Visning av På sporet av senmesolittiske døderiter

t i d e r

Primitive

2014

arkeologisk tidsskrift

16

Primitive tider utgis av Steinar Solheim (red.), Jostein Gundersen, Elise Naumann, Hege Skalleberg Gjerde, Josephine Munch Rasmussen, Heidi Mjelva Breivik og Ole-Marius Kildedal.

ISSN 1501-0430 Postadresse:

Primitive tider

Postboks 7009, St. Olavs plass 0130 Oslo

E-post: [email protected] / [email protected] Internett: www.primitive-tider.com

*UD¿VNXWIRUPLQJ2OH0DULXV.LOGHGDO6WHLQDU6ROKHLPRJ(OLVH1DXPDQQ Trykk: Reprosentralen ved Universitetet i Oslo

‹3ULPLWLYHWLGHU(WWHUWU\NNIRUPDQJIROGLJJM¡ULQJNXQHWWHUDYWDOHPHGUHGDNVMRQHQ

)RUVLGHLOOXVWUDVMRQ6NMHOHWW¿JXUHUIUD9LQJHQ,OOXVWUDVMRQ7URQG/¡G¡HQ

Skrive for Primitive tider?

Primitive tiderRSSIRUGUHUVSHVLHOWXHWDEOHUWHIRUIDWWHUHWLOnVNULYH9LHULQWHUHVVHUWLDUWLNOHU NRPPHQWDUHUWLOWLGOLJHUHDUWLNOHURJDQPHOGHOVHUDYIDJOLWWHUDWXU.DQVNMHEOLUGLQDUWLNNHOQHVWH QXPPHUVGHEDWWHPD6HQGLQQGLWWPDQXVNULSWRJODGHWInHQIDJOLJRJVHUL¡VYXUGHULQJDY UHGDNVMRQHQ+XVNDWKHOHSURVHVVHQNDQY UHWLGNUHYHQGHVnSODQHJJnY UHXWHLJRGWLG

,QQOHYHULQJVIULVWHU¿QQHUGXSnYnUHQHWWVLGHU'HWHUOLNHYHOLQJHQJUXQQWLOnYHQWHWLOVLVWH¡\HEOLNN VHQGJMHUQHLQQI¡UIULVWHQ

)RUnOHWWHDUEHLGHWIRUGHJRJIRURVVHUGHWKHOWQ¡GYHQGLJDWGXVHWWHUGHJJRGWLQQL IRUIDWWHUYHLOHGQLQJHQRJI¡OJHUGHQ)RUIDWWHUYHLOHGQLQJHQ¿QQHUGXSnYnUHQHWWVLGHU www.primitive-tider.com

$UWLNNHOXWNDVWHWE¡UOHQJGHPHVVLJRPWUHQWWLOVYDUHGHQIHUGLJHDUWLNNHOHQ'HWPnPHGDQGUHRUGY UH QRHPHUHQQHQVNLVVHO¡VHLGHHUPHQRJVnYHVHQWOLJNRUWHUHHQQHQDYKDQGOLQJ

9LVHUIUDPWLOnK¡UHIUDGHJ.RQWDNWRVVHQWHQSUPDLONRQWDNW#SULPLWLYHWLGHUFRPHOOHU send utkastet til postadressen over.

Power, politics and entanglement 7 Ian Hodder

Metodologisk partikularism i den postkoloniala bronsåldersdiskursen 19 Magdalena Forsgren

Fetisjering i arkeologiske forklaringer 35

(UOHQG.LUNHQJ-¡UJHQVHQ

På sporet av senmesolittiske døderiter. Fornyet innsikt i alderen og

betydningen av bergkunsten i Ausevik, Flora, Sogn og Fjordane. 51 7URQG/¡G¡HQ

Ufarlige forbindelser? Om metode i teoridebatten. 77 6YHLQ9DWVYnJ1LHOVHQ

DEBATT

Noen synspunkt på den tidligmesolittiske bosetningen i Sør-Norge 87 /HLI,QJHcVWYHLW

Kommentarer til Leif Inge Åstveit: ©1RHQV\QVSXQNWSnGHQWLGOLJ

PHVROLWWLVNHERVHWQLQJHQL6¡U1RUJHª 105

Inger Marie Berg-Hansen

Kommentar til Leif Inge Åstveit:©1RHQV\QVSXQNWSnGHQWLGOLJ

PHVROLWWLVNHERVHWQLQJHQL6¡U1RUJHª

6LJULG'XJVWDG

Kommentar til Leif Inge Åstveit: ©1RHQV\QVSXQNWSnGHQWLGOLJ

PHVROLWWLVNHERVHWQLQJHQL6¡U1RUJHª 115

Ingrid Fuglestvedt

Kommentar til Leif Inge Åstveit:©1RHQV\QVSXQNWSnGHQWLGOLJ

PHVROLWWLVNHERVHWQLQJHQL6¡U1RUJHª

Frode Svensen

Svar på kommentarer fra Inger Marie Berg-Hansen, Sigrid Dugstad,

Ingrid Fuglestvedt og Frode Svendsen

/HLI,QJHcVWYHLW

Forts. neste side:

Primitive

TEMA: «All makt til arkeologene?ª

Det Norske Arkeologmøte 2013: ”All makt til arkeologene?” 137

Lillebror ser deg 139

-RVWHLQ%HUJVW¡O

Kartlegging av historisk og nåværende landskaps- og ressursbruk i Finnmark 143 Alma Thuestad, Einar Eyþórsson og Stine Barlindhaug

Den globale grøfta. 5HWWSnQHWWIUnIHOW'LDORJPHGPHLQLJPDQQRJ

NYDUDQGUHSn1RUDUN 153

Tove Eivindsen

BOKMELDING

)URGH,YHUVHQRJ%R/LOOHGDO$QGHUVHQ: 159

Arkeologene. Nytt lys på fortidens gåter.

Magnus Hoem Iversen

/DUV(ULN*MHUSHRJ$[HO0M UXPUHG

E18-prosjektet. Gulli-Langåker bind 1-3

*HLU*U¡QQHVE\

8QQ3HGHUVHQ

På en gård i vikingtiden.

Trude Eriksen

Innledning

Fra helleristningene i Ausevik ble oppdaget for vel 80 år siden har de vekslet fra å bli knyttet til slutten av steinalderen og begynnelsen av bronsealderen, senere til jernalderen for så å bli NQ\WWHW WLO VSHVL¿NNH SHULRGHU DY EnGH HOGUH RJ yngre steinalder. Vekslingen mellom tidsperioder VN\OGHVI¡UVWRJIUHPVWDWG\UH¿JXUHUIRUEXQGHW med fangststeinalderens veideristningstradisjon RSSWUHUVDPPHQPHGJHRPHWULVNH¿JXUHUVRPGHW har vært vanlig å knytte til langt yngre tidsrom.

På grunnlag av nyere arkeologiske utgravninger som har gitt et helt nytt kildemateriale, vil jeg ta et oppgjør med tidligere forslag og argumentere for at bildene ble produsert i løpet av noen få hundreår, i slutten av senmesolitikum. Dette innebærer at Ausevik i sin helhet bør dateres til fangststeinalderen, og at bergbildene er samtidige med bergkunsten i Vingen som ligger litt lenger nord. Denne samtidigheten skaper dermed et enda bedre grunnlag for sammenligninger av det LNRQRJUD¿VNH XWWU\NNHW IUD EHJJH ORNDOLWHWHQH og et bedre grunnlag for å forstå bildenes rolle og EHW\GQLQJ'HW¿QQHVPDQJHOLNKHWHUPHOORPGH to lokalitetene, men også en rekke forskjeller som bidrar til at de utfyller hverandre. Jeg vil også argumentere for at motivene, sammensetningene og lokalitetenes plassering har sammenheng med forhistoriske døderiter.

Plasseringen

Bergkunstlokaliteten Ausevik ligger ved Høydalsfjorden i Flora kommune i Sogn og Fjordane, i et småkupert område innerst i fjorden )LJXU 5LVWQLQJHQH HU KXJJHW LQQ L ÀHUH nordvendte svaberg over et langstrakt område på vel 2000 m², som i både mesolitikum og neolitikum – med litt høyere vannstand – har dannet et lite nes som stakk ut i fjorden. Den myke glimmerskiferen som det har vært lett å hugge bilder i er også tydelig påvirket av istids- Fornyet innsikt i alderen og betydningen av bergkunsten i Ausevik, Flora, Sogn og Fjordane.

Trond Klungseth Lødøen

Universitetsmuseet i Bergen

Figur 1. Kart over Sogn og Fjordane med plasseringen av Ausevik, samt en del sentrale steds- og lokalitetsnavn (Illustrasjon Arkikon).

Primitive

HURVMRQHQVRPÀHUHVWHGHUKDUHWWHUODWWHWSODVWLVN RJL¡\QHIDOOHQGHSUHJ%HUJÀDWHQHHURJVnSUHJHW av mange kvartsårer som later til å skille grupper av motiver fra hverandre. Lokaliteten er delt inn i 7 felt (Hagen 1969), med en rekke undergrup- peringer (Walderhaug 1994) (Figur 2).

Oppdagelsen

Den første dokumentasjonen av ristningene i Ausevik ble gjennomført av Johs. Bøe i begynnelsen av 1930-årene (Hagen 1969).

'HQQH RPIDWWHW RP ODJ ¿JXUHU VRP EOH IXQQHW XQGHU W\NNH ODJ PHG WRUY ¿JXU %¡H hadde planer om at dokumentasjonen skulle samles i en større publikasjon som favnet om det meste av bergkunsten på Vestlandet, men dette ble aldri realisert. En del av hans betrakt- QLQJHU ¿QQHV OLNHYHO VRP XSXEOLVHUWH SDSLUHU L WRSRJUD¿VN DUNLY YHG 8QLYHUVLWHWVPXVHHW L Bergen. Gjennom likhetene Bøe mente å se mellom Vingen og Ausevik ligger det i kortene at han hadde en oppfatning av at bergkunsten i

Ausevik helst skulle dateres til slutten av yngre steinalder (Bøe 1932:34-36).

Studier i vestnorsk bergkunst

På slutten av 1960-tallet tok Anders Hagen, med publikasjonen Studier i vestnorsk bergkunst.

