kvaliteten på hele
studieprogrammet. Et ”Diploma Supplement” som beskriver
studieprogrammet, ved hvilke læresteder de ulike delene av studiet har
vært gjennomført, samt dets innhold må utformes
c) At mastergraden normalt har et omfang på 120 ECTS, og at ECTS- rammeverket brukes som utgangspunkt for designet av
studieprogrammet
d) At studieprogrammet er integrert. Dette betyr at studieprogrammet er organisert som en helhet uavhengig av studieoppholdene på ulike læresteder (se punkt a over)
e) At studieprogrammet er forskningsbasert, der studentene etter endt utdanning minst har generelle kvalifikasjoner tilsvarende de som er beskrevet i ”second cycle qualifications” i kvalifikasjonsrammeverket til
”The European Higher Education Area” (se kommunikeet fra ministermøtet i Bergen i 2005)
• Det eksisterer allerede et samarbeid mellom nordiske
kvalitetssikringsorganer som eventuelt kan videreutvikles i forhold til nordiske joint degrees, men det eksisterer i dag ingen etablert nordisk praksis i forhold til kvalitetssikring av slike studieprogram.
Mange av de elementer som nå vokser frem som nye standarder i Europeisk sammenheng, er imidlertid allerede på plass i de nordiske land. Nasjonale kvalitetssystemer, pålegg om at det enkelte lærested må ha egne kvalitetssystemer/rutiner for kvalitetssikring av
utdanningsvirksomheten, samt student/interessentmedvirkning ved eksterne evalueringer, er nærmest allerede innarbeidet praksis i Norden.
3.2 Fremtidige initiativ
Som det fremgår over er det formelt sett lite som hindrer utvikling av joint degrees i Norden. Slikt utdanningssamarbeid er allerede svært vanlig i Norden, ikke minst gjennom det såkalte Erasmus Mundus programmet.
Fremdeles er det imidlertid ikke vanlig at slike studieprogrammer kvalitetssikres og evalueres eksternt i samme grad som nasjonale studieprogrammer, og man kan derfor hevde at det ennå er et stykke igjen til joint degrees kan sies å være godt nok
kvalitetssikret. Det som eventuelt mangler når det gjelder kvalitetssikring av joint degrees i et nordisk perspektiv, er:
• Rutiner/standarder for en eventuell nasjonal delevaluering av en joint degree
• Rutiner/standarder for en eventuell fellesnordisk evaluering av en joint degree
Gjennom det langvarige samarbeid som eksisterer på dette feltet i Norden, har imidlertid
denne regionen et godt utgangspunkt for å være innovatører på dette feltet. Avhengig av
politisk interesse kan det skisseres flere mulige utviklingsveier som ikke nødvendigvis er
gjensidig utelukkende:
a) Nordisk koordinering – nasjonal evaluering og kvalitetssikring b) Nordiske standarder – nasjonal evaluering og kvalitetssikring c) Nordiske standarder – nordisk evaluering og kvalitetssikring
Nordisk koordinering – nasjonal evaluering og kvalitetssikring
I det minst forpliktende samarbeidet man kan tenke seg på dette feltet, vil hovedaktiviteten være å øke den nordiske koordineringen knyttet til joint degrees, men der man nasjonalt fremdeles kan operere med spesielle kriterier knyttet til slike grader, og der evaluering og kvalitetssikring fremdeles er et nasjonalt anliggende.
En slik koordinering kunne, men må ikke, ta utgangspunkt i kulepunktene som er oppsummert i punkt 3.1, ikke minst knyttet til hvilke minimumskrav som man i Norden etter hvert synes å etablere når det gjelder joint degrees. Disse minimumskravene er i stor grad tilpasset internasjonale utviklingstrekk (Erasmus Mundus/Lisbon Recognition
Convention), og kan allerede sies å være forholdsvis innarbeidet praksis i de nordiske land.
Evaluering og kvalitetssikring av joint degrees på nasjonalt nivå vil eventuelt ha som utgangspunkt at kvaliteten på slike joint degrees er lærestedenes eget ansvar, men at man på nasjonalt hold sikrer den nasjonale aktiviteten knyttet til dette tilbudet. Dette kunne bety at man nasjonalt skal se til at:
• Lærestedet som deltar i en nordisk joint degree skal ha systemer og rutiner for kvalitetssikring av sitt utdanningstilbud
• Det etableres rutiner for evaluering/akkreditering/godkjenning av de deler av en joint degree som skjer ved det nasjonale lærested, men uten at hele studieprogrammet dermed kvalitetssikres. Grunnlaget for en slik
delevaluering av en joint degree kunne være det kriteriesett som er
utarbeidet for det såkalte TEEP II prosjektet (se ENQA 2005), men der man nasjonalt også kunne operere med tilleggskriterier. I denne modellen trenger imidlertid ikke delevalueringer automatisk å bety at hele studieprogrammet dermed ble godkjent av de berørte land. Berørte land kunne dermed ha en reservasjonsrett mot studieprogrammer man mener ikke holder mål
• En ”nordisk dimensjon” knyttet til en slik delevaluering kunne være at den eksterne evalueringen burde inkludere eksperter fra minst ett av de øvrige nordiske land
Fordeler med denne modellen er at den i liten grad vil medføre noen store omveltninger i forhold til gjeldende evalueringspraksis. Som vist i dette notatet er alle nordiske læresteder allerede i dag pålagt å ha egne kvalitetssystemer og rutiner, og bruken av nordiske
eksperter i de eksterne evalueringene er allerede ganske utbredt. Det nye elementet ville
her være at enkelte nordiske land måtte utarbeide en nasjonal prosedyre for å evaluere de
deler av en joint degree som tas i det enkelte land. Prinsippet ved denne modellen er at
hvert enkelt land tar ansvar for ”egen” utdanning, og man forutsetter at andre land tar et
Ulempene med denne prosedyren er at man ikke får en helhetlig vurdering av det
studieprogram som tilbys, og man har ikke sikkerhet for at programmet som sådan utgjør en helhet (som er større en de enkeltdeler det består av). Gitt variasjoner i grad av
koordinering, har man i denne modellen heller ingen garanti for at delevalueringene av studieprogrammet omfatter de samme (minimums-)kriterier.
Nordiske standarder – nasjonal evaluering og kvalitetssikring
Et mer forpliktende samarbeid knyttet til evaluering og kvalitetssikring av nordiske joint degrees ville være at man i Norden ble enige om et felles sett av standarder og metoder knyttet til slike grader, men der ansvaret for selve kvalitetssikringen av disse standardene fremdeles er nasjonalt.
En slik koordinering bør ta utgangspunkt i kulepunktene som er oppsummert under punkt 3.1, der minimumskravene som man i Norden etter hvert synes å etablere når det gjelder joint degrees ble etablert som formelle standarder. Disse standardene ville i stor grad være tilpasset internasjonale utviklingstrekk (Erasmus Mundus/Lisbon Recognition
Convention).
Evaluering og kvalitetssikring av joint degrees på nasjonalt nivå vil eventuelt ha som utgangspunkt at kvaliteten på slike joint degrees er lærestedenes eget ansvar, men at man på nasjonalt hold sikrer den nordiske standarden knyttet til dette tilbudet. Dette kunne bety at man nasjonalt skal se til at:
• Lærestedet som deltar i en nordisk joint degree skal ha systemer og rutiner for kvalitetssikring av sitt utdanningstilbud, der det utvikles en nordisk minimumsstandard på dette feltet med utgangspunkt i de retningslinjer som ministermøtet i Bergen i 2005 gav sin tilslutning til
• Det etableres rutiner for evaluering/akkreditering/godkjenning av de deler av en joint degree som skjer ved det nasjonale lærested, dog uten at hele studieprogrammet dermed kvalitetssikres. Grunnlaget for en slik
delevaluering av en joint degree bør tilpasses det kriteriesett som er utarbeidet for det såkalte TEEP II prosjektet (se ENQA 2005). Nasjonale tilleggskriterier kunne være mulig, men etablering av en nordisk standard på dette feltet ville imidlertid kunne innebære at resultatene fra delevalueringer fra det enkelte land automatisk blir tatt til følge av de andre land (gjensidig anerkjennelse av evalueringer som foretas av nasjonale
kvalitetssikringsorgan)
• En ”nordisk dimensjon” knyttet til en slik delevaluering kunne være at den eksterne evalueringen burde inkludere eksperter fra de berørte nordiske land (her kunne man også tenke seg at det enkelte kvalitetsorgan utpekte de samme eksterne eksperter, slik at man faktisk kun hadde ett
evalueringspanel). Et annet alternativ kunne her være at Nordisk
Ministerråd/NOQA utviklet noen overordnede kriterier knyttet til den
”nordiske dimensjonen” til fellesprogrammer i regionen – der nasjonal tilpasning til disse eventuelt kunne gi deltakende læresteder rett til å tilby joint degrees som har en spesiell ”quality label” knyttet til seg.
Fordeler med denne modellen er at den vil gi studenter og læresteder større forutsigbarhet knyttet til hvilke kvalitetskriterier som legges til grunn for joint degrees enn hva tilfellet er med den forrige modellen. I tillegg ville man også markere Norden som en region som aktivt legger forholdene til rette for utvikling av slike grader. Som vist i dette notatet er alle nordiske læresteder allerede i dag pålagt å ha egne kvalitetssystemer og rutiner, og bruken av nordiske eksperter i de eksterne evalueringene er allerede ganske utbredt. Det nye elementet ville her være at de nordiske land måtte utarbeide en felles prosedyre for å evaluere de deler av en joint degree som tas i det enkelte land. Prinsippet for denne
modellen er at ekstern kvalitetssikring av joint degrees er et felles nordisk ansvar, der man forutsetter at alle nordiske land tar individuelt ansvar for den praktiske gjennomføringen av denne prosessen.