Ausevik i Flora, opp igjen noen av problemstil- lingene til Bøe. Som grunnlag for sine analyser gjennomførte han dokumentasjonsarbeid i Ausevik fra 1963 til 1966 (Hagen 1969). I forkant måtte feltet atter ryddes for vegetasjon og jord som hadde dekket det til etter Bøes arbeid i 1930-årene (Hagen 1969), noe som også I¡UWHWLOHQ¡NQLQJLDQWDOOGRNXPHQWHUWH¿JXUHU Hagen var først og fremst opptatt av i hvilken JUDG GHW KDGGH Y UW NRQWDNWÀDWHU PHOORP veidekunsttradisjonen og kulturene som ble sett på som opphavet for de såkalte jordbruks- ristningene, og mente at motivene i Ausevik var egnet til å belyse dette (Hagen 1969:5). Hagen så G\UH¿JXUHQH VRP XWWU\NN IRU HQ MHJHUNXOWXU RJ en fangstideologi, men samtidig mente han at de JHRPHWULVNH ¿JXUHQH PnWWH VN\OGHV SnYLUNQLQJ

)LJXU$XVHYLNIHOWHWVOLNGHWVHUXWLGDJVHWWIUD¡VW8QGHUDUNHRORJLVNHXQGHUV¡NHOVHULEOHGHWJUDYGHQ prøverute i det vegetasjonsdekkede området til venstre, og en i området som ligger sentralt i bildet. Felt II er delvis tildekket (Foto T. K. Lødøen)

fra et ”bondefolks kunstform og billedbruk”

(Hagen 1969:90). Han argumenterte for at disse to tradisjonene ikke bare hadde smeltet sammen, men skapt motiver, stilformer og billedsam- mensetninger i Ausevik som var unike i nordisk VDPPHQKHQJ+DJHQ¿JXU+DJHQ hadde en sterk oppfatning av at det hadde vært en kulturdualisme i forhistorisk tid hvor fangstbefolkninger og jordbruksgrupper hadde eksistert side om side, og både tidvis og stedvis hatt kontakt med hverandre (Hagen 1967:180- 190). I dette resonnementet så han Ausevik som delvis samtidig med, og en videreføring av, tradisjonen i Vingen (Hagen 1969:112-119).

'HWVWHUNHLQQVODJHWDYJHRPHWULVNH¿JXUHU¿NN likevel Hagen til å argumentere for at Ausevik burde dateres til bronsealder, sannsynligvis yngre bronsealder, men han var også av den klare oppfatning at en del uttrykk trakk dateringen av feltet helt opp i jernalderen (Hagen 1969:68).

Hagen mente det var hevet over tvil at JHRPHWULVNH ¿JXUHU VN\OGWHV NXOWXUNRQWDNW med et bondefolk lenger sør langs kysten, men var likevel ikke i stand til vise hvor denne

påvirkningen kom fra (1969:90-95). En viktig innvending mot hans sterke påstander er nettopp GH PDQJH JHRPHWULVNH ¿JXUHQH VRP HU NMHQW på gjenstander, åpne bergkunstlokaliteter og i huler i Vest-Europa, siden disse kan føres tilbake til både mesolitikum (bl.a. Brøndsted 1957) og paleolitikum (bl.a. Breuil og Obermaier 1935; Bégouën og Breuil 1958). Dette tok han imidlertid ikke hensyn til i sitt arbeid. Premissene som lå til grunn for tolkningene hans er dessuten problematiske siden han ”...har sett det som nødvendig å avgrense avhandlingen mest mulig.

Denne avgrensning har (heldigvis) hindret meg i å foreta altfor omfattende streiftog til tidsepoker og kulturmiljøer jeg mener må være uaktuelle i denne sammenheng” (Hagen 1969:6). Han lukket med andre ord øynene for å se andre muligheter for dateringer av geometriske uttrykk enn de KDQDOOHUHGHKDGGHEHVWHPWVHJIRUPnWWH¿QQHV i bronse- og til dels jernalderen i Sør-Norge (Hagen 1969:8).

Figur 3. Fra den første ryddingen av Ausevik i 1934. Tykke torvlag og svære furutrær preget området på denne tiden (Foto Johs. Bøe).

Primitive

21

20 22 27

44

23 26

25

24 28 31

30

16 1517 18 32 35 37 39

40

41 3329 43

3634 42

38

19

)LJXU8WVQLWWDYIHOW,,VRPGHVVXWHQJLUHWUHSUHVHQWDWLYWELOGHDYGHPHVWYDQOLJH¿JXUHQHL$XVHYLN1XPPHUH- ULQJHQI¡OJHU+DJHQ'HWHUQ UOLJJHQGHnIRUVWnPDQJHDYGHJHRPHWULVNH¿JXUHQHVRPXWWU\NNIRUVNLOOHW mellom en levende verden og en dødeverden. Lengst til venstre i motivkomplekset 19-22 synes nettopp dyr å være adskilt fra den verden som skjelettmennesket har havnet i.

Fangst- eller jordbruksideologi

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av WDOOHW JMHQQRPI¡UWH (JLO %DNND ÀHUH sammenligningsstudier av helleristningene i Vingen og Ausevik. Han var uenig med Hagen og mente bildene ved begge lokalitetene var uttrykk for en fangstideologi (Bakka 1973:166, 188). Med utgangspunkt i sin kronologiske

¿UHIDVHPRGHOO IRU ULVWQLQJHQH L 9LQJHQ RJ likhet med de yngste fasene der, argumenterte han for at bergbildene i Ausevik burde dateres til mellomneolitikum (Bakka 1973:173). Senere fattet også Eva og Per Fett interesse for lokali- teten og mente å se forbindelser mellom motiver i den vestnorske bergkunsten, og bergkunst fra andre vesteuropeiske områder (Fett og Fett 1979:72). Særlige likheter fant de først og fremst i Storbritannia og Irland. De var dessuten uenige med Bakka (1973:168) i at det ikke fantes LQQÀ\WHOVH IUD MRUGEUXNVNXQVWHQ EODQW PRWLYHQH i Ausevik, men støttet heller ikke Hagen i at bergkunsten skulle dateres til bronse- eller jernalder. Paret mente Ausevik var et resultat av de tidligste vesteuropeiske impulser som kom til våre områder og at lokaliteten skulle dateres til senneolitikum (Fett og Fett 1979:72-79).

Endringsprosesser i neolitikum

På midten av 1990-tallet førte Eva Walderhaug en del av problemstillingene knyttet til ristningene i Ausevik videre. Tidsmessig ble arbeidet konsen- trert til tidsspennet mellom Hagen og Bakkas dateringsforslag, dvs. mellom fangststeinalderen og den etterfølgende bondekulturen. Hun sa seg langt på vei enig i Bakkas dateringsforslag til mellomneolitikum for det meste av bergkunsten i Ausevik (Walderhaug 1994:88). Samtidig fant hun i liten grad å kunne gå god for Hagens oppfatning at det blant motivene i Ausevik IDQWHV QRHQ YHVHQWOLJ LQQÀ\WHOVH IUD PLOM¡HQH bak de sørskandinaviske jordbruksristningene (Walderhaug 1994:68-70). Walderhaug så for seg at det hadde funnet sted en avvikling DY DNWLYLWHWHQ L 9LQJHQ RJ DW GHQQH EOH À\WWHW

til Ausevik. Dette så hun som et resultat av et fangstsamfunns økende kontakt med jordbru- kende grupper lenger sør. Hun mente også å VH SRWHQVLHOOH NRQWDNWÀDWHU PRW GHQ PHJDOLW- tiske kunsten i Vest-Europa, selv om dette bød på kronologiske utfordringer (Walderhaug 1994:81). I tillegg ga Walderhaug ny aktualitet WLOHWInWDOO¿JXUHUL$XVHYLNVRPEDUHLEHVNMHGHQ grad var berørt av tidligere forskere, men som hun mente representerte den siste og avsluttende fasen ved lokaliteten. Dette omfattet det eneste motivet Bakka fant av jordbruksrelaterte motiv L$XVHYLNRJPHQWHYDUHQIRW¿JXUQUL¿JXU

%DNNDKHYGHWDWGHQQH¿JXUHQYDUIUHPVWLOWL en annen teknikk enn de øvrige, noe som skulle gi ryggdekning for at den var produsert på et senere tidspunkt (Bakka 1973:168; Walderhaug , WLOOHJJ RPIDWWHW GHWWH QRHQ ¿JXUHU som ble oppfattet som trær, men ikke minst én

¿JXU RPWDOW VRP HQ EnW L %¡HV GDJE¡NHU QU L ¿JXU :DOGHUKDXJ PHQWH denne best kunne sammenlignes med båter av Gro Mandts A1-type. Mandt (1991:274-276) plasserer disse i tidsrommet fra senneolitikum til bronsealder. Walderhaug konkluderte med å foreslå en datering av bergkunsten i Ausevik til annen halvdel av mellomneolitikum/-overgangen til senneolitikum. Dette bygget hun på forbin- GHOVHQWLO9LQJHQIHOOHVWUHNNKXQPHQWHn¿QQHL det nordnorske bergkunstmaterialet, impulser fra jordbrukende befolkninger i sør, og et mulig men svakt sammenfall med jordbrukskunsten i Sogn og Fjordane (Walderhaug 1994:88).

Dette perspektivet ble senere videreutviklet sammen med Christopher Prescott og hans studier av bosetnings- og samfunnsutviklingen i slutten av neolitikum (bl.a. Prescott 1995).

I dette samarbeidet ble det særegne uttrykket i Ausevik i enda større grad knyttet til endrings- prosessene som fant sted fra og med siste halvdel av mellomneolitikum, knyttet til den Nordiske stridsøkskulturen, som i senere tid og sterkere grad er skilt ut som den såkalte MNB-fasen.

Prescott og Walderhaug (1995:263) så fasen som en forberedelses- eller tilvenningsfase forut for de mer altomfattende endringene som de hevdet fant sted i den etterfølgende

Primitive

5150

57 58 6059

61

55

54 53 5649 48

52

62

64 65

66 76 75 75

77 7985

8180

8483 82 87 86

88 89

67a 67a 78

)LJXU)HOW,,,VRPYLVHUHQUHNNHG\UH¿JXUHURJJHRPHWULVNHPRWLY:DOGHUKDXJDUJXPHQWHUHUIRUDW¿JQUHUHQ EnW¿JXUDY0DQGWV$±W\SHE1XPPHUHULQJHQI¡OJHU+DJHQ

senneolittiske perioden, knyttet til Klokke- begerkulturen. I forberedelsesfasen mente de at GHWIRUWVDWWHNVLVWHUWHHQLQQÀ\WHOVHIUDGHQHOGUH veideristningstradisjonen slik som i Vingen. Fra MNB av argumenterte de for at nye neolittiske innslag opptrådte i form av store forekomster DYJHRPHWULVNH¿JXUHUL$XVHYLN(QGHOLNWHWIRU Ausevik mente de var representert av elementer knyttet til jordbrukstradisjonen, med énEnW¿JXU én IRWVnOHRJÀHUHWU UVRPGHPHQWHJMRUGHVLWW inntog i senneolitikum (Prescott og Walderhaug 1995:267).

Vingen og Ausevik – uløselig sammenknyttet?

Sammenligningsstudiene Bakka foretok av bergkunsten i Vingen og Ausevik, og ikke minst de enda grundigere analysene Walderhaug senere gjennomførte, har dannet overbevisende argumenter for at lokalitetene har sammenheng PHGKYHUDQGUH/LNKHWVWUHNN¿QQHVRJVnLEnGH motiver og komposisjon, og på begge steder dreier det seg om motiver som er bygget opp av prikkhugde linjer. Likevel har de to lokalitetene

vært forbundet med betydelige tidsforskjeller.

Etter mange år med undersøkelser i Vingen, både arkeologiske og naturvitenskapelige har jeg funnet grunnlag for å tidfeste aktiviteten der til slutten av senmesolitikum (Lødøen 2003, 2009, 2014). Ausevik på sin side har, som nevnt over, oftest blitt knyttet til mellom- eller senneoli- tikum. Denne tidsmessige kontrast og dessuten tilknytning til fangstsamfunn på den ene siden og jordbrukssamfunn på den andre, skapte lenge en barriere for videre sammenligningsstudier.

Faglige interessekonflikter og nytt materiale – arkeologiske undersøkelser i 2005

8QGHU nUHQH PHG 5LNVDQWLNYDUHQV QDVMRQDOH bergkunstprosjekt (1996-2005) ble jeg oppmerksom på at torv og løsmasser som ble fjernet for å sikre bildene, inneholdt arkeologisk gjenstandsmateriale og trekull som kanskje kunne representere samtidskonteksten til bergkunsten.

Materialet gav likevel ikke et godt grunnlag for GDWHULQJ )OHNNHU DY ÀLQW NYDUWV RJ NYDUWVLWW ble stadig påvist i tilknytning til lokaliteten,

Figur 6. Vegetasjonsdekket løsmasseområde som ble gjenstand for arkeologiske undersøkelser i 2005 og 2012. Her fra innmålingsarbeid. Prøverute som ble gravd i 2005 kan skimtes under totalstasjon. Bergkunstområdene ble tildekket under undersøkelsene (Foto T.K. Lødøen)

Primitive

)LJXU1RUGV¡UJnHQGHSUR¿OJMHQQRPYHJHWDVMRQVRPUnGHWVRPJDIRUQ\HWLQQVLNWLGHQVWUDWLJUD¿VNHMRUGEXQQVL- tuasjon ved felt II. Her vises den tydelige forsenkningen berget som har bidratt med gode bevaringsforhold (under, venstre), samtidig kan en tydelig se forstyrrelsene av lagfølgen lengre nord (over). Prøverute fra 2005 ble gravd til høyre for den største steinen sentralt i bildet. Legg også merke til nærheten mellom bergkunst og jordbunnsforhold.

'HWEOHIXQQHWÀHUHNQDNNHVWHLQHULWLONQ\WQLQJWLOGHMRUGIDVWHVWHLQHQHVRPGHOYLVVWLNNHUXWDYMRUGPDVVHQH)RWR7 K. Lødøen/Illustrasjon C. Tøssebro og T. K. Lødøen)

mens vanlige neolittiske materialer som skifer og rhyolitt var helt fraværende. Det ble heller LNNHGRNXPHQWHUWÀDWHUHWXVMHUWPDWHULDOHVRPHU typisk for senneolitikum og bronsealder. Senere førte tilretteleggingen av feltet for publikum til undersøkelser av løsmasse- og vegetasjonsom- UnGHUQ UEHUJNXQVWÀDWHQH0ålet, og ikke minst forhåpningene knyttet til disse undersøkelsene, var at et eventuelt arkeologisk materiale ville bidra med en sikrere datering av bergbildene enn det tidligere studier, hovedsakelig basert på sammenligning med andre felt, hadde gitt (Lødøen 2007).

To områder, henholdsvis rett sør og vest for +DJHQV IHOW ,, EOH XQGHUV¡NW L ¿JXU Disse endte opp med nokså sprikende daterings- resultater (Lødøen 2007). I sør ble det påvist QRHQÀLQWRJNYDUWVDYVODJLHWWUHNXOOVMLNWGDWHUW til slutten av senmesolitikum (4950-4840 cal.

%&7XD8PLGGHOEDUWYHVWIRUIHOW,,EOHHQ DQQHQSU¡YHUXWHJUDYGKHOWQHGWLOEHUJHW¿JXU 6), bare en knapp meter fra nærmeste hugde

¿JXU+HUEOHGHWIXQQHWHQNQDNNHVWHLQRJQRHQ DYVODJDYÀLQWRJNYDUWVLWWLHWJDQVNHIHWWWUHNXOO- holdig gruslag. At knakkesteinen lå helt nede på berget, tett inntil ansamlinger av bergbilder, uten at det fantes mellomliggende sedimenter, gjorde det på dette tidspunktet nærliggende å tolke både knakkesteinen og trekullsjiktet, datert til begynnelsen av tidligneolitikum (3945-3790 cal.

BC,Tua-6130), som samtidig med bergkunsten (Lødøen 2007:13).

(WWHUVRP ÀHUH IRUVNHUH EOD +DJHQ Bakka 1973; Walderhaug 1994) hadde hevdet at Ausevik avløste ristningsaktiviteten i Vingen vurderte jeg i 2005 det som sannsynlig at det eldste trekullsjiktet i Ausevik datert til 4950-4840 cal. BC kunne knyttes til aktivitet i området før selve ristningsproduksjonen tok til. Trekullsjiktet med knakkesteinen datert til tidligneolitikum (3945-3790 cal. BC) var det derimot langt mer sannsynlig å sette i sammenheng med ristnings- aktiviteten. I tillegg oppfattet jeg på denne tiden det som både sannsynlig og interessant at feltet representerte en tidligneolittisk fase i ristnings- utviklingen i Vest-Norge, som fulgte etter den VHQPHVROLWWLVNH WUDGLVMRQHQ VRP EOD ¿QQHV

i Vingen. Dette innebar også en forskyvning bakover i tid i forhold til tidligere forskeres argumentasjon (f.eks Hagen 1969; Bakka 1973). En slik datering samsvarte også med de materielle og teknologiske endringene som fant sted nettopp ved overgangen fra senmesolitikum til tidligneolitikum.

Mer inngående undersøkelser av undergrunnen – arkeologiske undersøkelser i 2012

8QGHUV¡NHOVHQH L $XVHYLN L DYVO¡UWH at undergrunnen inneholdt viktige arkeolo- giske kilder som kunne bidra til tolkningen av bergkunsten, og de førte til en ny bevissthet om løsmassenes kildepotensial i området.

Resultatene var likevel uklare, og dateringene fra toppen av torva viste en mulig forstyrret VWUDWLJUD¿,O¡SHWDYGHHWWHUI¡OJHQGHnUHQHEOH det under skjøtsels- og konserveringsarbeid stadig dokumentert at utvasking og nødvendig torvbeskjæring – for å unngå at den tilrettelagte bergkunsten ble overgrodd – bidro til å ødelegge det vitenskapelige kildegrunnlaget ved felt II. I samråd med både fylkeskommune og Riksanti- kvaren ble det derfor gjennomført en sikringsun- dersøkelse i 2012 for å berge disse kildene for HWWHUWLGHQ 8QGHUV¡NHOVHQ UHVXOWHUWH L KHOW Q\WW kildemateriale og en bedre innsikt i hva som har foregått i Ausevik og som trolig kan knyttes til EHUJNXQVWHQ /¡G¡HQ RJ 7¡VVHEUR ¿JXU 7). Fremfor alt ble det dokumentert et 15-20 cm tykt kulturlag som tyder på langvarig aktivitet ved feltet, og innhentet et langt bedre radiologisk dateringsgrunnlag i form av trekullprøver enn det som tidligere var dokumentert. Særlig interesse knyttet det seg til mektigheten i kulturlags- massene som ble avdekket lengst sør i området.

Her er det et naturlig søkk i berget som kan ha bidratt til særlig gode bevaringsforhold (Lødøen RJ7¡VVHEUR¿JXU+HUIUDEOHGHWRJVn tatt inn et større preparat av hele lagfølgen som YLORSSEHYDUHVYHG8QLYHUVLWHWVPXVHHWL%HUJHQ for fremtidige analyser (Lødøen og Tøssebro 2013).

Primitive

undersøkelsene i 2012 viste med all tydelighet at bunnivået i prøveruta fra 2005 var forstyrret.

Dateringen til tidligneolitikum må derfor forstås som sammenblandet trekull fra eldre og yngre faser og trolig et resultat av ryddeprosessene som foregikk på 1930- og 1960-tallet. Trolig var mektigheten av både torv og sedimenter lengre V¡UVnSDVVRPIDWWHQGHDWGHWWHRPUnGHW¿NNOLJJH mer uberørt under ryddearbeidene.