Ulempene med denne prosedyren er at man fremdeles ikke får en helhetlig vurdering av det studieprogram som tilbys (unntatt hvis det er samme evalueringspanel som oppnevnes av de ulike kvalitetssikringsorgan), der man ikke har sikkerhet for at programmet som sådan utgjør en helhet (som er større en de enkeltdeler det består av). Selv med etablering av en nordisk standard og felles kriterier, har man i denne modellen ingen garanti for at delevalueringene av studieprogrammet i praksis skjer på samme måte.
Nordiske standarder – nordisk evaluering og kvalitetssikring
Det mest forpliktende samarbeid knyttet til evaluering og kvalitetssikring av nordiske joint degrees ville være at man i Norden ble enige om et felles sett av standarder og metoder knyttet til slike grader, der man også i felleskap hadde ansvaret for selve kvalitetssikringen av disse standardene.
En slik koordinering bør ta utgangspunkt i kulepunktene som er oppsummert under punkt 3.1, der minimumskravene som man i Norden etter hvert synes å etablere når det gjelder joint degrees ble etablert som formelle standarder. Disse standardene ville i stor grad være tilpasset internasjonale utviklingstrekk (Erasmus Mundus/Lisbon Recognition
Convention).
Evaluering og kvalitetssikring av joint degrees på nasjonalt nivå vil eventuelt ha som utgangspunkt at kvaliteten på slike joint degrees er lærestedenes eget ansvar, men at man på nordisk nivå også sikrer den nordiske standarden knyttet til dette tilbudet. Dette kunne bety at man nasjonalt skal se til at:
• Lærestedet som deltar i en nordisk joint degree skal ha systemer og rutiner
for kvalitetssikring av sitt utdanningstilbud, der det utvikles en nordisk
minimumsstandard på dette feltet med utgangspunkt i de retningslinjer som
ministermøtet i Bergen i 2005 gav sin tilslutning til
• Det etableres rutiner på nordisk nivå for en samlet
evaluering/akkreditering/godkjenning av den joint degree som tilbys av ulike lærested slik at hele studieprogrammet dermed kvalitetssikres.
Grunnlaget for en evaluering av en joint degree bør tilpasses det kriteriesett som er utarbeidet for det såkalte TEEP II prosjektet (se ENQA 2005).
Nasjonale tilleggskriterier kan være mulig også i denne modellen, men etablering av en nordisk standard på dette feltet ville imidlertid være at resultatene fra den nordiske evalueringen automatisk blir tatt til følge i alle nordiske land (avhengig av hvordan en slik nordisk evaluering legges opp, kan denne modellen også innebære en gjensidig anerkjennelse av
kvalitetssikringsorganene i alle nordiske land)
8• Den ”nordiske dimensjon” er i denne modellen åpenbar, og knyttet til eksistensen av en integrert region når det gjelder joint degrees. Som ved de andre modellene vil den eksterne evalueringen inkludere eksperter fra de øvrige nordiske land, og med kun ett evalueringspanel i aksjon. I denne modellen forutsettes det nærmest at Nordisk Ministerråd/NOQA utvikler noen overordnede kriterier knyttet til den ”nordiske dimensjonen” til fellesprogrammer i regionen – der deltakende læresteder kan motta en spesiell ”quality label” i etterkant av en nordisk evaluering.
Fordeler med denne modellen er at den gir studenter og læresteder stor forutsigbarhet knyttet til hvilke kvalitetskriterier som legges til grunn for evalueringen, og modellen vil ikke minst markere Norden som en foregangsregion når det gjelder utvikling av joint degrees. Som vist i dette notatet er alle nordiske læresteder allerede i dag pålagt å ha egne kvalitetssystemer og rutiner, og bruken av nordiske eksperter i de eksterne evalueringene er allerede ganske utbredt. Det nye elementet ville her være at de nordiske land måtte utarbeide en felles prosedyre for en helhetlig evaluering av en joint degree. Prinsippet for denne modellen er at ekstern kvalitetssikring av joint degrees er et felles nordisk ansvar, fra kriterieutvikling til og med kvalitetssikring. Samtidig kan (men trenger ikke) denne modellen også åpne for en utvidet jurisdiksjon for de nasjonale kvalitetssikringsorgan, der et nasjonalt kvalitetssikringsorgan får imidlertid tillatelse til å operere i alle de nordiske land, og der resultatene fra denne evalueringen tas til følge i alle land (man kunne eksempelvis tenke seg at kvalitetssikringsorganet i det som har lærestedet med
koordineringsansvaret for en joint degree får ansvaret for å evaluere hele programmet). En fordel med denne prosedyren er at man får en helhetlig vurdering av det studieprogram som tilbys, der studieprogrammets ulike deler blir sett i sammenheng over landegrensene.
Sett i forhold til de retningslinjer som er skissert fra EU, OECD og UNESCO, er etableringen av en mer overnasjonal og mer integrert evaluerings- og kvalitetssikrings- prosedyre en anbefalt utvikling.
8 En slik gjensidig godkjennelse er også sett på som en fordel av the European Consortium for
Accreditation som bl a har som målsetting at gjensidig godkjenning av akkrediteringer innen konsortiet