Fra de ulike lagene ble til sammen 14 trekullprøver akseleratordatert. Resultatene fordeler seg fra 6200 cal. BC til 100 cal. BC

¿JXU RJ 3U¡YHQH IUD WRSSHQ DY WRUYHQ bekrefter tendensene fra 2005, at denne delen av lagfølgen er preget av forstyrrelser. Kultur- laget som dominerer lagfølgen og later til å representere hovedaktiviteten i dette området ble datert til 5000 - 4600 cal. BC. Det er selvsagt mest nærliggende å knytte dette tidsrommet til produksjonen av bergkunsten. Dateringen støttes også av Morten Ramstads (2000) argumen- tasjon ut fra strandlinjestudier, om at feltet skal dateres til senmesolitikum. Resultatene som nå foreligger representerer imidlertid en enda bedre tidsavgrensning av aktiviteten som har foregått ved feltet. I tillegg underbygges tidsrommet av den eldste dateringen fra 2005. Slående og mest interessant er likevel sammenfallet i tid med Vingenristningene, som er datert til tidsrommet 4900 - 4200 cal. BC, med en mulig eldre bruk så langt tilbake som 5400 cal. BC (Lødøen 2014).

Samlet har dette skapt et helt nytt utgangspunkt, og ikke minst en bedre forklaring av de store OLNKHWHQHPHOORP¿JXUHQHYHGGHWRORNDOLWHWHQH 'HWWH YLVHU RJVn DW JHRPHWULVNH ¿JXUHU RSSWUHU langt tidligere i våre områder enn tidligere antatt, og tar et endelig oppgjør med Hagens oppfatning at disse utelukkende må knyttes til jordbruks- samfunn i bronse- og/eller jernalder. I tillegg skaper det et nytt utgangspunkt for å vurdere WLGVDYJUHQVQLQJHQH IRU ¿JXUHQH VRP GHW HU hevdet fremstiller både én båt, én IRWVnOHRJÀHUH WU U :DOGHUKDXJ 'LVVH ¿JXUHQH inngår dessuten i sammenhenger med andre motiver Sn EHUJÀDWHQH L $XVHYLN, bl.a. mange

G\UH¿JXUHU -HJ ¿QQHU GHW GHUIRU QDWXUOLJ DW samtlige skal knyttes til det samme tidsrommet.

Gjenstandsmaterialet som ble avdekket ved undersøkelsen i 2012 bestod stort sett av DYVODJRJÀHNNHUDYÀLQWRJNYDUWVLWWLWLOOHJJWLO påfallende mange knakkesteiner. Sistnevnte har ikke karakter av å ha blitt benyttet til å hugge selve bergkunsten, noe disse må ha vært helt uegnede WLOHWWHUVRPDOOHKDUHQEUHGRJEXWWNDUDNWHU¿JXU 10). Det høye presisjonsnivået for alle linjer og uthugde partier gjør det dessuten mer sannsynlig at indirekte teknikk er benyttet under prikkhug- gingen. Knakkesteinene kan heller ikke ha blitt benyttet som slagredskap i en slik sammenheng, ettersom det ville ført til en større oppknusing DY NRQWDNWÀDWHQ HQQ GHW VRP HU WLOIHOOHW7UROLJ har de hatt et helt annet bruksområde, som bare indirekte kan knyttes til bergkunsten. Det er også verdt å merke seg at knakkesteinene ble funnet XQGHUHOOHUXPLGGHOEDUWYHGVLGHQDYÀHUHVWRUH steiner innenfor løsmasseområdet (Lødøen og Tøssebro 2013). Knakkesteinene kan kanskje settes i sammenheng med andre prosesser og praksiser ved lokaliteten, noe jeg kommer tilbake til senere.

Sammenligning av Ausevik og Vingen

Samtidigheten i bruken av Ausevik og Vingen leder selvfølgelig frem til betydningen av feltene RJIRUVWnHOVHQDYLNRQRJUD¿HQ'HWWHHUGHWLNNH mulig å gå detaljert inn på her, men jeg vil ta for meg de viktigste trekkene. Tradisjonelt er bergkunstlokalitetene i Ausevik og Vingen satt i sammenheng med jakt, hvor bergbildene var del av magiske tilnærminger for å få kontroll over byttedyr (Brøgger 1925:78; Bøe 1932;

Hagen 1969:103; Bakka 1973:157). Tilnær- mingene har ofte endt i nokså selvforsterkende VOXWQLQJHUG\UH¿JXUHQHHUOHWWHVWnHUNMHQQHRJ ettersom arkeologisk og osteologisk materiale fra samtidige boplasser kan vise til jakt på de samme dyrene er det ofte konkludert med at fremstillingene har sammenheng med jakt. Selv om teoriutviklingen innenfor faget har åpnet for å se helt andre perspektiver, vender en stadig

tilbake til jaktaspektet (bl.a. Johansen 1991;

Gjerde 2010:9). Reduksjon av dyr til uteluk- kende jaktbart vilt bryter imidlertid med utallige HWQRJUD¿VNHHNVHPSOHUVRPJLUV UVNLOWHG\UHQ opphøyet betydning innenfor både samfunnsor- ganisering og religion (bl.a. Hultkrantz 1953;

Levi-Strauss 1970; Lewis-Williams 1981;

Morphy 1989). Blant motivene i Ausevik og 9LQJHQ ¿QQHV KHOOHU LNNH HWW HQHVWH HNVHPSHO på at dyrene – hovedsakelig hjortedyr – inngår i fangst eller jaktsammenhenger. Jeg bestrider selvfølgelig ikke at det ble jaktet på hjortedyr i steinalderen, men sammenhengene dyrene inngår i ved bergkunstfeltene er ikke først og fremst NQ\WWHW WLO MDNW 'HW ¿QQHV ULNWLJQRN HQNHOWH fremstillinger som kan oppfattes som eksplisitte jaktscener andre steder i Skandinavia, f. eks. i Alta, og ved Nämforsen i Sverige. Målt opp mot det store antall dyrefremstillinger innenfor dette området, vil jeg likevel påstå at jaktscenene er få. Jeg er heller ikke sikker på om det er selve jakten som står i fokus, verken i Alta eller ved Nämforsen, men snarere samhandlingen mellom mennesker og dyr – uttrykk som vi på langt nær har forstått.

En annen funksjon som er tilskrevet både Ausevik og Vingen er at dette er steder for kommunikasjon mellom ulike stammer eller grupper og at lokalitetene har vært rene

møtesteder (bl.a. Walderhaug 1994:107-108;

Bergsvik 2002:309-311). Dette synes å være en vanlig oppfatning av mange bergkunstfelt uten at en går nærmere inn på hva som egentlig har foregått ved feltene (bl.a. Baudou 1993; Forsberg 1993; Gjerde 2010:409). Funnmaterialet er imidlertid sparsomt og motivene knyttet til hvert av feltene later til å være preget av en ensartet teknikk, utforming, og organisering (Bakka 1973; Walderhaug 1994). Dette tyder etter min mening på at lokalitetene ble benyttet av et fåtall mennesker (bl.a. Lødøen 2003, 2009).

Både Ausevik og Vingen ligger i et område som er preget av store likheter i både gjenstands- materiale, boplassorganisering og teknologi (Skjelstad 2003:118-121). Dette knytter lokalitetene til den samme materielle kultur og tradisjon. De to lokalitetene er likevel svært forskjellige, og lenge hadde jeg problemer med å forstå hva som kunne ha dannet utgangspunktet for at Ausevik ble valgt som helleristningsloka- litet. Vingen som er del av et dramatisk landskap omgitt av stupbratte fjell, fosser og særskilte vindfenomen har vært lettere å se for seg som arena for ritualer eller sakral virksomhet.

Nettopp på steder hvor fjell, himmel, foss og sjø P¡WHVYLVHUHWQRJUD¿VNHHNVHPSOHUDWSDVVDVMHU WLODQGUHNRVPRORJLVNHQLYn¿QQHVRJHUI¡OJHOLJ steder hvor det er lettere å komme i kontakt med

)LJXU7DEHOOPHGUDGLRORJLVNHGDWHULQJHUIUDXQGHUV¡NHOVHUL$XVHYLNLRJVRUWHUWVWUDWLJUD¿VN

Primitive

de rette kreftene (Mebius 1968; Bäckman 1975;

Jordan 2003; Harvey 2005). At bergkunsten er tolket som kommunikasjon med en underverden har bygget under en slik forståelse (bl.a. Lewis- Williams og Dowsen 1990). Ausevik på sin side har ingen landskapstrekk som er spesielt dramatiske eller iøynefallende tett innpå seg, bortsett fra de plastiske formene og de mange NYDUWVWnUHQH'HW¿QQHVULNWLJQRNQRHQIMHOOPDV- siver nordøst for stedet som enkelte har forsøkt å se i sammenheng med lokaliteten (Hagen 1969:10; Viste 2003:103), men dette er etter min mening ikke særlig overbevisende.

Det rituelle landskapet

Det jeg likevel mener er fellesnevneren, er helleristningsfeltenes tilbaketrukne lokalisering LIRUKROGWLOKYRUYLKDUIXQQHWÀHVWERSODVVHUIUD

GHWVDPPHWLGVURPPHW9LQJHQOLJJHUJHRJUD¿VN lengre inn i landet i forhold til bosetnings- områdene ved Skatestraumen og Rugsund.

Ausevik ligger på tilsvarende måte øst og lenger LQQ HQQ ÀHUH DQVDPOLQJHU DY ERVHWQLQJHU IUD senmesolitikum ved Flora-bassenget, langs Brandsøysund og ved ytre Eikefjord, hvor også diabasbruddet ved Stakaldeneset ligger.

I denne lokaliseringen mener jeg det ligger en strukturering – en horisontalgrense – som de senmesolittiske samfunnene langs kysten hadde en klar bevissthet om, og forholdt seg aktivt til. Dette gjelder ikke bare Vingen og

$XVHYLN PHQ GH ÀHVWH YHLGHULVWQLQJVIHOW VRP ofte har en plassering langs fjordsystemer langt innenfor kysten (se Lødøen og Mandt 2010). I senmesolitikum later boplassene til å bli konsen- trert til strømmer og smale sund ute ved kysten.

Samtidig øker boplassene i omfang, kultur-

Atmospheric data from Reimer et al (2004);OxCal v3.10 Bronk Ramsey (2005); cub r:5 sd:12 prob usp[chron]

8000CalBC 6000CalBC 4000CalBC 2000CalBC CalBC/CalAD Calibrated date

D1-2012 1980±30BP D1-2012 1990±30BP E-2012 2070±30BP D2-2012 3920±30BP Bunnlag 2005 5055±40BP D1-2012 5780±40BP D3-2012 5780±30BP E-2012 5870±30BP D3-2012 5970±40BP D3-2012 5990±30BP Bunnlag 2005 6025±55BP D3-2012 6030±30BP D2-2012 6070±30BP E-2012 6940±40BP D3-2012 7010±40BP D4-2012 7400±40BP

Figur 9. Fordelingen av radiologiske dateringer.

Til venstre fremgår lag og årstall for undersøkelsene som kan sees i sammenheng PHG¿JXU+HU¿QQHVÀHUH eksempler på det som trolig er IRUVW\UUHOVHUDYVWUDWLJUD¿HQL områdets øvre del. Ristnings- aktiviteten kan sannsynligvis settes i sammenheng med tidsrommet fra ca cal 5000 BC – 4600. De eldste dateringer viser trolig til aktivitet i området før ristningsaktivi- teten.

lagene i tykkelse, (Olsen 1992:237; Warren 1994:89; Bergsvik 2002), og bruken av lokale råstoffer tiltar (Skjelstad 2003). Samlet tyder dette på større grad av bofasthet, og en sterkere tilknytning til kystområdene. Dette kan ha organisert virksomheten som bergkunstfeltene representerte bort fra den befolkede ytterkysten og innover i landskapet. Jeg ser ikke bort fra at denne organiseringen har sammenheng med, eller til og med kan ha bidratt til, en kosmologisk grunnoppfatning hvor nettopp indre områder i større grad ble knyttet til rituell og kosmologisk virksomhet.

Selv om kosmologi oftest oppfattes å ha en YHUWLNDO NDUDNWHU HU GHW NMHQW ÀHUH HWQRJUD¿VNH eksempler på at slike kan ha andre orienteringer, bl.a. langs horisontalplanet (bl.a. Anisimov 1963; Zwelebil 2008). Jeg mener dette bidrar til å forklare hvordan Ausevik og mange andre veideristningsfelt skal forstås, og det bygger dessuten opp under bergkunstens betydning. En slik strukturering harmonerer også med distribu- sjonen av offerfunn fra mesolitikum som later til å ha en særlig konsentrasjon innover i fjordene

i Vest-Norge, hvor boplasser er fraværende (Lødøen 1995, 2010; Gundersen 2004). Det

¿QQHV OLNHYHO QRHQ In EHUJNXQVWIHOW VRP EU\WHU med dette mønsteret, men dette er gjennom- JnHQGHVPnIHOWRJVRPRIWHVWEDUHPHGG\UH¿- JXUHU(WVOLNW¿QQHVYHG%UDQGV¡\VXQGKYRUGHW HUKXJJHWQRHQIn¿JXUHULQQLHQOLWHQVWHLQEORNN Betydningen av disse feltene, målt opp mot de større bergkunstlokalitetene er foreløpig uklar.

/LNKHWHQPHGEnGH9LQJHQRJ$XVHYLNLG\UH¿- gurenes utforming gjør det likevel åpenbart at her kan det trekkes forbindelseslinjer. Kanskje bidro bildene i steinblokken til at de rette hjortedyrene ble ledet innover til Ausevik, eller mellom Vingen og Ausevik, hvor de kunne ta del i mer komplekse sammenhenger.

Betydningen av Vingen og Ausevik – et tolkningsperspektiv

Det jeg likevel vil trekke frem som den viktigste grunnstrukturen ved Ausevik og Vingen er VDPVSLOOHW PHOORP G\UH¿JXUHU RJ PHQQHVNH¿- JXUHURJLNNHPLQVWPHQQHVNH¿JXUHQHVNDUDNWHU

Figur 10. Stor stein som var delvis skjult av jordmassene med knakkestein liggende like oppunder. I tilknytning til en av de andre steinene ble en annen knakkestein påvist (innfelt). Legg merke til huggemerkene og steinens butte karakter (Foto T. K. Lødøen)

Primitive

KHYGHDWGHÀHVWHHUPHQWnIRUHVWLOOHVNMHOHWWHU Hagen (1969:59) har tidligere vært inne på dette IRUHQNHOWHDY¿JXUHQHLEnGH$XVHYLNRJ9LQJHQ men uten at dette ble satt inn i videre sammen- henger. Sikke Viste (2003:137) har også trukket frem dette momentet og argumentert for en sammenheng med sjamanistisk praksis. Hennes konklusjoner blir likevel av nokså generell karakter. Viste (2003:116) argumenterer blant annet for at skjelettmotivene kan være uttrykk for sjamanens drakt, eller være er et symbol på WUDQVH 'HW ¿QQHV HQ VWRU YDULDVMRQ L IUHPVWLO- OLQJHQDYPHQQHVNH¿JXUHQHPHQMHJYLOIRUWVDWW KHYGH DW GHW RYHUYHLHQGH ÀHUWDOO IRUVHJJMRUWH så vel som stiliserte, er rene skjeletter. I tillegg mener jeg det er noen få som kanskje kan forstås som før-stadier av denne tilstanden – hvor vev er i fred med å frigjøres fra skjelettet.

2IWH HU PHQQHVNH¿JXUHQH IUHPVWLOW PHG HQ strek eller åpning mellom beinene, tolket som uttrykk for kjønn (bl.a. Bakka 1973:157). Jeg vil derimot hevde at det utelukkende dreier seg om fremstillinger av bekkenpartiet. Dette synes etter min mening understreket i de tilfeller hvor kombinasjon med ribbein levner liten tvil om at det dreier seg om fremstillinger av det nakne VNMHOHWW ¿JXU )RUXWHQ KHQGHU RJ I¡WWHU fremstilt som vevløse knokler synes det å være et særlig fokus på ribbein, ryggrad og bekken både i Ausevik og i Vingen. Jeg mener denne skjelettstrukturen ikke kan forstås som noe annet enn et bevisst og trolig institusjonalisert uttrykk for behandlingen av døde mennesker. Hvorfor skulle en ellers ha et slikt fokus på skjelettet?

Etter min mening innebærer dette at bildene har sammenheng med ekskarnasjon, noe som igjen tyder på at sekundærbegravelser eller sekundær- håndtering av døde fant sted i denne perioden.

De gjentatte skjelettmotivene i både Vingen og Ausevik, tyder på at døde kropper ble liggende, eller ble gravd ned til alt vev var borte, kanskje som del av en innledende primærbegravelse.

Deretter fant en etterfølgende sekundærbegra- velse eller sekundærhåndtering av menneskers endelikt, sted.

Funn av begravelser fra steinalderen i Vest-Norge er få, og det eneste kjente materialet fra senmesolitikum er fra henholdsvis Grønehel- leren i Solund (Jansen 1972) lengre sør i Sogn og Fjordane og fra Vistehola i Stavanger (Brøgger 1908; Indrelid 1978, 1996). Tidfestingen av

*U¡QHKHOOHUHQKYRUGHWEOHIXQQHW¿UHLQGLYLGHU er noe problematisk (Jansen 1972), men det er DUJXPHQWHUWIRU DW GHWWHNDQ Y UH pQ HOOHUÀHUH tilfeller av senmesolittiske begravelser (Indrelid 1996:55). Det beskjedne antall graver som er funnet kan dessuten tyde på at disse er unntak fra den normale håndteringen av døde i denne perioden (Bjerck 2008:101). Følgelig kan dette bygge under at sekundærbegravelser har vært den rådende praksis i løpet av mesolitikum.

Primær- og sekundærbegravelser

Trekker man inn mesolittisk kildemateriale fra andre deler av Europa er det på det rene at jordfes- tebegravelser på samme måte som i Vest-Norge IRUHNRPPHU0DQJHVWHGHU¿QQHVGHLEHW\GHOLJH omfang. I forhold til det lange tidsperspektivet som perioden representerer er antall graver som er gjenfunnet likevel få (Grünberg 2000). I tillegg er det over hele kontinentet funnet mange eksempler på bevisst ekskarnasjon, oppdeling, eller manipulasjon av skjeletter i denne tidspe- rioden (bl.a. Radovanovic 1996; Grünberg 2000;

Nilsson Stutz 2003). Dette åpner i seg selv for en dypere diskusjon av hva slags døderiter og begravelser som har vært rådende, og hvem det egentlig var som endte opp som del av jordfes- tebegravelser og hvem som ble manipulert og oppdelt etter døden. Det er dessuten argumentert for at oppdeling av skjelettet (desartikulering) var den rådende praksis gjennom det meste av mesolitikum, men at det mot slutten av perioden utvises større respekt for skjelettets integritet (Cauwe 1998, 2001: 47; Nilsson Stutz 'HWWH¿QQHUVLQVW¡WWHLDWYLLVOXWWHQ DY VHQPHVROLWLNXP ¿QQHU ÀHUH VW¡UUH JUDYIHOW L Sverige og Danmark – slik som Skateholm og 9HGE NKYRUGHDOOHUÀHVWHVNMHOHWWHQHHULQWDNWH (Albrethsen og Brinch Petersen 1976; Larsson

1LOVVRQ 6WXW] 8QGHUV¡NHOVHU DY disse gravfeltene viser likevel at det hersket en klar bevissthet om prosessene avdøde mennesker eller levningene av dem gikk gjennom, ettersom graver later til å ha blitt åpnet, skjeletter fortsatt manipulert, men i beskjeden grad, og at gravene deretter ble lukket igjen (bl.a. Larsson 1988;

Nilsson Stutz 2003). Eksemplene viser også at en fortsatt praktiserte sekundærbehandling av gravlagte individer. Jeg mener det er nærlig- gende at en lignende ide eller uttrykk ligger bak fremstillingene av skjeletter i bergkunsten i Ausevik og Vingen. De later gjennomgående til å være nokså intakte, men likevel mangler ÀHUH DY GHP ULEEHLQ DUPHU HOOHU WRP KRGHW Graver og bergkunst fra denne perioden utfyller dermed hverandre. Slike ekskarnasjonsprosesser mener jeg det er naturlig å se i sammenheng med håndteringen av sjel og kroppVRPHWQRJUD¿VNH eksempler viser til som vanlige skillelinjer hos GH ÀHVWH WUDGLVMRQHOOH IDQJVWEHIRONQLQJHU EOD Hultkrantz 1953; Ingold 1986). Innbakt i dette ligger også troen på regenerasjon og den stadige vekselvirkning av individers gang fra en levende- verden til en døde- eller underverden (Hultkrantz 1953; Guemple 1994).

'HW ¿QQHV HW VWRUW NRPSDUDWLYW DUNHRORJLVN HWQRJUD¿VN RJ UHOLJLRQVYLWHQVNDSHOLJ PDWHULDOH som omfatter sekundærbegravelser (bl.a. Hertz 1960 >1907@; Huntington og Metcalf 1979; Bloch og Parry 1982; Bloch 1992). Perspektivene og teoriene varierer, men en fellesnevner later til å være knyttet til hvordan avdødes sjel og kropp behandles og transformeres (Hertz 1960 >1907@).

Primærbegravelsene handler ofte om å håndtere VMHOHQ RJ LQGLYLGHW 8QGHU GH HWWHUI¡OJHQGH sekundærbegravelsene, hvor individet ikke lenger har en like sterk tilstedeværelse, håndteres de gjenværende bein og man knytter disse sterkere til kollektive strukturer i samfunnet, som gruppe HOOHUVOHNWEOD%ORFK8QGHUVHNXQG U- begravelsene forekommer ofte manipulasjon av skjelettene som del av kollektive uttrykk for bl.a.

å bygge opp under gruppeidentitet og fellesskap (Bloch 1992:4).

Jeg mener motivene i bergkunsten tyder på at manipulasjon eller desartikulering av skjelettene

fortsatt var en naturlig del av etterlivet i Vest-Norge og resten av Skandinavia også i slutten av senmesolitikum. Flere av bergbildene antyder etter min mening at hode og armer er IMHUQHW)RUQRHQ¿JXUHUJMHOGHUGHWWHRJVnULEEHLQ eller bare noen av dem. Andre steder er mennes- NH¿JXUHQH IUHPVWLOW GHIRUPHUWH PHG DUPHU RJ bein strukket i ulike retninger som kanskje kan forstås som nettopp manipulasjon med skjelettet +DJHQ ¿J ¿J $W VNMHOHWWHU Qn fremstilles synes likevel å antyde at både manipu- lasjon og oppdeling ikke er like omfattende som WLGOLJHUH 8QGHUV¡NHOVHU DY PHVROLWWLVNH JUDYHU både ved Vedbæk på Sjælland i Danmark og Skateholm, Skåne i Sverige, viser at ribbein etter en tids begravelse skilles naturlig fra ryggraden (Nilsson Stutz 2003). Dette kan i seg selv tyde på DWPHQQHVNH¿JXUHQHXWHQULEEHLQHOOHUEDUHPHG noen få er ekskarnerte individer fremstilt etter en tids nedgraving, eller annen behandling av vevet.

Når det gjelder undersøkelsen av Grønehelleren, er det interessant at Kristian Jansen (1972:58) trekker frem at det ene skjelettet var svært godt bevart men likevel manglet både brystbeinet og et stykke av kjevepartiet, uten at han kunne forklare hvorfor. Kanskje tyder nettopp dette på fortsatt manipulering av skjeletter, og at graven har blitt åpnet og de nevnte deler tatt ut.

Andre mer eksplisitte eksempler på manipu- lasjon eller oppdeling av skjelett i Skandinavia er påvist ved Kanaljorden i Motala i Östergö- tland i Sverige. Her har menneskekropper vært gjenstand for omfattende oppdeling, hvor hodeskallene har blitt plassert på stolper nedsenket i vann (Hallgren 2011a, 2011b).

Kanskje er funn av hodeskaller og enkeltfunn av menneskebein datert til mesolitikum fra Søgne i Vest-Agder og ved Bleivik i Rogaland et resultat av tilsvarende sekundærbegravelser (Sellevoll og Skar 1999; Bjerck 2008:97). Disse eksemplene er alle datert til tidligere tidsrom enn både Ausevik, Vingen, Vedbæk og Skateholm, og tyder på at oppdelingene av skjelettene var mer omfattende i de tidligere periodene (Bjerck 2008 75-78; Hallgren 2011a, 2011b).

Primitive

Bildenes rolle og funksjon

Blant de viktigste problemstillingene for bergkunstforskning er hvilken rolle bergbildene har hatt innenfor sin samtidskontekst. Hva er det motivene egentlig forteller? Hva er det de gjør?

Og ikke minst; hva har egentlig foregått ved de ulike feltene, utover det åpenbare at bilder har blitt hugget i berg? Dette vil selvfølgelig være evige spørsmål. Bergbilder er ofte satt i sammenheng med kommunikasjon mellom en levendeverden og en underverden (Lewis-Williams og Dowson ,QQHQIRUHQVOLNIRUVWnHOVHVUDPPH¿QQHU jeg det sannsynlig at kosmologiske budskap som var knyttet til døderitene, og som kan ha foregått ved bergkunstfeltene, ble hugget inn i berget. Bildene ble trolig laget av spesialister, som hadde evnen til å kommunisere med andre kosmologiske nivå og som også kan ha hatt ansvaret for døderitene. Motivene som er hugget

inn i berget kan derfor ha bidratt til at kropper under ekskarnasjon og eventuell desartikulering ble gitt en riktig håndtering i overgangen mellom den levende og en hinsidig verden. Kanskje sikret bildene at sjelen tok den rette veien?

En nærliggende tolking kan være at det nettopp var ved bergkunstlokalitetene at de døde kroppene ble gravd ned, eller at de på en eller annen måte gikk gjennom en primærbegravelse.

Etter en tid kan levningene eller skjelettrestene ha blitt hentet frem igjen for sekundærbe- handling, som kan ha vært oppdeling, gjenbe- gravelse av bein i nærheten av bergkunsten eller andre steder, eller at skjelettet eller deler av det ble fraktet tilbake til boplassene. Dette kan være med på å forklare at gravene fra perioden er få, men at det samtidig er funnet menneskebein i boplasskontekster (f.eks. Bjerck 2008:101).

+HU¿QQHVGHVVXWHQHWUHSUHVHQWDWLYLWHWVSUREOHP ettersom bevaringsforholdene i Vest-Norge er

)LJXU(WXWYDOJDYVNMHOHWW¿JXUHQHL$XVHYLN¡YHUVWRJ9LQJHQQHGHUVW

svært dårlige for bein. Disse er ofte så fraksjo- nerte, at osteologiske analyser kan ha problemer med å skille mellom menneske- og dyrebein (Bradley og Crabtree 2012). Fra øvrige deler av Skandinavia er det dokumentert et stort antall menneskebein i boplasskontekster som underbygger en slik sekundærhåndtering (bl.a.

Newell et al 1979; Larsson et al 1981). En annen like sannsynlig tolkning er imidlertid at primær- begravelsene fant sted nært boplassene og at bare deler av skjelettene ble tatt med til Ausevik.

Dette kan fremtidige undersøkelser bidra til å avklare.

Dødens dyr

I Ausevik, som i Vingen, inngår skjelettfremstil- lingene i nære sammenhenger med hjortedyr, som dermed later til å spille en sentral rolle i dette dødescenarioet. Noen steder later de til å omringe skjelettene, mens andre steder ser det ut som om skjelettene leder dyrene i ulike retninger.

Ettersom jeg er overbevist om at dette dreier seg RP VNMHOHWWHU DY PHQQHVNHU ¿QQHU MHJ GHW RJVn sannsynlig at det mange steder dreier seg om G¡GHKMRUWHG\U+HUHUGHWLPLGOHUWLGURPIRUÀHUH tolkninger. Mange dyr med kroppsdekor, som kan minne om skjelettstruktur med ribbein, ikke XOLNWPHQQHVNH¿JXUHQHNDQNDQVNMHUHSUHVHQWHUH G¡GHG\U0RWVDWWNDQ¿JXUHUVRPHUKHOWXWKXJJHW eller er uten kroppsdekor representere levende dyr. Materialet er stort og omfattende, til dels kan det også være et kronologisk forhold som må tas med i betraktning. Dette er det ikke mulig å komme nærmere inn på i denne sammenheng.

Likhetene mellom Vingen og Ausevik viser likevel tydelig at hjort og skjeletter danner sterke forbindelser. Dette kan etter min mening forstås som en ideologisk eller religiøs grunnstruktur for disse samfunnene.

Regenerasjon

Et slående trekk både i Ausevik og Vingen er fremstillinger hvor skjelettmennesker later til å sitte overskrevs på ryggen til hjortedyr. Disse

mener jeg det er nærliggende å forstå som den endelige ferden for et menneskes etterlev- ninger, hvor skjelettet føres videre til et annet kosmologisk nivå eller til en annen tilstand. En alternativ forklaring kan være at dette gir uttrykk for hvordan sjelen, skjelettet eller de gjenvæ- rende beinene ble håndtert. Den lange smale halsen og fravær av gevir kan dessuten tyde på at en slik rolle først og fremst ble oppfattet nY UHWLOVWHGHKRVKXQQG\U¿JXU)¡OJHOLJ er det interessant å se dette i sammenheng med regenerasjon, hvor nettopp hunndyr gir nytt liv, eller bidrar til regenerasjon av liv, men tar også med seg døde. Lignende perspektiver HU NMHQW IUD HQ UHNNH HWQRJUD¿VNH HNVHPSOHU (bl.a. Guemple 1994; Willerslev 2007:32,105;

Zvelebil 2008:44) og understreker de nære båndene mellom mennesker og dyr. Relevante VDPWLGLJH SDUDOOHOOHU ¿QQHV RJVn DQGUH VWHGHU bl.a. i Alta – hvor skjelettmennesker later til å være fremstilt på ryggen av reinsdyr, noe som kan være et uttrykk for beslektede døderiter som i Ausevik (Berg 2003:17).

Et sentralt trekk ved mange av de mesolittiske begravelsene funnet i Europa er at hjortedyr i en eller annen form inngår i gravinventaret og bygger opp under de samme forbindelsene som vises i bergkunsten. Det dreier seg både om svært eksplisitt bruk av hjortegevir (bl.a. Larsson;

1988; Kannegaard Nielsen og Brinch Pettersen 1993; Grünberg 2000), eller hjortebein sammen PHGVNMHOHWWDYPHQQHVNHULÀHUHJUDYHU*ULJVRQ and Mellars 1987; Larsson 1988). Deponering av både menneskebein og hjortebein i offerkontekst er også dokumentert andre steder (Conneller 2006:139-164). En forklaring er at hjortedyrene ble oppfattet som sjeledyr som er kjent fra PDQJHHWQRJUD¿VNHHNVHPSOHU6OLNHG\UV¡UJHW for å overføre sjelen fra et avdødd til et nyfødt individ, og bidro til den nødvendige regene- rasjon (bl.a. Hultkrantz 1953:412-430; Guemple 1994:118-124). Samlet understreker dette nære åndelige forbindelser, eller til og med slektskap, mellom hjortedyr og mennesker. Dette har selvfølgelig også betydning for hvordan vi tolker ansamlinger av hjortebein og gevir fra hellere og i tilknytning til boplasser – som kanskje må sees

Primitive

kebein og skjeletter. I den sammenheng er det bl.a. interessant å trekke frem Skipshelleren i Hordaland som ligger i bunnen av et fjordsystem, innenfor den foreslåtte horisontalgrensen. Her er det funnet et omfattende beinmateriale av bl.a. hjort, som er datert til senmesolitikum, mens gjenstandsmaterialet er svært beskjedent (Bøe 1934; Indrelid 1978; Matland 1990). Jeg

¿QQHUGHWQ UOLJJHQGHDWGLVVHDQVDPOLQJHQHDY bein i like stor grad kan ha sammenheng med regenerasjon og kosmologi, som med fangst og bosetning.

Gjennom primærbehandlingene ble individets sjel håndtert, og underverdenen orientert gjennom bergkunsten. Gjenværende bein kunne deretter inngå i sammenhenger styrt av gjeldende tradisjoner og regler. Sistnevnte kan ha vært deponering nært boplassene, noe som styrket både gruppeidentitet og slekt, hvor enkeltdeler ble deponert i henhold til både landskap og kosmologi. I Ausevik kan primær- behandlingene ha funnet sted i nærheten av de større steinene innenfor det utgravde området ved felt II. Alternativt har dette vært åsted for den etterfølgende sekundærbehandlingen av gjenværende bein. De omtalte knakkesteinene kan da ha hatt sammenheng med oppdeling eller til og med oppknusing av skjeletter? Fremtidige naturvitenskapelige tilnærminger ved bruk av fosfatanalyser eller andre metoder, i tilknytning til bergkunstfeltene kan kanskje bidra til å gi oss sikrere svar. Det er også mulig å tenke seg at den endelige deponeringen for ekskarnerte kropper var i fjorden utenfor Ausevik. Sjøen, eller vann, som ved Kanaljorden i Motala, kan dermed ha vært den naturlige passasjen for de gjenvæ- rende levningene, som kunne senkes ned til en underverden. Knytter vi dette opp mot funnma- teriale fra bl.a. Sverige, Danmark, Storbritannia og Irland, later deponering av skjelett, skjelett- deler, eller kropper, i vann eller sjø å ha funnet sted som intensjonelle handlinger (bl.a. Grøn og Skaarup 1991; Conneller 2006:139-164). Det er også argumentert for at dette representerte det normale, og at begravelser på land var unntakene (Strassburg 2000).

Ulike stammer eller etniske grupper?

Selv om det er store likheter mellom Ausevik og Vingen er det også noen forskjeller. Særlig fremtredende er de mange tuftene i Vingen, som GHWLNNHHUIXQQHWQRHQDYL$XVHYLN8QGHUV¡- kelser i Vingen tyder på at disse bare er benyttet sporadisk og kan kanskje settes i sammenheng med nettopp gjennomføringen av døderitualene.

)OHUH DY GHP HU RPJLWW DY VNMHOHWW¿JXUHU Sn berg og på jordfaste steiner (Lødøen og Mandt 2012; Lødøen 2014). Det er dessuten funnet løse ristningsstein inni tuftene som i enda sterkere grad kan knytte tuftene til kosmologisk aktivitet og døderiter. Samtidig er redskapsinventaret beskjedent (Lødøen 2014). Tilsvarende tufter eller innretninger kan også ha vært tilstede i Ausevik, men har blitt dyrket bort, eller ødelagt av avtorvingene på 1930- og 1960-tallet. Praksis kan også ha vært av en annen karakter i dette området. En annen forskjell er antall dyrehode- staver, som er hyppig forekommende i Vingen, PHQVEDUHHWInWDOO¿QQHVL$XVHYLN'HPDQJH JHRPHWULVNH ¿JXUHQH L$XVHYLN KDU NDQVNMH VLQ SDUDOOHOOL¿JXUHQH(JLO%DNNDWRONHWVRP YXOYD¿JXUHU L 9LQJHQ RJ HU HWWHU PLWW V\Q LNNH uttrykk for noe seksuelt. Kanskje er disse heller uttrykk for en innfallsport til det hinsidige eller til HQYHUGHQXQGHUGHQOHYHQGHRJXQGHUEHUJÀDWHQ i Ausevik. Flere steder i Vingen og Ausevik er hjortedyr fremstilt som om de kommer ut av, eller HUSnYHLLQQLVOLNH¿JXUHU¿JXU,$XVHYLN er en av disse plassert i bunnen av en fordypning i berget som nesten alltid er fylt med vann, som for å understreke at dette har sammenheng med LQQIDOOVYHLHU WLO GHW XQGHUMRUGLVNH %HUJÀDWHQ i Ausevik ble kanskje oppfattet å være særlig egnet til å trenge inn iVLGHQEHUJÀDWHQHUVnP\N og lett å hugge i. Dette kan kanskje forklare det VWRUH DQWDOO JHRPHWULVNH ¿JXUHU VRP HU VSUHGW rundt på bergene. I Vingen var det mindre behov for å hugge inn slike passasjer i berget da hulrom i urer og mellom blokker sørget for den samme adkomsten til det underjordiske (Lødøen 2010).

Forskjellene som eksisterer mellom Ausevik og Vingen kan kanskje knytte de to feltene til to ulike grupper. Disse delte den samme ideologi,

kosmologiske grunnoppfatning og materielle kultur, men hadde likevel sine forskjeller i LNRQRJUD¿VN XWWU\NN RJ VDPPHQVHWQLQJ 'HW synes nærliggende å forstå både Ausevik og Vingen som to områder hvor en har delt mange sentrale oppfatninger, men hvor lokale ansvarlige – for det som synes å være døderiter – har hatt ulik praksis, uttrykk og forståelse. Begge steder er det dessuten tydelig at bergkunsten har vært tilpasset, eller har tatt utgangspunkt i de lokale RPUnGHQHVNDUDNWHURJWRSRJUD¿

Religionsendring i senmesolitikum?

Produksjon av bergkunst later til å oppstå som fenomen i både Vingen og Ausevik etter midten av senmesolitikum, og til å gå ut av bruk før neolitikum. Aktiviteten pågår med andre ord bare i noen få hundre år. Dette kan settes i sammenheng med generelle tendenser i hele Skandinavia (Bjerck 2008:105; Gjerde /¡G¡HQ RJ 0DQGW -HJ ¿QQHU det sannsynlig at bergkunst ble inkludert som et nytt tilleggsmoment for døderiter i siste halvdel av senmesolitikum, og resulterte i lokaliteter som Ausevik. Dette kan henge sammen med religionsendringer som fant sted på denne tiden, kanskje som et direkte eller indirekte resultat av større bofasthet eller andre kulturelle endringer.

, $XVHYLN HU GHW IXQQHW ÀHUH VWUDQGEXQGQH VWHLQDOGHUORNDOLWHWHU QHGHQIRU EHUJNXQVWÀDWHQH datert til mellommesolitikum (Olsen og Alsaker 1984). Fra undersøkelsene i 2012 foreligger det også tre dateringer som kan ha sammenheng med aktivitet i området før ULVWQLQJVWLGHQ ¿JXU Kanskje ble området også tidligere benyttet til døderiter eller annen sakral aktivitet. I så måte HUÀHUHXDYKHQJLJHIXQQDYPHVROLWWLVNH¡NVHU±

alle av Stakaldenesdiabas – ved Ausevik, interes- sante. Kanskje representerer disse offerfunn, og underbygger at dette området, som så mange andre innover langs fjordene, ble benyttet til rituell eller seremoniell aktivitet før bergkunsten ble hugget (Walderhaug 1994:103; Lødøen 1995:106; Gundersen 2005:112-115). Dette understreker at særlige oppfatninger kan ha blitt

tillagt områdene som ligger lengre inn i landet og øst for bosetningsområdene ute ved kysten i denne perioden.

Kosmologi og råstoff

Endelig er det selvfølgelig nærliggende å se Ausevik i sammenheng med aktiviteten som har foregått ved og omkring diabasbruddet ved det nærliggende Stakaldeneset (Olsen og Alsaker 1984). Både produksjon av gjenstander og uttak av råstoff settes ofte i sammenheng med transformasjonsprosesser og kosmologi (Helms 1993:19). Knyttet til bruddvirksomheten som har arbeidet seg ned og inn i fjellet, ned mot en underverden og et døderike, kan det ha vært et sterkt behov for å håndtere kosmologiske krefter, QRH VRP HU NMHQW IUD HWQRJUD¿VNH HNVHPSOHU (bl.a. Mc Bride & Harrison 1981; Helms 1993;

Lødøen 2010).

Kosmologiske forhold som ble håndtert både ved bergartsbruddene og ved bergkunst- feltene kan ha medført at disse spesialiserte YLUNVRPKHWHQHYDUQ UWIRUEXQGHW(WQRJUD¿VNH eksempler viser at transformasjons- og produk- sjonsprosesser, eller annen rituell virksomhet som innebærer kontakt med kosmologiske nivå, kan slippe løs farlige krefter som det er viktig å holde borte fra samfunnet og tidvis behov for å hemmeligholde (Balandier 1968:89-92; Herbert 1984:32ff; Helms 1993:59-61) noe som også underbygger den tilbaketrukkede plasseringen av bergartsbrudd og ikke minst bergkunstfelt.

Dette synes også understreket gjennom plasse- ringen til andre bergartsbrudd i Europa, fra VWHLQDOGHUHQ VRP RIWH ¿QQHV Sn YDQVNHOLJ tilgjengelige steder, langt unna bosetningsom- rådene (bl.a. Bradley & Ford 1986, Patton 1993).

Det samme gjelder også grønnsteinsbruddet på Hespriholmen ved Bømlo i Hordaland, som riktignok er plassert på motsatt side av den foreslåtte kosmologiske horisontalgrensen og langt til havs, men på samme måte i betryggende avstand til bosetningsområdene (Lødøen 2010).

Forskjellene mellom Hespriholmen og Stakalde- neset kan kanskje forstås som uttrykk for ulike

Primitive

Figur 12. Skjelettmennesker på ryggen av hjortedyr kanskje som uttrykk for regenerasjon hvor disse dyrene spilte en avgjørende rolle. Fra Ausevik (innfelt) og Vingen.

territorier og gruppe- eller etnisitetsforskjeller av mer overordnet karakter (Olsen og Alsaker 1984;

Skjelstad 2003). Knyttet opp mot dette er det interessant at undersøkelsene i Ausevik i 2012 dokumenterte at diabasavfall fra Stakaldeneset var presset inn i sprekker i berget, noe som åpner IRU ÀHUH WRONQLQJVPXOLJKHWHU7LOVYDUHQGH WUHNN er også kjent fra andre ristningsfelt i Europa (Bakka 1975) men også i Vingen (Lødøen 2010), hvor det kan virke som om en har hatt HW¡QVNHRPnWUHQJHJMHQQRPRYHUÀDWHQ'HWWH synes ytterligere nXQGHUE\JJHDWEHUJÀDWHQEOH RSSIDWWHWVRPHQNRQWDNWÀDWH mot en underverden (Lewis-Williams og Dowsen 1990). Diabas fra Stakaldeneset står i en særstilling i dette området og har en omfattende distribusjon mellom Sognefjorden og Stadt (Olsen og Alsaker 1984).

Det er også argumentert for at bruddet var et helligsted i mesolitikum, og at råstoffet hadde en sakral betydning (Olsen og Alsaker 1984:100;

Lødøen 2010:42). Dette understrekes av at økser av dette råstoffet dominerer fra kontekster tolket som offerfunn fra de nærliggende fjordene til Ausevik (Lødøen 1995; Gundersen 2004). At det er funnet et mulig huggeredskap for bergkunst i Vingen av nettopp Stakaldenesdiabas gjør det også nærliggende å tro at det samme råstoffet var i bruk i Ausevik (Lødøen 2010). Den sterke betydning Stakaldenesdiabas later til å ha i dette området – eller innenfor dette territoriet, mener jeg gjør det interessant å se for seg at bare dette råstoffet var i stand til håndtere de kreftene som EHUJÀDWHQHL$XVHYLNYDURPJLWWDY,WLOOHJJPHQHU jeg det er nærliggende å forstå diabasmaterialet funnet inne i sprekkene i Ausevik som rester eller avspaltninger fra huggeredskap som har blitt benyttet for produksjon av bilder. Kanskje ble disse bitene oppfattet som såpass potente at restene måtte etterlates på feltet, i nærheten av bergkunsten. At materialet ble presset inn i sprekkene tyder, på samme måte som de JHRPHWULVNH¿JXUHQHDWEHUJHWUHSUHVHQWHUWHQRH det var mulig å trenge ned og inn i. Det er også interessant å se denne angivelige tilførselen av diabas i sprekker i Ausevik som en balanse mot uttaket av samme råstoff fra diabasganger – som formelig stiger opp av både sjø og underverden –

ved det nærliggende Stakaldenesbruddet (Olsen og Alsaker 1984: Lødøen 2010:42).

Oppsummering

Etter min mening har ikke bergbildene i Ausevik sammenheng verken med jordbrukende grupper eller et nytt verdensbilde som ble introdusert i midten eller slutten av neolitikum. Radiologiske dateringer av kulturlagssedimenter, og samsvar PHG 9LQJHQ L EnGH LNRQRJUD¿ RJ NURQRORJL tyder snarere på at bergkunsten skal dateres til senmesolitikum. Trolig har både lokaliteter og bergbilder sammenheng med religionsendringer som kan ha preget både gravskikk og døderiter i denne perioden. Likheten i billedsammenset- ninger, mellom de to stedene, med et sentralt nærvær av skjeletter, støtter etter min mening opp under at de har sammenheng med døderiter.

Hvilke mennesker skjelettene i Ausevik er ment å forestille, om det er særskilte personer, eller uttrykk for kollektive ideer, er foreløpig uklart.

Jeg er likevel av den oppfatning at bergkunst- feltene har hatt sentralfunksjoner for å håndtere overgangen fra liv til død, at de kan forstås som sakrale og kosmologiske uttrykk knyttet til håndteringen av døde mennesker, og at de til og med kan ha vært gravsteder. Mangelen på arkeologisk materiale forhindrer meg foreløpig fra å konkludere med at dette er rene gravplasser, men fremtidige undersøkelser i Ausevik kan gi mer kunnskap om dette. Fremstillingen av skjelettene mener jeg er en sterk indikasjon på at døderitene i denne perioden innebar både primær- og sekundærhåndtering av døde. Slike prosesser kan ha foregått ved bergkunstfeltene, alternativt at bildene forteller om slike prosesser, som foregikk andre steder. I tillegg mener jeg billedfremstillingene viser at hjortedyr spilte en sentral rolle under håndteringen av både kropp og VMHO8WRYHUGHWWHELGUDUUHVXOWDWHQHWLOnQ\DQVHUH samfunnsutviklingen i løpet av senmesolitikum, en periode som ofte er fremstilt som et nokså homogent tidsavsnitt, basert hovedsakelig på steinteknologi.

Primitive

som førte til at dette opphørte er fortsatt et åpent spørsmål. Det er argumentert for at ekskarnasjon, desartikulering og manipulasjon av skjeletter var den rådende behandling av døde i begynnelsen av mesolitikum, men at en gjennom dette lange tidsrommet gradvis gikk bort fra denne praksis (Nilsson Stutz 2003:349). Kanskje kan forekomst av skjeletter i bergkunsten og hyppig forekom- mende graver med mer intakte skjeletter i slutten av senmesolittikum, representert av gravfeltene ved Skateholm og Vedbæk, samt tilsvarende felt i Europa (Grünberg 2000) forstås som at en gradvis var på vei bort fra oppdeling og manipulasjon, at denne var mindre omfattende i denne perioden RJDWPDQ¿NNVW¡UUHUHVSHNWIRUNURSSHQHHOOHU skjelettene (Nilsson Stutz 2003:349). Etter hvert som konsensus om døderiter ble oppnådd var det kanskje ikke lenger behov for å hugge bergkunst?

Alternativt gikk en tilbake til tidligere praksis med å dele opp skjelettene i de etterfølgende periodene (neolitikum) hvor det igjen synes å være et fullstendig fravær av graver. Av den grunn opphørte bruken og betydningen av både Ausevik og Vingen. Det samme kan ha vært årsaken til at mange andre bergkunstfelt gikk ut av bruk andre steder i Skandinavia (bl.a. Bjerck 2008:105; Gjerde 2010:394; Lødøen og Mandt 2010).

Arkeologiske utgravninger som nå er gjennomført i Ausevik viser betydningen slike har for å avdekke samtidskontekst og daterings- grunnlag for bergkunsten. Det nære kronolo- giske sammenfallet mellom Ausevik og Vingen gir dessuten nye muligheter for å forstå mer av virksomheten som har foregått på disse stedene, YHG DW PRWLYHU RJ PRWLYVDPPHQVHWQLQJHU ÀHUH steder kan utfylle hverandre og bidra til å styrke fortolkningene. Jeg mener dette åpner for å se RJVn ÀHUH EHUJNXQVWIHOW VRP GHO DY G¡GHULWHU Dersom Ausevik og Vingen er uttrykk for døderiter, med sine tydelige skjelettmennesker, må en selvfølgelig stille spørsmål ved hva bergkunstfelt med bare G\UH¿JXUHU HU PHQW n utrykke, slik som ved Brandsøysund og hvordan evt. døderiter foregikk i områder som ikke har bergkunstforekomster.

Til tross for at dødsfall er blant de største kriser som samfunn kan oppleve er dette knapt nok omfattet av norsk eller vestnorsk steinalderar- keologi. Dette skyldes selvfølgelig fraværet av graver, som rett og slett ikke har gjort det mulig å analysere eller teoretisere rundt dette temaet i nevneverdig grad. Fremstillingene av samfunnet blir dermed nokså kunstige hvor døden ikke et et tema. Døderitualer er langvarige prosesser som både skal håndtere døde kropper og frafall av individer med viktige sosiale og familiære relasjoner og posisjoner. Samlet innebærer dette en rekke følelsesmessige, sosiale og religiøse prosesser som et samfunn må håndtere (bl.a.

1LOVVRQ6WXW]0HQVYLYHQWHUSnDWÀHUH spor skal dukke opp og sette oss i stand til å forstå hva slags karakter disse prosessene hadde, kan IRUWVDWWHDQDO\VHUDYLNRQRJUD¿HQYHGEHUJNXQVW- feltene eller undersøkelser av nærområdene til EHUJNXQVWHQJLRVVÀHUHXWI\OOHQGHVYDU

Selv om avtorvingene i Ausevik på 1930- og 1960-tallet var utført i beste hensikt, represen- terer de likevel et paradoks med sitt ensidige fokus på bildene. Fremgangsmåten bidro etter mitt syn til å ødelegge de aller viktigste kildene for å datere og forstå hva som foregikk ved lokalitetene. Til tross for forstyrrelser viser det seg likevel at undersøkelser gir muligheter for n ¿QQH LQWDNWH VSRU RJ LVROHUH KHQGHOVHU VRP skjuler kunnskap om samtiden til bergkunsten. I MRUGRJWRUYPDVVHQHL$XVHYLN¿QQHVGHWIRUWVDWW kilder som kan bedre vår forståelse av hva som foregikk ved lokaliteten, noe som bør undersøkes nærmere. Selv om kildemateriale av denne karakter fortsatt bare gir relative og indirekte dateringsmuligheter for bergkunsten, mener jeg denne tilnærmingen gir et bedre utgangspunkt, og en mer avgrenset og sikrere datering av bergkunsten, enn det sammenligningsstudier over store avstander og relasjoner til fortidige strandlinjenivå gir. I tillegg gir arkeologiske XWJUDYQLQJHU LQQWLO ÀDWHU PHG EHUJNXQVW ODQJW bedre innsikt i hva som har foregått ved feltene.